Kap 15 - Særlig om forbindelse mellom de hemmelige tjenester og partier, grupperinger eller institusjoner Side 993 av 1185 15. SÆRLIG OM FORBINDELSE MELLOM DE HEMMELIGE TJENESTER OG PARTIER, GRUPPERINGER ELLER INSTITUSJONER 15.1. Problemet 15.1.1. Innledning Forholdet mellom de hemmelige tjenestene og organisasjonene i arbeiderbevegelsen er et tema i kommisjonens mandat, der det heter at den skal "... granske alle forhold i forbindelse med påstander om at Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste eller personer knyttet til disse har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåkning av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester, skal følges og avklares så langt det er mulig. I denne sammenheng skal kommisjonen særlig ha for øyet disse tjenesters eventuelle samarbeid med partier, organisasjoner eller institusjoner.355..." (Uthevet her.) I den offentlige debatt har påstander og teorier om et spesielt forhold mellom tjenestene og Arbeiderpartiet/Landsorganisasjonen spilt en sentral rolle, særlig etter utgivelsen av Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge (Oslo 1992) og Alf R. Jakobsen, Finn Sjue og Ronald Bye: De visste alt (Oslo 1993).356 15.1.2. Påstander og teorier De viktigste påstandene om slike forhold kan sammenfattes slik: • Det fantes i store deler av etterkrigstiden innenfor Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen en spesiell overvåkings- og etterretningsvirksomhet mot personer der en registrerte og fulgte med i hva politiske motstandere, spesielt kommunister, foretok seg. • Politiets overvåkingstjeneste og den militære etterretningstjenesten samarbeidet i perioder med dette systemet, blant annet om overvåking og registrering av norske borgere. • Det gikk informasjon om norske borgere både fra Arbeiderpartiet og fra Landsorganisasjonen til de hemmelige tjenestene, og fra disse tjenestene til ledende personer i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. • Informasjoner fra hemmelige tjenester sto altså til disposisjon for kretser i LO og DNA til bruk for partipolitiske formål. 355St.forh. Innst S nr 60 1993-94: Komitéens forslag til vedtak. 356 Se for øvrig blant annet Kjell Vesje: Youngstorgets hemmelige hverdag (Oslo 1988), Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget (Oslo 1989) Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen: Edderkoppen (Oslo 1989), Bengt Calmeyer: Forsinket oppgjør (Oslo 1993). 993 Kap 15 - Særlig om forbindelse mellom de hemmelige tjenester og partier, grupperinger eller institusjoner Side 994 av 1185 15.1.3. Spørsmål å undersøke Kommisjonen har forsøkt å finne svar på disse faktiske spørsmålene: • Fantes det i perioder etter 1945 en spesiell etterretnings- eller overvåkingstjeneste innenfor Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen, dvs folk som registrerte personer og aktivitet blant kommunister og venstreorienterte? I tilfelle noe slikt fantes - hvorledes fungerte dette, når og hvor lenge? • Hvis noe slikt fantes - forekom det samarbeid mellom disse og de hemmelige tjenestene? Hva slags samarbeid? Når? Hvordan? • Gikk det informasjon fra Arbeiderparti- og LO-hold til tjenestene? I så fall - når og hvordan? Hva slags informasjon var det i tilfelle tale om? • Gikk det informasjon om norske borgere fra hemmelige tjenester til ledende personer eller organisasjonsledd i Arbeiderpartiet og LO? • Hva var i tilfelle innholdet og hvordan ble informasjonen brukt? • Hvordan ble eventuelt samarbeid forstått og legitimert på begge sider? 15.2. Arbeiderbevegelsen og de hemmelige tjenestene de første etterkrigsårene 15.2.1. Bakgrunnen 15.2.1.1. Fra okkupasjon til gjenreising og kald krig På 1930-tallet seiret Arbeiderpartiet fullstendig i konkurransen med NKP om støtte i arbeiderbevegelsen. NKP falt ut av Stortinget i 1933 og innflytelsen i fagbevegelsen gikk sterkt tilbake. Som politisk maktfaktor var NKP nesten utslettet da verdenskrigen nærmet seg. Støtten til ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland og til Sovjetunionens krig mot Finland i 1939 isolerte partiet enda mer, og NKP nølte med å gå fullt inn i motstandskamp frem til Tysklands invasjon i Sovjet sommeren 1941. Men den aktivistiske og offervillige innsatsen i motstandskampen deretter og frem til freden i 1945, sammen med folkelig sympati med Sovjets krigsinnsats, forandret bildet. NKP kom tilbake med langt større tilslutning enn før krigen. Særlig sto de sterkt på industriarbeidsplassene. Det kan se ut til at så mange som 30-40% av industriarbeiderne stemte NKP ved de første valgene. Naturlig nok ønsket partiet å omsette denne støtten i politisk innflytelse og posisjoner i klubber, foreninger, samorganisasjoner og forbund i fagbevegelsen. NKP-medlemmer og -sympatisører fikk mange posisjoner da fagbevegelsen ble gjenreist etter okkupasjonsårene. Siden Arbeiderpartiet hadde nesten totalt hegemoni i fagbevegelsen i årene før krigen, måtte disse gevinstene for NKP komme på Arbeiderpartiets 994 Kap 15 - Særlig om forbindelse mellom de hemmelige tjenester og partier, grupperinger eller institusjoner Side 995 av 1185 bekostning. Hegemoniet i arbeiderbevegelsen ble truet. Det ble kamp om verv og innflytelse både på grunnplanet og på forbundslandsmøtene. Før viktige valg, særlig når det gjaldt utsendinger til forbundslandsmøtene, ble det mobilisert på begge sider med de sentrale faglige utvalg i de to partiene som samordnende sentra. Både sentralt og lokalt la aktørene vekt på å skaffe seg kjennskap til egen og motpartens styrke før slike konfrontasjoner. Selv om det en tid etter krigen var en ganske utbredt stemning, særlig i deler av fagbevegelsen, for å samle Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti til ett parti, og selv om det ble forhandlet om partisammenslutning, var likevel de to partiene hele tiden konkurrenter med motstridende interesser. Motsetningene fra mellomkrigstiden levde videre under krigen og fikk en ny dimensjon da de to partiene hadde forskjellige syn på strategien i motstandskampen, se 8.4.1.2. I eksilmiljøet i Sverige ble ledende arbeiderpartifolk engasjert i et arbeid sammen med politiet (Rettskontoret, se 15.3.1.2) for å følge med i kommunistenes virksomhet blant polititroppene og det norske miljøet ellers357. Da okkupasjonen tok slutt, gikk kampen om hegemoni og makt i arbeiderbevegelsen inn i en ny fase og ble slett ikke avblåst, selv om det pågikk samlingsforhandlinger. Troen på partisamling var sterkere i deler av fagbevegelsen enn blant lederne som forhandlet. De to partiene voktet på sine posisjoner og hverandre hele tiden. Norsk utenrikspolitikk forsøkte å finne en "brobyggingslinje" mellom Sovjetunionen og vestmaktene den første tiden etter krigen. Men snart kjølnet det mellom stormaktene. Forholdet mellom øst og vest ble kritisk, og i 1947-48 skiftet klimaet fra "kald fred" til "kald krig". Kommunistisk maktovertakelse og tilstramming i totalitær retning i Øst- Europa og den skarpe delingen av Europa mellom øst og vest, virket til å skape frykt for ny krig og redsel for at Vest-Europa var truet. Sovjets kontroll over Øst-Europa ble i vide kretser forstått som varsel om enda mer ekspansive planer. Det sovjetiske tilbudet til Finland om en "støtte og bistandspakt" skapte frykt for at Norge kunne bli direkte truet fra øst. Grunnlaget for den norske "brobyggingspolitikken" ble etter hvert borte. Frykt preget den politiske atmosfæren og ledende politikere begynte å se etter politiske og militære alliansepartnere for Norge. I 1948 vedtok Stortinget en større tilleggsbevilgning til Forsvaret og oppnevnte en "Spesialkomité for spesielle utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker", der kommunistene ble holdt utenfor. NKP hadde et helt annet politisk situasjonsbilde. Også de fryktet krig, men de mente at vestmaktene var den potensielle aggressor som truet "fredens leir", Sovjetunionen og deres allierte. Med den økende offisielle norske orientering mot vest kom kommunistene i utenrikspolitisk opposisjon. Når NKP-ledere i disse årene taler om å stå på Sovjetunionens side "i fred som i krig", tenker de innenfor et verdensbilde der Sovjetunionen kan komme til å måtte forsvare seg mot angrep fra vestlige makter - som ledende norske politikere hadde planer om å gå i allianse med. I andres ører lød slike ord fra NKP-hold som uttrykk for sviktende nasjonal holdning. 357Se f eks Ole Kristian Grimnes: Et flyktningesamfunn vokser fram. Nordmenn i Sverige 1940-45. Oslo 1969. Blant annet s 185. 995 Kap 15 - Særlig om forbindelse mellom de hemmelige tjenester og partier, grupperinger eller institusjoner Side 996 av 1185 I januar 1948 gikk Oslo Arbeiderpartis representantskap inn for "Bevin-planen" om et politisk samarbeid i Vest-Europa, og under Tsjekkoslovakia-krisen i februar samme året holdt Einar Gerhardsen, statsminister og partileder, den såkalte "Kråkerøy-talen", der han hevdet at den viktigste oppgaven i kampen for selvstendighet, demokrati og rettssikkerhet var å redusere kommunistpartiet og deres innflytelse mest mulig. Statsministeren stemplet kommunistene som "tilhengere av terror og diktatur" (Se under 7.4). Med tilslutning til NATO-alliansen våren 1949 valgte Norge definitivt side i den kalde krigen. Bruddet mellom Arbeiderpartiet og NKP var fullstendig. Fra NKPs synspunkt var det urettferdig at noen så på dem som unasjonale. NKP hadde trosset hardere forfølgelse enn noe annet parti under okkupasjonen. De fleste ledende partimedlemmer hadde vært i fangenskap eller drevet aktivt motstandsarbeid eller begge deler. Mange partimedlemmer hadde mistet livet. Tjuefem av i alt tretti sentralkomitémedlemmer