GQTTFRED BORGHAMMER:4,htT$*M VEKSLENDE KAR I UNGE AR EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOA 7 VEKSLENDE KAR I UNGE AR Tegningen på bokpermen og tittelsiden: Bødkersmuget 9 i 1929, er utført av Einar Heden, etter et gammelt fotografi. Tekstillustratør: E. Kåre Johannessen. GOTTFRED BORGHAMMER: VEKSLENDE KAR I UNGE AR EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOARER I1 Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: I. Fra sprik til alvor 2. Den som visste - 3. Sistemann setter sluttstrek 4. Lende'n 5. Meninger om mangt og mye (20 radiokåserier og 8 epistler) 6. Lende'n i storm og striregn 7. Pensjonist på interrail 8. Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) 9. Stavangerske rariteter 10. Folk og forhold i gamle Stavanger 1 1. To repriser (En uhyggelig weekend, og Sistemann --) 12. 1 et lite hus på avre Blåsenborg Halvparten av bøkene kan fortsatt leveres. Sats, repro: Verbum Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/S Bind I1 utgitt år 1991 O Stavangerforlaget, reg. nr. 607 266 63 Kampensgt. 42, 4024 Stavanger, Telefon 04-52 33 42 ISBN 82-991207-5-6 (kpl.) ISBN 82-991207-7-2 (bd. 2) FORORD Bind I, med tittelen «I et lite hus på 0vre Blåsenborg)), startet med min upretensiøse ankomst til den jordiske jammerdalen våren 1909. Beretningen fulgte for en stor del de mange dagbokopptegnelser fra barne- og tenåre- ne, med kommentarer og utfyllende tilføyelser. I bind I1 ((Vekslende kår i unge år)), akter jeg å gå vid .re i samme sporet, men mer vie oppmerksomheten på de spesielle vanskelighetene som datidens unge møtte etter avsluttet skolegang, i en tid da det praktisk talt ikke fantes noe hjelpeapparat i offentlig regi, ingen arbeids- formidling eller rettledningskontorer med tanke på yr- kesvalg, og slett ikke noen ledighetstrygd, eller ((sosial- stønad)). Fattigvesenet, eller ((Forsorgen)) var den siste utveien, men det nåløyet var ikke lett å komme igjen- nom for noen, hvis det var slik hjelp de måtte ønske. På den annen side var det forholdsvis lite ung- domskriminalitet og ikke noe bruk av det som i senere år blir betegnet som harde narkotiske stoffer. I en by med et ganske solid befolkningsflertall mot salg og skjenking av alkoholholdige drikkevarer, var heller ikke ungdomsfyll noe utpreget problem. Hærverk og annet utidig djevelskap forekom svært sjelden. Mange brukte fritiden sin innen frivillige foreninger med idealistiske motiver av ulikt slag, og fikk derved en viss kompensa- sjon for mangelen på lønnet virksomhet, som selvsagt må være grunnlaget for en fullverdig menneskelig tilvæ- relse. Det er kanskje nødvendig å minne enkelte av leserne om at ettersom det meste av stoffet følger dagbøkenes nedtegnelser i noenlunde kronologisk rekkefølge, vil mye av uttrykk og meninger være knyttet til de respekti- ve tidspunkt, uten at jeg derfor nødvendigvis ville ha brukt dem like sterkt i mitt senere liv. Når jeg for ek- sempel omtaler kontroversielle emner som alkoholpro- blemet og fredsarbeidet i større utstrekning enn enkelte lesere med divergerende oppfatninger gjerne setter sær- lig pris på, er det fordi disse viktige samfunnsspørsmål mest av alt i barne- og ungdomsårene var viet min spe- sielle oppmerksomhet og interesse. Å underslå dette fak- tum ville være å hoppe over noe vesentlig i mitt liv og i så fall ikke gi et sant bilde av den tilværelsen som skjeb- nen, for ikke å si Gud, har tiltenkt meg. Egentlig er det en tvilsom fornøyelse å utlevere sitt eget liv og til dels sine innerste tanker for en mer eller mindre ukjent leserkrets. Men jeg har etter utgivelsen av den første boken fått så mange oppmuntrende uttalelser, ikke minst fra mennesker som har levd så noenlunde i samme tidsperioden, og derved på sett og vis kjenner seg igjen, at det gir meg frimodighet til å fortsette. Det er virkelig mitt innerste håp at jeg i kapplarpet med tiden, fortsatt må få beholde en klar og samarbeidsvillig hjer- nevirksomhet og ellers en god helbred, slik at jeg vil bli i stand til å fullende løpet i den tredje boken, som etter planen skal foreligge ferdig allerede neste høst. Håper naturligvis også at de hyggelige leserne vil ha glede av å slå følge med meg på den videre vandring gjennom tåre- nes dal og over de solfylte vidder. Dere skal i det minste vite at jeg selv setter pris på og trenger hver eneste trofaste ledsager. Got $red KLAR TIL INNSATS Middelskolens avslutningsseremoni den 26. juni 1926, der de sju hundre elevene og den tallrike pedagogstaben deltok, dannet den høytidelige avskjed med en betydnings- full epoke i mitt 17-årige liv. I henhold til den tidligere signerte «erklæring» (gjengitt på side 190 i Bind I), var jeg fast bestemt på å «bli befriet for slaveriet)), og gi meg i kast med å finne en nisje i arbeidslivet. Det skulle imidlertid vise seg å bli en trøstesløs og årelang vandring, sammen med en hærskare av andre unge mennesker i samme situasjon. Selvsagt burde jeg jo ha fortsatt på gymnaset. Mine nærmeste foresatte ville nok gjerne at så skulle skje, men de søkte ikke å overtale meg. Enten jeg holdt fram i skolemiljøet, eller gikk arbeidsledig, ville jo bli ett fett - økonomisk sett. Men helt opplagt ville jeg senere i livet hatt fordeler ved å kunne brilliere med en avlagt ((exa- men artium)) og dermed være opphøyet i «den akade- miske stand)). Det kunne riktignok være en aldri så liten trøst for meg å vite at svært mange av dem som hadde «gått gradene)), helt opp til embedseksamen ved Univer- sitetet, fikk føle hvor vanskelig det var å oppnå en ak- septabel stilling i de problematiske mellomkrigsårene. Det er naturligvis i ettertid lett å innse at de av kon- kurrentene på arbeidsmarkedet, som hadde de fleste og beste testimonier og, framfor alt, de gunstigste ((forbin- delser)), likevel sto seg best. Men noen ukloke beslutnin- ger vil vel de fleste ta en eller annen gang i livets løp, om de kan være aldri så skjebnesvangre - - - B0DKERSMUGET OG BEBOERNE I 1926 hadde vi bodd i Bødkersmuget nummer 9 i 7 år. Selv om huset fortsatt var så gammelt og avfeldig, at jeg nærmest følte det mer og mer flaut å skulle ta imot gjester som var vant med større takhøyde og finere møb- ler. På sett og vis likte vi oss i disse primitive «landlige» omgivelser, om det nok ikke kunne nektes for at det var irriterende å måtte dunke skallen i darrkarmene og i det malplasserte ovnsrøret som krysset kjøkkenet fra sør- veggen og til skorsteinen. Huset ble oppført i 1862, og hadde da en takstverdi på 250 spesiedaler. Dimensjonene var 18 x 8 x 4 114 alen. Som første eier står protokollert Torkild 0glende. Ikke urimelig å anta at han var flyttet til byen og hadde fått seg arbeid her inne i 0stre bydel, kanskje ved Ver- ven, like nedenfor bakken, eller som barkker, for alt det jeg vet. Mange hadde sitt utkomme i sistnevnte fag den gangen. I 1874 har det nok skjedd en omtaksering av eiendom- men, verdien er steget til 500 spesiedaler. Eieren er utvil- somt den samme, selv om etternavnet nå skrives 0g- lcend. Han døde sannsynligvis i 1887, for dette året er enken (uten fornavn) eier. Taksten er nå anfarit i kroner, nemlig 2.000. Sommeren 1912 kjspte skredder August Lunden huset. Takstsummen kr. 2.400. Skredderens oppholdssted her ble ikke av lang varighet, for sju år etter kunne vår familie overta den ene stuen, kammerset og loftet. Den andre stuen var bebodd av en syerske fra Myklebust, Severine Asbjørnsen. Da hun senere fant seg I 1964 ble det i Aftenbladet offentliggjort et fotografi som her gjengis på neste side, og med fwlgende tekst: Det kunne være fristende å saarre leserne hvor dette bildet er tatt. Vi er overbevist om at dette ikke er stedet der svært mange legger en kvelds- tur eller drar på sightseeing. Derfor er det også mange som ikke vet Izvou B~lkkersmauet ligger, i en gammel bydel ned mot østre havn, innenfor Banevigå og Verven, en svært gammel bydel er det med små hus som har sutt seg fast i skråningene fir det var noe som hette regulering. Derfor ligger også mange av husene omanidom, men de er pene og mange svært godt vedlikeholdt og velstelt. På denne bykanten er gatene smale og terrenget forbyr all trafikk. Her kan du traske midt i bukken uten å bli pågått eller påkjirt bare du klarer å holde balansen. Og de som bor her kan nok den kunsten med erfaring gjennom genera- sjoner. Se på den fine utsikten de har. Nedenfor har mange båt og ikke lang vei til fiskemeet. Hit inn har ennå ikke moderne kaier nådd. tilholdssted. De drev en slags mini-snobe i det ene rom- met, mens de i det andre hadde sin private lille stue og soveplass. Maten kokte de i gruen i vaskekjelleren. Om ettermiddagen og kvelden var det knøttlille kjellerinn- småget fullt av unge arbeidsledige gutter. Her i den dunkle belysningen kunne de sitte og prate om sin hovedinteresse, fotballsporten. De to gamle kvinnene drev faktisk talt - mer enn de kanskje selv var klar over - et beskjedent sosialt arbeid ved å gi de unge «et sted å være)). En av dem, Ellef Omdal, fortalte i et radiointervju jeg hadde med ham i 1987, at guttene i bydelen pleide sparke fotball på marken nedenfor Johanneskirken. «Itte trenin- gå sprang me opp te 'na Lava, eller madam Kokki, som me kalte 'na for, i kjellarkrambuå. Den va vel tri meter i bredden og jedna litt mer i lengden. Innte den eine veggen sto der ein benk, der det va' plass te tri personar, eller fira viss di va tynne. Di andre sto opp og ner. Me konne vera oppte ti-femten unge guttar der inne, men då va' bevegel- sesfriheten minimale i det litla romme', ska' eg helsa og sei'.