Tidsskrift for norrøn arkeologi Bind XL OSLO 1977 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP Redaksjon: SVERRE MARSTRANDER- ARNE SKJØLSVOLD Til representantskapet er trykt 150 nummererte eksemplarer hvorav dette er nr. 5 Trykt i Petlitz Boktrykkeri As, Oslo. INNHOLD Thorleif Sjøvold: Bjørn Hougen 1898-1976 . 5 Charlotte Blindheim: Den første Kaupangundersøkelse, 1867. Antikvar Nicolay Nicolaysen som feltarkeolog. En Etter- prøving . Il Bjørn Myhre: N austtuft fra eldre jernalder på Stend i Fana. Nausttuftene som kilde til kunnskap om bygningskonstruk- sjon~ bosetning og samfunnsforhold . 29 Perry Rolfsen: En fjellgård fra jernalderen i Bykle . 79 Svein Indrelid: Eldre steinalder i sørnorsk høyfjell. Boplasser, bosetningsmønstre og kulturformer . 129 Egil Mikkelsen: Østnorske veideristninger - Kronologi og øko­ kulturelt miljø . 14 7 Anne Thue og Sverre Marstrander: Register over avhandlinger i Viking 1937-1976 . 203 Norsk Arkeologisk Selskap: Årsberetning 255 Thorle(f Sjøvold Bjørn Hougen 1898-1976 Professor, dr. philos. Bjørn Hougen avgikk ved døden l. mars 1976 etter lengere tids smertefull sykdom, 77 år gammel. Mange lesere av VIKING vil sikkert særlig minnes Bjørn Hougen som Norsk Arkeologisk Selskaps generalsekretær gjennom 20-års perioden 1951-71. Sammen med de skiftende sekretærer i Selskapet var han i denne tid også VIKINGS redaktør. Bjørn Hougens forbindelse med Norsk Arkeologisk Selskap og VIKING går imidlertid lengere tilbake enn til denne periode, faktisk helt til den første begynnel­ se. Selskapet ble stiftet på et møte i Universitetets Oldsaksamling 23. november 1936, og det opplyses i årsberetningen at etter møtet holdt konservator dr. Bjørn Hougen et foredrag for Selskapets medlemmer og en del innbudne om «Oseberg­ funnet og billedvevningens eldste historie i Norden». I første bind av VIKING, 1937, er han representert med to artikler, den ene om «Pilene fra Storhø», den an­ dre, i samarbeide med Magnus Olsen, om «Runespennen fra Bratsberg i Gjerpen». Foredraget og de to artiklene gir oss i et nøtteskall de tre vesentligste sider av Bjørn Hougens forskningsområde som arkeolog: tekstilhistorien, høyfjellsarkeologien og stilhistorien. Det alt overveiende av hans innsats som forsker foregikk på disse fel­ ter, det hele innenfor en kronologisk ramme som kort og godt kan karakteriseres som jernalder, i videste betydning. At han også hadde andre interesser, framgår av hans mange bidrag til VIKING opp gjennom årene. Det siste av disse bidrag er ar­ tikkelen «Den havdjerve», fra 1974. Her får vi en fjerde side av Bjørn Hougens in­ teresser: den store kjærlighet til sjø og båt som han tok med fra sin vestfoldske barndom og ungdom, i nær tilknytning til sjøen. Bjørn Hougen var født i Sandefjord 15. september 1898, tok magistergraden i nordisk arkeologi i 1924 og den filosofiske doktorgrad i mars 1936. På det tidspunkt da Norsk Arkeologisk Selskap ble stiftet, var han en fullt moden forsker med en klart markert profil. Det ser også ut til at han ganske tidlig har funnet sin form og sitt arbeidsfelt. Hans aller første arbeide, fra studieårene, gjelder riktignok en stein- 5 alders boplass på Vestlandet, men hans befatning med steinalderen skulle aldri bli særlig omfattende. Ved siden av det nevnte, ganske korte arbeide, har vi en annen tidlig publikasjon av en steinalder-boplass i Trøndelag, og til slutt en artikkel i VI­ KING 1946: «Disenfunnet. Et dyssetids votivfunn fra Østre Aker». Den må vel nærmest sees som et sidesprang i hans litterære produksjon, skrevet i ren begei­ string over et overraskende praktfunn. Med magisteravhandlingen fra 1924: «Grav og gravplass. Eldre jernalders grav­ skikk i Østfold og Vestfold», markerer Bjørn Hougen seg for alvor som jernalders­ forsker, og denne posisjon underbygger han meget solid i sin fine studie: «Trekk av østnorsk romertid», fra 1929. I en serie avhandlinger fra de nærmest følgende år kommer hans særinteresser innenfor jernalderen også til syne. Høyfjellsarkeologien er representert i artikkelen «Jaktfunn fra dalbygdenes folkevandringstid» (U.O.Årb. 1930). Tekstilhistorien nærmer han seg første gang i arbeidet «Helge­ landsfundet. Et myrfund av tekstiler fra eldre jernalder» (Stav.Mus. Årsh. 1930-32), og som stilhistoriker møter vi ham i hans «Studier i Gokstadfunnet» (U.O.Årb. 1931-32). Doktoravhandlingen fra 1935: «Snartemofunnene. Studier i folkevandringstidens ornamentikk og tekstilhistorie», betegner et klimaks i Bjørn Hougens arbeide med stilforskning og tekstilhistorie. Dette betyr imidlertid på ingen måte at han dermed slapp interessen for disse emner. Det kom riktignok ingen flere store publikasjoner fra hans hånd på disse felter, men han fortsatte gjennom resten av sitt liv arbeidet med det som skulle blitt hans magnum opus: publikasjonen og bearbeidelsen av Osebergfunnets tekstiler. Et glimt av dette fantastiske materiale har han gitt oss i artikkelen «Osebergfunnets billedvev» i VIKING 1940, og vi må bare beklage at sviktende helse forhindret ham i å få dette viktige verk fullført og utgitt. Så lenge han satt i embete som professor, holdt han også regelmessig forelesninger for ho­ vedfagsstudentene over jernalderens stil- og tekstilhistorie. Personlig husker jeg ennå med glede hans gjennomgang av jernalderens stilhistorie i krigsårene da han vikarierte som foreleser for professor Brøgger mens denne satt i tysk fangenskap på Grini. Det var en undervisning som kom til å skape varige interesser. Krigstiden var ellers ikke noen lett tid for arkeologisk arbeide, med nedpakkede museer og stengte landegrenser, og for Bjørn Hougen kom den til å bety et alvorlig brudd i arbeidet med Osebergtekstilene. Til gjengjeld kom en av hans andre hoved- 6 interesser nå sterkt inn i bildet, nemlig høyfjellsarkeologien. Selv om foranlednin­ gen kom utenfra, var det nok hans egen interesse for fjellet, og hans kjærlighet til det, som var drivkraften bak det arbeide han nå tok opp og som resulterte i hans største bok: «Fra seter til gård. Studier i norsk bosetningshistorie», utgitt av Norsk Arkeologisk Selskap 1947. Ved siden av litteraturstudier bygger boken på omfatten­ de befaringer og registreringer i fjellområdene, vesentlig omkring Østerdal, Gud­ brandsdal og Valdres. Også utgravninger ble foretatt, selv om dette ellers ikke var den form for arkeologisk virksomhet Bjørn Hougen dyrket med størst iver. Boken ble et meget viktig og orginalt bidrag til jernalderens bosetningshistorie her i landet. Den vakte diskusjon, men den skaffet likevel sin forfatter atskillig anerkjennelse, også utenfor landets grenser. Da professor A.W. Brøgger i 1949 tok avkjed fra sitt embete, var Bjørn Hougen hans selvskrevne etterfølger. Som professor hadde han kvalifisert seg rikelig gjen­ nom sin vitenskapelige produksjon, og den institusjon han skulle overta ansvaret for, kjente han bedre enn de fleste. Bortsett fra noen kortere engasjementer ved de arkeologiske museene i Bergen og Trondheim, samt en periode som attache ved det franske nasjonalmuseum i Saint-Germain-en-Laye, hadde han hatt hele sin gjer­ ning som museumsmann ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Her hadde han gått gjennom alle grader, fra museumsassistent til konservator og til slutt underbes­ tyrer, og dermed Brøggers nærmeste medarbeider. Vi som senere var Bjørn Hou­ gens medarbeidere ved Oldsaksamlingen, har all grunn til å være ham takknemlig for at han bevarte og videreførte den fine og vennskapelige, kollegiale tone som hadde preget institusjonen siden Brøggers tid. Som professor fikk Bjørn Hougen nye arbeidsbyrder, ved siden av at medlem­ skap i tallrike styrer, komiteer og utvalg også kom til å legge beslag på hans tid og krefter. Bl.a. var han styremedlem i Museumsforbundet, Foreningen til norske for­ tidsminnesmerkers Bevaring, og i Videnskaps-akademiet. Relativt tidlig i hans pro­ fessortid ble eksamensordningen ved Universitetets historisk-filosofiske fakultet omlagt, og nye grupper av studenter meldte seg til arkeologistudiet, med egne krav til undervisning og eksamen. Heldigvis var tilstrømningen i de første år beskjeden, og undervisningsbehovet ble etter hvert tilgodesett ved opprettelse av nye lærerstil• linger. En større utfordring møtte Bjørn Hougen på det adminstrative plan. Fra sin for- 7 gjenger arvet han oppgaven med fullførelsen av Vikingskipshuset på Bygdøy, hvor de mest presserende krav var en egen fløy for Osebergfunnets skatter, samt en skikkelig vestibyle. Bjørn Hougen tok saken opp, men i de første etterkrigsår var det ikke lett å vinne gehør for slike tanker, av forståelige grunner: behovet for nybygg til alle andre formål var skrikende, og landets ressurser var begrenset. Ved stor velvilje fra Universitetets side, ikke minst fra daværende kvestor, J. Elling, ble det imidlertid funnet muligheter for en finansiering av Oseberg-fløyen, og Stortin­ get skaffet så den fornødne bevilgning til vestibylen, slik at den kunne oppføres samtidig. Byggearbeidet ble satt i gang vinteren 1952, og en provisorisk inngang ble laget gjennom et av vinduene i Osebergskipets fløy, slik at vikingskipene kunne være til­ gjengelige også i byggeperioden. Ved en tilfeldighet inntraff et par statsbesøk i den­ ne tid, og det falt i Bjørn Hougens lodd å ta i mot såvel kong Haakon som keiseren av Etiopia og Englands dronning, etter at de hadde gjort sin entre gjennom vinduet. Takket være et trappearrangement kunne dette heldigvis foregå på en noenlunde verdig måte, men det er ingen overdrivelse når det i Oldsaksamlingens årsberetning for 1955-57 blir betegnet som en «vesentlig forbedring» at den nye vestibyle kunne tas i bruk ved begynnelsen