Registrering Av Nyere Tids Kulturminner Grane

REGISTRERING AV NYERE TIDS KULTURMINNER

GRANE, HATTFJELLDAL OG VEFSN KOMMUNE

Regional plan for Vefsna

KULTURMINNER I NORDLAND 2013

Innhold

INNLEDNING ...... 3

METODE ...... 3

UTVALGSKRITERIER ...... 4

NASJONALT OG REGIONALT VIKTIGE KULTURMINNER ...... 5 VEFSN KOMMUNE ...... 6 GRANE KOMMUNE ...... 16 HATTFJELLDAL KOMMUNE ...... 33

LITTERATUR ...... 45

KART ...... 46

INNLEDNING

Det er vedtatt i St.prp. nr. 53 (2008-2009) "Verneplan for vassdrag" at Vefsnavassdraget med tilhørende nedbørsfelt skal bli verna mot kraftutbygging. Dette berører hovedsakelig områder i Grane, Hattfjelldal og Vefsn kommuner, i tillegg til mindre områder i Vevelstad, Brønnøy og Bindal kommuner.

Regional plan for Vefsna skal være en plan med retningslinjer og eventuelle regionale planbestemmelser, som skal legge føringer for framtidig arealforvaltning i nedbørsfeltet for Vefsna. Den framtidig vedtatte planen skal på et overordna nivå gi en arealmessig avklaring mellom bruk og vern. Regional plan for Vefsna skal vedtas av Nordland fylkesting. I henhold til plan- og bygningsloven skal det utarbeides en tilhørende konsekvensutredning.

I forbindelse med utarbeidelse av planen, skal Vefsnas nedbørsfelt kartlegges ut i fra ulike tema. Dette skal gi en god og oppdatert kunnskap om ulike verdier i de forskjellige delene av vassdraget. Etter at relevant kunnskap er innhentet skal kunnskapsgrunnlaget kvalitetssikres ved at det sendes ut på høring til aktuelle myndigheter/parter.

Innenfor nedbørsområdet er det en rekke kulturminner, både automatisk fredete og nyere tids kulturminner. Denne rapporten omhandler kun nyere tids kulturminner av nasjonal eller regional verdi.

I "Planprogram til Regional plan for Vefsna" ble kunnskapsnivået til tema Q Kulturminner og kulturmiljø (norske og samiske) vurdert til å være svakt. Kunnskapsgrunnlaget når det gjelder nyere tids kulturminner utgjøres av SEFRAK-registeret. Dette registeret dekker hovedsakelig bygninger og ruiner, samt enkelte andre kulturminnetyper som er eldre enn år 1900.

METODE

Metoden som ble benyttet i forbindelse med dette arbeidet er todelt. Den første delen besto av en gjennomgang av SEFRAK-registeret og andre kjente opplysninger om nyere tids kulturminner i planområdet, deriblant rapporten "Gamle hus og andre kulturminner i Grane" fra 1984. Objektene i SEFRAK er ikke verneverdivurdert, og registeret inneholder dermed potensielt verneverdige kulturminner.

De tre kommunene har ulik status når det gjelder SEFRAK-registeret:

- I Vefsn kommune er det fem grunnkretser som ligger inn under nedbørsfeltet for Vefsna. Alle kretsene er registrert og digitalt kartfestet, og det er til sammen ca. 175 registrerte objekter. - I Grane kommune foreligger det SEFRAK-registreringer fra alle av kommunens ni grunnkretser. Til sammen er det registrert 594 objekter, hvor over 30 objekter ikke er kartfestet. Ekstra utfordrende er det at det ikke er ordentlige bilder som følger SEFRAK- skjemaene. 3

- I de delene av Hattfjelldal kommune som ligger inn under nedbørsfeltet for Vefsna er det registrert rundt 230 objekter. Mange av disse mangler kartfesting.

På bakgrunn av dette ble SEFRAK-registeret gjennomgått manuelt.

Den andre delen av registreringsarbeidet ble gjort ute i felt. Feltarbeidet besto i å oppsøke gårdene med kulturminner nevnt i SEFRAK-registeret som ut i fra arkivbeskrivelsene framsto som med potensiell høy regional/nasjonal verdi. Alle de oppsøkte kulturminnene ble fotografert.

Samiske kulturminner er ikke omfattet av dette arbeidet, men kulturminner som ikke er etnisk-sporbare ble tatt med i registreringsarbeidet.

UTVALGSKRITERIER

Rapporten presenterer nyere tids kulturminner i Vefsnavassdragets nedbørsfelt som anses å være av regional eller nasjonal verdi. Kulturminnene presenteres topografisk kommunevis.

Kriteriene som er lagt til grunn for vurdering av kulturminnenes og kulturmiljøenes verdi omhandler bl.a. historisk verdi, representativitet, aldersverdi, sammenheng og miljø, autentisitet og symbolverdi. Siden utvalget er basert på SEFRAK-registeret, understrekes det at den bakenforliggende kunnskapen om minner fra den nære historien - fra ca. år 1900 og fremover - er mangelfull. Det er dermed ikke mange kulturminner fra denne perioden med i utvalget. Det vil trolig også være en del eldre bygninger og andre kulturminner som ikke er fanget opp i SEFRAK-registeret.

I denne rapporten er det lagt til grunn at utvalgte kulturminner og kulturmiljøer skal ha regional verdi, altså en verdi som går ut over det lokale. Det er ikke alltid slik at kulturminner som vurderes som viktige lokalt også vurderes til å ha regional verdi, og det samme kan gjelde motsatt vei. Kun et lite fåtall av nyere tids kulturminner vurderes til å være i fredningsklasse, og dermed av nasjonal verdi. Ingen ikke-samiske kulturminner fra nyere tid innenfor utredningsområdet er pr. i dag fredet etter kulturminneloven..

I en del tilfeller vil man bruke ulike verneverdikriterier på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Ofte vil det likevel være slik at jo flere kriterier et kulturminne eller kulturmiljø oppfyller, jo mer tilsier at det vurderes både som lokalt og regionalt viktig, og i enkelte tilfelle også tillegges nasjonal verdi. Det er i rapporten ikke skilt mellom kulturminner av regional og nasjonal verdi.

I denne kartleggingen har det blitt lagt stor vekt på helhetlige kulturmiljøverdier, det vil si at det er fokusert på miljøer heller enn på enkeltobjekter. Dette innebærer at det er svært mange kulturhistorisk interessante og viktige enkeltbygg som ikke er tatt med i oversikten, men som likevel i stor grad kan være verneverdige og ønskelig å ta vare på. Dette kan gjelde bygninger eller andre kulturminner som står alene, eller som inngår i en sammenheng hvor de helhetlige miljøverdiene har blitt redusert eller fjernet gjennom – ut fra et kulturminnefaglig synspunkt – uheldige tiltak i de omkringliggende omgivelser. Det kan for eksempel være at flere av

4 bygningene som inngikk i et opprinnelig gårdsmiljø har blitt fjernet, endret eller erstattet /supplert med nybygg som reduserer de samlede kulturmiljøverdiene.

Gamle utløer, sommerfjøs og skogskoier er eksempler på bygninger som ofte er enkeltstående, men som like fullt kan være viktige kulturminner, både i seg selv og som elementer i kulturlandskapet. Utvelgelse av spesielt verneverdige/regionalt viktige bygninger av denne type har ikke inngått i arbeidet med denne rapporten. Generelt vil det være ønskelig å bevare slike bygningstyper som historiefortellende elementer i det helhetlige kulturlandskapet.

Bodø, 29.1.2013

Ruth Tove Trang Kari Torp Larsen

NASJONALT OG REGIONALT VIKTIGE KULTURMINNER

VEFSN KOMMUNE

Store omveltninger kom i Vefsn og omkringliggende distrikter med etableringen av det engelskeide sagbruket Engelskbruket rundt 1866. Før dette hadde livsvilkår og leveveier endret seg lite i forhold til tidligere tider. Det var jordbruk og Lofotfiske, samt reindrift for den samiske delen av befolkningen, som var hovednæringsveiene. Utviklingen utover andre halvdel av 1800-tallet var i tråd med «det store hamskiftet» som skjedde i hele landet, med industrialisering, overgang til pengeøkonomi, utbygging av kommunikasjoner og sentralisering. I Vefsndistriktet ble Engelskbruket en katalysator for de store omveltningene som kom, i den grad at de 20 årene bedriften var i virksomhet har fått betegnelsen engelskbruktida. Sagbruket ble etablert på Halsøya, og skogsdrift og sagbruksindustri ble viktige næringer som sysselsatte mange. Elvene ble viktige veier for tømmerfløtingen. Skogene ble hardt drevet, med store endringer i landskapet som resultat. Engelskbrukets eiendommer utgjorde godt over halvparten av arealet i Vefsn-distriktet, det meste i Hattfjelldal og Grane. Mosjøen vokste fram som senter for regionen, og ble gitt ladestedsrettigheter i 1875. Året etter ble Mosjøen skilt ut fra Vefsn som egen bykommune, og besto som dette fram til 1962. Utbygging av de landverts kommunikasjonene var en vesentlig del av og forutsetning for samfunnsutviklingen, med veiutbygging fra annen halvdel av 1800-tallet og jernbanen utover 1900-tallet. Nordlandsbanen sto ferdig fram til Mosjøen i 1940, og i 1942 ble banen åpnet fram til Mo i Rana. Et godt bilde på «den moderne tid» og bilens gjennombrudd som viktig transportmiddel er Shellstasjonen i Mosjøen fra 1933 – oppført i ny og moderne funksjonalistisk arkitektur. Den andre store industriperioden i Vefsn-regionen kom på 1950- tallet, med Mosjøen Aluminiumsverk som den store hjørnestensbedriften. I de deler av Vefsn kommune som denne rapporten gjelder – og som bl.a. ikke omfatter Mosjøen by - er ikke kulturminner etter denne nyere historien representert. Noen viktige kulturminner fra perioden ligger i Grane og Hattfjelldal. Utvalgte kulturmiljøer i Vefsn er eldre gårdsbebyggelse, som til dels er av en betydelig alder.

1. Øyen, Oppigarden, gnr. 15, bnr. 3

«Oppigarden» er et vedholdt gårdsanlegg med våningshus fra 1865, et bur som skal være fra 1700-tallet og tilflyttet gården, fjøs og eldhus fra begynnelsen av 1900-tallet. En nyere garasje er plassert i bakkant av tunet. Et sommerfjøs, som ligger et stykke fra gårdstunet, er planlagt revet.

Eldhuset har gjennomgått en totalrenovering utvendig, og har dermed mistet mye av sin materialautentisitet, mens stabburet har bevart en stor grad av opprinnelighet. Som helhet er gårdsmiljøet et verdifullt element i et «jordbrukets kulturlandskap» på Øya.

Øyen Oppigarden framstår som et velholdt og helhetlig gårdsmiljø.

2. Aufles (Oppigarden), sommerfjøs, gnr. 20, bnr. 3

Sommerfjøset tilhører gårdsbruket Aufles (Oppigarden), men ligger for seg selv et stykke unna gårdstunet.

Sommerfjøset har en særegen utforming, med svært bratt røstet tak. Grunnen til denne takformen var at det opprinnelig ble brukt vanlig bordkledning til taktekking, noe som ga behov for god avrenning av vann. Ifølge Sefrak-registeret skal dette være det eneste gjenværende av opprinnelig tre sommerfjøs av denne type i distriktet.

Sommerfjøset ligger for seg selv i utkanten av åkeren. En ser tydelig at laftestokkene ligger «andføttes», med toppende over rotende, slik at stokkhøydene blir utjevnet.

3. Forsjord, Innigarden, gnr. 23, bnr. 5

Gårdstunet på Innigarden på Forsjord er et velholdt gårdsmiljø som omfatter våningshus, fjøs, låve, stabbur, holdstue/kårhus, samt en nyere garasje. En opprinnelig utedo ble flyttet et stykke fra tunet i 1946, og tatt i bruk som smie.

Våningshuset er ei lang låne sammensatt av to stuer og et skott. Begge stuene er ifølge Sefrak- registeret sannsynligvis fra 1700-tallet, mens skottet antas å være fra første halvdel av 1800- tallet. Stuene var opprinnelig i 1 ½etasje, men ble påbygd i høyden for å få to fulle etasjer. Dette skal ha skjedd før 1850. Flere av de øvrige bygningene antas også å være oppført før midten av 1800-tallet.

Øverst til venstre: Våningshuset, med skottet til høyre. På stuedelene ligger det opprinnelige torvtaket under dagens platetekke. De tre vindfangene ble oppført i 1960-åra. Øverst til høyre: Buret er autentisk og godt bevart, med originalt vindu og dør med fiskebensmønster og overlysvindu. Stabbene/pilarene er relativt nylig skiftet ut. Nederst til venstre: Fjøs og låve. Nederst til høyre: Utedo.

4. Øksendal, gnr. 24, bnr. 7. Tre av bygningene på gårdstunet på Øksendal er registrert i Sefrak-registeret. En av disse er våningshuset, som ifølge registeret «kan være satt opp først på 1700-tallet, kanskje før». Det er i registeret opplyst om at huset opprinnelig besto av to deler med overbygd svalgang mellom, og er dermed et eksempel på sammenbygging til låneform.

Buret er opplyst å antagelig være fra første halvdel av 1800-tallet, og eldhuset fra midten av 1700-tallet. I tillegg består tunet av ytterligere to sekundærbygg som ser ut til å være av en viss alder, samt en nyere driftsbygning. Bortsett fra denne og det malte våningshuset har alle bygningene de karakteristiske ubehandlete trefasadene som kjennetegner regionens byggeskikk.

Øksendal er et helhetlig gårdsmiljø med klare kulturhistoriske kvaliteter.

Øverst til venstre: Bygningsmiljøet på Øksendal. Øverst til høyre: Eldhus og bygninger med uviss funksjon. Nederst til venstre: Våningshuset. Nederst til høyre: Bur fra 1800-tallet.

5. Moen og Sand, gnr. 24, bnr. 8 og 13 På Moen i Øksendalen ligger et helhetlig gårdsmiljø med mange godt bevarte bygninger med ulike opprinnelige funksjoner knyttet til gårdsdriften. Bygningsmiljøet har bevart en betydelig grad av autentisitet, og har stor opplevelses- og kunnskapsverdi. Flere av bygningene er datert til første kvartal av 1820-tallet, det nyeste våningshuset til ca. 1860. Eldhuset er datert til ca. 1760-70 og en av låvene til ca. 1780-90. Miljøet har dermed også en betydelig aldersverdi. Flere av bygningene ligger tett i rekke, men uten å være sammenbygd. En slik bebyggelsesstruktur var ofte utgangspunkt for sammenbygging til lange låner, men dette har altså ikke skjedd her. Bygningsmiljøet består av det som opprinnelig var to bolighus, hvorav det eldste etter hvert fikk funksjon som kårstue, bur, kjellerhus, to vedskjul, eldhus, fjøs, og to låvebygg. Helgeland Museum har vært engasjert i istandsetting og vedlikehold av flere av bygningene, med finansiell bistand bl.a. fra Nordland fylkeskommune. Like nordvest for Moen ligger gården/bruket Sand. Våningshuset er Sefrak-registrert, men inneholder ingen opplysninger om byggeår. I tillegg til våningshuset består bygningsmiljøet av to sekundærbygg med ukjent opprinnelig funksjon.

I tillegg til at dette bygningsmiljøet i seg selv har en kulturhistorisk verdi, blir denne verdien forsterket av nærheten til og sammenhengen med bebyggelsen på Moen. De to brukene inngår begge i et samlet helhetlig kulturmiljø/kulturlandskap.

Litt vest for Sand, på eiendommen Øksendal, ligger også en godt bevart høyløe, som visuelt inngår som en del av det samme helhetlige miljøet.

Bygningsmiljøet på Moen er godt bevart, og flere av bygningene ligger på rekke.

Bygningsmiljøet på Sand inngår i et helhetlig kulturlandskap sammen med Moen.

6. Påljord, gnr. 27, bnr. 2

Våningshuset på Påljord i Eiterådalen skal ifølge Sefrak-registeret ha en betydelig alder. Halve huset er oppgitt å være fra 1635, den andre halvparten skal være fra 1738. Kun den ene halvparten av huset har bevart et autentisk preg.

Dersom aldersangivelsen stemmer, er den eldste delen av bygningen automatisk fredet etter kulturminneloven (stående bygninger som er oppført før 1650 er automatisk fredet). Bygningens alder må undersøkes gjennom dendrokronologi før eventuell status som automatisk fredet kan erklæres av Riksantikvaren.

Med bakgrunn i at bygningen ikke inngår i et helhetlig, verneverdig gårdsmiljø, og i de eksteriørmessige endringene den har gjennomgått, vil alderskriteriet være vesentlig for vurderingen av bygningens verneverdi.

Kun halvparten av våningshuset på Påljorda har bevart et autentisk preg.

GRANE KOMMUNE

Grane er en fjell- og skogkommune. Her renner Svenningdalselva fra Majavatn i sør nordover mot Trofors, hvor den møter Vefsna som kommer øst fra Hattfjelldal. Trofors er tettstedet i kommunen, og resten av Grane er mer spredt befolket. Opprinnelig var Grane en del av Vefsn kommune, men ble skilt ut som egen kommune i 1927.

I Grane har det vært mennesker siden steinalder. Det er for eksempel registrert steinalderboplasser rundt Store og Lille Svenningvatn og Nedre Fiplingvatn. Dette er spor etter små nomadiske fangstsamfunn. Blant de mest kjente eldre kulturmiljøene i Grane er fangstropanlegget på Tromoan, ikke langt fra Trofors, som er datert til ca. år 730. Slike dyregraver finner vi spor av flere steder i Grane, og de kan ha vært i bruk fram til 1600-tallet. De eldste bygningene vi kjenner til er fra 1600-tallet, men trolig har det vært bosetting her også i middelalderen.

Fram til 1700-tallet var det fast bosetting kun i de nordligste delene av Grane. Næringsgrunnlaget for folk i området har vært skogbruk og jordbruk. Særlig utmarka var en viktig ekstraressurs, og skogen ga viktige inntekter, spesielt fra 1800-tallet og utover. Fram til rundt 1830 var Båfjellmoen den sørligste gården i Grane, men fram mot 1860-tallet skjedde det en større innflytting og nyrydding.

I 1866 ble Engelskbruket etablert i Vefsn, noe som førte til kraftig hogst av gran og furu. En annen type ny industri, som satte sitt preg på både folk og landskap, var sølvgruvene i Svenningdal som var i drift de siste tiårene på 1800-tallet. I tillegg til industri og tradisjonell gårdsdrift, ble det i Grane også jobbet for å tiltrekke seg turister til jakt og fiske. Dette skjedde allerede på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, og var et indirekte resultat av Engelskbruket.

De gamle hovedferdselsårene var Vefsna og andre vassdrag og vann, både vinter og sommer. På 1860-tallet ble det bygd ordentlig vei gjennom Vefsnbygdene, både til Hattfjelldal og gjennom Svenningdalen. Til å begynne med var det ikke bru over Vefsna, men fergeforbindelse ved gården Båfjellmoen. I 1924 ble det veiforbindelse med Trøndelag, og i 1940 ble jernbanen utbygget fram til Mosjøen. En følge av utbygginga av jernbane og riksvei, var at det oppsto nye sentra, deriblant i tilknytning til jernbanestasjonene.

7. Laksfors, gnr. 38, bnr. 2.

Laksfors er et bygningsmiljø med historie tilknyttet fisketurisme, engelske lakselorder og gruvehistorie. Her ligger den såkalte «engelskvillaen/engelskhuset» like ved Vefsna-elva. Det første huset ble oppsatt her rundt 1890, men ble revet i 1930-årene. Den stående villaen ble bygd av gruveeier Cork i 1934. Huset var bosted for engelske laksefiskere, og ble da kalt Laksfors House. Bygningsmiljøet består i dag av villa, vedhus, stue (opprinnelig bolig for tjenere), do og bu til oppbevaring av redskap og båter. Husene er hvitmalte med grønne lister. I dag er bygningene renoverte, og det er ikke noe opprinnelig eksteriør igjen, men miljøet har likevel historisk verdi på grunn av historien det forteller.

Laksfors forteller historien om velstående engelskmenn som fisket laks. Ifølge Sefrak- registeret hadde laksefiskerne enerett på elva, og de hadde egne folk som fant egnede fiskeplasser. Dette er på mange måter første gang friluftsliv som fenomen oppstår i regionen, da fiske, som for nordmenn kun hadde vært matauke, nå også ble til fritidsaktivitet. De engelske fisketuristene ga også de lokale innbyggerne mulighet for ekstra inntekt, både ved at de solgte fiskerettigheter og fungerte som tjenestefolk/hjelpere, solgte mat med mer.

Bygningene på Laksfors er plassert på en høyde like ved Vefsnas elvebredd. Fra de to balkongene i andre etasje er det god utsikt over elva.

8. Lisetra, gnr. 40, bnr. 1 Lisetra skal være den setra i Grane som var lengst i bruk, og betegnes også som det best bevarte og mest helhetlige seteranlegget i kommunen; muligens i hele planområdet. Bygningsmiljøet består av stue (oppført 1885), mastu (oppført 1831), fjøs (oppført 1838, eldhus (oppført 1846) og kildehus (ukjent alder). Bygningene ligger samlet i et tett miljø; alle bortsett fra kildehuset er laftet og uten kledning, og med torv på taket.

Lisetra var i tradisjonell bruk fram til 1952. Alle bygningene ble istandsatt i 1994.

Foto: Helgeland museum.

9. Grane kirke, gnr. 46, bnr. 36.

Grane kirke er ei langkirke bygget i tømmer, oppført i 1857-59 og innviet i 1860. Kirka er tegnet av arkitektene Andreas Grendestad og Andreas Nilsskog. Den har vært restaurert to ganger, i 1890 og 1988. Inne i kirka er ei svært verdifull altertavle fra perioden 1644-1763.

Grane kirke er ei tidstypisk langkirke med V-tårn, oppført i utvending panelt laft. Portalomramningene til sakristiinngangene er trolig fra rundt 1800 og gjenbrukt her.

Grane kirke ligger i flatt terreng på østsida av Vefsna. Til høyre: Kirka er en av svært få som har skorstein intakt.

10. Trofors stasjon med vokterboliger, gnr. 50, bnr. 107, 108, 208 og 209

Kulturmiljøet rundt Trofors stasjon omfatter i tillegg til selve stasjonsbygningen to opprinnelige vokterboliger og et tilhørende fjøs, med omkringliggende grøntareal/hage.

I forbindelse med fremføringen av Nordlandsbanen oppførte Norges Statsbaner i1927 to vokterboliger og et felles fjøs/uthus på Trofors. Noen år senere, i 1932, kom stasjonsbygningen som er tegnet av Gudmund Hoel. Stasjonen ble åpnet for trafikk i 1940.

De to boligene er identiske, enkle saltakshus i 1 ½ etasje med skifer på taket og tofags vinduer med tre ruter i hver ramme. Sannsynligvis er dette en standardisert NSB-husmodell. Fjøset/uthuset ligger midt mellom bolighusene, vertikaldelt med en identisk part til hver bolig. Bygningene har bevart en høy grad av autentisitet i eksteriøret.

Stasjonsområdet med det helhetlige bygningsmiljøet er et viktig samferdsels- og jernbanehistorisk kulturmiljø i Nordland.

Til venstre: Vokterboligene med grøntareal. Til høyre stasjonsbygningen mot nord og sør.

11. Ner-Svenningdalen, gnr. 50, bnr. 2

I Svenningåsen, på grunn tilhørende gården Ner-Svenningdalen, lå det som en gang var Nordlands største og Norges nest største sølvgruve. På siste del av 1800-tallet ble det foretatt skjerping og gjort funn som førte til gruvedrift. Det var hovedsakelig to ulike firma som drev: Svenningdal Grubebolag og Jakob Knudsen Grubes Interessentskap. Gruvedrifta foregikk i årene 1877-1900. Svenningdalen var det første varige gruveforetaket i Nordland.

Svenningdal Grubebolag var det eldste selskapet, og deres hovedgruve kaltes «Gammelgruva». Selskapets eiere var til å begynne med lokale bønder og handelsmenn fra Mosjøen, men etter hvert ble andelene kjøpt opp av folk fra større byer i Norge (som Trondheim, Bergen og Oslo). Gruvedrifta sørget for arbeidsplasser, og i enkelte år var det opp til 70-80 personer i arbeid. Det utvikla seg raskt et gruvesamfunn i Svenningdalen, hvor det tidligere kun hadde vært bondegårder, og det ble også bygget en del utenom selve gruvene. Både brakker, boliger, kontorbygning, smie, verksted, vaskeri, butikk og skole med mer ble oppført.

Sølvgruvene viste seg ikke å innfri det håp som de første gode driftsresultatene ga, og førte til tap for en god del av andelshaverne. Gruvene var imidlertid en viktig arbeidsplass i 1880- årene, en periode hvor det ellers var lite arbeidsmuligheter i Vefsn-området, med unntak av ved Engelskbruket. Drifta ga også økonomiske ringvirkninger ved at det kom til andre arbeidsoppgaver indirekte tilknyttet gruveanleggene. Da den siste gruva ble nedlagt etter 23 år med drift, hadde det til sammen blitt utvunnet nesten 17 tonn sølv og 37 kilo gull.

I dag framstår sporene etter gruvedrifta i Svenningåsen som store slagghauger i åssiden. Veiene og bygningene som ble bygget i forbindelse med drifta er i dag borte. Flere steder i åssiden er det gruveåpninger. Svenningåsen med slagghaugene er et kulturminne som forteller om industrihistorie som til tross for kort varighet var av stor betydning både for lokale arbeidere og for forretningsfolk i flere av Norges største byer.

Bare slagghaugene er i dag igjen etter sølvgruvedrifta i Svenningåsen.

12. Trolldalsbrua

Jernbanebrua «Trolldalsbrua» ved Valryggen ble bygget i 1938. Trolldalsbrua er en iøynefallende stålbru med særegen utforming. Den er et interessant teknisk kulturminne, og et stykke moderne ingeniørkunst fra 1930-tallet.

13. Båfjellmoen/Bogfjellmoen, gnr. 51, bnr. 5, 15 og 33 På Bogfjellmo ligger et bygningsmiljø med bl.a. to lange låner etter hverandre, like inntil veien. Den ene, Innigarden, har en sammenbyggings- og endringshistorie som strekker seg fram til 1980-tallet. Fram til ca. 1908 rommet bygningen våningshus og kårstue, samt snekkerverksted og skott i nordenden. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var stua og kårstua to frittstående bygninger, men ble da sammenbygd ved bygging av et dobbelt kammers mellom de to. Tidlig på 1980-tallet ble snekkerverkstedet og skottet revet og erstattet med en ny boligdel som en forlengelse av de gamle stuene, og under samme takflate.

Deler av huset skal også være brent og nyoppført. Det har videre vært foretatt en del utskiftinger av bygningsmaterialer og bygningselementer; vinduer, kledning og taktekke mv. Huset er og fremstår dermed til dels som «nytt», men deler av det har opprinnelse fra 1860- tallet, og det representerer en videreføring av en tradisjonell byggeskikk. At huset består av sammenbygde deler, vises i at det er ulik bredde på de tre bygningsdelene. Disse utgjør i dag tre boenheter.

Nabolåna, på Utigarden, fra rundt slutten av 1850- eller begynnelsen av 1860-tallet er mer autentisk og godt bevart i bygningsvernfaglig forstand. Huset er imidlertid ute av bruk, og skal etter opplysning være i relativt dårlig teknisk stand.

Øvrige bygg i miljøet er ikke Sefrak-registrert. Uthus og øvrige bygg bidrar til å skape en tunform. Driftsbygning tilhørende Utigarden, som ser ut til å være ute av bruk, ligger i bakkant og visuelt ikke synlig fra tunet. Driftsbygning tilhørende Innigarden ligger tvers over E6.

Bygningsmiljøet består av to lange låner liggende etter hverandre, uthus og garasjebygg.

14. Bogfjellmo bru

Fram til 1880-årene fantes det ikke vei fra Trofors og sørover Svenningdalen. Engelskbruket endret på dette da de for egen regning bygde vei fra Bogfjellmo til Svenningvatnet. Lenge var det kun fergeforbindelse over Vefsna-elva ved Bogfjellmoen. Fra 1920-tallet og utover ble det en gradvis endring i trafikkbildet, fra hest til bil. Det ble da fort klart at ferga ved Bogfjellmo var en hemsko. Konstruksjonen av Bogfjellmo bru startet høsten 1925 og ble ferdig sommeren 1927. Brua er i dag stengt for biltrafikk.

Bogfjellmo bru er et verdifullt samferdselshistorisk kulturminne som forteller om området rundt Bogfjellmoen som et knutepunkt og hvordan samferdselsbehovene endret seg kraftig første halvdel av 1900-tallet.

Bogfjellmo bru fra nordsiden av Vefsna-elva.

15. Båtskardammen gnr. 58, bnr. 1 og 4 Båtskarddammen ble bygget ca. 1870 som en del av Engelskbrukets virksomhet. Rester av den oppmurte dammen gjenstår, samt også en intakt tømmerrenne ned til Litl- Svenningsvatnet. Denne er ikke opprinnelig, men ble skiftet ut av Nesbruket rundt 1950.

Dammen og renna er et teknisk-industrielt minne knyttet til sentrale næringsaktører og til en viktig næringsvei i regionens moderne historie.

Båtskardammen er både oppmurt og støpt, samt består av tømmerrenne som går under E6 fram til Litl- Svenningsvatnet.

16. Tangen gård, gnr. 62, bnr. 21 Tangen gård vurderes som et krigsminne av stor regional verdi med bakgrunn i at gården var en sentral plass for motstandsarbeid og våpensmugling i krigsårene. Telegrafisten i motstandsgruppa ble arrestert og tvunget til å påvise et våpenlager på Tangen gård 6. september 1942. Andre norske spesialsoldater i britisk tjeneste klarte å befri telegrafisten og eieren av Tangen gård med makt. Dette var opptakten til unntakstilstanden i Grane og til Majavasstragedien, som kostet 34 nordmenn livet ved henrettelser i Falstad leir. Av disse var 23 fra Helgeland.

Gården er ikke i SEFRAK-registeret, og ble ikke befart under feltarbeid. Vi har imidlertid bilder av gården som viser at den fortsatt eksisterer, og ser ut til å være i god stand. Gården omfatter hovedhus, fjøs og en tredje bygning med ukjent opprinnelig funksjon.

Foto: Oskar Fagervik, Oladalens venner.

HATTFJELLDAL KOMMUNE

De eldste spor etter mennesker i Hattfjelldal er fra eldre steinalder og er påvist blant annet flere steder rundt Røssvatnet. Med introduksjonen av jern som redskapsmateriale, forsvinner gradvis bruken av stein som det viktigste råstoffet. Utover i jernalderen blir det tydelig, både ut i fra arkeologiske og skriftlige kilder, at det utvikles et forholdsvis homogent, norrønt samfunn over hele Skandinavia. Det finnes også spor etter slik menneskelig virksomhet i Hattfjelldal i jernalderen. Blant annet er det funnet graver og løsfunn av for eksempel jernøkser. Samtidig med den norrøne befolkningen, trer en samisk befolkning klarere fram i det arkeologiske materialet. Det er vanskelig å si med sikkerhet om funn fra denne perioden i Hattfjelldal stammer fra en fast bosetting.

Det er få tydelige spor etter menneskelig virksomhet i Hattfjelldal i middelalderen. Trolig ble området mest brukt av den samiske befolkningen, og i forbindelse med utmarksressurser. Det finnes derimot et sagn som sier at det skal ha stått ei kirke i middelalderen i Susendalen. Det er imidlertid sikkert at Hattfjelldal har vært et viktig ferdselsområde for trafikk over til Sverige helt siden jernalderen. Dalgangene som gikk fra kysten og østover mot innlandet ble brukt som ferdselsveier.

Første dokumenterte gårdsetablering i Hattfjelldal er fra ca. 1690. Det første kirkebygget ble etablert ca. 1728, og kom til å spille en viktig rolle for valg av kommunesentrum. Fra 1700- tallet begynte nybyggere å etablere små gårdsbruk rundt om i området, men stor innflytting til området foregikk først fra 1820-årene til rundt 1860-tallet. Den mest kjente av disse var trolig gudbrandsdølen Ivar Iversen som ryddet den første ikke-samiske gården i Susendal.

Hattfjelldal ble utskilt som egen kommune i 1862. I 1880-årene ble det bygget vei til Hattfjelldal fra Trofors. Næringslivet var i siste halvdel av 1800-tallet preget av Engelskbrukets skogsdrift. Første halvdel av 1900-tallet ble svært mange gårdsbruk tatt opp i alle deler av kommunen.

17. Bro over Unkervasselva Som en del av utbyggingen av Susendalsveien, ble det bygget bru over Unkervasselva. Brua ble første gang tatt i bruk i 1901. Det er en vakker hvelvbru bygget i stein, som ligger like ved siden av dagens vei/bru over elva. Brua er et verdifullt samferdselshistorisk kulturminne. Den nye brua ble bygget i 1966.

Den gamle brua over Unkervasselva

18. Esjeberget, Ørjevatnet gnr. 10, bnr. 3 På 1960-tallet ble det av arkeolog H.E. Lund registrert en klebersteinsforekomst kalt Esjeberget på nordsiden av Ørjevatnet. Klebersteinsbruddet ble gjenfunnet og innmålt med GPS under registreringsarbeid foretatt av Kulturminner i Nordland i 2010. (Askeladden id. nr. 137881) Bruddet ligger i ei bratt bergside på nordsiden av Ørjedalen, i grenseskillet mellom gårdene Fagerbakk og Ørjevatn. Terrenget er svært bratt og ulendt, og er bevokst med bjørkeskog og mose. Det er mulig å se bruddet fra bilveien som går igjennom Ørjedalen. Bruddet inneholder spor etter uttak av emner, samt inskripsjoner av diverse initialer, bumerker og årstall. Det er vanskelig å aldersbestemme bruddet med sikkerhet, men basert på muntlige kilder nedskrevet av arkeolog Harald Egenæs Lund har det vært i bruk opp til nyere tid. Her har det blitt tatt ut emner til både smier, ovnsrør og piper.

Esjeberget har klare spor etter uttak og flere innskripsjoner av bl.a. årstall.

19. Svenskvoll gård og Susendal kirkested, gnr. 19, bnr. 2, gnr. 20, bnr. 6 Svenskvoll gård ble opptatt i 1850 og var opprinnelig en del av Sandmoen. Gårdsmiljøet består av stabbur fra ca. 1840 (tilflyttet fra Sandmoen i 1864), kildehus fra starten av 1900- tallet, utedo fra 1800-tallet, bolighus fra første halvdel av 1800-tallet, fjøs fra 1800-tallet med senere påbygd garasje, bolighus fra 1910-1920 og høyløe/smie fra 1930. Det eldste bolighuset ble brukt som skole til 1916, og var bebodd fram til 1930, deretter ble det brukt som snekkerverksted. Stallen i fjøset var i perioden 1890-1920 brukt til ferdastall for reisende. Her står også et bolighus fra 1861 som opprinnelig sto på Fussvatnet, men som ble revet i 1990 og rekonstruert på Svenskvoll samme år. Høyløa/smia sto opprinnelig på Svenskvollsetra, men ble flyttet til Svenskvollen i 1970 hvor den ble omgjort til smie. Gården Svenskvoll er blant de eldste i Susendal og er et godt bevart, helhetlig gårdsanlegg. Litt sørvest for gårdstunet ligger ei vannsag som opprinnelig var bygd i Kvernbekken i 1910 og som ble flyttet til Svenskvoll i 1930.

Like nordvest for gården ligger det som er den første gravplassen på Svenskvoll. Gravplassen ble innviet i 1863-1864 og var i bruk fram til 1920. Kirkegården er godt vedlikeholdt. Det er et hvitt stakittgjerde rundt, med portåpning mot øst. Inne på gravplassen vokser det noen bjørketrær. Gravplassen er automatisk fredet.

På østsiden av hovedveien som går gjennom Susendal, ligger tunet Slettbakken med et våningshus fra rundt 1900. Ved SEFRAK-registrering i 1988 var huset kledd med panel og bølgeblikkplater på taket. Nå er panelet fjernet og det er lagt på torv på taket, slik som det var opprinnelig. Det er også satt inn flere nye vinduer.

Øverst til venstre: Svenskvoll. Øverst til høyre: Den første gravplassen. I midten til venstre: våningshuset på Svenskvoll. Til høyre i midten: Deler av fjøs og smie/høyløe. Nederst til venstre: Tunet på Slettbakken. Nederst til høyre: Våningshuset på Slettbakken.

Rundt 350 meter sørøst for gårdstunet på Svenskvoll ligger Susendal kirkested. Kirkestedet består av Susendal kirke og Susendal kapell. Kapellet er ei langkirke fra 1916 bygget i tre. Bygningen var opprinnelig bygd som skolehus, men i november 1915 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til at bygget ble vigslet til kirkelig bruk. Kapellet ble dermed brukt både som kirke og skolebygning, og er den siste bevarte kombinert kirke- og skolebygg i Nordland. Kapellet hadde 45 sitteplasser. Klokketårnet ble bygd til i 1924. I 1961 ble den nye

37 skolen i Susendalen tatt i bruk, og kapellet ble fra da av kun benyttet som kirke. Under kapellet ble det i 1971 oppført et bårehus.

Det gamle kapellet ble stengt av biskopen i Sør-Hålogaland i 1998 på grunn av bygningsmessige mangler. Susendal kirke ble da bygd på dugnad. Den nye kirka ble innviet i 2001 og er plassert like nordvest for kapellet.

Øverst til venstre: Susendal kapell. Øverst til høyre: Susendal kirke. Nederst til venstre: Susendal kapell med bårehus i forkant. Nederst til høyre: Kapellet med klokketårn.

Til sammen utgjør Svenskvoll gård, den første gravplassen på Svenskvoll, tunet på Slettbakken og Susendal kirkested et omfattende kulturmiljø av svært høy verdi. Bygningene forteller både om gårdshistorie, samisk historie og kirkehistorie. Flere av bygningene har bevart en stor grad av opprinnelig utseende, og innehar både kunnskapsverdig og høy opplevelsesverdi.

20. Ivarstua, Haugen, gnr. 14, bnr. 3 I innmarka på Haugen gård i Susendal ligger Ivarstua. Haugen ble opptatt i 1827 av Ivar Ivarsen fra Gudbrandsdalen. Her oppførte han til å begynne med ei gamme som han bodde i i sju år, før han fikk oppført ei lita tømra stue, som i dag går under navnet Ivarstua. Stua ligger naturskjønt til i ei li, ca. 100 meter nordøst for dagens gårdstun. Den ene veggen av stua ble bygget utover en stor og høy kampestein. Stua består av to rom: gang og oppholdsrom. Her var også ei grue, men den ble revet i 1952. Gulvet er delvis hellelagt, delvis med jordgulv. Ivarsen døde i 1840. Ivarstua er et kulturminne som forteller om de første nybyggerne fra Gudbrandsdalen som kom til Susendal, og innehar dermed med stor symbolverdi, samt historisk og pedagogisk verdi som forteller om nasjonal bosettingshistorie.

Øverst: Ivarstua ligger i hellende terreng ikke langt fra tunet på gården Haug. Nederst til venstre: Stua er delvis bygd oppå en stor kampestein. Nederst til høyre: Detalj fra inngangspartiet.

21. Sørgård, Sørmoen, gnr. 17, bnr. 4 I Susendal ligger gårdsmiljøet Sørgård. Gårdsmiljøet består av bur fra siste halvdel av 1800- tallet, murt steinfjøs i to etasjer som er fra 1911, stall fra 1913, eldhus fra midten av 1800- tallet og våningshus fra siste del av 1800-tallet i to etasjer. Våningshuset fikk påbygd kjøkken på 1920-tallet. Stallen er sammenbygd med fjøset, og det samme gjelder gjødselhuset og utedoen. Her er også ruiner av smie og kårstue. Da gården var i drift var her også flere utløer. Til gården hørte også et sag- og høvleri.

Gården har ikke vært fast bebodd siden 1970-tallet. Både våningshuset og eldhuset er i dag restaurert, og det bedrives utleie av rom på gården. Sørgård et helhetlig miljø som forteller om både landbrukshistorie og skogbrukshistorie.

Bygningsmiljøet på Sørgård.

22. Aspli, gnr. 33, bnr. 3 og 4 I Skarmodalen, nord for Skarmodalselva, ligger et gårdsmiljø fra 1800- og 1900-tallet. Tunet på Aspli består av brønnhus, fjøs/låve, uthus/garasje, våningshus og uthus. På innmarka til gården ligger også et sommerfjøs fra 1800-tallet og to utløer fra 1800-tallet (den ene var tidligere sammenbygd med fjøs og stue på det tidligere tunet på Aspli). På sommerfjøset er det mange innskripsjoner av navn og andre små tekster, for eksempel "i dag flytta vi kyrne til sommerfjøset 13.juni 1965".

Gården ligger, som navnet tilsier, i ei li. Området rundt gårdstunet bærer preg av å ha vært dyrket tidligere, og her finner vi også en oppbygd "vei" som går fra tunet og over en bekk mot sommerfjøset. Til sammen utgjør Aspli et helhetlig gårdsmiljø fra 1800- og 1900-tallet som innehar en stor grad av autentisitet og som ligger i et område hvor landskapet rundt ikke har gjennomgått større moderne endringer. Til sammen gjør dette Aspli til et kulturmiljø med stor opplevelsesverdi.

Øverst: Bygninger fra tunet på Aspli. Nederst: Løer plassert i utkanten av innmarka.

Litteratur

Dahle, Kolbjørn, Grytli, Eir og Dag Nilsen 2005: Trønderlåna, Det midtnorske våningshuset. Det Norske Samlaget, Oslo.

Forselv, Edvard Olav og Følling Eilertsen, Turid 1984: Gamle hus og andre kulturminner i Grane. Rapport om registrering av kulturminner før 1900. Fylkeskonservatoren i Nordland. Bodø.

Halse, Are og Solstad, Asgeir 2012: Lakselordene i Vefsna. Helgeland Museum: http://helgelandmuseum.no/archives/5563 Sist oppdatert: 2.1.2012.

Hattfjelldal Kommune Hundre år 1862 - 1962, 1962, Helgeland Arbeiderblads trykkeri, Mosjøen

Holm, Ingunn 1996: Dyregraver på Tromoan. Elgjegere fra jernalderen. Forretningstrykk, Bodø.

Jacobsen, Kjell, og Grønlie, Arne 1975: Vefsn Bygdebok bind II. Helgeland Arbeiderblad, Mosjøen.

Jacobsen, Kjell, Gaustad, Fredrik og Øksendal, Kjell M. 1977: Vefsn Bygdebok bind III. Helgeland Arbeiderblad, Mosjøen.

Klausen, Ann Kristin 2010: Bergtatt i Svenningdal. Helgeland Museum: http://helgelandmuseum.no/archives/2733 Sist oppdatert: 15.06.2010

Kart