INNHOLD Forord...... Side 3 Kåre Holt...... " 5 De fire lærerne...... " 9 Møte ved den gamle melkebukken...... " 23 Anders H. Teien, ordfører 1914 - 1919...... " 29 Flintdolken fra Teie...... " 34 Travløp på Langvannet...... " 43 Nyttårskvelden 1944...... " 51 Gjenstander til Brår...... " 54 Fra virksomheten i Ramnes Historielag.... " 57 Nye æresmedlemmer...... " 61 Axel Haugan. Kølbrenning...... " 62 Et Barn er forsvundet i fire Døgn...... " 64 ÅRSSKRIFTRAMNESIANA FOR RAMNES HISTORIELAG 1997 Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø Redaksjon: Aud Flåtten Forseth, Bjarne Gran og Per Bjerkø ISSN: 0803- 1029 Forord Ramnesiana så dagens lys tidlig på året i 1977. Tidspunktet var ikke tilfeldig. Ramnes Historielag var stiftet to år før, og 800-årsmarkeringen for det siste slaget på Re var nær forestående. Ramnesiana har endret seg lite gjennom 19 utgaver og 20 år. Forsiden er den samme. Annelise Anthonisens fine forslag, blei godtatt uten reservasjoner Lesbarheten er blitt mye bedre, fra nedfotograferte skrivemaskin- bokstaver til god lesbar laserskrift. Men selve "lay-outen" er som før, med matt papir, sparsomt med bilder og ingen farger. Også det økonomiske opplegget uendret, basert på dugnad hele veien fram til gratis Ramnesianaer i de mer enn tusen hjem. Likevel står Ramnesiana på bærekraftige egne bein, takket være trofaste annonsørei og rimelig trykking hos Trykk i Vivestad. Annonseprisen er også uendret, kr. 600,- pr. helside ! Vi har hatt mye stoff i løpet av årene. Kaare Frøland har vært den desidert største bidragsyter hele tiden, og er det også i år. Blant mange andre som på denne måten takkes for bidrag, er det grunn til å trekke fram Kristian Nyhus for mye fint stoff. Redaktøren har også vært med hele tiden, med mye klipping og liming, og ofte for mange trykkfeil. Ønsket om mer lokalt stoff er uforandret og stort. Ta kontakt med oss !

33 4 Kåre Holt Kåre Holt var æresmedlem av Ramnes historielag. I forbindelse med 800-års minnet for det siste slaget på Re, i 1977, skrev han verket "JORD" til historielaget. Dette verket ble framført i Tufteplassen med ca 2000 tilskuere til stede. Den 21. mars iår fant Kåre Holts gravferd sted fra Botne kirke. Han hadde gitt beskjed om at han ønsket at Jack Fjeldstad skulle lese prologen til "Jord" og at Kaare Frøland skulle tale ved kisten. Nedenfor gjengis talen: Kåre Holt. Foto: Øyvind Skar De siste årene ble vanskelige for Kåre, fylt av smerte, kanskje ikke så mye av fysisk smerte, men likevel: Smerte ved å måtte gi slipp på samtalen i omgang med slekt og venner. Når han mot slutten strevde med å forklare noe som lå gjemt et sted i de omfangsrike bokhyllene på sykehjemmet, og ikke lyktes, smertet det ikke bare han, men også oss som ikke fikk del i det han ville si oss. Da han mistet sin Inger for litt over syv år siden, ble hans tilværelse brått snudd om, og dagene ble vanskeligere. Men han trøstet seg til Ingvild, Ivar og barnebarna, Ida og Lars. Bildene av barnebarna kom i stadig nye utgaver på veggen over senga hans på sykehjemmet, og de gledet ham hver dag. Som venn har jeg fulgt ham fra krigens tid. Jeg har sett ham, jeg har fulgt ham når han under krigen var knuget av usikkerhet og 5 ansvar, når en av hans bøker ble ille bedømt, men også når han feiret triumfer.

Han har selv beskrevet sin første ungdom. Det var da han - uklart kanskje, men dog, så for seg et slags politisk paradis. Han hatet kapitalismen, og med rette, sa han, og han foraktet nazismen med enda større rett. Det paradiset han skimtet lå i øst i noen år, men ting skjedde, og han kom til å si: "Jeg blir alltid kvalm når jeg stirrer mot de store templer i øst". Det var da han så at et paradis ikke kunne være et system. Et slikt politisk paradis lå ikke noe bestemt sted fordi det hadde med menneskelige holdninger å gjøre. Derfor var det så langt dit.

Han har sagt at han hadde en frekk sans for ord. Han likte å smelle overraskende ord i synet på folk, og kunne iblant komme ille ut. Hvordan så denne begynnende kunstner og opprører ut? Han har skildret seg selv i et par av sine bøker: Syklende rundt i bygdene i eplenikkers, med vindjakke og med skyggelue. Nesen for lang, mager som en hyssing o.s.v. Jeg har et lite minne fra de første år av krigstida. Ei hyttebok, alle skulle beskrive seg selv. Hytteboka er nok borte, og det som ble skrevet er forlengst glemt. Men jeg husker ennå det Kåre skrev om seg selv:

Lang og mager, lite fager, ingen ko og ingen hester, - Spillemann og kjøgemester.

Han var en søkende sjel. Han var politisk bevisst inntil grunnfjellet, men kunne være partipolitisk utro når han ville slå i bordet når han så at urett ble begått. Hans kjære parti fikk merke det. Han meldte seg gjerne ut selv, men overlot gjerne til sine politiske venner å melde ham inn igjen når det løyet av.

Da han var på sine høyder, skrev han til en venn at han gjerne ville skrive en bok om vennskap. Men føyde han til: "Den ble aldri fullført, aldri påbegynt". Men vi som kjente ham vet at han dyrket vennskapet, ikke fordi han trengte det som forfatter og kunstner, men fordi det lå i hans natur. Derfor kunne han si i brevet til den

6 vennen jeg nevnte: "Kjærligheten er størst, det vet vi begge, men nest størst er vennskapet". Og som et håndslag til alle venner han hadde, skrev han: "Vennskap, alltid vennskap fra disiplenes tid til vår, under alle himmelstrøk, ved alle strender, over lærde bøker, og over spader tunge av jord". Hva kan ikke en krig gjøre med et menneske? Kåre, bygdejournalisten og forfatteren i kjømda, med et par guttebøker og debutromanen om spillemannen og kjøgemesteren, - denne 27- åringen som så på krig og vold som noe menneskelig uverdig, - han, nettop han ble utpekt til mil-orgleder i Ramnes og Våle. Han som aldri en gang hadde skutt på blink, som heller ikke hadde slåss på skoleveien, han ble altså militær sjef over 108 bygdegutter som bød mektige okkupanter tross. Fra huset på Fossan kom det ikke manuskripter lenger, men hemmelige meldinger om oppbygging av lag og tropper, om maskinpistoler, håndgranater og sprengstoff. For noen år siden spurte jeg ham om hvem som påla ham å være områdesjef i mil-org. "Det vet jeg ikke, jeg har ikke spurt om det heller". Lenger kom vi ikke. Men han føyde til: "Jeg slet ut sykkelen min, tilslutt måtte jeg gå". I ettertid kunne han more seg med å fortelle om smått og stort fra den tida som merket ham så avgjørende, men han sa også: "Jeg har også måttet trene meg til å slette vonde hendelser av minnet". I trilogien om kong Sverre finner vi Gaute, kirkebyggeren som fikk en arm hogd av fordi han ville verge en kvinne. Siden gikk Gaute gjennom landet for å tilgi, for han trodde at hvis han fikk tilgitt den som hogde armen av, så ville armen gro ut igjen. 7 Gaute er en merkelig skikkelse. Vi møter ham gang på gang i alle tre bindene. "Han er over alt, han er her", heter det. "Han bærer tilgivelsens byrde på skuldrene". Han dukker opp og skaper forvirring. Er han alles samvittighet? Ja, kanskje, - nei, det er for enkelt.

Jeg minnes et møte med Kåre i januar i 84. Han lå på sykehuset da. Han fortalte om et prosjekt han gikk og grunnet på. Jeg kom til å notere ned det viktigste av det han sa. Han fortalte om trommeslagerne. Han tenkte seg en hel del trommeslagere. De skulle være små mennesker, små menn. Jeg kom meg ikke til å spørre om hvorfor trommeslagerne skulle være så små, for han fortsatte: Trommeslagerne skulle alltid gå foran, og så skulle troppene følge etter. "Jeg ser dem for meg når de går foran fra Paris til Berlin, og fra Berlin til Moskva. Og andre trommeslagere kommer den motsatte veien med troppene etter. Tenk om de små trommeslagerne kunne få dem som følger etter til å gå bakover slik at troppene aldri møtes?"

Da dette hendte hadde vi snakket om Gaute. Jeg spurte om det var noen likhet mellom disse trommeslagerne og Gauteskikkelsen i "Kongen". Ja, han trodde det. Vi kom til å snakke om Europa, om alle krigene som har martret denne verdensdelen. Hvorfor?

Kanskje kunne Europa trenge en Gaute og en Sverre som sammen kunne tilgi og gi grid.

Gaute sier:

"Den som har fått tilgivelse for sin udåd, har intet å frykte, hverken fra helvetes hær eller Herrens. Du som gjorde meg ondt, skal nå gjøre meg godt. Hvis du tar armstubben med, ... hold den som det skulle være din venns hånd, og det er det jo - og spring så til Botne kirke og grav den ned der".

8 Kaare Frøland De fire lærerne Når vi i Ramnes snakker om "de fire lærerne", må vi gå mer enn hundre år tilbake, til 1880-åra, da de fire kom flyttende fra sine hjembygder på Vestlandet. De kom til Vivestad, til Fon og til Ramnes. Først kom Øystein Gaasland til Vivestad, så kom Karl Nordstrand til Fon, Simon Svanæs til Brår og Andreas Sætre først til Hoie og deretter til Linnestad. For å få fram bakgrunnen for deres lange virksomhet i Ramnes, må vi først se på det Ramnes som mottok dem. Og vi må skissere de forhold som de virket under, i hvert fall i de første ti-åra. De fire kom ferdig utdannet fra seminarene som var bygd etter de prinsipper som skoleloven av 1860 knesatte. Skolen skulle heretter være noe mer enn en religionsskole som førte fram til konfirmasjonen, slik den hadde vært før. Loven førte inn nye fag og utvidet skoletid, og omgangsskolen skulle avløses av faste skoler. Både i John Rønningens bygdehistorie og i tidligere artikler i Ramnesiana er den striden som fulgte i Ramnes etter innføringen av skoleloven behandlet inngående. Vi skal derfor i hovedsak bare konsentrere oss om virkningen av striden. Brudd med skole og kirke Etter at "Jarlsbergerne" brøt med den offentlige skolen i 1860-åra, og begynte å undervise sine barn selv, fulgte bruddet med kirken som en naturlig følge i 1871. John Rønningen sier dette om følgen av bruddet: "Opprettelse av frimenighetén og dens virksomhet kom i sterk grad til å prege miljøet i bygda, og i perioden 1814 - 1905 skjedde det neppe noe annet som etterlot så dype spor i bygdesamfunnet".

9 Vi kan ved å undersøke skolens og herredsstyrets protokoller se hvordan Ramnes prøver å komme ut av den knipe som bygda var havnet i. Noen av de ledende menn i herredstyret prøvde, i likhet med Jarlsbergerne, å holde igjen, de ville utsette skoleloven enten på grunn av de nye utgifter som loven ville føre med seg, eller kanskje med et sideblikk på utbryterne. En følge av dette var at Ramnes ble en av de siste bygdene som la ned siste rest av omgangsskolen. (Svinsholt og Hvam). Sokneprest og skoledirektør og særlig lærerne arbeidet for den nye loven og for "leseboka". (Jensens lesebok var sentral i striden). Jarlsbergerne, dissenterne, var et mindretall, og forble et mindretall. Men de økte i antall. Året etter bruddet med kirken hadde 96 personer i Ramnes meldt seg ut av kirken. I de neste fem år, kom ytterligere 98 voksne til. Ved århundreskiftet var i alt 458 personer i Ramnes med i frimenigheten som da talte ca. 2000 i , og Oslo. Ikke noe sted var tilslutningen så stor som i Ramnes. Allerede fem år etter bruddet med kirken, hadde dissenterne tre forsamlingshus i bygda, på Klopp, Solberg og Veierød. Det kan nok være sant det som Rønningen skriver i bygdehistorien: "Det finnes neppe noen annen bygd i vårt land hvor legfolk skapte så mye hodebry både for lokale og sentrale myndigheter". Politisk aktivitet Når det gjaldt kampen for føda, var vel forholdene i Ramnes omlag som i andre bygder. Det var i hovedsak gårdsbrukene som ga inntektene, og bøndene samlet seg etter hvert faglig i landboforeninger og ysterilag. Et par forbrukerforeninger ble også dannet. Noen samtaleforeninger kom til i 1880-åra. Den i Vivestad dannet utgangspunktet for ungdomslaget der noe seinere. Men det var særlig Ramnes samtaleforening med tyngdepunktet i Fon som ble den sterke og dominerende. Den virket under siste del av forfatningskrisen, d.v.s. i første halvdel av 1880-åra. Denne foreningen ble snart en ren venstreforening som virket politisk dominerende over hele bygda.

10 Læreren i Fon i disse åra, Jon Flatabø, var den drivende kraft. Ved siden av den politiske aktiviteten, eller vi kan kanskje si, som et resultat av denne, fikk vi skytterlagene i de tre bygdelag. De ble på en måte venstrehæren. Et glimrende tegn på dette er fanen til skytterlaget i Fon. Den henger nå på Brår. Særlig samtaleforeningene var nok utgangspunktet for dannelsen av de rivaliserende politiske partier i bygda, Venstre og Høire, fram mot 1905. (Se forøvrig om disse forhold, Ramnesiana 1977, 1983 og 1996). "Ingen opplyst almue" ? Midt oppe i striden om skoleloven fikk fogden i Jarlsberg ertet opp ramnessokningene slik at de aldri ble gode venner mer. Kommunepolitikerne prøvde seg med å forklare sitt negative standpunkt til skoleloven med begredelig økonomi. Men fogden slo til med å si at årsaken til det dårlige stell var gårdbrukernes "drikkfeldighed og derav flydende ringe Oplysning og Sedelighed". Dette så ikke bra ut. Vi skal ikke gå videre i spørsmålet om årsak til den dårlige økonomi. Men hvordan var det da med opplysningen? Vi har noen vitnesbyrd om det. John Rønningen skriver i bygdehistorien at ved midten av århundret kunne alle normalt utrustede mennesker lese. "Det var imidlertid mange, kanskje halvparten av bygdefolket, som ikke kunne skrive". Vi ser av kommunestyreprotokollene også at flere av representantene underskrev med påholden penn. En mann som var 75 år i 1937 ble intervjuet om sin skolegang i omgangsskolen i Fon. De eneste lærebøkene han hadde var Pontoppidans forklaring og en lesebok. "Etter endt skolegang var det mange som ikke kunne skrive sitt navn". Det var nok en del av prestene i bygda som så Jarlsbergernes oppslutning delvis som et resultat av manglende opplysning i bygdefolket. Forresten var det ikke bare prestene som så saken slik. Da Kirkedepartementet sendte kapellan Kielland til Krakken like etter

11 bruddet med kirken, var det i et forsøk på å forklare den rette sammenheng for folk. Men kapellan Kiellands ord falt på stengrunn. Sokneprest Sønke Posthumus Sønnichsen var en typisk representant for et høykirkelig syn når han kritiserte dissenterne: "Det maa vel være en følge af at Skolevesenet tidligere har staaet lavt her, Dannelsen og Oplysningen inden Familien været ringe, Livet i det hele været materialistisk og tildels raat, Rasen østlandsk tung og lidet opvakt". Men det var ikke bare dissenterne som fikk sitt pass påskrevet. Midt i 1890-åra fortviler han over Ramnes: "Det er ingen oplyst Almue, idet ingen interesse for almendannende Læsning, men tildels sterk Uvilje og Mistro til saadan hittil har hersket".

* Det var altså i dette Ramnes lærerne skulle virke. Vi skal nedenfor, med unntak av deres virksomhet i skolestua, gi en omtale av de fire lærerne etter den rekkefølge de kom til Ramnes. * Øystein Gaasland var den første av de fire. Han kom i 1882 fra Bømlo i Hordaland. Han etterfulgte sin bror Gunder som lærer og kirkesanger i Vivestad etter at Gunder døde samme år. (Gunder G. var en av "myrmennene" som kjøpte en part i Kjempehaugen i Fon, se Ramnesiana 1996). Øystein Gaasland var vel den som ved siden av Andreas Sætre var den mest mangfoldige av de fire. Han var usedvanlig aktiv på mange områder. Han var den eneste av dem som ble ordfører i bygda, et ombud som han hadde i fjorten år. Særlig de siste åra var meget arbeidssomme og vanskelige. En kort oppsummering av hans øvrige tillitsverv sier noe om omfanget av hans interesser. Han var valgmann, han var fylkestingsrepresentant og dessuten fylkesrevisor i 12 år, poståpner i

12 24 år, regnskapsfører og kasserer i Vivestad ysteri i 25 år, og formann i landboforeningen - og klokker.

Ved siden av læreryrket og alt dette så han arbeidet blant ungdommen som det vesentligste. I Vivestad som i Øvre Ramnes og i Fon ble det før århundreskiftet dannet samtalelag. Laget i Vivestad ble i 1898 omdannet til Vivestad frisindede Ungdomsforening, senere Vivestad ungdomslag. I paragraf 1 i lovene for foreningen heter det med Gaaslands skrift i protokollen: "Foreningens Formaal er en sund og belærende Underholdning for Ungdommen".

Gaasland ble foredragsholderen og inspiratoren i ungdomslaget, like fra første møtet og til et par år før han døde, i 1933 . En kort oversikt over emnene for hans foredrag viser bredden i interesseområdet: Han talte om at det skulle være ro under møtene, møtene skulle begynne presis, ungdommen skulle lære flere sanger, og de skulle synge mer. Han stilte spørsmåleene: Hvorfor reise til byen? Hva er kultur? Hva er intelligens? Brukes mer luxus nå enn før? Hva er skjønnest, kultur eller natur? og han forklarte: Hvorledes Sorgen og Glæden følges og må følge menneskene gjennem Livet? Han tok opp historien, talte om Tordenskiold og Griffenfeld.

Allmenndannelse var et tema som Gaasland tilla vekt og gjerne kom tilbake til. Det var forøvrig det første emne han tok opp. Det ble behandlet i tre møter.

Også avholdssaken eller måteholdssaken tok han opp til drøfting. Det var i 1907. I omtalen etterpå heter det: "Han fremhevet især Maadeholdet, som det fornemste, og sa bl. a. at en Maadeholdsmand var det man skulde stræbe efter at bli, og at en Totalist ikke var kommet saa langt som en Maadeholdsmand". Men i det stykke fikk han motbør, til og med fra sine egne. Hans nest eldste datter, Berta Marie, "kunde ikke holde med i det, hun syntes at en Totalist var Toppunktet af alt stort", heter det i referatet fra møtet. I synet på

13 avholdssaken var altså Gaasland av en annen oppfatning enn kollega Sætre i Ramnes.

Men i synet på målet var de to av samme oppfatning. I referatet fra et annet møte samme år heter det: "Han var en ivrig Maalmand og syntes at vi lenge nok havde skrevet og talt danskt heroppe, saa det maatte være på Tide om vi igjen kunde faa vort gode, gamle norske maal igjen".

*

Simon Svanæs var rogalending, fra Egersund. Han kom i 1884 til Brår, året etter at han hadde tatt lærerskolen i Hamar. Han var den første formann i Ramnes ungdomslag.

Man kan undre seg over hvorfor ungdomslaget i Ramnes først ble stiftet i 1913 når ungdomslagene i Fon og Vivestad ble stiftet allerede i 1880- og 1890-åra. I hovedsognet var det da vitterlig to lærere i samme "klasse" som Gaasland og Nordstrand, de to som sto bak lagene i Fon og Vivestad.

Det er ikke så enkelt å gi et fullgodt svar på dette spørsmålet. Vi kan peke på at det allerede var noen foreninger som passet for ungdom, f.eks. skytterlaget, losje Værge i 1890-åra, den som seinere ble avløst av losje Birkebeinarne i 1903. Forøvrig fikk vi den kristelige ungdomsforening i 1905. - og travforeningen fire år etterpå. Losjen var Andreas Sætres arbeidsmark, men vi møter ikke Simon Svanæs i ungdomsarbeidet utenfor skolestua før Ramnes ungdomslag ble stiftet i 1913.

Svanæs deltok en del i det politiske liv, han var med i kommunestyret, han var lærernes representant i skolestyret, han var kommunerevisor og overformynder, og han var formann i landboforeningen.

Svanæs var formann i ungdomslaget i de første tre år. Sammen med den øvrige bestyrelse, M. Sperre, Ludvig Backe og Adolf og Ole

14 Gran, stilte han seg som kausjonist for det lån som ble tatt opp da ungdomslaget restaurerte ysteribygningen på Ramnes, den som fikk det romantiske navnet Elverhøy.

Innvielsesfesten for det restaurerte hus sier noe om ungdomslagets posisjon og plass i bygdesamfunnet på denne tid. Innbudt ble herredsstyret, lensmannen, lærerne, prestegjeldets prester, formannen i den kristelige ungdomsforening, Øverste Templar i losje Birkebeinarne, formennene i skytterlaget og landboforeningen, - "alle med damer". (Travforeningen ikke nevnt).

Svanæs skrev selv referatet etter møtene i ungdomslaget, og da det for det meste var han selv som hadde programmet, ble referatene meget kortfattet. For det meste står det at formannen "holdt foredrag" uten å nevne emnet. En gang står det at han holdt foredrag om grisen, men som oftest ble det helst historiske emner, som i Vivestad og Fon. Et par av foredragene var om Haakon Jarl og Øystein Møyla og slaget på Re

Svanæs ivret også for at ungdomslaget skulle sette igang med både sanglag og med skuespill. Han fikk med seg 6 andre og de framførte "Den gale onkel". Det "firstemmig sanglag" fikk 20 sangere.

Svanæs var kanskje ikke målmann av samme slag som de tre andre lærerne var. I hvert fall ble han ikke med i det Ramnes mål-lag som virket noen år i 1920-åra. (SeRamnesiana 1995). Og vi kan ikke finne direkte utsagn om at han støttet den vanlige målreisingen. Men han sendte bud etter Didrik Arup Seip, hvis far var sogneprest i Ramnes fra 1906 til 1913. Seip holdt noen foredrag i ungdomslaget. I 1917 talte han om "Østlandsk reisning". (Dette var et lag med Eivind Berggrav, Seips svoger, Halvdan Koht og Didrik Arup Seip som ledere. Lagets program var en målreising på Østlandsk grunnlag. Det heter at laget hadde en tid en del tilslutning fra ungdomslag og mållag). Referatet fra dette møtet er skrevet av Georg Gran: "Foredraget var gjenstand for et lidet ordskifte. De fleste var enige om 15 det som foredraget gikk ut på: at bygge norsk skriftspråk på østlandske dialekter, og videre at få skriftspråket mere i samklang med talespråket. Professoren henstillet til ungdomslagene at ta arbeidet op for nevnte sak". * Karl Nordstrand var fra Borgund i Sogn og Fjordane. Han kom til Holtung skole i Fon i 1886. Den nye skolen var akkurat ferdigbygd da Nordstrand kom. Det var den andre fast-skolen som ble bygd i Ramnes etter kravene fra skoleloven av 1860. Den første ble bygd i Vivestad. I et privatbrev ut på høsten samme år han kom til Fon, sier Nordstrand: "I Fon trives jeg meget godt... Skolestuen såvel som mine beboelsesværelser er store og rummelige og skolebarna særdeles snille". Men han føyer til, og det er nok dissenterne han tenker på: "Folket er snille og velmente, om end en god del skakkjørte i forskjellige retninger". Nordstrand var også en meget aktiv person. Han fikk etter hvert en stor familie, men han ventet ikke lenge før han, i tillegg til læreijobben, gjorde seg gjeldende på mange områder. Han begynte straks med kveldsskole for gutter, og noe seinere for jenter. Et par år seinere var han stifter av Ynglingeforeningen (1888) som i slutten av 1890-årene gikk sammen med Vestre Våle, slik at møtene vekselvis var på Kleven og Holtung. Den håndskrevne avisa het "Friskytten". I en jubileumsberetning fra 1963 for Fon ungdomslag heter det: "Etter at dette laget (Ynglingeforeningen) gikk i stå, opptok så Nordstrand igjen arbeidet i Fon og (ungdomslaget) ble i 1908 innmeldt i Vestfold ungdomsfylking. Så vi har nu vært medlemmer der i 55 år. Nordstrand var fremdeles lagets drivende kraft, og laget fikk seg en ny håndskreven avis, "Voni". Som de øvrige tre lærerne vi behandler her, var Nordstrand også foredragsholderen og belærer en like over for ungdommen. Vi har i ungdomslagets protokoller mange beretninger om det. La oss kort

16 nevne: "Han talte til de unge og fremholdt for dem en større arbeidslyst og strengere økonomi. Man skulde ikke venne sig til at sløse, hverken med tid eller penger". En annen gang snakket han om "at benytte tiden",og i et tredje foredrag het det: "Den oppvoksende ungdom må være med i tidens utvikling så vort land kan følge med i verdenskonkurransen". Litt seinere (i 1917): "Kirkesanger Nordstrand holdt foredrag om opdragelse blant ungdommen, og fortalte nogen historier om en del mænd fra fortiden som hadde faste karakterer og som visste hvad de vilde, og holdt sig også efter sine egne tanker. Det som de hadde satt sig fore, det skulde ikke endres før at de fik overbevisning om at det var galt". Noen av de andre emnene Nordstrand tok opp nevner vi: "Om himmel-legemenes teori ned gjennem tiderne", om "historiens betydning", om "Hvorfor Norge kom med i 7-års krigen 1807-1814", om filosofene Voltaire og Rousseau og om Renessansetiden. 17. mai varierte han emnene. Han talte for både barna, Kongen og Stortinget. Nordstrand var ikke, som de øvrige tre, aktiv i det politiske liv. Men han var like mangfoldig. Ved siden av virket som formann og aktiv som foredragsholder i ungdomslaget, var han også stifteren av Fon sanitetsforening i 1915. Han var lærerrepresentant i skolestyret, han var medlem av Forlikskommisjonen og medlem av forstanderskapet i banken, - og revisor. Og han var klokker. Andreas Sætre sa dette: "Nordstrand tok det vitnesbyrd med sig at han i alle henseender hadde vært Fon en god mann". Andreas Sætre var den yngste av de fire lærerne. Han var født i 1863 i Sande på Sunnmøre. Han kom til Ramnes i 1887. Han kom som et vindkast inn i det sedate ramnesmiljøet og snudde opp-ned på mye av det gamle. Han var ikke så mye foredragsholderen som de tre andre, selv om han også holdt foredrag. Ved siden av lærergjerningen var han først av alt debattanten, partipolitikeren og avholdslederen, - seinere ble han også kalt a\>holdshøvdingen. Han var det aktive samfunnsmennesket med virkefelt på de fleste områder.

17

i Han begynte å markere 17. mai på skolen. "Han fortalte om Ivar Aasen", fortalte Helene Ramm som hadde Sætre som lærer. Allerede det første året i Ramnes markerte han seg. Det het: "I 1887 var der i Linnestad krets 3 voksne totalister, Knut Klopp, H. K. Horn og A. Sætre". Det var et varsel! Det skulle bli flere! Og som venstreaktivist gikk den 24 år gamle læreren til avisen Tunsbergeren og spurte: "Hvor er det enige, gamle Venstreparti? Spredt som Avner for Vinden og for en stor Del sovende; møder ikke frem, og høster naturligvis ogsåLøn derfor". Her møter vi skuffelsen som bredte seg og ble allmenn da Johan Sverdrups regjering møtte hverdagen etter venstretriumfen i 1884. Sætre søkte ikke selv de fremste politiske posisjoner, selv om han var Venstres ledende mann i bygda i en årrekke. Hans K. Horn som var ordfører da Sætre kom til Ramnes, var nærmest venstremann endog før partiet ble stiftet på landsplan. Karl M. Linnestad som fulgte etter Horn, representerte det samme partiet. Et avbrudd fant sted da Even Flaatten ble ordfører i et par perioder fram til 1899. Han var nå blitt høiremann etter at han i de tidlige 1880-åra var ivrig venstrepolitiker. Gaasland som fulgte etter Flaatten i 14 år, var en noe mer moderat venstremann. I Ramnesiana for 1980 omhandles en hjelpebok som Venstre i Ramnes brukte for å få oversikt over antatte velgere m.v. Denne boka ble ført av Andreas Sætre. Det blir der spørsmål om hvem som det er verd å prøve å påvirke politisk. Her møter vi vel for første gang "moderne" partivirksomhet i Ramnes. Sætre var som nevnt en ivrig debattant, ikke bare i møter, men også i avisene. Allerede året etter han kom til Ramnes, møter vi ham i Tunsbergerens spalter om valg av jurymedlemmer, lagrettemenn, om avholdssak m.v. Sætre var ogå bidragsyter til Tønsbergs Blad med emne fra bygdehistorien. Sætre var vel den som først tok opp tanken om å få egen bygdehistorie for Ramnes. Ved formannskapsjubileet i 1937 skrev Andreas Sætre "Det er langt ifrå Freste til Ende", en sang som siden med rette er brukt som

18 bygdesang. Den går naturligvis på en Ivar Aasen-melodi, slik det skal være. Mange i Ramnes er blitt glade i denne sangen som også gir en fin historisk oversikt over det Ramnes som sunnmøringen gjorde til sitt eget. Vi får regne opp noen av Sætres ombud og andre gjøremål for å få et bilde av bredden i hans virke. Han ble som Gaasland valgmann, han ble valgt til kommunestyret, elverkstyret (nestformann) og formann i fattigstyret i en årrekke. Han ble likningssekretær og herredskasserer med 350 kroner pr. år i betaling. Og han ble den første organist i kirken. Jeg kan huske at han spilte på det begredelige orgel som først ble skiftet ut i Bautasteinen for Andreas Sætre på Linnestad. 1960-åra. Der hvor orgeltonene ikke strakk til, sang han det som manglet. Sætre var en ihuga målmann, men det ble med ham som med så mange av samme oppfatning, at de skrev dansk (bokmål) til daglig. Men det var han som sto bak det mål-laget som ble dannet i Ramnes og som virket i tre - fire år i 1920-åra. (Ramnesiana 1995). Det var avholdshøvdingen Andreas Sætre som ble kjent ut over bygdas grenser. Vi kjenner til Losje Værge som ble dannet i 1885,

19 altså før Sætre kom til Ramnes. Men vi vet ikke så mye om denne losjens virksomhet. Et par-tre nummer av Værges håndskrevne avis fra 1895 finnes i historielagets arkiver på Brår, og det er Sætre vi her møter som kompromissløs agitator. Men så er det som om arbeidet stopper opp uten at vi kjenner til årsakene. Noen år seinere, i 1903, dannes Losje Birkebeinarne med Sætre som drivende kraft. Også Losje Helge Hvasse som virket i Jerpetjønområdet noen år i 1920-åra, ble dannet av Sætre. "Helge Hvasse" ble også navnet til den håndskrevne avisa til barnelosie Håkon Håkonssøn. (Ramnesiana 1994). Avholdssaken, losje Birkebeinarne og Distriktslosje Vestfold ble hans store livsoppgave helt til han gikk bort i 1946. Jeg kan huske ham i full utfoldelse, debattglad og ivrig. Jeg har også opplevd ham i distriktslosjemøter der han møtte likesinnede, men likevel i lidenskapelig debatt om ritualer og om de beste standpunkter mot rusdrikken som samfunnsonde. Han var også den hjelpsomme losjefiillmektig som kunne hjelpe den unge losjens sekretær med hvordan en protokoll skulle settes opp og se ut. Han fikk med rette sin bauta i 1948, reist av Vestfold distriktslosje. På den står det: Han var mannen som gjekk føre i striden for edruskap og folkelykke. I mange år nå har bautaen blitt stående utafor allfarveien. Det bør være et mål å flytte den fram igjen slik at den blir synlig! * Sammenfatning Vi skal prøve å sammenfatte det sentrale ved de fires virke i vårt bygdesamfunn. De var alle preget av den opplysningsoptimisme som skoleloven la grunnlaget for. De var både lærere og belærere med tro på opplysningens velsignelse der også de gamle og nedarvede egenskaper som arbeidssomhet, nøysomhet og nøkternhet hørte med.

20 De var nasjonale, de var venstremenn og i et hvert fall tre av dem var målmenn av tradisjonelt slag. En blanding av Grundtvig, Wergeland og Bjørnson dannet deres åndsbakgrunn. Johan Sverdrup ble deres politiske ledestjerne, i hvert fall i de første ti-år, og Ivar Aasen ble både deres veiviser i det norske, og samtidig deres dikter. De mente at de hadde verdier å gi til ungdommen. Var det gamle bygdesamfunn slapt og ugiddelig, hvis vi skal tro de som klaget over almuens mangel på kunnskaper og vilje til forbedring, ville lærerne gjøre noe med det. Og de ventet ikke lenge før de satte i gang. De fikk tilsammen 160 års tjeneste i ramnesskolen, og alle fikk de Kongens fortjenstmedalje. To av dem har fått en boligvei oppkalt etter seg i Ramnes. I en sum: De, mer enn de fleste, kom til å sette farge på bygdesamfunnet. De satte det i bevegelse.

De fire lærerne. Fra venstre: Andreas Sætre, Karl Nordstrand, Øystein Gåsland og Simon Svanæs 21 22 Kristian Nyhus Møte ved den gamle melkebukken i trettiåra Da melkeleveringen til meieriet i Tønsberg fra gårdene i Ramnes kom i gang, blei det satt opp melkebukker for å lette pålessing på melkebilen. Oftest blei det felles melkebukk for flere gårder. Det var jo viktig å begrense antall stopp for melkebilen. Melkebukken blei et viktig samlingspunkt Melkebukken blei et samlingspunkt for bøndene. Der kunne de treffes og stå i timevis og prate om løst og fast. Behovet for nyheter var stort. Det var ingen som hadde radio. Bare få hadde telefon og det var heller ikke så mange som hadde råd til å holde avisa. Derfor blei det til at nyheter blei spurt ved at noen hadde vært i byen eller besøkt skyldfolk på andre kanter. Ellers blei det pratet om avling og dyr, særlig om hestene. Ofte var det mye skryt om egne hester. Og det var muligheter for handel av grisunger. Noen hadde avsatt en båsplass eller to for grisepurker. Når grisungene kom, blei en eller to beholdt på gården, og resten solgt . Prisen var ti kroner for en treukers grisunge Det blei jo noen kroner av dette også, ved siden av inntektene fra melken. Heller ikke melken hadde så store prisen, ca 10 øre literen. Mer lønnsomt med bikkjer Men så en dag kom en av bøndene og opplyste at han ville slutte med grisepurke. Han hadde en voksen sønn som hadde fått seg bikkje - en blanding av buhund og elghund. Denne bikkja hadde fatt unger som var solgt for tredve kroner stykket. Det var annet til pris enn det han hadde fatt for grisungene Dette er eksempel på en god nyhet som de andre kunne fortelle når de omsider kom hjem til

23 24 kona, som i mellomtida hadde gjort seg ferdig i fjøset med måking og foring. Det gjensto bare å gi kuene vann. Vannet blei gitt i bøtter som måtte hentes enten fra bekken eller fjøsbrønnen. Hvis mannen var i humør , kunne det hende at han påtok seg vanningen. Ellers måtte kona gjøre dette også. Den tidligere omtalte sønnen med bikkja drev også med ekornjakt om vinteren. Han kunne skyte opptil 10 ekorn på en dag. Skinnet blei solgt til en skinnhandler i Tønsberg for 25 øre stykket. Dette gav ei god daglønn, forresten det samme som en skogsarbeider fikk for en dagsprestasjon på en favn.. Fjøsstell var kvinnfolkarbeid Mannen fant gjeme på noe annet å gjøre, for det var kvinnfolkarbeid å stelle fjøset. Enten så skulle han til smeden for å sko hesten eller få lagt inn ringene på firehjulsvogna eller kvesset nålene til tømmerlunningen. Det var som oftest en del tømmerhogst om høsten. Da blei det brukt hest og skokler. Skoklene hadde en bøyle med tre "nåler". Disse nålene blei med øksa slått inn i enden av hver stokk. Det var oftest tre stokker i hvert tre, rotstokk, toppstokk og topp. Dermed fikk de med seg hele treet i en vending. Tømmeret blei lagt opp i store lunner og kjørt videre fram til saga på snøføre utpå vinteren. Gårdsgutter hadde tjue kroner i månedslønn om vinteren, pluss kost og losji. De første melkebilene Men tilbake til melkekjøringa* Vi holder oss til vestre vei, Kjønnerød, Askjer bru - Ramnes- Tønsberg hvor Olav Holtung fra Holtung i Fon startet opp med melke- og godsrute før 1930. Østre vei om Linnestad kjørte Anders Bodin Sverre Holtung, sønn av Olav, kan fortelle at faren hadde flere biler etter hvert som han måtte skifte ut de gamle. En av de første var en Ford fra 1920-tallet med kjededrift i stedet for mellomaksel og kardang. Senere fikk han tak i en Rugles, som var ganske stor med lasteevne ca. 2 - 3 tonn. Så kom Reo og Volvo. Olav Holtung hadde flere sjåfører bl. annet Gustav Andersen fra Våle som kjørte 25 en liten Chevrolet, og Gunnar Moen fra Fon som kjørte en større bil med lengre plan. Da sønnen Oddmund blei 18 år, måtte han begynne som melkebilsjåfør. Melkebilene hadde som oftest dobbelt styrehus som ga blei plass til fem, seks passasjerer. Og når det ikke var plass til alle i styrehuset, kunne en sitte bakpå på melkedunkene for en femtiøring eller ei krone. Farten var ikke så stor i de dager. Fartsgrensen var 45 km i timen, og som regel gikk det adskillig saktere. Mange oppdrag i tillegg til melka De som kjørte melkebil måtte utføre alle slags oppdrag for folk. Anton Bogstad, Berg, kan fortelle at da han kom til Ramnes fra Breim i 1929, hadde Olav Holtung fatt beskjed fra Ragnvald Bogstad på Tufte, onkel til Anton, om at han måtte gå på brygga i Tønsberg og hente unggutten Anton, som var 18 år og som kom med båten fra Oslo. Det gikk bra, forteller Anton. Da båten kom til Tønsberg, sto Olav Holtung på brygga og tok imot ham,-og så fikk han sitte på med melkebilen til Ramnes. Ellers hadde melkebilsjåføren faste oppdrag med å hente medisiner for folk på apoteket. Andre varer skulle hentes på "Polet" og i forskjellige forretninger i byen, som skruer og beslag hos j ernvarehandleren. En gang kom ei bondekone til melkebukken med en snik av et tøystykke og ba sjåføren gå til Magnus Larsen på Nedregate og kjøpe en meter av dette stoffet. Hun holdt på å sy en kjole og hadde kjøpt for lite stoff. Rask tilpasning av gebisset En annen gang kom ei kone med gebisset sitt og ba sjåføren være så snill å gå til tannlegen og be ham file litt, for det gnagde så fælt i munnen. Som alltid ellers blei også dette oppdraget utført til punkt og prikke. Allerede om ettermiddagen fikk kona gebisset igjen i full orden. I den tida var det slik at melkebilen kjørte hjemover såsnart melka var tømt og alle ærender var utført. Så og si hver dag måtte

26 melkebilen nedom Felleskjøpet ved Kanalen for å hente kraftfor og kunstgjødsel. Kjøp av kraftfor var en omstendelig affære. Først måtte bonden gå til formannen eller forretningsføreren i det innkjøpslaget han hørte til for å fa rekvisisjon, populært kalt "mjøllapp". Denne måtte leveres på Felleskjøpet for å fa utlevert varene. Tjuefem øre Sverre Holtung forteller at sjåførene tok 25 øre for å gjøre ærend for folk. Også han kunne fortelle at det var mange forunderlige oppdrag de måtte utføre. Et eksempel var at faren gikk til Karen Stange i Øvre Langgate for å bytte hatt for en dame på Firing. Enda en hattehistorie, denne fra øvre Ramnes: Det var et søskenpar som hadde gård. En dag spurte søstra om ikke broren kunne ta en tur til byen og kjøpe en ny hatt til henne. For det hendte at hun var i kirken og nå ville hun ikke lenger gå med den gamle hatten. Jo, broren reiste til byen , og dro til Karen Stange og sa han skulle kjøpe en damehatt. "Er det til Deres frue, kanskje" undret Karen Stange. Nei, det var det ikke. . "Er det til Deres datter , da." "Nei det er til ei gjenglømt ei", svarte broren, som sant var. Klassemelk gir trekk i prisen Meieriet hadde ingen vaskemaskin for dunkene. Reingjøringen måtte derfor foretas av kona på gården når dunkene var kommet tilbake utpå ettermiddagen, oftest med kaldt vann og en kost. Så blei det melket til kvelds og melkedunken blei satt til avkjøling i en "avskjæring". Avskjæringer fikk en ved å skjære ei eiketønne over på midten. Ei tønne gav to avskjæringer, som var nyttige til mange formål. For morgenmelka blei det som regel ikke tid til avkjøling. Den blei tømt på samme dunken som kveldsmelka. Dette resulterte i at det blei adskillig "klassemelk", særlig om sommeren. Da blei det festet en lapp på dunken hvor det sto at melka hadde fatt 2. klasse på grunn av for stort bakterieinnhold, og det fulgte med en rettledning om reingjøring av melkebøtter og 27 27 dunker. En mann fra øvre Ramnes blei så sinna på dette at han gikk på meieriet og forlangte å få kjøpt 2. klasses melk. Det fikk han ikke. Som nå var det trekk i melkeprisen når det var klassemelk. Systemet var at bøndene måtte ta skummetmelk, og av og til også kjernemelk i retur. Opptil flere ganger i uka var dunkene fulle av returmelk. Da var det godt å ha gris eller kalver som kunne fores opp på denne melka. Også hvalfangerhistorier ved melkebukken På vårparten kom hvalfangerne hjem fra Antarktis, og det blei mange historier ved melkebukken om det. På hjemveien var de innom Las Palmas på Kanariøyene og handlet med seg forskjellige ting til kjærester og koner. Blomstrede hodetørklær eller "Slaven" (parfyme) var populære saker å ha med hjem. De fleste kom med melkebilen eller "Blåbussen" som hadde begynt med rutekjøring hvor Oddmund Sommerstad var sjåfør. Men en hvalfanger blei spesielt omtalt. Han ville ha drosjebil hjem fra Tønsberg. Dengang sto drosjene parkert etter hverandre,. Det var en spesiell fin bil hvalfangeren ville ha. Den sto parkert som nummer 7 i rekken, og for å få den måtte han ta alle som sto foran Det blei fortalt at det vakte adskillig oppsikt da det kom 7 drosjer kjørende etter hverandre oppigjennom bygdene fra Tønsberg.

SELSKAPSLOKALER I LANDLIGE OMGIVELSER • Bryllup • Jubileer • Barnedåp • Møter og konferanser • Konfirmasjoner • Minnesamvær Skjenkebevilling med alle rettigheter Overnattingsmuligheter. Koselig kafé Tlf. 33 39 64 05 Stange - 3175 Ramnes

28 28 Kaare Frøland Anders H. Teien og hans ordførertid 1914 -1919 Anders H. Teien var en virksom mann. Han drev gården Nedre Vivestad ved siden av verv som formann i landboforeningen, han drev med trelasthandel, og han ledet Vivestad Ysteri. Han var også med i styret og forstanderskapet i banken. Dessuten var han ordfører i en tidsperiode preget av usikkerhet. Teien var født i 1865 og døde i 1941. Ordfører Anders Teien overtok som ordfører etter en annen virksom vivestadsokning, Øystein Gaasland. Første gang han ble valgt, var stemmene i kommunestyret spredt. Det var i alt fire kandidater til ordførerombudet. Teien og Hans Førum fikk først 7 stemmer hver. Hans Flåtten, som kom til å avløse Teien som ordfører 6 år seinere, fikk 4 stemmer mens Paul Holtung fikk 1 stemme i første valgomgang. I neste valgomgang ble Teien valgt med 9 stemmer. Tre år seinere ble Teien enstemmig gjenvalgt for sin siste treårs­ periode, men han fortsatte som medlem av kommunestyret også etter at han gikk av som ordfører.

29 Verdenskrig og elverk Det var særlig to forhold som kom til å prege Teiens tid som ordfører, den første verdenskrigen og alle de vanskeligheter som den førte med seg for kommunen. Dessuten var Teiens ordførertid preget av usikkerheten omkring planleggingen av utbyggingen av elektrisitetsverket. Om dette siste skal vi bare vise til skriftet "En kraft i bygdesamfunnet, Ramnes elverk gjennom 75 år" som elverket ga ut forrige år. Ellers er krigstida behandlet omfattende i bygdehistorien. Ellers var Eidsfossbanen en årlig plage, - som før. Underskuddene varierte, og ble fordelt bl.a. på kommuner som hadde interesse av at banen fortsatte. Noen år ba kommunestyret banken betale underskuddet, f.eks. kr. 2220,80 "helt eller delvis" for 1915. Neste år ble man f. eks. enig med banken om en lik deling. Da var underskuddsandelen steget til kr. 2504,18. Overgangstid Teiens ordførertid var også preget av at den var en overgangstid. Gamle ordninger var i ferd med å bli avløst av nye. Vi ser det på flere områder. Administrasjonen av kommunen hadde hittil vært, og var ennå, enkel og i sterk grad preget av frivillighet, d.v.s. administrasjonen ble utført av valgte ombudsmenn, med og uten en viss godtgjørelse. Vi ser et eksempel på det i det siste året Teien var ordfører. Guttorm Holt var da både sekretær for kommunen og herredskasserer med en godtgjørelse for de to jobbene på h.h.v. 200 og 800 kroner. Det var et varsel om at tidene forandret seg da han sa opp sin stilling. Men det tok ennå noen år før kommunen fikk en heldagsstilling i admini strasj onen. Et typisk "overgangsforhold" var spørsmålet om å trafikkere bygdeveiene med automobil. Når veiene var slik som det het i en sak, at to hestekjøretøyer vanskelig kunne møtes, var det ikke enkelt å tillate biltrafikk på de samme veier. En ting var at hestene ble redde og kunne fly ut, noe annet var veienes dårlige standard, særlig i vårbløyta.

30 30 Det ble nesten litt komisk da kommunestyret, riktignok mot to stemmer nektet doktoren å kjøre bil på bygdeveiene, men mindre enn et år seinere ga dyrlegen tillatelse til å kjøre. Men denne tillatelsen ble gitt med 11 mot 8 stemmer. Det var bare mannfolk som drev med politikk. Provianteringsdepartementet prøvde midt under krigen å bevege kommunene til også å velge kvinner til kommunale ombud. Ramnes mente kanskje å gi det ærede departement en smekk over fingrene da man svarte: "Man finder det for tiden ikke paakrævet at der velges kvinder i Ramnes provianteringsraad..." Men året etter ble Emilie Gaasland medlem av vergerådet og med Josefine Clausen som suppleant. Men det tok mange år før den første kvinne tok sete i kommunestyret. Spørsmålet om hvor banken og kommunens administrasjon skulle ligge, fikk sin begynnelse i Teiens tid som ordfører. En komité la fram et forslag for kommunestyret i 1915. Flertallet foreslo Berg og mindretallet Kihle-Holt. Men flertallet ble mindretall i kommunestyret, det ble 8 stemmer. 12 stemmer ble avgitt for Kihle-Holt. Men det var lang vei til målet, for det var banken som bygde huset. Ti år seinere fikk saken sin endelige løsning og i 1927 sto herredshuset der det nå står. Det er vel kanskje litt uklart om Ramnes kommunestyre gjorde det det kunne for å beholde Ramnes Flatbrødfabrikk i Ramnes. Nils Halvorsen kom til Nordre Ramnes i 1901, moderniserte den gamle møllen og begynte flatbrødfabrikk i bryggerhuset. I hvert fall anbefalte kommunestyret i 1916 et lån fra et fond til "mølleindustriens opkomst i landdistrikterne", og uttalte seg positivt til å få beholde flatbrødfabrikken i bygda. Men som bekjent, det glapp.

3131 32 33 Per Bjerkø Flintdolken fra Teie ved Firing For ca 15 år siden fant unggutten Frode Andersen et flintstykke på gården Teie gnr. 36/4 i Ramnes. Funnet ble gjort i jorda ca 50 m. sør for gårdstunet. Gården ligger i grenselandet mellom Fon og Ramnes sogn, inntil veien fra Fossan til Myre. Eieren av gården, Nils Christian Aanderaa, fikk flintstykket vurdert av fagfolk. Konklusjonen var noe usikker, med spissen av en flintdolk som det beste alternativet. Usikkerheten var så stor at det ikke var aktuelt å sende flintstykket videre til Universitetets Oldsakssamling. 25. juni i år ble det funnet et nytt flintstykke på gården, denne gang av eieren, Nils Christian Aanderaa. Funnstedet var ca. 50 meter lengre nord, i gårdsvegen like ved husene. Undringen var stor da det viste seg at de to flintbitene passer sammen. Den "gamle biten", spissen, har en mørk, nesten svart farge, mens årets funn er lysere med innslag av gult og rustrødt. Dette burde

De to flintbitene som ble funnet på Teie.

34 De seks flintdolkene fra Klopp. Foto: Ove Holst utelukke at det er sammenheng mellom de to flintstykkene. Men faktumet er ikke til å rokke. Bruddflatene passer sammen og det er også klar sammenheng i det fine mønsteret i overflatene på begge sider av bruddstedet. Fargeforskjellen må skyldes ulike forhold etterat delingen fant sted, kanskje for to eller tre tusen år siden. Ramnes - en flintdolkkommune Ramnes synes å være et senter for flintdolker, med ca 20 registrerte funn. Et funn av hele 6 dolker på Klopp i 1853 har for alltid fått sin plass i Norges arkeologiske historie, som det først registrerte norske gravfunnet fra steinalderen. Dette er omtalt i "Ramnesiana" årgang 1983, De øvrige flintdolkene er enkeltfunn. Vi viser en av disse, funnet på Hjerpetjønn i 1974.

35 Flintdolken fra Hjerpetjønn. Foto. Universitetets Oldsakssamling, Utfordrende og vanskelig håndverk Det er vanskelig å bearbeide flint. Med forskjellige slag- og trykkteknikker er det mulig å slå av større eller mindre flak eller avslag. På denne måten kunne steinaldermenneskene forme økser, dolker, spydspisser, sigder og mye annet. Flintens store verdi ligger i den ekstreme hardheten og de skarpe kantene en får dannet ved slag eller trykk. I siste del av steinalderen, "yngre steinalder" som noen også kaller "dolketida", var flintredskapene helt dominerende som hjelpemidler i dagliglivet. Det gjaldt matlaging, skinnbehandling, jakt, jordbruk og mye annet. Funn av fiskekroker av flint, som er gjort i Danmark, er bare et eksempel hva folk på steinaldernivå kunne prestere med flint som råstoff. . Flinten stammer fra krittbergarter, som Norge ikke har, og Danmark har mye av. Noe flint er gjennom århundrene blitt ført med isflak fra Danmark til norske strender, og kommet til nytte der. Men hovedtilgangen har vært ved import sørfra både som ferdige produkter og mer eller mindre forarbeidede råemner. Et boplassfiinn på Ormestad i Våle har rester etter produksjon av enkle flintredskaper. Det er likevel grunn til å anta at folk lengre sør i Europa var ledende i flintteknologien, og at de fineste flintarbeidene er gjort i Danmark.

36 D. TRYKSTOKTEKNIK (M V. AUSTRALIEN) De fire vanligste metoder for bearbeiding av flint. (Etter Oakley 1958)

Siste del av steinalderen Flintdolktida i Norge dateres til ca. 2000 f. Kr. Ennå er det steinalder, og pollenundersøkelser av myrer (Lønnmyra i Vivestad) gir bud om at de første korndyrkerne har etablert seg med fast bosetting. Snart, ca. 1800 f. Kr. dukker de første bronsesakene opp. Bronsealderen er der. For dem det gjaldt, noen hundre Ramnesmennesker, blir overgangen lite merkbar. Den allsidige flinten er nok i bruk til mye også da de første jernvarene dukker opp og varsler overgang til jernalderen. Da var det bare ca. 500 år igjen til Kristi fødsel. Bruksgjenstand og statussymbol Flintbitene hos Aanderaa viser at flintdolker er sprø saker som lett kan knekke. I tillegg var de dyre, laget av eksperter langt mot sør. Noen bruk og kast-mentalitet har det derfor ikke vært når det gjelder 37 flintdolkene. Og kanskje handlet det mest om statussymboler, iallfall for de fineste eksemplarene. . Mange funn av flintdolker i gravene, som på Klopp, bærer bud om at steinaldermenneskene vurderte flintdolkene som nyttige i et senere liv. Det kan vel også ha noe med statussymboler å gjøre. Selv om tidsspennet er stort, er det nærliggende å trekke paralleller med den interesse for kniver og våpen vi har nå. Puslespillet er ikke ferdig Tilbake til Nils Kristian Aanderaa. Puslespillet er ikke ferdig. Ennå mangler den siste biten, knivskaftet. Eller dreier det seg om to manglende biter ? Funnet av de første delene var store tilfeldigheter, og sannsynligheten for å få puslespillet ferdig er vel bare hypotetisk. Men Aanderaa og familien leter videre . Kanskje er det en enklere løsning. Bygdeboka forteller om et registrert funn på Sulutvedt, ca 4 km lengre nord, beskrevet som "grepet til flintdolk" ! Også vi andre bør senke blikket mot jorda etter jordbearbeiding ellers når det ligger til rette for funn av flint eller andre gamle ting. Vi finner det riktig å minne om at alt som er eldre enn reformasjonen, år 1537, er omfattet av fornminneloven, og skal meldes til myndighetene. Kontaktsted for Vestfold er Vestfold fylkeskommune. Også kulturkontoret i kommunen og Ramnes Historielag vil gi hjelp så du kan få kontakt med de rette fagfolkene. Ramnesiana" har selvsagt spaltene åpne for meldinger eller annet stoff om funn fra både nær og fjern fortid i Ramnes.

38 39 40 41 42 Bjarne Gran Travløp på Langvannet I Ramnesiana for 1989 skriver Kaare Frøland en beretning om Ramnes Travforening, som dette året fylte 80 år. Vi finner grunn til å gjenta litt fra beretningen: " Travløpene, ja. Det var imponerende å se hvor mange løp som ble arrangert. Vi kan registrere over 20 løp på Langevannet. Man det første, det i 1910, ble kjørt på Jahre. Etter det Erling Jahre har fortalt ble det kjørt der hvor idrettsanlegget er nå. Langevannet lå høvelig til, og ble brukt helt opp til 1938 da Jarlsberg Landbane var ferdig. Noen år var ikke isen til å stole på, og da ble det verken premier eller seksa. Seksa, ja . Det var fest det, ofte med middag foran. Premieutdeling og dans, og det hendte at noen fikk noe under vesten, Fornøyelig er beskrivelsen i protokollen etter første kjøring: "Efter endt kjøring sam ledes man hos til en liten seksa hvor premier ne uddeltes af formanden. Alle var meget fornøiet over dagens udfald og i bedste stemning brød man op da solen sendte sin straaler ned og viste os veien hjem ” To pokaler, men bare den ene var vandrepokal. Frøland etterlyste vinnerne av to pokaler. Den ene var en vandrepokal, gitt av skipsreder Anders Jahre, , til minne om sin far Jørgen Jahre som kom fra Jare i Ramnes. Pokalen måtte vinnes tre ganger i travforeningens ordinære vinterløp. Den andre pokalen var gitt av Ludvig Backe, - lagets første formann. Allerede i Ramnesiana 1990 har Axel Haugan, Vivestad, svar på det meste.

43

43 For ikke å foregripe begivenhetenes gang, ser vi litt på programmet for travløpet på Langevannet 10 februar 1935. Dagen etter kom referatet i Tønsbergs Blad: Vi velger vise kopi av dette referatet. Listene viser stor deltakelse av lokale hesteeiere. Som 15-årig guttunge var jeg spesielt interessert i at hesten Hauran, som hadde to napp i vandrepokalen, skulle vinne denne til odel og eie Forut for løpene ble det skrevet i avisene at dette var siste gangen Hauran kunne starte på grunn av alder, og jeg syntes derfor det ville være stor synd om denne flotte hesten ikke skulle gå til topps for tredje gang. Mange, mange år etterpå nevnte jeg dette tilfeldigvis for Axel Haugan. Han kunne fortelle at Hauran var født og oppvokst på hans hjemgård Haugan i Andebu. I Ramnesiana i 1990 skriver Haugan bl. a. at vandrepokalen som var en stor og gild pokal. På den ene siden er inngravert «Ramnes Travforening 1930», og på motsatt side

Hvem vant den andre sølvpokalen ? Den andre sølvpokalen, gitt av Ludvig Backe, var ingen vandrepokal. Det var sønnene Fredrik Backe på Flår i Undrumsdal og Anton Holst, Tønsberg,, som ordnet det hele. Fredrik kan opplyse at pokalen var satt opp i et jubileumsløp for 3-åringer, og ble vunnet av Harry Bjerke, . En rask telefon til Bjerke avklarte at pokalen ble vunnet av hans hest Baus Eriksønn i 1960, sannsynligvis et jubileumsløp i forbindelse med travforeningens 50 års jubileum i

44 1959. Baus Eriksønn var topphest i mange år. Den vant en gang Kriteriet på Bjerkebanen, og var i Harry Bjerkes eie i alle år. Ingen pokal til 50-kronershesten I travløpet på Langvannet står Magnus Gran oppført med hesten Sølvara som har en spesiell historie. Sølvara ble solgt som slakt til Magnus Gran for 50 kroner. Han syntes det var synd å slå ihjel en hest som bare var 4 år gammel. Etter avtale med eieren ble hesten værende på gården som gårdshest i mange år. Men noen traverhest ble Sølvara ikke, herom tier både historien og referatet i Tønsbergs Blad. På et travløp på Langvannet en gang i 1930-åra ble det arrangert et kappløp mellom en traverhest og en skøyteløper. Jeg mener, og har fatt bekreftelse fra mange andre, at skøyteløperen var sørlendingen Håkon Hegland, som gjorde vestfolding av seg, giftet seg med ei Ramnes-jente og ble herredsagronom i Stokke. Men hvem var travkjøreren, hva het hesten - og hvem var det som vant kappløpet ?.

45 46 47 48 49 Reparasjon av kjøl, frys, komfyrer, vask, oppvask, micro 111.m.

Gratis kjøring Tlf 33 06 29 70

5050 Nyttårskvelden 1944 Ved en gjennomsøkning på Miljøstasjonen i oktober ifjor av noen papirer etter lærer Rikard Tafjord, fant man en sang som het Nyttårskvelden 1944. Sangen er hektografert og tydelig skrevet med Tafjords hånd. Sangen gir en ekte stemning fra den i dobbelt forstand mørke tida. Sangen går på tonen: For Norge, kjempers fødeland. (Tafjord har også skrevet en Ramnes-sang, se Ramnesiana 1979, s. 15). En stille kveld, en vinternatt, med bygda grå og sturen, - da sola har sin runde tatt og starter på returen. Vi samler oss til nyttårsfest hvor hver og en er første gjest, og den som smiler aller mest er aller mest velkommen. Det er i krigens tunge tid med mange mørke dager. Og mangen stakkar har fått svi av sorg og tunge plager. Men ett er visst: Vi holder stann, som nettopp vi i dette land, - men også mange andre kan - vi holder stann til slutten! Og festen vår er kort og godt en liten trøst i plagen. Vi vet at bak alt stygt og rått der demrer morgendagen. Vi heiser ikke flagget nå, men bak en stormsky, tung og grå, er himlen evig ung og blå, og frihet er vår himmel!

5151 52 53 Gjenstander til Brår Fra Henry Gjessing (se bygdeboka s. 874) har historielaget i høst fått overført en del gjenstander av stor verdi: En golvklokke, er nå plassert i den nordre stua, En kommode, er foreløpig plassert i gangen, En skjenk (hjørneskap) fra 1726, En sofa med blått trekk. Likeledes fulgte med en del servise som er plassert i skjenken. Vi takker Henry Gjessing for de fine og verdifulle gaver som er betrodd bygdetunet! Men: Bygdetunet står overfor et stort plassproblem som kan føre til at man i framtida må si nei til å ta imot gjenstander som det hadde vært riktig å ta imot. Kommoden som er nevnt, har gal plassering, men hvor bør den stå? Skjenken (vi har to fra før) har også fått en provisorisk plassering, i nord-vestre hjørne i arkiv- og utstillingsrommet i uthuset. Sofaen er sammen med en annen sofa vi tidligere har fatt, plassert på gangen i annen etasje, altså utenfor bruk. Hva gjør vi? Kanskje vi må begynne å tenke på utvidelser? Hva med et "uthus" av et aller annet slag? Vi mangler jo uthus som hører med til en gård. Det som var på Brår ble revet før historielaget overtok. Kanskje vi kan kombinere et slikt uthus med magasinplass, med utstillingsrom, kort og godt: et uthus med samfunnshus-fimksjoner? Det er på tide å snakke om det! Samlingsstyreren

54 54 Fra Henry Gjessings hjem OufF i Vivestad. og Gunvor (mor) .

55 56 Fra virksomheten i Ramnes Historielag Årsmøtet ble holdt 19. mars 1997 kl. 19.00 på Brår. Ca 30 frammøtte, 1. Formannen, Frederik Wedel Jarlsberg ønsket velkommen. 2. Kaare Frøland holdt en minnetale over æresmedlem Kåre Holt som er gått bort. 3. Regnskap v/Åse Burås. Godkjent. 4. Årsberetning v/ Solveig Myrstad. Godkjent. 5. Valg v/Liv Sætre: Formann. Frederik Wedel Jarlsberg, gjenvalgt StyremedlemmerAxel Haugan gjenvalgt Arnt Hvidsten ikke på valg Roar Mørken gjenvalgt Jorunn Fon ny Vararep. Ruth Holt ikke på valg til styret: Sven Nyhus gjenvalgt Husstyret: Anton Saurdal (formann) gjenvalgt Kjell Bleika gjenvalgt Rolf Svendsen ikke på valg Åse Burås ikke på valg Vararep. til husstyret: Olav Anthonisen gjenvalgt Redaksjons- PerBjerkø gjenvalgt komité: Bjarne Gran ikke på valg Aud Flåtten Forseth gjenvalgt Valgkomité: Annie Skaug ny Grete Vallumrød, ny Hans Erik Holtung ikke på valg. Revisorer: Anton A. Bogstad gjenvalgt Olav Bogstad ikke på valg Samlingsstyrer: Kaare Frøland gjenvalgt Per Bjerkø anmodet styret om å vurdere ordningen med livsvarig medlemskap. Det gir lite inntekter, og kan til en viss grad passifisere medlemmene.

5757 58 Formannen takket de som deltar med omvisningen av skoleelever. De gjør en flott innsats. Erna og Eivind Svendsen fortalte levende om en reise til Kina med Den Transsibirske Jernbanen Arrangementer: Medlemsmøter 7. oktober: Møte sammen med Tunsberg Historielag. "Kåre Holt- kveld med Kaare Frøland". 41 frammøtte. 2. desember. Julemøte. Axel Haugan holdt fengslende foredrag om trekølproduksjon og kulltransport for Eidsfoss Jernverk fra 1697 og ca. 200 år framover. På møtet ble Torbjørg Holtung og Knut Flåtten utnevnt til æresmedlemmer i Ramnes Historielag. Styremøter: Det har vært avholdt 2 styremøter i år. Styret vurderer å foreslå lovendring for medlemskontingenten. Styret har drøftet ordning for. Formannen orienterte om dette på møtet den 2. desember. I henhold til § 4 i lovene koster livsvarig medlemskap kr. 100,- og årspenger kr. 10,-. Omtrent samtlige medlemmer har betalt for livsvarig medlemsskap Dette betyr at laget har svært liten økonomisk handlefrihet, både nåri det gjelder driften av bygdetunet og selve foreningsdriften med annonsering og annen kontakt mea medlemmene. En antar også et en overgang til årlig innbetaling av medlemskontingent vil gi mye bedre kontakt til medlemmene. Hva med alle de som har kjøpt livsvarig medlemskap? Historielaget kan selvsagt ikke oppheve det livsvarige medlemsskapet som så mange har sikret seg. Styret håper likevel at mange med livsvarig medlemskap viser storsinn og frivillig går over til årlige medlemspenger. Husstyret: Innsatsen har i dette året vært rettet mot stabburet. Det er innkjøpt kledning for alle veggene. To vegger står ferdig med ny kledning. De to siste tas neste år. Klokketårn med ny klokke fra Olsen Nauen klokkestøperi er også på plass.

5959 6060 Foto: Håkon Westby Torbjørg Holtung og Knut Flåtten ble nye æresmedlemmer. På medlemsmøtet 2. desember ble to trofaste slitere for laget hedret ved å bli utnevnt til æresmedlemmer. Innsatsen deres er sterkt knyttet til bygdetunet på Brår. Knut Flåtten har trådt til med stor og kvalitativ god innsats i byggearbeidene, mens Torbjørg Holtung,i tillegg til mye annet,har vært den bærende kraft i alt som gjelder den store aktiviteten rundt bakerovnen i kjelleren Bildet viser de nye æresmelemme sammen med formannen, Frederik Wedel Jarlsberg (til høyre).

61 Axel Haugan har fått kølbrenningen og køltransporten fram i lyset. Søndag 14 september hadde Axel Haugan og familien hans innbudt til noen interessante timer i Krøgliskogen i Vivestad. Etter en halvtimes hard fottur kom vi fram til samlingsstedet ved restene av ei av de mange kølamilene i skogområdene i Vivestad. Først holdt Axel Haugan en interessant innføring i historiene rundt opprettelse av Eidsfoss Jernverk og ovnproduksjonen der. Det hele startet i 1697. Framstillingen av støpejern krevde store mengder trekøl, og i de neste ca. 200 årene var det en svært stor virksomhet i distriktene rundt Eidsfoss for å skaffe dette helt nødvendige stoffet. For å sikre køltilførslene ble det snart tvangslevering fra bøndene i distriktene som lå innafor "cirkumferensen", som var betegnelsen på yttergrensa av distriktet med slik leveringsplikt. . Innafor denne cirkumferensen lå både Vivestad og Fon, men ikke Ramnes sogn.

Avduking av oppslagstavla. Axel Haugan far hjelp av Sidsel Vagnild. 62 Thorbjørn Wetterstad (til venstre) og Anders J. Aarvold studerer restene etter kølbrennerhytta.

Kølproduksjonen belastet skogen helt til tålegrensen og vel så det. Og det var mye slit. Nevnt i rekkefølge: Hogst og kjøring fram til mileplassen. Så fulgte oppsetting, tilkdekking med sand eller leire og selve brenningen av milene. Så skulle de ferdigproduktet kjøres helt til Eidsfoss. For Krøgli-gården var pålegget 70 lass i året. De greidde bare ei vending på dagen. Axel Haugan har ferdig en bok om alt dette. Vi har grunn til å glede oss både til en interessant bok, og kanskje mest over at denne betydelige delen av bygdehistorien kommer skikkelig fram i lyset. Tilbake til søndagen i Vivestad. Etter foredraget var det avduking av fin oppslagstavle (med tak) med instruktive oppslag. Vi har fått et nytt turmål i kommunen.

63 Fra Tønsbergs Blad 1901: Et Barn er forsvundet i fire Døgn. Fra Ramnes telefoneres til "Tønsbergs Blad": "Sidste Lørdag om Formiddagen ved 10-11 Tiden kom en Gut i Alderen 4-5 Aar bort fra sit Følge under Bærplukking i Skogen lige ved Hjemmet. Det var to av hans Søskende, den ældste 7 Aar der var med ham. Først da Børnene skulde kaldes ind til Middag, blev man opmerksom paa, at del lille var borte. Der blev da straks ledt efter ham; man ledte Lørdag Eftermiddag, hele Søndag, Mandag og en Del av Onsdag — igaar —. Eftersøgningen har vært organissieret af Lensmand Sanderød. Søndag gjennomsøgte 50 - 60 Mand fra Vivestad 8 forskjellige Skovstrækninger. Mandag søgte 40 - 50 mand fra Fon nordover og ligeså mange fra Vivestad østover. Tirsdag søgte 50 mand fra den vestre Del av Ramnes Hovedsogn sydover og fandt Tirsdag Aften Guttens Spor ved en Bæk, hvor han havde været for at drikke; lidt senere fandt man den Blikkop, som han havde samlet Bær i; men nu var Folkene saa trætte, at de ikke orkede at fortsætte. Onsdag Morgen toges da videre fat med hendimod 50 Mand fra Nordre Ramnes, indtil man lidt før Middagstid fandt ham staaende i Skogen nær Myresæteren. Han var på Vei til Bedstemama, sagde han. I fire Døgn havde han altsaa vandket om i Skogen uten anden Føde end vilde Bær og Vand fra Bækken. Alligevel saa han forholdsvis kjæk ud. Man kan tænke sig Forældrenes Glæde, da de fik Barnet igjen, efterat Haabet var blevet saa lidet. Det har været en varm Sjau for Eftersøgerne i disse glohede Dage - og dertil midt i Onnetiden; men Folk var snille og velvillige til at deltage i Søgningen, og da del lille var fonden, blev det skillinget sammen nye Klæder til ham". Denne dramatisk historien med en lykkelig utgang er hentet fra Tønsbergs Blad for snart 100 år siden.

64 Hvem var så denne guttungen, og hvordan gikk det med han videre i livet ?. Han het Martinius Sukke, og bodde sammen med foreldre og søsken på småbruket Sameie i Fon, om ligger ved veien mellom Holtung i Fon og Kjær i Vivestad, en snau kilometer vest for Gregershølet. I sitt voksne liv var han gårdsgutt, skogsarbeider og hvalfanger. I mange år var han ansatt hos Goverud på Holtung i Fon, og videre hos Ola Goverud på Gran i Vassås. Martinius var kjent som en habil bridgespiller, og ledet mange bridgeturneringer, særlig under siste krig. Han døde i 1952.

65 66