109 Sosiale og økonomiske studier Social and Economic Studies Kjartan Soltvedt (red.) Folketellinger gjennom 200 år Statistisk sentralbyrå • Statistics Norway Oslo − Kongsvinger Sosiale og Serien Sosiale og økonomiske studier omfatter nye forsknings- økonomiske studier bidrag – monografier og redigerte arbeider – på de områder Statistisk sentralbyrå har forskningsvirksomhet. Analysemetoder og temavalg vil variere, men hovedsakelig vil arbeidene være av anvendt og kvantitativ natur med vekt på utnytting av SSBs data i analyser for samfunnsplanleggingsformål og til allmenn forståelse av sosial og økonomisk utvikling. Social and Economic Studies The series Social and Economic Studies consists of hitherto unpublished studies in economics, demography and other areas of research in Statistics Norway. Although the studies will vary in analytical methods and in subject matter, they tend to be applied studies based on quantitative analysis of the data sources of Statistics Norway. The research programmes from which the studies originate typically emphasize the develop- ment of tools for social and economic planning. © Statistisk sentralbyrå, desember 2004 Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen, vennligst oppgi Statistisk sentralbyrå som kilde. ISBN 82-537-6712-9 Trykt versjon ISBN 82-537-6713-7 Elektronisk versjon ISSN 0801-3845 Emnegruppe 02 Befolkning Trykk: Statistisk sentralbyrå/450 Forord Da den siste folketellingen ble gjennomført i 2001, var det 200 år siden den første nominative folketellingen i Norge fant sted. 1801 var første gangen at navnet på alle innbyggerne ble registrert sammen med opplysninger om personens bosted (gårdsnavn/gatenavn), stilling i husholdningen, kjønn, sivilstand og yrke. Det var foranledningen til at Statistisk sentralbyrå (SSB) ba historikeren Kjartan Soltvedt lage en publikasjon som tok for seg utvalgte emner ved folketellingene gjennom disse 200 årene. Forskningsmiljøer utenfor Statistisk sentralbyrå bruker resultatene og det store kilde- materialet folketellingene skaper til historiske og sosiale studier i bred forstand. Det finnes derfor en betydelig ekspertise om folketellingene, hvordan de ble planlagt og gjennomført, også utenfor Statistisk sentralbyrå. Det var denne ekspertisen Statistisk sentralbyrå ville invitere til å gi eksempler på hva folketellingene kan brukes til i ettertiden. Publikasjonen er redigert av Kjartan Soltvedt, cand. philol. Øvrige bidragsytere er Thor Gotaas, cand. philol., Jan Eivind Myhre, professor i historie ved Universitetet i Oslo og Gunnar Thorvaldsen, professor i historie ved Universitetet i Tromsø. Folketellingene fra 1801 til 1855 er beskrevet i Digitalarkivet ved Universitetet i Bergen, www.digitalarkivet.uib.no, hvor også 1801-tellingen foreligger i digitalisert og søkbar form. Folketellingene fra 1865, 1875 og 1900 er digitalisert av Registreringssentralen for historiske data ved Universitetet i Tromsø, www.rhd.uit.no. Der finnes også bakgrunnsinformasjon, skjemaer og tellingsinstrukser som har vært anvendt i folketellingene frem til 1990. Folketellingenes plass i Statistisk sentralbyrås historie er beskrevet av Einar Lie og Hege Roll- Hansen i Faktisk talt, Statistikkens historie i Norge, Oslo 2001. Boka er en innfallsport til folketellingene som har vært en fast institusjon i norsk forvaltning og statistikk gjennom to århundrer. Det er et vidt spekter av temaer som tas opp, fra de tallrike bearbeidingene av tellingen i 1801, kolonisering av Bardu og Målselv, registreringen av tatere i 1845 til 1865, bruken av klasser og diskusjonen av befolkningsspørsmålet i mellomkrigstiden, til utfordringer knyttet til innføringen av folkeregistre og personnummersystemer i Norge. Utenom primærmaterialet i folketellingene, er det særlig kilder utenfor SSB forfatterne tar i bruk. Mangfoldet av temaer demonstrerer hvilken rik kilde folketellingene er til norsk historie. Det skal vanskelig gjøres å finne et historisk emne fra de siste 200 årene som på en eller annen måte ikke lar seg belyse ved hjelp av dem. De vil derfor også i overskuelig fremtid være en kilde til norsk historie, og jo flere innfallsvinkler, perspektiver, refleksjoner og kritiske spørsmål som kan knyttes til dem, desto rikere vil kilden være. Statistisk sentralbyrå, 14. desember 2004. Svein Longva 3 Folketellinger gjennom 200 år Innhold Kjartan Soltvedt: Innledning........................................................................................................................5 Kjartan Soltvedt: Mest for ettertiden? Om tellingen i 1801 og dens problematiske etterhistorie .......19 Gunnar Thorvaldsen: Koloniseringen av Bardu og Målselv ...........................................................................48 Thor Gotaas: "For øvrig ikke medregnet": tellingen av tatere på 1800-tallet .................................71 Jan Eivind Myhre: Om behovet for klasser.................................................................................................86 Kjartan Soltvedt: Dør vi ut? Debatten om mellomkrigstidens befolkningsspørsmål og folketellingens forsøk på å besvare det.....................................................................103 Gunnar Thorvaldsen: Vitalstatistikken og folketellingene ...........................................................................144 Kjartan Soltvedt: Folkeregistre og personnummersystemer i Norge fra 1905 til 2001........................159 De sist utgitte publikasjonene i serien Sosiale og økonomiske studier .................190 4 Folketellinger gjennom 200 år Innledning Kjartan Soltvedt Innledning 3. november 2001 ble det for 21. gang avholdt en folketelling i Norge. Folke- og boligtellingen i 2001 er på flere måter spesiell. En ting er at den ble planlagt å være den siste tellingen som baserte seg på at hele befolkningen fylte ut skjemaer. Tellingen i 2001 markerte også et jubileum. Det var 200 år siden den første nominative tellingen ble avholdt i Norge, i 1801. I en nominativ telling blir innhentede opplysninger registrert på hvert enkelt individ. Det bør riktignok føyes til at tellingen i 1801 ikke var den aller første, en tidligere hadde blitt avholdt, i 1769. Men i denne tellingen ble bare opplysninger på listeform innhentet. Etter 1801 kom den neste tellingen i 1815. Deretter fulgte tellinger hvert tiende år frem til 1875. Tellingene i 1815, 1825, 1835, 1845 og 1855 var numeriske. Først fra og med 1865 har alle folketellingene vært nominative. Som følge av et vedtak på Den internasjonale statistiske kongress i 1872 ble det vedtatt å samordne tellingstidspunktene i de enkelte landene. Det normale ble å arrangere tellinger i år som sluttet på null. Den neste tellingen i Norge ble dermed i 1890. Med unntak av i 1940, da den planlagte tellingen ble avlyst, og en telling ble holdt i 1946 som erstatning, har denne normen vært opprettholdt frem til 1990. Folketellingene har således vært en fast institusjon i norsk forvaltning og statistikk gjennom to århundrer. Avslutningen av en epoke bør være en egnet anledning til refleksjon over hvilken rolle folketellingen har hatt som institusjon i det norske samfunnet gjennom denne epoken. Denne boken aspirerer imidlertid ikke til å utgjøre en definitiv fremstilling av folketellingenes historie. Lesere med spesialkompetanse innenfor ulike deler av den offisielle statistikken eller med bruk av folketellinger som historisk kilde, vil nok kunne etterlyse viktige tema. Artiklene leseren vil stifte bekjentskap med i denne samlingen, søker fra ulike ståsted å belyse enkelte konkrete problemstillinger knyttet til folketellingene. Boken er heller ingen tradisjonell statistisk fremstilling. Leseren vil riktignok finne en god del tall i de enkelte artiklene, men spørsmålet om hvorfor vi har tallene, er i denne boken viktigere enn hva tallene forteller. Dette er et poeng som også kan anføres overfor historisk statistikk mer generelt: For å bruke tallene, er det viktig å forstå hvorfor tallene i sin tid ble innhentet. 5 Innledning Folketellinger gjennom 200 år De fleste vil ha en mer eller mindre velbegrunnet oppfatning av hva som menes når temaet folketelling bringes på bane. Det kan således virke noe unødvendig å definere folketelling mer inngående. I dag er det like fullt slik at folketellinger er definert gjennom internasjonale standarder. Boka The Handbook of International Population Censuses fra 1992 stiller opp sju kriterier en befolkningsstatistisk undersøkelse må oppfylle for at den skal kunne kalles en folketelling. Disse er: 1 Offentlig understøttelse. For å gjennomføre en ordentlig folketelling, må et ekstensivt administrativt maskineri bli mobilisert, og tellingen være autorisert gjennom tilstrekkelig lovgivning [...] 2 Tellingen omfatter et entydig definert område. Befolkningstall har ingen mening med mindre de refererer til et presist definert territorium. 3 Fullstendighet. En folketelling bør inkludere enhver person som er til stede (de facto) og/eller hjemmehørende (de jure) innenfor det definerte området uten utelatelse eller duplisering [...] 4 Individuell telling. En folketelling teller hvert individ separat og registrerer hans eller hennes egenskaper separat. Bare gjennom denne prosedyren kan data om forskjellige egenskaper ved individet kryssklassifiseres. [...] 5 Samtidighet og spesifisert tidspunkt. Enhver person bør bli telt så nært som mulig til det samme veldefinerte tidspunktet, og de innsamlede data bør vise tilbake til en veldefinert referanseperiode. [...] 6 Regelmessighet. Folketellingsdata stiger i verdi dersom folketellinger blir gjennomført med regelmessige mellomrom, fordi