Ble kampen om atombomben avgjort i Telemark? av Roar Løken I tiden som er gått etter 2. verdenskrig, har det vært flere, kanskje særlig krigsbokforfattere og filmfolk, som har gitt uttrykk for de samme tankene: aksjonene i Telemark avgjorde «kappløpet om atombomben». Dersom det er riktig, må det som skjedde her i så fall ha vært blant de viktigste tyske nederlagene under krigen. Dersom tyskerne hadde kunnet skaffe seg atombomber før de allierte, ville utfallet av 2.verdenskrig sannsynligvis ha blitt et annet – et utfall verden heldigvis ble skånet for. Tysk atomforskning Tyskernes interesse for tungt vann (D20)(se s.20!) i tiden rett før og etter krigsutbruddet er åpenbar. Kravene om sterk produksjonsøkning bekrefter inntrykket.1) Men hvor viktig var det – og dermed, hva skulle det brukes til? Aage Bohr, sønn av den danske kjernefysikeren Niels Bohr, kan fortelle at faren høsten 1941 fikk besøk av to tyske kolleger, professorene Werner Heisenberg og C.F. von Weizsäcker. Disse gav uttrykk for at tyske myndigheter tilla atomenergien stor militær betydning. Heisenberg mente at «de nye muligheder kunne komme til at afgøre krigen, hvis denne trak ud».2) Werner Heisenberg, som var en av lederne for den kjernefysiske forskningen i Tyskland, forteller selv i en artikkel i tidsskriftet «Bulletin of the Atomic Scientist»3) at tyske fysikere sommeren 1942 i prinsippet kjente til hvordan en atombombe kunne konstrueres. Det eksplosive stoffet plutonium kunne produseres i reaktorer med tungt vann som moderator. – I praksis var det imidlertid en helt annen sak. Det kunne nok gjøres, men det ville ta lang tid. Frykt blant de allierte De meldingene som kom til London via den britiske etterretningstjenesten de første krigsårene, virket skremmende. De viste at tyske vitenskapsmenn var kommet langt i atomforskningen. De britiske kjernefysikerne i Department of Scientific and Industrial Research hevdet 1 at situasjonen ville bli ytterst alvorlig, dersom det lyktes tyskerne å utnytte tungtvannet, slik at de kunne lage sprengladninger. Tungtvann brukes ikke i selve atombomben. Populært sagt, brukes det i atomreaktorer som en slags bremsevæske. Tungtvannet bremser ned nøytronene, slik at de får riktig hastighet, og bidrar dermed til at atomspaltingen går lettere. Samtidig har tungtvannet gunstig innvirkning på varmeutvekslingen. Det britiske krigskabinettet tok derfor allerede våren 1942 beslutningen om å angripe tungtvannsfabrikken på Vemork. Den ble satt opp som det viktigste angrepsmål i hele Norge.4) Britisk etterretning hadde nå mottatt foruroligende meldinger fra flere pålitelige kilder, blant annet den velorienterte spionen Paul Rosbaud, som tydet på at tyskerne var kommet lengre i å utvikle en atombombe enn man hadde antatt. 5) og 6) Den usikkerheten som hersket blant de allierte lederne omkring de kjernefysiske eksperimentene, kommer klart til uttrykk i Winston Churchills skildring etter møtet med president Roosevelt 19.juni 1942, der nettopp disse forholdene ble diskutert: «Vi følte begge smertefullt farene ved ikke å gjøre noe. Vi visste hvilke anstrengelser tyskerne gjorde for å skaffe seg tilførsler av «tungt vann» - et uhyggelig, nifst, unaturlig begrep som begynte å krype inn i våre hemmelige papirer. Hva ville skje dersom fienden skulle få atombomben før vi fikk den? Man måtte føle skepsis ved påstander fra vitenskapsmenn som var omdiskutert blant dem selv og som er uttrykt i et fagspråk som er uforståelig for lekmenn. Vi kunne ikke ta den skjebnesvangre risiko ved å bli distansert på dette uhyggelige feltet» (Forf. oversettelse)7)) Ble atomkappløpet avgjort i Berlin? 4.juni 1942 fant det sted et viktig møte i Harnack- Haus ved Kaiser- Wilhelm Instituttet i Berlin-Dahlem. Initiativtakerne til møtet later til å være generaloberst Friedrich Fromm og lederen for Tysklands største stålkonsern, Albert Vögler. Disse ønsket støtte til tysk kjernefysisk forskning, som de mente ble forsømt. På møtet ble bl.a. Hitlers rustningsminister, Albert Speer, orientert om atomforskningen av ledende kjernefysikere, deriblant nobelprisvinnerne Otto Hahn og Werner Heisenberg. 2 Speer forteller selv fra møtet: «Etter foredraget spurte jeg Heisenberg hvorledes kjernefysikken kunne brukes til fremstilling av atombomber. Hans reaksjon var ikke på noen måte oppmuntrende. Han erklærte riktignok at den vitenskapelige løsning var funnet og at det teoretisk sett ikke var noe i veien for å lage en bombe. De produksjonstekniske forutsetninger var derimot neppe å vente før tidligst om to år, vel å merke hvis man fikk all den støtte man ba om.» Heisenberg benyttet anledningen til å klage over at kjerneforskningen ble forsømt. Tysk vitenskap var blitt akterutseilt på et område den hadde behersket noen år tidligere. Utdrag fra amerikanske fagtidsskrifter ga grunn til å tro at kjerneforskningen der rådde over overmåte rikelige midler, teknisk og finansielt. USA hadde derfor sannsynligvis et forsprang. 23.juni orienterte Speer Hitler om konferansen i Berlin. Ifølge Speer forsto ikke Hitler hvilken betydning atombomben kunne ha: «Det var ganske klart at selve tanken gikk over hans fatteevne. Dette forklarer også hans manglende evne til å forstå kjernefysikkens revolusjonerende karakter,» 8) Speer nevner to årsaker til Hitlers skepsis på dette området: 1) Frykt for at det ikke ville lykkes vitenskapsmennene å kontrollere kjernespaltingen – med den følge at jorda under hans herredømme ville forvandles til en glødende stjerne. 2) Den andre årsaken hadde dels med ideologiske fordommer å gjøre, og dels var den betinget av Hitlers respekt for fysikeren Phillip Lenard (nobelprisvinner og nazitilhenger). Lenard hadde nemlig lært Hitler at jødene øvet en ødeleggende innflytelse gjennom kjernefysikken og relativitetsteorien. Hitler omtalte kjernefysikk som «jødisk fysikk».9) Rustningsminister Speer var utvilsomt en nøkkelmann når det gjaldt den tyske innsatsen innen atomforskningen. Han forsto hvor avgjørende en atombombe kunne være for krigens utfall, men Berlin- møtet overbeviste ham om at det ville ta for lang tid å utvikle en tysk atombombe: 3 «Efter forslag fra kjernefysikerne ga vi allerede høsten 1942 avkall på utviklingen av atombomben, efter at jeg på et nytt spørsmål om når vi kunne regne med å være ferdige, hadde fått til svar at det iallfall ikke ville bli før om tre til fire år. Da måtte krigen for lengst være slutt. Isteden ga jeg tillatelse til å utvikle en energiproduserende uranbrenner til drift av maskiner, noe marineledelsen var interessert i for sine ubåter.»10) Speers avgjørelse førte til at det tyske uranprosjektet, som hadde sortert under Heerenwaffenamt, ble overført til Reichsforschungsrat. 11) Dette virker som en klar indikasjon på at prosjektet nå betraktes som forskning av mer sivil betydning. Videre skriver Speer: «Sommeren 1943 oppstod det en kritisk situasjon for produksjon av panserbrytende ammunisjon, som følge av at vår import av wolfram fra Portugal var sperret. Jeg ga da ordre til å bruke urankjerner til denne ammunisjon. At vi friga våre uranlagre på ca. 200 tonn, viste at tanken på produksjonen av atombomber var oppgitt av mine medarbeidere og meg sommeren 1943». 12) Speers uttalelser er i samsvar med Heisenbergs: «På det tidspunktet var krigssituasjonen allerede for spent for langsiktige tekniske prosjekter. En antar at det var sendt ut en ordre som satte stopper for tekniske utviklingsprogram som det ville ta mer enn et halvt år å gjennomføre. Denne situasjonen sparte de tyske fysikerne for en avgjørelse om hvorvidt de skulle be om å få gjøre forsøk på å produsere en atombombe. De visste, på grunnlag av sin tekniske erfaring, at et slikt forsøk ikke kunne fullføres på mindre enn tre til fire år. Et slikt forsøk ville utvilsomt ha fremskyndet det tyske nederlaget, da det ville ha ført til et omfattende behov for materielle ressurser – ressurser som ville måtte lånes fra andre områder, og som derved ville ha resultert i en lavere produksjon av tanks og fly».13) Den britiske forfatteren David Irving er svært kontroversiell, men det virker som om han har foretatt et inngående studium av den kjernefysiske forskningen i Tyskland i boka «The Virus House». Irving legger også avgjørende vekt på møtet i Berlin 4.juni 1942. Han hevder 4 at vitenskapsmennene selv hadde en del av «ansvaret» for at resultatet av denne konferansen ble som det ble: «De tyske kjernefysikernes mislykkede forsøk på å oppildne Speers fantasi angående atomspaltningens betydning, var deres største svikt. De hadde hatt muligheten da de møtte ham i Berlin i juni 1942, men de sløste den bort.»14) (forfs. overs.) Var Heisenbergs holdninger avgjørende? I et intervju med professor Joseph Ermenc ble Werner Heisenberg spurt om sitt inntrykk av Irvings bok: “Irvings bok er en svært god bok når det gjelder fakta, men den har en svakhet: Når han forsøker å finne motivene, klarer han det ikke særlig godt, fordi han ikke klarer å sette seg inn i atmosfæren i en totalitær stat i krig. Den atmosfæren var så forskjellig fra det han selv hadde opplevd i sitt liv. Han klarte ikke å unngå klisjétenking. For han var det opplagt at det dreide seg om et kappløp mellom Tyskland og USA om å lage en atombombe. Det er så opplagt for ham at han ikke klarer å komme bort fra tanken. Men det var ikke slik. Det var en ny situasjon for oss vitenskapsmenn i Tyskland. For første gang kunne vi få penger fra regjeringen til å gjøre noe interessant og vi ville utnytte situasjonen. Regjeringens slagord ble: «Vi må anvende fysikken i krigens tjeneste» Mens vårt slagord ble: «Vi må benytte krigføringen i fysikkens tjeneste» Alle liker å være med på interessante eksperimenter» (forfs. overs.).15) Kildene er ikke entydige når det gjelder Heisenberg og kollegaene i det tyske kjernefysiske forskningsprogrammet, men flere av dem oppfattes som antinazister og jødevennlige (flere av de tyske forskerne hadde forlatt Nazi-Tyskland, fordi de hadde jødisk opprinnelse eller var nazi- motstandere), men Heisenberg generaliserer her, og det er det ikke grunnlag for. Noen av forskerne stod opplagt på Hitlers side, som f.eks. Kurt Diebner, en av prosjektlederne. Heisenberg har også gitt en annen forklaring enn denne reint faglige interessen.