StavangerenMedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr. 4 2008 – 18. årgang

I redaksjonen: Vigdis Hovda, Axel H. Leversen, Kjell Petter Løhre og Hans E. Næss.

Leder 3 Av Hans E. Næss Noen synspunkter på Sørvestrikets historie fram til år 900 e Kr 5 Av Finn Bringsjord Bryllupsvise 18 Av Synnøve Østebø Dreyerkalender 1956 24 Anders Bærheim Var de rike og mektige i Stavanger ikke så forsvarsbevisste i 1806? 36 Av Hans E. Næss

Medlemskap tegnes ved innbetaling av kr. 300,- for enkelt­medlemmer og kr. 450,- for familiemedlemmer. Institusjonsmedlemskap kr. 200,- Beløpet innbetales til konto 3201.25.37300. Adresse: Postboks 351, 4001 Stavanger. www.byhistoriskforening.org Org.Nr. 984 289 669 ISSN 0806 - 184 X Program for Byhistorisk forening 2008 www.byhistoriskforening.org

Onsdag 20. februar Foredrag av Engwall Pahr-Iversen med tittel: «Mirakelbrødre og kolosterjomfruer – byhistorier» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 26. mars Foredrag av Grete Storholm med tittel : «Kolonihagenes historie i Stavanger» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00

Tirsdag 22. april Foredrag av Jone Laugaland med tittel: «Fjordabåtene. Ryfylke – Stavanger. Båtenes betydning for regionen» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 28. mai Byvandring med Gunnar Skadberg som guide «På kant med loven – glimt fra Stavangers lokalhistorie» Sted: Kiellandhagen. Kl. 19.00

Onsdag 27. august Byvandring med Grete Storholm som guide «Vandring i kolonihagene Strømvig – Rosendal/Ramsvig» Sted: Strømvig. Kl. 19.00

Onsdag 24. september Foredrag av Øistein Døvik med tittel: «Jernbanen i Stavanger – Fortid og Fremtid» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 29. oktober Foredrag av Gunnar Nerheim med tittel: «Smedvig Familiens virke/betydning for Stavanger» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00

Onsdag 26. november Foredrag/fotovandring av Axel Leversen med tittel: «Stavanger i eldre tider – en fotovandring» Sted: Arkologisk Museum. Kl. 19.00 - 3 - Lederens spalte

KRISE !

Ja, en slik “krigsoverskrift” ville ha vært både riktig og betegnende ved flere anled- ninger i Stavangers historie. Men krise er et av de mest relative begreper som finnes. Stavanger har som bysamfunn fra grunnleggelsen til idag gjennomlevd mange kriser, som andre lokalsamfunn, som nasjoner, regioner og verdensdeler. Og en gang i mellom opplever vi, som i disse dager, at vi er en del av en global krise. Stavangers his- torie har gått i bølgedaler preget av sterke oppgangstider og kraftige tilbakeslag. I eldre tid merket Stavanger den europeiske befolkningskrisen forårsaket av kli- maendringer og med den følge at garder ble lagt øde for århundrer. Svartedau- den og andre pestepidemier i senmiddelalderen forsterket og vedlikeholdt disse krisene. De var preget av dramatisk befolkningsfall og store samfunnsmessige følger for stat og kirke som fikk sterk nedgang i skatteinntektene. I byen gikk handelen sterkt til bake og stagnasjon inntrådte. Stavanger opplevde sin første boom i tidlig nytid som følge av tømmerhande- len i Ryfylke på 1550-1660-tallet. Byens innbyggertall skjøt fart. Byen ble et viktig internasjonalt handelsknutepunkt. Pengene strømmet inn til de rike embets- menn og kjøpmenn. Mye overskudd ble investert i kunsthåndverk laget av mes- tre innvandret fra kontinentet. Men da skogen var hugget ut var det krisetilstand i byen. I denne periode ble byen dessuten herjet av flere bybranner. Alt i alt ble Stavanger så uinteressant for staten at byen ble forsøkt nedlagt; større krise kan en neppe møte. Nedgangstider under Napoleonskrigene skyldtes bl.a. engelskmennenes blo- kade av norsk skipsfart og problemer med import til Norge; dette var et euro- peisk fenomen. 1880-tallskrisen var preget av Stavanger-redernes feilinvesteringer i seilsku- ter i stedetfor dampskip og også av vekselspekulasjon som det ikke var reelt grunnlag for. Stavanger var på konkursens rand, tusener flyttet fra byen, og by- ens fremste kjøpmenn gikk konkurs i hundretalls; ”Hele Slegter ble strøget av Listen”, skrev Alexander L. Kielland. Krisene etter 1. verdenskrig og på 1930-tallet hadde internasjonal karakter og - 4 - var delvis forårsaket av at verden var blitt ett kapitalmarked. Børskrisen på New York fikk omfattende og internasjonale følger. Også senere kriser, som de store økonomiske problemene vi opplevde på 1980-tallet og dagens finanskrise er kraftige reaksjoner på oppgangstider der tilgangen til kapital er gjort for enkel slik at økonomien basert på ”lånte pen- ger” ikke har bærekraft til å tåle større børssvingninger.Som før blir reultatet lett mer omfattende realøkonomiske kriser med konkurser og økt arbeidsløshet. Men krisen rammer ikke landene likt. Vi må bare konstatere at vi nok en gang må lære i større grad å sette tæring etter næring, ikke låne flere penger enn en kan betjene. Det er en hard medisin for mange, men en tilbakevendende sunn erfaring. Og hos oss i byen og i landet er både næringslivet og den allmenne husholdningstilstand sunn. Fremtidsprosjekter skrinlegges i liten grad. Folke- veksten fortsetter. Kommuner og stat og næringsliv samarbeider om tiltak som åpenbart vil bringe tillit til pengemarked og vekst tilbake om enn med litt ujevnt tempo i de ulike samfunnssektorer. By og land har fått en motstandskraft mot nedgangstider som vi ikke har hatt i de mange tidligere bølgedaler. Men vi gjen- nomlever en periode som vil bli gjenstand for omfattende bearbeidelse og ana- lyser av fremtidens lokal- og rikshistorikere!

Hans Eyvind Næss November 2008 - 5 - Noen synspunkter på Sørvestrikets historie fram til år 900 e Kr (Fortsettelse fra «Stavangeren» nr 3, 2008)

Finn Bringsjord

I del 1, Romertiden, prøvde jeg å vise at Sørvestriket (Agder og Jæren) i tiden etter keiser Augustus, ble det ledende riket i Norge. Ressursgrunnlaget for hegemoniet var ensidig storproduksjon av lanolinrik ull og vadmel, som vår profesjonelle marine eksporterte til garnisonsbyene i Romerriket.

Men alt var ikke like svart, for som det Del 2, Sammenbrudd og heter er «den enes død, den andres brød». emigrasjon (450–550) Mange forlatte gårder inne på heiene fikk nå ny betydning som «setrer» for de gjen- Krakk på verdens ullmarked værende bøndene. Dermed kunne korn Romerrikets fall førte automatisk til sam- dyrkes på heimegården i lavlandet, mens menbrudd på det europeiske ullmarkedet. husdyra beitet på setergården høyere oppe Ull og ullprodukter mistet sin gamle mar- i dalen. kedsverdi. Så snart saueflokkene var slak- Da germanerne begynte å true grensene tet og kjøttet var fortært, banket sult og ar- mot Gallia, tidlig på 400-tallet, fikk de tre mod på dørene til «–land» gårdene rundt romerske legionene i Britannia ordre om å i Sørvestriket. I løpet av kort tid endret kul- forlate landet for å komme troppene i Gal- turlandskapet seg, og lyngmarkene måtte lia til unnsetning. vike for hurtigvoksende lauvskog. Mye ty- En skulle da tro at de romerske fest- der på at dette tidsmessig falt sammen ningsverkene ble liggende åpne for kelte- med at stor vulkanaktivitet på Island forår- re og piktere. Men det er langt fra sikkert. saket kaldere klima i Norden. Det kan til og med være sannsynlig at Det kan se ut til at emigrasjon, primært romerne, før de trakk seg ut, oppfordret til Britannia, har vært redningen for man- sine ‘assosierte forsvarsvenner‘, vikin- ge sørvestlendinger. På Landa i Forsand gene, om å komme og overta de britiske ble forlegningene forlatt, og etter 2000 års garnisonsbyene. sammenhengende bosetning, ble garni- De romerske strategene ville da lede sonsgården liggende øde. Noe av det sam- militante germanere til Britannia, og føl- me må ha skjedd på de andre «londume- gelig redusere presset mot de galliske for- ne» i Sørvestriket. svarsverkene. Vikinger fra Sørvestlandet og Grunnlaget for salg av husflidprodukter Gøtaland kan sammen med sine vikingbrø- fra «-land» gårdene var falt bort, og nes- dre «sjø-danene» og frisere, ha takket ja til ten halvparten av gårdene ble fraflyttet og innbydelsen og overtatt både garnisonsby- forlatt. er og festningsverk. - 6 -

Åpnet romerne sine festningsverk for angler- ne? Bildet viser fest- ningsmurer rundt den romerske forlegningen i York

Anglere Sørvestrikets marine på denne tiden var Det ligger nær å anta at våre vikinger ledet den ledende aktøren i samhandelen mel- an i den første bølgen av «anglere» som lom Nordsjølandene. De må derfor ha spilt inntok de romerske forsvarsforlegninge- en betydelig rolle i «anglerinvasjonen». ne i Britannia. Et vedvarende sterkt keltisk Jeg tror navnet «anglere» kan komme press på disse forsvarsverkene, kan så ha av «angel»; havfiskekrok. Havfiskekroker bidratt til at anglerne åpnet opp for neste kan ha vært et slags «skrytemerke» som bølge av germanske innvandrere; saksere ble båret synlig av roere som hadde krysset og jyder (Saxons and Jutes). åpne havstrekninger i Nordsjøen. Det er svært omdiskutert hvor disse an- Ut fra funnene i Illerup vet vi at enkelte glerne (lat. angli) kom fra. Norske histori- av nordmennene som invaderte Jylland på keres tro på at nordmenn kan ha spilt en 200-tallet, bar store havfiske-angler i beltet. ledende rolle på den europeiske arena, har «Angel» hører etymologisk sammen med jo så langt vært lik null. Hvorfor overlater «anger» og kommer av det germanske rot norske læresteder, så og si all positiv om- elementet *ang-, innkrøkt, sammensnørt. tale av den sørvestnorske ekspansjon på Dette indikerer at «angli» kan ha vært de britiske øyer, til de britiske forskerne? Er legionærslang for nordiske vikinger. universitetene i Oslo og Bergen så passive Langt sterkere indikasjoner på sørvest- fordi de vet at østlendinger og vestlendin- norsk deltakelse i invasjonen, finner vi i det ger ikke deltok? Hvorfor er tanken om at angelsaksiske poemet «Widsith», og, helt internasjonal storhet og ledelse gjennom uomtvistelig, i den sterke innflytelsen sør- århundrene kan ha hatt sitt norske senter i vestingene i ettertid øvde på begge sider av Agder og Jæren, så totalt fraværende? kanalen. Selv mener jeg å ha sannsynliggjort at - 7 -

langs en eldgammel ferdselsvei mellom Del 3 Frankertid Hundvåg og Tromøya. Fra Oddenes gikk (550–900) også en mindre rute vestover til Halse ved Mandal. Steinnes mente at utskyldgårdene av- «Hundekongen» på Jæren dekket en innlands reiserute hvor kongen Saxo forteller at en svensk kommandør, og hans menn kunne bruke spesielle går- Gunnar, fikk i oppdrag å lede en militær ek- der som overnattingssteder når de var på spedisjon mot Sørvestriket. Først gjorde de reiste mellom de fem kongsgårdene i Sør- et anfall mot «provinsen» Jæren (‘in Iather vestriket: Husebø på Hundvåg, Husebø provinciam‘). Der for de svært hardt fram. ved Eikundasund, Huseby på Lista, Odde- Noe bytte brydde svensken seg ikke om å nes i Kristiansand og Tromøy i Arendal. ta, men han var blodtørstig og drepte for Etter Steinnes mening flyttet konge og fote. Denne villskapen skremte jærbuene lid mellom de fem kongsgårdene for å ta så kraftig at de innstilte motstanden og «veitsle», dvs. at han tømte forrådene på overgav seg. ett sted for så å reise videre til neste. For ytterlig å ydmyke folket, satte sven- Når kongen flyttet mellom de 5 hjørne- sken en «hund» til å styre det erobrede steinsgårdene, ble han i sommerhalvåret riket. «Og det maa man bekiende, var at transportert på skip. Det var den enkleste tage saa storaktigt et Folk paa det ømme og mest behagelige framkomstmåten. Men sted, thi det maatte gaae til marg og been, i vinterhalvåret måtte hesten tas i bruk. naar de høie næser skulde dale for en hun- Dette synet på kongens opptreden, desnude» skriver Saxo. som en slags snylter på ressurser samlet Og for å dukke sørvestlendingene ytter- inn av mektige stammeledere, synes å ha ligere, krevde hundens åremenn inn skatt alminnelig støtte blant historikere. Det be- i to terminer - både vår og høst. Dette var høver likevel ikke å ha vært slik. Ja, etter uhørt i et land der «skatt» ble innkrevd på mitt syn var ikke «veitslesystemet» i bruk i høsten. Sørvestriket. Riket var i romertiden organi- sert som et «pengesamfunn», og det fort- Utskyld og utskyldsgårder satte det å være utover i frankertiden. Riksarkivar dr. Asgaut Steinnes.(1892-1973) Hva slags skatt var så «utskyld»? Stein- står for meg som den mest inspirerende nes mente at skatten var en plikt til å losje- historiker Norge har fostret. Jeg vil spesielt re kongen og hans menn når de reiste mel- vise til tre studier som han på 1950 - tallet lom kongsgårdene. Skatten skal ha vært av fikk utgitt: svensk opprinnelse, og blitt innført som et «Utskyld»(1952), «Husebyar» (1955) ledd i et nytt administrasjonssystem som og «Hundekonge»(1957). Alle de tre av- han kalte «husebyskipnaden». Denne for- handlingene handler om styringssystemer ordningen ble innført som direkte følge av i Norden og på øyene i Vesterhavet. en svensk invasjon av Jæren og Agder en Fra Vats i Rogaland til Rygjarbit i Aust- gang i førkristen tid. Agder var det i alt 80 gårder som betalte Riksarkivar Jens A. R. Gjerløv har i en «utskyld», en skatt som ble betalt i to ter- studie vist at «utskyld» i Sverige var en miner, høst og vår, og som Steinnes mente «kirkeskatt». Da trekkes den konklusjon var av svensk opprinnelse. Det mest skjell- at en «kirkeskatt» ikke kan være innført i settende ved Steinnes møysommelige ar- hedensk tid. Det rådende syn blant dagens kivarbeid, var at han, etter å ha plottet de historikere synes derfor å være at skatten 80 gårdene inn på kartet, kunne vise at ikke kan være innført her i landet før på utskyldsgårdene lå som perler på en snor 1000-tallet. - 8 -

For meg synes en slik konklusjon å være tilrettelegge en ny storskala ullproduksjon unødig forhastet. Det var omfattende reli- og 2) å kvitte seg med 80 pensjonerings- giøs aktivitet her i landet allerede i romersk klare veteransoldater. tid. «Utskyld» kan opprinnelig ha vært en Hva som senere hendte er det mulig å religiøs skatt tilpasset den tids gudsdyrking. gjette seg til ved å kombinere Saxos sagn Noen guder, slik som Mithra og Ull, krevde om «Hundekongen» og Steinnes møy- spesielle offerdyr og offerhandlinger. sommelige arbeid med «Utskyld». Steinnes påviste at det både i reiseruten Reiseruten til Gunnars straffeekspedi- langs kysten og i innlandet lå steder med sjon over Jæren og Agder finns i kløvveien Ull navn, og at disse stedene lå så stra- mellom utskyldgårene. På disse gårdene tegisk til at det ikke kunne være tilfeldig. må «svensken» ha drept hele odelsætten, Stedsnavnene avslørte at de reisende har for deretter å overlate gård og bygninger stanset der for å ofre til guden Ull. Jeg tror som ‘pensjoneringslønn’ til de danske ve- skatten var et bidrag til Ull kulten i form av teransoldatene. (Saxo: Bytte brydde sven- ungokser. (Se for øvrig avsnittet nedenfor sken seg ikke om å ta, men var blodtørstig og om «Kristningen i Sørvestriket»). drepte for fote). Det er litt spesielt at «utskyldsveien» tar Danskene stod bak. en avstikker til Halse, og det kan kanskje I Frankerrike hadde kongene sett seg lei indikere at en av danskekongens forbunds- på at britene hadde enerett på leveranser feller bodde der. Ved hjelp av midler fra av vannavstøtende; lanolin rik saueull. De danskekongen, og kongen i Halse, intro- ønsket større konkurranse på markedet, og duserte så det svenske offiserskorpset hu- sluttet avtale med danskekongene om ull- sebysystemet i Sørvestriket. I all hovedsak leveranser fra Jylland i bytte med våpen. Fra var det en videreføring av det gamle «lon- begge lands side, var det i tillegg et sterkt dum systemet» fra romertiden. ønske om å knytte til seg nye produsent- Mange av de pensjonerte «danske åre- land fordi de jyllandske leveransene ble for mennene» hentet vel siden både kjæreste puslete. og familiemedlemmer opp fra Danmark. På En ny varmeperiode tillot igjen at sau- det viset har en ny statusdialekt med «blø- en gikk ute på vinterbeite. Dermed var de» konsonanter bredt seg langs «kysts- Sørvestriket på nytt inne i den europeiske triben» mellom Hundvåg og Tromøy. Sør- varmen. vestlendingene tok dette språkmerket med Men seterdrift, korndyrking og storfe- seg da de i hopetall emigrerte til øyene i hold hadde nå etablert seg, og derfor møt- Vesthavet etter nederlaget i Hafrsfjord. te tanken om tilbakevending til lyngmarker og storskala ullproduksjon motstand blant Språkmerke bøndene. De gamle «londumene» var for- Steines peker på at «Sørvestriket» fal- falt, eller tatt i bruk som fjøs. På floren (tre- ler sammen med det som språklig beteg- gulvet), som hadde vært soldatenes bris- nes som «den bløde kyststribe». Talemå- ker, stod nå melkekyr opptjoret. (Jfr. norr. let her kjennetegnes ved bruk av «bløde» «flòrr», fjøs). Det skulle en revolusjon konsonanter; t >d (liden) p > b (roba) k > til for å få fart på omstillingen. De lokale g (rig). På den sørvestlige «kyststriben» er «småkongenes» profesjonelle marineen- dette primært et språk brukt av makteliten. heter var nedlagt, så nå måtte de tilkalle (Egenes). hjelp utenfra for å få fart på omstillingen. Et annet særtrekk med språket i ‘dal- Danskekongen så kanskje også sitt snitt strøka innenfor’ er at dobbel «l» etter til å slå to fluer i ett smekk: 1) å oppfylle trykksterk vokal uttales som dobbel «d». norske forbundsfellers ønske om hjelp til å Navn som Ulland og Helland blir til Ud- - 9 - dan og Heddan. (Jfr. Pollestad som uttales gaut Steinnes opp «Noko om Helge-dikti på`ddlesst). i Edda», hvor han gir gode grunner for at Og her som ellers kan «h» foran vokal «Hunding» bodde på Hundingsland og forsvinne, j fr omtalte Tiundaland i Upp- at han der ble snikmyrdet av Helge Hun- sala. I følge navnegransker Eivind Våg- dingsbane, en høvding på Lista. sli har det skjedd i Eikundasund, egentlig I frankertidens vic byer kan de tre «hu- Eikhundarsund. seby-hundene» ha bidratt til at hele lan- det vest for Lindesnes vært kjent som Skattenavnet «Utskyld» Hundinglandet. Vi må tro at det var langt over vanlig dansk Hvis vi betrakter Norge som et skip, må standard at pensjonerte soldater mottok «halsingen» være landet mellom Lindes- ferdig opparbeidede og bebygde gårds- nes og Søgne. Det kan være en slik navn- bruk. Til gjengjeld ser det ut til at de ble på- giving som reflekteres i det gamle sogne- lagt en spesiell «byrde»; nemlig at de hver navnet «Halse». Halse ligger på vestsiden vår og høst, sammen med andre utskylds- av elva Marna, (Mandalselva). Der ute ved gårder, måtte bidra med å fremskaffe okser havet ligger den gamle storgården Sånum som kunne ofres og spises til ære for sol- og nabogården Lande (i 1409 skrevet Lon- datguden Ull. dum). Som vi skal se er det svært mye Denne skatten må opprinnelig vært kalt som taler for at det nettopp var her kong «ullskyld». Men etter god sørlandsk språk- Vikar, «kongen over Agder og hele Jæren» tradisjon ble dobbel «l» utalt som dobbel residerte. «d», slik at ullskyld ble til uddskyld. Først «Halsingen» kan ha vært så mektig at etter overgang til kristendommen, da Ull han helt har overskygget hundene øst for ble tabuord, har skatten fått navnet «ud- Lindesnes. skyld/utskyld» og blitt omgjort til en «kir- keskatt».(J fr Ulland > Uddan > Udland) Widsith I det gamle engelske kvadet «Widsith», Hunding og Halsing trolig diktet ved hoffet i East-Anglia en Vest for Lindesnes ligger gården Hundings- gang på 600-tallet, men først nedskrevet land på sørspissen av Rosfjordhalvøya. på 900-tallet, gis det en oversikt over Euro- I en artikkel i Mål og Minne 1963, tar As- pas herskere og folkeslag.

Faksimile fra The Exeter Book hvor poemet Widsith er nedtegnet - 10 -

I denne opplistingen fortelles det blant Forskere mener at «Widsith» er en in- annet at; «Ætla ruled the Hunum, Eorman- deks over de folkestammer, helter og sagn- ric the Gotum, Becca the Banigum, Gifica folk som var kjent for 700-800-tallets an- the Burgendum. Casere rueld the Greacum gelsaksere og at det derfor er en referanse and Caelic the Finnum. Hagena ruled the til angelsaksernes røtter. Jeg syns denne Holmrygum, Heoden the Glommum, Witta referansen støtter hypotesen om at norske ruled the Swæfum, Wada the Hælsingum, «vikinger» spilte en hovedrolle da anglerne Meaca the Myrgingum og invaderte de britiske øyer. Mearchealf the Hundingum. Theod- ric ruled the Froncum …» Og noe lenger Seilskip nede står det at «Ongendtheow ruled the Handelsrutene er i frankertiden helt anner- Sweum», «Alewih the Denum». ledes enn de var i romertiden. Det er slutt For første gang i skriftlige kilder omtales med de langdryge roturene opp de german- også «vikinger». Det fortelles at Hrothwulf ske elvene til garnisonsbyene. Ullvarene og Hrothgar holdt den lengste freden, siden selges nå i de såkalte vic byene, handelsby- de klarte å drive tilbake vikingenes ætlinger er med navneendelsen vic, som i frankerti- (wicinga cynn). Og noe senere får vi høre at den omkranset Nordsjøen. Skipene ble nå «høvdingen» har oppholdt seg blant «lidwi- utstyrt med mast og råseil, og reisene ble cingum» (lid, kongefølge, livgarde). dristigere over de åpne havstrekningene. Omtalen av «Holm- ryger» impliserer at På sikt førte bruk av seil til redusert beman- det også må være «land- ryger». Men dis- ningsbehov på skipene. se «landrygene» må være jærbuene, og de blir i Widsith trolig gruppert under «hundi- gum Jærbuer og egder som sorterte under Vikingskip i opplag de 3 hundene som residerte på husebyene Vikingene foretrakk å legge 20-sessen i vest for Lindesnes, må på sine markedsrei- opplag ved en elv eller ved et vatten fordi ser til vic-byene opptrådt som en samlet jernnaglene, sømmene, rustet langt min- enhet markert med hundemerker på skjold dre i ferskvann enn i salt sjøvann eller seil. Best var det å bade skipet innvendig og At folk øst for Lindesnes kalles Hælsin- utvendig ved å velte det rundt i ferskvann gum, og folk vest for Lindesnes kalles Hun- slik at saltet ble skikkelig utvasket mellom dingum, understreker vel at makthaverne i spanter og bordgang. Båter på land kunne Sørvestriket har fordelt handelen på vic-by- fort tørke inn og sprekke opp. Det gjaldt ene mellom seg. Hælsingum kan ha satset derfor å dekke dem til og tilføre fuktighet på de kontinentale byene, og Hundigum på i form av ferskvann hvis regnbygene uteble de britiske øyer. og sola steikte. Lederen for the Hundingum er Me- De eldste norske byene har ligget ved el- archealf, som kanskje kan oversettes til vemunninger; Oslo, Trondheim, Tønsberg, Mercer-Alf, der «mercer» er engelsk for eller ved ferskvatn; Stavanger, Bergen, Lar- tekstilhandler. vik. Mangel på ferskvann for skip i opplag, Lederen for the Hælsingum er Wada. er trolig en av grunnene til at Kaupang aldri Det eldste engelske og norrøne ordet for fikk en rennesanse som markedsby. «vevd ulltøy» er «wadi». Hvis det var slik at de to mektigste ref ‘ene i Sørvestriket Emigrasjonen fortsetter gikk under navnene «Vevhandler- Alf» og Øya Man i Irskesjøen har vært et senter for «Vadmel», avslører kanskje dette at vekt og de norske vikingenes kolonisering både på målestokk var viktigere utstyr for nordiske engelsk og irsk side. Tusenvis av norske kommandører enn skjold og sverd. stedsnavn forteller om dette. Den tid da - 11 -

Modell av Gokstadskipet med mast og råseil.

norske marinesoldater tok til takke med å mer vikingenes hang til, og kunnskap om, la seg pensjonere på skrinne «-land» gårer å farge hår og hud gyllenbrunt på «laugar- i Sørvestriket var over. De ble europeere og dagen», fra dette folket. bærere av datidens kristne kultur der de slo På slutten av 600-tallet var alle de nye seg ned på øyer og nes langs kystene i Nor- angelsaksiske rikene kristnet. Vi kan der- mandie, Bretagne, Irland og Britannia. I lø- for regne med at vikingene møtte kristne pet av en 100-årsperiode kan så mye som landsmenn når de på forsommeren la ut 3000 europeiske gårder ha blitt befolket av på sin årlige seiltur. Det har nok virket som utflyttede sørvestlandske «pensjonister». et vedvarende kulturelt press på de unge sørvestlendingene. Kristningen i Sørvestriket I tillegg var det i Europa rene handels- Kristen påvirkning kan allerede i sen romer- politiske forhold som diskriminerte ikke- tid ha begynt å gjøre seg gjeldende blant de kristne. Vic-byene var stengt for hedninger norske soldatene i de romerske garnisone- allerede på 600 - tallet. ne. En regner med at romerske Britannia Det må derfor, i det minste for den ma- var kristnet før anglernes invasjon av øy- rineoffiseren, ref ‘en, som ordnet med kjøp riket en gang i begynnelsen på 400-tallet. og salg, vært et påtrykk om å la seg døpe. Herfra bredte kristendommen seg til Irland Både Wada og Mercer-Alf innså nok at rundt midten av århundret. de hadde mer å vinne på å drive handel I Irland vokste det på 500-tallet fram mellom vic-byene, enn å holde på rollen flere ekspanderende klostersamfunn som som hedensk offergode. Alt tyder derfor drev aktiv misjonsvirksomhet. Fra øya Iona på at en gradvis framvekst av kristendom- utenfor Skottlands vestkyst drev munken men, etter en tid, helt fordrev Ull -kulten Columba misjon blant «pikterne», romer- fra Sørvestriket. Makteliten på den «bløde nes navn på et ikke-keltisk folk som de for- kyststribe» var trolig kristne på slutten av trengte til Skottland. Det blir antatt at «pik- 700-tallet. terne» har fått navnet sitt fra lat. «pictura»; De signaliserte nå sin nye tro med å rei- maling, og betyr «de bemalte». Vikingene se «keltiske» steinkors på de gamle offer- kalte dem for «pettere». Muligens stam- plassene og med å kalke de gamle gudshu- - 12 -

Kjortelen ble så å si en kvittering på syndsforlatelse. Hvitfarge ble i kyststrøke- ne i Sørvestriket et symbol på kristendom- men, et symbol som enda går igjen i hvit- malte kirker og i hvitmalte bolighus. Byen Kaupang blir i engelsk språkver- sjon omtalt som «Sciringesheal». I East Ri- ding i Yorkshire holder de fortsatt levende en gammel «norrøn» dialekt der skole kal- les «scheeal». Ordet må være synonymt med suffikset «-sheal». Skole, kateter, ka- tedral er i kirkehistorisk sammenheng nært knyttet sammen. I «Ynglingatal» omtaler skalden Tjo- dolf stedet som «Skiringsal», der «skir» står for skinnende, eller renset. Etter mitt syn indikerer dette at en hvitkalket kirke lå i Kaupang på Ottars tid. Det var marinen, representert ved hun- den på Huseby i Tjølling, som garanterte for at den hvite bygningen fikk stå i fred, og at kristne handelsmenn fikk leve trygt Fra øya Iona drev munken Columba sin misjon innenfor byens grenser. blant pikterne Tjodolf fra Kvinesdal sene hvite. Steder med offerrøyser, horg og Ynglingatal er et poem forfattet av Tjodolf hov skiftet navn. Mange Ull-navn ble byt- den frode fra Kvine da han var hoffskald tet ut med Kors-navn eller ble systematisk hos Olav Kvites sønn, Ragnvald Heidrum- forvrengt. hàrr, som regjerte på slutten på 800- tallet. Ynglingesaga er skrevet på prosa av Snor- Kvitekrist re en gang i første halvdel av 1200- tallet, Vi har en rekke skriftlige eksempler på at og er første bok i Heimskringla. Sagaen er vikingene yndet å kalle Jesus Kristus for bygd over Tjodolfs kvad. «Kvitekrist». Jeg vil anta at bakgrunnen Det vakte berettiget oppsikt da histori- for dette var todelt og stammet fra selve keren Claus Krag i 1991 gav ut boka «Yng- dåpshandlingen: lingatal og Ynglingesaga «. Krag mente å 1) I dåpen mottar den døpte syndsfor- kunne vise at Tjodolfs dikt umulig kunne latelse og blir forkynt å være «kvitt» sine være skrevet så tidlig som rundt år 900. I gamle synder. På en latinsk forrettelse he- en overbevisende studie påviser han at dik- ter dette «quittus», på engelsk «quit», og tet var sterkt påvirket av den gresk-sicilian- på norrønt «kvittr», fri for påtale. ske filosofen Empedokles lære om de fire 2) De fleste nordmenn ble i denne fa- elementene: vann, jord, luft og ild. sen døpt av irske munker. De hadde som Ynglingatal er en slektstavle på 54 vers skikk at den døpte fikk beholde den hvite over de 27 første kongene i den svensk/ dåpskjortelen. Dermed ble dåpen forbun- norske kongerekke. Den første var Fjolner det både med at en ble «kvitt» gamle syn- som druknet (vann), den andre var Sveg- der og at en mottok en «hvit» kjortel som der som forsvant i en stein (jord), den tred- dåpsgave. je var Vanlande som ble kvalt (luft) og den - 13 - fjerde var Visbur som ble brent inne (ild). sars) sønn, at Mithra var Solens sønn og Krag påviste også «euhemeristiske» at Jesus var Guds sønn. Videre var det vel trekk i kvadet, d.v.s. at historiske perso- kjent at jord, ild, luft og vann var sentrale ner og hendinger ligger til grunn for gu- elementer i mitrakulten, og i den kristne demyter. Fjolner, Svegder, og Visbur var skapelsesberetningen. Og «alle» visste at omskrivinger av Odin, og Vanlande var det var farlig å ta Ulls navn i sin munn. Det omskriving for Frøy. I tillegg identifiseres var (som ved plystring) ensbetydende med de hedenske gudene med demoniserte å kalle på djevelen. På 800-tallet kan dette trolldomsmakter. nærmest ha vært allmennkunnskap blant (Kommentar: Biskop Martin av Braga kultureliten i Sørvestriket. Indirekte bekref- skrev allerede i år 574 at de hedenske gu- ter jo Krags studie at det var slik. der var demoner. Jf. for øvrig tabufiserin- Etter mitt syn var «Tjodolf den frode» gen av Ull). den første og største skald Sørvestriket har Krag hevdet at forestillingen om 1) de fi- fostret. Som tilnavnet sier, var han en kunn- re elementene, om 2) euhemerismen og om skapsrik, skolert europeer, godt kjent med 3) avguder som demoniske trolldomsmak- gresk og kristen tankegods. Men da han ter, først kom til Norden ved kristendom- etter slaget i Hafrsfjord, i følge Snorre, ble men og presteskapet på 11-12-hundretallet. Harald Luvas hoffskald, må han ha sviktet Etter Krags mening var det nærmest sine kristne venner som i hopetall flyktet umulig at en skald fra Kvinesdal hadde inn- fra landet. (Krag mener imidlertid at det er gående kjennskap til europeisk kultur og grunn til å tvile på om Tjodolf var blant Ha- tankegods på slutten av 800-tallet. Og om ralds skalder, så vi må holde døren åpen for han nå skulle ha det, så er hele poenget at også Tjodolf forlot Sørvestriket). med kvad at miljøet det blir fremsagt for, forstår hva det refererer til. Ellers ville det Sagakonger i Sørvestriket jo være som å kaste perler for svin… Gautreks-soga forteller at kong Vikar styr- Krag mistenkte Are frode, den store is- te over «Agdir allar ok Jadar». Han hadde landske læremesteren, som systematiserte sønnene Harald og Neri. Harald overtok historiekunnskapen en gang på 1100- tal- kongedømmet etter faren, mens Neri ble let, for også å stå bak Ynglingatal. Som vi tildelt et jarledømme. Det er allment antatt ser faller Krags synspunkter sammen med Snorres; Kristendommen kom først til Nor- Denne rødbrune ge med Olav digre. hårdusken er fun- Men språkforskere har de siste årene net i en kvinnegrav vist at Ynglingatal senest må være skre- i Kvinesdal. Kanskje vet tidlig på 900- tallet, og Oluf Sundquist, har den vært brukt som et ref-symbol? svensk historiker, har med styrke hevdet at Tjodolf den frode, meget vel kan ha fått sitt europeiske tankegods etter reiser og opp- hold i Frankerrike eller Britannia. Tjodolf har dermed fått sin rennesanse. Hele debatten vitner om at historikerne på de skandinaviske lærestedene har liten forståelse for sørvestlandsk kultur og leve- måte i frankertiden. Brede lag av befolk- ningen visste allerede i romertid at Cæsar var opphøyd til gud, at Ultor (og Ull) hev- net hans død, at Augustus var guds (Cæ- - 14 - at Neri Jarl bodde på Oddenes fordi navnet det en kong Godfred (død 810) som i følge «Nerid» finnes på en gammel runestein frankiske riksannaler ble myrdet av egen ved Randesund kirke. livvakt. Det noe senere verket «Gestis Ka- Steinnes antar at Harald Vikarson, er roli Magni» vil ha det til at Godfred, på en den samme som Snorre og andre kaller jakttur, ble myrdet av sin egen sønn, som Harald Granraude. Etter sagatradisjonen ble oppildnet til å drepe faren av kongens var han morfar til Halfdan Svarte. Kong Vi- forsmådde dronning. kar må derfor ha levd relativt seint i den «Det irske annalfragmentet» (en årskrø- frankiske perioden. nike) forteller under år 871 at Olav ble hen- Snorre forteller at Vestfold-kongen Gud- tet hjem for å hjelpe Gotfraidh med å slå rød Veidekonge, først var gift med Alvhild, ned opprør i Loclann (Ulveland). Dette åp- og fikk med henne sønnen Olav (norrønt ner for at både Olav Kvite, Halfdan Svarte Àleifr) som senere ble kalt Geirstadalv. og dronning Åsa kan ha stått bak mordet Steinnes har i sitt arbeid gitt gode grunner på Gudrød. for at Olav Geirstad-alf er synonym med Steinnes vil ha det til at Olav Kvite døde Dublin-kongen Olav Kvite. Jeg går her ikke i år 873. Han ble hauglagt på «Geirstad», inn i hans argumentasjonsrekke, men støt- nå Gjerstad i Tjølling. Dette er gården hvor ter hans konklusjon. Huseby, Skiringsal og Kaupang ligger. Da Alvhild døde, ønsket Gudrød å gifte Olav hadde sønnen Ragnvald Heidum- seg med Åsa, datter til Harald Granraude, hàrr, og det er til han Tjodolf fra Kvine har men han fikk ikke «rødskjeggens» samtyk- diktet Ynglingatal. Tilnavnet «heidumhàrr» ke. En tid etter seilte Gudrød med en hær betyr kanskje «hederhøy» (høyt æret), i vestover til Agder, der han om natten kom så fall en direkte fornorskning av lat. reve- overraskende på Harald, og drepte både rend, norr. ref. Men etter mitt syn er det like han og sønnen hans. Gudrød tok så Åsa troverdig at tilnavnet var «hedningehård». «med seg hjem» og holdt bryllup med (Se bloggen om Ragnvald Vognstyrer). henne. Med dette giftermålet sikret han seg ikke bare kontroll over hele kyststripen fra Skiftet mellom Olav Kvite og Halfdan Boknafjord til Vestfold, men også over sto- Svarte re deler av landene rundt Irskesjøen Om det var Olav Kvite eller Halfdan Svarte Gudrød satte sønnen, Olav Kvite, til å som myrdet Gudrød, kan vi ikke vite. Men være konge i Dublin, og en yngre sønn, det skjedde på Olavs Huseby, og i følge Ivar, til konge i Limerick. Etter irske annaler Steinnes tok Olav brorparten av farsar- var Olav konge i Dublin fra 853 til 871. Olav ven; Søndre Vestfold, og kyststripen i Te- fikk tilnavnet «Kvite» og det vitner om at lemark, Agder og Jæren og landene rundt han var døpt og bekjente seg til Kvite Krist. Irskesjøen. Snorre forteller at Gudrød ble drept av Halfdan måtte nøye seg med Nordre Åsas «ærendsvein» da han lå med skipene Vestfold og deler av Buskerud/Oppland. sine i «Stivlesund». Hvis de irske annaler Men etter mitt syn er det mye som tyder på har rett, har Gudrød levd i år 871. Da må, at Halfdan også arvet de indre bygdene på ifølge Steinnes, Halfdan Svarte vært et sted Agder, (Råbygdelag), samt Nord-Rogaland mellom 17 og 19 år gammel. Oppildnet av og Hordaland, og ved giftemål fikk han se- moren, kan Halfdan vært med på komplot- nere herredømme over Sogn. Skiftet skjed- tet mot faren. de trolig i år 872. Flere svenske forskere har pekt på at Skiftet av Gudrøds rike lar seg også for- Gudrød Veidekonge trolig er en «innlånt» klare ut fra rene kulturpolitiske skiller. Olav figur fra den danske kongerekken. Der var Kvite tok de delene av Gudrøds norske rike - 15 -

hvor folk trodde på Kvitekrist og var euro- Illustrasjon fra Birka. Både Birka og Hedeby peisk orientert. Halfdan Svarte fikk resten. stengte innseilingen til byene med et stolpeverk Da Halfdan døde, så Harald Hårfagre det neddrevet i sjøbunnen. I Kaupang må den avskjer- mede bukta innenfor stolpeverket der blitt kalt som sitt ansvar å gjøre krav på den tapte for Stivlesund. Hedninger eller skip med væpnede arven etter farmor Åsa. Han ville da ha mannskaper slapp ikke gjennom «stivlesundene» i samlet Sør-Norge til ett rike. frankertidens vic byer.

Tragedien i Hafrsfjord En sommerdag omkring år 900 har Harald der - storættet konge - mot Kjotve den rike. Luva samlet skip og mannskap og rodd inn Knarrer kom østfra, - lystne på kappleik - med i Hafrsfjord. Dette var ren provokasjon mot 1) gapende kjefter - og 2) krot på stavnen. makthaverne i Ragnvald Heidrumhàrr`s ri- De var lastet med hærmenn - og hvite ke, og alarmen gikk… skjold, - med 3)vestrøne spyd - og 4)velske På sommertid var trolig 2/3 av marine- sverd soldatene på eksportreise nede i Europa. 1) Gapende kjefter; hund symbol. 2) Det var derfor en sterk redusert flåte som, Krot; treskurd.3)Vestrøne spyd; spyd laget under ledelse av Tore Haklang, ref ‘en fra i landene ved Irskesjøen. 4)Velske sverd; Harkmark, seilte nordover for å drive «bus- sverd smidd i Frankerriket. tehodet» bort fra Jæren. At egder og jærbuer bar «hvite skjold», Skalden Torbjørn Hornklove bruker ut- viser at de i Hafrsfjord kjempet som Kvi- navn på de sentrale personene; Haklang, tekrists soldater. Hornklove sier at Harald Kjotve og Luva. Jeg tror «haklang» må være råder over skip med «blodstenkte spanter en dikterisk «kjenning» for en lang person og røde skjold». fra Hakrmark, (stedsnavnet er ved en se- Kampen var over da Luvas berserker nere metatese endret til Harkmark), og at ryddet Haklangs skip. Kjotve flyktet da i «Kjotve den halsdigre», må være en kjen- land på en holme der det var lettere å verge ning for en tykkfallen person fra Halse. seg. Senere flyktet hele den «hvite» hæren, Torbjørn Hornklove, som selv skal ha noen med skipene, andre langs landeveien deltatt i slaget, skriver: sørover Jæren. Det kan ha vært en heller Hørte du i Hafrsfjord - hvor hardt de sloss varm sommerdag, for Hornklove føyer til - 16 -

Bildet viser et keltisk kors ved siden av et tilfluktstårn. Irske munker bygde runde tilfluktstårn, trolig fordi de da kunne avrunde bygge med et steinsatt «iglo» tak. Dette gjorde tårnet brannsikkert. Merk for øvrig dør- åpningen høyt oppe på veggen. En kan anta at Ha- rald Hårfagre sørget for å fjerne eventu- elle keltiske kors i Sørvestriket.

at de som «aste avsted over Jæren, heim fra Reaksjonen på rikssamlingen Hafrsfjord - tenkte på mjøddrikke». Kong Harald må ha ledet an i forsøket på Hornklove skryter av Luva, den ætte- en fullstendig utryddelse av kristendom- store kongen, som ikke bare lærte Kjotve å men i Sørvestriket. Vi må tro at de kristne flykte, men som også viste «Limericks tyver fikk valget mellom å flykte fra landet eller hel-veien» (helkannandi hlenna Hlymreks). å dø. I Haralds øyne var onkelen, Olav Kvite, Fra en langsiktig fredelig og lukrativ en inntrenger og opportunist, som ikke ba- handelsøkonomi, la Harald nå om til en re stjal Sørvestriket, men også Irland (Li- kortsiktig plyndringsøkonomi, og harmo- merick), fra Halfdan. Dermed var endelig nien i det tekstilproduserende samfunnet, en gammel familieurett hevnet. Harald var for all ettertid borte. For Kaupang var hadde vist Limericks tyver; dvs. Olav Kvites tragedien fatal; byen ble forlatt og sank ned etterfølgere, veien til helheimen. i glemselen. Bare brohodefunksjonen for En skulle tro at Luvas seier over det sør- Husebø berget Stavanger fra å lide samme vestnorske «heimevernet» bare var en del- skjebne. vis seier. Men bruk av seil, medførte at ski- Kirker ble brent eller vanhelliget, stolte pene ikke lenger kom tilbake som en sam- steinkors ble fjernet eller knust og kristne let armada. Skipene returnerte til Kvitsøy og stedsnavn ble skiftet til hedenske. Stavanger til ulike tider og i spredt orden. Snorre forteller at etter slaget «var alle Ved Kvitsøy og Utstein har Haralds skip de verste fiendene hans(Luvas) falt. Men noen ligget på lur og plukket dem opp før de rakk flyktet fra landet, og det var en svær mengde inn til markedsplassen i Stavanger. mennesker, og da ble store øde land bygd …» - 17 -

Videre skriver han: «I den ufreden som let av kristne egder og jærbuer forlot landet var da kong Harald la landet under seg i Nor- og å minne om språkforskeren J. S. Mar- ge, ble de funnet og bygd landene ut i havet; stranders konklusjon på sine språklige un- Færøyene og Island; da var det også stor ufred dersøkelser: «Det norske målet i Irland, på i Hjaltland (Shetland). Mange stormenn i de skotske øyer, og på Færøyene er nær be- Norge flyktet fredløse for kong Harald og fòr slektet med målføret på Jæren og Agder». i vester viking, de var på Orknøyene eller Su- Den egentlige vikingtiden, da samtren- derøyene (Hebridene) om vinteren, men om te, muskuløse roere, rodde den europeiske sommeren herjet de i Norge og gjorde stor kysten og de store elvene, var nå definitivt skade på landet». over. Og med den er også 900 år sørvest- Snorres beretning om den storstil- norsk suksesshistorie slutt. Sørvestriket ble te emigrasjonen som fulgte etter slaget i aldri et tusenårsrike, men det var nære på. Hafrsfjord, må tillegges vekt. Han var selv Historikernes «vikingtid», fortellingen etterkommer etter emigranter, og satt på om umoralske, sammenraskede flokker rike historiske kilder. med norske sjørøvere som herjet Europa i Det må derfor være lov å anta at flertal- de neste århundrer, kan nå begynne.

FORD SIDEN 1922. MAZDA SIDEN 2004. VOLVO SIDEN 2008.

I Kverneland Bil er vi glad i kultur. Derfor har vi i flere tiår aktivt støttet kulturlivet i regionen – jazz, litteratur, teater, festivaler. Derfor har vi lokal samtidskunst på veggene. Og derfor er vi en stolt og spent sponsor for Stavanger2008.

2008 er et merkeår for oss i Kverneland Bil også. Slik som 2004 var det. For ikke å snakke om 1922. Kall det gjerne flerkulturelt: Nå finner du nyhetene fra både Ford, Mazda og Volvo i lokalene våre på Forus.

Vi sees!

www.kvernelandbil.no - 18 - En bryllupsvise fra 1779

Av Synnøve Østebø, Statsarkivet i Stavanger.

Under ordning av privatarkiv nr. 3 – Ploug & Sundt, dukket det opp en gammel, hånd- skreven bryllupsvise. Denne visen er interessant av minst to grunner, som jeg vil belyse i denne artikkelen. For det første er visen skrevet til en av den tids mest kjente handels- menn i byen og hans tilkommende frue. Dessuten er visen skrevet på dialekt.

Først litt om forfatteren som jeg antar må de han ved å gjenfortelle møtet mellom to være Ole Olsen Bagge. Han var i følge Sta- bønder som møttes på veien. Den ene kom vanger borgerbok født i 1758. Videre for- fra byen med nyhetene. Den andre bonden teller denne at han fikk borgerbrev i 1798, var på vei til byen, og han var svært interes- og da som ”skipper med en liden handel at sert i å høre hva som foregikk. Det er den- drive”.1 Forsiden på visen forteller at den ne samtalen mellom de to bøndene som var skrevet i anledning bryllupet til Ole gjengis på dialekt. Smith Ploug og Hendricha von Frantzen Vi finner sjelden at dialekt er brukt i det som inngikk ekteskap i Stavanger den 23. eldre skriftlige, arkivmaterialet. I dette ma- november 1779. I den anledning forfattet terialet særpreges skrivemåten av lange og Ole Olsen Bagge en bryllupsvise som tro- tunge setninger, og ofte med flere innskut- lig ble framført i løpet av bryllupsfesten. Vi te bisetninger. I rettsreferater i tingbøkene, vet ikke om forfatteren var til stede i bryl- eller i skylddelinger i pantebøkene, finner vi lupet, eller om visen var et bestillingsverk noen ganger ord og utrykk på dialekt. Dis- som ble fremført av andre. Borgerboka for se dialektordene ble som regel brukt for å Stavanger forteller også at Ole Olsen Bag- gjengi et vitneutsagn, eller for å sette ord ge var gift to ganger. Begge gangene giftet på noe som var svært spesielt eller helt han seg med en kvinne fra Håland preste- konkret, og som skriveren ikke hadde an- gjeld, nå Sola prestegjeld. dre ord for. Selve bryllupsvisen består av to hånd- Selv i dag vil de fleste lesere kjenne skrevne sider på rim. Det som særpreger igjen og forstå mange av ordene og ut- denne nesten 230 år gamle visen, er at den trykkene som er brukt i visen. I den van- ble skrevet på dialekt. Så langt vi kjenner lige Stavanger-dialekten bruker vi ikke så til, finnes det ikke mange viser av denne ty- mange av disse ordene og uttrykkene i vår pen som er bevart her i dette området. For- dagligtale. Men jeg vil tro at jo lenger sør fatteren var trolig en relativt ”vanlig” ung på Jæren vi kommer, vil vi også i dag kunne mann som tok utgangspunkt i en oppdik- høre en god del av de samme ordene og ut- tet, dagligdags hendelse for å fortelle om trykkene, spesielt blant den eldre delen av bryllupet og paret som giftet seg. Det gjor- befolkningen. Visens forfatter, Ole Olsen Bagge, var som nevnt gift med en kvinne 1 Kielland, Axel 1935: s. 211. fra Sola i begge ekteskapene. Da er det ikke - 19 -

Forsiden på bryllups- vise fra 1779, av O. Bagge. Kilde: Pa 0003 – Ploug & Sundt, Stats- arkivet i Stavanger.

urimelig å tro at forfatteren skrev visen på ter den med disse to bøndene som møtes den dialekten han og familien snakket selv. og hilser hverandre på veien. Gjennom det- Kanskje har han spedd på med noen litt te møtet får vi høre om bryllupet, som både mer ”jærske” ord og uttrykk for å få rimet kunne høres og ses inne i byen. Det var høy til å stemme underveis. Men uansett er det musikk ”for di speltte paa Giia paa Fioel og vanskelig å si noe helt konkret om denne Bass saa Huussen di ville rævna”, i tillegg til dialekten i dag, siden det ikke finnes munt- ”dondring, afskytting og skrald”, og båtene i lige kilder fra denne tiden. havna var pyntet med flagg. Videre fortel- Ser vi litt nærmere på selve visen, star- les det også hvem som gifter seg, og vi får - 20 - inntrykk av at det ikke var noen hvem som det blir gitt noe i ”Skaala”. Det var den tids helst, noe også innførselen i kirkeboka for bryllupspresanger som ble gitt i ”skålen”, Domkirken indikerer. Kirkeboka forteller i form av rene penger. Til slutt i visen øn- både at vielsen skjedde på en tirsdag, og skes paret til lykke i handelen, og med for- at paret ble viet hjemme i huset. Vanligvis håpninger om at de må ansette en amme foregikk vielsene etter søndagens gudstje- om et års tid! Det var nemlig relativt vanlig nester, men da var ofte resten av menig- i velstående familier, særlig i byene, å an- heten også der, i alle fall de som ville. Det sette ammer. var ikke alle som ønsket å ha så mye publi- Hvordan gikk det så med brudepa- kum til stede, og av den grunn var det ikke ret, Ole Smith Ploug og Hendricha von uvanlig at de som hadde råd, heller betalte Frantzen? litt ekstra for å få presten til å forestå vi- Ole Smith Ploug var født i Stavanger elsen i hjemmet, uten nysgjerrige tilskuere 9. august 1738. Foreldrene var Jens Abra- til stede. hamsen Ploug, som kom fra Kragerø, og Bonden som er på vei til byen, beklager Anna Catharine Smith. I følge Ole Smith seg over at han ikke har noe med seg som Plougs opptegnelser var moren søsterdat- han kunne gi i ”foræring”. Et godt stykke ter av Cornelius Kreutz, admiral hos Peter smør nevnes som ett av eksemplene. Vide- den store i Russland. Ole Smith Ploug ble re skryter bøndene av ”Krambuen dar siaa farløs bare to år gammel. Da han var 13 år Plouen”. Han hadde alltid gode varer, det kom han i tjeneste hos Michael Smith, de hadde i alle fall den ene av bøndene erfart. fem første årene som dreng, de neste 12 Den andre blir utålmodig og vil skynde seg som fullmektig. I juli 1768 flyttet han inn i innover til byen og se hva som skjer med huset etter sine foreldre i byen, på Skagen. egne øyne. Han vil selv se festen, dansen, Han fikk borgerbrev og startet sin egen maten og drikken og ta del i leken, hvis han handelsvirksomhet i 1769, basert på han- kan. Men han er også opptatt av å se om del, frakt og skipsbygging. Da bryllupet stod 23. november 1779, Foto av tegning, Stavanger museum, kultur­ var Ole Smith Ploug 41 år gammel. Hans historisk avdeling. tilkommende, Hendricha Maria von Frant- zen, var født 4. Juni 1760. Hun var altså litt over 19 år gammel. Hendricha Maria var yngste datter til Jens Frantzen og Elisabeth Sophia Henrichsdatter Gyntelberg. Jens Frantzen var byens kommandør og innrul- leringssjef. Ole Smith Ploug skrev i sine opptegnelser: ”Herren af Naade lade dette vores Æg- teskab blive velsignet, og for alleting, at vii saa længe det behager Gud vii skal leve til sammen, maae leve i Eenighed, trofasthed og Kiærlighed, baade i Medgang og Mod- gang, til Guds Ære og vores Gavn her i Ti- den, paa det vi efter Dagenes Ende kunde samles for Herrens vores Guds ansig i de evige Boeliger for Jesu skyld.”2

2 Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind X, hefte 2 1945: s. 119-120. - 21 -

Ole Smith Ploug og Hendricha Maria Domkirken prestegjeld, kirkebok A4, 1744-1782, s. fikk 5 sønner. De tre første guttene fikk alle 131a. Kilde: Statsarkivet i Stavanger. navnet Jens ved dåpen i Stavanger domkir- ke. I sine opptegnelser forteller Ole Smith ger. Han døde 36 år gammel i april 1824. Ploug om dåpen og fadderne for disse tre Skifteprotokollen forteller at han etterlot små, men også om begravelsene. De døde seg kone og to små døtre, Henriche Marie som barn alle tre, henholdvis 5uker, 7 mn- på 8 år og Maren Elisabeth på 6 år. Henrich dr. og 14 mndr. gamle. Gynthelberg Ploug var prokurator i Stavan- Gutt nr. 4 ble født 31. juli 1788. Han fikk ger. Han giftet seg med Anna Fredrikke navnet Ole Smith Ploug. Den 25.mai 1790 Margrete Terchelsen 24. november 1819. ble den femte sønnen født. Han fikk navnet Hun døde i 1821, Henrich døde i 1822. Henrich Gyntelberg Ploug. Guttens mor- Hendricha Maria, enken etter Ole Smith mor, Elisabeth Sophia Henrichsdtr. Gyntel- Ploug, giftet seg om igjen med mannens berg, var en av fadderne ved dåpen. Begge kompanjong, Hans Gabriel Buchholm disse guttene vokste opp. Men de var hel- Sundt i 1796. Hans Gabriel ble foreldreløs i ler ikke gamle før de mistet sin far, slik de- 5-årsalderen. Da han var 10 år gammel ble res egen far også gjorde. Allerede 28. juni han tatt inn i huset hos Ole Smith Ploug. 1792 døde Ole Smith Ploug i en alder av Hans Gabriels mor var Ole Smith Plougs 54 år. Den 4. Juli 1792 ble han ble begravet kusine. I 1791 ble Hans Gabriel kompan- i Stavanger domkirke, i den smale gangen jong i firmaet, som da endret navn til Ploug på nordre side, der også de tre førstefødte & Sundt. Hendricha Maria og Hans Gabri- guttene var begravd. Ole Smith Ploug had- el fikk ikke barn sammen. Hendricha Ma- de alltid hatt dårlig helse. ria døde 26. november 1810, litt over 50 år Ole Smith Ploug jr. giftet seg med Jo- gammel. Hun hadde ifølge ektemannen hanne Margrethe Zetlitz den 18. februar vært svakelig i mange år på grunn av va- 1817. Bryllupet stod i agent Kiellands hus. tersott. Allerede året etter giftet Hans Ga- Ole Smith Ploug jr. var kontormann, og en briel seg igjen med husets pleiedatter, Ma- tid også konstituert tollkasserer i Stavan- rie Elizabeth Fridriche Diurhuus. Hun var - 22 -

29 år gammel og hadde bodd i huset si- Saa maa æg til Byen, Paa flygannes fær. den hun var 11 år. Hans Gabriel var da 43 Saa faar æg siaa, Naakkaa af Lejkien. år gammel. De fikk to barn, Elise Margret- Men La mæg Nu ikkie, gløyme, og spørre he i 1813, og Wilhelm Ravn, i 1818. Den 28. af dæg. april 1840 giftet både Elise Margrethe og Kem – æ de som brøllup, skal havava. Wilhelm Ravn seg i Stavanger domkirke. De Er Hand Ola - Ploug, Saa sa di for Wilhelm Ravn giftet seg med Signe Mar- mæg. grethe Hansen fra Farsund. De skilte lag Derfor Er de Prægtigt, tillaga. etter vel fire måneders ekteskap. Elise Mar- Men Hourte du inkkie, kæm Brura hans grethe giftet seg med Laurits Wilhelm Han- Var,- sen, som var født i København. Han over- maaskee de, er gaat dæg af Sanzen. tok ledelsen i firmaet Ploug & Sundt etter Nej visst Er de inkie, Æg mineste de Klart. at hans svigerfar døde i 1839. Laurits Wil- De er Daatter Til, Commedør - Frantzen. helm var også ”Stadshauptmand”. Det er Nu skal du Ha Tak, for underrettningen han som har gitt Skagen 18 sitt nåværende goe. navn – ”Hansenhuset”. nu maa æg mæg Skyne, og Hasta. Nu Tæk æg til aaran, Paasprænen og Roe En samtale, bestaaende, udj Thi Baaten Er Tung, og barlasta. Enfortælling, imellem 2de Bønder. Men detta Var Ret galle, Had æg vist de Som møtte, Hinanden paa Vejen før Til Stavanger. æg skulle inkie, ha - komme Tomhennt. Sammenskreven Paa Brøllups Dagen Æg skulle vist hadt me mæg, Et godt støke d. 23de November 1779. Smør. Da Brudgommen Velædl. Hr. Som æg til foræring, Skul - ha sennt. Ole Smith - Ploug Æg skulle Vist, hat mee - mæg, En goe Blev Coppuleret med Veer eller Saue Bruden den og maaskee, ankvart-Lit-andna. Vel-baarne Frøken Naar æg Hade Vist, at brølluppe Til Ploug. Hendricha von Frantzen, hade Vorre, Saa, Snarlig, forhaddna. Af O. Bagge Men de skal Vist Komme, me Tiier og Goemaaraa, goe grane, Kor Kiem du jfraa. stund. Mens du Er Saa Tilig, Paa Færa. Naar æg Kiem, til Byen, og Handla. Æg kiem jfraa Byen, men dar Skul du siaa. Da skal æg Vist - Laava, me Hand og me Di Er mee Et Brøllup, jgiærra. mund. Men Dar skul – Du siaa, dar var gille og Æg har daa Saa mykkie aa Vanla. staes Æg Pla altij, Handla, Paa Krambuen dar. te Langt mejre, End Æg Kand opnævna. Siaa - Plouen, hand har saa goe - Vara. Di speltte Paa Giia - paa - Paa - fioel - og Æg faar dem inkie, bære, hos alle og kvar. Bass. De har æg saa oftta, ærfara. Saa Huussen di Ville Rævna Men Nu for æg vist, gaa En anensteds Dar var saadan dondring, afskytting og hen. skrald. dij har Nu inkie Thii, Sligt aa ansa. Di flaga paa Jægter, og Baattar. De for Nu beroe, til æg Kiem Snart jgien. Æg syntes som Væra, Ville stanne paa fald. Nu maa di joe Springe og dansa. Æg ville snart Lee, og snart graata. De Va inkie foruner, Æg maatte Saa braatt. Nej Er de Nu sant, du fortælle mæg Hær. Til Byen paa flyganne - Flæikkien. Saa blei æg saa Hyppen og Læikien. Æg ville inkie, ha møst de for allersaa goet - 23 -

Skiønt æg glæmtte, ætte mæg Seiken. KILDE- OG LITTERATURLISTE Korj æg skulle kiøppe, baade Korn og malt. Kilder mangt andnet, Til Tausser og Drene. Statsarkivet i Stavanger: La mæg inkie gløymme, ej Skieppa me Domkirken prestegjeld, kirkebok A4, Salt. 1744-1782 Den faar æg vist, borge Saa lejnne. Pa 0003 - Ploug & Sundt Nu skal æg vist gaqqe, og siaa mæg om Stavanger byfogdembete, skifteprotokoll kring. nr. 8, 1810-1834 Og glosse mens, auan Kand Taalla. Saa faar æg daa siaa kor di dansa og Litteratur spring. Elgvin, Johannes 1956. ”En by i kamp”, og om di gier Naakka j Skaala. Stavanger Saa faar æg daa Siaa, Kva di brukka Til Finne-Grønn, S. H. 1916. ”Den vestlandske mat. slegt Sundt”, Christiania og om di har drikkanes Vara. Kielland, Axel 1935. ”Stavanger Borgerbog Æg mejna di bær de vel, fram paa Sølv-fat. 1436-1850”, Stavanger Der blj Nok vist, innen-ting Spara. Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind X, Saa Vil æg og svaje, og ta mæg et Ruus, hefte 2, Oslo 1945 og drike alt mens, æg kand Svelle. Farvel min goe grane, hæls hejm til dit Huus. Æg Skal dæg Nok Ræsten fortælle. Til Sidst Vil æg ønske, Vor Brudgom og Brud. Guds-frygt maa leve, til haabe. at de maa Velsignes, af Himmelens Gud det vil jeg Nu ønske, og Raabe. At de maa florere, j handelen Saa. og lyches j alt, og alt samma. om et aar, denne, tiia, æg tviler inkie Paa, Saa faar di Nok, hyre Ej amma.

Merk: Noen ord og egennavn er utheva­ i avskriften, fordi de også er utheva i originalversjonen. - 24 - Dreyer Kalender 1956

Av Anders Bærheim

Brattegaten i Stavanger barokkens dekorative kirke- Brattegaten ligger midt i byen, den svarer kunst, men navnet kan ikke knyttes til noe til navnet, og er av anselig, men ukjent al- bestemt arbeid. der. Opphavet, får vi vel tro, skyldes en el- Navnet finner vi i dokumentet av 23. ler annen som i lengst svunnet tid søkte og nov. 1662 fra Anna Thomasdatter Wegner, fant fotfeste i det bratte lendet - flere kom datter av biskop Thomas Kortzen Wegner, etter, tråkket og formet stien. som med sin mors «widschab och sam­ Jorden oppetter bakken var, her som tørke» selger til baker og innbygger, Isach ellers i gamle­byen, steinet, men god - det Thorsen med hustru, Siri Pedersdatter, kom bustad med stova på høgda, og Brat- «min gaard och grund herudi Staffuanger, ten ble navnet. Stien lå der laglig som sjø­ som Petter Bildsnider nu er boendes, ligen- vei til båtstø og naust. Stein ble tatt opp, des imellemb Isach Vigleffsens grund och båret fram og lødd til innhegning for fe, og wohnung paa den ene, och gaden mod Bi- skiftegjerde mellom brukene som kom til, spegaarden paa den anden side sampt med og senere skåret opp av nye gangveier og nedenfor wærende Haugeplads imellemb hustufter. Offre och Nedre Gaden udi lengden, och På samme bakkehøgden lå de to kirke- bemeldte Hauges bredde.» byggene med felles gravplass, og det midt- Den 29. mai 1685 selger moren med sin re porthvelvet i kirkegårdsmuren­ vendte «kiere søn Bertel Thommasens ja och sam- mot kannikenes gård Bratten. tøcke» til Isach Isachsen, sønn av Isach Under dette hvelvet sto engang i by- Torsen, «en min eyende Haugeplads, be­ ens yngre år den myndige bispen. Han liggende her i byen, nest ved hans iboende var i godlag, så på, og moret seg over sine waaning.» menn som slepte inn fylte kornsekker de Isach Isachsen var òg baker, og har nå hadde tatt fra kanniken, Ingemund. antagelig over­tatt bakeriet etter faren som Jordstykket nærmest kirkegårdsmuren er 70 år gammel, sammen har de så fått bar katedra­lens navn, Trinitatis grunn. Det en pent arrondert eiendom til Brattegaten kom senere i reformasjonsbispens­ eie, og - den gamle sjøveien som nå er blitt gate, lenger ut i hundreårene går det over i den men må ses under synsvinkelen: «I Stavan- store hagen som ligger til huset for sokne- ger har ingensinde nogen Orden ved Opfø- presten i Domkirken. relse af Bygninger været befulgt, og Gader- I 1600 årene da Anders Smith skar sine ne have desaarsak ikke erholdt den Bredde praktfulle epitafierammer til Domkirken, som vilde være ønskeligt.» hadde en annen kirke­kunstner sin gang Sr: Daniel Touscher gir i juni 1770 en ut- her i strøket. Rimeligvis har han sin andel talelse om gatenes tilstand. Han sier om - 25 -

strøket her: Gaden forbi Provst Hans Arentz Blant huseiere i Brattegaten i begynnel- Gaard (nåværende Brannvakten) maa helt sen av 1800 årene finner vi doctor Hans stensættes. Gaden derfra videre (Brattega- Munch som selger til kaptein og overskri- ten), som i Bakken er meget slem, ujevn ver Wilhelm Monthey i 1804, og han igjen og har saagodtsom ingen Rendesten, maa året etter til presten, Morten Kielland, res. ganske af ny stensættes med en rigtig li- kap. ved Domkirken.­ Hans bror, kjøpmann ge Rendesten efter midten hvorfra Vandet Jan Kielland, var post­mester til 1813. Hans siden kan løbe i Søen gjennem den smale enke, Ane Dorothea Kielland, overtok post- Gade. Den Gade fra Provstens Hus som mesterstillingen, og kjøpte i 1815 Brattega- kaldes Uren (Kirkegaten) maa af nye sten ten nr. 414 (Urgaten 2) av klokkerenken, sættes og med Rendestene forsynes.» Petronelle S. Bau­mann. - 26 -

Den 20. oktober 1812 sender hun by- Iver B. Øvregård selger i 1848 sitt hus fogden følgende skriv: «Herved anmo- nr. 415 (nå nr. 5) til procurator Amb. Han- des Deres Welædelhed at afholde en Au- sen. Etter hans død går det over til Hans G. ctionsforretning over mit Huus No. 339 i B. Sundt, og fra ham i 1867 til kjøpmann,­ Bratte­gaden, til bortsælgelse, om antage- mekler Amund Isachsen. lig Bud skeer, som og over endeel Boha- Bak steingjerdet på søre side av Bratte- ve bestående af Mands og Fruentimmer gaten lå skred­dermester Rasmussens hus gode Gang Klæder, Linned, Tinn, Kobber, høyt på bakken og lett synlig fra vinduene jern og Træfang, Porcellain, Silke Betræk i Alexander L. Kiellands hjem. Forfatteren til 1 Kanopee og 12 Stole med adskilligt legger det vakkert inn i «Skipper Worse», meere, og beder ieg denn Auction beram- kap. 9: «Skipper Randulffs lille, hvide Hus met til Mandag den 2. November først- laa høit med Udsigt over Vaggen­ og Fjor- kommende.» Noe antagelig bud er sann- den. De to Venner havde spist og spist synligvis ikke framkommet, for huset sel- svært; nu sov de Middagssøvn -. Ude i den ges først i 1813. bratte Bakken foran Huset var der nogle Hjørnehuset til Bratte- og Kirkegaten Gutter, som spillede Mablis -». selger Johan H. Wolf i 1828 til Christopher På den del av prestegårdsjorden som Lie. Det er senere kjent som «madame Lies ligger igjen i våre dager, står byens retts- hus», og gikk i sin tid for å være «tusen år lokale med fengsel, og øverst i hjørnet, på gammelt». Salmaker Ludvig Jensen er eier Trinitatis og skredder Rasmussens grunn - i 1868, og bygger det ut til sin nåværende Stavanger Sparekasse. Her var det kunst- form. Frk. Lina Holm overtar det i 1890. neren fant mo­tivet for akvarellen.

Sølvberget og Sølvbergtorget fjellet tok til, kan det se ut til å ha vært en Sølvberget, det der er igjen av det, ligger gammel kultplass. midtveis mellom Domkirken og Østervåg. Her oppe, i skjæringspunktet for flere av Nest etter Valberget det høyeste punkt i de trange smågatene, lå Sølvbergtorget av gamlebyens profil. Etter offergropene å ukjent alder. dømme – som kom for dagen da de øver- Over Sølvberget går Sølvberggaten, den ste husene ble revet, og sprengningen av gamle ferdselsveien fra bispens gård til - 27 -

hans brygge i Østervåg. Bryggen ligger nå middelalderpreg, med små eiendommer, skjult under «Strandpromenaden». Til i hus og hager. Tomtene er stykket ut av den dag har gaten fått beholde det vesentligste forsvunne, Arnegård. av sitt maleriske, bakkete og krokete løp. Hvor selve gårdstunet lå, er foreløpig Ved Sølvberget, midt i byens sentrum, ukjent, men i 1404 holdt lagretten møte i finnes ennå de best bevarte av gamlebyens storstova, og fortsatte sine møter i gården smågater som fremdeles, stort sett har sitt til bortimot 1400 årenes slutt. - 28 -

Toppen av Sølv- berget. Valberg- tårnet i bakgrun- nen. Foto A. Bærheim.

Så sent som i 1695 eier Adrianne Be- Carl Schnell. I Lerkesvingen 249 (Høleberg- rentsdatter, enke etter Søfren Lauritsen, et gaten 16) finner vi Johan Ramskjær. Han hus like i nærheten. Til major Hans Conrad selger i august 1847 til -skipsfører Henrik Håbert selger hun et stykke av sin hage. Henriksen, far av seilmaker Chr. Henrik- Den ligger øst for hans hus og opp til Arne- sen, som skrev boken, «Stavanger i svund- gården. Denne har senere gitt strøknavnet, ne dage.» Byggmester Andreas Robertsen, Arneakeren. visstnok en sønn av Kiellands­ berømmeli- De to nevnte eiendommene må ha vært ge skipsbyggmester, kjøper tomt i august av større om­fang. Den vanlige typen finner 1851 av Tollef M. Undera som eiet de fleste vi vel hos Gunder Steensbø som bor her i av Arnegårds-grunnene, og bygger huset 1770. Han har hus og hage mellom Hans Lerkesvingen 259 (Høleberg­gaten 7). Kom- Sivertsen og Malena i Sølvberget. Antonet- munen kjøper det i oktober 1938, og legger te Esaias­datter Dahl selger sitt hus i 1783 til ut tomten for salg. Christopher Brikke. Enken Berthe Trulsdat- Midt i 1850 årene kommer det første ter har rimeligvis vært handlende og drevet opptaket til forandring av Sølvbergtorgets med jektefart, for i 1792 kjøper hun halv- omgivelser. Høgt, men lunt lå det, inne- parten i hougseilsjekten «Engheden» av klemt av små hus og hager, bare om lag Niels Nielsen Eegvåg. 400 m2 stort, og forbundet med Sølvberg- Av naboer ellers finner vi i 1828 Ras- gaten ved et par meter smalt smau mellom mus Tollaksen. Han får da lån av Stavan- husene 257 og 258. Intet nivellerende vesen ger Lærde Skole i sitt hus Lerke­svingen 257 la noensinne sin hånd på det, berg­knatter (Sølvberggaten 12). Det tilhører Østen Ja­ og aur dannet dekket. Ingen hjemlig kunst- cobsen i 1845. Kommunen kjøper og river ner hadde festet seg ved den maleriske lille det i 1916. Martin Laland eier hus i Lerke- pletten. Så kom heldigvis Henrik Backer og svingen, og selger det i januar 1832 til lo- tok seg av det der var igjen i 1932. soldermann og havnefoged Thomas Nat- I 1857 ble det slått til lyd for at kommu- vig, senere huset det Boye & Hinnas bok- nen burde kjøpe og rive huset 260 i Lerke- trykkeri. Lerke­svingen 250 (Høleberggaten svingen. Huset med hage lå bare i få fots 14) tilhørte enken, Ingeborg Sophie Berg. I avstand fra Lars G. Leas. Det åpnet adgan- september 1846 selger hun til maler­mester gen «for al annen ferdsel enn tilfots» fra - 29 -

Lerke­svingen til Sølvbergtorget. Huset ble kjøpt, revet, og tomten lagt ut til gaten. Til slutt tar vi med huset nummer 251, det ligger høgt og midt i Backers akvarell. På auksjon 7. mai 1874 ble det kjøpt av sko- makermester Gunder Johnsen, og av ham solgt i juli 1883 til snekkermester Knud Erik- sen. Her ble organist Gustav Eriksen født.

Andreas Cederberghs hus har gode, gamle tradisjoner. Stor og staselig åpner den va- kre portalen seg mot Sølv­berggaten, som i årene da så mange og mangeartete gjester­ søkte inn på Cederberghs sal til diskusjon og forhand­ling om sosiale og politiske pro- blemer, til «Dramatens» opptreden eller til høystemt fest -

«Mester Jacob Bore, Tastad og Tore, Mester Frøkenell, Nymann og Schnell – Portalen til Andreas Cederberghs hus. Alle disse Herrer høit monne sidde, Slik var bebyggelsen på toppen av Sølvberget. spise mange Retter ­Huset i bakgrunnen er nr. 251. paa Cederberghs sin Sal». - 30 -

Børreviken med Solandsbryggen stereotyp trafikkåre, men en livfull, under- og Mortepumpen holdende ­mønstring av alle skips- og båt- Året som svant, la et nytt, sjarmerende typene som til enhver tid setter sitt preg på trekk inn i bybildet. En om lag to kilometer de respektive avsnitt av den lange kailinjen, lang «strandpromenade fra Fisketorget på kommende og gående last i mer eller min- Verket til gamle Rosenberg på Straen. Ingen dre malerisk emballasje, og sist, men ikke - 31 - minst det brokete reiselivet til og fra byen. et hus av barnene etter skomaker Peder Tol- Alt rammet inn av de karakteristiske bystrøk lachsen. I huset bodde da og en skomaker den er lagt gjennom, langs krystallklar fjord, Didrich Nilsen. 1 1702 selger skredder Pe- holmer og øyer i grått og grønt, fjordgapet der Lauritsen sitt sjøhus til Einar Tostensen. lengst i vest og høge, blå fjell i øst. Karen Johannesdatter eiet i 1770 et lite hus Framkomsten av det nye trekket skyldes på en stue med bileggerovn, et lite kammer kaibygget i Børreviken som ble ferdig i som- av bindingsverk, et sen­gekammer og spis- mer, og nå knytter sam­men de to gamle lo- kammer. I forstuen (gangen) drev hun en kalitetene, Kjerringholmen og Ku­holmen - liten krambu. Ovenpå var det to tømrete og begge er for lenge siden nivellert og utnyt- to panelte kamre, dertil hadde hun sjøhus tet, men kranset av minner fra sjøfartsliv og med en tømret bu, og en liten hage. Hele sjøforsvar. tomten var 38 x 16 alen og må sies å være Med utfyllingen, lukkingen av Børre- godt utnyttet. viken forsvant den siste av gamlebyens Pottemakerstranden har rimeligvis vært mange småbrygger – Solandsbryggen i et utpreget håndverker- og fiskerstrøk. Nav- Pottemakerstranden. net skriver seg visstnok fra pottemakeren, Til den gamle, opprinnelige sjølinjen lå i Rode. 1619 huset til Willum Jacobsen med brygge Opp av Pottemakerstranden lå det gam- og bolverk. Til eien­dommen hørte og halv- le Fisketorget. Der var brønn med pumpe. parten av en hage, en halv båtstø på østsi- I september 1791 var pumpen sprukken og den, og en naustergrunn like under vindue- ne i vest. Skomaker Jocum Røptke og snek- Innkjørselen til ­Kjerringholmen. Til venstre Bør- reviken og tollvakthuset på Kjerringholmen. Det ker Samuel Hansen hadde felles båtstø i ble opprettet 1856 i leiet hus, og var i bruk til den 1688. Hans Jocumsen Røptke, også skoma- nye tollboden på Skansen ble tatt i bruk 29. aug. ker og rimeligvis førstnevntes sønn, kjøpte 1906. 11930 ble det solgt og flyttet til Dusaviken. - 32 - ellers i dårlig stand, så den måtte vøles. Her er gått over til «Børevigå». Her lå tre små­ lå og den gamle lokaliteten, «Mortebak- brygger. Zetlitzalmenningen, den kaltes ken» hvor mortefiskerne holdt til. I viken egentlig Jør­stadalmenningen, men fra av- like utenfor glipet de den kjente Stavanger- gjørende hold ble sagt: «Nav­net Zetlitz er delikatessen som kom sprellende til torgs, mere charachteristisk for Stavanger end og fikk livlig omsetning til byens husmø- Jørståd», og dermed ble det Nordbøalmen- dre. Sjølsagt har pumpen vært det sentrale ningen, den kaltes i 1835 for Ny-Almendin- sted for en hyggelig drøs når de møttes her gen ved skipper Nordbø, fikk merkelig nok ute, og her må vi nok søke opphavet til den beholde sitt bondenavn, likeså Solands­ sagnomsuste – «Mortepumpen»! bryggen som fikk navn etter handelsmann Ved ordningen av vektervesenet i 1818 Ole Johan Olsen Soland. Etter en tidligere får Holmens vekter sitt vekterhus ved siden eier kaltes den en tid, Meyerbryggen. Fra av brønnen mellom hagen til husene nr. 76 1860 er den «Byens Brygge». og 77. Tjuve år senere får en del «Privat- En annen glemt lokalitet fra seilskutenes mænd af Hensyn til Arbeidets gavnlighet» tid – som lig­ger skjult under «Strandpro- lov til å flytte sprøytehuset på Fisketorget, menaden» – er Hattelandskjæ­ret. Ommund og grave en brann­brønn på tomten ved si- O. Hatteland eiet sjøhus, båtstø og halv­ den av A. Sømme. Det følgende år lager parten i Hattelandskjæret med den kraftige smed P. Oftedahl et par store hengsler til fortøynings­pelen av jern. Han solgte det he- luken over brønnen. le i 1844 til Johan H. Jensen. Hattelandskjæ- Så kommer i mars 1860 den store Hol- ret var et av havnens viktigste fortøynings- men-brannen og feier vekk all bebyggelsen steder når seilskutene gikk i vinterhi. Kjøp­ fra Kjerringholmen, Bakken og Holmen til mann Andreas Høy kjøpte i 1846 Kuholmen vestsiden av Valberget. I den følgende nye nr. 44 (gamle nr.) av Gabriel Hansens enke, regulering og bebyggelse forsvinner - på ett og i 1860 Børreviken 11 med Houebryggen hus nær - Pottemakerstranden, Fisketorget av konsul Jacob Kielland. og brønnen med - Mortepumpen. Etter storbrannen søkte Andreas Høy, Da gjenreisningen tok til, ble regulerings­ L. C. Holm, J. H. Jensen, O. Enoksen, Jo- kommisjo­nen oversvømmet av søknader han Gjemre og Jacob Kiel­land om å få legge fra sjøhuseiere om å få legge sine tomter sine tomter lenger ut i sjøen. Havne­styret lenger ut i sjøen, og søknadene ble for en svarte at det ikke ville gi tillatelse til noen stor del imøtekommet. Sjølinjen, som nå over­bygging av Hattelandskjæret som lå li- kom fram, markeres i dag av sjøhusrek- ke utenfor Jensens sjøhustomt, men der var ken – fire til fem etasjer høy – som ligger intet til hinder for at tomtene på nordre side langt inne fra den nye kaien. Et av husene, av skjæret – til og med Houebryggen – ble det frittliggende røde, er av eldre dato. Om lagt lenger ut. Selvsagt er det konsul Gust. dette for­telles: Her holdt haugianerne sine A. Arentz som peiler Backer inn på den in- første møter. Da storbrannen raste på alle teressante lokaliteten – Solands­bryggen – sider, var huset fullt av ferdig pakkete sil- som lå ved siden av A/S Tous forretnings­ detønner, og da «redningsmannskapene» gård, og det lille huset med sitt aparte ut- var i ar­beid med å lempe silden på sjøen, styr ved ned­gangen til bryggen, må ha mo- kom eieren på plassen og ropte: «ikkje ei ret kunstneren, likeså for­tøyningspelen, ka- tønna sild på sjøen, vil Gud bevare huset, nonen. Med sin tilknytning til batteriet på blir det stående» - det ble stående, og står Kalhammar, hvor Sjøfartsbygningen nå er der i dag. under tak, og tjenesten på bryggen hadde Da sundet mellom Kuholmen og land den fortjent en plass i vårt Sjøfartsmuse- ble fylt, kom der fram to nye navn, i vest um, men den er nå dessverre vekke. «Søilå», og i øst «Vigå» som med årene - 33 -

Trappegaten fra Øvre Holmegate som tidligere førte fra Bakken i Østervåg til Trappegangen fra Øvre Holmegate til Val- Kuholmen. Stigningen opp fra Østervåg er berget kom til ved løytnant Hjelms regule- resten av Bakkeberget. Seilmaker Chr. Hen- ring av brannstrøket i 1860. Plassen der den riksen var født 11. jan. 1839. Fra hans bok, går ut, svarer til vestre kant av den gamle Stavanger i svundne dage, tar vi hans livfulle Ramslandshagen som lå like ved Timian- skildring: Over Bakkaberget til Skansen. storget – grønnsaktorget. Øvre Holmega- «Lad os følge folkemassen som har ten dekker en del av den trange passasjen været nede og set skibsafløbningen paa - 34 -

Kjerringholmen, og begive os ud­over til Vi fortsætter nedover til høire og støder Holmen. paa en sti, der fører forbi snedker Jakobi Vi passerer da R. Bergs bagerbutik, hvor Salten og Bjørn Eriksen og stanser udenfor Kirsten og Rasmus bor, og kravler op over huset, hvor Bakkabergets kjæmpe bor, den Bakkaberget. Her kry­ber de fleste, eller de svære blokmager Eilert Sømme, en mand holder sig fast i et plankeverk paa venstre med slige bjørne­labber at neppe nogen i side. Denne passage fra Østervaag til Hol- Stavanger har set mage til hænder. Som men lignede den store trappegang i Kle- haandverker var han visselig en af dati- ven, da denne befandt sig i sin gamle skik- dens bedste i sit fag. Den lille David paa kelse. - Komne halvveis op kan vi, ved at Bakken og denne «Gange ­Rolf» var Bakka- se ned i dybet, bli vàr et par trapper som bergets seværdigheder ved den kontrast, fører ned til madame Johanne Langberg, de dannede. Bernt paa Bakken og nogle andre agtvær- Gaar vi saa tilbage og ser opover ber- dige byens indvaanere. Men naar vi kom- get paa høire side, opdager vi en hel del mer helt op, fører en gjennemgang til høire bitte smaa huse, ja endog et par med torv- os forbi skomager Tennessen, bødker Stradt tag paa. Udenpaa væggene hænger «glib» og ned til seilmager Holms verksted. Ved og andre fiskegreier, endvidere arbeids- at fortsætte forbi Øsebak kommer vi ad klær samt en mængde fisk som «skate», en uendelighed af bratte trappetrin ned til smaasei, torsk og sild, der skal tørres. Her Pottemager­stranden (omtrent hvor nu Tou- bor han Lars Vaktmand, og øverst oppe i huset ligger). Her bor skipper Rolfsen, kjøb- et lidet hus med torvtag skræddermester mand Zetlitz. Stavnem (skolelærerens far) «Daue paa Bakken», far til afdøde skræd- og smed Stensland. Endelig møder vi en der Davidsen i Nygaden. - Vi træder ind i liden brygge, Zetlitsbryggen (ved Monsens den lille stue, hvor far skal bestille sjøtrøie. nuværende pakhus).­ Bag de smaa blyindfattede ruder sidder en - 35 - gammel mand paa en stor briks og luder blev› gjort af byens fremstaaende mænd med hovedet for ikke at dunke det i taget. eller dem som styrede byen? - Og visselig Verkstedet tjener saavel til bedstestue som kan det siges med rette, at der kunde været dagligstue og soveværelse. gjort mere, og derved havde man kanske Her boede altsaa en af byens mere bety- sparet den nu­værende slægt for en del af delige skræd­dere. Ved siden af arbeidet laa de trykkende skattebyrder, hvorunder vi nu den store sølvbeslagne salmebog og Ho- stønner. Sandt at sige havde Stavanger for fackers postille aaben og viste, at religion 60 aar siden ikke en reel gade. Det ansaaes og arbeide fulgtes ad. - Den ærefrygt, jeg som en forfærdelig­ sløsen, da Nygaden i som barn følte i flere af disse smaahjem, 1842-43 blev anlagt - 10 alen bred! hvor en forunderlig fred herskede, har al- Ved at komme ud af den her nævnte la- drig gaaet mig af minde. Jeg har senere og- byrint stod man paa «Timians-torvet». Her saa for­staaet digteren, Jens Zetlitz› tanker, boede Andreas Sømme, brændevinshandler naar han under ind­trykket af de vestland- Aske og Karen Knivsberg. En sti førte herfra ske smaahjem udbryder: til Valberget, en anden ned forbi Carl Thor- «Mit hus er lavt; men mit det er» – en sen og Baade Helland ud til Skansen, der sang, som passede ypperlig, ikke alene var omgivet af et høit gjerde. Her laa by- efter forholdene der, hvor han var prest, ens «fort», det nu bortminerede Skanse­ nemlig i Vikedal, men ogsaa i den by, som fjeld. Og her feiredes syttende mai. De paa han stundom besøgte. Den, som ikke har kaien som fortøiningspæle senere benytte- ‹set Stavanger for seksti aar tilbage, vil de kanoner dundrede paa festdagen, som ikke kunne forstaa, hvor primitive forhol- om det var et bombardement paa «Mont dene den gang var, og det endog inde i Valerin». selve centret. Det er derfor ikke underligt Paa en saadan festdag ser vi kjøbmæn- at de gamle ryster paa hovedet over nuti- dene Gjertsen, Andreas Sømme, Solensteen dens forandringer idet de mindes mange og skrædder Rasmussen i uni­former med af den tids anseede mænd, og. spørger: - fjærbesatte, trekantede hatte. Fint skulde Hvorledes kunde det dog være at saa lidet det være!»

Adresser For å lette arbeidet med medlemskartoteket oppfordres alle som skifter adresse til å gi beskjed til foreningen. Det samme gjelder hvis noen får ny mail adresse.

Beskjed bes gitt til: Harald Sig. Pedersen, Grytningskroken 4, 4041 Hafrsfjord, tel.: 51 55 61 99, [email protected] - 36 - Var de rike og mektige i Stavanger ikke så ­forsvarsbevisste i 1806? Artikkel i Stavanger Aftenblad 04.04.1968

Av Hans Eyvind Næss

Forsvarsverket Skansen kom til å bestå av anlegget Hjelperen nede ved sjøen og av hovedforskansningen Prøvestenen ovenfor. Bildet viser Skansen i 1840-årene etter litografi av G. Atkinson.

I en artikkel i Stavanger Af­tenblad i høst Geistlighet og embetsmenn var fritatt ble det fortalt om toktene til de små ka- for mønstringer. Inn­byggerne i byene deltok nonbåtene som Stavanger utrustet under ikke i hær og flåte. De hadde til opp­gave til- Napoleons-krigene, og som skul­le forsvare sammen å forme et solid byforsvar, en egen byen mot fiendtlige angrep. Disse båtene lokal hærav­deling som kunne forsvare de skulle også være vakthunder i vårt territo­ viktigste stedene i riket når hær og flåte var rialfarvann og angripe fiendtli­ge eskadrer på fjerne krigsopp­drag. som dristet seg inn på norsk område. Dis- En borgervæpning var navnet på et se små ma­rinestyrkene ville imidlertid ikke slikt byforsvar. Borger­væpningen i Stavan- kunne forsvare byen alene. Der­for var byens ger førte i generasjoner en passiv tilværel­ eget artilleri og infanteriforsvar vel så viktig se. Fra 1600-årene har vi stads-kapteiner for byen og distriktet. i byen. Men forsvaret som sådant var lite I dansketiden ble dobbeltmo­narkiets å skryte av. Det lille antall borgere og inn­ hær og flåte rekruttert ved utskrivninger — byggere som skulle forsvare byen, var dårlig mønstrin­ger. Myndighet til utskrivninger lå utstyrt med ka­noner og geværer. Tjeneste- hos kongen i København. De som ble ut- tid og våpenøvelser innskrenket seg til mer skrevet, var så å si utelukkende bondesøn- og mindre tilfeldige sam­menkomster på ner, oftest sønner av leilendinger og hus­ Egenesløkkene. menn. Verken disiplin eller interesse for bor- - 37 - gervæpningen, et i følge øvrighetens med- Det skyldtes bare kaldblodige og lis­tige di- delselser uvurderlig ledd i det dansk-norske plomatiske manøvrer fra utenriksdepar- forsvar, ble synderlig stimulert ved at mann- tementet at nøy­traliteten ble bevert like til skapene aldri kom i kamp. Stavanger var en 1807. liten by av minimal strategisk betyd­ning. In- Nå anså riktignok få og ingen det som ternasjonal krigsførsel fant sted langt bor- mulig at Norge skulle komme i krig med te. Stavanger fikk nok merke følgene av kri­ England om det til slutt ville vise seg at nøy­ gen, men alltid i form av ekstra­skatter, tap traliteten ikke ville kunne opp­rettholdes. av skip, nedgang i handelen, vanskeligheter For sikkerhets skyld og etter strenge or- med korninnførselen m.m. drer fra Kon­gen ble likevel atskillig gjort Tanken å se fienden stå inn Byfjorden for å sette byforsvaret i beredskap. Mann- kom etter hvert til å stå for Stavangers inn- skapene så vel som selve forsvarsverkene byggere som en umulighet. måtte restaure­res etter en periode som vel I de relativt rolige 1700-årene var vel an- uten overdrivelse og iallfall utifra en militær skaffelsen av nye uni­former det gledeligste synsvinkel må kunne sies å ha vært preget og kan­skje viktigste som hendte byens bor- av forfall. gervæpning. Og like før 1800 var styrken, Skansen kom til å bestå av anlegget Hjel- da på ca. 300 mann, best egnet til samling peren nede ved sjøen og hovedforskans­ i paradeøyemed. Alle hadde ennå ikke brukbare våpen, og Uniformene til datidens krigere høvde nok bedre flere hadde overhodet ikke deltatt i eksersis. til å paradere enn til å sloss i. Til venstre ser vi en Napoleonstiden kom til å bringe forandring artillerist av Det Frivillige Borger Artellerie i de stavangerske mi­litære forhold, forhold Corps i Stavanger i 1803. I midten står en kavallerist av Det ridende Corps, og til høyre som had­de vært preget av en blanding av en offiser av Borger Infanterie Corpset, begge festlighet og likegyldighet. Fra 1801 av var disse også fra I803. Illustrasjonene er etter amt- Danmark-Norge stadig på randen av krig. mann De Fine. - 38 - ningen Prøvestenen ovenfor. Nye 12 punds lest til staden Stavanger. Versemakeren må kanoner ble anskaffet. ha vært en vanlig innbygger, kanskje en sjø- I tillegg ble et helt nytt forsvarsanlegg mann. I dag vil han trygt kunne karakterise- reist på Kalhammerodden ved dugnad og res som ”ein ekta siddis”. Ellers taler visen frivillige pengebidrag. Borgervæpningen for seg selv: ble organisert slik at byens innbyggere ble satt til artilleriet. De måtte altså ta støyten Wed borger Exitien ret artig gaar til, ved et fiendtlig angrep. Selve borger­standen derover en Vise vi kvæde nu vil, kom til å utgjøre en in­fanteri-gruppe og hvorledes at nogle ved sære Paaskud skulle først i ilden om fienden gjorde land­ kan blive befriet og slettedes ud. gang. Enden på visen ble at borger-væpningen Vi ser Dem på Gaden saa stolte og stiv, heller ikke denne gangen fikk vise hva den i Sælskab de fyirer ret lystig sit Liv, dugde til. Men aldri tidligere hadde fa­ren er noget at vinde de sparer sig ei, vært så overhengende. Åre­ne fra 1801 til men skal Exerseries svares der Nei. 1812 brakte den nervøse og spente og opp- hissede atmosfære fra den skånselsløse eu- En H. og en G. ud av Skjælven er svag, ropeiske storkrig over Stav­anger. maaskje faat for lidet av Bacchus i Dag, Fremdeles sto nok muligheten av å stå derover han blir for Exitien fri, med våpen i hånd like overfor fienden de skjønt lemmer og krefter han ei feiler i. fleste fjernt. Andre var preget av krigstryk­ (Helmich Gabrielsen, handelsborger) ket og var enda mindre enn tid­ligere inter- essert i å gjøre tje­neste i borgervæpningen. En J. og en W. ud av kulde er Syg, Men det har også vært en tredje gruppe han synes saa bleg at han legges kan lig, som tross alvor og farer har ønsket å yte sin i Boden han viser sin Vare dog godt, inn­sats for sin fødeby. Til denne gruppen og sværger han holder med Agenten Trop. hører en anonym verse­maker som på rim (Jon WasbØ, høker) gir en interes­sant illustrasjon av stemnin- gen i Stavanger året for krigsutbrud­det. En J. og en B. av Brystsyg› er kvæst, Strofene i visen kan vel ikke klassifiseres hvorfor han skaffer sig Doctor Attest, som poesi. De fyl­ler ikke engang de enkle skal han Exeriere han tabte da jo, krav til rim og rytme som forfatte­ren selv har at pine sine Varer en Daler og to. hatt til hovedmøns­ter. Hovedforklaringen til (Jens Berg, handelsborger) dette er vel at visen som skulle syn­ges, skul- le gli innenfor en melo­dis ramme, ikke et Jeg tror vist at mange kun bruger Paaskud, stivt verse­skjema. Ordbruk og ordsammen­ naar man ikke nøye vil sige det ud, stillinger er også ofte klosset. Men hva stro- de rige og Mægtige skaanede er, fene likevel innehol­der, det oppveier mange naar de som er ringere Byrderne bær. mang­ler. Her er slående sammenlik­ninger og friskt, ja sprakende humør. Midtstrofene Jeg tror vist om det skulde saa staa paa, er en saf­tig harselas over navngitte (ved ini- at vi i Stavanger forsvar skulle staa, tialer) byens borgere. Disse menn er stam- de Rigeog Mæktigesmyet sig vekk, fedre til mange av 1960-årenes Stavanger- naar ringere Klasse stod munter og kiæk, innvånere. De forsøkte tydeligvis å unngå Kom lystige brødre vær munter og glad, den farefylte vakttjeneste som pågikk natt saa udgjør vi alle saavakker en stad, og dag, og det til tross for at de var ”for all agt kun paa Kommando saa bliver det ret, und­skyldning lens”. Moralen i visen er god, og vores Manøver blir særlig og næt. og avslutningen er en patriots varme hyl- - 39 - c o b s en Ja i st a n o t :K r F

MEDIEHUSET - 40 -

Fra heden nord for Skagen, 1885 Av P.S. Krøyer, en av Skagenmalerne. Bildet tilhører Skagens Museum.

Noen ser bare skyer – vi ser glimt av sol Melvær&Lien Idé-entreprenør Melvær&Lien Kunsten å bruke sunn fornuft er å velge selskaper som er under­ analyserte, upopulære og undervurderte. Denne investerings­ filosofien har gjort SKAGEN til en av Norges fremste fondsforvaltere.

SKAGEN er et uavhengig forvaltningsselskap og vår eneste virksomhet er fondsforvaltning. Vi har som overordnet mål å gi våre andelseiere best mulig avkastning for den risikoen de tar. SKAGEN tilbyr syv fond - tre aksjefond, to pengemarkedsfond og to obligasjonsfond. Dette utvalget av fond gir mange investeringsmuligheter.

SKAGEN har kontor på Skagen 3, Torgterrassen i Stavanger. Kom innom for en uformell prat eller ta kontakt med oss på telefon 04001 eller 800 SKAGEN. Du kan også lese mer om oss på www.skagenfondene.no.

Kunsten å bruke sunn fornuft - 41 -

Kunnskap er vår styrke... Ernst & Young leverer tjenester innen: • Revisjon og direkte relatert rådgivning • Økonomisk og finansiell rådgivning • Skatte- og avgiftsrådgivning • Risikostyring og datasikkerhet

Vassbotnen 11 Forus, pb. 8015, Stavanger tlf.: 51 70 66 00, faks: 51 70 66 01

www.ey.no - 42 -

Merknad [I1]: Handelsbanken Stavanger Sentrum

Du finner oss i Verksgata 24 (like v/hurtigbåt-terminalen) En bank for både privat- og bedriftskunder!

-en solid bank - nærmere deg!

Handelsbanken Stavanger Sentrum, Postboks 7034, 4001 Stavanger Telefon 92 22 33 44 – mail:[email protected] www.handelsbanken.no

- 43 -

SPESIALTILBUD TIL MEDLEMMER I BYHISTORISK FORENING I STAVANGER

KAMPANJE: NYE BØKER:

Kraft, mod og haab. Sigval Bergesen – samfunnsbygger av 1905-generasjonen Helge Ole Bergesen Veil. pris: kr. 348,- Medlemspris: kr 195,-

«Øve dammen i Junaiten» Alexander L. Kielland Gunnar A. Skadberg – «I slekt med hele byen» Veil. pris: kr 348.- Gunnar A. Skadberg Medlemspris: kr 304,- Veil. pris: kr. 295 Medlemspris: kr 145,-

Et på kjøkkenet i Rogaland Marit Størseth (red.) Veil. pris: kr 375,- Medlemspris: kr 275,-

Fotografi frå Ryfylke 1880–1940 Morten Heiselberg og Ola Søndenå Fjordabåtene Veil. pris: kr 395,- – Rutebåter, ferjer og hurtigbåter Medlemspris: kr 347,- i Rogaland 1955-2005 Jone Laugaland Veil. pris: kr 395,- Medlemspris: kr 195,- Bøkene kan kjøpes ved henvendelse til Rogaland Den lengste historia Historie- og Ættesogelag – Rogaland 10 000 f.Kr. – 1350 e.Kr. i Bergelandsgt 30. Tor Obrestad Veil. pris: kr 395,- Medlemspris: kr 195,-

www.wigestrand.no Returadresse: Byhistorisk Forenig, Postboks 351, 4001 Stavanger

Styret i Byhistorisk Forening 2008

Hans Eyvind Næss Per Marthon Mæland Eiganesvn. 56, 4009 Stavanger Statfjordsvingene 20, 4028 Stavanger Tlf. p. 51 52 91 34 Tlf p. 51 54 15 00 mail: [email protected] mail: [email protected]

Harald Sig. Pedersen Karin Noer Grytingskroken 4, 4041 Hafrsfjord Eckmannsbakken 2, 4005 Stavanger Tlf. p. 51 55 64 99 Tlf. p. 51 52 54 56 mail: [email protected] mail: [email protected]

Elsa Grimnes Bodil Wold Johnsen Torfæusgt. 56, 4009 Stavanger Leiv Eriksonsgt. 52, 4009 Stavanger Tlf. p 51 52 02 29 Tlf. p. 51 53 15 82 mail: [email protected] mail: [email protected]

Petter Løhre Vigdis Hovda Blomsterveien 1, 4022 Stavanger Verven 14c, 4014 Stavanger Tlf. p 98 20 36 57 Tlf. p. 51 55 74 02 mail: [email protected] mail: [email protected]

Hva har stått i Stavangeren? Redaksjonen har utarbeidet en forfatter – og emneoversikt fra starten i 1991. Denne oversikten kan du finne på websidene våre: www.byhistoriskforening.org