Regjeringen.no Oppbrudd og fornyelse Norsk utenrikskulturell politikk 2001-2005 Rapport | Dato: 27.01.2000 | Utenriksdepartementet (http://www.regjeringen.no/no/dep/ud/id833/) Oppbrudd og fornyelse Norsk utenrikskulturell politikk 2001-2005 Januar 2000 Mette Lending Rapporten er utarbeidet for Utenriksdepartementet av Mette Lending. Utenriksdepartementet står ikke til ansvar for informasjonen eller synspunktene som fremkommer i rapporten, dette ansvaret tilligger forfatteren. Forord Utviklingen i Norge i årene som kommer, vil avhenge sterkt av hvor oppfinnsomt og systematisk vi makter å relatere oss til det internasjonale samfunnet. En del av utfordringen knytter seg til det utenrikskulturelle feltet i vid forstand. I en rekke land er spørsmål relatert til internasjonalt kultursamarbeid og kulturell dialog kommet i fokus på 1990-tallet. Nærværende utredning er utformet av cand. philol. Mette Rønneberg Lending og oppsummerer overveielser og konklusjoner fra Arbeidsgruppen for kultur og utenrikspolitikk. Til grunn for rapporten ligger diskusjoner i Arbeidsgruppen og Mette Rønneberg Lendings studiereiser, intervjuer og granskning av faglitteraturen, slik det fremgår av noteverket og vedlagte oversikter. Forsker Iver B. Neumann har gitt verdifull konsulentbistand. Arbeidsgruppen ble oppnevnt av Utenriksdepartementet høsten 1999 med undertegnede som medlemmer. Vi håper utredningen utløser allsidig debatt, nye tenkemåter og et lenge etterlengtet løft frem mot 2005. Oslo, 15. januar 2000 Erik Rudeng Kari Dyrdal Trond Berg Eriksen Oppdrag Utenriksdepartementets kontraktsbrev av 19.10.1999 fastsatte den endelige oppgaven som følger: "Styringsgruppen engasjeres for å utarbeide en rapport om kulturens rolle i norsk utenrikspolitikk. Rapporten skal gi en oversikt over erfaringer og tradisjoner i Norge på dette området. Den skal videre inneholde en fremstilling over noen andre utvalgte lands forskningstradisjoner og forskningsprosjekter som er gjennomført på dette feltet." "I rapporten skal man analysere sentrale temaer og problemstillinger som belyser innholdet i forskningsprosjektene. Dette skal være utgangspunkt for å trekke noen konklusjoner om kulturens rolle i norsk utenrikspolitikk og UDs rolle i denne sammenheng." Perspektiv På bakgrunn av at vi om fem år kan markere hundreårsdagen for nasjonens fulle selvstendighet, stilte Norges statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen 1999 spørsmålet om hva vi ønsker å bruke vår nasjonale handlefrihet til. Problemstillingen er like aktuell i dag som den var på tidspunktet for unionsoppløsningen. Økonomisk velstand, lav arbeidsledighet, et høyt utdanningsnivå og spisskompetanse innen enkelte sektorer er noen faktorer som bidrar til at den nasjonale handlefriheten ved inngangen til det 21. århundre skulle være større enn noen sinne. Vi står foran tiåret med de antatt største inntektene fra kontinentalsokkelen. Det er nå de nye fundamentene for norsk næringsutvikling og kulturliv etter petroleumsepoken må forberedes. I denne nøkkelfasen vil utvekslingen med utlandet spille en avgjørende rolle. Hvilke forestillinger om oss selv og landets ressursmuligheter utvikler vi? Hvordan kan altfor tradisjonelle bilder av det norske samfunnet hjemme og ute komme til å hemme nytenkning og fornyelse? Hva bør i denne situasjonen gjøres for å utforske og formidle bilder av det unge og blivende Norge? Hva faglige og politiske miljøer i det internasjonale samfunnet måtte finne spennende og attraktivt ved norske ytelser, vil i høy grad avhenge av infrastrukturen, kontaktformene og informasjonstilgjengeligheten fra norsk side. Bare en liten del av internasjonal kommunikasjon og kontakt er statlig tilrettelagt. Hvordan staten i fremtiden velger å konsentrere sine virkemidler på feltet blir imidlertid ikke mindre viktig av denne grunn, men tvert imot desto viktigere. På den annen side mener mange i dag å kunne fastslå at nasjonalstatens tid er over: Staten skal allerede være klemt mellom globaliserende aktører og lokalsamfunn. Denne første bølgen av globaliseringslitteratur er nå i ferd med å erstattes av en ny, hvor både staten og politikken redefineres og reaktualiseres i forhold til markedet. Dette gjelder blant annet kritikken av det såkalte demokratiske underskudd i flernasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner, og påpekningen av språklige, etniske og kulturelle minoriteters usikre skjebne overfor den globaliserende angelsaksiske medieindustrien. De flernasjonale selskapene og deres ekspansive mediekommersialisering synes foreløpig ikke å representere noen garanti for kulturell pluralisme i verdenssamfunnet. Selv om nasjonalstaten har hatt – og har – sine egne uniformeringstendenser, besitter den i vår del av verden fortsatt vesentlig større legitimitet i håndteringen av kulturelle og demokratiske problemer. Enkelte gamle stormakter, deriblant Spania og Storbritannia, står som nasjonalstater overfor åpenbare disintegrasjonstrekk i dag. Norge har imidlertid liten grunn til å sammenligne seg med slike forhenværende imperier. Tvert imot fremstår de små nasjonene i nord som interessante eksempler for eksempelvis Katalonia og Skottland når disse nasjonene tilstreber mer og mer selvstendig statsorganisering. Men heller ikke for Norge går det noen vei tilbake til den gamle nasjonalstaten. Landet må på nye måter intensivere sin kontakt med omverdenen og langt mer aktivt orientere statsapparatet og "det sivile samfunn" mot de ressursmulighetene transnasjonal samhandling byr på. Kulturforbindelsene og den offentlige tilretteleggingen av en samlet Norgesinformasjon og kommunikasjonsstrategi blir i dette perspektivet et sentralt nasjonalstatlig anliggende. Det samme gjelder vekstvilkårene for norsk utdanning og kultur og utfoldelsesmulighetene for kunstnere fra Norge. Med et utvidet antall søkerland og et økt monetært og sikkerhetspolitisk samarbeid i EU er det i den senere tid uttrykt frykt for at Norge står i ferd med å bli marginalisert. Dersom en videre debatt skulle resultere i at også vårt land vil melde seg som søkernasjon, forutsetter en slik beslutning ikke bare en forhandlingsstrategi, men en kraftig opptrapping av den norske innsatsen for europeisk kulturutveksling og samfunnskontakt. Det er noe tilsvarende vi nå ser søkerland som Ungarn, Tsjekkia og Polen engasjere seg i. Dersom Norge opprettholder sitt ikke-medlemsskap overfor et vesentlig utvidet EU vil også det bety en ny situasjon – som blant annet vil måtte søkes kompensert gjennom intensivert kulturell samhandling med norsk initiativ. I begge tilfellene gis det sterke argumenter for at Norge like godt jo før jo heller analyserer og oppgraderer sin infrastruktur, sine metoder og ressurser for samfunnsmessig dialog og kunstnerisk og intellektuelt nærvær i Europa. For en oppfriskning og horisontutvidelse i norsk samfunnsliv vil også impulsene fra verden utenfor Europa være minst like viktig i årene fremover. Våre høyere læresteder bygger samarbeidsnett i Amerika, Asia, Afrika og Australia. Og både sikkerhetspolitisk, teknologisk og kulturelt vil USA være av helt spesiell betydning også for Norge, og representerer derfor et særegent mål for informasjon, kontakt og samhandling. Som en minoritetskultur og småstat deler Norge interesse med det store flertall av land i skapingen av en mellomfolkelig rettsorden. Det siste tiåret har norske aktører fått en noe mer fremskutt rolle i fredsmekling, nødhjelp, internasjonal konfliktløsning og organisasjoner som WHO og OSSE. Også en videreføring av denne rollen reiser spørsmål om hva Norge som samfunn egentlig representerer, og hvordan norsk internasjonal deltagelse og bistand kan underbygges gjennom allsidig informasjon og kulturelle fellesprosjekter. Resymé De fleste stater i den vestlige verden driver i dag offisielt kultursamarbeid med utlandet. Den praktiske organiseringen varierer fra land til land, det samme gjelder begrunnelsene for den utenrikskulturelle virksomheten. De enkelte lands begrepsapparater gjenspeiler bestemte nasjonale prosjekter, med forskjellig omfang og historisk opprinnelse. I en rekke land er internasjonal kulturutveksling og kommunikasjon blitt gjenstand for diskusjon i de senere år. Historisk sett har de offisielle begrunnelsene for kultursamarbeid i myndighetenes regi endret seg i takt med skiftende politiske, sosiale og økonomiske virkeligheter. Ikke minst har de fleste europeiske stater i løpet av 1900-tallet visst å tilpasse sin utenrikskulturelle språkbruk til de to verdenskrigene og den påfølgende øst-vest-konflikten. I dag går enkelte argumenter igjen i en rekke land. Internasjonalt kultursamarbeid fremstilles blant annet som konfliktforebyggende virksomhet som fremmer fred og mellommenneskelig forståelse en "døråpner" for mellomstatlig dialog og minimumskontakt når klassisk diplomati ikke fører frem et næringspolitisk virkemiddel som fremmer landets økonomiske interesser et ledd i den nasjonale selvpresentasjonen, til fremme for kunnskap om og positive holdninger til landet i verden et ledd i internasjonaliseringen av det hjemlige kunst- og kulturliv, gjennom møter med og impulser fra fremmede kulturer Større europeiske stater som Frankrike, Storbritannia og Tyskland har gjennom hele det 20. århundret drevet en planmessig satsning på det internasjonale kultursamarbeidet. Det finnes flere gode grunner til at også mindre og mer perifere stater burde ta aktivt del på det utenrikskulturelle feltet i dag: Historien er full av eksempler på at kulturell innflytelse ikke nødvendigvis gjenspeiler de rådende politiske og økonomiske maktforhold – og særlig for små stater representerer kulturell