Tindvedkrattene På Ørin I Verdal, Nord-Trøndelag

Tindvedkrattene på Ørin i Verdal, Nord-Trøndelag

Eli Fremstad Arninn Skogen

NORSK INSTITUIT FOR NATURFORSI(NNG Tindvedkrattenepå ørin i Verdal, Nord-Trøndelag

Eli Fremstad Arnfinn Skogen

NORSKNSTITUTTFORNATURFORSI(NNG nina utredning 020

NINAs publikasjoner Fremstad, E. & Skogen, A. 1991. Tindvedkrattene på Ørin i Verdal, Nord-Trøndelag. NINA utgir seks ulike faste publikasjoner: NINA Utredning 20: 1-25.

NINA Forskningsrapport ISSN0802-3107 Her publiseres resultater av NINAs eget forskningsarbeid, i den ISBN82-426-0111-9 hensikt å spre forskningsresultater fra institusjonen til et større publikum. Forskningsrapporter utgis som et alternativ til inter- Klassifisering av publikasjonen nasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgrup- Norsk: Vegetasjonsøkologi og naturtypekartlegging. pe mm. gjør dette nødvendig. Arealforvaltning (natur- og kulturlandskap) Engelsk: Vegetation ecology and inventory of vegetation types. NINA Utredning Land use management (natural and cultural landscapes) Serien omfatter problemoversikter, kartlegging av kunnskaps- nivået innen et emne, litteraturstudier, sammenstilling av Copyright (C) NINA andres materiale og annet som ikke primært er et resultat av Norsk institutt for naturforskning NINAs egen forskningsaktivitet. Utredningen kan siteres med kildeangivelse

NINA Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA gir til opp- dragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. Opplaget er begrenset.

NINA Notat Serien inneholder symposie-referater, korte faglige redegjørel- ser, statusrapporter, prosjektskisser o.l. i hovedsak rettet mot NINAs egne ansatte eller kolleger og institusjoner som arbeider med tilsvarende emner. Opplaget er begrenset.

NINA Temahefter Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov for å Redaksjon: _informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgrup- Svein Myrberget, pen er "allmenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruk- Eli Fremstad et, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftslivs- kretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med Design og layout: mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publi kasjoner. Eva M. Schjetne Kari Sivertsen NINA Fakta-ark Tegnekontoret NINA Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINAs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, til- Trykk: Bjærum Trykkeri AS gjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikereog interesserte en- Opplag: 200 keltpersoner). Trykt på 100 % resirkulert Fortuna! I ,tillegg publiserer NINA-ansatte sine forskningsresultater i in- ternasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfag- Kontaktadresse: lige tidsskrifter og aviser. NINA Tungasletta 2 Seniorforsker Svein Myrberget er redaktør for NINA Forsk- 7004 Trondheim ningsrapport og NINA Utredning. Tlf. (07) 58 05 00

2 nina utredning020 Referat Abstract

Fremstad, E. & Skogen, A. 1991. Tindvedkrattene på Ørin i Fremstad,E. & Skogen,A. 1991. The seabuckthorn (Hippopha Verdal, NOrd-Trøndelag.-NINAUtredning 20: 1-25. rhamnoides)thickets at Ørin, Verdal, Central Norway. - NINAUt- redning 20: 1-25. På bakgrunn av tindvedens (H!ppophaë rhamnoides) biologi (bygning/vekst,spredning, alder, rolle som pionerart, utbredelse Viewed against the background of the biology of the seabuck- og voksestedstyperi Norge) gis anbefalinger om skjøtselstiltak thorn (morphology/growth, regenerativestrategies,age structu- for planlagt naturreservatpå Ørin i Verdal, Nord-Trøndelag.De re, •role as a pioneer species, distribution and habitats in viktigste tiltakene er fjerning av konkurrerende trær og busker, Norway), recommendationsare made for the managementof a rydding av skaddekratt, fjerning av høyt feltsjikt og regelmessig proposed nature reserveat Ørin in the principality of Verdal, slått av tørre enger, oppbryting av kompakt jordsmonn, samt Central Norway. The management should comprise removal of planeringav stederder løsmassererfjernet. competing trees, shrubsand damaged thickets, and of the taH- herb layer, regular mowing of dry meadow areas, harrowing of Emneord:Tindved(Hippophaërhamnoides)- biologi - skjøtsel. compactedsoil, and levellingof gravel pits.

Eli Fremstad,Norsk institutt for naturforskning, Tungasletta 2, Key words: Sea buckthorn (Hippophaë rhamnoides) - biology - 7004 Trondheim. management. Arnfinn Skogen, Universiteteti Bergen,Botaniskinstitutt, Ak,gt. 41, 5007 Bergen. Eli Fremstad, Norwegian Institute for Nature Research,Tunga- sletta 2, N-7004 Trondheim. Arnfinn Skogen, Universityof Bergen, BotanicalInstitute, 41, N-5007 Bergen. nina utredning020 Forord Innhold.

Utredningener gjort etter en henvendelsefra naturverninspektør side JoarA. Gjerstad,Fylkesmanneni Nord-Trøndelag,i august 1988 Referat 3 til Eli Fremstad,NINA. Formålet med utredningen er å gi en til- Abstract 3 standsbeskrivelsefor tindvedkrattene på Ørin i Verdal kommune Forord 4 som grunnlag for skjøtselav området. Skjøtselenmå baserespå det vi vet om tindvedens (Hippophaé rhamnoides) biologi: byg- 1 Innledning 5 ning, vekst, voksestedskravosv. Fremstad tok derfor kontakt med professor Arnfinn Skogen, Universitetet i Bergen, som er 2 Trekk avtindvedensbiologi og utbredelse 5 den i Norge som har arbeidet mest med arten. Fremstadhar 2.1 Bygningog vekst 5 befart området i 1987 og 1989. Skogenhar hatt to korte besøk 2.2 Utbredelse 9 i 1987 og 1988. Utredningen er skreveti fellesskap.Delerav ut- 2.3 Voksesteder 11 redningener i en vissgrad basertpå Skogen(1972). 3 Tindvedkrattenepå Ørin 14 NaturvernkonsulentEldar Ryan,Fylkesmanneni Nord-Trøndelag 3.1 Hovedtrekki utforming og artssammensetning 14 har gitt opplysningerom reguleringsplanerog inngrep på Ørin. 3.2 Vestrekratt (Ørin nord) 16 Til illustrasjoner har vi fått hjelp av Siri Kaland, Universitetet i 3.3 Østrekratt 16 Bergen,Botaniskinstitutt og Grafisk kontor, NINA.Otto Frengen 3.4 Planstatusog skjøtselstiltak 17 hjalp ossvelvilligstmed å fotografere Ørin fra fly i oktober 1988. Alle takkesfor hjelpen. 4 Behovfor å bevarelevedyktigetindvedforekomster 22 4.1 Tindvedsom nytteplante 22 Utredningener i alt vesentlig utarbeidet på fritid, og har således 4.2 Fremtidigforskning og overvåking 22 ikke påført forvaltningen utgifter, men Fylkesmanneni Nord- Trøndelaghar bekostet trykkingen. 5 Sammendrag , 23

6 Summary 24 Trondheimog Bergen juli 1990 7 Litteratur 25

EliFremstad Arnfinn Skogen

4 nina utredning 020 1 Innledning 2 Trekk av tindvedens bio-

Trøndelagog Nordland er hovedutbredelsesområdetfor tindved logi og utbredelse i Norge. Dissefylkenehar følgelig forvaltningsansvarfor arten. Vi har imidlertid ikke full oversikt over alle lokaliteter, i hvor store Tindved (Hippophaë rhamnoides) er eneste art i Norge innen mengder tindved forekommer, i hvilken tilstand forekomstene sølvbladfamilien (Elaeagnaceae).Slekten består av 2-3 arter er, eller i hvilken grad arten er truet. Sammenmed skjøtselsfor- (Rousi1971, Heywood 1978)som er utbredt i Europaog Asia. slagenefor Ørin skisserervi derfor et opplegg for videre tindved- undersøkelser.Vi mener en slik undersøkelseer nødvendig som basisfor en forsvarlig forvaltning; den vil kunne føye seg inn i 2.1 Bygning, vekst og spredning NINAsarbeid innen bevaringsøkologimed økologisk karakterise- ring av sjeldnearter, bl.a. for å kunne gi sårbarhetsvurderinger Tindveder en tornet, sterkt grenet busk med smale,spredtstilte, (NINA 1990). Primært tenkes dette arbeidet utført med eksiste- litt læraktige blad som er besatt med sølvaktigeskjoldhår(skjell- rende datasett, men i mange tilfeller vil dissemåtte bli supplert formete hår) (sefigur 1I-J). Planteneer fertile i 5-årsalderen.De med nyefeltdata. er normalt enkjønnete, dvs,at hann- og hunnblomsterforekom- mer på atskilte busker (Servettaz1909). Det finnes imidlertid in- Kartet over tindvedens utbredelsei Norge (figur 7) er basert på divider med både hann- og hunnblomster, og en kan også støte eldre data (Skaanes1946, Skogen 1972) supplert med opplys- på tokjønnete blomster. Blomstene er ganske uanselige(figur ninger fra Elvenet al. (1988a og b), samt egne upublisertedata 1D-E), helt uten kronblad, og bestøvesved hjelp av vind. Blom- og nytt materialei norskeherbarier. stringen skjer rundt Trondheimsfjorden i mai, like før bladene foldes ut. Fra blomsten utviklesen stenfrukt med oransjefrukt- kjøtt. Frukteneer meget rike på vitamin C, og kan bli hengende på busken utover vinteren. De spisesav fugl som dermed bidrar til spredningav arten. Fruktkjøttet inneholder ogsåvitamin A, B, E og K, samt tindvedolje og "bioaktive" forbindelser (Salo 1989). Bådei Mellom-Europaog Asia høstesfruktene i betydelig grad (Darmer 1952, Skogen 1982). I flere Østersjølandblir arten utnyttet kommersielt.

Forgrening og vekstform. Tindved.er normalt en tettgrenet busk. Svært karakteristiskfor arten er de skarpe tornene. Når veksten stanser opp om høsten, omdannes vekstpunktet på enden av en gren til en torn (sefigur 1-2). Denytterste delen av skuddet danneraltså ikke nye skudd nesteår; slikedannesfra si- deknopper nedenfor tornen. Ett av sideskuddeneutviklesvanlig- vis sterkereenn de andre og blir mer opprett. Forgreningsmåten gir et noksåkroket grenverk(figur 2-3).

Frittstående busker har en hvelvet fasong og en tett, bladrik overflate, som imidlertid bare danner en forholdsvis tynn "kappe" om det krokete og tornete, bladløsegrensystemetin- nenfor (figur 3) - dannet ved at sideskuddenesom sitter nær basisav fjorårsskuddeter kortere enn de lengeroppe; basisskud- dene dør etter hvert og faller av. Dette fører til at bladverk og blomster fortrinnsvis forekommer på de ytterste delene av de yngste skuddgenerasjonene.Eldrekratt har derfor frukter nesten bare i toppen. De eldre delene av grenverket er bladløse,men grener, selv slike som er døde, blir sittende på lenge og danner et tornet nettverk.

5 nina utredning020

Figur Figur2 Tindved-grenmed karakteristiskelange, smale blad, grentorner Grenverkav tindved i våraspekt,med mange knopper og torner. og bærlignendestenfrukter. A og B viserdetaljer av blomstrende Foto A. Skogen. - Branchesof sea buckthorn, with nurnerous grenavsnittog torn av henholdsvishann- og hunnpIante, D og E buds and spines.PhotoA. Skogen. viserselve blomstene. F-H visergjennomskåret frukt og "sten", mens I og J viser bladoverfiater med de karakteristiske skjoldhårenesom finnespå alle unge plantedeIer,men isærdek- Spredning. Tindved spres på to måter, ved frukter/frø og ved ker bladundersidenmed et sølvglinsendebeIegg. Fra Ross-Craig rotutløpere. (1969).- Twig of seabuckthorn with characteristicallylong, nar- row leavesand berry-like drupes. A and B show details of flow- Påvoksne hunnbusker produseresdet normalt rikelig med fruk- ering twigs and thorn of male and female plants respectively,D ter. Fruktenespisessom nevnt av fugl og passerertarmen uten å and E show the flowers. F-H show a cut through fruit, I and ta skade (Darmer 1948, Pearson & Rogers 1962, Vuoristo & show leaf surfaceswith the characteristicshield hairs which are Rousi1976, Salo 1989); tvert om bidrar sannsynligvisbehandlin- found on all young parts of the plant but which especiallygive gen frukten får i fugletarmen til å øke spireevnen.Det antas at the underside of the leaves a silvery cover. From Ross-Craig det høye innholdet av ascorbinsyre (vitamin C) i fruktkjøttet (1969). hemmer spiringen. Forsøkmed fjerning av fruktkjøttet før såing har gitt høye spireprosenter sammenlignet med intakte frukter og frukter som har ligget i tindvedsaft (Skogen1972).

6 nina utredning020

Småtindvedbestandersom ligger isolert fra større forekomster Pårotutløperne dannesknopper, og noen av disseutvikler skudd er vanligvis resultat av fuglespredning. Vuoristo & Rousi(1976) som skyteropp mot jordoverflaten, gjerne i knipper (figur 4), et- påviserogsåat tindved,ofte opptrer på nyevoksestedersammeri tersomskuddenekangrenesegnedeijorden. Envisstildekningav med rogn, et tre som også spres meget effektivt med fugl. En unge skuddmed mineralmaterialestimulererbådelengdevekstog rekke nyetableringer av tindved i Trøndelag ved elver der den forgrening. Dennespredningsmåtenfører til at eldre kratt får en manglet tidlig på 1960-tallet, f.eks. nederst i Nidelva og ved karakteristiskforyngelsesbordut mot åpenmark(figur 13B). Skaugasutløp ved Uddu i Rissa,viser at fuglespredningen kan være effektiv over relativt lange avstander.At den også dukket Tindveder en meget lyskrevendeart, og særlig ungskuddenefor- opp i de store, nye veiskjæringeneved E 6 sør for Trondheim, drer høye lysintensiteterfor å vokse. Darmer (1948) angir at de kan skyldesat det ble brukt sandfra Gaulosentil å stabiliserede krever merenn 3000 lux. Ifølge Pearson& Rogers(1962) krever skliendeleirmassene.(Avnoe uforklarlig og neppe helt fornuftig tindveden for å voksegodt ca 1700 lux, dvs,omtrent fire ganger "prinsipp" ble den fjernet, så utskliingen kunne fortsette! I mer enn bjørk (Betula),som ogsåer en lyskrevendepionerplante. Mellom-Europa brukes den mye til nettopp å stabilisere slike Vekstenavkimplanterreduseresalleredenår lysmengdenerunder skjæringer.) 70 % avfullt dagslys,ogselvspirinen kreverbra lys.Detteførertil at nyetablering bare kan skje på åpen-mark, og at spredningog Understabileforhold p voksestedet,f.eks. i kratt som står i mer foryngelseavkratt helstskjerfra kanteneavetablertekratt ellerin- og mindre sluttet vegetasjon,ser spredningved frø ut til å være dividerog utovermot sidene,forutsatt at arealeneutenfor ikkehar av underordnet betydning. for tett vegetasjon.Selvei tett, høyvoksteng synesi denne sammenheng tilstrekkelig for å hindre effektiv ekspansjon(Palmgren Nårtindved først er etablert på et sted, er formering ved rotutlø- 1912, Darmer1948,egneobservasjoner).Forholdog påvirkninger pere langt den viktigste spredningsmåten.Rotutløperne vokser somhindrerenfrodig vegetasjonskaperderfor ofte muligheterfor utover fra "mor-individet", et stykke under jordoverflaten (figur tindvedinvasjoni områder der arten finnes i nærheten.Iytre Trøn- 4). Dybdener trolig avhengigav substrattypen.Rotutløpernekan delag er det såledesofte iakttatt at tindved slår opp i mark som nå anselige lengder. I Leinøranaturreservati Sør-Trøndelaghar beites såpassat gressmattener lav, mens tilstøtende Mark som Skogen(1972) målt lengder på 70 m, og Warming (1909) kon- ligger brakk og derfor har et høyt og frodig feltsjikt av store gress statererfra "klittene" i Danmarkat "de ere vist egentlig uendeli- og urter som mjødurt (Filipendulaulmaria),sløke(Angelicasylves- ge" . Det rapporteresat utløperne kan vokse opptil 3/4 m pr. år tris) og vendelrot (Valerianasambucifolia)blir uten tindved. Her (Pearson& Rogers1962). kommer istedet rogn (Sorbusaucuparia), ørevier (Salixaurita), svartvier(S.nigricans)ogselje(S.caprea).

Figur3 Løvetdanner en tynn "kappe" ytterst det krokete grenverket. Foto: E. Fremstad. - The leaves form a thin cover on the crooked branch system. Photo E.Fremstad.

7 nina utredning020

/1 f

Figur 4 Formering med rotutløpere. A: skisse fra Warming (1909), 8: rotutløpere som skyter opp i grov grus. Foto A. Skogen. - Vegetative reproduction by means of root suckers.A: Sketch from Warming (1909). 8: Shoots emerging in coarsegravel. PhotoA. Skogen.

8 nina utredning020

NitrogenfOrsyning. På samme måte som hos erteplantene, hverandre er av samme alder, med de eldste innerst i krattet. ore-artene(Alnusspp.)og pors (Myricagale) dannesdet i symbi- Dissevil derfor nå degenerasjonsfasenførst. Degenerasjonener ose med en mikroorganisme nitrogenbindende knoller på tind- trolig i hovedsaket aldringsfenomen, som bl.a. gir seg utslag i vedrøttene (sef.eks. Bond et al. 1956, Stewart & Pearson1967), råtedannelsei rothalsen.Dette gjør trærne mer sårbarefor vind, se figur 5. Dette gjør tindveden selvforsyntmed nitrogen. Den som sannsynligvisoftest er den direkte årsaktil sammenbruddet blir derfor i stand til å vokse i nitrogenfri jord, noe som er viktig på flat mark. Selvom arten vokser i tette kratt, er de eldste og for en pionerart (se nedenfor). Både gjennom nedbrytning av største individene mest eksponert for vind. Når individeneførst løvetog direkte ved diffusjon fra rotknollene bygger den opp ni- er alderdomssvekket,vil vindpressføre til at stammeneår for år trogenforrådet i jordsmonnet den vokser i, slik at nitrogenkre- blir skjevereog tilslutt knekkerav i rothalsenslik at individet dør. vendearter kan trives der (jf. Skogen 1972). Dette var et forhold som var kjent i Trøndelag allerede på 1700-tallet. Schøning Tindved som pionerart. En rekke egenskaperved tindved og (1910: 315) skriver at "... Tind-Ved som med sine Blade dens miljøkrav gjør arten til en pionerart, dvs, en art som helst meget feder Jorden." For tindveden selv er dette ingen fordel, eller bare opptrer i pionerfasen(i tidlige faser)av vegetasjonsut- fordi den derved også bereder grunnen for andre, høyere og viklingen på et sted. mer skyggetålendetrær - og dervedsin egen undergang. Dener lyskrevende.UngskuddskyggeSut av tett og høyt felt- Størrelse og alder. Vanlig høyde for velutviklet, eldre tindved sjikt; eldre individer skyggesut nårvoksestedetinvaderesav er 4-5 m. Slikehøyderog opptil 6-7 m er rapportert fra en rekke trær. steder i Eurasia.På Leinørai Gaulosener arten målt til hele 10- Arten er relativt kortlivet. 11 m (Skogen 1972). Her viste årringtellinger at tindved under Pågrunn av nitrogenfikserendeknoller på røttene kan tindved gunstige omstendigheter iallfall kan bli oppimot 80 år. Stamme- etableresegpå humusfattig (og nitrogenfattig) substratsom diametre på 25-30 cm er målt både her og andre steder. fersk flyvesand,elvesedimenter,landhevingskyster,forvitrings- jord i rasmarko.l. Tindved har en tendens til å degenerereog dø i en alder av 50- Vekstenstimulerespå steder med ustabilt substrat.Slikesteder 70 år. Pågrunn av spredningsmåtentilhører de fleste stammer i er f.eks. sandstrenderog -dyner, elvestrenderog rasmark; et kratt som regel samme individ (klon), og de som står nær stederder bevegelsei rotsjiktet fører til at mangeandre artr ikke trivesog vegetasjonenknapt får sjansetil å utvikle segtil et mer modent stadium.

2.2 Utbredelse

Tindved er en eurasiatisk art (figur 6). Den er ganske vanlig lapgs Østersjøkystenog kystenei Nordvest-Europa,forekommer i Alpene og andre fjellkjeder i Mellom- og Sør-Europaog finnes østover gjennom Vest- og Sentral-Asiatil sentrale deler av Kina og Baikal i Sovjetunionen.Populasjoneneinnen forskjellige om: råderawiker tildels såpassmyefra hverandreat de blir oppfattet som egne underarter. I Himalayaer det også vanlig å skille ut to andre arter i slekten; H. salicifolia og H. tibetana. Alle de norske populasjonene føres til underarten rhamnoides (Rousi 1971), som ellersopptrer langskysteneav Bottenviken,Østersjøen,Kat- tegat, Skagerrak,Nordsjøenog De britiske øyer. I sør.og sørvest er den isærvanlig i sanddyner,dels pga. planting. Ogsåmellom de nordiske populasjoneneer det en betydelig variasjon, bl.a. i kjemotaksonomiSksammenheng,og en vissøkotypedifferensie- Figur 5 ring syneså foreligge (Rousiet al. 1978). Dette kan delvishenge Nitrogenbindendeknoller på tindvedrøtter. FotoA. Skogen.- Ni- sammen med ulike opphav for de populasjonene som nådde trogen-fixing nodules on roots of sea buckthorn. Foto: A. Sko- Nordenetter istiden. gen.

nina utredning020

Tindvedensutbredelsei Norgeble kartlagt i slutten av 1930-årene nederstved Nidelvaog i utløpet av Skauga,finnes den vedalle de av Skaanes(1946) etter innhenting av opplysninger hos en lang store trønderske elvene. Men bare ved Gaula og Verdalselva rekkekontaktpersoner rundt om i landet. Hovedtrekkenei utbre- dannerden storekratt. delsesbildeterdet sammei dag, men en god del nyelokaliteter er blitt kjent, og vi har bedre kjennskaptil artensøkologi og forhol- I Nordlandvoksertindved spredt langskystenog påen del steder denepåflere av lokalitetene. inne i fjordene fra Velfjord til Steigen.Dessutenhar den flere inn- landslokaliteteri Hattfjelldal og Saltdal.Et par av havstrandlokali- TrøndelagsfylkeneogNordlander som nevnt artensdesiderteho- tetene er omtalt av Elvenet al. (1988b). vedutbredelsesområdei Norge(figur 7). Utenom dissefylkene er tindved barekjent fra Jotunheimen,Sør-TromsogSørlandskysten. Nordgrenseni Europaer på øya Rollai Troms.Lokalitetener be- skrevetav Benum(1940) og Skaanes(1946),seogså Fremstad& Forekomstenved Grimstad er nyetablert (Danielsen1977), trolig Normann(1982). etter spredningmed fugl fra sør. Noenfå stederer den også nylig etablert ved spredning fra plantinger, f.eks. Hvaleri Østfold (Da- Forekomstenei Jotunheimen, Høyrokampeni Lom (Lid 1942)og nielsen 1977) og Lista,der den er plantet for å binde flyvesand. Rauddaleni Skjåk (Skogen 1977) er de eneste sikkert naturlige Sliker den ogsåbrukt i Nordsjølandene,sef.eks.Warming (1909) innlandsforekomstenei Sør-Norge.Arten har dog somnevnt flere og Ranwell(1972). tilsvarendeforekomster i indre dalstrøk i Nordland, sefigur 7 og f.eks. Nordhagen(1921)og Skaanes(1946).Ogsåi ytre Trøndelag I Trøndelagfinnes tindved spredt rundt Trondheimsfjorden,med hartindved mangeforekomster langt fra strender. de aller fleste og største lokalitetene på sørsiden av fjorden mellom Orkla og Steinkjer, rundt munningen av Trondheimsfjor- Selvom artens hovedutbredelsei Norden har nær tilknytning til den og nordover langs kysten av Fosenhalvøya.Dener sjelden i kysten,går det av det forannevnte frem at det ikke er berettiget nordre Fosenog Flatanger,men finnes flere steder i Namdalen, å oppfatte den som en havstrandplante,slik især Rousi(1971), ogsået godt stykkeoppover Namsen.Etterat den relativt nylig er Rousiet al. (1978) og Salo (1989) gjør. Denneantakelsenstem- påvisti Orklamunningen(Fremstad1981)og i det sisteer etablert mer da heller ikke med artens historie i Norden, ettersom den

1310

Figur 6 .."Hiepo haiiirhamnoidee . la - TindvedenS utbredelse i Eurasia. Fra o Cultiyated (raore, topal $ .r‘;= Hult&) & Fries(1986). - Thedistribution H. ) of sea buckthorn in Eurasia.From Hul-

xirP, \ tn & Fries(1986). nina utredning 020

etter istiden syneså ha fulgt nær etter isen over storparten av Skandinavia(sef.eks. Hafsten 1966). De norske innlandslokalite- tene er også alment ansett som relikter fra den tid arten "van- dret" over deåpne markenesom isensmeltetbort fra. BådePalm- gren (1912) og Darmer(1948, 1952) og Vuoristo & Rousi(1976) m.fl. påpekerda også at tindveden ved østersjøenikke tåler salt vann ellerjord. ITrøndelagsynesden dog være mindrefølsomfor salt (Skogen1972),og "vår rase" utgjør trolig en egen økotype i denne henseende(Vuoristo & Rousi 1976). Årsaken til at den i Trøndelagfortrinnsvisfinnes på havstrendersynesderfor i hovedsak å være at den her unngår konkurranse fra skogstrær som skyggerden ut påandresteder.

Deeldste påvisteforekomstene i Norge (Sør-Vestlandet)erdatert nær 14 000 år før nåtid (Paus1988);altsåfleretusenår før hoved- tilbaketrekningen for den store innlandsisen.Kildenetil denne in- vasjonen har etter alt å dømme ligget sørvestfor Norge, mest trolig de dengangtørrlagte deler av Nordsjøen(Doggerland).Det er klart at denne lyskrevendeplanten som er selvforsyntmed nitrogen fant seggodt tilrette i den relativt mineralrikemorenegru- sen. Ettersomdet opptrådte en god del arter somvi i dag forbin- der med varme, tørre voksesteder(bLa. stepper) i den samme grusenpåsammetid, er det rimeligå anta at temperaturenvarak- septabelfor tindvedogså.

Nårtindved overlevdei Trøndelag,skyldesdet delvisden betydeli- ge landhevingensomfant sted heretter at istrykket lettet. Kombi- nert med de langgrunne fjordene, som langsomt ble til strender og fast land med gode løsmasser,gadette nyevoksestederå bre seg utover ogsåI den tiden da skogene inntok all stabilisertog ikke-saltmark i det trønderskelavlandet.Da landhevingenavtok, var bondenog hansdyr på plassog holdt de strandnæreområde- ne fri for skog, slik at smalekratt av tindved kunne overlevelangs strendene. Påørene som stadig ble dannet av tilført materiale i munningeneav de store elvene,kunne den ogsåetableresegfør gråorog gran. Påden måtenvar tindved ogsåder sikretet fotfeste undersinstadigevandringvekkfra sineoverlegne,skyggeskapen- de konkurrenter.

2.3 Voksestedstyper

Av det ovenståendegår det frem at tindved i Norge opptrer i et bredt spekterav voksestedstyper(habitat).Somogså nevnt foran er tindved en meget lyskrevendeart. Det sier seg derfor selvat Figur7 arten er bundet til lysåpnevoksesteder. Dagensutbredelseav tindved i Norge. Komplettert etter Skogen (1972). De fleste "prikkene" gjelder bare små kratt eller enkelt- Tindved kan vokse i en rekke ulike jordtyper og stiller ikke spe- busker.- Thedistribution of seabuckthorn in Notway. FromSko- sielt store krav til jordens næringsinnhold. Den trives dog ikke i gen (1972),suppliedwith more recent findings. for sur humusjord, delsfordi nitrogenfikseringenda går dårlig.

11 nina utredning 020

Lett sandjord syneså by de beste forhold for rask spredningog 2 Forekomster utenom strender etablering av tette kratt. Men den er også i stand til å spre seg inn i og ta i besittelsebåde stiv og tung leirjord, skrinn humus- a - Knauser, berg og rasmarker. Kratteneer lave,oftest medet jord over berg og tørre rasmarkermed betydelig jordbevegelse. visst innslag av "skogsarter" i undervegetasjonen.Slikekratt vil Den klarer seg ikke på så forsumpet mark at det ikke kommer medtiden gjerneovervoksesellerskyggesut avstørreskogstrær. luft til røttene, igjen delvis pga. nitrogenøkonomien. Dermeder den utelukket fra torvmyrer. Den tåler derimot å bli oversvømti b - Enger og gressmyrer, som oftest holdt fri for skoggjennom korteretid og vokserflere steder i brakke strandengersom regel- beite. Også tindveden ryddes fra tid til annen, slik at de fleste messigsettesunder vann (figur 8), jf. Skogen(1972). kratteneer lave,småog med lite utviklet undervegetasjon.

En del av fjellforekomstene viser at den også er i stand til å - Smaleborder langs eutrofe tjern omgitt avdyrket markeller motstå/tåle både snøskredog vekten fra sigende snø, i alle fall annen lawokst vegetasjon(jf. 1b).Tindvedutskyggesderskogfår som lav, ung busk. Veden er da både seig og hard, med en utviklesfritt inntil tjernet. glatt, seigbark på unge greiner og kvister. d - Leirfallog andre større utrasninger der det blottleggesfersk ITrøndelagfinnes tindved hovedsakligi følgendevoksesteder: mineraljordog gammelvegetasjonødelegges.Detteskjeddebl.a. etter Verdalsraset(Hjelle1937).Krattenefår oftest en kort levetid, 1 Havstrand idet høyereskogovertarsåsnart markener blitt stabilisert. a - De største forekomstene er på ører i munningene av de 3 Menneskeskapte voksesteder storeelveneog bestårofte av svært høyvokste,frodige krattsko- ger. Nitrogenkrevendearter er ofte viktige i feltsjiktet. Oppover i a - Åpne grøftekanter, langs steingjerder o.l. Smaleborder elveneavløsestindvedkrattet gjerne av gråorskog. uten egen vegetasjonskarakter,men med tendens til å spre seg inn i tilgrensendejordbruksmark. b - Mindre bestander eller smale border på godt drenerte strender, ofte i eller like over rullesteinsvollerinn mot dyrket b - Veikanter, anleggssteder o.l. Oftest kortvarigeforekomster mark, lynghei eller andre beitemarker. Krattene er ofte artsrike, med småtindved. men vegetasjonener lite karakteristisk,dvs, uten særskiltekjen- nemerker.I dag er det ofte oppslagav andre trær eller krattskog c - Stein brudd, grustak o.l. Hvisdisseblir forlatt, kandet dannes innenfor tindvedbestandene/-bordene. varigekratt medet visstnitrofilt pregi undervegetasjonen. c - Endel kratt finnes på grov, veldrenert mark like over eller i d Innsjøstrender som er blottlagt etter senking. Tindveden flomålet på forhøyninger eller i innerkanten av store stranden- spresofte ut fra kratt av typen 2c, men kan også etableresetter ger. Her er marken som oftest så salt at ingen større trær kan langspredningav frø. klare seg, slik at krattene ofte blir sværtstabile, men ikke særlig høyeeller frodige. e - Brakklagt åker eller svaktbrukt eng o.l. Slikekratt blir oftest fjernet mer eller mindre regelmessig. d - Skjellsandvaler og knauser nær strånden. Her er marken såtørr og lite salt at også andre trær kan overta, slik at tindved- f - Rike lyngheier som ikke lenger beites eller brennes regel- krattene blir utkonkurrert om vegetasjOnenfår utvikle seg fritt messig.Krattene her vil i de fleste tilfeller bli erstattet av høyere over lang tid. Tindvedkratteneer som regel lave. løvkratt eller skog. e - Sanddyner og mer og mindre stabile sandstrender. Tind- Flertallet av de forannevnte voksestedstypenefinnes oftest ved er ofte pioner i åpen sand, eller invadereråpen dyne- eller Fosenskystdistrikter,der tindved utgjør et høystdynamiskog livs- sandstrandvegetasjon.Kratteneer gjerne nokså lave, men tette kraftig innslagi landskapet.Den har bl.a.vært en betydeligplage og har en artsrik og karakteristiskvegetasjon. for bønder ved at den har invadert store beitemarker fra små kratt. Dette skjerofte ved at utløpere gjennomveverstørreareal, f - Kanten av strandsumper med brakkvannspåvirkning.Dårlig mensdyrene beiter bort det aller mesteav skuddeneetter hvert. drenering og salt miljø hindrer andre trær. God næringstilgang Hvisbruken så redusereslitt, kan tindveden "plutselig" danneet fører til sværtfrodige, ofte ganskehøyekratt. tett, lavt busksjiktover storedeleravenga. Det finneset eksempel

12 nina utredning020 på en godt opparbeidet idrettsplass som ble forandret til et "tin- slik at høyvokst skog gror over eller rundt tindvedkrattene som dvedkratt" i løpet av en sesong da fotballaget "ikke kom i gang ". derved blir skygget ut. I en del tilfeller er de også ødelagt av gran- planting. Arten er derfor i det store og hele på vikende front over Med den oppdyrking og intensivering som har skjedd innen jord- hele landsdelen, om man ser utviklingen i et relativt kort fremtids- bruket i de siste tiårene, er menneskeskapte og halvt naturlige perspektiv. voksesteder redusert sterkt. Samtidig er utmarksbruken redusert,

Figur 8 Tindvedpå brakkvannspåvirketstrand- eng under flo. Foto A. Skogen. - Sub- merged sea buckthorn on brackish marsh.PhotoA. Skogen.

nina utredning020

3 Tindvedkrattene på Ørin av at de eldre deleneav bestandeneer "modne", men ennå ikke har nådd degenereringsfasen.'Dettestemmer med en slik alder, De av tindvedkrattene på Ørin i Verdal som er aktuelle for vern, dvs. ca 50 år. Også undervegetasjonensamsvarergodt med at ligger på begge sider av E 6 rett sør for brua over Verdalselvas dette er veletablerteførstegenerasjonskratt.Resteravtidligereve- munning (M711, 1722 IV Stiklestad, UTM PR2177, økonomisk getasjon på begge siderav E6 indikererat området tidligere har

kart CT 135-5-2), se figur 9- 10. Krattene ligger klemt mellom vært beitemark. Det er nærliggende å anta at tindvedkrattene Verdalselva,bebyggelse,plantet barskog, strandeng og industri- harvokst frem etter at beitet opphørte, trolig i 1940-årene. område (figur 10). Hovedkrattene finnes innen et kileformet arealsom strekkerseg i nord-sørlig retning. Fradissebestandene Tindvedkrattenes rolle i vegetasjonsdynamikkeni distriktet de- går en smalbord med tindved langsbrinken innenfor strandenga monstreresogsåved skjebnentil krattene på Grønøra-Storøra(se sørovermot industriområdet til Aker Verdal og Verdal havneom- figur 11) der tindved fremdeles finnes, men etter hvert er blitt råde. En rekke busker finnes på grusen innen 'industri-/ omgitt av løvskog som holder på å utvikle seg til gråor- havneområdet.Sørfor dette er tindved vanlig og bestandsdan- heggeskog (Fremstad& Bevanger 1988). I dette området har nende på strandengeneog ørene nord for Rinnelvaog Valbek- tindveden ikke ekspansjonsmuligheter,og på lengre sikt vil den ken, dvs, i det området som delvis er beslaglagtav småflyplass. forsvinneherfra. Delerav de eldre krattene er sterkt skadd av motorferdsel (trolig militære kjøretøyer), men i flyplass- og strandengområdet som Hovedkrattenepå Ørin er delt i to av E 6, som er bygd opp flere helhet viser arten en karakteristisk dynamikk. Her finnes både meter over terrenget omkring. De to delene behandlesher sepa- eldre,veletablerte kratt og mange nyetableringer(småbestander rat; de har ulik statusi kommunensplaner,og de er ogsånoe for- og enkeltindivider),dels på strandeng, dels på sterkt ruderatpre- skjelligemht. til vegetasjonsutviklingog påvirkning. get mark med "ugrasvegetasjon". Her er arten helt klart under spredning,men i de østligstedelenefår den sterk konkurranseav Skader. Begge kratt-halvdelene er i løpet av de senesteårene bjørk,granog furu. blitt sterkt skaddav ytre påvirkning. Årsak og hendelsesforløper ikke blitt brakt på det rene, trassi at fylkets miljøvernmydigheter Tindvedvokserogså lenger/sørpå Rinnleiret;forekomsten her er har henvendt segtil Verdal kommune for å få klarlagt hva kratt- omtalt av Eklo(1980)og Kristiansen("1988b). ene er blitt utsatt for. Ødeleggelseneskyldes,iallfall delvis,brann, som har foregått i flere omganger i de siste årene. Det er blitt Tindvedvokste også i tette kratt på et par småøyer i Verdalselva hevdetat branneneer påsatt som ledd i kommunal brannøvelse, mellomriksvei757 og jernbanebrua(Fremstad& Bevanger1988). men er vel såtrolig antent av barn og ungdom. Det har værtspe- Øyene ble i 1989-90 utradert da det ble anlagt industriområde kulert i om bestandenekan ha blitt sprøytet,enten med saltvann langselvasøstside.Tindvedfinnes ellersspredt langselvebredden eller skummiddel.Branner utvilsomt involvert,ettersomen særlig iallfall til lyngen (PR2675), dvs. ca 8 km oppover i Verdalselva på nedre del av stammenefinner sotbelegg,og klær tilsotesnår (Fremstad&Bevanger1988). en går gjennom dissekrattene.

Tindvedkrattenepå Ørin er en av de aller størstetindvedforekom- Resultatetav påvirkningen er at meget store deler av krattene i stenei Trøndelagog er ett av de som er lettest tilgjengelig for all- løpet av vekstsesongen1988 har dødd eller er døende.Nedenfor mennheten.Det leggesmerketil selvav mangeav dem som raskt gis en tilstandsbeskrivelsefor krattene: krattenes utforming og farer gjennom området langs E 6; bl.a. er ødeleggelsenei kratt- artssammensetning,spredningsmuligheter/dynamikk,og graden ene (senedenfor) blitt kommentert overfor ossav eri rekke uav- avskade. hengige personer. Krattene representereren natur- og opplev- elsesressurssommå hegnesom og helstforbedres(sekap.4). 3.1 Hovedtrekk i utforming og Skaanes(1946)foretok en detaljert kartlegging av tindved i Trøn- artssarnmensetning delagog presenterteet kart (figur 11) overforekomstenemellom Nesetved Levangerog nordsiden av munningen til Verdalselva. KrattenepåØrin er ikke undersøkti detalj, men ble inventerti for- Her angis voksestederpå Rinnleiret, ved Graven, Feta, Kjæran, bindelsemed registreringerav flommarksvegetasjon(Fremstad& Grønøra-StorøraogTinnen (m.fl. oppover langselva),men ingen Bevanger1988).Deeldste, "modne" og sluttededeleravkrattene forekomst av tindved på Ørin. Ut i fra dette kartet skullekrattene påbeggesideravE6 bestårav4-5 m høyebusker;dedannertette ved E6være vokst frem etter 1940. Krattene er ikke undersøkt bestandersomer besværligeåtrenge inn i og arbeidei. Itillegg til med årringtelling, men høydeog fysiognomi gir nettopp inntrykk det stiveog tornete grenverkettil tindved, må en forsere "gardi-

14 nina utredning020 ner" av slyngsøtvier (Solanumdulcamara).Arten er uhyrevanlig i (Agrostisgigantea), hestehavre(Arrhenatherum elatius), bergrør- krattene.Histog herfinner en rødhyll (Sarnbucusracemosa). kvein (Calamagrostisepigelos),skogrørkvein(Calamagrostispur- purea), hundegras(Dactylisglomerata), sølvbunke(Deschampsia Somalltid iveletablertetindvedkratt utgjør nitrogenkrevendearter cespitosa),rødsvingel(Festucarubra),strandrør(Phalarisarundina- etbetydeliginnslagiundervegetasjonen.Feltsjiktetermangesteder cea), markrapp (Poatrivialis), myrrapp (Poapalustris) og hunde- høyt og velutviklet, noe som viserat det er relativt bra lystilgang kveke(Roegneriacanina).Viktige urter er sløke (Angelicasylves- under bladverket,Og det pregesav gras, særlig kveke (Elytrigia tris), hundekjeks(Anthriscussylvestris),burot (Arternislavulgaris), repens)(somer dominant),engkvein (Agrostiscapillaris),storkvein geitrams(Epilobiumangustifolium),mjødurt (Filipendulaulmaria),

Figur 9 Lokaliseringenavkrattene på Ørin, Verdal.ØK CT 135-5-2 Verdalsøra.- Thelocation of ørin, Verdal,CentralNorway.

15 nina utredning020 vrangdå (Galeopsisbifida), klengemaure(Galiumapårine), gåse- um), øyentrøst-art(Euphrasiasp.), tiriltunge (Lotuscorniculatus), mure (Potentilla anserina), engsyre (Rumex acetosa), vassarve gåsemure (Potentilla anserina), småengkall(Rhinanthusminor), (Stellaria media), stornesle (Urtica dioica) og fuglevikke (Vicia grasstjerneblom(Stellariagraminea),rød- og hvitkløver(Trifolium cracca). pratense, T. repens) m.fl. På engpartiene i sør har tindved ekspansjonsmuligheter. Vegetasjonenhar mange fellestrekk med eldre tindvedkratt på bra drenert mark i Fosen,jf. f.eks. Skaanes(1946) og "mellom- Tindved står også på vollen mot den tilgrensendestrandenga(til stadier" på Leinøra,men mangler det overdådig frodige preget venstrepå figur 10B).Erfaringerbådefra Leinøra(Skogen1972) som gir sluttstadieneder sin karakter avjungel (Skogen1972). og Ørland (Skogen 1965) og andre steder i Trøndelagtyder på at tindveden her vil kunne spre seg ut i de høyestliggendebrak- Utenomtindveden selver forekomsten av slyngsøtvieravbetyde- kvanns-flomsonene,dvs,i øvre geolittoral med saltsivengo.I., se lig plantegeografiskinteresse.Arten er her nær sin norske nord- Kristiansen(1988). Lengst sør i vestre kratt finnes det allerede grense,men finnes flere Stederved Verdalselva(Fremstad& Be- noen få busker ute i strandenga. Når tindved først er etablert i vanger 1988). Rødhyll kan være forvillet fra plantinger, men en strandeng, vil den påvirke strømhastighetog sedimentasjon arten er temmelig vanlig på åpne stederog også i en del skogs- og føre til en raskereoppbygning av strandnivået,og dermed gi typer i indre deler av Trondheimsfjorden. Både slyngsøtvierog sikring mot utrasing og erosjon ved bølger, flom og isgang. rødhyll er påfallende hyppige i tindvedkratt i Trøndelag. Dette Denneoppbygningprosessenkan påskyndesenda mer pga. for- henger trolig sammen med den gode nitrogenforsyningen som holdene skapt ved den lange moloen fra sør (figur 10A). Det er tindvedensørgerfor. derfor grunn til å regne med at tindveden vil kunne ekspandere til nye arealerog der danne varige kratt. Den blir selvdelaktig Denneutformingen av tindvedkratt utgjør et relativt langlivet og delsen hovedårsaktil denne suksesjonen. stabilt stadium i utviklingen fra pionerkratt på ulike typer åpen mark til et stadium der krattene invaderesav løvtrær og urter I dag er krattet mer og mindre avskåret fra å ekspanderepå som preger skogssamfunnpå nitrogenrik mark. På Ørin begyn- normal måte, dvs, med rotutløpere, ut i strandengaav en turvei, ner gråor (Alnusincana), bjørk (Betulapubescens),hegg (Prunus som.dels også har ført til raseringav den naturlige foryngelses- padus) og rogn (Sorbusaucuparia)å gjøre seg gjeldende. Enog borden til krattet. For at naturlig ekspansjonskal skje ut mot annen selje (Salixcaprea) forekommer også. Dessutenopptrer kanten av øra og mot strandenga, må denne barrieren brytes, både gran (Piceaabies) og furu (Pinussylvestris)i krattområdet, iallfall overvissestrekninger,se kap. 4 under skjøtselstiltak. fortrinnsvisi de åpneste delene der også tindved har muligheter Vestre kratt er preget av en rekke inngrep og påvirkninger:grus- for å ekspandere.Gran finnes også inne i krattene. Ett sted på .tekt, kjørespor, stier, slitasje som følge av ferdsel, bålresterog østsidenav E6finnes et lite løvtrebestandder tindved alleredeer kraftlinje, foruten skadensom er påført selvebuskene(sekap. 3, blitt pressetut. En har her kimen til et gråor-heggeskogbestand. skader). Gråor-heggeskoger med all sannsynlighet neste ledd i suksesjonen på ørene. En slik rekkefølge av skogssamfunner doku- mentert på Leinøra(Skogen 1972), og en finner den også i de 3.3 Østre kratt gamle krattene lenger innover langs Verdalselva(Fremstadsob- servasjoner). Østre kratt er i utgangspunktet mer variert enn vestre kratt. Krattene er mer fordelt på ulike aldersklasser.De er jevnt over Forøvriginngår tindvenden på Ørin også i strandengog engsam- yngre, men har også noen løvtreklynger som peker mot gråor- fmn, senedenfor. heggeskog. De er utviklet på et større spekter av substrat enn vestre kratt idet innslaget av strandeng er større. Imidlertid er østre kratt i atskillig dårligereforfatning enn vestre kratt. Enstor 3 2 Vestre kratt del av buskene er døde eller sterkt skadd (se kap. 3, skader). Området er sterkt påvirket av grustekt, spesielt i nord ut mot Det vestre krattet (se figur 108) er utviklet på grusmark. Det elva, der det også er etablert veier. En rekke kjørespor krysser består hovedsakligav eldre, tette bestander med undervegeta- terrenget. I nordøst er det bygd et lite hus (offentlig anlegg?). sjon som beskrevetovenfor>og i sørav åpnere,yngre bestander Området er også sterkereforsøplet enn krattene på vestsidenav og enkeltbusker i gammel eng. Engeneer relativt tørre og kalk- E6. fattige, dominert av engkvein (Agrostis capillaris), rødsvingel (Festucarubra), engrapp (Poapratensis),ryllik (Achilleamillefoli-

16 nina utredning 020

3 4 Planstatus og skjøtselstiltak Paragraf3. Friområdet (grønt offiråde på kartet) skal nyttes til sport og lek. Nødvendige byggverk og anlegg for dette, som Planstatus.Denvestre delen av krattene er regulert som friom- ikke er til hinder for områdets bruk som friområde kan oppføres råde ved "Reguleringsplanfor ørin nord, Verdal kommune", etter godkjenning i bygningsrådet.Påfriområdet kan det etable- vedtatt i Verdal kommunestyre18.3.1987. Kommunener grunn- res idrettsbane med tilhørende bygninger, parkeringsplasserOg eier. I vedtektenestår bl.a. følgende: andre nødvendigeanlegg, men først etter at detaljerte planerer

k~3~~4~~.*'

Figur 10 Arronderingen til tindvedkrattene på Ørin, Verdal. Krattene er klemt inne mellom Verdalselva,bebyggelse,plantet barskog, strandeng og molo/ industriområde.A: sett fra fjorden og østover, 8: sett nordover langs E 6. Foto 0. Frengen 1988. - The thickets at Ørin, Verdalare surrounded by the river Verdalselva,housing areas, coni- fer plantations, salt marshesand mole/ industrial area. A: Seenfrom the fjord towards the east.8: Seentowards the north along the E 6. Photo 0. Fren- gen.

17 nina utredning020 godkjent i bygningsrådet. Planeneskal utarbeidesi nært samar- på å opprettholde tindvedbestandeneinnen området, dels vise beid med vegmyndighetene. Den del av friområdet som er ulike aldersfaserog suksesjonstrinn.De forelåtte skjøtselstiltake- skravert (nord-østre del av planen) skal holdes fritt for bebyg- ne vil også gi området en mer parklignende utforming som vi gelse og skal behandles slik at områdets egenart oppretthol- tror er attraktiv i friluftslivssammenheng.Stisystemetsom aller- des." de finnes i området kan brukes til å markere skjøtselssoner.

Paragraf 10. Bevaring av eksisterendevegetasjon. Eksisterende Skjøtselsforsøkeneforeslås utført i samråd med NINA i de vegetasjon skal bevares i størt mulig utstrekning. Fjerning av første 5 årene, inntil man har kommet frem til et hensiktsmes- vegetasjonfra friområder skal godkjennesav bygningsrådet." sig skjøtselsmønster.Utviklingen bør følges ved analyseav faste prøveflater i områder som er ryddet for dødt kratt, der høyt Statussom friområde gir bare svak beskyttelsemot inngrep, og feltsjikt er fjernet, og i slått tørreng. Etter en 5-årig forsøksperi- i 1990 er den vestre delen under betegnelsen "Ørin" vurdert ode bør erfaringene nedfelle seg.i en skjøtselsplanfor Ørin. vernet i Nord-Trøndelagfylkes verneplan for flommarksvegetasjon. Det eventuelle verneområdet omfatter tindvedkrattene og Følgendetiltak foreslås: strandengområdet ut til moloNeg mot elvemunningen, for grenseforslagse figur 12. Fylketsverneplan gir Ørin status sorh - Andre trær og busker fjernes (rogn, bjørk, hegg, gråor, naturreservat for vern av tindvedkratt og saltsivstrandkjempe- • selje, einer, gran og furu). Derimot kan en foreløpig la iall- samfunn. Samlet areal er 490 da, derav utgjør vann 225 da, fall en del rynkerose(Rosarugosa) på vollen ut mot strand- strandområder og kratt tilsammen 265 da. Krattenes areal er enga stå, likeledesrødhyll. Spredte rogner kan eventuelt bli ikke beregnet. ståendeav hensyntil fuglelivet.

Østre kratt er så skadd og påvirket av inngrep at området - Ekspansjonmot vest, mot strandenga,sikresved at dekket til anses som uaktuelt i vernesammenheng. Det planlegges deri- turveien noen steder brytesopp (Iøsnes)slik at tindvedensro- mot regulert som friområde. tutløpere kan trenge igjennom i overflaten.

Tilsammendanner vestre tindvedkratt og strandeng en karak- - Mindre, spredte arealer innen de brente krattene bør ryddes teristisk enhet med stor referanseverdifor regionen. Kombinert for å gi rom for regenerering (gjenvekst, foryngelse). Ved med den tørre moen med blandingsskog av gran og furu ryddingen hugges en eller flere busker og biomassenfjernes sørøstfor tindvedkrattene har en her også et variert friluftsliv- fra området. Slik rydding bør fortrinnsvis skje der det finnes sområde.Det fungerer i dag som nærområde for boligområde- friske busker med regenereringsmuligheteri nærheten. Ryd- ne vest for Verdal sentrum. ding av døde trær er spesielt aktuelt i den nordligste delen av Ørin. Ørin skal inngå i "en kjede av restbestanderav flommarksvegetasjon". Verneverdientil Ørin ligger i at området er Forå få en tilfredsstillende regenerering(gjenvekst,foryngel- - representativtfor en naturtype som er karakteristiskfor se) av tindved i de ryddede partiene, er det også nødvendig Trøndelag,men sjelden på landsbasis å fjerne det tette, høye feltsjiktet som opptar mye plassbåde - ett av de størstetindvedkrattene i landsdelen over og under jorden og skaper så dårlige lysforhold ved - lett tilgjengelig for allmennheten bakken at nye tindvedskudd ikke kan vokse opp (se 2.1 om - anvendeligi undervisningssammenheng lyskrav).Dette kan delvis løsesved å svi bort feltsjiktrestene - egnet for kombinasjon natur- og friluftsornråde. tidlig på våren. Imidlertid risikerer man da å ødelegge leven- de tindvedskudd også. Det vil trolig være bedre å fjerne felt- Skjøtselstiltak på Ørin. De foreslåtte forskriftene til naturre- sjiktet mekanisk (ved manuell eller maskinell slått) på en slik servatet(punkt VIII) gir rom for gjennomføring av skjøtselstiltak måte at det øverstejordsjiktet (over tindvedrøttene) også blir som er i samsvarmed fredningsformålet. Det bør utarbeidesen løsnet. Dermed bedres spiremulighetene både for ungskudd skjøtselsplan som skal inneholde nærmere retningslinjer for fra gamle rotutløpere og for frø. Etter at regenerasjonener gjennomføring av skjøtselstiltakene.Nedenfor gis momenter til skikkelig i gang, må feltsjiktet igjen fjernes hvis det blir for en slik skjøtselsplan. tett og når over tindvedskuddene. Dette vil trolig bli nødven- dig 3-5 år etter første rydding. Ved denne ryddingen må en pen økende konkurransen med andre treslag gjør det åpenbart se til at de oppvoksendetindvedskuddeneikke skades. påkrevet med skjøtsel av området. Skjøtselenskal dels ta sikte

18 nina utredning 020

Etter slåtten må materialet samles sammen og fjernes. Maski- Bevaring av ytre rammer. Bevaringav området er også av- ner som eventuelt brukes i slåtten bør være lettest mulig for å hengigaven del forhold utenfor selvetindvedkrattforekomstene. unngå sammenpressingavjordoverflaten. - Molosystemet må ikke på noe vis utvides, og inngangen i - Tilsvarendefjerning av høyt feltsjikt bør foretas i utkanten av nord til strandenga, ut mot elva, må ikke tillates lukket på gamle kratt der det ikke er tegn til foryngelsesbord (figur noen måte. 13A). - Det må ikke leggesut massepå strandengavest for krattene. De lavvokste,tørre engene som eksistereri dag i den søndre Det siktesher til massepåfyllingermot elvemunningen i nord, delen børopprettholdesved at de slåshvertår. Det må utvises der det dannesen voll som delvishindrer fjord/elvevannetfra forsiktighet der man har foryngelsesbord fra krattene ut i å strømme inn i strandengområdet. Massensom alleredeer engene (figur 13B), slik at rotskudd og unge busker ikke lagt hit, gjør det mulig å kjøre ca 50 m langs nordsiden av skades.Materialet må samlesog fjernes.Slåttenvil bidra til at strandenga. Massenher bør høvles ned, helst fjernes slik at engenes"magre'' karakteropprettholdes slikat de ikke sålett overflaten blir liggende mer i samme nivå som strandenga, gir grobunn for mer næringskrevende(og i dette tilfellet uøn- som alleredeer betydeligforringet i forhold til de naturverdier skede)urter som mjødurt, åkertistelo.fl. den haddefor få år siden.

- Skjøtselenbør også omfatte planering av terrenget der masse - Motorferdsel og søppeltømming må ikke skje innenfor (øst er tatt ut på nordspissen. for) moloen.

Trones Svin ar Holme

Verdals VE - DALEN jartne s

Nceran Storsra Sluines re • 6ra Baglan

Borrytangen ,Nes

4%tsjordal

LEV:ANGER ynes

haden AncIssv

Aune

N ESET Russg4rden

3 5 Km.

5 kogn Figur 11 Tindvedforekomsterrundt Verdalselvarundt ca 1940. Utsnitt av.kart fra Skaanes(1946). - Thedistribution of seabuckthorn in the sur- roundings of the river Verdalselvaatapproximately 1940.Sectionof a map published by Skaanes(1946).

nina Wedning020

THdhelmsij.orden

25,1

Friområde

0,„ 17/ 17/3...••'

Q M >MA

Grunne vm

18/3 VM E6 i7/4 18/281 B

=A 5555

18/58

.MA .MAT /

\ 18/3 17/9 e 0 00 = A =A 0 =A

0 0 • 17/3 =A .MAT *MAT 80 30 .MAT 4.5 • • . ' = A :.MAT MAT 6° "P9

-,MAT

18/418 =

4•MAT ordoo 0 1 oo Grunne a' - 18/4 18/3 <> .MAT =A -,

5- --j '4.o 'R> »(''' D,1.0 _1[0°: t 6\' °,0,-"a\ : "-- ) - ---- ,----; ...„.., .,_ .....152 —• , .2 \ ...... , ...... p n,v;,'°3 o- \ -....„- 5rmlerii g ' (. 'DaDjtil9;:-..3.W -\ 18 /4 \\-.> .. . MAT '^'. '.18/44, "---a-dEr:.J.... \.

0 100 200 300 400 500 m

Figur 12 Grenserforeslått for Ørin naturresetvat(ØK CT 135-5-2).FraKristiansen(1988b). Området øst for E6 reguleressom friområde. - Borders for the proposed Ørin nature reserve.Thearea to the eastof E6is to be regulatedasa recreationsite.

20 nina utrecining020

Figur 13 A stagnerende kratt, B ekspanderende kratt. - A stagnant thickets, B expand- ing thickets.

21 nina utredning020

Behov for å bevare leve- - Røttenes nitrogenbindende knoller er svært proteinrike, og det antasat dissekan utnyttestil (produksjonav)fôr-protein. dyktige tindvedfore- komster 4.2 Fremtidig forskning og I heleutbredelsesområdetfor tindVeder det i dag en økendeinte- "overvåking" resseforarten, bådesomvitenskapeligstudieobjektog somnytte- plante.Detteøker behovetfor ogsåå bevarede relativtfå godt le- Bådefordi.tindved utgjør et biologisk svært interessantinnslagi vedyktigetindvedpopulasjonenei vårt land. Det medførerogsået vår flora, og fordi den er av potensielløkonomiskinteresse,børvi behov for å skaffe bedre oversikt over den totale forekomsten i økevår kunnskapom arten. I korte trekk kanfølgendeforsknings- landet, og en økt innsikt i artens økologi. Dette omfatter både og utredningstemaskisseres: artensautøkologi og dens rolle i jord- og vegetasjonsdynamikki storog Iiten skala. - Detaljert kartlegging av artens utbredelsei Norge, med spesiell vekt påstørreforekomsterder tindved spillerenvesentligrollei landskapet. 4.1 Tindved som nytteplante - Studier av vegetasjonsdynamikken i områder der tindved Når tindved har fått økt betydning i det siste, skyldesdet ikke inngår. Det bør her legges spesiellvekt på forekomster der minstat den ansessomen nytteplante somsærlighar sitt potensi- tindved opptrer i flere utviklings-og suksesjonsstadier. ale i samband med økologisk forsvarlig (" bærekraftig") jord- og skogbruk.I såvelKina som flere mellom-europeiskelandog Stor- - Studier av tindvedens nitrogenhusholdning under ulike norske britanniafinnes det derfor i dag flere forskningsinstitutterfor stu- jord- og klimaforhold, og betydningenavdennefor utviklingen dier av og forsøk med tindved. I 1989 ble det i Kina arrangert et av jordsmonn og vegetasjonstype,også under forskjellige ut- stort internasjonaltsymposiumom arten. Av nytteinteressenekan nyttelsesregimer,f.eks. beite, slått, skogsproduksjon og til nevnes: formål nevnti 4.1.

- Jordforbedring av "vanskelig" jord, f.eks. steintipper (etter Somantydet i 2.2 er det behov for å avklareen del taksonomis- bl.a. kraftutbygging, tunnelanlegg o.l.), veifyllinger, grustak, ke forhold på intra-spesifikt nivå (økotype, geografiske raser pukkanleggog andre berg-/masseuttak.Bådepga.denslange m.m.) innen de norske og nordiske tindvedpopulasjonene. rotutløpere og nitrogenbinding bygger den opp en stabil og Detteer i segselven interessantoppgavesommå angripemed rik humus-/muldjord(jf. Skogen1982). modernetaksonomiskemetoder,og som kangi generelltakso- nomiskinnsiktog ekspertise.Slikeundersøkelservilogsåbelyse - Stabiliseringav naturlig ustabil jord, som rasmarker, skred, artensinnvandringshistorieog densoppholdsstederi sluttenav sanddynerog elvebredder(seogsåovenfor). istiden, og dervedkaste lysover kildeområdenefor den tidlig- stenorskefloraenetter istiden. Med sin nitrogenhusholdning og mulddannelse skaper tindved gode/bedredeforhold for skogproduksjon,ev. også dyr- Avklaringav kjemotaksonomiskeog beslektedeforhold kanogså king, fôrproduksjon eller beite i mark med dårlig naturlig pro- ha betydning for utvelgelseav raser med spesielt høyt vitamin- duktivitet. Dettegjelderogsåmarktypernevntovenfor. eller proteinpotensiale.Dettevil væreav interesseforeventuellut- nyttelseav arten til produksjonsformål.I denne utforskningenvil - Tindved danner effektive "grøntskjermer" mellom f.eks. bo- såvelde trønderskeog nord-norske kystpopulasjonenesom inn- områder/rekreasjonsområderogveierellerandreskjemmende landsforekomstenei fjellkjeden både i Sør-og Nord-Norgespille eller forstyrrendeanlegg. Kostnadeneved å plante den ut er nøkkelroller.Deter derfor av stor betydningat flest mulig, og især lave,ettersomjordforbedring og gjødslinger ånødvendig. så rike populasjonersom ørin-forekomster blir bevartog får an- ledningtil å utvikleseg. - Fruktene er en førsteklassesvitaminkilde som allerede har vært utnyttet i de fleste land der arten finnes. Tindvedfrukter er også råstoff for en meget fin likør; i Finlandgår den under navnet "Tyrniliikörin" (Skogen1982).

22 nina utredning020

5 Sammendrag Forå sikreforekomstensfortsatteeksistensforeslåsskjøtselstil- tak i form av fjerningav konkurrerendebuskerog trær,fjerning På bakgrunnav forslagom vernav en av Norgesstørstefore- av høytfeltsjiktog regelmessigslåttav engområder,ryddingav komsterav tindved (Hippophaërhamnoides),i Verdal i Nord- skaddekratt (for å åpne arealetfor ny ekspansjon)ogopphar- Trøndelag,presenteresenoversiktoverartensbiologiog utbre- vingavjordeni vissepartiermed kompaktjordfor å lettespred- delse. ningmedrotutløpere.

Tindvederen sterktgrenet,tOrnetog særbubusksomvanligvis Tindvederen interessantartut fra utbredelse(plantegeografiske blir4-5 m høy,menkannå 10-11 høyde.Kjentmaksimalalder forhold),taksonomiskdifferensieringognytteverdi.Påverdens- er ca 80 år. Arten formereseffektivtmed både rotutløpereog basisforegår det atskilligforsøksvirksomhetforå utnytte den frukter.Fruktenespreshovedsakligmedfugl. Spredningmedro- somjordforbedrerognæringskilde.Ogsådenorskeforekomste- tutløpereer avhengigavat jordsmonnetikkeer for kompaktog ne er av interessei denne sammenheng.Forskningpåarten i

,at lysforholdenesærligfor de unge skuddeneer gode. Under • Norgeforeslåskonsentrertom 1) forvaltningsrelaterteproblem- gunstigebetingelserkanrotutløpernevokseopptil0,75 m i året. stillingersombevaringavde størreforekomstene(kartleggingav Ogsåfor spiringogveksti senerestadierkrevertindvedenmye dem, utredningav vegetasjonsdynamikk),2)nitrogenhushold- lys.De høye lyskraveneførertil at arten er bundettil mer og ningi ulikenorskejordsmonntyperogunderforskjelligetyperav mindreåpenmarkmedlitenkonkurranseavandrehøyearter. bruk (beite, slått osv.), 3) taksonomiskeundersøkelserderen klarleggerslektskapetmellomnorskeforekomsterogandrefore- Nitrogenbindingirotknollenesettertindvedenistandtilå koloni- komsteri Norden,bl.a. for å belyseartensinnvandringshistorie seremangetypernitrogenfattigmark,somrasmark,grus,sand- og rollei vegetasjonsutviklingenipostglasialtid. dynero.I.,somer liteegnetsubstratformangeandrearter.Vek- sten blir til og med stimulertnår substrateter ustabilt.Denne evnen,samtlyskravogdenrelativtkortelevetidengjørartentil en utpregetpionerart.

Tindveder utbredti storedelerav Eurasia.I Norgefinnesden i kyst-ogfjordstrøkfraTrondheimsfjordensmunningisørtil Rollai Sør-Troms,dessutenidal-og fjellstrøkiNordlandogpåto lokaliteter i Jotunheimen.Enlokalitetpå Sørlandeter av ganskeny dato,ogellerserdenflerestederiSør-Norgemeldtsomforvillet.

Artenfinnespåen rekkesubstrateriulikevoksestedtyper.Vokses- tedstypenefinneshovedsakligitilknytningtil havstrand(stran- denger, skjellsandavleiringer,sandstrender,sanddyner,strand- sump),elvemunninger.og-strenderi fjordområder,grunnlendt og/ellerustabiltsubstrat(f.eks.rasmark,leirfall samtpå kul- turmark(enger,beitemark,ruderatmarkm.m.)

AvtindveforekomsteneiVerdaler krattenevedVerdalselvasmun- ningpåvestsidenavE6 foreslåttvernetsomnaturreservat.Verne- forslagetutgjøromlag halvpartenavtotalarealetav krattenepå beggesiderav E 6, men krattenepå østsidenavE 6 er såsterkt skaddogpregetavinngrepatverneverdienersværtredusert.

Det vestrekrattet er i "modent utviklingsstadium",dvs,at det beståravopptil40-50 år gamlebuskerogharen undervegetasjon somer sterktpregetav nitrogenkrevendeurteroggress.Delerav kratteneviserforyngelse.

23 nina utredning020

6 Summary Thethickets in the west are in a "mature stageof development", i.e.they consistof bushesupto 40-50 yearsold and havea ground Becauseofa proposalto protect one of the largestoccurrencesin coverstronglydominated by nitrogen-demandingherbsand gras- Norway of sea buckthorn (Hippophaë rhamnoides)at Verdal in ses.Somepartsof the thicketsshowsignsof rejuvenation. Nord-Trøndelag,areviewispresentedhereof the biologyand distribution of the species. Toensurethe continuedexistenceofthe pdpulation, management measuresareproposedembodying removalof competing bushes The sea buckthorn is a highly branched,thorny, dioeciousshrub and trees and of the tall-herb field layer, regular mowing of which usuallygrows to 4-5 m in height, but can reach10-11 m. Its meadowareas,clearanceof damagedshrubs(to open the areafor maximumknown age isca.80years.Thespeciesspreadsefficientiy newexpansion)andharrowing of the groundin someplaceswhere usingboth root runnersandfruits. Thefruits arechieflydispersedby the soiliscompacted(toaid spreadingbyroot runners). birds.Spreadingby root runnersisdependenton the soilnot being too compactand on light conditions beeing good, particularlyfor Theseabuckthornisan interestingspeciesfromthe viewpoint of its the young shoots. Under favourable conditions the root runners distribution (phytogeographicalrelationships),taxonomicaldiffe- cangrow up to 0.75 m annually.Theseabuckthorn alsorequiresa rentiation and usefulness.Globally,considerableresearchisbeing great deal of light for later sprouting and growth. Thesehigh de- dohewith aviewto usingit to improvesoilandasafood source.The mandsfor light leadto the speciesbeingrestrictedto moreor less Norwegianoccurrencesarealsoof interest in thesecontexts.It is open ground where there is little competition from other tall spe- proposedthat researchonthe speciesinNorwayshouldbeconcen- des. trated on 1)management-relatedproblemssuchaspreservationof the major occurrences(mapping thern, investigatingthe vegeta- Nitrogenfixation in root nodulesenablestheseabuckthornto colo- tion dynamics),2)nitrogen exchangein different typesof Norwegi- nisemany types of nitrogen-poor soil, suchas talus, gravel,sand an soilunderdifferent sortsof use(pasturage,hayfields,etc.),3)ta- dunes,etc.,which are not particularlysuitablesubstratesfor many xonomicaIinvestigationsto clarifythe kinshipbetweenNorwegian other species.Itsgrowth iseven stimulatedwhen the substrateis occurrencesandother occurrencesinthe Nordiccountries,among unstable.Thisability,together with itslight requirementsandrelati-' other reasonstoclarifythe immigration historyof the speciesandits velyshortIife-span,make_theseabuckthorna pronouncedpioneer roleinthe developmentof vegetationduring postglacialtimes. species.

Seabuckthornisdistributedoverlargepartsof Eurasia.InNorwayit is found in coastal and fjord districts from the mouth of Trond- heimsfjordin the south to the islandRollain SouthTroms,and also invalleyand fjord districtsof Nordland,besidestwo localitiesin the Jotunheimenin South Norway. One localityon the coastof sout- hernmostNorway is a recent establishment,and it hasotherwise beenreportedasaspedesthat hasrevertedto awild statein several placesinSouthNorway.

Thespeciesisfound on manysubstratesinavarietyof habitats.The habitat types are chiefly associatedwith seashores(shore meadows, shell-sanddeposits, sandy shoresin fjord districts, almost bareand/orunstablesubstrate(e.g.talus,clayslidesandthe like),as wellascultivatedground (meadows,pastures,wasteground,etc.).

Of the seabuckthornoccurrencesinVerdalit hasbeenproposedto givethe thicketsat the mouth of the RiyerVerdalwest of the E6 the statusofa naturereserve.Theareaproposedfor protectioncompri- sesabouthalfthe tota Iareaof SeaBuckthornthicketson both sides of the E6, but thoseeastof the roadhavebeensoseverelydamaged andinfringeduponthat their protectionvalueisgreatlyreduced.

nina utredning 020

Litteratur Paus,Å. 1988. Late Weichselianvegetation, climate, and floral migration at Sandvikvatn, North Rogaland, southwestern Benum,P. 1940. Hippophaërhamnoides L. og Isatistinctoria L. i Norway.- Boreas17: 113-139. Tromsfylke. - Nytt Mag. Naturvid. 80: 40-44. Pearson,M.C. & Rogers,J.A. 1962. Biologicalflora of the British Bond, G., MacConnell,J.T.& McCallum,A.H. 1956. Nitrogen fi- Isles85. Hippophaërhamnoides L. -1. Ecor50: 501-513. xation of Hippophaë rhamnoides. - Ann. Bot. N.S. 20: 501- Ranwell, D.S., red. 1972. The management of Sea buckthorn 514. (Hippophaërhamnoides L.)on selectedsitesin Great Britain. Danielsen,A. 1977. Tindved (Hippophaërhamnoides) i Hombor- Report of the Hippopaé Study Group. - The Nature Conser- sund på Skagerrak-kysten.-Blyttia 35: 1-9. vancy. Darmer, G. 1948. Neue Beitrågezur Oekologie von Hippopha Ross-Craig,S.1969. Drawingsof British plants. 26. - London. rhamnoides.- Biol.Zbl. 67: 342-361. Rousi, A. 1971. The genus Hippopha. A taxonomic study. - Darmer, G. 1952. Der Sanddorn als Wild- und Kulturpflanze. - Ann. bot. Fennici8: 177-227. Leipzig.89 s. Rousi,A., Karunen, P., Eronen,P. & Hakala,I. 1978. Comparati- Eklo, O.M. 1980. Vegetasjonsøkologiskeundersøkelserpå Rinn- ve chromatographic study of Eurasian Hippophaë populati- leiret. - Hovedf.oppg. Univ.Trondheim. 160 s. + veg.kart. ons. - Ann. bot. Fennici15: 73-79. Elven,R., Alm, T., Edvardsen,H., Fjelland, M., Fredriksen,K.E., Salo, K. 1989. Tyrnin (Hippophaé rhamnoides L.) kasvupaikka- Johansen,V. 1988a. Botaniskeverdier på havstrenderi Nord- vaatimuksistaeråillå Pohjanlahdensaarilla.- LuonnonTutkija land. A Generell innledning. Beskrivelsefor region Sør- 93: 40-45. Helgaland.- Økoforsk Rapp.1988,2A: 1-334. Schøning, G. 1910. Reisegjennem en deel af Norge i de aar Elven,R, Alm, T., Edvardsen,H., Fjelland, M., Fredriksen,K.E., 1773, 1774, 1775. I. [2. utgl - K. norske VidenskabersSel- Johansen,V. 1988b. Botaniskeverdier på havstrenderi Nord- skab,Trondheim.333 s. land. B Beskrivelserfor regionene Nord-Helgelandog Salten. Servettaz,C. 1909. Monographie des Elaeagnacees.-Beih. bot. - Økoforsk Rapp.1988,2B: 1-420. Zbl. 25,2: 1-420. Fremstad, E. 1981. Flommmarksvegetasjonved Orkla, Sør- Skogen, A. 1965. Flora og vegetasjon i Ørland herred, Sør- Trøndelag.- Gunneria38: 1-90. Trøndelag. - K. norske Vidensk. Selsk.Mus. Årb. 1965: 13- Fremstad,E. & Bevanger,K. 1988. FlommarksvegetasjoniTrøn- 124. delag. Vurdering av verneverdier.- Økoforsk Rapp. 1986,6: Skogen, A. 1972. The Hippophaë rhamnoides alluvial forest at 1-140. Leinøra,Central Norway. A phytosociologicaland ecological Fremstad,E. & Normann, Ø. 1982. Inventering av rik løvskog i study. - K. norskeVjdensk.Selsk.Skr. 1972,4: 1-114. Troms.- Tromura Naturvit. 34: 1-97. Skogen,A. 1977. Tindved (Hippophaërhamnoides) i Breheimen. Hafsten,U. 1966. Densenkvartæreforekomsten av tindved (Hip- - Blyttia35: 173-178. pophaë rhamnoides L.)i Sør-Norge.- Blyttia 24: 196-215. Skogen,A. 1982. Tindved,en lite nyttet nytteplante. - Våre Nyt- Heywood, V.H., red. 1978. Flowering plants of the world. - teVekster82,2: 40-47. Oxford, Oxford Univ. Press.335s. Skaanes, N.O.F. 1946. Tindveden (Hippophaë rhamnoides) i Hjelle, M.O. 1937. Utviklingen av den nye vegetasjon i Verdal- Norge. - Blyttia 4: 25-71. utrasetav 1893. - Hovedf.oppg. Univ.Oslo. Upubl. Stewart,W.D.P.& Pearson,M.C. 1967. Nodulating and nitrogen Hulten, E. & Fries,M. 1986. Atlas of North Europeanvascular fixation by Hippophaë rhamnoides in the field. - Plant and plants north of the Tropic of Cancer1-111.-Königstein, Koeltz Soil26: 348-360. ScientificBooks. Vuoristo, A. & Rousi,A. 1976. Changesduring 35 years in the Kristiansen,J.N. 1988a. Havstrandi Trøndelag.Flora,vegetasjon , rangeof Hippophaërhamnoides in the archipelagoof Rauma og verneverdier.- Økoforsk Rapp.1988,7A: 1-186. on the Gulf of Bothniacoast. - Aquilo Ser.Bot. 14: 1-5. Kristiansen,J.N. 1988b. Lokalitetsbeskrivelserogverneforslag. - Warming, E. 1909. DanskplantevækstII. Klitterne. - København Økoforsk Rapp.1988,7B: 1-139. 376 s. Lid,J. 1942. Hippophaërhamnoides i Lom. - Nytt Mag. Naturvid. 83: 67-70. NINA 1990. Langtidsplan1990-94. - Trondheim. 29 s. Nordhagen, R. 1921. Kalktufstudier i Gudbrandsdalen.- Skr.Vi- densk.Selsk.KristianiaNat.-naturv. Kl. 1921,9: 1-155. Palmgren,A. 1912. Hippophaë rhamnoides auf Åland. - Acta Soc.FaunaFlorafenn. 36,3: 1-188.

25 020