Representantforslag 3 LS (2010–2011) fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Nikolai Astrup, Gunnar Gundersen, Svein Harberg, Trond Helleland, Frank Bakke Jensen, Elisabeth Røbekk Nørve, Anders B. Werp, Lars Bjarne Tvete og Bjørn Lødemel Dokument 8:3 LS (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene en grunnleggende forutsetning at Norges nasjonale Erna Solberg, Nikolai Astrup, Gunnar Gunder- mål og forpliktelser med hensyn til bevaring av arts- sen, Svein Harberg, Trond Helleland, Frank Bak- mangfoldet ligger fast. Dersom enkeltkommuner i ke Jensen, Elisabeth Røbekk Nørve, Anders B. dag skulle mangle tilstrekkelig kompetanse til å for- Werp, Lars Bjarne Tvete og Bjørn Lødemel om valte det økte lokale ansvar en slik ny modell medfø- en styrking av lokaldemokratiet og eiendomsret- rer, forutsettes det at de skaffer seg det. ten i miljø- og arealforvaltningen. Endringer i Kommunalt selvstyre vil gi ulike løsninger i ulike plan- og bygningsloven kommuner. Forslagsstillerne ser dette som en vitali- sering av lokaldemokratiet. Et økt mangfold i forvalt- ningen, ved tilpasning til lokale forhold, gir nettopp Til Stortinget rom for å skreddersy en forvaltning til lokale forhold. Det er nødvendig i et land som Norge, der det er store forskjeller mellom landsdelene. Bakgrunn Forslagsstillerne vil understreke at så vel statlige som lokale myndigheter har et ansvar for å ta vare på At det enkelte menneske skal ha stor innflytelse over egen livssituasjon, har stått sentralt i norsk kul- naturmangfoldet og beskytte truede plante- og dyre- tur. Kommunene utgjør selve grunnmuren i det loka- arter mot utryddelse. Skal vi sikre det biologiske le folkestyret, og kommunene representerer både til- mangfoldet, må vi også sikre områdene der artene le- hørighet og mulighet for innflytelse for befolknin- ver. Mangfold av livsformer er grunnlaget for men- gen. De siste årene er råderett over store arealer og neskets eksistens, livskvalitet og velferd. Allemanns- verdier flyttet fra lokale myndigheter til statlige myn- retten til fri ferdsel i utmark er et viktig samfunnsgo- digheter. Denne prosessen har mange steder medført de, og den skal bevares. Også kommende generasjo- en tillitskrise mellom lokalsamfunn og sentrale myn- ner må få gleden av friluftsaktiviteter i norsk utmark. digheter, og forflytningen av makt utfordrer en tradi- Men forslagsstillerne mener at dagens forvaltning fra sjon der naturområder er blitt forvaltet gjennom stort tid til annen virker mot sin hensikt, og at disse mål- sett varsom lokal bruk. I økende grad oppleves avgjø- settingene kan nås uten slik statlig inngripen som i relser knyttet til vern og arealutnyttelse som et kon- dag. fliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale Miljøtiltak er avhengige av forståelse og forank- myndigheter. Forvaltning av naturressurser og natur- ring for at de på lang sikt skal virke etter sin hensikt. områder har derfor etter forslagsstillernes mening Beslutningene bør derfor tas nærmere dem det angår ikke funnet sin form i Norge, og forslagsstillerne me- for å skape større legitimitet i lokalbefolkningen. En ner det vil være en sentral suksessfaktor at beslut- slik lokal forankring vil derfor være en styrke for ningsmakt flyttes nedover i systemet. Det er derfor norsk miljøvern. En reform av miljø- og arealforvalt- behov for en ny modell for miljø- og arealforvaltnin- ningen må innebære at skjønnsutøvelsen i arealfor- gen, som kan gi en bedre balanse mellom statlige og valtningen flyttes fra Direktoratet for naturforvalt- lokale myndigheters makt. Selv om balansen mellom ning (DN) og andre statlige organer og ned til lokale, statlige og lokale myndigheter endres, må det være folkevalgte myndigheter. Samtidig må rammene for 2 Representantforslag 3 LS – 2010–2011 arealforvaltningen fortsatt legges av statlige myndig- mæransvarsoppgaver, kan summen bli vanskelig for heter. enkelte kommuner. Særlig gjelder dette fordi kom- Forslagsstillerne anser kommunene som best eg- munene opplever at staten ofte legger mer vekt på net til å ivareta forvaltningen av verneområder etter statlige enn lokale og private interesser. På lang sikt naturmangfoldsloven. Det er kommunene som er di- kan konsekvensen for disse kommunene bli fraflyt- rekte berørt av begrensningene vernet fastsetter. Sta- ting, hvis det ikke åpnes for aktiv lokal næringsutvik- ten skal fremdeles opprette vernet og utarbeide for- ling. Tilliten hos lokalbefolkningen i kommuner som skriften som regulerer bruk og forvaltning av områ- betaler en uforholdsmessig stor regning for storsam- det. Innenfor dette rammeverket må det være opp til funnets prioriteringer må gjenreises. Det må derfor kommunene selv å avgjøre hvilken bruk av området etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for som er gunstig for både verneformålet og befolknin- lokal utvikling i kommuner med store verneområder. gen. Kommunene må selv være deltakende i egen ut- En slik strategi bør bestå i vikling, og gis større handlingsrom enn tilfellet er i a) å kartlegge hvilke kommuner som har stor bånd- dag. Slik sikres nødvendig lokal forankring og støtte legging av areal til vern eller andre felleskapsfor- til vernearbeidet. mål Et av de mest alvorlige inngrepene i det lokale b) å utvikle en kategorisering av kommuner etter selvstyret i arealforvaltningssaker er bruken av såkal- båndleggings- og vernegrad te «inngrepsfrie naturområder i Norge» (INON) som c) å lage nasjonale retningslinjer for alle etater med kriterium i arealforvaltningen fra statlige myndighe- verne- eller arealbruksmyndighet, slik at det tas ters side. Et inngrepsfritt naturområde defineres i dag hensyn til at kommuner med stort båndleggings- av den statlige miljøforvaltningen som en sone som behov også skal ha rom for næringsmessig utvik- ligger mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep som ling veier, kraftlinjer, bebyggelse og lignende. Disse om- rådene utgjør 45 pst. av Norges landareal, men berø- d) å lage nasjonale strategier for næringsutvikling i rer hele 70 pst. av Norges landareal fordi de krever en kombinasjon med vern buffersone på 1 km. Til tross for at denne definisjo- e) å vurdere om det bør innføres en særskilt lokal nen berører en så stor andel av Norges landareal, har kompensasjon til kommuner som tar en svært denne definisjonen og bruken av den som kriterium i stor del av belastningen med vern fra storsamfun- den statlige behandlingen av arealsaker, ikke blitt net vedtatt gjennom behandling i Stortinget, men kun Disse fem punktene bør danne grunnlag for en oppstått gjennom forvaltningspraksis. egen strategi om vern og båndlegging av areal, og Forslagsstillerne er bekymret over at saksbehand- konsekvenser for berørte lokalsamfunn. lingen som plan- og bygningsloven legger opp til, er unødvendig komplisert og dermed kostbar for enkelt- Prinsipper for reform i statlig miljø- og menneskene som trenger tillatelser til små og store arealforvaltning tiltak. I tillegg er den tunge statlige involveringen i skjønnsavveininger mellom ulike samfunnshensyn Forslagsstillerne mener at en reform i miljø- og til direkte hinder for et reelt lokalt selvstyre. Ved å ta arealforvaltningen må innebære følgende elementer: bort fylkeskommunen og begrense statlige organers 1. Plan- og bygningsloven endres slik at det lokale rolle til lovlighetskontroll, vil enkeltmennesker møte selvstyret i arealsaker styrkes og blir reelt, noe en mindre «byråkratimølle», og kommunene vil få det ikke kan sies å være i dagens lov. Gjennom større selvstyre. statlige planretningslinjer og statlige planbestem- Det er viktig for samfunnet at Norge lykkes i å melser begrenses i dag det lokale selvstyret i kombinere vern med hensynet til lokal næringsutvik- arealsaker betydelig. Statlige planretningslinjer ling og levekår. Vernearbeid må ha lokal forankring (tidligere rikspolitiske retningslinjer) og statlige og støtte for å lykkes på lang sikt. Forslagsstillerne planbestemmelser er, ved siden av direkte verne- mener en suksessfaktor er å avskaffe restriksjoner vedtak, den fremste måten staten i dag kan legge som forhindrer lokal aktivitet, uten å være nødvendi- begrensninger på kommunenes selvstyre i areal- ge for å oppnå vernets formål. Ett eksempel er regje- saker på. Bestemmelsen om nasjonale forvent- ringen Bondevik II som blant annet avskaffet forbu- ninger til lokal planlegging innebærer en ytterli- det mot kommersiell virksomhet i nasjonalparkene. gere mulighet til statlig overstyring av kommu- Det var tidligere ikke anledning for lokale aktører til nenes allerede begrensede selvstyre innen å tjene penger på breførervirksomhet uten tillatelse arealplanleggingen. Bestemmelsene om nasjona- fra fylkesmannen. Det er tvingende nødvendig å gi le forventninger til regional og kommunal plan- lokale myndigheter i kommuner med mye vern mu- legging, statlige planretningslinjer og statlige lighet til å påvirke egen utvikling. Når ulike statlige planbestemmelser, dvs. §§ 6.1-6.3 i plan- og byg- og fylkeskommunale myndigheter følger sine pri- ningsloven, bør derfor fjernes. Representantforslag 3 LS – 2010–2011 3 2. Statens mulighet til å fremme innsigelse til kom- Forslag munale arealplaner begrenses til tilfeller der På denne bakgrunn fremmes følgende arealplaner kommer i konflikt med lover eller an- dre stortingsvedtak. Muligheten til å fremme stat- forslag: lig innsigelse kun ut fra skjønn avvikles. 3. Kommunene skal ha adgang til å gi dispensasjon A fra byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandso- nen ut fra lokalt skjønn. Statlige myndigheter Vedtak til lov skal kun kunne overprøve dispensasjonen der det kan