Årsberetning Stiftelsen Fjelberg Prestegard

2008

Prestegården med flaggstang og hageport, rundt 1900. Et nytt styre tar nye utfordringer!

Noen av styremedlemmene samlet i Mellomstuen 6. november 2008.

et var i 1982 Fortidsminneforeningen utpekte beretningsåret over som formann. Som Fjelberg prestegard som pilotprosjekt for ny bruk. advokat og nå også medle m av Hovedstyret Truls Grung satt den gang i Hovedstyret i For - i Fortidsminneforeningen har han med entu - tidsminneforeningen og med lokal tilknytning si asme tatt fatt på oppgaven. Med seg i til stedet hadde han lenge kunnet se hvordan styret har han landskapsarkitekt Arne Sælen, D forfallet hadde grepet om seg. Eføyen vokste sjefskonsulent for Kunstmuseum frisk og grønn like meget langs veggene ut - Knut Ormhaug, leder for Halsnøy Samfunns - vendig som inne i Hovedhuset. I flere av hu - hus Arve Fosse, konsulent Ingve Berge, Rolf sene var takene lekk. Grung satte seg i spis - Arne Birkeland og Anders Nordhus, som sen for en rednings- og restaureringsaksjon. representerer Fjelberg Bygdelag. Et godt I 1984 ble taket på Bispestove lagt om, takket team. være nødhjelp fra kommune. I løpet av året har styret, foruten arbeidet Stiftelsen Fjelberg prestegard ble opp - med en strategiplan, oppdatert og revidert rettet som ideell stiftelse i 1987 og et om- restaureringsplanen frem til 2015. Stabburet fattende arbeid for restaurering og ny bruk har i 2008 fått ny svill og ekstra støtte- tok til. Miljø- og Kirke departementet hadde punkter etter råteskader i østveggen mot omsider lagt 800 tusen kroner på bordet og bakken. Huset er jekket opp 30cm og taket er Hypotekforeningens Fond og O. Kavlies omlagt med nytt sutak. Etter 24 år har vi Almennyttige Fond hadde hver støttet med dermed avsluttet prosjektet med omlegging 100 tusen kroner. av takene på åtte av anleggets ni bygninger. Frem til i dag er det lagt ned i underkant En milepel! av 5 millioner kroner i det fredete anlegget Inspeksjonsluken i grunnmuren på hoved- – men ennå gjenstår det utfordringer. huset (mot syd) er ferdig. Etter 20 år som styreformann for Stiftelsen Det er installert ny 800 liters vanntank i mente Truls Grung det var riktig å slippe kjelleren i Hovedhuset for å sikre tilstrekke - nye krefter til. Leif Kahrs Jæger tok tidlig i lig vann i perioder med stort forbruk.

2 Prestegården på 1800-tallet med Stabburet på opprinnelig plass og vindfang til kjøkkenet før det ble revet i 1930-årene.

Blant de store utfordringene i årene fremover er gjenreising av det tidligere vindfang og lager på nord- siden av Hovedhuset og planlegging av et sprinkleranlegg. Vi skal prioritere utviklingen av prestegården som refugium for bildene kunstnere, musikere og forfattere. De to andre målgruppene er lokale arrangementer (slektsstevner, konserter, utstillinger o.l.) og kurs/konferanse- senter. Et viktig spørsmål vi løpende må ta stilling til er balansen mellom ønsket om økte inntekter og vern av et viktig fredet nasjonalt kulturminne. Vi må være våken for nye brukergrupper nasjonalt og internasjonalt. I forhold til økonomi skal leve- regelen fortsatt være å «ta tæring etter næring». Stiftelsen har ingen gjeld og en sunn økonomi. En viktig posisjon i krisetider.

Plantegning og fasade av vindfanget på nordsiden 3 av Hovedhuset, oppmålt av arkitekt Per Grieg 1927 Stabburet ble hevet 30 cm etter at de gamle takhellene var tatt ned.

Oppjekkingen av Stabburet bød på store utfordringer. I bakkant var svillen helt smuldret opp.

4 Restaureringen av Stabburet var et stort løft

3/4 av taket har her fått nytt sutak og plater.

Ingemund Gjærde er en dyktig håndverker.

Det måtte sikres mot regn. Alle hellene ble merket og lagt tilbake på opprinnelig plass.

5 Sogelag hadde leiet veteranbåt for at 35 av medlemmene skulle få omvisning i prestegården

Et viktig møtested

PÅSKETREFFET skjærtorsdag, med kaker og kaffe for lokalbefolkning og ferie - gjester, er blitt en tradisjon og lotteriet som ungjentene Signe og Amanda stod for innbrakte hele 1750 kroner i kassen. Det er ny rekord. Pengene ble senere brukt til innkjøp av to hage- benker og nytt vaffeljern. Praten gikk livlig rundt bordene og senere ble det orientert om siste årets begivenheter Truls Grung gjennomførte 18 omvisninger i løpet og fremtidsplanene. av 2008.

6 I slutten av april arrangerte vi to store arrangementer. Først omvisning og middag for spreke deltagere fra KVINNHERAD TURLAG og noen dager senere omvisning og servering for KVINNHERAD SOGELAG. Det tradisjonsrike PINSESTEVNET samlet rundt 120 personer i midten av mai. Senere i mai var det KONFIRMASJONSFEIRING . Seminar for HELSE FONNA er også blitt tradisjon. I tilbakeblikk ser vi at fra midten av mai til ut august var det nesten ikke en dag uten aktivitet i prestegården. Slik var det også i 2007. I juni arrangerte STORD KOMMUNE møte for 30 rektorer og ansatte i barneskolen – kombinert med lunsj og omvisning. STEINERSKOLEN hadde sin 14. ukessamling med botanikk og sangøvelser. Et LITTERATURSEMINAR med utgangspunkt i Torborg Nedreaas sin bok «Musikk fra en blå brønn» samlet 24 deltagere. I midten av månede n var det SOMMERKONSERT i kirken hvor Knut Inge Røen fremførte sanger av Jim Reeves – etterpå var det kaffe og kaker i prestegården for de 122 fremmøtte. I slutten av måneden var prestegården ramme for stort bryllup – det første av i alt TRE BRYLLUPER i løpet av året. Sommeren gikk med en rekke omvisninger og feiring av merkedager.

Representanter for Bergen Group som hadde møte i Almuestuen. F. v.: Roger Simmenes, Tom Jensen, Rune Skarveland, Magnus Stangeland, Jan Yttredal, Sebjørn Madsen og Pål W Lorentzen .

I august hadde BERGEN GROUP et dagsseminar. Senere i måneden sørget vi for omvisning for 61 elever ved HALSNØY FOLKEHØGSKULE . SIGURD ENDRESEN , som hadde sine barneår som lensmannssønn på øyen etter krigen, var på omvisning og overnatting. Han har skrevet flere artikler om lokal- historie, som presenteres lenger bak i denne beretningen. 31. august var det SOGELAGET PÅ STORD som kom på bes k med innleiet veteranbåt – med omvisning for en stor og vitebegjærlig forsamling ble de værende langt ut over planlagt tid! I september ble det arrangert seminar for en bred samling av ansvarlige for KULTURINSTITUSJONENE I BERGEN og på slutten av måneden feiret våre viktige lokale medhjelpere – Jon og Even Landa – sin 50 ÅRS DAG med nesten 50 gjester. Året fikk bl.a. en fin avslutning med adventsfeiring i prestegården for barn og voksne knyttet til OPPVEKSTSENTER .

7 Det ble en våt omvisning for 61 elever og lærere fra Halsnøy Folkehøgskule i sluttten av august.

Representanter for kulturinstitusjonene i Bergen hadde samling i prestegården i september. Bak fra venstre: Pål W. Lorentzen, Festspillene i Bergen, Gert A Gundersen, Grieghallen, Per Boye Hansen, Festspillene i Bergen, Oddmund Søilen, Den Nye Opera, Sten Cranner, Bergen Filharmoniske Orkester, Stein Olav Henrichsen, Den Nye Opera Foran fra venstre: Ragna Aarli, Den Nationale Scene, Anniken Thue, Kunstmuseene i Bergen, Siren Sundland, Visjon Vest. I tillegg var følgende deltakere på seminaret, men dessverre ikke tilstede når bilde ble tatt: Ole Berrefjord, Den Nationale Scene, Sven Åge Birkeland, BIT Teatergarasjen, Tone Tjemsland, Carte Blanche, Bruno Heynderick, Carte Blanche

8 Litteraturseminar i juni tok utgangspunkt i Torborg Nedreaas sin bok «Musikk fra en blå brønn»

utdrag fra boken «De ti sannheter» av Åsfrid Svensen (bakgrunnslitteratur)

Svært mye av Herdis ’utvikling i Musikk fra en blå brønn er bestemt av hennes for hold til foreldrene og deres nye part - nere og av de innbyrdes relasjonene mellom disse fire voksne. Herdis opplever de voksnes og især moras hem - meligheter og løgner som onde gåter; og disse gåtene leder fram til skilsmissen. Men også etter samlivs bruddet er de voksne i ubalanse, og deres ustadige og ubereg - nelige opp førsel mot Herdis fører til stadig nye kriser og ofte dramatiske situasjoner. Et nytt vendepunkt kommer mot slutten da Herdis flytter fra faren til mora og Elias. Hos stefaren finner hun en støtte og omsorg som faren aldri har gitt henne. Skjønt forholdet til mora fortsatt er konfliktfylte er Herdis mot slutten av roma nen bedre rustet til å ta imot Ingrid Nielsen var nye gåter i møtet med det voksne livet som hun snart står foredragsholder på terskelen til i sin egen utvikling.

Lyssiv/knappsiv. Ill: Ville planter i Norge.

I tilknyttning til seminaret ble det foretatt ekskursjon til Romsa, hvor prof. i botanikk, Peter Emil Kaland demonstrerte tradisjonen med utnyttelse av lyssiv/knappsiv (veikgras). Det var barna på gården som i gamle dager hadde oppgaven med å lage veke til tran lamper og talglys av det luftfylte vevet som fyller det hule strået.

9 Administrasjon

Det ble holdt to styremøter og en rekke rent senge tøy. Jane Nordhus og Oddny enkelt konsultasjoner i beretningsåret. Tofte har klippet gress. Samarbeidet med sognerådet og kom - Even Landa er tilsynshavende for munen fungerer godt. Det har vært av - Stiftelsen. Truls Grung har fungert som holdt møter med brannteknisk ansvarlig i daglig leder og restaureringsansvarlig. kom munen og feier. I 2008 har styret bestått av Leif Kahrs Ingemund Gjærde har vært engasjert Jæger (formann), Arne Sælen, Arve Fosse til restaurerings- og løpende vedlikeholds- og Rolf Arne Birkeland, med Knut Ormhaug , arbeider. Lars Hvidtsten, Ingve Berge og Anders Jorunn Landa har sørget for vasking og Nordhus som vara menn.

Økonomi

Hordaland Fylkeskommune ga i beretnings - gjennom staten, et tilskudd på kr. 50.000. perioden et driftsbidrag på kr. 125.000 I 2008 er det investert 266.000 kroner i mens bidraget fra Kvinnherad kommune var restaurering og vedlikehold. Stiftelsen har på kr. 40.000. Bidraget fra egne arrange - god likviditet. menter og leie utgjorde kr.123.365 netto. Boken « i gamle dager» Til restaureringsarbeidet ga Vesten fjelske ga i løpet av året et bidrag på kr. 14.637, Bykredits Fond kr. 75000, Grieg Foundation som avsettes til et fremtidig planlagt bok - ga kr. 75.000 og J.C. Dahls Minnefond ga prosjekt om prestegården på Fjelberg. kr. 35.000. Videre ga Fylkes kommunen,

10 Gaver

Det gamle kirkeorgelet fra 1910 skal få sin plass i Bispestova

Fjelberg Kraftlag har lagt fiberkabel frem til preste - gården og vil i løpet av neste år sørge for gratis oppkobling.

Orgelet er en gave fra Sydnesstrand indremisjon

Nederst: innsamlingsbrev fra Salem Ev. Free Church, Chicago, 1910

11 Venting på skuleskyssen på preste- brygga i 1947: Frå venstre: Sigurd Endresen, Sverre Selle og Inge Olav Aarseth

Barndomsminne frå Fjelberg 1947 –49 Sigurd Endresen

Saman med foreldra mine, Tordis og Harald Lensmanns-«garden» Endresen, og to yngre søstre, Siri og Mari, Far hadde lensmannskontoret i bustad - hadde eg gleda av å få bu på Nordhus på huset, som vi leigde frå Fjelberg kommune. Fjelbergøy frå byrjinga av 1947 til slutten av Han hadde to lensmannsbetjentar. Den 1949. Eg var godt og vel 6 år då vi kom dit eine (Ådne Skålnes frå Ølen) var ugift og frå Førde (i noverande kommune) og budde på hybel i det store Jespersen-huset 9 år då vi flytte derifrå til Ølen. Far var lens - på Nordhus. Den andre (Ingvard Berge frå mann i Fjelberg lensmannsdistrikt, som om - Vestre ) hadde familie og budde i fatta dåverande Fjelberg og Ølen kommunar. eit hus like i sjøkanten på på Borgundøy. Fjelberg-tida var viktig i min oppvekst, ikkje Lensmannen eller ein av betjentane hadde minst for di eg var så stor at interesse- kontordagar kvar månad i Ølen og i Sæbø - horisonten vart utvida frå heim, nære gran - vik. Til reising nytta far stort sett «Rex», ein nar og nær slekt til grend, skule, bygd og motorbåt med eige styrehus og «salong» jamvel bygdelag. Tida var også interessant i eller kahytt framme. Båten var kjøpt brukt i Fjelbergøys historie for di ho førde med seg Haugesund, var fin å sjå på, men hadde ein ein kraftig reduksjon av busetnaden på øya upåliteleg motor. Far reiste derfor aldri utan (frå 60 –70 personar) og ikkje minst frå - å ha ein robåt på slep. Det skulle vera flytting av den siste familien i prestegarden redningsb åten ved motorstopp i ruskever. der. Ein 6 –9 årings opplevingar vil sjeldan Slik eg hugsar det, var det sjeldan folk på ha stor vekt i lokalhistorisk samanheng, besøk på lensmannskontoret. Kommunika - men på oppmoding vil eg likevel nemna sjonsmessig låg Fjelbergøy ulagleg til, og nokre inntrykk og minne som for meg vart folk laut derfor venta på kontordagar i meir sentrale. La meg leggja til at dette er eit sentrale deler av distriktet eller skriva brev. utval. Personar og hendingar som var vik - Den tekniske kvaliteten på telefonsamtalane tige for meg utan å ha den minste allmenne var ofte dårleg. Den vanskelege plasseringa interesse, er ikkje tatt med.

12 hadde elles ein føremon. Skattefuten frå omsorgsfull. «Farmor», enkefru Aarseth, var Bergen, som eigenleg skulle koma på energisk, praktisk og mest alltid i godt humør. uventa besøk for å kontrollera rekneskap og Bustadhuset var gamalt og vel også trekk - kassar, måtte alltid varsla i god tid, slik at far fullt. Til lys vart det nytta parafinlampar, og kunne henta han på kaien på Borgundøy. eg hugsar serleg ein svær lampe som hang Futen, herr Haukenes, klaga seg ofte over frå taket i den vesle daglegstova. Han lyste at han dermed ikkje kunne halda instruksen godt og varma attåt. Vi borna prøvde av og slik han burde. Kvar vitjing var elles ei på - til å herma etter «farmors» trønderdialekt: kjenning for meg: Futen budde og åt hjå «De’ blir itj varmt i prestgaren før vi får tent oss og hadde ein liten talefeil: Han kunne lampa!» Elles var det stundom ein litt friare ikkje seia Tittelsnes (som då var eit trafikk - og meir avslappa stil i prestegarden enn i nutepunkt), det vart alltid «Tisstilnes»! Ved lensmanns-»garden». Eg merkte meg serleg middagsbordet ein dag kunne eg ikkje at dei to eldste gutane, Sverre og Asbjørn, halda att: Eg spruta ut i lått. Futen og far kunne stå bak ryggen til faren medan han min let som dei ikkje merka nokon ting. sat og las avisa, og såleis studera sidene Vi hadde aldri hund, men alltid katt. saman med han. Eg prøvde å gjera det Kattane døydde så snart dei vart vaksne på same heime, men det vart ingen suksess. grunn av ei merkeleg «kattesjuke», som Prestegarden var på fleire måtar eit såg ut til å øydeleggja magen og fordøyinga . sosialt sentrum. Ved serlege høve vart det Til sist hadde vi borna 3 kattegraver, kvar varma opp i dei to storstovene, og bygde - med ein heimelaga, liten trekross, under eit folk vart inviterte. Eg hugsar serleg ein jule - morelltre oppe på «Biehaugen», (der den trefest for born der presten Aarseth sjølv var tidlegare lensmannen, Jakob Johnsen med og leika «Kongen befaler» med oss. hadde hatt ei stor samling av bikuber). – Leiken hadde form av instruksar om å gjera Sølvi, ein av kattane greidde elles å laga gymnastikkrørsler. Poenget var at ein straks lokal kyrkjehistorie. Ein sommar-»weekend» skulle utføra instruksen når han starta med var heile familien vår bortreist eit par dagar. orda «Kongen befaler», og elles slett ikkje. Vi hadde sett fram rikeleg med mat til kat - Dei som ikkje greidde å skilja i dette, måtte ten. Men anten vart det for lite, eller så gå ut av leiken. Eg trur at eg skjøna poen- sakna katten folk. I alle høva byrja Sølvi å get rimeleg raskt, men jamvel om konge- vandra kring på øya og kom heilt ned til kyrkja. befalinga vanta, var presterøysta så sterk Der var det brurevigsling. Den vesle kjetta og myndig at dei små armane mine fauk i kom seg inn i kyrkja og spankulerte roleg veret av seg sjølve straks eg høyrde «Armer oppover midtgangen mot bryllupsparet. oppad strekk!». – Ved eit anna høve var det Nokre meinte jamvel at ho hadde sett halen besøk av ein mann som hadde vore misjo - rett til vers. No var ho endeleg komen til folk! nær i Kina. Han fortalde levande og interes - – Vi høyrde aldri noko frå presten, men ei sant derifrå for vaksne og born, og eg vart grannekone hadde kjent att katten og gav serleg fascinert av at den dyrebare silkeor - oss referat. Vi tykte det var fælt leitt. Einaste men hadde vorte smugla ut av landet i ein trøysta for oss og truleg for bryllupsparet hol stav. Då eg som mogen mann fann ein var at katten var gråspraglet og ikkje svart. liknande smuglarstav på ein marknad i Colombia, kunne eg ikkje halda meg: Eg måtte ha han. Prestegarden Kort tid etter jul vart det kvart år organi - I prestegarden var det fire born, tre gutar sert juletrefest i «bispaståvo». Slik eg hugsa r og ei gjente. Den yngste guten, Inge Olav, det, vart alle, både unge og gamle, på øya var jamgamal med meg. Vi hadde god inviterte. Eg trur at mor hadde med ei form - kontakt. Prestefrua, Judit Aarseth, var svært kake, og det gjaldt truleg også for andre

13 husmødre. Opplegget elles låg i hendene gjente ein gong for lenge sidan hadde kome åt presteparet. Presten heldt eit år eit kåseri «i ulukka» og hadde drepe først barnet og om ein stipendtur som han hadde gjort til deretter seg sjølv. Eldste søster mi, Siri, England. Eg hadde lese Snorres kongeso - hugsar at det mellom borna var snakk om ger og slukte med intens interesse alt han eit spøkjelse i bispestova. Det skulle stun - sa om eit privat besøk til Stanford bru, der dom visa seg ved midnattstid. Einar Nord - Harald Hardråde hadde falle. Det var også hus, då ein ung kar på ca. 25 år, og ein ka - meir humoristiske innslag. Presten hadde merat prøvde ein gong å overnatta i stova, merkt seg at far ikkje hadde politi uniform, men merka ingen ting. og meinte at han i det minste burde ha eit Det einaste litt uhyggelege som eg sjølv synleg politiskilt på jakka. Far fekk dermed hugsar, kom frå Kristoffer Tvete («Tveitaen» overlevert eit «skilt» med ein nisse som i dagleg tale). Han budde på Eide på Paris - stod inne i ein kvit sirkel! Denne nissen har neset, ein tidlegare husmannsplass under sidan gått i arv som eit lite klenodium i fami - prestegarden, og arbeidde m. a. som veg - lien vår. Det var gang rundt juletreet, men vaktar. Han fortalde far at han ved graving i ikkje dans. I tidlegare tider var det verkeleg myrlendt jord ein gong hadde kome over dans på julefestar i bispestova! Niels Juel menneskelik som var så vel bevarte at han d. e. har skildra ein slik fest i dagboka si for vart skræmd. Eg har sidan ofte tenkt at det åra 1848–51, jfr. «Sunnhordland årbok» kan ha vore restar som likna på dei over 1997–2000. Vi fekk i Ølen høyra at tradisjo - 1000 år gamle»myrmenn» som hadde vorte nen med julefest i bispestova dessverre fall avdekte i Danmark. Eg forstod far slik at bort då Aarseth-familien reiste. Tvete hadde funne desse restane ein stad Prestefamilien hadde eigen motorbåt, på øya, men eg veit ikkje om det var i sam - noko mindre enn vår, og vi vart inviterte med band med vegvaktararbeidet. Kanskje var på turar. Eg hugsar ein badetur til Møllevik det slik, då far var hans føresette på dette på Borgundøya, der eg endeleg «sleppte feltet. Eg trur far rekna med at Tvete hadde meg» og greidde å symja utan korkbelte. kome inn på ein liten del av ein gamal Serleg stas var det å få vera med i båt til kolera kyrkjegard. Halsnøy Kloster, der det var stor speidarleir for Vesterlen krets, truleg sommaren 1948. Etterpå vart begge huslydane spontant invi - Sverre Aarseth terte inn til flott kveldsmåltid hjå Nils Juel Presten Sverre Aarseth var, slik eg hugsar (soneson av ovannemnde N. J.) og kona han, ein levande og karismatisk person Olaug i det store våningshuset, som no er med gode replikkar og stor humoristisk museum. Vi var alle imponerte over den sans. Han sat i tysk fangenskap i Noreg framifrå oppdekkinga. (Det var framleis under siste delen av den andre verds- matvarerasjonering i landet.) Sidan har det krigen. Han vart vald til ordførar i Fjelberg slått meg at det i generasjonar hadde vore kommune i 1946. nær kontakt mellom Juel-familien og preste - Mitt første møte på tomannshand med familiane på Fjelbergøy, og at Juel-paret så - presten hadde eg berre nokre få dagar leis gjorde kva dei «alltid» hadde gjort. etter at eg kom til øya i januar eller februar Våningshuset på prestegarden er kjent 1947. Eg var på veg ned til Fjelbergsundet, for at det skal spøkja der. Eg kan ikkje hugsa og vegen førde den gongen gjennom sjølve at vi høyrde ymt om det i dei åra vi budde prestegardstunet. Aarseth gav seg i prat på øya. Då eg flytte til Ølen, fekk eg etter med seksåringen og spurde om eg ville nokre år høyra at det kunne koma gråt som koma inn og leika med Inge Olav. Eg svara frå ei unggjente inne i ein vegg i preste - så godt eg kunne, at eg hadde viktigare bustaden. Fantasirike folk meinte at ei teneste - ting å gjera: Eg skulle ned til sundet og sjå

14 «Leser-bildet 1943» 1. rekke f.v.:Bjørg Vålstad, Kari Viland, Aslaug Hansen, Gudrun Nygård, Randi Espeland, Konstanse Strømø, Sigrun Øvrehus, Gudrun Lothe, Anna Vik, Olga Vaka, Birgit Strømø og Matilde Vaka. 2. rekke f.v.: Kåre Hegland, Sigmuns Strandheim, Annlaug Vatna, Klara Beate Haraldsen, Helga Brekke, Judith Børheim, Sverre Aarseth, Emma Helgesen, Oddny Bakke, Torhild Klungland, Inger Digernes, Bernhard Vaka og Kåre Opheim. 3. rekke f.v.: Audun Gundersen, Ingolv Hauge, Bjarne Haugland, Audvin Frøsdal, Magne Milsen, Harald Heggebø, Torgils Klungland, Johannes Romsø og Bjarne Eide (Dørheim)

Magne Nilsen, Ølen, som er på 1943-bildet opplyser til meg at det var ingen spesiell anledning for å ta fotografiet. Dette var det tradisjonelle «leser-bildet» som ble tatt hvert år. De som var med, kunne få kjøpe fotoet for en rimelig pris. Skikken holdt seg i årevis. Jeg kan således huske at det ble tatt et lignende konfirmantfoto da jeg selv ble konfirmert i Ølen høsten 1954. Konfirmasjonsalderen var normalt 14 år, og det er årsaken til at noen ser litt barnslige ut.

meg ut fiskeplassar til sommaren! – Presten stod han på brygga, nybarbert og med fortalde episoden med ein munter smil til doku mentveske i handa! mor og far og la til at Sigurd kunne verta ein Far hadde også merka seg at presten framifrå langtidsplanleggjar! respekterte maktdelingsprinsippa i det Far, som alltid var ein grundig og syste - moderne samfunnssystemet. På vegner av matisk person, vart imponert over Aarseths soknerådet sende han ein gong ein søknad evne til å «snu seg rundt på ein femøring». om ei lita pengeløyving til Fjelberg kommune. Ein morgon skulle far med motorbåten sin til «Alle» rekna med at det skulle gå greitt, Ølen, og på veg ned til sundet møtte han «for presten er jo sjølv ordførar». Undringa presten. Aarseth skulle eigenleg også gjera blant bygdefolk var stor då det kom eit ei tenestereise til Ølen, og han spurde om svarbrev, visstnok underteikna av Sverre han kunne få «sitja på». Han måtte berre Aarseth sjølv, med blankt avslag. Far undra barbera seg først. Far svara at det kunne la seg ikkje. seg gjera, men han hadde svært lite tid og Etter at eg var komen til Ølen, fortalde ein måtte dra om berre fem minuttar. Aarseth av Aarseths konfirmantar der om ei roferd sa at det var greit. Fem minuttar seinare som presten gjennomførde frå Fjelberg-

15 sundet til det gamle bedehuset på Vaka før morgon då søster mi og eg stod på brygga eller under den andre verdskrigen. Der og venta på skuleskyssen i vide regn frakkar, skulle presten førebu konfirmantar frå Ølen, vart vi tekne av ei vindråse og førde ut mot Ølensvåg, Haugsgjerd og Bjoa. Dagen bryggekanten. Heldigvis spakna vinden hadde starta som ein fin sommardag med like brått som han kom. varmt solskin, men det skya til, og litt sei - Vi hadde ein god lærar, men han hadde nare styrtregna det. Konfirmantane hadde inga lett oppgåve. I klassen var det ein gut sykla til Vaka, og nesten ingen hadde regn - med Downs syndrom og lærevanskar. Han tøy, så dei var stort sett gjennomvåte. Men var sosial og snill, men temperamentsfull. presten sjølv kom turr og fin i kleda, jamvel Han hadde alltid varme hender, truleg på om han heller ikkje hadde regntøy. Med ein grunn av eit altfor raskt stoffskifte, og det smil spurde han om dei kunne seia korleis var gildt å få halda han i handa på skuleveg han hadde greitt dette. Ingen av dei unge på kalde vinterdagar. Men ein dag litt etter hadde noko vitug svar, og Aarseth måtte til at eg var flytt til Ølen, gjekk det galt for han. sist fortelja korleis han hadde bore seg åt: Han vart arg på ein medelev og køyrde kni - Då regnet kom, hadde han tatt av seg ven sin inn i akterpartiet hans. Det vart utvi - kleda, rulla dei fint saman, lagt dei under sing og opplæring heime deretter. – I klas - tofta og roleg halde fram med roinga! sen hadde vi også ei stillfarande gjente Også av folk som ikkje rekna seg som med ein fysisk skavank: Ho hadde open serleg religiøse, fekk eg i Ølen høyra at dei gane og kunne derfor ikkje snakka klårt. Ho hadde sett stor pris på Aarseth. Han var ein hadde normalt gode evner, men hadde fått frisk og «likande» mann. Dette viste seg også kontaktvanskar og var nervøs og ottesam då prestefamilien flytte til i i på grunn av sitt fysiske lyte. Eg har seinare 1949. Ein mann på Bjoa gav Aarseth ein ofte tenkt at samfunnet etter vår tids krite - flott, handlaga fartøymodell. «Tveitaen»og rium gjorde urett mot begge desse borna. kona Tea skal ha kome roande til preste- Men ein skal også hugsa at dette ikkje var garden med ei fin, rosemåla kiste. Presten olje-Noreg, og at det var svært små ressur - viste også på si side at han sette pris på sar å setja inn. Dette var også ei tid då fol - bygde folk. Under ein avskilsfest hjå Svanhild keskulen i bygde-Noreg ikkje hadde like og Christi Jespersen gav han eit godt troll - høge målsetjingar som skulen i byane. garn til gratis utluting der blant alle menn på 17. mai feiringa gjekk føre seg på og Fjelbergøy. Det høyrer kanskje også med at ved plassen utanfor skulehuset. Det var m. Aarseth mange år seinare skal ha døydd a. potetløp og hurtigløp for vaksne og born. medan han var på veg til privat sjuke besøk Far var med på å organisera desse leikane til ein Fjelberg-bu på Haukeland sjukehus i eit år og gledde seg stort til potetløpet: Han Bergen. Det gjaldt Erik Landa, fartøyeiga - hadde greitt å dela ut ei potet med skei til ei ren som hadde frakta Aarseth med familie rund og triveleg kone på over sytti år. Han og flyttegods frå Fjelberg til Aurland. rekna med at det ville verta eit løp med elle- vill stemning. Dessverre skjøna kona fort at det ville gje meir publisitet enn ho trong, og Barneskulen greidde å gje poteta og skeia vidare til eit I det året vi fylte 7 år, måtte vi avstad til fol - ungt menneske. – Elles har eg lite gode keskulen på Brekke på Borgundøy tre minne frå 17. mai toget som gjekk frå Sjø - dagar i veka. Skulen byrja klokka 09:00, stova og opp til skulen, truleg i 1947. Det men vi måtte møta på prestebrygga ved var bratte bakkar, men læraren venta at vi sundet alt klokka 08:00 for å verta frakta song av full hals også i motbakkane. Han over til Sjøstova i robåt eller motorbåt. Det kom jamvel stigande opp og ned langs var ingen ufarleg skuleveg for småborn. Ein toget for å sjå etter at borna song skikkeleg.

16 I vaksen alder har eg ofte hatt ansvar for å Paul Nordhus vart eg ein god ven med sonen organisera 17. mai tog ved norske utanriks - Nils, som var noko yngre enn eg. Kvar stasjonar. Eg har alltid tenkt attende på fjortande dag var det den reine fest dagen motbakkane på Borgundøy og prøvt å heime hjå Nils. Då hadde foreldra kjøpt veke - ordna det slik at vi skulle syngja berre på blad (som kom berre kvar andre veke p. g. a. flat mark eller i unnabakkar. papirrasjonering), og vi gjekk igang med å stava oss igjennom teikne seriane, serleg «Tarzan» og «Knoll og Tott». I lensmanns - Diverse garden fekk vi berre «Urd», eit seriøst kvinne - Tunet på Nordhus-garden, der Pål og Marie blad. Mor kunne ein sjeldan gong la seg Nordhus hadde leiinga, spela ei sentral freista til å kjøpa «Alle Kvinners», men dei rolle for søstrene mine og meg. Siri og eg to blada kunne på ingen måte konkurrera gjekk dit dagleg for å henta melk og var all - med «Hjemmet», «Illustrert» og «Norsk tid litt redde for at dei frittgåande kalkunene Ukeblad» når det gjaldt spanande teikne - åt Pål skulle gå til åtak. Eit alelam, Svarte - seriar. per, vart etter kvart svært aggressivt og Dyrelivet på og ved øya var eit lite kapit - stonga meg ein morgon kontant over ende. tel for seg. Som åtte-åring såg eg ein mår i Eit par dagar seinare spurde Einar, bror til fullt sprang i haugen ovanfor lensmannshu - Pål, om eg ville sjå att Svarteper. Eg meinte set. Jamvel inne i Fjelbergsundet kunne det at eg laut våga det. Einar tok meg bort til eit koma niseflokkar på 15 –20 dyr. Og på ferda av uthusa. Der løfta han opp ein stamp med mellom Fjelbergsundet og Ølensfjorden blodige innvollar! kunne vi stundom sjå flokkar på 50 –100 Tre-fire andre personar bør kanskje makrell størjer som jagde fisk og hoppa opp verta nemnde serskilt: Serine, mor til Pål og or sjøen. Det var eit fantastisk syn når dei Einar, var eit hjartevarmt og sosialt men - sølvblanke, svære størjekroppane sprang neske som alltid tok svært vel imot oss opp i lufta i strålande sommarsol. Det var eit borna. Ho vitja ofte mor i Ølen då vi hadde livleg brislingfiske om sommaren. Ein gong flytta dit. Rolf, ein av sønene, hadde vore talde eg meir enn 30 fiskefartøy på sjøen med i Shetlands-gjengen under krigen og mellom Breivik og Sæbøvik. budde mykje heime, visstnok på grunn av Alt i alt står Fjelberg-åra for meg som ein vond rygg. Han gav ein god del av tida den beste tida i livet. Årsakene kan vera si til oss born og rettleidde oss i leik og fleire: Det var eit roleg samfunn der vi born moro. Ein gong ville han jamvel læra meg å meinte at vi kjende alle og kunne vera boksa, men eg var nok litt for ung til det. trygge på alle. Det var samstundes eit sam - Han imponerte meg stort ved sjølv å knusa funn der utfordringane var vel avpassa etter ei svær, frisk potet med eit einaste slag av evner og lyster hjå ein 6 –9 år gamal gut, og knyttneven. På det nordlegaste bruket på der forventningspresset var moderat. Det Nordhus, Landa-bruket, hadde Knut Landa var eit liv i svært nær kontakt med natur og nesten alltid tid for meg. Noko av det gil - dyr. Etterpå har eg også tenkt at dei vaksne daste eg visste, var å få sjå i kikkerten der. kanskje var letta og glade over at okkupa - Vi smågutane fekk stundom også vera med sjonstida var slutt, og let denne gleda farga inn der til kaffi/mellommat eller «nón» som kvardagen for oss alle. Den «kalde krigen» dei sa til vanleg. Først i vaksen alder gjekk hadde enno ikkje for alvor sett inn med ny det opp for meg at dette ordet truleg var ein krigsfrykt og atombombeangst. arv etter munkane på Halsnøy Kloster. («Nón» har samanheng med talet ni på latin Oslo, 19. juni 2008. og står for den niande timen, rekna frå Sigurd Endresen klokka 6 om morgonen.) Nede på bruket åt

17 Ekstremsport på 1930-tallet Tjerand Aske tok «snarveien» over Fonna – dels på ski og dels på sykkel!

Truls Grung

«Tjerand Aske frå Fjelberg i Sunnhord - Det var like over nyttår i 1931 at den land har vore i arbeid på Kvitno i vinter. 25 år gamle Fjelbergbuen, Tjerand Fyrre sundag gjekk han yver Folgefonni til Aske, foretok den dumdristige turen Mauranger, mott åleine. Komen midt på over breen. En tur som skulle være Fonni fekk han skodda på seg, men heldt med å gjøre ham til en legende i le - like vel fram og kom ned til Nordrepollen yver midnatt. Etter å fenge seg mat der, tok han på vende live. Men dette var ikke første veg samme natta til Austrepollen, for å få tak gangen han utfordret breen og vakte i telefon. Å gå Nordrepollen og Austrepollen oppmerksomhet. i Mauranger, er enda verre enn å gå yver Året før, 18.februar 1930 kan vi i lokalavisen Rebjørg her i Sørfjorden. I det minsto hermer «Hardingen» under overskriften «Ei djerv dei etter han, at dette var det verste på ferd» lese: heile turen. Det er ikkje so mange som har

18 Fotodokumentasjon: selvutløser opptak av Tjerand Aske på Tjerand Aske i robåten sin på Sæbøvik tidlig i 1970-årene. Folgefonnen januar 1931. Det fyres under kaffekjelen» 1585 moh. Han hadde hentet seg en sekk mel. (Foto Knut Hass)

fare over Folgefonni dette årsbel, so me der han gikk og pratet for seg selv eller lå meinar det var godt gjort. Endå fins det ein og sov på fergebenken. Han må ha vært og annan med gamalt Nordmannsblod.» rundt 70 år den gang, brunbarket i ansiktet Tjerand Aske var vant til å gå i fjellet og med langt hår. Klærne var uflidde. De sa både på tur og på sauesanking. Han kvidde at han bodde sammen med sauene i nøstet seg ikke for å ligge ute selv på vinters tid. på Aske etter at husene på gården hadde Det året han blir omtalt i avisen var han begynt å falle sammen. Det var ikke fritt for dreng hos Jacob Kvitno i . Han hadde at det luktet høy og sau av ham, så historien lagt igjen en lapp om at han tok seg en tur var kanskje riktig. på på Fonna. Da folk ikke hadde hørt fra Men Tjerand Aske var et sammensatt ham en stund ut på kvelden var de klar til å menneske. Arbeidsbøkene fra jordbruks - forberede en bergingsaksjon. Det var såle - skolen og tegningen av det fremtidige des i siste liten det kom telefon fra Autrepol - bruket på Aske vitner om flid og store len om at friluftsmannen var vel i hus. Riktig - planer. På gårdsplanen for Aske har han i nok på andre siden av Fonnen! 1931, foruten frukttrær og grønsakhave, også tegnet inn en krokketbane! Han hadde, som folk sa, et godt hode En bygdeoriginal og tilegnet seg etter vært store kunnskaper. Folk som kjente Tjerand Aske beskriver Han drømte nok om høyere utdanning. Men ham som et naturmenneske. Han likte utfor - det ble aldri med studier ut over jordbruks - dringer og mang en gang spilte han med skolen. livet som innsats. Han var tett knyttet til Han kunne være folkelig og opptre som jorden, fjellet og sjøen. På mange måter var gentleman også. Det har Knut Hass levende han en einstøing og ble av mange oppfattet beskrevet etter et intervju på Rosendal som en original. Fjordhotell i begynnelsen av 1970-årene. Han Han nærmest hadde et indiansk uttrykk, skulle holde foredrag om de mange turene slik jeg selv husker ham, når vi traff ham på han gjorde i ungdommen. Det var ikke et Slutten av 1970-årene på fergen fra Leirvik knyst å høre fra den store publikums skaren til Fjelberg. Barnene våre var litt redd ham, mens han fortalte.

19 Fra «Tjerand Aske–utstillingen» i Bispestova, Fjelberg prestegard.

«I fjor hadde me melding om ein gut, De stivfrosne sokkene Tjerand Aske, frå Fjelberg som åleine for måtte skjæres av føttene yver Folgefonni frå Kvitno til Mauranger Tjerand Aske var en forteller av rang. Han midtvinters. No har same guten gjort ein ny gjorde den legendariske turen tidlig i januar folgefonnferd og ho er visseleg utan side - 1931 så levende og interessant at folk klart stykke. Han tok opp frå Rosendal man - kunne se for seg 25 åringen som gled på dagsmorgon, yvernatta på fonni, og kom ski over den vinterkalde breen i måneskinn. tysdagskvelden rett ned Buarbreen til Buer. Sykkelen hadde han på ryggen og fotoap - Dette er i seg sjølv ei uvanleg hending, men paratet og kaffekjelen hadde han i sekken. karen dro både ski og sykkel med yver Lokalavisen «Hardingen» hadde føl - fonni, og det er sikkert eineståande. Turen gende reportasje 8.januar dette året: frå Rosendal til Odda er om lag tri gonger

20 so lang som frå Mauranger og yver. Me veit forresten ikkje om folk fortener ros eller ris for slike dumdristige tiltak». Fra Rosendal hadde han dratt inn Muradalen og oppover det bratte Ringe - rike måtte han nok bære både sykkelen og skiene. På breen hadde han syklet åtte kilometer. Dette kunne han regi - strere fordi han hadde kilometer teller på sykkelen. Som den foregangs- og friluftsmann han var ville han gjerne også dokumentere enkelt - Utstillingen i prestegården situasjonene under ferden. Med er omtalt i snor til selvutløseren på foto - boken apparatet foreviget han både kaffe - Folgefonna. kokingen og sykkelbøren på breen. Aske fortalte til Knut Hass at han hadde sokkebytte med seg og et sted midt inne på tegard kan du i dag – tillegg til sykkelen og breen satte han seg ned for å ta på seg nye skiene – også se en av skrivebøkene hans. sokker. Da måtte han ta frem kniven for å Det er tydelig at han var nøye med å notere skjære av seg de gamle sokkene. De var alle de ulike fruktsorten som var en del av stivfrosne! pensum på skolen den gang. Målet for turen var å komme tilbake på Jordbruks- og Frukdyrkingsskulen på Utne etter endt juleferie. Fra Buer syklet han ned Forfall til Odda og derfra videre ut til Børve, hvor Det er ikke alle drømmer som går i oppfyl - han fikk en mann til å ro seg over til Velure. lelse. Kontrasten er stor når vi ser tegningen Derfra kunne han sykle det siste stykket ut av fremtidsgården på Aske, slik unggutten til skolen, som startet 6.januar. på jordbruksskolen drømte om, og forfallet Det var ikke vei mellom Aga og Velure han måtte se i øynene på slutten av livet. den gang og det var et ganske langt stykke Når våningshuset datt ned flyttet han ned i å ro. Vigleik Fagertveit forteller at Tjerand nøstet, sammen med sauene sine. Knut Aske, etter skyssen, hadde oppgitt at han Hass, som lærte mannen godt å kjenne, dessverre ikke hadde penger på stående mener at noe av forklaringen var at han ikke fot, men at han skulle sende de senere. hadde noen som «skuva på». Han tok den Dette glemte Tjerand i første omgang og tiden han trengte – til turer i fjellet og langs skys skaren fant det enklest å sende reg - strendene. Han rodde ofte lange strekk over ningen til skolen. Styreren på Jordbruks - fjorden – til Leirvik, Ølen og Sæbøvik. De skolen den gang het Skarstein og han var mente han grublet mye over livets gåter. Og ikke nådig når det gjaldt uorden i penge- gårdsarbeidet kom ofte i annen rekke. saker. Tjerand fikk seg en hard oppstram - At friluftsmannen Tjerand valgte å leve mer. Etter sigende tok ungdommen dette sine siste pensjonistår i Oslos underverden med godt mot. Men hvordan det gikk med kan vi bare undre oss over. Han livnærte skyssgodtgjørelsen vet vi ikke. seg av å samle flasker og bodde blant ute - Det ble sagt at Tjerand ikke merket seg liggere. Men han smakte ikke alkohol. Og spesielt ut fra de andre elevene på jord - han beskrives som en hedersmann med bruksskolen. I utstillingen på Fjelberg pres - høy moral og gode tanker til det siste.

21 Koleragraver Nordhusvågen, Fjelberg

Sigurd Endresen

Vegvaktar Kristoffer Tvete, Fjel- pakka saman og gjekk heim. Dette orka han bergøy, («Tveita-en» i daglegtale) ikkje å vera med på. «Tveita-en» heldt fram fortalde i siste halv del av 1940-åra og avdekte ei grav til. I den tredje tuva fann han ingen ting. Det viste seg at den kista far min, lensmann Harald Endresen, som hadde brukande lok, var av eik. Mykje om nokre menneskelik som han skal ha vore vel bevart, såleis var det ei hadde funne i jorda. Dei verka så liv- pute under hovudet åt liket. Knut protes- aktige at han helst vart skræmd. terte ikkje då eg sa at «Tveita-en» hadde Som gut budde eg i 3 år på øya, og nemnt for far at kroppane delvis hadde eg har sidan undra meg mykje over både hud og hår. Knut la til at han og andre gutungar hadde prøvt å få sjå ned i gra- det vesle eg hadde høyrt om vene på menneskerestane, men vart «Tveita-ens» oppleving. Gardbrukar stogga av «Tveita-en». Han hadde gitt be- Knut G. Landa har nyleg fortalt meg skjed om at «det er ikkje noko å sjå på!». kva som låg attom hans ord. Dersom Det heitte seg at lika hadde vorte gravlagde ein held dette saman med opplys- der ca. 90 år tidlegare. Ein gamal kar som vart kalla «Kris» og budde på nordre Nord- ningar i bygdeboka for Fjelberg, vert hus, kjende litt til lokale gravskikkar i sin det ei interessant lita soge: barndom og ungdom, og vart rådspurd om kistekonstruksjonen av presten då dei to Ifølgje Knut var det i hans tidlege barndom gravene vart opna. Til sist vart menneske- tre humpar eller tuver i bakken nede ved restane samla i kassar og køyrde til kyrkja steingarden mot Nordhusvågen. Dei låg på på den andre sida av øya. Knut sjølv styrde innmarkssida av steingarden, nær ein liten hesten den gongen. Restane vart grav- bekk som renn ut i vågen, og det vart sagt lagde på nedsida (sørsida) av kyrkja. at dette skulle vera koleragraver. Erik Fjelberg-bandet i bygdeboka for Kvinn- Landa, far åt Knut, hadde lyst til å nytta herad (jfr. Anders Havnelid: Kvinnherad All- også denne delen av garden på effektiv vis. mennsoga gards- og ættesoga Band 5 Eid Han snakka med sokneprest Sverre Aar- og Fjelberg sokner. 1992 Kvinnherad kom- seth kort tid etter at han kom til øya (1937), mune) kastar meir lys over desse koleragra- og presten meinte at ein burde undersøkja vene. I avsnittet om Fjelberg prestegard, om dette verkeleg var graver. I så fall kunne Parishamn, er det nemnt at husmannen der, leivningane gravast opp og leggjast i jorda Mikkjel Torsteinsson Sæbø (1796–1849) att på den eigenlege kyrkjegarden. Dette «var blant dei som strauk med i kolera - skapte litt uro blant folk, som ottast at kolera - epidemien i 1849 saman med Simon smitte kunne koma opp og spreia seg på Mortens son Dyrnes. Det fortelst at dei låg øya. Medisinsk ekspertise vart rådspurd, sjuke ombord i eit farty i Fjelberghamn, og og svaret var at det ikkje ville vera smitte- at dei rodde ut mat til dei. Begge lika vart fåre så lang tid etterpå. gravlagde nær Jørnsplasset ved Nordhus- «Tveita-en» og ein annan fjelbergbu vart vågen, – – – .» Det var 2 søner og 3 døtre leigde til å grava opp dei små haugane. I etter Mikkjel. Det ser ikkje ut til å vera opp- den eine grava kom dei etter ei stund ned til lysningar om etterkomarar etter Simon eit solid kistelok, men dermed vart det nok Mortens son (1823–49). Han var frå nabo- for arbeidskameraten åt «Tveitaen». Han øya Borgundøy og var ung då han døydde.

22 Den «Kris » som vart rådspurd om likkiste bygging i gamle dagar, må ha vore Kristen Olsson Løvik (1855–1943), nemnd under bnr. 1 på Nordhus i bygdeboka. Det er god grunn til å rekna med at det eldste liket som «Tveita-en» gravde opp, var restane etter oldefar åt kona hans, Gurine Tea Olsdotter, f. 1896. Han ordla seg ikkje for far min på ein slik måte at ein skulle tru at han tenkte på slekt og familie i samband med gra - vinga si. Dersom bygdeboka er rett, kan det like vel ikkje vera tvil om at Mikkjel Torsteinsson Sæbø var oldefar til Tea, og at han budde på nett same staden som «Tveita-en» og kona hans : Mikkjel hadde sonen Torstein Mikkelsson Kolerakirkegården i Nordhusvågen på Fjelberg. (1822–1911). Han var skomakar, fekk skøyte på det vesle bruket og var gift med Guro Olsdtr. Vik . på garden Tofte . Begge desse gardane er på Dei fekk mellom andre sonen Ola Torsteinsson naboøya Halsnøy. Bygdeboka fortel også at (1855–1924), som vart gift med Marta Torsteins - den mannen som rodde ut mat til dei kolera - dtr. Dyrnes (1862–1946). Dei fekk ei dotter, sjuke i Hamn på Fjelbergøy, ikkje vart smitta, og Gurine Tea, som vart gift med Kristoffer Tvete at han sjølv meinte at «han berga seg fordi han frå . Dei budde i Hamn, og eg var som barn togg tobakk på harde livet». eit par gonger heime hjå dei. Eg hugsar Tea som Vi kan berre spekulera over årsaka til at ei uvanleg fin og finsleg kvinne . Dei fekk ingen Mikkjel og Simon vart smitta av kolera. Det born, og denne lina etter koleraofferet Mikkjel faktum at to menn frå to gardar på to ulike øyar døydde såleis ut med henne . vart smitta, og at dei var ombord i eitt og same Men det var fleire andre liner etter Mikkjel. Ei fartøy, kan tyda på at dei var reiste på fiske dotter av han heitte Kari og vart gift med Ola saman. Inkubasjonstida for kolera er til vanleg Johannesson Blokhus. Dei fekk mellom andre 1–5 dagar, og dødsfrekvensen var gjerne 30 –70%. sonen Mikal Olsson (1841–1916), gift med enka Når sjukdomen slår til i ein person, har han ei Kristi Holgersdtr. Økland (1840–1916) i 1869. akutt utvikling.Vi kan kanskje gissa at dei to Sonen deira, Mikal Johan Blokhus, f. 1883, var hadde vorte smitta under vårsildfisket lenger ein av dei faste skysskarane for presten de ute på kysten, der store grupper fiskarar var Seue i Fjelberg. samla i fiskevær med dårlege hygieniske til - Knut fortalde elles at det hadde vore ein høve . Dei må sjølve ha skjøna kva sjukdom dei steingard kring dei to små gravhaugane, med hadde, og gjekk ikkje i land då dei kom attende inngang frå sjøsida. Steinen vart teken bort og til Mikkjels heimstad. køyrd ned til vågen, der han seinare har vorte Det ser ut for at dei dermed greidde å for - murd opp som eit lite vern for jorda mot sjøen. hindra ein koleraepidemi på Fjelbergøy og Knut nemnde at det var mykje leire i jorda der Borgundø y. Det er i denne samanheng interes - dei to lika vart funne. Dette kan vera årsaka til at sant å samanlikna med koleratilfella på Halsnøy, dei var så vel konserverte. Knut kjende ikkje jamfør ovanfor, og i Ølen og på Bjoa, som låg i til andre koleragraver på Fjelbergøy eller same prestegjeldet. Eg har i min ungdom vitja Borgund øy. Han hadde høyrt om eit par graver kolerakyrkjegarden på Bjoa, og i min barndom i Hamn etter ei pest, men dei skulle ha vore leika eg blant gravtuvene på den nedlagde mykje eldre og hadde ingen samanheng med kolera kyrkjegarden ved Os-elva på Austre Eio i koleraepidemiar, så vidt han visste. Knut la til at Ølen. Eg trur at det på Bjoa var 10–12 graver, og det skal vera koleragraver på «Sjo´ongjo» (Sjo - at det i Ølen var 15–20. Kanskje skuldar Fjelberg- angen). Bygdeboka stadfester dette og nemner folket ei lita takk til Mikkjel og Simon for deira dessutan kolerakyrkjegarden Toftehagen, truleg omtanke midt i den alvorlege sjukdomen ?

23 Brekke oppvekstsenter arrangerte adventstilstelning før jul.

Bak stielsen Fjelberg Prestegard står: Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring • FjelBerg Bygdalag kvinnherad kommune • Fylkeskommune Adresse: Stiftelsen Fjelberg prestegard, 5459 Fjelberg • www.fjelbergprestegard.no • e-post: [email protected]