Internasjonal politikk | 65 [2] 2007: 259-278 | ISSN 0020 - 577X «Sakkyndig og objektiv oplysning – og skrevet i en populær form» Internasjonal politikk 7070 år Birgitte Kjos Fonn Tidsskriftet Internasjonal Politikk1 ble første gang publisert i mai høgskolelektor i journalistikk for 70 år siden, som del av den gryende interessen for faget Inter- ved Høgskolen i Oslo, national Relations, og med nyskapningen Norsk komité for inter- redaktør Internasjonal nasjonale spørsmål 2 som fødselshjelper og utgiver. Historikeren dr. politikk philos. Arne Ording ble første redaktør, en stilling han avbrutt av 2. verdenskrig hadde frem til Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ble etablert og overtok publikasjonen ved inngangen til 1960-tal- let (først i samarbeid med Chr. Michelsens Institutt, senere alene). Denne artikkelen gir et riss av tidsskriftets historie med hovedvekt på de formative årene, fra etableringen til IP fant sin form på NUPI fra 1960-tallet. Personlige egenskaper og bakgrunnen til de to første redaktørene, Ording og John Sanness, var trolig med på å befeste publikasjonens karakter. Tidsskriftet ble først lansert som en serie småskrifter på 16–24 sider etter mønster av serien Reports som ble gitt ut av The Foreign Artikkelen er et foreløpig riss av Internasjonal politikks historie. Takk til Dagfrid Hermansen, Daniel Heradstveit, Iver B. Neumann, Erik Nord, John Kristen Skogan, Olav Stokke og Eilert Struksnes for samtaler og/eller opplysninger som har vært med på å komplettere dette foreløpige bildet. Noe av artikkelen bygger også på første del av NUPIs historie (Fonn & Elvebakk 2003) og intervjuer som ble foretatt i den forbindelse, men som ikke er nærmere spesifi sert her. Takk også til Iver B. Neumann, Halvard Leira og Oddbjørn Melle for ferske artikler til dette nummeret som jeg på fl ere punkter har kunnet trekke veksler på i dette arbeidet. IPs historie har en naturlig plass i den samlede historien til NUPI, som fyller 50 år ved årskiftet 2009/-10. Det er naturlig at fremstil- lingen da blir utdypet og satt inn i en større sammenheng, formodentlig også revidert. 1 Tidsskriftet skiftet navn til Internasjonal politikk med liten «p» i forbindelse med en grafi sk omlegging i 2000. Årsaken var ikke, som man kanskje kunne vente, det faktum at en jevn utvikling har åpnet for fl ere bidrag fra forfattere som skriver om internasjonal politikk uten å tilhøre fagtradisjonen Internasjonal Politikk – antropologer, medievitere etc. Tittelendringen var rent designmessig bestemt. 2 Komiteen gikk etter hvert over til å kalle seg Norsk komité for internasjonale studier. NUPI | Internasjonal politikk | JUNI 07 260 Birgitte Kjos Fonn Policy Association i New York. Som den opprinnelige redaksjonen selv peker på i Internasjonal Politikks første nummer, hadde studiet av internasjonal politikk skutt fart for alvor etter 1. verdenskrig, «særlig i de angelsaksiske land» (InternasjonalInternasjonal PolitikkPolitikk nr.nr. 1 1937:1937: 1). Men også tidligere hadde interessen for den nye vitenskaps- grenen «International Relations» fått konkrete utslag: The Royal Institute of International Affairs i London (Chatham House) ble etablert like etter krigen (1920), og på 30-tallet hadde både Sverige og Danmark fått institusjoner som arbeidet med beslektede emner, som Utrikespolitiska Institutet (UI) og Københavns Universitets Institut for Samtidshistorie og Statskundskab.3 I Bergen var Chr. Michelsens Institutt (CMI) etablert i 1930, og holdt seg med et program for internasjonale studier fra 1936. Rundt sammenslutningen International Studies Conference, som hadde Instituttet for intellektuelt samarbeid i Paris som sekretariat, vokste det frem et miljø basert på forskning og konferanser om inter- nasjonale spørsmål. ISC hadde som et av sine mål å «trekke de land hvori det ikke fi nnes faste institutter på området inn i dette interna- sjonale forskningsarbeid» (IP nr. 1 1937: 1), og her kom blant annet Norge inn i bildet. Den midlertidige løsningen var å danne «komiteer av videnskapsmenn som deltar i konferansens undersøkelser». Profes- sor Frede Castberg hadde representert Norge som observatør på den første konferansen, om kollektiv sikkerhet, i 1935, og kort etter ble det dannet en slik komité også i Norge. Den fi kk fra 1936 navnet Norsk komité for internasjonale spørsmål (NKIS), og nobelprisvinneren fra 1921 (sammen med Hjalmar Branting), Christian Lous Lange, ble satt til å lede den. Komiteen mottok pengestøtte både fra Nobelko- miteen, Nansenfondet, Norsk varekrigsfond, Rockefellerstiftelsen og Instituttet for intellektuelt samarbeid. Etter hvert som komiteen ble behørig konstituert, kom representanter for både Det Akademiske Kollegium ved Universitetet i Oslo, Videnskapsakademiet, CMI og Norges Handelshøyskole med. Blant andre prominente medlemmer i tillegg til Lange og Castberg var utenriksminister Halvdan Koht, professor Wilhelm Keilhau, professor Jacob S. Worm-Müller, direk- tør for Statistisk sentralbyrå og nylig avgåtte fi nansminister Gunnar Jahn og direktør i Norges Bank, Nicolai Rygg (IP nr. 6 1937: 20) (for en grundigere gjennomgang både av komiteens historie frem til tidsskriftet Internasjonal Politikk bleble etablertetablert ogog dede lengrelengre linjerlinjer innenfor faget Internasjonal Politikk i Norge, se Neumann & Leira i dette nummeret av IP). 3 UI ble etablert i 1938. Det danske instituttet ble etablert i 1927, men er nå nedlagt. NUPI | Internasjonal politikk | JUNI 07 «Sakkyndig og objektiv oplysning – og skrevet i en populær form» 261 I tillegg til fokuset på internasjonale spørsmål som egen viten- skapsgren hadde også både det nasjonale og internasjonale miljøet som arbeidet med fagfeltet, et annet anliggende: fredssaken. Både Steine (2005) og Neumann & Leira (her) viser hvordan kunnskap om mellomfolkelige forhold ble sett på som en vei til konfl iktløs- ning og fred. Typisk nok skulle 1937-konferansen til International Studies Conference behandle temaet «Peaceful Change», oversatt i IP nr. 1 (1937: 1) som «Fredelig løsning av visse internasjonale problemer».Forskning og fredsskapende politikk, eller i alle fall en politikk som var nyttig nårnår detdet gjaldtgjaldt å løseløse internasjonaleinternasjonale problemer,problemer, var to av grunnpilarene til det nye tidsskriftet. 4 Den tredje pilaren, som igjen hadde sammenheng med de to øvrige, var folkeopplysning. Da IP ble etablert, var det en følge av at komiteen raskt hadde «besluttet å utvide sin virksomhet» til også å gjelde formidling. Den viste til at det både i Amerika og i en rekke andre europeiske land ble utført et «stort anlagt oplysningsarbeid om utenrikspolitiske spørsmål» (IP nr. 1 1937: 3). Men i Norge, het det, «har det ikke vært organisert noe slikt arbeid», noe som var «så meget mer beklagelig som utenrikspolitiske problemer spiller en stadig større rolle i den offentlige diskusjon». Det er verdt å merke seg at det gikk en klar linje fra grunntan- kene bak institusjoner som Chatham House og frem til den norske komiteens arbeid med dette tidsskriftet 17 år senere. I beskrivelsen av formålet til Chatham House da det ble etablert i 1920, heter det at instituttet «exists to encourage and facilitate the scientifi c study of international questions and to provide and maintain means of information upon international affairs». Det første rendyrkede europeiske instituttet som skulle ta for seg internasjonal politikk, skulle altså ikke bare forske på, men også spre informasjon om feltet (King-Hall 1937, Fonn & Elvebakk 2003). Grunnen til at dette ble tiltakende viktig, var selvsagt at den kunnskapen som skulle hindre konfl ikt ikke måtte bli noe elitepro- sjekt eller noen rent akademisk øvelse – i demokratiets tidsalder var den lite verdt hvis ikke den opplyste allmennheten fi kk ta del i den. Det var videre antatt at småstater som Norge, som både var ubundne og hadde en viss interesse av å temme de større kreftene, kunne spille en spesielt viktig rolle i det internasjonale samfunnet. 4 Også i Christian Michelsens testamente som la grunnlaget for stiftelsen av CMI i 1930, var det understreket betydningen av «kulturelt og vitenskapelig arbeid for å fremelske toleranse mellom nasjoner og raser – religiøst, sosialt, økonomisk og politisk» (www. cmi.no). NUPI | Internasjonal politikk | JUNI 07 262 Birgitte Kjos Fonn I IP nr. 1 1937 fi nner man det som kan ses som en formålsparagraf eller et program for tidsskriftet: Alle er klare over hvor nødvendig det er at det nettop på dette område blir gitt sakkyndig og objektiv oplysning. De nordiske land, som stod utenfor verdenskrigen, har ingen imperialistiske særinteresser. Det skulde derfor være mulig å skape en oplyst og uavhengig opinion i disse land (IP nr 1 1937 : 3) I troen på småstatene lå også troen på at opplysningsarbeid kanskje kunne være særlig fruktbart der. Tett opptil aktuelle begivenheter Det nye tidsskriftet skulle komme med seks hefter årlig. Redak- sjonsutvalget besto av Lange, som var formann, Castberg, Jahn og Worm-Müller, og Arne Ording fi kk altså posisjonen som første redaktør. De første utgivelsene var ensakshefter, på ett til halvannet fl ak (ett fl ak er 16 sider), og med dobbeltspaltede sider. I det aller første nummeret av IP var hovedartikkelen skrevet av sosiologen Arvid Brodersen, som ble en viktig formidler mellom samfunnsvi- tenskapelige miljøer i Europa og USA, og handlet om et tema som bare er blitt mer sentralt siden 1937: Amerika i verdenspolitikken. Nummer to ble skrevet av redaktøren selv og tok betimelig nok for seg borgerkrigen i Spania, som raste fra 1936 til 1939 og som også engasjerte mange