Riket Uten Rikstalemål? Av Eric Papazian

50 –115 Norsk Lingvistisk Tidsskrift · Årgang 30 · 2012

Norge – riket uten rikstalemål? Av Eric Papazian

Artikkelen er en kommentar og et bidrag til diskusjonen om Norge har et riks - talemål, i bl.a. NlT 1 2009, med fokus på de allmenne, teoretiske spørsmåla debatten reiser: Hva er kriteriene for en varietets eksistens – bruk eller be - vissthet/holdning ? Må en varietet være ”kodifisert ” for å godtas som et riks - språk, og hva vil dét si? Hva er et standardspråk (riksspråk), og må vi stille ulike krav til et riksspråk i skrift og i tale ? Særlig drøftes forskjellen og forholdet mellom riksspråk og dialekt , og om ”talemåls-pyramiden” passer for Norge. Mht. spørsmålet om et norsk rikstalemål argumenterer forfatteren for at vi har et slikt i det talte bokmålet. Spesielt drøftes den østlandske varianten av talt bokmål, som mange mener har en særlig status. Artikkelen tar også opp talemålsutviklinga i Norge, bl.a. begrepene ’standardisering’ og ’regionali - sering’, og om det foregår en ”avstandardisering”. Til slutt drøftes hvordan og hvorfor Norge er et språklig ”annerledesland”.

1 Formål og plan

The greatest and most i mportant phenomenon of the evolution of language in historic times has been the springing up of the great national common languages – Greek, French, English, German etc. – the “standard” languages which have driven out, or are on the way to drive out, the local dialects. (Jespersen 1925, sitert etter Deumert & Vandenbussche 2003: 1)

Norge blir ofte omtalt som et språklig ”annerledesland”, og en av de tingene som antas å kvalifisere oss til denne hederstittelen(?), er at vi ifølge enkelte ikke har noe standard- eller rikstalemål. Dette har vært mye diskutert i det siste, ikke minst i NlT 1 2009, som i sin helhet er viet dette spørsmålet. 1 Denne debatten er særnorsk og iallfall én av tingene som gjør oss annerledes. Her faller norske språkforskere i to hovedgrupper, som Aksel - berg (2006: 143) har døpt ”horisontalister” og ”vertikalister” (termene hen - spiller på ”talemåls-pyramiden”, som jeg kommer tilbake til). De første mener at det ikke fins noe rikstalemål her i landet, eller at det iallfall ikke Norge – riket uten rikstalemål? 51 spiller noen rolle i talemålsutviklinga, mens de siste mener at vi har et riks - talemål, og at det spiller en viktig rolle i talemålsutviklinga. Sjøl er Aksel - berg en horisontalist, mens jeg blir utnevnt til vertikalist, sammen med Brit Mæhlum. Det er et selskap jeg finner meg vel i, og jeg har ikke noe å si på klassifiseringa. Hermed skulle leserne være advart om hva de kan vente seg i denne artikkelen. Dette er både en kommentar og et bidrag til debatten, på den vertikalis - tiske sida. Men jeg ønsker å gå grundigere til verks enn de fleste de - battantene har gjort, og bl.a. ta opp noen grunnproblemer som debatten aktualiserer. Det synes jeg spørsmålet fortjener, iallfall om man deler vurderinga til Jespersen i sitatet ovafor. Jeg begynner med en kort presenta - sjon av grunnbegrepene ’språk(varietet)’ og ’nasjonalspråk’, i min språkbruk (pkt. 2). Deretter drøfter jeg intet mindre enn hva et språk(system) eller en varietet er for noe, og hva som er kriteriene for dens eksistens (pkt. 3). Må det f.eks. være en bevissthet om varieteten og positive holdninger til den blant brukerne? Et anna grunnspørsmål er selvsagt hva vi mener med standardspråk eller riksspråk (pkt. 4). Dette har de fleste debattantene drøftet, men etter mitt syn har de sett for snevert på spørsmålet og utelukkende holdt seg til standardisert talemål , uten å trekke inn skriftspråket . Dét bør være utgangs - punktet, siden ingen synes å være i tvil om at vi har skriftlige riksspråk. Dermed kommer den definerende egenskapen ved riksspråk ikke klart fram, og i stedet får vi en parade av egenskaper som nok er relevante, men ikke avgjørende. Dessuten er det knapt to forfattere som definerer begrepet likt. Må et riksspråk f.eks. være offisielt ”kodifisert” eller godkjent, og skiller Norge seg fra andre land mht. dette? Jeg vil m.a.o. prøve å komme fram til en entydig definisjon av riksspråk som bygger på bare ett kriterium og er lik for skrift og tale. Det innebærer å stille det i motsetning til andre slags varieteter, som ”dialekt” og ”regionalspråk”, som er omtrent like diffuse. I den sammenhengen vil jeg drøfte ”talemåls-pyramiden”, anvendt på norsk. Deretter drøfter jeg eksistensen av norsk rikstalemål, og spesielt den varieteten som stundom kalles ”standard østnorsk”, og som mange tillegger en særlig status (pkt. 5). Videre tar jeg opp talemåls-utviklinga her i landet, som vertikalister og horisontalister heller ikke er enige om (pkt. 6). Til slutt drøfter jeg hvordan og ikke minst hvorfor Norge er et språklig annerledesland (pkt. 7). Heller ikke det har kommet klart nok fram i denne debatten. 52 Eric Papazian

2 Språk og nasjonalspråk

Det er kanskje ikke så rart at begrepet ’standardspråk’ er omstridt, for det samme gjelder begrepet ’språk’. Heller ikke her mangler det på sprikende definisjoner. Hovedproblemet er at språk har to hovedbetydninger (om vi ser bort fra metaforiske, som ”musikkens språk” o.l.), en grunnbetydning eller vid betydning og en særbetydning eller trangere betydning (jf. Riks - målsordbokens betydninger 1 a og b av sprog ). Grunnbetydninga er kom - munikasjons- eller tegnsystem (”kode”), som er dss. språksystem eller språkvarietet .2 Det siste ordet har vi god bruk for i sosiolingvistikken, som jo fokuserer på at språk varierer , lokalt og sosialt (og temporalt, dvs. språk - endring ). Dermed får vi bruk for å inndele språk i et hierarki av varieteter, fra språkfamilien, f.eks. indo-europeisk, gjennom ”språkgreiner” som germansk og nordisk og ”språk” som norsk, til dialektgrupper som østlandsk og dialekter som Oslo-dialekt. En varietet kan altså omfatte en rekke under - varieteter , og inngår som regel i en overvarietet , sammen med andre. Et særlig viktig nivå i dette hierarkiet er det nivået der vi finner ”språk” som norsk, svensk, tysk, spansk osv. Disse adjektivene betegner nasjonalitet (jf. det norske flagget ), men kan også brukes som substantiver (av hankjønn eller intetkjønn, jf. på god(t) norsk ) om språket til den aktuelle na - sjonaliteten. Dette kan passende kalles nasjonalspråk , dvs. varieteter som er morsmål for en nasjonal eller etnisk gruppe. De er ikke knytta til stat , men til etnisitet , f.eks. ”etniske nordmenn” i motsetning til norske stats - borgere, som også omfatter andre etniske grupper med andre morsmål. I flernasjonale stater har vi flere nasjonalspråk, jf. velkjente eksempler som Sveits, Belgia og Finland – eller Norge, med bl.a. norsk og samisk. 3 Det er dette sosiolingvistiske begrepet som vanligvis kalles språk i dagligtalen. Det er derfor mange nøler med å kalle en dialekt for et språk, sjøl om en dialekt selvsagt er et språk i betydninga ’språksystem, varietet’. Av samme grunn nøler vi med å kalle bokmål og nynorsk for ulike språk, men kaller dem ”målformer” o.l. Men i fagspråket bør vi skille klart mellom de to be - tydningene, f.eks. ved å bruke språk om grunnbetydninga og nasjonalspråk om særbetydninga. Nasjonalspråk er grunnleggende fordi menneskeheten lenge har vært inndelt i etniske grupper der et noenlunde felles språk er en viktig del av de felles kjennetegna, etter hvert organisert i ”nasjonalstater” som ofte er flernasjonale, men som regel dominert av en viss etnisk gruppe og et visst nasjonalspråk, som norsk i Norge. Men også nasjonalspråkene varierer, og det er denne variasjonen som er av interesse i samband med Norge – riket uten rikstalemål? 53 standardspråk, som er en varietet av et nasjonalspråk. Det er m.a.o. varieteter av et nasjonalspråk , især norsk, som er temaet her. Det er nemlig nasjonalspråket som er relevant i samband med riksspråk – et riksspråk er riksspråk for et visst nasjonalspråk, jf. at vi snakker om standard engelsk , rikssvensk osv. Én ting som gjør Norge annerledes, er at vi har to riksspråk for det samme nasjonalspråket. 4 Omvendt er et eget riks - språk ofte brukt som et funksjonelt kriterium, gjerne kalt ”utbygging”, på et(t) nasjonalspråk. F.eks. regnes de skandinaviske ”språkene” som ulike nasjonalspråk, sjøl om Skandinavia utgjør et ”dialektkontinuum” uten skarpe grenser, fordi de brukes av ulike ”folk” i ulike stater med hvert sitt riksspråk. Her skiller skandinavisk seg fra tysk, som også brukes i ulike stater. Haugen (1972 [1966 a]: 243) bruker eksistensen av riksspråk nærmest som et kriterium på et ”språk”, dvs. et nasjonalspråk. Men nasjonalspråkene er mye eldre enn riksspråkene; vi hadde nasjoner og nasjonalspråk, f.eks. finner og finsk, lenge før språkene ble ”utbygd” med et riksspråk. Men en kan vel si at et eget riksspråk er med på å definere et nasjonalspråk og gjøre skillet mellom beslekta nasjonalspråk tydeligere. Nasjonalspråket er relevant også i samband med et anna sentralt sosio - lingvistisk begrep, nemlig ’dialekter’ – det er alltid dialekter av et nasjonal - språk, f.eks. norske eller svenske dialekter. Derfor ser vi at en dialekt(gruppe) skifter nasjonalspråk dersom brukerne skifter nasjonalitet og dermed riksspråk: Etter Roskilde-freden i 1658 ble Skåne svensk, og dermed gikk skånsk over fra en dansk dialekt til en svensk. Et nasjonalspråk består m.a.o. dels av riksspråk og dels av dialekter, f.eks. norsk av bokmål, nynorsk og dialektene. Jeg kommer tilbake til denne grunnleggende motset - ninga i pkt. 4, men først må vi bli enige om kriteriet for en varietets eks - istens. Hva er et språk i betydninga ’varietet (språksystem)’, og åssen veit vi at det fins?

3 Bevissthet og holdninger – eller bruk? Kriterier for et språks eksistens

Når man diskuterer om en viss varietet (norsk rikstalemål) fins, må en ha avklart kriteriene for et språksystems eksistens, og dermed også dets eks - istensform – hvor og som hva fins et språksystem? Her fins det to svar blant språkteoretikerne: 1) Det fins i sinnet til hver enkelt språkbruker (som kan bruke språket), som et mentalt og individuelt fenomen – kunnskap og hold - 54 Eric Papazian ninger , 2) Det fins i språksamfunnet (som bruker språket), som et sosialt og kollektivt fenomen – normer eller konvensjoner . Det første svaret kalles ”mentalisme”; det andre har ikke noe etablert navn, men legges til grunn her. Flere av debattantene, bl.a. Mæhlum (2002: 77, 2009: 13), Melby (2007: 57) og Solheim (2007: 12–13), snakker nemlig om en ”mental” eller ”opplevd” standard, og antyder dermed et mentalistisk syn på språk og normer. Milroy & Milroy (1999: 19) er inne på det samme når de beskriver standardspråk som “… an idea in the mind rather than a reality – a set of abstract norms to which actual usage may conform to a greater or lesser ex - tent”. Haugen (1972 [1971]: 325) sier det kort og greit: ”Language exists only in the minds of its users”. Til det er å si at det også, eller tilmed primært, eksisterer i (språk)samfunnet , i form av atferd – språkbruk – og produktet av språkbruk, ytringer og tekster (f.eks. denne), og de kollektive normene som språk - bruken følger og ytringene er dannet etter. At språk er (abstrakte) normer som språkbrukerne følger og stundom bryter, kan vi være enige om, men de eksisterer ikke (bare) i språkbrukernes sinn. Primært eksisterer de som regelmessigheter i atferden , et atferdsmønster – det vi i dagligtalen kaller ”skikk og bruk”, ”tradisjoner” o.l. De blir ofte omtalt som en ”stilltiende avtale”, fordi språkbrukerne oppfører seg likt på visse (relevante) punkter, som om de hadde inngått en (eksplisitt) avtale. Jf. Haas (1982: 5): ”… lin - guistic norms are not only capable of being abrogated [endret, EP] by ’es - tablished usage’; they have no effective existence at all unless they are confirmed by the tacit agreement of usage”. Normer er altså kollektive pr. definisjon – en kan ikke inngå en avtale med seg sjøl. Slike regelmessigheter er forutsetninga for at språket skal eksistere (også) i sinnet, dvs. for at vi skal kunne lære språket, ved abstraksjon fra ytringene. Normer både oppstår og endres gjennom atferd, og læres ved å observere andres atferd og oppdage regelmessigheter i den – ting som gjentar seg , f.eks. at visse ord blir ytret, med en viss uttale, betydning osv. Et språk som ikke blir brukt, kan heller ikke læres på vanlig måte. Rett nok må vi ha kunnskap om normene for å kunne følge dem – jf. at vi ikke kan bruke språk vi ikke kjenner – men her som ellers må vi skille mellom kunn - skapen og dens objekt , altså normene. Og kunnskap om normer trenger ikke være bevisst , og er det som regel heller ikke (se Papazian 2007: 49 f). De bevisste kunnskapene, de vi kan uttrykke, er det ofte så som så med hos vanlige språkbrukere, jf. at det kan være avvik mellom rapportert og faktisk språkbruk. Da er det den faktiske vi normalt fester lit til, med god grunn. Norge – riket uten rikstalemål? 55

Også holdninger kan ofte være ubevisste (jf. ”skjult prestisje”), særlig de reelle, de som styrer atferden. En spesiell variant av mentalismen finner vi hos dansken Tore Kris - tiansen, som kjenner norske forhold og har deltatt i den norske debatten. I Kristiansen (2003 a), der han diskuterer om ”regionalspråk” fins i Danmark (jeg kommer tilbake til dette begrepet nedafor), skiller han mellom to ”be - skrivelses-nivåer”, ”språkbruks-nivået” og ”normideal-nivået”, dvs. språkholdninger, og ser ut til å mene at eksistensen av regionalspråk avhenger av det siste nivået – at regionalspråk forutsetter positive hold - ninger og en regional bevissthet, og er et uttrykk for en bevisst markering av regional identitet (likeså Kristensen 2003: 41). Jf. konklusjonen (s. 138) om at det er ”... ikke meget der tyder på at regionalsprog eksisterer – forstået som en selvbevidst glæde ved eget sprog som signal om regional tilhørighed”. 5 Det samme synspunktet anlegger han på rikstalemål: I Kris - tiansen (2009: 79) heter det ”… at et standardtalemåls eventuelle eksistens ikke kan afgøres på grundlag af beskrivelser af sproglige distributions- mønstre, men kun på grundlag af ideologiske vurderingsmønstre der fore - kommer i underbevidste holdnings-tilkendegivelser”. Det er altså bevissthet og (positive) holdninger og ikke bruk som er det avgjørende kriteriet på et rikstalemåls eksistens. Det er dss. å si at en varietet bare eksisterer om den har prestisje , siden prestisje (hos en varietet eller et språktrekk) og holdning (hos brukerne) er to sider av samme sak: At x har høy prestisje, vil si at brukerne har positive holdninger til x. Etter mitt syn snur dette tingene på hodet. Verken bevissthet om eller positive holdninger til en varietet eller et språktrekk kan være en forutset - ning for varietetens eller språktrekkets eksistens, eller for eksistensen av noe i det hele. Det fins mengder av ting vi enten ikke veit om eller ikke liker (f.eks. mygg, flått og kreft). Genene, Saturn eller Amerika eksisterte visselig før de ble oppdaget og vi fikk begreper og ord for dem, og det er ikke annerledes med språklige fenomener. En vanlig norsk språkbruker er ganske sikkert ikke klar over at de fleste av oss bruker tonelag, men ikke desto mindre fins dette i norsk. Og uttalen /bànnan/ har lav status i Norge, men eksisterer like fullt. Tvert om er det slik at bevissthet om og holdninger til noe forutsetter at dette noe fins og kan observeres , for først da kan vi ha be - vissthet eller kunnskap om det, og ev. også stille oss negativt eller positivt til det. Det gjelder språk som alt annet. Vi bør derfor spørre om hvorfor språkbrukerne har visse ”forestillinger” om språk (stort sett de samme), f.eks. hvorfor de ”opplever” muntlig bokmål som et standard-talemål. Kan 56 Eric Papazian det være noe anna svar enn at det er fordi muntlig bokmål faktisk eksisterer og brukes som et standard-talemål? Og dersom språkbrukerne oppfører seg ”som om” det fantes et standard-talemål (Solheim 2009: 145–146), så er det i seg sjøl et tegn på at et slikt talemål fins . For språk er det nemlig bruk som er kriteriet for eksistens, jf. Dyvik (1993: 170 –171): ”et språk eksisterer i den grad det brukes til kommunika - sjon i et samfunn”. F.eks. veit vi at ordet koselig eksisterer i norsk fordi det brukes regelmessig og kan ”belegges” i tekster. Det er også bruken som be - stemmer åssen normene er, jf. ordtaket “Usus tyrannus (est)”. Å bruke eller følge normene innebærer å styrke dem, og jo mer et språk brukes, jo mer livskraftig er det. Et språk som ikke lenger brukes som dagligspråk, f.eks. norrønt eller latin, er ”dødt”, sjøl om det holdes i hevd som et akademisk fagspråk av en lærd elite. Et språk krever dermed også brukere , men eks - isterer uavhengig av de enkelte språkbrukerne og deres ev. bevisste forestil - linger om det, og er dermed en kollektiv og objektiv størrelse som må ”oppdages” liksom fysiske fakta. Men det krever refleksjon, analyse og generalisering – og selvsagt interesse og opplæring. Derfor veit språkforsk - ere litt mer om språk enn en vanlig språkbruker, og derfor kan det være heller risikabelt å holde seg utelukkende til språkbrukernes forestillinger om et språk, for ikke å snakke om deres holdninger til det. Vi ville være ille ute om vi skulle være avhengige av språkbrukernes ev. (vrang-)forestillinger og fordommer om eget og andres språk. Jf. den mytologiske trønderen som erklærte: ”æ e no så gla ferdi at æ snakke itj nån dialækt!” Om dette hadde vært en historie fra virkeligheten, hadde man bare måttet skjære gjennom og sagt fra om at informanten nok snakket dialekt, samme hva vedkom - mende trodde, ønsket eller sa om dét. Vi trenger et atskillig mer håndfast og objektivt kriterium enn språkbrukernes antakelser og holdninger for å avgjøre om en varietet fins og åssen den er – nemlig deres faktiske språk - bruk , f.eks. ytringa i eksemplet ovafor, som kan klassifiseres entydig som trønder-dialekt, uavhengig av hva språkbrukeren mener om den saka. Ellers drukner vi i subjektivitet. Et språksystem er m.a.o. det Dyvik (1993: 171–173) kaller ”empiriske normer”, som er ”uformulerte normer som faktisk er operative i et språksamfunn”, dvs. som brukes/følges i samfunnet. Ifølge Dyvik er det de empiriske normene som definerer en varietet, ikke det Dyvik kaller ”fore - skrevne normer”, også kalt ”fastsatte” normer (f.eks. i Vikør 1994: 66 f), dvs. normative ytringer eller vedtak (påbud/forbud) om normene. Jeg vil si det enda sterkere, nemlig at det er de empiriske normene som er normene, Norge – riket uten rikstalemål? 57 uavhengig av om de er fastsatt eller ikke (jf. om ”kodifisering” i pkt. 4.4). ”Fastsatte normer” er ikke normer, men bestemmelser om ønska normer, som ev. kan bli normer om språkbrukerne følger dem (jf. Papazian 2007, pkt. 3.2). Et vedtak styrer jo ikke atferden før det ev. blir fulgt og folk gjør som vedtaket sier de skal gjøre. Det betyr at vi må skille mellom faktisk og vedtatt riksspråk, f.eks. bok - målet slik det er (brukt) og slik det bør være eller er normert , f.eks. av Språkrådet. Det normerte bokmålet faller sammen med det faktiske i den grad vedtakene følges og de vedtatte formene brukes . Hovedhensikten med bokmålsreformen i 2005 var nettopp å bringe det vedtatte bokmålet (normalen), i bedre samsvar med det brukte (skriftnormene), ved å fjerne en del lite brukte former og ta inn noen antatt mye brukte. Kristiansen (2009: 80) sier at ”… så længe vi ser standardisering som noget der skabes ovenfra, så fremstår norsk STM [standardtalemål, EP] som selekteret, kodificeret og elaboreret i en mer ekspliciteret forstand end dansk STM – nemlig i form af normdefinitionen ’bokmål og nynorsk som de tales af nyhedsoplæserne i NRK’.” Men for det første er nyhetsopplesning nettopp opplesning og ikke vanlig dagligtale, som vi etter mitt syn bør kreve for å regne med en egen muntlig varietet, uavhengig av skriftspråket (se pkt. 4.5). For det andre er det ikke det riksspråket som er skapt ”ovenfra”, ved normering, som er det faktiske/reelle riksspråket, men det som er skapt ”nedenfra”, gjennom bruken. Om det er noen forskjell mellom norsk og dansk mht. eksplisitt og offisiell ”kodifisering”, så gjelder det skriftspråket , ikke talemålet. Dét er like lite kodifisert i Norge som i Danmark, som vi skal se. Spørsmålet om norsk rikstalemåls eksistens blir dermed et spørsmål om noe som med rimelighet kan kalles et rikstalemål faktisk brukes i Norge, i det minste av visse grupper i språksamfunnet. Det er ikke nødvendig med ”en storstilt holdningsundersøkelse”, slik Opsahl og Røyneland (2009: 97) mener. Men for å avgjøre dét spørsmålet, må vi avklare hva som kreves for å regne en varietet som et riksspråk , i skrift og i tale.

4 Standardspråk og riksspråk

4.1 Standard og ”standard-ideologien” Siden ’standardspråk’ synes å være et problematisk begrep, kan det kanskje passe å ta utgangspunkt i dagligtalens bruk av ordet standard (fra fransk 58 Eric Papazian estandard , bl.a. ’rettesnor’), f.eks. slik den blir beskrevet i Bokmålsordboka , nemlig (som substantiv) bl.a. ”målestokk, mønster”. En må vel legge til et ensartet eller felles mønster, jf. at standardisere betyr ’å gjøre ensartet’, f.eks. standardiserte prøver. Ensretting er m.a.o. sentralt i samband med standarder og standardisering. Ved språk er standardiseringas mål ifølge Joseph (1987: 63) “… to overcome dialectal diversity by providing the ideal medium for communication among all members of the unit of loyalty”. Mil - roy & Milroy (1999: 6) sier at standardspråk ”… involves the suppression of optional variability in language ”, og Auer & Spiekermann (2011: 164) at ”… standardisation increases to the degree that internal variation is elim - inated …”. Ifølge Milroy & Milroy (1999: 19) er standardiserings-tanken ”… bound up with the aim of functional efficiency of the language. Ulti - mately, the desideratum is that everyone should use and understand the lan - guage in the same way with the minimum of misunderstanding and the maximum of efficiency”. Vi standardiserer altså språk av same grunn som vi standardiserer mynt, mål og vekt: av praktiske grunner – da går samarbeidet best. Det er praktisk at en meter er akkurat en meter overalt, og at den ikke endrer seg. Både (synkronisk) variasjon og (diakronisk) endring er mot standardiserings- tanken. Men siden språkstandardisering diakronisk er en gradvis prosess som kan ta hundreår og ikke nødvendigvis blir fullført, er standardisering synkronisk, som Auer & Spiekermann (2011: 164) påpeker, ”a gradable notion” – vi kan ha alle grader av standardisering , fra spede tilløp med mye variasjon til full standardisering uten variasjon i det hele. Og talemålet er ikke like standardisert som skrift. Ifølge Milroy & Milroy (1999: 19) er skriftspråk ”… relatively easily standardised; but absolute standardisation of a spoken language is never achieved …”. Standardiserings-tanken slo først gjennom i skrift og er langt bedre gjennomført der enn i tale (mer om det i pkt. 4.5). Samuel Johnson (i ordboka fra 1755, her sitert etter Milroy & Milroy 1999: 29) peker kanskje på årsaken når han sier at ”sounds are too volatile and subtile for legal restraints”. I en videre presisering bør vi derfor ta utgangspunkt i skriftlig standardspråk. Her finner vi standardspråk så å si i reindyrka form. F.eks. er det så vidt jeg veit få som benekter at de to norske skriftspråkene er standardspråk eller riksspråk. Hva betyr så det? Og har vi noe tilsvarende i tale? Som Jespersen peker på i det innledende sitatet, er standardspråk et relativt nytt fenomen i språkhistorien, og det er nettopp fordi standardspråk er nært knytta til utviklinga av skriftspråk . Alt de eldste skriftspråkene, det Norge – riket uten rikstalemål? 59 sumeriske, det egyptiske og det kinesiske, må kalles standardspråk, sjøl om de ikke var fullt standardiserte. Det eldste kjente alfabetiske standardspråket var det hellenistiske koiné , og også latin må kalles et standardisert språk – til en viss grad også norrønt, sjøl om det var langt mindre standardisert enn den standarden som ble rekonstruert på 1800-tallet. Jf. at det gammalis - landske skriftspråket ifølge Leonard & Árnason (2011: 91) ”… can be said to form a sort of norm or standard”. Joseph (1987: 7) mener at standardspråk er ”… not universal, but represent a specifically Western concept that has been spread by cultural tradition”. Men vi hadde vel i det minste tilløp til standardisering i alle de eldste skriftspråkene, lenge før kontakten med Eu - ropa. En standard nærmest tvinger seg fram så snart folk i et større samfunn med ulike dagligspråk begynner å skrive. Det er i tilfellet full eller gjen - nomført standardisering som er et europeisk påfunn fra nyere tid, da de mo - derne nasjonalspråkene overtok som skriftspråk etter latinen. Men sjøl om utgangspunktet er pragmatisk, utviklet det seg raskt til en ideologi , bl.a. fordi riksspråket blir symbolet på nasjonen og den nasjonale enheten, slik sjølve ordet antyder. Ifølge Kristiansen (2003 b: 72) har riks - språket to funksjoner: å lette kommunikasjonen og å forene folket. Matt - heier (2003: 219) sier at riksspråket var en av de viktigste faktorene i dannelsen av en tysk nasjonal identitet på 1600- og 1700-tallet. I det hele er riksspråkene et resultat av utviklinga av sentralstyrte nasjonalstater i Europa i nyere tid, og er nært forbundet med nasjonalismen . Det er ingen tilfeldighet at vi fikk en rekke nye nasjoner og riksspråk i Europa etter nasjonalromantikken, bl.a. færøysk, nynorsk og bokmål i Norden. Ifølge Kristiansen (2003 b: 88) er språkstandardisering en viktig faktor i nasjons bygginga, og Teleman (2003: 406) sier om svensk at ”standardi zation was a more or less inevitable consequence of the political, economical, demographic and cultural integration of the nation”. Som mile pæler i standardiseringa nevner de fleste språkhis - torikere oppfinnelsen av trykking , som skapte større mulighet og større behov for standardisering, reformasjonen med bibeloversettelser på na - sjonalspråkene, og utbredelse av allmenn lese- og skriveferdighet . En kunne vel legge til aviser og kringkasting i nyere tid. Og fordi riksspråket har utgangspunkt i skrift, ble riksspråket tidlig et spørsmål om språkriktighet og det beste språket. I skrift er jo riktig dss. standard, og dette forholdet har blitt generalisert til også å gjelde tale, slik at skriftspråket har blitt et mønster for talemålet. Blant lekfolk er denne fore stillinga fremdeles lys levende. Som min mor, oppvokst på Oslos vestkant, en gang sa: ”Jeg sier huser [flt.] – men jeg vet det er feil”. Kris - 60 Eric Papazian tiansen (2003 c: 60) kaller forholdet mellom skrivemåten og den korrekte uttalen ”a true stronghold of the standard ideology in Denmark”. Ideologien kommer klarest til uttrykk i det Milroy & Milroy (1999) kaller ”klage-tra - disjonen” i engelsk (og andre lands!) språkdebatt. Milroy & Milroy opp - summerer (s. 33) denne ideologien i tre punkter, her slått sammen til to:

1) Det fins bare én riktig skrivemåte og uttale av engelsk. 2) Folk bør bruke denne skrivemåten og uttalen, og avvik fra den er perverse barbarismer som skyldes dumhet eller uvitenhet.

4.2 Standardspråk/riksspråk og dialekter Gammelgaard (2004: 4) setter standardspråk opp mot dagligtale , som kan være en dialekt eller en sosiolekt . Men samtidig sier hun at standardspråk fins i både en skriftlig og en muntlig form. Her mener jeg vi har to falske motsetninger og en riktig. For det første er det ingen motsetning mellom standardspråk og dagligtale – et standardspråk kan brukes som dagligspråk likeså vel som til mer formelle og offentlige formål. Heller ikke er det noen motsetning mellom standardspråk og sosiolekt, for dersom sosiolekt betyr ’samfunnsgruppe-språk, sosialt avgrensa varietet’, så fungerer et riksspråk som en sosiolekt i tale dersom det ikke brukes av alle, men bare av bestemte samfunnsgrupper, f.eks. ”eliten”, de ”(ut)dannete”. Og nettopp slik har riks - talemål fungert helt siden det oppsto, jf. at muntlig riksspråk ofte omtales som ”dannet (dagligtale)” o.l. – betegnelser som antyder hva slags sosiolekt det dreier seg om. Dialektene fungerer da som den motsatte sosiolekten, slik betegnelser som ”allmuespråk” eller ”folkemål” antyder. Bakgrunnen for disse funksjonene er selvsagt at det muntlige riksspråket oppsto blant eliten, slik at dialektene ble redusert til ”folkemål”. Derimot er det en motsetning mellom riksspråk og dialekter. F.eks. setter Bokmålsordboka riksspråk eksplisitt opp mot dialekt , og Mæhlum (2002: 76) understreker at ”… begrepene ’dialekt’ og ’standard’ ikke kan ses uav - hengig av hverandre; forestillingen om det ene impliserer det andre”. Som det innledende sitatet til Jespersen peker på, er dette den sentrale sosioling - vistiske motsetninga i vestlige språksamfunn. Å definere riksspråk vil m.a.o. si å peke på hva som skiller riksspråk fra dialekter, og en definisjon av riks - språk kan passende ta utgangspunkt i en definisjon av dialekter. Men dess - verre er ’dialekt’ akkurat like omstridt som ’riksspråk’. Det er selvsagt ingen tilfeldighet; striden om de to begrepene henger sammen og er drevet av den samme ideologien. Den kommer jeg tilbake til (pkt. 5.5). Norge – riket uten rikstalemål? 61

Den tradisjonelle og fortsatt vanligste bruken av ordet i dialektologien, f.eks. i Venås (1991: 107), Skjekkeland (1997: 16) og Hanssen (2010: 11), er synonymt med målføre , om en lokal/regional varietet av et nasjonalspråk, i motsetning til en sosiolekt, som er en sosialt avgrensa varietet. Dette er også dagligtalens forståelse, jf. Bokmålsordboka : ”språkform som er spesiell for en del av et større språkområde …” (nemlig nasjonalspråkets, EP), Nynorskordboka : ”variant av eit språk som blir talt innanfor eit visst geo - grafisk område”. I engelsk er det derimot vanlig å bruke ordet i en videre betydning, om (muntlige) varieteter av et nasjonalspråk generelt, også sosiolekter – ”a regionally or socially distinctive VARIETY of language”, som Crystal (2008) sier det. Også enkelte norske sosiolingvister bruker ordet slik, f.eks. Sandøy (1989: 16). Denne språkbruken innebærer at også et muntlig riks - språk blir en ”dialekt”, og at alle snakker en ”dialekt”. Dette høres veldig demokratisk ut, men strir for det første mot vanlig norsk språkbruk, og er for det andre tilslørende og ulogisk. Det betyr at det blir umulig å snakke et riksspråk, f.eks. standard engelsk eller rikssvensk, for da blir det straks en ”dialekt”. Men en dialekt, f.eks. Hedmarks-mål, blir ikke oppgradert til riks - språk fordi om den blir skrevet. Omvendt bør ikke et riksspråk nedgraderes til en dialekt fordi om det blir talt. Som vi skal se, kan enhver varietet opptre i både en muntlig og en skriftlig form. Liksom det er mulig å skrive en dialekt, er det mulig å snakke et riksspråk, f.eks. bokmål. Og å kalle muntlig bokmål for en dialekt, skaper store problemer for dialektinndelinga, for det mangler de fleste viktige kjennetegna på de ulike dialektgruppene. Hvilken dialekt skulle det være? Endelig trenger vi ikke dialekt i denne vide betyd - ninga når vi har det utmerkete ordet varietet , særlig når det medfører at en må lage nye ord for det gamle begrepet, f.eks. geolekt . Jeg ser ikke dette som et framskritt, og vi bør ikke tilsløre den sentrale sosiolingvistiske motsetninga i Europa ved å si at alle snakker dialekt. Men Sandøy bruker ordet også på en annen måte, bl.a. i (2009: 34):

…talt bokmål er ikkje eit standardtalemål som følgje av at ein del nordmenn går rundt og snakkar eit svært bokmålsnært talemål heile livet sitt, for dét språket kan me beskrive som dialekt (eventuelt morsmål eller førstespråk)”.

Her betyr dialekt ikke bare ’varietet’, men første varietet. Det pleier vi på norsk å kalle nettopp ”morsmål” eller ”førstespråk”, som er entydige ord og ikke bør skiftes ut med dialekt . Dét ville bety at vi ikke kunne avgjøre om en person snakket ”dialekt” uten å kjenne personens historie; én persons 62 Eric Papazian muntlige bokmål ville være ”dialekt” om man hadde lært det som barn, mens en annens ikke ville være det (men riksspråk?), om man hadde gått over til det som voksen. Om folk av den første typen skriver bokmål, ville de skrive et riksspråk, men snakke en dialekt, sjøl om den var ”svært bok - målsnær”. Igjen får vi det merkelige forholdet at skriftlig bokmål er et riks - språk, mens muntlig bokmål er en ”dialekt”, i det minste for noen. Alle disse krumspringene for å omgå den tradisjonelle betydninga fører ikke til noe anna enn at ordet dialekt snart blir ubrukelig (det er muligens også men - inga). Etter min mening skal det svært gode grunner til for å skifte ut et inn - arbeida fagord eller gi det et nytt innhold. De foreligger ikke her. Jeg bruker derfor ordet slik det er vanlig i dagligtalen, om en bestemt type varieteter og som motsetninga til riksspråk. I tillegg til at riksspråk og dialekter fungerer som (motsatte) sosiolekter, har de vanligvis også en ”diglossisk” funksjonell fordeling, dvs. at de brukes i hhv. ”høye” eller offentlige/formelle ”domener” eller språkbruks- situasjoner, og ”lave” eller private/uformelle , dvs. som dagligspråk (dét er selvsagt en følge av at det er riksspråket som brukes i skrift , jf. pkt. 4.5). Eller mer presist, riksspråket brukes som regel både på ”høye” områder som byråkrati, litteratur og vitenskap, og i dagligtale, mens dialektene bare har den siste funksjonen, slik at de mangler ord for de ”høye” områdene. Haas (1982: 24–26) kaller det ”restricted” eller ”arrested” standardisering når riksspråket bare brukes som høyspråk, enten bare som skriftspråk, eller også til høytidelig/formell tale. Slike diglossiregler kan være heller strenge, jf. det Keller (1982: 91) sier om Sveits: ”… it is psychologically impossible for any two Swiss of any class or occupation to adress each other privately in anything but the ’Low’ variety” (dvs. sveitsiske dialekter), sjøl om de normalt skriver høytysk og også snakker det i formelle situasjoner. Funk - sjonen som lavspråk, og dermed som underklasse-sosiolekt, kan langt på vei forklare dialektenes lagnad i Europa de siste 200 åra. Om en slik fordeling varer lenge, kan riksspråket og dialektene gå hver sine veier, slik at riksspråket stivner i en ”klassisk” form og etter hvert går ut av bruk som dagligspråk. Slik gikk det med latin og norrønt. Men slik har det ikke gått med de moderne europeiske språkene (pga. utviklinga av allmenn lese- og skriveferdighet), for der har riksspråket gradvis blitt tatt i bruk også som dagligspråk, først blant eliten og seinere mer allment, og har til dels utkonkurrert dialektene, slik Jespersen påpeker. Der dialektene fortsatt brukes, kan vi få diglossi også i dagligtalen , etter prinsippet dialekt til sambygdinger, riksspråk til andre. Jf. det Wessén (1967: 10) sier om svensk: Norge – riket uten rikstalemål? 63

”Det är numera ytterst sällsynt att träffa på personer som icke kan tala riks - språk och som icke naturligt gör det i samtal med främmande”. I Norge er dette lite utbredt – her legger man i høyden om litt (akkomoderer), om man snakker en dialekt som avviker mye fra riksspråket. Og i de siste tiåra har dialektene erobret en del ”høye” muntlige domener, noe jeg kommer tilbake til (pkt. 6.4). Det er vel dette Røyneland (2009: 7) tenker på når hun sier at Norge ikke kan beskrives som diglossisk mht. bruken av dialekt og standard. Men fortsatt har vi det Røyneland (s. 18) kaller ”medie-diglossi”, dvs. at riksspråket rår grunnen i skrift , og dermed også i de fleste høystatus- domener, som vitenskap, juss og litteratur. Det er nok et stykke igjen til dialekt og riksspråk kan sies å være funksjonelt jamstilte, også her. Diglossi innebærer nær språkkontakt , med utbredt språkveksling og to - språklighet , siden mange må bruke både den ”høye” og den ”lave” varieteten. Det innebærer at varietetene lett vil påvirke hverandre, selvsagt især slik at den ”høye” påvirker den ”lave”. Dermed kan det, som Haas (1982: 26) påpeker, også utvikle seg mellomvarieteter mellom riksspråket og dialektene. I Sveits har vi f.eks. ikke bare høytysk riksspråk og sveitsiske dialekter, men også ”Schweitzer Hochdeutsch”, altså en sveitsisk variant av høytysk. Jeg kommer tilbake til spørsmålet om vi kan regne med mel - lomformer mellom riksspråk og dialekt i det norske språksamfunnet (pkt. 4.7), men først må vi bli enige om hva vi mener med riksspråk . Det vil føre for langt å drøfte alle kriteriene som har vært nevnt, av debattantene i NLT eller andre, og jeg konsentrerer meg om et utvalg av de mest sentrale.

4.3 Standardspråk/riksspråk: noen definisjoner

4.3.1 Prestisjespråk Flere av debattantene påpeker at et rikstalemål har høy prestisje, og enkelte legger det til grunn for definisjonen. Ett eksempel er Røyneland (2009: 11), som definerer standardspråk som en varietet med litterær og kulturell dominans, som blir ansett som mer korrekt enn andre. Et anna og mindre klart er Sandøy (2009: 27), som sier at standardspråk etter hans forståelse er dss. ”prestisje-dialekt”, samtidig som det heter (s. 32) at det er viktig å ikke bruke prestisje som kriterium for standardtalemål. En indirekte variant av denne definisjonen er å vise til en brukergruppe med prestisje, og definere rikstalemålet som det språket som brukes blant folk med utdannelse el.l. (et eksempel siteres av Pedersen 2009: 160). En enda mer indirekte variant finner vi hos Sandved (1993: 41), Sandøy 64 Eric Papazian

(2009, 2011) og Vikør (2009). Den riksspråks-definisjonen Sandøy (2009: 35) lander på, er ”… ein felles språkvarietet som det er eit mønster for at folk går over til i visse kommunikasjons-funksjonar ” (mi uth., tilsvarende i Sandøy 2011: 119). Han krever m.a.o. en diglossisk språkveksling for å regne med et rikstalemål; det er så å si et ”høyspråk” eller prestisjespråk pr. definisjon (elementet ”felles” kommer jeg tilbake til). Men vi stiller ikke noe slikt krav til skriftlig riksspråk, og det er umotivert å stille det til det muntlige, især dersom prestisje ikke er relevant. Vikør (2009: 62–63, merknad 6) er inne på det samme når han mener det fins et nynorsk riks - talemål fordi ”… den essensielle eigenskapen ved standardtalemålet [er] at det fungerer som norm for personar og grupper med andre varietetar som førstespråk , mens det er sekundært om det også finst ei samfunnsgruppe som har det som førstespråk” (mi uth.). Samtidig sier også han (s. 57) at en bør skille mellom prestisje- og standardspråk. Og hvorfor skal det første være essensielt og det siste sekundært? Det essensielle ved et talemål må være at det blir brukt , som dagligspråk og førstespråk i et språksamfunn , med en viss uttale osv. Det må gjelde et rikstalemål som alt anna talemål. At riksspråk har høy prestisje, skulle være opplagt. For det første fordi det brukes som høyspråk til prestisjetunge formål – litteratur, vitenskap, undervisning, statsstyring o.l. For det andre fordi det brukes som elite- sosiolekt i tale: Prestisjen til de typiske brukerne, de ”(ut)dannete”, smitter over på språket, jf. at rikstalemål blant lekfolk ofte omtales nettopp som ”fint/pent/dannet” osv. i motsetning til ”bredt/grovt/vulgært” o.l. Og for det tredje følger prestisje nærmest automatisk av funksjonen som standard (se nedafor). Haas (1982: 9) peker på at når en viss form blir ”valgt” (normalt bare gjennom bruken) som standardform, blir alternative former ”rejected as substandard”. Riksspråket blir så å si den fremste representanten for na - sjonalspråket, den som rekker lengst og gjelder for hele riket istedenfor (som ved dialektene) bare for et lokalsamfunn (det er en spøk at Sogne- målet rekker helt til Konstantinopel). Jf. at betegnelsen for nasjonalspråket, f.eks. norsk , ofte blir brukt om bare riksspråket, eller tilmed bare om ett av dem, som i Norsk grammatikk (en rekke bøker), som handler om enten begge riksspråkene eller bare det ene. Norsk uttaleordbok av Berulfsen (1969) eller Vanvik (1985) handler tilmed bare om en regional variant av talt bokmål, nemlig den østlandske (se pkt. 5.2). Å kalle bokmål for ”norsk” er også vanlig blant lekfolk. 6 Mæhlum (2007: 180) peker på at forholdet mellom dialekt og riksspråk er analogt med forholdet mellom små nasjonal - språk og engelsk, det internasjonale standardspråket, bl.a. mht. aksen tradi - Norge – riket uten rikstalemål? 65 sjonell/moderne. En av grunnene til engelskens høye prestisje er nettopp at den har en nesten global rekkevidde. Det er også velkjent at dialektformer med stor utbredelse holder seg bedre enn former med liten utbredelse. Størr - else gir prestisje, over alt. Bull (2009: 232) mener at ”Ei standardform kan vere heilt utan prestisje, jamvel om forma er gjeven standard-status innanfor ei norm”, og viser til offisiell norsk språknormering på 1900-tallet. Men da snakker vi om det vedtatte/fastsatte riksspråket, og ikke om det faktiske/brukte , eller om riks - språket slik det bør være (burde ha vært) og ikke slik det er . At særlig de ”radikale” bokmålsformene, f.eks. lauv, kvit, husa, åssen eller åffer, ikke har prestisje, skyldes nettopp at de ikke er faktiske standardformer i bokmål (det samme gjelder uttalen /bùttik/ o.l., med førstestavings-trykk, som Språkrådet nylig har prøvd å gi standard-status). Standard-status og prestisje følger ikke av et Språkråds-vedtak, men av bruken som standardform, f.eks. i skrift og formelle talesituasjoner, eller som dagligtale blant eliten. 7 En kan derfor ikke bruke disse vedtatte formene til å motbevise at standardspråk alltid har en relativt høy prestisje. Likevel kan prestisjen etter min mening ikke brukes som et definerende kriterium på standardspråk. Sandøy (2011: 119) mener at språk (”patterns of language use”) bør defineres uavhengig av bl.a. prestisje og holdninger, så vi unngår sirkularitet og kan studere forholdet mellom dem, og Brink (1986: 22) sier at det at riksspråk har prestisje, bare kan fastslås om riks - språk er definert uavhengig av prestisje. Også Grondelaers, van Hout og Speelman (2011: 207) påpeker at ”… prestige and standard need not auto - matically coincide” (likeså Bull 2009: 223). For det første kan prestisjen variere, som Melby (2007: 55) peker på – enkelte riksspråk, f.eks. de norske, har mindre prestisje enn andre (noe jeg kommer tilbake til), uten å bli mindre riksspråk av den grunn. For det andre kan også dialekter ha en viss prestisje, f.eks. vest-telemål i Norge eller dalmål i Sverige, og blir ikke riks - språk av dét. Prestisjekriteriet fanger altså ikke inn det som skiller standard - språk fra andre varieteter.

4.3.2 ”Minimal strukturell variasjon, maksimal funksjonell variasjon” Dette er Haugens gamle definisjon av et riksspråk (Haugen 1972 [1966 a]: 249), som brukes av bl.a. Pedersen (2009: 159). Sandøy (2009: 33) viser til en variant fra en sosiolingvistisk ordbok, nemlig en varietet ”… which does not show regional variation, and which is used in a wide range of commu - nicative functions”. Det strukturelle kriteriet er inne på noe, for som nevnt 66 Eric Papazian er grunntanken i standardisering å unngå variasjon. Liten eller ingen strukturell variasjon kan derfor sies å være typisk for riksspråk. Men for det første fins – eller fantes – det også dialekter som varierer lite, dvs. som er eller var praktisk talt uten sosiolekter som f.eks. ”yngre/eldre mål”, så dette skiller ikke riksspråk fra dialekter. For det andre fins det faktisk riksspråk som varierer en hel del, og de to offisielle norske er eksempler på det. Riks - språk er de like fullt, sjøl om vi kanskje kan kalle dem lite standardiserte. Med det funksjonelle kriteriet menes at riksspråket, i motsetning til dialektene, er ”utbygd” eller brukes på alle områder, fra de ”høyeste” til det ”laveste”, dagligtalen. Men riksspråket har ikke alltid vært brukt på alle om - råder – det begynte som skriftspråk og høyspråk, og erobret dagligtalen først seinere. I Sveits blir riksspråket (høytysk) knapt brukt i dagligtale den dag i dag, og er fortsatt et høyspråk. Det blir ikke mindre et riksspråk av den grunn. Omvendt fins det dialekter som iallfall til en viss grad også brukes som høyspråk, f.eks. i poesi (jf. folkevisene, eller visene til Prøysen) og annen litteratur, uten at de blir riksspråk for dét. Mange (kommunikative) funksjoner treffer altså ikke den avgjørende forskjellen mellom riksspråk og dialekter, og akkurat hvilke funksjoner et riksspråk har, bør være et empirisk spørsmål og ikke et definitorisk. Ikke desto mindre må vi søke riksspråkets vesen nettopp i bruken/funksjonen , ikke i strukturen. Vi kan nettopp snakke om ”standard-funksjonen” og at en varietet har en funksjon som standard eller riksspråk i et språksamfunn. Men det er ikke en kommunikativ eller pragmatisk funksjon som gjelder språkbruks-områder , f.eks. ”høye” og ”lave”, men en språkpolitisk eller sosiolingvistisk funksjon, en funksjon i språksamfunnet .

4.3.3 Fellesspråk (”lingua franca”) Som vi har sett, er ensretting eller felles normer grunntanken i ”standard- ideologien”, jf. at Jespersen kaller riksspråkene ”the national common languages” i det innledende sitatet. Crystal (2008) sier at standardspråk ”… cut across regional differences, providing a unified means of communication …”, og Deumert (2002: 2) at standardisering ”… promote unity and a com - mon (i.e. supralocal, suprasocial) identity”. Auer og Spiekermanns (2011: 164) første kriterium på et standardspråk er ”… a common language, i.e. it is valid across a territory in which various regional (non-standard) varieties are present” (de to andre kriteriene er prestisje, som er drøfta tidligere, og kodifisering, som blir drøfta nedafor). Ifølge Brink (1986: 7) er den tra - disjonelle definisjonen av riksspråk (som Brink er skeptisk til) at det ”som Norge – riket uten rikstalemål? 67 fællessprog for hele riget er dadelfrit”. Og Bokmålsordboka definerer normalmål som ”språk som brukes som felles (skrift)språk innenfor et om - råde” (mine uth. i alle sitatene). Også flere av debattantene i NLT er inne på denne funksjonen. Om skriftspråket bruker Sandøy (2009) uttrykkene ”vedteken fellesnorm” (s. 28) og ”felles språkvarietet” (s. 35). Og Kris - tiansen (2009: 80) sier at et standardspråk er ”… et mere eller mindre homogeniseret fællessprog ”. Disse formuleringene kan oppsummeres slik: Et standardspråk er en varietet som fungerer som fellesspråk i et språksamfunn med ulike daglig - språk, til bruk i skrift, ev. også i tale, i bestemte (f.eks. formelle/offisielle) situasjoner eller i alle, inkl. dagligtalen. Joseph (1987: 63) kaller dette ”the koiné/lingua franca function”. Når nynorskfolk omtaler nynorsk som en ”fellesnevner” (samnemnar) for dialektene, peker de på nettopp denne funk - sjonen. Slike standarder kan vi teoretisk finne både over og under det na - sjonale planet. ”Lingua franca” brukes vanligvis om over- eller internasjonale fellesspråk, som kan være kunstige språk som esperanto eller naturlige språk som (standard) engelsk. Under det nasjonale planet kan vi i det minste tenke oss regionale standarder, f.eks. et trøndersk standardspråk, felles for alle trøndere. Noe slikt eksisterer neppe i Norge i dag (jf. om ”regionalspråk” nedafor), men det har sikkert eksistert mange steder i tid - ligere tider, som et steg på veien mot riksspråket. F.eks. var utgangspunktet for tysk riksspråk ifølge Mattheier (2003: 214) en tilstand med ”… several larger regional written dialects, which functioned within their own regions as linguistic norms” (Askedal (2009: 205) regner med 5 regionale standarder i det tyske området rundt 1500). Men i praksis er standardspråk aktuelle først og fremst på det nasjonale planet, slik ordet riksspråk antyder. Sjøl om riksspråk strengt tatt er et hyponym til standardspråk, er det i praksis det samme, nemlig et nasjonalt fellesspråk eller en standard for et nasjonalspråk , normalt innafor en stat. Stater med flere nasjonalspråk får da ofte også flere riksspråk (og omvendt har stater med samme nasjonalspråk som regel samme standardspråk). Det vi mener når vi sier at bokmål og nynorsk er riksspråk, er at de er lands - gyldige/nasjonale varieteter av norsk, felles for alle norsktalende, i det minste i skrift. 8 Første punkt i Thelanders (2009: 186) definisjon av standardspråk, dvs. riksspråk, er en språkform ”som utgör ett för ett helt rike gällande gemensamt meddelelsemedel”, og svensk standard-uttale definerer han (s. 188, etter Svenska språknämndens uttalsordbok ) som ”… en uttalsform som kan accepteras och brukas allmänt över hela det svenska 68 Eric Papazian språkområdet ” (mi uth. i begge sitatene). Venås (1991: 266) og Bull (2009: 222) definerer et rikstalemål som hhv. ”Ei talemålsnorm som er sams for eit rike” og ”ei overdialektal nasjonal norm for talt norsk” (som bygger på skriftspråket og brukes som dagligspråk i en gruppe). Jf. Svenska Akademi - ens ordboks definisjon av riksspråk som ”ett (i flera skiftningar förekom - mande) för ett helt rike gällande (icke vid ngn viss provins bundet) gemensamt meddelelsemedel” (den første parentesen kommer jeg tilbake til) . Og det er også akkurat dette som stiller dem i motsetning til dialektene, som nettopp ikke er landsgyldige og felles for alle norsk- eller svensk- talende.

4.4 Et offisielt/kodifisert rikstalemål? Mange av debattantene, særlig på horisontalist-sida, understreker at vi ikke har noe ”kodifisert” eller offisielt standardtalemål, og gjerne også at dette stiller oss i motsetning til andre land. F.eks. sier Wiggen (1995: 49) at ”Nor - wegians still have not codified or even agreed on codifying any spoken lan - guage standard”, og Jahr & Janicki (1995: 28) at ”No official or universally accepted standard spoken variety exists” i Norge. Bull (2009: 224) sier det enda tydeligere: ”… i motsetnad til mange andre land har vi her til lands inga offisielt vedteken, kodifisert standard talenorm”. Og Akselberg (2005: 118) sier beint fram at det er et offisielt riksspråk i ”dei fleste andre land [enn Norge, EP], jfr. riksdansk og rikssvensk”. Også Melby (2007: 53), som kaller seg vertikalist, sier at vi ”… i motsetning til mange andre land i Eu - ropa, ikke har et offisielt, kodifisert standardtalemål”, og gjentar (s. 54) at standardtalemålet i ”svært mange land” er ”… kodifisert, det vil si at det er offisielt godkjent som en nasjonal standard og dermed beskrevet i offisielle grammatikker og ordbøker”. Videre godtar hun (s. 57) at ”Mangelen på en offisiell, vedtatt norm er selvsagt et gyldig argument mot eksistensen av en slik standard”. Det er flere ting å si til disse påstandene. Én er begrepet ’kodifisering’, som ikke bør blandes sammen med beskrivelse . Selvsagt er riksspråkene beskrevet i grammatikker og ordbøker, bl.a. fordi man skal undervise i dem, i det minste skriftlig. Men det innebærer ingen godkjenning – også de fleste dialektene er beskrevet, uten at de får noen offisiell status av den grunn. Moderne grammatikker og ordbøker er i prinsippet deskriptive . Kodifisere henger sammen med codex , dvs. lov, og bør bety ’gjøre til lov’, dvs. vedta, bestemme, tilrå , m.a.o. dss. normere, styre, regulere .9 ”Kodifisering (av formen)” er 2. trinn i Haugens velkjente 4-trinns modell for utvikling av Norge – riket uten rikstalemål? 69 riksspråk, og når Haugen forklarer det med ” valg av skrift og ortografi, ut - tale, grammatiske former og leksikalske enheter” (1966: 17) og ” developing the form of a language” (1972 [1966 a]: 249), er det klart at han sikter til en normativ virksomhet – fastsettelse , ikke beskrivelse. 10 Likeså Teleman (2003: 407) når han beskriver kodifisering som ”… the work of language cultivators to specify the correct rules of orthography, morphology etc.” (mine uth. i alle sitatene). Når Sandøy (2009: 31) sier at ”kodifisering” ikke trenger å bety noe anna enn ”uformell konsensus eller fastsetting gjen - nomført ved kulturell dominans”, utvider han begrepet til det urimelige, for da vil alt språk være ”kodifisert”. Vi må mene noe mer enn vanlig, ”natur - lig” språkutvikling gjennom bruken. At Norge ikke har noe offisielt fastsatt rikstalemål, stemmer, men hva så? I motsetning til Melby og de andre godtar jeg ikke at dette er et argument mot rikstalemålets eksistens overhodet. Det underliggende synet synes å være: Dersom noe ikke er offisielt, så eksisterer det ikke, ev.: så har det ingen interesse. Men dette er helt uholdbart. Riksmålet lever i beste velgående uten offisiell status, og det samme gjelder dialektene – ingen har bestemt at vi skal ha dialekter, og åssen de skal være til enhver tid. De har bare blitt slik de er. Men blir de mindre reelle, eller mindre interessante, for dét? Det som avgjør om en varietet har språkvitenskapelig interesse eller ikke, er om den fins , dvs. om den blir brukt , ikke om den er offisiell. Vi dis - kuterer ikke om Norge har et offisielt rikstalemål, for det er vi enige om at vi ikke har, slik bl.a. Bokmålsordboka slår fast (i veiledninga, under ”Ut - tale”). 11 Vi diskuterer om Norge har et rikstalemål . Først når vi har svart ja på det spørsmålet, kan vi spørre om hvilken status det har. Enkelte framstiller kodifisering nærmest som et krav til rikstalemål. Et eksempel er Vikør (2009: 52, 57) (samtidig godtar han at ikke alle riksspråk er kodifiserte, se nedafor). Et anna er Sandøy (2009), som nevner ”auto - risasjon” og ”beskriving” som mulige egenskaper ved riksspråk – samtidig som han sier (s. 31) at ”… normer kan fungere utan formell autorisasjon”. Ja, ting kan visselig eksistere uten å være verken autorisert eller beskrevet. Det må gjelde riksspråk som de fleste andre ting. Melby spør (2007: 56) om det ikke er slik ”… at normer kan utvikle seg på alle områder i samfunnet uten at de er offisielt regulert”, men det skulle ikke være nødvendig å spørre. Bl.a. har språkene klart seg i tusenvis av generasjoner uten språkråd, akademier og andre eksperter, bare ved at brukerne regulerte dem – såkalt ”naturlig språkutvikling”. Den andre påstanden, at dette er annerledes i Norge enn i andre land, 70 Eric Papazian stemmer derimot ikke. Rikstalemålet har som regel ingen offisiell status i andre land heller (jf. Lundeby 1997: 94), ofte heller ikke standardiserte skriftspråk – det må i tilfellet dokumenteres , og kan ikke bare tas for gitt. Hvilke er alle disse andre landene med et offisielt rikstalemål? Sjøl om Vikør (2009) i utgangspunktet krever at et rikstalemål skal være kodifisert, sier han i en merknad (nr. 9, s. 63) at ”Heller ikkje andre språk har offisielt vedtatte standardtalemål. Standardtalemålets status har eit heilt anna grunn - lag enn formelle vedtak”. Om standard engelsk sier Haugen (1972 [1966 b]: 261) at ”… the regulation has always been informal and based on private enterprise”, og Sandved (1993: 44) at standard engelsk ikke holdes oppe av noe anna enn ”en verdensvid konsensus blant brukerne”. Om dansk standarduttale sier Peter Molbæk Hansen, her sitert etter Lundeby (1997: 97), at ”Der findes ikke autoriserede ’udtaleregler’ svarende til Retskriv - ningsordbogens forskrifter for skrevet dansk. I det omfang man kan tale om en rigsdansk udtalenorm er det i beste fald en de facto-norm, som ikke kan påberåbe sig nogen autoritet”. Lund (2009: 69) sier om dansk at ”Udtale - former normeres ikke officielt, men en standard er vokset frem gennem de seneste århundreder …”. Og når det gjelder Sverige, sier Thelander (2009: 185) at ”Sverige har [...] inte mycket erfarenhet av officiell språknormering. […] Frånvaron av officiell standard har dock inte hindrat att skolan fram till mitten av 1900-talet bedrev en ganska hårdhändt normering också av elevernas talspråk”. Omtrent det samme sier Teleman (2003: 423), men han nevner unntak som den ortografiske reformen i 1906 og ”halv-offisielle” institusjoner som den svenske språknemnda. Om en ser bort fra ”kunstige” eller planlagte riksspråk som færøysk eller nynorsk, har riksspråkene oppstått og utviklet seg på vanlig eller ”naturlig” måte for språk, nemlig gjennom bruken , ved sedvane . De er m.a.o. normalt ikke planlagte eller normerte, dvs. bevisst og planmessig styrt, iallfall ikke av staten. I den grad de blir normert, skjer det normalt gjennom uoffisielle instanser: forfattere av skjønnlitteratur eller av ordbøker og grammatikker, forlag, avisredaksjoner eller ”akademier” av selv - rekrutterende kulturpersonligheter, som det franske eller svenske – eller det norske riksmålsakademiet. I Norden har vi etter hvert fått statlige språk - nemnder og -råd, og Norge har som kjent hatt en særlig aktiv offisiell språk - politikk. Men den har i all hovedsak rettet seg mot skriftspråket , om vi ser bort fra ”den nye tellemåten” i 1951 og Språkrådets vedtak om bl.a. uttalen /bànnan/ i 2002 (se Papazian 2003 for en drøfting). Her må en vel si at skrift - lig bokmål og nynorsk har en offisiell status, i høyere grad enn svensk og Norge – riket uten rikstalemål? 71 dansk skriftspråk. 12 Om noe skulle skille oss fra andre land mht. offisiell kodifisering, måtte det være skriftspråkets status. Riks talemålets uoffisielle status skiller oss ikke fra andre land – det er tvert om det normale. Det er derfor ingen grunn til ustanselig å påpeke dette.

4.5 Skrift, tale og riksspråk Som vi så i pkt. 4.1, har riksspråkene begynt som skriftspråk, for seinere å bli tatt i bruk som talemål. Behovet for standardisering har altså først gjort seg gjeldende i skrift, og et standardisert talemål forutsetter et standardisert skriftspråk. Jf. Haugen (1972 [1966 a]: 246): ”It is a significant and proba - bly crucial requirement for a standard language that it be written”. Og skriftspråket har fungert som modell eller mønster for tale, blant de som behersket det. Engelsk var tidlig ute her. Ifølge Sandved (1993: 43 f) og Nevalainen (2003: 127 f) begynte standardiseringa av skriftspråket på 1400- tallet og var fullført på 1700-tallet, mens standardiseringa av talemålet be - gynte rundt 1550. I dag er nesten alt skriftspråk standardisert. Ifølge Milroy & Milroy (1999: 18) er engelsk skriftspråk fullt standardisert, men for tale - språket har en måttet ”løsne” noe på kravet om full ensretting og ingen variasjon. I norsk vil en måtte løsne på kravet også for skrift, i og med at vi ikke bare har to skriftlige standarder for det samme nasjonalspråket, men også en systematisk, bl.a. morfologisk, valgfrihet i hvert av dem. Norsk skriftspråk kan m.a.o. sies å være mindre standardisert enn de fleste andre skriftspråk. Det normale er altså at et riksspråk eksisterer i både en skriftlig og en muntlig form. Rett nok fins det varieteter som bare eller iallfall primært eksisterer enten skriftlig eller muntlig. Som antydet ovafor, eksisterte riks - språkene trolig en stund bare i en skriftlig form, for deretter å bli talemål, og noen standardspråk eksisterer den dag i dag bare som skriftspråk (i den grad de brukes overhodet), f.eks. norrønt. Omvendt eksisterer dialektene for det meste bare i en muntlig form, men en dialekt kan lett skrives ned (etter ett eller annet transkripsjons-prinsipp), og endrer ikke identitet ved det. Ingen er i tvil om at visene til Prøysen er på Hedmarks-mål, om de er aldri så skriftlige. Men de få som skriver på Hedmarks-mål, skriver det ikke på akkurat samme måte; det har m.a.o. ennå ikke dannet seg noen konven - sjonelle normer – en standard , bl.a. en ortografi – for skriftlig Hedmarks- mål, og Hedmarks-målet må derfor fortsatt regnes som primært et talemål. En må gi Vikør (2009: 53) rett i at ”ustandardisert” skriftspråk er in - dividuelle produkter, og har følgelig ”… ikkje status som ’skriftspråk’, berre 72 Eric Papazian som skriftleg attgjeving av talespråk, meir eller mindre vellykka”. Men det er ikke noe i veien for at et slikt individuelt skriftspråk kan bli kollektivt, og dialekter er derfor ikke talemål pr. definisjon, like lite som standardspråk er skriftspråk pr. definisjon. Motsetninga riksspråk/dialekt krysser motset - ninga skrift/tale; begge kan i prinsippet være både skriftlige og muntlige. Mer presist oppsto riksspråkene mest typisk gjennom en vekselvirkning mellom skrift og tale: I utgangspunktet bygde de på talemålet til eliten i en viss region, som oftest i hovedstads-området, bl.a. fordi de fleste bøkene ble trykt i hovedstaden (ifølge Nevalainen (2003: 129) ble 98 % av bøker på engelsk i perioden 1500 –1700 trykt i London). Men de kunne også ta opp innslag fra andre regioner, andre språk eller eldre språktrinn, slik at de etter hvert kunne skille seg fra dialekten også i hovedstads-området. De kunne m.a.o. bli blandinger av ulike talemål, som det hellenistiske koiné. Ifølge Deumert og Vandenbussche (2003: 5) er de fleste riksspråk ”… composite varieties […] which include features from several dialects”. Nynorsk og færøysk må vel være kroneksempler på slike ”polysentriske” riksspråk, men så er de også planlagte skriftspråk, skapt med ett slag som enmanns-verk på grunnlag av en rekke dialekter. Men også bokmålet har en spesiell historie, nemlig at det oppsto som et talemål – ”dannet dag - ligtale”, seinere ”riksmål” – og først seinere ble tatt i bruk som skriftspråk. Og som skriftspråk er også bokmål et resultat av planlegging, om ikke så drastisk som nynorsk og færøysk – nemlig den styrte, gradvise fornorsk - ninga av det dansknorske skriftspråket, iallfall i begynnelsen etter mønster av det talte riksspråket, jf. Knud Knudsens program. At skriftspråket kan fungere som en modell for tale (og stundom omvendt), skyldes det nære samsvaret mellom skrift og tale i hvert nasjonal - språk, i det minste på tegnplanet eller det leksiko-grammatiske planet: Det er i hovedsak det samme ordforrådet og den samme grammatikken i begge. Det innebærer at en tekst lett kan overføres fra det ene uttrykket til det andre, slik at enhver språkvarietet kan opptre i både en skriftlig og en muntlig ver - sjon: En skriftlig tekst kan leses opp etter visse regler, og en muntlig tekst kan skrives ned etter de samme reglene. I alfabetiske skriftspråk blir sams - varet mellom skrift og tale særlig tett, siden vi der får et (mer eller mindre fullstendig og systematisk) samsvar også på uttrykksplanet eller det grafo- fonologiske planet, mellom tegnas uttrykk: uttalen bestående av lyder og skrivemåten bestående av bokstaver . Det er jo nettopp uttrykket som utgjør det prinsipielle skillet mellom skrift og tale. Samsvaret mellom skrivemåte og uttale betyr at det fins visse regler for Norge – riket uten rikstalemål? 73 uttalen av bokstaver eller bokstavkombinasjoner (og skrivemåten av lyder) – overføringsregler eller grafo-fonologiske regler. Ideelt sett (ut fra alfa - betets idé) er det et 1:1-forhold mellom lyd og bokstav, som kan kalles lyd - rett (ortofon) skrivemåte (av en uttale) og bokstavrett uttale (av en skrivemåte) . Den bokstavrette uttalen av bokstavene må være den som inn - går i navnet på dem, f.eks. at den bokstavrette uttalen av o i norsk er /o/ (som i fot ), ikke /å/ (som i lov ). Omvendt må den lydrette skrivemåten av /å/ være å (som i båt ), ikke o (som i lov ). Det er m.a.o. ofte et avvik mellom skrivemåte og uttale (som oftest fordi skrivemåten er etymologisk, jf. lov ), enten mer generelle som at hj- og hv- i bokmål alltid uttales med ”stum” h, eller mer spesielle som at - eg i bokmål stundom uttales /-æi/ (f.eks. i jeg , regn , tegn ), mens tilsynelatende parallelle ord som meget og lege uttales bokstavrett. Overførings-reglene kan altså bli heller kompliserte. I skriftlig bokmål burde rd uttales /rd/ etter den ”alfa - betiske” lydverdien av disse bokstavene, jf. at vi kaller dem /æ rr / og / de/. Slik blir sekvensen også uttalt i visse ord, f.eks. mord , verdig . Men den kan ” også uttales som / /, f.eks. i ferdig , og /r/, f.eks. i bord , gjerde . Tilsynelatende parallelle ord som verdig , ferdig , gjerde uttales altså på hver sin måte. Vikør (2009: 54) påpeker at bokmål og nynorsk i noen tilfeller har ulike overføringsregler: F.eks. skal meg , deg , seg i bokmål uttales med diftong, i nynorsk bokstavrett. I enkelte nasjonalspråk kan det være et heller usystematisk forhold mellom skrivemåten og standard-uttalen, med engelsk som skrekkeksemplet, mens andre kan ha et relativt ortofonisk forhold mel - lom språkformene, som finsk. I norsk er avstanden mellom skrift og standard-uttalen relativt liten. Samsvaret mellom skrift og tale, og nær kontakt og utbredt veksling mellom de to språkformene, har altså ført til at skrifta har påvirket talen (og stundom omvendt). Et steg på veien her er opplesning , som Vikør (2009: 54) påpeker. Også Haugen (1972 [1968]: 273) viser til ”… the spelling pro - nunciations encouraged in formal reading at church services, in school - rooms, in courts and at public ceremonies”. Gjentatte opplesninger kan føre til at det oppstår et nytt talemål som er mer eller mindre påvirket av skriftbildet – et standardtalemål som i store trekk følger skriftspråket, men som også har en del egne regler, især for uttalen. Skriftspråket har nemlig blitt, og blir til dels ennå, sett på som et mønster for tale. Standardtalemål er sjølve kroneksemplet på skriftspråkets sterke påvirkning på talemålet i nyere tid. I Haas (1982: 3) heter det at ”… the spread of the new ’artificial’ technique of writing had a powerful standardising effect on the spoken lan - 74 Eric Papazian guage to which it had attached itself. The same is true of the subsequent ex - tensions of descriptive studies”. Haas mener altså at også ordbøker og grammatikker , som primært gjelder skriftspråket, har bidratt til å befeste skriftspråkets overlegne status overfor talemålet. Milroy & Milroy (1999: 56) peker på at skolens fokusering på “… literacy (and the corresponding neglect of the study of speech) has affected our beliefs about spoken Eng - lish”, slik at “the norms of written prose are often held up as models for ‘correct’ speech …”. Dette kan vel kalles en ”skriftspråks-ideologi” som står i nær sammenheng med standard-ideologien: Riktig uttale av navnet ÑÑ ÑÑ Munch må være /Mu k/ og ikke /Mo k/, siden ordet skrives med u (og ÑÑ /u/ er den lydrette uttalen av u). /Mo k/ (eller /å/ for og , for ikke å snakke ““ om /stæ / for sterkt ) er ”slurv”. Som Teleman (2003: 415) skriver om svenske språkbeskrivelser fra 1800-tallet: ”The ambition was that ’all letters should be heard’.” Men vi bør skille mellom opplesning og vanlig, naturlig tale. Opplesning av skriftlige tekster, f.eks. ved formelle anledninger som taler, prekener, skuespill, værmeldinger og nyheter i kringkastinga o.l., er ikke nok til å ut - gjøre et talemål. Det er og forblir et kunstig og variabelt ”lesespråk” som må læres som et fremmedspråk i voksen alder. Slike lese-uttaler til offentlig bruk spilte tidligere en viss rolle i Skandinavia, jf. ”boksvensken” i Sverige (se Thelander 2009) og ”klokker-dansken” i Norge jf. Knudsen (1876: 19), som sier at det fins en merkelig ”dobbelhed i udtalen” hos ”den dannede klasse”, en til hverdagsbruk og en til opplesning og foredrag, der man ”taler som en bog”. En tilsvarende lese-uttale har vi hatt i dansk (Kristiansen 2003 b: 79, Pedersen 2005: 179 f). 13 I tillegg til samsvar med skriftspråket må vi kreve at et rikstalemål som andre talemål må brukes som dagligspråk i et språksamfunn , med bl.a. egne regler for uttalen, for først da kan det traderes på vanlig måte og bli et morsmål eller førstespråk for noen. Dagligtale må regnes som den grunnleggende språksjangeren, den eldste og i uminnelige tider den eneste, og fortsatt den vi lærer først og bruker mest. Vikør (2009: 53) sier at ”Talemål er i utgangspunktet ustandardisert” og at ”Standardisert talemål er sekundært, tillært seinare i livet på formalisert vis”, men godtar likevel seinere (s. 54, 56) at et rikstalemål kan være daglig - språk og morsmål, slik Haugens kriterium ”maksimal funksjonell variasjon” impliserer. Dette er etter min mening et vilkår for å kunne regne med en egen muntlig riksspråks-varietet, atskilt fra skriftspråket. Og før i tida var det dag - ligtalen blant eliten , de ”(ut)dannete”, som bestemte uttalen av riksspråket. ”Klokker-dansken” ble sett ned på fordi den ble brukt av folk (typisk klokkere Norge – riket uten rikstalemål? 75 med lav utdannelse, som ofte fungerte som lærere) som ikke kjente ”dannet dagligtale”, men bare hadde skriftbildet å holde seg til. Det er altså ikke nok. 4.6 Uttalevarianter av et riksspråk Som flere av debattantene har påpekt, må et standardtalemål samsvare med det skriftlige standardspråket. Men her bør vi skille mellom samsvar på tegnplanet og på uttrykksplanet , eller leksiko-grammatisk og grafo- fonologisk samsvar, samsvar mellom skrivemåte og uttale. Lundeby (1997: 93) påpeker at ”… når det gjelder morfologi og syntaks, er skriftspråkets regler stort sett bindende for normalisert tale” (med en del velkjente ”problemer”, som fordelinga av de – dem , da – når , enda – ennå , lenger – lengre o.l. i bokmål). Det samme kan sies om ordforrådet, med unntak av enkelte regionale ord. Men skrivemåten er ikke på samme måte bindende for uttalen. Som Sandved (1993: 41, 47) antyder, er det de leksiko- grammatiske trekkene som definerer et riksspråk, ikke uttalen. Sandøy (2009: 37) kaller standardtalemål ”språkvarietetar utan fonologi”, og mener vel å si at uttalen kan variere innafor de grensene som skriftspråket setter. Jf. Milroy & Milroy (1999: 150): ”… some scholars identify the standard as a prestigious system of grammar and lexis which can be realised with any phonological system”. F.eks. er dansk riksmål med islandsk eller færøysk uttale fortsatt dansk, ikke islandsk eller færøysk. Dette er det vel - kjente fenomenet ”aksent” eller ”substrat”, dvs. at man uttaler et visst språk med (innslag av) et annet språks lydsystem. På samme måte kan f.eks. bok - mål uttales med både østlandsk, vestlandsk og islandsk aksent, og er stadig vekk bokmål. Et norsk rikstalemål eksisterer dersom det fins et talemål som svarer leksiko-grammatisk til et av skriftspråkene og som dermed er leksiko- grammatisk landsgyldig. Det skyldes at skrivemåten sjøl i alfabetiske skriftspråk bare gir en grov, i beste fall fonemisk antydning av uttalen – i mange språk (f.eks. engelsk) et heller misvisende bilde. Som sagt har vi ”stumme” konsonanter og en rekke andre innslag fra en eldre uttale i skriftspråket. Det er heller ingenting i bokstaven r som tilsier at den skal uttales som rulle-/r/; skarre-/r/ må regnes som en like ”bokstavrett” uttale ( r heter jo [æʀʀ] blant skarrere), og fordel - inga mellom disse to uttalene, og deres status, avgjøres av andre forhold enn skriftbildet. Og enkelte trekk i tale kommer ikke fram i skrift overhodet, særlig de prosodiske . Når et skriftlig riksspråk skal uttales, må det altså legges til en prosodi , i norsk med kvantitet, trykkplassering, tonelag og intonasjon. Især trykket spiller en avgjørende rolle i et talemål, og fører til at dagligtalen, i riksspråket likeså vel som i dialektene, har en hel del reduk - 76 Eric Papazian sjons-fenomener som vi normalt ikke finner i skrift: trykklette former av – pronomen og andre grammatiske ord, og sammentrekninger som /æ / for er han eller /d-æ-kke/ for det er ikke (i engelsk kan enkelte sammentrek - ninger komme fram i skrift, jf. skrivemåter som I’m , don’t o.l.). Det betyr at et talt riksspråk ikke er utelukkende bestemt av skriftbildet, men også av faktisk språkbruk . Uttalen i et talt riksspråk er vi i mange tilfeller henvist til å finne uavhengig av skrivemåten, ved å observere hvilke(n) uttale(r) som i praksis blir godtatt som standard-uttale. I bokmål kan vi f.eks. konstatere at ord som sol kan uttales med både ”tjukk” og ≠ ”tynn” /l/, mens ord som bord bare kan uttales med /r/ – /bo / må etter min mening regnes som dialekt. 14 Det samme gjelder førstestavings-trykk i lån - ord av typen butikk (jf. Opsahl & Røyneland 2009: 102). Det betyr også at vi ikke kan kreve et fullstendig samsvar mellom skrivemåte og uttale i et riksspråk, og dermed heller ingen absolutt lands - gyldighet i uttalen. Vi må m.a.o. godta en viss variasjon i uttalen og regionale uttalevarianter av et riksspråk, og det er et nyttig skille anglo- amerikanske lingvister (f.eks. Trudgill 1974: 17, Crystal 2008) trekker mel - lom ”dialect”, dvs. varietet som skiller seg fra andre også leksiko-grammatisk, og ”accent”, dvs. uttalevariant av en varietet. Jf. Hau - gen (1972 [1966 a]: 241): ”Only if a ’dialect’ is watered down to an ’accent’ – that is an intonation and a set of articulations, with an occasional lexical item thrown in for color – does it […] become ’salonfähig’.” F.eks. sier Mil - roy & Milroy (1999: 18–19) at sjøl om standard engelsk er ”largely uniform in its grammar and vocabulary”, er det ”nevertheless spoken in a variety of different accents ”. Eksempler på slike uttalevarianter er den sør-engelske, nord-engelske, irske, skotske, amerikanske, australske osv. varianten av standard engelsk. Brink (1986: 8) mener at f.eks. “sydsvensk rigssprog” er en sjølmotsielse (et riksspråk skal være landsgyldig), men dét er det ikke når riksspråket er leksiko-grammatisk definert. Sørsvensk riksspråk er riks - svensk med sørsvensk ”aksent” eller uttale. Mer problematisk er det ikke. Men leksiko-grammatisk variasjon forekommer altså, slik sitatet fra Haugen antyder. Eksempler på leksikalske varianter i standard engelsk er petrol og cinema i britisk engelsk overfor gas(oline) og movie i amerikansk. I norsk er eksemplene utallige, og ikke bare leksikalske. Eksempler på leksikalske varianter er måke/måse , hyse/kolje , kveite/hellefisk , råne/galte , søppel/boss , nynorsk me/vi eller bokmål pike/jente , meget/mye , selv/sjøl , syv/sju . Morfologiske varianter er f.eks. e- og a- inf. i nynorsk ( kaste/kasta ), eller -en og -a i b.ent. f. i bokmål ( gaten/gata ). Noen av disse (i nynorsk Norge – riket uten rikstalemål? 77 alle) har et regionalt grunnlag i talemålet ( måke/måse osv.), men i bokmål har de aller fleste et sosialt grunnlag, nemlig en motsetning mellom eldre dansk-norske standardformer og tidligere norske dialektformer som er of - fisielt oppgradert til standardformer vsa. de andre. Pga. den regionale variasjonen (og en urimelig riksspråk-definisjon, se neste punkt) kommer Brink (1986: 37 f) til den noe overraskende konklusjonen at norsk ikke en gang har et skriftlig riksspråk (og knapt nok svensk). Men sjøl om noen av disse variantene er regionale i tale , så er de jamstilte i skrift og må betraktes som prinsipielt landsgyldige former. I skrift er de også i praksis i liten grad regionalt eller sosialt fordelt, men brukes primært avhengig av erfaring og opplæring – man skriver som man har lært, eller som andre skriver, og bruker de ordene man kjenner – og sekundært avhengig av smak og språk - politisk legning . Begge skriftspråkene tilfredsstiller definisjonen av riks - språk som nasjonale fellesspråk, sjøl om de omfatter uvanlig mye variasjon og må kalles lite standardiserte.

4.7 Riksspråk og andre varieteter: ”talemålspyramiden”

4.7.1 Et rikstalemål uten variasjon? Det er vanlig å framstille de talte varietetene av et nasjonalspråk som en pyramide med rikstalemålet på toppen og bygdemåla på bunnen, bl.a. i Trudgill (1974: 41, 42), Auer & Hinskens (1996: 47), Mesthrie mfl. (2000: 25) og Mæhlum mfl. (2003: 26). Spissen på pyramiden kaller Auer & Hins - kens ”the national standard” og Mæhlum mfl. ”overregionalt standardtale - mål”, og bunnen kalles hhv. ”traditional dialects” og ”geolektar”. Mellom de to ytterpunktene kommer ”regional standard varieties/regionalt farga standardtalemål”, og under dem, hos Auer & Hinskens, ”regional dialect koinai/regiolects” ( koiné brukes i sosiolingvistikken om en blandings - varietet). Dette bildet har noe for seg. Det viser to sentrale ting i de fleste språksamfunn, iallfall de vestlige: Den loddrette, sosiale dimensjonen viser at varietetene ikke har like mye prestisje, men kan rangeres i et hierarki . Den vannrette, geografiske dimensjonen viser at variasjonen øker jo lengre ned i hierarkiet vi kommer. På toppen er det tilsynelatende ingen variasjon i det hele tatt – derav pyramideformen. Ifølge Akselberg (2005: 116–117) passer ikke pyramiden så godt for Norge, uten at han går nærmere inn på det. Det er særlig to ting som kan diskuteres i pyramiden. Den ene er ”det overregionale standardtalemålet”, som danner spissen av pyramiden og dermed skal være helt ensartet, uten noen variasjon. Flere 78 Eric Papazian har definert et rikstalemål nettopp slik. Det mest kjente eksemplet er vel Otto Jespersens definisjon av dansk rikstalemål (her etter Pedersen 2009: 68) som ”... deres sprog, på hvis udtale man ikke kan høre, fra hvad egn af Danmark de stammer”. Men Melby (2007: 54) ligger ikke langt etter når hun sier at et rikstalemål skal fungere som ”…et overregionalt talemål uten tilknytning til et bestemt geografisk område”. Heller ikke Brink (1986: 24) når han definerer riksspråk som ”sprog uden lokaliserbare træk” (innafor riket). 15 En slik definisjon kan kanskje passe for skriftspråk, men blir alt for streng for talemålet. Fins det noe slikt talemål, i Danmark eller andre steder? Auer & Hinskens sier sjøl (1996: 12) at ”In Italy, England and Germany, a national standard language still is largely a myth”. Og Seip (1970 [1959]: 146) sier om europeiske rikstalemål at ”overalt er det bare tale om tilnærm - else til en felles talespråksform; en uttale som i strengeste forstand er lands - gyldig, eksisterer neppe for noe av de européiske språk”. Den sør-engelske aksenten, ”RP” (for ”received [dvs. overlevert, sosialt godtatt] pronunciation”, se Hannisdal (2005)), også kalt ”public school English”, ”BBC English” og ”the King’s/Queen’s English”, har likevel en spesiell status og må muligens regnes som landsgyldig mer enn regional. Det er den mest prestisjetunge og utbredte aksenten av britisk engelsk, som vanligvis brukes som ”referanse-uttale” for engelsk som fremmedspråk. Den antas å være utviklet på 1500-tallet blant utdannete folk i London og omegn, men spredte seg fra slutten av 1800-tallet til overklassen i hele Eng - land, særlig gjennom skolesystemet og universitetene i Oxford og Cam - bridge. Milroy & Milroy (1999: 151) kaller RP ”an élite accent used by around 3 per cent of the population”. Ifølge Hannisdal er ”non- localisability”, dvs. at uttalen er overregional eller nasjonal , det definerende trekket ved RP, sjøl om det opphavlig var en sørøst-engelsk uttale: ”… the use of RP does not locate the speaker in the southeast, and native RP- speakers are found in all regions of Britain” (2005: 204). Det samme sier Sandved (1993: 50). Å snakke RP blir ofte omtalt som å snakke ”without an accent”, dvs. uten regionale trekk, og det er ”… probably part of the reason why RP has retained much of its prestige” (Hannisdal s. 205). Men som Sandved (1993: 54) påpeker, har RP i dag mistet mye av prestisjen, og er bl.a. ikke lenger enerådende i BBC. 16 Også i tysk må vi kanskje regne med et slikt landsgyldig talemål (sikkert også i fransk, som ifølge Haugen 1972 [1966 a]: 247 er det mest standardiserte språket i Europa). Om tysk sier Mattheier (2003: 239) at ”… about twenty percent of the population use only the supraregional standard Norge – riket uten rikstalemål? 79 language”, og Askedal (2009: 214) at “Det har etablert seg en overregional tysk uttalenorm hvis gyldighet ikke bestrides” og som “… dominerer sterkt i etermedia og praktiseres for øvrig av noen titalls millioner tysktalende”. Samtidig sier Mattheier (s. 238) at ”There is only a small group of speakers who do not use a regional accent in private speech situations”, og Askedal (2009: 213) siterer fra en tysk uttaleordbok fra 2005 som kaller talt standardtysk ”eine Idealvorstellung”, så det er muligens en viss motsetning mellom teori og praksis her, eller mellom formelle situasjoner og dag - ligtale. Det kan altså tenkes at pyramide-modellen passer for engelsk og tysk. Pyramiden til Mesthrie mfl. (2000) – som Mæhlum mfl. (2003) viser til – er for engelsk , med RP-aksenten av standard engelsk på toppen. Men dermed er det ikke sagt at den kan overføres til norsk uten videre. I Norge fins det nemlig ikke noe landsgyldig talemål uten regional variasjon, det er vi vel alle enige om (mer om det i pkt. 5.2 og 5.3). Heller ikke i Sverige, ser det ut til. Holm (1984: 182) slår fast at Sverige ikke har noe enhetlig rikstalemål bortsett fra på senen – men dét er ikke dagligtale. Thelander (2009: 188) sier at enkelte bruker betegnelsen ”neutralt standardspråk” i motsetning til regionalt standardspråk, men gir (s. 189) dansken Lars Brink rett i at svensk ikke har noe nøytralt riksspråk fordi alle talere av riksspråket beholder visse regionale trekk, f.eks. skarre-/r/ i Sør-Sverige eller mang - lende tonelags-motsetning i Finland. 17 Ifølge Teleman (2003: 412) fins en helt landsgyldig uttale bare hos profesjonelle talere i formelle situasjoner, som kringkasting, filmer og offentlige taler (kanskje den siste resten av ”boksvensken”?). M.a.o. ikke som dagligtale i et språksamfunn. Ellers eks - isterer riksspråket bare i ”a number of different regionally coloured forms”. Det ser ikke særlig bedre ut i Danmark, å dømme etter Kristiansens (2003 a) skille mellom vestlige, dvs. jyllandske, og østlige (= københavnske) standardformer. Ikke en gang i et så lite og gjennom-standardisert land som Danmark har vi altså et helt ensartet rikstalemål etter Jespersens oppskrift. Iallfall i Skandinavia ser det altså ut til at ”det nøytrale rikstalemålet” tilhører idealenes verden og ikke virkelighetens. Det spørs om ikke det ”nøytrale” riksspråket rett og slett er en omskrivning for hovedstads-om - rådets (regionale) variant, som vanligvis har høyere prestisje enn de andre (jf. om østlandsk bokmål nedafor). Jf. at Haugen (1972 [1968]: 276) snakker om ”provincial standards a cut below those of the capitals” i Sverige og Danmark. Talemåls-pyramiden passer dermed ikke for Skandinavia på dette punktet og må justeres. Nemlig ved å kutte av spissen og la de regionale 80 Eric Papazian riksspråks-varietetene danne toppen, og m.a.o. slite med noe variasjon helt til topps. En slik avkutta pyramide, med standard engelsk på toppen, finner vi hos Trudgill (1974: 41) når han skal illustrere ”dialects” av engelsk, mens den som illustrerer ”accents” (s. 42), er spiss, med RP på toppen. Men en slik spiss mangler vi altså her.

4.7.2 Regionalmål – eller bymål? Det andre uklare punktet i pyramiden er ”regiolektene” til Auer & Hinskens. Også andre snakker om ”regionalmål”. Hva er dét for noe – når det ikke er dss. regionale standard-varianter, noe det opplagt ikke er hos Auer & Hins - kens 18 – og fins det i norsk? Til en slik varietet bør vi stille to krav: 1) Den må være felles for en hel region, f.eks. Trøndelag. 2) Den må skille seg leksiko-grammatisk klart fra riksspråket, her bokmål. Det må m.a.o. være en dialekt , ikke en regional uttalevariant av riksspråket – ”fintrøndersk” (se pkt. 5.2) kvalifiserer altså ikke. Noe slikt har vi ikke i Norge, så vidt jeg veit – sjøl om vi kanskje er på vei dit (jf. om regionalisering nedafor). Wiggen (1995: 53) sier at ”… it is premature […] to posit the existence of regional dialects or varieties in Norway …”, og Dalen m.fl. (2008: 420) at ”… det er enno langt att til at vi får noko felles regional trøndernorm”. 19 Nå kan vi selvsagt snakke om trøndersk som en varietet av norsk, men da er det snakk om ei dialektgruppe som omfatter atskillig variasjon, og ingen særlig type av varieteter. Akselberg (2005: 112) kaller det meste av talemålet i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland for ”eit heterogent regionalmål”. Men talemålet i disse fylkene er ikke noe anna enn den vel - kjente dialektgruppa sørvestlandsk, og ingenting blir klarere av å kalle dette for et ”regionalmål”, attpåtil et heterogent et. Jeg er m.a.o. skeptisk til begrepet ’regional dialekt’, iallfall for norsk i dag. En innvending mot pyramiden som henger sammen med denne, er: Hva blir det av bymåla , som iallfall norsk dialektologi har vært sterkt opptatt av? Som Nesse (2008: 22 f) påpeker, ligger bymåla mellom bygdemåla og det regionale bokmålet, dvs. at de er en noe forenkla og bokmålspåvirka ut - gave av bygdemålet, bortsett fra i Bergen, der avstanden mellom bymålet og det lokale bygdemålet er spesielt stor, og avstanden til bokmålet tils - varende liten. De fleste som uttaler seg om talemålsutvikling, peker da også på at bymåla øver en sterk påvirkning på bygdemåla i hver sin region. Dette har vi visst helt siden Steinsholt viste hvordan Larvik-målet i 1930-åra for - trengte bygdemålet i Hedrum utafor byen. Jf. også ”byhopping”, dvs. at novasjoner sprer seg fra by til by, før de sprer seg til landsbygda. Eksempler Norge – riket uten rikstalemål? 81 er skarre-/r/ og verbformer av typen brøyt . Bymåla spiller m.a.o. en avgjør - ende rolle i talemålsutviklinga, og burde ha en plass i pyramiden. Vi bør er - statte det uklare ”regionalmål” med det velkjente ”bymål (bydialekt)” (inkl. målet i tettsteder), mellom bygdemåla og de regionale riksspråks-variantene. Dermed skulle vi være kommet fram til en pyramide som passer noe bedre iallfall for norske forhold, og trolig også for mange andre språksamfunn.

5 Norsk standard-talemål

5.1 To, ett eller ingen? I Norge var skriftspråket som kjent dansk til begynnelsen av 1900-tallet, og det er enighet blant språkhistorikerne om at standardiserings-prosessen her førte til at det dannet seg et kompromiss mellom skriftspråket og norsk, sær - lig sørøstlandsk, dialekt (med enkelte innslag fra dansk uttale). Altså et dansk-norsk blandingsmål med hovedsakelig danske ord og ordformer, men hovedsakelig norsk syntaks (f.eks. dobbelt bestemmelse, etterstilt posses - siv), norsk uttale (med tonelag, lange konsonanter, som oftest /p, t, k/ for skriftas b, d, g ), og enkelte norske, som oftest sørøstlandske, leksiko- grammatiske innslag. 20 Indrebø (1951: 318) mener det oppsto mellom 1650 og 1800, dels ved at innflytta danske embetsmenn tok opp norske trekk i talemålet, og dels ved at det norske borgerskapet etter hvert standardiserte talemålet i retning av skriftspråket. Seip (1970 [1959]: 158) anslår andre halvdel av 1700-tallet, og mener at Oslo har hatt en avgjørende betydning for utviklinga av det (s. 155). Det eksisterte iallfall rundt 1780, da dansken Wilse skreiv den kjente ytringa om at ”Det Sprog de fornemmere i Christiania tale, er baade det netteste i Udtale og nærmer sig meest til Hoved-sproget som bruges i Skrift” (sitert etter Indrebø 1951: 319). I 1832 beskrev Hielm (1979 [1832]: 115) språket i ”Kjøbstæderne” som ”… maaske nærmest en Dansk Dialekt, modificert i mange Dele deels ved Landets og Egnens ældre norske Dialekt, deels ved Bogsproget, eller maaskee omvendt, det norske Grundsprog paa samme Maade modificeret ved Dansk, og ved Bogsproget”. Hielm antyder m.a.o. at det kan beskrives som både ”norsk-dansk” og ”dansk-norsk”. Men det var særlig Knud Knudsen som gjorde det kjent midt på 1800-tallet, under betegnelser som ”den landsgyldige norske uttale” o.l., siden han ville legge det til grunn for fornorskninga av skriftspråket – et program som ble satt i verk etter hans død, i 1907. Det ble etter hvert kalt ”dannet dagligtale”, 82 Eric Papazian bl.a. av A.B. Larsen i hans diverse bymåls-beskrivelser, fra rundt 1900 også ”riksmål”, seinere også ”bokmål”. 21 Men sjøl om språkhistorikerne ser ut til å være enige om statusen til dannet dagligtale/riksmål/bokmål, er det enkelte sosiolingvister som trekker i tvil eller benekter at det fins noe slikt, eller at det bør regnes som et riks - talemål. 22 Sjøl om vi er enige om at bokmål og nynorsk er skriftlige riks - språk, 23 er det enkelte som benekter at bokmål og nynorsk også fins som talemål, og i stedet påstår at vi alle snakker dialekt. F.eks. sier Sandøy (1996: 11) at ”Utgangspunktet i denne boka skal vere at alle snakkar dialekt” ,24 og Bull (2009: 235, merknad 1) mener at vi ikke kan snakke om ”de - standardisering” i norsk, ”all den stund vi ikkje har hatt noko eigentleg standardtalemål som kan bli destandardisert”. Lundeby (1997: 93) siterer et utsagn i samme retning fra selveste Stortinget (Stortingsmelding nr. 15, 1968 –69), nemlig at ”Korkje bokmål, i tradisjonell eller nyare form, eller nynorsk har nokon fast uttalenorm”. Coupland & Kristiansen (2011: 27) kaller det ”…an open issue whether Norway can be said to have a ’standard language’ at all”. Klarest er Akselberg (2002: 43), som sier at det i norsk talemålsforskning er ”... ein nokså utbreidd konsensus om at alle , i byane som på landsbygda, i Noreg som andre stader, snakkar dialekt”. Her blir tilmed andre land frakjent et rikstalemål. Hva ville f.eks. franskmennene eller polakkene sagt til dét? Debatten i NLT viser tydelig at enigheta nok ikke er så veldig utbredt her i landet heller, iallfall om man beveger seg litt utafor de nordiske instituttene i Bergen og Kristiansand ... Slike påstander er enten uklare eller direkte misvisende, og framstiller Norge som enda særere enn vi er. De fleste riksspråk fins i en muntlig så vel som en skriftlig versjon. Når vi kan si at folk snakker standard engelsk eller riksdansk trass i alle grafo-fonologiske avvik, burde det være enda mindre problematisk å si at noen snakker bokmål eller nynorsk. Dersom noen bruker en dagligtale som svarer leksiko-grammatisk til skriftlig bok - mål eller nynorsk, bør vi si at vedkommende snakker bokmål eller nynorsk. Få benekter vel at riksmål eksisterer som både en (privat) skriftnormal og et tilsvarende talemål. Og bokmål og riksmål er etter hvert blitt nesten iden - tiske, iallfall om man legger språkbruken og ikke normalene til grunn. Men horisontalistene unngår omhyggelig å si at noen snakker bokmål (som dag - ligspråk); i høyden snakker man ”bokmålsnært”. Jf. Enger & Kristoffersen (2000: 73): ”Det er ikke vanlig å regne med at noen taler nynorsk eller bok - mål”. Hovedproblemet med disse påstandene er nettopp at de framstiller bokmål og nynorsk som parallelle på dette punktet. Sandøy (2009: 28) sier Norge – riket uten rikstalemål? 83 rett ut at dersom et rikstalemål er en muntlig versjon av skriftspråket, ”… har me to standardtalemål i Norge, altså talt bokmål og talt nynorsk. Så enkelt”. Nei, så enkelt er det ikke. Sjøl om både Sandøy og Vikør (2009) regner med et nynorsk rikstalemål, er det på grunnlag av heller spesielle definisjoner av riksspråk (se pkt. 4.3.1). Nynorsk har aldri blitt noe mer enn et skriftspråk, trass i ønskene til stifteren så vel som dagens Noregs Mållag. 25 Situasjonen i nynorsk og bokmål er dramatisk forskjellig på dette punktet, og det bør ikke tilsløres. Rett nok fins det noen få som snakker nynorsk som dagligspråk, men de er enkeltstående individer, som regel akademikere som har lært seg det som voksne, i studietida eller i ”embets medfør”. Men én svale gjør ingen sommer, og noen isolerte brukere utgjør ikke noe språksamfunn. Det fins ikke noe nynorsk språksamfunn , og derfor heller ingen barn som lærer nynorsk som førstespråk (jf. Venås 1991: 274–275 og 1992: 341). De få barna som vokser opp i et (akademisk) hjem der begge foreldrene snakker nynorsk, er små øyer i et bokmåls- eller dialekt-talende hav, og å snakke nynorsk er ikke et reelt alternativ for dem. Konklusjonen må bli at forsøkene på å skape et muntlig nynorsk har mislyktes. Noe tilsvarende ser ut til å gjelde for færøysk, det andre planlagte riksspråket i Norden. F.eks. skriver Hansen mfl. (2003: 182–183) om færøysk radio at mens det tidligere var tendenser til en standard-uttale bygd på den sentrale Sør-Streymoy- dialekten, er det nå slik at ”The principle of a standard pronunciation has clearly been rejected. Today all broadcasters are allowed to use their (mu - tually intelligible) dialects”. Men når det gjelder bokmål, fins det en stor og betydningsfull gruppe som har denne varieteten som dagligspråk, slik Jahr (2007: 94) understreker. Og det har vi visst iallfall siden Knud Knudsen påpekte det rundt midten av 1800-tallet. Også Venås (1992) og Lundeby (1997) tar det for gitt at bok - mål eksisterer også som et talemål. Likeså Bokmålsordboka når det heter (under ”Uttale”) at uttaleopplysningene bare er ment som veiledning for dem som er interessert i uttalen i ”normalisert talemål som ellers samsvarer med eller ligger nær bokmål”. De som nekter for at bokmål eksisterer som talemål, tilslører denne viktige forskjellen mellom bokmål og nynorsk. Men det er sikkert en viktig årsak (i tillegg til flertalls-statusen) til at det er bok - målet som påvirker dialektene, til og med i ”nynorskland”. I dag er dette talemålet langt mer utbredt enn i Knudsens dager, og er ganske sikkert den talemåls-varieteten i landet som har flest talere, slik Vinje (1993: 211) mener – ca. 20 %, anslår Venås (1992: 348) det til. 84 Eric Papazian

Det stemmer altså ikke når Kristiansen (2009: 81) sier at ”… det unormale ved Norge består i at landet ikke har noget ovenfra-drevet STM [standard-talemål, EP] der findes som udbredt sprogbrug i befolkningen”. Som Vinje peker på, er det ikke ”ovenfra-drevet” eller offisielt anerkjent, men eksisterer bare ”i kraft av sedvanen” – akkurat som andre rikstalemål. Det er også beskrevet, bl.a. i uttaleordbøkene til Berulfsen (1969) og Vanvik (1985). 26 Det stemmer heller ikke at det er “far less functionally elaborated” enn dansk og svensk riksspråk, slik Pedersen (2005: 176) mener (derimot er det sikkert ”used by proportionally far fewer people”). Det spesielle med Norge er ikke at vi ikke har noe rikstalemål, men at det – og standard-ideo - logien i det hele – har en så svak stilling, og dialektene en til svarende sterk. Årsakene til at det er slik, tar jeg opp til slutt (pkt. 7). Torp (2000: 260) påpeker at å påstå at vi ikke har et rikstalemål i talt bokmål ”…ville gjøre hele den norske normerings-historia på bokmålssida uforståelig …”, og det samme kan sies om talemåls-utviklinga (se pkt. 6). Det talte bokmålet har spilt og spiller en avgjørende rolle for språkutviklinga her i landet, både skriftlig og muntlig, og det ville være uklokt av språkforskerne å late som det ikke fins. Tvert om bør vi prøve å beskrive det så presist som mulig, og følge dets utvikling nøye.

5.2 Uttale-varianter av bokmål Vi kan altså slå fast at vi har et utbredt talemål som svarer leksiko- grammatisk til det skriftlige bokmålet og som dermed er leksiko- grammatisk landsgyldig og tilfredsstiller et realistisk krav til et rikstalemål. Men som andre rikstalemål varierer det regionalt, først og fremst fonologisk, siden lydsystemet som regel er det samme som i dialektene, især bydialektene. Vi må m.a.o. regne med regionale varianter av talt bokmål, i det minste en østlandsk, en sørlandsk, en sør-vestlandsk, en bergensk, en nord- vestlandsk, en trøndersk og en nordnorsk. Jf. Nesse & Sollids (2008) term ”lokalt riksmål”, og Berulfsen (1969: 4), som sier at Norge i realiteten har ”flere så å si lokalriksspråk”. De skiller seg klart fra bymåla, og noen av dem har tilmed egne navn, som ”fin-trøndersk” i Trøndelag og ”pen- bergensk” i Bergen – navn som tydelig viser den sosiale bakgrunnen. 27 De skiller seg fra hverandre mht. ting som tjukk /l/ og andre retroflekser, skarre- eller rulle-/r/, og selvsagt prosodi (hovedskillet går som i dialektenes fonologi mellom de øst- og nordnorske og de sør- og vestlandske variantene). Stundom kan det komme leksiko-grammatiske trekk i tillegg, som felleskjønn i Bergen og Stavanger (men i det minste noen hunkjønnsord Norge – riket uten rikstalemål? 85 i de andre variantene), former som /je/ og /kasste/ for jeg og kastet i Stavanger, eller lokale ord som snott (snørr) i Bergen, disse (gynge) i Trøndelag eller grynne (vasse i djupsnø) i Nord-Norge. Men i all hovedsak er forskjellen fonologisk, i det minste prosodisk. Den østlandske varianten er klart den største og mest kjente av disse variantene, siden østlandet er den største landsdelen og Oslo er hovedstad. Den er også beskrevet i uttale-ordbøkene til Alnæs, Berulfsen og Vanvik, som alle heter Norsk uttaleordbok , av Berulfsen (1969: 4) spesifisert som ”... den normaluttale som stort sett er rådende blant folk med høyere all - menndannelse i hovedstaden og andre byer på østlandet”. Den ble før kalt ”dannet østnorsk”, av Vanvik (1979, 1985) mer nøytralt ”standard østnorsk”. Et mer presist navn er østlandsk bokmål (øB), som jeg bruker i det følgende. Den blir av enkelte tillagt en spesiell status og må derfor drøftes nærmere. 28

5.3 østlandsk bokmål – geografisk nøytralt? Mange tildeler øB en ”overregional” status og identifiserer nærmest norsk rikstalemål eller talt bokmål med øB. Eksempler er Mæhlum (2002: 77, 2009: 13), Solheim (2007: 12) og (2009: 145), Melby (2007: 57) og Hårstad (2010: 331). Også Røyneland (2009: 12) plasserer det norske rikstalemålet ”in and around the capital”, og Jahr (2003: 341) setter likhetstegn mellom ”standard spoken Norwegian” og ”upper-middle class Oslo speech”. 29 Sandøy (1995: 118) sier tilmed at en parallell til øB ”… does not exist in the other regions of Norway” (men i andre sammenhenger snakker han om “fin-bergensk”). Man overser m.a.o. de andre regionale variantene av talt bokmål, og ser bort fra at det er et landsgyldig talemål, slik Knudsen under - streket, som snakkes av visse grupper i hele landet, rett nok med variabel uttale. Mæhlum (2009: 14) viser til en informant som sier at ”Oslo-mål”, dvs. øB (må vi underforstå), er bokmål, og det er sant nok. Men vi kan ikke derfor si det omvendt, at (talt) bokmål er øB. Sjøl om norsk er nordisk, så er ikke nordisk dss. som norsk. Mest eksplisitt er Brit Mæhlum. Ifølge Mæhlum (2002) er øB ”regionalt uavhengig og geografisk nøytral”, men i Mæhlum (2007: 122) heter det at i visse sosiale kontekster vil bruken av øB ”... nærmest uvilkårlig signalisere tilhørighet til Sørøst-Norge”. Vil den ikke signalisere det i alle situasjoner? I Mæhlum (2007: 47) kommer denne motsigelse enda klarere fram: 86 Eric Papazian

Hvis en språkbruker har et talemål som [...] morfoleksikalsk ligger nært opp til skriftspråket bokmål, og vedkommende samtidig har en klar [sic] for eksempel nordnorsk, trøndersk eller sørlandsk aksent, ville også dette være talemål som av mange ville kvalifisere til betegnelsen ”standardisert”. Men ut fra bestemte prosodiske og fonetiske egenskaper ville altså vedkommende samtidig kunne lokaliseres til et nærmere identifiserbart område av landet – Nord-Norge, Trøndelag, Sørlandet. Dette representerer en vesentlig forskjell fra et sørøstnorsk standardtalemål, som har den egenskapen at det i tillegg til det spesifikt østnorske også er i stand til å signalisere noe geografisk umarkert; noe som blir oppfattet som ”nøytralt norsk”.

Åssen kan en og samme varietet være både geografisk markert og geo - grafisk umarkert ? Her må man velge, og det eneste rimelige valget er at øB er geografisk knytta til østlandet , slik navn som ”standard østnorsk” o.l. antyder. Det som ligger bak her, er at øB sannsynligvis har en høyere pres - tisje enn de andre landsdelsvariantene – det er den klart største og viktigste varianten av det talte bokmålet, fordi østlandet er den største og viktigste landsdelen, med hovedstaden og en rekke andre byer. Men dét gjør den ikke til en ”overregional” varietet. Mæhlum (2007: 46) jamfører øB med ”RP” i Storbritannia, og det er en relevant jamføring, for begge er den mest prestisjetunge ”aksenten” av hhv. (britisk) engelsk og norsk bokmål. Men som nevnt (pkt. 4.7.1) blir RP brukt av enkelte innfødte i hele England, og er ikke lenger lokaliserbart til den sørøstlige delen. Dette er en forskjell mellom RP og øB, for øB har så vidt jeg veit ennå ikke slått rot utafor østlandet – folk som snakker øB i de andre landsdelene, er innflyttere fra østlandet og avslører seg som det ved å snakke øB. Konklusjonen må bli at øB er akkurat like regional som de andre ”aksentene”, men det har langt flere brukere og derfor også høyere prestisje og større livskraft enn de andre varietetene. Det kommer jeg tilbake til i pkt. 6.4.

5.4 Et eldre og et nyere rikstalemål? Enkelte, f.eks. Røyneland (2009: 13), Røyneland & Opsahl (2009: 113), mener at vi må skille mellom en eldre og en yngre utgave av det talte bok - målet eller iallfall øB, svarende til skillet mellom konservativt og radikalt skriftlig bokmål. Dét er det absolutt noe i. Selv et riksspråk er ikke evig og uforanderlig, iallfall ikke i tale (i Norge heller ikke i skrift), og vi bør slutte å framstille øB som om det var identisk med riksmålet i gamle filmaviser. I Danmark har vi den kjente motsetninga mellom en konservativ ”høy-kø - benhavnsk” og en moderne ”lav-københavnsk” (Kristiansen 2009: 85) som Norge – riket uten rikstalemål? 87 er ekspansiv, og i Sverige har vi fått muntlige former som inte, bara, ska for eldre riksspråk icke, endast, skall (Teleman 2003: 426). Og i Norge har en del ”radikale” former, dvs. tidligere dialektformer, etter hvert glidd inn i muntlig bokmål, iallfall øB. Flere undersøkelser har vist at a- former i hun - kjønnsord (Western 1976, Johannessen 2008: 239) og tjukk /l/ (Jahr 1976) er vanligere blant yngre enn blant eldre i Oslo, den siste rett nok bare i ord med opphavlig /l/ (i ord med opphavlig /r ð/ går lyden tilbake). Særlig påtakelig er dette med a-former i pret. og perf. part. av a-verb ( starta ), som tidligere knapt forekom i muntlig bokmål (og enda mindre i skriftlig), men i dag har slått igjennom som uformelle standardformer. Et anna eksempel er verbformer av typen brøyt , som ble tatt opp i skriftlig bokmål i 2005. En parallell utvikling har vi sett i det skriftlige bokmålet – sjøl Aften - posten bruker nå en del a-former. Likevel er det neppe skriftspråket som står bak utviklinga i talemålet; det meste av det skriftlige bokmålet er nokså ”moderat”, trass i den offisielle norske språkpolitikken på 1900-tallet. Talemålet går nok foran i utviklinga, noe vi ser særlig tydelig i pret. av a- verb, der -a fortsatt er uvanlig i skrift. Årsaken til at en del tidligere dialekt - former vinner innpass i øB, er dels kontakten med Oslo-dialekten og dels at slike former forekommer i alle de sentrale dialektene, slik at øB-brukerne har måttet venne seg til å høre dem, bl.a. hos alle innflytterne fra distriktene til byene – og i NRK, etter at ”dialektbølgen” satte inn (se pkt. 6.4). Derfor har de etter hvert mistet sitt tidligere stigma som ”vulgære” former. øB får trolig stadig flere brukere, men prisen er at mange av de nye brukerne trekker med seg enkelte av dialektformene inn i øB, som et slags substrat. Jeg kommer tilbake til denne ”demokratiseringa” av bokmålet (pkt. 6.4). Likevel må vi fortsatt skille mellom (også nyere) øB og bymåla, bl.a. Oslo-målet. Oslo-dialekten har en rekke trekk som ikke er tatt opp i øB, men fort satt er å regne som dialektformer og lavstatus-former, f.eks. førs - ≠ testavings-trykk i romanske fremmedord (/bùttik/), tjukk /l/ i rd- ord (/jo /), jamvektformer i infinitiv og svakt hankjønn (/å sitta, en dråpa/), b. flt. han - kjønn på /-a/ (/båta/), bortsett fra i noen få ord (særlig /gutta/ = kameratene), sªsª pronomen som /hu, vå , demm (som subjekt)/, kanskje også b. flt. n på /- a/ (unntatt i barna og beina ) og perf. part. av sterke verb på /-i/ (/sitti, finni/). 30 Men grensa er selvsagt flytende, i tillegg til at den flytter seg, og på mange punkter kvantitativ , dvs. at det er mer/mindre av visse trekk i øB enn i Oslo-målet, f.eks. tjukk /l/, diftonger og a-former i bl.a. hunkjønn. Om en vil vite åssen øB trolig vil bli i framtida, kan en ta utgangspunkt i Elsa Kristiansens (1996) skille mellom ”indikatorer”, dvs. umarkerte og 88 Eric Papazian vitale trekk, og ”markører”, dvs. trekk som oppfattes som avvikende og unngås blant ungdommen (skillet gjelder Drammen, men kan trolig generaliseres til Oslo og andre østlandske byer, se f.eks. Jahnsen 2001). Det er sannsynlig at ”indikatorene” holder seg, nettopp fordi de er på vei inn i øB, mens ”markørene” – som omfatter de bymåls-trekkene som ble nevnt ovafor – ser ut til å være på vei ut av talemålet, i første omgang i byene.

5.5 Horisontalister og vertikalister – et spørsmål om ideologi? Mange har antydet at uenigheten om norsk rikstalemål bunner i ideologi og språkpolitikk, merkelig nok uten å kommentere det noe særlig. Eksempler er Mæhlum (2007: 44) og (2009: 11, 21–22), Melby (2007: 57), Vikør (2009: 51–51) og Bull (2009: 221–222). At språkstriden lurer i bakgrunnen, kan man ane bare ut fra det faktum at de aller fleste ”horisontalister” er nynorskbrukere og -tilhengere – og dem er det mange av i norsk sosioling - vistikk. Hos en av de mest ihuga horisontalistene, Akselberg (2009: 74), kommer ideologien heller klart fram. Her heter det at vi ved å innta den ene eller andre posisjonen ”… plasserer oss også medvite eller umedvite i ein posisjon der vi styrkjer eller svekker bestemte mentale opplevingar av norske talemål og norsk talemålspraksis i dag …” (mi uth.). Der spørs det om ikke katten slapp ut av sekken. Lie (2010: 4) kommenterer at det er ”… vel litt uklart hvor forskeren og iakttakeren slutter og aktøren tar over”. Ifølge Lundeby (1997: 94) har ”dannet dagligtale” vært ”uglesett og motarbeidet fra nasjonalt innstilte kretser”, og Endresen (2002: 6) sier at ”… få delar av nyare norsk språkhistorie er meir neglisjert enn den his - toriske utviklinga av borgarnorma ”, dvs. ”søraustlandsk munnleg bokmål”. Jahr & Mæhlum (2009: 5) skriver at både før og etter mellomkrigstida ”… var talt riksmåls kandidatur som standardtalemål språkpolitisk problematisk og sterkt omstridt”, og her er vi vel ved sakens kjerne. Benektelsen av at vi har et rikstalemål i det talte bokmålet, føyer seg inn i dette mønsteret – å si at vi har noe slikt, er blant mange norskfilologer å banne i kjerka. Det dreier seg rett og slett om å ikke styrke bokmålet ved å peke på at bokmål også eksisterer som et utbredt og innflytelsesrikt talemål, mens nynorsken ikke gjør det. Da må det talte bokmålet kamufleres som en ”dialekt”. Dette minner om det Jahr (2008 [1996]) kaller ”nynorsk språkforsk - ning”, som han mener prøver å beskrive norsk ”med forankring i målreis - ings-ideologien til Ivar Aasen” og ”… uten at det blei tatt noe som helst hensyn til at det også fantes en muntlig og skriftlig riksmål/bokmåls-tradis - jon i landet” (s. 200). Denne forma for ”språkforskning”, der dialektene Norge – riket uten rikstalemål? 89 primært ses som legitimerings-grunnlag for nynorsk og nærmest som et særeie for målrørsla, stiftet jeg sjøl bekjentskap med som vit. ass. på Norsk Målførearkiv ved UiO i 1969 –72, og den er latterliggjort i Helge Dyviks dikt om dialektologen Rune Staven ( Gravtale over en norskfilolog , på Dyviks hjemmesider), som ”kjempet for fonemer og fornorskning”. Det er en blanding av ønsketenkning og språkpolitisk taktikkeri, og ikke veit jeg hva som er verst. Ifølge Vikør (1984: 14) skyldes benektelsen av riks - talemålet en tro på at en beskrivelse av det innebærer en godkjenning av det, og Vikør spør om dette er holdbart. Det er det opplagt ikke – vi skal vel ikke bare beskrive ting vi godtar og liker ? Det blir i tilfelle en merkelig ”vitenskap”. Her synes jeg Indrebø (1951) er et forbilde. Indrebø legger ingenlunde skjul på hva han mener om dansketida og annen elendighet, men en får aldri en følelse av at han utelater ubehagelige fakta og prøver å pynte på virkeligheten. Han kan en m.a.o. stole på, uansett språkpolitisk syn. Men er det nå så farlig om det slenger litt ideologi innimellom forsk - ninga? Ja, dét er det. Det er både et etisk og et taktisk problem, m.a.o. både galt og dumt. Galt fordi det handler om moralsk ærlighet – om å fortelle sannheten (etter beste evne, selvsagt) og ikke føre folk bak lyset ved å posere som forsker når man er ideolog eller politiker. Dumt fordi det er dår - lig vitenskap og etter hvert river ned respekten for språkforskning og språk - forskere. Åssen skal folk kunne stole på det vi sier, når de ikke kan være sikre på at vi ikke driver med forkynnelse og taktikk? Jf. at klimaforskninga er kommet i miskreditt hos deler av befolkninga fordi den har blitt mistenkt for å være politisk styrt av miljøbevegelsen. Kjønnsforskninga kom heller ikke godt ut av møtet med biologien i TV-serien ”Hjernevask”, fordi mange fikk styrket sine mistanker om at det dreier seg mer om ideologi og politikk enn om forskning. Vi bør være pinlig nøye med å skille mellom vitenskap og undervisning på den ene sida og politisk arbeid på den andre, slik at vi ikke får en ”forsker-forakt” i tillegg til en politikerforakt. Og når det gjelder det Akselberg og andre horisontalister er redde for, at vi styrker rikstalemålet ved bare å beskrive det, så tror jeg de kan ta det med ro. Hva noen sosio - lingvister skriver, er ukjent og uten betydning for folk flest. Det er nok ganske andre sosiale krefter som driver språkutviklinga enn det vi pusler med. Dessverre, ville kanskje noen si, men kanskje vi heller skulle si heldig - vis! 90 Eric Papazian

6 Standardisering, regionalisering eller avstandardisering? Utviklingstendensene i dag

6.1 Hovedtendensen: språkkontakt og utjamning Som Jespersen påpeker i det innledende sitatet, har det i hele Europa foregått en storstilt ”standardisering” eller riksspråks-påvirkning på dialektene i nyere tid, i den grad at dialektene mange steder anses for å være utdødde, f.eks. i Danmark (Kristiansen 2009: 83) og Polen (Selberg 1993: 115). En vertikalist, som mener at Norge har et rikstalemål i det talte bokmålet, mener selvsagt også at riksspråket påvirker dialektene også her, gjennom både skrift og tale. Horisontalistene mener derimot at Norge er et unntak, og at de store endringene i dialektene dels har indre årsaker og dels skyldes ”regionalisering”, som antas å være horisontal (det vil bli drøftet nedafor). Men dette ordet brukes på mange forvirrende måter. F.eks. kaller Kristiansen (2003 a: 117) stamtre-modellen en modell av språklig regionalisering, og Akselberg (2005: 113) mener at vi har hatt regionalisering til alle tider. Men som begge sjøl påpeker (s. 123 og 114, hhv.), besto ”regionaliseringa” i tidligere tider i ei oppsplitting av språket i stadig nye undervarieteter, som igjen delte seg i nye språk og dialekter, slik stamtreet viser. Det vi har i dag, er det stikk motsatte, nemlig samling, sentralisering, utjamning . Det er m.a.o. snakk om to helt motsatte prosesser, som ikke begge bør omtales som ”regionalisering”. Dagens utvikling er noe helt nytt i historien, og skyldes at menneskeheten i vår tid har fullført erob - ringa av jorda, og funnet sammen igjen etter å ha vært atskilt helt siden de første moderne menneskene forlot Afrika og mistet kontakten med hverandre. Nå er selv de fjerneste øyer befolket, for ikke å si overbefolket, og moderne transportmidler og medier gjør at språkkontakten har økt enormt. Vi samles stadig mer i en global kultur, for tida med Vesten og især USA i spissen – den mye omtalte ”globaliseringa”, med språk- og dialekt - død som ett av resultatene. Jf. Haas (1982: 14):

There can be no doubt that the unparalleled intensity of modern communication, continually imposing standards and models on millions of ’viewers’ and ’lis - teners’, is bound to strengthen tendencies towards linguistic unification against the opposite tendencies of slow differentiation.

Når trenden snudde fra ”differentiation” til ”unification”, er ikke godt å si, for det skjedde selvsagt gradvis og til ulike tider ulike steder – enkelte steder på jorda er fortsatt lite berørt av globaliseringa. Men kanskje begynnelsen Norge – riket uten rikstalemål? 91 på industrialiseringa var et vendepunkt i Vesten, altså for ca. 150 år siden. Dette betyr at det meste av språkutviklinga i dag har ytre årsaker, nærmere bestemt språkkontakt og de sosiale endringene som skaper økt kontakt og endra sosiale nettverk, f.eks. urbanisering og mobilitet generelt. Innafor hvert land har vi fått mye mer kontakt mellom dialektene og riksspråket, bl.a. gjennom kringkastinga og økt skriftspråks-kompetanse, og mellom dialektene innbyrdes, bl.a. gjennom flytting. Både standardisering og regionalisering er en del av dette globale bildet: Det er snakk om utjamning på to ulike nivåer .31 Men det rår mye uklarhet mht. forholdet mellom disse to begrepene.

6.2 Standardisering og regionalisering Røyneland (2009: 9) bruker ”regionalisering” som et overbegrep for begge prosessene, der standardisering ses som en ”loddrett” utvikling, mens ”van - lig” regionalisering regnes som ”vannrett”. Etter mitt syn er det ikke motset - ninga loddrett/vannrett som skiller de to utviklingene, og vi bør ikke se standardisering som en form for regionalisering – kanskje snarere tvert om. Mæhlum (2009: 20) mener forskjellen er at standardisering betegner pro - sessen, mens regionalisering betegner resultatet , men etter mitt syn betegner begge ordene en prosess, slik sjølve orda (verbalsubstantiver) antyder. Det er hhv. standardspråk og regionalspråk som betegner resultatet av proses - sene: Standardisering fører til (tilnærming til) et standardspråk, og regionalisering gir (tilnærming til) en regional dialekt (dit har vi ennå ikke kommet, jf. pkt. 4.7.2). Ingen av prosessene trenger m.a.o. å være fullførte ; det er bare tale om en bevegelse mot et mål . Og den prinsipielle forskjellen mellom prosessene må være det betegnelsene antyder: at standardisering er en nasjonal utjamning etter påvirkning fra riksspråket i skrift eller tale, mens regionalisering er en regional utjamning, som regel etter påvirkning fra det største bymålet i regionen og spredd gjennom mindre byer og tett - steder. Bymåla spiller altså en viktig rolle i regionaliseringa, tilsvarende riksspråket i standardiseringa. Riksspråket vil i dette tilfellet si bokmål ; som sagt ser det ikke ut til at nynorsk påvirker dialektene noe større, ikke en gang i ”kjerneområdet”. Dvs. at standardisering i Norge vil si ”bokmålisering”. 32 Den skjer gjennom både skriftspråket og de regionale bokmålsvariantene, især den østlandske, ”live” eller gjennom NRK. Som kjent kan de fleste barn snakke øB om de vil, alt før de kommer i skolen. Men de to prosessene griper inn i hverandre fordi bokmålet påvirker bymåla som igjen påvirker bygdemåla, dvs. at 92 Eric Papazian bymåla formidler eller sprer bokmålsformene. Bymåla er som nevnt for - enkla og bokmålspåvirka utgaver av det lokale bygdemålet. F.eks. har Kris - cƒcƒ tiansand /vi/ og /ikke/ mot omlandets /mi/ og /i e/, Oslo har /jæi, demm, ““ ikke, fra, av, væ , jemm/ mot bygdemålas /je, domm-dømm, itte-ennte, frå, tå-ta, vøri, him-hem /, Trondheim har mange av de samme ordformene + agent-suffikset /-er/ (/lærer, speider/) istedenfor /-ar/ og /ei vis(e), ei uk(e)/ istedenfor apokope etter jamvekt-regelen, osv. Bergens bymål skiller seg ut med særlig mange trekk felles med (konservativt) bokmål, og en tilsvarende stor avstand fra de lokale bygdemåla. På det sentrale Vestlandet er det derfor vanskelig å si om påvirkninga kommer fra bokmål eller bergensk, men det mest sannsynlige svaret er: begge deler. 33 Bymåla ligger altså foran byg - demåla i (forenkling og) bokmålisering, og virker derfor ofte sammen med bokmålet. Men en kan kanskje si at bymåla setter grensa for bokmåliseringa i bygdemåla; f.eks. peker Hårstad (2009: 138) på at folk i Oppdal ikke tar opp ”…standardnære trekk som ikke samtidig er i bruk i Trondheim og/eller andre deler av Trøndelags-regionen”. 34 Og som Sandøy (2009: 44) påpeker, er det ikke de konservative bokmålsformene som påvirker dialektene, men de radikale , som ofte er lik bymålsformene og kan fungere som kom - promisser mellom bygdemål og konservativt bokmål. Et eksempel er former som brøyt ”mellom” braut og brøt . Resultatet er altså ikke alltid reine bokmålsformer, men kan også være regionale kompromissformer (jf. Mæhlum 2007: 54). Vi må m.a.o. regne med delvis standardisering (Røyneland 2010: 265, 270), og én og samme form kan være resultatet av både standardisering og regionalisering. Melby (2007: 60) spør om trønderske bymåls-former som /vær/ og /jør/ (inf.) for eldre trøndersk /værra, vårrå/ og /jørra/ er eksempler på standardisering eller på regionalisering, uten å gi noe svar. For min del vil jeg si at de er begge deler. Regionalisering er det fordi det er regionale (trønderske) former som spres fra bymåla, og standardisering er det fordi de er tydelig inspirert av bokmålet , med bokmålsk stamme og trøndersk endelse. Det er rett og slett være og gjøre som er innlånt og tilpassa hovedtypen av verb i trøndersk, med apokope. 35 Andre trønderske kompromisser med bokmål er /kvær/ (for /kvar/) og komparativ på /-er/ (/finer/) istedenfor /-ar/, som ifølge Hårstad (2010: 205) dominerer i Trondheim. På Vestlandet får vi kompromiss- cƒ former som /såve, kåmme/ for eldre /søv(e), æm(e)/ i pres. av sterke verb, /kasste/ for eldre /kassta/ i pres. av a- verb, og /hus’na/ eller /hus’ne/ for eldre /husæ/ i b. flt. av intetkjønnsord. I verbene blir altså presens-endelsen /-e/ gjennomført i alle verb, som -er i bokmål. I substantivene kan flertalls- Norge – riket uten rikstalemål? 93 endelsen /-(e)na/, som er tatt fra hunkjønnsord, sies å være et kompromiss mellom bokmålets -ene og dialektens /-æ/; uansett får vi den samme flertalls-endelsen i hunkjønn og intetkjønn, som i bokmål. I trøndersk, nord - norsk og sørlandsk får vi en tendens til å gjennomføre samme endelse (/- an(e)/) i alle substantiv, som -ene i bokmål. Også overgangen fra palataliserte dentaler til retroflekterte i nordnorske og trønderske bymål har av de fleste blitt oppfatta som et kompromiss mellom palataler og dentaler. Mange av disse formene innebærer en forenkling , så en kan alltids skylde på en ”indre” årsak, nemlig analogi (i tilfeller som /vær, jør/ får en da et problem med å forklare overgangen fra trøndersk til østlandsk kvantitet – reine analogiske former burde hett */værr, jørr/). En kan ikke se bort fra at analogi spiller en rolle når disse formene sprer seg, men det ville være merkelig at resultatet av analogiene alltid gir en tilnærming til bokmål, om bokmål eller bergensk ikke spilte noen rolle. Og at bokmålet spiller en rolle for de analogiske flertalls-endelsene, ser vi tydelig i ub. flt. av intetkjønns - ord i trøndersk og nordnorsk, for der er mønsteret at vi får analogisk /-a/ der bokmål har -er , f.eks. /ør-a, problem-a/, men beholder /-0/ der bokmål har -0 , f.eks. /hus, år/. Som Bull (2009: 226) antyder, kan vi m.a.o. se regionaliseringa som en delvis standardisering eller et steg i retning av bok - målet, som kanskje ofte er foreløpig og etter hvert blir erstattet av en full standardisering. Altså som en ”myk” overgang til bokmål. På Vestlandet blir flertalls-endelsen /-ena/ stundom erstattet med /-ene/, og i Trondheim uttales hver nå nesten utelukkende som /vær/ (Hårstad 2010: 215). Ifølge Hårstad (s. 204) er det også tendenser til ”av-apokopering”, dvs. e-mål istedenfor apokope, i både infinitiver og svake f. I Salten brukes formene /kvara  er, kværa  er, kværanndre, væranndre/ (Nesse 2008: 104, mine transkripsjoner), og i et historisk perspektiv kan de ses som en gradvis over - gang fra gammalt Salten-mål til bokmål.

6.3 Regionalisering – en vannrett prosess? Enkelte regner regionaliseringa som en ”vannrett” prosess, som i motsetning til standardisering foregår mellom likeverdige varieteter på samme nivå i pyramiden. F.eks. sier Vannebo (2008 [2001]: 202) at regionalisering er ”… en ’horisontal’ påvirkning mellom ulike lokale dialekter og da ofte på den måten at et eller annet bymål fungerer som et lokalt normsentrum”. Ikke minst har Akselberg hevdet dette i en rekke skrifter, bl.a. i Akselberg (2005: 117). Men som den siste setninga i sitatet fra Vannebo påpeker, er det som regel bymåla som påvirker bygdemåla, og da er påvirkninga loddrett og 94 Eric Papazian ikke vannrett, med mindre man regner med at by- og bygdemåla har samme prestisje. Men da får man et problem med å forklare at påvirkninga har den retninga den har. At det som regel er bymåla som påvirker bygdemåla og ikke omvendt, viser hvilken av disse to sosiolektene som har høyest prestisje – samme hva folk på bygda sier om dét! Jf. Sandøy (2011: 123): ”Urban dialects have normally been judged more prestigious than rural ones”. Regionaliseringa er m.a.o. akkurat like ”loddrett” som standardiseringa, slik Bull (2009: 226–227) antyder. Ikke bare bør vi skille mellom bymål og bygde mål mht. prestisje, men vi må, som bl.a. Sandøy (2000) har påpekt, også regne med et bymåls-hierarki der de store byene (f.eks. Trondheim) påvirker de mindre (f.eks. Kristiansund), som igjen påvirker de enda mindre (f.eks. Sunndalsøra) – som i sin tur påvirker det lokale bygdemålet (f.eks. Sunndalen). 36 Akselberg går lenger enn til å snakke om vannrett regionalisering; han mener tilmed (2005: 117–118) at bygdemåla stundom påvirker bymåla, altså at påvirkninga går oppover i pyramiden. Dette kaller Akselberg ”rural regionalisering”, dvs. ”at talemåla utanfor ein by eller eit større sentrum dominerer utviklinga av regionalmålet i ein region”. Dette skal foregå særlig på Sør- og Vestlandet, og Akselberg nevner Bergen og Høyanger som ek - sempler. Men at bymålet i Bergen ”har svært mange særtrekk felles med talemåla i omlandet”, betyr ikke at strilemåla påvirker Bergen i dag . De vestlandske trekkene i bergensdialekten har vært der lenge, trolig så lenge bergensdialekten har eksistert, sjøl om de sikkert styrkes av innvandra striler. I dag er det tvert om Bergen som påvirker strilemåla, bl.a. i Os (se Hernes 2006). Høyanger er et spesielt tilfelle. Det stemmer at en del vestlandske former slo gjennom i 1970-åra, etter en periode med sterkere bokmåls- påvirkning (se Solheim 2006, 2007). Men det var i et bymål som var i ferd med å dannes, og der bokmålsformer og vestlandske former sameksisterte og konkurrerte i sjølve byen . Det betyr ikke nødvendigvis at bygdemåla påvirket Høyanger, sjøl om de opprinnelige Høyanger-formene sikkert fikk støtte av at de også ble brukt i omlandet og ellers på Vestlandet. Men mange vestlandske trekk forsvant trass i at omlandet hadde dem, f.eks. /ao/- cƒ diftongen, pronomenet /me/ og palatalisering av velar i substantiv (/bo a/). Likevel kan en ikke se bort fra at bygdemåla kan påvirke et bymål dersom innflyttinga til byen er sterk og enhetlig nok. Nesse og Sollid (2010: 147) kaller dette ”kontrahierarkisk spredning”, og gir et eksempel fra Bodø, nemlig overgangen fra /-e/ til /-a/ i pres. av a-verb, som er den motsatte av det vanlige i bymåla. Men dette må regnes som ”unntaket som bekrefter Norge – riket uten rikstalemål? 95 regelen”. Ifølge Akselberg (2006: 149) er den horisontale dimensjonen ”ei viktig kraft i norsk talemålsutvikling”. For min del vil jeg heller si at ”horisontal” påvirkning mellom dialekter på samme nivå i pyramiden er et marginalt fenomen i Norge – det aller meste foregår ovenfra og nedover, slik en også skulle vente etter teorier om prestisjens betydning for spredning av sosiale normer. Men så er jeg da også en ”vertikalist” …

6.4 Avstandardisering? Mattheier (2003: 239–240) mener det foregår en ”destandardisering” i Tys - kland og andre europeiske land, dvs. at riksspråkets og standard-ideologiens betydning svekkes . Auer & Spiekermann (2011: 174) mener derimot at det i Tyskland bare er tale om en ”demotisering” eller folkeliggjøring av riks - språket, dvs. at riksspråket endrer seg , f.eks. ved å ta opp trekk fra by- eller regionalmål, særlig hovedstadens. Bell (2011: 178) kaller det ” re - standardisering”, f.eks. at amerikansk engelsk til dels overtar som standard for britisk RP på New Zealand. Også enkelte skandinaviske sosiolingvister, f.eks. Bull (2009: 232 f) og Pedersen (2009: 166), mener utviklinga av riks - språket i både Norge og Danmark kan beskrives som enten avstandardisering eller demotisering. Men folk er ikke enige om hva som er tilfellet. Om Dan - mark sier Kristiansen (2003 b: 89) at ”The standard ideology seems as strong as ever before”. Derimot mener Brink (1986: 12) at “respekten og den rigs - sproget tillagte betydningsfuldhed nok er mindsket noget”. Og Opsahl & Røyneland (2009: 113) mener det er demotisering og ikke avstandardisering som skjer i Norge. Likeså Røyneland (2010: 267): ”The standard does not necessarily become less important or lose any of its functions […], but it be - comes more popular and less connected to a high socioeconomic stratum of the population”. Coupland og Kristiansen (2011: 27 f) antyder at det er tale om demotisering i Danmark, men avstandardisering i Norge. Nå trenger vi ikke velge her, men kan si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler! Ifølge Sandøy (2011: 124) har det i Norge foregått ”… an obvious destandardisation since 1970 and a demotisation since 2000”. For min del vil jeg heller si at det ikke er snakk om to utviklinger, men to sider av én og samme, ev. årsak og virkning. I tilfelle er det snarere demokratiseringa som er eldst, nemlig at vi har fått et nyere talt bokmål som tar opp i seg enkelte trekk fra dialektene, som vi så i pkt. 5.4. Samtidig påvirker bokmålet by - dialektene, som vi så i pkt. 6.2. Vi har altså både standardisering og av - standardisering samtidig: På den ene sida påvirker og delvis fortrenger bokmålet dialektene, og på den andre sida blir det sjøl påvirka som talemål 96 Eric Papazian av bydialektene i flere landsdeler. Det skjer m.a.o. en gjensidig påvirkning eller utjamning av det regionale bokmålet og dialektene i de store byene. Og i andre landsdeler enn østlandet ser det ut til at det er bymålet som vinner fram på de fleste punktene, rett nok i en nyere og noe bokmåls- påvirka versjon. Dette er konklusjonen i Gabrielsen (1984) for Stavanger og Aarsæther (1984) for Ålesund, og Gabrielsens funn blir bekrefta av Aasen (2011). Hun fant bl.a. (s. 61 –63) at mens Gabrielsens informanter cƒcƒ brukte hhv. ca. 71 og 80 % av bymålsformene /e(g)/ og /i e/, så brukte hennes egne 30 år seinere ca. 95 og 93 % (resten brukte /je (jæi)/ og /ikke/). Derimot holdt andelen e-infinitiv seg noenlunde konstant; i begge under - søkelsene lå den på ca. 50 %. I Trondheim fant Fintoft & Mjaavatn (1980) at yngre bruker langt flere trønderformer enn eldre. Det mener jeg sjøl å ha observert i Trondheim (der jeg har familie), altså at ”fin-trøndersken” blir uglesett av mange yngre og er på vikende front for Trondheims bymål, men i en tydelig bokmålspåvirka variant, slik Hårstad (2010: 341–342) antyder. Og i Bodø er det nordnorske riksmålet ifølge Nesse (2008: 36) ”stigma - tisert” og ”nesten utradert” (s. 29). Bergen er muligens et unntak. Ifølge Nesse (1994) og Sandøy (1995) snakker de fleste ungdommer en noe bok - målspåvirka bergensdialekt med bl.a. eg og ikkje , men noe(n) og mye istedenfor nåkke(n) og mykkje , men ifølge Mæhlum mfl. (2003: 154) lever ”pen-bergensken” i beste velgående. 37 Når det gjelder østlandet, skjer det ei utjamning mellom bokmålet og bymålet også der (se f.eks. Kristiansen 1996 og Jahnsen 2001; det samme skjer med høy- og lav-københavnsk, ifølge Kristensen 2003: 37). Men her ser øB ut til å slå gjennom i langt høyere grad enn de andre bokmåls- variantene. Grunnen må være dels at den språklige avstanden her er relativt liten, og dels at det talte bokmålet i de andre landsdelene får regionalismen imot seg fordi det (med en viss rett) blir assosiert med østlandet og ”Oslo- imperialismen”. 38 Det skjer ikke på østlandet. Det er m.a.o. mulig at det talte bokmålet kommer til å overleve vesentlig på østlandet (og i Bergen?). I resten av landet vil bymåla prege kompromisset mer, sjøl om de nok fort - satt vil bli påvirket av både øB og skriftlig bokmål. Denne utviklinga innebærer opplagt en svekkelse av det talte bokmålet, og dermed en avstandardisering så vel som en avdialektisering. Det samme ser vi i de mange bruddene på ortografiske normer, bl.a. dialektinnslag, i nye, skriftlige sjangrer som SMS og internett-prat. Og ikke minst har toleransen for variasjon økt kraftig, både her og i resten av Vesten, slik at også standard-ideologien er svekket. Det ser vi tydeligst i Norge. I f.eks. Norge – riket uten rikstalemål? 97

Tyskland førte utviklinga ifølge Hinskens mfl. (2005: 36) ikke til noen gjenfødelse av dialektene, bare til ”… a destandardisation and regionalisation of the standard language”. Men i Norge fikk vi en ”dialekt - bølge” fordi grunnen var forberedt på forhånd (se neste punkt), og fordi dialektene hadde overlevd diglossien i høyere grad enn andre steder. Det skjedde i 1970-åra, eller mer presist etter 1972, året for den første folke - avstemninga om medlemskap i EU, eller EEC, som det het da (se Papazian 2009). Før var dialekt et sosialt handikapp også her, om ikke i så høy grad som i andre land. Den nasjonale prestisjen oppveide ikke helt mangelen på sosial prestisje, og dialekt kunne knapt brukes offentlig før dialektbølgen kom, mye pga. mobiliseringa rundt folkeavstemninga i 1972 (også her ble Norge et annerledes-land, noe som neppe er helt uten sammenheng med ”dialekt-romantikken”). Her erobret dialektene på noen få år det ene ”høye” muntlige domenet etter det andre – NRK, universitetet, Stortinget, populærmusikk og film – slik at den ”diglossiske” fordelinga er blitt sterkt svekket. Den siste skansen var Dagsrevyen og nyhetsspråket, der dialekt ble tillatt blant nyhetsoppleserne først i 2010. Dét var det knapt andre enn spesielt språkinteresserte som la merke til, for vi var alt blitt vant til å høre dialekt offentlig, også i seriøse sammenhenger. 39 Mattheier (2003) mener at utviklinga i Tyskland skyldes at riksspråkets funksjon som nasjonalt identitetsmerke er svekket fordi nasjonalismen der er kommet i vanry etter 2. verdenskrig. Men det kan neppe forklare den samme utviklinga andre steder. Etter mitt syn er det flere årsaker til demo - kratiseringa og avstandardiseringa i Vesten. En viktig årsak er den generelle demokratiseringa av samfunnet, bl.a. ”… greater social mobility […], as can be observed in for instance the loosening residential distribution of the social groups across Copenhagen and elsewhere” (Kristensen 2003: 37). Samtidig med at rikstalemålet sprer seg til stadig flere brukere, mister det statusen som elitespråk, jf. utsagnet i Grondelaers & van Hout (2011: 117) om at riks-nederlandsk ”is no longer the property of an elitist upper class of the Dutch population”. En annen årsak er at skriftspråket i mindre grad enn før blir tatt for gitt som et mønster for talemålet. Det har mistet litt av sin glans nå da alle behersker det nesten like godt som talemålet. F.eks. mener Auer & Spiekermann (2011: 162) at tysk rikstalemål ikke lenger blir påvirket av skriftspråket. En tredje er at vi har fått en sterkere regionalisme som en motvekt til både nasjonalisme og globalisme. Grondelaers, van Hout & Speelman (2011: 205) nevner ”post-1968 feelings of anti-authoritarian resentment”, som i Flandern har ført til at standard-nederlandsk er blitt er - 98 Eric Papazian stattet av et ”mellomspråk” mellom standarden og flamske dialekter. I Norge har også kampen om medlemskap i EU bidratt til dialektbølgen. Ikke minst har vi, som både Wiggen (1995: 62 f), Kristiansen (2003 b: 89), Teleman (2003: 426), Grondelaers & van Hout (2011: 115) og Bell (2011: 179 f) peker på, fått en generell avformalisering av det offentlige språket, især i kringkastinga . Teleman (op.cit.) sier at ”…early radio speech was more like writing: professionals delivering prepared monologues…”, mens en nå legger vekt på samtale (for ikke å si pjatt ) og dermed på dag - ligtale . I Norge virker ”riksmålet” i eldre filmer og radio-opptak nå heller stivt og unaturlig, men det har vel heller aldri vært vanlig dagligtale, men snarere et slags tillært ”teaterskole-norsk” – en gjenklang av tidligere tiders ”bokspråk”. Teleman mener at utviklinga skyldes ”egalitarian currents”, at kringkasting har gitt talemålet en sterkere stilling, og ei dyrking av det natur - lige og spontane. Bell (2011: 184 f) peker på ny teknologi (f.eks. kabel- og satellitt-TV), de mange nye radio- og fjernsyns-kanalene og at mange flere lekfolk får slippe til i innringnings-programmer o.l. Det er intet mindre enn dagligtalens gjennombrudd i offentlig språkbruk vi har vært vitne til. 40 Og siden dagligtalen er dialektenes tradisjonelle domene, har gjennombruddet ført til en økt regionalisme i Vesten, og i Norge til en dialektbølge. Av - standardiseringa er m.a.o. langt sterkere i Norge enn andre steder, fordi riks - språket fra før sto svakere her, og dialektene tilsvarende sterkere.

7 Et annerledes-land?

At Norge er annerledes enn de fleste andre vestlige språksamfunn, skulle være opplagt, sjøl om vi ikke er så sære at vi ikke har et muntlig riksspråk. I det foregående har jeg vært inne på flere av de avvikende trekkene: 1) eks - istensen av to riksspråk for det samme nasjonalspråket, 2) en utbredt valg - frihet i hvert av dem, 3) en relativt lav prestisje for riksspråkene og en tilsvarende høy prestisje for dialektene, 4) livskraftige dialekter og en ut - strakt offentlig dialektbruk, og en tilsvarende liten utbredelse av riks - talemålet. Og vi kan kanskje legge til 5) en høyere språkbevissthet, 6) en større toleranse for variasjon (som Trudgill 2009: 9 berømmer oss for), og 7) bedre ferdighet i å forstå andre varieteter av skandinavisk – der er Norge kjent som skandinavisk mester. Men hvordan henger disse tingene sammen? Hva er årsak, og hva er følge, og hva er årsaken(e) til at Norge har blitt dialekt-paradiset i Europa? Norge – riket uten rikstalemål? 99

Mange har fundert over dette, etter min mening uten helt å ha truffet spikeren på hodet. F.eks. sier Melby (2007: 56) at Norge er mindre urbanisert enn nabolanda, og at det har ført til at hovedstaden har dominert mindre her. Oslo dominerer sikkert mindre i Norge enn København gjør i Danmark, og det er mulig at regionalismen er sterkere her, jf. motstanden mot ”Oslo-imperialismen” og talt bokmål. Men det er neppe fordi Norge er mindre urbanisert – noe som heller ikke er tilfellet. Ifølge Kristiansen (2009: 84) likner de to landa hverandre ”… til forveksling på parametre der angår urbanisering i form af koncentration omkring hovedstaden, og mobilitet geografisk og socialt”. Omdal (1995: 104) viser til den generelle (sosial-) demokratiseringa av Norge, men den skiller oss neppe fra nabolanda, iallfall ikke fra Sverige. Etter min mening kan vi se bort fra materielle og politiske forklaringer på forskjellen. Som Kristiansen antyder, må vi søke årsaken i språkholdninger , og ikke minst i språkhistorien , som har formet disse hold - ningene. En annen årsak som nevnes av enkelte, bl.a. Melby (2007), er den kjente bestemmelsen fra 1878 om at opplæringa skal foregå på elevenes talemål, og at det ikke har foregått noen systematisk opplæring i rikstalemål her i landet. Dette har sikkert bidratt, men er det den egentlige årsaken til dagens situasjon? En må også spørre om hvorfor akkurat vi fikk denne be - stemmelsen. Det var ingen tilfeldighet, men en følge av ”språkklimaet” på slutten av 1800-tallet. Altså må vi gå lenger tilbake i tida for å finne årsaken til dette gunstige klimaet for dialektene. Andre, f.eks. Røyneland (2009: 7), peker på språkstriden og eksistensen av nynorsk. Det har også bidratt, men igjen må vi spørre om hvorfor akkurat vi fikk språkstrid og et nytt riksspråk bygd på dialektene. Det må skyldes klimaet da nynorsken ble planlagt og skapt. Altså må vi gå lenger tilbake enn 1850 også. Vi har å gjøre med en årsakskjede , men hva var den utløsende årsaken? Hva var det som startet elendigheten? Det er vel ikke særlig vanskelig å få øye på. Som Haugen (1972 [1968]: 281) peker på, var den avgjørende sosiolingvistiske forskjellen mellom Norge og de skandinaviske nabolanda rundt 1814 at vi pga. unionen med Danmark hadde et riksspråk som ikke var norsk , mens Sverige og Danmark hadde nasjonale riksspråk. Etter nasjonalromantikkens gjennombrudd ble dette et alvorlig handikapp: Som andre steder hadde riksspråket høy sosial prestisje og ble ansett som ”korrekt”, ”dannet” osv., men det hadde lav na - sjonal prestisje – det var i beste fall ”dansk-norsk”, i verste fall ”heimedansk”, som motstanderne gjerne uttrykte det. Derimot fikk bygdemåla en 100 Eric Papazian høy nasjonal prestisje, med dyrkinga av den norske odelsbonden som hadde ført arven fra vikingene videre. Derfor kom folk alt i 1830-åra på den tanken at noe måtte gjøres med riksspråket, enten å fornorske det gradvis eller å erstatte det med et nytt og heilnorsk. Som kjent ble begge planene satt i verk, slik at vi fikk to konkurrerende riksspråk, der det nye hadde høy nasjonal prestisje, men lav sosial prestisje, siden det var et bondemål, eller grautmål og fjøsmål, som motstanderne sier (i Aftenposten 28/1 2012 foreslår nynorsk-skribenten Are Kalvø, neppe helt på alvor, rautegauk som passende ord for å mobbe nynorskinger). Det be - tydde for det første at ingen av riksspråkene hadde både nasjonal og sosial prestisje, som de andre skandinaviske riksspråkene. Det ene var ”dannet”, men ”heimedansk”, det andre var heilnorsk, men et ”fjøsmål”. For det andre bryter det med ”standard-ideologien” – ideen om det ene rette språket – og bedre ble det ikke etter hvert som fornorskninga av dansk-norsken og moderniseringa av landsmålet førte til at det oppsto en stor valgfrihet i begge skriftspråkene. Sjøl om det neppe var planlagt og valgfriheten sikkert bare var ment som en myk overgang til de nye formene, fikk vi altså en stadig mer ”anarkistisk” språksituasjon med stadig mer variasjon. Som Omdal (1995: 104) og Røyneland (2009: 11) peker på, innebærer også dét en svekkelse av riksspråkene og standard-ideologien. 41 I tillegg innebar språkstriden at riksspråket ble et offentlig tema, og førte til en høyere språk - bevissthet enn de fleste andre steder. Jf. at dansk riksspråk ifølge Kristiansen (2009: 80) ”… har altid været så selvsagt at det aldrig bliver omtalt, endsige diskuteret”. Jahr & Janicki (1995) setter Norge opp mot Polen som språksamfunn. De mener at Polen representerer det normale og Norge det som er annerledes, men etter beskrivelsen å dømme står standard-ideologien enda sterkere i Polen (og Russland) enn i vesteuropeiske land, kanskje unntatt Frankrike. Det er m.a.o. tale om to ytterpunkter på standardiserings-aksen, men ytterpunkter er som kjent instruktive. Polen beskrives (s. 26 –27) som et ”fokusert” eller sentralisert språksamfunn der riksspråket for det første er gjennomstandardisert, uten variasjon i skrift (i tale godtas noen få variasjoner). For det andre er riksspråkets overlegne status godtatt av alle; rikspolsk = riktig polsk, og en må kunne både snakke og skrive riktig polsk for å bli tatt alvorlig. Barn som snakker dialekt på skolen, blir gjort narr av. 42 Disse holdningene er vel ikke helt ukjente i Norge heller, men er definitivt politisk ukorrekte og sjeldne i dag. Det tror jeg de fleste sosiol - ingvister vil være glade for, enten vi er horisontalister eller vertikalister. Norge – riket uten rikstalemål? 101

Men trass i all velviljen har dialektene problemer også her, især på øst - landet. Det gjelder både de små utkant-dialektene i dalene (se f.eks. Papazian 1997 b) og de sentrale dialektene nær Oslo (se Skolseg 1994). I det siste har flere spurt om ikke Norge følger etter resten av Europa på dette punktet (f.eks. Pedersen 2005: 195, Røyneland 2009). Det gjør vi nok, sjøl om vi ligger flere generasjoner etter (ca. 150 år etter utviklinga i England, anslår Kerswill 1994), og kanskje ikke tar dem helt igjen noen gang. Vi er inne i en brytningstid som kan jamføres med synkopetida, og hva som vil komme ut av den, er ikke godt å si. Hvor lenge vi vil være annerledes, er altså uvisst. Det kan synes paradoksalt at dialektene har større prestisje og råderom enn noen gang, og samtidig større problemer enn noen gang. Den slutninga vi kan trekke av det, er at utjamninga skjer nokså uavhengig av holdninger og ideologi, men har hovedsakelig materielle årsaker – først og fremst den enorme mobiliteten , som gjør at opptil halvparten av befolkninga har vokst opp et annet sted og med et annet talemål enn det lokale. Jf. Lund (2009: 70) om utviklinga av dansk uttale: Den er ”… ikke primært bestemt af hold - ninger og ønsket om at udsende bestemte signaler om den talendes værdisystem. […] alt, hvad der er sket mht. til ændring af det sproglige danmarkskort de sidste 200 år kan i alt væsentligt forklares eksakt ud fra beskrivelser af mobiliteten i samfundet, den regionale såvel som den sociale”. Mobilitet fører nemlig til økt språkkontakt og endra sosiale nett - verk . Prestisje og holdninger har betydning, men det avgjørende er bruk og vilkåra for språkbruk, altså pragmatiske forhold – især nettverk (hvem man snakker mest med), tilpassing og høflighet, slik Helgander (1994) så over - bevisende viser når det gjelder dialektdøden i Dalarna. Og de er avhengige av materielle forhold – næringsliv, demografi, kommunikasjoner o.l. Det er ikke så merkelig når man husker på at språk primært er et redskap , og bare sekundært et identitetsmerke. Man forstår at det måtte gå som det gikk med Dalmålet, når samfunnsforholdene var som de var. Dialektdøden kan ikke stanses uten å gjeninnføre stavnsbånd, noe vi verken kan eller vil. Men kanskje kan den bremses? For Dalmålet er det antakelig for seint. Det kan neppe reddes, samme hvor mange entusiaster som prøver. Men den utstrakte offentlige bruken gir håp for de norske dialektene. La oss håpe at de kan klare seg bedre enn Dalmålet, så vi kan være et annerledesland en stund til. 102 Eric Papazian

Noter

1. Som det vil framgå seinere, er standardspråk og riksspråk i praksis synonyme, og jeg bruker begge ordene, mest det korteste. Et tredje ord er normalmål , men det unn - går jeg, dels fordi substantivet normal (= standard) ofte blandes sammen med norm (= konvensjon), og dels fordi det ofte assosieres med adjektivet normal (= vanlig). 2. I motsetning til Saussure lar jeg tegn og språk omfatte all slags uttrykk : språklyder, bokstaver eller andre skrifttegn, eller gester og miner – m.a.o. alt det vi i dagligtalen omtaler som språk og språklig kommunikasjon . For en drøfting se Papazian (1997 a). Mer om hva et ”språksystem” er, i neste punkt. 3. Vi har også det omvendte forholdet at ett og samme nasjonalspråk brukes i ulike stater, av det man kanskje kan regne som ulike nasjonaliteter. Eksempler er engelsk, spansk og arabisk. Disse språkene har opphav i det folkeslaget de har navn etter, men er overført til andre folk i samband med kolonisering. 4. Men også grekerne har til nylig hatt to, dhimotiki og katharevousa (se Alexiou 1982), så enestående er det ikke. 5. Et annet argument Kristiansen bruker mot regionalspråkets eksistens (s. 143–144), er at dagligspråket ikke har noen term for ”regionalspråk”. Det tyder på at fenomenet ikke fins, slik at det ikke er noe å snakke om. Akselberg (2005: 123) er inne på det samme når han sier at ”så lenge dei [folk, EP] ikkje har eit omgrepsapparat for slike tilhøve [i regionale talemål, EP], så finst dei heller ikkje”. Men i så fall fins ikke det meste av det språkforskere snakker om, f.eks. sosiolekter, palataler og relativset - ninger! 6. En gang var jeg i et belivet selskap der en deltaker fra Oslo kom i skade for å si ”Snakk norsk!” til en valdris han hadde problemer med å forstå. Hvorpå valdrisen reiste seg og gikk. 7. Her skiller åssen og åffer definitivt lag, siden den første forma er mye brukt i munt - lig bokmål, den siste ikke. Det må være grunnen til at åssen , men ikke åffer , over - levde utrenskningene i bokmål i 2005. 8. Dette gjelder kanskje mest i prinsippet, for i praksis er det som kjent en sterk tendens til en regional fordeling: nynorsk dominerer på Vestlandet (i ”kjerneområdet”) og bokmålet ellers. Men begge riksspråkene blir brukt av individer og grupper over hele landet – sjøl i tjukkeste Oslo er det en hel del som skriver på nynorsk. Så lands - gyldigheten er ikke bare teoretisk. 9. I prinsippet er skillet klart: En beskrivelse beskriver noe eksisterende og kan følgelig være riktig eller gal , avhengig av åssen den samsvarer med objektet. Derimot prøver en bestemmelse å skape noe nytt eller fremme noe eksisterende, gjennom en vurdering eller anbefaling . I praksis er det sjelden fullt så greit. Eldre språkbeskriv - elser har ofte normative innslag, og en beskrivelse kan fungere eller bli brukt normativt , som en rettesnor, av leserne, som vil vite hva som er riktig riksspråk. Særlig ufullstendige beskrivelser kan fungere normativt, f.eks. ” Banan uttales i norsk med trykk på siste stavelse”. Dette er sant, men, som alle veit, ufullstendig, og kan derfor lett oppfattes som en anbefaling av den rette eller beste uttalen. 10. Modellen passer kanskje best for planlagte riksspråk som nynorsk eller færøysk, jf. at den ifølge Coupland og Kristiansen (2011: 22) ”… implies top-down, controlling activities by national governments and their agencies”. Særlig 1. trinn, ”valg av norm”, dvs. talemålsgrunnlag, passer dårlig om en ”naturlig” utvikling etter prinsippet ”Makta rår”. Norge – riket uten rikstalemål? 103

11. I høyden er det noen tilløp til offisiell normering av talemålet. Sandøy (2009: 31) nevner språkreglene til NRK og Norsk språkråds ”Råd om uttale” fra 2002. En kunne også nevnt den nye tellemåten fra 1951. 12. Rett nok har de offisielle normalene måttet konkurrere med private, særlig riksmåls - bevegelsens, med skillet mellom (offisielt) bokmål og (uoffisielt) riksmål som re - sultat. 13. Pedersen (2005: 179) mener at verken leseuttalen eller dagligtalen blant eliten kan regnes som et rikstalemål. For min del vil jeg heller si at rikstalemålet da hadde to varianter, en mer skriftpåvirket til bruk i formelle situasjoner og en til dagligtale, som var et kompromiss mellom skriftspråket og dialektene, med bl.a. kortformer som ha , gi , ta , sa , mor og diftong-uttale av mig , dig , sig . På 1800-tallet smeltet disse variantene sammen til et kompromiss, som i svensk ble mer preget av lese-uttalen enn i dansk og norsk. Som navnet antyder, hadde det norske lesespråket en heller lav status og ble til dels aktivt motarbeidet av språknormererne (selvsagt fordi det var danskere enn dagligtalen), og har derfor spilt en mindre rolle enn ”boksvensken” i Sverige. F.eks. uttales utlydende trykklett t i b. ent. n og utlydende d (f.eks. i god , rød , brød ) i svensk, men er oftest stum i norsk. 14. At én og samme lyd har fått så ulik skjebne i de to ordtypene, må skyldes forholdet til skriftbildet: Tjukk /l/ kan passere som en uttale av l (jf. navnet på lyden), mens avstanden til skrivemåten rd blir for stor. Nå er heller ikke /r/ en bokstavrett uttale, men ”stum d” er vi jo vant til, uansett. I så fall har vi her et vitnemål om skriftbildets betydning for et rikstalemål. 15. Ikke desto mindre mener Brink (s. 26) at et ulokaliserbart språk (riksspråk) godt kan brukes bare i en viss region, f.eks. Sjælland med København. Jf. også Kristensen (2003: 32): ”… no Danes except people born in greater Copenhagen, or Zealand towns, speak a variety without localizable features. […] Paradoxically, therefore, pure rigsmål as a variety is localizable, also for the speakers themselves, namely to the places mentioned”. Er det ikke snarere en sjølmotsigelse enn et paradoks? Jf. om den samme schizofrene tilnærminga til østlandsk bokmål i pkt. 5.3. 16. Især ekstrem RP (f.eks. Margaret Thatchers variant) virker vel i dag affektert og lettere komisk – i likhet med det svært konservative riksmålet vi kan høre i gamle radioklipp og filmer. 17. Ifølge Thelander (s. 189–190) er det vanlig å regne med en sydsvensk, vestsvensk, midtsvensk, norrlandsk og finlandssvensk riksspråksvariant, der særlig den siste skiller seg ut, i tillegg til uttale også med ”... arkaismer, egna regionalord och fennicismer eller ensidigt införda lånord från andra språk”. 18. Venås (1997 [1979]: 20) bruker derimot ordet primært om ”dei regionale variantane av standardmålet”. Det samme gjør trolig Kristensen (2003: 41) når han sier ”It is undeniable that regional varieties [beskrevet som ”lightly local-colored speech”, EP] have a presence in Denmark, very much so. There are more speakers of regional varieties than speakers of the rigsmål ”. Det siste må forstås på bakgrunn av den snevre avgrensinga av riksmål som ”ulokaliserbar” tale i København og omegn, jf. merknad 15. 19. Derimot fins det kanskje i Danmark og Tyskland. Pedersen (2003: 129) regner med ”regional Sønderjysk” mellom ”classical dialects” og ”rigsmål”, og Mattheier (2003: 239) med både ”Regionalstandard” og ”Regionalsprache”, som er resultatet av dialekt-utjamning (i tillegg fins det noen ”dialect relics”). 20. Jeg sikter til velkjente eksempler på norske ord som gutt , jente (vsa. pike ), sau (vsa. får ), myr , li o.l., sørøstlandske ordformer som dere , noe , mye (vsa. meget ), kortverb 104 Eric Papazian

som en egen svak bøyningsklasse, flertalls-endelsene -er og -0 fordelt som i sørøst - landsk: hest-er , dag-er – hus-0 , fjell-0 , og den særegne dansk-norske preteritum- endelsen - et i a-verb – alt sammen ting som ble innført i skriftspråket i 1907. 21. I skrift, der varietetene er kodifisert , er det grunn til å skille mellom bokmål (normert av Språkrådet) og riksmål (normert av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), siden det er både funksjonelle (offisiell/uoffisiell) og strukturelle forskjeller (jf. de ”radikale” bokmålsformene). Men i tale blir det noe kunstig, for der har vi bare språkbruken å holde oss til, med alle mulige overgangstilfeller. Nesse og Sollid (2010) bruker betegnelsen ”(lokalt) riksmål” om den nordnorske varianten, og be - grunner det (s. 140) med at det er ”… den snevre riksmålsnormen – og ikke den vide bokmålsnormen – som ligger dette talemålet nærmest”. Det stemmer at talemålet svarer nærmest til riksmål og ”konservativt” bokmål (som er nesten iden - tiske), men ofte med enkelte ”radikale” innslag, særlig hos yngre (mer om det seinere). Jeg foretrekker derfor termen bokmål om dette talemålet. Riksmål kan passe for den bergenske utgaven, men blir ellers for snevert. 22. Bull (2009) kaller det ”et spørsmål om pavens skjegg”, dvs. en (uinteressant) dis - kusjon om noe ikke-eksisterende – pavene hadde som regel ikke skjegg. Hun spanderer nå likevel en artikkel på ”skjegget” … 23. Et unntak er Omdal (1995: 105), som sier at Norge har ”... not yet achieved a ’standard’ language – either written or spoken – as have Denmark and Sweden”. Kanskje han mener ” one standard language”? 24. Utsagnet blir sant om dialekt betyr dss. (muntlig) varietet , men da blir det til gjen - gjeld tautologisk, sant pr. definisjon. Men slik utsagnet er formulert (med skal vere ), likner det mer på et språkpolitisk program enn på en beskrivelse. 25. Jf. prinsipp-programmet, der det bl.a. heter at ”Normert nynorsk tale kan vere eit viktig ryggstø både for skriftspråket og for målføra”. 26 Vinje snakker om kodifisering her, men etter min mening bør ikke slike uttaleord - bøker oppfattes som kodifiseringer – det har forfatterne intet mandat til – men som (riktige eller gale) beskrivelser . De prøver ikke å fastsette en uttale, men å beskrive en eksisterende. 27. Hårstad (2010: 53) kaller motsetninga mellom bymål og regionalt bokmål for ”mye av en illusjon”, men synes likevel det er ”… viktig å merke seg hvor sentralt denne stiliserte dikotomien har stått både blant målføre-granskere og hos språkbrukere i alminnelighet”. Kan den da være en illusjon? Selvsagt fins det overgangs-tilfeller, men det mangler ikke på klare eksempler. F.eks. var radio-paret ”Knutsen og Ludvigsen” gode eksempler på hver sin variant av Trondheims-mål. 28. øB blir ofte omtalt under navn som ”Oslo vestkant” o.l. Det er upresist. øB blir slett ikke brukt bare på ”vestkanten” i Oslo, men i tilsvarende sosiale grupper over hele østlandet, slik Berulfsen sier. Noe av det samme kan sies om ”Oslo østkant” – også denne varieteten har en langt større rekkevidde enn østkanten i Oslo, nemlig urbaniserte strøk i det ”midtøstlandske” dialektområdet, fra Kongsberg til Kongs - vinger. Jf. at Torp (2009 [1988]) kaller den spøkefullt for ”udannet østnorsk”. Det er m.a.o. ingen særegne varieteter i Oslo. 29. Jahr (2003: 350) og (2007: 95) mener at vi før 1938 hadde et rikstalemål i det talte riksmålet, men at det ”moderate” skriftlige bokmålet nå har overtatt denne statusen, slik at vi nå ikke har noe rikstalemål. Men som Jahr sjøl understreker (bl.a. 2003: 341), svarer det tradisjonelle skriftlige bokmålet (og riksmålet) svært godt til muntlig bokmål (riksmål), og det er nettopp én av tingene som gir det standardstatus. Dette er samme varietet , i hhv. skrift og tale. Jf. Vikør (2009: 62, merknad 5). Norge – riket uten rikstalemål? 105

30. Her er jeg i tvil. Western (1976) finner ingen klar forskjell mellom eldre og yngre i b. flt. n, og Kristiansen (1996) regner perf. part. på /-i/ for en umarkert og mye brukt form blant yngre i Drammen. Sjøl kan jeg ikke si anna enn /båret, krøpet, funnet/ o.l., men jeg begynner å få en følelse av at det låter noe arkaisk … 31. Det betyr selvsagt ikke at alle endringer faller inn under disse merkelappene. Ut - jamning gjelder spredning av eksisterende former, f.eks. standardformer. Men også i dag kan det oppstå innovasjoner som i første omgang (før de ev. spres) fører til splitting (ofte mellom by og land) og ikke utjamning. Eksempler fra norsk er skarre- /r/, sammenfall av sje- og kje-lydene, preteritum-former som /brøyt/, eller /du/ som objektform i Aust-Agder. 32. Horisontalister nevner helst ikke barnet ved sitt rette navn. F.eks. sier Røsstad (2009: 125) at ”Stort sett alle dei observerte endringane i austre Vest-Agder gjev formlikheit med bokmål og talemål på det sentrale Austlandet”, men mener (s. 127) at dette skyldes påvirkning fra ”ein slags nasjonal varietet, eventuelt eit nasjonalt reservoar” som han kaller ”normalnorsk” ”for å unngå ’standard’”. Likheten med bokmål blir altså en tilfeldighet. Men ei form som /ikke/ (som sprer seg i området) er ikke ”normalnorsk”, det er forma i bokmål (og bl.a. Kristiansand). 33. Ifølge Solheim (bl.a. 2009: 147, 149) ble Høyanger påvirket av ”eit standardnært søraustnorsk talemål”, dvs. øB, som trolig var representert blant en del av inn - flytterne fra østlandet. Men Høyanger tok ikke opp spesifikt østnorske trekk som tjukk /l/ og retroflekser, bare mer generelle bokmålstrekk (vesentlig ordformer) som like gjerne kan tilskrives bergensk (bokmål eller bymål) eller skriftlig bokmål. Former som /såve, kåmme/ (pres.) er ikke øB i det hele, men vestlandske bymåls- former lånt fra bokmål eller bergensk, og forma /kåmmt/ ( kommet ) er spesifikt bergensk. øB er bare en del av bokmåls-påvirkninga på Høyanger og andre vest - landske bymål. 34. Hårstad gir også (s. 139–140) noen eksempler på at trønderske utkant-mål har bevart trekk som avviker fra sentrale trøndermål, men samsvarer med sørøstlandsk og bok - mål, og mener dette ikke er tilfeldig. Likeså Dalen m.fl. (2008: 410). 35. Sandøy (2009: 43–44) drøfter slike former og kommer til at de skyldes dels grammatisk forenkling (analogi) og dels nabo-dialekter, nemlig uttrøndersk, nord - landsk og Molde (også nynorsk nevnes som en mulig kilde). Analogi og ut-trøndersk kan neppe utelukkes, men at Nordland og Molde skulle påvirke Trondheim, virker mindre sannsynlig, for ikke å snakke om nynorsk. Bokmål har trønderne derimot nær kontakt med, i både skrift og tale. 36. Det betyr selvsagt ikke at all endring i bymåla kommer fra større byer, og at de mindre byene alltid ligger bak de større i utviklinga. F.eks. peker Nesse og Sollid (2010: 145) på at innovasjoner som overgangen av palataler til retroflekser og for - enklinga av substantiv-bøyninga er kommet lenger i mindre nordnorske byer som Bodø, Narvik og Vadsø enn i Tromsø. Ifølge Nesse og Sollid (s. 151 f) kan ikke by - hierarki-modellen forklare forholdet mellom de 4 nordnorske byene de undersøker (Tromsø, Harstad, Narvik og Bodø), noe de forklarer dels med stor avstand og dels med rivalisering. Det ser altså ut til at disse 4 byene ikke er blitt enige om hvem som skal være ”konge på haugen”. 37. Forfatterne viser til en undersøkelse av høystatus-bydelen Fana som fant at ca. 30 % av ungdommen der brukte ”fin-bergensk”, og at ingenting tyder på at denne varieteten er på retur. En seinere undersøkelse (Nornes 2011: 79) fant at informanter fra Bergen sentrum brukte 16 % ”høystatus-former” (dvs. bokmålsformer), mot 32 % i en tidligere undersøkelse. Det ser altså ut til at iallfall enkelte bokmålsformer 106 Eric Papazian

(særlig /jæi/ og /ikke/) går tilbake også i Bergen. Uansett er forskjellen mellom ”pen-” og ”gate-bergensk” svært liten. Det gjelder mest noen pronomen og enkelte andre grammatiske ord. Også bymålet ligger nært opp til (konservativt) bokmål. 38. Jf. at ifølge Nesse og Sollid (2010: 141–142) er en av de tingene som forener nord - norske byer, ”at en står sammen mot overmakten i Oslo”. Nesse (2008: 36) sier at nordnorsk riksmål i Bodø blir beskyldt for å være ”østlandsk” og ikke ekte Bodø- mål. 39. I radioprogrammene fra Nordland 1936–1996 fant Nesse (2008: 116) at journalistene praktisk talt ikke brukte dialekt før 1970, mens vel 10 % av dem (7 av 60) gjorde det i 1970-åra, og enda flere seinere. Viser (bl.a. Prøysens) hadde dialektene erobret alt før 1970, til dels også idrettsreportasjer i radio, med dialekttalende tidligere ut - øvere som Håkon Brusveen som ”ekspertkommentator”. En annen forgjenger for dialektbølgen var den populære hørespill-serien ”Stompa” fra 1950-åra og framover, med gutter som snakket hver sin bydialekt. 40. Jf. den parallelle avformaliseringa av tiltale , med De > du og ( herr/fru/frøken +) etternavn > fornavn. Nesse (2008) har undersøkt dette i radioprogrammer fra Nord - land i perioden 1936–1996, og finner (s. 128) at De dominerte sterkt i den tidligste perioden, og mest i 1950-åra, med ca. 94 % (det er vesentlig journalistene som bruker tiltalepronomen). I 1960-åra synker dette til 61 %, og i 1970-åra til 15 %. Siden fo - rekommer ikke De i materialet. Overgangen De > du i NRK skjedde altså på bare 20 år, og noe før dialektbølgen: Den begynte alt i 1960-åra. Det stemmer med mine erfaringer fra Universitetet i Oslo – det var da vi gikk over fra De til du i tiltale mel - lom lærere og studenter. I dialektene er denne overgangen enda eldre. Den nord - norske høflige forma Dåkker forekommer ikke i materialet til Nesse, noe hun tolker (s. 130) som at den alt var gått ut av bruk i nordlandsk. 41. Røyneland overdriver variasjonen litt. Hun regner med ikke mindre enn 6 standardvarieteter, nemlig de uoffisielle varietetene riksmål og samnorsk i tillegg til konservativt og radikalt bokmål og ditto nynorsk. Men riksmål er praktisk talt iden - tisk med konservativt bokmål, og ”samnorsk” er for folk flest identisk med radikalt bokmål – ellers eksisterer samnorsk bare som idé. I høyden har vi 4 riksspråk- varieteter, med alle mulige overganger mellom ytterpunktene konservativ og radikal, siden valget står mellom de enkelte formene og ikke varietetene som helhet. Ikke minst er variasjonen mer formell enn reell, siden visse former blir mye brukt og framstår som ”umarkerte”, mens andre nesten ikke blir brukt. Mange, inkl. lærere, er ikke en gang klar over at de ”markerte” formene, i bokmål som oftest de radikale, i det hele er offisielt godtatt som riksspråk. 42. Som en kan vente, er de polske dialektene så godt som utdødde, bortsett fra i fjell - distriktet Podhale i Sør-Polen, der de har en viss prestisje (Selberg 1993: 115).

Litteratur Akselberg, Gunnstein 2002: Talespråkleg regionalisering i Noreg – Keisarens nye klede? Nordica Bergensia 28, 35–59. — 2005: Talemålsregionalisering – modellar og røynd. Målbryting 7, 109–130. — 2006: Horisontalistar versus vertikalistar. Om tolking av talespråklege endringsprosessar i Noreg. Måbryting 8, 133–150. Norge – riket uten rikstalemål? 107

Alexiou, Margaret 1982: Diglossia in Greece. Haas (red.) 1982, 56–192. Askedal, John Ole 2009: Tysk språknormering og standarduttale i historisk perspektiv. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/2, 199 –218. Auer, P., & F. Hinskens 1996: The convergence and divergence of dialects in Europe. New and not so new developments in an old area. Socio- linguistica 10, 1–30. Auer, P. & H. Spiekermann 2011: Demotisation of the standard variety or destandardisation? The changing status of German in late modernity (with special reference to south-western Germany). Kristiansen & Coup - land (red.) 2011, 161–176. Bell, Allan 2011: Leaving Home: De-europeanisation in a post-colonial va - riety of broadcast news language. Kristiansen & Coupland (red.), 177– 198. Berulfsen, Bjarne 1969: Norsk uttaleordbok . Oslo: Aschehoug. Bondevik, J., G. Kristoffersen, O. Nes & H. Sandøy (red.) 1997: Språket er målet. Festskrift til Egil Pettersen på 75-årsdagen 4. mars 1997. Bergen: ALMA MATER. Brink, Lars 1986: Om begreberne rigssprog, standardsprog og dialekt. Ny - svenska studier 66, 5–42. Bull, Tove 2009: Standardtalemål i Norge? Eit spørsmål om pavens skjegg? Norsk lingvistisk tidsskrift 27/2, 221 –238. Coupland, Nikolas & Tore Kristiansen 2011: SLICE: Critical perspectives on language (de)standardisation. Kristiansen & Coupland (red.) 2011, 11–35. Crystal, David 2008: A Dictionary of linguistics and Phonetics . Malden, Mass.: Blackwell. Dalen, Arnold, Jan Ragnar Hagland, Stian Hårstad, Håkan Rydving & Ola Stemshaug 2008: Trøndersk språkhistorie: språkforhold i en region . Trondheim: Tapir. Deumert, Ana 2002: Standardization and social networks. The emergence and diffusion of standard Afrikaans. Linn & McLelland (red.) 2002, 1– 25. Deumert, Ana & Wim Vandenbussche 2003: Standard languages. Tax - onomies and histories. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 1–14. Deumert, Ana & Wim Vandenbussche (red.) 2003: Germanic Standardiza - tions. Past to Present . Amsterdam: John Benjamins. Dyvik, Helge 1993: Normbegreper, systembegreper og individueringen av norske skriftspråk. Standardspråk og dialekt. Seminarer i Oslo 1991 og 108 Eric Papazian

1992. Bergen: Bergen Riksmålsforening og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, 159–174. Endresen, Rolf Theil 2002: Bymålsforsking på Sør-Austlandet. Språklig samling 3–4, 3–10. Enger, Hans-Olav & Kristian Emil Kristoffersen 2000: Innføring i norsk grammatikk. Morfologi og syntaks . Oslo: LNU/Cappelen Akademisk Forlag. Fintoft, Knut & Per Egil Mjaavatn 1980: Språksosiologiske forhold i Trondheim bymål. Trondheim: Tapir. Gabrielsen, Finn 1984: Eg eller je? Ei sosiolingvistisk gransking av yngre mål i Stavanger. Oslo: Novus. Gammelgaard, Karen 2004: Hva er standardspråk? K. Gammelgaard, G. Mejdell & R. Svarverud (red.): Standardspråk underveis. Historien til åtte orientalske og østeuropeiske språk. Oslo: Unipub, 3–18. Grondelaers, Stefan & Roeland van Hout 2011: The standard language sit - uation in the Netherlands. Kristiansen & Coupland (red.) 2011, 113– 118. Grondelaers, Stefan, Roeland van Hout & Dirk Speelman 2011: A percep - tual typology of standard language situations in the Low Countries. Kris - tiansen & Coupland (red.) 2011, 199–222. Haas, W. 1982: Introduction. On the normative character of language. Haas (red.) 1982, 1–36. Haas, W. (red.) 1982: Standard languages. Spoken and Written. Manches - ter: Manchester UP. Hannisdal, Bente 2005: From Public School Accent to BBC English: defin - ing Received Pronunciation. Målbryting 7 (2005), 191–210. Hansen, Zakaris Svabo, Jógvan í Lon Jacobsen & Eivind Weyhe 2003: Faroese. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 157–191. Hanssen, Eskil (red.) 1970: Om norsk språkhistorie . Oslo: Universitetsfor - laget. — 2010: Dialekter i Norge. Bergen: Fagbokforlaget. Haugen, Einar 1966: Riksspråk og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre . Oslo: Universitetsforlaget. — 1972: A.S. Dil (red.): The Ecology of language. Essays by Einar Hau - gen . Stanford: Stanford UP. — 1972 [1966 a]: Dialect, language, nation. Haugen 1972, 237–254. — 1972 [1966 b]: National and international languages. Haugen 1972, 255– 264. Norge – riket uten rikstalemål? 109

— 1972 [1968]: The Scandinavian languages as cultural artifacts. Haugen 1972, 265–286. — 1972 [1971]: The ecology of language. Haugen 1972, 325–339. Helgander, John 1994: Dalmålen i upplösning – bakgrund och förklarings - modeller. Kotsinas & Helgander (red.) 1994, 63–80. Hernes, Reidunn 2006: Talemål i endring? Ein longitudinell studie av talemålsutvikling og språkleg røyndomsoppfatning hjå ungdomar i Os. Doktoravhandling ved Universitetet i Bergen. Hielm, Jonas Anton 1979 [1832]: ”Om norsk språk” (opphavlig uten tittel). Hanssen (red.) 1970, 169–179. Hinskens, F., P. Auer & P. Kerswill 2005: The study of dialect convergence and divergence: conceptual and methodological considerations. Auer, P., F. Hinskens & P. Kerswill (red.): Dialect Change. Convergence and Divergence in European languages. Cambridge: Cambridge UP, 1–48. Holm, Gösta 1984: Kritiskt bidrag till läran om nysvenska rikstalspråket. Fossestøl, B., K.I. Vannebo, K. Venås & F.-E. Vinje (red.): Festskrift til Einar lundeby 3. oktober 1984 . Oslo: Novus, 177–183. Hårstad, Stian 2009: Kommer ikke alt godt fra oven? Et forsøk på å se ut - viklingstrekk i trønderske talemål i et standardiseringsperspektiv. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 133–143. — 2010: Unge språkbrukere i gammel by. En sosiolingvistisk studie av ung - doms talemål i Trondheim . Doktoravhandling ved NTNU, Trondheim. Indrebø, Gustav 1951: Norsk målsoga . Bergen: John Griegs boktrykkeri. Jahnsen, Vanja 2001: øst og vest for elva: en sosiolingvistisk undersøkelse av talemålet i Oslo. Hovedoppgave ved ILN, Universitetet i Oslo. Jahr, Ernst Håkon 1976: Litt om bruk av tjukk l i Oslo bymål. Else Ryen (red.): Språk og kjønn. Oslo: Novus, 141–146. — 2003: Norwegian. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 331–353. — 2007: Bruk av omgrepa ’standardtalemål’, ’normalisering’ og ’knot’ for å skildre språktilhøva i Noreg i dag. Akselberg, G. & J. Myking (red.): å sjå samfunnet gjennom språket. Heidersskrift til Helge Sandøy på 60- årsdagen 14.06.2007 . Oslo: Novus, 93–98. — 2008 [1996]: Nynorsk språkforskning – en historisk oversikt. Wiggen, G., T. Bull & M. Aa. Nilsen (red.): Ernst Håkon Jahr: Språkhistorie og språkkontakt. Festskrift til Ernst Håkon Jahr på 60-årsdagen 4. mars 2008 . Oslo: Novus, 196–209. Jahr, Ernst Håkon & Karol Janicki 1995: The function of the standard va - 110 Eric Papazian

riety: a contrastive study of Norwegian and Polish. International Journal of the Sociology of language 115, 25–45. Jahr, Ernst Håkon & Brit Mæhlum 2009: Har vi et ”standardtalemål” i Norge? Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 3–6. Jespersen, Otto 1925: Mankind, Nation and Individual from a linguistic Point of View . Oslo: Aschehoug. Johannessen, Janne Bondi 2008: Oslospråket i tall. Johannessen, J.B. & K. Hagen (red.): Språk i Oslo. Ny forskning omkring talespråk . Oslo: Novus, 235–242. Joseph, John E. 1987: Eloquence and Power. The rise of language Stan - dards and Standard languages . London: Pinter. Keller, R.E. 1982: Diglossia in German-speaking Switzerland. Haas (red.) 1982, 70–93. Kerswill, Paul 1994: Dialektkontakt og sosiolingvistiske strukturer i Norge og i England. Kotsinas & Helgander (red.) 1994, 220–231. Knudsen, Knud 1876: Den landsgyldige norske uttale . Kristiania: K. Knudsen. Kotsinas, Ulla-Britt & John Helgander (red.) 1994: Dialektkontakt, språk - kontakt och språkförändring i Norden: föredrag från ett for - skarsymposium. MINS 40, Stockholms universitet. Kristensen, Kjeld 2003: Standard Danish, Copenhagen sociolects, and re - gional variation in the 1900s. International Journal of the Sociology of language 159, 29–43. Kristiansen, Elsa 1996: En kvantitativ språkholdningsundersøkelse i Drammen. Norskrift 90 (INL, Universitetet i Oslo), 8–29. Kristiansen, Tore 2003 a: Sproglig regionalisering i Danmark? Akselberg, G., A.M. Bødal & H. Sandøy (red.): Nordisk dialektologi. Oslo: Novus, 115–149. — 2003 b: Danish. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 69–91. — 2003 c: Language attitudes and language politics in Denmark. Inter - national Journal of the Sociology of language 159, 57–71. — 2009: Har Norge et standardtalemål? – set i dansk sociolingvistisk perspektiv. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 79–94. Kristiansen, Tore & Nikolas Coupland (red.) 2011: Standard languages and language Standards in a Changing Europe. Oslo: Novus. Leonard, Stephen Pax & Kristján Árnason 2011: Language ideology and standardisation in Iceland. Kristiansen & Coupland (red.) 2011, 91–96. Lie, Svein 2010: Standardtalemålet – fins det? Språklig samling 1, 3 –7. Norge – riket uten rikstalemål? 111

Linn, A.R. & N. McLelland (red.) 2002: Standardization. Studies from the Germanic languages . Amsterdam: John Benjamins. Lund, Jørn 2009: Sprognormering og sprogpolitik i Danmark – et overblik. Omdal, H. & R. Røstad (red.): Språknormering i Norge – i tide og utide? Oslo: Novus, 59–78. Lundeby Einar 1997: Normalisert talemål – en verdi eller en uting? Bondevik mfl. (red.) 1997, 91–102. Mattheier, Klaus J. 2003: German. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 211–244. Milroy, J. & L. Milroy 1999: Authority in language. Investigating Standard English . London/New York: Routledge. Melby, Guri 2007: Standardtalemål i Norge – en diskusjon av dets eksistens og påvirkningskraft. Motskrift (Institutt for nordistikk og litteraturviten - skap, NTNU), 53–62. Mesthrie, Rajend, Joan Swann, Andrea Deumert & William L. Leap 2000: Introducing Sociolinguistics. Edinburgh: Edinburgh UP. Mæhlum, Brit 2002: Hvor går vi – og hvorfor? Et forsøk på å trekke noen store linjer i utviklingen av norsk talemål. Målbryting 6, 67–92. — 2007: Konfrontasjoner. Når språk møtes . Oslo: Novus. — 2009: Standardtalemål? Naturligvis! Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 7– 26. Mæhlum, Brit, Gunnstein Akselberg, Unn Røyneland & Helge Sandøy 2003: Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk. Oslo: Cappelen. Nesse, Agnete 1994: Kollektiv og individuell variasjon i bergensdialekten. Talemål i Bergen 5, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. — 2008: Bydialekt, Riksmål og Identitet – sett fra Bodø . Oslo: Novus. Nesse, Agnete & Hilde Sollid 2010: Nordnorske bymål i et komparativt perspektiv. Maal og Minne 1, 137–158. Nevalainen, Terttu 2003: English. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 127–156. Nornes, Marianne Valeberg 2011: Bergensk i Bergenhus – ei sosiolingvistisk oppfølgingsgransking av talemålet i Bergenhus bydel. Masteroppgave ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske fag, Universitetet i Bergen. Omdal, Helge 1995: Attitudes toward spoken and written Norwegian. In - ternational Journal of the Sociology of language 115, 85 –106. Opsahl, Toril & Unn Røyneland 2009: Oslo-ungdom – født på solsiden eller i skyggen av standardtalemålet? Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 95–119. 112 Eric Papazian

Papazian, Eric 1997 a: Det språkvitenskapelige tegnbegrepet. Bøygen 1 (INL, Universitetet i Oslo), 28–34. — 1997 b: Dialektdød i Numedal? Om språkutviklinga i Nore og Uvdal. Maal og Minne 2, 161–190. — 2003: Et offisielt standardtalemål i Norge? Språkrådet og standard - talemålet. Omdal, Helge & Rune Røsstad (red.): Krefter og motkrefter i språknormeringa. Om språknormer i teori og praksis. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 247–257. — 2007: Språkkunnskapen – medfødt eller tillært? Om barns tilegnelse av det første språket . Oslo: Unipub. — 2009: NRKs nyhetssendinger – standardtalemålets siste skanse? Språklig samling 4, 10–14. Pedersen, Inge Lise 2005: Processes of standardization in Scandinavia. Auer, P., F. Hinskens & P. Kerswill (red.): Dialect Change. Convergence and Divergence in European languages. Cambridge: Cambridge UP, 171–195. — 2009: Standardtalesprogets tilblivelse og rolle i Danmark. Norsk ling - vistisk tidsskrift 27/1, 159–177. Pedersen, Karen Margrete 2003: Border-region Danish. International Jour - nal of the Sociolology of language 159, 127–138. Røsstad, Rune 2009: Den vanskelege empirien: egdske endringar og mange mogelegheiter. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 121–131. Røyneland, Unn 2009: Dialects in Norway: catching up with the rest of Europe? International Journal of the Sociology of language 196/197, 7–31. — 2010: Vertical convergence of linguistic varieties in a language space. Auer, P. & J.E. Schmidt (red.): language and Space. An International Handbook of linguistic Variation. Berlin: Mouton, 259–274. Sandved, Arthur O. 1993: Standard engelsk – glimt av dets historie og status i dag. Standardspråk og dialekt , 41–55. Sandøy, Helge 1989: Norsk dialektkunnskap. Oslo: Novus. — 1995: Sociolinguistic patterns in Bergen. International Journal of the Sociology of language 115, 109–124. — 2000: Utviklingslinjer i moderne norske dialektar. Folkmålsstudier 39 (Helsingfors, Meddelanden från Föreningen för nordisk filologi), 345–384. — 2009: Standardtalemål? Ja, men …! Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 27– 47. — 2011: Language culture in Norway: a tradition of questioning standard Norge – riket uten rikstalemål? 113

language norms. Kristiansen & Coupland (red.) 2011, 119–126. Seip, Didrik Arup 1970 [1959]: Grunnlaget for det norske riksmål. Hanssen (red.) 1970, 144–168. Selberg, Ole Michael 1993: Standardspråk og dialekt i Polen. Standardspråk og dialekt , 107–120. Skjekkeland, Martin 1997: Dei norske dialektane.Tradisjonelle særdrag i jamføring med skriftmåla . Kristiansand: Høyskoleforlaget. Skolseg, Ellen 1994: Romeriksdialektens levevilkår i skyggen av Oslo. Hovedoppgave ved INL, Universitetet i Oslo. Solheim, Randi 2006: Språket i smeltegryta: sosiolingvistiske utviklings - liner i industrisamfunnet Høyanger . Doktoravhandling ved NTNU. — 2007: Språkbruk og språkhaldningar i Høyanger etter andre verdskrigen. Eit sosiolingvistisk særtilfelle eller eit lokalt døme på ein allmenn tendens? Målbryting 8, 7–29. — 2009: Språkleg standardisering i komplekse situasjonar. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 145–157. Standardspråk og dialekt. Seminarer i Oslo 1991 og 1992 (utg. Bergen Riksmålsforening og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur). Bergen 1993. Teleman, Ulf 2003: Swedish. Deumert & Vandenbussche (red.) 2003, 405– 429. Thelander, Mats 2009: Svenskt standardspråk som begrepp och fenomen. Norsk lingvistisk tidsskrift 27/1, 179–198. Torp, Arne 2000: Anmeldelse av Bondevik mfl. (red.) 1997. Norsk lingvist - isk tidsskrift 2, 259–264. — 2009 [1988]: ”Hu skøyt høl i huet”. Noen tanker om ”udanna østnorsk”. Hansen, P.S., V.R. Jahnsen, E. Papazian & A. Torp (red.): Femti år for folkemålet. Utvalgte artikler fra bladet Språklig samling (Landslaget for språklig samling), 215–220. Trudgill, Peter 1974: Sociolinguistics. An Introduction. Harmondsworth: Penguin Books. — 2009: Samnorskprosjektet – suksess eller fiasko? Språklig samling 4, 5– 10. Vannebo, Kjell Ivar 2008 [2001]: Om begrepene språklig standard og språk - lig standardisering. Lie, Svein & Geirr Wiggen (red.): Kjell Ivar Vannebo: Normer, strukturer og ferdigheter . Oslo: Novus, 199–205. Vanvik, Arne 1979: Norsk fonetikk: lydlæren i standard østnorsk supplert 114 Eric Papazian

med materiale fra dialektene. Oslo: Fonetisk institutt, Universitetet i Oslo. — 1985: Norsk uttaleordbok . Oslo: Fonetisk institutt, Universitet i Oslo. Venås, Kjell 1991: Mål og miljø. Innføring i sosiolingvistikk eller språksosiologi . Oslo: Novus. — 1992: Dialects and standards in Norway. Leuvensteijn, J. van & J. Berns (red.): Dialect and Standard language in the English, Dutch, German and Norwegian language Areas. Amsterdam: Royal Netherlands Acad - emy of Arts and Sciences, 337–350. — 1997 [1979]: Riksspråk – regionalmål – målføre. Bjørkum, A., B. Helle - land, E. Papazian & L.S. Vikør (red.): Kjell Venås: Målvitskap og målrøkt. Festskrift til 70-årsdagen 30. november 1997. Oslo: Novus, 19–37. Vikør, Lars S. 1984: Språkrådet og talemålet. Språklig samling 2, 12–15. — 1994: Språkplanlegging. Prinsipp og praksis . Oslo: Novus. — 2009: Begrepet standardtalemål – forsøk på ei opprydding. Norsk ling - vistisk tidsskrift 27/1, 49–65. Vinje, Finn-Erik 1993: Talemålsnormering – prinsipielle synspunkter og personlige erfaringer. Standardspråk og dialekt , 203–236. Wessén, Elias 1967: Våra folkmål. Lund: Fritzes. Western, Knut 1976: A-endinger og kjønn. Else Ryen (red.): Språk og kjønn. Oslo: Novus, 101–112. Wiggen, Geirr 1995: Norway in the 1990s: a sociolin guistic profile. Inter - national Journal of the Sociology of language 115, 47–84. Aarsæther, Finn 1984: E syns alle folk snakka likt e! En studie av talemåls - variasjon i ålesund bymål. Hovedoppgave ved Nordisk institutt, Uni - versitetet i Oslo. Aasen, Kristine Nymark 2011: Stavanger-dialekten 30 år etter. Ei sosio - lingvistisk oppfølgingsgransking av talemålet i Stavanger. Masteropp - gave ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium, Universitetet i Bergen. Norge – riket uten rikstalemål? 115

Summary

This article is a comment on, and a contribution to, the recent debate about whether Norway has a spoken standard language, especially in NLT 1/2009. It focuses on the theoretical issues that the debate raises: What are the cri - teria for the existence of a variety, use or consciousness and attitude ? Does a variety have to be “codified” to count as a standard, and what does that mean? What is a standard language, and is there a difference between writ - ten and spoken standards? The difference and the relation between standards and dialects is discussed, and the so-called “language pyramid” is discussed and criticized. The article also discusses the concepts of ‘(de)standardiza - tion’ and ‘regionalization’, and the relation between them. As to the question of a Norwegian spoken standard, the author argues that we do have one in spoken Bokmål. In particular, the eastern variety of spoken Bokmål is dis - cussed, since many think it has a special position. Finally, the author dis - cusses how and why Norway is linguistically different from other European countries.

Eric Papazian Universitetet i Oslo Institutt for lingvistiske og nordiske studier Postboks 1102 Blindern NO-0317 Oslo [email protected]