NESODDEN HISTORIELAGS ÅRSSKRIFT 2017 Innhold «Sopelimen» 2017: Bort med porten? Arild Drolsum: Bort med porten? ............................................................................... 3 Tekst og fotos Arild Drolsum Grethe Forsland: Oppvekst på «Østsiden» ................................................................... 6 En vakker grind eller port er en som ble bygget fra slutten av pryd for huset og sier kanskje noe 1800-tallet. Dessverre har mange Stein Turtumøygard: om dem som bor der. Dette er jo det gradvis forsvunnet, ofte erstattet Fordums hoppbakker....................................................................... 16 første man møter. Det er interessant med enklere porter hvor bilen kan Arild Drolsum: å se hvor stor variasjonen er, og hvor komme greit inn. Dermed har ISI-banens historie .......................................................................... 26 mye personlig smak som har preget kunnskap om tradisjonell utforming Alv Egeland: utformingen. At vi ennå kan se i tråd med husets arkitektur gått Tjernsbråtan ............................................................................................36 noen av disse gamle portene, vitner tapt. Men det finnes heldigvis flere Harald Lorentzen: om kvalitet og omsorg i arbeidet gamle porter igjen på Nesodden. To søsken .........................................................................................44 med dem. Særlig ser vi ennå mange Forseggjorte porter og gjerder spileporter. Disse har ofte et Grethe Fossum: har lange tradisjoner i Norge. enkelt og klassisk uttrykk med en Minneord om Bjørg Gulbrandsen .................................................. 60 Etter at sirkelsagen gjorde sitt rammekonstruksjon med stående inntog og spiker begynte å bli spiler. Porter med variasjon over masseprodusert, fikk vi på siste dette temaet finner vi med svært halvdel av 1800-tallet en utvikling ulik utforming, og de var spesielt av dekorative og forseggjorte port- vanlig til hus rundt 1920, men ble og gjerdetyper. benyttet til både eldre og yngre Men også stolpeavslutningene hus enn dette. En klassiker blant skulle være spesielle. Ofte med kule treportene er solporten, et motiv Redaksjonskomitè og vannbrett, som ble utformet som har inspirert folk til alle tider. for «Sopelimen» 2017: som en avkuttet pyramide, slik at En moderne utgave av solporten Styret i Nesodden historielag vannet kunne renne av. kan en se i Støpsvei på Oksval. Forsidebilde: Men hvordan står det til med Porter i smijern, støpejern og stål Finsnekkeriet Audun Bjerve restaurerte denne de gamle portene på Nesodden? finnes i uendelig mange varianter. porten i Løkkeveien på Hellvikskog, etter altfor Portene som sikkert ønsket vel- Dette materialet er holdbart og mange år i garasjen. kommen til de flotte landstedene lett å forme, så fantasien kunne få 2 Sopelimen 2017 Sopelimen 2017 3 Bok om gamle porter var med å utforme denne vakre porten nederst i Flaskebekkveien. Figuren i midten ble lagt inn etter et element fra trappestolpen Denne gedigne porten i Bergveien på Nesoddtangen er antagelig fra husets til huset, som er fra 1905, da eiet av grosserer Falkenberg. opprinnelse i 1920. Eier den gang var murermester Gundersen fra Høvik. fritt spillerom, blant annet med spydformet avslutning av stengene. I motsetning til en smijerns-port kan ikke en treport stå år etter år uten vedlikehold. Det vil føre til forfall og i verste fall at den må demonteres og kastes. På Nesodden finnes det firmaer og enkeltpersoner som kan redde gamle porter, som kanskje har blitt Er det håp for denne porten i satt bort i et uthus. Disse kan også Trollkleiva ned mot Sjøstrand brygge? hjelpe til med å lage helt nye porter med bakgrunn i gamle utforminger Så langt det var mulig ble eierne tilpasset huset. Da kan det først være av portene kontaktet, og ingen en god ide å se igjennom de bøkene hadde noe imot at deres port ble Denne nye, flotte porten til Solsikken Steinerbarnehage er laget av snekker som er skrevet om porter og gjerder. «offentliggjort». Anders Aanonsen på Hellvik. 4 Sopelimen 2017 Sopelimen 2017 5 lange snorer med epleringer til rense tarmer. De ble vrengt, tørk. Brennesle, karvekål og tømt og vannet ut i flere dager. Oppvekst på «Østsiden» nyper, sopp og ikke minst blåbær Medisterpølser og medisterkaker Av Grethe Forsland og tyttebær var en selvfølge. ble hermetisert på 2 liters Norges- Spenningen var stor hver sommer, glass, og i saltbalja lå skinkene. De første årene hvor var blåbæra i år? Der hvor Når gjøken gol, var skinkene Min bestefar Ludvig Andersen det var solrikt eller kanskje i litt ferdig tørket og klare til bruk. kjøpte husmannsplassen Stock- fuktigere områder. Vi fikk 10 øre På høsten dro vi med hest og holm i 1917. Det var vanlig med for hver boks blåbær. Naturen ga, kjerre gjennom Alstad med masse svenske stedsnavn den gangen. og vi høstet. poteter, over Enebøl til Svae gård Bestefar døpte husmannsplassen Da grisen ble slaktet før jul, og hjem med «potetraps», som «Roberg» og der ble jeg født. satt vi jentene på trappa og rørte ble til potetmel. Jordmora frk. Remen tok imot i blodbøtta så blodet ikke skulle Pappa dyrket tobakk i noen år, meg. Hun bodde i den ene delen levre seg. Jeg hater blod. da var hele 2. etg. i bruk til å tørke av den gamle røde skolestua på Jaer Vi hjalp mamma med å bladene som var tredd inn på lange «Bestefarsstua på Roberg». Den er skole. borte nå. Vi var tre jenter, Aase Lill, Astrid Linnea og meg, Grethe. miner falt på Nesodden i våre Vi fikk stedsnavnet Roberg som nærområder. De ble detonert av etternavn og gikk under navnet tyskerne, og da måtte vi sitte med «Robergjentene». vinduene åpne – og redde var vi! Da krigen brøt ut i 1940, var En gang hørte jeg mamma si jeg 4 år. Jeg husker tunge, mørke til en nabo: «Til sommeren hvis bombefly som kom i lav høyde vi lever» – og usikkerheten ble en inn over Nesoddlandet fra syd. del av livet. Flyalarmen gikk, og vi måtte i kjelleren til faren var over. Vi led ingen nød. På Roberg hadde Blendingsgardiner ble påbudt, ikke vi en gris, 5 høner (èn for hvert en lysstrime måtte synes utenfra, da familiemedlem var lov) og mange kunne vi bli bombemål. kaniner. Mye poteter, grønnsaker Tyskerne minela Bundefjorden og frukt ga oss maten vi trengte. og Oslofjorden, men mange Og mellom epletrærne hang «Familien på Roberg i 1943» 6 Sopelimen 2017 Sopelimen 2017 7 snorer fra vegg til vegg. Tobakken men jeg lærte ikke, vel bra hoppet Med B-såpe vispet vi vann til “Dukkestue hadde ble solgt til Oslo, noen sigaretter jeg fra låvebrua og forstuet den melk, det ble i hvert fall hvitt, og ble tilbake, og mamma begynte å andre foten, nye uker med benet melka solgte vi i gårdsbutikken. vi, men i mangel røyke. på en stol. Vi rørte litt potetmel i melken, av dukker ble det Leker hadde vi ikke, men stor og da var osten klar. Grønnsaker, sykehus, hvor flere Hver vår i mai var det kuslepp fantasi! frukt, egg og kjøtt, alt ble solgt for ble operert” på prestegården, noe vi ikke ville Vi hadde tre dammer på en billig penge og ikke alle kunne gå glipp av. Etter en lang vinter Roberg (groper i fjellet), det var en betale, men varer fikk kundene ut i rommet med sot og aske i på båsen skulle dyra endelig få til hver. Aase hadde den lengste, våre. store mengder, alt var svart. Aases komme ut i det grønne. Kuene den var grunn, jeg den midterste En plankestabel ble brukt som forskrekkede ansikt ser jeg for hoppet og spratt i ellevill glede, og og Astrid den minste, den var dyp sentralbord, med litt forskjellig meg ennå. Mamma gråt, den vi gledet oss med dem. På Enebøl og holdt lengst på vannet. Vi seilte kjøkkenredskap som vi stakk inn i opplevelsen glemmer jeg aldri. i grønne omgivelser beitet de hele mye med barkbåtene våre, og når plankene ble det lange og alvorlige Når morellene var modne, sommeren. Aases og min var tomme for vann, samtaler med lensmann, lege og bodde vi dagen lang i toppen av Vi elsket katter, ekorn og fugler, øste vi fra Astrids dam, noe som prest. høye morelltrær. Jeg skal si magen men det ble mange graver under hun aldri har glemt. Dukkestue hadde vi også, men fikk fart på seg, vi spyttet ikke ut epletrærne. Kattene kom stolte og Robergtrikken var en vogn i mangel av dukker ble det sykehus steinene en gang, alt gikk ned på viste oss byttet sitt, og med stor med lange drag og store hjul, som i stedet, hvor flere ble operert. høykant. Morelltiden savner jeg sorg og mange tårer ble det holdt ble flittig brukt med Aase som Jeg ble operert for blindtarmen, ennå, tenk hvor heldige vi var. minnestund. Med salmesang, trikkefører. Nedover den humpete ellers var det mest vanlig med En arbeidskar på prestegården Lover den herre og Fader vår fikk Robergveien gikk det fortere og fødsler med komplikasjoner. Ingen hjalp til med høyonna på Roberg, fuglene en grav med blomster og fortere med Astrid og meg som gutter hadde adgang, det var ren han var veldig snill mot meg. En blader. Jeg var prest. passasjerer. Det hendte mang en kvinneklinikk. dag fikk jeg lov til helt alene å Tårene rant når vi på gang at taket til Aase glapp, og vi En lørdag vi lekte gjemsel kjøre den svære høyvogna hjem til middagsbordet fant våre kjære havnet mellom busker og kratt. hadde mamma skiftet på sengene, prestegården, ca. 1,5 km. Jeg sto kaniner. Livet lærte oss at slik var Store bondegårder med mange alt var klart for kvelden. Jeg foran med tømmene, Astrid satt det, dyr måtte av og til avlives. okser, kuer, kalver og griser lekte sto; «den som ikke har gjemt på bunnen av vogna. Det ingen vi mye med. Store og små kongler seg nå…» vi hørte et brak. På hadde regnet med, var hesten Lek med fyrstikkben var buskapen vår. soverommet var det en stor som ville hjem, den satte av sted Jeg var vilter av meg som liten, etasjeovn, den rakk nesten til nedover Robergveien med alle med for store støvler hoppet jeg fra “Leker hadde vi ikke, taket, og bak der hadde Aase dumpene.