Rt-1974-976 Page 1 of 11

Rt-1974-976

INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1974-10-12 PUBLISERT: Rt-1974-976 STIKKORD: To forfattere fikk Norsk Kulturråds litteraturpriser. SAMMENDRAG: Da de ble inntektsbeskattet for prisene, reiste de sak for å få ligningen opphevet. Høyesterett fant at prisene betegnet fordel vunnet ved litterært arbeid, landsskatteloven §42 første ledd og at det ikke var hjemmel for å frita dem for inntektsbeskatning. Jfr. Rt-1958-583 . En dommer dissenterte. SAKSGANG: L.nr. 124B/1974 PARTER: Staten v/ Finansdepartementet (advokat Tore Schei - til prøve) mot Kristian Kristiansen og Tarjei Vesaas' dødsbo (høyesterettsadvokat Erik Dæhlin). FORFATTER: Leivestad, Mellbye, Tønseth, Roll-Matthiesen. Mindretall: Heiberg.

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmålet om Norsk Kulturråds litteraturpriser skal inntektsbeskattes. Tarjei Vesaas, , og Kristian Kristiansen, Trondheim, fikk hver to priser for 1966 på tilsammen kr. 15.000. Prisene ble inntektsbeskattet av bostedskommunene. Ved stevninger av 23. januar 1968 reiste begge forfattere, støttet av Den norske forfatterforening, sak for å få inntektsbeskatningen opphevet. Staten ved Finansdepartementet overtok sakene i medhold av skattebetalingslovens §48, pkt. 2, og de ble forenet og fremmet for byrett, jfr. tvistemålslovens §§98 og 36. Oslo byrett avsa 9. februar 1970 dom med denne domsslutning: « Sak nr. 119/68. 1. Trondheim kommunes ligning av Kristian Kristiansen for skatteåret 1967 oppheves for så vidt angår litteraturprisen av Norsk Kulturfonds midler kr. 5.000 - femtusen kroner - og kr. 10.000 - titusen kroner. 2. Ved den nye ligning legges til grunn at de nevnte litteraturpriser ikke er skattepliktige. Sak nr. 120/68. 1. Vinje kommunes ligning av Tarjei Vesaas for skatteårene 1966 og 1967 oppheves for så vidt angår litteraturpriser av Norsk Kulturfonds midler, henholdsvis kr. 10.000 - titusen kroner og kr. 5.000 - femtusen kroner. 2. Ved den nye ligning legges til grunn at de nevnte litteraturpriser ikke er skattepliktige. » Staten påanket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 21. februar 1973 dom med slik domsslutning: « Ankesak nr.134/70. Byrettens dom stadfestes. Ankesak nr. 135/70. Byrettens dom stadfestes. » Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Staten ved Finansdepartementet har anket over dommen på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Den hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Norsk Kulturråds litteraturpriser ikke betegner en inntekt for prisvinnerne som går inn under

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 2 of 11

inntektsbegrepet i landsskattelovens §42 første ledd, byskattelovens §36 første ledd. (I det følgende Side 977 vises for enkelhets skyld bare til landsskatteloven.) Prisene innebærer åpenbart en økonomisk fordel; de er vunnet ved forfatternes litterære arbeid. I motsetning til hva byrett og lagmannsrett har funnet, hevder staten at det her er en klar og nær sammenheng mellom forfatternes litterære innsats og pristildelingen. Den betegner ingen gave fra Kulturrådets side, og den faller heller ikke inn under noen av de andre unntak fra beskatning av inntekt som er hjemlet i skattelovene, spesielt ikke under landsskattelovens §42 fjerde ledd i.f. Man må tolke inntektsbegrepet i §42 første ledd sterkt innskrenkende om Kulturrådets litteraturpriser skal falle utenfor, og en slik tolking har ikke støtte verken i lovforarbeider, i rettspraksis eller i en fast og bindende forvaltningspraksis. Subsidiært, om man skulle finne at det ikke er en slik sammenheng mellom forfatternes arbeid og pristildelingene at landsskattelovens §42 første ledd er anvendelig, hevder staten at prisene vil være skattbar inntekt etter landsskattelovens §43 første ledd. I alt vesentlig har den ankende part gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser, og som det er gjort utførlig rede for i lagmannsrettens dom. Staten ved Finansdepartementet har lagt ned slik påstand: « Trondheim kommune og Vinje kommune frifinnes. » Kristian Kristiansen og Tarjei Vesaas's dødsbo har vist til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner og gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for de tidligere instanser. De har lagt ned slik påstand: « Lagmannsrettens dom stadfestes. » Til bruk for Høyesterett har 3 vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt frem en rekke nye dokumenter, særlig til belysning av praksis når det gjelder beskatning av kulturpriser, belønninger og hedersgaver. I alt vesentlig foreligger saken i tilsvarende skikkelse som for de tidligere instanser. Ankemotpartene har hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett som for de tidligere instanser. Jeg er kommet til et annet resultat enn byrett og lagmannsrett, idet jeg finner at den inntektsbeskatning av pristildelingene som er foretatt, må opprettholdes i medhold av landsskattelovens §42 første ledd. Det er ingen uenighet om at litteraturprisene for de to prisvinnere betegnet en økonomisk fordel; det er også klart at de er oppnådd ved forfatternes litterære arbeidsinnsats, for så vidt som prisene er tildelt dem for bøker de hadde utgitt det siste år før prisutdelingen. Det spørsmål som det kan være tvil om, er « om det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som « vunnet » ved arbeidet eller virksomheten - for å bruke den samme problemstilling som i -dommen, Rt-1958-583 flg. Her er det jeg ser annerledes på saken enn byrett og lagmannsrett. Side 978 Stortinget vedtok 11. desember 1964 å opprette Norsk Kultur-fond til fremme av kunst og kulturvern og å opprette et Norsk Kulturråd. Blant de oppgaver rådet skulle ta seg av og fondets midler nyttes til, var fremme av norsk litteratur. Blant flere andre tiltak vedtok Kulturrådet etter forslag fra Den norske forfatterforening å nytte kr. 70.000 til i alt 8 litterære priser, 6 på kr. 10.000 og 2 på kr. 5.000. Alle skjønnlitterære bøker som utkom, ble vurdert og konkurrerte dermed automatisk, uten særskilt søknad e.l. om de årlige priser. Fem priser på kr. 10.000 tilfalt bøker valgt av Norsk litteraturkritikerlag, to priser på kr. 5.000 tildeltes to bøker valgt av Den norske bokhandlerforening og Norsk Bokhandler-medhjelperforening, og en pris på kr. 10.000 gikk til en bok valgt ved publikumsavstemning. Samme bok kunne få 1, 2 eller 3 av de 8 priser. Samme forfatter kunne få prisen flere år. Pristildelingene representerte på én gang en premiering av de utvalgte bøker og en direkte økonomisk ytelse til forfatterne, samtidig som de skulle vekke interesse for bøkene og for norsk litteratur i det hele, og stimulere lesning og salg og dermed fremme forfatternes alminnelige inntektsmuligheter.

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 3 of 11

Når en slik premieringsordning for bøker er bragt i stand, står det for meg slik at pristildeling fremtrer som en økonomisk fordel vunnet på en også for forfatterne selv påregnelig eller adekvat måte ved deres litterære arbeid. Forholdet kommer nær i klasse med priskonkurranser av forskjellig art, hvor det er på det rene at prisvinnerne må betale inntektsskatt. Etter min mening betegner også Kulturrådets litteraturpriser en økonomisk fordel vunnet ved arbeid, og representerer derfor skattbar inntekt etter landsskattelovens §42 første ledd. Spørsmålet blir da om det foreligger hjemmel for fritak for beskatning som hevdet av ankemotpartene. Etter min oppfatning kan ikke pristildelingene betegnes som gaver. De er det ikke ut fra formålet med prisene, som er å påskjønne gode litterære arbeider og å stimulere interessen for norsk litteratur. De er det heller ikke for forfatterne, som ved sitt arbeid gjør seg fortjent til priser som Kulturrådet har forpliktet seg til å dele ut. Som byrett og lagmannsrett finner jeg det også klart at Kulturrådets litterære priser ikke faller inn under fritaksbestemmelsene i landsskattelovens §42 fjerde ledd, siste og nestsiste punktum. Litteraturprisene er ikke kunstnerlønn bevilget av Stortinget, de er ikke vitenskapelige hedersgaver eller belønninger, og de er ikke utdelt gjennom universiteter, høyskoler, vitenskapelige fond o.l. Ankemotpartene har her gjort gjeldende at de lovgivende myndigheter ikke kan tenkes å ville foreta en urimelig diskriminering og stille kunstnere skattemessig ugunstigere enn vitenskapsmenn. Dertil kommer at det ikke lar seg gjøre å trekke noe skarpt skille mellom vitenskap og kunst. Etter mitt syn kan disse anførsler ikke føre frem. Etter Side 979 vanlig språkbruk er det en klar forskjell mellom kunst og vitenskap. Dette rokkes ikke ved at det på forskjellige områder er fullt mulig at et verk kan ha både kunstneriske og vitenskapelige kvaliteter. Kulturrådets litteraturpriser gjelder åpenbart litterære kvaliteter, ikke eventuelle vitenskapelige egenskaper. Og landsskattelovens §42 fjerde ledd siste punktum gjelder etter sin ordlyd bare vitenskapelige hedersgaver og belønninger. Forarbeidene til bestemmelsen som kom inn i skattelovene i 1958, viser at det bare var vitenskapelige priser man hadde for øye, og at forslag om tilsvarende skattefritak for kunstnerpriser ikke ble drøftet. Under disse omstendigheter finner jeg det klart at man ikke kan trekke noen bindende analogiske slutninger fra de postitive bestemmelser om skattefritak for vitenskapelige priser, selv om det utvilsomt kan anføres gode grunner for at kultur- og kunstpriser burde komme i tilsvarende stilling. I Ot.prp. 28 for 1958 om endringer i landsskattelovens §42, 4. ledd har Finansdepartementet uttalt at « Ærespriser, som f.eks. Nobels freds- og litteraturpris og hedersgaver til kunstnere ved en enkelt anledning er antatt ikke å kunne regnes som skattepliktig inntekt ». Denne setning er gjentatt av kommunalkomitéen i Innst. II-1958. Med støtte i denne uttalelse og under henvisving til at andre priser som blant annet Venezias internasjonale litteraturpris og Nordisk råds litteraturpris og forskjellige andre kulturpriser, internasjonale og norske, faktisk ikke blir beskattet, har ankemotpartene gjort gjeldende at også Kulturrådets litteraturpriser må være skattefrie som enkeltstående hedersgaver. Annet ville stride mot fundamentale likhetsprinsipper. Heller ikke disse anførsler kan etter mitt skjønn føre frem. Nobelprisen og også Veneziaprisen må etter mitt syn klart stå i en annen stilling enn kulturrådets norske litteraturpriser. De første er enestående utmerkelser for forfattere fra mange land og ligger åpenbart på et helt annet plan. Man kan ikke se dem som på noen måte påregnelige fordeler man kan vinne ved litterær virksomhet. Det er ikke nærliggende å betegne slike priser som inntekt ved forfatterskap. Noe annerledes kan det kanskje stille seg med Nordisk råds litteraturpriser, selv om de også åpenbart ligger på et høyere plan enn kulturrådets. Men her er skattefrihet uttrykkelig forutsatt i merknadene til de vedtekter som de nordiske lands regjeringer har vedtatt. Selve det moment at en pris betegner en heders- og æresbevisning, antar jeg ikke er nok til at den faller utenfor inntektsbegrepet i skattelovene. Noe slikt har ikke hjemmel i lovtekst og heller ikke støtte i noen fast likningspraksis.

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 4 of 11

Det moment at Kulturrådets litteraturpriser ikke var gjenstand for søknad, finner jeg heller ikke kan være av betydning. Faktisk var søknad overflødig, slik ordningen var, idet enhver skjønnlitterær bok som kom ut i det år prisene ble utdelt, automatisk ble bedømt. Som før nevnt har det vært betraktet som Side 980 et forhold som taler for inntektsbeskatning at man har deltatt i en konkurranse eller på annen måte søkt en pris man har fått. Men det innebærer ikke at beskatning ellers er utelukket, at en pris eller belønning som er oppnådd ubedt og usøkt, skattemessig ikke kan vurderes som inntekt. I praksis er stadig slike pristildelinger blitt skattlagt. Etter de opplysninger som er skaffet til veie, har likningspraksis vært temmelig uensartet når det gjelder skattlegging av de mange forskjellige slags nasjonale og internasjonale kultur og kunstpriser. Det synes som priser oftest ikke er blitt beskattet. Men til dels synes det å ha berodd på at opplysninger ikke er blitt gitt om priser som er mottatt. Iblant synes skattefrihet å være innrømmet uten synderlig overveielse, kanskje fordi det umiddelbart ble betraktet som rimelig i det foreliggende tilfelle. Men priser av samme art er også blitt forskjellig behandlet, og det til og med i samme kommune. I Oslo kommune har pristildeling forekommet forholdsvis ofte. I tilknytning til en oversikt over praksis som viser seg å ha vært temmelig uensartet, opplyser Oslo likningskontor at likningsnemnda tidligere ikke var innstilt på beskatning av Norsk Kulturråds priser. Etter at den foreliggende sak kom opp, ble prinsippvedtak om beskatning truffet av likningsnemnda. Norsk Kulturråd har på sin side regnet med at dets priser skulle være fritatt for inntektsbeskatning, og flere ganger gitt uttrykk for denne forutsetning. På den annen side har Finansdepartementet på forespørsel uttalt seg for at beskatning skulle skje, således i de to tilfeller som denne sak gjelder. Noen fast og ensartet linje som kan tillegges avgjørende vekt ved tolkingen av skattelovene på dette punkt, foreligger det etter min oppfatning ikke. Etter dette er jeg blitt stående ved at Kulturrådets litteraturpriser betegner inntekt for mottakerne i samsvar med landsskattelovens §42 første ledd, og at det ikke er hjemmel for å frita dem for beskatning. Den ankende parts påstand må derfor tas til følge. Saksomkostninger er ikke påstått. Jeg stemmer for denne dom: Trondheim kommune og Vinje kommune frifinnes. Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Tønseth og Roll-Matthiesen: Likeså. Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten. I tilslutning til det som er anført i disse retters domsgrunner, skal jeg bemerke. I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 1 for 1964-65: Om Norsk Kulturfond heter det på side 5 blant annet: « De bevilgninger som staten nå gir til litterære formål, går vesentlig til arbeidsstipend, reisestipend og kunstnerlønn. Side 981 Stipendordningen har stor betydning, og med tilstrekkelig bevilgninger kan vi sikre en kjerne av norske forfattere arbeidsro. Men vi kan ikke på den måten medvirke til å få deres bøker spredt og lest og dermed sette dem i stand til å gjøre den gjerning forfatteren har villet med dem. En litteratur som vesentlig når kritikere og forfatterkolleger, vil snart miste sin livskraft og stivne i teoretisk konstruksjon og manér. - Det er på den ene siden nødvendig å skaffe levelige forhold og tilfredsstillende arbeidsvilkår for forfatterne, og På den annen side å medvirke til at bøkene når fram til publikum. --- I tillegg til utbygging av stipendordningen mener departementet at det må settes inn midler med sikte på å fremme utbredelse av bøkene. » Om anvendelse av Kulturfondets midler er i St.prp. nr. 130 for 1964-65 blant annet anført på side 3:

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 5 of 11

« Rådets tiltak bør ha den dobbelte hensikt å stimulere kunsten og kulturvernet, og samtidig å gjøre kunst- og kulturverdiene tilgjengelige for flest mulig. Innenfor denne ramme er det forutsetningen at rådet skal legge særlig vekt på: a. Tiltak til fremme av norsk litteratur. For bruk av midler til slike tiltak er det utarbeidet særlige regler... » På dette grunnlag ble så blant annet den « 3 trinns » prisutdeling gjennomført som byretten og førstvoterende redegjør for. Som det fremgår av det jeg her har sitert, hadde de tiltak som ble satt i verk, et dobbelt siktemål: å stimulere salget av høyverdig norsk litteratur og derigjennom indirekte også å bedre forfatternes økonomiske stilling generelt. Måten dette mål ble søkt nådd på, var gjennom utdeling av priser hvor karakteren av påskjønnelse eller ærespris fremtrådte som det dominerende moment, mens hensynet til den enkelte prisvinners økonomi spilte en underordnet rolle. Alle årets skjønnlitterære bøker deltok i bedømmelsen uten noen form for søknad, og sannsynligheten for den enkelte forfatter for å bli tildelt en av prisene måtte på forhånd fremstille seg som meget beskjeden. Når jeg på denne måte ser utdelingen av Kulturrådets litteraturpriser som trekk i et helhetsbilde, er sammenhengen mellom den enkelte forfatters arbeid og tildelingen av prisen etter min mening ikke så nær at det er naturlig å se prisen som « vunnet » ved arbeidet i relasjon til skattelovens §42 første ledd. Jeg er enig med førstvoterende i at de priser det her gjelder, ikke omfattes av bestemmelsen i lovens §42 fjerde ledd om kunstnerlønn m.v., og den kan heller ikke anvendes analogisk eller antitetisk. Derimot finner jeg at det som nevnt av førstvoterende er et moment av interesse at det i Ot.prp. nr. 28 for 1958 er uttalt: « Ærespriser, som f.eks. Nobels freds- og litteraturpris og hedersgaver til kunstnere ved en enkelt anledning er antatt ikke å kunne regnes som skattepliktig inntekt. » At prisen ikke kan beskattes etter lovens §43 første ledd som en « tilfeldig gevinst », finner jeg uten videre klart. Side 982 Om forvaltningspraksis bemerker jeg at beskatning bevisst og konsekvent er unnlatt foruten av Nobelprisen også av Veneziaprisen og Nordisk Råds litteraturpris, uten at jeg kan se at disse på avgjørende måte skiller seg fra Norsk Kulturråds litteraturpriser. Stort sett har heller ikke Kulturrådets priser vært undergitt beskatning i praksis. Etter mitt syn er også dette et moment som taler mot skatteplikt i dette tilfelle. Jeg nevner også at Kulturrådet overfor Finansdepartementet i forbindelse med anmodning om utbetaling av prisene har gitt uttrykk for at det dreier seg om rene belønningspriser som ikke er skattepliktige. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (byrettsdommer Ketil Tveiten): --- Følgende saksforhold ansees på det rene: Ved kgl.res. av 29.8.1966 ble det av Norsk kulturfonds midler avsatt kr. 70.000,- til litteraturpriser for året 1966. Utdelingen av prisene skjedde i forståelse og samarbeid med Den Norske Forfatterforening, og som en prøveordning ble praktisert en trinnvis utdeling etter mønster av den italienske « Strega » pris, som i hovedtrekkene gikk ut på følgende: 1. trinn kr. 10.000,-. Prisvinnerne ble kåret av Norsk Litteraturkritikerlag etter noenlunde samme regler som gjelder for utdeling av litteraturkritikerprisen. Det ble i 1966 utdelt 5 priser i 1. trinn, og saksøker Tarjei Vesaas var en av de fem prisvinnerue i dette trinn, idet hans roman «Vindane» ble pekt ut som den ene av de 5 bøker som skulle få prisen. 2. trinn kr. 5.000,-. Vinneren i dette trinn ble kåret av Norges Bokhandlere og Bokhandlermedhjelpere. Utdelingen av prisene ble etter de fastsatte regler foretatt 31. januar

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 6 of 11

året etter at 1. trinn var utdelt, og prisene i dette trinn ble følgelig fordelt 31. januar 1967. De to bøker som ble belønnet var Vesaas' «Vindane» og Kristiansen: «Klokkene på Kalvskinnet». 3. trinn kr. 10.000,-. Utdelingen ble foretatt av Norsk Redaktørforening etter at et visst antall av interesserte aviser var blitt tilstillet 2 sett av de bøker som var belønnet under 1. og 2. trinn. Bøkene ble fordelt blant avisenes lesere og den bok som fikk flest stemmer gjennom avstemning blant leserne, fikk prisen. Den tilfalt saksøker Kristian Kristiansen for «Klokken på Kalvskinnet». --- Retten skal bemerke: Det synes nokså klart at skattelovens regler om inntektsbeskatning av kultur- og litteraturpriser har vært praktisert noe forskjellig opp gjennom årene. I tillegg til de 5 eksempler som saksøkerne har vist til, har retten brakt i erfaring at de såkalte engangsærespriser som utdeles av Norsk Kulturråd hvert år, ikke har vært inntektsbeskattet. Denne pris ble i 1967 tildelt prof. Sverre Steen og i 1968 teatersjef Fritz von der Lippe. Side 983 Heller ikke er Nordisk Råds litteraturpris inntektsbeskattet. Det er hittil 2 norske forfattere som har fått denne pris - Tarjei Vesaas i 1964 og i 1967. I brev av 25.4.1969 til Regjeringsadvokaten har Finansdepartementet opplyst at Dammprisen og premier til barnebokforfatterne, utdelt av Kirkedepartementet, ikke har vært beskattet idet « mottakerne av disse priser ikke oppgir disse i sine selvangivelser ». Johan Borgen derimot ble i 1967 inntektsbeskattet for Oslo kommunes kulturpris på kr. 25.000,-. Det synes etter dette at det overveiende antall kultur- og litteraturpriser som år om annet deles ut, av forskjellige årsaker ikke blir inntektsbeskattet, men retten må langt på veg være enig med saksøkte i at det ikke kan sies å foreligge en så ensartet praksis at skattefrihet er etablert. Retten kan imidlertid ikke være enig med saksøkte i at tidligere praksis ikke bør tillegges noen vekt. Det synes derimot nokså klart at en klar tendens i retning av skattefritak må få en viss betydning for rettens vurdering av de omtvistede priser i relasjon til landsskattelovens §42 første ledd (§36 første ledd). Retten har ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på at Kulturrådet fra første stund meget sterkt har presisert overfor Finansdepartementet at Rådets litteraturpriser burde fritas for skatt. På den annen side må Kulturrådets intensjoner med litteraturprisene telle med ved rettens vurdering av prisene i forhold til skattelovens inntektsbegrep. Derimot er retten enig med saksøkte i at mottakernes forventninger om skattefritak må settes ut av betraktning. Retten kan ikke være enig med saksøkerne i at Kulturrådets litteraturpriser må likestilles med kunstnerlønn og vitenskapelige hedersgaver og belønninger. Innenfor et så positivrettslig felt som skatteretten er det liten plass for analogislutninger og utvidende fortolkning. Det er rettens mening nærmest utenkelig at både Kirkedepartementet og stortingskomiteen nærmest i forbifarten har konstatert at det foreligger sikker praksis for at kultur- og litteraturpriser rent generelt er skattefri inntekt hos mottakerne. Retten er enig med saksøkte i at regelen i landsskattelovens §42 tredje ledd i.f. (§36 tredje ledd i.f.) ikke rekker lenger enn ordlyden tilsier. Saksøkte har hevdet at såvel landsskattelovens §42 første ledd (§36, 1. ledd) som landsskattelovens §43 første ledd (§37 første ledd) gir hjemmel til beskatning av saksøkernes priser. Retten kan ikke innse at §43 første ledd er anvendelig. Bestemmelsen tar sikte på fordeler som innvinnes ved rent tilfeldige begivenheter. Den omstendelige utvelgelsesmekanismen som Kulturrådet har lagt opp til gjennom « 3 trinns systemet » har etter rettens mening intet av tilfeldighetens preg over seg. Saksøkte kan etter dette ikke gis medhold på dette punkt. Tilbake står da å drøfte landsskattelovens §42 første ledd (§36 første ledd). Det må etter rettens mening være hevet over tvil at Kulturrådets litteraturpriser ikke kan klassifiseres som tantieme, gratiale, gave eller legatmidler, og retten finner derfor ingen grunn til å utdype hva disse begreper innebærer på det skatterettslige område. Det retten må ta standpunkt til er om litteraturprisene er « fordel, som er vunnet ---ved arbeide eller virksomhet », og det avgjørende er om det er slik nær sammenheng mellom virksomheten, diktingen, og fordelen, litteraturpriser,

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 7 of 11

Side 984 at fordelen må betraktes som skattepliktig inntekt. Retten finner det her naturlig og nødvendig å ta utgangspunkt i Stortingets intensjoner med opprettelsen av Kulturfondet og retningslinjene for disponering av fondets midler gjennom Kulturrådet, for så vidt angår tiltak for å fremme norsk litteratur. I St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 1 for 1964-65 som lå til grunn for opprettelsen av Kulturfondet har Kirke- og undervisningsdepartementet pekt på at « opprettholdelse av kvalitet og omfang av norsk originallitteratur er en av de viktigste forutsetninger for at norsk kultur skal kunne overleve ». Departementet fremhever også de vanskelige forhold norske forfattere arbeider under. Det norske språksamfunn er svært lite - i tillegg har vi to skriftmål, og konkurransen fra verdenslitteraturen er større i vårt land enn i de fleste andre. Departementet konkluderer med at norsk litteratur må ytes offentlig støtte i form av pengetilskudd slik at også forfatterne kan gis levelige forhold og tilfredsstillende arbeidsvilkår. Norsk Kulturfond ble opprettet ved Stortingsvedtak av 11.12.1964 og Norsk Kulturråd som det utøvende organ for fondets midler, ble samtidig besluttet oppnevnt. Fondet får sine midler gjennom direkte bevilgning av statsmidler. Midlene disponeres av Finansdepartementet etter tilråding fra Kirkedepartementet og Norsk Kulturråd. Formannen i Norsk Kulturråd, fhv. ekspedisjonssjef Wilhelmsen, har som vitne i retten redegjort for disponeringen av fondets midler til litterære formål. De rent økonomiske forhold er søkt bedret gjennom bibliotekernes innkjøpsordning som omfatter ca. 1000 bøker årlig. Dessuten har Kulturrådet gjennom årlig prisutdelinger søkt å fremme interessen for høyverdig litteratur ved å utpeke noen få bøker som årets beste. Den « 3 trinnsutdeling » som innledningsvis er redegjort for, ble valgt med den bestemte hensikt å belønne boken, ikke forfatteren. Hadde siktemålet med prisene vært å hjelpe forfatterne økonomisk, ville den anvendte utvelgelsesmetode vært meget dårlig egnet, idet samme forfatter kan dra avsted med flere priser samme år og gå igjen år etter år. Dessuten kommer det moment til at det normalt ikke er de økonomiske dårlig stilte forfattere som når opp i konkurransen om prisene. Både saksøkerne og saksøkte har tatt Hagerupdommen, Rt-1958-583 til inntekt for sine fortolkninger av lskl. §42 første ledd (§36, 1. ledd). Etter rettens mening kan synspunktene i nevnte dom ikke uten videre overføres på nærværende sak. I dommen er sammenhengen mellom stipendiet og forfatterinnens virksomhet for forlaget meget sterkt pointert av førstvoterende, og etter alt å dømme har denne sammenheng vært helt avgjørende for sakens utfall. I Aarbakke: Skatt på inntekt 108 heter det om den nevnte høyesterettsdom « Hadde et slikt stipend eller en pris vært tildelt av en institusjon som mottakeren ikke hadde stått i forretningsforbindelse med, ville skatteplikten være meget tvilsom. » Kulturfondets litteraturpriser utdeles som belønning for en bestemt bok. Dette kan synes å styrke sammenhengen mellom boken, arbeidsprestasjonen, og prisen. Retten er imidlertid av den oppfatning at denne sammenheng er av mer formell art. Prisen knyttes til en bestemt bok Side 985 i hensikt å skape diskusjon og interesse for boken. Kulturrådet kunne selvsagt valgt andre belønningsformer enn et pengebeløp, f.eks. diplomer, medaljer o.l. Imidlertid er det vel en kjensgjerning at det er pengebelønninger av en viss størrelsesorden som virkelig vekker det lesende publikums oppmerksomhet. I tillegg kommer at belønninger i kontante penger, enten som pris eller stipend, langt på veg er tradisjonsbundet på dette område. Retten finner forøvrig grunn til å peke på at i « Stadgar för Nordiske rådets litteraturpris » §2 heter at « litteraturprisen, som utgör 50.000 d.kr. uddeles en gang om året ---for et skønlitterært værk ». I kommentaren til §2 er anført « Litteraturprisen bør i egen-skab af hæderspris være skatte-fri for modtageren ». Så vidt vites har ingen av de nordiske land inntektsbeskattet prisene. Her i Norge fikk Tarjei Vesaas prisen for « Isslottet » og Johan Borgen for « ». Ingen av prisene er inntektsbeskattet. Retten kan ikke innse at det i prinsippet er noen forskjell mellom Nordisk Råds litteraturpris og Norsk Kulturråds litteraturpriser. Ut fra et skattemessig synspunkt står de sistnevnte priser i alle fall ikke dårligere, idet intensjonen med prisene er å belønne boken, ikke forfatteren, mens Nordisk Råds pris i første rekke synes å være innstiftet som en personlig belønning for fortjente forfattere. I kommentaren til §2 i nevnte « Stadgar » er således presisert at kun i rene unntakstilfelle kan prisen

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 8 of 11

gis mer enn en gang til samme person. Retten vil i denne forbindelse ikke unnlate å nevne at Veneziaprisen i 1953 på 5 millioner lire ble tildelt Tarjei Vesaas for romanen « Vindane ». Selv om prisen var bundet til en bestemt bok, fant likevel Finansdepartementet at det var tvilsomt om prisen falt inn under skattelovens inntektsbegrep (skriv av 10.1.1953). Om dette heter det i Tostrup: Skatteregler for kunstnere, 12: « Man har ment at tilknytningen mellom en slik påskjønnelse og mottakerens yrke ikke er av den art at det kan sies å foreligge en fordel som er « vunnet ved arbeide eller virksomhet ». Retten kan vanskelig forstå at Finansdepartementet har inntatt et annet standpunkt til Kulturrådets litteraturpriser. Den eneste ulikhet mellom Veneziaprisen og de omstridte priser er at den første var atskillig større, ca. 50.000 kroner og at giveren ikke var norsk. Disse omstendigheter kan imidlertid ikke bety noe for sammenhengen mellom fordelen og arbeidet. Retten er klar over at et generelt skattefritak for kultur- og litteraturpriser ville føre galt av sted. Det er i denne sak imidlertid ikke tale om noe slikt. Det saken gjelder er spørsmålet om skattefrihet for til sammen 8 priser og et beløp på kr. 70.000,-. Konsekvensene av skattefritak må sies å være meget beskjedne. Til sammenligning kan nevnes at Kirkedepartementet under behandling av Ot.prp. nr. 28 for 1958 om skattefrihet for kunstnerlønnene uttalte: « Det er f.t. bevilget 50 kunstnergasjer hver på kr. 8.000,-. Departementet antar under disse omstendigheter at en skattefrihet som foreslått ikke vil medføre noen betenkelige konsekvenser. » Det kan etter rettens mening ikke være tvilsomt at Kulturrådets litteraturpriser står i en klar særstilling i forholdet til de priser, stipendier og belønninger som gis av andre instanser, offentlige eller private. Bak Kulturrådets priser ligger en nitid kvalitetsmessig utvelgelse, og etter rettens syn markerer disse priser klart nasjonens anerkjennelse Side 986 av virkelig høyverdig litteratur. Å inntektsbeskatte prisene ville bety en klar nedvurdering av deres spesielle karakter. Alle forhold tatt i betraktning finner retten at Norsk Kulturråds litteraturpriser er av en slik karakter at de faller utenfor skattelovens inntektsbegrep, idet den nødvendige sammenheng mellom forfattervirksomheten og prisen ikke kan sies å foreligge. De respektive kommuners ligning av saksøkerne for så vidt angår inntektsbeskatning av de i saken omhandlede litteraturpriser, blir derfor å oppheve. --- Av lagmannsrett ens dom (lagdommerne Henry Østlid, Bjørn Skreiberg og Erik Jørgensen): Angående den nødvendige sammenheng mellom ankemotpartenes forfatterskap og deres mottakelse av litteraturprisene er det fra statens side pekt på at tiltaket med utdeling av disse priser (ialt kr. 70.000,- pr. år) kom i stand som en mindre del av en større støtteordning for norsk skjønnlitteratur (4,7 mill. kroner av Kulturfondets budsjett for 1966), bl.a. med det formål å gi norske forfattere større økonomisk vederlag for deres bøker. Dette ble oppnådd bl.a. ved innkjøp av et visst antall presentasjonseksemplarer av hver utgitt bok til bibliotekene, men også gjennom denne prisutdeling, selv om man med slike priser i første rekke tok sikte på å skape publikumsinteresse for norsk skjønnlitteratur i sin alminnelighet. Ordningen var slik at det årlig ble delt ut 8 priser til de forfattere som etter bestemte utvelgelsesregler ble antatt å ha skrevet de beste bøkene det året, uten hensyn til om vedkommende hadde oppnådd en slik pris allerede for et tidligere år. Forfatterne ble belønnet for en bestemt bok, altså for en bestemt arbeidsprestasjon. Prisen var således ikke en alminnelig hederspris for forfatterens innsats generelt sett. Videre er å merke at samtlige norske forfattere av den type bøker det her dreier seg om, 80-90 stk., var med og konkurrerte om prisen som etter bestemmelsene skulle utdeles hvert år. Selv om forfatterne ikke søkte om å bli tildelt en pris, er det her en nærmere sammenheng mellom arbeid og oppnådd fordel enn i tilfellene med Nobels litteraturpris, Venezias litteraturpris eller Dortmunds kulturpris, som alle av Finansdepartementet er blitt ansett som skattefrie. De sistnevnte priser har en helt annen karakter både med hensyn til prisens størrelse, kvalitetskravene og det geografiske område som de mulige kandidater kunne komme fra. Disse priser skal - så vidt en kan se - heller ikke utdeles hvis man ikke finner verdige kandidater ett år. Om man ikke skulle kunne betegne sammenhengen mellom ankemotpartenes bøker og de priser de mottok, som påregnelig, er dette uten betydning da skatteloven ikke stiller noe slikt påregnelighetskrav. Sammenhengen er i disse tilfeller likevel så nær at fordelene må anses vunnet ved forfatternes arbeid eller virksomhet, og derfor skattepliktige i henhold til landskattelovens §42

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 9 of 11

(byskattelovens §36) første ledd. Ved tilleggslover av 4. juli 1958 ble det i landskattelovens §42 (byskattelovens §36) dagjeldende tredje ledd tatt inn bestemmelser om skattefrihet for kunstnerlønn og vitenskapelige hedersgaver. Disse regler kan imidlertid verken etter sin ordlyd eller sine forarbeider få anvendelse på de litteraturpriser som denne sak gjelder. Dette er Side 987 unntaksregler som ikke kan tolkes utvidende og utover sin ordlyd. Riktignok er det i forarbeidende til disse unntaksregler uttalt av Finansdepartementet (Ot.prp. nr. 28 for 1958 pkt. 3) og gjentatt av Stortingets kommunalkomité (Innst. O. II for 1958 pkt. 3) at « ærespriser, som f.eks. Nobels freds- og litteraturpris og hedersgaver til kunstnere ved en enkelt anledning er antatt ikke å kunne regnes som skattepliktig inntekt ». Disse uttalelser kan dog ikke tillegges noen betydning for den foreliggende sak. De konkrete eksempler som er nevnt i uttalelsene (Nobelprisene) og utrykket « ved en enkelt anledning », viser at man her har tenkt på ærespriser av en helt annen karakter og med en ganske annen fjernhet fra den innsats som skal belønnes, enn hva er tilfelle når det gjelder ordningen med Kulturrådets litteraturpriser. Disse siste priser eksisterte for øvrig ikke i 1958 da uttalelsene falt. Det hevdes videre fra statens side at det ikke foreligger noen sikker og fast doms- eller ligningspraksis som tilsier at skattelovens inntektsbegrep må fortolkes mer snevert på dette spesielle område enn det skattebestemmelsenes ordlyd og lovens forarbeider ellers må føre til. Det benektes ikke at enkelte kulturpriser o.l. kan ha den karakter at de ikke kan anses vunnet ved arbeid eller virksomhet, slik som de priser Finansdepartementet etter det foran nevnte har ansett skattefrie. Men de litteraturpriser som saken gjelder, antas å ligge godt innenfor grensen for skatteplikt, noe som Finansdepartementet har antatt og uttalt da skattespørsmålet ble tatt opp i forbindelse med de første utdelingene i 1966. Ligningsnemndenes praksis viser at kulturpriser er skattlagt i noen tilfeller og ikke skattlagt i de fleste tilfeller. Men dette kan ikke danne noe grunnlag for en rettslig løsning i de tilfeller saken gjelder, da ligningsmyndighetene ofte har vært avskåret fra å kunne ta noe standpunkt til spørsmålet om skatteplikt for slike premier på grunn av at det ikke har foreligget opplysninger om de utdelte priser ved ligningen. Ligningsmyndighetene i Oslo har nærmest unntaksfritt tatt norske kulturpriser utdelt i årene 1960-1970 med til inntektsbeskatning i den utstrekning man ved ligningen har vært oppmerksom på at vedkommende skattyter har mottatt en slik pris. Staten gjør subsidiært gjeldende at landskattelovens §43 (byskattelovens §37) første ledd vil kunne gi hjemmel for skattlegging av litteraturprisene om man legger vekt på at tilfeldighetene kan avgjøre hvem som skal bli tildelt prisen det enkelte år. Det vises til premissene for mindretallets votum i Rt-1965-1159 på side 1161-1162. Ankemotpartene slutter seg til de synspunkter som byretten begrunner sitt resultat med. Også ankemotpartene hevder at spørsmålet om skatteplikt for de omtvistede litteraturpriser først og fremst vil avhenge av om vilkårene for skattlegging i landskattelovens §42 (byskattelovens §36) første ledd foreligger, dvs. om prisene kan anses « vunnet ved » forfatternes arbeid eller virksomhet. Ved vurderingen av om det her foreligger den nødvendige sammenheng mellom arbeid og oppnådd fordel, må man legge avgjørende vekt på hva som er bakgrunnen for og formålet med disse prisene. Det må være helt klart at denne prisordning ikke var tenkt og heller ikke har virket som en forsørgelsesordning for norske forfattere. For et slikt formål var det beløp man Side 988 disponerte til disse priser (kr. 70.000,- pr. år) altfor lite og den form som ble brukt, var lite tjenlig, idet prisene gjerne gikk til veletablerte forfattere. Bakgrunnen for ordningen var en tilbakegang i antallet av utgitte norske skjønnlitterære bøker, og hensikten med ordningen var å skape interesse for den moderne norske skjønnlitteratur. Prisutdelingen skulle med hjelp av presse og kringkasting vise publikum både hva som var det beste på området, og at de beste kulturprestasjoner var noe som samfunnet skulle belønne. Selv om Kulturrådets litteraturpriser måtte bli beskjedne på grunn av de begrensede midler som kunne stilles til disposisjon for dette formål, står de etter sin karakter skattemessig helt på linje med de store utenlandske priser som er ansett skattefrie i de tilfeller nordmenn har oppnådd dem, f.eks. Sigrid Undsets Nobelpris, Tarjei Vesaas' Veneziapris, Max Taus Dortmundpris og Nordisk Råds litteraturpris (som i 1964 tilfalt Tarjei Vesaas og i 1967 Johan

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 10 of 11

Borgen). Begrunnelsen for skattefrihet var i disse tilfellene at det ikke besto den tilstrekkelige sammenheng mellom arbeidsprestasjonen og den oppnådde fordel. Ankemotparten hevder videre at denne forståelse av skatteloven er i samsvar med festnet rettsoppfatning. Da fritaksbestemmelsen for kunstnerlønn og vitenskapelige hedersgaver og belønninger i 1958 ble tatt inn i landskattelovens §42 (byskattelovens §36) dagjeldende tredje ledd, ble det i lovforarbeidene gitt Klart uttrykk for at « hedersgaver til kunstnere ved en enkelt anledning » ikke var skattepliktige. Det må av dette sluttes at Stortinget ikke fant det nødvendig å ta hedersgaver og belønninger til kunstnere med i nevnte skattefritaksbestemmelse. Det må anses utenkelig at Stortinget ville være med på å skape en slik skattemessig ulikhet mellom kunst og vitenskap som ville oppstå dersom den ankende parts syn skulle få medhold. Selv om man ikke har en fullstendig oversikt over ligningspraksis på dette område, viser de ganske fyldige opplysninger man har, at ligningsmyndighetene må ha hatt en sterk uvilje mot å ta priser av denne art opp til skattlegging. Som eksempel på et tilfelle som må være likeartet med de omtvistede, nevnes her Vestfold Fylkes kunstnerpris som i 1969 ble tildelt forfatteren Kåre Holt. Denne pris ble ikke inntektsbeskattet. Til støtte for sin forståelse av landskattelovens §42 (byskattelovens §36) første ledd viser ankemotpartene til Kåre H. Kvislis bok: Skatterett. Hovedreglene om inntektsansettelsen (1957) 27 og 28, Aarbakke: Skatt på inntekt (1968) 107-108, Fagernæs: Håndbok i skatterett og ligning. Tillegg av mai 1965 127, samt Tostrup: Skatteregler for kunstnere (Norsk Skattebetalerforenings skriftserie nr. 7 - 1965) 6-7. Norsk Kulturråd og forfatterne har på denne bakgrunn hatt god grunn til å gå ut fra at også Kulturrådets litteraturpriser måtte bli ansett som skattefrie hederspriser. En skattlegging av disse priser ville bety at mesteparten av midlene ville gå tilbake til stat og kommune i form av skatt, og at man derfor ikke kunne bruke denne fremgangsmåte for å skape interesse for norsk skjønnlitteratur. Midlene i så fall kunne anvendes på en bedre måte, f.eks. til fordeling blant forfattere som trengte økonomisk støtte. Ankemotpartene hevder subsidiært at bestemmelsene i landskattelovens Side 989 §42 (byskattelovens §36) daværende tredje ledd, nestsiste og siste punktum, ut fra et alminnelig likhetsprinsipp må kunne gjøres gjeldende også på hedersbevisninger til kunstnere som de angjeldende litteraturpriser. Det vises til at Finansdepartementet har latt bestemmelsen i nest siste punkt i nevnte paragrafs tredje ledd få anvendelse på æreslønn til kunstnere bevilget av Stortinget. Ankemotpartene er enige med byretten i at landskattelovens §43 (byskattelovens §37) første ledd ikke kan gi hjemmel for skattlegging av angjeldende litteraturpriser og viser her til Kvisli 38. Under hovedforhandlingen er avhørt 3 vitner hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen går frem av rettsboken. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Lagmannsretten kan som byretten ikke se at bestemmelsene i landskattelovens §43 (byskattelovens §37) første ledd, angående skatteplikt for tilfeldige gevinster kan gi hjemmel for å inntektsbeskatte de omtvistede litteraturpriser. Retten deler de synspunkter som ekspedisjonssjef Kåre H. Kvisli gjør gjeldende i sine bøker « Skatterett. Hovedreglene om inntektsansettelsen » (1957) 35-39 og « Innføring i skatteretten » (1962) 89-90. For at nevnte bestemmelse skal kunne anvendes, må det kreves at en tilfeldig hendelse umiddelbart har slått ut i en gevinst. Men dette krav kan ikke anses oppfylt i de foreliggende tilfeller der det ikke er skrivingen/utgivelsen av boken, men beslutningen om hvilken forfatter som skal få prisen, som utløser fordelen. Så vidt retten kan forstå, har verken retts- eller ligningspraksis gitt denne bestemmelse et større anvendelsesområde enn det som her er angitt. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at bestemmelsene om skattefrihet for kunstnerlønn og vitenskapelige hedersgaver og belønninger i landsskattelovens §42 (byskattelovens §36) daværende tredje d, nest siste og siste punktum, ikke kan få anvendelse på de omhandlede prisene og kan slutte seg til det byretten anfører i sine domsgrunner på dette punkt.

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006 Rt-1974-976 Page 11 of 11

Av de bestemmelser i skatteloven som det kan være aktuelt å drøfte som hjemmel for inntektsbeskatning av de omhandlede priser, står da bare igjen hovedbestemmelsen i landskattelovens §42 (byskattelovens §36) første ledd. Det er uten videre klart at forfattervirksomhet omfattes av bestemmelsens uttrykk « arbeide eller virksomhet », og likeledes at en litteraturpris er en « fordel » av økonomisk art, jfr. landskattelovens §41 (byskattelovens §35) første ledds første punktum. Dette er for så vidt partene enige om. Derimot er de ikke enige i spørsmålet om hvorvidt litteraturprisene kan anses « vunnet ved » arbeid eller virksomhet, eller m.a.o. om det er den sammenheng mellom ankemotpartenes forfatterskap og oppnåelsen av prisene som må kreves for at inntektsbeskatning etter nevnte bestemmelse kan foretas. Fra statens side benektes det ikke at enkelte litteraturpriser har så liten sammenheng med arbeidsprestasjonen at de må bli skattefrie, slik som de til dels store utenlandske litteraturpriser som har vært tildelt norske forfattere. Imidlertid kan ikke lagmannsretten se at Norsk Kulturråds litteraturpriser har en vesentlig annen karakter slik at de skattemessig må behandles annerledes enn de førstnevnte prisene. Felles for alle de priser man her taler om, er det vesentlige forhold at Side 990 prisene ikke søkes av vinnerne, men tildeles etter visse utvelgelsesregler. Noen priser tildeles som påskjønnelse for et enkelt verk andre som en mer generell belønning for vedkommendes samlede litterære virksomhet. Også i de siste tilfeller er det ofte et enkelt, spesielt fremragende verk, som utløser beslutningen om at en pris skal tildeles vedkommende forfatter. Etter lagmannsrettens oppfatning ville det bli temmelig vanskelig å håndtere skatteloven på en rettferdig måte i de enkelte tilfeller med prisbelønninger, om kriterier som nevnt av statens prosessfullmektig skulle bli avgjørende for skatteplikten. Det ser da heller ikke ut til at Finansdepartementet i sine tidligere uttalelser om beskatning av litteraturpriser har lagt avgjørende vekt på noe slikt skille. Således ble Tarjei Vesaas ikke ansett skattepliktig for den Veneziapris han ble tildelt i 1953 for boken « Vindane ». Selv om det isolert ikke kan få noen avgjørende betydning, kan det også være grunn til å nevne at hovedformålet med Kulturrådets litteraturpriser var å skape interesse for og anerkjennelse av virkelig høyverdig norsk skjønnlitteratur, ikke å belønne et bestemt verk. Det vises nærmere til hva byretten har anført om dette i sine domsgrunner. Lagmannsretten kan ikke finne at det med hensyn til forståelsen av landskattelovens §42 (byskattelovens §36) første ledd på dette område foreligger noen retts- eller ligningspraksis av en slik art at det må føre til inntektsbeskatning av de omtvistede litteraturpriser. Etter en samlet vurdering av de forskjellige forhold i saken finner lagmannsretten at Kulturrådets litteraturpriser til ankemotpartene ikke er av den karakter at de faller innenfor skattelovens inntektsbegrep, idet den nødvendige sammenheng mellom ankemotpartenes forfattervirksomhet og deres oppnåelse av litteraturprisene ikke foreligger. Byrettens dom blir derfor å stadfeste. ---

http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrsiv/rt1974-0976-00124b.html 03.09.2006