StavangerenMedlemsblad for Byhistorisk Forening Stavanger Nr. 4 2010 – 20. årgang

I redaksjonen: Kirsti Lærdal, Bente Madsen Bærheim, Kjell Petter Løhre og Hans E. Næss.

Leder 3 Av Hans Eyvind Næss Inge Stensland 5 Av Reidar Frafjord Bydelen Vestre Platå 11 Av Jan Gjerde Høstmarken i Stavanger for 150 år siden 21 Stavanger Avis/Bjørn Samuelsen Byhistorisk skilting 29 Av Reidar Frafjord

Medlemskap tegnes ved innbetaling av kr. 300,- for enkelt­medlemmer og kr. 450,- for familiemedlemmer. Institusjonsmedlemskap kr. 200,- Beløpet innbetales til konto 3201.25.37300. Adresse: Postboks 351, 4001 Stavanger. www.byhistoriskforening.org Org.Nr. 984 289 669 ISSN 0806 - 184 X Program for Byhistorisk forening 2010 www.byhistoriskforening.org

Onsdag 17. februar (årsmøte) Foredrag av Konrad B. Knutsen med tittel: «Stavanger gjennom de 40 gyldne årene 1969-2009» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 24. mars Foredrag av May-Brith Ohman Nielsen med tittel : «Historiens største pandemi. Spanskesyken 1918-1919 sett fra Stavanger og Rogaland» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 21. april Foredrag av Arne Solli med tittel : «Sosial uro, protest og radikalisme i Stavanger 1765-1814» Sted: Arkeologisk Museum kl. 19.00

Onsdag 19. mai Byvandring med Lise Storås som guide «Storhaug – mangfold i østre bydel (Fra Kongsgaten til Midjord)» Sted: Sigbjørn Obstfelders plass, kl. 19.00

Onsdag 1. september Byvandring med Turid Haaland som guide «Bysnittet – 250 års byutvikling og trehusbygging» (fra Vågen til Stokkavannet) Sted: Vågen,kl. 19.00

Onsdag 29. september Foredrag av Ole Kallelid med tittel (foreløpig): «Den Kombinerede Indretning – 1800-tallets løsning for fattige, gamle og syke i Stavanger?» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 27. oktober Foredrag av Arnvid Lillehammer med tittel: «Stavanger – byen for ryfylkingen?» Sted: Arkeologisk Museum, kl. 19.00

Onsdag 24. november Foredrag av Endre Elvestad med tittel: «Byen, biskopen og jernalderleden» Sted: Arkeologisk Museum kl. 19.00 - 3 - Lederens spalte

Jul og jubileer

Det første decenniet av et nytt centennium går mot sin slutt. Julenissene har så smått kom- met opp i butikkinnredningene. Julehandelen spås å nå nye høyder. Når en tenker over hvor kort det føles siden den store milleniumfesten, så er det lett å erkjenne at vi ikke bare er i historien – lokalt og globalt, men vi skaper også historie med vår handlinger i små og store sammenhenger hele tiden. De av oss som har levd en stund føler seg mer og mer som his- torie, iallefall en ganske stor bit av en nær fortid. Og interessen for å se oss selv og hveran- dre og generasjonene i sammenheng både med lupe og på overordnede planer voksende. I en tid da frivillige organisasjoner sliter både med medlemstall og med frivillig arbeidskraft, i en tid der travelhet og krav til fri fritid og betaling for innsats etter jobben har tatt over som en grunnleggende holdning i samfunnet, opplever vi i Byhistorisk forening det motsatte. Byens innbyggere synes våre tilbud er hyggelige, og så er vi ikke dyre. Medlemskapet koster bare 300 kroner, familiemedlemskapet 450 kroner. Og nettopp nysgjerrigheten til alle de – og de blir det flere av – som ønsker bedre kunnskap og økt forståelse av sammenhenger – forsøker vi å tilfredsstille med vårt tidsskrift, våre åpne forelesninger og våre byvandringer. Og det er jo en fin gave. For kort tid siden fikk vi brev fra en dame som fortalte at siden det var farsdag, ville hun gjerne gi et abonnement på Stavangeren i gave til sin far. Jeg synes det var en glimrende idè. Stavangeren ville sikkert glede mange fedre mer enn nok et slips. Og enda bedre ville det være om Stavangeren kunne bli en julegave i mange hjem. Når vi nå ved årsskiftet har rundet 500 medlemmer sås er vi som en fri villig organisasjon i rask vekst. Det forteller meg at våre tilbud kan passe godt under juletreet fordi gaven gir aktivitet og ny kunnskap til medlemmene gjennom et helt år til neste jul! Og når vi runder jul og nytt år går Byhistorisk forening inn i et jubileumsår. Vi blir 20 år. Det er verdt å feire. Vi vil ikke gjøre det med selskapelighet, men ved å lage et spennende program for 2011 og et fagtidsskrift i helt ny innpakning. Vårt nye Stavangeren skal bli ende bedre å lese, være lettere å finne igjen i bokhyllene og trolig også bli mer attraktivt å levere bidrag til for våre fremtidige skribenter. Og ikke nok med det. Foreningen er involvert i gjen- nomføringen av 250-års jubileet for Jens Zetlitz fødsel 26.1. 1761. Det vil bli et eget jubile- umsprogram i denne anledning for hele året. Og når vi kommer til oktober vil Næringsfo- reningen feire 175 årsjubileet for Stavanger Handelsforening som ble stiftet som den første handelsforening i Norge 13.7. 1836, året før det lokale selvstyre ble vedtatt i Stortinget 14.1. 1837. Trolig vil også dette gjenspeiles i 2011-programmet for Byhistorisk forening. Med ønske om en god, varm og historisk jul.

13. november 2010 Hans Eyvind Næss leder Prosjekt2:Layout 1 04.11.2010 14:44 Side 1

- 4 -

så vet du hva som skjer. - 5 - Inge Steensland (1923 – 2010) – et innholdsrikt liv i krig og fred av Reidar Frafjord

Stavangeren hadde i nr. seg i Bjerkreim kirke i 1895 1/2005 en beretning, «Fra med Ingeborg Larsdtr (f. krigens saga: En farlig ferd 1870) fra garden Laksesvela. for frihet og fred», som om- En tid etterpå bosatte paret talte den eventyrlige og vå- seg i Stavanger hvor faren gale krysningen av Nordsjø- til Inge, Olav Olaus (1897- en fire stavangerungdom- 1982), ble født 19. juni 1897. mer foretok med en 27 fot Familien bodde da i Klinken- lang motorbåt i juli 1941. I bergbakken 28. I folketellin- forkant av artikkelen den gen fra 1900 nevnes farfaren gangen hadde jeg privilegi- som «brandvagtkusk». et å få tale med de to gjen- Inge Steenslands mor- levende personene fra brag- far, maskinist Kristian Erik- den med «Sjøgutt», Johan- sen, var født i Sokndal, mens nes Thorsen og Inge Steens- hustruen, Malene, f. 1871, land., som begge gikk bort i var stavangerjente. Da mo- år, Thorsen den 7. august og ren til Inge, Elisabeth Erik- Steensland den 18. september. sen (1900-1981), kom til verden 1.oktober Da Inge Steensland fikk tilsendt oven- 1900, var bostedet til denne familien La- nevnte nummer, sendte han en hyggelig gårdsbakken 4. tilbakemelding fra sitt hjem i Nedre Ullern Olav, avdelingssjef ved a/s Freia, og Terrasse, Oslo, med takk for artikkelen og Elisabeth giftet seg i 1922, og den 26. no- meldte seg samtidig inn i Byhistorisk For- vember 1923 ble Inge født mens ektepa- ening. Og ikke nok med det; med brevet ret bodde i Torbjørn Hornklovesgt. 29 på fulgte en sjekk på 50.000 kr formidlet gjen- Våland. Senere ble det en del flytting rundt nom hans stiftelse, øremerket en kommen- om i Storhaug bydel. Adressen til famili- de jubileumsutgave med et utvalg av Sta- en var Frue Terrasse 34 to år senere, og i vangerens artikler gjennom årene. (Dette 1930 var bostedet Opheimsgt. 3, før adres- bør la seg realisere til foreningens 20 års sen blir permanent , Lyder Sagensgt. 35. Et jubileum neste år !) skjøte av 27. august 1932 angir: «Underteg- I den følgende utredningen vil jeg starte nede Karen Zetlitz Madsen overdrar her- med å trekke tidslinjen noen generasjoner ved sin eiendom (tomt) Lyder Sagensga- tilbake, til Bjerkreim kommune, hvor vi fin- te nr. 35 - 1193,5 kv.alen Stavanger til Olav ner gardsbruket Steinsland. (Skrivemåten Steensland, for en samlet kjøpesum av kr. Steensland er en dansk form fra året 1723.) 6709,38, hvorav kr. 3709,38 for oparbeidel- Farfaren til Inge, Isak Olsen, f. 1868, giftet se, have, gjerder etc.» - 6 -

Inge var speider i guttedagene, og hans og by, ble det et stadig mer reelt ønske for 7-årige folkeskoletid var på Storhaug sko- alle fire om å komme seg til utefronten. le. Han gikk ut av klasse 7gb i sitt fjor- Ferden med fiskebåten «Sjøgutt», da tende år i 1937 med bra karakterer. Mens han ennå ikke var fylt 18 år, skal ikke reka- noen av guttene leste engelsk som frem- pituleres her, men på britisk jord ble han medspråk, hadde Inge tyskopplæring. Var rekruttert til Kompani Linge. Her fikk han det kanskje derfor han dro til Tyskland på først opplæring som spesialjeger før han sykkeltur som 15-åring ? I alle tilfelle; han vinteren 1942 kom over i Marinen hvor han opplevde under denne turen episoder av ble utdannet som asdicoperatør, et engelsk naziregimets brutalitet, og kanskje disse system for lokalisering av neddykkete un- inntrykkene var med på å forme ham som dervannsbåter. Deretter ble han sammen antinazist. med førnevnte Johs. Thorsen sendt over Høsten 1940, etter okkupasjonen av til Miami Beach i Florida for videre praksis. Norge, begynte Inge i 1. kl. på reallinjen Den 16. september 1942 var de begge på Kongsgård skole, og han skulle da et- til stede i Washington DC under overleve- ter planen ha fått sin examen artium ved ringen av ubåtjageren «King Haakon VII» skolen våren 1943. Skjebnen ville det an- som lå ved kai i Potomac-elven. Skipet var nerledes. Etter å ha gjennomgått 1. gym- en gave til kongen i anledning av at han nasklasse flyktet han sammen med tre ka- hadde fylt 70 år. Inge Steensland heiste merater til Skottland noen uker etter skole- det norske flagget under seremonien hvor slutt. Men her skal det også legges til at da kronprinsesse Martha deltok. Det var ved hans skolevenner markerte 50 års jubileet denne begivenheten president Roosevelt som studenter i1993, ble også Inge invitert holdt talen med slagordet som senere og deltok i festlighetene. skulle bli kjent over hele verden: «Look to Utpå ettervinteren 1941 hadde Inge og Norway», med henvisning til nordmenns kameratene hans begynt å diskutere mulig- kamp for demokrati og frihet. hetene for å komme seg bort fra landet. De Mens skolekameratene i Stavanger avla lyttet ulovlig til de norske sendingene fra examen artium i 1943, søkte Inge Steens- London og hjalp til med å distribuere ille- land opptak på Sjøkrigsskolen i England. gale aviser. Etter hvert som det knugende Som kadett tjenestegjorde han på fartøyer okkupasjonsmørket senket seg over land i Royal Navy i Middelhavet og Atlanterha- vet. Under invasjonen i Normandie 6. ju- «Sjøgutt» i Galeivågen på Buøy, fraktet tilbake til ni 1944 var han om bord på destroyeren Stavanger, sommeren 1945 «HMS Brissenden» hvor han ledet ildgiv- - 7 - ningen mot tyske stillinger ved stranden I London 1943 Omaha Beach. Det var her det falt 10.000 allierte soldater, mest amerikanske. Da han kom tilbake til Sjøkrigsskolen, ytret han ønske om en fortsatt aktiv krigs- innsats nå som krigen gikk inn i en mer av- gjørende fase. Utpå høsten fikk han permi- sjon fra Sjøkrigsskolen og ble plukket ut til det såkalte «Polar Bear»-arbeidet. Hans vi- dere ferd gikk nå til spesialtrening i Skott- land. Disse operasjonene skulle forhindre tysk ødeleggelse av norske havneanlegg i krigens sluttfase, noe som kunne gjøre det vanskelig for allierte forsyningsskip å anløpe. Fenrik Inge Steensland ble satt til å lede aksjonen i Østfold som fikk navnet «Polar etter dette, men sent torsdag kveld 19. april Bear 6East». Den egentlige planen hadde stod den 21- årige fenriken enda en gang i gått ut på at han skulle operere i hjemtrak- spissen for en uhyre dristig kapring rett for- tene rundt Stavanger. Men med tanke på an nesen på fienden. To lasteskip ble ført til at han hadde et kjent ansikt i bybildet her, nøytral svensk havn. Det ene var D/S «Ac- kunne han bli gjenkjent. På Østlandet had- tiv» som tilhørte Brødrene Olsen i Stavan- de Steensland bare vært en gang tidligere, i ger. Tyskernes sjøkapasitet var blitt kraftig forbindelse med en speiderleir i 1936. redusert. Turen gikk fra England via Stockholm For disse operasjonene ble Steensland før grensen ble krysset med en liten snekke en av landets høyest dekorerte personer. i slutten av januar 1945. Han fikk så kontakt Av kongen i statsråd ble det 20. septem- med distrikssjefen i Milorg og plukket ut de ber 1946 besluttet å tildele fenrik Inge som skulle delta under aksjonen. Det var Steensland «Krigskorset med sverd» for opprinnelig meningen at slepebåter skulle fremragende krigsinnsats under utførelse senkes på grunt vann. Steensland sendte av særoppdrag. I tillegg mottok han flere imidlertid et telegram til London. Han ville andre norske utmerkelser. Steensland ble heller kapre båtene og føre dem til Sverige, også høyt dekorert av Storbritannia for sin og fikk grønt lys for dette forslaget. fenomenale bragd. Han mottok blant an- Havnen i Fredrikstad var strengt bevok- net den høye utmerkelsen «Distinguished tet og patruljert av tyske fartøyer, og opera- Service Cross». Etter krigen vendte han for sjonen måtte foregå i dagslys. Etter klok- en tid tilbake til England og fullførte Sjø- ken fem om ettermiddagen var det nemlig krigsskolen der. Han ble den første kadet- ferdselsforbud i havnen. Aksjonen startet ten som fikk Kongens Ur som beste elev tidlig om morgenen 8.februar. Blant tungt ved skolen. bevæpnede soldater på kaien ble 11 taubå- Deretter hadde han tjeneste i Forsvars- ter og 1 bergingsbåt kapret rett foran øyne- staben, men allerede i 1947 avbrøt han sin ne til tyskerne og ført til Strømstad i Sveri- militære løpebane. Karrieremessig var det ge, noe som medførte at trafikken på Fred- neppe noen ulempe etter krigen å komme rikstad havn ble lammet. En av de mest vel- tilbake til det sivile liv med det aller mest lykkede motstandsoperasjoner i Norge ble solide rulleblad fra motstandskampen. gjennomført uten at ett skudd ble løsnet. Han begynte som meglerassistent hos Tyskerne skjerpet naturligvis vaktholdet skipsmegler Lorentzen i Oslo. Mange år - 8 -

Kaprede skip i svensk havn

senere uttalte han at dette falt naturlig for i desember 2007, i en alder av 84 år, stilte ham som hadde vært i marinen, og som han seg bak investeringer på til sammen var opptatt av alt som hadde med sjøen å 3,7 milliarder kroner til 9 nye gasstankere. gjøre. I årenes løp har flere firmaer sett dagens Forbindelsen til Fredrikstad må også lys, og han ble blant annet en vesentlig ak- ha vært tett i årene etter krigen. Det var sjeeier i rederiet Solvang i Stavanger. Han nemlig her han fant sin livsledsagerske , investerte også betydelige midler innen ei- Aud Brodkorb Steensland, f. 26.06.1922. endom, blant annet i fødebyen. Hun døde 12.08.2000. Ekteparet fikk to Inge Steensland opprettholdt gjennom piker, Anne Merete, «Menne», Steens- hele sitt liv en tett kontakt med Sjøforsva- land, f. 03.02.1953, og Tone Steensland, f. ret og veteranene fra krigens dager og var 10.07.1957. Tone omkom i en tragisk tra- vernepliktig orlogskaptein. Han var imid- fikkulykke utenfor Toulouse i Frankrike lertid en vært beskjeden person som fore- 19.06.1977, mindre enn en måned før hun trakk en anonym rolle i forbindelse med ville fylt 20 år. «Menne» Steensland har media og omverdenen. Han var også en to barn, Melanie Tone Steensland Brun, f. person med et utpreget sosialt sinnelag. 1979, og Michael Steensland Brun, 1981. Gjennom Inge Steenslands stiftelse har Inge Steensland hadde bestemt at sist- en lang rekke hjelpeprosjekter, ulike orga- nevnte dattersønn skulle overta ledelsen nisasjoner og kulturprosjekter blitt støttet av forretningsvirksomheten. med betydelige millionbeløp, ikke minst i I 1955 etablerte Helge R. Myhre sitt re- Stavanger-området. Det var typisk for ham deri i Stavanger. Steensland ble med som at han ønsket minst mulig oppmerksom- partner, og i de nærmeste årene var han het rundt sin egen person i forbindelse pådriveren bak veksten til dette rederiet. med slike engasjementer. Han var levende Han etablerte sin egen meglerforretning opptatt av samfunnet rundt seg og en om- i 1960. En skipsmegler er mellommann tenksom og generøs bidragsyter. I 2004 ble for rederier, verft og de som leier skip og han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull har sin inntekt fra provisjoner i prosent av for sitt virke. kontraktene. Inge Steensland regnet seg som Stavan- Steensland spesialiserte seg på me- ger-mann selv om han bodde i et rekkehus gling av gassfrakter. Milliardæren var aktiv i Oslo. Han hadde beholdt barndomshjem- i forretningslivet til det siste. Så sent som met i Lyder Sagens gate og oppholdt seg - 9 -

der så ofte han hadde mulighet til det. Bare Inge Steensland takker for tildelingen av Kongens noen dager før han fikk slag og ble alvorlig fortjenstmedalje i gull syk, var han her i byen og deltok i styremø- ter, som den aktive personen han var. Under bisettelsen i Oslo Domkirke og Få personer har fått så omfattende og minnestunden etterpå i Fanehallen på nydelige nekrologer som ble Inge Steens- Akershus festning var Stavanger kommune land til del etter at han stille sovnet inn et- representert ved varaordfører Bjørg Tysdal ter kort tids sykeleie, 18. september 2010. Moe. Inge Steensland er gravlagt på Ullern Hans raushet og opptatthet av andres ve kirkegård i Oslo der også hans kone og og vel, behagelige vesen og klokskap ble yngste datter ble stedt til hvile. framhevet, en ener som nøt stor respekt Han bør være en soleklar kandidat når både blant ansatte og forretningsforbindel- nye gatenavn skal lanseres i vår by, og boli- ser. Stavanger- patrioten Inge Steensland gen i Lyder Sagensgate 35 bør også være et var en gentleman i ordets rette forstand. aktuelt objekt for byhistorisk skilting. - 10 - - 11 - Bydelen Vestre Platå av Jan Gjerde

Vestre Platå Beboerforening ga i 1996 ut heftet Gatenavn på Vestre platå – med glimt fra Bydelens historie, av Jan Gjerde. Forfatteren har utarbeidet en oppdatering og bearbeiding av materialet og konvertert det til artikkelformat for Stavangeren.

Vestre Platå er en velkjent bydelsbetegnel- 1800-tallet ikke større i utstrekning enn at se i Stavanger, men den finnes ikke på noe den grovt sett fikk plass i dalsøkket mel- kart. I første rekke er det reguleringsmyn- lom Eiganesmarkene i vest og Storhaug og dighetene, eiendomsmeglerne og mediene Hetland i øst. Eiganesmarkene ble gitt som som benytter denne betegnelsen. Beteg- gave til byens borgere av kong Christian IV nelsen ble innarbeidet av bl.a. Vestre Platå i 1607 for bruk som mønstringsplass. Mar- beboerforening, stiftet i 1978, i forbindelse kene ble oppmålt av byfogd Søren Schiøtz med aksjonsdemokrati for å bevare områ- i 1771 og delt inn i 61 løkker som først ble dets kvaliteter som boligområde. Kamp- leid ut til borgere av byen. Fra 1809 ble nær sakene gjaldt fremmedparkering, konto- halvdelen av dem solgt, resten ble solgt på risering, gatetun og bevaring av hager og 1850-tallet. Utleie og salg av løkkene ga go- eiendommer. Det var viktig å bevare kvar- de inntekter til bykassen. Leietakerne for- taler for opprinnelig reguleringsformål. På pliktet seg til å dyrke opp løkkene og til å 1970-tallet forelå det planer om å omregu- la dem gjerde inne av doble steingjerder. lere deler av området til industri. I 1980 ble Først i 1867 ble Eiganesløkkene formelt «bevaringsplan» for området vedtatt. Om- innlemmet i Stavanger by. rådet omfattes av flere reguleringsplaner Løkkene omfattet et utmarksområde på som inneholder vernebestemmelser for å 2900 mål som totalt strakte seg fra Tasta beskytte strøkskarakter, arkitektur og ve- i nord til Våland i sør og over til Stokka i getasjon. På grunn av områdets nærhet til vest. Løkkene fikk sine betegnelser i form sentrum har konfliktområder blant annet av tall eller bokstaver eller kombinasjoner vært kontorisering og fremmedparkering. av tall og bokstaver. Vestre Platå omfatter bystrøket like vest for Stavanger Sentrum i Eiganes og Våland Vestre platå dekker fem av løkkene: bydel. Området betegner gjerne noe løse- Løkke nr. 4: Engelsminne og Kannik lig strøket avgrenset av Løkkeveien/Olav Løkke nr. 5, SAS-hotellet/Folkets Hus og Kyrresgate, Stokkaveien/Rudlå, Kannikga- St. Olav videregående skole ta/Madlaveien og Schiøtz`gate/Theodor Løkke nr. 6, Wesselsgate/ Niels Juelsgate Dahls gate. Løkke A1, «Solvangområdet» Selve byen Stavanger var utover på Løkke A2, «Thomsahagen-området» - 12 -

Gatenavn på Vestre Platå forteller 1. Kan gatenavnene systematiseres slik ­historie fra bydelen at de følger byens utvikling og mote­ retninger innen navnegivning? Offisielt fikk Stavanger sine første gatenavn 2. Er det gatenavn som er «pekere» til vedtatt i 1861, året etter Holmenbrannen. særlig interessante historiske trekk Gatenavnskomiteen nedsatt i 1860 uttalte i ved byen og bydelen? forbindelse med at den avga sin innstilling: 3. Er det gatenavn som peker mot per- «Gaders, Smugers og Pladsers Navne bør soner med tilknytning til bydelen som saameget som muligt rette sig efter, hva har gjort seg særlig gjeldende i byens der tidligere har været vedtaget eller almin- historie? neligen anvendt som Betegnelser, forsaa- 4. Er det bygninger i bydelen som det vidt disse ere bekvemme og anstendige». knytter seg spesiell interesse til sett i Videre: «Vi have ikke fundet det syndeligen en byhistoriesammenheng? passende at anvende kongelige eller fyrste- lige Personers Navne til Betegnelser for vo- re simple Gader og Pladse». Gruppering av gatenavnene: På 1800-tallet var Vestre Platå i hoved- De første veiene i bydelen var forbindelses- sak et bynært landbruks- og beiteområde veier som krysset/tangerte området. Veie- med spredt bebyggelse og litt fortetting ne sørget for forbindelse mellom byen og rundt Løkkeveien. Ved gamle Stavanger de omkringliggende distrikter. De var de Stadion hadde Borgervæpningen sin ekser- sentrale innfartsårer til byen. Gatene, slik serplass fram til 1880-tallet. Thomsahagen, vi kjenner dem i dag, utgjør nettverket i bebyggelsen mellom Løkkeveien, Steinga- den rutenettregulering som kjennetegner ta, Møllegata og Stokkaveien, ble bygd ut hele området. Eldst er bystrøket Thomsa- på 1850-tallet. Lystgården Engelsminde er hagen/Thomsestykket med regulerings- fra samme periode. Det meste av boligut- plan fra 1849. byggingen fant imidlertid sted i perioden 1890 til 1920, men vi finner også eksempler Forbindelsesveiene til/fra byen på bygninger som er nyere og noen som - Løkkeveien/Olavskleiva - Ullandhaug- er eldre. Bydelen fikk sine gatenavn i årene veien/Tjordveien – 1861 til 1934, og noen navn ble justert på - Stokkaveien/Randabergveien – Hoved 2000-tallet. Kirke og Ting Wey til Raneberg Vestre Platå er en spennende bydel for - Eiganesveien – Madlaveien/ dem som er interesserte i bymiljø og byens Tjensvollveien arkitektur og for studier av stilhistorie. Her - Løkkeveien – forbindelse mellom finner vi mange fine eksempler på empire, ­Ullandhaugveien og Stokkaveien. historisme, sveitserstil, jugendstil, 20-tal- lets nyklassisisme, funksjonalisme og uli- De tre veiene, Løkkeveien, Eiganesveien og ke former for modernisme fra etterkrigsti- Stokkaveien, finner vi forløperne til på ge- den og fram til 2000-tallet. Det typiske for neralveimester Georg Anton von Kroghs vei- Stavanger som by er at vi har mange byg- kart fra 1771. ninger som er overgangsformer eller blan- Løkkeveien har her betegnelsen «Den dingsformer mellom ulike stilepoker. nye anleggende Communications Wey. Vestre Platå kan beskrives ut fra ulike Den tjener to oppgaver: Å lede transporten kjennetegn. Jeg har funnet det interessant fra områdene sørvest for byen inn til byens å ta utgangspunkt i bydelens gatenavn. Føl- sentrum, via Tjodveien og Ullandhagveien gende spørsmål ligger til grunn for fram- – og i nyere tid en trase som svarer til Tor- stillingens oppbygging: bjørn Hornklovesgate. Dernest danner den - 13 -

Olafshave. Våningshuset til gartner Poul Holst Poulsson er bevart. Adresse til Eiganesveien, her sett fra Ny Olavskleiv.

en «ringvei» mellom veien fra Randaberg speladegård gjorde en avstikker mot vest og veien fra Ullandhaug. til Kannik gård og derfra videre til Olavs- Forbindelsen til områdene nord og kleiva. Denne traseen fulgte omtrent da- nordvest for Stavanger hadde to traseer, en gens Knud Holms gate, altså tangerte den som fulgte omtrent Stokkaveien og en som Vestre platå. fulgte Rosenberggata. Førstnevnte trase møtte Løkkeveien og sikret tverrforbindel- Navn etter Olavsklosteret og Olavs­ sen fra nord til områdene sør og sørvest kirken i Kleiva for byen. Selv om St. Svithun har historisk status Eiganesveien betegnes som Den nye som Stavangers skytshelgen, er også navn anleggende Wey til Tjensvold. Dette var etter helgenkongen St. Olav godt represen- altså forbindelsen til byens vestlige opp- tert i byen: land med Madla, Revheim og havnen i Ta- - Olavskleiva nanger. Således ble denne veien kalt både - Ny Olavskleiv Tjensvollveien og Madlaveien, før den fikk - St. Olavsgate dagens navn. (Dagens Madlaveien ble an- - Olavsbrønnen lagt på 1890-tallet) Det har i mange år stått - Olavstrappa strid om Eiganesveiens skrivemåte. Mange Eiganesbeboere fortrekker å bo på Egenes Disse navnene finnes i strøket mellom og forbeholder seg retten til å skrive og si Sentrum og Løkkeveien ved Olavskleiva og Egenes, Egenesveien og for den saks skyld henspiller på at Olavsklosteret og Olavskir- også Bredevannet. Dette var korrekt skrive- ken var lokalisert like vest for dagens Haa- måte fram til Den andre verdenskrig. Det kon VIIs gate. (Olavsgrunnene) Tidligere var de ulovlige myndigheter under krigen var det også en Olavs Kirkegaard og en St. som «fornorsket» skrivemåten, men i 1946 Olavs plass i det samme strøket. ble det gjort tilsvarende, men lovlige, ved- Olavshave var navnet på gartner Poul tak i Stavanger bystyre i sakens anledning. Holst Poulssons (1834 - 1915) gartnerie- Her skal også nevnes at det fantes en iendom som lå mellom dagens SAS Royal viktig innfartsvei fra Jæren og Sandnes: hotell og St. Olav Videregående Skole. Fra «Hoved Kongs- og Post Wey, som ved Bi- gartneriet drev han en stor forretning med - 14 - eksport til andre deler av landet. Han drev Brønngata oppkalt etter en brannbrønn eksperimenter som ble betraktet som be- som ble anlagt midt i gata mellom nr 19 driftshemmeligheter, derfor var gartneriet og 22, ved Murgata. Brønnen ble tettet og omkranset av et høyt gjerde. Han var fra igjenfyllt da byen fikk vannverk med vann- Christiania, utdannet i Danmark og Tysk- forsyning fra Mosvatnet i 1865. land og kom til Stavanger i 1856 for å an- legge hagen til Bjergsted. Poul Holst Po- Møllegata oppkalt etter en vindmølle reist ulsson har satt markerte spor etter seg i av Johan Erik Nyman og svogeren Albert Stavanger ved å ha designet parker og en Thorsen, trolig etter 1844 da Nyman fikk rekke storslagne hager i en karakteristisk hjemmel til løkken på Rudlå som møllen engelsk landskapsstil, hvorav noen fortsatt sto på. Seinere ble den overtatt av stads- eksisterer. Også i Bergen og i Kristiansand hauptmann Wilhelm Hansen og revet, tro- hadde han oppdrag. Han importerte og lig mot slutten av 1870-årene. Møllen er dyrket fram eksotiske tre- og plantesorter kjent fra fotografier og fra Mons Gabriel som tidligere ikke var kjente i distriktet og Monsens akvareller. Johan Erik Nymann er som de færreste trodde ville overleve vårt ellers blant annet kjent som den som ryd- klima. Foruten mange sypresser og pen- det og dyrket opp det som seinere er kjent dula-arter, er Apens Skekk fra Poulssons som Molauggården ved Stokkavatnet. Møl- sortiment. Av Poulssons mest kjente park- legata ført rett fram til mølla fra sør. anlegg er Muséparken, Sykehusparken og Bjergstedparken. Han har også æren for Steingata oppkalt etter en stor flyttstein, Lagård Gravlund og deler av Byparken. Av kalt Tjæresteinen, som lå midt i gateløpet private hager som fortsatt kan beundres, ved nummer 15 i øvre ende av Oftedahls er Solvang, Breidablikk, Munkehagen og stykke. Steinen er avbildet på U. F. Aa- hagen til Klubselskapet. Gartneriet ble av- gaards Bykart fra 1719 og er omtalt i hek- viklet tidlig på 1900-tallet og ble bebygget sesaken om Trau-Astri som ble brent på i mellomkrigstiden. Nå står kun vånings- bålet i Sandviken i 1662. Hun var anklaget huset tilbake i form av et sveitserstilhus for trolldom ved at hun hadde sagt at hun fra 1860-årene. Dette er blitt noe ombyg- skulle gjøre Stavanger til et hav og sette det get, men vi kan fortsatt gjenkjenne en byg- største huset på Tjæresteinen. Vi vet ikke gestil som peker hen til de mange stase- nøyaktig når steinen ble fjernet, men det lige, symmetriske sveitservillaer tegnet av skjedde trolig samtidig med Kongssteinen arkitekt C. Fredrik von der Lippe i perioden på Storhaug som ble sprengt bort i slutten 1857 - 1870. av 1860-årene.

Gatenavn etter «topografiske» Murgata i Thomsahagen, (opprinnelig Mu- kjennemerker. urhuusgaden) oppkalt etter gatens (og Gatenavn ble ofte til ved folkelig bruk av strøkets) eneste hus som var oppført i mur, betegnelser som karakteriserer stedet el- noe som var en sjeldenhet i Stavanger på ler strøket. Aktuelle eksempler på Vestre den tiden i denne delen av byen. Platå er: Andre gater i denne gruppen har selv- forklarende gatenavn som Ledaals gate, - Brønngata, Møllegata, Steingata og Midtgata, Klinkenberggata, Murgata. Her er det tale om distinkte objekter som det var lett å orientere seg etter og hvor navnene etter at Gatenavn etter personer med objektene er blitt sanerte, tjener som ­tilknytning til bydelen pekere til bydelens historie. - Engelsminnegata, Gjøsteins gate, - 15 -

Engelsminnegata går fra Eiganesveien til Engelsminne gt. 22. Lysthus i empirestil fra Madlaveien/Kannik gata. Den fikk sitt navn 1851 -1855. i 1882 og er oppkalt etter lystgården «En- gels Minde» (Engelsminnegt 22), som ble reist i årene 1851 – 1855 på Eiganesløkke Hun døde i 1878 – og på gamle målebrev 4. Denne løkken ble i 1829 overført til En- kan vi se at villaeiendommer i området til gel Hansen (1780 – 1844) - en hardtarbei- Løkke nr 4 ble stykket ut fra « Enkefru Schi- dende og velstående eier av Hansaverven øtz´ bo». i Svankevika, skipsreder og handelsmann Selve bygningstypen finnes det få av med forretningsgård i Østervåg. Han var igjen i Stavanger, den er i seinklassisisme, haugianer, var medstifter av Stavanger som også er kalt for Stavanger-empire. Vi Missionsforening og nær venn av haugia- legger merke til den frittstående «tempel- nerlederen i Stavanger, John Haugvald- gavlen», som likner på Ledaal. Den store stad. I 1851 overtok Engel Hansens sønn, steintrappen førte ut til et hageanlegg som Hans Engel Hansen, Eiganesløkke 4, og strekte seg ned til Løkkeveien. Huset er han bygget i årene 1851 – 1855 en lystgård fredet. på løkken. Hans Engel døde imidlertid al- lerede i 1855, og det var hans enke, som ble Gjøsteins gate fikk sitt navn i 2004, og var gift med fogd Søren Daniel Schiøtz (Char- tidligere en del av Oscars gate mellom Ei- lottenlund) som ga lystgården navnet En- ganesveien og Klinkenberggata. Oscars ga- gels Minde til minne om sin mann Hans tes gateløp var brutt to steder, slik at gaten Engel Hansen. Hun ble omtalt som «enke- framsto med tre adskilte løp med samme fru Schiøtz» da hun på nytt ble enke i 1863. navn. Dette ble bøtet på ved at de tre parti- - 16 -

Fra Gjøsteins gate. I midten nr 7.

ene fikk egne navn. Det midterste fikk nav- som avholdsmann og som personlig kris- net Gjøsteins gate, etter at navngiveren ten og som en praktisk forkjemper for so- hadde bodd i gata og etter at et parkom- siale framskritt i skolen og ellers i samfun- råde med leikeplass vest for Solvang Skole net, ble en samlende skikkelse blant annet hadde fått navnet Johan Gjøsteins Plass si- for venstrerepresentanter. Ved partisplittel- den 1937. Johan Gjøstein (1866 – 1935) var sen i Arbeiderpartiet i 1921 gikk Gjøstein til blant annet skolemann, stortingsrepresen- Norges Socialdemokratiske parti. tant og ordfører. Hans hjem var i gatens nr Praktiske eksempler på hans arbeid var 7, et murhus i historistisk stil. Gjøstein var kampen for gratis skolebøker og materiell, stortingsmann i 12 år fra 1913 til 1924, og men også hans kamp mot salg av alkohol det var særlig skolen og skolespørsmål han og tobakk til barn og unge. Alkoholforbud engasjerte seg i. Han tok arbeid som lærer fikk han gjennomslag for både i formann- i skolen i Stavanger i 1890, og ble skolesty- skapet og bystyret, men tobakk var det rer på Solvang skole i 1909. Gjøstein enga- verre med. Her fikk han samtlige av byens sjerte seg tidlig også lokalpolitisk og i 1892 handelsforeninger mot seg, og også av po- ble Stavanger Socialdemokratiske Foren- litimesteren, som mente at forbudet var ing (Det som bl.a. seinere ble til Stavan- vanskelig å håndheve. ger Arbeiderparti) stiftet i hans egen stue. I 1899 kom han inn i bystyret, og i 1902 i Honnørnavn og prestisjenavn formannskapet. Han var med å stifte avi- Når personer får gater eller plasser oppkalt sen «1. mai» – og i årene 1911 og 1912 var etter seg, er det ment som æresbevisninger. han ordfører i Stavanger, den første fra Ar- Gatenavnkomiteen i 1861 fant ikke å kunne beiderpartiet. Det skyldtes ikke at Arbei- oppkalle gater i Stavanger etter «kongelige og derpartiet hadde flertall, men at Gjøstein fyrstelige personer»- på grunn av at gatene og - 17 - smugene i byen hadde en beskaffenhet som sammen 57 år inntil han nådde en svært ikke innbød til det. (Kongsgaten kom imid- høy alder. lertid med i 1861, men det kan være fordi den ble sett på som en fortsettelse av Kongeveien Schiøtz´ gate er oppkalt etter sorenskriver inn til bykjernen). Dette endrer seg etter noen Eiler Hagerup Schiøtz (1775 – 1855) Han år og ikke minst etter reguleringene på Ves- representerte Stavanger på Stortinget som tre Platå 1880-tallet med brede og rette ga- suppleant til sin svigerfar Gabriel Schanche teløp, får vi fra 1882 navn som gir uttrykk for Kielland. Da Kielland døde i 1821 arvet Schi- honnør og noen som det også kan knytte seg øtz store eiendommer i Stavanger, blant an- sosial prestisje til. Kvartalene i området med net Sølyst og Kongsgaard. Han var en blant navnene Dronningens gate og Prinsens gate flere pådrivere for at Kongsgård skulle bli var bebodd av velstående borgere som bodde byens lærde skole - Latin- og Borgerskole i frittliggende villaeiendommer. - og Schiøtz bidro ved at skolen fikk eien- dommen overskjøtet på gunstige vilkår. Honnørnavn: Alexander Kiellands gate, Løvdahls gate, Løwolds gate; Schiøtz gate, Alexander Kiellands gate streifer så vidt inn Peder Claussøns gate; Theodor Dahls gate; på vårt område ved Niels Juels gate og The- Jens Zetlitz gate odor Dahls gate. Dikteren fikk sitt eget ga- Prestisjenavn: Dronningens gate, St. Svit- tenavn i Stavanger først i 1934. Det skulle huns gate, Prinsens gate, Wessels gate, gå 28 år fra dikterens død innen han fikk Olav Kyrresgate, Niels Juels gate, Oscars en gate oppkalt etter seg i hjembyen. Noen gate, Kong Oscars gate. har ment at dette skyldtes krefter som mot- En måte å få en gate oppkalt etter seg arbeidet hans ettermæle i Stavanger. Men var å gi til byen legatmidler av en viss be- gatenavnkomiteen sa i en uttalelse i 1918 tydning. Løvdals gate, er et eksempel på at de ventet på en anledning til å hedre dik- dette. teren med en mer sentral gate eller plass.

Løvdahls gate, oppkalt i 1882 eller tollkas- * * * serer Ole Løvdahl. (1772 – 1851) Han var en velholden man da han kom til Stavan- På Vestre Platå er det ingen gatenavn opp- ger. Etter sin død skjenket han byen et le- kalt etter kvinner og det gikk lang tid innen gat hvor avkastningen har gått til mange kvinner i et hele tatt fikk gatenavn oppkalt gode formål, blant annet til finansieringen etter seg i Stavanger. I rektor Berentsens av Valbergtårnet. Han eide Nedre Strand- bok over Gatenavn i Stavanger og omegn, gate 25, for de fleste kjent som tidligere fra 1939, finner vi kun to gater oppkalt et- tilholdsstedet for Skjenkestuen. Han bod- ter kvinner: Stine Lunds gate og Bolette de sammen med sin husholderske og er Wiesesgate. ( pikeskolen i Laugmannsga- gravlagt sammen med henne på Lagård ta) Stine Lund var den første kvinne som Gravlund. fikk gatenavn etter seg i Stavanger. Hen- nes navn var Christine Friborg Lund (1715 – Løwolds gate er oppkalt etter byfogd Oluf 1761) og hun hadde gjort seg fortjent som Andreas Løwold (1747 – 1836) Byfogden organist i Domkirken i Stavanger og som var på den tiden både dommer, notarius forfatter. Gaten eksisterer ikke lenger. Den publicus, politimester, skifteforvalter og gikk mellom Engelsminnegata og Mølle- sto i spissen for den lokale administrasjon gata parallelt med Dronningens gate, hvor i byen fram til 1828. Det var denne stillin- det nå er parkeringspass til en dagligvare- gen som i 1832 ble overtatt av Halvor Olaus forretning som holder til i bygget som var Christensen og som han innehadde i til kjent som Televerket. - 18 -

ET UTVALG BYGNINGER I BYDELEN

Nils Juels gate 20, hovedkontor for SAFE, fagforening for ansatte i energisektoren.

Denne bygningen hadde fram til midten på 2000-tallet adresse til Dronningens gate som nr 45. Tidligere Dronningens gate fra St. Olavs gate til Kannik skole har skiftet navn til St. Svithuns gate. Bygningen er fra 1902/03 i historistisk stil og i 1910 ble ei- endommen overtatt av «Domkirken kirke- lige fattigpleie». Dette var det første alders- Prinsens gate 25. Frittliggende villa i sveitserstil, hjem drevet av en menighet i Stavanger. Adam Egede Nissens hjem da han var postmester i Stavanger.

Dette huset var bolig for Adam Egede Nis- sen (1868 – 1953) mens han var postmes- ter i Stavanger fra 1909 til han flyttet til Bæ- rum midt i 1933.. Adam Egede Nissen ble gjerne omtalt som den «røde postmester fra Stavanger». Det henger sammen med at han i 1919 en dag stengte Postkontoret i Stavanger i sym- pati med boljsevikene i Sovjetunionen da vestmaktene intervenerte mot revolusjons- regimet. Han var da fortsatt medlem av Niels Juels gate 20, tidligere Dronningens gate 45. Arbeiderpartiet, men fulgte Norges Kom- bl.a kjent som Domkirkens gamlehjem og Stavan- munistiske Parti ved partisplittelsen i 1923. ger kommunes diagnosestasjon. Han ble også formann i dette partiet da det var et promilleparti i mellomkrigstiden. Egede Nissen var stortingsrepresentant Det var plass til ca 30 pleietrengende. fra 1900 til 1912 valgt av Finnmarksbyene Domkirken solgte bygningen i 1940 og flyt- og representerte først Venstre, så Arbeider- tet institusjonen til Duesvei 11 hvor institu- partiet. Han var medlem av formannska- sjonen fortsatt drives som privat sykehjem pet i Stavanger 1914 – 1924, og ble over- under navnet Domkirkens sykehjem. Byg- raskende byens ordfører 1916 – 1919 støt- ningen i Dronningensgate ble solgt til Sta- tet av Avholdspartiet. Han ble valgt ved vanger Helseråd som holdt til her til 1984. en allianse i bystyret og kjempet for bolig- Her hadde Stavanger Helseråds diagno- bygging og husleiereguleringer. Omfatten- sestasjon sin virksomhet. På folkemunne de kommunale virksomheter og tiltak ble gikk bygningen gjerne under navnet Tuber- iverksatt – og denne epoken går gjerne un- kulosestasjonen eller Diagnosestasjonen. der betegnelsen «den kommunalsosialis- Noen år seinere, fra 1987 ble bygningen tiske periode» i Stavanger. Kooperative og benyttet av Stavanger kommune for under- kommunale virksomheter og boligbygging visnings- og interne kursformål, innen den vokser fram for å søke å avhjelpe den nød i dag er i privat eie av et rådgivningsfirma. som krigen førte med seg. Han var den an- dre fra Arbeiderpartiet som ble ordfører i - 19 -

Stavanger og den siste til etter den andre forholdsvis ukjent navn i Stavangers byhis- verdenskrig. Store kommunale låneopptak torie, men bygget seg opp med forretnin- ble i Stavanger som i så mange andre byer ger i Lettland og tjenestegjorde siden i St. en stor bør å bære i de vanskelige mellom- Petersburg, først som svensk/norsk kon- krigsår som skulle følge. sul og etter 1905 som norsk generalkonsul. Egede-Nissen var svært kulturelt og Han drev med eiendomshandel, shipping kunstnerisk interessert og engasjert. Han og som import- og eksportagent. Han flyt- ble formann for byens første faste scene og tet tilbake til Stavanger ved utbruddet av Stavanger Teater, han var også med i Or- første verdenskrig, men ved revolusjonen kesterforeningen og foreningen Kunst for i 1917 tapte Thorsen en stor del av sin for- folket. mue på grunn av et parti sild som han ikke Av ekteparets 11 barn, ble 7 kjente skue- fikk oppgjør av fra de nye makthavere ved spillere: Oscar og Stig, samt Aud Richter, revolusjonen. Gerd Grieg, Ada Kramm og Gøril Havre- I to år, fra 1927 til 1929, var eiendom- voll. Dessuten Lill. men eid og bebodd av konsul K. M. Tor- Av andre kjente politikere bosatt på Ves- grimsen. Så overtatt av IOGT i 1929, (stif- tre Platå og som har gjort seg gjeldende tet i 1877 – The International Order of også nasjonalt, er det naturlig å nevne in- Good Templars) som fortsatt eier bygnin- dustrimannen og statsråd Cornelius Mid- gen, men benytter den i dag i første rekke delthon, ( Jens Zetlitz gate 24 ) skoleman- til utleieformål. Bygningen var beslaglagt nen, stortingsrepresentanten og ordfører av okkupasjonsmakten i krigsårene. Johan Gjøstein, (Gjøsteins gate 7) skole- mann, universitetsbygger, bystyremedlem, stortingsrepresentant og stortingspresi- Wesselsgate 51 Solvang omsorgsboliger for dent Gustav Natvig-Pedersen. (Oscars ga- eldre te 30). Opprinnelig stod det en flott villaeiendom i sveitserstil på tomten. Denne var fra 1862 og eid av skipsreder Erik Berentsen, seine- re av hans svigersønn Charles Racine. Vil- laen ble testamentert til Handelsstandens Understøttelsesforenings gamlehjem for drift som aldersbolig. Like før Den annen verdenskrig ble villaen revet til fordel for byggingen av det nye Handelsstandens Al- dershjem, Gustav Hellands funkisbygning fra 1937. I 1942 installerte Gestapo seg i hu- set og det ble sikkerhetspolitiets beryktede hovedkvarter i Stavanger. I kjelleren ble det innredet en fengselsavdeling på 11 celler. Møllegata 37. Generalkonsul Ingvald Thorsens Denne var faktisk intakt til 1995, da bygnin- hjem fra 1917 til 1927. gen ble ombygget til omsorgsboliger. Ges- tapohuset på Solvang ble et fryktet begrep i Den staselige murbygningen med nyklas- Stavanger og det var herfra anslagene mot sisistiske søyler ble bygget i jobbetiden byens motstandsbevegelse ble ledet. I kjel- under første verdenskrig av hermikkfab- leren foregikk det forhør og tortur, og kjen- rikant og konsul C. Borgen og eiendom- te motstandsfolk som Solveig Bergslien og men ble overtatt i 1917 av generalkonsul Peder Myge mistet sine liv her. Ingvald Thorsen. (1855 – 1928). Han er et - 20 -

Pådriveren for byggingen av Folkets Hus i Kleiva var Samvirkende Fag- og Arbeiderfo- reninger. Mange år med innsamlinger og mulighet for lånefinansiering la grunnlaget for å realiserer en staselig bygning i nyklas- sisistisk stil, tegnet av bydelens egen arki- tekt, Gustav Helland. (1879 – 1958). Han bodde i og hadde sitt tegnekontor i Eigane- sveien 8, på hjørnet av Eiganesveien og En- gelsminnegata. (Cafe de France). Han var utdannet i Tyskland og virket som arkitekt Wesselsgate 51. Solvang omsorgboliger for fra 1916 til 1962. Han hadde en stor pro- ­eldre, på tomten sto tidligere Charles Racines duksjon og tegnet bygninger i nyklassisis- sveitservilla. me, funksjonalisme og modernisme. Under krigen var Folkets Hus okku- Ny Olavskleiv 16 – Jens Zetlitz gate 21: pert av tyskerne og benyttet som såkalt Folkets Hus - Folken «soldathjem». Folkets Hus med Folketeatret og kontorer I festsalen ble det vist kommunal kino og møtelokaler for fagbevegelsen og Arbei- fra 1946 til 1987. Folketeateret spesialiserte derpartiet ble bygd ut i tre steg: Første del seg på lettere underholdningsfilmer, hvor sto ferdig til innvielse i 1926, annet trinn westernfilmene utgjorde hovedstammen med møtelokaler og kontorer sto ferdig med et fast publikum. 1962, og med høybygget mot Engelsmine- Utvidelsene i 1962 og 1981 er signert ar- gata og Jens Zetlitzgate ferdig i 1981 var he- kitetfirmaet Retzius og Bjoland. le kvartalet mellom Løkkeveien, Ny Olavs- kleiv og Jens Zetlitzgate bebygd. I dag er deler av kontorarealene i høybygget leid ut på forretningsmessig grunnlag. Siden 1983 har den nyklassisitiske folketeaterbygnin- gen vært disponert av Studentersamfun- net i Stavanger og er kjent under navnet Folken.

Folkets Hus/Folken. Arkitekt Gustav Helland har ansvaret for den første delen fra 1925, mens arki- tektene Retzius og Bjoland sto for påbyggingene i 1962 og 1988. (Byarkivet) - 21 - Høstmarken i Stavanger for 150 år siden

Forsiktig modernisert av Bjørn Samuelsen

Dette sto å lese i Stavanger Avis 28. og 29. Der var den gang som nå vadmel og ho- oktober 1889: devann; men før var der mer haranglukt fra Vågen, mer gammelost og epler, og frem- Stavanger høst-marked for 30 år siden for alt gikk all verden omkring med noen Uken før høst-marken var byen forberedt gammeldagse duftende grønnsaker, som på mange måter; men i all stillhet. Ingen nå er så godt som forsvunnet. praktfulle tilstelninger, ingen lokkende bo- Hvordan luktet ikke den tørkede malurt der som andre steder med utstillinger av eller reinfann i store bunter, og den gam- lekkerier eller luksus. le troskyldige «Cepris» (se illustrasjon) Men bak disken var kramboden ordnet, fra bondehagene og krusmynte og karve, nede på sjøhuset lå alt parat, jern, tauvek, og salvie og timian! – Timian fremfor alt! stry og hamp, salt, tobakk og brennevin. – denne ærverdige markenlukt, som blås- Og foruten de alvorlige varer for bonden te over hele byen med en frisk nord-vest, selv, hengtes de brogete hodeplagg i vin- hvilket er den vind som fra gammelt hører duene; snigler, sukkerstenger og vadmel- til haust-marken, - timian og nordvest med skranser lavedes opp, muselort i sirlige gammelost og epler tvers over Vågen – det papirtutter med røde kanter, hodevann, var marken for 30 år siden! hårvann, luktevann og såpestykker – og alt var ferdig til å friste kvinnfolkene. Og små- pikene hadde på lager de gammeldagse skrekkelige markna-dokker, hvis hoder lik- net en omvunnen svullefinger med hatt på, og i hvis skjørter det knaste av gammelt skrivebok-papir. Driftige gutter samlet «gammelt» – alt «Cepris» I henhold til Knut Langeland er dette hva de fant av skrap på loftet og i kleskam- Abrodd (Artemisia Abrotanum). Cepris-navnet ble rene; noen bandt ferdig skrivebøker med brukt i Nærbø og Obrestad og flere andre steder «rosete bre». på Jæren. Den ble tørket i buketter, først og fremst som legeplante (i dram mot mageproblemer og Lørdag kom der noen få; søndag kunne kokt med fløte som hudkrem), som duftstoff, bl. a. man se at der var usedvanlig mange bøn- i potpourrier og lagt i ullplagg og skinn mot møll. der i kirken, men mandag morgen var mar- Cepris ble ca. 1 meter høy. kedet i full gang og torvet aldeles stappen- de fullt. Men stundom regnet det også nedrig, Og fra mandag fikk byen den uforglem- så rennestenene gikk med potteblått, og melige lukt, som hørte til et marked for 30 alle de vakre hodeplagg klistret seg til an- år siden, - en lukt, som er ikke lite forskjel- siktene. Da blinket det i de blanke lakkerte lig fra den i dag. hattene, som alle mennesker gikk med den - 22 - gang – og trofast holdt det mørkeblå vad- ytterst mulige kant av håret og bandt en en- mel ut. kel løs knute, som helst måtte holdes fast Men klesdrakten var den gang langt med haken, det var det fineste, så de sto mer avvekslende og langt mere broget enn med halvåpen munn og trykket haken ned i nå. Først tok nå mange av hardangerne halsen. sine kvinnfolk med seg, og de røde liv og Så var der også onde gutter, som bandt hvite skaut livde godt opp. Dernest var der folk sammen ved hjelp av et seilgarn med de merkverdige austmenn, som i alminne- en fiskekrok i hver ende; - ja, noen drev det lighet rakte en høy hatt over mengden, og i sin vanartighet så vidt at de sydde pikenes som sto så rolige og tålmodige med hen- skjørt forsvarlig sammen, slik at når sam- dene innstukket i bukseklaffen oppe under talen endelig var forbi, og man hadde sagt skuldrene og lot seg beglo og bespotte av farvel, så måtte man likefrem sprettes fra den innfødte ungdom. Så var også både hverandre for å bli skilt. fjordbuenes og jærbuenes kvinner langt Andre fant en grusom glede i å blåse muntrere påkledt enn disse dagers sorte kitt-klatter med pusterør på de blanke hat- og grå nøkternhet. Pikene var ikke redd for tene eller – og det var det gilleste – midt i ildgule og fiolette tørklær; kom der regn, ansiktet på hvemsomhelst. slo mange et rødt skjørt over hodet, og Og når det så ble mørkt og folk begyn- grønt vadmel var hyppig å se. te å bli noe fulle, så var der ingen ende på Handelen var den gang så iøynefallende garpestreker og kommers man drev med stor, fordi hele omsetningen foregikk i to- bønder og jenter i de mørke gatene, hvor tre dagers rivende hast. Alt hva der fantes der hverken var lys eller gass og meget lite av penger var i rastløst omløp; og store be- politi. løp hopet seg opp i kjøpmennenes bøker Men hele dagen gikk handelen like ufor- for sent eller tidlig å strykes ut, da de tran- styrret og like rivende. Alt hadde sin plass – ge tider kom. unntatt hestehandelen, som hadde det uri- Men så gikk det også med et liv og en melig lille hestetorv mellom Hotel du Nord lystighet, som våre dager ikke kan oppvi- og Posthuset – nåværende Øvregaards for- se maken til. Selve torvet var så tett pakket retning -, hvor der helst ble drukket over- som vel mulig og krambodene i nærheten hendig i sjappene. Men utover Skagen var var fulle av folk. Inne hos Johan Dahl – det der et brennpunkt for handelen. nåværende Svaneapotek – og især nede i I årene før brannen var hardangerjekte- Thesens lange butikk gikk handelen så det nes ankomst et av de ubedrageligste tegn bare raslet. på markedets nærmelse. Allerede i begyn- Byens ugudelige ungdom drev ikke nelsen av oktober begynte de første å kom- blott sin handel, men også all sin ondskap me – innerst ved Felthusbryggen de gamle innimellom de skikkelige bondefolk, som kjente navn, Ola Folkedal og Jondalsfol- sto fortumlet og halvt sanseløse i all denne kene, og senere kom de, jakt på jakt med vrimmel. en uhyre hale av nye lysskinnende båter i Noen løp med sine «varer» og innbil- alle størrelser. Store føringsbåter, deroppi te bøndene at det var ekstra fine nyheter; fiskebåter og inni disse atter andre, akku- båndstumper, gamle halstørkler, filler og rat som kinesiske esker, den ene inni den skrap – alt fallbys med en påtrengende iver, andre, mindre og mindre, ragende høyt som ikke var til å bli kvitt. opp i luften. Når så alle jekter og skøyter Andre – især lange gutter – gikk ustan- var fortøyd, hendte det ofte at rekken gikk selig og trakk bak i snippen på jentenes fra Felthusbryggen helt over Vågen til Dah- hodeplagg, så det seg ned, hvorpå de tål- lealmenningen – på midten atskilt ved et modige piker løftet det opp igjen på den par favners mellomrom, for at båtene som - 23 -

skulle inn til Torvet, kunne slippe gjennom Vågen i 1850-årene. Litografi etter tegning av Geo. – og dette mellomrom forbundet med en M. W. Atkinson. Stavanger Museum. Illustasjonen planke, hvorover ferdselen gikk; det var en er hentet fra «Gamle Stavanger-billeder»1921. stadig fornøyelse for ungdommen å spa- sere denne tur over fartøyene svingende som skulle ha seg en båt, eller det var en seg fra skøyte til skøyte fra Felthusbryg- av byens fine fruer som skulle se på stam- gen til Strandsiden og tilbake. Innenfor per og vaskekar til datterens bryllupsutstyr. denne rekken var Vågen stappende full av Det klingende hardangermål hørtes rundt de smukke hardangerbåtene, og her fore- om i byen, men mest på Skagen og tilhø- gikk en livlig handel. Der kjøpte jærbuen rende gater, hvor hardangertrafikken var og fjordefolkene og øyboerne og byfolkene livligst, nærmest Felthusbryggen. Det var hver sine båter – garn- og notbåter til silde- for 20-30 år siden ikke sjelden å treffe hele fisket, ekspressbåter og spillbåter, færinger familier ombord på hardangerjektene, hvor og joller, skipsbåter og lystbåter og allslags konen og en ung datter gjerne var med båtsinnventar, årer og øsekar. Som bekjent på byreisen. De kledelige skinnende kvin- er hardangerne vestlandets dyktigste båt- nedrakter lyste ganske opp i gaten. Mann- byggere, og ennå kan ingen måle seg med folkenes drakt var mørkeblått vadmel, buk- dem i båtenes smukke og smidige linjer. sene forsynte med uhyre klaffer og noen En riktig slank bredbordet, halvstor færing uutgrunnelige lommer, hvorav der kunne av det rette slaget var også en lyst å se på. fremhales et merkverdig kvantum epler Kyndige kjennere nåomstunder påstår dog, og ubegrensede mengder nøtter. Nøtter at hardangerbåtene ikke lenger er så fine i var overhodet uunngåelige i marken – har- fasongen som i gamle dager. Men det tør dangerne gikk alltid og knekte og spiste og komme av at det i de senere år har vært spyttet nøtteskall utover alle gatene; jær- krevd lavere priser og altså tarveligere ar- buen hadde som regel en reserve av nøtter beide. Men hardangerne førte annet med i den ene lomme og «søtepler» i den an- seg enn båter – der var gammelost og dre, som han galant trakterte de unnselige smør og epler og kålrabi og nøtter, stamper jenter med. – Når jektefolkene ble lei av de og kar, bøtter og koller og nederst i lasten viltre bygutters gnål og spillopper og jagte var bark og heller. Eplene lå i store binger hele flokken i land, het det i kor fra denne, på begge sider i rommet, likefra de dyre fi- etterapende hardangermålet: «up or jekta, ne gravenstener og kaupanger og granater din trasungje, du snauka og snauka i stron- ned til matepler og rosenstrips og søtepler. kjen og kjøp´ inkje noke kors´ er». De kloke hardangere gjorde gode forretnin- Det var på den tiden ganske betydelige ger og kunne med like stor letthet og beha- beløp som ble omsatt i markedet av har- gelig overtalelse avgjøre en handel, hva en- dangerne. – Både ost og smør, epler, heller ten det var en fisker fra de ytterste holmer, og alt det andre, andro til verdier av flere tu- - 24 - sen specier pr. fartøy. Der kjøptes igjen korn og slutte kontrakter til det tilstundende vår- og mel, salt, jernvarer, brennevin, kolonial- sildfiske. Mangen eventyrlig beretning om varer og alt annet som landsfolk behøver. et eller annet av de berømte, uhyre rike not- Stavangers handel med hardangerne var steng, som ga en hel formue i utbytte, knyt- den gang, og vesentlig på grunn av marke- ter seg til et hardangernavn som notbas for det, meget større enn nå, hvor bergenserne det heldige lag. har makten og hvor dampskipene gjør Ber- Men kom hardangerne som herremenn gen som den nærmeste og større by til den seilende på egne fartøyer, velutrustede og naturlige hovedplass for distriktet. En årsak velforsynte med kostbare varer, så var der til den hendøende trafikk med Hardanger andre markedsbesøkende, som fra de fjer- og det avtakende besøk av hardangerfar- ne fjellgårder først hadde vandret de man- tøyer i byen, er også den omstendighet, at ge mil ad ufarbare og umulige veier og etter sildefiskets opphør – så vel sørefisket stier for å nå sjøen, og derpå i åpen båt – som kinns- og nordlandsfisket – er der ikke «Ryfylke» var da nettopp begynt sine spar- noe behov lenger for fiskebåter som er verd somme og uregelmessige fjordefarter – å snakke om, og således er handelen med hadde rodd i dager med sine produkter til byen for denne viktige industrigrens ved- byen helt inne fra Ryfylkes innerste fjorder. kommende nesten helt forbi. Der var i hine For dem var markedet likefrem en begiven- tider og i atskillige år etter brannen også et het, et knutepunkt hvorom alle årets dager annet fellesskap i interesser mellom byen dreide seg og hvortil alle tanker om fortje- og hardangerne, idet nemlig disse, der all- neste og velstand knyttet seg, og hvor hen tid har hatt ord som gode sildefiskere og alle planer om anskaffelse av dette eller især som driftige og heldige notbaser, ofte hint til gårdens eller hjemmets forbedring tjente som mannskap eller under- og over- og utstyr ble rettet. Der var suldølingene, baser ved de store notlag, som fra byen ble lett kjennelige på sin raske, lette gange og utrustet til vinterfisket og som pleide å dra freidige holdning. Suldølingene handlet av sted, først til Kvitsøy og Skudenes, om- med smør og ost, vilt og viltskinn og var de trent ved jule- og nyttårstider. Markedet var fornemste blant hestehandlerne og drifte- da et bekvemt tidspunkt både for noteiere karene. De tok inn som oftest hos avdøde og mannskap å legge planer, gjøre avtaler Jacob Middelthon på Skagen.

Dampskipshjul- båten ”Ryfylke” som ble satt i drift i 1855, den tiden som denne artikkelen om- handler. Bildet er hentet fra boken” Det Stavangerske Dampskibssel- skab 1855-1955”. - 25 -

I markedet var Jacob Middelthon i utret- Holmen – kroket og fullt av liv, som Hol- telig virksomhet ved å sørge for sine sul- men var før brannen. Her hadde kjøpmen- dølinger og for øvrig opptatt av at alt som nene bondestuer hvor kjenninger fikk nat- foregikk på Felthusalmenningen og på har- tely og plass for hest og greier. dangerfartøyene, og man kunne den hele Men ellers lå unge og gamle, kvinnfolk dag iaktta ham på bryggen og i sjøhusdø- og mannfolk i et meget utvunget sammen- ren ropende og snakkende med all verden surium på sjøhusene og på loft, som det og med sin sterke røst gjøre sine spøkeful- kunne falle seg. le bemerkninger til høyre og venstre, kjent Østervåg var ennå ikke blitt brennpunk- med alle byens folk uten unntak og med tet for annen handel enn brennevinet. Men landsfolk fra alle egne. nedover den delen av byen og inn Nygaten Fra alle Ryfylkes fjorder, fra Sauda, opp til hestetorvet sto brennevinsdunsten Sand, Vikedal, Jelsa og Årdal og Erfjord og tykk og kvelende. Dirdal og Lysefjord og Hjelmeland og alle I denne luft ferdes de også helst – de de andre steder kom båt på båt og alle had- mange snurrige tiggere og drikkere, som de de en ku eller noen sauer eller et eller verden den gang var rikere på enn nå til annet landsprodukt, som skulle selges; og dags. Der vandret fra sjapp til sjapp: Ola der skulle kjøpes jern og hamp og stry og Skitter, Slobse-Jermund, Fydle-Jacob, Nøst- tauverk eller en båt eller et klesplagg til hu Endre, den lystige Tjøl Hansen og mange mor eller en hatt til barnene. Og der skulle andre. gjøres opp den gamle skyld i kontraboken De var helst bosatte eller bortsatte på og snakkes om ny, og lånet i banken ord- landet – disse uforbederlige medborgere, nes, sakføreren skulle besøkes, kjenninger eller de vandret viden om på tiggeri eller og skyldfolk hilses. Der levdes i disse 2 da- all slags handel; men led det mot marked, gene et intens og urolig liv, som for disse kunne ingen makt holde dem tilbake; de ensomme og fåmælte bønder sto som en kom med den første timian og forlot først forvirret drøm, når de igjen kom til sitt still- byen, når det ikke var en dråpe brennevin ferdige og ensformige dagsverk hjemme mer å perse ut av noen medlidende sjel. på fjellgårdene. Men hver på sitt vis var de en dram På kjøpmennenes butikker og sjøhus verdt; for det var mest folk som nettopp hersket der i disse markedsdager den mest ved lett sinn og selskapelig livlighet var anstrengte virksomhet – ekstrahjelp var kommet ut i elendighet og som ennå i ru- innkalt i 1 eller 2 mann, kald middag, og al- sen gjenfant et glimt av vittighet og humør. le måltider ble inntatt i rommet bak butik- Fant således ikke Slobse-Jermund på å ken eller hvorsomhelst det kunne falle seg; stanse en mann fra sitt hjemsogn Klepp på og det var ikke småskillinger hvortil omset- gaten og hviske med en hemmelighetsfull ningen på slike dager kunne beløpe seg – mine: «Rasmus! He du haurt det? – opp til 1000 specier kontant i skuffen om «Hvafornoe?» dagen og derover, foruten der byttes i varer «Kom – følg, skal du høre nytt og skrevet i bok, og det var som regel ikke heimante». den minste del. Mannen, som hadde loset til Bergen og Det var også alminnelig i markedet, at vært lenge hjemmefra, ble ganske redd, at tjenestesøkende ungdom fra landet søkte noe vondt var hendt hjemme hos ham, og arbeid hos byens familier. Hyring til fisket fulgte Slobse-Jermund avsides helt inn i en og alle andre slags avtaler og kontrakter ble mørk gang. Der hvisket Slobse-Jermund: ordnet. «Nå heve dei vælt meg te fattigforstander De betydelige husene for bondehande- derheima! – he du haurt slikt?» len trakk også en stor del av bøndene ut til Fydle-Jacob, som var en tykk, svær - 26 -

Lagårdsveien i 1850-årene. Maleri av Suck- «Jeg ser fruens blide åsyn», svarte hof. Illustrasjonen er hentet fra «Gamle Nøst-Endre og smøg seg inn døren. Stavanger-billeder»1921. Men Tjøl Hansen var den lystigste og mann, møtte en dag gamle Jacob Kielland i ubetinget ungdommens yndling. smauet og sperret veien for ham, idet han Tjøl var en liten mann med kort, blå tigget om fire skilling. rundtrøye, blank hatt – han var en av de «Du bare drikker dem opp; full er du og, siste som holdt ut med «blank hatt», korte kom en annen gang.» ben og et uforlignelig pussig-klokt ansikt. Men så lenge holdt Fydle-Jacob på, at Især hadde han noen fuktige plirende øy- han fikk sine fire skilling. Da gikk han tilsi- ne, som gjorde ham dobbelt polisk (lur), de og sa i en overbærende tone: «Du e gille når han stanset opp for hver han møtte ligavel – Jacob! Men jagu e du sære og!» på Lagårdsveien og begynte: «Ka e du for Nøst-Endre var en smilende, men yt- ein?» og så kom der gjerne en eller annen terst påtrengende tigger. Han hadde et vittighet eller et mindre fint ord eller en vi- glatt ansikt og fint mål som et fruentim- sestubb – f. eks.: mer. Under armen bar han alltid en liten ti- ne, hvori der var vinsler og nøster med trå, Piger og vin, nåler og slikt, som han solgte til pikene på Det er alt her på jorden, landet. Dem vil vi elske og dem vil vi tro; Han var en skrekk for kjøknene, og når Andre småting, som er her på jorden, der meldtes: «Der kommer Nøst-Endre» – Søge alene at gjøre uro. skrek gjerne pikene, og husmoren beredte Men pigerne de smile, når verden den er seg til å få ham fort på dør. sur, Så stakk Nøst-Endre det ekle smiskende Og vinen den florerer, tross allting står i ansikt med den blanke hatt inn av døren og kur. begynte: «Jeg ser, jeg ser –». Tra-la-la-la-la-la. «Å – hva ser du?» ropte fruen forarget og vendte seg mot ham, så bister, som hun Eller også danset han noen lette trinn og kunne. hopp og sang: - 27 -

Vil du ha deg en sil Så raslet de utover Lagårdsveien som Gå til Rosenkil´. en åsgårdsrei i mulm og mørke, med slike Vil du ha deg en dram, brøl som man aldri skulle tiltro jærbuen, Gå til Siqvaland. når man ser på ham ved høylys dag. Og hestene, som ville hjem, ble nesten likeså Når han kom til byen, bar han gjerne en galne, og for av sted så selepinner og hjul- bundt lester; men hjemover bar han helst splinter røk om ørene og hele selskaper sin rus så godt som det ville seg gjøre, - all- gikk på hodet i grøften. tid fornøyd så lenge han kunne gå. Men lengre utpå fikk iallfall hestene sin Et par eldre damer trippet så forsiktig forstand igjen og trakk tålmodig sin snor- med løftede skjørt over et sølet stykke på kende herre hjem til stalldøren. Og hendte Lagårdsveien, og da de kom på det tørre det at grinden var lukket på broen, så gikk fortau, sa den ene lettet: «Å Gud skje lov». dyret rolig på elven, hjulene ble igjen, men Straks stemte Tjøl Hansen i: reisen fortsatte med karmen slepende et- ter. Og mannen visste om morgenen ikke «Å gud skje lov for ingenting, av annet enn at han hadde liksom en min- Det har jeg i min lomme». nelse av at han var våt i ørene. Man kunne høre ham synge langt ut Men dagen etter kom hodepinen og der- over Lagårdsveien, når han dinglet hjem; nest ettertanken. Og da kan det vel hende, vi visste aldri hvor han bodde eller hvor der var de som tregte både på klokkebytte og han holdt seg. Men han hørte til byen og til hestebytte og på «heile marken»! Mangen markedet, og især til Lagårdsveien med sin pike tregte på stasen som var kjøpt, og flere blanke hatt og sitt alltid glade ansikt. kanskje på det hun hadde mistet på byturen. Men verre enn disse originaler var Byfolket satt igjen med den folketomme slagsbrødrene, som også møttes til mar- by full av søle og timian. De regnte etter ked; de berømte rokkedreiere var især al- i bøkene og så varene an. Gamle soren- les skrekk. De var av taterblod, og vi antok skriver Schiøtz, som ellers ikke var lett til å iallfall, at de hørte til i Kalhammeren. Som narre, hadde kjøpt et stort deilig stykke talg gutter så vi vel ikke det verste, når det ble som ved smeltingen viste seg å inneholde mørkt nede i de trangeste gatene i byen; en overmåte gammel skinnbukse. men så var der dog hvert marked anled- Etter brannen i 1860 skiftet markedet ning til å se folk som ble bragt avsted av sin karakter. Det var ikke blott det gamle politiet med flengete klær, blodige og for- Holmen som forsvant, men meget gam- slåtte, og andre som brølte og trampet og melt i skikk og bruk gikk bort med det sam- svingte sine knyttede never opp i nesen på me. Markedet forandret seg hurtig til det vi alle de traff. ser i dag. Ved slutten av et marked kunne der væ- Et lysere og fredeligere billede, et tyde- re en uhyre villhet som grep inntil ungdom lig fremskritt i alt. Fra hesten og kjerren og kvinnfolk, - helst når det kjempes med til bøndenes varer og husflid – overalt en politiet om å løsrive en av fangenskapet. utrolig fremgang; og i omgjengeligheten Da veltet de seg foran den lave døren til mellom by og land en ganske annen og den gamle rådstue, politibetjenter og fulle bedre ånd og tone. Byen er mer erobret av mannfolk om hverandre, mens kvinnene landet, begge har nærmet seg hverandre, skrek, og de to vakthavende borgere i blå og den som tror på vårt lands fremtid, kan uniform holdt fast på sine geværer med de med glede la tanken gå 30 år tilbake for å lange bajonetter. følge utviklingen frem til i dag. - 28 -

optimaliser eiendomsverdiene gjennom effektiv eiendomsforvaltning

Vågen Eiendom er et av Stavanger-regionens største kompe- tansesentre innen forvaltning og drift av næringseiendom.

Selskapets medarbeidere har allsidig teknisk, økonomisk og juridisk kompetanse, samt bred kunnskap og kjennskap til markedet i regi- onen - i tillegg til bred markedskontakt. Vi forvalter for 4 milliarder i verdier for våre oppdragsgivere, tilsvarende ca. 300.000 kvm med kontor, butikk, og lager/ industrilokaler. Kontakt oss i dag for ytterligere informasjon om våre tjenester!

God forvaltning skaper verdier! markedsavdelingen reklamebyrå markedsavdelingen

Vågen Eiendomsforvaltning AS • Vågen Eiendomsmegling AS • Vågen Drift AS

Skagenkaien 35-37, 4006 Stavanger. Tlf: 51 93 92 60 www.vaagen-eiendom.no - 29 - Byhistorisk skilting av Reidar Frafjord

Den oppmerksomme leseren av Byhisto- over hele landet. De er koboltblå med hvit risk forenings nettside, www.byhistorisk- antikvarskrift. Formen, en «superellipse» - forening.org, vil ha registrert at 27 skilt er overgang mellom firkant og sirkel - er utvi- omtalt her. Trolig vil også noen ha lagt mer- klet av den danske lyriker og designer, Piet ke til at ytterligere 8 skiltobjekter er kom- Hein. met til i byens uterom: Frida Hansen Bjørn Endreson - Teaterbygningen Lars Larsen - Geilane Kongsgt. 52 Frida Hansen - Nedre Strandgate 25 John R. Haugvaldstad - Josephinestiftelsen Ajax-Andreas Jacobsen - Vinkelgt. 16 Kvekergravstedet - Storhaug Chr. Lous Lange - Breibakken 1 John Tanke Sviland - Bergelandsgt. 29 Byhistorisk forenings hovedformål er å for- midle kunnskap om Stavanger og skape inter- esse for byens historie og egenart. I den for- bindelse har foreningen samarbeidet med Stavanger kommune for å bidra til å reali- sere kommunens kulturplan på dette om- Fredrikke (Frida) Bolette Hansen ble født rådet hvor det heter: Kunst i uterommene i Hillevåg den 8.mars 1855. Foreldrene var blir en del av byens identitet. Det bør settes Mathilde Helliesen og grosserer og skips- opp enkle skilt som presenterer kunstneren og reder Peter Petersen Hun vokste opp i et verket. Det gjelder også ved gater, plasser og meget velstående hjem. Faren var en av bygg med historiske navn. Enkel skilting med byens driftigste handelsmenn og ledet det presentasjon av vedkommende person, eller velrenommerte firmaet J.A. Køhler & Co. i av historiske begivenheter, kan gjøre det let- Hillevåg, like utenfor byen. Familien bod- tere å identifisere stedene. Det er et enkelt vir- de i Laugmannsgt. 7 og Nedre Strandgt. 27 kemiddel for å øke den historiske bevissthet. om vinteren og flyttet til landstedet i Hille- Helt siden 1997 har derfor representan- våg om sommeren. ter fra vår forening vært sammen med by- Frida gikk på frøken Wieses privatskole arkivar, byantikvar og kultursjefens admi- i Stavanger. Hun viste tidlig et kunstnerisk nistrasjon om utplassering av skilt. Den- talent. Etter at hun ble konfirmert i 1871, ne typen er utviklet av Oslo Bys Vel og er i bestemte hun seg for å bli malerinne og bruk som kulturhistoriske opplysningsskilt fikk privatundervisning av Kitty Kielland og - 30 - marinemaler Johan Bennetter. Året etter på Verdensutstillingen i Paris 1900 hvor konfirmasjonen ble hun imidlertid forlovet hun mottok gullmedalje og fikk stor opp- med Wilhelm Severin Hansen som hun gif- merksomhet. I 1915 ble hun tildelt kon- tet seg med i 1873. Da var hun 18 år mens gens fortjenstmedalje i gull for tekstilkun- han var 32 år, og kunstnerdrømmen måtte sten sin. Olavsteppet som hun arbeidet legges på hylla. med fra 1927 til 1931, henger i våpenhuset i Hennes far døde noen år etterpå, og da Stavanger Domkirke. Frida Hansen døde i hennes mann overtok ledelsen av Køhler & Oslo 12. mars 1931 og er begravet på Ullern Co., flyttet paret til Hillevåg hvor hun fikk kirkegård. tre barn. Wilhelm Hansen utviklet stedet til et mønsterbruk, mens Frida ble svært engasjert i planleggingen av et Andreas Jacobsen – Ajax hageanlegg omkring Køhler-eiendommen. Men lykken vendte seg. Da det store øko- nomiske krakket rammet Stavanger i 1883, røk også Køhler & Co. over ende. I løpet av et par år mistet de også to av barna. Wil- helm Hansen dro til utlandet, mens Frida ble igjen i Stavanger med deres gjenleven- de datter. Nå måtte hun starte en broderi- forretning for å tjene til livets opphold. Det skulle altså bli mannens fallitt som ble star- ten på Frida Hansens kunstnerkarriere. Hun var blitt fortrolig med gamle nor- ske tepper gjennom samlingen til sin svo- ger, maleren Carl Sundt-Hansen, og inter- essen ble ytterligere forsterket gjennom arbeidet i broderiforretningen. Hun ønsket Andreas Jacobsen ble født i Vinkelgata 16, å gjenreise den glemte norske tekstilkun- omtrent midtveis mellom Pedersgata og sten. I 1889 hørte hun at en dame i Sogn Fiskepiren i Stavanger, den 6. februar 1909. vevde på en opprettstående vevstol og dro Her bodde han til han var 14 år gammel; da dit for å lære teknikken. Allerede året etter, flyttet familien til Våland. Senere i livet var i 1890, stilte hun ut sitt første teppe, «Bir- bostedene bl.a. Brønngata 102 og i blokk- kebeinerne fører den unge Haakon Haa- leilighet på «Misjonsmarka». Han giftet konsen på ski over fjellet». Hun ble fort seg 7. oktober 1939 med Halldis Kloster klar over at naturalistisk fremstilling ikke (1907 – 1992). egnet seg for vev, fornyelsen av tekstilkun- Jacobsen ønsket egentlig å bli tegner, sten måtte ta utgangspunkt i de gamle bil- men det kunne han ikke livnære seg av i de ledteppenes stiliserte mønstre. Motivene harde 1930-årene. Da han var ferdig med måtte hentes fra sagn og eventyr. middelskolen, fikk han et tilbud fra Det Sta- Frida Hansen flyttet til Kristiania i vangerske Dampskipsselskap, og i de me- 1892 og hadde studieopphold i Tyskland get trange tider den gangen, begynte han og Frankrike 1894/95 hvor hun fikk man- der som bud som 16-åring. Han ble væ- ge nye impulser og lot seg fange inn av rende i DSD i 49½ år, de siste årene som tidens europeiske strømninger. Hun slo personalsjef. for alvor igjennom i utlandet. Utstillinger En dag i 1934 laget han noen tegnin- utenlands fulgte nå på løpende bånd. Gjen- ger som han skrev korte tekster til. Foto- nombruddet som tekstilkunstner fikk hun graf Gaard Paulsen i Aftenbladet tok dem - 31 - med til redaksjonssekretær Sven N. Of- kommune, Aftenbladet, Rogalands Avis og tedal som straks så mulighetene. Senere Stavanger Presseforening. I 1985 fikk han oppmuntret redaktør Christian S. Oftedal Kongens fortjenstmedalje i gull. Sine sis- og den senere domprost Svanholm unge te år tilbrakte han på Solvang Aldershjem Jacobsen til å skrive mer. Den første tek- hvor han døde 18. mars 1998. sten stod i avisen 8. september 1934 under pseudonymet Jacob. Det ble til Ajaks, før Bjørn Endreson han slo seg til ro med Ajax. Tekstene ble etter hvert lengre, og han illustrerte alt selv, men det krevde for mye. Etter en tid kom Aftenbladets tegner, Hen- ry Imsland, inn i bildet, og da ble det skik- kelig sving på det. Imsland illustrerte epist- lene, han hadde Stavanger i kroppen, han visste hvordan frøken Sørensen og far te an Marton så ut, og han kjente et mannskor ut og inn. De populære innslagene i avisen varte helt fram til 9. oktober 1991. Den sis- te visen til Ajax, «Sokkaseg og hjertelag», ble fremført i forbindelse med en avduking i sentrum i 1993, en statue med hans mest sentrale figurer, Johanna og Broremann. Ajax visste ikke selv hvor mange viser Bjørn Ingermann Endreson ble født 20. ja- som var kommet fra hans hånd i årenes nuar 1922 i Bærum. Foreldrene var reisen- løp. De tre stavangerkomediene på dialekt; de Haakon Endreson og Anna Kommedal. «Det smedle på Skansen» (1957), «Gud- Moren kom fra Stavanger, hvor hun vokste labadne te na mor» (1959) og «Storm i et opp på Egenesløkke D2. Faren hennes had- Norgesglass» (1962) er oppført en rekke de her, i det nordvestre hjørnet av nåværen- ganger på Rogaland Teater. Det kom 9 bø- de Eiganes gravlund, et lite gardsbruk. Et- ker fra hans hånd. De to første, «Ongane i ter å ha solgt denne eiendommen, «Fager- gadå» og «Slage’ på Parra» i 1943, og de to høy» i 1917, flyttet familien til Stabekk, der siste, «Johanna, Broremann og frk. Søren- faren, Torger, kjøpte garden «Furulund.» sen» og «Far og mor te an Marton» i 1988. Bjørn Endreson var et utpreget skole- På stavangerdialekten som skriftspråk, lys i sin ungdom, han var aktiv idrettsmann med en sterk følelse for de fineste nyanser, og skrev poesi. Han debuterte i 1946, 24 loddet han dypt i personenes sjel. Gjen- år gammel, med diktsamlingen «Kadens». nom språket som redskap kunne han for- Etterpå studerte han litteratur og teater i telle hvordan gamle og barn, enslige og ei USA før han tilbrakte et helt år hos hopi- sydame hadde det. Han fortalte om men- indianerne i Arizona. neskenes daglige liv, om deres lengsler og Da han kom tilbake til Norge, ble han håp og om tårer og smil. Han stod på en i 1957 ansatt som skuespiller og instruktør måte midt iblant oss og hentet stoffet sitt ved Rogaland Teater, og i årene fra 1960 til fra hverdagen. Nasjonale eller internasjo- 1970 var han sjef for teatret. Dette unge te- nale tema ble gjerne sett fra Pedersgadå, atret slet med dårlig økonomi, og de besø- og han evnet å gi dyp innsikt i enkle ord. kende var stort sett vant med tradisjonelle Ajax gjorde også Stavanger bymål til noe å oppsetninger. Med Endreson kom veksten være glad i, en del av byens identitet. i teatrets virksomhet. Han satset på bar- Han mottok kulturpriser fra Stavanger na og vant publikum ved å bygge allianser - 32 - med skolene, oppsøke folk og gjøre teatret ler Edith Ottosen oppholdt han seg på Bu- til en «varmestue». øy, og i sine siste år fant han et godt hjem Sin kanskje største innsats i Stavanger på Øyane Alders-og Sykehjem. Han sov- gjorde han som stifter av Barneteateret i net fredfullt inn 12. november 1998, 76 år 1957. Endreson ville gjøre noe som var an- gammel. nerledes. Han ville ikke bare gi ungene en årlig juleforestilling og putte voksne skue- spillere inn i barneroller, men heller ha et teater for barn, utviklet av barn. Barnetea- Christian Lous Lange teret ble ledet med en profesjonalitet som gjorde det til ett av de fremste i europeisk sammenheng. Det fikk snart et medlems- tall på 1.200 – 1.300 barn og drev en omfat- tende egenvirksomhet. Full av entusiasme og forståelse for hva som bor av kreative krefter i barn, skrev han selv alle stykkene Barneteateret spilte de første årene. Han la vekt på at ungene skulle få spille på sin egen dialekt, og han instruerte dem selv. Helt fra starten var det klart: Når barn spilte, skulle omgivel- sene være være like profesjonelle som ved andre oppsetninger. Hele det tekniske ap- paratet ble satt i sving, sceneografi og kos- tymer, ikke noe skulle være annenrangs, og Christian Lous Lange ble født i «Bredbak- dermed ble Bjørn Endresons barneteater ken 1» i Stavanger, 17. september 1869 en meget levedyktig suksess. og døpt i St. Petri kirke 17. oktober. Faren, Endreson sparte seg aldri i sin ti år lan- Halvard Lange (1842-1905) som var tre- ge sjefsperiode, han var ganske utslitt da menning til Alexander L. Kielland, kom til han sluttet , og helsen var ikke som før. Bå- vår by i 1867 og var stadsingeniør her fra de kritikk og motgang hadde satt sine spor. 1885 til 1899. Lous-navnet hadde Chris- Han hadde imidlertid funnet en åndsfren- tian etter sin mor, Thora Marie Lous de i dramatikeren Samuel Beckett som han (1845-1923). fikk personlig kontakt med. I årenes løp Christian bodde i Stavanger gjennom oversatte han alle Becketts skuespill til ny- hele oppveksten og ungdomsårene til han norsk. Bjørn Endreson var en språklig be- var 18 år gammel. Etter at han var flyttet gavelse som hadde stor sans for den dra- til Kristiania for å studere, var han nok på matikken som hverken sløser med ord el- hyppige besøk i fødebyen ettersom meste- ler meninger. Til sammen har han oversatt parten av familien fortsatt holdt til her. Den omkring 100 dramatiske verk. siste store begivenheten de feiret sammen, Etter at han sluttet ved Rogaland Tea- var bryllupet 1. november 1899 da søste- ter, fortsatte han også å skrive teater for ren, Ellen Lous Lange, giftet seg med for- barn. I 1985 vant han førstepris for beste fatteren Johan Bojer. norske barnestykke. Det var «Hei, Kolum- Før han var fylt 18 år, avla Christian i bus – nei, Kolumbus !» som ble oppført på 1887 «Klassisk examen artium» på Kongs- Det Norske Teatret. gård skole med hovedkarakteren 1,25 (pre- Endreson ble boende i morens hjemby seterist). Som et utpreget skolelys fikk han resten av sitt liv. Sammen med skuespil- beste karakter «1» i 9 av 12 fag. Sammen - 33 - med barndomsvennen ,Einar Borch, dro for hva du utrettet blant oss. Ingen som han samme høsten til Kristiania. Han tok har møtt deg, vil glemme din vakre, noble «Examen Philosophicum» og hadde lærer- skikkelse. Vi har tapt en enestående venn. timer ved siden av, som avveksling fra de Norge har tapt en av sine beste sønner.» teoretiske studiene. I 1893 ble han cand. philol., og det påfølgende året giftet han seg med Bertha Manthey (1867-1947). I ek- teskapet kom det 5 barn, bl.a. den senere John Rasmussen Haugvaldstad norske utenriksministeren, Halvard Lange (1902-1970) . Mange år senere, i 1919, ble Lange dr.philos. på en avhandling om «In- ternasjonalismens historie.» Som generalsekretær for den «Inter- parlamentariske Union», med sete i Bern, dernest i Brussel og fra 1920 i Geneve, var Lange en av dem som utrettet mest for å gjøre «Nansens land» til mer enn en frase. Hans innsats i internasjonalt fredsarbeid og hans virke her hjemme som en idealis- tisk og realistisk fredspolitiker, satte dype spor etter seg. Langes livsverk var omfattende. Han var en dyktig historiker som ble husket av sine tidligere elever som en fremragende pedagog. Han organiserte det norske No- Garden Reianes ligger på nordvestsiden av belinstituttet, og som generalsekretær for Rennesøy mot Boknafjorden. Her ble John den «Interplantariske Union», gjorde han Haugvaldstad født i 1770 og døpt 3. søn- under 1. verdenskrig og etter fredsslutnin- dag i advent, som den yngste av fem søs- gen veldig mye for å holde arbeidet intakt ken. Han gikk på omgangsskolen i bygda og mildne motsetningene. Som norsk re- og fikk solid undervisning i kristendom. I presentant i Folkeforbundet utførte han et sitt 18. år, palmesøndag 1789, ble han kon- grunnleggende arbeid, hans navn der var firmert i Hausken kirke. et av de mest kjente. Rett etter konfirmasjonen dro han Langes virksomhet for fred, forstå- hjemmefra og fikk arbeid på garden Ut- else og humanitet bidro til at Stavanger- stein Kloster. Etter tre års samvittighetsfull mannen i 1921, som den første i Norge, tjeneste på Utstein kom han så til bruket ble tildelt Nobels fredspris sammen med Haugvaldstad på Mosterøy. Gardseieren, den svenske statsministeren, Karl Hjalmar Tore, oppdaget hurtig Johns mange gode Branting. egenskaper og ønsket at han skulle gifte Christian Lous Lange døde av en kreft- seg med den eldste datteren, Malene. Det sykdom 11. desember 1938, 69 år gam- var imidlertid klart for de to unge at de ikke mel. Den nære vennen fra fødebyen, Einar hadde noen naturlig kjærlighet til hveran- Borch, holdt minnetalen ved bisettelsen dre, men etter press fra begge fedrene ble og avsluttet med følgende ord: «Christian de forlovet. Lange ! Vi takker deg for de mange lyse og Tore solgte bruket til John Rasmussen vakre minner, de mange gode tanker som som da tok etternavnet Haugvaldstad, og spirer opp etter deg. Vi står i sorg og ve- den 1. juli 1792 ble de to unge viet. Malene mod med din båre, men også full av takk og John hadde forskjellig gemytt. Hun var - 34 - noe gretten og kritisk, han var mer inne- slag. Etter å ha blitt ført til hjemmet utbrøt sluttet og viljesterk. Ekteskapet ble ulykke- han: «Gud skje lov», og sovnet stille inn. lig og barnløst, og de kom til å leve fra hver- En mengde mennesker fulgte båren til La- andre mesteparten av sine liv. gård gravlund, og mange stod tause og John Haugvaldstad var arbeidsom og sorgfulle i gatene der følget passerte. påpasselig i alt. Han fikk god innsikt i jord- bruksyrket og tok nye metoder i bruk. I til- legg drev han med sildefiske, og med sin praktiske innsikt og handlekraft var han en dyktig fisker. På denne tiden opplevde han også sitt åndelige gjennombrudd og startet med oppbyggelige møter i sitt hjem. I 1801 ble han kjent med Hans Nielsen Hauge, og det resulterte i at han reiste omkring som forkynner. I 1814 ble han sammen med godseier Garmann på Utstein Kloster sendt til Sta- vanger for å velge representanter til Riks- forsamlingen på Eidsvoll. Samme året solgte han bruket sitt og flyttet til byen. Malene ble boende på Mosterøy til 1821 før hun også kom til Stavanger. Haugvaldstads virketrang gav seg man- Kvekergravlunden på Storhaug ge utslag. Han drev først teglverk, så be- gynte han som farger. Ellers var han enga- Vennenes samfunn eller kvekerne ble or- sjert i sildefiske og skipsfart. Etter hvert ble ganisert i Stavanger i 1818 som det første han også eier av flere gardsbruk og jordei- kirkesamfunnet utenfor statskirken. Dette endommer, og han hadde flere titalls an- ville ikke myndighetene godta, og dermed satte. Haugvaldstad var blitt en av Stavan- oppstod det konflikter når det gjaldt sere- gers rikeste menn, men gikk i vadmel og monier som dåp, begravelse og ekteskaps- spiste sild og brød med fingrene rett fra inngåelse. Selve gudstjenesteformen var trefjøla. stille andakt uten liturgi, prest eller sakra- John Haugvaldstad ble den åndelige menter. Stillheten kan brytes ved at en eller fører for haugianerne i byen, og han viste flere tar ordet for å dele noe med de andre. stor omsorg for de fattige. Han var en dri- Tanken om at det er noe av Gud i alle vende kraft i arbeidet for å få reise et opp- mennesker, at hvert individ må finne sin byggelseshus som kunne romme alle dem egen livsvisdom, står sentralt i kvekernes som søkte møtene deres. Det resulterte i trosbilde. Enkelte kvekersamfunn legger bedehuset i Nygaten i 1845. Da Det Norske mest vekt på det evangeliske og bibelske, Misjonsselskap ble dannet i Josefinestiftel- mens for andre er «det indre lys» kilden til sens lokaler i 1842, ble han valgt som styre- religiøst liv. Menneskenes likeverd inne- medlem med flest stemmer. bærer at kvekerne nekter å bære våpen, og Nyttårsaften 1850 ville han besøke leder at de engasjerer seg i fredsarbeid. I Stavan- for Brødremenigheten for å gi en penge- ger har samfunnet i dag (2010) i underkant gave til Israelsmisjonen. Stephan Due var av 30 medlemmer, mens det i storhetsti- ikke hjemme, og da Haugvaldstad kom den hadde 100 og i årene etter krigen rundt ut igjen, falt han om på gaten, rammet av 60 medlemmer i byen. - 35 -

Fra 1821 til 1854 hadde kvekerne et grav- Lars Larsen Geilane sted på Våland, mellom dagens Musègate 54 og 56. Det ble opprettet av lederen, Elias Tastad, da hans ett år gamle tvillinger dø- de. Da presten ikke ville begrave dem uten å få gjennomføre de vanlige seremoniene, gravla Elias Tastad dem selv slik han følte det var rett etter sin kvekertro, noe som før- te til mye dramatikk og vanskeligheter. Mot slutten av 1840 årene begynte gravplassen på Våland å bli for liten, og man så seg om etter et annet, egnet sted. I 1854 tok saken en overraskende vending fra uventet hold, fra en person som først ett år senere ble opptatt som medlem og senere ble et sentralt medlem av samfunnet: Geilane var en husmannsplass på østsiden Den 15. desember 1854 gav Carl Ny- av Breiavatnet, et område som strakte seg mann et stykke av sin eiendom, «Leervigs- sørover fra nåværende Josefinestiftelsen, ryggen», til kvekerne «for at de frit og ube- Kongsgaten 48, og Kongsgaten 52 hvor hindret fra mig og Efterkommere enten Ar- skiltet er anbragt, og videre et stykke sør- vinger eller Andre, have tilladelse, Frihet og over. Lars Larsen Geilanes far, Lars Sven- Ret til at benytte samme til Begravelsesp- sen Helland fra Gjesdal fikk våren 1772 fes- lads/…/ dog tilhører Græsset som voxer på te på denne plassen under Kannik og flyttet Begravelsesstedet Jordstykket Leervigsryg- til Stavanger med konen, Maren Einarsdat- gens Eier og Bruger.» Etter dagen mål var ter fra Nedrebø, og to barn. Sitt åttende og stykket på ca. 850 kvadratmeter. Fram til siste barn fikk Maren da hun var 42 år gam- omkring 1870 ble gravstedet betegnet som mel; ovennevnte Lars Larsen Geilane som «Karel Nymands Gaard Hetland». ble døpt 24. september 1786. Den første som ble gravlagt her, var Da faren døde i 1804, ble moren sit- Halvor Dyring, 9. juni 1855. Elias Tastads tende med Geilane fram til 1807. Lars som hustru, Guri, var den neste, den 16.juli var blitt 21 år, fikk nå overta festet som hus- 1855. Da Asbjørn Kloster ble stedt til hvile, mann. Han var pålagt å gi moren en tønne 24. januar 1876, kunne man lese følgende korn årlig og pleie og tilsyn i hennes alder- i avisen «Stavangeren»: « Asbjørn Klosters dom; videre skulle han gi sin døve søster, Begravelse foregikk i dag paa Vennernes Siri, husvære og naturalytelser. Begravelsesplads under Tilslutning af et Men kort tid etter at Lars hadde fått fes- næsten uoverskuelig Følge. Hr Endre Dahl teseddelen, overlot han plassen til moren talte ved Graven.» og søsteren og tok hyre på briggen «Ole Om lag 270 personer er i årenes løp Smith Ploug» som skipstømmermann. gravlagt på denne private gravlunden i Øv- Sommeren 1807 var skuta kommet til re Haukeligate 39, omgitt av en høy tegl- Alicante på østkysten av Spania, og der steinsmur og forsynt med en låst sprin- ble det tatt om bord en ladning salt til Sta- kelport av jern. Kirkevergen har ansvar for vanger. På hjemturen, den 30. august, ble drift og vedlikehold, og kvekersamfunnet imidlertid briggen anholdt av en britisk kor- ønsker at gravstedet skal tas vare på som vett ettersom det hersket krigstilstand mel- et offentlig kulturminne, og at dette kan lom Danmark-Norge og England. Lars hav- kombineres med fortsatt bruk. net nå i «prisonen» på et fangeskip som - 36 - lå oppankret i havnen i Plymouth; fra 14. John Tanke Sviland januar 1812 på et nytt skip øst for London. Under fangenskapet ble Lars Geilane kjent med bl.a. den senere kvekerhøvdin- gen, Elias Tastad. Lars og Elias kom i kon- takt med engelske kvekere, og flere år se- nere var de begge to, 29. august 1818, med på å skrive seg inn som medlemmer av den første norske kvekermenigheten under stif- telsesmøtet i våningshuset til Lars på Gei- lane ! Det har vært hevdet at Lars Larsen Gei- lane ble igjen i London etter fangeopphol- det for å sette seg bedre inn i kvekernes lære og for å få seg en utdannelse. Men ifølge britiske fangeprotokoller ble han fri- Han ble født på et lite, fattigslig gardsbruk gitt 24. september 1814 og sendt hjem med på Sviland i Høyland, 29. september 1845 en svensk fregatt, sammen med bl.a. Elias og hadde 10 søsken. John utmerket seg tid- Tastad.. lig som en usedvanlig evnerik ungdom. Da Kvekerpionerene Lars Geilane og Elias han var ferdig med skolen, virket han som Tastad måtte begge lide for sin tro, men omgangsskolelærer en tid, men dette ar- mens Elias mente kvekerne burde fortsette beidet gav ikke mye utkomme. sin kamp for tros-og ytringsfrihet i Norge, Da han etter hvert brøt opp fra hjem- var Lars av den mening at motstanden her memiljøet og kom til Stavanger, jobbet han ville kvele deres åndelige frihet. Han ville bl.a. på kaien og ble den første store orga- derfor sette seg i spissen for den første or- nisatoren for Stavanger-arbeiderne som ganiserte utvandringen fra Norge til Ame- hadde en svært vanskelig tid vinteren 1882 rika. Før Lars Geilane, som kaptein på slup- – 83. En deputasjon med Tanke Sviland i pen «Restauration» dro fra Stavanger 4. ju- spissen for flere hundre arbeidsløse begav li med kurs for New York sammen med sin seg en dag ut til amtmannen og bad ham 17 år yngre kone, hadde han sagt opp festet om ta seg av deres sak. Det ble nå beslut- på Geilane. tet å sette i gang arbeid på den tidligere ek- Under den 14 uker lange overfarten serserplassen på Egenes. Her fikk stein- og fødte hustruen, Martha Eide fra Fogn, jordarbeiderne fra 1 – 1,50 kr pr. dag. De ei datter, slik at følget var på 53 personer startet kl. 05.00 om morgenen, og Sviland da de kom fram. Familien slo seg ned i måtte kjøpe lykt for å finne fram og få gjort Rochester, New York, der han fikk arbeid noe. som tømmermann og båtbygger ved Eri- Sviland ble snart kjent for det gode hu- ekanalen. Hjemmet ble en viktig mellom- møret og det smittende pågangsmotet sitt. stasjon for norske emigranter som kom Valgspråket hans var:» Vanskelighetene til området. Men bare 59 år, 13.november er til for å overvinnes !» En rekke sårende 1845, druknet han under en båtreise med opplevelser i kommunikasjon med prest en kanalbåt. Familien mente han var blitt og overordnede førte til en radikalisering offer for et rovmord. av Svilands samfunnssyn. Han ble en av de første som kom til å fremme tankene - 37 - til Karl Marx i byen, gjennom offentlige gerand og hyllet hans minne over hele for- foredrag i 1889, men sitt kristne grunnsyn siden. Mange hundre mennesker fulgte holdt han fast på. Trolig var det de kristne kisten hans med salmesang fra hjemmet rettferdighetstankene som hadde ført han i Øvre Blåsenborg 2a til Folkets Hus, som over til sosialismen, ut fra en følelse av at da var i Bergelandsgt. 29, hvor han lå på kirken mer forsvarte overklassens jordiske «lit de parade» til jordfestelsen. Da toget interesser enn Jesu ord. Denne koplingen et sørgefølge på over 1.000 personer til La- av kristendom og sosialisme var ikke uvan- gård gravlund, og i årenes løp har gravste- lig på den tiden, og kanskje særlig utbredt i det hans blitt et fast samlingssted med be- Stavanger-området. kransning den 1. mai. Enda han var kroppsarbeider med en John Tanke Sviland hadde en rekke av arbeidstid på både 10 og 12 timer, skaffet de fremste verv i arbeiderbevegelsen i vår han seg imponerende allmennkunnskaper. by og var en politiker utenom det vanlige, Alexander Kielland la merke til ham og sat- både som folketaler og ideolog. Mange me- te stor pris på denne «intelligente, kund- ner han må ha vært en av de mest markan- skapsrike mand.» Sammen med Johan te skikkelsene på venstresiden i tiden mel- Gjøstein ble han den første representanten lom Marcus Thrane og Martin Tranmæl. for Arbeiderpartiet ved kommunevalget i Han kunne utvilsomt blitt en rikskjent poli- 1898. tiker dersom han hadde blitt født noen tiår Da han døde våren 1910, 65 år gam- senere. I hans tid var norsk politikk fortsatt mel, fikk han en gravferd som var en konge sterkt lokalorientert, og Sviland holdt seg verdig. Avisen «1. Mai» kom ut med sør- for det meste i lokalmiljøet. - 38 -

Adresser For å lette arbeidet med medlemskartoteket oppfordres alle som skifter adresse til å gi beskjed til foreningen. Det samme gjelder hvis noen får ny mail adresse. Beskjed bes gitt til: Harald Sig. Pedersen, Grytningskroken 4, 4041 Hafrsfjord, tel.: 51 55 61 99, [email protected] - 39 - Returadresse: Byhistorisk Forenig, Postboks 351, 4001 Stavanger

Styret i Byhistorisk Forening 2010

Hans Eyvind Næss Kirsti Lærdal Eiganesvn. 56, 4009 Stavanger Abelstrappa 10, 4012 Stavanger Tlf. p. 51 52 91 34 Tlf. p. 93 44 02 04 mail: [email protected] mail: [email protected]

Harald Sig. Pedersen Frederik Hansen Grytingskroken 4, 4041 Hafrsfjord Bjørnøygata 11, 4009 Stavanger Tlf. p. 51 55 64 99, mail: [email protected] Tlf. p. 51 52 63 82 mail: [email protected] Elsa Grimnes Torfæusgt. 56, 4009 Stavanger Odd Øgreid Tlf. p 51 52 02 29, mail: [email protected] Larsokveien 27, 4046 Hafrsfjord Tlf. p. 51 59 08 02 Petter Løhre mail: [email protected] Blomsterveien 1, 4022 Stavanger Tlf. p 97 00 31 27 Bente Madsen Bærheim mail: [email protected] Badehusgata 43, 4014 Stavanger Tlf. p. 97 17 67 10 Bodil Wold Johnsen mail: [email protected] Leiv Eriksonsgt. 52, 4009 Stavanger Tlf. p. 51 53 15 82 mail: [email protected]

Hva har stått i Stavangeren? Redaksjonen har utarbeidet en forfatter- og emneoversikt fra starten i 1991. Denne oversikten kan du finne på websidene våre: www.byhistoriskforening.org