Historien om en by
FOTEFAR MOT NORD
l 4 lrll:{ aarjiiiii l'li ;' ri:;ir'!I|.,:i,
Vefsn Museum ((... og bakom er Vefsen den krokede fjord, der finnes adskillig med gressbevokst iord i deilige bukter og viker>> (Petter Dass: Nordlands Trompet) Det begynte med noen naust. Bøndene i dalene innenfor alderen. I 1735 ble det innviet ny kirke på stedet. Den gang rodde fiske ved siden av gårdsdriften, og trengte hus for var kirkeferd ingen svipptur. Det var behov for overnatting oppbevaring av båter og utstyr. Ikke langt unna ligger og naustene fikk soveplasser. kirkestedet Dolstad. Her var det kirke allerede i middel- Etterhverl kom sjpbuer i tillegg, to handelshus etablerte seg i hver sin ende av naustrekka. Håndverkere slo seg ned med Forside: Utenfor Jacobsenbrygga i Sjpgata der Vefsn Museum nå og med holder til. Her hadde Karl Jacobsens Enke dampskipsekspedisjon. verksteder og boliger, det kom flere handlende, til I dag viderefBrt av J. Jacobsen & Spnn påjernbanekaien. en bøddel hørte til i det voksende samfunnet. MosjØen var blitt et strandsted. Bak naust og sjøhus ble det etterhvert ei Petter Dass ( 1647-1707) tjente som huslærer hos presten i VeJsn. Kjennskapen til området gjenspeiler seg i Nordlands Trompet. MosjBen gate. 1. januar 1875 fikk strandstedet Mosjøen bystatus. vokste.fram på den
I nordenden av SjØgata startet Peter Bech handelssted og gjestgiveri i 1182. Andreas Bech Jiirgensen overtok i 1866; han var etterkommer etter Peter Bech på morssiden. Fra sitt hovedkvarter i Sjøgata bygde han opp et lite imperium, som omfattet skogeiendommer, sagbruk, s@lvgruver, skipsrederi og fiskeforedling i Lofoten. Han drev også handelsstedet Sandnessjpen. I tillegg varAndreas Bech Jiirgensen aktiv politiker og hadde ordførervervet i flere perioder.
I løpet av få år reiste han en rekke bygninger som fortsatt står i Sjøgata. Hovedbygningen Sjøgata 1, Sjøgata 2, Nybryggen, Landgangsbryggen, Storbryggen, et stort naust, borgstue og bur vitner om A. B. Jiirgensens initiativ.
Og like ved satte postf'ører og flBttmann Nils Jensen sitt beskjedne hus i 1868.
Matadoren i Sjpgata, Andreas Bech J[irgensen, var en allsidig herre, men i I892 måtte han innstilLe sine.fttrretninger. Han er fortsatt et viktig navn i Mosjpens historie. OgstL.fkPtnnannens hus står.fremdeles, men mannen er bare et navn blunt manse. Engelskbruket på Halsøya The North of Europe Land & Mining Co. Ltd. Det moderne Norge - og Vefsn - er et direkte resultat av og ønsket om frihandel hadde fjernet beskyttelsestollen den industrielle revolusjon i England. Industrialismen for kanadisk trelast. Det var derfor stor profitt å hente for omformet hele samfunnet: bosettingsmønster, det politiske engelskmennene i de tettvokste skogene i Vefsn, Grane liv, tanke- og trosforestillinger. Moderniseringen av og Hattfjelldal. samfunnet innebar en kulturrevolusjon. Det gamle samfunn Engelskmennene hadde også et teknologisk fortrinn. gikk i graven og det ble skapt en helt ny virkelighet. - Engelsk maskinindustri hadde utviklet hgyproduktivt Møtet med England og den nye tid kom tidlig i Vefsn og sagbruksutsyr og dampmaskiner. Det gjorde de gamle ble svært direkte. Engelskmennene Frost, Prince, Comyn, vassagene i Norge håplgst gammeldagse. Dampsagene Croskey og Collis kjøpte <
Dampkraft og industriutvikling skulle være med å spre sivilisasjon og framskritt til folkeslag og nasjoner på lavere utviklingstrinn - som f.eks. nordlendinger og andre
Mange i Norge fryktet dampsagene og engelske kapita- lister. Istedet for framskritt og sivilisasjon så en for seg arbeidsløshet, naturØdeleggelser og tap av landets rikdommer. De gamle sagbruksprivilegiene ble derfor ikke opphever før i 1860.
Trelast var en av landets viktigste eksportvarer, og myndighetene satset på at det frie initiativ ville bli til velsignelse også for denne næringen. Hensynet til
Engelskbruketførte til at det lille samfunner som allerede var i emning på stranda ved munningen av Vefsna ble til den fBrste byen på Helgeland. Sagbruket trengte mange arbeidere. BondesØnner og husmenn etablerte seg som handelsmenn og håndverkere. Folk fra fjern og nær slo seg ned i Mosjgen, tiltrukket av de nye mulighetene. Stedet var i ferd med å bli en del av den moderne verden.
Det travle Londonved århundreskiftet. Englandvar et globab maktsentrum med avgjqrende betydning for det moderne Norge og framveksten av Mosjpen som by. Et framtidsyrke Urmaker Ole Mo (1845- 1906) fra Meråker hadde gått i Venstres fremste menn i bystyret, var målmann og avholds- gjenopprettet 1ære i Trondheim. Han var en av de mange håndverkerne mann. Da Mosjøen haandværkerlag ble i som kom nordover i Engelskbrukstida og gjorde Mosjøen 1898 ble han foreningens formann. I 1905 satt han i valg- til håndverkerbyen på Helgeland. På det meste var det over styret da det ble stemt over hvilken statsform landet skulle 25 forskjellige håndverk i Mosj@en. ha. Selv agiterte han selvsagt for republikk.
Urmakerfaget var den gang et framtidsyrke. Tiden hadde Ole Mo hadde verksted og bolig det meste av tiden i Peter for å spe fått ny rytme og ble regulert av klokken - og ikke av Bechs gate. Men han dro flere ganger til Amerika var det årstidene og tradisjoner. Lommeurene kom i vanlig bruk på på inntektene. Etter avviklingen av Engelskbruket 1S5O-tallet. Og på 1860-tallet opptrer de første faglærte mange også av håndverkerne som emigrerte eller lang- urmakerne i Mosjøen. Aller først var Jens A. Laksfors og pendlet over Atlanteren. I Amerika holdt Ole Mo til i Sioux Peder Klæboe. Med storsildtid og Engelskbrukstid fikk City i Iowa - midt i Det norske Amerika. Begge sønnene kom folk råd til å smykke seg med urkjede på magen. Ole Mo ble boende i Sioux City og drev i farens yrke. I 1905 gjorde seg gjeldende i byen på flere områder. Han var en av Ole Mo tilbake til Mosjpen for godt. Skreddere og syersker Ved århundreskiftet var det fem skredderforetninger i De faglærte skredderne hadde gjerne mange læreår i byene Mosjøen. I tillegg til et titalls skreddere var det ca. 40 syer- sørpå bak seg - noen hadde også vært i det store utland. sker i byen. De fleste syerskene arbeidet for egen regning. Skreddermester Ivar Hansen fra Hemnesberget som kom til Skredderyrket var, liksom skomaker-, baker- og snekker- Mosjøen i 1921, hadde f.eks bodd flere år i London, og faget, en viktig næring i Mosjøen som sysselsatte mange. arbeidet i København, Paris og Savoy som skredder. Fra fjern og nær kom det ungdom, særlig unge jenter, til Skreddermester Johan Henrichsen ( 1865- 19 I 3) var født på Mosjøen for å lære å sy. Etter en vinter i lære, reiste mange Torget i Br6nnBy og hadde fått sin fagutdannelse i hjem igjen for å praktisere ferdighetene sine i hjembygda. - Br@nnpysund og Trondheim. Han kom til Mosjøen i 1896. Nedgangstidene etter avviklingen av Engelskbruket hadde da gitt seg. I 1908 kjppte han SjØgata 21. Her innredet han
Emilie Henrichsen ( 1869- 1965) var.fra gården Turmoen. Hun hadde mange talenter. Ved siden av ti sy drev hun mpbebapetseringi, vcLsket hctnsker og renset Panamahatter sonl var kommet på moten. Da mannen dpde i l9I3 fikk hun vise at htn også hctdde talent Jbr.fttrretningsclrift. Emilie unidet virksomheten med svenner og svpike r, stnn ofie både bodde og spiste untler herute.r tak. Ferdighusproduksjon er tradisjon Bak panelet i Sjøgata 24 skjuler det seg tømmervegger med flyttemerker. De nummererte stokkene sladrer om at t@mringen er gjort ferdig et annet sted og reist på handelshusets tomt.
Ved å produsere t@mringen der skogen var, sparte man transportvolum. Helgelands Tidende, Mosjøens første avis, inneholdt fra tid til annen annonser om tBmringer tilsalgs. Ikke bare tømringene kom fra bygdene. Også plan- lgsningene kom derfra. Mange av husene i Sj6gata har -,/ planlBsninger du finner igjen i gårdsbebyggelsen.
Sjøgata var ikke bare handel og håndverk. I Sjøgata 51a satte telegrafbud Elias Fiskum opp sitt hus i 1872. Da huset ble utbedret dukket det opp et lappverk av en t6mring. Telegrafbudets 1ønn var nok beskjeden, så Fiskum brukte materialer fra nedrevne bygg eller kapp fra st@rre ?I byggeplasser. Men det ble hus av det også. - Og huset står der den dag i dag. ry4.\
,$; 2i,
il,'q
o-*..*= Det var lB7)-årcts byggeboom som ga Sjpgata preg av bygate, og ved de mange påbygg og tttvidelser ble det ikke sjeklen Lrtrist en viss teknisk oppfinnsomhet. TrPmmermann Johan Hansen, Grevnes bygde Sjpgata 37 i 1865. Han etablerte seg som handeLsmann, og .fbrretningen gikk godt. Snart trengte hul større plas.s i krambua. I 1872 utvidet han huset ved å skiære løs en del av tømritLgen i 1. etas.je og trekke den ut omtrent som en skufJ. Åpningen gcL plcts:;.for n1- teflltl,s1 dpr og et ekstra butikkvindu, og over den uttrukne osktLffen> bygde hnn nytt kammers til 2. etasie.
B : ti-.-.'-l:
';-.;.F-
MosjØen i 1890-åra. '.-;*:"'"1,: 'i::!::'>'4:r ,-4-. 1 ,4- |
r/:.! ':t ,t/
..
Æ'nE Siøgata i Mosi øen
1 Gårdsbrygge oppført av Per Chr. Anderssen, Alsgaard 2 Andreas Bech JUrgensens handelssted 3 Karen Tanke Olsdatters kaffebu 4 Alexander Viks forretningsgård I 5 Skogbrygga (Vefsn Museum)
$ 6 Hjeronimus Ingebrigtsen Forsjords hus 7 Gårdsbrygge oppført av Daniel Jørgensen Skog 8 Rossvollnaustet 9 Jacobsenbrygga - Vefsn Museum, Sjøgata-info og ekspedisjon 10 Jacobsen & Elnans forretningsgård, nå Kulturverkstedet 11 Lydiabrygga 12 Bathen-gården
/r- 13 Ola Oktober-brygga (Vefsn Museum) 14 Urmaker Peder Klæboes hus og Nils Johnsens storbåtnaust 15 Telegrafbud Elias Fiskums hus 16 Schrøders handelssted og gjestgiveri, nå Fru Haugans hotell (utenfor bevaringsområdet)
De nummererle husene har skilt med historiske opplysninger.
@v x qb
/&a
,<-)-, +*f,/ \,\i\ .\ y Det var denne typen som f. eks. Hjeronimus Ingebrigtsen Forsjord benyttet da han bygde Sjøgata 23. I 1. etasje I'|lh. hadde han 61utsalg, mens 2. etasje og kvisten var bolig. I {vl .H andre hus av samme type kunne f@rste etasje romme 1 krambod, verksted eller kontor. 2. etasje ble de fleste tu Ir1 steder brukt til bolig. Sjøgata23 er forBvrig igjen blitt f,,{ ili ffi &-d = L bevertninsssted. ""{ ,ffi$låtii ro Vafilt ffi ffi tff F ra Tie nde bttt e i Sj p g ata rundt århundre s kift e t. Ti e nde b y- tte s t ev net rurzrlr Mikkjelsmess, 29. september, var opprinnelig innstiJiet.for at.folk skulle betale skatter og avgifter (tiende). Lcutgt inne i vcirt århuntlre var Tiendebt'tte en skikkelig folkeJest for hele distriktet. En.fargerik skare tilreisende satte sitt preg på byen. Det komfolk søtJra, svensker, samer, skreppekarer og g.jr!glere. Her ble det handlet, b1,xet - og prLttet. KaJfebuer og bsjihus hadde gode dager. F1,"ll og spetakkel hprte med. I en av sine romaner.fortellerf. eks. Andreas Haukland om hvordan Ol-Jørgen og moren hans ved markedstider måxe flvtte fra naustloJtet de leide i Siøgata. Da skulle eieren bo der selv: "Men Ol-Jtr)rgens mor tog sine sengeklteder nted sig og saa.fik de tog, over ltoved hos to kvinder, mor og datter, de mest berygtede i byen. Mod natten snmledes her en flok av dem som lever sit liv paa markedet og d.e vide veie. Bordet .fiildtes metl flasker og glas... kortene kom Jrem....> t^t.) Ol-JØrgens verden I 1875 ble Mosjgen by. Det var da Sjøgata som var selve byen - i alle fall sentrum. Her fant du forretningene, hånd- verkerne og de brave borgere. Her var det kaffebuer og losjihus. Og du fant de som ikke var helt vellykket. I 1873 ble det døpt en guttunge i Mosjøen, Andreas Elias Davidsen. Bodde på et naustloft, som sønn av en losjerende sypike. I dag er han kjent som dikteren Andreas Haukland. Sin barndom på Sjøgatas skyggeside skildret han i sin første bok om Ol-Jprgen. Ol-Jgrgen er sønn av en sypike som bor på nåde på et naustloft. Ol-Jgrgen er farl6s som dikteren, og kameratene sørger for å minne han på at han er lausunge. Sulten og tynn er den lille Ol-JØrgen, som av og til må stjele for å stagge sulten. Miljøet rundt ham er preget av råskap og primitiv livsutfoldelse. < Tidene endret seg. Varehandelen ble omlagt og kravene til boligstandard ble en annen. Mange flyttet f'ra området. Bilene gjorde sitt inntog. Tiden hadde tilsynelatende 16pt uI fra Sjøgata. Forfallet hadde sneket seg inn. Sjpgata ca. 1870. Det eldste kiente lbtografiet som viser et gatebiLde.fra Mosjpen. Her levde.fLtttig og rik om lnerandre. Miljøet var feLl.es, men .frilks livsskiebne kunne bli svært forskjell.ig. 14 Det ska' bo folk i husan' Ei gate er et samfunn i seg selv. Her finner du mennesker som har lykkes, andre sliter med problemer. Du finner barn, unge, middelaldrende og gamle. Noen har arbeidsplassen sin i bomiljØet, andre jobber lengre unna. Men gata < Da rehabiliteringen av Sjøgata skjøt fart ble det en hoved- oppgave å få folk til å bo i husene og skape arbeidsplasser tilpasset miljøet. Sjøgata skulle ikke bli en ghetto for ressurssterke bevaringsvenner, men et allsidig, levende miljø. Aktiv innsats * til tider den rene vekkelses- virksomhet - måtte til. Bak de rehabiliterte fasadene i SjBgata bor det mennesker av i dag. I < Sjøgata har omlag 100 hus, naust, brygger og uthus. Et sjarmerende, uryddig mangfold hvor folk lever sitt dagtigliv akkurat som alle andre i Norge. Og likevel helt' annerledes. For de bor i Sjøgata. Mange års usikkerltet om Sjqgatas skjebne hadde satt sine spor i området. Som vi ser på bildet fra omkring I 970, var deler av bebyggelsen preget av fotfall. Rehabilitering satte krav til bygnings- teknisk- og antikvarisk detaLjkunnskap. Det ble etablert en styringsgrttppe Jbr nrbeidet, hvor httseierne fikk hjelp til utbedringsplaner og finansieringsopplegg. Npdvendig bygningshistorisk kompetanse ble mobilisert, og både lokale og sentrale myndigheter ble trukket inn. Sammen med gatas huseiere trakk alle gode krefter lasset.for å &iøre Siøgata ril det den er blitt. 15 Lydiabrygga viste at det går an Da striden om Sjøgata blusset opp, dannet noen begeistrede entusiaster i 1911 andelslaget Men hele Sjøgata kunne ikke bli kaffebuer. Gata skulle leve. Mennesker skulle bo der og finne arbeid. En begeistret venneforening maktet ikke å gienreise Sjøgatas varierte miljø alene. Til det krevdes langt mere. Det var Arkitektur-vernåret 1975 som fikk fart i arbeidet. Sjøgata ble et nasjonalt spørsmåI. Arkitektstudenter fra Trondheim målte opp husene og utredet muligheter for fortsatt bruk. Året etter ga Norsk Kulturråd tilsagn om en skikkelig bevilgning til istandsetting av miljget i Sjøgata. I1979 fulgte kommunen opp med en reguleringsplan for bevaring av området. Lydiabrygga var et av Sjpgatas mest forfalne hus. to Handelshuset som ble kulturverksted Jacob C. Jacobsen var husmannsgutt fra Olderskog i Vefsn. I 1852 festet han en husmannsplass i Mosjøen. Omtrent samtidig begynte han å drive handel i det små fra en liten brygge i Sjøgata. Husmannsplassen lå midt i det som skulle bli Strandgata, og like nedenfor i Sjøgata bygde han i 1 86 1 egen forretningsgård. J. C. Jacobsen døde i 1867, og enken Dorthea drev fonetningen videre tll 1871, da den ble overtatt av sønnen Karl Jacobsen og svigersønnen Ole S. Elnan. Elnan kom fra kjøpmann Andreas Bech Jiirgensen, hvor han hadde vært butikkbetjent. Ole Elnan var også aktiv lokalpolitiker og var i mange år ordfører i Mosjøen. Forretningen ble drevet under navnet Jacobsen & Elnan. Tredje kapittel i handelshusets historie ble innledet av Elisabeth Jacobsen som fra 1914 drev firmaet med stor dyktighet under navnet Karl Jacobsens Enke. På denne måten ble det familien Jacobsen som lengst videreførte arven etter de gamle handelshusene fra 17OO-tallet. Lokalene i Sjøgata 22-24ble i 1960 degradert tillager. Men i 1983 kunne Kulturverkstedet åpne d6rene til et særpreget flerbrukshus. I samarbeid med Institutt for arkitektur- historie og Riksantikvaren er eksterigr og interiBr restaurert. Huset gir plass til vevstuer, arbeids- og møterom, i galleri og en trivelig kafe. I andre etasje finner vi dessuten i elegante < Nå er det et annet liv som filler de tradisjonsrike husene i Sjpgata 22-24. 17 Nytt liv for gamle brygger Midt på 18OO-tallet var fiskere fra Vefsn den stØrste gruppen av deltakere på Lofotfisket. Naust og gårds- brygger var derfor en del av hverdagen. Etterhvert kom handelshusenes storbrygger i tillegg. I dag presenterer denne delen av Vefsns Sjøhusbebyggelsen i Mosjøen har ikke det enhetlige preget som bryggerekkene i Bergen og Trondheim. Her er det stØrre spennvidde og variasjon av brygger, buer og naust. Vi finner både store og små bygninger. Og de mange gavlene mot sjøen står i kontrast til de stØne handelsbryggene som legger Bn'ggene og nousteLle er den største LLtlordringen i tLrbeidet med å rehabilitere Sjqlgata. For å ktnme rtverleve må de t'å nye.t'Ltnks.joner srnt o.fie Jllrer til by-gningsmessige endri.nger. Ei brlgge sont sktil brtrkes til boligformål trenger ikke bare innvendige endringer, nTen av og til ogsri v indue r s om.fb r antlr e r .fas o de n e. H v o r v e I ly kk e t k o mp ro m.i s s e ne e r b I itt kan tlLt vurtlere selv. Men brygger og noust er.fctrtsatt leyende deler av Siqtgatas varierte biltle. 18 ((Ja takk. begge deler>> Sjøgata har fostret en dikter, Andreas Haukland - og en komponist, David Monrad Johansen. Oppveksten i Sjøgata var forskjellig. Den ene va"r sønn av en fattig sypike - den \ andre kom fra en kjøpmannsheim. Men en ting hadde de r o likevel felles; gode minner om lyse somre på gården R Haukland utenfor Mosjøen. Andreas var gjeter, David nØt N friheten som sommeryjest. oo o David Monrad Johansen tok med seg mange gode minner fra Mosjøen da han sammen med moren flyttet til Oslo som b4 16-åring. I Sjpgata lever. Her har en klart å holde på gatas spesielle kvaliteter, s tilpasset seg dagens krav til boligstandard samtidig som dufinner ,a rtr særpregede servicetilbud, butikker og serveringssteder. 19 Siøgata i Mosi øen Den første bebyggelsen i Mosjøen besto stort sett av naust og buer som tilhørte bøndene oppover dalen. Bygningene lå i rekke langs stranda ved munningen av Vefsna, som ved mange lignende strandsteder i Nord-Norge og på Vestlandet. Her oppbevarte de båter og utstyr for fisket. I bygningene hadde de også rom for overnatting når de hadde ærend (mæ' syæ), og når de søkte kirke på Dolstad. Ferdselen tilstsdet ga på 1700-tallet grunnlag for to handelssteder, og etterhvert annen næringsdrift. Omkring ,i;it;r. Mo i Rana 1850 hadde bønder og jekleskippere satt opp en nesten sammenhengende ,..i:-..1! rekke sjøhus, "bryggene", i flomålet utenfor den gamle naustrekka. Et engelsk selskap startet sagbruk på Halsøya i 1866. Dette satte fart i byutuiklingen. I løpet av kort tid oppsto gate en med bolighus og fori'etnings- Fotefar gårder bak den gamle naustrekka. mot nord | 1875 fikk strandstedet bystatus, med Veiviser til historia i Nord- reguleringsplan for videre vekst i mer Norge og Namdalen. El ordnede former. kulturminne fra hver kommune gir tilsammen el bredt bilde av Omkring 1970 var Sjøgata i likhet landsdelens folk, natur og med mange andre gamle byområder si"l:"' Illl'o'n"l ll lT"l ii. trugt av riving. Men motstanden mot etterkrigstidens saneringsplanlegging Tekst, laglig ;rrsvlr: Hans Pedersen, var våknet. SjØgata Vel ble startet. | 1979 --J 'l bidrag av Arnc Evjcn og Dag Nilsen. ble det vedtatt å bevare bebyggelsen i Tilrcttclcgging: Vefsn Museurn. Sjøgataområdet. Norsk Kulturråd bidro J Crafisk fbnn: Gul Reklanre. Trondhcinr. Trykk: Lade Otl.set. med tilskudd til rehabiliteringen. 'f ronclheirr. Logo, -qrafisk grunn- prol'il: U. Holbye og L. Krnck. De enkelte huseiere har selv stålt for Kartgrunnlag: Statens kartverk. utbedrings- og restaureringsarbeidet. Finansiert av Lanclsdeisutvrlgct lbr Vefsn Museum, Riksantikvaren og lnslitutt Norcl Norge og Namdalcn og Vet.sn for Arkitekturhistorie i Trondheim har komnune. bidratt med faglig bistand. Det har hele tiden væd et mål at Sjøgata skal være en tsBN 82-91 138 30 3. Trondhcirn.juni 1997. levende del av Mosjøen sentrum. v Prosjektet er gjennomført -r med støtte fra Norsk kulturråd. Kart med reguleringsplan for Mosjøen, 1876. h{usE["rM Sjøgata 3l b - 8650 Mosiøen.