Arbeiderhistorie 2001 121

RANDI RØNNING BALSVIK

KYSTKVINNER I NORD: LIV-ARBEID-ORGANISERING

Denne artikkelen skal handle om kyst- til 1900 ble folketallet i Vardø omtrent kvinners liv, arbeid og måter å organi- seksdoblet til bortimot 3000 mennes- sere seg på i det nordligste Norge i siste ker, mens folketallet i ble del av 1800-tallet og omtrentlig fram til fordoblet. Vardø gikk forbi både Ham- andre verdenskrig. Selv om det jeg skri- merfest og Vadsø i folketall og hadde ver om er karakteristisk delvis for kvin- fram til første verdenskrig størst økning neliv generelt og fiskerisamfunn langs i befolkningen av byene i Finnmark. norskekysten spesielt, knytter jeg fram- Innvandringen til Vardø kom fra hele stillingen konkret til den forskningen norskekysten, og også i noen grad fra jeg gjorde på 1980-tallet da jeg arbeidet Finland. Det var den salte åkeren, de ri- med å skrive Vardøs historie.1 ke havområdene der menneskene kun- Vardø var og er et tett lite bysamfunn ne høste uten å pløye og så som lokket der menneskene har klort seg fast på ei folk hit hvor de kunne hente lav treløs øy, ytterst nordøst på norske- opp fra dypene og forvandle den til kysten, et punktum på verdenskartets tørrfisk, et produkt som helt fra middel- 70 grader 22 minutter nordlig bredde. alderen var etterspurt sør i Europa og Like langt øst som Leningrad og Istan- bidro til å integrere Norge i internasjo- bul. Menneskene som slo seg ned på nal vareutveksling og til utviklingen av øya fikk mer rikdom av fisk i havet enn landet. Fisken i havet, den store til- de fleste steder på jorda og et drama- strømningen av fremmede fiskere og tisk, hardt og vanskelig vær. I meteoro- oppkjøpsfartøyer i sesongene, fiskeek- logisk forstand er Vardø eneste by i sport sørover i Europa og den mangesi- Norge uten sommerdager og ingen an- dige handelskontakten med Russland, dre byer har fått en så rikelig tildeling som varte til revolusjonen i 1917, var av kuling og storm. bærebjelkene i næringslivet på Vardø. De flere meter tykke kulturlagene i Jeg hadde en særlig motivasjon for å bygrunnen viser kontinuerlig bosetting skrive Vardøs historie, fordi jeg er født på samme grunn siden 1400-tallet. Den og oppvokst der og min familie har dy- norske staten markerte sin suverenitet i pe røtter både på fars og mors side. Jeg nord ved å bygge festning og kirke her opplevde inspirasjon for oppgaven sær- omkring år 1300. Fra 1850-åra og fram lig fra to forhold. Jeg skulle bidra til å Arbeiderhistorie 2001 122

forme en historisk identitet i en by og i og dramatikken når snøkulingen over- en landsdel jeg i min skoletid hadde rumplet båtene, som sluppet ut av en opplevd som historieløs. «Landsdelsre- sekk. I mitt blikk var menn og kvinner i levans» var en viktig parole ved Univer- kampen for tilværelsen, og med å føre sitetet i Tromsø. Jeg var naturligvis også livet videre, uløselig knyttet sammen i påvirket av 70-tallets kvinnebevegelse. komplementaritet. Tidlig på 80-tallet ble det fremdeles Hvordan bygge opp historien om et opplevd som noe nytt å ta mål av seg til bysamfunn? Det var naturlig å ta ut- å integrere kvinners liv og arbeid i en gangspunkt i klima og ressursgrunnlag. helhetsframstilling av et bysamfunn. Å Hva kunne menneskelig liv leve av? forske slik at søkelyset bevisst også ble Hva var rammevilkårene for liv og rettet mot kvinnene og å skrive slik at handling? Hvordan organiserte menn de ble «synlige», var en rettferdig hand- og kvinner sine liv for å opprettholde ling, et emansipatorisk prosjekt. Kvin- og videreføre sin eksistens, hvordan nelige historikere var indignert over at fordelte de arbeidsoppgaver i og utenfor kvinner var grovt underrepresentert i husholdet, hvordan utvekslet de varer historiske framstillinger og at de slik med et utenforliggende marked, hvor- framsto som ikke-handlende og betyd- dan var fordelingen av byrder og beløn- ningsløse. Husholdet, privatsfæren, var, ninger? Hvordan ble fellesoppgavene spissformulert, et ukjent territorium, til omkring vannforsyning, havn, gater, tross for at det i vår nære fortid har om- skole, de syke, de fattige, de gamle, de fattet så mye: Reproduksjon av mennes- foreldreløse løst? Hvem bestemte over kelivet selv og produksjon av varer, tje- hvordan de skulle løses? Hvordan sam- nester og omsorg, det som i økende handlet menneskene for å bedre sine grad i vårt århundre har blitt flyttet ut i kår, materielt og kulturelt? Hvilke opp- den offentlige sfæren. Kvinner var opp- gaver ble tatt hand om i den offentlige tatt av at begrepet «arbeid» så uriktig sfæren (bystyret), og hvilke i den priva- hadde vært knyttet bare til lønns- te sfæren (hushold og foreninger). arbeid.2 Begrepet «kjønnsroller» ble Hvordan skaffet bystyret og foreninge- opplevd som et inspirerende analytisk ne sine ressurser og hvordan ble de for- redskap. valtet? Jeg var klar over at i min oppvekst i Hvordan skaffe til veie kunnskap om Vardø hadde jeg fått formidlet, og i no- alt dette? Folketellingene fra 1865, en grad internalisert et syn på kvinner 1875 og 1900, der du kan identifisere som mindre betydningsfulle enn menn hvert eneste hus i byen og få navngitt og at det var en aura av noe litt latterlig, hver person som bodde der, var en sen- ikke rundt slitets kvinner, men rundt tral kilde, det var også kirkebøkene, dem som forsøkte seg i politikk og sam- amtmannen i Finnmarks beretninger, funnsliv. Jeg hadde også fått internali- lokale aviser, korrespondanse mellom sert stor respekt for mannfolkenes ar- kommune og departement, distriktsle- beid ute på havet, den arenaen der gens medisinalberetninger, reisebeskri- kvinnene ikke var, en kvinneydmykhet velser og arkivet til Vardøhus festning. overfor risikoen, slitet, væten, kulden Den muntlige informasjonen fra lange Arbeiderhistorie 2001 123

Postkort fra 1906. rike samtaler med gamle folk om deres ke, de døende og de døde, områder foreldres liv og deres egen barndom ga presten kom i nærkontakt med på sine materiale, særlig til et av hovedkapitle- hjemmebesøk hos syke. Presten var ne, «Levekår og kvinnekår.» mye til stede i hjemmene, fordi sykehu- Vardø tiltrakk seg innflyttere i større sets funksjoner var høyst begrenset grad enn de andre finnmarksbyene og sammenlignet med det som ble tilfellet var et godt ekteskapsmarked for kvin- opp mot vår tid. ner. Fram mot århundreskiftet var det I Vardø var ekteskapsalderen godt stort kvinneunderskudd i Vardø sam- under gjennomsnittet for landet både menlignet med landet som helhet, der for kvinner og menn. De åpne havres- det var stort overskudd av kvinner. Fle- sursene var ikke begrenset av privat re menn enn det som var vanlig giftet eiendomsrett, grensesteiner og skjøte- seg med kvinner som var eldre eller papirer, som stengte folk ute fra leve- jevnaldrende. Fordi kvinners karriere brød. Den lave ekteskapsalderen resul- var knyttet til et eget hjem som arbeids- terte i enda flere svangerskap og der- plass, fikk flere kvinner i Vardø oppfylt med en større omsorgsbyrde enn hva ønsket sitt om eget hushold enn hva som var vanlig for landet i gjennom- som var vanlig. Presten klaget omkring snitt. Kvinner i finnmarksbyene hadde 1870 i sin kallsbok over for lite kvinne- størst fødselshyppighet av kvinnene i arbeidskraft i byen. Det var kvinnene i Norge fram mot første verdenskrig, og hjemmene som stelte de fødende, de sy- flere barn under 15 år enn i andre byer i Arbeiderhistorie 2001 124

Norge. Den raske befolkningsveksten i de mange andre barnesykdommene Vardø førte til stor boligmangel og herjet. trangboddhet. Kvinnene var også utsatt Kvinneliv i Vardø var også preget av for angst for at barna deres skulle dø, at så mange barn ble født utenfor ekte- for at døtrene skulle bli gravide uten å skap, flere enn i noen andre byer i lan- være forlovet og for at mannen skulle det. Det var i de tider, som ikke er så forlise på havet. lenge siden, at ugifte som gifte kvinner I 30-års perioden 1886 til 1915 had- var fange av sin biologi, i stor grad ute de Vardø den høyeste barnedødelighe- av stand til selv å bestemme over når ten ikke bare blant byene i Norge, men kropp og tilværelse skulle vies til fram- også sammenlignet med og bringelsen av en ny menneskeskapning. Vadsø. I den siste femårsperioden før Dårlig moral og «usedelighet» ble av 1915 døde 67 av 1000 spedbarn i Norge «øvrigheten» utlagt som forklaring på før de var ett år. I Vardø døde 166, altså de mange barna som ble født av ugifte, godt over dobbelt så mange. (Tiåret før men det er en klart utilstrekkelig år- andre verdenskrig så en markert forbe- saksforklaring. I sesongene var det et dring i Norge når det gjaldt dødelighet forholdsvis langt større antall av frem- blant barn i det første leveåret, men mede fiskere og fartøysfolk løsrevet fra fremdeles døde dobbelt så mange sped- sine regulerende nærmiljø i Vardø enn i barn i Finnmark som i landet som hel- andre byer. het.)3 Hvorfor var Vardø så utsatt? Bar- Kvinneliv i Vardø var også preget av nedødelighet er ofte brukt som et gene- venting og angst for mannen som var på relt mål på levestandard. Trekk, kulde havet. I tiåret fra 1865 til 1875 var en og trangboddhet virket inn, men kan- fjerdedel av de vardøbosatte menn som skje først og fremst den store smitteef- døde «død ved drukning», fra 1890 til fekten av alle fremmede. Vardøs sær- andre verdenskrig gjaldt det 15 prosent. preg som bysamfunn stammer fra den Vardø var et sted som produserte funksjonen øya hadde, ikke bare i for- mange enker i ung alder med store bar- bindelse med et stort hjemmefiske, men neflokker. Det var viktig å fokusere på også som gjestehavn under vårtorskefis- strategiene til enkene og de med syke ket for fremmede fiskere fra en stor del ektemenn i kampen for tilværelsen. av norskekysten. Epidemiene ble inn- Lenger sør på kysten, der jordbruk ført med dampskip og fiskebåter, var le- var en viktig bærebjelke i økonomien, genes oppfatning. var kvinnenes innsats i fiskeriene knyt- Vi kan konstatere at minst et par tiår tet til deres utrustning av fiskerne som av en kvinnes liv ble dominert av dro på Lofoten og på Finnmarka. Strik- svangerskap, fødsler, amming og bar- ka og vevde plagg av ull og foredlede nestell. Ikke før var et barn vennet av produkter av korn, melk og kjøtt var brystet, så kom et nytt. Å holde barn mer tidkrevende å framskaffe enn fis- mette, varme, tørre og rene var en kamp ken.4 I Vardø, praktisk talt uten jord- som aldri syntes å ta slutt. Våkenettene bruk, med utstrakt hjemmefiske, var var mange over feberhete små kropper fiskerhustruenes innsats mer knyttet til når meslingene, kikhosten eller en av den daglige omsorgen og tilretteleg- Arbeiderhistorie 2001 125

gingen for mennenes fiske.5 Kvinner på kaia for å egne og heller ikke at de hadde ansvar for å utføre alle de mono- skulket skolen for å utnytte etter- tone og stedbundne oppgavene som ga- spørselen i sesongen. Økonomien i ranterer hverdagens og livets opprett- mange familier var så dårlig at de måtte holdelse i ethvert samfunn. Gjennom det for at det skulle bli nok å spise. tidlig streng disiplinering var kvinne- Klær kjøpte man ofte sjøl etter ti-tolv lighet og ansvaret for barna ett og det årsalderen, ikke minst konfirmasjons- samme. Selv om byen var sterkere inte- klærne. For noen eldre er dette forbun- grert i en markedsøkonomi enn den det med såre, bitre minner «Æ fikk ikke nordnorske fiskerbondelandsbygda, var tid til å leke.» En kvinne forteller at hun kvinnenes produksjon av strikkede ull- måtte egne på kai da hun var så liten at plagg for fiskermannen og familien for hun måtte stå på en kasse for å nå opp. øvrig betydelig også i Vardø. Det var «Det var så kaldt - e det rart man e helse- vanlig at det aller meste av familiens laus?» klær ble sydd i hjemmet. Forfatteren Bugge Mahrt, sønn av en Først og fremst var kvinnenes direk- kjøpmann i Vardø, beskriver i en av si- te innsats i fiskeriene knyttet til ferdig- ne bøker stemningen i byen en idyllisk stilling av lina, det viktigste redskapet i natt med midnattssol da livet utfoldet finnmarksfiskeriene, der flere hundre, seg til bristepunktet. Måseskrik og etter hvert tusener av forsyn med angler kamp om agn på havna. På kaiene eg- skulle tres med agn før hvert sjøvær. nes det. Fiskerhustruene egnet først og fremst for sine menn, men også for fiskere «De er i gang med egningen allerede. Halv- utenfra. Ei oppvarma egnebu var før voksne jenter med lyse skaut i nakken står siste krig svært uvanlig i Vardø. langs veggene av rorboden med loddekasse- ne. De egner som i feber. Fingrene går på Egning handlet om å stå kaldt og dem hele tiden og trær lodden inn på tusen- trekkfullt enten ute på kaia eller i uopp- vis av kroker. Den ene etter den andre av li- varmede rorburom eller på trekkfulle nene blir fullegnet og rodd ombord på skøy- loft til skuldre, rygg og armer verket. tene.»6

«Om våren da fiskeran kom, da sto vi uti Enkelte fiskere fikk større og bedre pakkhusloftan å egna og da var det å hyre skøyter fram mot andre verdenskrig. sæ med det man kunne av klær....herregud, Den store kapitalinnsatsen krevde hel- det var sånn gjennomtrekk at vi sprang hjem å varma oss og drakk kaffe etter vi års- og nesten daglig drift og den enkel- hadde egna en stamp og så var det å gå ned å te fisker trengte flere kvinner i egnebua. egne igjen.» I de fleste tilfellene var det her nødven- dig at fiskerens kone alltid stilte opp, Egning handlet også om røde, såre, ofte i kalde, vindfulle, mørke vinter- opphovnede, verkende, ofte skinnlause morgener. hender som det var ondt å bruke til Når eldre kvinner ser tilbake på sine kopp- og klesvask. Egning var også bar- tusener av timer over egnestampene, er nearbeid. Det var ikke uvanlig at folke- det sjelden at bare de negative sidene skolejenter gikk rett fra skolen og ned blir framhevd. «Om sommeren, når det Arbeiderhistorie 2001 126

Selv om skøytene ble større og bedre, var det nødvendig at også fiskerens kone stilte opp. var godvær, da var det deilig å stå på kaia Kjølekonservering, og med den stor- å egne.» Det var mye godt fellesskap stilet filetproduksjon for dypfrysing, mellom kvinnene, og samtalen gikk der kvinner ble en hovedarbeidskraft, kjapt mellom stampene. Bysamfunnet slo for alvor gjennom etter siste ver- var stort, men folk levde nært innpå denskrig. Tidligere var det tørking ved hverandre. Det var mye felles viten om siden av salting som var den viktigste mennesker som kunne bli utgangs- måten å oppbevare fisken på. Eksport punktet for meningsutvekslinger - på av saltfisk, tran og tørrfisk var hoved- godt og ondt. Det var en barsk og frodig fundamentet for Vardøs økonomi. humor som rådde. Det var om å gjøre å Kvinnene var en betydelig arbeidskraft i være kvikk og artig i replikkene. tørrfiskproduksjonen. Før fisken skulle Egning var imidlertid ikke den enes- henges til tørk på hjell sammenbundet te befatning kvinnene hadde med fiske- to og to, var det to ledd i arbeidsproses- riene. Tørking av fiskehoder til guano sen der kvinnene deltok. Til å feste spo- ble utført av fiskerne selv. Hau kunne rene sammen trengtes sperregarn, dvs. legges ut til tørk, men ble oftest tredd taug som var bundet i en liten ring. Å på ei snor som ble hengt til tørk og så knytte sperregarn var vanlig beskjefti- solgt til guanofabrikken. Kvinner tok gelse for kvinner, barn og eldre. I flere ofte del i dette arbeidet, men særlig var år i mellomkrigstida, da Vardøs økono- det en yndet beskjeftigelse for gutter. mi var så dårlig som vel mulig, formid- Arbeiderhistorie 2001 127

let kommunen sperregarnsknytting via Når tørrfisken skulle ned av hjellene, fattigkassa. Knytting av sperregarn er måtte den stables på fiskebrukets loft til derfor i ettertid særlig forbundet med videre tørking og oppbevaring i påvente fattigarbeid. På senvinteren satt kvinner av eksport. Dette var i stor grad kvinne- på kne i fiskedungene nede på kaiene arbeid. Utover vinteren var det mye ar- og sperret fisk til henging. «Vi lå på kne beid med å sy sekker. Tørrfisken ble på nån sekka som var bretta dobbelt. Så buntet og presset og så sydd inn i sek- hadde vi hanska hvor fingertuppan var ker til de markedene som betalte best. klipt av. I sperregarnbuntan var det 100 Også dette var kvinnearbeid. Det ble ik- garn og vi fikk 50 øre for hver bunt vi ke regnet som særlig tungt, men det sperra.» Det har brent seg inn i minnet førte med seg mye støv fra tekstilfibrene hos enkelte at de har sett kvinner besvi- og var trekkfullt og kaldt. me i fiskedungen av påkjenningen med Både fiskerne og fiskekjøperne gjor- å sperre. de således bruk av kvinnelig arbeids- Det er meget sjelden at arbeid som kraft i stor målestokk. Den passet som dette har vært gjenstand for beskrivelse hånd i hanske til et næringsliv som var i litteratur. Men Margareth Jessen har i så til de grader uregelmessig når det boka En dråpe i havet7 fra et ikke-navn- gjaldt etterspørsel etter arbeidere. Kvin- gitt fiskevær i Øst-Finnmark malt dette nene administrerte jo sitt arbeid i kom- kvinnearbeidet med ord: binasjon med et annet, det å være «hus- moder». De gifte kvinnene var aldri ar- «Ute på kaia diskuterer sperrekjerringene beidsledige og pukket ikke, som de høyrøstet over fiskehaugene. Jamringen de- mannlige arbeiderne utover i mellom- res, når de med mellomrom retter den ver- kende ryggen eller forgjeves prøver å blåse krigstida, på at de skulle oppnå faste av- litt varme i de stivfrosne fingrene, kastes taler om arbeid med fiskekjøperne. Og lydelig inn i den grisne egnerbua sammen framfor alt var de billig arbeidskraft. I med nordosten fra havet.»— «På kaiene en arbeidsavtale fra 1936 mellom vasser man i søleslaps og fiskeslog, i to- LO/Vardø bryggearbeiderforening og et bakksspytt og sperrekjerringer. De siste er et av de store firmaene i byen, ble time- daglig bilde på kaiene om våren, likeså selv- følgelig som fiskerne selv. Inntullet over lønnen for menn satt til mellom 93 og hals og hode, grovlemmet og hardføre som 83 øre pr. time. Kvinner ble kategori- karfolk er det ikke meget kvinnelighet å sert sammen med «gutter» med en ti- spore ved disse stivstakkete kletullene. Det melønn på 63 øre. I avtalen sto det at måtte da være ullvantene de har på hendene kvinner kunne «antaes til fiskefiletar- kokett avkuttet som gammeldagse ballhan- sker med fingrene stikkende ut av ullen like beid, kosting, tørrfiskstabling, buntsy- pløsne og røde som ansiktene under hodes- ing, fiskesperring og annet lettere ar- kautene. Å, de er et syn disse kjerringene beid.» rundt omkring på kaiene om våren, en Inntil andre verdenskrig var fiskepri- åpenbaring av inntullet misfasong, av uthol- sene så lave at det for de aller fleste fis- denhet, kraft. Uten dem ville fisket og virk- somheten det fører med seg mangle kulør, kerfamiliene i Vardø var helt nødvendig munter farve. Enda så grå de går der i slitet at husmødrene tok seg lønnet arbeid og hverdagen.» der de kunne få det. De ble medlem av den lille hæren av kvinner som gikk på Arbeiderhistorie 2001 128

Hardt arbeide i fjærsteinene. klesvask og rundvask til de «bedrestil- serte også barna til å yte sin innsats for te» og «kondisjonerte». Eldre kvinner inntjening av dyrebare ekstraskillinger. fra arbeiderhjem i Vardø understreket Jentungene kunne selge vafler på kaiene overfor meg at deres mødre egna lina og eller egne lina. Guttene kunne samle le- gikk på vask hos «de fine» - alle i deres ver under kaiene til trandamperiene, tre omgangskrets gjorde det. Det var slik fiskehau på snorer for å tørke til guano, det skulle være. gå måsevakt under tørrfiskhjellene, Mange viste stor oppfinnsomhet når skjære fisketunger til å selge på husdø- det gjaldt å skaffe familien ekstra ut- rene. komme. Det var behov for tjenester i Hvordan ble fellesoppgavene løst i forbindelse med den fremmede fiskeflå- dette bysamfunnet? Hvem agerte i den ten, mest til egning, men også for å ut- «offentlige sfæren»? Som ellers i Norge vide omsorgsarbeidet ut over familien. var det menns forvaltning av skatte- Noen hadde små kafeer, andre tok pengene i bystyret - og deres petisjoner «kostkara», eller «losjerende», leide ut om bistand fra sentrale myndigheter stuegolv til overnatting (mange fiskere som dominerer inntrykket når det gjel- kom til Vardø med hurtigruta og leide der å løse samfunnsoppgavene. Menn seg båter til fiske) og vasket klær for fis- dominerte den offentlige sfæren og den kere. Skilt med «klæsvask mottages» er mest synlig i kildene. Men den var var å se overalt i byen. Mødrene organi- langt fra så omfattende som vi er blitt Arbeiderhistorie 2001 129

vant å tenke ut fra hva stat og kommu- misnøyen med at kommunen var en ba- ne i økende grad har tatt på seg av opp- se som sto til disposisjon for alle de gaver etter andre verdenskrig. Kvinners fremmede som hentet sin næring her i fravær her må ikke forlede oss til å tro forbindelse med sesongfiskeriene, uten at kvinner var handlingslammet i for- å få nok skatteinntekter fra dem. Byen hold til å arbeide målbevisst for å løse ble opplevd som et avgnagd bein som lå felles oppgaver. De påla seg å arbeide igjen etter et måltid når sesongen var for formål de selv definerte og klarte og- over. I en ikke ubetydelig grad klarte så å skaffe penger ved sitt foreningsar- imidlertid kvinnene gjennom sitt enga- beid. sjement i foreningslivet å få inn penger Noe foreningsliv å snakke om fantes når fremmede fiskere, handlende og far- det ikke i Norge før på midten av 1800- tøysfolk trampet gjennom gatene. Det tallet, da «Foreningsaanden» begynte å gjorde de ved å legge noen av sine til- bre seg ut over landet. En kvinnefore- stelninger, med basarer, mat, kaffeser- ning for misjonen stiftet i 1863, var vering og opptreden fra byens kulturliv sannsynligvis den første foreninga som til den tiden. Mange av de landsomfat- ble startet i Vardø. Den var med på å tende foreningene slo rot i byen. Red- støtte norsk misjon på Madagaskar og i ningssaken ble en stor sak i 1890-årene. Zululand. Misjonskvinnene var aldri Det ble med en gang kvinner med i sty- noen stor flokk i Vardø. Som kvinner ret, et vitnesbyrd om at menn var seg flest hadde de ikke egne tjente lønns- bevisst kvinners betydning for en fore- penger å gi til sitt formål, men måtte nings økonomi. Kvinnene dannet tidlig skaffe fram ytelsene ved å få inntekter egen kvinneforening i Vardø krets av fra eget arbeid. Møtene i foreningen ble redningsselskapet. Arbeiderforeningens brukt til oppbyggelig og sosialt samvær, lokale og Sanitetsforeningens Tuberku- men også til å skaffe fram et variert ut- losehjem ble bygd og utstyrt i stor grad valg av håndarbeider. Deres basarer, der takket være innsatsen og oppfinnsom- de solgte kaffe og selvbakte kaker og heten til foreningskvinnene. loddet ut håndarbeidene, samlet mange Helt i begynnelsen av 1900-tallet ble mennesker til festlig samvær som lyste Vardø fisker- og arbeiderforening stif- opp i hverdagen. Vardø fikk også i 1886 tet. Ved valg er det også lister av «sosia- ei kvinneforening for Den Indre Sjø- listiske fiskere og arbeidere». Først i mannsmisjon som arbeidet for fiskernes 1919 sluttet ulike arbeiderlag seg sam- velferd og åpnet Fiskerhjemmet i 1900. men til Vardø Arbeiderparti, som så De første kvinneforeningene oppsto alt- sluttet seg til Det norske arbeiderparti. så i de religiøse miljøene, og den måten Avisene viser at det før første verdens- kvinnene arbeidet på her, ble et møn- krig var en «sosialistisk kvinnefore- ster for hvordan kvinner i andre fore- ning» i byen, også omtalt som «arbei- ninger drev sin virksomhet. En felles derkvinnelaget». Her, som i forbindelse målsetting for kvinnelig foreningsvirk- med de andre foreningsdannelsene i by- somhet var da også å gjøre noe for an- en, så kvinnene det som sin oppgave å dre, å gjøre noe for fellesskapet. arbeide i tilslutning til mennene og ikke Et gjennomgangstema i Vardø var arbeide for egne posisjoner. Arbeiderfa- Arbeiderhistorie 2001 130

milienes kamp gjaldt å få farens lønn på og på de mange utskjenkningsstedene. et nivå som gjorde det mulig for mor å Eller de holdt til oppe på Berget hvis slippe egning og hus- og klesvask hos dagen en sjelden gang var fin. Og så de fine, slik at hun kunne arbeide i kom de hjem fulle. Eller slitne husmø- hjemmet på heltid i stedet. Det ville be- dre måtte gå den forsmedelige gangen ty ei vesentlig heving av levestandard- for å hente mennene sine og støtte dem en. Fisker- og arbeiderkvinnene var hjem gjennom gatene. Enkelte eldre i sterke støttespillere i valgkampene og Vardø fortalte såre minner om mødre når det gjaldt økonomien i partiet. Uten som av lite klarte å stelle i stand et hyg- kvinnene hadde det mange ganger sett gelig hjem, men som til stadighet fikk håpløst ut for arbeideravisa Finmarken, alt sitt strev bokstavelig talt smadret av som ofte var på konkursens rand. en drukken ektefelle. Den første avholdslosjen ble stiftet i Lokalavisene gir inntrykk av at når 1879 i Vardø. Avholdssaken sto sterkt det gjelder omsorgen for fattige oppstår her og var sammenvevd med arbeider- det stadig grupperinger av kvinner som bevegelsen. Den var kvinnesak i Vardø. «tar sagen i sin hånd» de siste tiårene av Det var innen avholdsbevegelsen kvin- forrige århundre. Den første butikkda- nene i Vardø først begynte å røre på seg menes forening omkring 1890 samlet som samfunnsmennesker. Fra begyn- seg om å gjøre noe for fattige barn. Byg- nelsen av 1890-åra overskygget den alle ging av hjem for foreldreløse barn og andre saker når det gjaldt å mobilisere for gamle ble også et anliggende for kvinner. Her opptrådte de som møtele- kvinneforeningsdannelse. dere og talere. De agiterte fra hus til hus Et lokalhistorisk verk bør kunne tje- for å innskrenke tilgjengeligheten av al- ne til å opplyse, særlig unge, om hvor- kohol og deltok aktivt i et utstrakt bar- dan et samfunn kan formes. Jeg så det ne- og ungdomsarbeid. Avholdssaken som viktig ikke bare å fokusere på ble viktig som skolering i samfunns- strukturer og grupper, men også å trek- engasjement både for kvinner og for ar- ke fram individer og vise at enkeltmen- beiderklassens menn. Årsaken til dette neskers handlinger betyr noe for sam- sterke saklige engasjementet var den funnsutviklingen. Av kvinnene var det betydelige bruken av alkohol i det har- særlig to jeg hadde glede av å skrive de, våte og kalde livet som først og om. Den ene var Svanhild Nordnes, gift fremst var fiskernes, men også arbeider- med en tuberkulosesyk fisker og mor til nes lodd. Veien var ikke så lang mellom etter hvert syv barn. På hennes gamle bruk og misbruk. Alkoholmisbruket dager sørget hennes barn for at hun førte til drukkenskap, til slåssing og et skrev en beretning om sitt liv. På gamle lite menneskeverdig liv for mange. Van- stier ble et trykt lite hefte.8 En trykt lige folk hadde så lite. I de hjemmene selvskrevet beretning av en arbeider- der fedrene drakk, kunne det ikke bli kvinne som bodde i Vardø i tiden om- nok penger til mat, klær og brensel. Det kring første- og til andre verdenskrig, er gikk hardt ut over både kvinner og en sjeldenhet. Det handler i stor grad barn. Mannfolkene drakk oftest ikke om hvordan hun klarte å forsørge fami- hjemme, men på kaiene, på pakkhusene lien uten støtte fra fattigvesenet, og gir Arbeiderhistorie 2001 131

Kvinnenes innsats var mangesidige og fleksible – og en selvfølge… et levende, og detaljrikt bilde av mulige families tøy til vask og reparasjon. Fru strategier for kvinner i en slik situasjon, Nordnes eide en Singer symaskin. Det hvis en var ustoppelig arbeidsom, og ik- var det forbausende mange fattige kvin- ke minst oppfinnsom. Det sier noe om ner som gjorde, og på den ble familiens den materielle levestandarden til famili- klær sydd, men den var og et middel til en, at ved utbruddet av andre verdens- ekstrainntekter. Å være behjelpelig med krig hadde de verken innlagt vann eller å sy klær for andre var vanlig. Svanhild lys og heller ikke radio. Nordnes sydde klær for Frelsesarmeens Svanhild Nordnes egnet på kjøkke- slumsøstre, av gammelt tøy som de net for sin mann og også for fremmede hadde samlet inn og som ble gjort i fiskere. (Kvinner med små barn fikk of- stand til fattige. Hun fikk ikke penger te eldstegutten til å hente egnestampen som betaling for arbeidet, men brukt hjem.) Hun vasket klær i stamp på tøy hun kunne sy om til sine egne barn kjøkkenet for fiskere, for noen på hel- og matvarer søstrene hadde tigd fra by- årsbasis. Den ene store sekken med ens forretningsstand. Hun var dyktig til klær etter den andre ble båret hjem. De å lage lugger, et overmåte populært vin- fleste hadde ikke vaskekjellere, heller terfotplagg blant barn. Etterspørselen ikke familien Nordnes. Eldstegutten kunne være stor, men det var et tidkre- hentet vann fra gatespringen. Klær ble vende arbeid som kastet lite av seg: Tre strøket og presset til lørdagsdansen. En kroner pr. par, for tre dagers arbeid. enkemann med tre barn leverte fast sin Mens mannen var syk, leide hun ut bå- Arbeiderhistorie 2001 132

ten, og når det var særlig prekært med sitt geitefjøs og de fattige gamle som kontanter, fant hun på drastiske ting. kommunen hadde satt ut i privat pleie «Kommunehjelp var jeg redd for som dø- hos henne, enn å gå å høre på rettssaker den.» Et år leide hun ut stua si til åtte og delta på folkemøter. Hennes opptre- mann og loftet til to - og vasket dessu- den som taler for avholdssaken eller de- ten klær for dem. En av hennes nødløs- battant på politiske møter ble latterlig- ninger var å hekle et sengeteppe til ut- gjort i avisreferatene. Ane Thoresen lodning. Garn fikk hun på kreditt. Man- skrev innlegg i avisene for å forsvare seg nen tok seg av middagslagingen mens mot angrepene. Vanligvis rettet avisre- det ble heklet på akkord. Senere solgte daktørene på språkbruken til folk som han lodder, etter at teppet var blitt tak- ikke behersket skrivekunsten på grunn sert og politiet hadde bestemt at det av mangelfull skolegang. Begge avisene kunne selges lodder i en måned for 200 trykket Anes innlegg i «originalspro- kroner. Pengene ble brukt til mat og get» for å «avsløre hendes ubehjelpelig- klær til barna - og en dag fikk mannen, hed (....) som offentlig menneske».9 etter å ha forespurt sin kone, lov til å Hun ble framstilt som ei maktsyk kvin- kjøpe en tekake til familien. «Ja, slik ne som kjempet for å komme i posisjo- hanglet vi oss gjennom, og alt ordnet seg ner og ble også oppfattet som spesiell for oss,» skrev Svanhild Nordnes på si- blant sine egne, arbeider- og fiskegrup- ne gamle dager. Det er viktig å under- peringene. Ane Thoresen var ikke re- streke at ei sterk og tillitsfull gudstro presentativ for pionerkvinner på den hjalp henne i kampen for å overleve norske politiske arena. Hun kom ikke med verdighet. fra det bedrestilte lag av befolkningen, Den andre kvinnen jeg vil framheve men var gift med en fattig fisker. Hun her viser at det var mektige hindre å hadde lite skolegang. Mangelen på bor- klatre over når kvinner viste interesse gelig dannelse ble indirekte stadig på- for den offentlige politiske sfæren, by- pekt. Hun hadde ikke egne barn, noe styret. Her var kvinnene til langt etter som trolig var en viktig forutsetning andre verdenskrig bare enslige svaler. for hennes samfunnsengasjement. (Av Ane Thoresen sto på Fisker- og arbei- gamle fotografier kan en formode at derlista ved kommunevalget i 1907 og kvinner ble aktive i foreninger først et- ble innvalgt som eneste kvinne. Hun ter at de var over sin travleste periode var gift med en fisker. De hadde ingen som småbarnmødre.) barn, men i årenes løp hadde de mange Kvinneorganisering for å fremme eg- fosterbarn og pleiebarn. Hun var kjent ne interesser er ikke synlig i den perio- for å interessere seg varmt for barn som den vi behandler her. Forholdene lå ik- led nød og ble forkjemper for barne- ke til rette for det. Kvinnene hadde like hjemmet i Vardø. Hun hadde også tid- lite som deres menn, et regelmessig ar- vis gamle hos seg for kommunens regn- beid og fellesskap på et fabrikkgolv. I ing. Dessuten hadde hun geitefjøs. Lo- perioden 1890 til 1905 ble det først kalavisene hadde både før og senere bygd en fiskemelfabrikk i Vardø som et- mange spark til denne «samfunnsenga- ter få år ble oppkjøpt av Stavanger Pre- sjerte kvinnen» som heller burde passe serving og omgjort til hermetikkfa- Arbeiderhistorie 2001 133 brikk. Begge hadde noen få arbeidsplas- Noter ser for kvinner, men virksomhetene ble ansett som ulønnsomme og derfor av 1 .Randi Rønning Balsvik, Vardø Grensepost og fiskevær 1850-1950, Bind I og II, Drey- kort varighet. Kvinnene arbeidet i en er Bok/ Vardø kommune 1989. Denne ar- spredt husholdsøkonomi som ikke tikkelen er bygd på disse bøkene. fremmet organisering for å få fram egne 2. Ida Blom, «Nødvendig arbeid - skiftende krav. Dessuten, fiskerne kom som sam- definisjoner og praktiske konsekvenser», funnsgruppe langt senere enn både ar- Historisk tidsskrift, 2/1985. A. Avdem og K. Melby, Oppe først og sist i beidere og bønder fram til felles organi- seng. Husarbeidet i Norge fra 1850, Uni- sering. Fellesskap og organisasjon had- versitetsforlaget Oslo,1985. de vanskelige vilkår pga avhengigheten 3. R.R. Balsvik og M. Drake, «Menneskene i og båndene til en lang rekke ulike fiske- Nord-Norge Fra istid til nåtid - fra vogge kjøpere. Omkring andre verdenskrig til grav», i Drivenes, Hauan, Wold, Nord- norsk kulturhistorie, Gyldendal 1994. ble det dannet Fiskerkvinnelag langs 4. Åsa Elstad, «Nye tider—nye tekstilar? hele kysten, men det er karakteristisk at Tekstilar og samfunnsendringar i Øksnes og disse arbeidet i tilslutning til lokallag av 1750-1900», Hovedfagsoppgave Norges Fiskarlag og i sitt virke først og i historie, Universitetet i Tromsø, 1991. fremst rettet seg mot sosiale fellesopp- Randi Rønning Balsvik, «Kvinner i nord- norske kystsamfunn», Historisk Tidsskrift, gaver.10 4/1991. Arbeidet med byhistoria for Vardø 5. Siri Gerrard, «Noen sider ved husarbeidet i viste at kvinnenes mangesidige og flek- et nordnorsk fiskevær», i H.D. Bratrein sible innsats i ulønnet og lønnet arbeid, m.fl. Drivandes kvinnfolk, Universitetsfor- og deres evne til å skaffe penger til for- laget 1976. mål de selv var med på å definere, var 6. H. Bugge Mahrt, Orkanen, Oslo 1936. 7. Oslo 1954 side 51 og 49. nødvendig for sesongfiskeriene, for fa- 8. S. Nordnes, På gamle stier, Helgeland Ar- milienes underhold og for samfunns- beiderblad 1975. bygging. Men kvinnenes innsats var en 9. Vardø-Posten, 16.8. 1906, 14.11. 1907, selvfølge - som luft og vann. Holdninge- Finmarken, 25.11., 29.11., 2.12. 1916. ne i samfunnet gikk klart ut på at gutter 10. A. Hallenstvedt og B. Dynna, Fra skår- unge til høvedsmann Med Norges Fiskar- var betydningsfulle og representerte lag gjennom 50 år, Trondheim 1976. framtida, jentene bare var der. Vardø- avisene avspeilte holdninger om at det arbeidet kvinner utførte ikke kunne kvalifisere for stemmerett. Kvinnene ble vurdert som annenrangs borgere i for- hold til menn og de som viste interesse for kommunalpolitikken ble lenge lat- terliggjort og ydmyket.