2. 1809-1940: Drømmen om fagstanden Vi skal i det følgende se på utviklingen av norsk helseforvaltning fra 1809, men særlig 1815, og frem til 1940, altså i (den for Norge nokså fredelige) perioden mellom Napoleonskrigene og Den annen verdenskrig. Vi skal konsentrere oss om de lange linjer. Det betyr blant annet at personene i hovedsak blir værende i bakgrunnen. Vi starter med den vertikale spesiali- sering, men siden den er så nært knyttet til den horisontale, vil vi komme inn på sider også ved den horisontale spesialisering her. Den vertikale spesialisering Fra medikrati til byråkrati – 1809-1857 Danmark-Norges første spesialiserte helseforvaltningsorgan var Collegium Medicum, opprettet i 1740. Det var kollegialt sammensatt; dets medlemmer, de fleste var leger, var medisinsk aktive. Medlemmene var altså forankret i klinikken, vidt forstått,10 men samtidig plassert i forvaltningen. Slik sett var organet medikratisk. Legenes problem var at de ikke som kollegiemedlem- mer formelt kunne henvende seg direkte til Kongen, men måtte gå til Danske Cancellie. ”Heisen” gikk nedover, men altså ikke høyt nok opp, selv om det hyppig forekom at medlemmer, i første rekke livlegene, uformelt nådde frem til enevoldskongen. Det betød at ikke bare ansvaret for den politisk-strategiske oppgaven, men også for mange av de andre forvaltnings- oppgavene formelt var plassert i et rent politisk-byråkratisk organ og at legene og deres kollegium egentlig bare kunne spille en strategisk råd- givende rolle. Slik forble det da Kollegiet, etter først å ha brutt sammen, blant annet på grunn av stridigheter mellom medisinerne og kirurgene, ble gjenopprettet som Sundheds-Collegiet i 1803. Slik forble det også da krigen gjorde at Norge fikk sitt eget Sundheds-Collegium den 27. juni 1809. I ramme 2.1. er tatt med første del av referatet fra det første møte i dette kollegium.11 10) Særlig tilhørte de Det medisinske fakultet ved Kiøbenhavns universitet eller var kongelige livleger. 11) Etter referat fra første møte i Sundheds-Collegiet. Referatprotokollen finnes i Riksarkivet, Kringsjå. Sundheds-Collegiets opprettelse og virksomhet er nærmere omtalt i Hans Petter Schjønsby, Sundhedscollegiet 1809-1815, Rapport fra Helsetilsynet nr. 1/2009. Kollegiet fikk sin formelle instruks 7. februar 1810. 30 OL E BERG: SPESIALISERING OG PROFESJONALISERING EN BERETNING OM DEN SIVILE NORSKE HELSEFORVALTNINGS UTVIKLING FRA 1809 TIL 2009 P / RAP ORT FRA HELSETILSYNET / 8/2009 / Den vertikale spesialisering Ramme 2.1: Kong Frederik VIs beslutning om midlertidig å opprette Et norsk sunnhetskollegium: Aar 1809 den 20. Juli sammentraaede Undertegnede ifølge det os aller- naadigst meddelte Kongelige Commissorium saaledes lydende – Frederik den Siette – af Guds Naade Konge til Danmark og Norge etc.: Vor Gunst! Da det under nærværende Omstendigheder, formedelst Communicationens Vanskelighed og Posternes deraf følgende lang- somme og usikre Gang, ikke er mulig for Vort Sundheds Collegium her i Staden, at føje de til Medicinalvæsenet og Sundheds Politiets Opretholdels udi Vort Rige Norge udfordrende Foranstaltninger, med tilbørlig Kraft og med den Hurtighed, som i mange Tilfælde er nød- vendig, saa have vi allernaadigst besluttet, til dette Øiemeds Opnaaelse, indtil videre at anordne et Sundheds Collegium udi Vor Kiøbstad Christiania. Vi vilde derfor allernaadigst, at I strax sammen- træde for at udgiøre et saadant Collegium, og da efter den Eder af Os nærmere allernaadigst meddelede Instruction, at have Tilsyn med alt til Medicinal Væsenet udi Vort Rige Norge henhørende. Og ville Vi i øvrig have Pharmaceuticus Schandorff udnævnt til dette Collegium, dog forbeholde Vi Os nærmere allernaadigst at bestemme den ham derfor tilliggende Gage. Derefter I Eder allernunderdanigst haver at rette. Befalende Eder Gud! Skrevet i Vores Kongelige Residentsstad Kiøbenhavn den 27. Juni 1809. Etter adskillelsen fra Danmark i 1814 kunne i noen grad det norske kolle- gium henvende seg direkte til den politiske leder, Kongen, og også spille en mer aktiv forvaltningsmessig rolle. Det tok brått slutt i 1815, da Kollegiet ved kongelig resolusjon av 25. mai ble nedlagt og et Medicinal-Bureau opp- rettet i 3die Departement, Politidepartementet. Det skjedde, som professor Frederik Holst (1791-1871) mange år senere sa, ”uden at Mænd af faget bleve hørte”.12 Fra 1. januar 1819 ble kontoret flyttet til Kirke- og Underviisnings- Departementet og fra 1. januar 1846 til det nyopprettede Departementet for det Indre, uten at det endret på så meget. Byrået var fra starten av ledet av en farmasøyt, Jacob Christlieb Schandorff (1775-1842). Schandorff, som hadde vært sekretær for Sunnhetskollegiet, ble leder for det nye medisinalkontoret, først som fullmektig, fra 20. mai 1816 som byråsjef. Han fikk med seg en fagkollega som fullmektig, Hans Christian Brasch, og (trolig) en jurist, Christopher Delphin, som kopist (Copiist ad interim).13 Schandorff ble sittende til sin død i 1842. Selv om de medisinske professorer virket i bakgrunnen, det het således i resolusjonen i 1815 at ”de medicinske Professorer bør gaa (Departementet) tilhaande med de Oplysninger som dette affordrer dem”, var ordningen utålelig for legene.14 12) Frederik Holst, ”Medicinalcollegiets Skjæbne”, i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, b. 2, 1848, s. 498. 13) Brasch, som i likhet med sin sjef var dansk, hadde ikke minst som oppgave å besørge ”Revisionen af samtlige Regninger over til det offentlige leverede Medicamenter”. Kfr. Haagen Krog Steffens, Den norske Central administrations Historie 1814-1914, Kristiania: I. M. Stenersens Forlag, 1914, s. 24. 14) Sitert etter ibid, s. 192. / DEL 1: 1809-1983 – DEN GAMLE HELSEFORVALTNING / 31 2. 1809-1940: Drømmen om fagstanden Medisinen og sunnhetsvesenet var satt under fremmed administrasjon, i praksis en (stadig mer) juridisk administrasjon. I Norges første medisinske tidsskrift, Eyr, skrev Frederik Holst, tidsskriftets redaktør, i en lengre utredning om medisinalforvaltningen i 1836, indignert at i I alle oplyste Stater ere Regjeringerne for mange Decennier siden kommet til den Erkjendelse, at Organisationen og Bestyrelsen af Medicinalvæsenet fordrer saa mangesidige og spesielle lægeviden- skabelige Kundskaber, at Ingen uden at være opdragen og uddannet som Læge besitter de dertil fornødne Indsigter.15 Han føyet til, på vegne av sine kolleger rundt om i landet: Men maa det ikke for den, der har nogen Agtelse for sig selv og for sit Fag, være en saarende Tanke at vide sig sat umiddelbar under en Auctoritet, der ei formaaer at bedømme hans vigtigste Handlinger? Og mon en saadan Controlleur kan stifte den rette Nytte?16 Ordningen var heller ikke tilfredsstillende for juristene. Inntil 1842 satt en farmasøyt som byråsjef, altså en sunnhetsmann, en mann som ikke kunne ansees som helt nøytral i forhold til sunnhetsvesenet. Dertil kom at han ledet et fagspesialisert kontor, noe som ikke var vanlig,17 og derfor (tildels) kunne rapportere direkte til statsråden. Det er ikke tilfeldig at Schandorffs etter- følger ble en jurist, han het Wilhelm Lexau Jürgensen, og at kontoret i noen grad ble gitt også andre oppgaver, skoleoppgaver. Slik ble det et mer normalt, og mindre spesialisert, kontor; det kunne underlegges ekspedi- sjonssekretæren. Legene hadde presset på for å få en lege inn i byråsjefs- stillingen, men mislyktes. Departementet henviste, nesten ydmykende, til at en hvilken som helst lege jo bare ville være tilstrekkelig kompetent på et lite område og således nesten like avhengig av ytre konsulenter som en juridisk embedsmann. Mer alment, og meget bastant, uttrykte Kirkedepartementet seg slik i et svarbrev til de utålmodige leger: ..i al Fald en væsentlig Deel af Forretningerne i dette Contoir, lige saa vel som i ethvert andet Contoir i Departementerne, henhører det Slags, til hvis Behandling der væsentligst udfordres administrativ Dannelse og almindelig Forretningsdygtighet, uden at nogen speciel Indsigt i Lægevidenskaben dertil behøves.18 Legene mislyktes altså med å få byråsjefen, men de lyktes med å få sjefen for det nye Departementet for det Indre (1846),19 juristen Frederik Stang 15) ”Om Nødvendigheden af et lægekyndigt Sundhedscollegium i Norge”, Eyr, b. 8, hefte 4, 1836, s. 325. 16) Ibid., s. 334. 17) Fagspesialiseringen skjedde ennå normalt på departementsnivå. 18) Norsk Magazin for lægevidenskaben, b. 8, 1844, s. 248. 19) Dette departement var det første norske moderniseringsdepartementet. Det kom nå fordi industrialiserin- gen begynte å gjøre seg gjeldende, og med den utbyggingen av den moderne infrastruktur. Den patriotiske tiden med forsvar for selvstendigheten var nå blitt historie og landet skulle bygges ut mer offensivt. Frederik Stang var, sammen med jusprofessor og stortingsmann Anton Martin Schweigaard (1808-1870), de fremste representanter for den nye tid i Norge. Stang ble sittende i Regjeringen embedsmannsstatstiden ut; Schweigaard satt på Stortinget som formann i den viktige næringskomiteen. Kfr. Rune Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo: Pax forlag, 2001, s. 13-19. 32 OL E BERG: SPESIALISERING OG PROFESJONALISERING EN BERETNING OM DEN SIVILE NORSKE HELSEFORVALTNINGS UTVIKLING FRA 1809 TIL 2009 P / RAP ORT FRA HELSETILSYNET / 8/2009 / Den vertikale spesialisering (1808-1884), med på å foreslå et nytt sunnhetskollegium, et organ som skulle være både innenfor og utenfor, men som skulle kunne be statsråden om å møte i kollegiet eller, ved dets leder, delta i statsrådsmøter. Forslaget bygget på innstillingen fra Medicinallov-Commissionen av 1834. Kommisjonen var ledet og ble dominert av Frederik