Innhold

Forord…………………………………………………Side 3 Løkenseter i Hillestad, dikt…………………………..…” 5 Bautaen på Fossan……………………………….….…..” 7 Skoleveien var lang og hard..……………………….…..” 27 Nødlanding på Fonstraer……………………………..…” 35 Jagerflykrasj mot Brånan……………...….…….……….” 41 Magnus Erlingsson……...…………………….….……..” 48 Slagene på Re………….……………………….….……” 51 Veisaker i Amtstinget. …………..…………….….....….” 57 Flyulykken på Sandsletta i 1965……………..…….....…” 66 Bettumelva med møller og sager.………….……...…..…” 68 Fotografier av gravminner i Re………...……….…...…..” 75 Fotoinnsamling i Ramnes……..……………….…..….…” 77 Ramnes Historielag……………..……………….………” 79 Våle Historielag………………………………….………” 83 Stiftelsen Våle Prestegård…………………………….….” 87 Livlige dager i august: Øyfjell……….………… ………” 90 Livlige dager i august: Våle Prestegård……….…………” 93 Høyhesjing på Seinsommerfestivalen……………………” 94 Livlige dager i august: Bygdetunet Brår…………………” 99 Re-minne 2007

Årsskrift for Ramnes Historielag og Våle Historielag Fortsettelse av Ramnesiana og Våleminne Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø Redaksjonsnemnd: Eva Anfinnsen, Solveig Haugan Jonsen, Svein Ånestad, Erling Gran, Trygve Gran, Per Bjerkø Annonser: Ragnar Bjerknes og Frederik Wedel Jarlsberg. Økonomi: Åse Burås. Opplag: 3800 ISSN: 1503 – 772X Forord

Her kommer Re-minne for femte gang. Sett i sammen med Ramnesiana er det 29. årgang. Årsskriftet har alltid vært preget av dugnad både når det gjelder det skriftlige innholdet og utformingen. Slik er det også i år. En annen årlig utfordring for oss er å finne fram til interessant stoff.. Derfor er vi svært takknemlige overfor dere som har hjulpet oss i år. Med tanke på neste år håper vi på enda større tilgang på skriftlig stoff, bilder eller forslag om aktuelle temaer. Også denne gang har våre annonsesamlere møtt stor velvilje hos annonsørene. Takk også til dere. Nytt for året er en liste med sidenummer for annonsene, som gjør det enklere å bruke våre annonsører. Med fortsatt rimelig trykk hos Stokke Trykk kan vi også i år levere Re-minne gratis i de mer enn 3000 postkasser i Re. Da har positive historielagmedlemmer kjørt mil etter mil for å få Re-minne ut til jul. Kanskje du synes det er i meste laget med både gratis hefte og gratis postgang?

Da bør du bli historielagsmedlem! Giro er vedlagt. Det koster bare kr. 100,- .for Våle Historielag, mens Ramnes Historielag har lagt på til kr. 150,-. . God Jul og Godt År til dere alle!

3 4 Ole Holtung, som døde fra oss for noen år siden, var en ivrig skribent i Ramesiana. Her er et fint eksempel fra hans dikting.

Løkenseter i Hillestad, februar 1958 (En hverdagsskildring) Melodi: Sykkelen av Alf Prøysen

Når snøføyka farer langs Hvittingens sider, når vintersol lyser på Tyrias topp, da hogger vi tømmer i legder og lier fra grålyse morra`n til månen går opp. Ja, ”Jobu`n” han traller og øksene knaller Når bustete graner i snøhaugen faller, og kvistes til tømmer og propp. I tussmørket rusler vi hjem til vår seter, litt våte, litt trøtte og slitne forståss. Så steiker vi flesk mens vi koker poteter og straks blir det triv`lig i setra hos oss! Ja, maten den smaker mens peisvarmen spraker. Her damper av søkkvåte bukser og jakker som tørker rundt peisen hos oss. Men gikta huserer i skjeggete menner, for setra er gissen og skauen er hvit. Den likaste ”doktor`n” som skaukara kjenner er kaffe med sukker og himlaga sprit! Så tar vi en ”doktor” og prater og drømmer om heitere jenter og grovere tømmer, da glømmer vi kulde og slit! For Vigulf har alltid ei skrøne i minne, og så kommer visene fram av seg selv. Mens Einar nok lengter litt hjem til sin kvinne og blander sin ”doktor” forsiktig i kveld. ”Skål!” sier Ole, ”min kopp er for liten, jeg får ikke plass til no`kaffi i spriten, men hællænde god blei’en lell!” Men krusene tømmes og karene kvelder. Vi sover da mer enn vi synder vi tre. For her er det kubikk og kroner som gjelder fra grålyse morra’n til sola går ned. Da trenger en natta – når ”Jobu’en” tier, der Hvittingen ruver bak nattsvarte lier, og skogen og sinnet får fred.

5 6 Kaare Frøland Bautaen på Fossan

På Fossan står en bautastein. Det er en stor stein, over 3 meter høy. Hva slags bauta er dette?

La oss se hva som står hogd inn på steinen:

OLAV LIEN 1896 – 1957 BONDEREISINGA I 1930-ÅRA FØRTE DU FRAM TIL SIGER

NORSKE BØNDER TAKKER OG MINNES DEG

ÅR 1962 ER DENNE STEINEN SETT AV BYGDEFOLKETS KRISEHJELP

(Øverst er det satt inn et relieff av Olav Lien. ) * Det er mange spørsmål som kan stilles. Det er jo over 70 år siden denne bondereisning som det er snakk om her, fant sted. Hva var krisehjelpen? Hva drev den med? Hvem var Olav Lien? Hvorfor står denne minnesteinen her på Fossan?

Samme år som bautaen ble reist, ble min magistergradavhandling trykt og gitt ut på Universitetsforlaget. Den het Krise og kamp – Bygdefolkets krisehjelp – En kriseorganisasjon i norsk mellomkrigspolitikk. Da den handler om de spørsmål som krisehjelpen reiste, og kjempet for, har redaktøren bedt meg at jeg ved hjelp av utdrag og kommentarer fra denne boka gir en oversikt over krisehjelpen og dens lederes virksomhet i kriseårene.

7 Den økonomiske situasjonen Bygdefolkets krisehjelp var en organisasjon som trådte fram under trykket av den økonomiske jordbrukskrise som rammet vårt land i mellomkrigstida. Organisasjonens viktigste oppgave var å lette de økonomiske forhold for dem som var rammet av krisen, og å hindre krisevirkningene.

Jeg skal ikke her analysere nærmere den krisen som oppsto, men bare nevne noen momenter som kan gi et bilde av situasjonen. Krisen var i virkeligheten både en gjeldskrise og en lønnsomhetskrise. Men krisehjelpens folk kom til å legge ensidig vekt på gjeldsforholdene. Det var særlig den førte pengepolitikk i 20-årene – ”paripolitikken” – som krisehjelpsfolkene mente hadde ført til overforgjeldelsen, og som derfor måtte bekjempes. Det virket nesten som om inntektsforholdet i jordbruket var av så liten interesse, at dette kunne man overlate til bondelaget å stelle med.

Det var fylkene på Østlandet som var mest forgjeldet. Fem av de sju fylkene hadde en gjeldsprosent på 50 eller mer. (Gjeldsprosenten forteller, uttrykt i prosent, hvor stor del gjelden inntar i forhold til bruttoformuen). De tre ”krisehjelpsfylkene”, d.v.s. de fylker hvor krisehjelpen var mest virksom, Telemark, Buskerud og Vestfold, var alle av de forgjeldede.

Den viktigste virkningen av krisen var tvangssalgene. Gjennom tjueårene økte tvangssalgene og nådde høyden i det fryktelige kriseåret 1932. Da ble det gjennomført 6568 tvangsauksjoner mens det ble ”begjært” 22792. Situasjonen bedret seg noe i de følgende årene.

Den politiske mottakelsen Bygdefolkets krisehjelp ble dannet i oktober 1931. Forberedelsene hadde pågått i noen tid, men stanset opp da Bondepartiet under statsminister Peder Ludvik Kolstad dannet sin regjering i mai samme år. Man spurte: Hva vil nå skje, når vi har fått vår egen regjering? Vil krisehjelpen nå bli overflødig? Alt fra første dag ble det klart at Kolstad ikke hadde til hensikt å gå radikalt fram. Hans partigruppe besto bare av en seksdel av Stortingets medlemmer, og regjeringserklæringen vitnet om forsiktighet. Det gjaldt ikke å støte de ”bærende krefter i vårt folk”, de krefter som Kolstad vendte seg til for å ”søke mildnet den kriseartede tilstand som for tiden gjør sig gjeldende på flere av næringslivets områder og særlig for landsbygdens vedkommende”. Og finansminister Jon Sundby forkastet uttrykkelig kravet om gjeldsnedskrivning, et krav som han visste at planleggerne av krisehjelpen samlet seg mest om.

8 ”Vi får vente å se hvad regjeringen kan få gjennemført”, hadde David Seierstad litt forsiktig sagt. Han var den verdige storbonden på Toten, den første og den mest kjente krisehjepslederen. Skuffelsen over at krisen ikke kunne ventes løst med politiske midler, festnet seg. Til de forgjeldede brakte ikke regjeringen noe håp. Sjøl om det skulle lykkes å få økt lønnsomheten i jordbruket noe ved en økning av prisene, måtte den i tilfelle bli liten. Et slikt inngrep måtte sannsynligvis følges av andre på det næringspolitiske område, f. eks. av lønnsøkning, slik at kjøpekraften ble stor nok.

Krisehjelpens folk: Hvem var de? Hvem var lederne? Seierstad ga et svar: ”Etter et løst skjønn kan jeg anta at halvparten tilhører bondepartiet, 12 arbeiderpartiet, 8 venstrefolk og 5 høyre”. Det var de 50 medlemmene i Rådet han litt rundt karakteriserte slik. Jeg tror Seierstad her ga en noenlunde riktig karakteristikk. Men etter hvert ble det mer og mer tydelig at det var folk med en viss tilhørighet til Bondepartiet og Arbeiderpartiet som kom til å dominere ledelsen av krisehjepen.

Krisehjelpen ble et fremmedelement i Bondepartiet. Man fryktet de kampmidler og den ordbruk som ville komme. En av de mange sakførerne som opptrådte på stiftelsesmøtet unngikk å kritisere regjeringen, men tok i stedet for seg Norges Banks ledelse, og den ble aldri populær. Han sa: ”Jeg betrakter ham (direktør Rygg) på samme måte som Karl 12. Karl 12 var en stor kriger, men han ødela Sverige. Direktør Rygg er visstnok en stor bankmann, men han ødelegger Norge. … Vi må forlange hans hode på et fat”. Sånt snakk skremte mange, ikke bare de ledende i regjering og parti, men også de besindige, for eks. Tønsbergs Blad: ”Bøndene som samfundsstormere i likhet med Moskvakommunister i selskap med den ytterliggående fløi av vårt folk? Utenkelig!”

Arbeiderpartiets holdning til krisehjelpen var preget av usikkerhet. Det kom fram to hovedsyn. Det ene ble stort sett formulert av pressen på Østlandet, det andre ble hevdet av redaktør Olav Scheflo i avisen Sørlandet. Begge hovedsyn gikk ut på at det ikke gikk an å fordømme krisehjelpen. Alle visste at en hel del tilhengere utover bygdene gikk med i krisehjelpen. Og det var alminnelig kjent at formannen i rådet, C. A. Madsen og den unge bygdesakfører Olav Lien, som snart ble den dominerende lederen, begge tilhørte Arbeiderpartiet. ”Landsbygdenes hundre tusener griper efter alle halmstrå i kampen for tilværelsen”, skrev Opland Arbeiderblad, og Telemark Arbeiderblad så det naturlig at de forgjeldede sluttet seg sammen, men mente samtidig at folk i stedet burde slutte seg til Arbeiderpartiet. I bakgrunnen spøkte nok en viss

9 frykt for at Bondepartiet kunne komme til å dominere krisehjelpen. Men Olav Scheflo hadde ingen reservasjoner: ”Vi bør tvert i mot støtte Bygdefolkets Krisehjelp”, skrev han, og det standpunktet holdt han fast ved helt til det strandet på Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933.

Verken Lien eller Madsen var fornøyd med den politiske mottakelsen de fikk fra Arbeiderpartiet. De var skuffet over at Olaf Scheflos linje ikke førte fram. Krise og kamp Det var i årene 1932, 1933 og 1934 at krisehjelpen ble landskjent for sin virksomhet. Det var mange slags saker som ble tatt opp, i avisdebatter, i foredrag og i planlagte aksjoner av forskjellige slag. En rekke av sakene, som f. eks. kravet om moratorium (betaligsutsettelse) og den planlagte ”Riksretten over pengesvindelen”, hadde sin propagandavirkning, men døde tidlig vekk. Andre, som forsøket på å få til en rentestreik, ble sentral i krisehjelpen og opptok medlemmene over år. Av en annen karakter var krisehjelpens direkte kamp mot tvangssalgene. Frammøte av hundrevis av protesterende bønder ved auksjonsstedet, bruken av boikott for å tvinge gjennom krisehjelpens vilje, førte ofte til omfattende avisomtale, til debatter og ikke sjelden til rettssaker. Alt dette førte til at folk flest tok standpunkt enten for eller mot krisehjelpen.

Til å begynne med var krisehjelpen forsiktig med å bekjempe regjeringen direkte. Det ble en omvei med krav uten bestemt adresse, - om moratorium, krav om inflasjon, forsøk på å få til en ”Riksrett mot pengesvindelen” et nytt pengesystem, et ”bondetog”, rentestreik m.v. Rentestreiken skal vi komme tilbake til.

Kravet om betalingsutsettelse av avdrag og renter var nok populært i bygdene, men var i virkeligheten dødt etter at regjeringen sa plent nei. Men bøndene knurret. På et stevne krisehjelpen hadde i Bø i mai 1932 satte man fram et ultimatum: ”Me bed statsmaktene handsame desse krav med alvor snarast, då me elles ikkje tør taka noko ansvar for kva som kan hende”. Ordene falt på stengrunn.

”Parikrona” var et begrep som krisehjelpsbøndene ble fortrolig med. Den store urettferdighet hadde sitt utspring der. Olav Lien, som ikke lenge etter stiftelsen ble den faktiske lederen av hele krisehjelpen, sa at ”Den norske bankforening er mektigere enn vårt avfeldige storting”. Som redaktør hamret han løs på ”parikrona” i ”Bygdefolket” (krisehjelpens ukeavis) i uke etter uke i populære vendinger, og endte i det øyensynlig rimelige krav om en inflasjon som skulle 10 gjøre uretten god igjen. Den norske krone måtte ikke holdes i høyere verdi enn landets produksjonsliv kunne bære! Ansvaret for krisen lå hos evneløse politikere og i ”Norges Banks pengesvindel”, ble det hevdet med stor frimodighet rundt om på krisehjelpsmøtene.

”Riksretten over pengesvindelen”, planene for det nye pengesystemet og ”Bondetoget til Oslo” hadde sin propagandavirkning, men falt sammen med andre nokså uklare forsøk på kriseløsning.

Rentestreik? Krisehjelpen ville gjerne hjelpe statsmyndighetene. Og den gjorde mange forsøk, men de fleste fløt ut i sanden. Den viktigste av alle de økonomisk- politiske sakene krisehjelpen arbeidet med, var planen om å få til en rentestreik.

Det var Søren Søyland som først reiste muligheten av en felles aksjon mot betaling av de høye rentene. Det var på ettervinteren 1932. Pantelånsrenten var for høy! Han satte rentemaksimum til 4 %, ellers måtte streiken komme. Søylands tanke falt i god jord. Han ble møtt med begeistring på det store stevnet i Bø like etter. Men Lien, allerede da en ansvarlig leder, var betenkt. Krisehjelpen var for svak, mente han. Men han tok inn i avisen, som han redigerte, denne minnelse: Bøndene bør nu være den Moses som tar kampen op mot gullkalven og slår den i stykker og lærer menneskene å holde sig til livslovene, de sunne og naturlige, de som er skrevet ikke bare på stentavler, men i våre hjerter.

Tanken om å gå til rentestreik fenget. Jeg skal kort skissere dens gang gjennom organisasjonen fram til den dovnet bort et par år etter.

På møte etter møte utover sommeren og høsten 1932 ble rentestreiken drøftet. Kravet kom tidlig ned til 3%, og der stoppet det. Søyland var rett som det var tilbøyelig til å sette streiken i gang, men Lien holdt igjen, trass i at han også pustet til ilden. Hvorfor? Lien var klar over agitasjonens gagnlige bivirkninger. Folk utover bygdene likte stort sett talen om rentestreik. Flere og flere sluttet seg til krisehjelpen, den sto foran sin sterkeste periode. Men Lien var nå den suveréne lederen som også bar det største ansvaret. Det var snaut nok at han ante konturene av den organisasjonen han ledet, så løs var den. Og en ting til: Han visste lite om solidariteten i krisehjelpen var sterk nok til å kunne tåle en streik. Han var klar over at ikke alle medlemmene hadde den samme interessen av en rentestreik, og dette hadde sin årsak i de sterkt variable 11 utlånsrentesatser. For noen medlemmer, de som hadde lån i offentlige fond, og for enkelte andre med relativt lave renteutgifter, behøvde ikke nettopp renten å fortone seg vanskeligst. De hadde kanskje plager av annet slag. Men andre, som kanskje skulle forrente lån med opp til 7-8 %, hadde vel oftest renten som hovedmotstanderen. Denne ulikhet i interessene spilte nok en rolle for Lien, som måtte ta hensyn til det indre samhold.

Det var ikke med lett hjerte Lien knekte et spontant tilløp til aksjon fra et møte i Drammen i oktober 1932. Da laget man i stedet et aksjonsutvalg på tretti mann, - ti fra hvert av fylkene Telemark, Vestfold og Buskerud. Søyland var blitt valgt med fra Vestfold, men bøyde seg som vanlig for Liens vilje og nektet å medvirke. Lien var for sterk. Bygdefolket hadde ikke et ord om aksjonsutvalget.

Det ble ikke før på rådsmøtet i januar 1933 at også Lien kom på banen. Han var ennå tvilende, men situasjonen var noe lysere ut fra hans synspunkt. Flere og flere kjøpte ukeavisa Bygdefolket som han ledet med hard hand. Han hamret fast slagord og argumenter i et halvt år. (Et spesielt forhold kompliserer særlig Liens overveielser etter rådsmøtet og fram til standpunktet om politisk samarbeid ved valget i 1933 er tatt. Dette forhold kommer jeg tilbake til).

Rentestreik var det ord man vinteren 1933 først og fremst tenkte på i samband med krisehjelpen. Det ble holdt dusinvis av møter rundt om. Man drøftet den praktiske gjennomføring av en streik, man vurderte muligheter og bivirkninger. For medlemmene kunne det kanskje se lysegrønt ut, det var som en rus seig inn over dem, de fleste var sikre på at streiken ville komme, de gjorde seg rede. De hisset seg ikke opp sjøl. Det var lederne som gjorde det. Men Lien var som før i andre slaglinje. Han likte ikke utviklingen. Han var redd for sammenbrudd i organisasjonen, men han sa det ikke åpent.

”Tiden er inne, hvad nøles der efter? Flytt merket lengere frem!” sa en innsender i Bygdefolket. ”Klem på karer. Flytte merket frem. Vi skal følge”, skrev en annen. Mange medlemmer, særlig i krisehjelpsfylkene Telemark, Vestfold og Buskerud, presset sine ledere. Søyland var enig, men skjønte også sfinksen oppe i Kviteseid som ruget over to problemer: Om en streik vil ende i kaos, og – hvordan vil det bli tolket når vi skal begi oss inn på den politiske arena? Hvilket parti ville knytte sin politiske framtid til en organisasjon som taper på grunn av manglende indre samhold?

12 ”Jeg har visst manet laus fanden i Vestfold”, skrev Søyland til Lien i denne situasjonen, og rapporterte om en intens møtevirksomhet i lagene, og denne er det ”rentestreiken som driver (som fan). Kan dette innfris? Hvis ikke, så får jeg reise til Amerika – før jeg blir hengt”. Fylkesleder Glesne i Buskerud var i samme stilling som Søyland. Han også pustet til ilden: ”Der mases stadig ute i distriktet om ikke der vil bli ”gjort noe” nu straks fra krisehjelpens side, - en samlet rentestreik … I går ringte det mig op igjen etpar idioter, som har fått det i hodet plent at en sådan streikeaksjon er en ganske liketil affære”. Og han føyde til i brevet til Lien: ”Jeg er enig med alle masekoppene at det er nødvendig der nu blir gjort noget som igjen virkelig vekker opsikt”.

Lien sa rett ut til sine nærmeste i ledelsen: ”Eg vil ikkje ha aksjon fyrr eg er heilt viss på at me verkeleg kan gjennomføra ein storkamp. Eg stolar ikkje på troppene enno, og er so viss på at mang ein skrålhals vilde renna or slaglina ved fyrste samanstøyten”. Og ei uke seinere: ”Eg ser meg ståande framfyre ein vårflaum som bryt på med eit velde me snart ikkje rår med. Her er, Gud hjelpe meg, krigshumør nok. Eg må halda hardt i taumane både i Vestfold, Buskerud og nordre Hedmark, me skal ikkje ha eit utfall for tidleg. Vert stoda den at Sæter (Ivar Sæter fra Os i Østerdalen) og Søyland, de mest pågåande no – av sine tropper vert skuva framom mi line, so gjeng eg heller frå enn å taka eit slag som eg ottast kjem for tidleg”.

En eller annen utladning måtte komme. Våren 1933 ble hektisk. Lederne så mot stortingsvalget samme høst. Rentestreiken svevde som et spøkelse over krisehjelpen, da Lien igjen tok føringen utad.

Den 22. april skulle alle krisehjelpslag holde møter. Lien hadde utarbeidet et dokument som ble sendt alle lag i forseglet konvolutt. Det skulle svares på avgjørende spørsmål om rentestreiken. Ingen, uten Lien og trykker Nielsen (som utga Bygdefolket) visste hva som sto skrevet. Det lå en aura av mystikk og forventning over saken. Den 22. april ”kan koma til å bli en merkjedag, ein minnedag, ein 7. juni for bøndene og landsbygdenes økonomiske sjølstende. Innledningen til ein fridomskamp…”, skrev en før møtet, en som riktignok ikke visste noe om det som sto i det hemmelige dokumentet.

Lien sjøl ventet en avklaring. Han sa at møtene 22. april ”er de viktigste i vår organisasjons historie”.

Dokumentet som ble åpnet i stor spenning, var på åtte trykksider. Det ga en alminnelig oversikt over problemene, det appellerte til samhold.

13 Opplysningene som kom inn skulle danne grunnlaget for de krav man skulle stille til statsmyndighetene. Hvis kravene ikke ble imøtekommet, ville streiken komme! En rekke spørsmål skulle besvares: Er det i bygden et så allment ønske å få renten nedsatt til 3 %, at man kan påregne moralsk støtte hos et overveiende flertall i bygden for rentestreik? Hvor mange medlemmer antas å ha slike forpliktelser at de ikke uten velferdstap kan nekte å betale rente? Må det antas at flere eiendomme vil bli frasolgt de nuværende eiere i tilfelle tvangssalg for unnlatt betaling av renter og avdrag. Må det ansees mest hensiktsmessig å stille medlemmene fritt, med oppfordring til flest mulig om å la være å betale? Svaret her skal være ja eller nei. Stemmetallet for og imot må angis.

Til slutt skulle antallet medlemmer i laget oppgis, og hvor mange som var på møtet samt hvor mange nye medlemmer kunne skaffes kommende uke.

Krisehjelpslederne fikk ingen samlet klarhet ut av aksjonen 22. april. Svikt i organisasjonsapparatet var en grunn. En bygdelagsformann som ikke holdt møte, forsvarte seg med at han ”venta ei grisepurke den tid”. En annen grunn var nok spørsmålenes form og innhold. Det var vurderingsspørsmål av særs vanskelig art som uten forutgående styrebehandling måtte besvares. De svar som vi kjenner til, er ofte unnvikende og gitt med forbehold, og av liten verdi. Og politisk kunne vel spørsmålene tolkes ulikt. Det var nok uenighet om de politisk fargede spørsmål, som fikk en av møtedeltakerne til å bryte det taushetsløfte som var krevd. Han gikk til en avis og karakteriserte møtet som ”preget av begrepsforvirring, halvmodenhet og åndelig mørke”.

Det var de politiske overveielser foran stortingsvalget som opptok krisehjelpsledernes interesse våren 1933. Hvilket parti skulle krisehjelpen sette sin lit til? Bondepartiet og Arbeiderpartiet var de mest aktuelle for Lien, men et nytt parti var dannet i mai, Nasjonal Samling. Lederne så ingen mulighet for rentestreik. Etter landsstyremøtet 22. mai sendte man et brev til Den norske Bankforening med trussel om rentestreik. Det var alt.Og Lien glattet ut. Han skrev i Bygdefolket at styret fikk vite at diskontoen ville bli nedsatt til 3 l/2 %, og at styret fant å måtte utsette streiken. ”For den halve prosents skyld blir det ingen organisert rentestreik nu”, erklærte han. Men dette var lureri. Utlånsrenten var jamt over Norges Banks diskonto, men han var glad for å ha funnet et påskudd. Det kommede valg var viktigere!

14 Søyland var en av dem som bøyde seg for Liens argumentasjon, men motvillig. ”Jeg er gammel og dauer snart – Jeg vil dog hjelpe dig i vei. Derfor firede jeg på rentestreik for Vestfold”, skrev han i fortrolighet til Lien. For han og for de andre lederne var nederlaget bittert. Og han kunne nok, sammen med en innsender i avisa, spørre: ”Me har enno ikkje kome so langt at me vågar oss til med rentestreik, endå renteflåeriet er ein økonomisk tortur av verste slag. Veks solidaritetskjensla og sjølhevdingstrongen nedetter som kurompa?”.

Olav Lien – lederen Før vi går videre, vil det passe å si noe mer om Olav Lien, lederen som overraskende og uten formaliteter overtok ledelsen av krisehjelpen fra den valgte formannen i styret, David Seierstad. Lien hadde blandet krisehjelpen inn i en landbruksstreik i Danmark, og etter mange avisoppslag og opphissede telefonsamtaler mellom Kviteseid, Fossan, Krødsherad og Lena på Toten, ble det bestemt av Lien skulle være formann i ”arbeidsutvalget”, et nytt organ som ingen hadde hørt om før. Når han så i tillegg ble redaktør av Bygdefolket, ble han også utad betraktet som krisehjelpens øverste leder. Han hadde forutsetningene. Han var den unge Olav Lien lederen. Han var bygdesakfører og lærerutdannet. Han var venstremann til å begynne med, men gikk over til Arbeiderpartiet i ”pariåret” 1928. Han ble en ”kommunal mann” hjemme i Kviteseid, med i formannskap, formann i skolestyret m.v. Men han var først og fremst sakfører – ikke bonde. Det var ikke noe hinder for hans virke i krisehjelpen. Tvert imot. Bønder kan like lovsterke menn. Lien var den mest mangfoldige av krisehjelpslederne. Enkelte ganger, når vi tror vi har funnet det karakteristiske ved mannen, får vi plutselig øye på helt andre og motsatte særdrag. Hans ordvalg røper ofte et kunstnerisk gemytt. Naturlig nok kom han til å forenkle saksframstillinger og til å agere demagog, (og det var ikke uvanlig på den tid), men samtidig røpet han også realisten som skar gjennom fantasifostre og ønsketenkning. Når han agiterte på talerstolen, blandet han sammen fakta med lettfattelige og populære slagord og serverte det med klar beregning på sitt publikum. Hans skikkelse var staselig, og det ble forsterket ved hans sjølsikre opptreden. Lien kjente bonden inn til margen. Han

15 kunne si: ”Dere er usolidariske som russiske ulver”, og de ville helst ha nikket og samtykket.

Lien hadde en passende blanding av ærgjerrighet og idealisme som drivkraft. Han var ikke som Søyland, som heller ville være gjeter i ryfylkeheiene enn stortingsmann. Lien tok avgjort mål av seg til Stortinget. Han mente å ha vekkerens oppgave der. Men han mistet muligheten da han valgte feil foran valget i 1933. Det ble hans største nederlag.

Kampen mot tvangssalgene I hvert av de to årene 1932 og 1933 ble det gjennomført over 6000 tvangssalg samtidig som ca. 20000 ble begjært. Jeg skal nedenfor gi en kortfattet oversikt over krisehjelpens kamp mot disse salgene.

Først noen bemerkninger om panthaverne – den andre parten. Med en viss forenkling kan det sies at det var to kategorier panthavere, de offentlige banker og fond og dessuten de private kredittinstitusjoner og privatpersoner. De fleste tvangssalg skyldtes de offentlige banker. Hypotekbanken var den største. Denne banken solgte i 1932 alene 1825 eiendommer og noe mindre i årene som fulgte. Men i stor utstrekning solgte banken eiendommer tilbake til den tidligere eier eller til en av dennes pårørende. Bitterheten rundt om i bygdene var først og fremst rettet mot private panthavere som ikke tok sosiale hensyn.

Meklingsnemndene

Først ble det prøvd forlik. Krisehjelpen forsøkte i stor utstrekning å mekle mellom sitt medlem og den som hadde pengene til gode. I årsmeldingen for et lag i 1932-33 heter det: ”15 stykke har bede om hjelp fra B.K. for å få til ordning og forlik med kreditorene. I fleire høve har det lukkast” . Landsstyret kunngjorde således en gang at det var ”eksempler i mengdevis på at styret i B.K. (bygdestyrene) i forståelsesfullt samarbeide med vedk. bank har fått ordnet mange gjenkjøp, fått i stand takster og mindelig oppgjør”.

Meklingsvirksomheten og alt som sto i samband med den, var noe av det mest vellykte som krisehjelpen foretok seg. Vi kjenner ikke til noe tall som målestokk for virksomheten, men det synes klart at disse nemndene fikk størst virkning der hvor krisehjelpens ”autoritet” var størst.

16 Boikott

Bruk av boikott var i alminnelighet neste steg dersom meklingen sviktet. Allerede i første nummer av Bygdefolket ble det slått fast at følgende regel gjaldt: ”Hvis en mann fordriver en av våre medlemmer fra hjemmet, så må han gjøre regning på at våre medlemmer fraber sig alt samkvem med vedkommende og at vi også vender ryggen til de forretninger og forbindelser som på en eller annen måte støtter vedkommende”. Det ble laget en plakat over denne teksten. Den hadde en grell fiolett farge og var å få kjøpt. Det er sannsynlig at mange bygdelag slo opp plakater så snart lag var dannet. Det ble også laget et svijern som tvangssolgte dyr ble merket med, det s.k. ”Solumsjernet”. På det sto det T.T. som sto for tvangssolgt – tvangssolgt!

Truls Glesne, buskerudlederen, strammet inn teksten i plakaten og føyde til ”Husk at elendigheten er forårsaket for en vesentlig del av Statens og Norges Banks pengesvindel”. Han kom for retten, ble frikjent, men noe av teksten ble erklært lovstridig. Han sa sjøl under rettsaken: ”Her i Buskerud fikk vi liksom ikke tak, dagspressen tiet oss i hjel. Derfor fant jeg at det måtte kraftige midler til for å vekke oppmerksomhet. Derfor skrev jeg plakatene, og de virket som tenkt”! Mange, også av de mest forsiktige av krisehjelpslederne, ble skremt av Glesnes initiativ. Den ”borgerlige” pressen var negativ til den retning som ble vist. Plakatene pekte henimot en ”opløsning av rettssamfundet. .,.. Den vildeste Moskvakommunist kunde ikke ha gjort et bedre cirkulære”, skrev Aftenposten. Lien prøvde å balansere. Han var enig med Glesne, men det sa han ikke. I stedet skrev han til den skremte Seierstad og sa at han hadde truet Glesne med å ta avstand fra ham.

De som trosset krisehjelpen ble umåtelig upopulære i krisehjelpskretser. Hatske angrep ble de utstt for, det 9. bud ble de minnet om og Judas Iskariot ble de identifisert med.

Jeg skal nedenfor kort omtale noen av de mest kjente aksjoner som krisehjelpen sto bak.

Den første boikottsaken som vakte oppsikt utafor bygdegrensene fant sted i Sande sommern 1932. Boikotten var rettet mot en fremmed kjøper. ”Det gjøres kjent at den tidligere eier er under beskyttelse av Sande bygdelag av B.K., og at eventuell ny eier blir boikottet uten skånsel, og fraskrives på forhånd samtlige vårt bygdelagsmedlemmers vennskap og sympati. Vårt lag … er i besiddelse av den nødvendige autoritet til gjennemførelse av sitt program”. Formannen i 17 laget ble meldt til politiet og fikk en bot. Det var visst uttrykket ”uten skånsel” som var for sterkt. Formannen i laget var en mann etter Søylands hjerte, ja ikke bare Søylands – hundrevis så dommen som en hedersbevisning. Man talte og skrev mye i kriehjelpskretser om dem som skulle ”på seminariet”, d.v.s. for retten. Å komme dit var en ære. Søyland skrev til Lien: ”X (formannen) har gjort et enestående arbeide – ved å vetskremme Hr. Y (den boikottede) …han er nu reddere ”krisa” (krisehjelpen) end fanden”.

Mer fullstendig var den seier krisehjelpen i Vestfold vant da den tvang en slakter i Tønsberg-distriktet til en regulær botsgang etter at han hadde kjøpt noen tvangssolgte dyr av en bank. Slakteren måtte erklære offentlig at han hadde gjort seg ”skyldig i en stor forseelse”, og videre: Jeg erklærer med dette at jeg herefter aldri mer skal optre ved tvangsauksjon eller kjøpe tvangssolgte gjenstander. Jeg vil og skal, for eftertiden åpent erkjenne at krisehjelpens program er et realt, ærlig fremtidsprogram, som jeg på beste måte skal støtte og anbefale…”.

Den såkalte. ”Hovinsaken” fra Telemark våren 1933 ble en av de mest kjente boikottsaker krisehjelpen hadde. Den begynte som vanlig ved at en kjøper hadde lagt inn bud ved en tvangsauksjon, og krisehjelpslaget boikottet byderen. Også denne gang ble det rettssak. Formannen i krisehjelpslaget ble tiltalt ”for å ha påbegynt og utført rettstridig adferd for som formann i Bygdefolkets Krisehjelp, våren 1933 å ha truet (NN) til i avisene å tilbakekalle et auksjonsbud, samt blokkere NN … ved å nekte bygdens kjøpmenn å selge varer til ham, samt på annen måte blokkere ham”. Formannen i krisehjelpslaget ble frifunnet, og blokaden ble ikke hevet. Denne saken illustrerer godt den virkning en krisehjelpsboikott kunne få. En kjøpmann i bygda ble nødt til å slutte seg til boikotten, ellers ville han miste kunder. Ei budeie som hadde lovet å ta med den boikottedes kyr til fjells, våget det ikke, - og en mann som hadde påtatt seg noe arbeid for ham, ga atterbud. En avis som spurte byderen om hvordan boikotten virket, fikk dette svar: ”Den virket nok dugelig den, for jeg fikk ikke kjøpt så meget som en fyrstikkeske engang”.

18 Siste utvei: Frammøte

Men hjalp det ikke med mekling, boikott og ellers all slags påtrykk, sto frammøte av krisehjelpsfolk ved auksjons- eller utkastelsesstedet tilbake. Tanken bak denne taktikken var klar: Krisehjelpen ville tvinge både rekvirent og eventuell kjøper til en spissrotgang. Eiendommen skulle ”selges” så dyrt som mulig. En av dem som en gang var med på en slik aksjon, ga sin erfaring videre: ”Møter der frem en passende flokk krisehjelpsfolk og betrakter eventuelle Judasser bakfra, forfra og fra sidene, så vil det i de fleste tilfelle være nok”. En kommisjonær for en offentlig kredittinstitusjon skrev: ”Også her sporer man B.K.’s virksomhet. Utenforstående nærer en nesten panisk redsel for denne institusjon således at det praktisk talt ikke lar sig gjøre å få bud fra andre enn tidligere eier”. Et av de største krisehjelpslag valgte noen få som bare hadde til oppgave å møte fram på auksjonsstedet, antakelig på lensmannskontoret, for å finne ut hvem som kom og bød på eiendommen.

Vi vet ikke hvor mange ganger krisehjelpen grep inn med frammøte ved auksjons- eller utkastelsesstedet. På de fleste steder ble det små aksjoner som sjelden kom på trykk. Men når krisehjelpsfolk møtte fram i hundrevis, som oftest for å hindre utkastelse, ble det begivenheter som folk snakket om etterpå.

På ettervinteren 1932 fikk krisehjelpen i Vestfold en slik sak i Botne. En privatbak hadde rekvirert auksjon over noe løsøre. Det var møtt fram 20-30 mann ”som bivånet lensmannens samvittighetfulle strev med et flir”, som Søyland sa etterpå. Ingen av dem som var møtt fram, ga bud, uten debitors sønn, som kjøpte alt for en rimelig pris. Det hersket ikke tvil om det var krisehjelpen, som her bestemte hva som var moralsk riktig.

Den store krisehjelpsaksjonen fant sted på et par gårder i Nes og i Bø i Telemark i mai 1933. Dette var ”den første puniske krig” som den litt overspent ble kalt. Det var en privatbank ”under avvikling” som hadde rekvirert utkastelse. Alle visste at krisehjelpen varslet kamp. Utkastelse var prøvd noe tidligere, og folk var nå møtt fram tallrikt. Krisehjelpen skulle nå – til forskjell fra Botnesaken – hindre at en formelt lovlig utkastelse skulle finne sted.

Først kom utkastelsen i Nes. ”Ca. 400 krisehjelpsfolk, arbeiderpartifolk og kommunister” var møtt fram, ble det sagt. Etter ”Telens” oppfatning hvilte noe av ”ånden fra Menstad” over åstedet, fordi da utkastelsen tok til, sang

19 forsamlingen ”Internasjonalen”. Det var vel neppe den sangen som ble sunget den dagen. Det var nok en av krisehjelpens egne som gikk på samme melodien:

Op alle jordens bundne treller, Op I som motgang knuget har. Vi teller sammen våre gjeller (!) Og til akkord vi gjør os klar. Den gamle gjeld vi bare stryker, Kom skarer kom i tallrik flokk… o.s.v.

Representantene for banken ble det ropt fy-rop til, og utkastelsen ble fullbyrdet under sikring av 55 statspolitikonstabler bevæpnet med køller, tåregass, revolvere og maskingevær. Statspolitisjefen sjøl, Askvig, og politifullmektig Jonas Lie ledet politiet. Da utkastelsen i Bø skulle finne sted litt seinere på dagen, var antallet demonstranter økt til ca. 1000. Også her var statspolitiet møtt fram. Det ble ført forhandlinger med bankens representanter. Lien trådte til som sakfører for debitor. Det ble oppnådd en ordning. Den gamle eier fikk leie gården av banken på visse vilkår. ”Morgedalsaken” fra våren 1934 ble også en av de mer kjente aksjoner krisehjelpen gjennomførte. Gården var frasolgt den gamle eier, og av panthaver, en bank, solgt til en tredjemann. Lensmannen hadde som oppgave å fjerne den gamle eieren. 600 – 700 mennesker var møtt fram, men statspolitiet var ikke der. Lensmannen ville utsette utkastelsen en måned, men det ville ikke krisehjelpsfolkene, de ville ha avgjort saken, d.v.s. få gården over til den gamle eier. Stemningen ble opphisset: En avis skrev: ”Hver mann formelig struttet av kampiver, som igjen ga sig utslag i at enkelte spyttet i nevene og kom med utrop som Hu – og hei –san, her ska’ valsas up”. Det ble en utsettelse. Før krisehjelpsfolkene forlot gården, ble den ”fredlyst”. Dyrlege Neri Fjalestad sa fram fredlysningsformularen som jeg antar Lien har laget: Ut av denne dør skal husbond eller huslyd ikkje fara mot sin vilje. Inn denne dør skal ingen framand fara som rett eigar eller leigar. Fred, hugnad og trygg trivnad skal ingen framand finna i denne stova. Dette er en heilag heim for deim som no bur her og den gjer seg til fredlaus mann som bryt inn her. Fredlaus, ualande og utalande, uferjande og ubergande skal den vera som ikkje vyrder andre folks rett til heimen sin. Heimlause og venelause skal slike folk sjølve vera, dei og dei som hjelper deim.

20 Etterpå sang forsamlingen fedrelandssalmen. (Seinere ble det meklet en del fram og tilbake, men etter et års tid var det klart at den gamle eier satt trygt på gården). Det er klart at en slik seremoni gjorde et dypt inntrykk på dem som var til stede. Den alvorlig og nøkterne Fjalestads fredlysning, sagt fram med de gamle og tunge vendingene, måtte nesten lyde som en besvergelse. Omtrent samtidig, våren 1934, fikk vi ”Hærkjeftsaken” fra Ramnes. Også her møtte det fram flere hundre krisehjelpsfolk ”til forskrekkelse for gud og mammon i Vestfold”, som Søyland sa. Rekvirenten møtte ikke fram. Krisehjelpsfolkene forlot Hærkjeft og reiste så til lensmannskontoret. En røst lød i mengden: ”Hils NN… at dersom han kommer til Hærkjeft, så skal han få en forsmak på helvete”. Det kom til en ordning. Den gamle eier fikk leie gården.

Søyland – Slaget på Re Vi har støtt på Søren Søylands navn mange ganger i denne oversikten. Han var den mangfoldige krisehjelpslederen, uvøren og kamplysten. Han var Liens trofaste medspiller. Søylands største øyeblikk under krisehjelpstida var sikkert da han spilte hovedrollen i ”Slaget på Re”. Han likte sikkert denne rollen. Den smakte av strid. Den var satt i scene av en bank som hadde anmeldt Søyland for å ha kommet med uttalelser som – etter bankens mening – hadde svekket tilliten til banken. Rett ble holdt på Tingvoll i Ramnes, omtrent på det stedet der det er antatt at slagene sto i 1163 og i 1177. Søyland døpte straks saken til ”Slaget på Re”. Han ble høvdingen for gjeve menn, som igjen hadde å kjempe for ære og jord. Det gjorde tydeligvis ingen forskjell at motstanderen denne gang bare var en bank. Søyland vant, og fikk attpå rosende omtale i dommen. Søren Søyland

21 Politikken – valget – nederlaget Det var overveielsene foran stortingsvalget høsten 1933 som brakte krisehjelpen for alvor inn i det politiske felt. Hvilket parti, eller hvilke partier skulle man i tilfelle få hjelp fra, eller søke samarbeid med? Bondepartiregjeringen, nå med Jens Hundseid som statsminister, måtte gi opp i februar samme år, og ble etterfulgt av en venstreregjering under J. L. Movinckel. Gjennom en vesentlig del av det som krisehjelpens ledere talte og skrev, lå det, som vi har sett, innebygget en mistru, eller vi kan kanskje si, en forakt for ”politikken” og for politiske partier. En av de faste skribenter i Bygdefolket erklærte: ”Hvis ikke partipolitikken og parlamentarismen er i stand til å løse knuten, kommer utviklingen utvilsomt til å gå utenom folkestyret og i retning av rådsstyre og diktatur. Folk kommer da til å kreve ”den sterke mann” som kan hogge den gordiske knuten over”. Alle som leste dette, forsto at skribenten tenkte på det som hadde skjedd i Tyskland noen måneder tidligere, 30. januar 1933. De som befolket krisehjelpslagene rundt om, var likevel ikke samfunnsstormere, men de var sinte, dypt ulykkelige og skuffet over at ”politikken” sviktet dem. Søyland sa en gang: ”Haren biter i nøden”. Politikken lå i virkeligheten i forlengelsen av alle de krav som ble søkt gjennomført. Trass i alt negativt som ble sagt om regjering, storting og politikere, rådde det likevel en mer eller mindre klar forestilling om at det nettopp var de politiske organer som hadde det avgjørende ord i alle de saker krisehjelpen reiste. (Det vil ikke her være plass til å gå inn på alle sider av den debatt, og på de forhold som utviklet seg i de politiske overveielser som krisehjelpen måtte gjennom foran valget. Det får være tilstrekkelig å redegjøre for hovedlinjene). Etter at den nye venstreregjeringen kom på banen våren 1933, nyet den politiske debatt litt opp igjen, men det ble som tresking av langhalm. Særlig lederne i de tre ”krisehjelpsfylker” var av den mening at hjelpen på en eller annen måte måtte komme fra Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Alle de tre lederne hadde i lang tid hamret løs på bonderegjeringen med nedsettende uttrykk, men likevel: ”Vi håpet at Bondepartiet og Arbeiderpartiet skulle sluke de retningslinjer…” som var krisehjelpens krav, forklarte Lien. Bondepartimannen Glesne advarte taktisk mot å ”røre ved Arbeiderpartiet”. Søyland, som hadde vært først ute med krav om egne valgkandidater, var enig med Lien. Han forteller om et møte på Barkåker: ”Jeg må le – jeg har folket i min hule hånd … Bondepartiet og Arbeiderpartiet røk i tottene på hverandre, om hvem vi skulle gå over til … Jeg lot dem slåss akkurat så lenge, til jeg så 22 sinne ta overhånd – så forlikte jeg begge parter – med min listige tunge”, og føyde karakteristisk til: Er dette politikk?”

Det må understrekes tydelig at det er særlig Lien interessen knytter seg til, når det gjelder å finne hovedlinjen i den politiske utvikling fram til samarbeidet med Nasjonal Samling inntrer sommeren 1933. Han hadde i over et år vært den førende krisehjelpsleder, dessuten var han eneredaktør av ”Bygdefolket”.

I en redegjørelse etter valget, nederlaget og det mistrøstelige samarbeidet med Nasjonal Samling, sa Lien: ”Det ble bestemt at vi skulle gå først til Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Hvis begge de to ville godta våre retningslinjer, skulle vi si til våre medlemmer at det var to partier i dette land som de skulle stemme med, nemlig Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Hundseid svarte og henviste til Sundbys interpellasjon og sa de var oppmerksom på krisehjelpen o.s.v. Arbeiderpartiet svarte ikke engang”. Det som Lien her sa, var i ettertid et ullent forsvar for det som hendte, og et svar på omfattende og besk kritikk.

På Arbeiderpartiets landsmøte samme vår ble krisehjelpen en stor sak. De to syn som er omtalt foran, tørnet sammen på møtet. Først sto det i en innstillig: Krisehjelpen ”er bare rettet mot en av årsakene til den nuværende krisen på landsbygden, nemlig pengepolitikken”. Etter debatten ble denne setningen rettet til: ”B. K. er rettet mot en av de vesentligste årsakene til den nuværende krise”. Men til slutt het det: ”Arbeidepartiets stilling til krisehjelpen vil være avhengig av krisehjelpens stilling til vår linje, og til krisehjelpens optreden i hvert enkelt tilfelle. I distrikter der krisehjelpen optrer som eget politisk parti, er medlemsskap i krisehjelpen uforenlig med medlemsskap i Det norske Arbeiderparti”.

Det var først og fremst skuffelse som preget krisehjelpslederne etter at de hadde fortolket de politiske signaler. Politikk er jo et gebet hvor det ikke bare kan svares ja eller nei. En av årsakene til den uklarheten som rådde denne sommeren, var at så mye skjedde samtidig og nesten i hemmelighet. Og en ny aktør var kommet på banen: Vidkun Quisling. I bitterhet hadde han som statsråd forlatt Bondepartiet etter regjeringens avgang, og hans uvennskap med statsminister Hundseid ble etter hvert kjent. Han hadde i mai laget et nytt parti, Nasjonal Samling.

Quisling var nok ute etter tilhengere, og krisehjelpens folk var kanskje modne til å slutte seg sammen med ham? Uten at Olav Lien var til stede, ble det

23 ”laget” en avtale mellom Nasjonal Samling og Bygdefolkets Krisehjelp. Det var David Seierstad og Torvald Nielsen (trykkeren av ”Bygdefolket”) som undertegnet den på vegne av krisehjelpen (Avtalen inntatt på s. 172f. i boka). Etter avtalen skulle krisehjelpen fullstendig gå over til N.S. Krisehjelpens arkiv og medlemsfortegnelse skulle over til N.S. når det ble krevd, forlagsretten til avisa likeså. ”Som bidrag til avvikling av krisehjelpens virksomhet stiller Nasjonal Samling kr. 5000 (fem tusen) til disposisjon”, het det i et avsnitt i overenskomsten. Foreløpig, og før valget i oktober 1933, var denne avtalen ikke kjent. Olav Lien så på avtalen som håpløs. Han grep inn og fikk til en drøftelse med Quisling et par dager i begynnelsen av august. Jeg har gått ut fra at resultatet kan sammenfattes slik: 1. Det skulle erklæres at N. S. sto nærmest krisehjelpens program. 2. Krisehjelpen skulle lage et eget parti, Bygdefolket, som så skulle gå sammen med N.S. i en fellesliste, mens krisehjelpen som faglig organisasjon formelt skulle holdes utafor for å hindre frafall. 3. Målsettingen, at krisehjelpen skulle gå inn i N.S., ble opprettholdt, av Lien kanskje motvillig, men stilltiende. * Da avtalen ble offentlig kjent etter valget, ble det opplegget til et til dels bittert oppgjør mellom tidligere venner og med dagspressen som tilskuer og deltaker. Lien forsvarte seg og sa at krisehjelpen besto som før. Han sa: Det er det politiske partiet Bygdefolket som er politisk.

Valgnederlaget var fullstendig, bare 9512 stemmer i de fem fylker der Bygdefolket stilte liste sammen med N.S.: 1156 i Buskerud, 1656 i Vestfold og 3423 i Telemark. I Oppland ble det 2841 stemmer og i Aust-Agder 436. * Krisehjelpslederne klarte på en måte å samle sammen restene av krisehjelpen, og organisasjonen fortsatte tilsynelatende som før. Noen oppløsning av krisehjelpen til fordel for Nasjonal Samling fant ikke sted. Så vidt jeg kan forstå, ble krisehjelpen en organisasjon som de facto sto for seg sjøl helt til den døde bort et par år etter av mangel på oppgaver. ”Et åndens pinseveir har gått over landet…” Utover i 1934 og 1935 ble det et mildere kriseklima. Krisehjelpens folk så nok den nye tilstand som et resultat av sin egen kamp. En av de aktive krisehjelpskvinnene, Anna Staakkan, skrev sommeren 1934 i et brev: ”Det må sies å være sjelden at nogen drives fra sit hjem nu – takket være den B.K.- bevegelse, der som et åndens pinseveir har gåt over landet”.

24 Jeg skal til slutt sitere en av de konklusjoner jeg kom fram til i min bok om krisehjelpen: Resultatene kom som en følge av krisehjelpens samlede virksomhet. Meklingsnemndenes arbeid i det stille, artikkelskribentenes utlegninger, og kravene som lød på møter og stevner, etter moratorium, inflasjon, lavere rente, bedre lånekasse o.s.v. – alt ga krisehjelpen ”ansikt” og medvirket til å skape en moralnorm rundt om i bygdene, som i korthet gikk ut på at det var forkastelig å by på, eller å overta, sakesløs manns gård. Om virkningene i de enkelte distrikter av denne norm synes det som vi generelt kan si at den i styrke var bestemt av flere faktorer som også spilte sammen, - av krisehjelpens samlede virksomhet på Østlandet, av den iver de stedlige ledere utviste, men kanskje mest av den lokale tilslutning krisehjelpen fikk.

En krisehjelpsmann sa en gang: ”Møter det frem en passende flokk krisehjelpsfolk og betrakter eventuelle Judasser bakfra, forfra og fra sidene, så vil det i de fleste tilfelle være nok”. Og en av hypotekbankens kommisjonærer uttalte i en rapport: ”Utenforstående nærer en nesten panisk redsel for denne institusjonen således at det praktisk talt ikke lar sig gjøre å få bud av andre enn tidligere eier”. Disse to uttalelsene gir et innblikk i normens vesen og virkning.

Det står for meg som om virkeliggjørelsen av denne moralnorm ble det viktigste bidrag kriseorganisasjonen ga, ikke bare sine egne medlemmer, men hele den forgjeldede bondestand på Østlandet. Jeg vet at det sitter mange bønder og småbrukere i bygdene som takker krisehjelpen fordi de i dag kan snakke om sin gård. Og jeg tror også at vi kan slutte at det finnes bufaste bønder i de samme bygder som engang sto krisehjelpen imot, men som likevel står i uprioritert gjeld til denne organisasjonen, - til Lien, Søyland, Glesne, Seierstad, Madsen og mange, mange flere av de menn som den gang ble kalt fantaster og det som verre var.

* ------Bautaen er i den siste tid vært tilgriset med hvitmaling. Den er nå renset. Håpet er at denne minnestøtten nå må få stå i fred. Den er en del av vår historie. ------Kaare Frøland: Krise og Kamp. Bygdefolkets Krisehjelp. - En kriseorganisasjon i norsk mellomkrigspolitikk. Universitetsforlaget 1962.

Jostein Nerbøvik: Bønder i kamp. Bygdefolkets Krisehjelp-1925 – 35. Det Norske Samlaget 1991.

25 26 For Ingeborg Åstrali, som kom til Revetal som lærer i 1969, har Charlotte Marie Gjelstad opp gjennom årene vært en uvurderlig kilde til gammel lokalkunnskap. Hun ønsket derfor å gjøre lydopptak med sin kjære nabo, og i 2007 fortalte fru Gjelstad om sine minner fra gamle dager. Opptak og papirutskrift vil i sin helhet bli tilgjengelig hos Ramnes historielag. Her trykkes et redigert utdrag av hennes minner fra skoletiden: Skoleveien var lang og tung - men kunnskapen lett å bære

Jeg ble født 23.januar 1916 i Hertug Guttormsgate 14 i Tønsberg. Familien på morssiden kom fra Göteborg, og morfar var fjøsmester på Jarlsberg hovedgård. Da mormor døde i barselseng, ble morfar sittende igjen med seks barn. Min mor ble derfor som elleveåring plassert på en gård hvor hun måtte slave fra morgen til kveld. Familien på farssiden, som bl.a. var etterkommere etter en fransk adelsslekt, hadde kjøpt gården Bjune i Ramnes. Far jobbet som ung på Kaldnes skipsverft, men ble sjuk av alt støvet. Da han fikk kjøpt gården Venås av

Olaf Sommerstad for 36000 kroner, Charlotte Marie Gjelstad flyttet jeg som fire-åring med familien dit. Før dette gikk orden, hadde far bodd en tid hjemme på Bjune, mens mor og jeg var igjen i Tønsberg der hun jobbet som barselpleier. Fløttedagen til Venås gikk far foran med hest, og mor kom etter med ei kvige. Jeg bar på ei stor, fin dokke. Det føltes rart å flytte til Venås. Huset hadde to stuer, den ene med tømmervegger og svære bjelker i taket. Det var vanlig med seng i stua den gang, og fra Tønsberg hadde vi med et moderne speilebord og en buffé.

27 28 Charlotte hadde lang skolevei, nær 5 kilometer. Den første delen gikk gjennom jorder og skau fram til Kåpe. Så fulgte hun nåværende Kåpeveien forbi Hette og Lefsrød ned til Revetal. Så krysset hun jernbaneskinnene og ruslet sørover Gamleveien (daværende Bispevei). Deretter gikk hun vestover og over elva til skolen på Brår.

Somrene på Venås minnes jeg med glede. Lørdagskveldene satt vi ferdigpyntet og skulle kose oss, og på søndager stekte mor alltid vafler eller smultekuler. Far, som sto i sangkor i alle år, hadde en vakker sangstemme – og hjemme sang vi så å si hver kveld. Mor og far tok seg ofte en dans på kjøkkengolvet, og begge var politisk aktive. Jeg vokste altså opp i et veldig godt hjem, uten juling, slik det var mange andre steder – og ble derfor en trygg jentunge som gledet meg veldig til å begynne på skolen. Vi skrev oss inn i april. Denne første skoledagen gikk mor og jeg av sted med eggekorg som skulle leveres hos kjøpmann Gran, der hestene sto bundet ved veggen i en lang stang. På hjemturen skulle det handles for eggepengene.På motsatt side av butikken lå tørrmelksfabrikken, og rett overfor butikken Revetal stasjon, den gang med bare en etasje. Så trasket mor og jeg videre på Gamleveien forbi Revetal sag og Nordheim, der skomaker Sørensen hadde verksted og skoutsalg. Derfra hadde jeg fått mine aller første kjøpesko, et par nydelige lakksko. Før hadde jeg bare hatt lærstøvler, sydd hos Ola skomaker på Hette. Neste hus langs min gamle skolevei ble Sørheim, det tror jeg var en tomannsbolig. Så kom det jeg kaller Heiangården (Vonheim) der det i min skoletid bl.a. bodde to sydamer fra Andebu, søstrene Margit og Asta Gran, Aasta var tvillingsøster til Nanny Foss. Siden ble det slakteri her, men i min barndom slaktet alle hjemme. Videre bortover Gamleveien lå det ikke flere hus. Huset Bratt, der Holt bodde, kom senere. Området rundt bensinstasjonen var bare jorder.

29 På andre siden av veien til Brår lå den gang som nå, det jeg kaller Hynnehuset (Elvestad ), og videre langs den gamle veien sydover, Midtgarden (Borgestad). Der bodde en mor og datter som drev med frukt og bær, blomster, stauder og druer. Her var det en tid også ungdomsherberge og en liten kafé.

Vinterbilde fra det som nå heter Gamleveien. Dengang var det hovedveien fra Tønsberg til Eidsfoss. Skoleveien gikk så videre til Brår gård der det satt en forferdelig svær St. Bernhardshund og maja seg opp - Det var med bankende hjerte jeg siden passerte denne hver morgen til skolen. Ved innkjøringen til Brår fantes den gang en stor dam der hestene drakk og vaska beina, og herfra tok vi veien over fjellknausen, der det sto mange store furuer. Brår skole var ganske ny - bare ca. 20 år. Begge skolestuene var i tømmer, og verandaen hadde krakk på hver side. Der sto vannbøtta som alle drakk av. Ingen forsto noe av smitte den gang! Fra gangen kom vi inn til klasserom og lærerværelse. Annen etasje inneholdt to leiligheter – for lærer og lærerinne. Jeg kan huske gamle lærer Svanæs, som jeg hadde ett år. Han holdt til i mellomrommet mellom skoleklassene fordi han var så fæl til å røyke at kona ikke orket å ha ham oppe. Til juletrefestene ble rommet ryddet for å få plass nok, og dobbeltdørene mellom skolestuene åpnet. Min første frøken het Antonia Nyrerød. En blid dame, sirlig kledd i langt skjørt, knappestøvler og fin bluse med hvit rysjekant i halsen (pipett), samt lorgnetter. Første time hos henne sang vi ” Nei, nei gutt – dette må bli slutt ”. Vi var fem jenter som holdt sammen; Jenny Gullbrår, Ruth Ekstrøm, Mary Bakke og Marta Risås. Mary sa allerede første dagen at hun ville sitte ved siden av meg fordi vi kjente hverandre fra før, men frøken sa bestemt nei. Av gutter i klassen husker jeg Edvard Myren, Knut Flåtten, Ansgar Kihle og 30 Anders Hoel. Første året gikk vi alene, siden sammen med andre klassetrinn. Noen av oss jentene ble senere flyttet ett trinn opp fordi vi var så mange i klassen. I hele skoletiden gikk vi hver annen dag. Enda så lita jeg var, måtte jeg gå hele veien fra Venås til Brår. Startet ca. 7.30 for å rekke skolen klokka 9.00. Vinterstid var det mørkt når jeg gikk, og mørkt når jeg kom hjem. Noen ganger fikk vi sitte på med melkekjøreren, men som oftest måtte vi ta bena fatt. Vintrene husker jeg som forferdelig snørike, så når jeg kom til det vi kalte ” dalen”, måtte jeg rope på mor og far for å få hjelp hjem, så sliten var jeg. Vi, som hadde så lang skolevei, trengte noen å gå sammen med, og lærerinna sa at det ikke gjorde noe om vi gikk sammen med en gutt. Knut Flåtten var svært snill, og vi utviklet et godt barneforhold. Men vi ble ertet forferdelig av voksne fordi vi gikk sammen. Forbi et spesielt sted måtte Knut gå i forveien, for så å vente på meg lenger opp for å slippe kommentaren: ” Se der går kjæresteparet! ” Skolematen var som regel brød med ost og melk på flaske. Om sommeren hadde vi bringebærsaft; den lukta minnes jeg fortsatt som herlig. En del

Brår i Charlottes skoletid. Brår skole til venstre. Da hun giftet seg i 1937, flyttet hun inn i det hvite huset midt på bildet. Der bor hun ennå. Gården til høyre er nå Bygdetunet Brår. hjemmelaget hvit ost og prim ble også brukt som nistepålegg. Juletrefestene ble bestandig holdt på Brårskolen 4. dag jul. Da også måtte vi gå helt fra Venås. I førstningen fikk vi mat, men i de senere årene måtte familiene ha med matfat. Godteposer og nisse hørte med den gangen, som nå. På 17. mai derimot, gikk vi i tog fra skolen og bort til Ramnes hvor feiringen foregikk.Jeg husker barneskoletiden som fine år, selv om det ikke ble tatt særlig hensyn til de svake. Noen fikk et rapp over fingrene, skammekroken ble nok brukt, og

31 det hendte at lærerne dro noen i ørene – men det var ingen jerndisiplin. Mange elever var urolige den gangen også; noen hoppet til og med ut gjennom vinduet! Jentene var nok mer forsiktige, men jeg husker vi ikke fikk lov å le i timen. Den gangen sang vi mye på skolen, noe som passet meg godt. Lærerinna var enestående til å ta seg av oss som i uværsperioder kom gjennomvåte til skinnet. Heldigvis var jeg av den sorten som aldri frøys, så jeg lånte ofte bort vottene mine, for de var varme. Alt ble hengt opp i klasserommet, så det skulle bli tørt til hjemturen, og vi kunne derfor ikke gå ut i friminuttene slike dager. Jeg likte meg veldig godt på skolen, og husker at mens de fleste andre jublet da de var ferdige, var jeg nesten på gråten fordi det var slutt. Jeg hadde et brennende ønske om å få lære mer, men det var ikke vanlig at jenter den gang fikk mer enn folkeskolen. Gjennom hele oppveksten hadde jeg måttet hjelpe til ved siden av skolegangen. Seks år gammel fikk jeg en lillesøster, og det ble min jobb å være barnepike ved siden av gårdsarbeidet jeg måtte delta i. Jeg følte at jeg aldri hadde fri. Fra jeg var 10 -12 år måtte jeg også være med far i skauen for å dra saga, for det var vanskelig å få inntekter nok av gården til å greie avdragene på lånet. Under en slik hogstjobb fikk far et stort tre over seg, beinet hang bare i skinnfiller. Hans Gunhilstad fikk reddet ham ved å ta av seg skjorta og stramme rundt blødningene til sjukebilen kom. Den gang var det ikke sjuketrygd som nå, men fordi dette var en jobb hos andre, fikk han dekket det langvarige sjukehusoppholdet For oss ble det nå enda vanskeligere å greie seg. Men mor var flink, og fikk flere premier for godt melkestell i en tid da det både var vanskelig å kjøle melk og få spannene gullende rene. De dagene det ikke var skole, måtte jeg ofte kjøre melka med hest fra de tre gårdene på Venås ned til tørrmelksfabrikken på Revetal. Senere ble spannene sendt med Eidsfossbanen til meieriet. I tillegg måtte jeg allerede fra 14-årsalderen kjøre alene med hestelass til byen for å omsette ved og poteter i kontanter, som jeg så kjøpte med varer hjem for. En slik bytur tok omtrent hele dagen. Det så altså ut til at jeg etter endt folkeskole måtte belage meg på ”livets skole”, og jeg startet opp om sommeren hos en gammel dame med sønn på gården Kongslund nord for Hettegårdene. Det sies at dette var en gammel kongsgård, men det var lite som minnet om kongsgård da jeg var der. Selv om mor og far ikke så seg råd til mer skolegang for meg, ble det søkt om plass på Vestfold Flyttbare Fylkesskole for året 1934 -35. Far var fremdeles sjuk, men da det kom brev om at jeg var kommet inn, sa mor at vi fikk prøve å greie det. Skolen holdt til i Ramnes, med hovedbase på Elverhøy og herredshuset. Rektor hette Melhus, og jeg husker også lærerne Meås,

32 Langeland og Berven. I håndarbeid hadde vi Guri Ulvshagen, og frøken Nilsen underviste på kjøkkenet. Ved siden av de praktiske fagene, hadde vi allmennfag. Jeg fikk stipend, men måtte kjøpe alt materiell selv og betale for mat på kjøkkenet. Sykkel eide jeg ikke, så det ble å Fra rasteplassen ved Berg. Fra venstre: Gunhild Venstad, starte fra Venås Charlotte, Sigmund Teien og Martine Malmø. Foran: Signe grytidlig. Heller Bredegg og Ida Gulstrand. ikke nå hadde jeg penger til regntøy, så rektor måtte ofte sende meg hjem til sin leilighet i Sætrehuset hvor kona hengte tøyet mitt til tørk, og lånte meg tørre klær slik at jeg kom meg gjennom skoledagen. På det aller kaldeste bodde jeg hos en gammel dame i Elvestadhuset (ved siden av dagens bilverksted). Hun hadde ei lita stue og alkove – og der måtte jeg jobbe stritt for å få bo. Mor sendte med mat for min kost, men likevel måtte jeg lage mat, vaske hus og tøy slik at jeg nesten ikke rakk leksene mine. Å får gå på denne skolen var det gjeveste jeg hadde opplevd – jeg lærte usigelig mye. Blant annet oppførte vi deler av skuespillet Brand av Henrik Ibsen. Jeg gjorde stor lykke Kåre Holt skrev dikt i minneboka til Charlotte. som Agnes.

33 Kunnskapene i håndarbeid og matlaging brukte jeg senere rundt om kring i bygda. Jeg bakte waleskringle og satte opp båndvever på mange gårder. Få kunne bake denne kaketypen som ble ekstra fine bakt i bakerovnen etter at brødene var tatt ut. Jeg har mange gode minner fra dette skoleåret, der jeg også gikk sammen med Kåre Holt som var en veldig grei elev. Han gikk i følge med oss fra skolen til Revetal, og på høyden ved Knut Høydals nåværende bolig hadde vi fast rasteplass. Holt var i denne tiden forelsket i ei jente fra Fossan, og hadde allerede begynt å skrive dikt som ofte ble lest mens vi unge koset oss. I minneboka mi har han også skrevet et fint dikt. Så var det ikke håp om å få mer utdanning, og jeg startet i livets skole med jobber på forskjellige gårder til jeg ble ansatt som hushjelp hos lærer Tafjord, som bodde i annen etasje på Brårskolen. Der arbeidet jeg til jeg som nygift flyttet inn i huset vårt her på Brår i 1937. Nå er huset mitt blitt hundre år gammelt – omtrent like gammelt som Brårskolen. Lite ante jeg den gang jeg som sjuåring trippet inn i skolestua at jeg skulle bli nærmeste nabo til Brårskolen i 70 år, og at jeg i årevis skulle arbeide som pedell på min egen barneskole. Nå er Brårskolen borte, de fleste av bygningene og menneskene langs min gamle skolevei likeså. Men lærdommen og minnene er fortsatt bevart.

34 Trygve Gran Nødlanding på Fonstraet Et 75-årsminne.

- ”Vi vinket til flyet, vi, men da det kom stadig nærmere, ble vi redde for at flygeren trodde at vi ville ham noe.” - Dette forteller den gang 6 år gamle Inga Johnsen, som vokste opp på Øvre Sulutvet. Det var rett syd for denne gården – på Fonstraet tilhørende Store Fon – at nødlandingen fant sted den 14. juli 1932.

Tønsbergs Blad skrev dette om hendelsen: Flyveuhell i Fon. En av hærens flyvere måtte nødlande. En av flyvemaskinene fra Kjeller som i lav høyde over Fon i går var ute for et slemt uhell. Over Fonstraene, som strekker seg fra Holtung til et stykke nordenfor Fon kirke, sprang et av oljerørene, og flyveren måtte forsøke å nødlande. Landingsfeltet var ikke stort nok, og maskinen havnet inne i skogen. Flyet var Fokker C.V.E. Hollandsk 1-motors Hverken flyveren, løytnant Byong biplan som inngikk i Hærens Flyvevåpen fra eller mekanikeren kom til skade. 1928. Med sin lave hastighet var flyet Også maskinen slapp forholdsvis fullstendig umoderne ved krigsutbruddet i godt fra uhellet. Bæreflatene blev 1940 imidlertid stygt ramponert.

Også Vestfold Arbeiderblad hadde notis: Flyveulykke i Ramnes. En flyver fra Kjelle styrtet ned.- Flyveren slapp uskadd fra det. I går ettermiddagstyrtet en flyvemaskin fra Kjeller Flyveplass ned i Ramnes.Den førtes av løytnant Byong. I 900 meters høyde merket flyveren at det var noe i veien med oljerøret og måtte nødlande. På grunn av forhøyninger på det jorde de falt ned, blev maskinen slynget mot et tre og ødelagt. Ingen av de ombordværende kom tilskade. I dag er en mekaniker fra Kjeller kommet for å demontere maskinen.

35 36 Skisse som viser området nord på Fonstraet der løytnant Byong nødlandet.

37 38 Arnt Hvidsten forteller at de var i gang med høyonna på Øyfjell da de så flyet komme i lav høyde. Over Fonsjordene kom flyet inn fra vest og tok bakken under en høyspentlinje. Flygeren greide imidlertid ikke å stanse flyet før det traff skogen. Det kom snart mange skuelystne til stedet, etter hvert også militært personell fra Kjeller.

Georg Gran, som drev transportforretning på Revetal, fikk oppdraget med å frakte flyvraket tilbake til Kjeller. Med felles anstrengelser fikk de plassert flyet på lasteplanen. Først måtte de imidlertid tømme flyets bensintank, og det ble fylt bensin i kanner og bøtter til fornøyde tilskuere.

Det gikk bare en kjerrevei over Fonsjordene den gangen, så det var ikke enkelt å komme fra ulykkesstedet med en fullastet bil. Løsningen ble å bruke en gammel, bratt trasè av Myreveien – Brekka – som før veien ble lagt om (ca år 1900), gikk over Sulutvet-høgda. Etter rydding med sag og øks i den gjengrodde veien, kom ”ekvipasjen” ned på trygg vei og i god behold fram til Kjeller.

Flyet med løse deler er klar for transporten til Kjeller. Mannen i førersetet er Georg Gran. De andre er personell fra Kjeller. Langt fly på kort lasteplan. Flyet var tyngst foran, ellers hadde det ikke gått så bra.

39 b

40 Per Bjerkø Jagerflykrasj mot Brånan på Jare

Vi skal tilbake i tida til torsdag 12. desember i 1968, og til Jaregårdene lengst i sørvest på Ramnessletta. Vinteren var underveis. Med barfrost. For bøndene i området passet det fint å bruke ledig tid til rydding og vedhogst i skauen. I skaukanten ved enden av Jaregata var naboene Erling Jahre og Henrik Jahre i gang. På hver sin eiendom, men så nær hverandre at de kunne ha kontakt med å rope. Noen hundre meter i øst arbeidet Kjeld Graff Hessner i skogteigen Eikelund, som stikker fram i jordene fra sør.

Plutselig og uten forvarsel ble det slutt på den rolige ettermiddagen. Ved 15-tida hørte Henrik Jahre et smell som kom ovenfra. Henrik ble en sentral person i det som hendte. Både fordi han tilfeldigvis var midt i begivenhetene, Frihetsjager. og fordi han med flysertifikat og stor flyinteresse kunne vurdere det som skjedde. Han forteller: ”Jeg så opp og fikk se et jagerfly, et av forsvarets Frihetsjagere, i fart fra øst til vest, litt sør for meg. Jeg oppdaget også en fallskjerm bakenfor flyet. Umiddelbart forsto jeg at piloten av en eller annen grunn var blitt nødt til å skyte seg ut, og overlatt flyet til sin skjebne. Straks ropte jeg til Erling at et fly snart ville styrte, men fikk som svar at han trodde jeg bare spøkte. Flyet forsvant vestover mot Andebu, med god klaring til Brånan, den nærmeste åsen. Jeg regnet med at det ville falle ned der vest. Fallskjermen med piloten var fortsatt høgt i lufta og så ut til å lande i Eikelund. Jeg valgte å løpe dit, og tok veien østover Jaregata.

41 Skisse som viser de geografiske forholdene på Jare 12. desember 1968. Det er en forenkling at kursene for flyet er tegnet rette. På den siste turen var nok kursen i svak kurve mot høyre.

Da oppdaget jeg et jagerfly som kom i mot meg østfra i lav høgde over Holegårdene. Den første antagelsen min var at det måtte være en annen jagerflyer som ville se hvordan det gikk med kollegaen. Men flyet kom stadig lavere, og passerte bare få meter under og nordafor han i fallskjermen. Det fortsatte i retning av Brånan, og mens det passerte meg lå det i en svak høyresving. Derved kunne jeg se inn i cokpiten . Den var tom. Det måtte være det samme flyet som hadde passert for noen minutter siden, og så hadde vært ute på en stor runde. Få sekunder senere ble det med et smell knust i mot den bratte østsida av Brånan, og begynte å brenne med stadige og kraftige smell fra ammunisjonen som eksploderte. Nå kunne jeg rope til Erling om han trodde meg nå. Det gjorde han nok, men var nå mest opptatt av den ubehagelige nærheten til vraket og den eksploderende ammunisjonen. Svaret var: ”Hva gjør jeg nå”? Jeg hadde ikke annet råd enn at han fikk stille seg bak noen trær til det sluttet å smelle. Piloten landet helt øst i Eikelund. Fallskjermen la seg over et grantre ikke langt fra der Kjeld Graff Hessner arbeidet. Derved ble han hengende, men greide å komme ned ved egen hjelp. Da jeg kom dit var han kommet ned uskadd men litt lemster etter møtet med grana. ” 42 Vi flytter oss over til Flyvåpenet. Tidligere samme dag var pilotene sersjant Bjørn Krogstad og løytnant Birger Wollebæk-Nielsen på øvelsesflyging over Sør-Norge . Da de var på vei hjem til Rygge flystasjon og skulle lande, ble de overrasket av tett tåke. De fikk melding om at flyplassen måtte stenges og ble omdirigert til Torp. Dette var dårlig melding, da det var lite brennstoff igjen i flyene. Kursen ble satt mot Torp. Det lyktes Wollebæk-Nielsen å lande på Torp med tomme tanker, mens Krogstad, som hadde enda mindre drivstoff, måtte berge seg ved å skyte seg ut over Jare.

Uthuset på Hole var i fare. Inne på kjøkkene på Hole satt Rolf Svendsen og eldstesønnen Johan.(17 år), da sønnen Sverre på 15 år kom stormende inn og ropte at et fly holder på å styrte i uthuset. De styrtet ut. Lufta var full av lyden fra jetflyet som da hadde passert over husa, og noen sekunder seinere braste inn i lia i vest. Bilen, Opel Rekord stasjonsvogn, sto tilfeldigvis klar i gården med nøkkelen i. Straks var Rolf og guttene på vei vestover. Fallskjermen ble observert, og Rolf valgte jordeveien til Sviland vestover fra Jarelinna. Da det var slutt på veien, som ikke var laget for bilkjøring, humpa Opelen videre vestover på pløgsla. Et lite telelag var nyttig. Da de kom til skaukanten, var fallskjermen og flygeren landet i ei gran. Han var kommet ned på bakken, og sto og snakket med Kjeld Graff Hessner. Det kom etter hvert flere til. Vi fikk høre at han var glad for å komme velberget ned. Han hadde ikke trening i fallskjermhopping, og hadde gruet seg for landingen.

Tilbake til Henrik som forteller videre: ”Krogstad hadde kommet velberget ned, bare litt forslått ved landingen i gran og litt fortumlet etter det som hadde hendt. Han ba oss å sørge for vakthold ved ulykkesstedet og ba om å få tilgang til telefon. Da vi var på veien til telefonen på Bjørgum , gården til Hessner, og han fikk se over til ulykkesstedet utbrøt han ”Stakkars djevel” . Han hadde ennå ikke forstått at det var hans eget fly som var styrtet, og trodde at kollegaen var forulykket.

Stort ståhei om flykrasjet. Kjennskapet til hendelsen spredte seg raskt. Rygge flystasjon ble jo varslet pr. telefon ved Ringstad, men før det hadde det militære nettverket fått melding gjennom overvåkingssystemet til NATO.

43 Stasjonen på Mågerø hadde ikke oppdaget hendelsen, men det hadde stasjonen på Skagen i Danmark gjort. I nabolaget var det mange som hørte smellene, og i likhet med Rolf Svendsen,slapp det de drev med og satte kursen mot åstedet. Etter hvert ble det mang Fra venstre Rolf Svendsen og Henrik Jahre foran området parkerte biler i som var berørt av hendelsene i 1968. området. Det er grunn til å tro at damene på Ramnes Telefonsentral denne gangen, som ved branner og andre ulykker, raskt og effektivt ringte rundt til lensmannen og andre aktuelle etater og personer. Lensmannskontoret ble først varslet og derfra ble det rekvirert ambulanse fra Røde Kors Hjelpekorps i Horten, brannvesen og andre. Odd Flaatten, som var på plass på lensmannskontoret, forteller at de i de første minuttene ikke visste hva slags fly som hadde styrtet. De fryktet det kunne være et passasjerfly med mye folk. Det ble derfor slått alarm som om det hadde skjedd en stor ulykke. Etter hvert som forholdene ble klarlagt, ble tiltakene trappet ned. Det var nok med èn ambulanse. Bjørn Krogstad ble kjørt til Horten for en rutinemessig legeundersøkelse før han kunne sendes videre til Det ligger fortsatt forvridde deler av flyet oppe i Rygge. lia. Henrik og andre bygdefolk

44 ordnet med vaktholdet for å holde folk på avstand fra flyvraket, der det etter hvert ble slutt på ild og eksplosjoner. Heldigvis var det ikke fare for skogbrann på denne årstiden. Utpå kvelden ankom en tropp fra Rygge, som tok over vaktholdet. En havarikommisjon under ledelse av major Gunnar Wergeland fra Luftforsvarets stab ankom neste dag, og hadde stor nytte av det Henrik og andre kunne fortelle om det som hadde skjedd. Kulturminne i bratt terreng. Flyet hadde fått hard medfart i møtet med den bratte og steinete lia. Det var noe igjen av den bakre delen av flyet, men det meste var smådeler. Mannskaper fra Flyvåpenet foretok opprydningen, og fikk god hjelp av Helge Jonstang med traktoren med tømmervinsj da de skulle ha ned de største delene. Men forsatt er det igjen noen forvridde aluminiumsdeler. Nå, etter snart 40 år, bør stedet regnes som et av våre kulturminner, som minner oss om en flyulykke som endte godt. Piloten reddet seg. Bare særlig interesserte vil ha utbytte av å besøke stedet, som ligger ca. 100 meter ovenfor traktorveien som går på skrå oppover i den bratte Henrik Jahre (til venstre) viser stedet der flyet krasjet til og steinete lia. Det er Birger Wollebæk-Nielsen, som landet med tomme tanker på plundrete å komme opp, Torp. Siden har han hatt mange års virke som flyger. Først i og enda verre å gå ned. Flyvåpenet og siden i Braathens Safe.

Så senket roen seg igjen over Jarebygda, og siden har det vært rolig når det gjelder fly som styrter. Men flyaktiviteten er stor; området ligger midt i innflygingen til Torp. Det meste av episoden er klarlagt, men det hefter ennå et spørsmål ved at flyet kom igjen omtrent i samme leia den andre gangen. Det må ha vært en stor rundtur mot nord, og flyet kan ha passert områder i Andebu, Høyjord, Vivestad, Fon, Våle og Undrumsdal, for å nevne kirkesognene. Kanskje det er noen av dere som etter 39 år har noe å melde om dette?

45 46 47 Kong Magnus Erlingsson

Etne er ei fin bygd i Sunnhordland. Midt i sentrum, utafor Tinghuset, står en statue av kong Magnus Erlingsson. Reiser vi en tur dit, og tar oss tid til å prate med folk, får vi vite at denne Magnus er Kongen frå Etne, sønn av Erling Skakke som var gift med Kristin, datter til Sigurd Jordsalfar. Gården til Erling, Stødle, ligger like ved.

Vi får også vite at Kongen frå Etne er et sogespel som spilles i Etne, sist i begynnelsen av august i år. Av programmet for dette spelet kan det se ut til at mest heile bygda måtte være med. Og det var altså Magnus Erlingsson som var hovedpersonen i spelet, Kongen frå Etne.

Ja, men! Vi som kommer fra Re spør oss sjøl: Denne kong Magnus er vel også Kongen fra Re! Her på Re har han til og med vært to ganger som konge, og det er det ingen annen konge som har vært. Første gang var 19. og 20. februar 1163. Han var riktignok da bare et barn, 7 år gammel, og sammen med faren, Erling Skakke, som med sin lendmannshær slo Sigurd Jarl og hans oppreistflokk. Ved det siste slaget på Re, like over nyttår 1177, var kong Magnus ennå en ung mann, nå 21 år gammel. Og vidkjent ble han etter seieren over birkebeinerhæren til kong Øystein Øysteinsson, for denne gangen vant han uten at faren var med.

* Går vi helt innpå statuen av kong Magnus i Etne, slik den er formet av billedkunstneren Per Ung, ser vi en ung, vakker mann, i tyveårene. Kanskje vissheten om at han ikke er kongssønn plager ham litt. Likevel er han sjøltrygg fordi han har vært konge i Norge i mange år nå. Men han er ennå uvitende om at han bare har et kort liv foran seg.

Hva sier sagaen om ham? Vi ser at Snorre tegner et bilde av en ganske alminnelig ung mann: Magnus var ”lettlivet og leiken, han var glad i moro og ikke lite kvinnekjær”.

K.F.

48 Magnus Erlingsson står sentralt plassert i Etne

49 50 Lena Fahre Slagene på Re -Velkommen til middelalderdager 14.-17. februar Prosjektet ”Slagene på Re” ble etablert i februar 2007, og har nå kommet godt i gang. Det har blitt etablert en styringsgruppe som består av Thorvald Hillestad (ordfører i Re og leder), Unni Bu (kommunalsjef i Re), Terje Gansum (daglig leder for Midgard historiske senter), Ida Charlotte Johre (leder for kulturtjenesten i Re) og prosjektleder Lena Fahre. Prosjektet skal gå over tre år og er en utviklingskontrakt mellom Vestfold fylkeskommune og Re kommune. Vi ønsker, gjennom prosjektet ”Slagene på Re”, å fokusere på hvilken ressurs kulturminner, sagn og arkeologiske funn kan være. Styringsgruppen vedtok nylig at det skal arrangeres middelalderdager 14-17 februar 2008. Dette er et kulturtilbud som skal komme alle innbyggerne i Re til gode. Programmet vil bli variert og inneholde et opplegg for alle skoleklasser, dramatisering av slaget på Re i 1163 hvor formidling i Ramnes kirke og Stange gjestegård inngår, middelaldermarked med aktiviteter på Revetal, populærvitenskaplig foredrag, middelalderkveld på Restauranten og middelaldergudstjeneste i Våle kirke. Vi håper at alle historieinteresserte deltar og hjelper oss med å utvikle arrangementet til å bli en årlig tradisjon. Prosjektet ”Slagene på Re” tar sitt utgangspunkt i slagene på Re som beskrives i de middelalderske Heimskringla og Fagrskinna. Heimskringla ble nedtegnet på Island på begynnelsen av 1200-tallet, mens Fagrskinna trolig er skrevet av en person med inngående kjennskap til Trøndelag noen tiår før. I begge disse viktige kildene beskrives to slag, et i 1163 og et i 1177. Prosjektets mål er at det skal være identitetskapende og bidra til økt forståelse av vår felles fortid. Rent tematisk er prosjektet derfor delt i tre:

1, Re i middelalderen – arkeologi og slagstedproblematikk

Denne delen av prosjektet vil være en arkeologi- og forskningsgruppe som skal jobbe systematisk med å analysere landskap, middelalderkirker, tidligere innkomne funn, og skriftlige kilder. Gruppen består av arkeologer og historikere fra Vestfold fylkeskommune,Vest-Agder fylkeskommune, høgskolen i Vestfold, Universitetet i Oslo og NIKU. En viktig arbeidsoppgave er å vurdere muligheter for arkeologiske undersøkelser og å bidra til et forskningsprosjekt som kan gi oss kunnskap om Re i middelalderen.

51 Prosjektgruppen vil forsøke å danne seg et bilde av infrastrukturen bygda hadde på 1100-tallet. Årsaken til dette er at Snorre Sturlasson er svært detaljert når han beskriver slagstedene i Heimskringla. Gjennom kartlegging og analyser av tilgjengelige kilder ønsker vi å vurdere om det er mulig å finne igjen slagstedene.

Kongsmennnene krysser elva i 1163. Erik Wærenskiold i Snorre.

Vestfold er valgt ut som Riksantikvarens prøvefylke på utvikling av geofysiske metoder i arkeologien og vi har opparbeider oss kompetanse på dette feltet i Vestfold. Re-prosjektet undersøker nå mulighetene for å bruke moderne arkeologiske metoder som georadar, magnetometer, fossilkartering og metallsøk for å finne rester etter kirkesteder, gravplasser og slagstedene i områdene rundt Ramnes kirke. Slike undersøkelser er kostbare, og må etableres i samarbeid med forskningsmiljøer i Sverige, Østerrike eller Skottland. Arkeologi- og forskningsgruppen vil ved prosjektets slutt utgi en faglig publikasjon som oppfyller Universitetets krav til forskningspublikasjoner. I løpet av prosjektperioden vil vi også utgi en bok om kulturminnene i Re og i 2009 planlegges en utstilling på Re-torget.

52 53 I tillegg vil vi invitere til foredrag og dialog med kommunens mange historiekyndige enkeltpersoner, lag og foreninger. Det finnes mye historie og arkeologi-kunnskap i Re, og vi vil gjerne komme i kontakt med personer som har sett kulturminner eller gjenstander som kan belyse vår felles forhistorie.

1 1177 sto slaget på Ramnes. Erik Werenskiold i Snorre

2. Slagene på Re – barn og unge I denne delen av prosjektet skal det konkret arbeides med å lage undervisningsopplegg for barn og unge, fra barnehage til videregående skole. Det vil bli arrangert to undervisningsdager 14-15 februar 2008 som inneholder spennende og middelalderrelaterte aktiviteter. Prosjektet ønsker å finne ny kunnskap om Slagene på Re, og i denne sammenhengen vil vi at barn og unge skal ha en aktiv rolle. Også her vil lærere, elever og museumspedagoger brukes i en ressursgruppe slik at man samler alle kompetansemiljøer om formidling av middelalderen. Kunnskapen vil bli tilgjengelig som en kunnskapsbank på en egen webside som nå er under utarbeidelse.

3. Slagene på Re- Kultur og næringsliv Prosjektet har som mål å bygge identitet, samarbeide med næringslivet, lag og foreninger og arrangere middelalderarrangementer på vinterstid. Prosjektet skal generere samarbeide mellom flere ressursgrupper og enkeltpersoner som kan bidra med ideer til ulike typer formidling, som for eksempel dramatisering av

54 slagene, middelaldermat, klær og sko, lek og idrett, musikk og kirkeliv osv. Vi ønsker å skape autentiske formidlingsarenaer som viser ulike sider ved middelaldersamfunnet. I tillegg har vi innledet et samarbeid med grunneiere, Stange gjestegård og Retorget. I første rekke ønsker vi å dramatisere det første slaget i 1163 hvor Sigurd Jarl møtte Erling Skakke. De to rivaliserende gruppene stod på hver sin side av Ramneselva, og endte til slutt med at Erling Skakke angrep og vant. Her blir de to gruppene ledet av profesjonelle skuespillere, som har tidsriktige våpen, klær og utstyr. Skoleklasser, historieinteresserte og hele Vestfolds befolkning har anledning til å delta, enten som publikum eller som deltakere. Vi skal også ha markedstorg på Revetal, konserter, utstilling og folkeliv! Prosjektet vil sette Re og Vestfold på kartet, og arrangementet blir den eneste store middelalderfestivalen på vinterstid i Norge. Det blir kalt, så her gjelder det å kle seg godt! Ta gjerne kontakt med meg hvis du har spørsmål eller kommentarer. [email protected]

Velkommen til Re i februar 2008! Lena Fahre, prosjektlederb

55 56 Tore Berg Veisaker i Jarlsberg og Larviks Amtstings forhandlinger Vei og trafikkforholdene har hatt store forandringer i de siste hundreårene. Like etter forrige hundreårs-skifte var fortsatt hestene rådende på veiene i Vestfolds bygder.Men bilene hadde begynt å gjøre seg gjeldende, dog ikke uten problemer. Bilene kommer, men møter motstand. Den tiltagende biltrafikken på veiene medførte mang en velt, person- og vognskade som følge av hestekjøretøyers møte med bil. Derfor sendte formannskapet i Sande i 1909 en henstilling til amtstinget om å få begrenset bilbruken til bestemte ukedager. Som begrunnelse ble det anført: “ Siden automobilkjørsel blev tilladt, har der hersket sterk misnøye dermed inden distriktet, idet det snart viste sig, at hestene skræmtes. Men at faa hestene vennet til synet av automobiler tar lang tid, og enkelte hester blir aldri fortrolig med dem. Kommer saa dertil, at man kan resikere at møte disse hvorsomhelst paa hovedveie, der mangesteds gaar i svinger og bøininger, og hvor den frie utsigt dessuten hindres paa grund av trær, vil det maatte indrømmes, at de veifarende med god grund ængster sig for at møte dem. Flere ulykker har også inntruffet“.

Denne henstillingen ble oversendt amtsingeniøren, hvoretter veikomitèen i amtstinget gav slik innstilling: Kjørsel med motorvogner skal inntil videre være forbudt i Jarlsberg og Larviks amt paa alle andre dage end søndag, mandag, tirsdag og torsdag.Nærværende bestemmelser gjelder ikke faste automobilruter.”

Ved behandlinga i amtstinget ble debatten lang og omfattende, og det framkom både forslag om utsettelse og endring. Men det endelige vedtaket innebar at komitèinnstillingen ble vedtatt, men med tillegg at også torsdag ble unntatt for bilkjøring.s Bilene fikk derved bare kjøre de tre første dagene i uka.

Høyeste tillatte hastighet var 30 km/t.

57 58 Stor politisk kamp om hjulbredder på hestevognene. Vålebøndene får mer enn de søker om. I 1915 var hester og hestekjøretøyer fortsatt rådende på bygdeveiene. Også denne trafikken måtte rette seg etter forordninger og bestemmelser. Dette var nedfelt i den såkalte veiplakaten, som inneholdt de viktigste bestemmelsene for trafikken. Det var amtstinget som gjorde vedtak om dette, ofte med lenge debatter.Som i dag var lassvekter og hjul (felgbredden og hjulhøyden) viktige kriterier. EtterVeiplakaten fra 1907, se egen side, var det tillatt å ha med 500 kg. last i 4- hjulsvogner, og 300 kg. med 2-hjulsvogner. Dette ble betegnet som frivekter. Skulle man ha med mer, måtte felgbredden være minst 8 cm. for vogn med 1 hest og 10 cm med 2 hester.

Vålebøndene ville ha større lass uten å kjøpe nye vogner. I Våle var ysteriene under avvikling. Melka ble nå kjørt til melkefabrikken i Holmestrand, og det ble aktuelt med samarbeid om kjøreruter med større lass. Dette kom ofte i konflikt med bestemmelsene i veiplakaten. Samtidig var få bønder villige til å kjøpe nytt vognutstyr for å etterkomme kravet til felgbredde og hjulhøyde. Dette var bakgrunnen for at Våle formannskap med tilslutning av kommunestyret i januar 1915 sendte henstilling til amtsingeniøren med forslag til endring i plakatens § 1 slik: “For læskjørsel paa 4-hjulede kjøretøyer med fjærer kan benyttes ned til 5 cm (var 8 cm.). felgbredde for 1-spendte og 8 cm.(var 10 cm.) for 2-spendte kjøretøier.” I grunngivinga for henvendelsen står det: “I de fleste bygder her i amtet er kvægavlen en hovednæringsvei ogsom følge herav foregaar en betydelig læskjøring av melk. Til melketransporten benyttes utelukkende fjærvogne, og denne foregaar gjerne i sammensluttede kjørelag og disse er igjen størst mulig forat spare kjøring. Herav følger at melkelæssene let kommer over 500 kg. og er saaledes ikke tilladt paa alminnelig smale fælger. Vogner med 8 cm. fælgbredde er saa tunge at benytte til melkekjøring, at har man en mindre hest, og det falder tungt “føre”, saa staar man fast, i det hesten har læs nok i den tomme vogn; likesom det er mange gaardbrukere, der ikke har leilighet eller ialfald føler det meget trykkende, at bekoste nogen ekstra bredfælget vogn til denne kjøring. De her mest benyttede vogne til melkekjøring er saakaldte “firhjulsvogne med fjærkasse”. Disses felgbredde er alminnelig 1½ til 2 to tom.”

59 60 Frivekten ved fire hjul og smale felger øker fra 500 kg til 1000kg. Skrivet fra Våle utløste lang debatt i amtstinget. Veikomitèen hadde gitt innstilling om ikke å endre felgbredden, men i stedet gått inn for å øke den såkalte frivekten. Dette innebar at vekten kunne nå opp i 600 kg for 4-hjul og 400 kg med 2-hjul med smale hjul. Ordfører Kaldager fra Våle innledet debatten med å si at det var høyst nødvendig å få endret bestemmelsene i veiplakaten og at han kunne si seg tilfreds med komitèinnstillingen selv om det ikke innebar den endring av felgbredden som kommunestyret i Våle hadde bedt om. Men andre talere framholdt problemer med kontroll av lassvekten, andre igjen at lass opp mot 1000 kg måtte kunne tolereres når veiens beskaffenhet og forholdene ellers tilsa det, f. eks. på “flate chausseer“. Det framkom også ytringer om at veivokterene i større grad enn tidligere måtte kontrollere lassvektene. Veikomitèens forslag ble endret i løpet av forhandlingene. Ved voteringen ble veikomitèens forslag med endringer vedtatt med 14 mot 5 stemmer. Slik ble de bestemmelsene som betydde mest for bøndene: ”Til Læskjørsel – herfra undtaget Avlings Indkjørsel i Hus – skal, naar Varerne veier over 1000 kg. for 4-hjulede og over 400 kg. for 2-hjulede Kjøretøyer, Fælgbredden være mindst: a. For 1-spændte Kjøretøyer uten Fjærer 8 cm, samt med Fjærer 6,5 cm. b. For 2 spændte Kjøretøyer uten fjærer 10 cm. Samt med fjærer 8 cm. ”

Dette var en stor uttelling for Vålebøndene. De fikk mye mer enn de hadde søkt om, mens de veifaglige , amtsingeniøren og veikomiteen, var blitt grundig overkjørt ved vedtaket om hele 1000 kg. frivekt med 4 smale hjul. Med dette rullet hjulene videre på Vestfold-veiene og utviklingen gikk sin gang. Det kan kanskje hende at melkekjørere ønsket seg bredere hjul når det gikk tungt på vårblaute og nedkjørte veier på vei til Holmestrand. Kanskje det også ble anskaffet bredere hjul.Etter hvert forsvant lyden av klaprende hestesko og rullende vognhjul med jernfelger. I stedet ble det bilene som overtok med økende motordur, større trafikk og mye større krav til veiene

Kilde: Jarlsberg og Larviks Amtstingsforhandlinger 1909 og 1915.

61 62 Veiplakaten som gjaldt inntil amtstingsforhandlingene i 1908.

63 64 65 Eva Anfinnsen Flyulykken på Sandsletta 1965

Sandsletta en dag i 1960-årene

2. pinsedag 1965 var en varm dag, og mange hadde funnet veien til strendene. På Sandsletta i Våle var det fullt av folk i alle aldre som badet og solte seg. Ute over fjorden lekte et småfly i lufta. En seilbåt lå like utenfor odden ved badestranda, og flyet kom i lav høyde nordfra. Det kretset over seilbåten i lav høyde, svingte litt utover igjen – og de i båten viftet og hilste til de i flyet. Men så skjedde det fatale. Flyet kom igjen mot båten. Piloten feilberegnet sannsynligvis avstanden til vannet, vinket med vingene og mistet kontroll, sneiet mastetoppen, forsøkte å få ny høyde, men klarte det ikke, og styrtet inn mot stranda og bakken der det var tett med badegjester. En flymekaniker fra Horten Flyfabrikk, som var til stede, hadde sett at det virket som at balanseroret på høyre vinge ble ødelagt da det traff båtmasten. Etter hans mening var det ikke mulig å rette opp et fly med ødelagt balanseror, selv om flygeren gjorde tapre forsøk. Flyet ble knust, og alle fire om bord omkom. 66 Flygeren har sannsynligvis i siste øyeblikk slått av motoren før flyet gikk i bakken, for det kom ikke i brann. At det ikke gikk flere menneskeliv, ble betegnet som et mirakel. Det oppsto et kaos av sjokkerte og panikkslagne mennesker som lette etter sine familiemedlemmer og venner, - og alle fryktet vel det verste, men i tragedien var det bare noen få som var så hardt skadd at de måtte sendes til sykehus. Redningsarbeidet kom raskt i gang, takket være at 50 hjelpekorpsfolk var samlet til kurs i Horten, og kom raskt til stedet. Også Flyhavarikommisjonen var raskt på plass. Flyet var av merket Cessna, og tilhørte stasjonssjefen på Torp. De omkomne i flyet var alle fra Holmestrand.

De som vil finne mer om flyulykken kan se avisene Vestfold og Tønsbergs Blad 8. juni 1965.

67 Kartskisse over nedslagsfeltet for sag og mølle ved Bettum i Re.

68 Svein Ånestad Bettumelva med møller og sagbruk

Mange bekker små gjør en stor å. Et kart over Våle er et godt eksempel på det. Vi skulle gjerne hatt et kart som viste alle de stedene hvor det har stått en kvernkall til drift av noen møllesteiner, sagblad eller ei vadmelsstampe. Bettumelva eller Hjalma som den het i gammel tid, har i likhet med to-tre andre småelver i Våle, sitt opphav i Botne. De renner sørover gjennom bygda og svinger i tur og orden mot vest for å slukes opp av Storelva. Tilslutt havner de i Byfjorden ved Tønsberg via Aulielva. Bettumelva er bare en liten surklende bekk mellom de øverste gårdene i Løvalldalen. Små idylliske sildrebekker noen kilometer fra Holmestrandsfjorden, leter seg fram sørover etter prinsippet om minste motstands vei. De legger ut på en flere mils vandring gjennom frodige bygder. Faret etter dem minner ofte om en buktende slange. Hvor tidlig bekkene ble utnyttet som drivkraft, vet vi ikke. Men den eldste skriftlige kilde vi har om Bettumelva, er fra 1481 ved Huseby. Under en rettssak i 1500 nevnes et kvernbruk som da var 21 år gammelt. Det er fra rettstvister eller skattelegninger en har skriftlige beretninger. I 16- 17- og 1800- årene dukket det opp flere kvern- og sagbruk. Det øverste som ligger ved Løvallgårdene i Botne ble nedlagt i 1819. Mellom Åsen i Botne og Nordre Lærum er et kvernbruk nevnt i 1681 og 1723. I 1823 ble det skrevet en kontrakt hvor Ole Andersen på Nordre Lærum fikk rett til å bygge en dam med feste på Åsens side av elva. Til gjengjeld forpliktet Ole Andersen seg til å male 12 tønner korn og noe gryn hvert år for Anders Ellingsen Åsen. Hvorvidt det ble noe av kontrakten er usikkert. Det finnes ingen opplysninger senere om kvernbruket.Ryk flomsag nevnes første gang i 1638. I 1661 ble det skåret 1300 bord. For dette ble det betalt 6,5 riksdaler i 69 70 skatt. Fra 1723 har vi opplysninger om at det mellom Ryk og Søndre Lærum er en sagfoss skyldsatt til et lpd tunge. Samme år ble en kvernfoss på Ryk og Nordre Hjelmtvedt skyldsatt til et halvt lpd tunge. I 1723 heter det: I sagfossen har ei fra 40 år siden vært noe bruk, men ligger ganske øde, og er ingen leilighet der å bli oppbygd noen kvern eller sag, såsom vannfallet er ved jordskred utskåren. Etter at Ryk ble delt i to bruk hadde Søndre- og Nordre Ryk ei vannsag sammen til den ble revet i 1925. Vi har lite opplysninger om kvern ved Huseby (Nytt kvernhus i 1881) og felles kvern for Robakk og Jolberg som var i drift ca 1500. Kvern- og sagbruket på Bettum var det største i Våle når en ser bort fra Bakkemølla og Sørbruket ved Storelva. Bruket på Bettum: Bettum har to par flomkverner, hvorav males til gårdens fornødenhet og noe for andre, når flommen er stor. Har halv damstokk med Hotvet. I 1778 solgte Kristen Tormodsen en fjerdepart av Bettum sagfoss og halvdelen i to par kverner til Ole Hanssen Huseby for 100 rdl. Ole og Kristen solgte i 1787 den Bettum underliggende sagfoss med kvernhus og kakkelovn m. v. til Hans Jakobsen, Kjærås i Andebu for 166 rdl. Bruket ble besiktiget i 1789: 1. Kvernhuset besto av en 6-laftet bygning. Denne befantes for nedrig, tomten eller «Vasshusset» for lavt, likesom og loftet over befantes alt for lavt til å romme det til maling kommende korn på, og selve melhuset tillike for lavt til at et menneske kan bringe en sekk korn ut eller inn på skulderen. I husets søndre del var to par kverner, som befantes brukelige, likesom og en kakkelovn i sitt avdelte rum. Lagretten skjønte at dette hele kvernhus, får føres større opp igjen. Ti huset eller tømmeret i samme ansatt for 8 rdl.,i betraktning av «Vass- Huusets» skrøpelighet, og at meget spoleres ved ståendes nedtaglse. De 2de par kverner ble taksert til 30 rdl., tillikemed all tilhørende redskap. 2. Ble forevist den øverste dam, like i øst fra kvernhuset, atholdsdammen kalt. Den befantes oppført av 2 i nord og sør liggende master og påslagne damskier, men befantes denne dam fornøden å må oppføres ved 3 master og fra ganske nye av, da den er aldeles forråtnet og av ingen verdi. 3. En i øst og vest stående dam, like nord fra Ryksagen. Den forfantes nogenledes god, men med dens utfordrende reparasjon må skje ved nogle såkalte skier og luker som var aldeles borte. 4. Ble besett en likeså i øst og vest stående flomdam, i hvilken Ryksags eiere er halv delaktig med dette kvernbruks eiere. Samme befantes å være god, med nogen liten reparasjon.

71 72 5. Inntaksdammen. Denne forefantes både forråtnet og må opprettes høyere, og på et bekvemmere sted til sterkere festelse i grunnen. Dens verdi i henseende tømmeret, tillikemed stenkarene, som likeså er forråtnet, ble ikke å ansette av nogen verdi. 6. Rennene med deres kar. Bryggekarene befantes alle så ganske forråtnet at de alt fra nye av må oppføres, da de ikke kan tjene til annet enn vedbrenne. I 1791 kjøpte Ole Akselsen Bettum mølle, sag, damretter og det som ellers hørte med til bruket. I 1797 fikk Akselsen kongelig bevilling til å bygge ny sag. Den er sålydende: Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg, Gjøre alle vitterlig: at Vi, efter allerunderdanigst gjorte Ansøgning og derover indkomne Erklæring, ved Vores Resolutison af Dags dato allernaadigst have bevilget og tilladet, ligesom Vi og hermed bevilge og tillade: Ole Axselsen, maae under Gaarden Bettum, No. 6 i Waale Præstegield under Grevskabet Jarlsberg opbygge en sav, og derpaa af Tømmer, som fra omliggende Odelsskove paa lovlig Maade og med vedkommende Skoveieres Samtykke kan erholdes, skjære hvad Bord han og andre det der i Bøygden til deres Gaarders vedligeholdelse og andet Brug behøve. Det følger flere vilkår med bevillingen: at Bordene skiæres vandkantede; og at aldeeles intet deraf fra Bøygden maa udføres. Når vi idag ser det gamle bildet av Bettum sag og mølle, er er det nærliggende å tru at det er bygningene som Ole Akselsen reiste ved fossen på Bettum like før 1800. Knut Ligård fra Nore i Numedal overtok Bettum med mølle og sagbruk i 1908. Bruket var da i god drift. Våren 1918 kom det storflom og tok demningen. Ny stor dam ble støpt på fjellet i elveleiet sommeren 1919. Men allerede i 1921 tok en ny flom og rev den med seg. Festet i fjellet og i elvebreddene var ikke solid nok. Dammen ble ikke bygget opp igjen. Er nå kun en saga blott. Bettumelva var til god hjelp før damplokomobil, råoljemotorer og i snart 100 år med elektrisk kraft omskapte livet i bygda. Oppover Bettumelva var det fra tid til annen 5 – 6 dammer. Bortsett for den siste som ble bygget i 1919 i armert betong, var alle dammene av trematerialer uten impregnering. Det var derfor at ordet forråtnet gikk så ofte igjen i beskrivelsene. En dam eller demning besto av to eller tre damstokker (master) på tvers av elveløpet godt forankret i bakken på hver side. Over disse sto tett i tett med plank på høykant (skier, slåk eller nåler, gjerne også ei luke). En må regne med at det måtte være godt samarbeide mellom oppsitterne slik at vannet ble brukt optimalt flere ganger på sin vei nedover. 73 74 Liv Ofsdal Fotografering av gravminner

Det foregår for tiden fotografering av alle gravminner i Re. Dette er en del av et landsomfattende prosjekt som foreningen DIS-Norge holder på med. Dette prosjektet går ut på å registrere og fotografere alle gravminner i hele landet for å legge ut på internett, et ganske omfattende prosjekt som krever lokal innsats i hver lille avkrok.

DIS-Norge er Norges største slektsforskerorganisasjon og har lokallag i alle landets fylker. DIS står for: Data i Slektsforskningen. Vi har våre websider på denne adressen: http://www.disnorge.no Du finner gravminnebasen ved å klikke på knappen ”Gravminner i Norge” fra DIS-Norges startside.

Jeg siterer prosjektgruppas formål: Formålet med gravstedsregistreringen er å gjøre det lettere for slektsforskere å finne ut hvor navngitte personer er gravlagt, og å finne fødsels- og dødsdato til avdøde slektninger (f.eks. enslige og barnløse) når muntlige kilder eller nyere kirkebøker ikke er tilgjengelige. Ramnes kirke 2007 Foto:Liv Ofsdal

Denne fotograferingen i Re foregår i nært samarbeid med kirkevergen som har sendt oss lister over de registreringene som var gjort inntil 2005.

Når det gjelder Re er vi to som jobber sammen om dette, undertegnede (Liv Ofsdal) er rundt på kirkegårdene og tar bilder av alle gravminner og disse leverer jeg så til Anne-Lise Skillinghaug som sitter og registrerer dette på data. Fotograferingen er nå ferdig, og ved årskiftet vil alle kirkegårdene i Re være ferdig på nett.

75 Det å gå rundt på en kirkegård og ta bilder møter en del undrende blikk, forståelig nok. Men, når jeg forteller om Gravminne-prosjektet til DIS-Norge møter jeg bare forståelse og folk syns det er en flott og omfattende jobb vi gjør. Det som er viktig er å få tatt bilder før graver blir slettet sånn at de blir bevart for ettertiden. Det kan være utfordrende nok å ta bilder av gravminnene, særlig vanskelig er de veldig blanke steinene. Der får jeg ofte mye gjenskinn av blomster og jeg må passe på så ikke føttene mine blir med på bildene. De gamle platene kan også være vanskelig å få avfotografert så de blir leselig, men da prøver jeg å få notert meg teksten sånn at den blir registrert så riktig som mulig. Man kan kanskje undres over at folk rundt i landet bruker masse fritid på dette arbeidet, som er frivillig og uten betaling. Det er jo litt spesielt å gå rundt på en kirkegård og ta bilder, men vi syns dette er et veldig viktig arbeid og er til stor hjelp i slektsforskingen vår. Da kan vi søke opp slekt i andre deler av landet uten å måtte reise dit. Særlig alle de norskættede amerikanerne som sitter i USA syns dette er en flott mulighet til å søke opp gravsteder av slektninger på.

76 Fotoinnsamlingen i Ramnes Ramnes Historielag gjennomførte en fotoinnsamling i 1985. Da ble det fotografert og registrert ca. 400 bilder. Den gang ble bildene fotografert med kamera med svart/hvit film. Tidlig på vinteren hadde vi en ny bilderegistrering. Nå har vi nye hjelpemidler. Skannere har avløst kameraene, og for lagringen bruker vi harddisker, Cd-er og DVD-er, helt ukjente saker sist vi samlet bilder.. Det var 4 aksjonsdager. Folk kom med bildene sine, som ble skannet. For hvert bilde ble det så notert opplysninger og så kunne bildene og albumene tas med hjem. Meld fra hvis du har gamle bilder. Erik Bjune har vært initiativtaker og tilrettelegger. Han er godt fornøyd med resultatet, og har disse tallene for registrerte bilder fordelt på mottakstedene: Vivestad 82, Hjerpetjøn 50, Fon 110 og Brår 138. I tillegg er kommer 70 bilder andre steder, så totaltallet ble 450 bilder. Erik tar gjerne imot flere bilder for registrering. Ta kontakt. Tlf. er 99 27 06 72 Innsamlingsgjengen var: Med skannere: Erik Bjune, Lars Linnestad, Per Bjerkø og Håkon Westby Skjemautfylling: Liv Sætre, Olav Bogstad, Aud F. Forseth og Åse Burås

På julemøtet 4. desember fikk Ramnes Historielag besøk av Liv Bekkeseth fra DnB NOR. Banken har gitt kr. 10.000,- som støtte til arbeidet med bilderegistreringene. Sekken, som Frederik Wedel Jarlsberg har fått, inneholder ikke penger, men korn, slik det var på attenhundretallet da kornmagasinene ble grunnlaget for sparebankene. 77 78 Konto 2557 20 17152 Fra årsmeldingen for 2007 Ramnes Historielag har i 2007 avholdt 6 medlemsmøter(inkl. årsmøtet) og 3 styremøter. Laget har 160 medlemmer, herav 6 æresmedlemmer. Årsmøte tirsdag 20. mars Årsmelding og regnskap for 2006 ble godkjent. Medlemskontingenten ble øket fra kr. 100,- til kr. 150 Æresmedlem Frederik Wedel Jarlsberg ble utnevnt til lagets æresmedlem. Kristen Aas (til venstre) har blomster, diplom Foredrag ved arkeolog Lena Fahre om og gode ord til det nye æresmedlemmet nye arkeologiske metoder og letingen Frederik Wedel Jarlsberg. etter den første kirken i Ramnes. Medlemsmøte tirsdag 27. februar Håkon Westby fortalte om ”Eidsfosbanen”fra Tønsberg til Eidsfoss. Banen åpnet i 1901 og ble nedlagt i 1938. Medlemsmøte tirsdag 17. april Haakon G. Livland ved Vestfold Fylkesmuseum fortalte om brynestein fra Eidsborg i Telemark. I året 1850 ble det tatt ut 1,7 mill. brynesteiner! Brynesteinene er kjent var i ”Slaget på Fimreite” i 1184, der de ble brukt til kastevåpen. Medlemsmøte tirsdag 9. oktober i Veimuseet på Ås Da Sande veistasjon skulle nedlegges ble bygninger med inventar flyttet til Ås på Sem, og blitt til et veimuseum. Mary Kristensen har vært med ”hele veien”, flyttet og registrert, og fortalte oss om veier og utstyr. Medlemsmøte tirsdag 6. november i Ramnes kirke Kaare Frøland fortalte om kirken, og Frederik Wedel Jarlsberg om kirkens siste private eier Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg. Han var en dyktig maler, og har malt det store bildet av Jesus på korset som henger på sørveggen i kirken.. KantorTruls Gran spilte på orgelet. Medlemsmøte tirsdag 4. desember Hygge-og mimrekveld.

79 80 Andre aktiviteter, arrangementer og turer * Rusletur i Gullkronene, Jarlsberg Hovedgård 5. mai. * Ramnes Historielag vertskap for ”Lokalhistorisk seminar”24. mars. * Ramnes Historielag var med og arrangerte "Åpen gård" helgen 25. - 26. august sammen med Ramnes Bondelag og Ramnes Bygdekvinnelag. Vellykket arrangement, og populær utstilling av kjøkkensett og navneduker. Driften av Bygdetunet Brår Det er mye dugnad i stell og vedlikehold ute og inne. Takk for penger: Etter elevtreff for Linnestad skole ble det et overskudd på kr. 5.302,-,. Dette beløpet hadde jubileumskomitéen bestemt at Ramnes Historielag skulle få. Tusen takk! Vi takker også for gave på kr. 10 000,-fra DnB NOR til arbeidet med fotoregistreringen. Styret har bestått av: Leder: Frederik Wedel Jarlsberg Styremedlem: Hans Erik Holtung , nestleder. Solveig Haugan Jonsen Kristen Aas Roar Mørken Vara: Hans Kristian Kjærås Aage Nilsen Valgkomité: Arne Burås ut i 2008 Kjell Hole ut i 2009 Jorunn Fon ut i 2010 Revisor: Else Bergseth Jacobsen Anne Marie Borge Oppnevnt av styret: Sekretær og kasserer: Åse Burås Samlingsstyret: Aud F. Forseth, leder Hans Erik Holtung Liv Sætre Kaare Frøland Åse Burås Husstyret: Kristen Aas, leder Anton Saurdal Kjell Bleika Annie Skaug Arne Burås Åse Burås Redaksjonskomité Per Bjerkø, leder Trygve Gran Solveig Haugan Jonsen Åpen gård 2007, Våre medlemmer av komitèen: Frederik Wedel Jarlsberg Åse Burås 81 82 Konto: 2545 20 27081

Styret i 2007 har bestått av: Marit Sollie, leder Karl Anders Bråten, nestleder Hans Kristian Haug, kasserer Inger Hotvedt Rustan, sekretær Aud Kaldager, styremedlem Helen Holthe, styremedlem Synøve Hegg, representant for husstyret Ester Wold-Hansen, representant for museumsstyret Varamedlemmer: Siri Jonstang Tore Stein Klevjer Gunnar Juvodden

Våle historielag har for tiden ca 250 medlemmer. Mange er svært aktive og hjelper til på arrangementene våre og på dugnader. Fortsatt er det Våle Prestegård som har størst fokus og vi ser med glede på at det nå etter hvert blir stadig flere som syns det både er interessant og viktig å være med på arbeidet der, bl.a legger medlemmene i Gla‘gjengen ned mange timer . Øivind Skjeggerød har også fått med seg en ivrig dugnadsgjeng. Det har blitt arrangert faste dugnadskvelder i hele sommerhalvåret. I fjor fikk historielaget en pengegave av Marie og Alf Skinnes. Gaven var øremerket flaggstang. I våres kom flaggstangen opp og det er et vakkert syn når flagget vaier over det fine tunet på Prestegården.

De fleste av historielagets aktiviteter foregår på Våle Prestegård. Her har vi søndagskafe, olsokfeiring, er med på julemarked og Seinsommerfesstival. Medlemsmøtene foregår også her. På vårmøtet hadde vi besøk av Lena Fahre. Hun fortalte om gravhaugene på Prestegården og deretter om slagene på Re og om den kommende middelalderfestivalen i Re kommune vinteren 2008. På høstmøtet fortalte Hans Gran og Erling Gran henholdsvis om Revetal i ”gamle dager” og historier fra tida da telefonen kom til bygda. Til årets

83 julemøte har vi vært så heldig å få tak i ”turbokokka” Bodil Nordjordet fra Vinje i Telemark. I forbindelse med ”den kulturelle skolesekken” skal vi være vertskap for alle 4. klassingene i Re kommune på Våle Prestegård. Dette er i samarbeid med Nord- Jarlsbergmuseene. Elevene får høre om gamle juletradisjoner og er på skattejakt på Prestegården. Vi i historielaget serverer julegrøt. I år har vi også sagt ja til å ta imot elever fra Horten. De skal bl.a. få se brødbaking i bakerovn og vi skal servere bakerovnsbrød. Årets sommertur gikk til Gumserød i Larvik. Vi hadde tenkt oss på landbruksmuseet, men det var ikke tilgjengelig, - litt synd, men vi hadde en fin tur på en av sommerens fine ettermiddager. Olsokgudstjenesten på Våle Prestegård har blitt en fin tradisjon. Ca hundre mennesker deltar årlig på dette arrangementet som er et samarbeid mellom Kirken i Re og Våle historielag.

Seinsommerfestivalen ble arrangert for andre gang. Mange lag og foreninger er med på dette tre-dagers arrangementet som helt sikkert er kommet for å bli. Historielaget har hovedansvaret for markedsdelen og for kafedriften. Første lørdag i desember skal det være julemarked på Prestegården og her har historielaget også ansvaret for kafeen. Stiftelsen Våle Prestegård har gitt historielaget ansvaret for å pusse opp et rom i annen etasje på Prestegården, det såkalte ”Fanny-rommet”. Fanny var datter til Fredrik Schiørn som var prost i Våle. Karin Backe Hallerud, som er i slekt med Schiørn har gitt historielaget en himmelseng som hun har hatt etter Fanny og denne skal settes opp på dette rommet. Våle historielag har det siste året sammen med representanter for Stiftelsen Våle Prestegård, jobbet med et prosjekt vi har kalt ”Plan og utvikling Våle Prestegård” Hensikten er å få et formelt dokument som vi kan jobbe etter i utviklingen av Prestegården. I den forbindelse har vi hatt besøk av representanter fra Fylkesmannens kulturminnevernavdeling. De syns denne planen var interessant og har sagt seg villig til å komme med innspill og også forsøke å hjelpe oss å skaffe penger. Vi kan også nevne at historielaget har tatt initiativ til å prøve å pusse opp Rød gamle kirkegård i Undrumsdal. Dette er helt i startfasen og vi må finne ut om det er mulig både praktisk og økonomisk å gjennomføre dette. Lise Talleraas hos Nord-Jarlsbergmuseene har sagt seg villig til å bistå oss. Som man skjønner, er det hele tiden noe å henge fingrene i og vi sier hjertelig takk til alle dere som stiller opp og hjelper til.

85 86 Stiftelsen Våle Prestegård. Styret har i 2007 bestått av: Ellen Gjerpe Hansen, leder Marit Sollie, nestleder Synnøve Hegg Ragnar Backe Trygve Ånestad Hans Kristian Haug, kasserer Stig Tore Lunde, Nord- Jarlsbergmusèene, sekretær. Stiftelsen eier Våle Prestegård og skal bevare og vedlikeholde bebyggelsen med have og park. Det er viktig for stiftelsen å stimulere til sosiale og kulturelle aktiviteter på prestegården til beste for bygdas innbyggere.

Det er store utfordringer på vestsiden av bryggerhuset. Håndverkeren Jan Gunnar Flanumm har fått fram lite grunnmur og dårlig bunnsvill. Foto: Nord-Jarlsbergmusèene. Derfor er det gledelig at stiftelsen i år har inngått avtale med Gla' gjengen Janitsjar V.U.L. om bruk av "Stallen" til deres aktiviteter. Det betyr flere arrangementer på prestegården og flere hender vil bidra med diverse arbeidsoppgaver.

87 88 I Stortingsmeldingen ”Leve med kulturminner” er det fremhevet som et nasjonalt resultatmål at fredede kulturminner skal bringes opp på et ordinært vedlikeholdsnivå. Vestfold fylkeskommune v/arkitekt Arild Fredriksen har foretatt en tilstandsregistrering av de privateide fredede bygninger i fylket og rapporten for Våle Prestegård ferdigstilles i høst. Denne rapporten vil danne grunnlaget for statstilskudd til restaurering i fremtiden. I 2007 har Våle Prestegård fått tilsagn på kr. 250.000 fra Statsbudsjettet til fredede bygninger. Beløpet skal benyttes til istandsetting av det nord-vestre hjørnet på hoved/sidebygning, et arbeide som var planlagt utført i 2007. Dessverre viser det seg at bygningen er i langt dårligere forfatning enn tidligere antatt. Riksantikvaren og fylkeskommunens kulturminnevern har foretatt flere befaringer og det er tatt boreprøver av bl. a. den bærende eikestokken, som nå er besluttet skiftet. På bakgrunn av tilstandsrapporten og de funn som er avdekket, vil arbeidet bli langt mer omfattende og kostnadskrevende enn beregnet. Det blir søkt om ytterligere statstilskudd og arbeidet vil bli utført av byggmester Flannum i et nært samarbeide med Riksantikvaren som vil stille med kompetanse og også noe arbeidsinnsats. Det videre arbeidet kommer imidlertid ikke i gang før våren 2008. Forøvrig har arbeidet med utviklingen av en helhetlig plan for fremtidig bruk av prestegården stått på dagsordenen. En arbeidsgruppe har lagt fram sitt forslag og planen har vært lagt ut til høring i kommunen. Alle interesserte var invitert til å bidra, og målet er å få til en felles forståelse og tilslutning til utviklingen av Våle Prestegård. Til. slutt: Også i år en hjertelig takk til Våle Historielag og til alle andre som har bidratt til at Våle Prestegård er en levende kulturinstitusjon i bygda.

89 Livlig august i Re Øyfjell

Vi manglet ikke helgetilbud i Re i sommer. Det startet med Fon Bygdekultur med gøy på landet oppe i Øyfjell 11 og 12 august. Både lørdag og søndag var området fullt opp av aktiviteter av gamle redskaper, folkeliv og mye annen moro. Lørdagkvelden var det stor bygdefest, og på søndag startet det tradisjonen tro med gudstjeneste. Været var ikke helt topp, men det meldes likevel om Veteranen Arnt Hvidsten, født for 87 år siden og fornøye arrangører når det oppvokst på Øyfjell, maler mjøl. gjelder det økonomiske. Fonssokningene trår til bare hvert annet år.

På Øyfjell var det mange praktiske demonstrasjoner. Dania treskeverk. 90 På Øyfjell var det stort utvalg av veterantraktorer.

Hopping i høyet var populært også på Øyfjell

91 92 Livlig august i Re Våle Prestegård

Helga etter var det ”Seinsommerfestival i tre dager til ende på og rundt Våle Prestegård. Også dette er et spleiselag i dugnad med Stiftelsen Våle Prestegård, Våle Historielag, Gladgjengen og flere. Også her var det fest på lørdagskvelden og Høymesse på søndag formiddag. Tilstrømmingen var stor. Midtveis på søndagen slo værgudene til med regn. Det satte stopp for høyonna, men takket være god inneplass og mindre regn etter hvert, kom arrangementet godt i havn.

Vålebøndene hadde fine gjerder for dyra sine.

93 Høyonn på Seinsommerfestivalen.

På Seinsommerfestivalen ble det satset på å vise gammeldags høyonn i samarbeid naboen Leif Monrad Bjune og bondelagene.. Det nærmeste av jordet vest for gårdstunet sto klart til høsting. Anette Green kom helt fra Brunlanes med to godt innkjørte hester som var svært nyttige foran slåmaskinen og sleperiva. Etterpå kjørte de rundt i festivalen med unger i høyvogn. Skissen viser ei høyhesje med staur og ståltråd, men det var mange lokale varianter, særlig i endene på hesjene. Det viktige var å unngå sammen- brudd ved regnværog vind. De fleste hadde også sidestøtter for ca. hver tiende staur. Det er ennå hesjestaur å finne i låven til Per Berg, kanskje 50 år siden de sist var i bruk. Ny galvanisert hesjetrå ligger stramt på bakken som rettesnor. Sølve Søyland bruker spettet. Det skal være ca. 2 meter mellom hver staur. Hullene settes på annenhver side av ståltråden. Det gir større sikring mot velting av hesja. Stauring er hard jobb, særlig når det er tørt. Når det hadde vært høy og hesjer året før, var det lurt å finne de gamle hullene.

94 Så skal den første tråden legges på. Ragnar Backe minnes ennå at høyden var litt over kneet.

Graset legges på den første tråden Det var vanlig å ha 3 eller 4 tråder.

Sleperiva var et nyttig redskap til få graset inn til hesja. I gamle dager visste gode hester kjøremønstret. Nå ble det en jobb for to. Anette kjørte hesten og Odd Heine Ouff ordnet med sleperiva.

95 96 Sølve legger den tredje tråden og har plassert støttestaurene i sørenden av hesja.

Hesjing er hardt arbeid, særlig når det er ferskt og rått gras. Borghild Søyland kan teknikken.

Dessverre satte regnværet inn utpå søndagen, så hesjinga ble ikke fullført. I gamle dager var hesjing den beste måten å berge gras i dårlig vær.

97 98 Livlig august i Re Bygdetunet Brår

Minst i omfang og sist i rekken var ”Åpen Gård” på Bygdetunet Brår. Der er siste helga tradisjon, og i år var det 25. og 26. august. Arrangører er Ramnes Bygdekvinnelag, Ramnes Bondelag og vertskapet, Ramnes Historielag. Det har blitt mindre med ambosiøse innslag med årene. Publikum synes å være godt fornøyd med noen timer inne i hagen med kort vei til matserveringen, og trofaste utstillere. Det er så hyggelig å treffe gamle kjenninger! Hvert år har sitt tema. Denne gangen var det håndarbeid, med kjøkkensett og navneduker og annet fint på vegger og bord i Aulaen. Det var fint vær i år. Alle teltene, som var satt opp med tanke på regnvær, kom til nytte som skygge mot sola.

Blant håndarbeidene i Aulaen. Fra venstre: Mona Kirkevold,, Anne-Lise Andvik og Synnøve Hermansen.

99 100 Blide jenter med flotte krukker og fat. Fra venstre:, Gry Martine Asp (keramikeren), Elise Brenne Solly og Vilde Brenne Solly.

Populær ridesport på Brår. Rytteren er ukjent. Hesten heterEllmar og er født 2/6 1987. Stallgutt var Kjell Folkvord. 101

103