Aksel Gaupås Johansen Fra «nye venstre» til «høyrebølgen» Masteroppgave i historie Universitetet i Bergen Høst 2016 1 ABSTRACT This master thesis argues that an essential condition for the neoliberal turn around 1980 was the redeployment of the ideas and values central to the protest-movements and the youthful revolts of the 1960s. More precisely, it argues that the ideas that motivated the radicals in these two tumultuous decades also, paradoxically, helped bringing about this later ideological shift. The thesis attempts to designate, by the use of the term «radical individualism», a whole family of ideals and aspirations that were central to the countercultures and political movements of the 1960s. This «individualism», contained a rhetoric of freedom that may have paved the way for the ideology of the free market and the final break with the social democratic order of the post war era. Closely related to this development were attempts to modernize capitalist culture by means of an older anti-capitalist critique. This thesis highlights the connection between radical theories of alienation and post-bureaucratic theories of management and organization seeking to maximize personal motivation and creativity. Finally the thesis shows that a romantic «artistic critique» central to the aspirations of the rebels of the 1960s has been absorbed into modern corporate rhetoric aiming at entrepreneurship and innovation. The necessary comparative operations are made possible by constructing «ideal types» in a tradition of Weber, and, technically, by means of «cluster analysis» as practiced in the tradition of rhetorical criticism. TAKK Jeg vil benytte muligheten til å takke alle som har bidratt til at denne oppgaven er blitt en realitet. Først og fremst vil jeg takke kjæresten min, Ragnhild. Hun har vært forståelsesfull og støttende hele veien, fra start til slutt – selv om strikken har vært tøyd til bristepunktet noen ganger. Hun har – som regel – holdt ut med lange utredninger om freudo-marxisme, ledelsesteori, idealtyper m.m. – selv om temaet ikke alltid har egnet seg til morgenkaffen, eller til IKEA-besøk. Ragnhild har klart den nærmest umulige oppgaven å forsørge et barn og en fattig student – så å si på egen hånd – som kunstner på heltid og barnehageassistent på deltid. Dette har vært slitsomt, og jeg vet at det har ført til mange bekymringer. Det er virkelig imponerende hva du får til i kunsten og i livet. Den andre jeg vil takke, er min sønn Theodor. En gladere, snillere og mer omsorgsfull seksåring skal man lete lenge etter. Han har måttet akseptere mang en gang at pappa ikke har kunnet være med på ferie eller andre hyggelige fritidsopplegg pga. oppgaven. Jeg vet at det har vært kjipt og tidvis trist. Unnskyld kompis, jeg skal prøve å ta igjen for tapt tid. Dernest vil jeg takke min veileder Jan Heiret, som har gitt gode råd og kritiske innspill. Det har ikke alltid vært smooth sailing oss imellom, men vi fant ut av det etter hvert. Takk for at du har vist tålmodighet for et prosjekt som har tatt mange omveier. Jeg vil også takke min bror Markus, for tips om relevant litteratur og gode samtaler om politisk filosofi, kunst og næringsliv, familieliv og fotball. Det er, som alltid, interessant og stimulerende. Takk til Synnøve Skarsbø Lindtner for gode samtaler i forbindelse med henting og levering av barn i barnehagen, og for gode tips om litteratur. Takk til Christian Florelius for interessante og oppildnende diskusjoner om politikk og fag på Ad Fontes, Ferdinand eller andre steder hvor det er billig kaffe eller øl. Jeg vil også takke Greger på Antikvariatet i Torvgaten for hans store og rimelig prisede samling av gamle Pax-bøker og annet snacks fra perioden jeg skriver om. Det har vært en skattkiste for meg! Takk også til kafé Blom, på John Lunds plass, hvor jeg har tilbrakt mange arbeidstimer med en god kopp kaffe. Stedet har vært min Café de Flore. Da jeg i går morges lå og slumret i sengen, hørte jeg Ragnhild si til Theodor idet hun vekket ham: «Jeg skjønner at du er sliten og at det har vært hektisk i det siste, men etter mandag kan vi endelig slappe av». JA! ropte Theodor, og spratt opp av sengen og hoppet rundt med armene opp i luften, FOR DA ER PAPPA FERDIG MED OPPGAVEN SIN!!! Ja, gutten min, nå er jeg ENDELIG ferdig. Mic drop! 3 INNHOLD 1. PROBLEMSTILLING 1.1 Nye verdier 6 1.2 «Høyrebølgen» med stor og liten H 10 1.2.1 Sosialdemokratiets suksess 11 1.2.2 «Styringskrise» 15 1.2.3 «Overregulering» 16 1.3.1 «Høyrebølgen» som ungdomsopprør 18 1.3.2 Fra nyradikalisme til nyliberalisme 22 1.3.3 Internasjonale bidrag: Harvey, Sennett og Judt 23 1.3.4 Norske bidrag: Notaker, Lie, Olstad, Furre og Sejersted 28 2. METODE 2.1 Fordømmelse og forståelse 35 2.2 Emisk vs. etisk perspektiv 36 2.3 Idealtyper 40 2.4 Klyngeanalyse 43 2.5 Innovative ideologer 43 2.6 Kontinuitet og brudd 46 3. RADIKAL INDIVIDUALISME 3.1 Enhet og mangfold 49 3.2 Eksempel 1: Axel Jensen 51 3.2.1 Selv og samfunn 60 3.2.2 Sint ung mann 63 3.2.3 Nøkkelbegreper 67 4. FREMMEDGJØRING OG FRIGJØRING 4.1 Den unge Marx 69 4.1.2. Det «gamle» og det «nye venstre» 74 4.1.3 Fremmedgjøring 78 4.1.4 Menneskelig rikdom 82 4.1.5 Vekst og utvikling 84 4.2 Freudo-marxisme 86 4.2.1 Psykologi og historie 89 4.2.2 Familie og seksualitet 92 4.2.3 Eksempel 2: Erik Grønseth 94 5. FRA REVOLUSJON TIL INNOVASJON 5.1 «Kapitalismens nye ånd» 100 5.2 Frigjøringsfilosofi 103 5.3. Taylors barn 106 5.4 Opprør og innovasjon 108 5.5 Autentisk selvutfoldelse 111 5.6 Humanisme 113 5.7 Taylorisme 116 5.8 Byråkratikritikk 118 5.9 Arbeid som livsstil 122 5.10 Den motkulturelle idé 126 6. FRIHETENS FORM 6.1 Kunstnerkritikk 130 6.2 Nye aksjonsformer 132 6.3 Den estetiske dimensjon 137 6.4 Kunst som livsutfoldelse 140 6.5 Den kreative klasse 142 6.5.1 Eksempel 3: Kunst og næring 146 6.5.2 Eksempel 4: Honnørord for enhver anledning 152 7. SLUTTORD 155 LITTERATUR 157 5 1. PROBLEMSTILLING 1.1. Nye verdier I 1982 skrev tidligere statsminister Lars Korvald (KrF) i sine memoarer at Norge «gjennomlever en oppbruddstid» hvor «ingenting synes å ligge fast». Han viste til en tiltakende normløshet: «Situasjonen preges av oppløsning og usikkerhet i forhold til de normer som vår kultur har bygd på i hundreder av år» (Korvald 1982, s. 341). Norge og hele den vestlige verden var inne i en «kulturkrise» kjennetegnet av «avkristning og avideologisering». Tidligere aksepterte normer «settes til side i toleransens og nøytralitetens navn». Ingen ting står fast, alt er lov. «Forvirringen synes å være opphøyet til norm.» Slik finner det sted en «bevisst og ubevisst kamp mot de kristne verdier». Denne kampen føres bl.a. offentlig gjennom et lovverk «som ikke lenger skal preges av kristne normer, men ofte tvert imot slik som gjennom lovfestet fri abort» (ibid.). Den overordnede tendens både i Norge og i Vesten for øvrig, var denne, skal vi tro Korvald: «Humanismen skal erstatte det kristne menneskesyn. Mennesket settes i sentrum istedenfor Gud». Dette medfører at etikk og moral «på meget viktige livsområder [blir] privatisert». Hele denne utviklingen koker ned til spørsmålet om hvilke verdier som skal ligge til grunn i samfunnet. Striden om disse verdiene er ikke ny – Korvald trekker en linje tilbake til det 19. århundre – og den er heller ikke avsluttet. Hele tiden står «kulturkampen» nettopp om dette: «Viktige livsområder blir privatisert. Solidaritet med de svake og de undertrykte står i kontrast til det moderne og selvopptatte menneske. Materialismen har igjen høykonjunktur. Men individualismen og materialismen har ikke noe svar verken til enkeltmennesket selv eller fellesskapet» (ibid.). Den kritikk som Korvald her retter mot «normoppløsningen» ved inngangen til 1980-tallet, er til forveksling lik den kritikk de konservative på 1950-, 60- og 70-tallet rettet mot «kulturradikalismen», «ungdomsopprøret» og de motkulturelle «protestebevegelsene». Den gang var det helst venstreorienterte av forskjellige slag som fikk skylden den truende «kulturkrisen». Det interessante med Korvalds anklage er at det ikke er «the usual suspects» som står på tiltalebenken, men høyresiden, og da særlig partiet Høyre. Hele denne betraktningen om «kulturkrise» er skrevet i anledning av at KrF-landsmøtet i 1981 hadde erklært at Høyres liberale abortsyn var uforenlig med regjeringssamarbeid. «Det skjer noe med Norge», skrev Hans Henrik Ramm i sin bok Nå går alt så meget bedre (1985). Ramm var en erfaren stortingspolitiker for partiet Høyre og hadde også vært statssekretær i Olje- og Energidepartementet og personlig rådgiver for Willoch-regjeringens finansminister Rolf Presthus. I denne boken gir han en beskrivelse av et Norge i endring: en «ny livsholdning og livsstil» basert på «nye verdier» brer om seg og gjør seg gjeldende. I følge Ramm er dette med på å gi styrke til «høyrebølgen» – dels fordi Høyre har vært «flinkere enn de andre til å fange opp disse endringene, dels fordi folk forbinder Høyre med de verdiene som nå prioriteres sterkere» (Ramm 1985 s. 16). Hvilke verdier er det som «nå prioriteres sterkere», hvorfor er det nettopp Høyre som klarer å «fange dem opp»? Ifølge Ramm dreier det seg om «frihet, toleranse, liberalitet, livsglede og humor». Dette er verdier som historisk sett ikke kan sies å ha vært sentrale for det tradisjonelt konservative partiet Høyre. Allikevel ser det ut til at det er nettopp Høyre som klarer å ta disse verdiene til inntekt for seg i disse årene tidlig på 1980-tallet. Ramm stiller spørsmålet slik: «Hvordan kan et konservativt parti som normalt burde oppfattes som gammeldags, stivbeint, besteborgerlig og moralistisk fange opp livsstilbevegelser som på mange måter er kulturradikale?» (1985 s.