Normering av stedsnavn i skjæringspunktet mellom vedtaksorgan og grunneier En analyse med bakgrunn i klagenemndas behandling av saker fra Midt-Norge i perioden 1992-2008. Illustrasjon: Ørjan Jensen Ingvil Nordland Masteroppgave i nordisk, særlig norsk, språkvitenskap Institutt for lingvistiske og nordiske studier Universitetet i Oslo, våren 2009 1 Bygdens folk har gitt min gård navn, og kaller jeg mig efter gården, er det sambygdingene som mitt navn skyldes. Vi kjenner jo gåten om navnet: ”eg hev det, du brukar det.” (Magnus Olsen 1934:10) 2 FORORD Etter to års studier ved Det juridiske fakultet ved Universitet i Oslo begynte jeg høsten 2003 å studere nordisk, særlig norsk, språkvitenskap på Blindern. På det tidspunktet så jeg ingen åpenbar link mellom rettsvitenskap og språkvitenskap. Det var derfor med stor forundring at jeg i første semester blei kjent med lov om stadnamn i forbindelse med innføringskurset i navnegransking. Denne kombinasjonen mellom juss og språk fatta straks min interesse, og våren 2004 meldte jeg meg på emnet ”Bruk, vern og forvaltning av namn”. Allerede dette semesteret bestemte jeg meg for at masteroppgava mi skulle handle om normering av stedsnavn. 21. oktober 2008 var det åpen høring i Stortingets famlie- og kulturkomité om et representantforslag som gjennom ei endring i lov om stadnamn ønsker å hindre at skrivemåten av et bruksnavn kan endres uten grunneiers samtykke. I pausen fikk jeg anledning til å snakke med komiteens medlem Trine Skei Grande. –Det er ikke mange som får masteroppgava si opp i Stortinget, sa hun da hun fikk vite om avhandlinga mi. Ettersom prosjektet har vært i tankene mine i så lang tid, oppleves det spesielt å levere oppgava akkurat nå som det synes å være politisk enighet om å utrede lov om stadnamn med tanke på ei endring som vil rokke ved sjølve grunnlaget for offentlig stedsnavnnormering. Likevel har det vært inspirerende å jobbe med et emne som det har vært knytta såpass stor offentlig interesse til, og dette har naturligvis bidratt til å forme oppgava underveis. Når arbeidet med denne oppgava nå er ferdig, vil jeg først og fremst rette en stor takk til veilederen min, Botolv Helleland, som med sin lange erfaring med stedsnavnnormering og hans genuine interesse for emnet har vært til stor inspirasjon og støtte i en lang prosess. Jeg vil også takke de ansatte ved Seksjon for navnegransking ved Universitetet i Oslo for gode råd og hjelp til å finne fram til aktuell litteratur, og dessuten for hyggelige lunsjpauser i Gaustadalleen. En særlig takk går til Terje Larsen i Språkrådet som har hjulpet meg med å finne fram til møteprotokoller og saksdokument i arkivet til klagenemnda, og som dessuten alltid tar seg tid til å svare på spørsmål. Ingvil Nordland Ås, mai 2009 3 4 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING s. 7 1.1 Striden om bruksnavna s. 8 1.2 Problemstilling og mål for oppgava s. 9 1.3 Avgrensing s. 12 1.4 Tilnærming s. 17 2. BAKGRUNN s. 18 2.1 Navnegransking og nasjonsbygging s. 18 2.2 Det normerende perspektivet i norsk navnegransking s. 19 2.3 Normering av bruksnavn i et historisk perspektiv s. 21 2.4 Lov om stadnamn s. 31 2.5 Gårds- og bruksnavn som slektsnavn s. 37 3. TEORI s. 38 3.1 Hva er et stedsnavn? s. 38 3.2 Stedsnavnas roller s. 42 3.3 Navnebruk og navnebrukerkrets s. 43 3.4 To sentrale termer i lov om stadnamn s. 44 4. MATERIALE OG METODE s. 49 4.1 Møteprotokoller for klagenemnda for stedsnavnsaker s. 48 4.2 Inndeling av materialet s. 49 4.3 Lydskrift 50 4.4 ”medhold”, ”ikke medhold”, ”delvis medhold’”og ”nytt vedtak” s. 52 4.5 Framgangsmåte s. 52 5. GJENNOMGANG AV KLAGESAKENE s. 53 GRUPPE 1: SKRIVEMÅTEN AV ALLMENT KJENTE ORD OG NAVNELEDD s. 53 5.1 Kategori 1a: Saker der klagerne ønsker en skrivemåte som bryter med regelen om at allment kjente ord og navneledd skal følge rettskrivinga s. 53 5.2 Kategori 1b: Saker der klagerne ønsker ei annen (tillatt) rettskrivingsform av et allment kjent ord eller navneledd s. 56 5.3 Kategori 1c: Saker der vedtaksorganet har vedtatt ei regional samleform/dialektform av et allment kjent ord eller navneledd s. 59 5.4 Oppsummering av resultatene i gruppe 1 s. 65 GRUPPE 2: SAKER KNYTTA TIL DE ”SPRÅKLIGE SPESIALREGLENE” s. 66 5.5 Kategori 2a: Ubestemt form entall eller bestemt form flertall s. 67 5.6 Kategori 2b: Bestemt eller ubestemt form entall s. 69 5.7 Kategori 2c: Bøyingsverk s. 75 5.8 Kategori 2d: Monoftong eller diftong s. 76 5.9 Kategori 2e: Jamvektsformer s. 79 5.10 Kategori 2f: Tjukk l av gammmalnorsk rð s. 81 5.11 Kategori 2g: Sammensetningsmåte s. 81 5.12 Oppsummering av resultatene i gruppe 2 s. 85 5 GRUPPE 3: UNORMERTE, UTDØDDE OG USIKRE NAVNELEDD s. 86 5.13 Saker der klagerne har fått medhold s. 87 5.14 Saker der klagenemnda har gjort et nytt vedtak s. 93 5.15 Noen saker der klagerne ikke har fått medhold s. 96 5.16 Oppsummering av resultatet i kategori 3 s. 100 6. ANALYSE AV MOMENTA SOM LIGGER TIL GRUNN FOR KLAGENE s. 102 6.1 Uenighet om faktiske forhold i navnesaker s. 102 6.2 Argument som går på forholdet til andre språk eller språkvarieteter s. 107 6.3 Argument som går på forholdet mellom navnet og navnebrukeren s. 108 6.4 Argument som går på forholdet til generelle samfunnsideologier s. 114 6.5 Eiendomsretten til bruksnavna s. 117 7. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON s. 118 7.1 Hva klages det på, og kan vi si noe generelt om klagernes ønske om skrivemåte? s. 118 7.2 Når får klagerne får medhold i klagenemnda? s. 119 7.3 Hvorfor klages det på vedtak som gjelder skrivemåten av bruksnavn? s. 122 7.4 Hvilke konsekvenser får det hvis grunneierne får vetorett i klagesaker som gjelder bruksnavn? s. 123 LITTERATUR s. 126 VEDLEGG s. 129 1. Oversikt over klagesakene (alfabetisk) s. 129 2. Oversikt over normeringsproblem s. 133 3. Oversikt klagesaker med uttaleopplysninger s. 138 4. Eksempel på møteprotokoll s. 143 5. De ”språklige spesialreglene” i kapittel 3 i rettleiinga til Forskrift nr. 592/2007 s. 145 6 INNLEDNING Regler for skrivemåten av stedsnavn fins i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (heretter også omtalt som stedsnavnloven). Ifølge nettsidene til Statens kartverk1 er det sia stedsnavnloven trådte i kraft i 1991 og fram til juli 2008 gjort vedtak for skrivemåten av over 100 000 stedsnavn. Hovedregelen når det gjelder bruksnavn, er at eieren sjøl bestemmer skrivemåten, jf. § 8 første ledd. Dette gjelder imidlertid ikke bruksnavn ”som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn”, jf. § 8 annet ledd. Dette er begrunna ut i fra et kulturminnehensyn, der verdien stedsnavna har som felles kulturminner, går foran grunneiers ønske om at navnet skal skrives slik han eller hun mener er riktig. I praksis omfatter unntaket de fleste bruksnavna. At forvaltninga etter dette kan bestemme over skrivemåten av bruksnavn har vakt til dels sterke reaksjoner. Vedtak om skrivemåten av stedsnavn kan påklages, og behandles av ei egen klagenemnd for stedsnavnsaker. Så langt har Klagenemnda for stedsnavnsaker gjort rundt 850 vedtak som omfatter nærmere 1000 enkeltnavn.2 Rundt halvparten av klagene, ca. 500, gjelder bruksnavn som språklig eller geografisk faller sammen med et nedarva stedsnavn, og der Kartverket, eller nærmere bestemt fylkeskartkontora, er vedtaksorgan. Denne oppgava tar for seg klagesaker fra Midt-Norge som gjelder skrivemåten av bruksnavn. Intensjonen er å kartlegge hvilke språklige normeringsproblem disse sakene reiser, hvordan Klagenemnda for stedsnavnsaker har vurdert disse og hva som eventuelt er felles for de sakene der klagenemnda har kommet til et annet resultat enn vedtaksorganet. Jeg vil også gå nærmere inn på klagernes argumentasjon i disse sakene, og drøfte noen sentrale prinsipp og holdninger som er aktualisert i diskusjonen om hvem som skal ha rett til å bestemme over skrivemåten av bruks- og gårdsnavn. Tittelen på oppgava er ”Normering av stedsnavn i skjæringspunktet mellom vedtaksorgan og grunneier. En analyse med bakgrunn i klagenemndas behandling av saker fra Midt-Norge i perioden 1992-2008”. Med normering menes i denne sammenhengen å gi et stedsnavn en skrivemåte i samsvar med gjeldende regeler for skrivemåten av stedsnavn etter lov om stadnamn. 1 www.statkart.no 2 Dette skyldes at en i en del tilfeller gjør et samlevedtak som får betydning for flere enkeltnavn. F.eks. gjaldt vedtaket om skrivemåten av navneleddet –skjer i Sandøy kommune 45 navn. Slike samlevedtak gjelder først og fremst naturnavn og gatenavn. 7 1.1 Striden om bruksnavna ”Det er uforståelig og veldig arrogant av Statens kartverk når de, helt over hodet på oss, raderer bort gardsnavnet Hveem, som har eksistert helt fra 1200-tallet, og nå tvinger oss til å bruke navnet Kvem”, sier Johan, Astrid og Bjørg Hveem til Nationen 23.april 2008.3 Grunneiere på Østre Toten har stifta Navnebeskyttelsen Norge (NBN), en interesseorganisasjon som skal stoppe ”tvangsendring” av gårdsnavn i Norge: ”Vi vil med den nye foreningen sikre oss at det blir en lovendring knyttet til lov om stadnamn, slik at endringer av gards- og bruksnavn i framtida ikke kan skje uten grunneiers samtykke” forklarer én av initiativtakerne, Johan Hveem, til Nationen.4 Hveem sier til avisa at Navnebeskyttelsen Norge oppfatter offentlig bruksnavnnormering som et overtramp, både på folks identitet og den lokale folkeviljen. Videre uttaler han at bøndene på Toten skal ha ”fått signaler om at deler av byråkratiet i Statens kartverk jobber for at grunneierne skal miste all innflytelse i navnesaker”. Ved sida av Kvem, har Kartverket blant annet også gjort vedtak om skrivemåtene Annekstad, Hol, Skjøl, Hom og Gardlaus for navn der eierne og Østre Toten kommune vil ha Annexstad, Hoel, Schjøll, Homb og Gaardløs.