Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

av Oskar Puschmann, NIJOS

Side 22 - 25

”Landskapsregion 04 Låglandsdalføra i , og ”

Referanse: Puschmann, Oskar. 2005. ”Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner.” NIJOS- rapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side 22-25.

Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Landskapsregion 04 Låglandsdalføra i Telemark, Buskerud og Vestfold.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 22 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner BE- LANDSKAPSREGION 04 LÅGLANDSDALFØRA I TELEMARK, TYD- NING BUSKERUD OG VESTFOLD Regionen består av seks underregioner 1 & 2 *** LANDSKAPETS Regionens typiske hovedform er et dalprofil. I hovedtrekk øker dalprofilets høyde fra *** HOVEDFORM kysten (fjordene) mot innlandet. Dalsidene er tydelige, og ofte klart definert, med * typisk dalprofil gjennomgående lave til moderate høyder. Dalsidenes utforming kan i noen grad variere * lave/moderate åser avhengig av berggrunnen, men karakteristisk er lave, bratte åser som ”syes” sammen til kontinuerlige dalsider. U-dalspreget er de fleste steder utpreget, men trolig mest * U-daler vanligst karakteristisk i Telemark. Enkelte daler og dalavsnitt har markerte hyller som danner * kalkberg; brattkanter ulike nivåer i dalen, bl.a. Heddal. Lågendalen utmerker seg ved å ha flere strekninger i bunnen hvor elvedalspreget er tydelig. Drammensdalen/ har sidedaler med U- form, men en har også typisk sprekkedalsform. Mer asymetriske dalformer finnes f.eks ved Frierfjorden og Skollenborg hvor kalkbergets brattkant skaper kontrast til motstående dalsides svakt stigende grunnfjellsåser. LANDSKAPETS Beliggenheten under marin grense (MG) gir store arealer med leirjord i dalbunn og ** SMÅFORMER dalsider. Leirjorda gir sletter, svakt bølgende flater eller raviner i mosaikk med mindre * under marin grense; flater. Raviner dominerer visse steder, og kan være svært velutviklet mot dalsidene sletter - ravinedaler eller dypereliggende elver og vann. Sand- og grusavsetninger avsatt på ulike nivå er * sand- og grusavsetn. vanlig, enten som store frontterrasser på tvers av dalen eller som sideavsetninger. * trange gjel & renner Større elvesletter kan ha åpne landskap. Dalsidene har ofte runde koller og sva med iøynefallende fjellblotninger i skråningene. Mellom koller og åser ses ofte trange renner eller gjel, særlig i Telemark. I dalbunnen fins stedvis isolerte koller som hindrer utsikt langs dalen. Dalene har flere terskler og elvene er stedvis dypt nedskåret. Dalsidene over MG er grunnlendte, og her ligger morene, forvitringsjord og ur spredt.

VANN OG Hovedelvene renner gjennom markerte daldrag. Stedvis får de tilslutning av større ** VASSDRAG sideelver, noe som lokalt danner forgreininger i elveløpet. Dalenes svake stigning fra * svakt fall, få stryk kyst mot innland gir totalt lite fall i elvenes lengdeprofil. Typisk er lange, stilleflytende * rolige elveløp partier avbrutt av fosser i berggrunnens terskler og sprang. Elvelandskapet varierer, både mellom underregioner og i de enkelte dalførene. På flatere partier går elvene ofte i * elveslynger vanlig karakteristiske slynger. Beliggenhet mot raviner, elvesletter og terrasseringer eller mot * noen store innsjøer mer dramatisk terreng med fjellblotninger, koller, gjel og brattkanter skaper lokal varia- sjon. I ureg. 4.1 inngår også deler av tilstøtende fjordarmer, mens i ureg. 4.2 inngår også større innsjøer. Lågen (ureg. 4.3) ha et rolig preg med markante elveslynger og stilleflytende partier. Dramselva (ureg 4.5) og Lierelva (ureg 4.6) har variert elve- struktur med både stilleflytende deler og delvis dype gjel og mindre sideelver. VEGETASJON Barskog dominerer. Gran er vanligst på godt jorddekke i lier, renner og på leirjord. *** * barskog dominerer Ulike blåbærskoger dominerer, men på gunstige steder fins også mer artsrike lågurt- og * lauvskog i raviner, høgstaudetyper. Blandingsskog og reine lauvskoger ses bl.a. i raviner, nær dyrka mark, ved innmark & elver og i sigevannspåvirka lier. På skrinne koller, rygger, skrenter ol. vokser artsfattig og lyngdominert furuskog. På svært næringsrik grunn eller i solvendte skråninger finnes * furu på grus & koller, gran i ”gode” lier stedvis ulike typer edellauvskog. Alle u.regioner har innslag av kalkbergarter, noe som skaper grunn for mer sjeldne kalk- og næringskrevende plantesamfunn; bl.a artsrike * artsrik kalkvegeta. edellauvskoger, kalkfuruskoger, rike skogkanter, tørrbakkesamfunn og kalkrike myrer. Små og store furumoer på grusavsetningene er vanlig. Furua dominerer og på koller og grunnlende, ofte i mosaikk med bart fjell. Langs elver, rundt innmark o.l. ses ofte randsoner med lauvtrær. Skogsarealer finnes mest i liene, eller på koller/ platåer i dalen, men Lågendalen avviker med mer skog i dalbunnen. JORDBRUKS- Regionen hører blant landets beste jordbruksregioner, og har en svært allsidig og spesi- *** MARK alisert jordbruksdrift. Registrert dyrka mark i drift er ca 404 000 dekar. Av det dekker * blant landets beste korn/oljevekster vel 265 700 da (67 %) av åkerarealene, mens grovfôr til slått og beite * variert produksjon utgjør ca. 103 700 da (26 %). På resterende åkerjord dyrkes både potet, grønnsaker, * korn vanligst, frukt- frukt/bær og oljevekster. Enkelte steder preger sistnevnte produksjoner landskapet. Det dyrking et særpreg gjelder særlig fruktdyrkingen, som bl.a. gjør ureg.04.2 Frukt- og kornbygdene langs Telemarksvassdraget til landets største fruktprodusent. I tillegg til dyrka marka fins også en del beitemark i hevd, særlig i større ravineområder. Regionens husdyrhold er moderat stort, og her fins bl.a. vel 17 700 storfe og 21 000 sau. Fordi jordbruksproduk- sjonene ofte er ujevnt fordelt i de enkelte underregioner, kan husdyrholdet ofte være konsentrert i ulike dalpartier. Disse partiene har derved et mer særpreget beitepreg.

1 U.reg. er: 04.1 /. 04.2 Frukt- og kornbygder langs Telemarksvassdraget, 04.3 Lågendalen, 04.4 Skoger og Sandedalen, 04.5 Drammensdalen/Modum og 04.6 Lierdalen. 2 Underregionene 04.4 Skoger og Sandedalen og 04.6 Lierdalen er flytta fra landskapsregion 03 under siste revidering. NIJOS-rapport 10/2005 Side 23 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner BEBYGGELSE Jordbruksbebyggelsen preger bebyggelsen i dalbunnen de fleste steder. Ofte skiller elv, ** OG TEKNISKE raviner eller skogsteiger de enkelte gårdstuna fra hverandre, og de får dermed en mer ANLEGG spredt og flekkvis fordeling i dallandskapet. I deler av regionen, særlig med åpne * spredt jordbruksbe- jorder i flatt terreng, kan tuna framstå som mer konsentrert og samlet. I enkelte daler, byggelse dominerer særlig i Telemark, kan bruka være små i østlandsmålestokk, noe som stedvis ses av en * små boligområder tettere grendestruktur. Flere mindre gårdsbruk ligger og spredt i ås- og skoglandskapet. * større tettsteder Samtlige av regionens hoveddaler har ett eller flere tettsteder. Mange steder ligger også * jernbane gårdstuna i mosaikk med enkelte boligfelt og små tettsteder. Slike boligområder er ofte satellitter for de største tettstedene. De største sentrene ligger gjerne i bunnen av dalene, gjerne i overgang mot vann eller fjord. Her virker elvene ofte som et sterkt strukturerende element, med veier, bebyggelse, industri og serviceanlegg på begge sider. Enkelte daler har jernbanelinjer. LANDSKAPS- En dalregion framstår ofte som mer homogen enn andre landskapsregioner. Det betyr ikke at KARAKTER dalene er ensartet i innhold, men mer at de variasjoner som finnes i en dal også ofte gjenkjennes * homogen lsk.region i lignende ”nabodaler”. Likevel er det også her store variasjoner, men da innenfor de gjenkjennbare rammer som dalformen gir. Regionens daler har mange likhetstrekk. * markerte dalrom Samtlige av regionens dalfører har tydelig overordna landskapsrom, og skillene mellom ulike * ulike landskapstyper skyldes variasjoner i landskapstyper/dalavsnitt skyldes ulikheter i dalbunnens arealstrukturer. Særlig tydelig er det i dalbunn ureg. 4.2 Frukt- og kornbygder langs Telemarksvassdraget. Her er store vannspeil som danner gulvet i landskapsrommet vanlig, men her er også dalavsnitt hvor jordbruksmark og skog * både tydelige og u- veksler på å dekke dalbunnen. Altså to vidt forskjellige landskapstyper. Tilsvarende ses bl.a i 4.1 tydelige overganger Skien/Porsgrunn og 4.5Drammensdalen/Modum der smale fjorder i de nederste dalløp går over i * dalsidene hever seg en by- og deretter jordbruksdominert dalbunn. Andre steder er ikke overgangene like enkle å se. innover i landet Det mest vanlige av regionens landskapsbilder er likevel en langstrakt, smal elvedal med lave til * grusrygger på tvers moderat høye åssider. Dalsidene hever seg gradvis inn i landet, ofte fra lave koller nederst til * masseuttak mer markante og jevne sider lenger opp i dalen. Det gjør at dalsidenes romvirkning ofte er mest * dalsider; barskog tydelig lengst oppe i de øvre daldeler. Grusrygger på tvers av dalens lengderetning kan stedvis vanligst, også noe være sentrale landskapselement, og av betydning for dalførenes romlige inndeling. De kan også blandingsskog utgjøre betydelig blikkfang, særlig der storstilt masseutttak finner sted i avsetningene. * kalkbergarter; edel- Barskog kler hyppigst dalsidene, stedvis også blandingsskog, sjeldnere rein lauvskog. Men, lauvskog og artsrikt dalsidene har også små spredte bestand av varmekjære edellauvskoger, særlig på kalkbergarter * dalbunn; mosaikk hvor undervegetasjonen kan være svært artsrik. Store sammenhengende skogområder i dal- av åker, beite & skog bunnen er mer uvanlig, da de flate partiene oftest ses som større og mindre lappetepper av åker, * lauv- og blandings- eng, beiter og skog. Lauv- og blandingsskog er vanligere i dalbunnen enn oppe i liene, særlig skog vanligst rundt tun og innmark. Et særpreget naturelement er de få resterende større områder med tilnær- met uberørte ravinedalssystemer. De utgjør en verdifull rest av regionens gamle naturlandskap. * uberørte raviner; rest av naturlandskap Elvene er regionens viktigste linjedrag og barriere. De fleste renner til dels tilbaketrukkent og * elvene; linjedrag og bortgjemt. Tett randvegetasjon skjuler det meste av elvenes vannspeil og begrenser både innsyn ferdselsbarrierer til vannløpet, men også synsvidden på tvers av dalførene. Randsonene har stor betydning for dalbunnens visuelle preg og romlige inndeling, noe man tydelig ser oppe fra dalsidene. Noen * skjult av randsoner steder renner imidlertid elva også åpent, gjerne i malende og grasiøse svinger gjennom åpent * store elveslynger jordbrukslandskap. På slike steder er elvene langt mer tilgjengelig, både fysisk og visuelt. * stedvis lett synlige Jordbruket ligger på kvartære løsmasser. De danner her også ulike landskapstyper. Eks er store * jordbruket;variert sammenhengende områder med flate og åpne dallandskap, og der jordbruksmark ligger i sam- * flate prod.landskap menhengende evt. oppstykka belter på begge sider av elva. Åpne jordbruksarealer tett mot store meandrerende elveslynger er flere steder et særpreg. Andre steder ligger avsetningene trinnvis i * terrasserte åkerareal dalbunnen. Her synliggjør jordbruksmarka ofte terrasseringen, og åkerarealene ses liggende i * beitedom. raviner ulike flatenivåer opp fra dalbunnen. Mest særpreget er jordbruksområder i dypt ravinerte dal- * gårdstun; blikkfang avsnitt. Særlig estetisk formfulle her er steder med hevdholdte beiteraviner, og hvor ingen, eller * spredte boligområ- kun ubetydelig, planering (”skalpering”) av ravineformasjonene har funnet sted. der, flere tettsteder Regionens gårdsbebyggelse ligger spredt, men jevnt fordelt. Siden hovedveiene oftest går langs og byer eller gjennom åpne jorder, blir både slette- og bremgårdenes tun hyppige blikkfang fra veien. * Trusler; nedbygging Tunene er ofte typiske firkanttun, med stor og velholdt bygningsmasse. Mange tun har et av dyrka mark stabbur, et eldre våningshus, reisverkslåve og et nyere bolighus. Mer tilbaketrukket i landskapet * hogst urørte raviner ligger både enkeltvise skogsgårders og de brattlendte li- og hyllegårdenes tun. *opphør av beite i ut- Spredt i regionens dalfører finnes en rekke mindre tettsteder. Disse fungerer gjerne som ”land- prega beiteraviner lige” satellitter til de større tettstedene og byene. Byggeskikken er ofte moderne, og består helst av pre-fabrikkerte typehus eller arkitekttegna hus. De største byer og tettsteder ligger helst ved elvemunninger. Enkelte av disse er kraftig ekspanderende, og her gror byer og omkringliggen- de tettsteder ofte sammen på bekostning av dyrka mark. Slike dalavsnitt har et sterkt urbant preg med omfattende bolig-, nærings- og småindustriområder. Noen steder fins også storindustri.

Trusler; nedbygging av dyrka mark, hogst i urørte raviner og opphør av beite i beiteraviner.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 24 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner

Dalsidene heves gradvis innover i landet, ofte fra lave Dalene har store overordna landskapsrom. Forskjell koller nederst til mer markante og jevnere åsdrag mellom ulike dalpartier skyldes ulike former for are- lenger opp i dalen. Vann, jordbruk og kantsoner er albruk. Jordbruk, skog og bebyggelse er de viktigste typisk i dalbunn. Lågendalen, /Vestfold. arealgruppene. Lierdalen mot , Buskerud.

Beliggenheten under marin grense gir store arealer Elvene er markante linjeelement, men også ferdsels- med leirjord i dalbunnen. Raviner er derfor vanlig, barrierer. I Telemark har Norsjø og Heddalsvatnet og gir terrenget et småbølget preg der jorder og skog store vannspeil med gårder spredt på begge sider. skaper små landskapsrom. Bergan, Skien/Telemark. Nautesund v. Heddalsvatnet, /Telemark.

Regionen hører blant landets beste jordbruksområd- Jordbruksbebyggelse preger bygningsmassen i de er, og har en svært allsidig jordbruksdrift. Husdyr- fleste dalfører med mye jordbruk i dalbunnen. Nyere holdet er ofte konsentrert i ulike dalpartier, særlig i boligfelt blir ofte anlagt i solvendte dalsider. Tun ved ravineområder. Hedenstad, /Buskerud. Smørgrav mot bl.a. boligfelt, Øvre /Buskerud.

NIJOS-rapport 10/2005 Side 25

Om nasjonalt referansesystem for landskap

Interessen for landskapet som en ressurs, er økende både nasjonalt og internasjonalt. Dette kommer også til uttrykk gjennom den europeiske landskapskonvensjonen, en konvensjon Norge var et av de første landene til å signere. For å kunne forvalte landskapet som en ressurs er vi imidlertid avhengig av å ha en oversikt som viser de landskapsmessige og regionale forskjellene. Dette gjør NIJOS sitt nasjonale referansesystemet for landskap. Systemet deler Norge inn i 45 landskapsregioner basert på fellestrekk i landskapet. Hver region har sin særegne landskapskarakter basert på sammensetningen av de seks grunnleggende landskapskomponentene:

• landskapets hovedform • landskapets småformer • vann og vassdrag • vegetasjon • jordbruksmark • bebyggelse og tekniske anlegg

Mulig å se utviklingstrender

NIJOS har valgt å bruke data fra landbrukstellingene som grunnlag for overvåking og utvikling innen de enkelte landskapsregionene. Data fra landbrukstellingene er sammenlignbare over tid. Dette åpner for en spennende 10- årig rapportering på status og utviklingstrend for de ulike landskapsregionene. Ved beskrivelse av landskapskomponenten ”jordbruksmark” har vi benyttet data fra landbrukstellingen 1999. Dette fører til at oppgitte driftstall under ”jordbruksmark” vil være noe for høye i forhold til dagens situasjon.

Kontakt NIJOS

Vi innser at det til tross for vår kvalitetssikring kan forekomme feil eller mangler i beskrivelsene. Finner du slike, eller er det noe du lurer på, vil vi gjerne høre fra deg. Send en e-post til: [email protected] eller ring oss på tlf: 64 94 97 00.

For mer info se www.nijos.no

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) skaffer informasjon om jorda, skogen, utmarka og landskapet i Norge til bruk i planlegging, offentlig forvaltning og næringsutvikling. Instituttet er et nasjonalt fagorgan og har ansvar for flere langsiktige nasjonale program for overvåking og kartlegging av landets arealressurser. Her inngår et nasjonalt referansesystem for landskap.

NIJOS, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås, Tlf: 64 94 97 00, Faks: 64 94 97 86, E-post: [email protected], Hjemmeside: www.nijos.no