TOBIASTidsskrift for oslohistorie - Oslo byarkiv - 2/2010

Tema: OKKUPASJON OG OPPGJØR INNHOLD

SAMARBEID MED FIENDEN...... 4 BÅRD ALSVIK skriver om overfallet 9. april og hvordan Oslo kommune forholdt seg til den tyske hærmakten.

FORANSTALTNINGER I EN KRISETID...... 14 ANNE MARIT NORAKER skriver om det omfattende arbeidet med å skaffe nok forsyninger til en by med høyt innbyggertall og lav grad av selvberging.

NORSKE ROMER I NAZISTENES KONSENTRASJONSLEIRE...... 24 JOHANNE BERGKVIST forteller historien om nazistenes forfølgelse av romene og deres lange kamp etter krigen for å få oppreisning.

WILHELM RASMUSSEN OG EIDSVOLLSØYLEN ...... 34 UNN HOVDHAUGEN skriver om billedhuggeren Wilhelm Rasmussen som valgte gal side under krigen og hvordan dette påvirket reisningen av hans nasjonalmonument.

DEN VANSKELIGE SKOLEHVERDAGEN...... 42 MONA BRULAND skriver om hvordan tyskernes okkupasjon av skolene førte til en annerledes skolehverdag.

SYKEHUS OG MOTSTANDSKAMP...... 52 RAGNHILD BJELLAND skriver om motstandskamp og falske diagnoser på byens sykehus.

UTRENSKINGEN...... 64 ØYSTEIN EIKE skriver om utrenskingen av NS-folk i Oslo kommune etter frigjøringen.

Forsidefoto: Tegning av Randi Lind, Sagene skole 1944. A-40066/Ua/0001/010

Redatør og utforming: TOBIAS er Byarkivets Bård Alsvik informasjonsblad. Bladet fikk Redaksjonsmedlemmer: navnet sitt den gang Byarkivet TOBIAS Johanne Bergkvist holdt til i det ene rådhustårnet. Mona Bruland Tidsskrift for oslohistorie Fra gammelt av hadde de ansatte Øystein Eike

Unn Hovdhaugen i Rådhuset brukt «Tobias i tårnet» som en litt fleipete betegnelse på UTGIVER: OSLO BYARKIV Ragnhild Bjelland Anne Marit Noraker arkivaren der oppe. Navnet hadde Besøksadresse: Maridalsveien 3 Arnfinn Løvsletten (korrektur) de fra Torbjørn Egners Postadresse: Kulturetaten, Byarkivet,

Pb 1453 Vika, 0116 Oslo Kardemommeby. Der Tobias sto ISSN 0804-2454 Telefon: 02 180 / 23 46 03 50 og speidet og meldte om vær og Opplag: 2500 Telefaks: 23 46 03 01 vind i Kardemommeby, formidlet 18. årgang E-post: [email protected] Byarkivet kunnskap om byens og Trykkeri: BK grafisk Internett: www.byarkivet.oslo.kommune.no kommunens historie.

2 TOBIAS 2/2010 KRIGENS MANGE ANFØRSELSTEGN

Ideen til dette nummeret fikk vi da noen av oss bladde i beretningen for Oslo kommune for krigsårene for å svare på en henvendelse om hvem som var ordfører i byen under krigen. Vi observerte at i listene over byens ordførere, så var NS-ordføreren utelatt. Det manglet i det store og det hele opplysninger om de mennesker og de organer som styrte kommunen mens okkupasjonen varte.

Etter krigen ble medlemmer av NS ikke funnet verdig til å stå i noen historisk oversikt over styre og stell. I den grad den kommunale beretningen nevner de instanser eller de verv som NS-folk hadde, så er dette konsekvent satt med anførselstegn. Medlemskap i NS ble ikke akseptert, enten du var passiv eller aktiv medlem.

Beretningen fra krigsperioden ble utgitt i 1952 og var i stor grad redigert og forfattet av den da pensjonerte finansrådmannen Paul Hartmann. Han hadde spilt en aktiv rolle når det gjaldt å holde den kommunale virksomheten i gang. Han hadde sittet nært opp til eller vært delaktig i de hendelser som vedrørte kommunen den 9. april og månedene som fulgte. Men hvor objektiv var han som historieforteller?

Objektivitet er et viktig element i historieformidlingen. Veldig mye av det som er skrevet om okkupasjonen, er skrevet av historikere og andre som selv hadde opplevd krigen, ja til og med vært delaktig i den. Satt på spissen var det i stor grad krigens helter som skrev sin egen historie. Denne problemstillingen er velkjent innenfor historiefaget: Skildret de historien slik den virkelig var, eller slik de ønsket at den skulle fremstå?

I forordet til den kommunale beretningen skriver redaksjonskomiteen i 1952: «Herved vil en oppnå at de som forfatter beretningen har en personlig erindring om det som er foregått. Dette er en stor fordel da det ofte kan være vanskelig å gjøre seg et korrekt bilde av begivenhetene bare ved å granske kommunale dokumenter».

At muntlig kildemateriale er verdifullt, kan det ikke være noen tvil om, men det blir særlig verdifullt når det kan sjekkes opp mot den skriftelige dokumentasjonen i arkivene. De historiske dokumentene og de senere endringene kan både utfylle hverandre – og korrigere hverandre.

Yngre historikere har nettopp den fordel at de ikke har en personlig erindring av krigen, men har såpass avstand til den at de forhåpentligvis kan kaste nytt lys over den. De kommunale beretningene er som nevnt både knappe og kanskje farget av forfatterenes egne oppfatninger om hva som hendte. Dukker man ned i kildematerialet som ligger bak beretningen, kan ny og overraskende kunnskap komme opp i dagen.

TOBIAS 2/2010 3 Samarbeid med fienden

4 TOBIAS 2/2010 Samarbeid med fienden

Hva gjør kommunen når landet blir okkupert av fremmede styrker?

Tekst: Bård Alsvik «Vi har alle stått sammen som nordmenn og Osloborgere for å gjøre det best mulig i denne kritiske tid … Ingen vet hva fremtiden vil bringe oss, men hva som enn skjer skal vi stå sammen om å verne om folket og byen vår.» (Ordfører Trygve Nilsen i Bystyret, 6. mai 1940)

Om kvelden den 8. april var 58 tyske det passive luftvernet. Tilflukstrom byen tidligere på dagen. Hva var nå dette? Et krigsskip med nesten ni tusen soldater allerede hadde, ble inspisert og istand- tysk skip utenfor norskekysten kunne på vei mot norskekysten. Dessuten sto satt, og nye ble bygget. Gassmasker og da ikke bety annet enn at et sjøslag var jagerfly, bombefly og ulike transportfly medisiner ble skaffet til veie. Til og med på trappene? Eller var tyskerne på vei klare med flere tusen fallskjermsoldater. ble det igangsatt en innsamlingsaksjon til England? Eller til Norge? Ble norske Hitler hadde planlagt en «lynkrig». An- for å skaffe byen et aktivt luftvern. farvann krenket på nytt, denne gang av grepet skulle skje om natta, og når folk Et Europa i krig vanskeliggjorde tyskerne? våknet om morgenen den 9. april, skulle forsyningssituasjonen i landet. Planer Festninger og fort langs kysten var landet være på tyske hender. og tiltak ble iverksatt for å sikre at be- satt i beredskap, militære permisjoner folkningen hadde nok av såvel vått som var trukket tilbake, flåten var varslet og tørt. Kull og ved ble hamstret og andre Sivilforsvaret forberedte seg på en mulig Norge i en storkrig? kriselager ble bygget opp. Ved siden av bombing av norsk territorium. Det er skrevet mye om hvor uforberedt å sikre forsyninger, var det en prioritert Stemningen på byen var likevel Norge var på et angrep utenfra. Debat- oppgave å holde arbeidslivet i gang. ganske normal. Kinoer, restauranter, ten om hva som gikk galt, hvorfor vi var kafeer og teatre hadde fulle hus. Selv så dårlig forberedt og hvem som hadde om krigen så ut til å komme nærmere skylden, skal vi la ligge her. Angrepet på Norge Norge, slo de fleste seg til ro med at Helt uforberedt var landet imid- 8. april hadde vært fylt av dramatiske krigsfaren ikke var særlig stor for vårt lertid ikke. Da krigen brøt ut i Europa i nyheter. Ved den siste nyhetssendin- lille, nøytrale land. september 1939, ble det børstet støv av gen for kvelden klokka 22, hadde folk Om kvelden den 8. april var også gamle planer fra forrige verdenskrig. benket seg rundt radioapparatene og finansrådmann Paul Hartmann ute. Kriseutvalg ble etablert rundt omkring fått med seg at britiske miner var lagt Han traff en gruppe samfunnstopper, i norske byer. I Oslo var det byens ord- ut i norskt farvann, og at et skip med bestående av blant andre Gunnar Jahn, fører som ledet kriseutvalget. Først og navn Rio de Janeiro, lastet med hester Didrik Arup Seip, Anton Brøgger, Ar- fremst gikk arbeidet ut på å ruste opp og tyskere, var senket utenfor Lillesand nold Ræstad og Johan Scharffenberg.

TOBIAS 2/2010 5 Vinteren 1939-40 hadde de møtt hveran- for livet i det iskalde vannet. Resten gefamilien, regjeringen og stortings- dre jevnlig og diskutert krigen i Finland. av den tyske styrken hadde kurs mot medlemmene vekk fra Oslo, suste tyske «Etter de da foreliggende etterretninger var hovedstaden. fly over hovedstaden. Finansrådmann vi temmelig på det rene med at Norge snart Paul Hartmann husket den noe absurde ville komme med i krigen», skriver Hart- «Befolkningens interesser» situasjonen å våkne til krig: mann i sine memoarer, men hvor nært Det tyske angrepet var for de aller fleste «Jeg la meg, og våknet ved 5-tiden ved forestående ante de ikke. «Kort tid etter at osloborgere antagelig mer uvirkelig fornyet luftalarm, og skjønte da at det var jeg kom hjem, begynte luftalarmen, som jeg enn truende. Norge hadde ikke vært alvor. Forsøkte på ny å komme frem i telefo- imidlertid antok var en prøve. Jeg uttalte til innblandet i krigshandlinger siden nen, men det lyktes ikke før ved 6-½7-tiden, min kones forargelse over at luftvernsjefen, 1814. Under første verdenskrig var vi da jeg kom i forbindelse med brannsjef Ha- Welhaven, kunne finne på å holde prøver når nøytrale, og det var en fjern tanke at gen som ga meg meddelelse om hvor saken stillingen var så kritisk». fiendtlige styrker ville angripe landet sto. Jeg ringte da straks til medlemmene Men Welhaven holdt ingen øvelse. vårt. Mens tog og biler evakuerte kon- av kriseutvalget, og fikk berammet møte i Utenfor Drøbak kjempet tyske soldater kjelleren i Ditten-komplekset kl.10 (...) Jeg

6 TOBIAS 2/2010 Flere kommunale kontorer ble overtatt av tyskerne i dagene etter 9. april. Her vaier flagget med jernkorset på toppen av Fritjov Nansens plass 1-5, kontorer som i dag blant annet huser Kulturetaten. Fotograf: ukjent. Fra bildesamling, gitt som gave til Byarkivet av Per Vagmo.

gikk deretter ned på kontoret. Traff på veien ske stat. Han fikk beskjed om «å bli på byarkitekt Aars. Fiendtlige fly var da over sin plass, ta imot de tyske tropper og ivareta byen. Spesielt husker jeg at det var skyting befolkningens interesse på beste måte». med mitraljøser over Holbergs plass av fly Det fantes på dette tispunktet ingen som fløy ganske lavt. Det gjorde imidlertid norske styrker som kunne eller hadde ikke noe inntrykk på oss, jeg tror fordi vi ikke evnen til å forsvare hovedstaden. Hva hadde noen egentlig oppfatning av risikoen.» som mentes med å «ivareta befolknin- Uten den øverste statsmyndighe- gens interesser» kunne ikke tolkes på ten på plass i Oslo, var byen på mange noen annen måte enn at politiet skulle vis overlatt til seg selv. Politimesteren, gjøre det som gjøres kunne for å hin- Kristian Welhaven, som i kraft av sin dre at sivilbefolkningen kom til skade. stilling var en statlig representant, ble Oslo måtte således ikke bli en arena over telefon beordret av justisministeren for krigshandlinger. Byen skulle med til å møte tyskerne på vegne av den nor- andre ord legges åpen for tyskerne, og

TOBIAS 2/2010 7 politiets oppgave må ha vært å forhin- til å etterse det «passive luftvernet». rådhuset sammen med en del av formann- dre konfrontasjoner av noe slag med Kommunale funksjonærer ble kalt inn til skapets medlemmer. [...] For å få arbeidsro tyskerne. Bildet av ridende norsk politi møte i Eldorado kino klokka ett samme for meg selv og mitt personale måtte jeg som eskorterer de tyske styrkene ned dag for å bistå evakuering av byens be- innrette konferanserommet på den annen Karl Johans gate, ett av de mest kjente folkning, en evakuering som senere ble side av gangen med radio for medlemmer motivene fra krigens dager, er en god avblåst av tyskerne. av formannskapet [...] Utover ettermiddagen illustrasjon på dette. innfant tyske avdelinger seg i rådhuset og Det var imidlertid på det rene at det Tyskerne kommer forlangte innkvartering.» kunne oppstå en rekke praktiske proble- Flere hundre mann skulle ha et sted mer når en fremmed hær marsjerte inn Så ble de tyske styrkene observert på å sove. Men hvor? Tyskerne manglet i byen. Klokka ti om morgenen møttes Drammensveien. Politimester Welhaven utstyr som hadde gått ned medBlücher . kriseutvalget for å drøfte situasjonen. I beordret sine folk ut for å møte de tyske Med hvilken rett kunne de kreve å få dette møtet var også rådmennene, politi- troppene. Politiets Rytterkorps ble sam- noe som helst? mesteren, brannsjefen og fylkesmannen let og en del fotfolk, til sammen rundt Å avvise krav fra en okkupant som til stede. Ordføreren, Trygve Nilsen, førti mann, ledet av politifullmektig var væpnet til tennene og som sto på kom med tog fra Stockholm og sluttet Haakon Schønning, marsjerte vestover rådhusdøra og banket på, var naturlig- seg til møtet litt senere på dagen. I ordfø- langs Drammensveien. Ved Olaf Kyrres vis uaktuelt. Kommunen, som tyskerne, rerens fravær instruerte finansrådmann plass fant møtet sted. Etter samtaler mel- hadde imidlertid folkeretten å støtte seg Hartmann de andre rådmennene om lom Schønning og den ansvarlige tyske på. Den hvilte på Haag-konvensjonen av hvordan de skulle forholde seg til den offiseren, ble de tyske troppene eskortert 1907 og slo fast at okkupasjonstropper nye situasjonen. Hovedbeskjeden var å av politiet fram til Akershus festning. har rett til å «fordre ytelser av kommuner bruke sunt folkevett, eller «handle etter I mellomtiden foregikk det et intenst og innvånere i besatte distrikter. Ytelsene konduite», som han selv uttrykte det. arbeid i Rådhuset. Hartmann skriver: skal skje etter avveining av forholdet, mel- Sykehusrådmannen ble spesielt pålagt «Etter å ha spist på Grand Hotel under lom troppenes behov og landets hjelpekilder, å evakuere sykehusene, og brannsjefen stor forvirring, gikk kriseutvalget over til og pliktes kun levert etter bemyndigelse av

8 TOBIAS 2/2010 Tyske soldater på vei over Nybrua i 1940. Fotograf: ukjent. A-70036/Ub0013/096.

i alle tilfelle ville bli utført ved norske arbeidere – i tilfelle ved tvang». På den måten hadde kommuneledelsen ryggen fri i saken.

Fangeforpleining og krisehjelp Det første tyskerne rekvirerte, foruten halm til soldatenes senger, var kister til de døde som hadde blitt tatt opp av sjøen etter senkingen avBlücher . Likene ble begravd på Vestre Gravlund, men senere flyttet til den tyske æreskirkegår- den på Ekeberg. Dette la beslag på store arealer som kommunen forgjeves søkte å få kompensasjon for. Okkupantene rekvirerte videre en rekke varer og krevde dessuten lokaler, både til innkvartering for soldatene og til sin egen administrasjon. Folk måtte flyttes på, og nye lokaler måtte skaffes for alle dem som måtte flytte når tysker- ne kom. Størst problem fikk skolene som mistet undervisningslokalene sine. På den som kommanderer på det besatte sted». rettholde. Her hadde 120 mann vært i toppen av dette ble en rekke kjøretøy og Folkeretten slo imidlertid fast at«ytelser sving fram til 9. april da arbeidet stoppet hester rekvirert. Det ble også forhandlet in natura» skulle betales kontant, even- opp. Den 13. april ble finansrådmannen om rasjonering av bensin og mat, og om tuelt mot kvittering og oppgjør «snarest oppsøkt av en tysk løytnant og en tolk. arbeidskraft, som tyskerne krevde etter mulig». Løytnanten erklærte på vegne av gene- hvert som de etablerte seg her i byen og Okkupantene hadde altså rett til å ralen for flyvåpenet at arbeidet straks igangsatte flere arbeider. kreve visse ytelser. Det ble høytidelig måtte gjenopptas, «hvis ikke ville de Ved siden av det å holde hjulene lovet, fra tysk side, at de skulle gjøre mest drastiske midler bli anvendt». Fi- i gang, måtte kommunen ta på seg en opp økonomisk, men tyskerne viste seg nansrådmannen hadde svart at det var rekke oppgaver som lå utenfor dennes senere å ikke være særlig gode betalere. unødvendig med trusler fordi kommu- myndighetsområde. Kommunen ble De la, ifølge Hartmann, «tysk folkerett» til nen var villig til å gjøre det okkupantene blant annet bedt om å skaffe lokaler og grunn, det vil si en «subjektiv bedømmelse» hadde rett til å kreve i følge folkeretten. mat til det store antallet norske soldater av hva som lå i begrepet «snarest mulig». Hartmann skriver i sine memoarer at som var tatt til fange av tyskerne. Disse I en del tilfeller tok tyskerne seg han på det tidspunktet «sto i den for- ble plassert i Kommunelokalet (Gamle også til rette, som når de «rekvirerte» mening at okkupantene hadde rett til å Logen) og i Calmeyersgatens misjons- busser som var i rute, midt på gata, og kreve en slik forføyning». Senere, etter hus. Kriseutvalget bevilget penger til kommanderte sjåførene til å kjøre dem konferanser i kriseutvalget og møter legemidler og halmmadrasser. Mat ble ut av byen til der kamphandlingene med firmaene som utførte arbeidet på laget av byens skolekjøkken og servert foregikk. Over hundre busser ble re- Fornebu, ble finansrådmannen i tvil om av lottekorpset. I tillegg ble det, under kvirert de første dagene etter 9. april, tyskerne hadde folkeretten på sin side i «bilnøden» som nå hersket, nedsatt en og Sporveien hadde et svare strev med dette spørsmålet. Etter langvarige for- komité som skulle sørge for å skaffe å hente inn busser som var forlatt og handlinger med tyskerne, ble det opp- nok transportmidler for å bringe mat og nærmest kjørt i grøfta ute på bygdene. nådd enighet om opptagelse av arbeidet nødvendige varer inn til byen. Arbeidet med Fornebu lufthavn på Fornebu mot at tyske myndigheter Allerede om kvelden 9. april varslet var særlig viktig for tyskerne å opp- «erklærte at utbyggingen av Fornebu kriseutvalget over radioen at den kom-

TOBIAS 2/2010 9 munale virksomheten skulle fortsette gelsen på forskjellige plasser. Mange han hadde dannet ny regjering. Dette som vanlig fra og med 10. april. Dette hadde flyktet i all hast, og hadde ikke utløste protester fra flere hold, også fra var imidlertid ikke lett i praksis. Situa- rukket å få med seg nevneverdig, hver- Oslo kommune. Finansrådmann Hart- sjonen gjorde at flere etater måtte legge ken av vått eller tørt. Hver dag fram til mann tok kontakt med den tyske ledel- om virksomheten sin på forskjellig vis. den 13. april, da folk begynte å vende til- sen og ankom rett før midnatt den tyske Blant annet måtte de ulike administra- bake, ble det delt ut 2 500 matporsjoner ambassadøren dr. Braüers bolig sammen sjonene innskrenke bruken av penger og hjelp til gamle og syke. I tillegg ble med ordføreren og hans sekretær. I følge mest mulig. Driften ble opprettholdt det etablert tolv hjelpestasjoner rundt de referatene som finnes fra dette møtet, i noen tilfeller til et minimum, det vil byen i tilfelle det skulle oppstå paniske holdt Bräuer først en tale om at tyskerne si så godt det lot seg gjøre med de få tilstander på nytt. På disse stasjonene ble var kommet som følge av engelskmen- midler man hadde og med det antallet det etablert provisoriske oppholdssteder nenes krigføring, og slett ikke for å føre arbeidere som var til rådighet. med senger og madrasser, og med kjøk- krig mot Norge. Ministeren satte derfor Onsdag 10. april oppsto det en pa- ken og et helsepersonell i beredskap. spørsmålstegn ved den motstand nor- nikkartet flukt av folk ut fra byen som ske styrker hadde påført «befrierne» og følge av rykter om engelske bombean- Nei til Quisling, ja til tyskerne beklaget sterkt de alvorlige skader de grep. Folk slo seg ned utenfor tettbebyg- Om kvelden den 9. april holdt Quisling hadde lidd ved senkingen av Blücher. sin tale over radio der han erklærte at

10 TOBIAS 2/2010 ba han derfor den tyske ledelsen om Til venstre: Østbanestasjonen utstyrt med tillatelse til å bruke direktøren i Ren- hakekors i forbindelse med SS-sjef Himmlers holdsverket som mellommann, siden besøk i Norge i 1942. Fotograf: ukjent. han snakket flytende tysk. Dette ble A-70036/Ua0001/008. Under: Quislings godt mottatt av den tyske ministeren, proklamasjon om maktovertakelse 12. april 1940 . Original i Byarkivet . og direktøren fikk et kontor på hotell Continental der den tyske ledelsen holdt til. På Continental befant også Quisling og NS seg. I et møte med den tyske ledelsen samme dag understreket finansrådmannen betydningen av ikke å ha andre norske mellommenn til stede som ville forvanske kommunikasjonen. Han siktet til Quisling og NS. En avtale ble da inngått om at all kontakt mellom kommunen og de tyske myndigheter skulle foregå gjennom Hartmann. Enigheten om samarbeid mellom kriseutvalget og tyskerne kom til ut- trykk gjennom kringkastingen 12. april. Over radio meddelte utvalget at det hadde «i forbindelse med den tyske kom- mandant» fastsatt en rekke bestemmelser om priser og omsetning av varer, og oppfordret «byens borgere om på det nøy- este å overholde disse bestemmelser. Dette er uomgjengelig nødvendig for borgernes velferd i denne tid».

Administrasjonsrådet opprettes og avvikles I mangel av en norsk offentlig myndig- het i Oslo og distriktene rundt byen måtte kommunen som nevnt ta på seg en rekke gjøremål og fatte flere adminis- trative bestemmelser som lå helt utenfor kommunens ansvarsområde. Belastnin- gen på kommuneadministrasjonen ble for hver dag som gikk større og større og til slutt nokså håpløs. Hartmann skriver: «Lørdag den 13. om morgenen fant jeg at stillingen overfor de tyske myndigheter For Hartmann, var det viktig å presisere ble mer og mer uholdbar og forvirret, da det overfor Braüer at kommunens viktigste faktisk ikke var andre myndigheter i byen mål var å holde hjulene i gang og sørge enn politiet og kommunen, og disse ingen for at administrasjonen opprettholdt sin felles ledelse hadde.» virksomhet. Hartmann var av den grunn Ting bedret seg vesentlig da Ad- fullt og helt villig til å samarbeide med ministrasjonsrådet ble opprettet av den tyske ledelsen. Quisling, derimot, Høyesterett i forståelse med tyskerne ville han og kommunen ikke ha noen den 15. april. Dette gjorde det vesent- befatning med. «Ministeren svarte hertil lig lettere for Oslo kommune, da de nå at han med glede mottok den første del av hadde administrasjonsrådet å henvende erklæringen. Med hensyn til Quisling sa seg til og kreftene igjen kunne brukes han at han intet kjennskap hadde til dennes nesten utelukkende på de kommunale aksjon før han hørte hans radiotale.» oppgavene. Et praktisk samarbeid med tyskerne Den 24. april utnevnte imidlertid krevde en åpen kommunikasjon. Hart- Hitler Josef Terboven til rikskommissær. mann selv snakket ikke tysk. 10. april Tyskerne blandet seg etter dette mer inn i kommunens styring. Utpå sommeren

TOBIAS 2/2010 11 ble kinosjef Aamodt avskjediget fordi han «ikke hadde den rette sympatiske innstilling overfor det tredje rikets livs- anskuelse». Ordfører Trygve Nilsen gikk av 15. august og trådte inn i stil- lingen som boligrådmann. Da rykket varaordfører Einar Gerhardsen inn som ordfører, men han måtte omtrent snu i døra. Tyskerne hadde på dette tidspunkt forbudt enhver politisk virksomhet, og flere ganger i løpet av sine elleve dager som ordfører, ble han innkalt til avhør hos Gestapo. Den 26. august ble han tvunget av tyskerne til å gå av som ord- fører og som medlem av formannskapet og bystyret. Rolf Stranger ble utnevnt til Gerhardsens arvtager. Terboven hadde i mellomtiden or- ganisert en tysk siviladministrasjon, og hadde innledet forhandlinger med Stortingets presidentskap om et nytt sentralt administrasjonsorgan, et riks- råd. Da forhandlingene ikke førte fram, avsatte Terboven Administrasjonsrådet den 25. september. I stedet satte han inn kommissariske statsråder, de fleste av dem NS-folk, under ledelse av Quisling.

Nazifiseringen av kommunen Kommunens stilling ble etter dette mye vanskeligere. Ryktene gikk om at nye avskjedigelser var på trappene. Etter at en ny forordning ble presentert den 12. oktober 1940, der Innenriksdepartemen- tet fikk myndighet til å gi forskrifter om ansettelse og oppsigelse av alle kom- munale tjenestemenn, begynte for alvor via NS-folk i kommunen ble det første mannen Fritz Jenssen. I følge Hartmann nazifiseringen av kommunen. skrivet lekket til Innenriksdepartemen- gikk samarbeidet med han ganske greit Innenriksdepartementet, med kom- tet. Følgen av dette var avskjedigelse og i starten. Men flere og flere NS-folk ble missarisk statsråd Hagelin i spissen, arrestasjon av samtlige formannskaps- innsatt i ulike posisjoner i kommunen. avsatte i slutten av oktober flere sentrale medlemmer fra Arbeiderpartiet. Hartmann la inn protester, men den nye kommunale tjenestemenn, blant annet Den 21. desember 1940 ble formann- ordføreren var i følge Hartmann først boligrådmann Trygve Nilsen. Omtrent skapet og bystyret avviklet. En ny ordfø- og fremst opptatt av å blidgjøre sine samtidig ble fylkesmennene instruert av rer skulle oppnevnes, men dette skjedde NS-venner. NS gjorde også flere forsøk departementet til å påse at kommunene ikke umiddelbart. Den 16. desember på å påvirke kommunale ansatte i na- ble administrert i NS’s ånd. hadde Innenriksdepartementet sendt zistisk retning, men forsøkene ble stort Dette vakte harme i Oslo kommune, ut et rundskriv der det ble pålagt alle sett møtt med en kald skulder, ifølge og ifølge Hartmanns memoarer, særlig kommunale funksjonærer å arbeide Hartmann. blant Arbeiderpartiets medlemmer. etter NS’s ånd. Alle skulle kvittere på å Finansrådmannen satt i sin stilling Disse gikk inn for å forfatte et protest- ha mottatt dette. Blant de kommunalt til han søkte om avskjed fra og med skriv der hovedpoenget skulle være at ansatte var det stor frustrasjon. De fleste den 25. august 1941: «Jeg fant at når jeg de var satt til å administrere i overens- avga en kort uttalelse om at «de anså ikke lenger kunne forhindre den utglidning stemmelse med det mandat de hadde sirkulæret for å være dem uvedkommen». som var i ferd med å gå for seg i adminis- fått av sine velgere. Saken ble behandlet Av 10 700 kvitteringer som kom inn fra trasjonene, ville det bare svekke stillingen i formannskapsmøtet, og enkelte mente de ansatte, var det bare tre hundre som å bli sittende, idet dette ville være en slags at et slikt skriv ville være straffbart fordi kvitterte uten forbehold. De sistnevnte godkjennelse av den nye ordning.» den tyske ledelsen hadde nedfelt forbud var stort sett medlemmer av NS. Etter avgangen klarte Hartmann å mot politiske partier. Et mer moderat I midten av februar ble den sittende komme seg til London. Den 28. novem- skriv ble lagt fram til behandling, men ordføreren, Stranger, erstattet med NS- ber 1941 ble han utnevnt til finansmi-

12 TOBIAS 2/2010 En tysk stridsvogn kjører langs trikkelinja i Oslogate. Bildet ble tatt illegalt av en privatperson ved navn Plathe. A-70036/Ua0001/009

nister i Nygaardsvolds regjering. Han Det er lett å kjenne igjen dette fra forhol- Hitlers Norske Hjelpere. Nordmenns var en av de aller første regjeringsmed- dene i Oslo kommune. Et fredlig samar- samarbeid med Tyskland 1940-45. lemmene som ankom Oslo i maidagene beid med okkupasjonsmakten var ikke Oslo: Historie & Kultur 1945. Etter regjeringen Nygaardsvolds ett av mange alternativer, men det eneste. «Norske departementer.Under tysk okkupasjon i Oslo» http://www. avgang i juni 1945 ble han igjen finans- Kommunen innledet forhandlinger med regjeringen.no/nb/om_regjeringen/ rådmann i Oslo kommune inntil han tyskerne for å verne om befolkningens tidligere/oversikt/ministerier_ gikk av med pensjon i 1948. interesser og om mulig å unngå en enda regjeringer/norge-i-krig/ vanskeligere situasjon enn den man al- departementene-1940-1945---under- lerede hadde havnet opp i. tysk-ok.html?id=438672 [Lesesdato En nødvendig tilpasning 11.08.2010] I en nylig utgitt bok med tittelenHitlers Kilder Pryser, Tore (1988). Klassen og nasjonen. (1935-1946). norske hjelpere, skriver historikeren Nina Beretning for Oslo kommune for årene 1912-1947, Bind I Arbeiderbevegelsens historie i Norge Drolsum Kroglund (2010) at et «visst Finansrådmannen, Db 135 og Db 178 Scharffenberg, Johan: «Oppgjør nå» samarbeid med okkupasjonsmakten var http://www.pergjendem.com/?p=719 helt nødvendig for at det norske samfunnet Litteratur: [Lesesdato 11.08.2010] kunne fungere sånn noenlunde. Det gjaldt Bjørnsen, Bjørn (2004) «Fra time til «Tyskerne kommer» http://www.pf. først og fremst på det administrative områ- time» http://www.aftenposten.no/ no/id/3011.0 [Lesedato 11.08.2010] det. Ansatte i stat og kommune tilpasset seg fakta/verdenskrig/article449062.ece den nye situasjonen for å sikre nødvendig [Lesedato 11.08.2010] produksjon og tilførsel av nødvendige va- Hartmann, Paul (1955). Bak fronten. rer, kort sagt gjorde det som skulle til for at Fra Oslo og London 1939-1945. Oslo: hverdagen i det okkuperte samfunnet skulle Aschehough & Co (W. Nygaard) gå sin gang». Kroglund, Drolsum Nina (2010).

TOBIAS 2/2010 13 Foranstaltninger i en krisetid

Kommunale forsyningsnemnder fikk i oppgave å skaffe, lagre og fordele viktige varer. I en by som Oslo, hvor innbyggertallet var høyt og selvbergingen lav, ble arbeidet omfattende.

Tekst: Anne Marit Noraker

14 TOBIAS 2/2010 Foranstaltninger i en krisetid

Kommunen drev med potet- og kålrotdyrking i stor skala, og byens innbyggere ble mobilisert til å ta i et tak for fellesskapet. Her vasker en gjeng skoleungdommer hendene etter å ha tilbragt dagen i potetåkeren 1940. Fotograf: ukjent.TOBIAS A-10001/Ua/0011/118 2/2010 15 Det var krise i Europa. Året var 1939. overdra kortene til andre var straffbart. Tsjekkoslovakia hadde blitt invadert av Hadde man behov for å kjøpe utover det tyskerne og uroen bredde seg. I Norge man hadde krav på, kunne man sende begynte mange å hamstre, og skipene inn egen søknad, men det skulle gode med varer fra utlandet kom ikke alltid argumenter til. Detaljnivået i avslaget slik de pleide. Myndighetene børstet viser en omstendelig saksbehandling. støv av kriseplaner fra tiden under og Folk søkte om lov til å kjøpe alt fra etter første verdenskrig. I juli vedtok sysaker og dynetrekk til arbeidsjakker Stortinget at alle kommuner skulle ha og tobakk. En mann i Ullevålsveien egne forsyningsnemnder. Kommunene søkte om få anvist ulike klær i tillegg til fikk ansvar for å sikre at befolkningen det han i bekledningskortet hadde krav skulle få sine «livsfornødenheter» og på. Kommunens tekstilkontor svarte at for å motvirke inflasjon og svartebørs- han kunne få anvist to par strømper. handel. Samme høst ble rasjonalisering Frakk og pysjamas måtte han imidlertid på kaffe, mel og sukker innført. se langt etter. En søknad om håndsåpe til ferie- En gigantisk papirmølle koloni ble avvist med følgende begrun- nelse: «En må dessverre meddele Dem at I det tyskerne marsjerte inn i Norge, ifølge forskriftene kan ikke rasjonaliserings- hadde Oslo kommune en forsynings- kontoret anvise ekstra håndsåpe til barna. nemnd (kriseutvalget) og et rasjonalise- Hvis De ønsker det kan De få forhånds- ringskontor. anvisning på B-såpe og vaskepulver mot å Nemnda innførte umiddelbart ra- svare merker for det tildelte kvantum. Ifølge sjonering på brød. I løpet av krigsårene forskriftene tilkommer feriekoloniene 100 gr. ble rasjoneringen utvidet til å gjelde vaskepulver pro person pr. måned til vask av stadig nye varer, som fett, klær, sko, sengetøy. Kjøkkenpersonalet kan tildeles ½ såpe, melk, kakao og kokesjokolade, stk. B-såpe + 200 gr. vaskepulver pr. måned. kaffeerstatning, bensin, sykkel og syk- [...] Heil og sæl» (9. juni 1943). kelgummi, kunstgjødsel og dyrefôr. Ved Hadde man fått tildelt de skoene krigens slutt var så godt som alle varer man etter kvoten hadde krav på, var som fortsatt var i handel rasjonalisert, og det vanskelig å få erstattet selv ødelagte rasjonene var jevnt over knappe. sko med nye. Flere avslagsbrev fra 1943 Rasjoneringskortene tok utgangs- viser at det i så fall var lurest å søke punkt i en fordelingsnøkkel som stadig om «skinnsko med bøyelig tresåle». ble justert. På rasjoneringskontoret En dame fikk beskjed om at «Til bruk i hentet folk rasjoneringskort til ulike regnvær har De ifølge beholdningsoppgave varer. Kortene hadde merker som for- gummisokker, når de er utslitte kan De søke handlerne – restauranter og sykehus etter kalosjer». inkludert – klippet av ved kjøp. For å få Rasjoneringskontorets mange kon- nye varer måtte forhandlerne returnere trollører foretok grundige kontroller. merkene til rasjoneringskontoret. Bare i Særlig hos forhandlerne, men også hos 1944 mottok rasjoneringskontoret over privatpersoner. Søkte man om å få tildelt 500 millioner slike merker, noe som sko av medisinske grunner, trengte man utgjorde 55 tonn papir. Samme år ble ikke bli overrasket om kommunens kon- det delt ut over 13 millioner rasjone- trollør kom for å sjekke at søknaden var ringskort på ulike varer til byens 265 velfundert. Dét kunne innebære kontroll 000 innbyggere, noe som innebar ca av både ens helse, skobeholdning og femti rasjoneringskort per innbygger. garderobe. Rasjoneringsarbeidet må ha fortont seg Avslagene på søknadene var mange. som en gigantisk papirmølle. Samtidig var det flere ansatte som re- En del varer ble fordelt etter faste kvirerte og stilte til rådighet atskillige rasjoner. For andre varer varierte rasjo- skotøy for «gutta på skauen». nene fra gang til gang. Enkelte grupper Gjennom hele krigen lå etterspør- fikk tildelt ekstra rasjoner, som syke, selen etter forbruksvarer skyhøyt over gravide, barn og kroppsarbeidere. Å tilbudet. Blant årsakene var stopp i

16 TOBIAS 2/2010 Kommunens kriseutvalg hadde blant annet ansvar for å ruste opp og bygge nye tilflukstrom. Her fra befaring av ett av dem, mars 1940. Fotograf: ukjent. Fra fotosamling merket «Dekningsgraver i arbeide for Oslo kommune. 23/3-1940»

TOBIAS 2/2010 17 importen, stor økning i folketallet (som butikkene ble gjort i samarbeid med stigningen i matsalget og rasjonerings- følge av at 500 000 tyske soldater opp- Norges Grossistforbund. I tillegg foretok vanskelighetene, bestemte kommunen holdt seg i landet) og det at norske kommunen sikringskjøp til egne krise- at det først og fremst var pensjonister bønder produserte og leverte mindre til lagre, for eksempel av poteter, kålrot, og andre personer med liten inntekt som Oslo enn før. flesk, syltesukker, hermetikk og tørrfisk. skulle tilgodeses. Dette gjaldt særlig ar- Også etter krigen fortsatte rasjone- Etter hvert omfattet vedtakene oven- beidsløse og studenter. Antall porsjoner ringen i Norge, av en del varer til langt fra alle samfunnsområder. For å løse ble redusert mot slutten av krigen. ut på 1950-tallet. oppgavene etablerte kommunen et- Mangelen på mat var med å drive ter hvert seks distriktskontorer og 26 fram en økende bevissthet om kosthold, underavdelinger for ulike typer varer, vitaminer og nødvendige næringsstof- Statlig detaljstyring prisregulering og ikke minst kontroll. fer. Dette var nok også en forlengelse Myndighetene førte en hardhendt pris- En transportkomité ble også opprettet. I av sunnhetsbevegelsen på 1930-tal- regulering hvor målet var å sette vanlige en tid med mangel på bensin skulle ko- let. Ett eksempel på dette er innkjøp markedskrefter ut av spill. Importen fra miteen sikre effektiv utnyttelse av biler av C-vitaminer til skolebarn. Et annet utlandet var begrenset og dessuten et som kjørte ut og inn av byen. er kommunens store innkjøp av tran. statlig anliggende. Det samme gjaldt i Antall ansatte under kommunens stor grad fastsettelse av maksimalpriser, rasjoneringsnemnd var i sterk vekst: I og hva og hvor mye som skulle pro- løpet av krigsårene steg antall ansatte Kommunal selvberging duseres og kjøpes inn. Egne nemnder fra femti til fem hundre. Ved krigsutbruddet var det mange som sørget for rettferdig fordeling i Oslo og fryktet hungersnød. Kommunen kom omkringliggende områder. En del vitale derfor raskt på banen og opprettet et matvarer ble tilført subsidier. Det lyktes Kommunale middagsporsjoner jordbrukskontor som satte i gang med myndighetene å holde stabile priser i Kommunekjøkkenet leverte ferdig mat potet- og kålrotdyrking i stor skala. butikkene. Samtidig florerte svartebørs- til kommunens skoler, grøtstasjoner, Både denne og de påfølgende seson- handelen. middagsserveringssteder, daghjem og gene påla staten Oslo og Aker å skaffe Kommunen hadde ansvar for at alle de billige matsalg. De billige matsalg vil et par hundre tusen tonn poteter. Det regelverk ovenfra ble fulgt opp. Den si middag til selvkost, noe kommunen bød på store utfordringer å få tak i nok måtte skaffe, lagre og fordele viktige også tilbød i hele mellomkrigstiden. I råvarer, skaffe transport og lagerlokaler. forbruksvarer. Dette medførte omfat- krigsårene ble det etablert flere utsalgs- En rekke muligheter for matpro- tende regulering av priser og føring av steder og aktiviteten ble mangedoblet. I duksjon ble diskutert. Kriseutvalget kontroll med rasjonering, produksjon, løpet av krigsårene ble det servert flere oppfordret innbyggerne til å drive med lagerbeholding og omsetning. Selve millioner middagsporsjoner via denne matauk, i hagen, bakgården eller i par- oppkjøpene og viderefordelingen til ordningen.Som følge av den enorme seller, kolonihager og andre jordstyk-

Frøken Signe Jahren ved Sagene skole teller rasjonaliseringsmerker for stoff som skulle brukes i håndarbeidsundervisningen. På bordet ligger tørrmelk og havregryn fra Danmark. Sagene skole 1942. Fotograf: Nerlien. A-40066/Ua/0001/009 18 TOBIAS 2/2010 ker. Det ble både alminnelig og fullt lovlig å holde høns og «villagriser» i hovedstadens bakgårder. Kommunen brukte penger til å trykke opp plakater for å få folk til å plukke bær og frukt. Jordbrukskontoret fikk ansvar for å måle opp og dele ut parseller fra byens parker og grøntområder, slik at privatpersoner kunne drive med potet- og grønnsaks- dyrking. Varemangelen førte med seg en rekke surrogater til erstatning for det man ikke lenger kunne skaffe. Kaffetil- setting og senere kaffeerstatning er ett eksempel, bensinerstatning i form av knottovner bak på bilene et annet. Folk drev utstrakt byttevirksomhet. For dem som hadde råd, kunne svartebørshandel være en utvei. Antall tyverier økte, ikke minst smugling eller tyveri fra «Ver- nemakten», eller «orging» som denne aktiviteten gjerne ble kalt. Samtidig gikk antall voldsutbrudd tilbake.

En uoverkommelig oppgave I tillegg til sulten og strevet med å få tak i mat, kom kulda og arbeidet for å finne ved. De to første krigsvintrene var noen av de kaldeste i manns minne. Leilighe- tene i byen var kalde, folk frøs og mange brønner og potetlagre fikk frostskader. Kommunen tok ansvar også her. Brenselssentralen foretok storoppkjøp av cellulosetømmer og ved fra hele østlandsområdet, etter avtale med For- syningsdepartementet. Veden kom inn med jernbane til Grefsen stasjon og ble

TOBIAS 2/2010 19 20 TOBIAS 2/2010 Et attaktivt vareparti har ankommet Youngstorget. 1940. Fotograf: Anders Beer Wilse. Original i Oslo Museum.

lagret på Åsentomta ved Grefsen sta- sjon. Derfra kjøpte folk ved i hele favner. Og året rundt engasjerte kommunen en rekke vedhuggere. Bruk av kull, koks og elektrisitet hadde mindre betydning. Elektrisk oppvarming fantes langt fra i alle byens leiligheter. Og kommunens forsyninger av kull og koks stanset med den tyske beslagleggelsen av losseanlegget og la- grene på Filipstad, i august 1940. I 1942 vedtok Næringsdepartemen- tet at alle kommuner skulle opprette vedutvalg som et tiltak for å sikre for- syninger og fordeling av veden. Det ble innført strenge rasjonaliseringer og vidt- gående bestemmelser om fyringen, rom- temperatur og hvor mange rom som var tillatt å varme opp i forhold til beboernes antall. Mange kommuner innførte også brenselsferie for skolebarna – en ekstra vinterferie for å få spare på brenselet. Det var forbudt å selge ved uten å ha autorisasjon fra vedutvalget. Likevel var svartebørssalget utbredt. Vanskeligheter med å få tak i nok ved forsatte gjennom hele krigen. Å skaffe transport var én ut- fordring, å skaffe nok huggere en annen. I de kommunale beretningene står det at vedkontoret «i stor utstrekning benyttet denne hugst til illegal virksom- het. Mange som skulle gå over grensen til Sverige ble utstyrt med grensepass, klær og fottøy som vedhuggere og sendt til arbeid i grensedirstriktene og forvant derfra.» Nøysomheten Dette var før kjøleskap og frysere ble allemannseie. Riktignok fantes det is- hus og mulighet for å hermetisere, sylte og salte mat. Men mange matvarer og matvarelagre ble skadet av luft, vann, biller og mugg. Samtidig var avfallet sett på som verdifullt. I 1942 ble det innført lov om tvungen innsamling av matavfall. Det ble forbudt å «tilintetgjøre eller forspille husholdningsavfall eller annet matavfall som kan brukes til fôr eller til framstil- ling av fôrstoffer». All mat og alt skrell skulle brukes. Var maten uegnet til men- nesker, skulle det brukes til grisemat

TOBIAS 2/2010 21 eller gjødsel, enten til egne husdyr eller parti muggen vare, som nødvendigvis må Det nye under annen verdenskrig var til avhenting. bortskrapes blir nøyaktig veiet og oppgaven, at den manglende varetilgangen i butik- Gjennom detaljnivået i saksbehand- attestert av en eller annen pålitelig person, kene rammet alle, uansett stand. Rasjo- lingen til rasjoneringskontoret, får vi et sendt oss snarest.» neringen bidro til å utjevne forskjellen inntrykk av nøysomhet og holdningen på fattig og rik. I så måte var krigen et til mat: «Fra Helserådet har vi fått med- vendepunkt i norsk historie. delelse om at av den tidligere omskrevne Mindre forskjell på fattig og rik Når det gjelder den omfattende overliggende ost er det bare en forsvinnende Regulering og rasjonering var ikke noe gjenbruken er det fristende å trekke en del på overflaten som er muggen og ubru- nytt med krigen. Hele mellomkrigsti- parallell til dagens Norge. Vi har ingen kelig som menneskeføde. Den øvrige part den var krisetid, med økonomisk krise, restriksjoner på bensinforbruk. Årlig er i utmerket stand. Vi vil derfor be Dem provianteringsråd og kriseutvalg. Hver- kaster vi for eksempel 130 000 tonn sørge for at den omskrevne ost blir solgt dagen hadde vært grå for mange, som tekstiler og 500 000 tonn mat (2008). mot merker på vanlig måte og at det mindre følge av fattigdom og arbeidsledighet. Mye av maten kastes fordi den har gått

22 TOBIAS 2/2010 ut på dato, men det meste av maten Kilder Varemangelen førte med seg en rekke kunne visstnok vært spist. Hos dem Beretning om Oslo kommune for surrogater til erstatning for det man ikke lenger som opplevde krigen slipper imidlertid årene 1912-1947, Oslo 1952 kunne skaffe. Her knottovner på bussene. nøysomheten og aversjonen mot å kaste Finansrådmannen, Db 0126, 0130, Fotograf: ukjent . A-70036/Ua0001/02 0131 mat ikke så lett taket. Rasjoneringskontoret, protokoller og

avisutklipp

Statistisk årbok for Oslo by 1944

Litteratur Furre, Berge (1993): Norsk historie 1905-1990. Oslo: Det Norske Samlaget

TOBIAS 2/2010 23 «Vi kan ikke la de som døde bare bli glemt»

Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire

Foto: Lars Rogstad/Bård Alsvik

24 TOBIAS 2/2010 Norske romer i nazistenes konsentrasjonsleire

Tekst: Johanne Bergkvist

TOBIAS 2/2010 25 «Sakte gikk det opp for meg at jeg hadde overlevd, kanskje som den eneste i min familie.»

søk. Av en gruppe på 68 norske romer hadde vært gjennom etter krigen. Fram ble 56 menn, kvinner og barn drept i til 1956 ble fremmedlovens sigøynerpa- nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv ragraf aktivt brukt for å nekte de over- overlevende er kjent. Likevel er rome- levende romene med norsk tilknytning nes – sigøynernes – krigsskjebne nesten å reise tilbake til Norge. De var gjort usynlig i norsk krigshistorie. statsløse i mellomkrigstida og dette ta- Oslo byarkiv har i omfang et be- pet av statsborgerskap sto sentralt i både skjedent privatarkiv bestående av én erstatningssøksmålene og i kravene om boks merket Fangeerstatning til norske å få norsk krigsinvalidepensjon. sigøynere. Innholdet er desto mer drama- tisk. Arkivet består av korrespondanse mellom formannen i arbeidsutvalget Hitlers generalprøve i Erstatningsrådet for tidligere politiske Da Norge ble okkupert av tyske styrker fanger, Leif Nordstrand, og tyske og i 1940 var det få romer i landet. Årsaken belgiske myndigheter. Leif Nordstrand var at for de fleste hadde nazistenes for- var en drivende kraft i fangeorganisasjo- følgelser startet allerede flere år før den nenes felles interesseorganisasjon Erstat- tyske okkupasjonen. I 1934 ble et følge ningsrådet og deres kamp for erstatning med familiene Karoli, Josef og Modest til tidligere konsentrasjonsleirfanger. nektet innreise i Norge til tross for at Mens Riksarkivet har materialet fra familiefedrene Josef Karoli, Czardas erstatningssøksmålene fra Foreningen Josef og Carl Modest var født i Norge og Usynlig krigsskjebne. 16 år gamle Milos Karoli av politiske fanger 1940-45, oppbevarer hadde hatt norske pass i mer enn tjue år. var en av tolv norske romer som overlevde Byarkivet korrespondansen angående Året før hadde Adolf Hitler kommet til holocaust. Etter krigen måtte de overlevende gå romenes fangeerstatningskrav. Årsaken makta i Tyskland, og de første nazistiske rettens vei for å få vende tilbake til Norge. til at materialet finnes i Byarkivet er at konsentrasjonsleirene var opprettet året romenes situasjon i Norge etter krigen før. Romenes bekymring for den økte har vært uløselig knyttet til Oslo kom- forfølgelsen gjorde at familiene ville mune og Sigøynerkontoret. Fangeerstat- komme seg til Norge mens det ennå 16 år gamle Milos Karoli våknet opp på ningsarkivet gir ikke et utfyllende bilde var tid. Men norske myndigheter hadde Røde Kors feltsykehus etter frigjøringen av romenes holocaust, men forteller på 1920-tallet erklært at alle sigøyneres i 1945. I løpet av litt over ett år hadde bruddstykker fra skjebnen til norske statsborgerskap var ugyldig. For de i alt han vært i fire forskjellige leire; den bel- romer i nazistenes konsentrasjonsleire. 68 personene, unge og gamle, skulle det giske leiren Malines, utryddelsesleiren Milos Karoli (senere Jansen) og få fatale følger. Auschwitz sør i Polen, Buchenwald og Frans Josef er to av de tolv overlevende Danske myndigheter hadde fått Dachau i Tyskland. Han hadde over- norske romer som fortalt om sine rys- beskjed av norske myndigheter om at levd den siste skrekkmarsjen på 350 tende opplevelser til Peder Skogaas og følget ville bli nektet innreise i Norge, kilometer fra Buchenwald hvor seks Kåre Lilleholt i boka En for hverandre. og besluttet derfor å transportere «de tusen av de sju tusen fangene døde i Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef uvelkomne gæster» tilbake til Tyskland. løpet av en uke. Han hadde selv sett forteller. Boka er et enestående tidsvitne Den danske avisa Politiken meldte 24. åtte av sine nærmeste dø i Auschwitz, til behandlingen av norske romer under januar 1934 om hvordan «Sigøjnerne var men håpet var fortsatt der om at to av andre verdenskrig. Milos Karoli for- rasende, og især kvinderne var ophidsede. brødrene hadde overlevd i andre leire. talte sin historie fra utryddelsesleiren De ville heller dø end tilbage til Tyskland Som et levende skjelett på ikke mer enn Auschwitz-Birkenau og skrekkmarsjen og gestikulerede så livlig, at overbetjenten tretti kg var han etter tre uker sterk nok videre til Buchenwald, mens Frans Josef fandt det rådeligst at alarmere politimester til at Røde Kors lot ham reise til Belgia fortalte om interneringen i de franske Bjerre i Gråsten. Overbetjenten meddelte sin for å lete etter restene av familien sin. arbeidsleirene La Morellerie, Mulsanne og politimester, at sigøjnerne var helt vilde.» Her fant han at han, sammen med de Montreuil-Bellay hvor fangene ble satt til Allerede dagen etter ble hele følget to brødrene Polikarp og Ĉugurka, var tvangsarbeid i Frankrike eller Tyskland. transportert til Tyskland. Her ble de blant de få norske romene som hadde De overlevende fra konsentrasjonslei- straks internert i en arbeidsleir i Altona overlevd krigens mareritt. rene led store personlige tap. Men de utenfor Hamburg, hvor de ble satt til Den norske romgruppen ble ram- skulle også oppleve en lang og vond monotont og meningsløst arbeid. Leiren met hardt av nazistenes utryddelsesfor- kamp for oppreisning for lidelsene de i Altona ble nå nazistenes første rene

26 TOBIAS 2/2010 Justisdepartementet å godkjenne pas- senes gyldighet. Sosiologen Ted Ha- nisch kaller de norske myndighetenes tiltak mot romer i mellomkrigstida den harde politikk. I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske pass. I 1927 ble en ny og strengere Frem- medlov vedtatt. Lovens såkalte sigøy- nerparagraf skulle få store konsekvenser for norske romer. Her het det nå at «Si- gøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om 68 norske romer ble nektet innreise til Norge i 1934. Bildet viser gruppen før de ble uttransportert fra personene hadde norsk pass godkjent Danmark til Tyskland. Familiefaren Josef Karoli (ti høyre) var blant de mange som senere ble drept i av norsk utenriksstasjon. Ifølge jurist Auschwitz. Foto fra boka «En for hverandre». Kristian Andenæs innebar loven at grensene ble «så godt som lukket for store grupper i Europa uten hjemland – sigøynere, konsentrasjonsleir for sigøynere. Den Romania var bakgrunnen. I tillegg inne- grupper som var blitt hjemløse etter første danske journalisten Anders Enevig har bar opphevingen av passplikten i 1860 verdenskrig og jøder utsatt for forfølgelser». vist hvordan denne norske og danske at utlendinger fritt kunne reise inn og I 1930 reiste alle registrerte romer avvisningen av romer født i Norge førte ut av Norge. Det ble enkelt å bli norsk ut av Norge. Det gikk rykter om at Den til generalprøven på nazistenes skrekk- statsborger, og praksis var ifølge domi- norske omstreifermisjon, senere Norsk mi- leire. Ifølge holocaust-historikeren Do- cilprinsippet, det vil si at statsborgerskap sjon blant hjemløse, ville ta barna og at de nald Kenrick var nazistenes forsøk med kunne oppnås av enhver som tok fast voksne skulle sendes til arbeidskolonien omfattende arbeidsleire fortsatt i prøve- opphold i riket. I 1888 kom en innstram- Svanviken. Ryktene var ikke tatt ut av fasen i 1934. Oppholdet i arbeidsleiren ming som innebar at statsborgerskap ble løse lufta. Raseteoriene var på frem- i Altona ble derfor kortvarig. Etter tre gitt etteravstamningsprinsippet , noe som marsj også i Norge. Generalsekretæren måneder ble fangene deportert i små innebar at for å oppnå rett til opphold i i Omstreifermisjonen, pastor Ingvald B. grupper til Belgia. Fram til de store riket og norsk statsborgerskap måtte en Carlsen, hadde i innlegg i Aftenposten arrestasjonsbølgene i 1942 og 1943 opp- være født av norske foreldre. advart mot innvandring av sigøynere holdt de seg i Belgia og Frankrike, hvor Starten av 1900-tallet var et vende- fordi de førte til bastarddannelse et- de igjen ble arrestert og sendt til ulike punkt. Fremmedlovgivningen fikk fra tersom de fikk «pumpe nyt omstreiferblod arbeids- og utryddelsesleire, blant annet 1901 som mål å gjøre det vanskeligere ind i landet og folket». Aksepten for slik Auschwitz. Hva var bakgrunnen for at for utlendinger å slå seg ned i Norge. arve- og rasehygiene, sammen med det kunne skje? I 1915 slo enda en ny fremmedlov fast innstrammingen i norsk fremmedlov- at «sigøynere eller tatere» ikke måtte givning, sammenfaller urovekkende Grensene lukkes få tillatelse til å søke erverv under reise med opptakten til nazistenes raseforføl- Mens grupper av romanifolk kalt rei- eller vandring fra sted til sted. Til tross gelser. Uttransporteringen av de norske sende eller tatere har vært kjent i Skandi- for den økte mistenkeliggjøringen fra romene til Tyskland i 1934 skulle føre navia siden 1500-tallet, kom den gruppa myndighetene fikk flere romer fortsatt til at de få år etter sto forsvarsløse mot som i dag kalles rom eller sigøynere først utstedt norske statsborgerpass ved nazistenes utryddelsesforsøk få år etter. til Norge i perioden mellom 1860 og flere politidistrikt fram til 1924 fordi de 1888. Begge gruppene er i dag anerkjent tilfredsstilte lovens krav om avstamning som nasjonale minoriteter. Sannsynlig- – de var selv født i Norge av foreldre Overlevende Milos Karoli vis var rom-gruppa del av en flyktning- som hadde kommet hit før 1888. Doku- 15 år gamle Milos Karoli ankom Ausch- strøm fra Ungarn og Romania til Vest- mentasjonen på at de var norske var som witz i januar 1944. Han var blitt arrestert og Nord-Europa gjennom tyske om- regel dåpsattester fra den katolske kirke. sammen med resten av Karolifamilien råder på 1860-tallet. Oppheving av I 1924 hadde tretti til førti romer og Modestfamilien i oktober 1943 etter at sigøynerslaveriet i området som nå er norske pass, men fra dette året nektet SS-sjefen Heinrich Himmler hadde gitt

TOBIAS 2/2010 27 Alle romer ble fratatt norsk stasborgerskap i mellomkrigstida og Fremmedloven av 1927 ble brukt for å stenge romer ute av landet. Bildet viser svenske romer på Borgen Mellom i Skjeberg. Foto: Jens Hilmar Hovland, muligens 1937. Original i Østfoldmuseet.

28 TOBIAS 2/2010 ordre om at alle sigøynere i Belgia, og leirklærne. Kinnbena sto ut, armer og ben og eldre menn gasset i løpet av en kveld. den tysk-styrte delen av Frankrike skul- var bare knokler med hud over. Voksne, vel- De fleste gjorde stor motstand og slåss le interneres. På mindre enn to dager bygde menn veide neppe mer enn 30-35 kilo til siste stund. Masseslakten, kalt Zigeu- ble 180 belgiske romer og 171 av andre etter en tid i Auschwitz. Det tok ikke lange nernacht, spredte skrekk blant fangene i nasjonaliteter og statsløse pågrepet og tiden før vi var like magre som alle de andre hele Auschwitz. sendt til den tyske fangeleiren Malines før oss. Verst var det å se ungene: armer og I Buchenwald ble Milos Karoli plas- i Belgia. Kun noen måneder senere ble ben var som pinner, oppblåste mager, eller sert sammen med de andre fangene Milos og familien stuet sammen i kveg- inntørket som oldinger med hår, rødt av kategorisert som asosiale og utstyrt med vogner og transportert til utryddelses- underernæring, kropper dekket av sår og svart trekant på klærne. Da frigjøringen leiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen. skurv. Hos mange var kinnene råtnet bort nærmet seg i 1945 ble fangene drevet Her ble fangene plassert i gasskamrene så en kunne se rett inn på tennene.» Kon- ut av leiren. Milos Karoli forteller: «En i påvente av å bli kortklipt, kledd nakne sentrasjonsleirfangene døde av sykdom, dag kom oppbruddet. Flere tusen av oss ble og deretter kledd i de karakteristiske underernæring, mishandling og drap. I banket til oppstilling i kolonner og slik vaklet blå- og hvitstripete fangedraktene. På løpet av de 16 månedene sigøynerlei- vi ut av leiren. Dagsmarsjene var femti kilo- draktene ble det sydd en svart trekant: ren var i bruk, døde nærmere 17 000 meter. De som ikke orket å følge med, sakket «Den betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. av fangene, mens rundt fire tusen ble bak. Der gikk tyskerne med automatvåpen Hva det skulle bety visste vi ikke» mintes transportert til andre leire hvor de fleste og drepte dem. De kunne også finne på å Milos Karoli mange år etter til Peder døde seinere. skyte inn i kolonnen. Tid og avstand fløt Skogaas. Alle fikk et fangenummer ta- I den beryktede Dr. Josef Mengeles sammen. Det eneste vi hadde i oss, var at vi tovert på venstre arm. Milos Karoli ble eksperimentbrakke ble fangene utsatt måtte greie å sette den ene foten foran den merket for livet som nummer Z 9103, Z for bestialske medisinske og rasehy- andre én gang til. Skuddene bak oss fortalte for Zigeuner. gieniske forsøk med å drikke sjøvann, hva som ville skje om vi ga opp. Etterpå Nøkterne beregninger viser at opp trykkforsøk og eksperimentering med fikk jeg vite at vi hadde gått i syv døgn. 350 mot en halv million romer ble drept i steriliseringsteknikker som førte til død kilometer.» Av 20 000 romer i Auschwitz nazistenes konsentrasjonsleire eller ble og forkrøpling. Særlig ble rom-tvillinger overlevde bare noen hundre. Av de sju likvidert i løpet av andre verdenskrig. håndplukket som rene «forsøkskani- tusen Buchenwald-fangene som ble Andre mener at over en million romer ner». Milos Karoli forteller hvordan pisket til å marsjere 350 km var det tu- ble drept i løpet av krigsårene, blant «Døden lurte over alt, i hva vi spiste, hva vi sen overlevende igjen da amerikanerne annet fordi mange ikke ble registrert gjorde og hva vi sa». Hans bestemor var møtte dem en uke seinere. 16 år gammel som sigøynere før de ble drept. Mas- blant de svake og eldre fangene som ble hadde Milos Karoli overlevd et mareritt sedrapene på romer fulgte logisk den tvunget til å gjøre sportsøvelser til hun få av de andre fangene hadde kommet nazistiske rasepolitikken, og jøder og døde, og for mange fanger betydde av- levende fra. sigøynere ble ofte nevnt i samme ån- lusingene i dampbad hjertestans og død. dedrag. Kategoriseringen av sigøynere Faren Josef Karoli døde under en slik Fortsatt statsløse? som asosiale var del av de detaljerte avlusning. De færreste av barna som ble Etter frigjøringen fra konsentrasjons- arvehygieniske ideene om degenerasjon født i leiren overlevde og Milos Karoli leirene var de norske romene fortsatt og medfødt kriminalitet. Da Wannseek- forteller om de skrekkelige tilstandene: statsløse. Den norske fremmedlovens onferansen i januar 1942 besluttet å ut- «Kvinner som fødte i leiren, døde som regel. sigøynerparagraf hindret de overle- rydde jødene, ble ikke sigøynere nevnt. Mor var en gang på ”fødeklinikken” for å se vende å vende tilbake til Norge. Alle Men allerede samme år ble planene om til en hun kjente. Da hun kom tilbake, klarte eiendeler var tatt fra dem under krigen. total utryddelse utvidet da Himmler hun først ikke å snakke. – Rotter! Fullt av Uten rettigheter og uten eiendeler ven- besluttet å gjøre Europa zigeunerfrei. I rotter! Var det eneste hun fikk fram. Kvin- tet strevsomme og usikre år der livet desember 1942 ga han ordre om at alle nene lå bare på jordgulvet med et ullteppe skulle lappes sammen på ny. I 1953 søkte sigøynere i Tyskland skulle deporteres stivt av blod og lus over seg. I et hjørne den første overlevende fra konsentra- til Auschwitz. fråtset rotteflokker i barnelikene, eller det sjonsleirene om å komme inn i Norge I 1943 ble sigøynerleiren Birkenau som var igjen på knoklene.» med henvisning til at han var norsk opprettet som en underavdeling av Brødrene Polikarp og Ĉugurka had- statsborger, men søknaden ble avvist Auschwitz. Auschwitz-Birkenau skilte de kommet bort fra de andre allerede av Justisdepartementet med hjemmel seg fra hovedleiren ved at det var en i Malines. Resten av familien hadde i fremmedloven. Et familiemedlem fra familieleir hvor menn, kvinner og barn Milos selv sett dø i Auschwitz, da han Josef-familien tok opp saken på nytt og var stuet sammen. Om lag 20 000 men- våren 1944 ble ført bort. Han trodde at hevdet at hun var norsk statsborger og nesker fylte tretti brakker beregnet på også han skulle bli drept, men i stedet at avvisningen av henne og barna derfor halve antallet. Da Milos Karoli ankom ble han sendt til arbeidsleiren Buchen- var ulovlig. Saken kom opp i Oslo byrett leiren visste han fortsatt ikke hva som wald sammen med andre arbeidsføre. hvor det ble bestemt at hun skulle utvi- ventet dem: «Navnet sa oss ikke noe, men Himmler hadde allerede året før gitt ses fordi hun ble sett på som statsløs. etter hvert demret det for oss hva slags leir leirkommandant Höss ordre om at de Men i juli 1955 overprøvde Høyesterett dette var. Vi som kom fra Malines, syntes skulle kvitte seg med sigøynerleiren. I utvisningen og påla norske myndigheter nok selv vi var bare skinn og bein, men det begynnelsen av august 1944 ble derfor å hente henne og barna tilbake til landet var ingenting mot de menneskene vi møtte de rundt tre tusen gjenværende i Ausch- inntil spørsmålet om statsborgerskap her. Hvert ribben kunne skimtes gjennom witz-Birkenau, i hovedsak kvinner, barn var avgjort. Resultatet var at hun fikk

TOBIAS 2/2010 29 Etter å ha mistet sine nærmeste i nazistenes konsentrasjonsleire var det en lang kamp for å få erstatning på lik linje med andre norske borgere ettersom romene var blitt gjort statsløse i mellomkrigstida. Original i Oslo byarkiv, arkivet «Fangeerstatning til norske sigøynere».

norsk statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk statsborger- skap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av Oslo-politiet. De hadde som statsløse måttet kjøpe falske franske papirer for å kunne reise, noe som nå ble brukt mot dem. Justisdepartementet snudde i saken i 1959 da franske myndigheter benektet at de var franske statsborgere. Milos og Ĉugurka Karoli fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Den siste saken om oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse romer med norsk tilknytning ble avgjort i 1972. For de enkelte skulle det få alvorlige følger at statsborgerskapet ikke ble tilbakeført til krigsårene ettersom både tysk fange- erstatning og norsk krigspensjon krevde at personene hadde vært norske stats- borgere under selve fangeoppholdet.

Frihetens pris Den lange kampen for å få tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en person- lig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Men fortsatt var det vanskelig for romer å få anerkjen- nelse for lidelsene de var påført av det innvilget norsk statsborgerskap i 1956. de to brødrene statsløse, men besluttet nazistiske regimet. De overlevende Kjennelsen skulle gjøre det lettere for seg for å reise til Norge. Den eldste konsentrasjonsleirfangene skulle etter andre romer å reise krav om norsk broren Polikarp ble avvist på grensa av den tyske kompensasjonsloven fra 1953 statsborgerskap. Men innvilgingen om- politiet.Sigøynerparagrafen ble dermed kunne søke erstatning for forfølgelse fattet ikke alle dem som i 1934 hadde aktivt brukt fram til den ble opphevet av for politisk opposisjon til nasjonalsosia- hatt norske pass og fått disse erklært Stortinget i 1956 fordi «det ikke ansees som lismen eller på grunn av rase, religion ugyldig kun fordi de var sigøynere. riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som eller ideologi. Tysk høyesterett – Bun- Justisdepartementet ba i februar 1956 kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. desgerichthof – avviste likevel i 1956 at landets politimestere om at de fortsatt prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble sigøynere hadde samme rett på erstat- skulle benytte seg av sigøynerparagrafen erstattet med en vagere språkbruk som ning som jøder. Grunnen var at romer av ettersom de mente det var grunn til å tro fortsatt kunne brukes til å diskriminere nazistene ble kategorisert som asosiale. at «enkelte av familiens slektninger og andre romer som folkegruppe. Fremmedpoli- Tysk høyesterett hevdet derfor at inter- omstreifere vil forsøke å komme til Norge for tiet kunne nå avvise en person på grensa neringen av dem i konsentrasjonslei- på samme måte […] å få fastslått eventuell om han var «omstreifer eller liknende». rene derfor var ordinær bekjempelse av tilknytning til landet og norsk statsborger- I 1957 fikk Polikarp, som den første kriminalitet. Kun de som var deportert skap.» I 1956 var fortsatt Milos Karoli og av de tre overlevende Karolibrødrene, etter ordren om å sende sigøynere til Auschwitz i 1942 hadde rett på kom-

30 TOBIAS 2/2010 pensasjon ifølge tyske myndigheter. Fra For Milos Karoli var 1963 ble erstatningsloven revidert og det viktig å fortelle det ble bestemt at romer som ble sendt om opplevelsene til konsentrasjonsleire fra 1938 også ble under holocaust der forfulgt av rasehygieniske grunner. Men nesten hele hans familie og slekt dette sidestilte ikke de romske ofrene ble utslettet . Foto med jødene. Først i 1981 anerkjente Vest- fra boka «En for Tysklands daværende forbundskansler hverandre» hvor han Helmut Kohl at nazistene av rasemes- forteller om sitt liv. sige grunner ikke bare hadde forsøkt å utrydde jødene, men også romene. På bakgrunn av mulighetene for å søke erstatning fra den vest-tyske staten vokste det i Norge fram krav om øremerket erstatning for norske stats- borgere. Bakgrunnen var misnøye med manglende forståelsen for konsentra- sjonsleirfangenes situasjon etter krigen. Blant annet ble ikke konsentrasjonsleir- fanger tilkjent norsk krigspensjon før fra statens side, og således i virkeligheten en «Om tiltak for de norske sigøynere» var i 1968 fordi deres fysiske og psykiske erkjennelse av at sigøynerne i virkeligheten utbetalingene på lik linje med andre skader ikke stammet fra enkelte krigs- hele tiden har vært norske statsborgere [...] med de samme tapene. Likevel viser hendelser, men fra de langvarige påkjen- Statens tilbud ville utvilsomt ikke ha blitt korrespondansen mellom romenes ningene i konsentrasjonsleirene. 1955 akseptert den gangen hvis man hadde hatt representant i Erstatningsrådet, Leif opprettet derfor tidligere norske kon- noen anelse om at statsborgerforholdet Nordstrand, og Fordelingsstyret en sentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet kunne være avgjørende for spørsmålet om mulig forskjellsbehandling av romer og som skulle arbeide for erstatning fra den fangeerstatning.» jødiske overlevende. tyske staten. En avtale mellom Norge og Den norske tilknytningen ble grun- I desember 1960 fattet Fordelings- Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en dig dokumentert i erstatningssøkna- styret vedtak om å utbetale søskenerstat- kompensasjon på 60 millioner DM, eller dene. Det samme måtte fangeopphold ning til de etterlatte i Karolifamilien. om lag 102 millioner norske kroner som og pårørendes død. Kopi av norske pass, De tre brødrene Milos, Polikarp og skulle fordeles til norske statsborgere utskrifter fra politiets passjournaler og Ĉugurka Karoli ved Leif Nordstrand som hadde blitt utsatt for nazistenes vigselsattester som viste fødested og skrev straks tilbake til Fordelingsstyret forfølgelse og som hadde « lidd skade på opphold i Norge ble framskaffet for å for fangeerstatningen at «erstatningen sin frihet eller helbred, så vel som til fordel fremme krav. Milos Karolis og brødrene gir oss en særskilt tilfredsstillelse fordi vi for de etterlate etter personer som er omkom- søkte om erstatning etter foreldre som ser i den en anerkjennelse av våre fullver- met som følge av disse forfølgelsestiltak.» døde i Auschwitz-Birkenau. Begge forel- dige menneskerettigheter. Noen egentlig Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland drene var født i Kristiania, Joseph Karoli erstatning for tapet av våre nærmeste kan gjaldt erstatning kun til de som var nor- i 1890 og Elisa Warsha Karoli i 1895, noe pengene selvsagt aldri bli. […] Hver av ske statsborgere under fangeoppholdet. som ble dokumentert med vigselsattest oss tre brødre er tildelt kr. 3600,- for tap av For romene var dette et problem fordi de fra den katolske kirken i Norge. I tillegg våre 9 søsken. Dette beløp oppfatter vi som hadde vært statsløse da de ble internert. måtte det for flere av de døde sannsyn- rent symbolsk.» Brødrene understreket Måtte de overlevende igjen gå rettens liggjøres forsvinning der det ikke fantes at de kun godtok erstatningssummen vei for å få anerkjennelse som norske dødsattest fra leirene. For mange av de dersom den var utbetalt under samme borgere? etterlatte var søksmålene svært ressurs- prinsipp som for andre overlevende. Usikkerheten rundt statsborger- krevende. Det bidro til at det kun ble Opplevelsen av forskjellsbehandling skapsforholdene brakte opp spørsmå- søkt om erstatning for etterlatte av om var underliggende i brevet. I en klage let om de måtte gå rettens vei for å få lag tjue avdøde personer, det vil si om kom det fram at en rom som mistet alle fangeerstatning. Josef-familiens sakfø- lag en tredel av de døde. sine pårørende i konsentrasjonsleirene rer Einar M. Olsen ga klar beskjed til fikk mindre erstatning for tap av alle Fordelingsstyret at hans klienter hadde Anerkjennelsen sine søsken enn en jødisk overlevende. latt være å saksøke staten fordi Justis- Norsk statsborgerskap i krigsårene ble Leif Nordstrand klaget på avgjørelsen departementet per telefon hadde gitt lagt til grunn og i årene 1960-1962 fikk og mente at lovgrunnlaget ikke dis- beskjed om at «sigøynerne ville få en til- norske romer utbetalt erstatning for kriminerte mellom ulike grupper av fredsstillende ordning uten rettssak så snart frihetsberøvelse og tap av pårørende. rasforfulgte, sigøynere og jøder: «Begge fordelingsstyret kunne komme i funksjon Senere ble det åpnet for å søke erstat- grupper ble som såkalte ’mindreverdige’ og behandle saken». Det var ikke tvil om ning for tysk beslagleggelse av bolig og raser utsatt for nazistenes utryddelsestiltak statsborgerskapet mente han, ettersom eiendom og romene meldte da krav om og fikk tilsvarende behandling. Dette er statsborgerskapsbevillingene i 1956 ble tap av hester og vogner, samt smykker. familien Karolis skjebne et talende bevis oppfattet som en« fullstendig kapitulasjon Ifølge Stortingsmelding nr. 73 (1972-73) på». Ankenemda mente likevel at loven

TOBIAS 2/2010 31 åpnet for skjønn og avviste klagen på over befrielsen, var full av sorg som vi aldri Auschwitz - Birkenau 2010. den ulikt vurderte søskenerstatningen. kommer over. […] Det gjør vondt å snakke Foto: Lars Rogstad En viktig milepæl var likevel nådd ved om det som hendte den gangen, vil helst tie at de norske romene fikk økonomisk og forsøke å glemme. Men vi må fortelle. oppreisning for lidelsene de hadde gjen- Vi kan ikke la de som døde bare bli glemt. » nomgått i konsentrasjonsleirene som norske statsborgere. Til tross for dette Kilder kom spørsmålet om statsborgerskapets Fangeerstatning til norske sigøynere, gyldighet opp igjen da Rikstrygdeverket D L001 Sigøynerkontoret, D 0022 nektet flere romer krigspensjon noen Finansrådmannen, Dc 0096 år senere. Begrunnelsen var at de ikke hadde vært norske statsborgere under Litteratur krigen. Vedtaket måtte gjøres om, og Andenæs, Kristian (1975). «Rettshjelp det ble i 1971 slått fast at de overlevende til norske sigøynere» i Eidesen, Arild, romene hadde rett på krigspensjon. Ståle Eskeland og Thomas Mathiesen, Justisdepartementet la vekt på at det red. Rettshjelp og samfunnsstruktur. allerede var utbetalt fangeerstatninger Oslo: Pax forlag fra den tyske staten og at det dermed Andenæs, Kristian (1981). «Makt og var «lagt til grunn ved avgjørelsen at de minoritet. Norsk forvaltning og norske var norske borgere under krigen.» Hanisch, sigøynere» i Andenæs, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen, red. som selv hadde vært sekretær for Sosial- Maktens ansikter. Perspektiver på departementets nedsatte Sigøynerutvalg makt og maktforskning. Oslo: fra 1969, kommenterte at dette var det Gyldendal nærmeste norske myndigheter innrøm- Frøland, Hans Otto (2005). met delaktighet i de norske romenes «Tyskernes erstatning til norske krigslidelser. borgere» i Norsk-tyske forbindelser Nazistenes forsøk på å utrydde gjennom hundre år. Ikke bare laks og romfolket i Europa har fått en svært liten pølser: bok til utstillingen. Berlin: plass i etterkrigstidas holocaustminne. Berliner Wissenschafts-Verlag Mens forfølgelsen av norske jøder etter Hanisch, Ted (1976). Om hvert er innarbeidet i krigshistorien, er sigøynerspørsmålet. Undersøkelse av bakgrunnen for sosial konfrontasjon. behandlingen av norske romer nærmest Oslo: Institutt for samfunns- fraværende. Da Jahn Otto Johansen i forskning, Universitetet i Oslo 1989 ga ut boka Sigøynernes Holocaust Johansen, Jahn Otto (1989). ble han beskyldt for antisemittisme fordi Sigøynernes Holocaust. Oslo: han tok opp utryddelsesforsøkene på Cappelen romene som en sentral del av holocaust. Johansen, Jahn Otto (1991). Han oppsummerte debatten et par år Skumring fra øst. Oslo: Aschehoug etter: «Reaksjoner jeg har fått fra norske Kenrick, Donald og Karola Fings, red. sigøynere, som var blant de få overlevende (1997-2006). The Gypsies during the etter gasskamrene, gir en resignert bekref- Second World War. Hatfield: Gypsy telse på hvor uhyre vanskelig det var å få Research Centre, University of Hertfordshire Press folk til å interessere seg for det de hadde vært Kenrick, Donald og Grattan Puxon igjennom». For de overlevende bidro av- (2009). Gypsies under the swastika. visningen og mistenkeliggjøringen etter Hatfield: University of Hertsfordshire krigen til dype sår. Jan Jansen, sønn av Press holocaust-overlevende Milos Karoli, Kjeldstadli, Knut red. (2003). Norsk holdt som første rom tale på den nor- innvandringshistorie. I ske markeringen av den internasjonale nasjonalstatens tid 1814-1940. Oslo: Holocaust-dagen i 2010. Han la vekt på Pax hvordan behandlingen av norske romer Pedersen, Friz (1990). Skyd etter krigen førte til at tilliten mellom zigeunerne. Zigeunernes holocaust rom og norske myndigheter ble brutt. under nazismen 1933-45. København: Forlaget Carnet For de overlevende hadde friheten Skogaas, Peder og Kåre Lilleholt en dyr pris. Til tross for at minnene (1978). En for hverandre. Sigøynerne var tunge å bære var det viktig for de Milos Karoli og Frans Josef forteller. overlevende å fortelle om krigsmarerit- Oslo: Gyldendal norsk forlag tet, slik Milos Karoli og Frans Josef har gjort. For Frans Josef var det en plikt å ikke glemme: «Den tiden, midt i jubelen

32 TOBIAS 2/2010 Til minne om de døde

Josef Karoli, f. 1890 Elisabeth Warsha Karoli, f. 1895 Maria Karoli, f. 1913 Charles Karoli, f. 1915 Regina Karoli, f. 1919 Lucienne Karoli, f. 1940 NN Karoli, f. 1943 NN Karoli, f. 1943 Marie Helene Karoli Georg Karoli Kalio Karoli, f. 1927 (?) Andre Karoli Zolo Karoli, f. 1921 Stevo Karoli (?)

Oscar Beauve Josef, f. 1901 Kall Josef, f. 1902 Marie Katherina Koi, f. 1902 Paul Josef Marguerite Josef René Josef Camille Josef Rosalie Elen Josef Rosa Josef, f. 1928 Lisa Josef, f. 1930 Caroline Josef, f. 1933 Charles Louis Josef, f. 1935 Fina Josef, f. 1936 Jean Josef, f. 1940 Manoch Josef, f. 1943 Karel Josef, f. 1926

Leon Galut Helene Galut Xavier Kall Louis Josef Kall Charles Modest Henri Modest Lisa Russalino Waldemar Modest Torvald Modest Helene Modest Karoli Jean Tchereanen (?)

Kun tolv av de 68 norske romene som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde holocaust. I tillegg døde flere barn født i årene 1934-1945. For første gang publiseres her navnene på de som ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire.

Navnelisten er foreløpig ikke fullstendig og fortsatt er flere navn ukjente ettersom kildene er mangelfulle. Mangelen på kjente navn viser at romenes krigsskjebne til nå har vært nærmest usynlig i Norge. De norske romene finnes ikke i minneskriftet «Våre falne 1939-45» og det ble levert erstatningssøksmål for bare tjue av de døde etter krigen.

Navnene er samlet med hjelp fra forsker Torbjørg Bay, de etterlattes familier, slektsforsker Kai- Samuel Vigardt, arkivmateriale i Byarkivet og litteratur. TOBIAS 2/2010 33 Wilhelm Rasmussen og Eidsvollsøylen

Folkeliv på Karl Johans gate under prøveoppstillingen av søylen i 1926. Fotograf: ukjent. Arkiv: Formannsapet F0004. 34 TOBIAS 2/2010 «Paa Eidsvolds plads, midt mellem poplene, reises en søile paa mindst 20 m., kanske høiere, med en figur paa toppen, som symboliserer friheten eller glæden ved friheten»

Wilhelm Rasmussen og Eidsvollsøylen

En søyle nesten dobbelt så høy som Monolitten, modellert av en av våre fremste billedhuggere som et minnesmerke over medlemmene av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. En søyle som ifølge kunstneren skulle gi oss en følelse av samhørighet med vår gamle historie, og som skulle stå foran Stortinget som et symbol på vår frihet. Hvorfor ble den aldri reist?

Tekst: Unn Hovdhaugen

«Idet vi tror, at vore landsmænd vil være avsluttet med oppfordringen«Hver faar Blakstad. Komiteen utlyste samme år enige med os i, at der paahviler vort folks give efter bedste evne».Det skulle være et en offisiell konkurranse. I juryen satt i forpligtelse til at hædre dem af vore bort- monument som folket stod sammen om. tillegg historieprofessor Jacob S. Worm- gangne, hvis arbeid og besvær har hjulpet En komité ble opprettet for å ha det Müller og den danske billedhuggeren os frem til de vilkaar, under hvilke vi lever kunstneriske, historiske og økonomiske Aksel Einar Utzon Frank. og virker, har vi antaget at kunne paaregne ansvaret for monumentet, og det ble Det var stor interesse for konkur- tilslutning i vide kredse, naar vi opfordrer til utlyst flere konkurranser. Kjente kunst- ransen, og av de 38 forslagene som kom at reise et mindesmærke for grundlæggerne nere som Gustav Vigeland og Christian inn, gikk billedhugger Wilhelm Rasmus- af Norges statsforfatning, medlemmerne Krogh var blant dem som deltok, men sen og arkitekt Otto L. Scheen av med af rigsforsamlingen paa Eidsvold, hvilket ingen av de innsendte forslagene ble seieren med forslaget «Fra Hafrsfjord mindesmærke bliver at oppstille foran Stor- vurdert gode nok. Målet hadde vært at til Eidsvold». Minnesmerket skulle ut- thingets bygning.» monumentet skulle stå ferdig til hun- formes som en 31 meter høy søyle med dreårsjubileet i 1914, men man greide motiver fra Norges historie frem til 1814. Tanken om et nasjonalmonument ble ikke å bli enige om et forslag i tide. Det Komiteen la i sin begrunnelse vekt på at første gang lansert av Henrik Wergeland var liten fremgang i arbeidet og statsråd ideen om å vise Norges historie gjennom i 1836. På grunn av det nasjonalpolitiske og formann i monumentskomiteen, søylens relieffer var gjort på en tiltalende forholdet til svenskene ble det ikke satt Torolf Prytz, tok i 1924 derfor initiativet og verdig måte. I senere tid har det ofte i gang arbeid med noe minnesmerke, til en reorganisering av komiteen. Han vært fokus på søylens nedre del når det men tanken levde videre, og 17. mai oppnevnte et arbeidsutvalg bestående har vært snakk om dens budskap og ut- 1881 ble det sendt innbydelse til det av byarkitekt Harald Aars, riksantikvar forming. Om denne skrev komiteen: «Li- norske folk om å bidra i pengeinnsam- Harry Fett, maleren Eilif Petersen, pro- keledes har den sluttede kjede av høvdninger lingen til et monument. Invitasjonen ble fessor Axel Revold og arkitekt Gudolf paa søilens nedre del baade en symbolsk og

TOBIAS 2/2010 35 Modellen som ble satt opp av søylen i 1926 var i full skala, og festet med en rekke vaiere til bakken for ikke å velte. Fotograf: ukjent. Arkiv: Formannskapet 36F0004 TOBIAS 2/2010 kunstnerisk samlende magt, som gir utryk Rasmussen hadde under studietiden for de værgende og grundlæggende kræfter flere ganger vært i Tyskland, og det var i landet.» etter en reise dit han meldte seg inn i NS Arbeidet med å utforme en modell og dannet Tysk-norsk Selskap her hjem- av søylen startet umiddelbart, og i 1926 me. Han var skremt av mye av det han ble en fullskalamodell satt opp utenfor hadde sett av hendelser under reisene Stortinget. Fotografiene fra prøveopp- sine i Tyskland, men hans hovedfokus settingen gir et godt inntrykk av hvor- var kulturen, og han var opptatt av å dan det ville sett ut om søylen hadde ikke delta i en kulturboikott av landet. blitt reist, den hadde praktisk talt ruvet i Men Rasmussen var ikke hva man kan- bybildet. Ved prøveoppsettingen var det skje kunne kalle en lojal NS-mann, ved på toppen av søylen en løvefigur, i 1934 valget i 1936 meldte han seg ut for en gikk Rasmussen bort fra denne ideen. periode. Advokat Fredrik Platou, sekre- Det ble bestemt at søylen heller skulle tær for monumentskomiteen, skrev i et krones med en rytterfigur;«Jeg fant ut at brev til ordfører Brynjulf Bull i 1971 at rikets grunnlegger, Harald Hårfagre, burde Rasmussens gjeninnmeldelse i NS under få sitt monument i hovedstaden» har han krigen var for å redde kunstnerne i Råd- selv sagt som forklaring på sitt nye valg. huset fra å bli erstattet av tredjerangs I ettertid har flere kritisert at løven ble NS- kunstnere. «Det betalte han med sitt fjernet, og mange mente at det endret livs ulykke» ifølge Platou. monumentet fra en Eidsvollsøyle til en Rasmussens politiske motiver var Vikingesøyle, men komiteen gikk inn ikke fremtredende, og han sier selv for endringen Rasmussen foreslo. Det at han vokste opp i et hjem der man ble gjort vedtak i Stortinget i 1935 om ikke snakket om politikk. Som Platou at søylen skulle bygges og settes opp på skrev kan Rasmussen ha hatt like mye Eidsvolls plass. idealistiske som politiske grunner til å være medlem av NS. På bakgrunn av En søyle i krig hans egne uttalelser etter krigen kan han I 1939 var rundt halvparten av søylen tolkes dit hen at han så medlemskapet ferdighugget i stein, og så godt som i NS som viktig for å kunne påvirke resten av relieffene ferdigmodellert og kunsten. Og særlig viktig i en periode støpt i gips, men da krigen kom stoppet hvor mange av våre mest anerkjente byggingen helt opp i to år hovedsakelig kunstnere var blitt fratatt sine verv og på grunn av dårlig økonomi. I tillegg dermed sin påvirkningskraft. var det en del praktiske forhold som Søylens utforming var bestemt len- gjorde det vanskelig for Rasmussen å ge før krigen, og det ble under krigen fortsette arbeidet. Atelieret han dispo- ifølge monumentskomiteen ikke gjort nerte i Nedre gate 5 hadde i hovedsak forsøk fra NS sin side på å endre denne. vinduer i taket, noe som gjorde det umu- Ved et par anledninger forsøkte tyskerne lig med blending. Leiligheten Rasmus- derimot å benytte søylen til propaganda. sen hadde disponert i Kunstnernes Hus Denne bruken avviste Rasmussen, og ble rekvirert av tyske myndigheter, og han la vekt på at søylen var et historisk Rasmussen ble i følge ham selv tvunget nasjonalmonument som måtte holdes til å flytte til ei hytte i Asker. Mangel på utenfor «døgnets politikk» som han materialer var også et problem under kalte det. NS-myndighetene benyttet krigen, det var blant annet ikke lett å få i stedet de historiske hendelsene ved tak i syenitt til huggingen av de delene Stiklestad for å fremme sin partipolitikk, som gjenstod. Rasmussen hadde også og de reiste en NS-bauta der i 1944, ut- en del offentlige tillitsverv under krigen, formet av Rasmussen. han hadde ansvaret for tilsynet med Under landssvikoppgjøret i 1947 ble utsmykningen av Trondheim Domkirke, Rasmussen dømt til å sone tre år og to han var medlem av utsmykningsko- måneder, men i likhet mange andre på miteen for Oslo Rådhus, og medlem Ilebu, i dag Ila Landsfengsel, sonet han av Kulturrådet. I et brev til Stortinget i bare halvparten. Rasmussen ble dømt 1941 trakk han frem disse vervene som for medlemskap i NS, nazi-drevne Sta- medvirkende grunner til at arbeidet tens Kulturråd og Tysk-norsk Selskap. med søylen var blitt forsinket. Hans deltakelse under NS-stevnet på

TOBIAS 2/2010 37 Stiklestad ble også trukket frem, og ofte at jeg tenker at det jeg hittil har gjort i ble liggende urørt i flere år. Forholdene det at han laget utkastet til et Stikle- livet, bare er en forskole til det jeg nå skal på lageret var dårlig. Etter endt soning stad-monument samt en Quislingbyste. gjøre. Jeg må få ferdig Eidsvollsøylen, mitt bestemte Rasmussen seg derfor for å Dommen ble anket til Høyesterett, men smertensbarn. Den som på grunn av min flytte deler av søylen hjem til seg på anken ble avvist. I en artikkel i Aften- holdning under krigen kanskje aldri vil bli Syverstadkollen i Asker. Høvdingerek- posten 2. februar 1947 ble han beskrevet reist.» Rasmussen håpet selv at hans ken på om lag femti tonn ble flyttet ved som «kultursviker», men det ble også person kunne holdes utenfor den store hjelp av Rasmussens egne midler, og lagt vekt på at vitnene i rettsaken hadde nasjonale sak som han mente arbeidet plassert i hagen. beskrevet ham som en godlynt nazist, med monumentet var. I et brev til Stortingets president- en som vernet om norske interesser skap fra 1957 så monumentskomiteens og tok avstand fra propaganda. Artik- Søylens skjebne medlemmer seg nødt til å si fra seg kelen ble avsluttet med: «Han levde og Arbeidet med søylen stoppet opp igjen vervene sine, da de ikke lenger følte de arbeidet for kunsten». Men etter krigen etter krigen. Mens Rasmussen sonet på kunne stå til ansvar for konservering av var det få formildende omstendigheter Ilebu jobbet monumentskomiteen med å det ferdige kunstverket, eller de økono- vedrørende medlemskap i NS. Etter sikre monumentet, og det ble bygget et miske vurderingene som måtte følge løslatelsen skrev Rasmussen i et brev lager på Skøyen hvor de ferdige delene med. Det ble gjort utredninger om hvor til Herman Wildenvey «Det forekommer og gipsmodellene ble oppbevart. Søylen mye det ville koste å gjøre ferdig søylen,

38 TOBIAS 2/2010 Under arbeidet med søylen benyttet Rasmussen seg av flere assistenter. Personen på bildet er ukjent, men mest sannsynlig en av steinhuggerne. Foto er fra atelieret i Nedregate 5 på 1930-1940-tallet. Fotograf: ukjent. Arkiv: Byarkitekten Dd 0177

avgjørelser i forhold til søylens skjebne. om Eidsvollsøylen» og «Sannheten om Bildende kunstneres styre anbefalte Eidsvollmonumentet» av henholdsvis i 1964 at søylen skulle fullføres. Styret la forfatter Even Hebbe Johnsrud og arki- vekt på at den var godkjent av sakkyn- tekt Gudolf Blakstad, siste gjenlevende dige organer, at den hadde vunnet en i monumentskomiteen, der den siste konkurranse og at den delvis var finan- artikkelen var en kommentar til den siert ved offentlige midler. Ønsket var første. Temaene og problemstillingene at Rasmussen skulle gjøre den ferdig, som ble tatt opp utgjør kjernen i hvor- men så døde han i 1965, 86 år gammel, for søylen aldri ble reist som planlagt. etter kort tids sykdom. Det var mange Johnsrud skrev tidlig at Rasmussens meninger om hva som burde gjøres med politiske valg under krigen ikke burde søylen, og i de påfølgende årene oppsto ha noen betydning for søylens skjebne, en heftig debatt rundt søylens skjebne. og at hans politiske ståsted var helt uin- Det kulminerte med at Stortinget i 1968 teressant og uten relevans for den kunst- ba Kulturrådet om å gi en anbefaling om neriske utformingen. Men så skrev han: hva man skulle gjøre med kunstverket. «Men de som vil forsvare hans minne med Det ble oppnevnt en komité bestående å kreve denne søyle reist foran Stortinget, av maleren Håkon Stenstadvold, ma- de må ha oss tilgitt at vi påpeker den intime og det ble anslått til å være omkring 1,8 lerinnen Inger Sitter og arkitekten Tor- forbindelse vi mener å finne mellom kunst- millioner kroner. Komiteen påpekte i bjørn Rodal. Komiteen anbefalte å ikke verket, kunstnerens tolkning av det og den sitt brev hvor meningsløst den syntes ferdigstille søylen. Deres begrunnelse politiske bevegelse han senere ga sin åpne det var å ikke ferdigstille kunstverket. var at andre kunstnere ikke kunne fer- tilslutning.» Underforstått mente Johns- «Det vil være meget trist om det store ar- digstille den, da søylen med det kunne rud at søylens utforming bærer preg av beide og den offervilje som her er vist fra få et annen utforming enn det som nazistisk ideologi, og at den blant annet hele landet skulle vise seg å være forgjeves opprinnelig var tenkt. Deres løsning derfor ikke burde reises. og de innsamlede midler og gaver bortkastet. var derfor å dele opp søylen og stille ut Det andre ankepunktet til Johnsrud Etter vår mening ville det være å svikte den de ferdige delen, eller inkorporere de i var at søylen og dens utforming ikke innsats og begeistring som reisningen av andre offentlige byggeprosjekter. Fami- lenger var tidsaktuell. Han trakk det så Eidsvollmonumentet har vært omfattet med lien til Rasmussen ønsket derimot ikke langt som å si at arbeidet med søylen var av hele folket fra tanken ble reist i 1836.» at kunstverket ble delt opp, dette kunne en stor personlig tragedie for Rasmus- Den la, som det ble gjort i konkurran- i følge åndsverkslovens bestemmelser sen, og at man skulle være glad for at seutkastet, vekt på at dette var noe hele heller ikke gjøres uten kunstnerens eller hans minne som billedhugger ikke stod folket hadde arbeidet sammen om. Fra hans etterkommeres godkjennelse. I Af- og falt på arbeidet med den. «Den er et de styrende myndigheter bar saken preg tenposten ble det sommeren 1968 tryk- tidstypisk utrykk for en samfunnsholdning av trenering, og de viste liten vilje til å ta ket to artikler med titlene «Sannheten og en historieoppfatning som ikke lenger

TOBIAS 2/2010 39 har gjenklang, aller minst som utrykk for og plassert foran inngangen. Ønsket Byarkitekten, Dd 0177 vårt syn på grunnlovsverket. Skal den no- var å skape et bilde av de forskjellige Byarkitekten, Dd 0178 ensinne reises, må det være for å minne våre stadiene under arbeidet med søylen. Finansrådmannen, Db 0304 etterkommere om hva mellomkrigstiden også Utstillingen, sammen med et avisinn- Formannskapet/Bystyret, F 0004 Johnsrud, Even Hebbe (1968): inneholdt av åndsstrømninger her hjemme.» legg fra Bildende Kunstneres Styre om «Sannheten om Eidsvollsøylen» I: Han ga klart utrykk for at han så ned at Eidsvollsøylen burde fullføres og Aftenposten, aften, 12.6.1968: 3 på, og mente den var utdatert, den his- reises, kan tyde på at kunstnerne støttet torieoppfatningen som var gjeldene da Rasmussen på tross av hans holdninger Litteratur monumentet ble utformet. Ideen om et under krigen. Hansen, Berner (1979): Mannen bak heroisk nasjonalmonument var nok på Men 13. mai 1971 bestemte Stortin- søylen. Løst og fast fra billedhoggeren slutten av 1960-tallet blitt noe foreldet. get å oppheve vedtaket sitt fra 1935 om professor Wilhelm Rasmussens liv, Gudolf Blakstad var helt uenig i at søylen skulle reises. Saken vedrø- Skien: Eget forlag Johnsruds fremstilling, og skrev i sitt rende fullføring og oppsetting av mo- Norsk Kunstnerleksikon (1982-86), motinnlegg at den var direkte misvisen- numentet ble vedlagt protokoll. Søylens Leif Østby (red.), Oslo: de på flere punkter. Særlig punktet om skjebne var fortsatt uavklart, det eneste Universitetsforlaget at søylen skulle ha blitt nazifisert under som var klart var at den ikke ville bli Møller, Arvid (1996): Søyle i krigen. I følge Blakstad ble søylens tema reist på Eidsvolls plass. skyggeland, Billedhuggeren Wilhelm og motiver bestemt allerede i 1925, og Rasmussen, Oslo: Grøndahl Dreyer det ble ikke gjort noen endringer under Parmann, Øistein (1969): Norsk Skulptur i femti år, Oslo: Dreyer krigen. Her refererte han til monuments- Fra Eidsvolls plass til Bøverdalen Stangeland, Andr. (1962): komiteens protokoll. Blakstad var også Åmund Elvesæter fra Bøverdalen hadde Eidsvollsmonumentet 1836-1962 En kritisk til hvordan Johnsrud la vekt på at blitt kjent med Rasmussen etter krigen, samtale og en dokumentasjon, Oslo kunstverket ikke lenger var tidstypisk. og de fikk et nært forhold på tross av Han stilte spørsmål ved om en genera- motstridende politiske holdninger sjonen hadde rett til å forkaste et aner- under okkupasjonen. Elvesæter enga- kjent kunstverk utformet i en annen tid, sjerte seg i saken, og jobbet særlig etter og under andre forutsetninger. Det er Rasmussens død for at søylen måtte en interessant problemstilling, hvordan reises. Flere meldte seg etter hvert på hadde vi forholdt oss til Eidsvollsøylen i i kampen om søylen, både Eidsvoll og dag om den hadde blitt reist rundt 1940? kunstnerens fødeby Skien ønsket at Og det hadde den vel kanskje blitt gjort søylen skulle bli reist hos dem. Men om krigen ikke hadde kommet. søylen var eid av Staten, og den måtte Foreningen Norske Billedhuggere derfor frigis fra Stortingets president- skrev i et brev til Stortingets president- skap før noen ferdigstillelse og oppset- skap i 1969 at den mente søylen var et ting var mulig. Dette ble gjort i 1992, og bilde på den alminnelige kunst- og his- samme dag ble gipsmodellene som ennå torieoppfatningen i mellomkrigstiden. ikke var hugget, fraktet til Opplandske Søylen representerte en monumental Betongindustri for støping. Elvesæter tendens, og var således også et typisk brukte 2,6 millioner fra egen lomme på eksempel på den gjeldende periodens ferdigstillelsen. Søylen ble reist i oktober kunst. Selv om formspråket til Rasmus- 1992 under navnet Sagasøylen i Bøver- sen ga et alminnelig bilde av kunst- dalen. Søylen forteller, der den står oppfatning i mellomkrigstiden, var det nesten inneklemt blant høye fjell, mye ikke uvanlig i etterkrigstiden å forbinde om Norges historie, og ikke bare frem denne mytologien og dette formspråket til 1914 slik som Rasmussen opprinnelig med nazismen. Denne typen assosiasjo- hadde tenkt. ner var lite forenlig med et nasjonalmo- nument, og fremstod for kritikerne som vanskelig å se bort fra. Kilder I 1969 ble det etter initiativ fra Bil- Aftenposten, morgen, 6.2.1947: dende Kunstneres Styre arrangert en «Billedhugger Rasmussen ville ikke minneutstilling for Rasmussen i Kunst- bryte den norsk-tyske forbindelse. nernes Hus. Utstillingen var delt i tre Vitnene betegner han som en godlynt deler, der den ene tok for seg arbeidet nazist.» Aftenposten, morgen, 4.11.1969: 4: med Eidsvollsøylen. Dette var første «Kunst og kunstnere. Minneutstilling gang publikum kunne se deler av den Wilhelm Rasmussen i Kunstnernes mye omtalte søylen. Det ble stilt ut Hus.» Kunstneren Wilhelm Rasmussen og den gispmodeller og ferdige relieffer, og Blakstad, Gudolf (1968):«Sannheten ferdighugde Høvdingrekken etter at han hentet sokkelen med den ferdig hogde høvdin- og Eidsvollsmonumentet» I: den hjem til Syverstadkollen. Fotograf: ukjent. gerekken ble fraktet på en kjempetrailer Aftenposten, aften, 25.6.1968: 9 Arkiv: Formannskapet F0004

40 TOBIAS 2/2010 TOBIAS 2/2010 41 Den vanskelige skolehverdagen

Undervisning i provisoriske lokaler, Sagene skole 1944. Fotograf: ukjent. A-40066/Ua/0001/023

42 TOBIAS 2/2010 Den vanskelige skolehverdagen

Okkupasjonen og tyskernes rekvirering av skoler medførte en svært annerledes skolehverdag. Hvilke følger fikk dette for elever og lærere i årene 1940-1945?

Tekst: Mona Bruland

TOBIAS 2/2010 43 Det er betegnende at arkivmaterialet fra enkelte osloskoler fullt eller delvis mangler klassedagbøker, lærerrådspro- tokoller og karakterprotokoller for årene 1940-1945. Eksempelvis har arkivene fra Lakkegata skole og Lilleborg skole ingen klassedagbøker fra krigsårene. Det kan være ulike årsaker til at materiale har kommet bort, men tyskernes rekvirering av skoler er antageligvis én viktig grunn til de hull man finner i arkivmaterialet. Ordre om rømming av skolene ble gitt uten varsel eller med så kort tidsfrist at det bare i liten grad var mulig å redde unna det mest nødvendige skolemateri- ell. Det som ble stående igjen på skolene ble ofte helt ødelagt eller kastet. Kort tid etter 9. april startet tyskerne å rekvirere skoler i Oslo. Det må ha vært både trist og skremmende for lærer og elev å se skolen totalt forvandlet fra å være barnas høyborg til å bli en mili- tærkaserne hvor hakekorset vaiet ute i skolegården. I løpet av mai måned var de fleste av folkeskolene i Oslo beslaglagt. Med dette fulgte et enormt arbeid for å finne tilstrekkelig med undervisningslokaler for alle byens elever. Problemet med å skaffe nok lokaler, vedvarte hele ok- kupasjonstiden. «Tyskerne i gutteoppgangen, vi i resten av skolen» Bolteløkka skole var den skolen i Oslo som hadde spredd undervinsingen mest under okkupasjonen. I siste skoleår under krigen hadde den undervisning på 163 forskjellige Lærerrådsprotokollene gir oss et inn- steder. Her i Fru Ramdahls spisestue i 1944. Fruen tok selv på seg bryet med å koke og servere havresuppe. Fotograf: ukjent. A-40066/Ua/0002/006 blikk i hva som ble drøftet på møter mellom lærere og overlærer. Noen skoler har utførlig notert ned hvordan undervisningssituasjonen var under krigsårene. I Lilleborg skoles lære- skoledag. Elever og lærere fikk beskjed gjaldt blant annet Boltløkka, Ila, Kam- rådsprotokoll for årene 1940-1943 har om at skolen var rekvirert av tyskerne. pen, Lilleborg og Sagene skoler. Til tross overlærer Per Kviberg gjort grundige De hadde likevel ikke mistet skolen for for vanskeligheter med å finne tilstrek- notater. Disse forteller oss om skolehver- godt. Protokollen viser at tyske solda- kelige lokaler til undervisningen, ble det dagen de første dager og måneder etter ter som hadde inntatt skolen, ble noen med god grunn, utvist stor skepsis til okkupasjonen. Allerede den 10. april – dager for så å reise igjen. Dette skjedde det å ta i bruk delvis frigitte skoler. I et «panikkdagen» ble det holdt lærerråd. opp til flere ganger. Skolen ble grundig skriv fra Finansrådmannnen i juli 1940 Ryktet om at byen skulle bli bombet rengjort hver gang tyskerne dro. Der- het det at det ikke under noen omsten- førte til panikk og ikke minst flukt fra etter tok man skolebygningen i bruk dighet måtte settes i gang undervisning hovedstaden. Lærerrådet drøftet hvilke igjen, men det var hele tiden uvisst når «før der fra skolemyndighetenes side kan gis lærere og lærerinner som skulle under- de tyske soldatene kom tilbake. 16. mai utrykkelig tilsagn om at undervisningen vise ved en eventuell evakuering, en skrev Kviberg at hver klasseforstander kan skje på fullt betryggende måte med hel evakuering som ikke fikk det omfang foreløpig underviste i sin klasse, men atskillelse fra de tyske militære». Også i man først trodde. De følgende dagene må være «forberedt å rykke ut så snart tyske et skriv fra Skolerådmannen påpekes fram til og med 15. april møtte hele per- tropper kommer». det at det beste er å benytte skoler som sonalet, men kun sju – åtte elever. Fra 17. Det hendte at skoler som var re- ikke ble brukt til å innkvartere tyske april begynte det å normalisere seg og kvirert fikk beskjed om at skolene igjen soldater. Overlæreren fra Lilleborg skole i alt 423 elever møtte til undervisning. kunne taes i bruk for undervisning. hadde imidlertid meldt fra at han hadde Antall elever økte i dagene som fulgte. Flere skoler var «lovt frigitt til bruk for fått i stand en ordning som var fullt 29. april møtte i alt 540 elever fram skolen» fra høsten 1940. Enkelte skoler forsvarlig ut i fra den situasjonen man ved Lilleborg skole. Det ble ingen vanlig ville imidlertid kun bli delvis frigitt. Det hadde. For eksempel står det notert i

44 TOBIAS 2/2010 Bolteløkka skole var den skolen i Oslo som hadde spredd undervinsingen mest under okkupasjonen. I siste skoleår under krigen hadde den undervisning på 163 forskjellige Danskehjelpens suppestasjoner ga god næring til skolebarna i Oslo. Bilder er samlet (og steder. Her i Fru Ramdahls spisestue i 1944. Fruen tok selv på seg bryet med å koke og servere havresuppe. Fotograf: ukjent. A-40066/Ua/0002/006 muligens tatt) av overlærer Katrine Arnesen ved Sagene skole. A-4066/Ua/0002/001

lærerrådsprotokollen 27. mai: «Tyskerne i nerløkka, Møllergata og Uranienborg er beregnet på ca. 28 klasser. Under de nå- gutteoppgangen, vi i resten av skolen.» Selv skoler. Krigens siste to år var samtlige værende forhold har vi barn fra 3 forskjellige skolens lekeplass ble delt i to ved hjelp ordinære folkeskoler rekvirert av tyske skoler med til sammen 70-80 klasser. Hertil av et stort tau. militærmyndigheter. kommer så den Tekniske Aftenskole og flere På Bjølsen kunne Lilleborg skole få ettermiddagskurser. Skolens lokaler er derfor låne 13 rom på formiddagen og 11 rom Provisoriske lokaler og private hjem nå fullstendig overbelastet og opptatt fra på ettermiddagen. Dette skulle imidler- Hvor hadde man undervisning når kl. 9 til kl. 21. Vi har dessuten måtte leie tid vise seg å bli en kortvarig løsning. skolebygningen var omgjort til militær- leselokaler på 3 forskjellige steder utenfor 15. oktober opplyste overlærer Kviberg kaserne? Som eksemplet med Lilleborg skolen.» Man var nødt til å lese på skift at tyskerne også hadde rekvirert hele skole har vist fant man ofte lokaler i og lokalene ble brukt både tidlig og sent. Bjølsen skole. andre skoler. Grünerløkka skole huset til For at elevene skulle få samme antall Historien om Lilleborg skole viser tider elever fra Lakkegata og Sofienberg dag- og ettermiddags undervisning, hvor utforutsigbar skolehverdagen var skole. Lilleborg skole fikk bruke rom lagde man skiftordninger. Uten tvil for elever og ikke minst skolepersonalet. ved Bjølsen skole. Elever fra Majorstua må dette ha skapt mye ekstraarbeid for Situasjonen var ikke unik. 1. oktober skole fikk undervisning ved Uranien- lærerne. At undervisningstidene stadig 1940 hadde folkeskolen 149 klasserom borg skole. Elevtallet økte betraktelig på endret seg må også ha vært en belast- til rådighet. Antallet klasser var da 589. de skolene som ennå ikke var rekvirert ning for elevene. Ved utgangen av skoleåret 1940-1941 eller som var frigitt for en kort periode. Veldig ofte måtte man ta i bruk an- hadde den kommunale skolen kun En beskrivelse av situasjonen ved Gam- dre lokaler som var til rådighet. Klasser fire hele skolebygg til disposisjon til lebyen skole viser hvor stort presset fra én og samme skole ble spredt over undervisningsformål; Gamlebyen, Grü- kunne bli: «Lokalene ved Gamlebyen skole hele byen. Lokaler fant man blant an-

TOBIAS 2/2010 45 net i menighetshus, forsamlingslokaler fra Sagene skole. Og kanskje var det og fabrikker. Det var ikke uvanlig at én mindre strevsomt å ha elevene hjemme skole hadde sine klasser fordelt på 15- enn å dra byen rundt til de ulike hjem. 20 ulike lesesteder. Og man kan tenke Likevel må det ha stilt store krav til både seg hvilket svare strev mødrene hadde kreativitet og tålmodighet: «Hver morgen med å få barna av gårde til ulike tider og forandret jeg huset mitt til skolestue. Og det forskjellige lokaler. En flokk med skole- gikk, bare en slo av på kravet om god plass. barn på vandring var et typisk trekk i 14 ved spisebordet, 3 ved hvert skrivebord, datidens gatebilde. 1 på kne i sofaen ved sybordet og 2 ved det Mange av lokalene som ble tatt i gamle sybordet.» bruk var nok svært enkle og manglet antagelig det meste av det som er van- Kristendomskunnskap, lig inventar i et klasserom. Lærerinne norsk og regning Helene C. Kløvstad var lærer ved Sa- Med klassene spredt over store deler av gene skole under krigen. Hun skriver byen er det innlysende at man i stor grad at skolearbeidet til tross vanskelige måtte oppgi prinsippet om faglærere. omstendigheter gled inn i mer eller min- Under krigsårene var det derfor vanlig dre normale former. «Vi vente oss til de at hver lærer underviste sin klasse. merkelige omgivelsene. Å sitte oppå en rulle I følge Normalplanen fra 1939 fikk i engelsktimen ble en naturlig ting, å med- elevene karakterer fra 4. klasse, én gang bringe stol selv like selvfølgelig. […] Hadde i året. Karakterprotokollene kan gi oss en ikke tavle, fikk en bruke andre ting, f.eks en idé om hvilke fag skolene ga under- dørflatene». Noen av klassene fra Sagene visning i. Karakterer gitt i 4. klasse for holdt til i Ila kirkes lokaler. Det oppstod gutter i skoleåret 1940/41 på Lakkegata en del pussige situasjoner når kirke og skole viser at man der klarte å gjennom- skole skulle arbeide på skift i samme føre alle fag fra planen. Protokoller fra rom. Hver lørdag hadde engelskklassen Sagene skole for det neste skoleåret viser time på galleriet og i sakristiet i kirken. at flere 4. klasser fikk undervisning i et Når det var vielse måtte elevene stå begrenset antall fag. A og B-klassen for utenfor å vente. piker hadde fagene kristendomskunn- I mangel på noe annet hendte det skap, norsk, regning og håndarbeid. at man måtte ta i bruk rom som abso- C-klassen for piker hadde i tillegg natur- lutt ikke egnet seg til undervisning. fag, skrivning og tegning. Det er ingen Småklassene ved Gamlebyen skole leide informasjon i protokollene som forklarer rom på et loft i Arups gate. I brev til hvorfor undervisningen var ulik innen- generaldirektøren for Norges Statsba- for et og samme klassetrinn. Kanskje ner hvor skolens overlærer søker om å holdt C-klassen til i bedre lokaler enn leie rom i den nye toghallen, beskrives A og B-klassen? Likevel var det ingen lokalet som svært dårlige: «Lokalet er så av klassene som hadde fagene geografi, mangelfullt at det må ansees uforsvarlig å historie, sang eller kroppsøving. Karak- benytte et sådant skolerom for barn i alderen terprotokoller for 4. klasse fra Sagene 6 ½ til 10 ½. Det er kun den rene nød som og Gamlebyen skoler året 1942/43 viser har gjort at vi har måttet benyttet det.» også kutt i antall fag. Klassen på Sagene Når verken andre skoler eller loka- skole fikk kun undervisning i tre fag, ler var tilgjengelige eller tilstrekkelige, mens man ved Gamlebyen skole klarte forsøkte man å få til undervisningen i å gjennomføre fem av de elleve obligato- private hjem. Mange foreldre stilte sine riske fagene. Karakterprotokoller for de stuer til disposisjon. Fra Bolteløkkas yngste klassene synes å antyde at det i lærerrådsprotokoll kan vi lese fra møtet noen skoleår ble undervist i få fag, men 11. januar 1943: «Det blir nu undervis- man dekket alltid opp for fagene kris- ning 3 dager i uken i de leide rom, de øvrige tendomskunnskap, regning og norsk. 3 dager blir det undervisning i elevenes Ser man i enkelte karakterproto- hjem.» Ordningen må ha minnet om den koller for 5.-7. klasse er situasjonen en såkalte omgangskolen, den vanligste annen. Mye tyder på at man prioriterte skoleformen fram til 1860, da lærerne å få til flest mulig fag i de høyre klas- reiste rundt og ga elevene undervisning. sene. Likevel er det noen fag som gjen- Lærerne åpnet også sine hjem for nomgående synes å ha vært vanskelig undervisning. «Aller heldigst stillet var å gjennomføre for alle klassetrinn. De I «skomakerstua» på Sagene hvor det ble servert melk i årene 1940-1941. Fotograf: ukjent. A-40066/Ua/0004/002 vi lærere som hadde høve til å ha barna fagene som oftest er utelatt fra karak- hjemme hos oss selv», skriver en lærerinne terprotokollene er husstell, håndarbeid

46 TOBIAS 2/2010 I «skomakerstua» på Sagene hvor det ble servert melk i årene 1940-1941. Fotograf: ukjent. A-40066/Ua/0004/002

TOBIAS 2/2010 47 og kroppsøving. Husstell og håndarbeid ding om endring av Normalplanen i temperaturen i overskride 18 grader, krevde materialer og varer som ikke forhold til fremmedspråkopplærin- kan vi lese i enkelte lærerrådsprotokol- lenger var lett tilgjengelige og spesi- gen. Departementet ville innføre tysk ler. Det kunne bli kaldt å sitte stille i alrom var vanskelig å oppdrive. Det i 6. klasse fra høsten 1942. Tysk skulle flere timer. Ofte medførte dette kortere forklarer hvorfor faget kroppsøving i være det eneste fremmedspråket på skoledager. «På særlig kalde dager kan så liten grad ble gjennomført. Likevel skolen. Ikke uventet møtte faget stor elevene i småklassene lese kortere tid. Ingen vitner protokollene om at man til tider motstand både fra lærere og elever. skal sitte og fryse», står det i en protokoll fant løsninger. Kanskje fikk man til lin- fra Ila skole. jegymnastikk utenfor de provisoriske «Ingen skal sitte og fryse» Flere av krigsvintrene var svært lokalene? kalde og i visse perioder var det kun un- Brenselssituasjonen var vanskelig under Ser man i protokoller fra skoleåret dervisning annenhver dag. Noen ganger hele okkupasjonstiden. For å innskrenke 1942/43 for 6. og 7. klasse vil man se ble det iverksatt brenselsferie, en form forbruket av brensel var det klare be- at engelskfaget er byttet ut med tysk. for skoleferie, for å spare brensel. Men stemmelser om fyring og temperatur 17. mars 1941 sendte Kirke- og un- man prøvde i det lengste å gjennomføre i klasserommet. Til tider skulle ikke dervisingsdepartementet ut en mel- undervisningen. I noen av lokalene som

48 TOBIAS 2/2010 Danskesuppa ble lagd på Cerenahavre fra Danmark. Her fra den første suppestasjonen i Lilleborg menighetshus. Bilder samlet (og muligens tatt) av overlærer Katrine Arnesen ved Sagene skole. A-40066/Ua/0002/002

tyskerne og NS. Mye ville vært vunnet I en lærerrådsprotokoll fra 1943 kan dersom man klarte å få den nye ideo- vi lese at «på grunn av ernæringsvan- logien inn i skolen. Lærerne var derfor skelighetene må elevenes hjemmearbeid utsatt for stort press. Situasjonen tilspis- innskrenkes til det minst mulige. Mandag set seg våren 1942 da Quisling opprettet leksefri». Samme år uttalte skolelegesje- Norges lærersamband som skulle tjene fen at antall fraværsdager på grunn av som et mellomledd mellom lærere og sykdom hadde økt sammenlignet med de offentlige myndigheter. Alle lærere tiden før krigen og de første krigsårene. var forpliktet til å bli medlem. Lærer- Barnas energi og arbeidsevne var tyde- organisasjonene oppfordret på sin side lig redusert. Høyde og vektmåling av til kamp mot sambandet, en kamp som elevene i mars 1945 viste at den økning det store flertallet av lærere sluttet seg man hadde sett i elevenes høyde i årene til tross trusler om arrestasjon og tap 1920-1940 var stoppet opp. Likeledes var av lønn. gjennomsnittsvekten gått ned. At tilstan- NS-myndighetenes svar på lærerak- den i det siste krigsåret ikke var verre, sjonene var å stenge skoler over hele lan- må antagelig forklares ut fra blant annet det under påskudd om såkalt «brensels- landopphold og Danskehjelpen med ferie». Osloskolene ble stengt i februar sendinger av matpakker og havregryn. og åpnet ikke før i begynnelsen av mai. I krigsårene 1943-1945 fikk Gudrun Den 20. mars ble cirka 1100 lærere arres- Collett, pastor Dagfinn Hauge ved Lil- tert. Om lag sytti av disse var fra Oslo. leborg menighet og Kristin Arnesen De aller fleste fra Østlandet ble sendt til overlærer ved Sagene skole ideen om Grini fangeleir. Mange av dem som ikke å koke havresuppe til skoleelevene. var rammet av arrestasjoner fortsatte sin De hadde hørt at to lærerinner på Sa- kompromissløse kamp og opprettholdt gene skolen hadde startet utdeling av undervisningen til tross for at Kirke- og brødskiver i klassene sine. En del av undervisningsdepartementet hadde Danskehjelpen var forsendelse av havre- nedlagt forbud mot dette. Lærerne fikk gryn. Første suppestasjon ble opprettet bred støtte hos foreldrene som åpnet i Lilleborg menighetshus. Pastor Hauge sine hjem for «illegal» undervisning. fikk tak i husmødre som sa seg villig til å I mai 1942 kunne undervisningen koke suppe hver sin dag i uken. Rektor starte opp. Mange lærere var imidlertid Arnesen skaffet suppekjeler og annet fortsatt arrestert. Én av de arresterte læ- nødvendig utstyr. Til å begynne med rerne ved Lilleborg skole ble ikke løslatt ble havresuppe kun utdelt i de nordre før langt ut på høsten. Et stort antall og østlige by områdene, men ble senere elever sto derfor mange måneder uten utvidet til hele byen. Det skulle i alt bli Ruseløkka skole disponerte hadde man undervisningstilbud. 37 ulike suppestasjoner. Et utdrag fra koks, men manglet opptenningsved. I lærerprotokollen fra Lilleborg skole i skolens lærerrådsprotokoll ser vi at der- mars 1943 forteller hvordan det hele ble som barna tok med seg fliser til oppten- Danskesuppe og tran organisert for denne skolen. Fra og med ning, var det mulig at man kunne holde Mangel på mat var et stort problem 19. mars skulle elevene få «havrevelling undervisningen i gang én måned lenger. under krigen og rasjonering på mat- hver dag på Soria Moria. Dette er blitt mu- Da brenselet tok slutt måtte man ty til varer tiltok gjennom krigsårene. Dette lig fordi danske menigheter har sendt opp private hjem i den utstrekning det var fikk naturligvis også store følger for havregryn, byggryn og tørrmelk. Gjennem mulig. Noen skoler var heldige og dis- skolebespisningen. Oslofrokosten som menighetene i Oslo er disse gavene kommet ponerte rom med elektrisk oppvarming. ble innført i begynnelsen av 1930-årene til skolene. Kjøkkenpersonalet på Lilleborg Disse rommene ble gjerne forbeholdt de stanset opp 9. april 1940. Under krigen fabrikker har påtatt seg å koke suppen. eldste barna. ble det til tider delt ut både kålrot og Formiddagsklassene spiser etter skoletid melk. Fra 1942 fikk elevene tran og i 1944 og ettermiddagsklassen spiser før skoletid. Landsdekkende brenselsferie ble det etter anmodning fra skolelegesje- […] Personalet må følge elevene hvis det Kontroll over norsk skole var viktig for fen innkjøpt C-vitamintabletter. er mulig». Når man vet hvor viktig sko-

TOBIAS 2/2010 49 lebespisningen var for mange under fredstid, er det ikke vanskelig å forstå at havresuppen hadde usedvanlig stor betydning under krigen. Og det er ingen tvil om at barna satt pris på suppen. I et takkebrev sendt til Danmark skriver en elev i 4. klasse: «Jeg vet ikke hvordan det skulle gått hvis vi ikke suppe hadde fått. Min hjerteligste takk og tanke jeg sender til alle danske venner.» «Den var herjet […] men den var vår!» Freden kom 8. mai 1945. Fem års ok- kupasjon var endelig over, og man så fram til at hverdagen skulle normalisere seg. Det tok likevel tid før skolene ble endelig frigitt. Enkelte skoler ble brukt til å innkvartere engelske soldater, andre ble overtatt av Røde Kors som benyttet skolene for å hjelpe frigitte fanger. Like viktig var det at skolene var i så dårlig stand at omfattende reparasjoner var nødvendige. Gleden var stor da skolene igjen kunne tas i bruk. Slik beskriver en lærer sitt første møte med Sagene skole etter frigjøringen: «Ferden gikk gjennom alle korridorer, overalt var det blomster som barna var kommet med. Fra alle skolens vinduer vaiet små flagg. Det var en stor dag: Vi hadde fått igjen skolen vår. Den var herjet og medtatt – men den var vår! »

Kilder Bolteløkka skole, Ab 0001 Ila skole, Aa 0001 Lilleborg skole, A 0002 Ruseløkka skole, A 0002, A 0005 Sagene skole, H 0003 Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947. Oslo (1952) Beretning om Oslo folkeskole, tvangsskole og fortsettelsesskole 1927-1928, 1945-1946. Oslo Finansrådmannen, Db 0190

Litteratur Aartun. Leiv Brynjulf og Sigurd Aartun (2003): Motstandskampen i skolene 1940-1942. Lærerstriden mot nazifiseringen. Oslo: Orion forlag Melvold, Erik Oluf (2000): Kampen om skolen. Oslo kommune, skoleetaten, skoleadministrasjonen. Skolen ved fossen 1861-1961, (1961) utgitt ved Sagene skole. Oslo: eget forlag Ila skole 50-års jubileumsberetning 1916-1966, (1966) Oslo: Tengs boktrykkeri

50 TOBIAS 2/2010 Skolebarn fra Sagene med norske flagg den første dagen på «egen» skole etter frigjøringen 1945. Foto: ukjent. A-40066/ Ua/0003/009 TOBIAS 2/2010 51 SykehusSykehusenes bidrag i motstandskampen og motstandskamp var ikke uten betydning. Jøder ble holdt skjult og politiske fangepasienter fikk hjelp til å flykte.

52 TOBIAS 2/2010 «Den store ambulanse fra Ullevål til Hadeland.» Ullevål sykehus sendte ut en konvoi med store ambulanser, busser utstyrt med sykebårer, for å hente evakuerte sivilpersoner fra traktene rundt området Stryken – Harestua, hvor det pågikk kamphandlinger. I noen kaotiske aprildager brakte Ullevålambulansene omkring tusen sivile evakuerte til byen. Foto: ukjent. A-40202/Ua/0008/492a

SykehusSykehusenes bidrag i motstandskampen og motstandskamp var ikke uten betydning. Jøder ble holdt skjult og politiske fangepasienter fikk hjelp til å flykte. Tekst: Ragnhild Bjelland

TOBIAS 2/2010 53 20. april 1940 ankom et tysk hospitalskip Oslo havn, og overtok forpleiningen av en del av de tyske sårede soldatene. Skipet vi ser her (i bakgrunnen) er trolig identisk med hospitalskipet «Berlin», ett av åtte tyske «Lazarettschiffe» i bruk under andre verdenskrig, og som var satt inn i norske farvann første del av krigen. I 1945 ble «Berlin» truffet av to miner under evakueringen av flyktninger i Østre del av Baltikum. Etter krigen ble skipet imidlertid reparert og gikk i trafikk i Svartehavet inntil 1986, da det kolliderte med skipet «M/S Pjotr Wassjew», en ulykke som kostet nesten fire hundre personer livet. Fotograf: ukjent. Fra bildesamling, gitt som gave til Byarkivet av Per Vagmo.

Sykehusene var ikke uforberedt på pasienter fra Ullevål psykiatriske avde- krigen som skulle komme. Høsten 1939 ling overflyttet til Dikemark, og den 25. førte den urolige situasjonen i Europa april ankom ytterligere 75 pleiepasienter til at det ble utarbeidet en evakuerings- fra Ullevål hit. Tuberkulosepasienter fra plan for sykehusene som tilhørte Oslo de indremedisinske avdelingene på Ul- kommune. Her var det også planer for levål ble på sin side flyttet til Vardåsen beskyttelse av sykehusene mot luft- og sanatorium, også dette 12. april. Oslo gassangrep. En rekke tiltak ble satt i kommunale sykehus benyttet i tillegg gang. Flere uker før krigsutbruddet var restaurantene på Frognerseteren og vinduer blendet med trelemmer, og for- Skimuseet som evakueringshospital i skriftene for alarmsystemer, tilfluktsrom noen uker. og andre sikkerhetsforanstaltninger Ved Aker sykehus ble pasientene etterfulgt. Det ble også foretatt betyde- ved kirurgisk avdeling flyttet fra de lige forhåndsinnkjøp av medikamenter, øverste etasjene til «de mer sikre» første- legerekvisitter og tekstilvarer, dessuten og andreetasjene, samt ned i kjelleren, fullt utstyr til seks hundre sykesenger som var sikret mot splintfare. med tilhørende inventar, fortrinnsvis 1. mai beslagla imidlertid tyske bestemt for eiendommer på landet som militære myndigheter det kommunale ifølge evakueringsplanen skulle tjene sykehus på Tonsen, og gjorde det om til som reservesykehus for Oslo kommune. krigslasarett. Aker sykehus måtte altså I tillegg ble det kjøpt inn tusen reser- flytte fra sine bygninger. Aker kommune vemadrasser i tilfelle sykehusene måtte opprettet kort tid etter et midlertidig ta hånd om et større antall sårede. sykehus, først på Tåsen skole, og fra 30. juni, på Berg skole. Kapasiteten var Evakueringen på omkring to hundre pasienter. Men Den 9. april og de nærmeste dagene ble ikke alle pasienter tilhørende Aker fikk hundrevis av pasienter utskrevet fra plass på Berg skole. I løpet av krigsår- de kommunale sykehusene i Oslo og ene leide kommunen derfor senger ved Aker. Sporveisselskapets omnibusser Diakonhjemmets Sykehus, Rheuma- bidro, sammen med privatbiler, til en tismesykehuset, Røde Kors Klinikk og effektiv hjemsendelse av oppegående senere, da denne avtalen opphørte, på pasienter. Det gjaldt å få mest mulig Svenske Röda Korsets Sjukhus. Syke- allerede 9. april. Det var fem menn. ledig kapasitet til sårede. I tillegg måtte huset opprettet dessuten førti plasser i Klaveness forteller at det i journalen er sykehusbygninger tømmes, helt eller Grefsen Vels lokaler. notert opplysninger om fire av dem: En delvis, da det under rådende forhold var truffet av granatsplint, en var «såret ikke var forsvarlig å ha sengeliggende Norske og tyske krigspasienter ved Studenterlunden», en på Frøen, og pasienter der. Fra Ullevål sykehus og I krisedagene sørget sykehusrådmann en ble funnet bevisstløs på gaten. Den Krohgstøtten sykehus ble det skrevet ut Thv. Klaveness for at Hager Landkrigs- 13. april og de påfølgende dagene ble omkring åtte hundre pasienter, mens det reglementets (bidrag til Haagkonven- det brakt inn sårede norske soldater ble sendt hjem omkring 480 pasienter fra sjonen nr. 4) viktigste bestemmelser som hadde vært med i kamper utenfor Aker sykehus. for krigføring på land, herunder om byen. Det kom også sårede og syke Mange av de sengeliggende pasien- syke og sårede, ble sendt til overlegene, nordmenn fra forskjellige andre steder, tene ved Oslo kommunale sykehus ble sykehusutvalgets medlemmer og alle særlig fra fangeleirene i Oslo sentrum og evakuert til Dikemark sykehus i Asker. etater og avdelinger som hørte til un- på Hvalsmoen. I løpet av april 1940, ble 12. april transporterte Krohgstøtten der rådmannen. Det var med andre ord i alt 98 norske krigspasienter innlagt, 25 sykeavdeling de 58 gjenværende sen- fokus på at internasjonale regler for be- av disse på grunn av skuddsår. gepasientene hit. På Dikemark ble de skyttelse av syke og sårede i strid skulle Fra den 10. april begynte innleggel- anbrakt i tre egne bygninger. Tilbakefø- respekteres – også i forhold til tyske sen av tyske pasienter, vesentlig fra skip ringen til Krohgstøtten skjedde først 11. soldater. De første norske krigspasien- fra den tyske flåten. Den første dagen september. Den 12. april ble også tretti tene ankom Oslo kommunale sykehus ble det lagt inn ni skadede fra slagskipet

54 TOBIAS 2/2010 Lützow og én fra S/S Lübeck. Flere var lasarett for Ullevåls epidemiavdeling, Det ble betalt samme kurpenger for de uvitende om hvilken båt de var kommet ble også tatt i bruk for lettere sårede tyske soldatenes forpleining som det med, andre hevdet de ikke hadde lov å tyske soldater. som var fastsatt for utenbysboende. Sy- opplyse om det. Men av de innlagte som Fra 14. april av var det stasjonert kehusrådmann Thv. Klaveness fortalte oppga båtnavn, var hele førti fra Blücher. en tysk sanitetsflytjeneste i Oslo, og senere i sin bok Oslo kommunale sykehus Tretten av disse led av forfrysning, seks en del av de innlagte tyske soldatene i krigens tegn at det på et møte på politi- var forbrent og fem hadde beinskader. ble transportert med fly til Tyskland. mester Welhavens kontor den 11. april, Fra den 13. april av ble det også I tillegg ble en del soldater overført til der bl.a. finansrådmann Hartmann, innlagt tyske soldater som var såret i et tysk hospitalskip da dette ankom disponent Stranger og samtlige politi- kamphandlinger i Østlandsområdet. 20. april. I løpet av april ble samtlige fullmektiger var til stede, ble referert en De sårede og syke tyske soldatene ble tyske pasienter, der tilstanden tillot det, takk fra den tyske kommando til byens fortrinnsvis innlagt på Ullevål sykehus. utskrevet fra Oslo kommunale sykehus, sykeanstalter for pleien av de tyske Men etter tyskernes ønske ble Krohg- ettersom tyskerne, som nevnt, åpnet sitt soldatene. Videre ble det fra samme støtten sykeavdeling reservert for tyske eget sykehus i Aker kommunale syke- hold, referert en erklæring som gikk ut indremedisinske pasienter. Avdelingen hus sine lokaler på Tonsen fra og med 1. på at ingen norsk pasient skulle behøve ble likevel ikke benyttet i særlig grad, mai 1940. Fram til mai var det i alt 303 å utskrives fra sykehusene for å gi plass kun 29 pasienter ble innlagt. Ullevålsvei- tyske krigspasienter under forpleining for tyske pasienter. ens særskole i Bolteløkkens allé 8, som på Oslo kommunale sykehus. Av disse Epidemiavdelingens gamle likhus på nylig hadde vært benyttet som reserve- var det fire som døde. Ullevål sykehus ble satt i stand for å

TOBIAS 2/2010 55 motta døde tyskere, vesentlig fraBlücher . skadede på Legevakten og 57 på Ul- På Ullevål sykehus måtte man anlegge En tilsvarende ordning ga plass for falne levål sykehus. Og etter bombeulykken nye spesielle tilfluktsrom ved siden av nordmenn. I dagene 13.-24. april ble nyttårsaften 1944, der en fullsatt trikk på tilfluktsrommene i epidemiavdelingens det i alt brakt inn 167 døde tyskere og Drammensveien ble truffet av britiske gamle paviljonger, som ikke fungerte 14 falne nordmenn på Ullevål sykehus. bomber tiltenkt Victoria terrasse, ble tilfredsstillende. De nye rommene ble Den første tiden ordnet de tyske myn- det brakt inn 15 sårede og 51 døde til støpt i betong, omtrent i kjellerdybde, og dighetene med begravelsen av de døde Ullevål. I tillegg ble 22 sårede fraktet til rommene ble utstyrt med oppvarmings- tyske soldatene på Vestre gravlund. I Legevakten. anlegg. Oppføringen av tilfluktsrom- juni 1940 var Ullevåls laborant, etter an- mene ble en kostbar affære på omkring modning av den tyske Wehrmachtgrä- Den daglige driften tre hundre tusen kroner. En tilsvarende beroffizier, behjelpelig med overflytting dyr kriseforanstaltning for Ullevål av lik fra Vestre gravlund til tyskernes Ved flyalarm måtte pasientene tilbringe sykehus, var innredningen av en reser- nye kirkegård på Svenskesletta, øverst i alarmperioden dels i korridorene og veoperasjonsavdeling i hudavdelingens Ekebergskråningen. dels i tilfluktsrommene i sykehusenes kjeller, som ble påbegynt i 1944.Driften Det største innrykket av skadede kjellere. Flyalarmene var ikke særlig av sykehusene ble etter hvert preget som følge av krigsulykker, utover april- hyppige de første årene av krigen, men av mangel på mat, medikamenter og dagene 1940, hadde man etter den store etter hvert kom alarmene oftere, og det utstyr. Men ved hjelp av Den norske eksplosjonsulykken på Filipstad 19. ble større bruk for sykehusenes tilflukts- reliefsentral i Stockholm, kunne en del desember 1943. Det kom inn i alt 105 rom – til stor ulempe både for pasienter medikamenter, bandasjesaker og instru- og for sykepleiere.

56 TOBIAS 2/2010 Folkeansamling ved Ullevål sykehus, ved krigsutbruddet 1940. Anledning ukjent. Fotograf: Nerlien. A-40202/Ua/0013/014

og byens kjøpmenn. På denne måten ble ansett som svært «gammeldagse» av kunne det gå inntil to uker mellom hver Paris og Latza. gang sykehusene mottok sin fiskeleve- ranse. Etter hvert som fisketilførselen Nazifisering av sykehusene ble mindre, måtte sykehusene gå mer og Tyskerne forstyrret stort sett ikke selve mer over til å bruke saltfisk, klippfisk, sykehusdriften. Nasjonal Samling blan- salt tønnefisk og spekesild, samt lutefisk det seg derimot inn i sykehusenes i den kalde årstiden. I tillegg forringet en administrasjon og forvaltning – mye på skjerpet melkerasjonering både smaken bekostning av det faglige. og kvaliteten på fiskepuddingen som I februar 1941 var førerprinsippet ble servert som søndagsmat, da det ble innført i den kommunale forvaltnin- forbudt å bruke annet enn fiskekraft til gen, og offentlige ansettelser måtte fra fiskematen. Oversjøiske varer ble på sin da av godkjennes av Nasjonal Sam- side delvis erstattet med surrogater, for lings personalkontor (NSPOT). I august eksempel kaffe- og teerstatninger og samme år kom i tillegg forordningen kryddererstatninger. Selv et produkt om ansettelser i offentlig tjeneste. Dette som saft ble vanskelig for sykehusene var nyordningens, av motstanderne kalt å skaffe de siste årene av krigen, da det nazifiseringens, andre kontroversielle måtte søkes gjennom Næringsdeparte- aspekt. Her var det blant annet en be- mentet. stemmelse som tilsa at «søkere som på Dikemark sykehus hadde også mange grunn av sin politiske holdning ikke byr driftsvansker under okkupasjonen. på full sikkerhet for at de med all kraft Blant annet holdt arbeidsterapien på å vil gå inn for den politiske nyordning, gå i stå av mangel på materialer. Thv. kan ikke ansettes i offentlig tjeneste.» Klaveness skriver at direktør Rolf Gjes- Bestemmelsene ble møtt med protester sing i et brev av 19. juni 1945 kom med fra mange hold, også fra overlegene ved følgende hjertesukk: «Vi har manglet Oslo kommunale sykehus, som hevdet alt – unntagen pasienter! Av dem har vi at de nye reglene om politiske ansettel- menter importeres til norske sykehus. hatt overflod.» Pasientsituasjonen var Matsituasjonen ved sykehusene ble ser ville kunne få skjebnesvangre følger, et problem også tyskerne brydde seg ikke minst for pasientene. Og proble- forverret fra år til år som for befolk- om, men med negativt fortegn. Da den ningen ellers. Maten ble både dyrere mene lot ikke vente på seg. Ganske raskt tyske medisinaldirektøren, dr. Paris, oppstod det betydelige vanskeligheter og dårligere. Ifølge sykehusrådmann og sjefen for SS-domstolen i Norge, dr. Thv. Klaveness’ utførlige beskrivelse med hensyn til besettelsen av legestil- Latza, besøkte Dikemark 25. mars 1943, linger. Det gjorde heller ikke situasjonen av tilstanden, merket sykehusene ikke skal direktør Gjessing ha fått følgende så mye til matmangelen det første hal- noe lettere at Innenriksministeren hadde «råd» av dr. Paris med hensyn til antal- fattet vedtak om at bare leger som var vannet året. Men så begynte det å bli let pasienter: «Aber warum geben Sie nicht vanskelig å skaffe ferskt kjøtt og flesk. tilsluttet Norges Legeforbund, kunne eine kleine Spritze». Dr. Latza beklaget på ansettes i offentlige stillinger. Leger i Det ferske kjøttet ble erstattet med saltet sin side meget sterkt at sykepleierskene, fårekjøtt i tønner, mens flesket forsvant NS hadde bidratt sterkt til en nyorga- som kunne gjøre så god nytte for seg på nisering av Legeforeningen, som fra 17. helt, bortsett fra det som var myntet på slagmarken, skulle brukes til å forpleie diabetikerpasienter. Heldigvis var det september 1941 ble gjort om til Norges disse «håpløst syke». Direktør Gjessing Legeforbund, med den følge at omkring fortsatt ganske bra med fersk fisk. Men hadde naturligvis innvendinger mot fra innføringen av fiskerasjoneringen i åtti prosent av de opprinnelige medlem- hentydninger om avlivning ved bruk mene meldte seg ut etter relativt kort tid. 1942, ble sykehusene kun tildelt fisk i en av sprøyte. Motargumentene hans med slags turnusordning med andre instan- Ved Dikemark sykehus ble dr. Hel- utgangspunkt i religiøs og sosial over- mut Russwurm ansatt i reservelegestil- ser, som barnehjem, spisesteder, hoteller bevisning om at dette var forkastelig,

TOBIAS 2/2010 57 lingen ved kvinneavdelingen fra 1. janu- ger for sykepleien og pasientene, hvis Gjessing kom i klammeri med to plei- ar 1942. Russwurm var imidlertid ikke ikke sykehusets direktør med stor styrke ere med NS-medlemskap, som følge av innstilt av sykehusdirektør Gjessing og utholdenhet hadde tatt kampen opp vedtaket om å stenge en av sykehusets fordi han blant annet manglet faglige mot angriperne». Arbeidseffektiviteten porter, Bjørkeliporten, av praktiske og kompetanse innen psykiatrien. Anset- og virksomheten ved sykehuset ble sikkerhetsmessige grunner. NS, ved telsen av dr. Russwurm er et eksempel likevel preget av «NS-funksjonærenes medisinaldirektør Østrem, godtok hel- på hvordan Nasjonal Samling grep inn trakasserier mot sykehuset og direktør ler ikke oppsigelsen av sju midlertidig i administrasjon og forvaltning på Dike- Gjessing», en adferd som fikk støtte ansatte pleieavløsere og vikarer da mark sykehus. Klaveness skriver at «det av medisinaldirektør Th. Østrem. Det disse ble overflødige. Saken ble et anlig- er ikke for sterkt å si at der ble truffet var særlig tre hendelser som skulle få gende for NS ettersom alle de oppsagte skritt som ville fått skjebnesvangre føl- konsekvenser for Gjessing. Direktør straks meldte seg inn i partiet. Gjessings

58 TOBIAS 2/2010 Nyttårsaften 1944 ble en fullsatt trikk truffet av britiske bomber tiltenkt Victoria terrasse, Gestapos hovedkvarter. 36 sårede og 51 omkomne ble innbragt til Ullevål sykehus og Legevakten. Dette var ett av få tilfeller der et betydelig antall mennesker ble drept eller såret som følge av krigshandlinger i Oslo. Fotograf: ukjent. A-70036/Ua/0001/001

dette, henvendte de seg umiddelbart til Gestapo, hvorpå direktør Gjessing om morgenen 26. april ble brakt til det tyske fengselet i Møllergata 19. Her satt han fengslet i sju dager før han ble løslatt 3. mai 1941. Sikkerhetspolitiet hadde ikke funnet grunnlag for å holde ham arrestert. Men Gjessing ble likevel suspendert fra sin stilling inntil videre, ifølge ordførerens vedtak. Behandlingen av direktør Gjessing fikk stor oppmerksomhet, også i utlan- det – svensk presse refererte utførlig om «Gjessingsaken». Sykehusrådmann Thv. Klaveness fulgte saken tett, og henvende seg til politikammeret fra første dag av for å få brakt direktørens skjebne på det rene. Det kom protester fra mange hold i dagene som fulgte, fra overlegene, Norsk psykiatrisk forening, Den norske legeforening og en rekke embetsmenn. Sistnevntes protest, datert 28. april 1941, illustrerer forargelsen i kjølvannet av arrestasjonen. Protestskrivet, som var stilet til Herr Reichskommissar, var fra «undertegnende som står i spissen for grener av den offentlige administrasjon med sete i og i nærheten av Oslo». Em- betsmennene henvendte seg til Reichs- kommissar for å «be om den nødvendige beskyttelse» for sitt arbeid: protester mot å skifte ut overpleieren ånd. Anholdelsen ble karakterisert som «Politiet – det norske og det tyske – har med et NS-medlem som var uskikket dramatisk. Gjessing var opptatt med en sin myndighet som vi selvsagt har å bøye oss for stillingen, vakte også misnøye hos pasient da flere hirdfolk trengte seg inn for også når vi ikke forstår foranledningen. myndighetene. på kontoret hans, og ba ham bli med til Hva vi ber om, er at vi må ha med politiet byen. Han ble så kjørt til hirdens lokaler å gjøre og ikke med flokker som tiltar seg Gjessingsaken i Rådhusgata 17. Der måtte han tilbringe fremferd som ikke er forenelig med et ordnet Den såkalte Gjessingsaken startet den 25. flere timer før saken ble meldt til poli- samfunn og som ikke har noe med okkupa- april 1941 da Rolf Gjessing ble arrestert tiet, og han ble forhørt av norsk politi. sjons- og krigsforhold å gjøre.» og etter hvert suspendert fra direk- Utpå natten ble han imidlertid frigitt og Embetsmennene gjorde også et po- tørstillingen ved Dikemark sykehus, kjørt tilbake til Dikemark. Da hirdfol- eng av at direktør Gjessing var en svært fordi han ikke utførte sitt arbeide i NS’ kene som hadde arrestert ham oppdaget anerkjent vitenskapsmann innen psy-

TOBIAS 2/2010 59 kiatrien, i Tyskland og ellers i Europa, folk ble begunstiget fremfor andre. NS- ransesystemet», og hvor det dermed i tillegg til at han var høyt respektert ordfører Fritz Jenssen ga for eksempel ikke kunne gjøres reservasjoner med som administrator og for sin person- ordre om at sykehusene skulle handle hensyn til bakervarenes pris og kvali- lighet. Embetsmennene insisterte på all kaffeerstatning fra NS-mannen gros- tet eller firmaets leveransedyktighet. at Gjessing måtte ha krav på en lovlig serer Reidar Baanrud, som eide firmaet Etter korrespondanse fram og tilbake behandling, som enhver annen. Etter Norsk Kaffekompani A/S, og som var en med NS-ordføreren, forela Klaveness noen uker nedsatte NS-ordføreren en av toppene i partiet. Sykehusrådmannen til slutt saken for Prisdirektoratet, som undersøkelseskommisjon som skulle se protesterte, men argumentene hans ble gav ham medhold. Klaveness forteller på forholdene ved Dikemark sykehus. avfeid. Klaveness forteller imidlertid at ordføreren heller ikke senere klarte å Kommisjonens kjennelse, som ble avsagt at den mest «eiendomlige» av leveran- få overført sykehusenes brødleveranser 18. juni 1941, gikk blant annet ut på at sesakene gjaldt leveringen av brød og til noen av sine partifelle til forhøyede direktør Gjessings forhold til NS var helt melvarer. priser. På områder utenfor matleveran- uklanderlig, og at hans administrative Den 22. november 1941 skrev na- sene, var begunstigelse av partifeller og økonomiske disposisjoner var kor- ziordføreren kort og godt følgende til eller personer som stod partiet nær, rekte og fullt berettigede. Gjessing ble meg: «Da bakermester Ludv. Grøntoft på spesielt merkbart ved det høye antallet med dette frikjent, og, etter påtrykk fra grunn av sin innstilling blir blokkert, har personalansettelser som fant sted ved sykehusrådmann Klaveness, gjenninsatt ordføreren bestemt at han skal benyttes ved sykehusene. i stillingen som sykehusdirektør fra og levering av bakevarer til kommunens syke- Det var i det hele tatt viktig for med 3. juli 1941. hus.» Grøntoft, som var NS-mann, mistet Nasjonal Samling å komme i nærme- sine kunder og ba NS-ordføreren om re kontakt med personalet ved Oslo Begunstigelser av NS-folk hjelp. Men sykehusrådmannen kunne kommunale sykehus. I juni 1941 ar- Det var særlig gjennom matleveransene ikke gå med på en ordning som opphe- rangerte partiet et møte for bedriftens sykehusene kom i berøring med at NS- vet både «anbudsprinsippet og konkur- NS-medlemmer og andre interesserte

60 TOBIAS 2/2010 Oslo Sporveiers busser ble rekvirert som sanitetsbusser under krigen. Her ved Ullevål sykehus. Fotograf: Nerlien. A-40202/UA/0005/039

Det dårlige frammøte ble tatt svært ille 1940. Arrestasjonen av en sykesøster opp. Arrangørene fra NS forlangte at i januar 1941 var et uttrykk for denne det skulle holdes et nytt møte, og at situasjonen. Sykesøster Kaja Finstad ble sykehusrådmann Klaveness både skulle arrestert og fengselet av tyskerne i en møte opp og lede møtet, i tillegg til å ga- drøy måned etter å ha blitt angitt av en rantere at minst 150 av personalet ville annen sykesøster, en ekstrasøster, som være til stede. Klaveness havnet i disputt Klaveness forteller «hadde følge med» med ordføreren om hvorvidt det var en tysk politimann. Kaja Finstad hadde frammøteplikt ved slike tilstelninger. vært politisk frittalende, og særlig uttalt Han gav klar beskjed om at dersom ord- seg nedsettende om tyskernes behand- føreren ville fortsette med å holde møter, ling av norske fanger. kunne han ikke regne med hans bistand. Norske politiske fanger ved de tyske Klaveness holdt sitt ord, og møtte heller fengslene i Oslo og omegn ble ved syk- med foredrag av medisinaldirektør Øs- ikke opp på møter for kommunens funk- dom overført til Ullevål sykehus. Fan- trem. Foredragets tittel ble først oppgitt sjonærer de påfølgende månedene. Det gene ble i utgangspunktet lagt sammen til «Nyordningen innen helsevesenet», var nettopp Klaveness sin uteblivelse med de vanlige pasientene, men i begyn- men senere rettet til «Nye retningslinjer fra ulike propagandamøter tillyst av nelsen av desember 1940 forlangte det i helsevesenet». Foredragssalen rommet ordføreren, som ble lagt til grunn for tyske sikkerhetspolitiet at det skulle re- åtti personer, men det skal kun ha vært i avskjedigelsen av ham fra stillingen som serveres en egen sykepost for fangene i alt rundt 15 deltagere og tilhørere. Over sykehusrådmann 20. juli 1942. et avsnitt ved den mest avsidesliggende halvparten av de tilstedeværende var Etter avskjedigelsen av Thv. Klave- delen av sykehuset. Politiet som hadde dessuten personer som ikke var ansatt ness ble advokat og NS-medlem Meyer vaktholdet og ansvaret for at fangene ved sykehuset. Deltagelsen fra andre Dahl konstituert som ny sykehusråd- ikke rømte, ønsket dem mest mulig sam- enn NS var med andre ord laber. mann, og sykehusene kom med dette let på ett sted, og ikke fordelt rundt om Det neste propagandafremstøtet fra under naziledelse. Meyer Dahl hadde på sykehuset. Politivaktene var norske NS skjedde i januar 1942, da NS, som ingen kjennskap til verken kommunal og opptrådte i sivilt antrekk. Klaveness skriver, gjorde «et formelig administrasjon eller sykehusdrift. Det ble gitt omstendelige regler for stormløp mot sykehuset for å finne og vaktholdet og behandlingen av fange- vinne dettes personale». Til tross for at Falske diagnoser pasientene, regler som etter hvert ble betydelig skjerpet. Fra september 1943 NS-ordfører Fritz Jenssen hadde bestemt Ullevål sykehus fikk tidlig ord på seg skulle for eksempel fangepasientene at «det personale ved Oslo kommunale hos Gestapo for å være et arnested for ikke legges inn på noen annen avdeling sykehus som ikke har tjeneste, skal møte uvilje og motstand mot tyskerne og på Ullevål, selv om det var nødvendig til foredrag i skolesalen på søsterhjem- den nye tids ideer – et «jøssingrede». med spesialbehandling. Unntaket var met på Ullevål mandag 26. januar kl. Klaveness skriver at det av den grunn ved kirurgiske inngrep, som kunne 16», møtte det også denne gangen opp var blitt et spent forhold mellom poli- foretas på operasjonsstuen, dersom få sykehusansatte, kun ti personer. tiet og Ullevål sykehus allerede høsten

TOBIAS 2/2010 61 Til venstre: Direktør ved Dikemark sykehus, Rolf Gjessing, som ble arrestert av lokale Hird-folk i 1941, og senere frikjent av en kommisjon nedsatt av NS-ordføreren. Til høyre: sykehusrådmann Thv. Klaveness. Han ble avsatt i 1942 fordi han nektet å følge den såkalte «Nyordningen». Fotograf: ukjent.

tilbakeflytting til fangeposten skjedde og uttalte, ifølge Klaveness, følgende: over, påførte pasienten gulsott. Slik ble umiddelbart etter behandling. Og etter «Sykehusets personale har naturligvis intet Gestapo ofte hindret i å hente fangene, at en av fangepasientene ble drept da ansvar for bevoktningen, det er politiets sak; som fikk tid til å rømme – en utsettelse han kastet seg ut fra et vindu, bestemte men dere kan hjelpe fangene på mange måter, som kunne bety liv eller død for dem sikkerhetspolitiet at det skulle monteres f.eks. med å beholde dem lenger enn nødven- det gjaldt. gitter foran samtlige vinduer og dører i dig osv. Jeg vil heller bli kalt inhuman enn fangeavdelingen. å risikere å høre stemmen fra fanger som er Jakt på jøder Fangepasienter rømte likevel stadig flyktet fra Ullevål, i London radio. Hvis det fra Ullevål sykehus. Klaveness skriver blir en eneste rømning til vil jeg ta under Da tyskernes jakt på jøder ble aktivert at rømningene ofte var «så omhyggelig overveielse å nekte innleggelse i sykehus, så i 1942, var de norske nazimyndighe- planlagt at det var tydelig at der stod en får fangene bli liggende i fengslene og dø.» tene svært behjelpelige med å kartlegge organisasjon eller «koordinasjonskomi- Men det ble flere rømninger fra jødene – også dem på sykehusene. Sy- teer» bak det hele.» En i ettertiden mye fangeposten. En av dem var den vel- keavdelingene mottok stadig strengere omtalt flukt, som også i samtiden vakte lykkede flukten som skjedde 2. februar sirkulærer der budskapet var at avde- betydelig oppsikt, er den til Max Manus. 1942, og som resulterte i at en ung mann lingene måtte påse at jødene ikke ble Max Manus lå på den kirurgiske avde- som hadde vært aktiv i «det hemmelige holdt skjult, samt hindre at jødene forlot ling i andre etasje, angivelig på grunn av arbeid» kom seg over til Sverige. Jens sykehusene før Statspolitiet kunne ta en svær rygglidelse. Natten til 14. mars Chr. Beck var blitt arrestert 16. oktober hånd om dem. 1941 firte han seg likevel ned med tau, 1941, og mishandlet slik at han ble inn- Overlege Einar Onsum ved Krohg- hoppet over det høye piggtrådgjerdet og lagt på Ullevåls fangepost 23. desember støtten sykehus forteller at det imidlertid forsvant i bil. En annen flukt fant sted samme år. Men da han etter hvert skulle aldri ble sendt inn forhåndsmelding om den 21. august samme år, da advokat hentes av Gestapo, fikk han et pulver av utskrivning ved denne sykeavdelingen. Lars Heyerdahl og godseier Mads Wiel oversøster som medførte at han fikk gul- Det ble heller ikke tatt noen forhånds- forsvant fra fangeposten i avdeling IV; sott, noe som forhindret hentingen. Det regler for å hindre jødiske pasienter de rømte via røntgenavdelingen, hvor ble dermed mulig å planlegge og gjen- fra å rømme. De fikk tvert imot være de skulle til undersøkelse. Etter denne nomføre den senere flukten. Andre fikk så lenge på avdelingen som de trengte rømningen oppsøkte sjefen for Gestapo også lignende hjelp. Sykehusoppholdet for å forberede flukten til Sverige, som i Norge, dr. Wemer Knap, personlig ble forlenget ved at pasientene fikk de ansatte forutsatte var under planleg- Ullevål i følge med «kriminalkomman- sterke medikamenter som for eksempel ging. Når jødiske pasienter hadde rømt, dør» Schartum, samt tyske og norske «gjorde dem febrile eller bevisstløse, gav ble det også ventet til neste dag med å politifolk. Dr. Knab holdt en skarp tale dem brekninger», eller, som i tilfellet sende inn rapport om hendelsen, og da med utgående middagspost til rådman-

62 TOBIAS 2/2010 nens kontor, slik at pasienten fikk minst av hjemmestyrkene, fungerte som mel- Kilder et halvt døgns forsprang. lommann i samarbeid med sykehusets Kommunal håndbok for Oslo 1940, Mange jøder tydde også til Ullevål portører og sjåfører og portvakten, som Oslo 1940 sykehus. Det var særlig én avdeling, alle var aktive «jøssinger». Etter frigjø- Lund, Bernt H. (2000): Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986 avdeling VIII, som ble benyttet til inn- ringen i 1945 hentet eierne sitt gods Oslo leggelse og dekning av jøder. Klaveness uskadet. Det på likhuset ble imidlertid Klaveness, Thv. (1947): Oslo skriver at det fra avdelingshold ble aldri hentet. kommunale sykehus i krigens tegn. fortalt om disse hendelsene i etterkant. En dokumentasjon, Oslo Jødeaksjonene ble stadig intensivert, og Nazifisering – men «ingen svikt» 25. oktober kom ordren fra Berlin om å Sykehusene ble umiddelbart berørt av arrestere samtlige norske mannlige jø- Litteratur der. Alvoret i situasjonen ble gjenspeilet okkupasjonen. Evakuering av pasienter Kristiansen, Kristian og Øyvind Larsen i aktiviteten ved avdeling VIII ved Ul- og mottak av sårede soldater, norske og (red.) (1987): Ullevål sykehus i levål sykehus, hvor i alt åtte jøder søkte tyske, preget aprildagene i 1940. Etter hundre år, Oslo tilflukt i dagene 24.-27. oktober 1942. De hvert som kamphandlingene tok slutt, Storvand, Ingvild (1995): Aker sykehus 1895-1995. Ett hundre år i fleste av jødene var friske, men legene på og en slags hverdag senket seg, var ut- krig og kjærlighet – for livet, Norge avdelingen kreerte sykdomshistorier og fordringen å holde den daglige driften i gang – i en tid preget av restriksjoner Mamen, H. Chr. (red.) (1955): registrerte en del funn i sykejournalen Dikemark sykehus 1905-1955, Oslo som betinget innleggelse. Sykehusopp- og knapphet på matvarer og nødvendig utstyr. Nazifiseringen av Oslo kom- Onsum, Einar (1959): «Krohgstøtten holdet ble ganske kort for de fleste av sykeavdeling 1916-1943» i Lange, munes sykehus medførte at sentrale dem. De forsvant, ofte om natten, uten Henrik F. (red.) Krohgstøtten sykehus stillinger ble besatt av ikke-kvalifisert å gi beskjed. 1859-1959, Oslo At jødiske pasienter rømte fra sy- helsepersonell. Ansatte ble avskjediget Berg, Ole (2009): Spesialisering og kehusene ble selvsagt ikke tolerert av og arrestert. Sykehusrådmannen ble av- profesjonalisering. En beretning om myndighetene. Den 12. januar 1943 skjediget av politiske grunner, fordi han den sivile norske helseforvaltnings mottok sykehusene følgende skriv fra ikke ville være med på nazifiseringen – utvikling fra 1809 til 2009. Rapport fra helsetilsynet /8/2009 statspolitiet: den såkalte nyordningen. Visse begiven- heter, som hirdens overfall på direktør Norsk Krigsleksikon 1940-1945 «Da det ved sykehusene oppholder seg Gjessing ved Dikemark sykehus, vakte (1995) Oslo: Cappelen en del jødiske pasienter, tør en anmode Dem stor oppsikt. På Ullevål sykehus var om snarest å innsende hertil en oppgave over det særlig om å gjøre for NS å påvirke de heljøder – jøder og jødinner – som for ti- personalet gjennom å avholde foredrag den oppholder seg på Deres sykehus. Det vil og møter. Men propagandamøtene ble, fremgå av legitimasjonskortet om pasienten med få unntak, boikottet av de sykehu- er heljøde, idet dette i så fall er påstemplet en sansatte. Ved sykehusene tok ansatte til rød «J». Hvor det er tvil om vedkommende gjengjeld del i motstandskampen, ved å pasient er jøde, skal vedkommende oppføres i «se bort» eller ved å aktivt tilrettelegge listen. Da det er forekommet flere tilfelle hvor forholdene for fangepasienter og jødiske jødiske pasienter er flyktet fra sykehusene, pasienter som måtte rømme landet. De- pålegges De videre å varsle statspolitiet i res innsats var avgjørende for dem det Oslo- og Akeravd., tlf. 20 615, skriftlig eller gjaldt. Overlege Einar Onsums ord som muntlig, en ukes tid før pasienten utskrives. var myntet på ansatte ved Krohgstøtten, Ingen jødisk pasient må forlate sykehuset før må på langt nær kunne sies å være dek- statspolitiet har gitt tillatelse.» kende for alle de kommunale sykehu- Sykehusansatte bisto også jødiske sene: «stemningen innen sykehuspersonalet pasienter med å ivareta penger og ei- var så antinazistisk som epokens hendelser endeler som de måtte la bli igjen. På tilsa – ingen svikt». Krohgstøtten sykehus ble store ledige kjellerrom etter hvert fylt opp av møbler og andre eiendeler fra evakuerte leilig- heter, der beboerne var kommet seg over grensen til Sverige. En del av eiendelene som var brakt i skjul tilhørte jødiske familier. Da det til slutt ikke var plass i kjelleren, måtte loftet over likhuset tas i bruk. Einar Onsum jr., som var medlem

TOBIAS 2/2010 63 Utrenskningen

Da Norge eksploderte i frigjøringsjubel, stod titusener av nordmenn på sidelinjen og ventet på det uunngåelige. De aller fleste visste at oppgjørets time ville komme, og de trengte ikke å vente lenge.

Tekst: Øystein Eike

Montasje: Et folkehav på Karl Johan venter på kongen. Fotograf: ukjent. År: 1945. A-20032/ Ua/0028/024 NS-plakat, fra Byarkivets samlinger.

64 TOBIAS 2/2010 Utrenskningen

Da Norge eksploderte i frigjøringsjubel, stod titusener av nordmenn på sidelinjen og ventet på det uunngåelige. De aller fleste visste at oppgjørets time ville komme, og de trengte ikke å vente lenge.

TOBIAS 2/2010 65 Den offentlige forvaltning ble en viktig kamparena under krigen. Nasjonal Samling (NS) forsøkte å innføre en fascistisk stat gjennom å overta kon- trollen med den statlige og kommunale forvaltningen. Den sivile motstanden mot okkupasjonen kom i stor grad til å rette seg mot forsøkene på å nazifisere offentlige organer. Det spilte en stor rolle for motstandskampen hvorvidt disse var redskaper for tyskerne og NS eller for Hjemmefronten. Motstandskampen var ikke minst en åndskamp. Kampen stod om holdninger, for eller imot ok- kupantene og NS, man var jøssing eller nazivennlig. Offentlig ansatte under innenriks- departementet ble i et rundskriv av 16. september 1940 avkrevd en erklæring om lojalitet mot NS. Av 10 700 ansatte i Oslo kommune, var det kun rundt tre hundre som avga en slik erklæ- ring. Motstanden og reaksjonene mot nazifiseringsforsøkene var stor, og ble støttet opp av regjeringen i London. Regjeringen sendte 8. januar 1941 ut en kunngjøring om offentlige tjenestemenn, med varsel om at det ville bli ryddet opp etter okkupasjonen. Et forberedt oppgjør I 1943 ga Hjemmefronten en såkalt pa- role, med tittelen «Blokade av offentlig tjeneste». Parolen ba nordmenn om å la være å søke på stillinger i det offentlige. Videre skulle man ikke la seg beordre til slike stillinger, søke lønnsforhøyelse eller møte fram til propagandamøtene som NS arrangerte i sine forsøk på å nazifisere administrasjonen. Parolen ble regnet som alminnelig kjent for offent- lige funksjonærer fra 1. mars 1943 og for alle andre fra 1. juni. De som etter disse datoene brøt med parolen ble etter krigens avslutning anklaget for ikke å ha vist en god nasjonal holdning. London-regjeringen vedtok i løpet av krigen en rekke anordninger som la det rettslige grunnlaget for lands- svikoppgjøret, i stor grad etter krav fra Hjemmefronten. Den 24. november 1944 ble den såkalte «Opprydningsan- ordningen» vedtatt. Den ga stat, fylke og kommune instrukser om å fjerne alle na- zistiske elementer straks et lovlig styre var gjeninntrådt i befridde områder. I denne anordningen ble det også gitt ut- videt adgang til å avskjedige ansatte på bakgrunn av holdninger under krigen. Det het at en tjenestemann tilsatt før ok-

66 TOBIAS 2/2010 Odd Fellow-gården pyntet med kongemonogram, kongens valgspråk og flaggbannere i forbindelse med at kongen kom tilbake 7. juni 1945. Fotograf: ukjent. A-20032/Ua/0028/001

TOBIAS 2/2010 67 høyt antall saker ble avgjort ved forelegg med innrømmelse av straffeskyld, noe som var høyst kontroversielt sakenes alvor tatt i betraktning, men det var antakelig en forutsetning for å gjennom- føre en så stor prosess. Granskningen I dagene etter frigjøringen 8. mai, strøm- met folk tilbake til stillinger i kom- munen som de hadde måttet forlate på grunn av avskjed på politisk grunnlag eller regelrett flukt som følge av delta- kelse i illegalt arbeid. NS-medlemmer holdt seg borte, selv om NS-ordfører i Oslo, Fritz Jenssen, holdt sitt siste råd 10. mai. Dagen etter kom Einar Gerhardsen hjem og overtok som ordfører. Det ble oppnevnt et midlertidig styre som skulle ha bystyrets og formannskapets mandat den første tiden, og dette hadde sitt første møte 16. mai. En av de aller første sakene var «oppryddin- gen», arbeidet med å fjerne NS-medlemmer og andre som hadde vist unasjonal holdning under krigen. Det midlertidige styret oppnevnte en gransk- ningskommisjon som skulle behandle alle slike saker, og avgi en innstilling til formann- skapet. Formannskapet tok så stilling til saken. Kartleggingen av de of- fentlige tjenestemennenes Fredsdagene i mai 1945. Milorg og kupasjonen kunne avskjediges ved dom holdninger hadde pågått i lang politiet holder vakt i Drammensveien når han i sitt forhold til okkupasjons- tid før frigjøringen. Ordfører ved Slottsparken. Fotograf: ukjent. myndighetene eller NS hadde vist seg Gerhardsen fikk dessuten av A-70036/Ub/0010/364 uverdig til sin stilling, selv om forholdet politiet oversendt lister over ikke ga grunn til å gi straff. NS-medlemmer ansatt i kom- Landssvikoppgjøret ble norgeshis- munen. Det lå med andre ord torien største rettsprosess. Over 90 000 mange personalsaker på bor- nordmenn ble tiltalt for forskjellige for- det da Granskningskommisjo- brytelser, et stort antall i forhold til fol- nen begynte sitt arbeid 24. mai. kemengden, og et stort antall i forhold Lønnsrådmannen sendte også til andre land. Den viktigste årsaken til et rundskriv til alle etater hvor at antallet ble så høyt var at alle med- de ble bedt om å sende inn en lemmer av NS ble gjort ansvarlige for oppgave over NS-medlemmer, partiets forræderi mot landet. Samtlige tjenestemenn som «ikke har vist NS-medlemmer ble regnet som lands- en slik fast nasjonal holdning svikere. For de fleste menige medlem- som en med rette kunne kreve», mer var straffen vanligvis bøter og «tap ansettelser og forfremmelser, av allmenn tillit». Det siste innebar i samt lønnsforhøyelser under praksis tap av stemmeretten i 10 år. Et krigen.

68 TOBIAS 2/2010 298 NS-medlemmer ble straks sus- folk med det samme. Derfor gjorde pendert etter 8. mai, og de fleste se- formannskapet det mulig for etatene å nere avskjediget. Men det forekom at beholde tjenestemenn inntil 1. oktober NS-medlemmer også hadde deltatt 1945. De som fortsatte i kommunen, i motstandsarbeid, og av den grunn eller ved en senere anledning søkte på slapp avskjedigelse. Det gjaldt blant stillinger, fikk ikke regnet ansiennitet andre en fremtredende etatssjef, som for perioden mellom 1. mars 1943 og 8. søkte om medlemskap i NS høsten 1940, mai 1945. På samme måte ble de som men meldte seg ut igjen etter kort tid. hadde fått lønnsøkning etter 1. mars Granskningskommisjonen godtok hans 1943 satt ned til sitt tidligere lønnsnivå, forklaring om at han gjorde det for å og kunne heller ikke få lønnsforhøyelse kunne bli sittende og beskytte etaten før 8. mai 1947. mot nazifisering. Han deltok resten av krigen i motstandsarbeid, og utsatte Hvem var skyldig? seg selv for stor risiko. Likevel ble han Sakene varierte naturlig nok i omfang suspendert uten lønn i én måned av da og karakter. I noen saker hadde den saken kom opp i formannskapet i 1947. anklagede tjenestemannen samarbeidet De som hadde søkt på kommunale med NS og tyskerne, kanskje angitt sine stillinger eller var blitt forfremmet etter kollegaer eller på andre måter satt an- parolen gitt i 1943, fikk sine ansettelser dres liv eller karriere i fare. Disse sakene underkjent. Imidlertid ble det også var relativt ukompliserte, og bygget i Universitetet pyntet til fest 7. juni 1945. her gjort unntak. En del stillinger var stor grad på politiets etterforskning av Fotograf: ukjent. År: 1945. vanskelige å få besatt med kompetente landssviksakene. Mer kompliserte var A-20032/Ua/0028/0335

TOBIAS 2/2010 69

saker som angikk unasjonal holdning lagt ved et anonymt og udatert opprop, rettslige oppgjøret var gjennomført. En eller «stripete folk», som det het. Disse som antakelig var skrevet på slutten av undersøkelse av hvordan landssvikerne sakene gjaldt oppførsel, holdninger og okkupasjonen til skrekk og advarsel: og de stripete levde med sin fortid som utsagn, og ikke minst samkvem med «Kampfelle [NN] er ferdig og hans skjebne ansatte i etterkrigstiden ligger utenfor tyskere eller NS-folk. Det siste var en beseglet. Bevisene for hans landssvik forelig- rammen av denne artikkelen, men er et særlig delikat sak når det gjaldt kvin- ger i klare former. Slimålen går no på gum- tema som vil kunne belyses etterhvert ner, og i en rekke saker vedrørende misåler, men alle hans iherdige roøvelser og som arkivene blir tilgjengelige for fors- sykepleiersker gjaldt anklagen omgang motbydelige fisling med jøssingfronten vil kning. med tyskere eller NS-folk. ikke redde ham og vekker bare avsky hos alle. Oppgjøret var for en stor del basert Proteksjon av ham no betyr medansvar.» på rapportering fra de kommunean- Granskningskommisjonen uttalte satte selv. Mange ble anklaget av sine sin «misbilligelse» over hans faglige Kilder Finansrådmannen, Db 0250 kollegaer. «Hennes oppførsel har vakt samarbeid med NS-folkene, men han Granskningskommisjonen av 1945 forargelse på arbeidsplassen», kunne det slapp ellers reaksjoner. Formannskapet, diverse saker 1945- hete. I forklaringene ble episoder detal- 1947 jert beskrevet, men likevel helt forskjel- Oppgjør og rehabilitering lig av anklager og anklagede. Ord sto Rundt 1300 saker ble undersøkt av Litteratur mot ord. Angiveriet førte med seg en del Granskningskommisjonen. Arbeidet anklager som ble avvist som uvedkom- Andenæs, Johs. (1979): Det med utrenskningen foregikk til 1947. vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret mende for Granskningskommisjonen. Etterhvert kom det også en del saker om etter okkupasjonen, Oslo: Tanum- En anklage mot en sykepleierske ved gjeninntakelse i kommunal tjeneste. En Norli Ullevål sykehus ble delvis avvist, da en del hadde fått landssvikdommene sine Dahl, Hans-Frederik og Øystein del av klagen omhandlet innvendinger omgjort etter anke, og dermed kunne Sørensen (2004): Et rettferdig mot arbeidet hennes. Hun fikk da hel- det være grunnlag for å få stillingen til- oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter ler ikke avskjed, men formannskapet bake. Andre søkte seg tilbake etter noen 1945, Oslo: Pax Forlag uttrykte misbilligelse mot at hun ikke år, og de med mildere forseelser bak seg Hagen, Ingerid (2009): Om hadde brutt kontakten med sin venninne ble gjerne tatt inn i varmen igjen. Men de landssvikoppgjørets skyggesider, gjennom 25 år som var aktiv i NS. fikk gjerne andre stillinger enn tidligere. Oslo: Spartacus Forlag AS Thingsrud, Leif (1995): Enkelte anklager kunne virke baga- Vi vet lite om hvilken betydning tellmessige. Noen brannfolk ble ankla- «Tjenestemenn under krigen. Grundig granskningen av de kommuneansattes granskning», i Tobias 2/1995, Oslo get for å ha pleid for nær omgang med holdning hadde å si for arbeidsmiljøet Gundersen, O. C. og Kaare Haukaas NS-folk. Det var rapportert at de hadde i årene etter oppgjøret. Av noen saker (1962): Om landssvikoppgjøret: festet med en kjent NS-mann. Det ble vet vi imidlertid at de som ble gransket, innstilling fra et utvalg nedsatt for å ikke funnet bevis for at festingen hadde men som fikk fortsette i kommunen, skaffe tilveie materiale til en funnet sted, og brannfolkene slapp gjerne ble plassert i andre stillinger. I innberetning fra Justisdepartementet derfor uten noen form for disiplinær noen tilfeller fordi den anklagede ba om til Stortinget forføyning. det, i andre tilfeller fordi gamle arbeids- Det skulle lite til før man kom under kollegaer ikke ønsket vedkommende mistanke. En sykepleierske ble mistenkt tilbake. For noen må granskningen ha for å være medlem av NS fordi hun ble vært et punktum for okkupasjonstiden, tilbudt en kontorstilling, selv om hun enten man fikk sin straff og kunne gå var innstilt som nummer tre til stillin- videre eller man fikk renvasket seg fra gen. Hun hadde ikke tatt imot stillingen, urettmessige beskyldninger. For andre fordi hun selv følte seg ubekvem med må det ha vært en ubehagelig over- tilsettelsen. Av sine kollegaer ble hun raskelse å bli anklaget og angitt av sine imidlertid oppfattet som «like blid og arbeidskollegaer. Det omfattende angi- imøtekommende mot N.S.-medlemmer veriet førte nok med seg at gammelt agg som hun har vært mot andre mennes- og personlige motsetninger kom til syne. ker». To og to ble lagt sammen, og en Landssvikdømte og andre som klage ble sendt til Granskningskom- hadde fått reaksjoner fra arbeidsgiver misjonen. Hun måtte selv innhente kom raskt tilbake i arbeidslivet. Det erklæringer fra politiet om at hun ikke var stort behov for arbeidskraft. Som var oppført i NS’ medlemsregister, og vi har sett ble det lempet på bestem- ble ikke straffet. melsene om å suspendere ansatte som Bitterheten var stor mellom tidligere var under granskning. Det er vel kjent kollegaer. En ansatt ved forsorgsvesenet og godt dokumentert at mange lands- var anklaget for å ha fraternisert med sviksdømte og deres pårørende aldri NS-folk ved samme etat, og for ha hjul- fikk glemme fortiden. Omgivelsene Festkledde mennesker samlet på Youngstorget pet til med en omlegging av forsorgsve- sørget for å minne dem om hva de var 7. juni 1945. Fotograf: ukjent. A-20032/ senet. Som vedlegg til anklagen ble det dømt eller anklaget for, lenge etter at det Ua/0028/021

70 TOBIAS 2/2010

TOBIAS 2/2010 71 Returadresse: Oslo byarkiv Maridalsveien 3 0178 Oslo B