SOSIALØKONOMEN
r. 8 år n
d j n: I O M h l l Arn n I h n M rt n rt E E A bjørn d th l b n n v ft n
• AK UE E KOMME A E O MO A EASSE : d j n tv l : j r n n n t d pr r f r 82 8 4
r d Andr n O A E K O • nn An n n n t d pr r t 82 8 — dr rl r Ø n nt r r n , n v r pr r r t r Kr t n Kn d n Kn t Ar ld r n A IKKE ørn tt ø E E AKO E E: nn n Str nd Kv h ndt ï r 0 år — St n r Strø nj n t rp l t ? . . . 0 Ar ld Sæth r A n Uhd O E r lv r l I E O E : St n Ø tr j n n n rr n vn n r bl tt h lt nt r nt 22
SOSIA ØKO OME E A .. 2 ISS 00 8 624 Ut tt v r S lø n r r n n r nn: l rj r n • M dl v n r pr r n n
Ut r d 0 n r pr. år, d n . hv r ån d nnt tt j l t.
•
S r t r t: A O SE ISE (EKSK . MOMS : l pr r pp på f r pør l. r n r l v l j rb d. St r t. 26 I S d 2 , d fr t: Inn n . t v l ån d n. OS O 4 d 0 0, Kl j r t r O l 40 l nj r l f n 20 22 64 2 d 00, Inn t 48 l nj r d 00, O l : 4 r n ttr . 4 d 400,— Inn t: 0 r. S lv r t r rv t ll : r 600,— pr tr f rv . Ab nn ntpr r 2 ,— r t ff tt. ll f r tf ll nd f r t: 0% pr år En ltn r r. 4,— l tr A. , r n O SKE SOSIA ØKO OME S O E I G I SAMA EI ME SOSIA ØKO OMISK I S I U I Y I E E U A I GSKU S OM
«Utv l n ø n r tv l n l nd n »
r ål t d r t r å d lt rn nn t d pr bl r tv l n l nd n d år n fr v r tår v rf r, hv l n v r n n r p l t v rf r tv l n l nd n h r på d nn tv l n n. t bl r l t v t på d t r t nh n n ll p l t r lt t r.
O S AG 0. j n 0. 0 .4 r r t r Sv db r 0 .00 Åpn n v r té n In t t tt för Int rn t n ll E n , 0 . 0 0.2 Arn n I h n, h. Un v r t t t St h l : r n : rd b t nd f r r l v Innfør n tv l n n l nd n n tv l n tr t r
0. 0 .4 A t p nd t r ør n n h: .4 .00 n j r tv l n l nd n d .00 4.20 t n p l t nt n Str nd — l h t r l h t r S lø n n t t tt, Un v r t t t O l : r n n r på vår n ø n v .4 .00 n j tv l n hj lp n .00 4.20 Sj fø n r n Abb t U C A , G n v : h p t f th n f nd n 4. 0 6.00 n ld b tt: d v l p n ntr Str t r f r n r hj lp n n t rb d d l nd n år n r 4. 0 6.00 n ld b tt: Innh ld t b r p t « ø n Ord t r r: r r lt r An ll, U I v rd n rdn n » lt r : r tør Arn Arn n, O A Avd l n d r tør E l , r Ind tr f rb nd Ord t r r: t n p l t nt n Str nd r r Arv Of t d, Chr t n M h l S lø n n t t tt n In t t tt lt r : r r lt r An ll, U I r r l Ol r n, n n t ft l n E AG 2. U I åd v r M rt n l d, Ut nr d p r 0 .00 0. r r St n n t nt t Chr t n M h l n In t t tt: Utv l n t nd n n f rh ld t ll r f tt l nd O S AG . U I 0 .00 0.20 ør t n n l h r 0. 0 .4 St t råd r Kl pp t r n t t tt, Un v r t t t O l : l nl n r t r t t: K r l pr j t t — n r pr j t r n n nt rn j n l r b t nd pr b d d l n
K r t h ld d t r , E l rt S ndt h (S b t , Un v r t t t, l nd rn 0. 2. j n 8 .
K r v ft n r r. 0,—. å ld n nn n . j n .
ær r ppl n n r — d d t lj rt pr r v r t — få v d h nv nd l t l f r n n n r t r t, St r t. 26, O l , t l f n (02 20 22 64.
2 Sosialøkonomen nr. 5 1981 Bil- og bensinavgiftene
Kjøp og bruk av bil er særlig høyt år, også når siste avgiftsøkning in- utvikle nye sær-norske priser, virker avgiftsbelagt i Norge, både sam- kluderes. det som en mer fornuftig politikk å menliknet med kjøp av andre varer I det siste er det lansert en rekke forsøke å avvikle flere av de sær- og tjenester og sammenliknet med forslag til endringer i bil- og bensin- norske prisnivåene som allerede fin- tilsvarende avgifter i flere andre avgiftene. Blant disse kan nevnes' nes, blant annet på energi. land. I de senere år har bensinprisen mengdeavgifter istedet for verdiav- Inntektsfradrag ved likning for Okt kraftig, som følge av økte avgif- gifter, inntektsfradrag ved likning såkalt nødvendig kjøring ser deri- ter og økt råoljepris, og andre bilav- for såkalt nødvendig kjøring, et eget mot ut til å få større oppslutning. gifter har også steget betydelig. Fra innenlandsk prisnivå for olje og Regjeringen har varslet at kjøring til flere hold, særlig fra bileierorgani- oljeprodukter osv. og fra barnehager vil kunne trekkes sasjonene, er det reist krav om at Forslaget om mengdeavgifter iste- fra inntekten ved likning. Vi synes avgiftssystemet må endres og at be- det for verdiavgifter på kjøp av bil det er overraskende at et slikt forslag skatningen på kjøp og salg av bil må har i hovedsak blitt gitt tekniske fremmes nå. Regjeringen har nylig reduseres. begrunnelser, blant annet at beskat- nedsatt en bredt sammensatt skatte- Formalet med særbeskatningen ningen på sikkerhetsutstyr kan bli kommisjon, og å innføre nye fra- på kjøp og bruk av bil er ikke først lavere. Det finnes imidlertid flere dragsregler nå vil lett kunne binde og fremst å skaffe staten inntekter, økonomiske argumenter mot en slik denne kommisjonens arbeid. Erfa- som det ser ut til at mange tror. endring av avgiftssysternet. Med ringene fra tidligere skattedebatter Særbeskatningen skal blant annet sterk inflasjon vil realverdien av har vist at det er svært vanskelig å sørge for at prisene bilbrukerne mengdeavgiftene fort synke, og det fjerne allerede innførte fradragsregler stilles overfor også inkluderer de vil være nødvendig med politiske når de har vært i kraft en stund og samfunnsøkonomiske kostnadene vedtak for å opprettholde den reelle folk har tilpasset seg dem, jamfør ved bilbruk som det ikke betales for avgiftsbelastningen. Hvis ikke bilav- skattefri banksparing og rentefra- direkte. Disse kostnadene kan være giftene skal synke over tid, og det er draget. Det er også klart at bileieror- slitasje på vei, støy, forurensninger, trolig lite politisk støtte for det, vil ganisasjonene har mye mer i tank- ulykker, køer osv. Økte råoljepriser en lett kunne få store svingninger i ene enn barnehagekjøring når de skulle dermed ikke betinge endrin- bilavgiftene og i bilprisene. Det er foreslår å innføre fradrag ved lik- ger i denne særbeskatningen, målt i vanskelig å se at bilimportørene og ning for såkalt nødvendig kjøring. Ore pr. liter; de indirekte virkning- bilforhandlerne kan være tjent med Har en først akseptert prinsippet, er ene av bilbruk blir ikke mindre av dette. det vanskelig å begrunne hvorfor. den grunn. Men når det foretas Innføringen av et eget norsk pris- ikke også annen kjøring skal kunne endringer i bil- og bensinavgiftene, nivå for olje og oljeprodukter fordi føres som fradrag. Mener en at for eksempel ved skatteendringene i Norge er en stor nettoeksportør av barnefamilienes økonomi er dårlig, fjor host, kan en lett få inntrykk av disse varene har, heldigvis, blitt tror vi andre tiltak er bedre enn en at formålet først og fremst er å klart avvist av de politiske myndig- inntektsoverføring bare til de som saldere de offentlige budsjettene. hetene og av de fleste partier. Be- har bil og som har vært så heldige a) Dersom det er tilfelle må en gi grunnelsene for dette er solide nok. få barnehageplass. Det vil også vir- bileierorganisasjonene rett i at det er En kommer ikke forbi at kostnad- ke underlig og urimelig at utgiftene lite rimelig at behovet for økte skat- ene for Norge av å bruke olje er lik til kjøring til barnehage skal kunne teinntekter fra indirekte beskatning verdensmarkedsprisen av denne va- trekkes fra, mens det bare i meget spesielt skal ramme bilbrukere. Men ren. Dersom norske brukere betaler beskjeden utstrekning er adgang til ei det er grunn til å minne om at en lavere pris innebærer dette et trekke fra utgiftene til selve barne- realverdien av bensinavgiftene har allokeringstap, enten det kalles sub- passet. sunket betydelig gjennom de siste 20 sidiering eller ikke. Snarere enn å Sosialøkonomen nr. 5 1981 3 AKTUELLE KOMMENTARER
Regjeringens Langtidsprogram for 1982-85
A O MO A EASSE
Er det tilstrekkelig ambisiøst å legge opp til en disse videre. Internasjonalisering av industrien er årlig økonomisk vekst i årene som kommer på 2,5% viktig. når vi i sekstiårene oppnådde en økonomisk vekst på Det synes optimistisk å anta parallell kostnadsut- 4,3% og i syttiårene på 4,6% (3,5% uten olje)? vikling — lønnskostnader pr. produsert enhet i indu- I 80-årene vil arbeidskraftens utdannelsesnivå være strien — i Norge og utlandet. Dette vil bare være høyere enn noen gang før, tilgangen på energi er for mulig med en vesentlig bedre produktivitetsutvikling Norge mer enn rikelig og samtidig vil en større del av i industrien i årene fremover enn de siste årene. I verdiskapningen enn tidligere gå til investeringer i perioden 1974-79 økte produktiviteten i industrien fast realkapital. I Langtidsprogrammet er den etter med bare 0,3% pr. år. 2) For årene 1981-85 er min mening lave vekstmålsettingen begrunnet med produktiviteten antatt å øke med 2,6% pr. år. Selv svak internasjonal etterspørsel. Planleggingssekreta- om dette altså er vesentlig høyere enn i foregående riatet tror altså ikke på den amerikanske regjeringens femårsperiode, er det likevel lavere enn i perioden optimistiske prognoser — USA står for 1/3 av OECD's 1970-74 da produktiviteten økte med 3,7% p.a. Okt BNP — eller på de mer optimistiske scenarioene i mobilitet og høyere kapitalavkastning synes å være OECD's Interfutures rapport. grunnlaget for økt produktivitet. Programmet legger Langtidsprogrammet forutsetter at norsk industri dessverre ikke opp til produktivitetsstimulerende vil fortsette å tape markedsandeler hos våre handels- skattelettelser. partnere som dessuten antas å ville få en lavere vekst Tilbudssideøkonomi synes altså ikke å ha høy enn OECD-landene under ett (henholdsvis 2,3% og stjerne i Planleggingssekretariatet. Norge er vel nå 2,8% i det såkalte middelalternativet)". Det antas at snart det eneste land som ikke forsøker å redusere det er veksten hos våre tradisjonelle handelspartnere inntektsskattene og spesielt de høye marginalskatte- som er bestemmende for norsk eksport, dermed ne. President Reagans tro på at produktiviteten kan forutsettes det også at norske eksportører ikke greier økes ved skattereduksjoner deles muligens av Plan- å få innpass på raskere voksende markeder enn de leggingsministeren, men inntektsfordelingen en slik tradisjonelle. skattepolitikk vil resultere i aksepteres neppe. Også på det innenlandske markedet antas det at Produktivitetsøkningen har altså vært meget svak i norsk næringsliv taper markedsandeler. Innenlandsk Norge etter oljekrisen 1973-74. Dette gjelder de bruk av varer og tjenester antas å øke med 3,5% fleste næringene utenom olje og sjøfart. Det er årlig, mens BNP ventes å øke 2,6% med olje og selvfølgelig meget vanskelig å beregne produktivitets- sjøfart og 2,4% uten (middelalternativet). I middel- utviklingen på grunnlag av nasjonalregnskapstall for alternativet antas en parallell utvikling i kostnadsni- næringer hvor produktet beregnes hovedsakelig ved vået i Norge og i utlandet. Tap av markedsandeler hjelp av arbeidsinnsats (årsverk) og produktivitet. skyldes derfor antatt (fortsatt) manglende markeds- Man får da «ut» den produktivitetsutviklingen man tilpasning hos våre produsenter og eksportører. forutsetningsvis da inn». Tjenesteytende næringer Hvor realistisk en slik forutsetning er, kan det utenom samferdsel har ifølge Langtidsprogrammet kanskje settes et spørsmålstegn ved. Jeg tror den er hatt svak produktivitetsøkning både for og etter realistisk og det betyr at norsk næringsliv, dvs. oljekrisen, henholdsvis 0,7% i perioden 1970-74 og industrien, bør bli mer markedsorientert. Problemet 1,8% i perioden 1974-79. Også fiske og fangst og er gammelt, men altså like aktuelt som noen gang: annen samferdsel enn sjøfart har hatt svak produkti- Industrien må forsøke å gå videre i produksjonskje- vitetsøkning i 70-årene. Disse tre næringsgruppene den, ikke bare produsere råvarer, men bearbeide 2) Dette plasserer oss helt på bunn i internasjonal sammenheng. 1) I Langtidsprogrammet er det gjengitt en del beregningsre- Også internasjonalt har det vært en svak produktivitetsutvikling sultater fra tre alternative kjøringer. Dessverre er det liten disse årene, men forholdene har ligget bedre til rette for en forskjell på de tre alternativene, det laveste har en vekst på 1,9%, produktivitetsøkning hos oss enn i de fleste OECD-landene, se middelalternativet 2,6% og i det høye(!) alternativ er veksten f.eks. OECD's siste landrapport om Norge og B. Skogstad 3,0%. Aamo's kronikk nylig i Aftenposten.
4 Sosialokonomen nr. 5 1981 som i 1979 sysselsatte 753 000 årsverk (45% av ningen skyldes enten at investeringene i Norge er samlet sysselsetting), har i 70-årene hatt en produkti- «lite produktive» eller at avkastningen kommer vitetsøkning på omlag 1,5%. Langtidsprogrammet andre enn kapitaleierne til gode. «Lite produktive» legger ikke opp til høyere produktivitetsøkning i investeringer kan komme av overinvesteringer årene som kommer: 1,3% for fiske og fangst, 1,7% (f.eks. jordbruk, fiske) som ofte er et resultat av for annen samferdsel enn sjøfart og 1,1% for skatteregler, feilinvesteringer (f.eks. tankskip, tjenesteytende næringer utenom samferdsel (middel- jernbane) eller kanskje viktigst i Norge: For lav alternativet). kapitalutnyttelse. Intervjuer med bedriftsledere Fordi produktivitetsutviklingen er så svak i disse (bl.a. Norsk Kabelfabrikk) kan tyde på langt lavere næringer, vil sysselsettingen i konkurranseutsatte kapitalutnyttelse i Norge enn i andre land. Dette næringer gå ned. Industri og tradisjonell bergverk vil skyldes nok kort arbeidstid og lite skiftarbeid. Trolig miste 18 000 årsverk frem til 1985 (middelalt.). er også dette et resultat av at den solidariske Sysselsettingen i tjenesteytende virksomhet utenom lønnspolitikken har vært drevet for langt, det burde sjøfart vil øke med 94 000 hvorav hele 49 000 i vært større lønnsforskjell (etter skatt) mellom vanlig offentlig forvaltning. Dermed vil det i 1985 være flere arbeid og skiftarbeid. Hvorfor ha ubekvem arbeids- ansatte i offentlig forvaltning (22,8%) enn i industri tid når det ikke avlønnes deretter? Stadig kortere og tradisjonell bergverk (20,6%). arbeidstid i varehandel, offentlig forvaltning og Langtidsprogrammet er opptatt av den svake privat tjenesteyting resulteter i lav kapitalutnyttelse. produktivitetsutviklingen i norsk økonomi, og selv (Hvor mange nye m2 må Vinmonopolet ha for å om ordbruken er forsiktig kan man ane en viss stenge på lørdager? Tilsvarende for banker, butikker revurdering av bl.a. arbeidsmiljøloven. Også på osv.) andre felter legges det opp til en politikk for økt Det lave rentenivået vi har hatt i Norge før 1978 produktivitet, bl.a. en politikk som vil gi endringer i har nok også endel av skylden for den lave kapitalav- investeringene (for å øke kapitalavkastningen) og kastningen. Forhåpentligvis vil det friere kapitalmar- stimulanser til økt bruk av ny teknologi. Forhåpent- ked vi etterhvert får gi bedre avkastning på finansiel- ligvis greier Langtidsprogrammet å ta livet av fore- le investeringer enn tidligere, slik at disponible stillingen om at ny teknologi vil skape arbeidsløshet i midler i en bedrift like gjerne kan plasseres finansielt Norge. Den forestillingen har ikke minst NOU som i ny realkapital. Avkastningskravet til ny realka- 1980: 33 Sysselsetting og arbeidsmiljø i 80-årene — pital blir høyere. vært med å skape. Ikke minst på grunn av Jeg antydet også at lav kapitalavkastning i Norge oljeinntektene og utbyggingen av Nordsjøen (meget kan skyldes at bedriftene har blitt sterkt beskattet og stor etterspørsel), vil det bli mangel på arbeidskraft dermed gitt kapitaleierne lav avkastning. Siden og ikke mangel på arbeidsplasser i årene fremover. industribedrifter betaler lite i inntekts- og formues- Svak produktivitetsutvikling, bl.a. fordi ny teknologi skatt, betyr dette at jeg mener beskatningen via ikke tas i bruk i tjenesteytende virksomhet, vil fore til arbeidstakerne har vært for stor. at store deler av den konkurranseutsatte industrien Tross høyt bruttoskattenivå i Norge legger dessver- blir slått ut. Den sterke sysselsettingsveksten i re Regjeringen ikke opp til reduksjon i dette nivået. offentlig forvaltning er bekymringsfull. I Landtids- Det legges opp til en del omprioriteringer av de programmet er det regnet ut at det vil være 2 mill. offentlige utgiftene først og fremst ved at kjøp av nordmenn i år 2100 hvis nåværende fødselsutvikling varer og tjenester stiger mer enn overføringene til fortsetter. At alle så langt frem vil være offentlig private. Overføringene vil også endres betydelig, ansatt er helt sikkert hvis nåværende utvikling men blir dessverre ikke redusert. Forbrukersubsidie- fortsetter. Kanskje en slik ukritisk fremskrivning er ne vil bli redusert, transportsubsidiene likeså, pris- nødvendig også på dette området for å vise hvor . tilskudd til bygging av skip blir avviklet, men dramatisk utviklingen egentlig er. Et viktig remedi- barnetrygden blir opprettholdt. Trygdene forøvrig vil um vil være økt konkurranse (også for offentlig derimot øke betydelig, det skyldes både sterk økning forvaltning). i antall pensjonister og reell bedring. Det er prisverdig at Langtidsprogrammet retter Langtidsprogrammet legger ikke opp til en nød- søkelyset mot den lave kapitalavkastningen vi har i vendig finanspolitisk tilstramming. Holdes olje- Norge. Internasjonale sammenligninger gjengitt i skattene utenfor vil offentlig underskudd fOr låne- Programmet viser at vi ligger helt på bunn. I 70-årene transaksjoner i prosent av offentlige utgifter øke fra har kapitalavkastningen i industrien, definert somt 11% i 1980 til 12,4% i 1985 (middelalternativet). driftsresultat minus eierlønn i forhold til fast realka- Siden oljeskattene øker betyr disse tallene også at pital til gjenskaffelsespriser, ligget på 7,5% i gjen- økningen i oljeskattene spares på offentlig hånd. nomsnitt. I Vest-Tyskland har den vært dobbelt så Fordelingen av sparingen på offentlig og privat hånd høy og i USA og Japan tre ganger så høy. Det er er et meget sentralt politisk og økonomisk spørsmål. grunn til å tro at kapitalavkastningen er enda lavere i I andre land synes utviklingen i sparingen å spille en det øvrige næringsliv — med visse unntak — og adskillig større rolle i den offentlige debatt enn i offentlig forretningsdrift. Denne lave kapitalavkast- Norge. Tall for sparingen bør absolutt inn i Langtids- Sosialokonomen nr. 5 1981 5 programmet, nå finnes de bare delvis og tildels oppleve fortsatt ekspansiv finanspolitikk og mangel vanskelig tilgjengelig. på arbeidskraft. I den norske oljeøkonomien vil Er det grunn til å anta at politikerne i årene mangelen være spesielt stor på visse typer arbeids- fremover vil bruke opp oljepengene, dvs. at vi får en kraft. Nå straffer det seg at vi gjennom flere år har lavere offentlig sparing enn planlagt? Ville det ikke hindret lønnen i å være markedssignal. Den solidaris- vært en bedre økonomisk politikk å latt sparingen ke lønnspolitikken er som tidligere nevnt drevet for skje på privat hånd (gjennom produktivitetsstimuler- langt. En del offentlige etater har nå fått store ende skattelettelser) og så stimulere til finansiell problemer med å beholde arbeidskraften, det of- plassering utenlands (privat kapitaleksport, portef0- fentlige lønnsregulativet er i ferd med å sprenges. ljeinvesteringer)? Overskudd for lånetransaksjoner Det må nå vises stor varsomhet med å la smitten fra men inkl. oljeskatter er for 1985 anslått til å utgjøre Nordsjøen spre seg gjennom det offentlige regulativ. 8,9% av offentlige utgifter. En stor del av overskud- I så fall må det stilles tilsvarende produktivitetskrav, det vil bli brukt til å nedbetale statens og statsbanke- og er det mulig? Er det en god løsning å la den nes gjeld til utlandet (1980: 42,5 mildr. kr.) står det i enkelte etat i større utstrekning få glede av produkti- programmet, men offentlig forvaltning vil i perioden vitetsvekst gjennom lønnsøkninger til de ansatte? 1980/85 ha anslagsvis (egne luftige beregninger) et Når det gjelder kampen mot inflasjonen tror samlet overskudd på nær 100 milliarder kroner. Planleggingssekretariatet på den ene side at en Forvaltningen av dette overskuddet blir et viktig styring av pengemengden gjennom en restriktiv politisk spørsmål i årene fremover. Uten en aktiv finanspolitikk vil føre til arbeidsløshet i Norge fordi politikk for utenlandssparing er det fare for at dette er resultatet i andre land, men på den annen pengene forsvinner gjennom enda svakere produkti- side mener man at en stram finans- og pengepolitikk vitetsøkning enn det programmet antar. er nødvendig! La oss en gang for alle slå fast at Det er ikke lagt opp til særlig demping i statlig sivilt veksten i pengemengden er et samlemål (som BNP) forbruk i årene fremover, 3,5% p.a. for perioden for finans- og pengepolitikken, og at den som sådan 1981-85 (middelalternativet) mot 4,1% p.a. i årene er nyttig ikke minst av pedagogiske grunner. Hvor 1974-79. Derimot vil veksttakten i det kommunale raskt og hvor mye en lavere vekst i pengemengden vil forbruk halveres, fra 7% til 3,5%. I kommende slå ut i inflasjonen vil derimot avhenge helt av den fireårsperiode er det lagt opp til at privat forbruk skal konkrete tilstramningen av finans- og kredittpolitik- vokse omtrent like sterkt som BNP. Dermed vil vi i ken. For å hindre at oljepengene gir en overopphetet 1985 som i 1980 anvende bare omlag 47% av BNP til økonomi, burde det kanskje settes et maksimumstall privat forbruk. Tilsvarende andel i Vest-Tyskland er for pengemengdeveksten. Fastleggelse av et slikt nesten 10 prosentpoeng høyere og i USA går hele måltall er selvfølgelig vanskelig, men like fullt 66% av BNP til privat forbruk. Foruten at en høy (og ønskelig i den grad høy inflasjon gir uønskede stadig høyere) andel av vårt BNP går til offentlig resultater. Et slikt måltall ville politikerne kunne konsum, bruker vi som kjent en svært stor del til bruke som en overordnet ramme før prioriteringen investeringer. Med en viss rett kan det hevdes at den foretas. Da ville en dessuten klarere få frem at økt lave kapitalavkastningen er viktigste årsak til den inflasjon gir mulighet for arbeidsløshet fremover. lave private forbruksandelen i Norge. Mine tidligere Jeg konstaterer ellers med glede at devaluering forslag til alternativ økonomisk politikk kan nå ikke lenger anses som noen løsning på konkurranse- stikkordmessig utvides: Først og fremst skattereduk- evneproblemer, og at også norske myndigheter nå sjoner. Det vil gi økt privat disponibel inntekt, noe har oppdaget at det er noe som heter den «gode vil bli spart (bør kanaliseres utenlands) og noe sirkel». Ved opphevelsen av pris- og inntektsstoppen forbrukt. Skattereduksjonene må ikke føre til økt sto vi i en slik situasjon som muliggjorde begynnelse lønnsøkning (hva med Skånlands gamle forslag om på en «god sirkel». Vi burde den gang ha revaluert straffeskatt?). Lav lønnskostnadsvekst vil gi bedret slik jeg for øvrig foreslo da nasjonalbudsjettet for inntjening for næringslivet som også bør stimuleres til 1980 ble fremlagt. Anledningen kommer forhåpent- finansielle plasseringer innenlands og direkte investe- ligvis tilbake. ringer utenlands. Trolig vil dette gi økt krav til Langtidsprogrammet er nøkternt, etter min me- lønnsomhet som vil gi grunnlag for økt kapitalavkast- ning for nøkternt. Erfaringene fra de siste årene har ning. fått Regjeringen til å legge frem et program som Et hovedpunkt i Langtidsprogrammet er kampen demper forventningene. I sin iver etter å dempe mot inflasjonen. Sentralt kampmiddel er inntektspo- forventningene synes Regjeringen å glemme mulig- litikk. Det kan vel neppe sies at vi hittil har lykkes i hetene som oljen gir for Norge, og dermed legges det noen særlig grad. (Kanskje det går bedre i år når alle opp til en politikk som er lite ambisiøs. I sin iver etter partene sitter ved samme bord og forhandler om å dempe forventningene synes også en del forutset- samme kake?) Jeg tror imidlertid det er enda mindre ninger å være vel pessimistiske. Dermed er det fare grunn til at vi vil lykkes med det fremover uten for at den økonomiske politikken heller ikke blir endringer i opplegget, ettersom det er lagt opp til at tilpasset den faktiske utviklingen. lønnstakerne skal få mindre å dele på — og at vi vil
6 Sosialøkonomen nr. 5 1981 Langtidsprogrammet 19824985 — Bedre oko- nomisk integrering, men svakere programka- rakter
A O A E K O
Årets Langtidsprogram er det åttende i rekken. Denne innledningen til en kommentar til årets Introduksjonen er ordrett som for fire år siden Langtidsprogram er ment å danne bakgrunn for å bortsett fra den fyndige sluttsatsen: «Regjeringen reise spørsmålet om det ikke er på høy tid at legger i dette Langtidsprogrammet fram sin vurder- Langtidsprogrammets planleggingsfunksjon revurde- ing av de utfordringer Norge vil stå overfor, de res med hensyn til planleggingshorisont og løpende verdier som bør virkeliggjøres og de valg som bør oppdatering og revisjon, kanskje også med hensyn til tas». (Er det Hernes som har forsøkt å skjerpe publiseringstidspunktet. Er den nåværende selv- departementsspråket med allittererende formule- pålagte formelle rammen omkring Langtidsprogram- ringer?) met som ble fastlagt i 1950-årene, en nødvendig Langtidsprogrammet har sin opprinnelse i Ger- binding i planleggingsprosessen uansett hvilke forde- hardsenepokens stabile politiske og økonomiske ler den måtte ha i en politisk sammenheng? Langtids- regime fra 1945 til 1965. Det falt tidlig inn i et programmet har jo forøvrig undergått betydelige mønster der det ble offentliggjort få måneder fOr et endringer i innhold og framstilling. Denne problem- Stortingsvalg og med fireårig planhorisont. På denne stillingen er særlig aktualisert av at det siden Tilleggs- måten kunne den økonomiske planleggingen kombi- meldingen ikke har foreligget offisielle tall for neres med politisk valgoffensiv på en optimal måte. utviklingen i de nærmeste årene. Dette har vært et Seinere gikk det annerledes. Bortenregjeringen meget følbart savn, spesielt innenfor offentlig forvalt- overtok Gerhardsens siste Langtidsprogram, og ning. Debatten omkring kraftprognoser har vært et Bratteli arvet Korvaldregjeringens optimistiske godt eksempel i så måte. trendforlengelser fra våren 1973. Bortenregjeringens Det har lenge vært misvisende å bruke betegnelsen eneste Langtidsprogram i egen regi ble sågar overtatt «langtidsprogram» om et fireårsprogram. Behovet av to etterfølgende regjeringer. for å utarbeide mer langsiktige skisser av utviklingen En mer forsmedelig skjebne enn å bli overtatt av ble klart erkjent på 1960-tallet og konsekvensen av en regjering med annen farge led imidlertid Per det ble tatt ved utarbeidingen av Langtidsprogram- Kleppes første langtidsprogram fra fire år tilbake. met 1970-1973 og i de ettertolgende ved at det ble (Kleppe er forøvrig den eneste statsråd som har utført særskilte beregninger - som oftest henvist til kunnet legge fram to Langtidsprogram.) Tre måne- vedlegg - med en rekkevidde på om lag 20-25 år med der inn i planperioden kom den såkalte Tilleggsmel- et makroøkonomisk helhetsbilde og mer eller mindre dingen (St. meld. nr. 76/1977-78) som ikke var et detaljert omtale av enkeltsektorer av særlig betyd- tillegg til Langtidsprogrammet, men snarere et fra- fling for den offentlige planlegging. Beregningene drag. De makroøkonomiske framskrivingene ble har vært omtalt i Langtidsprogrammene med en viss trukket tilbake og det ble ikke publisert nye. De distanse: «nøytrale projeksjoner», «beregninger uten «kvalitative» deler av programmet ble imidlertid programkarakter» ol. Ikke desto mindre har bereg- opprettholdt, eller som det fortrøstningsfullt het i ningene blitt brukt og utnyttet som «offisielle pro- Tilleggsmeldingen: «De kvalitative sider er i betyde- gnoser». lig grad knyttet til reformer som ikke innebærer Årets Langtidsprogram skiller seg ikke fra forgjen- ressursbruk, men som tar opp samfunnets organise- gerne i denne henseende. Langtidsprogrammet om- ring, forholdet mellom mennesker og grupper o.l. fatter bare perioden 1982-1985. Beregninger fram til Regjeringen vil legge stor vekt på et bredt reformar- år 2000 er tatt med i et vedlegg. Det kan være grunn beid av denne typen». (s. 17) til å merke seg de ytterst forsiktige formuleringene La det for fullstendighets skyld være nevnt at Ole som er brukt om de tall som legges fram. Brent av Myrvoll som finansminister i Bortens regjering i 1966 erfaringene fra fire år tilbake heter det om tallene for la fram et revidert Langtidsprogram, ikke et fullsten- programperioden at usikkerheten omkring den øko- dig program riktignok, men ihvertfall et nytt general- nomiske utviklingen nasjonalt og internasjonalt gjør budsjett. Han var imidlertid i den situasjon at han at 0. . det kan være uheldig å legge fram et kunne tillate seg å øke måltallene for 1969 med 1-2 økonomisk program som konkret tallfester hvilken prosent. utvikling Regjeringen tar sikte på å oppnå på ulike Sosialøkonomen nr. 5 1981 7 områder» (s. 109). Formuleringen antyder en viss tering av den makroøkonomiske kjernen i program- defaitisme, snarere enn beskjedenhet. Kanskje bun- met dersom situasjonen skulle tilsi det, selv om ner det i at en ikke har funnet en egnet presenta- planleggingshorisonten er betydelig lenger. Slik er sjonsform for å formulere et program som er betinget f.eks. praksis i Sverige i arbeidet med Langtidsutred- av usikre begivenheter. Usikkerheten er forsøkt tatt ninger. hensyn til ved at det for første gang presenteres tre Langtidsprogrammet har i forhold til forrige gang alternative utviklingsforløp for programperioden, en klar dreining tilbake til å sette økonomien i «lavere», «midlere» og «høyere». Dette kan kanskje sentrum. Dette framgår av hoveddisponeringen i anses som et første skritt i et forsøk på å tilpasse en dokumentet, og det er også et klart inntrykk at de strategitankegang som er utviklet bl. a. av Leif Johan- Økonomiske overveielsene og forutsetningene denne sen, men det kan også ses som en svekking av gang i langt større grad er tilstede også i de «mykere» programkarakteren av dokumentet. Det gjøres også kapitlene. Dette er særlig foranlediget av behovet for andre forsøk på å ta hensyn til usikkerheten i å dempe ned forventninger og ekspansjonstrang på forutsetningen som omtalt nedenfor. ulike områder. Samordning av utviklingstendenser I beregningene for perioden 1985-2000 er formule- og politikk på ulike områder innenfor en økonomisk ringene naturlig nok enda mer forsiktige. Det regnes helhetsramme må være det viktigste formålet med her også på tre alternativer i forlengelse av de tre for Langtidsprogrammet. Dette er også et av momente- programperioden og det heter: «Hensikten er først ne som trekker i retning av en lengre programhori- og fremst å illustrere usikkerhet.(!) Alle alternative- sont. Jeg skal i det følgende se noe nærmere på det ne er interessante for planleggingsformål.(?) . . . makroøkonomiske hovedbildet, oljepolitikken og Det tas ikke stilling til hvilket av alternativene som er omstillinger. Tallene som gjengis i det følgende er fra mest realistisk» (s. 233). Under alle omstendigheter det midlere alternativ som programmet forutsetter vil nok beregningene bli brukt som prognose, refe- «foreløpig legges til grunn». ransebane, basisalternativer ell. i ulike sammen- De makroøkonomiske framskrivingene bygger henger. bl.a. på at importveksten hos Norges viktigste La oss summere opp så langt før vi ser nærmere på handelspartnere vokser med 4,6 pst. pr. år i program- innholdet i Langtidsprogrammet. Det kan neppe perioden , produktivitetsveksten i Norge forutsetter å herske tvil om at det er et omfattende behov for være den samme som i 1974-1979, og det relative makroøkonomiske prognoser eller framskrivinger. kostnadsnivået forutsettes å holde seg på nivået i Det kan trolig gis en overbevisende argumentasjon 1980-81. Dette forutsettes å gi grunnlag for en vekst i for at behovet er større og horisonten bør være lenger tradisjonell vareeksport på 3,2 pst. pr. år, en vekst i enn tidligere. Viktige momenter i denne forbindelse bruttonasjonalproduktet på 2,6 pst. pr. år og en vekst er oljevirksomheten, langsiktige sektorplaner på i privat og offentlig forbruk på henholdsvis 2,6 og 3,1 stadig flere områder, og sosiale reformer av stor pst. pr. år. Sysselsettingsveksten forutsettes å være Økonomisk rekkevidde. At behovet er stort betyr 0,8 pst. pr. år, mens bruttoinvesteringene utenom ikke at det er lettere å lage slike beregninger, snarere sjøfart og oljevirksomhet forutsettes å vokse såpass tvertimot. Dette taler imidlertid for at horisonten i lite som med 1,8 pst. pr. år. det egentlige langtidsprogram bør utvides, kanskje I det lengre perspektiv, dvs. fra 1985 til 2000 er det med hovedfokusering på en 8-10 årsperiode og skissert en utvikling med synkende vekstrate for supplerende beregninger for 20-30 år. Det kortere bruttonasjonalproduktet, 2,5 pst. pr. år i 1985-1990 perspektiv på inntil fire år kan kanskje med fordel og 2,2 pst. pr. år i 1990-2000. Tilveksten i sysselsett- knyttes til Nasjonalbudsjettarbeidet på en rullerende ing målt i årsverk er forutsatt å være henholdsvis 0,9 basis. pst. pr. år og 0,5 pst. pr. år. Den synkende tendens i Det er ingen skam å revidere programtall når vekstraten kan derfor ses som en følge av redusert forutsetningene endrer seg. Tvertimot bør dette være tilgang av arbeidskraft. en naturlig og selvsagt framgangsmåte. I dag ligger En nærmere analyse av tallene viser mange mindre de tekniske muligheter til rette på en helt annen måte unøyaktigheter. F.eks. er produktivitetsveksten fra enn tidligere til å samle inn informasjon og å utnytte 1974 til 1979 for alle næringer utenom oljevirksomhe- denne i en løpende prosess for oppdatering av ten oppgitt til 2,3 pst. pr. år (s. 40). Utviklingen forutsetninger og måltall. Dette er ikke ment å gi 1981-1985 skal forutsetningsvis ha samme produkti- inntrykk av at det økonomisk-politiske planleggings- vitetsvekst, men den er oppgitt til 1,7 pst. pr. år. arbeidet som kommer til uttrykk i Langtidsprogram- Nasjonalregnskapets tall for perioden 1974-1979 met kan reduseres til teknikk. Forberedelsen av synes å ligge mellom disse. Langtidsprogrammet er et meget verdifullt element i Alt i alt er det altså nokså beskjedne vekstperspek- den politiske styringsprosessen. Utarbeidingen av de tiver vi stilles i utsikt. Programmet redegjør for de makroøkonomiske framskrivingene utgjør en liten, gode forutsetninger av realøkonomisk art som er til men helt sentral del av denne. Et nytt langtidspro- stede i norsk økonomi for fortsatt økonomisk vekst. gram kan imidlertid godt utarbeides en gang i hver Det pekes også på de langsiktige tendenser som stortingsperiode, eventuelt med en hyppigere oppda- tilsier at vi med effektiv utnytting av våre ressurser
8 Sosialøkonomen nr. 5 1981 ikke kan forvente at veksttakten fra 1960-årene kan en særlig vellykket måte å håndtere dette på. Det opprettholdes på lang sikt selv under gunstigere kunne f.eks. vært mer hensiktsmessig å utnytte de internasjonale betingelser. Jeg kan likevel ikke fri alternative framskrivinger til dette formålet. De meg fra at programmet ikke kan sies å møte bidrar nå mest til å gi inntrykk av at Regjeringen ikke utfordringen som ligger i å opprettholde et høyt har klart å samle seg om et hovedalternativ. vekstnivå ved hjelp av egne ressurser i en omverden Regjeringen opprettholder etter et kort resonne- som forutsetningsvis gir mindre stimulanser i mar- ment 90 mill. toe som «en rimelig illustrasjon av et kedsvekst enn tidligere. Det pekes på de strukturelle moderat utvinningstempo». økningen i anslaget på problemer som er knyttet til sammensetningen av vår reserver trekker i retning av økt produksjon, mens vareeksport og behovet for å tilpasse denne til økningen i inntektene tas som argument for lavere endrede internasjonale markedsforhold. En savner produksjon. Retningslinjene for disponering av inn- imidlertid en mere offensiv strategi der en tilpasnings- tektene skal være at de i hovedsak skal nyttes her i periode følges av en forsterket vekst. Det finnes landet. ingen antydninger av en slik betraktningsmåte. Argumentasjonen omkring dette er svært kort. De næringsmessige forskyvningene i sysselsetting Det framgår ikke klart om regjeringen finner det er betydelige, men ikke store sammenliknet f.eks. uønsket med kapitaleksport eller om det simpelthen med endringene på 1960-tallet. Sysselsettingen i antas at den politiske styringen vil være så svak at det industri og bergverk som i 1979 var 385 000 årsverk som tjenes også vil bli brukt. Frykten for en utvikling er i det midlere alternativ forutsatt å falle til 367 000 i retning av en Venezuela-økonomi synes å være årsverk i 1985, 349 000 årsverk i 1990 og 297 000 tilstede i programformuleringene. Kapitaleksport årsverk i 2000. Nedgangen i industrisysselsettingen er omtales som noe som bare er aktuelt ved en sterk og altså både absolutt og relativt forutsatt å bli sterkere i plutselig stigning i oljeprisene. neste tiår enn i dette. I det høye alternativ som gir Hovedtrekkene i konsesjons- og utbyggingspolitik- den største industrisysselsetting, er det omtrent ken presiseres ytterligere. Formålet er Okt kontroll uendret nivå fram til 1990 og en nedgang på om lag med produksjonsvirksomheten, mer planmessig lete- 50 000 årsverk fram til år 2000. Langtidsprogrammet aktivitet og større del av grunnrenten til Statoil. Om gir altså et svært optimistisk bilde av mulighetene for videreforedlingen heter det: «Regjeringen ønsker å opprettholde et høyt sysselsettingsnivå i industrien. ikke at det bygges opp industri som må baseres på Det er imidlertid vanskelig å sammenlikne Langtids- petroleumstilgang til lavere priser enn det som kan programmets kalkyler med andre forsøk på å oppnås i markedet». En formulering som det er beregne sysselsettingsomstillinger i løpet av 1980- vanskelig å være uenig i, men den er neppe like godt årene som følge av bruken av oljeinntektene. Dette likt i alle departementene. skyldes bl.a. den måten oljeinntektene er behandlet I kapitlet om rettferdig fordeling er det et kort på i Langtidsprogrammets framskrivinger. avsnitt om skatt og skattepolitikk. Dette er vel Det gjøres tallfestede antakelser om utviklingen av egentlig et litt trist kapittel for regjeringen. Etter volum og relativ pris for olje- og gassproduksjonen. valget i 1973 gikk Per Kleppe som finansminister løs Det antas at produksjonen som i 1980 var 50 mill. toe på skatteproblemene med stor innsats, energi og vil nå 60 mill. toe i 1985, 75 mill. toe i 1990 og «taket» vilje. En rekke utredninger ble satt i gang og store på 90 mill. toe i første halvdel av 1990-årene. reformer ble stilt i utsikt, men etter åtte år har Oljeprisen er anslått til å stige med 1,5-2 pst. pr. år resultatene vist seg å være beskjedne. Tekniske raskere enn andre priser fram til 1985 og med 2 pst. problemer har kanskje vært større hindre enn ventet, pr. år fra 1985 til 2000. Prisforutsetningene for men de viktigste hindre har utvilsomt vært av politisk perioden fram til 1990 må anses som nokså modera- art, ikke minst innen regjeringspartiet. Tre eksem- te, men usikkerheten er stor. Disse forutsetningene pler kan illustrere problemene: lonnsskatteordningen finnes ikke igjen i resultatene. Veksten i bruttopro- som ikke kan sies å ha vært særlig kontroversiell, er duktet i oljevirksomheten fram til 1990 er oppgitt til å lagt til side av «tekniske» grunner, delingsproblemet være betydelig lavere enn volumtallene skulle tilsi. (bedriftsdel og persondel for inntekt i næringsvirk- Dette skyldes at verditallene for produksjon og somhet) er både kontroversiell og teknisk vanskelig eksport av olje og gass er justert ned med 20 pst. og boligskattleggingen er fortsatt et så brennbart fram til 1990. Det vises til «historiske erfaringer» emne at det mer eller mindre har vært holdt utenfor med overvurdering av produksjonsanslag. Men iste- debatten. Rentefradragsretten som har vært et sen- denfor å la de historiske erfaringene påvirke produk- tralt tema siden 1977 er selvsagt en viktig del av sjonsanslagene gjøres det noen summariske endrin- boligskattleggingen, men heller ikke om dette tema ger i resultattabellene som innebærer en viss inkon- var enigheten så stor innen Arbeiderpartiet til at sistens i helhetsbildet. Produksjonen av olje og gass regjeringen ville ta belastningen med å gjennomføre justeres ned men ikke innsatsen av vareinnsats og en endring uten større politisk tilslutning i Stortinget. kapital. Det er selvsagt et stort behov for å ta hensyn Resultatet av åtte års anstrengelser er således at alle til usikkerhet knyttet til oljevirksomhet, først og fremst prisutviklingen, men dette kan ikke anses som Forts. side 21. Sosialøkonomen nr. 5 1981 9 Kva hendte i Norge i 1970-åra — konjunkturpolitisk?*)
A E E AKO E E
Formålet med denne artikkelen er å kaste lys over «Motkonjunkturpolitikken» fra varen 1975 av og den omlegginga av politikken som følgde fra slutten av 1977. Denne konjunkturpolitikken blir analysert i samanheng med verknadene pa etterspurnad og tilbod av dei kombinerte inntektsoppgjera og av fleire viktige sosiale og miljøpolitiske reformar som vart gjennomført fra og med 1974. Pa grunnlag av denne analysen blir det gjort freistnad pa å vurdere resultata av konjunkturpolitikken dels ved a jamføre dei med mala for denne politikken og dels ved å peike pa faglege og politiske hindringar som truleg gjorde det vanskeleg å na mala betre. Analysen er såleis først og fremst konjunkturpolitisk. Formålet er ikkje å drøfte alle sidene ved den økonomiske politikken i 1970-ara.
I. Innleiing Frå og med 1974 vart såleis pensjonsalderen sett ned I 1973 opplevde Vest-Europa og Sambandsstatane frå 70 til 67 år. I slutten av 1975 vart det vedteke å eit konjunkturomslag som skulle utvikle seg til å bli gjennomføre inntektsmålsettinga for jordbruket sna- det sterkaste økonomiske tilbakeslaget i etterkrigsti- tast mogleg og seinast innan første halvår 1982. I mai da. Etter at dette tilbakeslaget hadde byrja å få 1976 vedtok Stortinget å gje ei ekstra ferieveke med uheldige verknader på norsk økonomi, gjennomførte løn for arbeidstakarar over 60 år, og litt seinare fekk Regjeringa frå våren 1975 av ei lang rad med vi ei arbeidsmiljølov som mellom anna bar i seg ekspansive tiltak som populært blir kalla «Motkon- kortare arbeidstid. Om lag på same tid vart alders- og junkturpolitikken». Formålet med denne artikkelen uførepensjonane bundne til inntektsutviklinga for dei er å kaste lys over desse tiltaka og den økonomiske yrkesaktive. Frå 1. juli 1978 vart det sett i verk ein ny tilstramminga som følgde frå slutten av 1977. skipnad for løn under sjukdom som opna for større For å kunne dra lærdom av røynslene med denne sjukefråver. Dessutan førte dei veksande og etter konjunkturpolitikken, er det naudsynt å vere klår kvart store oljeinntektene som staten fekk i andre over den rolla som dei såkalla «kombinerte inntekts- halvparten av 1970-åra, til at det vart reist stendig oppgjera» spela i norsk økonomisk politikk gjennom sterkare krav om offentlege ytingar i tillegg til dei ein stor del av 1970-åra. Det første av desse oppgjera som alt er nemnt, og mange av desse krava vart meir vart gjennomført alt våren 1974, og både dette og eller mindre stetta. seinare oppgjer av same slaget verka sterkt til å auke Då Motkonjunkturpolitikken vart lagt opp, var etterspurnaden etter varer og tenester. Norge i ferd med å bli eit oljeproduserande land med Ein tilsvarande verknad fekk fleire viktige sosiale von om store framtidige valutainntekter. Det var og miljøpolitiske reformar. Somme av desse verka klårt at desse inntektene kunne gjere det mogleg å dessutan til å minske tilbodet av varer og tenester. motverke ein nedgang i etterspurnaden frå utlandet mye sterkare enn før utan at underskottet på driftsrekneskapen andsynes utlandet på kort sikt ville bli for Petter Jakob Bjerve ble cand. oecon. 1941 og dr. philos i Oslo stort. I så måte hadde handlefridomen i 1962. Han var univ.stip. i sosialøkonomi 1945-49 og byråsjef i konjunkturpolitikken vorte monaleg større. Ved å Finansdepartementet 1945-47. Direktør i Statistisk Sentralbyrå låne i utlandet kunne vi i ei tid frametter «bruke 1949-1980. Visiting prof, ved Stanford University, California oljepengar på forskott» til å auke den innanlandske 1954-55. Finansminister 1960-63. Han har vært rådgiver i økono- etterspurnaden og halde produksjon og sysselsetting miske og statistiske spørsmål i en rekke utviklingsland. her heime oppe. Noko tilsvarande galdt for inntekts- politikken. I eit kombinert inntektsoppgjer kunne *) Foredrag på kurs om «Næringslivet og den offentlige plan- legging» arrangert av Norske Sosialøkonomers Forening den 25. dei to partane på arbeidsmarknaden bli freista med og 26. november 1980 under emnet: «Teori og praksis belyst ved større ytingar frå staten enn før. På det viset meinte norsk konjunkturpolitikk i 1970-årene». Regjeringa å kunne få til ein ønska auke i realdispo-
10 Sosialøkonomen nr. 5 1981 nibel inntekt med mindre nominell inntektsauke enn andre frå byrjinga av 1977 til ut på våren 1978, til elles mogeleg. saman vel 3 år. Tilsvarande hadde Vest-Europa For å kunne skjøne og dømme om resultata av oppgangskonjunktur frå hausten 1975 til byrjinga av Motkonjunkturpolitikken er det elles naudsynt å vite 1977 og frå våren 1978 til byrjinga av 1980, til saman i store drag kva som hendte i utlandet i 1973 og åra vel 3 år. Som vanleg kom desse konjunkturbølgjene etterpå. Kjennskap til utviklinga i utlandet, serleg i inn over norsk økonomi med større eller mindre dei industrialiserte land, er viktig både for å kunne etterslep i tid. Men heile tida heldt arbeidsløysa og analysere verknadene på norsk økonomi og for å prisstiginga i utlandet seg på eit langt høgare nivå enn vurdere utviklinga her heime i internasjonalt lys, dels tidlegare, serleg i Sambandsstatene og andre store fordi det er mange sams drag og dels fordi vi her industriland. heime på visse område hadde ei anna utvikling enn i Det ville føre for langt å freiste på ei fullgod dei fleste andre industrialiserte land. klårlegging av kva som hendte i utlandet i 1970-åra. I det følgjande skal vi først sjå litt på kva som Analysen her må avgrensast til dei årsakene som hendte i utlandet i 1970-åra og på det inntektspolitis- truleg er viktigast og til dei omstende som kan kaste ke opplegget våren 1974. Deretter vil det bli gjort mest lys over det som hendte i Norge. greie for dei viktigaste konjunkturpolitiske tiltaka i Ei viktig årsak, for ikkje å seie den viktigaste, var tidsromet 1975-1979. Til slutt vil det bli gjort ein den internasjonale oljekrisa som byrja seinhaustes freistnad på å vurdere resultata av denne konjunktur- 1973 og som innleidde ei langvarig energikrise både i politikken, dels ved å jamføre resultata med ho- industriland og i mange utviklingsland. Den sterke vudmåla for den økonomiske politikken og dels ved å prisauken på olje forte til ei kraftig kostnadsdriven peike på faglege og politiske hindringar som truleg internasjonal prisstiging og til ei internasjonal omfor- gjorde det vanskeleg å nå måla betre. Analysen er deling av nasjonalinntekt som skapte betalingsbalan- såleis først og fremst konjunkturpolitisk. Formålet er seproblem i ikkje oljeproduserende land. Prisstiginga ikkje å drøfte alle sidene ved den økonomiske og betalingsbalanseproblema fekk langvarige verkna- politikken i 1970-åra. der og gav i mange vestlege land opphav til økono- miske bremsetiltak jamvel i tider med arbeidsløyse og låg kapasitetsutnytting. På denne måten førte oljekrisa ikkje berre til ei forsterking og truleg forlenging av konjunkturtilbakeslaget 1973-1975, II. Kva hendte i utlandet? men jamvel til veikare vekst og høgare nivå for Den sterke økonomiske veksten som prega indu- arbeidsløysa i resten av 1970-åra. Landet vårt, som i strilanda i 1950- og 1960-åra, heldt stort sett fram i 1973 var i ferd med å bli ein nettoeksportør av olje, 1970-åra inntil 1973. Jamvel under nedgangskon- slapp betalingsbalanseproblem som følgje av oljekri- junkturen frå slutten av 1969 til tidleg i 1972 auka sa, men indirekte som følgje av den veikare veksten i bruttonasjonalproduktet og industriproduksjonen andre land, fekk vi negative utslag i norsk økonomi både i Sambandsstatane og i Vest-Europa, og deret- 6g.I 1979-80 fekk vi ein ny kraftig oljeprisauke med ter kom ein sterk konjunkturoppgang fram til 1973. tilsvarande utslag. Denne gongen vart det positive Men så meldte det seg nye tendensar som skulle bli utslaget i utanriksøkonomien relativt endå sterkare. sermerkte for 1970-åra. For det første vart prisstigin- Ei anna årsak, som både direkte og indirekte slo ga sterkare enn i 1960-åra. Den årlege lønsauken negativt ut i norsk økonomi, var den internasjonale byrja elles å bli sterkare alt frå slutten av 1960-åra, og skipsfartskrisa som meldte seg i slutten av 1973. Som for råvarer vart prisstiginga så å seie eksplosiv under fOlgje av overkontrahering av skip ville vi truleg ha siste fasen av oppgangen frå 1972 til 1973. For det fått langvarige problem for skipsfarten jamvel utan andre steig arbeidsløysa jamvel under høgkonjunk- oljekrise, men skipsfartskrisa vart forsterka og truleg turen. At prisnivået steig sterkt trass i høg og framskunda av oljekrisa. Tilbakegangen for skipsfar- stigande arbeidsløyse var noko nytt og uvant. For det ten og dermed for skipsbyggingsindustrien gjorde sitt tredje fekk vi eit omskifte i kredittstraumane i verda, til å hemme veksten i resten av 1970-åra, både i serleg mellom oljeproduserande og ikkje oljeprodu- utlandet og her heime. serande land. Ei tredje årsak kan vere den gradvise overgangen Konjunkturtilbakeslaget i 1973 skulle ikkje berre frå industriell økonomi til tenesteøkonomi som fann bli det sterkaste i etterkrigstida, men vart dessutan stad i mange industriland, og overgangen frå jord- innleiinga til eit tidsrom med veik vekst som vi enno bruksøkonomi til industriell økonomi i fleire utvik- ikkje har sett slutten på. For Vest-Europa under eitt lingsland. Den sterke økonomiske veksten som auka bruttonasjonalproduktet med berre 2,7 prosent industrilanda hadde i etterkrigstida gav seg utslag alt pr. år frå 1973 til 1979, mot 4,6 prosent frå 1968 til frå 1950-åra i at ein stendig større prosentdel av dei 1973 og 5,2 prosent frå 1963 til 1968. private inntektene vart nytta til kjøp av tenester I tidsromet 1973-79 var det konjunkturbølgjer som istadenfor varer. I 1960-åra byrja dessutan det for. I Vest-Europa varte den første nedgangskon- offentlege konsumet, som for ein stor del er teneste- junkturen frå hausten 1973 til hausten 1975 og den konsum, å kreve etter måten meir og meir av Sosialøkonomen nr. 5 1981 11 nasjonalproduktet. Konsekvensen av dette måtte bli HI. Det inntektspolitiske opplegget våren 1974 ei tilsvarande omlegging av produksjonen frå vare- til Etter at regjeringa Korvald hausten 1973 hadde tenesteproduksjon, og det måtte få følgjer for næ- vorte avløyst av ei ny regjering Bratteli, vart det ringsfordelinga av sysselsettinga. Tenesteytande næ- gjennomført både ei kroneoppskriving på 5 prosent, ringar som varehandel, samferdsel, helse- og under- som skulle motverke prisstiginga på importvarer, og visningsstell og anna privat eller offentleg tenesteyt- etter kvart fleire skattepolitiske tiltak, som skulle gje ing kravde meir og meir arbeidskraft i høve til yrkesaktive ein sterkare vekst enn før i realdisponibel industrien. Jamvel om sysselsettinga totalt sett auka, inntekt. Då denne politikken vart lagt opp, hadde stagnerte sysselsettinga i industrien, og i 1960- og prisstiginga vore sterk, og nasjonalrekneskapen synte 1970-åra opplevde fleire og fleire industrialiserte ein auke i det private konsumet på berre 2,3 prosent land, mellom anna Norge, ein nedgang i industrisys- frå 1971 til 1972 og 1,9 prosent frå 1972 til 1973, selsettinga. seinare revidert til 3,0 prosent og 2,9 prosent. Denne overgangen til tenesteøkonomi kan ha gjort Under førebuingane til lønsoppgjeret våren 1974, sitt til at veksten har vorte veikare og prisstiginga som for forste gongen sia 1961 skulle skje forbunds- sterkare enn før. I mange tenesteytande næringar vis, tok dei to hovudorganisasjonane kontakt med aukar nemleg produktiviteten mindre enn i indu- Regjeringa og bad om å få ei avklåring av korleis strien,. og difor kan overgangen til tenesteøkonomi staten kunne medverke. Regjeringa valde då å spele ha slege ut i mindre vekst totalt sett. Samstundes kan med opne kort, og gjorde i slutten av mars framlegg ein gjeven lønsauke ha slege ut i sterkare prisstiging for Stortinget om ei rad med tiltak som i det for tenester enn for industrivarer ettersom teneste- vesentlege vart vedtekne og som i hovudsak bar i seg produksjon krev etter måten meir arbeidskraft enn større pristilskott, mindre trygdepremiar, større tryg- industriproduksjon. Vanskar med å måle produkti- deytingar og — for at budsjettet skulle få same innhald viteten i tenesteytande næringar, og serleg produkti- som planlagt trass i løns- og prisauken — heving av viteten av offentleg tenesteyting, kan dessutan ha mange andre løyvingar på statsbudsjettet. Dessutan fOrt til ein fiktivt mindre vekst i tala for bruttonasjo- vart tilsagnsrammene for statsbankane utvidd. Det nalproduktet. vart og lova skattelette frå januar 1975 i tillegg til den Overgangen frå jordbruksøkonomi til industriell skatteletten som alt var gjeven. Regjeringa vona at Økonomi i fleire utviklingsland, til dømes i Sør- ein ved hjelp av desse og dei tidlegare tiltaka som var Korea, Taiwan, Hongkong, Singapore, Thailand og gjennomført, skulle få lønstakarane til å godta ein Malaysia, førte i 1970-åra til at visse konkurran- moderat nominell lønsauke og likevel sikre lønsta- seutsette industrigreiner i vestlege land måtte inn- karane og folk med trygd hOgare disponibel realinn- skrenke produksjon og sysselsetting. På ein del tekt enn for. I så fall kunne ein unngå ei sterk område, til domes produksjon av skotøy, tekstil- og kostnadsdriven prisstiging og samstundes få til ein konfeksjonsvarer, bukka ein stor del av verksemdene Ønska auke i det private konsumet. Ressursar til under, og ein del av nedleggingane skapte lokale konsumauken meinte ein å kunne frigjere ved å arbeidsløyseproblem. Dette gjeld og Norge, jamvel bremse veksten i dei private investeringane gjennom om den ålmenne skorten på arbeidskraft her i landet skjerpa skattlegging av næringslivet, heving av dis- gjorde at omstillingsproblema vart mindre enn i kontoen frå 4,5 til 5,5 prosent og ei tilsvarande mange andre vestlege land. For utviklinga av samla oppjustering av rentenivået elles. Seinare på året produksjon og sysselsetting i industrien kan slike derimot fekk vi likevel ein noko meir romsleg verknader likevel ikkje ha hatt mye å seie. kredittpolitikk. Andre årsaker kan og ha verka med til at den Det var såleis ein sers kostnadsorientert inntekts- økonomiske veksten vart veikare og prisstiginga politikk som vart lagt opp våren 1974. Opplegget bar sterkare i 1970-åra enn tidlegare i etterkrigstida. utan tvil i seg ein sterk nettoauke i etterspurnaden Mange vestlege land mista såleis produktivitetsvinst etter varer og tenester. Dette meinte Regjeringa var som dei før hadde hatt som følgje av overgangen av fullt forsvarleg, for det første fordi ein ikkje venta at arbeidskraft frå primærnæringane til industrien, politikken ville føre til strammare innanlandsk ar- Vest-Europa mista produktivitetsvinst som ein der, i beidsmarknad enn ønskjeleg og for det andre fordi dei forste par ti-åra etter krigen, kunne hente ved å ta det underskottet i utanriksøkonomien som tiltaka att det teknologiske forspranget som Sambandsstat- måtte fore med seg, ville bli eit mellombels problem ane hadde, og alle vestlege land mista etter kvart den «som følge av de framtidige oljeinntekter». At auken fOremonen som dei kunne dra av overgangen til ein i etterspurnaden kunne fore til sterkare lønsgliding friare utanrikshandel. Vidare kan prisstiginga ha og tilsvarande prisstiging såg ein truleg bort frå. vorte sterkare fordi partane på arbeidsmarknaden i Den auken i etterspurnaden som Regjeringa tyde- mange land ikkje lenger la så stor vekt på samanhen- legvis venta, vart ikkje konjunkturpolitisk grunngje- gen mellom lønsauke og produktivitetsauke som dei ven. I stortingsmeldinga om det reviderte nasjonal- gjorde i 1950- og 1960-åra. Men det ville føre for budsjettet som vart lagt fram i mai 1974, heiter det langt å gå nærare inn på moglege årsaker av dette såleis på side 11: «Det lavere aktivitetsnivået i den slaget. vestlige verden må antas å gi seg utslag i den norske 1 2 Sosialøkonomen nr. 5 1981 økonomien, men det ventes ikke i særlig grad å ville å løyve opp til 200 mill. kr. til utplukka prosjekt for påvirke norske eksportbedrifters avsetningsmulighe- å få til ein ekstra auke i etterspurnaden hausten ter allerede i 1974.» Overslaget over auken frå 1973 1975 og vinteren 1976, til 1974 i samla eksport av varer og tenester, som i det —å utvide ramma for kredittilførsla med om lag 1,3 opprinnelege nasjonalbudsjettet var på 6,9 prosent, milliardar kroner, mellom anna til finansiering av vart i samsvar med dette synet minska berre til 5,4 lageropplegg. prosent i det reviderte nasjonalbudsjettet, og auke til 6,2 prosent i Nasjonalbudsjettet for 1975 som vart Tiltaka var så mange og så sterke at den ålmenne lagt fram hausten 1974. I røynda vart auken 0,7 økonomiske politikken vanskeleg kunne bli «fortsatt prosent. forholdsvis stram», som finansministeren sa i utgrei- Ei vurdering av verknadene av inntektspolitikken i inga si. Når dei vart funne forsvarlege, var det fordi 1974 frå løns- og prispolitisk synsstad ligg utanfor ein ut frå ei konjunkturvurdering meinte at dei var ramma for denne framstillinga. Men det må nemnast naudsynte på kort sikt og at det ville bli mogleg å at lønsauken frå 1974 til 1975 vart sterkare enn nokon avvikle dei etter måten snart. Men i staden vart fleire gong tidlegare i etterkrigstida, og at serleg lønsglidin- av dei seinare styrka, og nye ekspansive tiltak kom ga vart rekordhøg. For finans- og kredittpolitikken til bar inntektsoppgjeret i seg ein sterk ekspansjon som Sommaren 1975 var botnen på konjunkturnedgan- måtte få konsekvensar både for balansen mellom gen i Sambandsstatane alt nådd, og ein moderat etterspurnad og tilbod innanlands og for driftsbalan- konjunkturoppgang var venta. Det var grunn til å tru sen andsynes utlandet. Overskottet før lånetransak- at ein • oppgangskonjunktur etter kvart ville byrje sjonar på rekneskapen for det offentlege gjekk såleis jamvel i Europa, og det skjedde alt ut på hausten. ned med om lag 1 milliard kr. frå 1973 til 1974. Her heime såg det likevel ut til å vere fåre for større arbeidsløyse enn vanleg i vintermånadene 1975— 1976. For å minske denne fåren vart det frå sommaren og IV. Motkonjunkturpolitikken 1975-1976 utover vinteren gjennomført ei ny rad med tiltak som dels tok sikte på ein ålmenn auke av etterspurnaden Frå årsskiftet 1974-1975 vart det stendig klårare at og som dels skulle løyse serlege problem. I tillegg viktige eksportnæringar, mellom anna skipsfarten, vart det hausten 1975 og i endå langt større omfang i hadde møtt alvorlege problem og at dette kravde første halvåret 1976, av inntektspolitiske grunnar «justeringar», og så seint som i mai, då Regjeringa la gjennomført mange tiltak som til saman måtte auke fram det reviderte nasjonalbudsjettet for 1975, vart etterspurnaden sterkt. I stortingsmeldinga om nasjo- det tydelegvis lagt større vekt på dei serlege proble- nalbudsjettet for 1976 (offentleggjort i oktober 1975) ma for desse næringane enn på den ålmenne interna- vart namnet Motkonjunkturpolitikk nytta om desse sjonale konjunkturnedgangen. I dette budsjettet var og tidlegare tiltak av liknande slag. Dei viktigaste nye såleis overslaget for auken i samla eksport frå 1974 til tiltaka var: 1975 enno så høgt som 5,2 prosent, endå overslaget for auken frå 1973 til 1974 då var sett ned til 0,5 —Nedsetting av diskontoen frå 5,5 prosent til 5,0 prosent. prosent i oktober 1975; den første nedsettinga på I ei utgreiing i Stortinget den 13. mars 1975 gjekk 30 år finansministeren inn for ei rad med selektive tiltak —Ei kraftig utviding av rammene for innvilging av retta mot bransjar og foretak som stod andsynes lån frå statsbankane — mellom anna til finansiering serlege problem. Desse såkalla «Vårtiltaka 1975» av miljøverninvesteringar i industrien — og lovnad som Regjeringa då hadde sett i verk eller var budd på om ny utviding seinare å sette i verk, gjekk mellom anna ut på: Ny auke av løyvingane til lageropplegg og likvidi- —å hjelpe foretak i fleire av dei tradisjonelle tetslån eksportindustriane med lån til å produsere for Ei løyving av 300 mill. kr. til nye ekstraordinære lager for å kunne halde produksjonen oppe (tilsva- sysselsettingstiltak rande for pelsskinn), Auka støriadssatsar og lengre stønadstid for ar- —å auke løyvingane til moglege likviditetslån for å beidsløysetrygda motverke arbeidsløyse i einskilde bransjar og Ein 20 prosents auke av byggekvotane foretak som måtte kome i vanskar som følgje av Nedsetting av skattetrekket med 1 prosent og av konjunkturtilbakeslaget (dei første løyvingane til arbeidsgjevaravgifta med 1,2 prosent, auka pristil- dette formålet vart gjevne alt hausten 1974), skott og barnetrygd og heving av løyvingane til - å stø opp om foretak i skipsbyggingsindustrien og jordbruket med over 2 milliardar kr. i samband fiskeforedlingsindustrien med lån eller med garan- med eit kombinert indeksoppgjer hausten 1975 og tiar for utanlandske lån, eit nytt kombinert inntektsoppgjer våren 1976 - å gje ei ekstraordinær løyving på 270 mill. kr. til Strengare prisregulering frå hausten 1975 til fiskerinæringa som følgje av marknadstilhøva, årsskiftet 1975-76
Sosialøkonomen nr. 5 1 981 13 — Vedtak om lånegaranti frå staten til eit nytt meint som ei sterk kredittilstramming for forretnings- garantiinstitutt for skip og borefarty for å oreduse- bankane og sparebankane. Kredittilførsla frå andre re risikoen for salg til underpris». finansinstitusjonar bortsett frå statsbankar og kre- dittforetak, vart og sterkare avgrensa enn før. Men Mange av desse tiltaka måtte verke sterkt ekspan- då utlånsauken frå statsbankane og kredittforetaka stats- og trygdebudsjettet. Etter sivt, serleg via vart sers sterk og utlåna frå dei private bankane steig oljeinntekter synte rekneskapen for frådrag for ein god del meir enn rekna med, må kredittilstram- overskott før lånetransaksjo- staten og trygdene eit minga alt i alt seiast å ha vore heller mild fram til i 1974, 1,0 milliardar kr. i nar på 2,7 milliardar kr. slutten av 1977. Det kan elles nemnast at innvilgings- såleis ein 1975 og — 2,9 milliardar kr. i 1976. Det var rammene for statsbankane vart ein god del utvidd på i alt heile 5,6 nedgang i dette overskottet jamvel etter at Nasjonalbudsjettet 1977 var lagt fram frå 1974 til 1976. Dette saman med milliardar kr. hausten 1976. kredittekspansjonen bar i seg ein så sterk auke i Dei selektive næringspolitiske tiltaka vart delvis at det måtte etterspurnaden etter varer og tenester avvikla eller nedtrappa etter at konjunkturoppgan- og utanriksøkono- få følgjer for den innanlandske gen ute hadde byrja, men dei kravde store uttellingar miske balansen. både i 1976 og 1977. Det kan vere nok å nemne følgjande tiltak som stort sett vart sett i verk etter at V. Mild kredittilstramming frå sommaren 1976 ein ny nedgang hadde byrja i Vest-Europa tidleg i Sommaren 1976 hadde skipsfart og skipsbygging 1977, dvs. tidlegare enn venta: framleis alvorlege problem å stri med. Andre kon- —Auka løyvingar til likviditetslån og forlenga lager- kurranseutsette næringar derimot kunne dra føremon finansiering (desember 1976) av ein oppgangskonjunktur i utlandet. I stortingsmel- —Framlegg om 1 250 mill. kr. i auka statleg støtte til dinga om Nasjonalbudsjettet 1977, som då var under skipsbyggingsindustrien (februar 1977) arbeid, vart det slege fast at det ikkje lenger var —Framlegg om støtteprogram til industrien, mellom naudsynt «å stå imot en nedgangskonjunktur» og at anna garantiar for lån opp til 1,5 milliardar kr. og' Regjeringa gjekk inn for å dempe veksten i den ekstraordinær stønad til forlenga lagerfinansiering innanlandske etterspurnaden. Regjeringa venta då at (mars 1977) konjunkturoppgangen ute ville halde fram inn i 1977. —Auka støtte til fiskerinæringa, mellom anna 100 Ut frå ei slik konjunkturvurdering gjekk Regjerin- mill. kr. til tørrfisknæringa (juni 1977) ga inn for strammare kredittpolitikk. Næringspolitik- - Tilleggsløyving på 100 mill. kr. for å hjelpe ken og inntektspolitikken derimot heldt fram som industriforetak som «kommer i vanskeligheter på fOr, og dette fekk store konsekvensar for dei offentle- grunn av devalueringen av svenske kroner» (sep- ge budsjett og for utanriksøkonomien. tember 1977) I kredittpolitikken var handlefridomen liten på —Løyving av 100 mill. kr. til ulike støttetiltak kort sikt når det gjaldt utlåna frå statsbankane. andsynes industrien «i samband med kursendringe- Auken i desse utlåna følgjer i fleire år framover ne innenfor slange-samarbeidet» (november 1977) nærmast automatisk som resultat av dei innvilgingane av lån som alt er gjevne. Noko liknande galdt dei Våren 1977 valde Regjeringa å verke med i eit private kredittforetaka. Ein del av desse vart og nytta kombinert inntektsoppgjer på om lag same vis som i samband med Motkonjunkturpolitikken. Ut- før. Ytingane frå staten vart denne gongen skattelet- lånsauken frå statsbankane kom elles tidlegare i gang te, forlenging av pristilskott som hadde vorte gjevne enn utlånsauken frå dei private kredittforetaka. ved tidlegare oppgjer under føresetnad av at dei Tilstramminga av kreditten måtte difor gjelde så å skulle bli kortvarige, og ei 0,5 prosent nedsetting av seie berre resten av kredittmarknaden, først og arbeidsgjevaravgifta frå 1. mai, samanlikna med dei fremst utlåna frå forretningsbankane og spare- satsane Regjeringa hadde gjort framlegg om hausten bankane. 1976. (Dette framlegget gjekk ut på å heve den For forretningsbankar i Sør-Norge byrja tilstram- høgaste satsen for denne avgifta med 1,2 prosent frå minga alt i juli 1976 med at dei fekk større plasserings- det same tidspunktet.) Det vart rekna med at desse plikt og innført krav om å halde såkalla primærreser- ytingane til saman ville koste staten om lag 1 400 var. I august vart primærreservekrav innført for mill. kr. I tillegg kom ei ramme for jordbruksoppgje- sparebankane i Sør-Norge og. Desse krava vart ret på 1 200 mill. kr. seinare heva to gonger i 1976 og fire gonger gjennom Dei selektive tiltaka og medverknaden i det året 1977, siste gongen i november. I januar 1977 kombinerte inntektsoppgjeret forte såleis med seg fekk dessutan sparebankane i Sør-Norge skjerpa store utgifter. Det er uråd å rekne ut kor mye stats- plasseringsplikt. Alt i september 1976 heva Norges og trygdebudsjettet vart svekka som følgje av desse Bank diskontoen frå 5 til 6 prosent samstundes som utgiftene, men vi har ein brukbar peikepinne for rentesatsane for statskassevekslar og for banklån i dette i underskottet fOr lånetransaksjonar på desse Norges Bank (men ingen andre rentesatsar) vart budsjetta. Etter frådrag for oljeinntekter auka dette tilsvarande sett opp. Til saman var desse tiltaka underskottet med 4 milliardar kr. frå 1976 til 1977. '14 Sosialøkonomen nr. 5 1981 Det er grunn til å tru at storparten av denne auken konsumet. Dessutan vaks bruttoinvesteringane sterkt, skreiv seg frå dei selektive tiltaka og medverknaden om enn ikkje sterkare enn bruttonasjonalproduktet. frå staten i inntektsoppgjeret. Konsum- og investeringsveksten var atter truleg i stor Sommaren 1976 var dei konkurranseutsette næ- monn eit resultat av den ekspansive finans- og ringane hemma av at det internasjonale verdet av kredittpolitikken. krona hadde glidd oppover, og dei greidde berre i Medan produksjonen for alle næringar synte god liten monn å dra nytte av den etter måten sterke vekst frå 1974 til 1977, gjekk bruttoproduktet for konjunkturoppgangen ute som vi då fekk. Serleg industrien ned med nesten 4 prosent. Nedgangen veik vart utviklinga i industriproduksjonen, vurdert skreiv seg serleg frå at norsk industri år for år tapte på bakgrunn av konjunkturutviklinga. Gjennom det delar av marknadene sine til utanlandske konkurren- andre halvåret av 1976 og i dei første månadene tar. Dette tapet hang atter samen med at kroneverdet av 1977 vart konkurranseevna stendig dårlegare. Det gleid oppover og at produktivitetsveksten var veik i er såleis rekna ut at vi for treforedlingsprodukt, desse åra. Dessutan steig lønsnivået i norsk industri malmar, metall og maskinar hadde eit tap av mark- litt sterkare enn for industrien i andre vestlege land. nadsandelar på 10-12 prosent av eksporten frå første Glidinga i kroneverdet og utviklinga i lønene hang halvår 1976 til første halvår 1977. For å gjere elles saman med at oljeverksemda byrja å gje konkurranseevna betre, vart krona skriven ned i to valutainntekter og at den sterke auken i etterspurna- omganger i 1977, nemleg i april og august. Alt i alt den som finans- og kredittpolitikken skapte, førte til førte desse nedskrivingane til at den effektive kursen at lønene gleid oppover i tillegg til den lønsauken på norske kroner gjekk ned med om lag 5 prosent som vart fastlagt ved inntektsoppgjera. gjennom dette året. Nedgangen i sparinga, forverringa av utanriksøko- nomien og svekkinga av konkurranseevna gjorde det naudsynt å leggje om den økonomiske politikken. I VI. Omlegging av politikken 1977-1979 slutten av 1977 og gjennom året 1978 vart det teke ei Framstillinga i avsnitt III—V har gjort det klårt at lang rad rådgjerder for å bringe norsk økonomi på det i åra 1974-1977 vart ført ein finanspolitikk som rett kjøl igjen. Dei viktigaste rådgjerdene var: måtte verke til å auke den innanlandske etterspurna- den sterkt. Under eitt for desse åra auka underskot- —Renteheving, sterk kredittilstramming, serleg for tet før lånetransaksjonar på stats- og trygderekneska- lån til konsumformål, og ei viss tilstramming av pen (etter frådrag for oljeinntekter) med heile 11 framlegget til statsbudsjett for 1978 (desember milliardar kr. Dessutan vart det i fleire år ført ein 1977) sterkt ekspansiv penge- og kredittpolitikk. Dette —Avtale med forretnings- og sparebankane om ei måtte få alvorlege utslag i balansen mellom den streng avgrensing av utlåna til private konsum- innanlandske bruk og produksjon av varer og tenes- formål og kommunale formål, skjerpa vilkår for ter og dermed òg i driftsbalansen andsynes utlandet. avbetalingskjøp, avgrensing av utlånsauken frå Både det offentlege og private konsumet vaks med private finansieringsselskap og ei nedskjering av vel 6 prosent i gjennomsnitt for åra frå 1974 til 1977, summen for innvilging av lån frå Kommunalban- rekna i faste prisar, medan veksten i bruttonasjonal- ken med 10 prosent (januar 1978) produktet var snautt 5 prosent. Det vart altså eit gap —Nedskriving av kroneverdet med 8 prosent innan- mellom veksten i konsum og produksjon av varer og for det europeiske valutasamarbeidet, ny inn- tenester. Mellom veksten i disponibel realinntekt og stramming av statsbudsjettet, tiltak for å avgrense veksten i konsumet vart det eit endå større gap. For kredittilførsla til gjevne rammer, og ein prisstopp landet under eitt vaks den disponible realinntekta som i juni vart avløyst av skjerpa prisregulering berre med snautt 2 prosent i dette tidsromet, fordi (februar 1978) bytehøvet andsynes utlandet vart forverra og netto- —Ei minsking av utlånsrammene for dei ulike overføringane av renter og stønader til utlandet vart gruppene av kredittinstitusjonar som bar i seg ein større. Det vart såleis eit gap mellom konsumvekst ny nedgang i kredittilførsla på 1,5 milliarder kr. og disponibel realinntekt på heile 4 prosent. Dette (april 1978) gapet bar seg at sparinga gjekk sterkt ned. —Prisstopp kombinert med ein stopp for all inntekts- Motstykket til dette i utanriksøkonomien var at vi auke, gjort gjeldande ut året 1979 (september fekk ein auke i underskottet på driftsrekneskapen 1978) andsynes utlandet på nesten 21 milliardar kr. frå 1974 Andre men mindre viktige rådgjerder var: til 1977. I 1977 var dette underskottet nesten 27 milliardar kr. eller 14 prosent av bruttonasjonalpro- —Ei mellombels heving av importavgifta på motor- duktet. Den rekordstore auken i underskottet på vogner og av traktor- og dokumentavgiftene (mai driftsrekneskapen skreiv seg for ein stor del — truleg 1978) om lag halvparten — frå utviklinga i bytehøvet —Heving av folketrygdavgifta med 0,4 prosentpoeng andsynes utlandet og i rente- og stønadsunderskottet, og auke i både satsane og området for elektrisitets- men auken hang og saman med den sterke veksten i avgifta (juni 1978) Sosialøkonomen nr. 5 1981 15 — Halvering av den automatiske høgste lånekvoten dette var den norske arbeidsmarknaden så stram at som bankane hadde i Norges Bank (september reduksjonen av den innanlandske etterspurnaden 1978) kunne gjennomførast så å seie utan uheldige konse- kvensar for sysselsettinga. Alt tidleg i 1978 kom det Vidare vart inntektspolitikken kraftig lagt om. For så eit konjunkturomslag ute, og den oppgangskon- det første skjedde kronenedskrivinga etter at ting- junkturen som då følgde, gjorde nok sitt til å ingane for inntektsoppgjeret våren 1978 hadde kome stimulere sysselsettinga på noko lengre sikt. I 1979 så langt at det vart vanskeleg å ta med verknadene av eller tidleg i 1980 kom det konjunkturomslag i dei nedskrivinga i lønskrava. For det andre vart løns- fleste vestlege land. I Norge byrja ikkje volumet av oppgjeret avgjort ved lønsnemnd. For det tredje vart den tradisjonelle eksporten å gå ned for alvor før i det som før nemnt innført inntektsstopp etter at forste halvår 1980. storparten av inntektsoppgjeret var ferdig. Regjer- Forverringa av bytehøvet heldt fram frå 1977 til inga spelte såleis ikkje lenger med opne kort, men 1978, om enn i mindre monn enn i åra før, men serleg tvang i høg grad gjennom si eiga line i inntekts- som følgje av ein kraftig oppgang i oljeprisane, fekk oppgjeret. vi ei sterk betring i bytehovet frå 1978 til 1979. Dessutan vart det alt hausten 1977 kunngjort ei Underskottet på driftsbalansen andsynes utlandet omlegging av dei selektive støttetiltaka til nærings- vart bortimot 1 milliard kr. storre i 1978 enn tilfelle livet. Formålet med dette var å unngå at desse tiltaka ville ha vorte med same bytehøve som i 1977, medan skulle seinke ei naudsynt omlegging av næringsstruk- det vart om lag 5 milliardar kr. mindre i 1979 enn det turen, verke til å minske kostnadsmedvetet i nærings- ville ha vorte med uendra bytehøve frå året for. (Frå livet og gå ut over ikkje subsidiert kredittilførsle til 1979 til 1980 vart underskottet bortimot 13 milliardar lønsame foretak. Omfanget av denne omlegginga er kr. mindre enn ved uendra bytehøve!) Ein kan såleis vanskeleg å fastslå, men det kan nemnast at rentestø- seie at underskottet gjekk ned med 4 milliardar kr. nadene til lagerlån og likviditetslån til industrien som følgje av utviklinga i bytehøvet frå 1977 til 1979. minka frå om lag 300 mill. kr. i 1977 til om lag 50 I røynda gjekk underskottet på driftsbalansen ned mill. kr. i 1979. Omfanget av andre støttetiltak vart frå 27 milliardar kr. i 1977 til 5 milliardar i 1979, altså derimot auka slik at staten i 1979 framleis gav ein med heile 22 milliardar kr. Dette er 18 milliardar nesten like stor sum i tilskott og lån til industriformål meir enn den nedgangen som skreiv seg frå betre som i 1977. bytehøve andsynes utlandet. Men denne nedgangen Gjennom året 1979 vart kredittpolitikken kan ikkje tilskrivast omlegginga av politikken. Det til i fleire omgangar. Likevel gjekk utlåna frå skjedde nemleg store endringar i dei postane på forretningsbankane og sparebankane opp ein god del driftsbalansen som gjeld oljeutvinning, rørtransport, meir enn føresetnaden var. Statsbankane derimot, oljeboring og sjøfart som vi truleg ville ha fått jamvel som fekk innvilgingsrammene sine sterkt redusert utan politikkomlegging. Nettoresultatet av desse både i 1978 og 1979, auka utlåna sine monaleg endringane vart ein nedgang i driftsunderskottet på mindre enn året for. om lag 18 milliardar kr. Ein del av denne nedgangen Det vart og gjennomført visse finanspolitiske skreiv seg nok frå betringa i bytehøvet. Likevel innstrammingstiltak i 1979, men korkje då eller året tyder desse tala på at storparten av nedgangen i fOr kunne desse tiltaka nøytralisere dei ekspansive underskottet kan tilskrivast andre årsaker enn omleg- tendensane i finanspolitikken. Underskottet før ginga av den økonomiske politikken. Av dette kan lånetransaksjonar (etter frådrag for oljeinntekter) på ein ikkje slutte at omlegginga av politikken ingen rekneskapen for heile den offentlege sektoren verknad fekk. Utan ei omlegging kunne underskottet (staten, kommunane og fylkeskommunane) som i på driftsbalansen i 1979 ha vorte endå større enn det i 1977 synte eit underskott på 4 milliardar kr., hadde i røynda vart. 1979 eit underskott på 12 milliardar kr., dvs. at dette Verknadene av politikkomlegginga på den indre underskottet auka med heile 8 milliardar kr. Finans- balansen er mindre vanskeleg å spore. Både i 1978 og politikken må såleis isolert sett ha verka til å auke 1979 auka bruttonasjonalproduktet med 4,5 prosent etterspurnaden og dermed presset både innanlandsk over året før. Den disponible realinntekta for Norge og i utenriksøkonomien temmeleg sterkt gjennom synte den same auken for tidsromet 1977-1979 under åra 1978 og 1979. eitt. Det private konsumet auka med gjennomsnitt- Når ein skal freiste å dømme om i kva monn leg 2 prosent og det offentlege konsumet med 4,6 omlegginga av den økonomiske politikken frå 1977 til prosent frå 1977 til 1979. Samla konsum auka såleis 1979 verka til å retta opp Norges økonomi, er det monaleg mindre enn nasjonalproduktet og den dis- naudsynt å ta omsyn til konjunkturutviklinga ponible realinntekta. Dette bar i seg at samla sparing utlandet og utviklinga i bytehøvet andsynes utlandet i steig i dette tidsromet. dette tidsromet. Når det gjeld konkurranseevna, kan det nemnast Då omlegginga vart innleidd i slutten av 1977, var at lønskostnadene pr. produsert eining i norsk Vest-Europa inne i ein nedgangskonjunktur utan at industri i hove til dei viktigaste handelspartnarane det enno var teikn til noko omslag oppover. Trass i våre gjekk ned med 5,6 prosent frå 1977 til 1978 og
1 6 Sosialøkonomen nr. 5 1981 med 5,3 prosent frå 1978 til 1979. Men det ser ikkje naudsynt for å nå målet full sysselsetting. Som følgje ut til at industrien greidde å vinne vesentleg større av dette, auka etterspurnaden etter arbeidskraft delar av dei konkurranseutsette marknadene sine i sterkt, og kroneverket gleid oppover. dette tidsromet. Ein verknad av denne politikken vart at produk- Gjennom dei to åra frå utgangen av 1977 til sjonen i heimekonkurrerande verksemder i større utgangen av 1979 må tilstramminga av kredittpolitik- eller mindre monn måtte vike for import av billegare ken, nedskrivinga av kroneverdet og sist, men ikkje produkt og at produksjonen i utekonkurrerande minst, den kombinerte pris- og inntektsstoppen til verksemder meir eller mindre måtte tape i konkur- saman ha verka både til å avgrense det private ransen om arbeidskraft her heime og om vare- og konsumet, minske underskottet i utanriksøkonomien tenestesal i utlandet. Skjerma næringar derimot som og betre konkurranseevna. Men den ekspansive fekk ein stor del av auken i etterspurnaden retta mot finanspolitikken verka i motsett lei på desse tre seg, vann i tevlinga om arbeidskraft ved å betale områda. Nettoverknaden vart klårt positiv når det høgare killer enn konkurranseutsette verksemder. galdt det private konsumet, som vaks monaleg Det kunne dei gjere fordi det var mogleg for dei, men mindre i 1978 og 1979 enn i åra før. Truleg vart ikkje for konkurranseutsette verksemder, å leggje på nettoverknaden positiv på dei to andre områda og. prisane i den grad løner og andre kostnader auka. Verknaden av dette på sysselsettinga vart i tidsromet frå 1974 til 1979 ein auke i talet på sysselsette i VII. I kva monn vart måla nådd? skjerma næringar på heile 190 000 og ein nedgang for Hovudmåla for den økonomiske politikken i 1970- konkurranseutsette næringar på 35 000. Serleg sterkt åra galdt, slik som tidlegare i etterkrigstida, sysselset- auka sysselsettinga i helsestell, utdaningsverksemd ting, økonomisk vekst, produktivitet og prisutvik- og andre tenesteytande næringar. ling. Men det skjedde visse omskifte både i definisjo- Den økonomiske veksten var god i gjennomsnitt nen av einskilde mål og i prioriteringa mellom dei. for 1970-åra, både i nasjonal og internasjonal måle- Tidleg i 1960-åra var om lag 30 000 registrerte stokk. arbeidslause det meste som politisk kunne tolast i dei I tida frå 1969 til 1979 var gjennomsnittet av dei vanskelegaste vintermånadene. Seinare, og serleg i årlege vekstprosentane (veksten over året før) for 1970-åra, vart det ein tendens til å senke denne bruttonasjonalproduktet så høgt som 4,5 prosent. toleransegrensa til om lag 25 000, trass i at vi i Dette talet ligg på høgde med gjennomsnittet for mellomtida hadde hatt ein sterk vekst i samla 1960-åra (4,6 prosent), og det ligg ein god del over sysselsetting. Ei gjeve arbeidsløyse i 1970-åra gav vel gjennomsnittet for tidsromet 1949-1969 (4,1 pro- dessutan uttrykk for ein strammare arbeidsmarknad sent). Tilsvarande tal for tidlegare tidsrom er 2,8 enn i 1950- og 1960-åra etter som mobiliteten var prosent for 1899-1939 og 2,0 prosent for 1865-1899. mindre. I 1970-åra vart det lagt noko mindre vekt på No skal ein ikkje leggje for stor vekt på tiandedelar målet vekst — «god» vart såleis ofte nytta istadenfor ved slike samanlikningar, mellom anna fordi byteh0- «sterk» vekst. Prisstabiliteten vart det og stilt mindre vet andsynes utlandet og nettoutgiftene av renter og sterke krav til enn før — kravet om «stabilt prisnivå» utbyte til utlandet kan ha skifta. Men at veksten i frå den første etterkrigstida vart smått om senn historisk målestokk var god kan det ikkje vere tvil slappa av på, og i 1970-åra vart «moderat prisstiging» om. målet. Ein kan såleis seie at i Norge — i motsetnad til For åra frå 1973 til 1979 var den gjennomsnittlege mange andre land — vart full sysselsetting sterkare veksten i bruttonasjonalproduktet 4,8 prosent, altså prioritert enn for samanlikna med økonomisk vekst høgare enn for dei fire første 1970-åra (4,0 prosent). I og prisstabilitet. Det var jamvel ein tendens til å sjå så måte skil landet vårt seg frå dei fleste andre på sysselsettinga for einskilde næringar og nærings- vestlege land der veksten etter 1973 var ein god del grupper som mål. mindre enn i åra før. Jamvel om vi held oljeutvin- Det skulle ikkje vere naudsynt å syne i detalj at vi ning, rørtransport av og boring etter olje utanfor hadde full sysselsetting i 1970-åra. Talet på sysselset- nasjonalrekneskapen, blir talet for veksten i brutto- te auka sterkare enn nokon gong før i tilsvarande nasjonalproduktet så høgt som 3,4 prosent. For tidsrom, og arbeidsløysa var låg jamvel i dei tre OECD-området var den gjennomsnittlege veksten nedgangsperiodane. Gjennom 1970-åra vart det meir 2,7 prosent for åra frå 1973 til 1979, altså 2,1 og meir klårt at skort på arbeidskraft var eit større prosentpoeng mindre enn for landet vårt, eller 0,7 problem i mange strok av landet enn skort på prosentpoeng mindre når vi held oljeverksemda arbeidsplassar. Dette hang saman med at valu- utanom. Medan det for OECD-området har vorte tainntektene av oljeverksemda gjorde det mogleg å reist spørsmål om kva som gjekk gale med veksten, føre motkonjunkturpolitikk når utviklinga i utlandet er det såleis ingen grunn til å gjere det for Norge når fOrte til svikt i andre valutainntekter. Den sterke det gjeld produksjonsutviklinga for landet som eit auken i statsinntektene frå oljeverksemda i slutten av heile. Norge var eit av nokre få vestlege land som 1970-åra, freista dessutan statsmaktene til å føre ein greidde å motverke det sterke internasjonale tilbake- sers ekspansiv politikk — stort sett meir ekspansiv enn slaget etter oljekrisa i 1973. Over dei 4 åra fram til Sosialøkonomen nr. 5 1981 17 1977 steig volumet av bruttonasjonalproduktet dob- ostagflasjon» slik som mange andre vestlege land, belt så sterkt i Norge som gjennomsnittleg for men berre «inflasjon». For industrien kan uttrykket OECD-landa. «stagflasjon» hove. Denne næringa vart frå 1974 av Heller ikkje produktivitetsutviklinga var dårleg for ståande for ein stendig mindre prosentdel av både alle næringar under eitt. Auken i bruttonasjonalpro- samla bruttoproduksjon og sysselsetting. Dette hang duktet rekna pr. årsverk var såleis i gjennomsnitt for i høg grad saman med at norsk økonomi opplevde ein åra frå 1973 til 1979 så høg som 3,6 prosent mot 3,3 overgang til olje- og tenesteøkonomi. prosent for åra frå 1969 til 1973. Held vi oljeverksem- Jamvel om måla vart langt på veg nådd, kan ein da utanom, blir auken 2,3 prosent i gjennomsnitt for spørje om det ved større eller mindre avvik frå den 1973-1979. politikken som vart fort, kunne ha vore mogleg a) å For industrien derimot var utviklinga annleis. Her nå måla endå betre i 1970-åra og b) å leggje eit betre auka bruttoproduktet pr. årsverk berre med 0,5 grunnlag for politikken i 1980-åra. Dei to siste prosent i volum frå 1973 til 1979, medan auken var avsnitta vil gje eit visst grunnlag for å svare på a), 3,6 prosent frå 1969 til 1973. Frå 1969 av og til og men b) må vi la liggje. med 1974 hadde industrien ein sterk vekst i brutto- produktvolumet samstundes med at sysselsettinga auka frå år til år. Men deretter gjekk bruttoproduk- VIII. Faglege hindringar tet ned i tre av fem år fram til 1979. Sysselsettinga Fagleg sett kan den økonomiske politikken bli gjekk ned frå 378 000 til 366 000 årsverk i dette hindra av ufullkomen teori, dårleg talgrunnlag, ikkje tidsromet. Produktiviteten i industrien (målt med god nok analyse eller uheldig val av verkemiddel. bruttoproduktet pr. årsverk) gjekk opp frå 1973 til Det er vanskeleg å fastslå i kva monn hindringar av 1974, ned frå året før både i 1975 og 1977, auka lite dette slaget gjorde seg gjeldande i 1970-åra, men ein eller ingen ting i 1976 og 1978, og steig på ny med 3,3 freistnad kan ha interesse. prosent frå 1978 til 1979. Denne produktivitetsutvik- linga var klårt dårlegare enn i dei fleste andre Det skortar enno mye på at den økonomiske OECD-land. politikken har ein fullgod teori å byggje på, mellom No har det synt seg i mange vestlege land at anna teorien for utviklinga i prisnivået er det usemje produktiviteten i industrien veks lite når pro- om. Men det er det på kort sikt ikkje noko å gjere duksjonsveksten er liten (Verdoorn's lov). At med. Dei som legg opp politikken må ta den produksjonsveksten i industrien vart negativ i Norge Økonomiske teorien for gjeven. Om denne teorien frå 1974 til 1979 kan skrive seg frå at andre næringar vart godt nok utnytta under opplegget av økonomisk stod sterkare enn industrien i konkurransen om politikk i 1970-åra, er ei anna sak, nemleg eit arbeidskraft, og at det var skort på arbeidskraft som spørsmål om analysen var god nok, og det vil bli fØlgje av ein sers sterk auke i etterspurnaden etter drøfta seinare. Men det bør nemnast alt no at når varer og tenester. I konkurranseutsett industri vart kampen mot prisstiginga serleg frå og med 1974 etter produksjonsveksten dessuten hemma av auka krone- mi meining vart fort for einsidig på kostnadsfronten, verde fram til 1977. Andre faktorar, mellom anna dei kan grunnen til det vere at statsmaktene bygde på ein selektive støttetiltaka, kan og ha spela ei rolle, og prisnivåteori som ikkje tek nok omsyn til prisverkna- verknadene av slike faktorar kan bli større på lengre den av auka etterspurnad. sikt. Talgrunnlaget for den økonomiske politikken var Målet moderat prisstiging vart langt frå nådd i etter mi meining ålment sett betre i 1970-åra enn 1970-åra. Nasjonalrekneskapen syner ei årleg pris- nokon gong tidlegare. Men diverre skjedde det kring stiging for det private konsumet på frå 6 til 12 prosent 1970 to tilbakesteg som vi enno ikkje har kome over for tidsromet 1970 til 1978. For året 1979, då vi hadde heilt. Det eine var at vi ved omlegginga frå omset- både pris- og lønsstopp, var talet 5 prosent, men nadsskatt til meirverdiskatt mista det administrative dette låge talet bar i seg at ein del prisstiging vart grunnlaget for ein etter måten god indeks over utsett til åra etterpå. Prisutviklinga var heller ikkje detaljomsetnaden. Det andre var tapet av ein god i historisk og internasjonal målestokk. Mellom månadsstatistikk over sysselsettinga som gav detal- dei vestlege land var det nok eit snautt fleirtal som jerte næringsopplysningar om dei sysselsette i kvar hadde sterkare prisstiging enn Norge, men prisstigin- kommune i landet. Dette tapet skjedde ved innlem- ga her i landet var på nivå med den gjennomsnittlege minga av sjuketrygda i folketrygda då det vart prisstiginga i OECD-landa. Endå om det kan hevdast avskaffa administrative rutinar som var naudsynte for at inntektspolitikken bremsa på lønsauken ved dei å kunne framstille ein slik statistikk. For nasjonalrek- kombinerte oppgjera, vart gjerne lønsglidinga neskapen forte det første tilbakeslaget til at førebels etterpå sterk, ikkje minst som følgje av den ekspan- overslag over privat konsum måtte bli vesentleg sive finanspolitikken som desse oppgjera bar i seg. dårlegare enn for. Det andre tilbakeslaget gjekk ut Likevel må ein kunne seie at hovudmåla for den over kvaliteten av både årsverkstala og mange av dei økonomiske politikken langt på veg vart nådd i andre overslag i nasjonalrekneskapen som bygde 1970-åra. For landet under eitt hadde vi ikkje meir eller mindre på sysselsettingsstatistikken. For
18 Sosialøkonomen nr. 5 1981 konjunkturanalysen var dei to tilbakeslaga endå på overslag over veksten i produktiviteten som skulle alvorlegare då det her dreide seg om tap av to viktige syne seg å vere for høge. Av desse grunnane vart det konjunkturindikatorar. konkludert med at budsjettopplegget var forsvarleg Det har vorte hevda at tapet av månadsstatistikken trass i at det bar i seg ein større samla etterspurnad over sysselsettinga gjorde det vanskeleg å fastslå kor enn naudsynt for å få til full sysselsetting. Etterpå sterkt sysselsettinga auka i 1970-åra og at dette fekk skulle det i alle år syne seg at arbeidsløysa vart statsmaktene til å føre ein meir ekspansiv finans- og mindre og at sysselsettinga auka meir enn rekna med. kredittpolitikk enn dei elles ville ha gjort. Utan tal Auken i sysselsettinga galdt serleg kvinner som gjekk for veksten i sysselsettinga, både for einskilde kom- over frå ubetalt arbeid i heimen til betalt arbeid i munar og for landet under eitt, vart det kan hende næringslivet. vanskelegare enn før å stå imot krav om auka utgifter Spesielt ser det ut til at sysselsettingsverknaden av til sysselsettingstiltak. Men framleis hadde vi ein ein konjunkturoppgang ute tidt vart undervurdert og månadsstatistikk over registrerte arbeidslause som at sysselsettingsverknaden av ein konjunkturnedgang gav detaljerte tal for kvart arbeidskontorområde, og gjerne vart overvurdert. Ein nedgangskonjunktur i frå og med 1972 fekk vi kvartalsvise utvalsunders0- utlandet motiverte difor gjerne mottiltak her heime i kingar som gav sysselsettingstal for landet som eit sterkare grad enn ein oppgangskonjunktur. Det er eit heile med brukbare opplysningar om sysselsettinga i sermerke ved norsk konjunkturpolitikk i 1970-åra at ulike næringar. Det er difor vanskeleg å skjøne at namnet «Motkonjunkturpolitikk» berre vart nytta tapet av sysselsettingsstatistikken kan ha fort til ei for om ekspansive rådgjerder under eit tilbakeslag og ekspansiv regulering av etterspurnaden. ikkje om kontraktive tiltak under ein oppgangs- Då den statlege medverknaden i inntektsoppgjeret konjunktur. våren 1974 vart lagt opp, låg det føre førebels tal for Prognosane over konjunkturutviklinga i utlandet konsumveksten i dei to føregåande åra som seinare spela ei viktig rolle for opplegget av budsjett- og skulle syne seg å vere om lag eit prosentpoeng for kredittpolitikken. Nasjonalbudsjettpublikasjonane låge. Dette kan ha verka med til at staten i røynda gav stort sett gode prognosar for dei ålmenne finansierte ein vesentleg del av auken i dei private utviklingstendensane i utlandet i det komande året. disponible realinntektene og dermed til at auken i Men som det framgår av avsnitt II—VI, vart ikkje alle etterspurnaden vart for stor. konjunkturomslag i 1970-åra rekna med føreåt. Elles vil det alltid vere eit problem for konjunktur- Utviklinga i bytehøvet andsynes utlandet og i kon- politikken at utarbeidinga av statistikk må slepe meir kurranseevna vart det heller ikkje laga gode prog- eller mindre etter hendingane, at det må ta tid etter nosar for. Den sterke forverringa av bytehøvet i åra at statistikken ligg føre før det blir klårt om nye 1975-1978 vart såleis undervurdert med frå 1,5 til 0,8 tendensar har byrja å gjere seg gjeldande, og at vi prosentpoeng, og det bar i seg at auken i den dessutan må ha eit etterslep mellom fastslåing av nye disponible realinntekta vart tilsvarande overvurdert i tendensar som krev konjunkturpolitisk handling og desse åra. Då så bytehøvet i 1979 vart sterkt betra, gjennomføringa av slike handlingar både politisk og vart betringa undervurdert med heile 4,5 prosentpo- administrativt. Slike etterslep kan føre til at hand- eng. Overvurderinga kan ha verka med til at staten lingane motverkar det konjunkturpolitiske formålet gav for mye ved inntektsoppgjera. Undervurderinga sitt. Eit døme på dette har vi frå 1976 då nye derimot førte snautt til at staten gav for lite. ekspansive tiltak vart gjennomført trass i at konjunk- Forverringa av konkurranseevna i åra 1973-1977 vart turnedgangen ute frå 1974 hadde slege om i oppgang og undervurdert. Først ved opplegget av nasjonal- så tidleg som hausten 1975. budsjettet for 1975 vart det som vi har sett, peika på at det var naudsynt å få til betre konkurranseevne. Dei viktigaste hindringane for ein betre politikk Denne undervurderinga var truleg ein av grunnane til har elles truleg korkje vore ufullkomen teori eller at dei selektive støttetiltaka vart seint avvikla og at dårleg talgrunnlag, men for veik analyse og prog- kroneverdet fekk gli oppover lengre enn elles kunne nose. Det er lett å nemne dOme på det frå 1970-åra. ha vorte tilfelle. Etter mi meining gjorde det seg såleis gjeldande Prognosane for utviklinga av eksporten var heller ein tendens til å undervurdere sysselsettingsverkna- ikkje alltid vellukka. Auken i eksporten av varer og den — og som før nemnt prisnivåverknaden — av ein tenester frå 1974 til 1975 vart som vi har sett, gjeven auke i etterspurnaden etter varer og tenester. overvurdert med 6,2 prosentpoeng hausten 1974 og Til overslag over sysselsettingsverknaden vart mel- med 4,5 prosentpoeng våren 1975. Men trass i denne lom anna den numeriske modellen MODIS nytta. I overvurderinga vart finans- og kredittpolitikken for ein del stortingsmeldingar om nasjonalbudsjettet frå ekspansiv. 1970-åra er det gjort greie for korleis ein ved hjelp av denne modellen analyserte verknaden av endringar i Valet av verkemiddel for den økonomiske politik- statsbudsjettet på etterspurnaden. Desse utgreiinga- ken blir vel oftast teke på både fagleg og politisk ne syner at ein såg bort frå at det i basisåret rådde eit grunnlag. Her skal vi drøfte kor fagleg formålstenleg ettersposelsoverskott, og dessutan bygde analysane valet av ein del verkemiddel for Motkonjunkturpoli- Sosialøkonomen nr. 5 1 981 19 tikken var. Spørsmålet om i kva monn valet vart teke Eit sermerke ved norsk økonomisk politikk i på politisk grunnlag skal vi kome tilbake til i neste etterkrigstida, jamført med politikken i andre vestle- avsnitt. ge land, er at prisane i stor monn har vorte direkte Motkonjunkturpolitikken tok sikte på å bruke fastlagte av statsmaktene, medan løner og andre arbeidsmarknadstiltak og selektive tiltak andsynes inntekter har vorte fastlagte av marknaden og mark- næringslivet kombinert med ei stram regulering av nadsorganisasjonane. Så høg sysselsetting som stats- etterspurnaden for a) å halde produksjon og syssel- maktene ønska å ha i 1970-åra, vart nok prisstiginga setting oppe og b) å kunne løyse serlege næringspoli- mindre med enn utan prisregulering. Likevel synte tiske og distriktspolitiske problem som etter kvart det seg gong på gong at innføringa av prisstopp utan reiste seg etter det kraftige konjunkturtilbakeslaget i inntektsstopp ikkje kunne hindre prisnivået i å stige utlandet frå 1973 av. Men så mange og utgiftskrev- temmeleg sterkt. I 1978-79 fekk vi ein demonstrasjon jande som desse tiltaka vart, så sterk auke i etter- äv kor mye mindre prisstiginga kan bli, iallfall spurnaden — og til dels nedgang i produksjonen — som mellombels, når ein prisstopp blir kopla saman med dei sosiale reformane i 1970-åra bar i seg, og så mye ein inntektsstopp. Men heller ikkje ei slik kopling — som dei offentlege budsjett vart svekka av inntekts- som må bli kortvarig — kan på lengre sikt hindre at oppgj era og av andre grunnar, kunne ikkje etter- prisane stig sterkt dersom gapet mellom etterspurnad spurnaden bli stramt nok regulert. Vi fekk difor ei og tilbod er for stort. Prisutviklinga etter 1980 har overdosering av ekspansjon i reguleringa av etter- demonstrert det. Derimot vil ein truleg utan både spurnaden. prisstopp og inntektsstopp kunne få til ei moderat prisstiging ved hjelp av kombinerte inntektsoppgjer, Vidare vart korkje arbeidsmarknadstiltaka eller såframt gapet mellom etterspurnad og tilbod blir dei selektive tiltak avvikla eller minska vesentleg i gjort lite nok, først og fremst ved at det blir fort ein dosering under dei to oppgangskonjunkturane som vi tilstrekkeleg stram finans- og kredittpolitikk. hadde i utlandet i 1975-77 og 1978-80. Korkje desse Den milde tilstramminga av kredittpolitikken som eller andre konjunkturpolitiske verkemiddel vart byrja i 1976, galdt i liten monn statsbankane, og reversert i sterk nok grad i desse tidsroma. Ein grunn jamvel den sterkare tilstramminga frå 1977 av galdt til dette var bruken av verkemiddel som administra- for statsbankane berre innvilgingsrammene. Dette kort tivt er vanskeleg eller umogeleg å reversere på fOrte til eit radikalt omskifte i utlånsstrukturen slik at nok tid, som til dørnes utlån frå statsbankane. Ein utlån frå statsbankane utgjorde ein stendig større del annan grunn var valet av verkemiddel som det er av den totale kredittilførsla. Dette stimulerte truleg politisk vanskeleg å reversere, som til dømes bygging til investeringar for mindre lønsame formål etter som av nye vegar i strok med sysselsettingsproblem. renta for statsbankkreditten vart fastlagt av staten på Jamvel under høgkonjunkturen i 1979 var over eit lågare nivå enn rentesatsane for storparten av 10 000 sysselsett i såkalla ekstraordinære sysselset- kreditten elles. Uendra innvilgingsrammer for stats- for tingstiltak. Ein tredje grunn var at føresetnaden bankane etter 1977 forte etter kvart til at den årlege bruken av visse verkemiddel svikta utan at konse- utlånsauken deira vart minska frå 20 prosent til 10 kvensen av det vart teken. Det galdt til domes tiltaka prosent, men framleis ligg rentesatsane for slike lån for å gjere lageropplegg og skipsopplegg mogleg. Så vesentleg lågare enn rentesatsane på annan kreditt. lenge som ein trudde at avsetnadsproblema ville bli kortvarige, kunne det hevdast at desse tiltaka var formålstenlege, men som vi har sett, heldt bruken av IX. Politiske hindringar dei fram etter at konjunkturoppgangen ute tok til i I avsnitt VIII er det drøfta ein del val av 1975 og jamvel i fleire år etterpå. verkemiddel som fagleg vurdert var uheldig. Her skal På kort sikt forte arbeidsmarknadstiltak og dei vi kort freiste å svare på spørsmålet om i kva monn selektive tiltaka til at tusenvis av sysselsette slapp å ta desse vala var politisk motiverte. Det seier seg sjølv anna arbeid eller å gå arbeidslause. Dessutan heldt at ein slik freistnad må bli spekulativ. nok dei verksemdene som fekk støtte, stort sett ved Den for ekspansive finanspolitikken som vart ført lag ein større produksjon enn elles mogleg. Utan heilt frå 1974 til utgangen av 1979, var utan tvil det slike tiltak ville vi ha fått innskrenkingar i eller viktigaste hindret for at måla vekst og prisstabilitet nedleggingar av desse verksemdene. Men dette ville kunne bli betre nådd, og dette hindret var først og ha frigjort arbeidskraft som truleg for ein stor del fremst politisk. Både dei utgifW(revjande reformane, kunne ha funne sysselsetting i lønsame verksemder dei kombinerte inntektsoppgjera, Motkonjunkturpo- slik at produksjonen og produktiviteten der kunne ha litikken og andre tiltak som kravde stor utgiftsauke auka sterkare. Ved dette alternativet ville vi kan for det offentlege, var det stort sett politisk semje om hende ha fått noko større arbeidsløyse på kort sikt, i Stortinget. Det var først og fremst auken i skat- men bruttonasjonalproduktet ville ha auka meir på teinntektene det stod politisk strid om, men politisk lang sikt, serleg fordi produktiviteten i industrien vilje til å stramme til finanspolitikken ved hardare ville ha auka sterkare, iallfall over eit så langt tidsrom skattlegging var det heller ikkje. Det kan elles vere som 1974-1979. tvil om vi kunne ha fått sterkare vekst og mindre
20 Sosialøkonomen nr. 5 1981 prisstiging ved hjelp av høgare skattar. Dette kunne i viss monn spreidde seg horisontalt til andre nærin- truleg ha vorte oppnådd berre såframt ein god del av gar og ved at vi fekk lønsgliding som følgje av den dei tiltaka som førte til større offentlege utgifter ikkje sterke auken i innanlandsk etterspurnad etter varer hadde vorte sett i verk eller hadde vorte nytta i og tenester. Dette verka til å minske konkurranseev- mindre monn. na i dei konkurranseutsette næringane. For det tredje Dei store valutainntektene og statsinntektene av fOrte auken i valutainntektene til at verdet av krona oljeverksemda som vi kunne vente å få frå 1974 av, glei oppover i dei første åra etter at oljeeksporten var truleg den viktigaste einskildårsaka til ekspansiv byrja. Dette gjekk endå sterkare ut over overdosering. Valutainntektene av oljeverksemda konkurranseevna enn lønsauken. Svekkinga av kon- var som vi har sett, ein av grunnane til at staten fann kurranseevna var atter, som før nemnt, ein av det forsvarleg å finansiere ein del av inntektsauken grunnane til at dei selektive tiltaka vart så mange og ved inntektsoppgjera frå og med våren 1974, og dei så utgiftskrevjande. På desse måtane vart veksten i store statsinntektene freista til auka offentlege utgif- produksjonen indirekte hindra, først og fremst av ter for ei lang rad med andre formål. Om det var politiske grunnar. politikarane som let seg freiste til ein for ekspansiv Når auken i utlåna frå statsbankane vart etter politikk for å vinne veljarar eller om det var måten sers sterk, var det nok først og fremst av veljarane som let seg freiste til å reise for sterke krav politiske grunnar. Røynslene har synt at det er om utgiftsauke, er eit anna spørsmål som vi ikkje skal vanskeleg å stå imot krav om auka utlån frå desse gå inn på. bankane så lenge etterspurnaden etter doi blir Verknadene av oljeverksemda på veksten i dei stimulert av at rentesatsane er lågare enn for andre offentlege utgiftene forsterka seg sjølv på fleire utlån. Styringa av kredittilførsla frå dei andre kreditt- måtar. For det første førte auken i veksten av både institusjonane vart og lenge hindra av at rentesatsane privat og offentleg konsum til at omskiftet i sysselset- i stor monn var fastlåste — like eins som for tingsstrukturen frå vareproduserande til tenesteytan- statsbankane først og fremst av politiske grunnar. Så de næringar vart større. Då statsmaktene freista å stort som overskottsetterspurnaden etter kreditt vart motverke sysselsettingsnedgangen i konkurran- som følgje av dette, synte det seg gong på gong at seutsett vareproduksjon ved hjelp av selektive tiltak, kredittilførsla vart større enn tilsikta. førte dette til at etterspurnaden etter varer og Til slutt kan det vere grunn til å nemne at det i tenester auka endå meir i høve til produksjonen. 1975, 1977 og 1979 ikkje vart gjennomført vesentlege Indirekte førte dette truleg til at det vart endå tilstrammingstiltak i tida før valet i desse åra. vanskelegare for lønsame konkurranseutsette verk- Tilstrammingane kom i 1976 som ikkje var valår, og semder å skaffe seg den arbeidskrafta som dei måtte både i 1977 og 1979 kom dei etter valet. Dette reiser ha for å halde ved lag eller auke produksjonen sin. spørsmålet om det er mogleg å fore ein formålstenleg For det andre forte oljeverksemda til større løns- konjunkturpolitikk dersom upopulære rådgjerder auke, både ved at dei høge lønene i denne verksemda ikkje let seg ta i storparten av eit valår.
Langtidsprogrammet 1982-1985. Forts. fra side 9. ballene kastes over til en skattekommisjon som på periode kapittel 1 i langtidsprogrammet. Med skifte fritt grunnlag skal vurdere hele systemet. av regjeringer fortonte det seg neppe som naturlig at Gerhardsens langtidsprogrammer la alle sammen denne praksisen skulle fortsette. Men heller ikke stor vekt på en gjennomføringsrapport for det Arbeiderpartiregjeringen har altså valgt å gå tilbake foregående langtidsprogram. I sin tid utgjorde det til Gerhardsens-regjeringens praksis på dette punkt. politiske og økonomiske regnskapet for foregående
Sosialøkonomen nr. 5 1981 21 Portrett: Universitetslektor Hilde Bojer Diskusjonen om konkurranse- evnen er blitt helt uinteressant
I E U E Ø . E O
Motstanden fra Norges Industriforbund mot å bruke oljeinntekter innenlands er ikke annet enn en gigantisk subsidiering av norsk industri på bekostning av levestandarden for hele det norske folk. Det er mange grunner til at vi bor opprettholde en industri i Norge. Men On behov for utenlandsk valuta er ikke blant disse. Derfor er egentlig konkurranseevnediskusjonen nå helt uinteressant. Det er universitetslektor Hilde Bojer ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo som kommer med disse synspunktene i et intervju med «Sosialøkonomen».
— Jeg godtar ikke at det finnes noen «gjengs oppfatning» blant økonomer av den aktuelle økono- miske situasjon. Det fester seg lett et slikt inntrykk fordi så få økonomer deltar i den økonomisk- politiske debatten. «Alle økonomer mener» blir synonymt med at Hermod Skånland, Egil Bakke og Odd Aukrust mener. Økonomene kan nok ha en felles oppfatning av visse realøkonomiske sammenhenger, men vi tolker ofte situasjonen forskjellig og har ulike politiske holdninger. Politikere og journalister deler øko- nomene i to grupper: økonomer de er enige med, er fagmenn (med strek under menn) som vet hva som bør gjøres og ikke gjøres. De andre økonomene er livsfjerne skrivebordsteoretikere. —På hvilke punkter har du vært uenig i den såkalte «gjengse oppfatning» blant økonomene? —Et eksempel er de innstrammingstiltakene som ble innført i 1977-78. Det er ikke slik at det var enighet blant alle økonomer om at dette var en riktig politikk. Det var bl.a. sterkt delte meninger om hvor alvorlig økningen i utlandsgjelden var. I de miljøer der jeg ferdes, var det tvert imot en «gjengs oppfatning» at den nesten hysteriske redsel for utenlandsgjelden mange viste, var sterkt overdrevet. Selv om denne innstrammingen kom før de siste Økningene i oljeprisene, visste vi at oljeinntektene Hilde Bojer tok sosialøkonomisk embetseksamen i ville komme. Behovet for å skaffe seg et driftsover- 1965. Hun var vitenskapelig assistent ved Sosialøko- skudd overfor utlandet var ikke på langt nær så nomisk institutt på Universitetet i Oslo til 1968 da hun dramatisk som mange hevdet. begynte i Statistisk Sentralbyrå. I 1972 ble hun ansatt Innstrammingspolitikken fate til en fordobling av som universitetslektor ved Sosialøkonomisk institutt arbeidsledigheten. Dette er i seg selv begrunnelse der hun siden har arbeidet. nok til å være uenig. Bojer er nå nestleder i Sosialistisk Venstreparti. —Hva mener du burde vært alternativet? Denne stillingen ble hun valgt til i 1979. Hun har også —Jeg mener først og fremst at man burde sett på hatt andre tillitsverv i SV og representerte partiet i Oslo handelspolitikken dersom problemet var underskud- Bystyre i perioden 1971-1975. det i utenriksøkonomien. En devaluering var ønskelig,
22 Sosialøkonomen nr. 5 1981 og vi burde fått visse importrestriksjoner, men jeg holdes oppe i en økonomisk verdenskrise som er noe usikker på hvor langt man kunne og burde gått formodentlig vil vare i mange år, innebærer denne på dette området når det gjelder helt kortsiktige og type resonnementer at man godtar en varig økning av umiddelbare tiltak. På lengre sikt er jeg imidlertid arbeidsledigheten. Så lenge vi skal konkurrere i et enig med professor Leif Johansen i at vi bør ta sikte frihandelsmarked hvor det er svak vekst og de fleste på å regulere vår utenrikshandel gjennom langsiktige land driver en deflasjonspolitikk, må det bli re- handelsavtaler med våre handelspartnere. sultatet. —Er du dermed tilfreds med de tiltak som er —Problemet med konkurranseevnen er kanskje gjennomført for å beskytte norsk teko-produksjon? forholdsvis ubetydelig? —Den generelle oppfatning er gjerne at det er — Med de fremtidige inntekter vi kan regne med fra lavprisimporten som er hovedproblemet for norsk oljevirksomheten, vil ikke lenger hensynet til å skaffe teko-industri. Men omkring 80 prosent av vår import tilstrekkelige valutainntekter være noen grunn til at av teko-varer kommer fra landene innen EF og vi skal opprettholde konkurranseutsatt industri i EFTA. Det kan ikke være de 20 prosentene som samme omfang som tidligere. I en slik situasjon kommer fra andre land som knekker den norske mener jeg at problemet med konkurranseevnen teko-industrien, selv om utviklingslandenes produk- egentlig burde være uinteressant. sjon nok kan bli et problem på lengre sikt. Men nå I de siste to år har vi hatt en betydelig bedring i begrenser vi importen fra utviklingslandene fordi det konkurranseevnen. Bedringen i konkurranseevnen er der vi kan tillate oss å gjøre det. avspeiler seg i en dramatisk omfordeling fra lønns- —Men du er i utgangspunktet enig i at det er inntekter til driftsresultat, eller eierinntekter som ønskelig å beskytte innenlandsk produksjon? det het før. Selv om mye av dette skyldes oljevirk- —Ja, jeg tror at det velferdstap man vil få ved ikke somheten, kan ikke den forklare på langt nær alt. å beskytte den innenlandske produksjonen vil være Norges samlede realdisponible inntekt har steget større enn det vi kan vinne ved en frihandelsløsning. med 20 prosent på disse to årene. For lønnstakere Det kan være fristende å se tilbake på den debatt vi har det derimot ikke vært noen særlig økning i hadde i 1960-årene om vår handelspolitikk og forhol- disponibel realinntekt. det til utviklingslandene. Da var det ikke vanskelig å I en slik situasjon finner jeg det som sosialist komme til den prinsipielle konklusjon at det repre- naturlig å kritisere lønnsstopp og samordnede inn- senterer en fornuftig arbeidsfordeling at utviklings- tektsoppgjør. Ut fra hensynet til utekonkurrerende landene økte sin produksjon av teko-varer, mens de industri som sysselsetter 4-5 prosent av alle lønnsta- etablerte industrilandene, deriblant Norge, trappet kere, har man gått til drastiske inngrep i de faglige ned sin virksomhet på denne sektoren. På lengre sikt rettigheter til alle landets lønnstakere. For å påvirke ville dette føre til større import fra utviklingsland til lønnsutviklingen for disse 4-5 prosentene har man Norge. fOrt en politikk som bl. a. har gitt en sterk økning i Med litt bedre styring over industri- og handelspo- driftsresultatene i de skjermede næringer. Dette litikken i løpet av de nesten 20 år som siden er gått, mener jeg må være galt. kunne den nedlegging av arbeidsplasser i teko- Fagbevegelsens virksomhet omfatter langt mer enn bransjen som har foregått, skjedd langsommere og lønninger. Fagbevegelsen skal organisere arbeider- med mindre velferdstap totalt sett og kanskje til og klassen her i landet i videste forstand. Ved å gripe inn med kommet u-land til gode. for å begrense fagbevegelsens salgskraft i lønnsfor- —Når du sier full sysselsetting, så mener du altså handlinger, så tar man også våpen ut av hendene på full sysselsetting helt bokstavelig? den når det gjelder en rekke andre viktige saker og —Jeg mener det samme med full sysselsetting som bidrar dermed til å undergrave hele arbeiderklassen. det alle mente før 1977. Det er påfallende hvordan —Men ligger det ikke en motsetning her mellom man har lagt om språkbruken i offentlige dokumen- den frie forhandlingsrett og (brisket om en sterkere ter. Mens det før het at man skulle «sikre den fulle sentral styring f.eks. når det gjelder inntektsforde- sysselsetting», bruker man nå formuleringer som at lingen? «vi må unngå massearbeidsløshet». —Ser du noen motsetning mellom en politikk som —Det er klart det er nødvendig med en avveiing skal sikre sysselsettingen på kort sikt, og det å unngå her. Tradisjonelt har jo skattesystemet vært brukt for arbeidsledighet på lengre sikt? å rette opp skjevheter i inntektsfordelingen. Ved det —Jeg har egentlig aldri helt skjønt tankegangen om siste budsjettet gjorde man imidlertid det motsatte. denne motsetningen mellom sysselsetting på lang og Lønnsoppgjøret skal rette opp skjevhetene i skatte- på kort sikt. Man mener tydeligvis at en stram politikken. politikk som på kort sikt kan gi en økning i Jeg mener også at det går an å bruke skattesyste- ledigheten, skal dempe kostnadsveksten og sikre met for å få til lønnsmessig utjevning. Dette kan konkurranseevnen slik at man kan opprettholde enten skje gjennom en eller annen form for lavlønns- sysselsettingen på lang sikt. Men dersom man tar fond eller gjennom endringer i bedriftsbeskatningen, hensyn til hva som skal til for at vår eksport kan f.eks. i arbeidsgiveravgiften.
Sosialokonomen nr. 5 1981 23 Det viser seg å være en klar sammenheng mellom —Vi må få selektive tiltak som brukes planmessig. faktorer som høyt lønnsnivå, høy kapitalintensitet og Slike tiltak kom i vanry på slutten av 1970-årene fordi sterkt innslag av mannlige sysselsatte i de enkelte de ble satt inn for sent til at de kriserammede næringer. Likevel skattlegges bruk av arbeidskraft bedrifter kunne reddes. sterkere enn bruk av kapital, og det går ut over —Hvor ender så SV opp når det gjelder valg av lønningene i arbeidsintensive næringer. utvinningstempo ut fra disse resonnementene? Her ligger et dillemma: Avveiningene mellom —SV mener at inntektene fra en produksjon på ca. lønnsutjevning på den ene side og ønsket om økt 50 millioner tonn oljeekvivalenter er omtrent passe. produktivitet og sterkere kapitalintensitet på den Denne konklusjonen bygger grovt sett på det at vi i andre. Hvis vi er villig til å godta lavere vekst i år vil bruke omtrent inntektene av en slik produk- produktiviteten, vil vi kunne gå lenger når det gjelder sjon. Dette vil ikke gi oss full sysselsetting så derfor omfordeling av inntekter. Personlig ser jeg en slik vil det ikke være hensiktsmessig med en lavere omfordeling som viktigere enn øket produktivitet og produksjon. Med stigende realpriser på olje- og gass sterkere økonomisk vekst. og skjerpet beskatning av oljeselskapene vil inntekte- — Hvordan bør vi best håndtere våre oljeinntekter i ne fra en produksjon på 50 millioner tonn øke etter de kommende år? hvert og dermed gi grunnlag for en viss oppgang i den — I diskusjonen om det vil være nødvendig å bygge samlede etterspørsel. ned tallet på arbeidsplasser i industrien, er det et Hvis man dessuten har det politiske utgangspunkt viktig poeng som bør komme sterkere fram. Det er at den samlede levestandard ikke behøver å øke noe realøkonomisk mulig å bygge ut en del arbeidsplasser særlig og hvis man i stedet satser på å løse de av den type som vil komme ved bruk av oljeinntekte- fordelingsproblemer vi fortsatt står overfor, mener vi ne til å bygge ut fellesgoder, uten å trekke arbeids- at dette kan være et passende produksjonstak. kraft fra den tradisjonelle industrien. —Men hvis de tiltak du har antydet ovenfor virker Dette kan gjøres ved at yrkesaktiviteten blant gifte som planlagt, hva skulle da være til hinder for at kvinner fortsetter å øke slik den har gjort de siste årsproduksjonen ble satt til f.eks. 90 millioner tonn? årene. Denne økningen har vesentlig dreiet seg om Ville det ikke være lettere å løse fordelingsprobleme- deltidsjobber. Ved at forholdene legges bedre til ne hvis man har en sterkere inntektsvekst? rette, f.eks. ved utbygging av barnehager, vil nok Høy økonomisk vekst løser ingen fordelingsprob- mange av disse ønske å utvide sin arbeidstid til lem. Man vil bare lettere kunne omgå dem fordi det heltidsstillinger, og det er fortsatt mange kvinner som alltid vil være litt til alle. Men så må det også stadig ønsker, men ikke får, lønnet arbeide. bli litt mer neste år. Problemene blir hele tiden Det er særlig to politiske grupperinger som ikke ser skjøvet fremover i tid. Det er dette som etter min ut til å ha særlige problemer med å gå inn for økt mening har vært grunnlaget for Arbeiderpartiets bruk av oljepenger. Den ene er de rendyrkede politikk i hele etterkrigstiden. Når veksten nå uteblir, markedsøkonomer som ikke finner det optimalt i skaper dette store ideologiske problemer for partiet. global sammenheng at man i et land som Norge både Dessuten mener jeg at selv om vi ennå ikke har skal ha enorme oljeinntekter og en industri som er nådd den realøkonomiske grensen for bruken av konkurransedyktig på de internasjonale markeder. oljeinntekter innenlands, så finnes det en slik øvre Den andre gruppen er de som ikke er så opptatt av grense. Den avhenger av hvor mange nye som kan konkurranseevnen, og som er villig til å bruke trekkes inn i arbeidsstyrken. Utvinningstakten må selektive støttetiltak for å opprettholde industrien i også begrenses ut fra hensyn til sikkerhet og miljø. det omfang man ønsker. — Innebærer det noen problemer å kombinere Problemene oppstår spesielt for dem som ønsker å rollene som sosialøkonom og politiker? beholde markedsøkonomien og samtidig vil opprett- —Jeg har aldri sett det som noe problem. Det er holde en konkurransedyktig norsk industri. Disse like store forskjeller blant økonomene som i de fleste ender opp med følgende absurditet: Hvis staten andre grupper. Men økonomer er ofte for forsiktig betaler et par milliarder kroner i året i støttetiltak for med å uttale seg fordi man er redd for å bli grepet i å unngå omstillinger, betraktes det som subsidiering feilresonnementer. økonomene bør ta mer ansvar, som er kostbar for samfunnet og som bør unngås. delta i debatten og være litt mindre redd for å dumme Men dersom det norske folk samlet må gi avkall på seg ut overfor kolleger. Som faggruppe har sosial- en inntekt på ca. 20 milliarder kroner årlig av hensyn økonomene en sentral posisjon med innflytelse og til de samme industribedrifter, da kalles dette tilret- ikke ubetydelig makt i det norske samfunnsliv. På teleggelse av rammebetingelser og betraktes som bra denne bakgrunn er deres redsel for å blottstille sine for oss alle sammen. politiske oppfatninger enda farligere , sier universi- — Betyr dette at du ønsker økt bruk av selektive tetslektor Hilde Bojer. støttetiltak?
24 Sosialokonomen nr. 5 1981 DEBATT
Av Norsk penge- og r nd r h kredittpolitikk r . n h i historisk perspektiv
Økonomers interesse for historie synes å vise et spørsmål, som altså poengterer at økonomene også bestemt monster. I økonomisk gode og stabile tider på denne tiden var rentepolitikkens egentlige arki- hvor politikk og teori ikke blir utsatt for de store tekter, er i og for seg i samsvar med vanlige påkjenninger, er interessen heller laber. I mer forestillinger om norske økonomers syn og innflyt- urolige tider trekkes derimot historien inn på flere else i etterkrigstiden. Vi vil imidlertid spørre om måter og særlig av talsmenn for ny teori og politikk. dette ikke er en forestilling som har festnet seg fordi Argumentasjonen for endring søkes i den nære det ennå ikke er foretatt noen systematisk og fortid, som i praksis har vist at den rådende teori detaljert analyse av hva økonomer og politikere ikke har livets rett. Og den nye teori settes som egentlig mente om rentepolitikken i denne viktige regel i skarp kontrast til den gamle. omstillingsfasen i den økonomiske politikk. NSF's høstkonferanse i fjor host om penge- og Vi har heller ikke en slik analyse å støtte oss til, kredittpolitikken bekreftet på mange måter dette men vil her forsøke et lite skritt i denne retning og mOnster. Det historiske perspektiv var et gjennom- antyde at bildet neppe er så enkelt som Steigum gir gangstema under konferansen som i stor grad var inntrykk av. preget av penge- og kredittpolitisk oppbruddsstem- Tilsynelatende er Penge- og finansrådets innstilling ning. Det mest utpregede innslag av denne art var en god kilde til å besvare spørsmålet om økonomenes Erling Steigum jr.'s foredrag om «Norsk penge- og syn på rentepolitikken. Fremtredende representanter kredittpolitikk i perspektiv» (gjengitt i SosialOkono- for profesjonen var med i rådet. Bak flertallsinnstil- men, nr. 10, 1980, s. 15-22). lingen sto økonomer som Ragnar Frisch, Petter Det er grunn til å glede seg over den stigende Jakob Bjerve, Knut Getz Wold og Klaus Sunnanå. interesse blant norske økonomer for å nyttiggjøre seg For å vurdere dens representativitet er det imidlertid det historiske perspektiv, og Steigums foredrag var en nødvendig å se nærmere på den konkrete foranled- bekreftelse på at dette er fruktbart. ning for innstillingen og hvordan rådets medlemmer Steigum blinket ut lavrentepolitikken som (let vurderte sin oppgave i den sammenheng. særlig viktige trekk ved norsk penge- og kredittpoli- Det politiske utgangspunkt for innstillingen var at tikk etter krigen og mente derfor at det var «viktig å regjeringen, til tross for press oppover på renten, studere nærmere årsakene til lavrentepolitikkens ønsket å videreføre lavrentepolitikken. Penge- og sterke, ja nesten uangripelige stilling her i Norge» finansrådets oppgave var å utrede om og hvordan (s. 17). Vi er enige i at lavrentepolitikken må være et denne politiske målsetting kunne realiseres. Det var hovedtema i en historisk analyse, men vil sette altså rådets oppdrag å foreskrive virkemidler for en enkelte spørsmålstegn ved hans egen fremstilling, på forhånd fastsatt politikk, ikke selv å ta stilling til spesielt ved forestillingen om at lavrentepolitikken denne eller noen annen rentepolitikk. har hatt en nesten uangripelig stilling i Norge etter Det er riktig som Steigum viser, at rådet ga en krigen. resept på en lavrentepolitikk uten inflasjon og med I sin diskusjon av årsakene til at lavrentepolitikken balanse i kredittmarkedet. Man kan imidlertid ikke ble så langvarig i Norge, det vil særlig si hvorfor uten videre slutte av dette at rådets medlemmer regjeringen videreførte denne politikk på 1950-tallet, personlig ville anbefale en slik politikk. På bakgrunn da de fleste andre land avviklet den, legger Steigum av den posisjon skillet mellom sak og vurdering meget stor vekt på økonomenes syn og innflytelse. hadde på den tiden, er innstillingen en ikke helt Hans kilde er en innstilling fra Penge- og finansrådet uproblematisk kilde å tolke. økonomene var lojale i januar 1952 om penge- og kredittpolitikken. overfor sitt oppdrag, og signaler om hva de selv Steigum mener at innstillingen fra flertallet i rådet oi mente om det politiske utgangspunkt måtte eventuelt stor grad har preget det offisielle syn på renten her i formidles på en forsiktig og nesten indirekte måte. På landet» (s. 17). bakgrunn av en slik forståelse av innstillingen er De to spørsmål Steigum her tar opp er 1) hvilken spørsmålet om den ikke like gjerne kan tolkes som en oppfatning hadde økonomene av rentepolitikken, og forsiktig advarsel mot en fastlåst rentepolitikk og 2) hvilken innflytelse hadde de på politikernes, dvs. som et faglig signal om at lavrentepolitikken nå regjeringens standpunkt. Hans egne svar på disse to burde tas opp til vurdering.
Sosialøkonomen nr. 5 1981 25 Et forhold som kan peke i denne retning er at de trekk både hos tilhengere og motstandere av lavren- virkemidler økonomene mente var nødvendig for en tepolitikken.) Gruppen mente således at renten fortsatt lavrentepolitikk var såvidt omfattende at de hadde større betydning for etterspørselens sammen- nesten like godt kunne virke som en advarsel som en setning enn for dens absolutte størrelse. På dette anbefaling. Det skulle da også vise seg at flere av grunnlag mente gruppen at «En rentepolitikk som tar dem ikke ble fulgt opp av regjeringen (men uten at sikte på å holde rentenivået fast og uforanderlig er den endret målsettingen for rentepolitikken). neppe rasjonell». Men i tråd med den allmenne Steigum har videre gjengitt de avsnitt i innstillin- nedjustering av renten som virkemiddel het det også gen som viser hvordan rådet mente en lavrentepoli- at «På den annen side vil en politikk etter klassisk tikk var mulig, men kanskje ikke vært like oppmerk- oppskrift som gjør renten til hovedvirkemiddelet når som på andre avsnitt som ikke umiddelbart kan det gjelder å regulere mengden og sammensetningen tolkes som en tilslutning til en slik resept. På av investeringene ikke være heldig». Det tiltak som innstillingens s. 16 ble f.eks. rentens sosiale, realøko- derfor kunne komme på tale var «en mer smidig nomiske og pengetekniske virkninger diskutert. Det rentepolitikk i sin alminnelighet og kanskje særlig ble slått fast at på bestemte områder, spesielt spørsmålet om graderte rentesatser og rentesubsidier boligbygging, tilsa sosiale hensyn en lav rente. Men etter lånebehovenes art». så ble det, i hvert indirekte, advart mot å gjøre dette En oppmyking av rentepolitikken var etter grup- til en tilstrekkelig begrunnelse for lavrentepolitikken pens oppfatning også ønskelig fordi den hadde liten og vist til hvordan disse hensyn kunne ivaretas på tro på den kvalitative kredittkontroll som da ble annen måte: «Da sosiale hensyn fortrinnsvis gjør seg praktisert. Man var også skeptisk overfor regulering gjeldende for bestemte avgrensede områder, kan av bankenes utlånsevne gjennom regler om kassere- virkningene av en generell høy rente effektivt motvir- server og andre former for likviditetsbindinger i et så kes gjennom direkte støtte til denne type lånetake- desentralisert bankvesen som det norske, da dette re». Her ble altså åpen rentesubsidiering, et syns- ville medføre problemer av administrativ og kontroll- punkt som særlig forretningsbankene kom til å messig art. I stedet for slike tiltak mente gruppen at forfekte, skissert som et alternativ. det kunne «være grunn til å overveie om en ikke i Også behandlingen av rentens pengetekniske virk- perioder med inflasjonspress skulle stramme mer inn ninger pekte på én mulig grunn for å endre rentepoli- på pengemarkedet enn tilfellet har vært i de siste tikken. Her het det at den faste rentens pengeteknis- årene og la de alminnelige rentesatser tilpasse seg en ke virkning lå i behovet for å skape kredittekspan- slik situasjon særlig hvis en nedskjæring i investe- sjon for å hindre en åpenbar knapphet på likvider. ringene skulle være ønskelig. Til gjengjeld kunne en i Da en vesentlig del av lånegivningen i samfunnet ble nødvendig utstrekning øke utlånene gjennom stats- formidlet av mellommannsinstitusjoner, ville relative bankene til prioriterte formal. Ved direkte eller renteendringer i høy grad kunne påvirke tilbudet av indirekte former for rentesubsidiering kunne en da likviditet av en bestemt kvalitet. Rådet understreket fremdeles holde et lavt rentenivå for lån til bolig- derfor at «foreligger det en knapphetssituasjon som bygging o.l. Det lot seg vel også gjøre å subsidiere gjelder en bestemt kvalitet, kan en kombinasjon av renten på lån til bestemte formal gjennom det private absolutte og relative renteendringer her være det bankvesen». mest tjenlige virkemiddel». Dette var hovedpunktene i gruppens fremstilling Innstillingen ga altså ingen ensidig argumentasjon av rentepolitikken. Dens tale var langt klarere enn for å beholde det daværende rentenivå eller noen Penge- og finansrådets og kan neppe tolkes som entydig teoretisk begrunnelse for en slik politikk. annet enn et råd om en vesentlig omlegging av Den viste også, til tross for at det lå på siden av rentepolitikken. Den anbefalte ikke ren markedsren- mandatet, alternative måter målene for lavrentepoli- te, men idéen om graderte rentesatser og rentesubsi- tikken kunne realiseres på. Innstillingen er således dier, for ikke å snakke om ønsket om en innstram- neppe den mest lettolkede kilde til å forstå hva den ning på pengemarkedet må sies å ha gått langt i rådende holdning blant norske økonomer var på denne retning. Og som vi så flere av de samme idéer denne tiden. Innstillingen må derfor suppleres med også luftet av Penge- og finansrådet, om enn i mer andre kilder. Her skal trekkes frem én. Som ledd i forsiktige vendinger. Mye taler derfor for at disse forberedelsene til langtidsprogrammet for 1954-57 la synspunkter var svært utbredt blant sosialøkonomene en gruppe sosialøkonomer i november 1952 til internt på denne tiden. bruk i Handelsdepartementet frem en utredning om Hvis dette er riktig, kan videreføringen av lavren- «De økonomiske virkemidler». Dette er et interes- tepolitikken neppe sies å være et resultat av økono- sant dokument fordi økonomene her mer utilslørt menes råd til politikerne. Visse sider ved økonome- kunne gi uttrykk for en personlig oppfatning. nes uttalelser har utvilsomt hatt en legitimerende Også i denne utredningen var rentepolitikken et funksjon, men kan ikke ha vært utslagsgivende. De viktig tema, selv om det ble advart mot å stole for mer egentlige årsaker til rentepolitikken er kanskje å mye på renten som universalmiddel. (Denne mer finne på et helt annet plan. Det kan synes som om nøkterne holdning synes forøvrig å ha vært et typisk politikerne fortsatte lavrentepolitikken på tross av 26 Sosialøkonomen nr. 5 1981 snarere enn på grunn av økonomene. Det interessan- politiske årsaker som det må bli en fremtidig oppgave te spørsmål blir i såfall hvorfor politikerne ikke fulgte for historikerne å forklare. Økonomenes råd om en mer fleksibel rentepolitikk. Vi har som sagt ikke grunnlag for å gi en dekkende Også her beveger vi oss på tynn is, men mye tyder beskrivelse hverken av økonomenes eller av politi- på at det selv blant ledende Arbeiderparti-politikere kernes syn på lavrentepolitikken tidlig på 1950-tallet, var betydelig uenighet om rentepolitikken. I regje- men mener å kunne påvise svakheter ved Steigums ringen arbeidet sannsynligvis Erik Brofoss, som forklaring av lavrentepolitikken. Det kan være grunn hadde vært den drivende kraft bak den økonomiske til å spørre om han ikke for sterkt har dramatisert politikk i etterkrigsårene, aktivt for en oppmykning kontrastene mellom den rådende holdning på 1950- av rentepolitikken, men ble møtt av sterk motstand, tallet og den holdning som f.eks. er kommet til særlig fra finansministeren Olav Meisdalshagen. Iføl- uttrykk i renteutvalgets innstilling av 1980. Det er ge Gunnar Jahn, som sto i hyppig kontakt med begge også mye som taler for at Steigum overvurderer disse som sjefdirektør i Norges Bank, hadde Brofoss sosialøkonomenes betydning i denne sammenheng. allerede i 1951 truet med at Statsministeren på grunn økonomene har vel heller ikke vært den viktigste av uenigheten om rentepolitikken måtte velge mel- bremsekloss mot en oppmykning av rentepolitikken. lom å beholde ham selv eller Meisdalshagen i Foruten de uttalelser som er trukket frem her, kan regjeringen. Det er altså like liten grunn til å tale om f.eks. også nevnes innstillingen fra den penge- og én bestemt politikerholdning som én bestemt øko- kredittpolitiske komité i 1963 hvor Knut Getz Wold nomholdning på dette punkt. Det er interessant å var formann, som bl.a. anbefalte å løsrive diskontoen notere at Erik Brofoss, som var økonom av utdannel- fra det kortsiktige kredittmarked, og den underlig se, antageligvis var hovedtalsmannen for en endret lite påaktede innstilling fra det såkalte Magnussen- rentepolitikk. At regjeringen tross den indre uenig- utvalget tidlig på 1970-tallet, som foregrep mange av het valgte å videreføre lavrentepolitikken og uten at renteutvalgets konklusjoner. Brofoss fant grunn til å trekke seg, har antageligvis
S A A E I G S EIGUM .
For å bidra til at denne debatten konvergerer i misk politikk i sin alminnelighet eller rentepolitikk i bruk av spalteplass skal jeg ikke forfølge alt det særdeleshet. Derimot tror jeg at råd og anbefalinger Trond Bergh og Tore J. Janisch tar opp i sin som samsvarer med det politikerne selv tror, kan ha interessante kommentar, men heller benytte anled- stor gjennomslagskraft. Skal derimot råd som går ningen til å utdype mine egne knappe formuleringer i imot den allmenne oppfatning blant politiske makt- foredraget på det spesielle punktet hvor de har havere kunne få reell betydning, er det nødvendig, innvendinger mot fremstillingen i foredraget, nemlig men kanskje ikke engang tilstrekkelig, med «kraftig spørsmålet om Penge- og Finansrådets betydning for skyts» over lengre tidsrom. Men, alt annet like, tror etterkrigstidens lavrentepolitikk i Norge. En slik jeg det er lettere for økonomiske rådgivere å bidra til utdypning synes nødvendig fordi Bergh & Hanisch til en endring i et økonomisk-politisk opplegg når dette dels tillegger meg meninger som jeg ikke kan se er har fungert i kort tid enn hvis det er institusjonalisert helt dekkende ut fra det som ble sagt i foredraget, og gjennom lengre tids praksis. Dette formoder jeg som jeg i alle fall ikke har. Spesielt vil jeg avvise statsvitere og sosiologer vil kunne forklare bedre enn deres påstander om at jeg i foredraget mener å jeg, så jeg går ikke mer inn på det her. besvare det generelle spørsmålet «hvilken oppfatning Dette er imidlertid noe av bakgrunnen for at jeg hadde Økonomene av rentepolitikken» samt at jeg tilla Penge- og Finansrådet en viss vekt i foredraget. poengterer at «økonomene også på denne tiden var Som påpekt inneholdt Rådets flertallsinnstilling noen rentepolitikkens egentlige arkitekter». En stor del av uttalelser som gikk temmelig langt i å svartmale kommentarene til Bergh & Hanisch går ut på å konsekvensene av et «høyt» rentenivå. Nettopp fordi polemisere mot disse oppkonstruerte påstandene. disse bekreftet utbredte fordommer blant folk flest, Det jeg ønsket å rette søkelyset mot, var hvilken og kanskje i særdeleshet politikere med et sosialistisk rolle Penge- og Finansrådet (og da spesielt Rådets grunnsyn, var det kanskje sannsynlig at disse ble flertallsinnstilling) spilte for utformingen av det tillagt større vekt enn de mer saklige og nyanserte penge- og kredittpolitiske system (herunder rentepo- overveielsene andre steder i innstillingen. Dessuten, litikken) i begynnelsen av 1950-årene. Dette betyr fordi Penge- og Finansrådets innstilling kom såpass altså ikke at jeg tror politikere mer eller mindre tidlig, ville det — i samsvar med det som ble påpekt passivt følger de råd som (visse) ledende økonomer ovenfor — kanskje ha vært lettere å få til en omlegging gir hverken når det gjelder utformingen av økono- av lavrentepolitikken da enn det har vist seg å være
Sosialøkonomen nr. 5 1981 27 siden. (Selv ikke borgerlige regjeringer klarte eller Norges Banks diskonto uforandret i hele perioden fra ville som kjent oppheve lavrentepolitikken etter at februar 1955 til september 1969, hvilket fikk profes- den først var blitt institusjonalisert.) sor Sten Thore ved Norges Handelshøyskole til å Det er viktig ikke å undervurdere den politiske døpe begivenheten i 1969 «septemberrevolusjonen». motstand mot markedsbestemt rentedannelse her i Uavhengig av hva Bergh & Hanisch og underteg- landet, og jeg er selvsagt helt enig med Bergh og nede mener om hvilke muligheter norske økonomer Hanisch i at økonomer stort sett har hatt et langt mer har hatt til å påvirke rentepolitikken i etterkrigstiden pragmatisk og nyansert syn på rentepolitikk enn de kan vi sikkert enes om det mer generelle spørsmålet fleste politikere. Det interessante spørsmål blir om forholdet mellom økonomiske teorier og idéer og egentlig om en skarpere kritikk av lavrentepolitikken Økonomisk politikk er viktig både for økonomer, fra innflytelsesrike økonomers side fra 1950-årene og historikere og samfunnsvitere. For å ta et aktuelt utover ville ha fort til at denne politikken ville ha blitt eksempel er det jo bemerkelsesverdig hvor tilsynelat- forlatt på et tidligere tidspunkt. Muligens er det i ende stor utbredelse og innflytelse på økonomisk faste rekke på dette punkt at uenigheten går mellom politikk Milton Friedman's monetariske idéer har Bergh & Hanisch og undertegnede. fått, ikke bare i hans hjemland, men også blant annet Det er klart at enhver hypotese på dette området i England. Og har ikke dette en viss parallell til den må bli spekulativ, og historisk forskning vil selvsagt utbredelse og praktiske innflytelse som Keynes' være nødvendig før man kan få et sikrere grunnlag å økonomiske teorier fikk i siste halvdel av trettiårene vurdere dette spørsmålet på. Et faktum som gir en og i førtiårene? (Selv om Keynes teorier representer- svak støtte til min hypotese, er at flere land som te en «revolusjon» og Friedman's en «kontrarevolu- forlot lavrentepolitikken på langt tidligere tidspunk- sj on») . ter enn vi, har hatt fremtredende økonomer blant de Det interessante spørsmål for historikere blir ikke mest aktive kritikere av denne politikken. Det er først og fremst hva Keynes (eller Friedman) egentlig ikke nødvendig å gå til USA og England for å finne mente, men hvordan deres budskap til politikerne eksempler på dette. Tar vi f.eks. Sverige ble lavren- blir oppfattet og anvendt. For sikkerhets skyld: Jeg tepolitikken og kredittrasjoneringssystemet der ut- tillegger ikke Bergh & Hanisch det motsatte syn. I satt for sterk, utadvendt kritikk av bl.a. Bent Hansen praksis viser det seg heldigvis at den siste type og Erik Lundberg". Selv om denne kritikken ikke spørsmål er enklere å besvare enn det første. fate til en fri markedstilpasning av rentenivået slik (Faktisk er det fremdeles, 45 år etter utgivelsen av kritikerne ville, er det en kjensgjerning at den «General Theory», stor uenighet — og til og med svenske rentepolitikken har vært betydelig mer flek- tendens til skoledannelse — på spørsmålet om hva sibel enn den norske, rentenivået har ligget merkbart Keynes egentlig mente). For å knytte diskusjonen høyere og variasjonene i det har vært langt større enn nærmere til den særegne norske lavrentepolitikken, variasjonene i det norske rentenivå i etterkrigstiden, blir spørsmålet for historikerne, i den grad de tror at kanskje først og fremst p.g.a. en aktiv diskontopoli- økonomiske rådgivere har innflytelse, hvordan bud- tikk fra Riksbankens side. Symptomatisk nok var skapet som økonomene formidler blir oppfattet, ikke hva økonomene egentlig mener. økonomer kan vel 1) Se f.eks. Bent Hansen: «Kreditrestriksjonerna och konjunk- turpolitiken». Ekonomisk Revy, 13, s. 526-538, og Erik Lundberg ofte bevisst være litt tilbakeholdne med det siste, og og B. Senneby: «Den nya penningpolitikens dilemma». Skandina- dessuten har de gode grunner til å skifte mening viska Banken Kvartalsskrift, 37, s. 75-84. oftere enn f.eks. politikere.
28 Sosialøkonomen nr. 5 1981 SOSIA E A EME E
KO SU E
Arb d t v l f rtr nn v b tå pr r b d j tt rb d, tr dn n v r h t n l v r r br tr d t t pp v r t l n tn n t l d p rt nt t ppføl n v n f n n r n rdn n r f r l h l tj n t n.
Sø rn å h hø r td nn n , h l t l ll r v lø n ll r nn n f nn v t n p l td nn n d ø n f r t .
Kj nn p t l E v l vær n f rd l.
ønn tr nn 8 2 .
KO SU E ( dl rt d :
Arb d t v l f rtr nn v b tå tr dn n v r h t tr d t t: r r n l r, pr n r v l r n v r r br . v l n r t f lt r v d nd l rb d d v l n n r d ått vh n v rf r n f l b r nn, n d t v l bl. . nn bl t lt å d lt rb d t d tr dn n pp v r t l n tn n t l ff ntl r r br pr ærh l tj n t n.
Sø rn å h hø r td nn n . Evn t l lv t nd rb d pr bl f r l r n nt r l n n f r rb d d v nt t t v d t r nødv nd .
Kj nn p t l E v l vær n f rd l.
ønn tr nn 8 2 .
ær r ppl n n r t ll n n v d h nv nd l t l nd rd r tør r dr ff nn, tlf. 8 48 ll r b rå j f Andr n, tlf. 8 .
Sø n d r nn n 6 8 t l SOSIA E A EME E r n l nt r t tb 80 p, O l
Sosialøkonomen nr. 5 1981 2 SOSIA E A EME E
ør t n l nt 2 n l nt r
I A OG U E I GSA E I GE .
Avd l n n h r n v r t f r rd n r n v d p rt nt t n r ll pl nl n rb d. Avd l n n d lt r å rb d t d p ll pp v r nn n tr d , h l l t r n. n tår ll r f r d p rt nt t l nn l nt t d f r n n n t t j n r tr dn n r n r. Avd l n n h r tv rrf l b nn n . v t t rb d råd n r f r t d n:
— f r b nd lp l t , bl. . t l n tn n t l t rr nd tr tb n pr j t r — f r n n tr dn n r — pl nl n på n lt f l n lt n vå — r f r r f n n r n r n r n v h l ltj n t n , — tr dn n r tr d t t, p lt d t l n tn n t l f l tr d n ø n .
ør t n l nt:
Arb d pp v n t ll n n v l bl v rd rt bl. . f rh ld t l ø rn f l b r nn t dl r pr . Evn t l lv t nd rb d pr bl f r l r n r nødv nd .
Sø rn b r h hø r td nn n . t r n f rd l d rf r n fr rb d d lp l t pp v r.
r t ll n n b tt v d nt rn ppr , v l d t bl l d n t l v r nd t ll n 00 n l nt ltr. 8 2 .
ønn tr nn 2 .
ær r ppl n n r t ll n n v d h nv nd l t l nd rd r tør r dr ff nn, tlf. 8 48 ll r b rå j f Andr n, tlf. 8 .
Sø n d r nn n . j n 8 t l SOSIA E A EME E r n l nt r t tb 80 p, O l
0 Sosialøkonomen nr. 5 1981 I A S E A EME E , A U AA E I GE SØKE
K n l nt ør t n l nt
Avd l n n rb d råd r v l t r l r n v l t ntr ll. Int rn j n l b t l n p r ål f n n r n pør ål, h r nd r v r h t n t nt rn j n l v l t f nd. tj n n v t t n t nl nd j ld pp v r v d l n t t d l f r ff ntl pr v t bl j n lån tl nd t.
Sø rn å h hø r ø n td nn l , f rtr nn v lø n ll r v lø n .
ær r ppl n n r v d p d j n j f St n r S rb tt n, tlf. 0.
St ll n n r lønn t lønn tr nn 8 2 2 .
Sø n d nd nn n 6. j n 8 t l I A S E A EME E tb 8008, d p. OS O .
U E I G OG A EGGI G S f rd l d p rt nt t ø r n l nt t l Utr dn n vd l n n h r n v r t f r tr dn n l n t d pl nl n f rd l t r n.
Avd l n n h r nær nt t båd d f r n n ljø t f rd l pl nl n f l r t t r.
Avd l n n h r n v r t f r t rb d l v d fl t t rt n ld n r d p rt nt t, r r l n r t r t f r tr dn n tv l t f rd l t r n. r t d n rd n r r vd l n n bl. . tr dn n r fl pl pør ål t O l råd t, rd r b n n f rl n l p r nb l n.
Avd l n n l nå t r pl nl n pør ål, før t fr t j ld r d tt ø n d n tr t v t r n f r r v rf r t t r f l v f rd l pl nl n . ø r tt r n d rb d r d hø r td nn n , f rtr nn v v lø n ll r lø n .
St ll n n l t v r t d t r l h t r f r f t n tt l . ønn tr nn 8 2 . ær r ppl n n r n få h b rå j f Iv r Sørl , tlf. 4 8 .
Sø n d fr t . j n 8 .
SAM E SE S E A EME E Utr dn n vd l n n tb 80 0 p. OS O
Sosialøkonomen nr. 5 1981 31 I A S OG O E A EME E KO SU E E Ø S ESEK E Æ E t l n n vd l n n b d j tt j n pl n j n.
l b d j tt j n n rb d råd hør r: — rb r d l v t t tr d b d j tt v l n t d b d j tt n . — øp nd b d j tt r, h r nd r v rd r n v d ø n d r v ld n r pr p j n r t l St rt n t. — tn n l nj r f r b d j tt rb d t.
l pl n j n n rb d råd h r r: — Arb d d tr dn n r n l r v t tl t lt , h r nd r br v n tt tn d n l r. — rd r n v d n tr t v ø n v r n n r v n t tl t lt . — Ut rb d l v f r n l n t ft r d j n f r l . — d r tv l n v t t n b d j tt r n p t .
Sø r å h hø r td nn n . år n nd d t r n å ø .
ær r ppl n n r v d nd rd r tør l nd, tlf. 8 88 nd rd r tør l r d, tlf. 8 4.
ønn tr nn 8 2 4 .
Sø n d nd nn n 2 . t l I A S OG O E A EME E tb 8008 — p. O l
SOSIA ØKO OME
ø t l nt r nt rb d pp v r b nd d ppl , b rb d n n l v t t t . t t d rn E t t r n tt rb d t, ø r h r j nn p t l E , b ppl d tt .
G d rb d f rh ld t n p r r nd ljø.
St t t S ntr lb rå v r h t f r år båd O l K n v n r. Sø r b d rf r jør pp r på hv r d øn r å rb d .
ønn før t r tær ll r n l nt tt r v l f j n r. nn rlønn f r n vnt t ll n r r h nh ld v r. 8 6 ,— r. 2 082,— pr. år. ønn n r f r t d n nd r r l r n .
n j n rdn n d 2% p n j n nn dd.
St ll n n å f r løp b tt dl rt d , n d t t t på n r f t t l tt n .
ær r ppl n n r få v d h nv nd l t l p r n l ø n d r tør lf r v ld, tlf. (02 4 8 20, l nj 64 .
S r ftl ø n d d b r ft d v r ft r v v tn ål tt t r nd n r t l t l S A IS ISK SE A Y Å r nn n n t. 6, tb 8 p., O l Sø n d fr t . j n d.å.
2 Sosialøkonomen nr. 5 1981