Per Øverland Lademoen menighet og kirke gjennom hundre år Et overblikk ISSN 1502-4547 ISBN 82-92176-84-5 Tilegnet Aase-Karine et trofast medlem av Lademoen menighet Lademoen kirkes småskrifter 10 Trondheim 2005 1 2 Forord I 2005 er det hundre år siden Lademoen kirke ble innviet og tatt i bruk. Som en del av markeringen er det naturlig at det skrives litt om kirken og menigheten gjennom dette lange tidsrommet. Det er slett ikke langt i et kirkehistorisk perspektiv, men sett i forhold til et menneskeliv omfatter det mer enn tre generasjoner. Undertegnede har sett litt på de kildene som foreligger for historien både for bydelen og for menigheten. Som er biprodukt av arbeidet med å registrere kilder og ulikt materiale som kan komme til nytte, er denne lille beretningen forfattet. Det viser seg at det er mange interessante forhold som kan belyses når Lademoen menighets historie skal skrives. Et forhold er at det tidligere utkantområdet i Strinda herred ble innlemmet i Trondhjem by og altså ble en ny bydel. Den bypåvirkede bygda med sine lystgårder og mange smågårder og husmannsplasser ble til et bystrøk. Særlig interessant er å se hvordan en del av den tidligere befolkningen i Strinda ble en slags overklasse i den nye arbeiderbydelen Lademoen. Mange av de velstilte i den gamle befolkningen på Lademoen ble i lang tid sentrale personer i menighetens liv. Et annet forhold er hva menigheten gjennom sitt sosialarbeid (diakoni, kirkelig fattigpleie, menighetspleie) gjorde for å bøte på noen av de vanskeligstiltes problemer. Et tredje forhold er betydningen av de institusjonene og de mange kristelige foreningene som ble bygd opp. En menighet er jo ikke særlig ulik en forening når en ser på selve organisasjonsapparatet. Den kristne kirke var en organisatorisk nyskapning for snart to tusen år siden. Opp gjennom århundrene har apparatet utviklet seg og delt seg opp. Tross mye konservatisme og mange endringer har dette systemet vært merkelig effektivt. Man har visst å endre og tilpasse systemet til tidens krav og til de utfordringer en stod overfor. Den norske kirke i år 2005 har til en viss grad tilpasset seg til demokratiske former og en ny tid og forsøker å gi medlemmene innflytelse på det daglige kirkeliv. Menighetsrådet er det viktigste organet for denne innflytelsen. Lademoen menighet er en typisk norsk statskirkemenighet og er dessuten representativ for større bymenigheter i sentrumsnære strøk. Tross stor bevegelighet i befolkningen og mye inn- og utflytting så bor det fremdeles så vidt mange mennesker i strøket at det er grunnlag for et kirkelig liv, men slike byfenomener, som de nevnte, skaper en rekke av de problemer menigheten har å kjempe med. Nettopp det typiske og det representative ved Lademoen menighet skulle kunne vekke interesse. Dessuten har Lademoen menighet ofte vært blant de første norske menighetene til å ta opp endringer som andre tok etter slik som ny konfirmasjonsordning og ny praksis i nattverdgangen. Av en historiker forlanges det en viss avstand fra det emnet det skal skrives om. Det gjelder både avstand i engasjement og i tid. Kravet om avstand i tid gjør at det alltid er vanskelig å skrive om den tiden som nettopp har gått. Derfor er det vrient å vurdere hva som er viktig og hva som er mindre viktig i et 3 langt tidsperspektiv. For en som har vært engasjert i menighetens liv i 40 år, skaper kravet om avstand fra den mangfoldige virksomheten i kirken et problem. Jeg har vært medlem av Lademoen menighetsråd i flere perioder. Sammen med andre engasjementer i kirken gir det unektelig nærhet til det stoffet som presenteres her. Det er gjort et alvorlig forsøk på å se på de skiftende tiders begivenheter med historikerens nøkterne blikk. For å gi leserne en oversikt over historien fram til i dag, starter vi med noen korte avsnitt som på ulike områder viser situasjonen i dag på bakgrunn av utviklingen som har ført hit. Deretter går vi tilbake og i noen lengre avsnitt tar vi for oss periode for periode fra menighetens opprettelse. Bydelens eldre historie blir også skissert. Jeg har tilegnet boken til min kone, Aase-Karine Øverland, som en takk blant annet for hennes trofaste innsats gjennom mange år i ulike deler av menighetens liv og arbeid. Hun kan stå som representant for de mange kvinner og menn som gjennom årene i praksis har vist at de ønsker å delta i menighetens liv og som vet å sette pris på det åndelige livet i kirken. Universitetet på Dragvoll, torsdag den 26. mai 2005 Per Øverland 4 Innholdsfortegnelse Forord 3 Innhold 5 Lademoen kirke og menighet på 1900-tallet 1. Lademoen menighetsråd 7 2. Lademoen menighet 9 3. Lademoen kirke 12 4. Lademoen i dag 15 5. Lademoen i gamle dager 16 6. Grunnleggingstiden 21 7. Den første verdenskrigen og tiden omkring den 24 8. 1920-tallet. Jobbetid og fattigdom 29 9. 1930-tallet. De harde trettiåra 33 10. 1940-tallet. Okkupasjon og etterkrigstid 39 11. 1950-tallet. Velstandsgjennombruddet 46 12. 1960-tallet. Kampen om folks fritid 53 13. 1970-tallet. Norsk lov bryter med kristen etikk 63 14. 1980-tallet. Samfunnet blir hardere 76 15. 1990-tallet. Foreningenes tid er ute 88 16. 2000-tallet. Et nytt årtusen er begynt 101 17. Et blikk framover 104 Personregister 106 5 6 Lademoen kirke og menighet på 1900-tallet Lademoen menighets historie byr kanskje ikke på de store begivenheter, men det er et spørsmål om ikke nettopp det jevne og udramatiske i en menighets liv kan by på vel så interessante trekk som de dramatiske. Som nevnt i forordet kan Lademoen betraktes som en typisk norsk statskirkemenighet i et sentralt bystrøk i en større by. 1900-tallet var en periode i norsk historie med kraftig vekst i befolkningen i byene. Mange flyttet fra landsmenigheter inn til byene. Svært mange fant ikke sin plass i menigheten på det nye bostedet selv om de kanskje hadde vært vant til å gå til kirke på hjemstedet. Overflyttingen til byen ble for svært mange nordmenn veien til avkristning selv om de gjerne holdt fast på skikken med dåp, konfirmasjon, kirkelig vielse og begravelse. Noen plass i det menighetsmessige fellesskapet fant de fleste slett ikke. Statskirken var ikke flink til å skape et åndelig hjem i byen for innflytterne. Lademoen menighet ble opprettet i 1908 og kan på mange måter settes opp som et speilbilde på problemene med å skape et åndelig hjem i et nytt bystrøk. Denne fremstillingen er blitt til mens stoffet er funnet frem. Det blir derfor kanskje mer en stoffsamling enn en ferdig fremstilling av vårt emne. Derfor blir det nok mer et oppslagsverk der en kan finne viktige enkeltheter om hvert tidsavsnitt, enn en flytende fortelling. 1. Lademoen menighetsråd Menighetsrådet blir valgt ved offentlig valg hvert fjerde år. Gjennom 1990-årene fungerte altså tre ulike menighetsråd. Selv om alle medlemmer av menigheten både har stemmerett og er valgbare, er fremmøtet ved valgene lite. Statsråd Trond Giske har derfor foreslått å legge valg av menighetsråd til samme tid som et annet offentlig valg. Ved flere valg hadde det vært vanskelig å få tilstrekkelig mange til å stille som kandidater til valg til menighetsråd. Dessuten har gjerne flere av medlemmene av rådet sluttet i perioden fordi de skulle flytte fra menigheten av ulike grunner. Bydelen har mye inn- og utflytting av mange grunner og det rammer også menighetsrådet. Som så mye i kirkelig sammenheng har også menighetsrådet en lang historie selv om det er forholdsvis nytt sett i historisk perspektiv. Det var daværende kirkeminister Jakob Sverdrup som i 1880-årene la frem forslag om menighetsråd og kjempet for dette i Stortinget. Han så det i sammenheng med demokratiseringen av Norge. Til tross for at parlamentarismen ble gjennomført i 1884 ble det ikke flertall i Stortinget for Jakob Sverdrups forslag. Man var redd for å gi kirkefolket frihet i egne saker. Først under nye politiske forhold ble menighetsrådet innført i Den norske kirke i 1920-årene, men også da var det lite vilje fra politisk hold til å gi særlig stor myndighet til nyskapningen. I de senere kirkelover er det valgte innslag i kirkestyringen blitt noe styrket, men fremdeles 7 har menighetsrådene bare beskjeden innflytelse på styringen av den enkelte menighet. Bak problemet med menighetsrådenes myndighet og innflytelse ligger et strukturelt forhold i selve kirkeorganiseringen. Den norske kirke har en dobbelt struktur: Ved siden av den gamle, hierarkiske struktur med sokneprest, prost, biskop, bispemøte og kirkedepartement står den nye demokratiske strukturen av valgte råd på i hovedsak tre nivåer, nemlig med sokneråd, bispedømmeråd og kirkemøte. I den nyeste kirkeloven er det særlig de to sistnevnte råd som har fått økt innflytelse. Denne dobbelte strukturen betyr en hemsko for en enhetlig og effektiv kirkestyring. Normalt snakker man om et forhold mellom embetsstrukturen og rådsstrukturen. I embetsstrukturen utøves virksomheten først og fremst av prester som er ansatt i fulltidsstilling for å holde gudstjeneste, forkynne, drive sjelesorg og stå for kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, brudevielse og begravelse. Prestene har en stor innflytelse ved at de står for gudstjenestene som står helt sentralt i menighetens liv. Ved siden av prestene står de andre lønnete arbeiderne. I rådsstrukturen dominerer tillitsvalgte representanter som normalt har sitt arbeid i vanlige yrker og tar arbeidet i rådet på sin fritid uten noen godtgjørelse. I Lademoen har det vært et godt og tillitsfullt samarbeid mellom prester og råd. I rådet sitter for øvrig soknepresten som fast medlem ifølge lovens bestemmelser. I og med at soknepresten lenge fungerte som menighetens daglige leder, medførte det at det alt vesentlige av den daglige drift var vedkommendes ansvar. I 2005 er det menighetssekretæren som er den daglig leder. Et særlig forhold gjelder for en storbymenighet som Lademoen.