Naturhistorie-Selskabet i København 1789-1804 Elin Strøm Historisk institutt Universitetet i Oslo August 2006 1 Innhold Innledning 3 Reform og dannelse 5 Konflikten i den botaniske have 7 Forfatteren 13 Abildgaard viser sin gode vilje 15 Dannelsen av Naturhistorie-Selskabet 16 Planen 17 Direktørenes redegjørelse 20 Abildgaard og direktørene 22 Martin Vahl 26 Lokaler 27 Theatrum naturæ 30 Kampen om Theatrum naturæ 32 Frihedsstøtten 41 Medlemmene 43 Undervisningen 45 Zoologi 45 Botanikk 46 Vahls undervisning 46 Mineralogi 49 Kjemi 50 Selskapets botaniske have 52 Naturalmuseet 54 De reisende 57 Daldorf 57 Pálsson 58 Steffens 59 Rathke 62 Vitenskapelige møter 65 Skriftene 67 En brysom anmelder 70 En blomsterglad mesen 73 Administrasjon 74 Økonomien 77 Abildgaard og et kongelig naturalmuseum 80 Naturhistorie-Selskabet legges ned 82 Fortalen 83 Etterord 86 2 Innledning Naturhistorie-Selskabet ble stiftet i København høsten 1789. Det var en privat forening, dannet i den hensikt å gi undervisning i naturhistorie, etter at universitetet ikke lenger hadde noen lærer i dette faget. Professor Morten Brünnich, som i de siste årene hadde forelest i zoologi og mineralogi, var av kongen blitt sendt til Kongsberg som oberberghauptmann. Og universitetets naturalsamlingen, Theatrum naturæ, som Brünnich hadde hatt ansvaret for, ble lukket. Da C.C. Gosch i 1870-årene ga ut sitt store verk Udsigt over Danmarks zoologiske Literatur, viet han et kapittel til naturhistorieselskapet og dets forskere. Martin Vahl som var lærer ved selskapet, ”var Danmarks berømteste Botaniker” skriver Gosch,1 og det var han som ”tilkommer Fortjenesten af at have holdt dets Virksomhed vedlige”, mens det var P.C. Abildgaard som ” have lagt Planen til Naturhistorie-Selskabet og sat det i Gang”. Gosch mente at opprettelsen av selskapet skjedde ut fra en erkjennelse av at naturvitenskapene ”ikke havde Noget at vente af Universitetet, og meget lidet af Regjeringen”; mens det i offentligheten derimot var ”en levende Interesse for Naturhistorien”. I 1789 kom så ” nogle anseete Mænd” ” med en Opfordring til Medborgerne ” om å skaffe de midler som trengtes for naturvitenskapelig virksomhet. Oppfordringen ble vel mottatt, til tross for den ” meget høie Contingent ”. Forelesningene kunne starte, ”og allerede i 1790 udkom det første Hefte af Selskabets Skrifter”. Universitetet betraktet ikke ”Naturhistorie-Selskabet og dets Virksomhed med venlige Øine”, men regjeringen stilte seg imøtekommende og ga selskapet ” Localer paa Prinsens Palais”. Om nedleggelsen av selskapet skriver Gosch at ”Tiltrods for den Virksomhed, Naturhistorie-Selskabet udviklede” ble inntektene stadig mindre. Det skyldtes at ”Contingentet var forholdsvis meget høit, og Antallet af dem, der var villig til at betale det, svandt efterhaanden ind.”2(S. 540.) Gosch etterlyste selskapets historie. ”Uagtet Naturhistorie-Selskabet fylder en saa stor og saa hæderlig Plads i Danmarks aandelige Udvikling, er dets Historie desværre endnu ikke blevet skreven.”(S. 543.) 1 C.C.A. Gosch, Udsigt over Danmarks zoologiske Literatur. 2. Avd. 1.B., s. 508 f., Kbh. 1873. 2 Ibid. s. 543. 3 Alle som har skrevet om botanikk, zoologi og mineralogi i dansk vitenskapshistorie, har framhevet den store betydning Naturhistorie-Selskabet har hatt for utviklingen av disse fagene. Alle referer Gosch, men ingen har prøvd å gi en mer omfattende beskrivelse av selskapet. Grunnen er nok at selskapets arkiv ikke er bevart. Jeg bestemte meg likevel for å lete etter opplysninger om selskapet. Rigsarkivet i København var et naturlig sted å begynne. Der fant jeg interessante dokumenter i Tønder Lunds etterlatte papirer; likeledes i Martin Vahls brevsamling på Botanisk Centralbibliotek i København, i Bülows papirer i Sorø og i Jens Rathkes på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Et brev fra selskapets sekretær, A.B. Rothe,3 avslørte at Naturhistorie-Selskabet annonserte alle sine møter og forelesninger, og annet som man ville meddele offentligheten, i Adresse-Avisen. Ved å gå gjennom Adresse-Avisen fra 1789 til 1804, fikk jeg dermed en fullstendig oversikt over all undervisning som ble gitt i de 15 årene selskapet bestod. For at beretningen om Naturhistorie-Selskabet ikke skulle bli for tung og omstendelig, har jeg plassert en del av analysen i et appendiks. Jeg har også valgt å publisere de kildene som ikke allerede er offentliggjort. Det gjelder atskillige brev, selskapets deliberasjonsprotokoll, en liste over kabinettets naturalier og dokumenter fra universitetets arkiv. Beretningen om Naturhistorie-Selskabet er naturligvis preget av at selskapets arkiv ikke lenger eksisterer. Hvor gjerne skulle vi ikke hatt lister over de hundrevis av unge menn som fulgte undervisningen, over deltakerne ved de vitenskapelige møtene eller referatene av diskusjonene på direksjonsmøtene og generalforsamlingene. Uten støtte fra Fondet for Dansk-Norsk Samarbejde ville dette arbeidet vanskelig latt seg gjennomføre. Studier i Rigsarkivet i København har vært en nødvendighet, og jeg takker fondet for flere stipendieopphold på Schæffergaarden. Dr. Peter Wagner i København har også vært en viktig støtte for meg. Jeg har som vanlig fått god hjelp i Nasjonalbiblioteket og takker spesielt bibliotekarene Tove Dahl Johansen og Arve Ryan. Bibliotekarene ved Biologisk bibliotek og Fellesbiblioteket på Blindern har som alltid vist vennlig imøtekommenhet. 3 Brev fra A.B. Rothe til Niels Tønder Lund. Se appendiks s. 126. 4 Reform og dannelse Det oldenborgske styre var et diktatur, og den franske revolusjon ble derfor mottatt med begeistring i København; ikke bare i borgerlige kretser, men også i den reformbevisste del av aristokratiet. ”Hvilke herlige skønne Optrin” skrev Ludvig Reventlow,4 og prinsen og prinsessen av Augustenborg gråt av glede over nyheten fra Paris.5 Revolusjonen viste at dersom kongemakten ikke var lydhør overfor folkets ønsker og meninger, kunne det gå den riktig ille. Etter at den unge kronprins Frederik overtok styret i 1784, lå statsmakten i hendene på tyske godseiere som hadde som sitt program å modernisere landet; ikke minst av økonomiske årsaker. Statsminister P.A. Bernstorff ønsket framfor alt å endre det føydale systemet som ga godseierne all makt over bondestanden. I 1786 ble den store landbokommission nedsatt med Christian Colbiørnsen som sekretær. Allerede året etter kom de første forordningene som lovregulerte festeforholdet mellom godseier og bonde. Dermed ble bonden rettslig sikret og økonomisk fri. I 1788 fikk regjeringen så kronprinsens samtykke til forordningen om stavnsbåndets opphevelse. Minerva skrev i den anledning om det ”MONUMENT, Landsfaderen reiste […] hvormed han har løst Bondestanden i Danmark aldeles for den Trældom Stavnsbaandet kaldet”. Betegnelsen monument skulle noen år senere få et svært konkret uttrykk. I København hadde det etter Struensees fall skjedd en stille etablering av borgerlige møtesteder, de såkalte klubbene. Den viktigste av dem var Dreyers klubb, hvor den borgerlige elite møttes til samtaler om politikk og aktuelle begivenheter. Her var leseværelse med den nyeste litteratur, utenlandske aviser og tidsskrifter. Medlemstallet var begrenset til 130, og medlemmene måtte ikke bringe videre de meninger og synspunkter som kom fram i diskusjonene. Redaktører og skribenter fylte aviser og tidsskrifter med artikler som støttet regjeringens reformpolitikk, og den litterære intelligensia i Dreyers klubb var en viktig støttespiller for regjeringen i dens kamp mot godseierne. 4 Danmarks historie. Red. John Danstrup og Hal Koch. B.10. Kbh. 1978, s. 188. 5 “Friedrich Christian und Louise Augusta haben Tränen vergossen, als sie die Nachrichten aus Frankreich lasen, Tränen der Freude.” Og prinsen skrev til grev Schimmelmann: “Es ist ein stoltzer Anblik, den mächtigsten und hochmütigsten Hof, an dem der Despotismus seinen Thron aufgeschlagen hatte, unter allen zuerst seinen Nacken beugen zu sehen. Wie armselig steht er jetzt da, gezwungen zu allen seinen jetzigen Schritten, von allen Mitteln entblösst, sich mit Erfolg dem Willen der Nation zu widersetzen.” Hans Schulz, Friedrich Christian Herzog zu Schleswig-Holstein. Ein Lebenslauf. Stuttg. u. Lpz. 1910, s.102. 5 Målet for medlemmene av Dreyers klubb var at borgerstanden skulle overta den innflytelse som man ventet at godseierne nå måtte gi slipp på. Men skulle borgerstanden bli en maktfaktor med talerett overfor myndighetene, måtte den skoleres og dannes. Derfor organiserte man seg ikke bare i klubber, men også i patriotiske foreninger som Borgerdydsselskabet og Efterslægtsselskabet og opprettet skoler for borgerskapets sønner. Skolene skulle forberede de unge for borgerlige næringer; i motsetning til latinskolene som utdannet for universitet og embetsstand. I 1793 ble Ludvig 16. henrettet. Det viste hva ordene frihet, likhet og brorskap kunne føre til, og i adelige kretser ble revolusjonsbegeistringen avløst av frykt. Regjeringen ønsket nå full kontroll med alt som ble trykket. Og når det gjaldt kampen med godseierstanden, var man ikke lenger interessert i borgernes støtte. Reaksjonen satte inn; borgerne ble satt på sidelinjen. Den offentlige debatt forstummet, og i Dreyers klubb var bare punsjebollen og drikkevisene tilbake. Reformperioden mellom kronprinsens statskupp i 1784 og opphevelsen av trykkefriheten i 1799, var 15 år preget av stor optimisme og handlingsvilje. Opplysningstidens intellektuelle fikk dermed oppleve en kort og hektisk gullalder på slutten av sine liv, før man i 1799 gikk inn i reaksjonens og resignasjonens tid. Naturhistorie-Selskabet sprang ut av den store optimismen