Sverige Mot De Store Høyder
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Sverige mot de store høyder ________________________ av Gøran Brattstrøm ________________________ Mange friidrettsnasjoner – særlig de mindre – har noen grener der de hevder seg særlig bra. Jamaica i sprint og Etiopia på langdistanse er gode eksempler. En stor nasjon som Tyskland er mer og mer blitt en kastnasjon når det gjelder mesterskapsmedaljer. Finland er spydnasjonen fremfor andre, men for Sverige er høyde blitt den beste øvelsen i tiden etter de store triumfene på mellomdistanse rundt andre verdenskrig. I denne krøniken vil jeg se på de fremste aktørene og følge den svenske høydesprangtradisjonen. Den første svenske som markerte seg internasjonalt var Kurt land, men i det nøytrale Sverige ble det en voldsom Lundquist som ble europamester 1938. Tre år senere ble Åke friidrettsboom, anført av mellomdistanse-stjernene Gunder Ödmark første svenske over to meter. Europarekorden på 2,04 Hägg og Arne Andersson. Høyde var blitt en relativt helt frem til 1954 hadde den finske tidligere diskoskasteren (!) uinteressant gren. Det var løperne som fascinerte publikum. Kalevi Kotkas, mens verdensrekorden fra 1941 var på 2,11, satt av Les Steers, USA. Under krigen stilnet idretten av i de fleste Med freden ble det fart på friidretten igjen i de krigførende Åke Ödmark. Fra Stora Grabbar via Wikimedia Commons (public domain) landene, men Sverige fløt på et forsprang de første årene. EM i Oslo i 1946 ga en rekke svenske triumfer, blant annet i høyde. Vinneren ble ikke Gunnar Lindecrantz som tidligere på sesongen hadde satt svensk rekord med 2,01. Anton Bolinder hadde derimot fått fullklaff i det svenske mesterskapet (heretter: SM) og økte sin personlige rekord med 5 centimeter til 1,98. Han hadde egentlig tenkt å legge opp, høyde ga ingen inntekter og fremgangen hadde uteblitt. Nå måtte han tenke seg om, dro til Oslo og ble mester. Han lå på sølvplass til siste hoppet på 1,99, men slet seg over og kunne juble for gull. Saks eller dykk? I Europa hoppet man fortsatt med saksestil, men noen begynte så smått å eksperimentere med den nye stilen som amerikanerne hadde introdusert. Til å begynne med rullet man nærmest over listen med siden nærmest. I motsetning til saksestilen satset man på det benet som var nærmest stativet. I 1937 fjernet Det internasjonale friidrettsforbundet regelen som sa hodet skulle være høyere enn setet under passering av listen lavere enn hopperne med saksestil. I Europa og særlig Sverige og en fot skulle være første kroppsdel over. Dermed ble det fritt holdt saksestilen seg inn på femtitallet, til tross for at man innså frem for dykkstilen som overtok mer og mer. Der passerte man de fysiske begrensingene den medførte. listen med bryst og mage nærmest og hadde tyngdepunktet Sverige hadde i årene etter 1946 flere gode hoppere, men «Benke» og dykkstilen nærmest mesterskapsgull kom de under EM 1950. Sølvet gikk Det var ikke Miss World-vakre Gun eller de mannlige hopperne til spenstfenomenet Arne Åhman som hadde tatt OL-gull i med rundt to meter som pers som skulle fylle landets stadion. tresteg i London to år før med sterke 15,40. Datidens eksperter En ung stockholmsgutt hadde tidlig innsett at saksestilen var mente at han hadde enda bedre forutsetninger for høyde, men fortidens teknikk og terpet dykkstil i timer hver dag. Bengt at satsingen på begge øvelser var splittende og ødeleggende. «Benke» Nilsson var lidenskapelig besatt av hoppteknikk, og En ny stjerne på gang var medisinstudenten Arne Ljungquist. prøvde ut alle ulike varianter av hoppets bestanddeler. Lenge Han fikk det imidlertid ikke til under OL i Helsinki, og med slet han uten å få ut det mange mente han hadde inne. 18 år stadige skader i årene etter prioriterte han studiene. Han ble gammel i juni 1953 passerte han to meter som sjette svenske senere formann i IAAFs medisinske kommisjon og kjent som hopper, og året etter ble «det store høydeåret» da Benke jaget foregangsmann i antidopingarbeidet. En annen kjendis som verdensrekorden. noen år senere kom inn i Sverige-eliten var Per Olof Enquist, Ofte fikk han motstand fra verdens beste, amerikaneren Ernie senere vinner av Nordisk Råds litteraturpris og en av Nordens Shelton, som i likhet med mange landsmenn turnerte i Europa mest leste og oversatte skjønnlitterære forfattere. og fikk litt startpenger under bordet. Benke konkurrerte ofte, Idrettsinteressen hans speiles i to romaner med tema fra han like det og tålte det. Som mest rakk han seks konkurranser sporten: Sekonden fra 1971 og Katedralen i München fra 1972. på tolv dager, fordelt på fem land. Var det ingen kvinnelige høydehoppere? Joda, Gun Larking I juli nådde Bengt Nilsson toppformen. Først røk Kotkas vakte oppsikt, men med den tidens mannssjåvinistiske europarekord med et 2,05-hopp i Halmstad. Hele folket kjente journalistikk ble det mer vekt på hennes skjønnhet og sjarme ham nå som Benke. Men det var bare begynnelsen. Kort tid etter enn høydehoppskvalitetene. Inga-Britt Gyborn var en annen var det landskamp mot Frankrike i Göteborg, og Benke fikk en lovende hopper, men hun er nok mer kjent gjennom sine døtre fulltreffer som få idrettsmenn er forunt. Tre ganger forbedret Susanne og Annika Lorentzon, som begge nådde internasjonalt han sin nysatte rekord: 2,06, 2,08 og 2,10. Publikum var i ekstase nivå. og på alle løkker og åpne plasser hoppet ungene høyde – naturligvis med dykkstil. På SM hoppet Bengt Nilsson 2,09 og verdensrekorden har sin bakgrunn i «spionasjen» på Bengt han ble også Europamester i Bern, men «bare» med 2,02. Nilsson. Tilløpet var for løst, mente en sur Benke. Tilløpsmatter eksisterte ikke, og fortsatt landet hopperne i en grop med sand og sagflis, ikke på matter. Han forbedret rekorden med enda en centimeter til 2,11, en stakkars centimeter fra verdensrekorden. Verdensrekorden til Steers på 2,11 var etter 12 år forbedret med en centimeter av landsmannen Walter Davies, basketballspiller som hoppet høyde for moro skyld og som trening. Han var den siste verdensrekordholder med den gamle rullestilen (i USA kalt western roll). Året før rekorden ble han OL-mester i Helsinki. På senhøsten inntraff noe illevarslende. Under oppvisning med trampolinehopp skadet Bengt Nilsson den ene foten, og den skaden viste seg å være alvorligere enn først antatt. Det førolympiske året 1955 ble en påkjenning for Benke. Han var langt fra fulltrent etter skadeoppholdet, og nye skader kom til. Likevel konkurrerte han flittig som alltid, neppe særlig klokt, mente mange. Han tapte oftest mot Ernie Shelton fra USA, men klarte likevel 2,10 som best. Nilsson ble invitert til Moskva der russerne tok kilometervis med film av ham. Mange forsøkte å kopiere teknikken til han som ble regnet som verdens beste dykkhopper. At russerne satset klokt og lyktes viste seg snart. Dobbeltseier i 1960-OL i Roma og Valeri Brumels rasering av Bengt Nilsson. Fra Sporthistoria via Wikimedia Commons (public domain) Fra OL-fiasko til EM-triumf De Olympiske leker i Melbourne 1956 skulle bli Bengt Nilssons bedre og bedre. Ny pers på 2,06 ga fjerdeplass. Vant gjorde den store sjanse. Et problem var at lekene gikk så sent, langt ut i nye verdensrekordholderen (2,15), Charlie Dumas fra USA. I november. Benke søkte om å få dra tidlig for å kunne trene høyde for kvinner sakset Gun Larking seg til en fjerdeplass i sin effektivt inn mot lekene, men fikk avslag. Forbundet hadde ikke siste konkurranse, bare 20 år gammel. Særlig for kvinner var det midler. Han satset da på å forskyve hele sesongen. nærmest utenkelig å fortsette karrieren inn i den alder da de fleste etablerte familie eller gikk ut i jobb. Grunntreningen fortsatte til forsommeren. Han trente steinhardt, men da han åpnet sesongen ville det ikke løsne. Selv Benke Nilsson forsøkte noen comeback, men kroppen ville ikke bevarte han roen, men sportspressen var skeptisk. Da Dan mer. Sommeren 1958 la han opp, 24 år gammel. Likevel skulle Waern begynte å nærme seg verdenseliten på mellomdistanse, høyde fortsatt være en god svensk gren. Stig Pettersson var forsvant oppmerksomheten fra hoppgropen til løpebanen. bare i begynnelsen av karrieren, og like bak fulgte en annen lovende unggutt: Richard Dahl. Han ble tatt ut til EM på Like før avreise til Australia trente Benke ute i kuldegrader. hjemmebane i Stockholm og dro dit med en nysatt beste- Hopp etter hopp over to meter før det smalt til i låret. Nok et notering på 2,08. Da hadde han kvalifisert seg foran Bertil eksempel på at idrettsutøvere ikke alltid er mottagelige for Holmgren som hadde hoppet hele 2,10 i USA. fornuft: «Han hadde jo bare en sånn brennende lyst til en økt til, bare ett hopp til». I Australia håpet han på et mirakel, men Favoritter var russerne, med svenskene og den tsjekkiske det hjalp ikke at han var full av piller og injeksjoner, smerten var veteranen Jiří Lanský som outsidere. Russerne hadde som sagt stor og han var sjanseløs i kvalifiseringen. Alle led med ham. dradd nytte av filmene med Benke Nilsson, og i 1957 nådde de sensasjonelle resultater. Alt lå imidlertid ikke bare i trening og Men faktisk gikk det likevel ganske bra i grenen. En annen teknikk, noen hadde kommet på at man kunne gjøre noe med hovedstadsgutt med krutt i beina var Stig «Stickan» Pettersson, skosålene. Tykkere såler ga bedre fjæring og reglene sa som på juniormesterskapet i 1955 slo til med 2,04. Nå i 1956 ingenting om skosålene. kom Stig Pettersson rett fra militærtjeneste, men hoppet bare Som så ofte i friidretten følges en nyvinning ofte av en navn («Tumba» Johansson, «Knivsta» Sandberg, «Kälarne» regelendring. IAAF forbød de nye sålene og innførte en Jonsson med flere) og førte nok også til bedre lokalgeografiske maksimumstykkelse. Russerne raste og Yuri Stepanovs nye kunnskaper i befolkningen.