Beitebruksplan 2018 -2021 for Bodø Kommune

Beitebruksplan 2018 -2021 For Bodø kommune

08.05.2018

Innhold 1. Innledning ...... 3 1.1 Målsetting ...... 3 1.2 Organisering og arbeidsmåte: ...... 3 2.0 Historikk og fakta om beitebruk i Bodø kommune ...... 4 2.1 Beitegrunnlag og beitekapasitet ...... 4 2.1.1 Historisk utvikling: ...... 5 2.1.2. Reindrift ...... 9 3.0 Beitebruk i dag ...... 10 3.1. Organisert beitebruk ...... 10 3.2 Hovedtrekk i beitevaner ...... 13 3.3 Beskrivelse av de ulike beiteområdene ...... 15 3.3.1 Værran: ...... 15 3.3.2 Landegode ...... 15 3.3.3 Kjerringøy: ...... 15 3.3.4 Nordsia: ...... 17 3.3.5 Sentrum: ...... 18 3.3.6 Tverlandet: ...... 18 3.3.7 Saltstraumen: ...... 22 3.3.8 Skjerstad: ...... 23 3.3.9 Reinbeite: ...... 26 3.4 Fellessetre ...... 26 3.4.1. Fellesseter for geit ...... 26 3.4.2. Fellseseter for storfe ...... 26 4.0. Lovverk og rammer ...... 27 4.1 Aktuelle lover og forskrifter: ...... 27 5. Tiltak, problemstillinger og utfordringer knyttet til beitebruken...... 29 5.1 Hytteområder ...... 29 5.2 Friluftsliv ...... 29 5.3 Jakt og jegerinteresser ...... 30 5.4 Løshund ...... 30 5.5 Gjerdehold ...... 30

5.6. Byutvikling ...... 31 5.7 Rovdyr ...... 32 5.8 Gjengroing ...... 32 5.9 Beitekartlegging ...... 32 5.10. Tiltak ...... 33 6. Vedlegg ...... 34 7. Litteratur:...... 34

Foto: Knut Valberg

Beitebruksplan

1. Innledning Misvær beitelag anmodet i brev av 4. desember 2016 om iverksettelse om oppstart av arbeid med beitebruksplan i Bodø kommune. Det er første gang det skal utarbeides en beiteplan for kommunen. Dette er et omfattende arbeid, da kommunen er relativt stor i utstrekning. Beitebruksplanen skal gi en systematisert presentasjon av beitearealene i kommunen og bruken av disse arealene til beiting med husdyr.

1.1 Målsetting Utarbeidelse av beitebruksplan skal være med på å sikre nåværende og fremtidig beitebruk i utmarka, samt skape økt forståelse for at beitebruk er en viktig del av kommunens ressurser. Den skal synliggjøre beitebruken og verdiene utmarka utgjør. Dokumentere felles interesser og konflikter i utmarka, samt foreslå tiltak som styrker beitebruk og reduserer konflikter. Beiting i utmark er en bærekraftig produksjonsmåte fordi en benytter lokale og fornybare ressurser, til produksjon av mat. Dyr på utmarksbeite får god kondisjon og helse, og lever et fritt og naturlig liv.

Utmark og beiteressurser er under press fra flere brukerinteresser. Beitebruksplanen skal brukes til å ivareta beiteinteresser ovenfor forvaltning og myndighet, slik at husdyr og vilt har nok utmarksbeite å ta av. Utmarksbeite er beite i naturlig vegetasjon, i skog og fjellterreng som ikke er kultivert eller gjødslet. Utmarksbeite er en svært viktig del av ressursgrunnlaget for landbruket og reindriftsnæringen i kommunen.

Beitebruksplanen skal brukes i planarbeid og i ordinær saksbehandling som et grunnlagsdokument for å dokumentere hvor det er dyr på beite. I denne sammenhengen vil kart som følger planen være et viktig redskap. Planen skal brukes som beitenæringen sitt innspill til forvaltning av kommunenes arealer, slik at det tas hensyn til beiting i områder med utbyggingssaker. Beitebruksplanen inngår som et grunnlag og nyttig redskap i kommunenes planarbeid, og i forbindelse med andre politiske beslutninger som berører utmarksområdene og bruken av ressursene her.

Beitebruksplanen skal rulleres hvert 4 år, førstegang i 2021. Målet er at Beitebruksplanen skal være rullert i forkant av kommuneplanen.

Beitebruksplanen har fire hovedmål:  være et grunnlag for annet planarbeid i kommunen  dokumentere omfanget og verdien av dagens beite  sikre at beitenæringen har tilgang på nok og tilstrekkelige beitearealer og resurser også i framtiden  komme med tiltak som styrker beitebruken og reduserer konfliktnivået

1.2 Organisering og arbeidsmåte: Misvær beitelag anmodet om iverksettelse om oppstart av arbeid med beitebruksplan i Bodø kommune. Det er også et politisk ønske om å få utarbeidet et beitebruksplan. I Planprogram

KPA 2013-2018 er det blant annet sakt; «Parallelt med denne rullering av kommuneplanen skal det utføres en nærmere kartlegging av beitebruken i kommunen, og som skal danne grunnlag for kommuneplanens arealdel.»

Arbeidsgruppa består av representanter fra beitelagene i kommunen: Kjerringøy beitelag: Svein Rekkedal (leder) Driftssenter på Strandå - storfe Misvær beitelag: Eirin Bjune (nestleder) Driftssenter på Ljønes – sau trakk seg etter høringen av beitebruksplanen. Kjersti Bergquist – Driftssenter i Karbøl (sau) overtok hennes sted i arbeidsgruppa. Lars Christian Utvik (kasserer) Driftssenter i Breivik - sau Frank Storteig (medlem) Driftssenter på Godøynes - storfe og sau Vestersia beitelag: Gunnar Berg(medlem) Driftssenter i Vestvatn - storfe

Bodø kommune, næring og utvikling stiller med sekretær: Dagrun Bergli

Det ble søkt Fylkesmannen om midler til gjennomføring av arbeidet. Søknaden ble innvilget med inntil kr. 84 500,- det dekker deler at utgiftene. Bodø kommune dekker kostnader med kr. 100 000,- til beitekartlegging. NIBIO har gjort vegetasjonskartlegging av tilsammen 41,2 km2. Fordelt på 37,8 km2 ved Gjømmervatn, 2,6 km2 på Kvalnes og 0,76km2 på Godøynes. Beitebruksplanen skal sammen med distriktsplanene til reindriftsnæringen, legge bedre grunnlag for å vurdere områder for friluftsliv, naturverdier. landbruk, reindrift, naturressurser og spesielt fritidsbebyggelse i kommunen. Beitebruksplanen skal være et viktig grunnlagsdokument til kommuneplanens arealdel.

Det har vært arrangert 6 arbeidsmøter med beitebrukere rundt om i kommunen; Kjerringøy, Skau (Nordsia), Godøynes (Tverlandet/Saltstraumen), Misvær, Sentrum/Værran og et for reindriftsnæringen. På arbeidsmøtene ble det foretatt en gjennomgang av kart, hvilke dyr som var på beite i område, samt inntegning av gjerder og ferister. I tillegg så beskrev man fordeler og ulemper med beite i de ulike områdene.

2.0 Historikk og fakta om beitebruk i Bodø kommune Husdyrbeiting har vært en naturlig del av økosystemet i flere tusen år. Utmarksbeite holder kulturlandskapet i hevd og bidrar til et åpent landskap med høyt biologisk mangfold. Gjengroing truer i dag verdifullt kulturlandskap og biologisk mangfold, spesielt raskt går gjengroinga i utmarka, her kan både biologisk mangfold og verdifull beitemark tapt gå tapt. Kulturlandskapet er tilholdssted for en tredjedel av Norges truede arter. Skal vi beholde et artsrikt biologisk mangfold i Norge, trenger vi sau, geit, ku og hest ute på beite.

Beitebruken i kommunen er i stadig endring, situasjonen i dag er preget av ulike utfordringer som økende rovviltbestand, endret landbrukspolitikk, økt ferdsel i utmarka og hyttebygging.

2.1 Beitegrunnlag og beitekapasitet Utmark som beiteressurs for husdyr har hatt og har fortsatt stor betydning for husdyrholdet i Bodø kommune. Tabell 1 viser en samlet oversikt over type dyr og hvor mange som ble sluppet på beite i 2016. Tabell 1: Dyr på beite, totalt hele kommunen (2016) Beiteslag Antall Sau, sluppet 1903

Lam, sluppet 3105 Storfe, sluppet 339 Geit, sluppet 617 Rein 4194

I 2017 kom det inn 1293 søknader på landsbasis til Miljødirektoratet om erstatning for tap av sau og lam til store rovdyr. Totalt ble det søkt om erstatning for 6984 sau og 29964 lam, av dette ble det gitt erstatning for tap på grunn av rovvilt 3280 sau og 14363 lam. (hele landet)

Prosentvis tap fordelt på dyreslag på landsbasis:

12 Gaupe 21 Jerv 7 Bjørn 10 Ulv Kongeørn 13 37 Uspesifisert

2.1.1 Historisk utvikling: Nedenfor er den historiske utviklingen av dyr på beite fremstilt i tabeller. Tabell 2 viser en oversikt over dyreslag og antall dyr som ble sluppet på beite i 2016. Tabellen gir også en oversikt over tapsprosent og hvor mange medlemmer som er tilknyttet det enkelte beitelag.

Tabell 2: Dyr og tap fordelt på beitelag (2016) Vestersiden Misvær sausankerlag Kjerringøy beitelag sausankerlag Sau, sluppet 262 1253 388 Lam, sluppet 345 2082 678 Storfe, sluppet 0 116 223 Geit, sluppet 0 617 0 Antall sau tapt 3 35 16 % tap 1,2 2,8 4,1 Antall lam tapt 29 135 42 % tap 8,4 6,5 6,2 Antall storfe tapt 0 0 0 % tap 0 0 0,8 Antall geit tapt 0 1 0 % tap 0 0,2 0 Antall 3 27 12 medlemmer

I fremstillingen nedenfor er det laget en grafisk oversikt over antall dyr sluppet på beite, samt en oversikt hvor store tap det har vært i det enkelte beitelag fra 1992 fram til 2016

Tabell 3: Vestersiden sausankerlag

X –aksen viser antall dyr sluppet på beite Y-aksen årstall Z-aksen tapsprosent (søyle)

Vestersiden sausankerlag hadde langt flere lam og sau på beite i 1995-96 enn 2012. I 1992 ble det sluppet 480 sau og 740 lam på beite. Det laveste antall dyr som ble sluppet på beite var i 2000, da ble det sluppet 222 sau og 306 lam. De siste årene har det vært et relativt stabilt antall lam og sau sluppet på beite. Samtidig ser vi at tapstallene, spesielt på lam, har steget de siste årene. Tapsprosenten på sau har hatt en stigende tendens men variasjonene er store fra 10 % i 2008 til 1,65 % i 1994. Taps prosent på lam viser også stor variasjon, tapsprosenten her varierer fra 25,65 5 i 2011 til 3,38 % i årene 1992 og 1993.

Tabell 4: Misvær beitelag

X –aksen viser antall dyr sluppet på beite Y-aksen årstall Z-aksen tapsprosent (søyle)

Tabellen viser en markant økning i antall dyr sluppet på beite i 2010. Dette skyldes ikke at det var en stor økning i antall dyr på beite, men at Klettkoven beitelag gikk inn i Misvær beitelag. Fra og med 2010 ble også storfeprodusentene del av Misvær beitelag. I 2015 ble store deler av Saltstraumen, Tverlandet og Nordsia med som en del av Misvær beitelag. Misvær beitelag har i årene 1992 -2016 hatt en relativt stabil tapsprosent på sau med en variasjon fra 0 % i 1993 til 6,69 % i 1996. Taps prosent på lam har variert fra 0,9 % i 1993 til 29,7 % i 1996.

I tabellen er ikke storfe og geit tatt med. Disse produsentene har bare vært med i beitelaget de siste årene. I 2016 ble det sluppet 116 storfe og 617 geiter på beite i området til Misvær beitelag.

Tabell 5: Klettkoven beitelag

X –aksen viser antall dyr sluppet på beite Y-aksen årstall Z-aksen tapsprosent (søyle)

Klettkoven sausankerlag inngikk i Misvær beitelag 2010, medlemstallet gikk da ned fra 4 til 2 medlemmer. Også her har tapsprosenten både for sau og lam vært relativt stabil. Med et topp år i 1996 og bunnår 1993

Tabell 6: Kjerringøy beitelag

X –aksen viser antall dyr sluppet på beite Y-aksen årstall Z-aksen tapsprosent (søyle)

Kjerringøy beitelag har hatt en svak nedgang i medlemsmassen fra 16 medlemmer i 2012 til 12 medlemmer i 2016. I framstillingen kan det se ut som om det har vært store variasjoner i antall dyr sluppet på beite. For sau har det variert fra 78 i 2005 til 293 i 2008 og 2009. I 2005 ble det sluppet 117 lam på beite mens det for det i 2016 ble sluppet 678 lam på beite. Med unntak av bunnåret 2005 har det vært relativt stabilt antall sau og lam på beite. Tapsprosenteten for sau er lav, den varierer mellom 0 og 4,1 %, for lam mellom 3,21 og 32,47 (2001) Antall storfe sluppet på beite er stabilt med en svak nedadgående tendens. Toppåret 2006, var det sluppet 309 storfe på beite, mens det i 2012 ble sluppet 227 storfe. Uteganger/Gammel norsk sau som beiter på øyene er ikke registrert

2.1.2. Reindrift Begge reinbeitedistriktene har store tap på grunn av fredet rovdyr. I tillegg blir en del dyr påkjørt av bil og jernbane. Dette er det som fører til de største tapene for reindriftsnæringen.

Tabell 7: Antall reinkalver født, samt tap Reinbeitedistrikt Antall Tap av Taps % kalver kalver Kalv

Saltfjellet 2294 1230 54 Duokta 448 259 58

Tabell 8: Antall voksne dyr, samt tap Reinbeitedistrikt Antall Tap av Tap av Samlet Taps % Taps voksne simler okser tap Voksne % dyr Totalt Saltfjellet 3505 423 147 570 16 31 Duokta 674 79 35 114 16 33

Saltfjellet reinbeitedistrikt hadde en total tapsprosent på 31, mens Duokta reinbeitedistrikt hadde en total tapsprosent på 33. Tallene er hentet fra Ressursregnskap for reindrift 2016/2017.

Foto: Knut Valberg 3.0 Beitebruk i dag 3.1. Organisert beitebruk Hovedmålsettingen for organisert beitebruk er todelt, den skal legge til rette for en mer rasjonell utnytting av utmarksbeitene og redusere tapet av dyr på beite til et minimum. Organisering av beitebrukere gir mulighet for samarbeid om tilsyn, sakning, investeringer i beiteområder som sperregjerder, bruer, gjeterhytter og andre målrettede tiltak. De fleste beitebrukerne i Bodø kommune er organisert beitelag. Disse er Misvær beitelag, Vestersia beitelag og Kjerringøy beitelag, samt Duokta og Saltfjellet reinbeitedistrikt. Husdyrene høster store verdier i utmarka, og utmarksbeitet er en meget viktig ressursen for alle gårdsbrukene som har dyr på beite. Uten tilgang til utmarksbeite ville det ha vært flere som hadde sluttet med husdyrhold eller redusert produksjonen sterkt.

Dyr på utmarksbeite i Bodø kommune høstet 1,9 mill. fôrenheter i utmarka til en verdi av 6,7 millioner kroner pr år. I tillegg kommer verdien på reinen som beiter i utmarka hele året.

Det er forutsatt 3,5 kr/fôrenhet, 90 beitedager for storfe og 100 dager for småfe og normfôring. (Fôrenheten (FE) er et praktisk mål for energiverdien av fôr og dyras energibehov. Den er altså et mål på fôrets nyttbare energi, og kan brukes til vedlikehold, bevegelse (muskelarbeid) eller avleires som energi i tilvekst og mjølk.)

Tabell 9: Verdi av fôr høstet på utmarksbeite: Dyreslag Antall Fôropptak Dager på Fôropptak Fôrverdi (kr dyr* ** pr. dyr og utmarksbeite 3,5 pr dag fôrenhet) (Forenhet pr.dyr) Melkeku/ammeku 749 7,2 90 485 352 1 698 732 Ungdyr storfe 1287 6,0 90 694 980 2 432 430 Sauer 1 år og eldre 2679 1,0 100 267 900 843 885 Lam 4132 1,0 100 413 200 1 446 200 Geit og kje 853 1,0 100 85 300 298 550 Rein Sum 1 946 732 6 719 797 *Kilde: Søknad om produksjonstilskudd pr. 31.7.2016 **Kilde: Nilf-notat 2006-15: Verdi av fôr frå utmarksbeite og sysselsetting i beitebaserte næringer.

Potensialet er større for uttak av fôr i utmarka. Dyrene er ofte lengre ute på beite enn angitt i tabellen. Godt beite er ofte like viktig for landbruksnæringen som dyrka mark er. Det er en fornybar ressurs. Utmarksbeite er den mest miljøvennlige beiteformen vi har.

Foto: Knut Valberg

I tillegg kommer verdien av et relativt stort antall rein som beiter i utmarka. I Bodø kommune har vi to reinbeitedistrikt. Doukta reinbeitedistrikt, har tilhørighet på nordsiden av Skjerstadfjorden og på Kjerringøy. I dette reinbeitedistriktet beitet det 697 rein pr. 31.3.2015. Saltfjellet reinbeitedistrikt holder til på sørsiden av Skjerstadfjorden. Pr. 31.3 2015 var det registrert 3497 rein i dette reinbeitedistriktet.

Tabell 10: Totalt antall kilo kjøtt levert til slakt i Bodø kommune 2016 Dyreslag Kategori Totalt slaktet kg. * Geit Kje 1 400 Geit 2 794 Totalt: 4 194 Storfe Kalv 1 123 Okse 7 913 Ku 44 117 Ung okse/kastrert 78 592 Kvige 16 794 Ung ku 30 739 Totalt 179 332 Sau Sau 10 202 Vær 477 Lam 52 387 Ung sau 3 971 Lam uteganger/Gammel norsk 3 971 Totalt 70 825 *Landbruksdirektoratet tabell LEV 400 slakteleveranser for 2016

Kjøttverdi som er produsert på en sesong på utmarksbeite er vanskelig å beregne blant annet fordi ikke alle veier storfe og småfe før og etter de slippes på utmarksbeite.

Rein: Antall dyr som blir slaktet og hvilke dyr som blir slaktet er avhengig av mange faktorer og er derfor vanskelig å sette opp i en oversiktlig tabell. Uttak av slaktedyr er avhengig av kalvetilgangen, tap av dyr og hvor mange dyr reineier setter til livdyr. Utvelgelsen av slakterein med hensyn til antall og type dyr er den viktigste beslutningen den enkelte reineier gjør i løpet av driftsåret. De valg som blir foretatt har følger for framtidig avl og struktur på flokken. Slaktedyr leveres i hovedsak til slakteri, men i tillegg slaktes det rein både til eget forbruk og for privat salg.

Totalproduktivitet og slakteproduktivitet relatert til reintall kan fortelle mye om hvordan tilpasningen mellom rein og beite er i et område. Eksempelvis vil en høy totalproduksjon per livrein ofte innebære god kalvetilgang, lave tap og gode slaktevekter, mens en lav totalproduksjon per livrein gir signaler om lav kalvetilgang, høye tap og/eller lave slaktevekter. Selv om det er en sammenheng mellom de to produktivitetsmålene, kan en noe forenklet si at totalproduktivitet per livrein er et mål for hvor effektiv en reinflokk er til å produsere reinkjøtt.

Foto: Knut Valberg

Ullproduksjon fra sau på beite: En gjennomsnittlig voksen sau har ca. 2,2 kg ull om høsten, og et lam ca. 1,3 kg høstull. I følge søknader om produksjonstilskudd var det 2003 sauer og 3537 lam på utmarksbeite sommeren 2015. Ullprisen var ifølge NILF på ca. kr 35,- i 2015

Tabell 11: Verdien av ull fra sau i følge søknader om produksjonstilskudd august 2016 Dyr Antall Kg. Ull pr. Kg. Ull Pris pr kg Verdien av ull, kr dyr dyr totalt** ull, kr * Sau 2003 2,2 4406 35 154 210 Lam 3537 1,3 3537 35 123 795 Årsverdien for ullproduksjon kr. 278 005

* Driftsgransker i jord- og skogbruk fra NIBIO 2015 **Landbruksdirektoratet tabell LEV500 Ull og saueskinn.

Årsverdien på ullproduksjon utgjør kr. 278 005/365 dager, som utgjør en pris på kr. 762 pr. dag. Sau og lam er på beite 100 dager i løpet av en sesong. Verdien av ullproduksjon på utmarksbeite utgjør kr. 76 200,- (forutsetningen er at sauen produserer like mye ull hver dag gjennom hele året)

Foto: Knut Valberg

3.2 Hovedtrekk i beitevaner Beitedyr høster en ressurs som ellers ikke ville bli utnyttet. Denne ressursen utgjør en stor og viktig del av driftsgrunnlaget på mange landbrukseiendommer. Beitedyr bidrar også til å

13 opprettholde kulturlandskapet, noe som er viktig for samfunnet og reiselivet. Beiting er med på å opprettholde flere naturtyper og gir et rikt og variert biologisk mangfold. Disse verdiene er umulig å tallfeste, men har stor betydning for samfunnet som helhet.

Storfe benytter i stor grad tunga til å samle sammen graset. Det meste blir allikevel bitt og slitt av ved hjelp av framtennene i underkjeven og den harde muskelputa i overkjeven. Storfe beiter mindre selektivt og snaubeiter ikke så sterkt som sauen. Gras- og urterike vegetasjonstyper er viktige, men storfe går også gjerne ut på myrer og sumpsamfunn med fast botn. Ved høy varme og kraftig regn trekker storfeet gjerne bort fra åpne felt og inn i tett skog, og beitinga blir mindre intens. Varmt vær øker insektsplagene og gir dyrene mindre ro til både beite og hvile.

Sau som går fritt på beite har oftest bestemte beiteplasser på et avgrenset område der den oppholder seg om sommeren. Sauen liker seg best i kupert terreng, og av myr blir bare de faste grasmyrene beitet. Utover sommeren trekker sauen helst opp i høyden i takt med hvordan vegetasjonen utvikler seg. Været spiller også inn på sauens beitevaner, og i sterkt solskinn beiter sauen gjerne i skyggen eller i nordhellinger. Er det regnvær vil sauen som oftest ikke ut på beite dersom den har mulighet til å ligge på en tørr plass. God tilgang på salt i beiteområdet begrenser sauens aksjonsradius.

Geita er et typisk flokkdyr, de holder seg godt samlet under beiting og streifer raskt omkring på utmarksbeite. Geiter beiter mest på tørre marktyper, men oppholder seg også en del på våtlendt mark langs bekker, myrer og tjern. Geitene beiter ikke så snaut som sauen, men tar gjerne toppen, blomsten og blada av beiteplantene. Geitene skiller seg tydelig fra de andre husdyra ved å beite mer lauv og skudd av ulike tre og busker. De gnager også bark av tre og ferske skudd på einebærbusker. Så lenge det er nok tre og busker i et beiteområde, vil geitene beite disse framfor gras, som under slike forhold blir lite utnyttet eller til og med blir stående ubeitet. Geitene er følsomme for været og trenger derfor bedre skjul enn for eksempel sauen. Begynner det å regne vil de oftest avslutte beitingen for å komme seg tilbake til fjøset.

Hesten er til forskjell fra storfe, sau og geit ikke et klovdyr. Hesten har stor evne til å ta til seg og utnytte trevlerikt grovfôr. Som storfe vil også hesten foretrekke grasarter når de har mulighet til det. Når det gjelder måten å få i seg fôret, er hesten mer lik geit og sau enn storfe. Hesten har tenner i både under- og overkjeven og kan således bite av plantene tett ned til bakken. Hester som går på beite med varierende vegetasjon, beiter gjerne først og fremst grasarter. Noen hester kan også flenge barken av trærne, noe som kan medføre skade om de går på beite med små skogkruller eller enkelte tre det var meningen å ta vare på. På sommervarme dager beiter hestene helst om natta, og står på dagtid ofte på høyder der det er både skygge og vind.

Fellesbeite. Beiting med to eller flere dyreslag gir bedre utnytting av et beiteområde. Dette skyldes at de fleste dyreslagene vil ha mer eller mindre ulikt valg av beiteplanter og beitesteder. Denne fordelen øker ettersom mangfoldet i vegetasjon og terreng innen et beiteområde øker. Jo flere dyreslag som beiter sammen, desto større sjanse er det for at flere plantearter vil bli utnyttet og en større del av beitet vil bli benyttet.

Reinen har mer variert arealbruk enn husdyra, samtidig som den beiter i utmarka året rundt. Om sommeren er gressaktige planter viktigst, i tillegg til urter og lauv. Reinen går ofte på myrvegetasjon vår og høst, mens om vinteren er det lav og rabbevegetasjon som er viktigste næring.

3.3 Beskrivelse av de ulike beiteområdene Beskrivelsen og valget av de ulike beiteområdene er gjort av beitenæringen selv. Dette ble gjort på og i etterkant av arbeidsmøtene.

NIBIO har foretatt en vegetasjonskartlegging av tilsammen 41,2 km2. Fordelt på 37,8 km2 ved Gjømmervatn, 2,6 km2 på Kvalnes og 0,76 km2 på Godøynes. (Rapport og kart er vedlagt planen). Vegetasjonskartleggingen viser beiteverdi i naturlig vegetasjon.

Privatrettslige forhold, som blant annet beiterett, må avklares på forhånd før området blir brukt til beite. Forholdene til grunneier må også avklares.

3.3.1 Værran: Det beiter Norsk kvit sau/Gammel norsk sau på øyene i kommunen. Disse flyttes mellom de ulike øyene i sommersesongene. Om vinteren blir sauene tilleggsfôret og i tørre perioder kan det være behov for tilføring av vann.

3.3.2 Landegode Det beiter sau på Landegode, øya har i utgangspunktet knapphet på beiteareal. Husdyrholdet på Landegode har helt og holdent vært begrenset av tilgjengelig beitemuligheter og innmarksarealer for produksjon av vinterfôr.

Ulemper: Mye fritidsbebyggelse som ligger i områder som det tidligere var beite, reduserer beitemulighetene i framtiden. Det er turgåere og løshunder som skaper mye uro i beiteområdene.

Foto: Knut Valberg

3.3.3 Kjerringøy: Kjerringøy er inndelt i flere beiteområder. Med unntak av Misten, er det felles beiteområde mellom alle de andre beiteområdene på Kjerringøy. De beitegjerdene som finnes, går nesten utelukkende mellom inn- og utmark, ikke mellom beiteområdene. På Fjære er også udyrket innmark tilgjengelig, her er dyrket innmark, innmarksbeite og sårbare områder gjerdet inn. Det er godt samarbeid mellom gårdene som har dyr på beite i utmarka.

Misten: Området ligger mellom Mistfjorden og fjellene på nordsida av fjorden og grenser til Fjære ved Hestvikheia. Riksvei 834 følger fjorden og går gjennom en god del av terrenget. Mye av området er sørvendt og derfor tidlig, frodig, men bratt. Egnet for småfe, men i dag ikke i bruk.

Fjære: Området avgrenses av Karlsøyfjorden i vest, Misten i sør, Kjerringøy ”sentrum”, Os/Alsos, Fjærlia, Tverrbakkan i Nord og Sjunkan nasjonalpark i øst. Riksvei 834 følger kysten og lokalveiene i Fjære bindr gårdene sammen. Beitelandet er lett tilgjengelig og beiteforholdene gode. Landskapet er velpleid, men enda er det store unyttede resurser.

Kjerringøy ”sentrum” : Avgrenses mot Karlsøyfjorden i vest, Os /Alsos langs Øyjordveien og Fjære i sør. Også her følger Rv 834 kysten. Lett tilgjengelig for Kjerringøygård. Rikelige beitemuligheter

Fjærlia, Tverrbakkan, Øyjorda, Strømsnes og Nevelen: Området ligger i skråningene sør for Kvarven, Blåfjellet og Storlitinden, samt på begge sider av Nevelsfjorden. Grenser mot Fjære i sør og Sjunkan nasjonalpark i øst, Os/Alsos i vest og Strandå i nord. Øyjordveien går gjennom mye av området. Mye sørvendt mark, gode beitemuligheter både for små- og storfe. Strømsnes og Nevelen er ikke like lett tilgjengelig som det øvrige området. Store unyttede resurser

Os/Alsos: Avgrenses av Karlsøyfjorden i vest, Kjerringøy ”sentrum”, Fjærlia m.fl. i sør og Strandå i nord og øst. Rv. 834 følger kysten litt inn i bygda. Lett adkomst for alle gårdsbrukene. Godt beite for stor- og småfe.

Strandå: Avgrenses av Karlsøyfjorden i vest, Os/Alsos, Fjærlia m.fl. i sør og øst og Eia i nord. Rv. 834 følger også her kysten, men går for en stor del litt inn fra kystlinja. Det er lett adkomst til beiteområdene som er godt egnet for stor- og småfe. Store unyttede resurser.

Eia: Avgrenses av Karlsøyfjorden i vest, Strandå i sør Nevelsfjorden i øst og Tårnvik i nord. Lett tilgang for alle gårdene. Store ressurser, lite utnyttet i seinere år.

Tårnvik: Avgrenset av Sørfolda og Nevelsfjorden. Lett tilgang til beite for alle gårdene. Gode resurser, lite utnyttet i seinere år. Med unntak av Misten, er det felles beiteområde mellom alle de andre 8 beiteområdene på Kjerringøy.

Karlsøyvær: Består av mange små og større øyer vest for Kjerringøy. Fra gammelt var mange øyer beitet, særlig av hanndyr, om sommeren. I dag beites det med villsau på Karlsøya og Hjelløya.

For hele Kjerringøy:

Fordeler: Beitedyr holder seg stort sett på halvøyas areal. Lite rovdyrplager.

Utfordringer: Manglende vedlikehold av utmarksgjerder der grunneier ikke er aktiv driver.

Foto: Knut Valberg

3.3.4 Nordsia: Nordsia beiteområde: Beiteområder på Nordsia ligger fra Løp og videre innover til Mjelle og Valvika. I tillegg beites det på Vågøya. Beiteområdene består i hovedsak av skog med middels til høy bonitet med bunnvegetasjon som stort sett består av grasarter. I beiteområdet er det også et betydelig innslag av innmarksbeite. Store deler av områdene har vært brukt som beite i mange år og kan betraktes som svært gode beiteområder. Beiteområdet består også av øyer og holmer.

Fordeler: Har vært beitet svært lenge og fremstår som meget gode beiter. Det er lite rovdyr området, bortsett fra rev og ørn. Beiteområdene er lett å bevege seg i og er jevnt over lett tilgjengelig.

Utfordringer: Det kan være utfordring med mange som går på tur og da spesielt på Mjelle. Dette gjelder både for porter og gjerder som blir stående åpne. Hunder som slippes løs kan ta sauer på jag. Dette kan redusere verdien av beitene. En del elg holder til i området og kan også være med på å ødelegge gjerder. Gjerder mot FV kan lett bli ødelagt som følge av brøyting etc.

Festvåg-Mjele beiteområde: Beitene i Hovden er middels gode, beitene i Festvåg er gode. Bodø kommune planlegger å anlegge en stor parkeringsplass på høyden mellom Mulstrand og Mjelle, det kan føre til økt ferdsel i beiteområdet. Det er lite rovdyr i området, litt rev og kongeørn - av og til gaupe som streifer i Festvågområdet.

Utfordringer: Det mangler gjerder mellom innmark og utmark i hele Festvågområdet. På Mjelle blir gjerdene dårlig vedlikeholdt. På Mjelle er det også stor ferdsel av folk. Mange som har hund med seg slipper denne løs, noe som fører til at sauene jages og blir forstyrret i beiteområdet.

Foto: Knut Valberg

3.3.5 Sentrum: Bodin gård: Planlegger å legge til rette for utmarksbeite ved Pinfjellet og på Asylsetra. Områder ved Tjønndalen og Junkerfjellet vurderes også som aktuelle områder for utmarksbeite.

Soløyvannet/Bodømarka beiteområde: Området avgrenses av Vatnlia Leirskole og Steigtind i øst, Skautuva i Nord, Keiservarden i vest, innmark og bebyggelse helt fra Maskinisten og til Hopen på Tverlandet i sør. Mot nordsia og mot Bodin Gård vil beiteområdene flyte sammen da streifdyr vil bevege seg over avgrensningene som her er antydet. På Tronheim vest av Osan ved Soløyvannet holdes det kjøttfe i egne gjerder avgrenset fra det øvrige beiteområdet.

Fordeler: Store arealer med alle kvaliteter av beite. Langs Malmveien opp på Hopsfjellet er beitene gode etter mange års kontinuerlig beiting. Kombinasjonen beitende dyr og den umiddelbare nærheten til byen skaper mange fine opplevelser med beitedyr for folk som ferdes i marka. Mange er flinke til å melde fra om sau som de finner senhøstes, slik at disse kan samles inn. Et godt utbygd nett av skogsveier rundt Soløyvannet er med på å forenkle sauesankingen.

Utfordringer: Friluftsliv og beiting byr gjerne på utfordringer mellom sau og hund. Løshunder kan ta sau på jag, og folk kan utilsiktet drive sau foran seg på stiene slik at de havner på feil sted. Gjengs for hele området er at det er ingen eller dårlige gjerder mellom innmark og utmark. I Kvalvåg og ved østsiden av Soløyvannet har dette skapt problemer nå over flere år. Her må det jobbes med konfliktdempende tiltak og med gjerdeplikten.

3.3.6 Tverlandet: Mjønes:

Eksisterende beiter

Sivert Askvik «stort»: Beitet ligger vest av tunet på 114/1, avgrenset mot RV 80 i nord, innmark og jernbane i sør og elva i vest.

Fordeler: Stort beite hvorav mye er klassifisert som innmark. God vannforsyning. Autovernet med strøm på dyresiden skaper en sikker barriere mot veien. Utfordringer: Ved utbrudd av dyr er avstanden til RV 80 og jernbane kort.

Dyr: potensiale 15 storfè

Sivert Askvik «lite»: Beitet ligger sør øst av tunet på 114/1, avgrenset av bygdeveien i vest, jernbanen i sør og kanal mot innmark i nord.

Fordeler: Godt innmarksbeite med litt buskas som livd for dyr. Utfordringer: Nært jernbane, ikke naturlig vann.

Dyr: 5 storfè i 1 mnd

Per Andreassen: Beitet ligger i bakken ned mot havet øst av tunet på 114/3, og avgrenses i vest av bygdeveien.

Fordeler: Nært folk, i hovedsak klassifisert som innmarksbeite. Utfordringer: Ikke naturlig vann.

Dyr: 5 hester i en mnd.

Naurstad: De eneste utmarksbeitene som er i bruk i dag er utmarksbeitet som Roger Bakken og Frank Nyrud bruker. Beitene ligger mellom Naurstad og Godøynes og har to forskjellige inngjerdinger. Det beiter storfè og hester i området.

Beiter: Begge beitene er myrlendt terreng og egner seg dårlig til helårsbeiter. Etter at melkeproduksjonen er lagt ned på de fleste brukene er mye av utmarka grodd igjen.

Utfordringer: Utmarka blir ikke benyttet som beite, mye innmark blir beitet siden den er lettere tilgjengelig. Mye fulldyrka mark blir benyttet til beite, som kunne ha vært høstet og benyttet som vinterfôr. Resultatet det vokser mye ugress som Hundkarve og Høymole. Utfordring med ugresset er at dette sprer seg til produksjonsjordene og resulterer i at de ytterste 2 meterne av jordene ikke kan brukes til fôr. Mye mer av utmarka ha vært benyttet til beite.

Ilstad beiteområde: Det avgrenses av gamle riksvei 17 i vest, golfbanen i nord og åsryggen mot Godøynes i sør. Beitingen startet våren 2016 etter mange års pause. Det er fortsatt store områder som er helt eller delvis gjengrodd. Boergeitene har gjort en svært god jobb med nedbeitingen, de foretrekker kratt og skog fremfor gress, dette har gjort at nye vekster er dukket opp. Det har i tillegg åpnet opp for beite av dyrearter som foretrekker gress og «mykere» vegetasjon. Det vil bli plassert ut Gammel spælsau i området sommeren 2017 som en test.

Fordeler: Beiteområdet ligger usjenert til, selv om det går en tursti gjennom området så er det lite trafikk her. Deler av beitet grenser til Ilstad Golfbane, uten at dette har medført

19 konfrontasjoner, snarere tvert om ser det ut til at golfklubben setter pris på den jobben dyrene har gjort. Det vil bli satt opp grinder slik at ferdselen gjennom området fortsatt skal kunne gå relativt greit. Det er lite av rovdyr her selv om det er observert både rev, ørn og gaupe. Området har et godt beitegrunnlag og vil kunne brukes over mange år. Etter hvert som det beites ned vil tilgangen til området bli enklere og det åpner opp for økt ferdsel for mennesker, men også for andre dyrearter som foretrekker annen vegetasjon.

Utfordringer: Beitet er svært gjengrodd av kratt og skog og ligger til dels ulendt til det vanskeliggjør oppsett av gjerde. Det vil bli benyttet myke gjerder og strømgjerde til det er så nedbeitet at permanent inngjerding lar seg gjøre. Det avhenger også av grunneiers tillatelse. Det er mye elg i området, så skader på gjerder må kunne påregnes. Området ligger slik til at gjerdeinspeksjon må gjøres til fots. Det er god tilgang på østsiden, men det må påregnes utkjøring av vann.

Gødøynes beiteområde: Eksisterende beiter: Alt av eksisterende beiter på Godøynes er å betrakte som kritisk for dagens produksjon i bygda. Bygdas dyr beiter også på innmark på Ilstad, i Oddan og på Mjønes, slik at behov for gode beiter på langt nær er dekt. Beiterydding av, og utvikling av beitene i bygda er av stor betydning fremover.

Tverlandet Naturreservat: Beitet ligger på vestsiden av Tverlandet, i hovedsak avgrenset mot innmark på Ilstad og Godøynes og av gamle Rv 17 i mellom. Gjerdet går i sjøen i nord og følger Os-elva i havet i sør. I vest er havet naturlig avgrensning.

Fordeler: Området innbefatter arealer som er klassifisert som kystlynghei og som igjen kan være en utløsende faktor for å få beitet arealene store deler av året. Det er lite trykk av rovdyr i området, men både rev, gaupe og et stort antall ørn er registrert i området i senere tid. Arealene ligger lavt over havet og veksten starter dermed tidlig. Fylkesmannens miljøvernavdeling har over en 5 årsperiode fått utført beiterydding av lokale krefter for å gjenskape det gamle beitelandskapet som var i området før bjørka tok overhånd. Pr i dag er ca. 50 dekar ryddet og framstår med et parkpreg og stadig økende beiteverdi. Naturlig drikkevann for dyr i beitet.

Utfordringer: Partiet av gjerdet som følger østsiden av Ilstadgrensen ved gamle Rv 17 og Endahågen på Godøynes er sterkt forfallent og blir ikke vedlikeholdt. Nord av dette skillegjerdet beiter det ca 30 søyer med lam. På sørsiden ca 20 kviger og 10 søyer med lam.

Nordlia Beiteområde: Beitet ligger på nordsiden av Godøynes, og avgrenses av Ilstadgrensen på toppen av Nordlia, gamle Rv 17 i vest, vei og dyrket mark i sør, og av en noe tilfeldig gjerdetrasè i øst.

Fordeler: Nært folk. Sørvendt beite, hvorav ca 25 dekar i vest er ryddet. Naturlig kildevann for beitende dyr. Det er kun observert rev i området.

Utfordringer: Ingen naturlig vannkilde vinterstid, noe som vanskeliggjør utegangshold av dyr. Gjerdet er utsatt for skader av elg i og kanskje spesielt utenfor beitesesongen. Det beiter ca. 20 kviger 6 værer og 4 hester i området.

Storgjerd beiteområde: Beitet er avgrenset av veigjerdet i øst, den nye innfartsveien til Godøynes i sør og en noe tilfeldig valgt trasè i nord.

Fordeler: Nært folk. Naturlig vannkilde hele året, sørvendt. Ferdig gjerde i øst.

Utfordringer: Arealet er i hovedsak dekt av krattskog. Kun parti langs vei er av god kvalitet. Det beiter ca. 15 kviger der i 1 måneds tid.

Sæthågen beiteområde: Beitet ligger sør øst på Godøynes, vest og nord av Langbergveien. Beitet begrenses i sør og vest av bygdeveien.

Fordeler: Nært folk. Naturlig vann hele året. Sørvendt og delvis klassifisert som innmarksbeite med god gressbunn.

Utfordringer: Tufter av fjøs med dertil tilhørende skrot inne i beitet. Fare for stikkskader og kvast. Det beiter ca. 5 søyer med lam der sommerstid.

Ved bedehuset (ute av drift). Beitet ligger midt på østsiden av Godøynes ikke langt fra Frikirka. Beitet avgrenses i vest av bygdeveien.

Fordeler: Nært folk. Gammelt kulturbeite med innslag av steingjerde.

Utfordringer: Årvisse skader på gjerdet grunnet brøyting. Dyr: Potensiale til ca 4 storfè

Vargbåsen: Beitet ligger sør vest på Godøynes, avgrenset av bygdeveien i nord og vest. Innmark i øst og Sjøhaugen boligfelt i sør. Beitet er i dag todelt hvor en grunneier bruker sin part til hest, mens øvrig areal beites av storfè.

Fordeler: Nært folk, naturlig vann hele året. Beiting skaper fint miljø for ferskvannsfugl i et våtområde inne på beitet. Naturlig kile på gjerdet mot sør-vest, forenkler sanking. Deler av arealet er klassifisert som innmarksbeite og har godt grasdekke.

Utfordringer: Noe gammelt gjerde dukker opp og kortslutter strømgjerdet.

Dyr: Det beiter ca 8 kviger på arealet. Beiteverdien av hestedelen er begrenset da det står hest der på utegang vinterstid.

Foto: Knut Valberg

3.3.7 Saltstraumen: Straumsvik beiteområde: Utmarka ble brukt til sau og melkedyr fram til 1977 da RV 17 ble bygd. I 1988 ble utmarka tatt i bruk til ammeku og ungdyr. Beite går fra Sunnanbrua i øst til ca. 1 km langs Sunnanlia i vest og innmark i nord.

Området er vernet på grunn av kalkfuru. Gjennom området går det lysløype, så det er laget port på begge sidene. Det har ikke vært konflikt mellom folk og beitebruk, men det er store kostnader med gjerding og vedlikehold.

Det er registrert gaupe i området, men det er ikke registrert tap på grunn av rovdyr. Området som benyttes til beite er det byggeforbud på.

Beiteområde Valnes: Det har i alle år vært brukt til utmarksbeite til dyrene på gården. Det er satt opp gjerde langs riksvei 17 i Nordvik for at dyr ikke skal komme inn på riksveien. Det er også satt opp gjerde fra Valnes til riksvei 17 på Skålmoen. Utmarksbeite er en viktig del av driften i området.

Utfordringer: Mye rein om våren, som river ned strømgjerder. Strømgjerdene er satt opp for å ha kontroll på storfe, for å holde disse borte fra innmarka. Nettinggjerder hopper reien over eller bryter ned, for å komme seg på innmarka.

Skånlandsholmen: Har ligget brakk og vært uten dyr i 4 år. Gården har fått nye drivere som har Gammel norsk sau på beite. Det beiter også sau på Skånland.

Fordeler: Naturlig avgrenset. Gammelt kulturbeite

Utfordringer: Båtfrakt

Foto: Knut Valberg

3.3.8 Skjerstad: Kvalnes/Evenset beiteområde: Består av fjell og utmark i området som ligger øst for gårdene Koddvåg, Gillesvåg, nord for gårdene Børelva og Hogndalen, vest for Ytre Kvikstad og sør for gårdene Kvalnes og Evenset. I dette beitet går det sau og rein. Beitet er begrenset og allerede i knappeste laget for dyrene som beiter der. Det er omtrent 20 fritidshus i beitet i dag. Hytter og den aktiviteten det medfører er foreløpig på et akseptabelt nivå. Hvis det bygges flere hytter vil det snart bli konflikter mellom beitebruk, bebyggelse og trafikk av folk og hunder i dette området.

Fordeler: Det er et avgrenset og oversiktlig område, med mye folk som går i fjellet. Dyrene blir observert og det blir gitt tilbakemelding til dyreeier. Det er lite tap til rovdyr.

Utfordringer: Sau blir påkjørt både langs grusveien mot Evenset-Kvalnes og langs riksveien. Det har vært flere episoder med løshunder som har jaget, skadet og drept sau. I mange år har sau trukket ned på Kvikstad. Dette skaper problemer for både beitebrukere og de som bor på Kvikstad. Det er også utfordrende å holde sauene innenfor gjerdet i Koddvåg/Gillesvåg. Det er lite tap av beitedyr til rovdyr i området, men gaupe er sporadisk et problem og ørn er et stabilt problem.

Kvikstad/Ljønes beiteområde: Den tradisjonelle beitebruken i disse bygdene er en fordeling av hele utmarka mellom gårdene. Praksisen er nedskrevet og kjent. Spor etter de gamle gjerdene finnes fortsatt. Bygdene Kvikstad og Ljønes har svært lite beiteressurser og det er derfor ønskelig at hele utmarka bevares for beitebruk. Per i dag brukes bare deler av denne beiteressursen av de tre gårdene som har husdyr.

Oldereid beiteområde: Arealet strekker seg fra fjord til fjell, og dyrene kan følge opp i fjellet etter hvert som det spirer. Beitet gir god tilvekst i de besetningene som beiter der. Det er lite hytter/hyttefelt i området så dyrene har ro i beitet. Godt beite til langt ut på høsten

Utfordringer: Det er tidvis høyt rovdyrtrykk

Karbøl/Gjømmervatn beiteområde: Beitet strekker seg fra fjord til fjell, noe som gjør at beitedyrene kan bevege seg oppover i terrenget for å beite på nye skudd/spirer gjennom hele beitesesongen. Det er et variert og frodig beite som kan utnyttes av dyrene. Det er lite myr og granfelt i beitet som begrenser bruken. Terrenget er jevnt stigende, det er få flåg/bratte fjellsider som kan utgjøre fare for dyrene (selv om der er enkelte områder har vi ikke opplevd det som et problem).

Fordeler: Det er tilgang på drikkevann i hele beitet. I Karbølåsen er det lite tap til fredet rovvilt, og har lite hytter som begrenser utnyttelsen av beitet. Fotturister, hytteeiere og jegere varsler noen ganger om syke eller bortkomne dyr i beiteområdet. Sperregjerdet med både ferist og grinder fungerer bra.

Utfordringer: I beiteområdet har det hittil vært begrenset hyttebygging, men et nytt hyttefelt ved Gjømmervatn begrenser bruken av beitet, og forhindrer dyr å bruke naturlige trekkveier. I tilknytning til det nye hyttefelt ved Gjømmervatn er det etablert bilvei som begrenser og vanskeliggjør utnyttelsen av beitet. Det har vært problemer med at sau og lam går seg fast under hytter og ikke kommer seg løs. Inngjerding av hytter er en begrensing av beite og dårlige gjerder er en trussel mot beitedyrene. Noen hytteeiere liker ikke å ha sau rundt hyttene og det har vært observert saueflokker som har blitt jaget. Ikke alle grunneiere tar gjerdeplikten sin like alvorlig og noen steder kan dyrene enkelt komme seg gjennom, da ofte til bilvei/tunnel eller rundt bebyggelse. Løshunder utgjør et stressmoment for dyrene. Størstedelen av sausankerlagets beiteområde er kupert og lite oversiktlig, jegere med løse jakthunder utgjør derfor en trussel for beitedyrene. Båndtvangen burde gjelde til 20. oktober også for jakthunder. I beiteområdet i Lurfjell og Mangevassfjellet er det endel tap av sau til rovdyr.

Brekkmarka: Utmarksgjerdet begynner like oppunder Moliveten, går i nesten rett linje ned til innmarka, følger så grensen mellom innmark og utmark på br.nr. 9 ned til fylkesvei 812, følger så veien ned til sørenden av Kiskvatn hvor det avsluttes, begynner på nytt ved nordvestenden av Kiskvatn, derfra videre til Storelva hvor det avsluttes. Begynner på nytt ved elva i sørenden av Åsen, følger skogsveien til Innermarka, går så litt opp i lia før det vinkler nordover mot sommerfjøsene i Brekke. Gjerdet avsluttes litt nordøst for sommerfjøsene i Brekke, ved Flågan. Ved alle kryssinger av vei er det grinder. Det totale beitearealet i utmarka til Brekke er ca. 10.000 da. I den senere tid er det stort sett storfe og litt sau som har brukt beiteområdet.

Tverli/Rognlia/Høgsetlia/Opli beiteområde: Godt og frodig beite, med lite rovdyrproblemer. Spredte hyttefelt gir lite konflikt mellom beitedyr og hytter slik det er i dag. Det er tidlig gode beiteforhold. Det beiter sau, geit og storfe i området. Det er et felles område for dyr fra Brekke, Saltdal, Høgset, Støvset og Breivik.

Utfordringer: Det er mye løshunder i områder – båndtvangen opprettholdes ikke. Mye private inngjerdinger rundt fritidseiendom kan være farlig for beitedyr, det brukes mye strømgjerder. Trafikk langs veien i Tverrlia viser ikke hensyn til dyr på beite, dyrene blir presset.

Støvset beiteområde: På østsiden av Klettkoven er det høyfjellsbeite, på vestsiden er det høyfjell og skogsbeite. På vestsiden er det i nerkant gammel slåttemark og kulturbeite. På Urset er det spesielt godt beite/vegetasjon. Det er gitt miljøtilskudd til dette området.

Utfordringer: Det er mye hyttebygging på Urset/Støvset, det er problemer med at hytteeiere gjerder inn hyttetomt (og gjerne mer) selv om reguleringsplan tilsier at det ikke er lov. Dette er et viktig vårbeite. Det er mye anleggstrafikk på veien til Klettkoven. Det er også stort trykk av rovdyr i området. Det er problemer med hund i området Espenes-Kvarv/Sjånes.

Ønsker: Markering med skilt, sau kjør forsiktig på veien opp mot Klettkoven, spesielt i perioden mai/juni. Hytter og hytteområder – se på gjerder. Reduksjon av rovdyrbestanden, spesielt siden området ligger i et prioritert beiteområde.

Skjerstad beiteområde: Det er lite fritidsbebyggelse/hytter i beiteområdet, det er god beitekvalitet med henblikk på markslag. God tilgang på godt vann.

Utfordringer: Mye rein som trykker på gjerdene, gjør det vanskelig å holde gjerdene gode nok. Mange porter som må holdes stengt.

Breivik/Breivikdalen/Østerdalen: Beiteområdet er frodig. Det strekker seg fra innmarka til grense mot Skjerstad, Misvær og Saltdal. Det er et hyttefelt i Kvannåsen. Det er ikke kommet kommentarer på at dyrene er til sjenanse for hytteeierne. Det beiter i all hovedsak sau i utmarka.

Fordeler: Dyrene blir lite forstyrret av folk, tidligere var det et større problem. For å unngå disse problemene blir sauene sluppet ved Tverrelva, nord for Kvannåsen og er da forbi elver og hyttefelt. Dyrene stopper opp etter slipping i Kvannåsen, hvor de beiter en tid før de i små flokker og enkeltvis trekker sørover til Tirifjellvatnene, Breivikvatn, Drangan, Nydalsheia, Sandvatn, Rundvatn og Holmvatnet. I disse områdene er det svært godt beite når høsten nærmer seg.

Utfordringer: Det er en del rovdyr i beite, gaupe, jerv og ørn. De siste årene har det vært en del rein i samme beiteområde, det har gitt en nedgang i rovdyrtapene

Foto: Knut Valberg

3.3.9 Reinbeite: Saltfjellet reinbeitedistrikt: Reinbeitedistriktet består av 23 næringsutøvere, fordelt på 7 siidaandeler. Distriktet har ingen faste vinter- og sommerbeiter men er et helårsdistrikt og har ingen faste beitetider, det vil si at reinen kan benytte seg av hele distriktet til enhver tid. Bruken av beitetid varierer fra år til år. Det er beiteforhold som vil være avgjørende for hvor reinen finner tilgjengelig beite. Dersom det er mulig rulleres vinterbeite fra år til år for å sikre produktive beiter i fremtiden.

Det fastsatte øvre reintallet for distriktet er 3500 dyr. Langsiktig mål er å forøke og opprettholde et jevnt reintall med gode slaktevekter og opprettholde en jevn flokkstruktur.

Den største utfordringen for reinbeite er rovdyrtap og påkjørsler fra jernbane og vei. Samt tilgangen på gode vinterbeiter.

Duokta reinbeitedistrikt: Reinbeite distriktet består av 3 siidaandeler. Reinbeitedistriktet har ingen begrensede beitetider. Beitetiden er satt til 01.01.-31.12 i hele distriktet. Det er imidlertid ulike områder i distriktet som vanligvis brukes til ulike årstider. Ulike klimaforhold kan med føre at bruken av områdene kan variere fra år til år.

Fastsatt øvre reintall er 900 rein på vinterbeite. Reintallet vurderes forløpende, en endring i øvre tillatte reintall må godkjennes av reindriftsstyret.

Arealinngrep i distriktet har ført til beitetap og vanskelige flyttemuligheter. Dette gjelder vassdragsreguleringer, hyttefelt, veger, jernbane, nydyrkinger, bebyggelse, skytefelt mm. Et annet forstyrrende element for reindriften er utfart, ferdsel og jakt.

Foto: Knut Valberg 3.4 Fellessetre

3.4.1. Fellesseter for geit Det er 3 fellessetre for geit i kommunen, Ljøsenhammeren, Svartvatn og Droåsen.

3.4.2. Fellseseter for storfe Det er 2 fellessetre storfe, Oplia og Moan.

Foto: Knut Valberg

4.0. Lovverk og rammer Beitebruk i utmark omfatter en rekke plikter og rettigheter. Beitebruk er regulert av et betydelig antall forskrifter, hjemlet i ulike lover. I følge Friluftslovens § 1 er utmark alt som ikke er innmark, hvilket vil si at alt udyrket og ikke bebygd areal. Det er jakt, fiske, beite og turisme som utgjør hovedelementene i utmarksnæringen.

Det er et omfattende lovverk som regulerer bruken av utmarka og utmarksressursene. I LNFR (Landbruk-, natur-, friluftsliv og reindrift) områder reguleres forholdet av en rekke særlover. Beitebruk berøres i større eller mindre grad av over 30 lover. Vi har valgt å konsentrere oss om de lovene som vi anser mest sentrale.

4.1 Aktuelle lover og forskrifter: Lov om jord (jordlova) 1995: Formålet med denne loven er å legge forholdene til rette for at landets jordarealer med skog, fjell og tilhørende arealressurser kan brukes på en måte som er mest til nytte for samfunnet og for dem som har sitt yrke i landbruket. Siktemålet med loven er å fremme en hensiktsmessig og variert brukerstruktur med hovedvekt på hensynet til bosetting. Denne loven kan brukes aktivt for å forhindre uønskede byggeprosjekter. Forvaltningen av arealressursene skal være miljøforsvarlig, og det skal tas hensyn til jordsmonn som produksjonsfaktor. Kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter skal også ha en miljøforsvarlig forvaltning. Jordloven gjelder ikke i områder som etter reguleringsplan eller bebyggelsesplan er lagt ut til andre formål enn landbruk og fareområder etter Plan- og bygningsloven.

Plan- og bygningsloven (Lov om planlegging og byggesaksbehandling 2008) Plan- og bygningsloven er den viktigste loven i forbindelse med arealforvaltning. Den består blant annet av arealplanlegging, regler for byggesaksbehandling og konsekvensutredning. Loven gir regler for kommunens saksbehandling og utforming av planer, reguleringer, bebyggelse og ekspropriasjon. Den setter rammer for hvordan planarbeidet skal utføres, hvem som skal delta og hva som skal være mål for arbeidet. Loven skal tilrettelegge for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og danne grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser samt utbygging. Kommunen er en sentral arealforvalter, og kommunens avgjørelser med hensyn til arealdisponering vil i mange tilfeller kunne påvirke beitebruken. Plan- og bygningsloven inneholder ikke spesielle regler for hvordan beitebruk skal behandles. Beitebruk vil derimot reguleres av generell arealplanlegging og komme direkte innunder andre landbruksspesifikke lover. Reglene er at grunneier og rettighetshaver skal kontaktes

27 under arbeidet med reguleringsplan eller arealplan. Arealplanens resultat og kvalitet er avhengig av gode innspill, et godt samarbeid mellom partene og fornuftige valg

Beiteloven (Lov om ymse beitespørsmål av 1961): Beiteloven regulerer retter og plikter i forbindelse med husdyr på beite, for dyreeier og for grunneier. Loven gir hjemmel for regulering av beitetidspunkt, og for å sette forbud mot beiting i avgrensede områder (ikke for bygde- og statsallmenninger). Dersom det settes forbud mot beiting kan beiteretten kreves avløst etter reglene i jordskifteloven. Beiteloven inneholder bestemmelser om ansvar for husdyr på beite. Hovedregelen er at eieren av husdyr plikter å sørge for at dyrene ikke kommer inn på steder hvor de ikke har rett til å oppholde seg. Dyreeier har ansvar for tilsyn med dyrene, noe som vil si at dyreeier har vokteplikt. Loven har bestemmelser om erstatning for skade og reguleringa av beite, herunder fredning av områder mot beite. De fleste bestemmelser er av privatrettslig karakter, men kommune kan, om nødvendig, frede skogsområder mot beiting.

Gjerdeloven (Lov om grannegjerde av 1961) Gjerdeloven angir når det kreves gjerde, hvordan kostnadene skal fordeles og hvordan gjerder skal utformes. Gjerdeloven regulerer plassering, utforming og vedlikehold av gjerder, retter og plikter i forbindelse med gjerdehold og gjerdeskjønn.

Dyrevelferdsloven (Lov om dyrevelferd av 2009) Dyrevelferdsloven bestemmer hvilket tilsyn og stell dyr skal ha. Alle som eier et dyr på pikter å ta vare på det og sørge for at det ikke lider unødig. Overtredelse av dyrevelferdsloven er straffbart, og gir anledning til å kunne fradømme personer rett til å ha omsorg for dyr. I lov om dyrevelferd er det innført total forbud mot bruk av piggtråd på nye gjerder. Det er Mattilsynet som forvalter loven og har ansvar for å følge opp dårlige og nedfalls gjerder.

Hundeloven (Lov om hundehold av 2003) Formålet med loven er å regulere hundeholdet og hvordan dette skal utøves. Hundeloven skal ivareta hensyn til sikkerhet, trygghet og alminnelig ro og orden. Videre gir loven regler for hvordan enkelt personer og det offentlige kan forholde seg når hundeholdet ikke sørger for dette. Bodø kommune har utarbeidet egen forskrift om hundehold, fastsatt av Bystyret 19.06.2014. Bodø kommune har utvidet båndtvang i perioden 20. august til 20. oktober i områder der bufe faktisk beiter.

Naturmangfoldloven (Lov om forvaltning av naturens mangfold 2009) Loven gjev heimel til forskjellige grader av freding av områder, som då ved bærekraftig bruk og vern skal ta vare på «..naturen med dens biologiske, mannskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser..». Det er en lov som har som formål å bevare mangfold i norsk natur.

Reindriftsloven (Lov om reindrift av 2007). Reindriftsloven regulerer rettigheter og plikter for reindriftsutøvelse. Videre regulerer den forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser, samt innbyrdes forhold mellom reindriftsutøverne. Loven skal også være med på å danne grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon.

Hanndyrloven (Lov om avgrensing i rettet til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite 2003)

5. Tiltak, problemstillinger og utfordringer knyttet til beitebruken En beiterett er den rettighet man råder overfor å kunne slippe dyr på beite. Beiterett kan man ha på privat grunn, enten på egen mark eller andres, eller på offentlig grunn. Beiterett i utmark kan ha forskjellig rettslig grunnlag. Man kan inneha en beiterett fordi man eier grunnen selv, noe som vil si at retten er en funksjon av eiendomsretten, eller man kan ha en beiterett på annen manns eiendom. Den vil da bestå i en begrenset rett (servitutt) over annen manns grunn. Beitebruker kan eie beiterett på annen manns grunn enten alene eller sammen med grunneier eller flere andre beiterettshavere. På annen manns grunn kan man ha beiterett på grunnlag av avtaler, hevd, sedvane eller alders tids bruk. Alle forhold som er knyttet til hevd av eiendom er regulert i Hevdsloven. I lovens § 7 finnes bestemmelser om brukshevd, og vanligvis gjelder reglene om eiendomshevd i §§ 2-6 tilsvarende. Opprinnelig er beiteretten etablert gjennom generasjoners bruk av ressursene i utmarka. Som tidligere nevnt må privatrettslige forhold, som blant annet beiterett, avklares på forhånd før området blir bruk til beite. Forholdene til grunneier må også avklares 5.1 Hytteområder Beitedyr i hytteområder kan være konfliktfylt, noen hytteeiere vil hverken ha sau, sauemøkk eller sauebjeller nær hyttene sine. Flertallet av hytteeierne reagerer ikke negativt på beitedyr. Utbygging av hytteområder går ut over beitebrukerne ved at beitearealene blir redusert og gjenværende arealer blir mindre attraktive som oppholdsplass for beitedyr. Det er ofte de mest attraktive hytteområdene som er gode beiteområder. Forøvrig bidrar mange hytteeiere ved at de varsler om skadde, sjuke eller døde dyr.

Utbygging av fritidsboliger belegger store arealer samtidig som det medfører økt trafikk i utmarksområder, noe som virker forstyrrende både på vilt og beitedyr. Beitedyr i hytteområder har noen steder vært problematisk; få hytteeiere ønsker å ha beitedyr på hyttetrappa. Bruk av gjerder i hytteområder er en kilde til konflikt. Hytteeier er ansvarlig for sikring av bygningsmassen mot beitedyr. I følge kommuneplanens arealdel 2014-2026 § 5.3.1. Størrelse og lokalisering i pkt. 12 «Alle fundament skal kles inn for bedrekontakt med terrenget og for å forhindre atkomst for dyr.» I samme § står det også at inngjerding av inntil 100m2 uteoppholdsareal tillates. Inngjerding av tomta tillates ikke.

Tiltak: Hyttefelt bør i all hovedsak legges utenom viktige beiteområder. Ved utarbeidelse av reguleringsplan må det tas hensyn til blant annet trekkveier, innhegninger, elementer som kan føre til forurensing av drikkevann. Beitebrukere skal være høringsinstans ved planlegging av hyttefelt i beiteområder. Mer samarbeid mellom hyttebyggere og beiteinteresser for å finne felles løsninger som f.eks utbedring av vei, gjerder, bruer ol.

5.2 Friluftsliv Tidligere tiders beitebruk har skapt et kulturlandskap som egner seg svært godt for friluftsliv. Redusert beitetrykk fører til gjengroing og redusert tilgjengelighet for de som ferdes i utmarka. Det er mange turstier og løypenett i kommunen, spesielt i Bodømarka. Dette påvirker beitedyrene. Det skaper blant annet konflikter i form av grinder som ikke blir lukket. Erfaringer viser at sauer ofte følger veier og turløyper og vil trekke ned mot veier, dette skaper stor frustrasjon både for dyreeier og for de som møter dyrene på veien.

Det positive med økt aktivitet i utmarka er at turfolk melder ifra om syke og skadde dyr, kadaver eller dyr som ikke er funnet under sanking om høsten. Når det utarbeides

29 løyer/turstier er det viktig at grunneier/beitenæringen kontaktes for å avklare forhold omkring gjerding og porter i områder med beitedyr.

Tiltak: Beitebrukere er høringsinstans ved etablering av faste turløyper. Sikre god informasjon til allmennheten om beitedyr (se fellestiltak pkt. 5.1.-5.4). Informere om båndtvang (se fellestiltak pkt. 5.1.-5.4) og håndtering av søppel. 5.3 Jakt og jegerinteresser Alle som jakter skal orientere seg om hvile dyr som beiter i områdene en skal jakte. I perioder med sauesanking skal det være kommunikasjon mellom jeger og sauesanker. Gjennisidig informasjon er viktig.

Tiltak: Oppfordre jegere til å gi beskjed når der ser sau på beite om høsten etter 20. september og ved funn av kadaver. 5.4 Løshund Mange turgåere har med seg hund i utmarka og mange hytteeiere har med seg hund på hytta. Det dokumenteres hvert år at sau blir drept eller skadd av løshunder. Løshunder jager sauer og rein slik at flokken sprer seg, ungdyrene kommer bort fra sine mødre. Sau og rein som blir jaget av løshund er først og fremst dyreplageri, men i neste omgang får dyreeier merarbeid med tilsyn og sanking og et økonomisk tap på grunn av lav tilvekst på beite.

Tiltak: Felles tiltak for punkt 5.1 -5.4: Sette opp orienteringstavle ved innfartsområder til turområder og hytteområde om at det er beitende dyr i området. Det lages en standardtavle som sier noe om hvilke dyr som beiter i området. Hvilke hensyn en må ta og hvor en kan henvende seg i tilfelle en treffer på skadede og døde dyr. Det informeres også om informasjon som finnes i øremerkene på dyrene, samt viktigheten av å lukke grinder etter seg og unngå å bryte ned gjerder.

Det settes også opp tavler med informasjon om båndtvang.

Ansvar: Beitelagene i samarbeid med landbrukskontoret 5.5 Gjerdehold God beitebruk og vellykket utnytting av utmarksresursene, er avhengig av at vi klarer å styre beitedyrene til de ønskede beiteområdene. Dette medfører at vi i første rekke må ha gode gjerder mellom utmark og innmark (utmarksgjerde). Eiere av innmark som grenser mot utmark har plikt til å sette opp og vedlikeholde utmarksgjerde. Med dagens eierstruktur der mange eiere ikke bor på bygda, og heller ikke driver jorda, er det mange utmarksgjerder som står til nedfalls eller mangler helt. I tillegg til faren for at beitende dyr setter seg fast og kan skade seg eller omkomme av slike ”gjerde-feller”, risikerer vi at beitedyra velger å beite på innmark i stedet for å nyttiggjøre seg fôret i utmarka. Lokalt er dette opphav til mange konflikter, for eksempel ved at tamrein på vinterbeite kommer inn på innmark og gjør skade på jorda når den er i en sårbar tilstand.

I hyttegrender eller områder med mye fritidsbebyggelse kan det oppstå konflikter mellom dyr på beite og hytteeiere. Eierne av fritidsboliger ønsker ikke beitedyr på trappa eller grønnsakhagen, og beitedyra kan gå seg fast i ulike gjerdeløsninger som ikke er egnet for å holde dyra borte fra eiendommen.

Bykommunen Bodø, som i tillegg har mye vakker natur, har etter hvert fått mange glade friluftsbrukere. Her kan det også oppstå konflikter med beitebruk dersom grinder ikke lukkes på forsvarlig måte, eller det er for få klyv eller porten slik at turgåere ”må” tråkke i stykker gjerder for å komme seg videre på turen sin.

For å få til god beitebruk i kommunen er det viktig å sette fokus på et godt gjerdehold. Det bør utarbeides standarder for ulike typer gjerder, grinder og klyv. Der utmarksgjerder mangler, må et samarbeid mellom kommune og beitelag få på plass skillegjerder som hindrer beitedyra å trekke inn på innmark.

Når kommunen vedtar hyttebebyggelse må spørsmål omkring gjerdehold være avklart før utbygging blir tillatt.

Veier og jernbane medfører tap av beitedyr. Særlig tamrein og jernbane har tidvis vært et betydelig problem. Ettersom gjerdene som før omkranset Nordlandsbanen ikke lenger vedlikeholdes, blir dette et økende. Dette er et nasjonalt problem som berørte parter må bruke sine organisasjoner til å få løst.

Tiltak: Utarbeide standarder for hvordan ulike gjerde skal se ut og fungere. Standarden skal inneholde informasjon om type og høyde på gjerde, gjerdepåler, krav til innfesting, avstand mellom pålene og type grind/klyv som kan benyttes.

Ansvar: Beitelagene og kommunen

5.6. Byutvikling Bodø kommune er en bykommune med et stort omland. I de sentrumsnære områdene er det et sterkt utbyggings press både i forhold til utvikling av næringsareal, boligbygging og utbygging av veier, alt med tilhørende infrastruktur. Denne utviklingen skjer ofte i konflikt med landbruk og beitenæringene som hittil har disponert disse arealene. Gode, langsiktige planer og riktige erstatninger til rettighetshavere som blir berørt av utbygningene, er verktøy som har god konfliktdempende effekt.

I andre områder er det sterkt press fra friluftslivet. Tidligere tiders beitebruk har skapt et kulturlandskap som egner seg godt for friluftsliv. Urbane mennesker er ofte ikke vant til verken småfe eller storfe og kan bli redde når de møter beitedyr ute i marka. I en ”presset” situasjon kan en ta i bruk lite hensiktsmessige virkemiddel, for eksempel prøve å skremme vekk beitedyra på ulike måter. Eller turgåere har med hunder som ikke er holdt i bånd eller ikke er kontrollerbare. Dette er en konflikt som er basert på manglene kunnskap. Beitelag og friluftsorganisasjoner må gjennom god dialog lære medlemmene sine at begge parter har alt å vinne på en sameksistens som er basert på gjensidig respekt.

Tiltak: God langsiktig kommunal planlegging. Samarbeid mellom beitelag og friluftsorganisasjoner.

Ansvar: Kommunen, beitelag, friluftsorganisasjoner.

5.7 Rovdyr Som en arealmessig stor kommune har Bodø svært varierende utfordringer med hensyn på tap til jerv, gaupe og kongeørn. Tap av beitedyr på øyene og på ”nord-sida” er lite, eller bare periodiske problem, i Skjerstad og Misvær er det ofte tap, tidvis store. I tillegg til tapene, kommer uroen som dyra lever under, det fører til lavere slaktevekter på dyra som berges. På toppen av dyras problemer kommer alle ulempene dyreeierne opplever med økt merarbeid pga. tilsyn i beiteperioden og mer omfattende arbeid med sanking av skremte dyr.

God regulering av rovviltstammen er kritisk faktor i dette arbeidet. I tillegg ser det ut som at mye menneskelig aktivitet/ferdsel i utmarka har en preventiv effekt (landbruk og friluftsliv går hånd i hånd).

Tiltak: Rask søknad om uttak av skadedyr. Dyreeier melder fra til landbrukskontoret, som søker om uttak av rovdyr.

Ansvar: Dyreeier, beitelag, kommune, rovdyrforvaltning.

5.8 Gjengroing Mindre beitepress fører til at grasvekstene taper i konkurransen med andre arter, og busker og trær tar over. ”Krattifiseringa” er på rask frammarsj, stier blir trangere før de til slutt gror helt igjen, fine beitvoller fylles av kratt, til og med traktorveier prøver skogen og ta tilbake. I denne prosessen er det artsmangfoldet som er den store taperen. Stadig flere planter havner på rødlista. Og forsvinner plantene er det fare for at ulike dyre- og fulgleslag følger etter. Men det er ikke bare plantene som forsvinner, når stiene gror igjen og skog og kratt stenger for utsikten, da trives ikke friluftsfolket heller. Kulturlandskapet som et aktivt beitebruk gjennom århundrer har frambrakt er en kvalitet som det moderne mennesket neppe har råd til å tape.

Om dette er klimaskapt eller ikke, skal ikke vi ta stilling til. Det vi vet at økt beite bruk gir ei triveligere utmark med at rikt artsmangfold, og at et vakkert, velfungerende kulturlandskap er en gave både til beitedyra og til frilufts interesserte mennesker.

Tiltak: Planmessig økning av et balansert utvalg av beitedyr (småfe, storfe og hest).

5.9 Beitekartlegging Hensikten med beitekartlegging er å foreta en vurdering av et område sin bærekapasitet for beite (antall dyr pr. dekar utmarksbeite) Beitekartlegging er en registrering av vegetasjon som gress og urter. Beiteverdien blir vurdert med bakgrunn i forekomster og fordeling av ulike vegetasjonstyper. I områder der det er dyr på beite er det viktig å få kartlagt beitekvaliteten, slik at en kan unngå konfliktskapende aktiviteter i områdene med de beste beitene. Dette er arbeid som må gjøres av innleid kompetanse. Det må derfor tilføres økonomiske midler for å kunne få beitekartlagt hele kommunen.

Tiltak: Foreta beitekartlegging i områder der det er beitedyr.

5.10. Tiltak Tiltak Hvordan Når Hvem Redusere Sikring av fritidsboliger Fortløpende Eier av fritidsbolig konfliktnivået mellom slik at beitedyr ikke beitedyr og kommer inn under hytter fritidsbebyggelse og terasser.

Unngå at beitedyr Når det utarbeides Fortløpende Bodø kommune trekker ned til løyper/turstier er det vei/bebyggelse viktig at grunneier/beitenæringen kontaktes for å avklare forhold omkring gjerding og porter i områder med beitedyr.

Tiltak i utmarka der Alle tiltak/planer i Fortløpende Tiltakshaver beitedyr ferdes beiteområder legges Kommunen fram for beitebrukerne til uttalelse så tidlig som mulig før vedtak fattes. Informere om beitedyr Sette opp I løpet av Beitelagene i og hvordan forholde orienteringstavle. Det våren/sommer/høst samarbeid med seg til disse. settes også opp tavler 2018 kommunen med informasjon om båndtvang.

Gjerding i utmark Utarbeide standarder for Høst 2018/Vinter 2019 Beitelagene hvordan et gjerde skal se ut Redusere Søke om uttak av Fortløpende Dyreeier i samarbeid rovdyrskader skadedyr med kommunen Beitekartlegging Kartlegge hele Inngå avtaler i løpet av Innleid kompetanse kommunen i område 2018 med dyr på beite

Foto: Knut Valberg

6. Vedlegg  Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes. Rapport fra vegetasjonskartlegging i Bodø kommune. Utarbeidet av NIBIO  Kart som viser i hvilke områder og hva slags dyr som beiter i de ulike områdene.

7. Litteratur:  RETTSFORHOLD VED BEITE I UTMARK Problemer og muligheter. Holger Selli Grønning Ole Kristian Haug INSTITUTT FOR UNIVERSITETET FOR MILJØ- OG BIOVITENSKAP LANDSKAPSPLANLEGGING Masteroppgaver 2006  Norsk sau og geit sine internettsider.  Landbruksdirektoratet  Ressursregnskap reindrift 2016-2017  Store norske leksikon  Søknad om produksjonstilskudd pr. 31.7.2016  Kilde: Nilf-notat 2006-15: Verdi av fôr frå utmarksbeite og sysselsetting i beitebaserte næringer.  Kommuneplanens arealdel  Miljø Direktoratet. Rovbase  http://www.nsg.no/

GJØMMERVATN, KVALNES, GODØYNES BEITE FOR SAU 1:20 000

Bodø kommune landet

Hans AlsoskjæretD

Svartbergan 0 0

21 0 9 5 4

Te7 kkelvika

27 D Støvran 0 0

0 Brømholman 66 1 D 6 4 7 Kvalnesodden Soldbonden 0

Godøynesvika Gjerde 0 0 8

l 5

Sjø- 4 Godøynes 7 øvre Kvalnes Kvalnesbukta Skutvikodden D ! ! haugen ! ! ! ! ! 110 ! ! ! ! ! Enes ! ! ! ! ! l San! d! v! ika nedre Krakvikodden 0

0 Kvitnesodden Kvalnesflåget 0 D 0 6

4 Evenset 150 7 store Sandvika Høgfjell Krakvikåsen D 151 a 144 Store kvik 0 lv D a a ra 0 elv K va 0 rvik ro 7 tte sg 5 Y er Øyjord 4 d Skålbunesåsen 7 An Skålbunesodden 9 D Hellvikrabben Storåsen Nupen store D

0 Sørlia 0 0

9 230 120

5 l 4 7 Tekkelvika 155 D 215 lva Skålbunes 1D8 e rvik nne A Skålbunesleira Evensetvatnet I l l a Steinvollen Skarvskjeret 206 447Branden 486000 487000 488000Brenna 489000 490000 491000 492000 493000 494000 n 0 441

0 e Livatnet l D 0 D 489 a 5 d 4 n

4 i

7 D e LOKALISERINGSKART 513 R Enghammaren

L Lia id ! ! ! ! ! ! ! a Fauske 485 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! le ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! n ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 519 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Åkermoen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 Litlskardvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 ! ! ! ! !

4 631 4 D 4 7 Mangevatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Mangevassfjellet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 472 - 466 ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Bodø 6! 3!3! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 514 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Børnup- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! sætra Snakkahammaren ! ! ! ! ! ! ! !D ! 4!7!1 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Svartvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Glemmen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Børnupvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !S! v!artvass- 0 488 425 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 510 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! s! æ! ! tr! a

3 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 ! ! ! ! ! ! ! ! 4 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

7 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 625 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 320 - 309 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Børnupen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 475 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Skorrigorri- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Beiarn ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !D ! vatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 5! 31 D D! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Karbøl ! !58! 3! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D 526 ! ! ! 356 ! ! ! ! ! ! ! ! ! Karbøl- 0 ! ! ! ! !

0 ! ! ! ! ! ! ! 0 ! ! ! 2 ! ! ! !

4 ! ! ! ! !

4 ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! 7 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 411 Åslitjønna ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 355 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! M ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 359 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! i ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 390 s ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D v ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! æ ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! åsen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! r ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! d ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! a ! ! 6!1!6 ! ! ! ! ! ! ! ! ! L ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! l a e ! ! ! ! ! ! ! ! Hellvadvatnet ! ! ! ! ! k n ! ! ! ! ! s ! ! ! ! ! Svartvatn ! ! ! ! ! e Hompen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! l Drangan v D Jordbru- 362 371 a

0 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 D ! ! ! ! ! ! ! D 0 1010 705 ! ! ! ! ! ! 452

1 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

7 442 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 655 D D ! ! ! ! åsen ! ! ! ! Svartvassheia ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 284 ! ! ! ! ! ! ! ! 390 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 611 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !D !600 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Jordbruvatnet 470 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! 389 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Merrashaugvatnet Tindvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 1006 D ! ! ! ! ! ! ! !

0 ! ! ! ! ! ! ! ! ! 458 ! ! ! ! ! ! ! ! Middagsvatnet 0 ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 ! ! ! ! ! ! !

4 ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

4 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 777 7 - 774 Hompen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! in ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Langodden 538

D487 nedre Merrashaugen Vestvatnet Lurfjellet 403 øvre

0 Merrashaugvatnet 0 G 0 D 9 1135 j D ø 3

4 m D 7 1056 m 520 Lurfjelltinden e Storholmen rv D 435 a s s lia Litlholmen

Gjømmervatnet D 869 0 0

0 830 8 3 4 7

D 446 Lægda 398 - 391 KARTINNHOLD: Kartet viser vegetasjonsdekket delt inn i 3 beiteklasser for sau. Grunnlaget Mellom- for inndelinga er innholdet av beiteplanter i vegetasjonstypene og hovedtrekk i sauens beite- Stormyra 895 vaner. I tillegg er dyrka mark, beitevoller og uproduktive areal mD arkert på kartet. myran

! ! ! ! ! ! ! indre Lurfjellvatnet inLurfjellet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Beiteverdien til de ulike vegetasjonstypene varierer i løpet av beitesesongen. Dette gjelder ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! særlig for grassnøleie og lågurteng som kommer i vekst noe senere på sommeren. Disse ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! typene er markert med skravur. Skravur er også lagt på grasrike utforminger som kan fore- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 ! ! ! ! ! ! ! 0 D ! ! ! ! ! ! ! !

0 680 kommeL iu urfljiekell- vegetasjonstyper og på forsu69m0pa areal. ! ! ! ! ! ! !

7 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 3 ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 ! ! ! ! ! ! ! ! !

7 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Frodige skogtyper og høgstaudeeng vil ha høg potensiell beiteverdi, men noen lokaliteter er ! ! ! ! ! ! ! ! ! lite kultivert og den aktuelle verdien er begrensa fordi høge bregner og urter dominerer

! ! ! ! vegetasjonen. Vegetasjonsdekt areal som på vegetasDjonskartet har tilleggssymbol for mer ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! enn 50 % dekning av bart fjell eller blokkmark reduser7e3s0 en klasse. For grasrike utforminger ! ! ! ! Steinbakk heves beiteverdien en klasse. Rypdalvatn heia D 74 6 645 Ånenlægret Trollvatnan Bjørkåsen D ! ! ! ! ! ! ! D 668 ! ! ! TEGNFORKLARING (Legend) ! ! ! ! D D ! ! ! 667 ! ! ! ! 0 ! ! ! ! !

0 710 ! ! ! ! ! ! 490 ! ! ! ! ! 0 D 695 ! ! ! ! ! ! 6 ! ! ! ! 3 Beiteverdi i naturlig vegetasjon Andre arealtyper Tilleggsinformasjon ! ! ! ! ! 4 D 7 Sauholm6v3a2tnet 528 Mindre godt beite Dyrka mark Grasrike utforminger 6D54

! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Godt beite Beitevoller Forsumpa areal ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 674 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! V ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Beiarska e Svært godt beite Uproduktive areal Seinsommer/høstbeite rdvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! s ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! t ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! e ! ! ! ! Moråvatnet r l 590 i Skoggrense a Langskavlvatnet 594 0 D 739 0 591 0

5 605 3

4 D 7 Smalvatnet 618 et Grønlihågen Feltarbeid: NIBIO 2017 ard Kartframstilling: NIBIO 2018 rsk 6D35 ia Kartgrunnlag: Statens kartverk N50, © Norge Digitalt Be 0 583 D 616 500 1 000 Prosjektansvarlig: Finn-Arne Haugen, NIBIO D 590 Kartlegginga er utført på oppdrag fra Bodø kommune 588 m 593 600 Grønlihågvatnan D 639 Jarbruvatnet 490000 491000 492000 493000 494000 495000 496000 497000 498000 GJØMMERVATN, KVALNES, GODØYNES VEGETASJONSKART 1:20 000 0

Bodø kommune 0 0 9 5

4 TEGNFORKLARING (Legend) Tekkelvik7 a 27 D SNØLEIE (Snow-bed vegetation) GRANSKOG (Spruce forest)

1a Mosesnøleie (Moss snow-bed) 7a Lav- og lyngrik granskog (Lichen- and heather spruce forest) 0

0 Forekommer til fjells i nordhellinger og forsenkinger der snøen smelter sent ut, oftest ikke før i august. Vokse- 0 Brømholman 1 sesongen er kort, og bare få plantearter kan overleve. Vann- og næringstilgang varierer. Moser sammen med 6

4 musøre utgjør hoveddelen av vegetasjonen. Plantedekket er gjerne brutt opp av grus, stein og blokker. 7 7b Blåbærgranskog (Billberry spruce forest) Granplantefelt på mark som opprinnelig har vært blåbærbjørkeskog eller anna mark med moderat næringstilgang. Kvalnesodden 1b Grassnøleie (Sedge and grass snow-bed) Undervegetasjonen vil variere med lystilgang og strødekke. I tette felt finnes ofte bare et sjikt med etasjehusmose, Finnes på næringsfattig til middels næringsrik mark der snøen blir liggende til midtsommer eller ut i juli. Vanntil- mens i åpne felt er undervegetasjonen ofte dominert av blåbær, smyle og småbregner. Godøynesvika Soldbonden gangen varierer gjennom sesongen avhengig av snøsmeltnga. Typen er oftest dominert av gras- og halvgrasarter. 12e Smyle, stivstarr, gulaks og finnskjegg er vanlig, og musøre kan ha stor dekning der snødekket er langvarig. 7c Enggranskog (Meadow spruce forest)

4b 0 0 4b< 4a Granplantefelt der den opprinnelige vegetasjonstypen har vært engbjørkeskog eller andre areal med god nærings-

2d/e& 0 Sjø2e-&/d 4c/a 1c 2d/10b& Godøynes 8 2c> tilgang. Undervegetasjonen vil variere med lystilgang og strødekke. I tette felt er bunnsjiktet dominert av moser og 5

4 4a/b Sk12uctvikodden D barnåler og det er sparsomt med planter. I åpne felt domineres feltsjiktet av høge urter, bregner og gras. 4a/c haugen 7 øvrKevalnes 11a@ 11a 110 4a 8c& 9c 4cg 11b Kvalnesbukta 4b 9c& HEISAMFUNN I FJELLET (Alpine heath communities) FUKT- OG SUMPSKOG (Peatland forest) 4c 4cg 4c/8d&o l Sandvi2kda&> 4c/a 4c 4c 4cg/b Enes 4a/2d 2a 8a Fuktskog (Damp forest) 4a/c 7c& 4cg

0 12c 4b 4b/co 4b/cg4cg 4a/b 4c 0 Kvitne2sdod 4b den ! ! ! ! ! ! ! n! ! e! !dre 4b 0 4a 10a& Krakvikodden 4cg ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b 0 4b/c 4a 4a+/c 10e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 6 Kvalnesflåget 4c 7c 12c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

4 4b 2c> 4a/b 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2b Tørrgrasshei (Dry grass heath) 4a/b D 8b Myrskog (Bog forest) 7 2c> 4a/b 9b/a 6a&< ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a+/b 2c> 9a 4a+ 4b 4a 6a&/4c 7c& ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! store Sandvika Evenset 12c~ 1! 5! !0! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !4!a 2d/10c>4a/c 6a&< Høgfjell 6a& 6a& 7c& 4c< 4c/a 4a+ 9a/b Krakvikåsen 4cg 2c Lavhei (Lichen heath) 8c Fattig sumpskog (Poor swamp forest) 4c* 12c~ 6a< 9a 144 4b/c 2c> 4c 4a+< 7b 4b 4cg 4c Forekommer på rabber og opplendte steder med næringsfattig og ofte grunn jord. Snødekket er tynt. Vegetasjonen Skog på forsumpa mark, ofte med bjørk som dominerende treslag. Næringstilførsel kommer fra sigevannet, og D 9c D 151 4c/b 4c S 4b 4c/a 4c 10a& 6c& torelva 4a/b består av låge, hardføre arter som tåler frost og vindslit, først og fremst lyng og snøskyende lavarter. Krekling næringstilstanden er fattig til moderat. Undervegetasjonen er dominert av starrarter, lyngarter, molte, skogsnelle,

0 a 4c/b 4b 7b/c 4a+ 4b ik dominerer ofte. Vanlig i lågfjellet men kan ved kysten også opptre i låglandet, da ofte dominert av gråmose. skogrørkvein og myrullarter. Botnsjiktet består gjerne av ei tett matte av torvmoser. 0 4c 4cg 4c 4c kv va Øyjord 0 4cg/b a 4b 4c/b a Kr ro Skålbunesåse7 n 4b kelv sg 5 i 4a/c 4cg/b 4cg/b 6a 4b/rcv 4cg er 2d Reinrosehei (Mountain avens heath)

4 8d Rik sumpskog (Rich swamp forest) 12c~10a 6a/4c Ytte 4b d Skålbunesodden 7 6a n A Finnes på kalkrike, skrinne rabber eller som lesideutforming på tjukkere jordsmonn. Arter fra lavhei inngår Samling av alle rike sumpskogtyper som forekommer på steder med høgt grunnvann, som f.eks. langs elver, bekker 6a 4b 4c< 4cg 9 4a/b i tillegg til lågvokste, kalkkrevende arter. Stort inhold av reinrose er vanlig. og myrer. Har godt utvikla tresjikt av bjørk, høge vierarter og gråor. Vierkratt er vanlig. Feltsjiktet består av høge 4b/8d& 6a Hellvikrabben urter, bregner, starrarter og gras. Kravfulle fagermoser og levermoser inngår i botnsjiktet. Storåsen 2e Rishei (Dwarf shrub heath)

0 Sørlia Nupen Vanlig vegtasjonstype i fjellet men kan også finnes på snaue areal under skoggrensa, da ofte som følge av kultur- 0 store MYR OG SUMP (Wetlands) 0 påvirkning. Forekommer i lesider med moderat til dårlig næringstilgang og moderat vannforsyning. Vegetasjonen er D 9

5 dominert av blåbær, krekling, smyle og skrubbær, men innholder flere andre arter med lite eller moderat krav til 9a Rismyr (Bog) 4

7 Tekkelvika 230 120 næring. Innslag av mer kravfulle arter forekommer også, særlig i de kulturpåvirka utformingene. Myr med næringsfattig og som regel lite omdanna torv, gjerne bygd opp i tuer. Vegetasjonen er dominert av krekling, Skålbunes 1D8 l røsslyng, torvull, molte, og torvmoser. Ved kysten er også heigråmose vanlig. 155 D 215 2f Alpin røsslynghei (Alpine calluna heath)

! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Skålbunesleira va Vegetasjon knytta til veldrenert og næringsfattig mark i nedre del av lågfjellet, samt åpen mark rett under skoggrensa. ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9b Bjønnskjeggmyr (Deer-gras fen) el ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Steinvollen ik Opptrer ofte på tynt jordsmonn, gjerne i kombinasjon med nakent berg. Røsslyng er alltid dominerende art, men har ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Evensetvatnet rv ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Artsfattig myr, vanligvis på flate areal med lite vassig. Bjønnskjegg er alltid dominerende art, men typen inneholder Skarvskjeret ne ofte innslag av andre lyngarter som klokkelyng, krekling, blokkebær og blåbær, samt dvergbnjørk. Heigråmose er ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ofte mye torvull. Andre arter som er vanlige både i rismyr og grasmyr forekommer spredt. Brenna 0 In 0 vanlig i kyststrøk, men også reinlavarter og kvitkrull. 0 447Branden

6 206 D 5 D 9c Grasmyr (Fen)

Nerholmen 4 2g Alpin fukthei (Alpine damp heath)

7 n Sigevannspåvirka myr der artsinventar og produksjon vil variere med næringsinnholdet i vannet. Vegetasjonen er le Opptrer i nedbørrike fjell som en overgangstype mellom fastmark og myr. Oftei hellinger med tynt, næringsfattig 487000 488000 489000 490000 491000 a 492000 493000 494000 dominert av gras- og halvgrasarter med brunmoser eller torvmoser i botnen. I områder med rik berggrunn fore- d jorddekke eller vassig over berg. Artstfattig type prega av gras, halvgras og lyngarter. 492 in kommer rikmyrer eller kalkmyrer med mange kravfulle starr og urter. Busksjikt av bjørk eller er vanlig.

e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 441 R Livatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 D ENGSAMFUNN I FJELLET (Alpine meadow communities) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9d Blautmyr (Mud-bottom fens and bogs)

0 D 489 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 5 Djup myr med dårlig bæreevne. Artsutvalget er begrensa til noen få halvgras og urter, ofte med ei tett matte av torv- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4

4 3a Lågurteng (Low herb meadow) moser. Åpne flarker eller høljer er vanlige.

7 D 513 Enghammaren Engprega, lågvokst vegetasjon, ofte på snøleiemark med god næringstilgang og vannforsyning eller på skredjord i lesider. Plantedekket er artsrikt med låge, kravfulle urter, gras og halvgras som fjellfiol, fjellfrøstjerne, fjellrapp, 9e Starrsump (Sedge marsh) fjellstarr og gulaks. Sterkt beita utforminger får stor grasdominans med smyle, gulaks, engkvein. Bunnfast vegetasjon langs bredden av innsjøer, tjønner og elver. Her finnes bare et feltsjikt dominert av store starr- L Lia id eller snellearter som står i vann størstedelen av vekstsesongen. a 3b Høgstaudeeng (Tall forb meadow) 485 2e l en Frodig og artsrik vegetasjon som opptrer langs elver, bekker, i lisider og forsekninger med god tilgang på næring 2e/c 2c ÅPEN MARK I LAVLANDET (Non-forested land below the timberline) 1b/2e og vann. Høge urter som skogstorkenebb, ballblom og mjødurt dominerer feltsjiktet sammen med store bregner 519 3a!/2e D 2e 4b] og gras. Busksjikt av vierarter forekommer på fuktige areal. Beitepåvirka utforminger har sterk grasdominans med 10a Kystlynghei (Coastal heath) 4b bl.a. engkvein, sølvbunke, rødsvingel og engrapp. 2c/e 2e/3b! 4c Mohus Lyngdominert heivegetasjon på skogløse areal under den klimatiske skoggrensa i kyst- og fjordstrøk. Vanlig på opplendt mark der tresjikt ikke utvikles pga. vindvirkning og tynt jordsmonn. Typen kan også være kulturbetinga, utvikla 9c/2c 3bs 4b 9a/b Åkermoen LAUVSKOG (Deciduous forest) ved beiting og hogst. Vanligste utforming er kreklingdominert med varierende innslag av andre lyngarter. Krypende 1b 2e/c 3a 2c/d eller buskforma lauvtrearter forekommer vanlig, særlig bjørk. Botnsjiktet er dominert av moser. 2e/c

0 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog (Lichen- and heather birch forest)

0 Litlskardvatnet 2c> 9c 0 2e Artsfattig, lite produktiv bjørkeskog som opptrer på grunnlendt mark eller grove løsavsetninger. Tresettinga er ofte 10b Røsslynghei (Calluna heath) 4 631 2d/1b Hamran

4 glissen med låge, flerstamma, krokete trær. Tørketålende lyngarter som f.eks. krekling dominerer vegetasjonen. Kulturbetinga vegetasjon utvilkla gjennom avskoging, husdyrbeiting og i mindre grad vindpåvirkning. Kan være brent D 4 2d/e 2d 4b/c 4c] 4c 7 4b/c] 4c som skjøtselstiltak for å forynge vegetasjonen. Typen er knytta til skrinn, næringsfattig mark, men i kartområdet Mangevatnet 3bs/2e 4b]/c] 4b Blåbærbjørkeskog (Billberry birch forest) registrert på djupe strandavsetninger. Røsslyng er alltid dominerende art. I tillegg inngår krekling og blokkebær vanlig 4c Mangevassfjellet 9e Bjørkeskog som opptrer på mark med moderat tilgang på næring og vann. Undervegetasjonen er ofte dominert av sammen med lite krevende gras og urter som smyle, finnskjegg, tepperot og skrubbær. 4c 4c/b blåbær smyle, skrubbær og krekling, men en friskere utforming med småbregner finnes også. Andre lite krevende 2c/e 2e 2e/1b 3a 4b/c 4b] 4b 472 - 466 2e/c 4b 3b arter inngår vanlig sammen med et tett mosedekke. 10c Fukthei (Damp heath) D 2e/9c ! ! ! 2c 3a 4b/c ! ! ! 6323c/e 4b]/c] 4b/c! ! ! 4c Vegetasjon på dårlig drenerte parti, ofte på grunnlendt mark med vassig over berg. Finnes i låglandet langs kysten D ! ! ! 8d& 4b 4b/a 514 2c>/d 2e 4b/c 4c Engbjørkeskog (Meadow birch forest) og i andre områder med høg nedbør. Vanlige arter er bjønnskjegg, slåttestarr, myrullarter, finnskjegg, molte og flere 2e/c 3b& Bør9cnup- 4c 4b/9cr 2c>/e1b 4c Artsrik og produktiv bjørkeskog med flere utforminger. Høgstaudeutforming finnes på steder med næringsrikt sige- nøysomme lyngarter. Botnsjiktet er dominert av bladmoser og torvmoser. I kartområdet inngår også heigråmose. 2e/c 2e 2e/3b 4b 2e& 2e 3a 3b 4b sætra Snakkahammaren vann, oftest i lisider og forsekninger. Høge urter, gras og bregner dominerer feltsjiktet. Lågurtutforminga med lavere 4c 4b] 4b] D 471 feltsjikt opptrer på tørrere og næringsrik jordsmonn. Storbregneutforminga forekommer på djupt jordsmonn og god 10d Knauser og kratt (Shrubs) 4b 4c/b 4b Glem- Svartvatnet 2e& 4c/b4a] 4b/c 2c> 2e/3a vanntilgang. Beiteprega engbjørkeskog får stort grasinnhold med engkvein, sølvbunke og flere. 4c/b 3b&/2e 2e&3a 2e/3a 4a]/b] 4c GleDmmen 2D02 2e- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D 3b& 3a/9c Børnupvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4d Kalkbjørkeskog (Birch forest on lime soils) 2e/3a 2d 202 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 10e Fukt- og strandenger (Moist meadows) 488 ! ! ! 9c/d Svartvass- 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 1b/3a 425 2e 4c/b heia Opptrer på forvitringsjord over kalkbergarter eller på tørre, kalkrike skredavsetninger, oftest på lyseksponerte steder. ! ! ! 2e- 3bs/9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 4b/c 4c/b Vegetasjonstype sammensatt av flere ulike undertyper, både fuktige og vekselfuktige. Vanlig knyttet til havstrand ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 2e&-/9c 4b 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 11b sætra Åpent tresjikt er vanlig. Tørketålende arter fra lav- og lyngrik bjørkeskog oppter sammen med kalkkrevende arter der

3 4c 3b og sjønære areal på fine løsmasser som regelmessig oversvømmes eller påvirkes av sjøsprøyt. Tilførsel av tang og ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&- 2c> 4b/a

4 9a& ! ! ! ! ! ! ! ! de fleste er felles med reinrosehei.

4 2e-/9a ! ! ! ! ! ! ! ! 2e/3a 12b 9c 4b/a anna organisk materiale sikrer god næringstilgang, og skaper frodig grasdominert vegetasjon. Rødsvingel, starr- 7 4a]/b]! ! ! ! 9! d! /c! 4!a]/b] ! ! ! ! 9c/b 9a 4b arter, strandrug, fjøresaulaulk og flere er vanlig. Forsumpa engsamfunn langs vann og vassdrag inngår også. 2c>/e 4b ! ! ! ! 2e 2e/3a 4a] 320 - 309 ! ! ! ! ! ! 4b/c 4b 4e Oreskog (Alder forest) ! ! ! ! 4b 2e ! ! ! ! ! ! 4a]/9c ! ! ! ! 9a 2! c! ! ! ! ! 4b/a 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Børnupen 2e&/3a 4a]/9c 4a]/c] 9a 9d Oredominert skog på areal med høg næringstilstand og frisk fuktighet i jorda. Opptrer langs elver og bekker og på 10f Sanddyner og grusstrender (Dunes and gravel beaches) 4c 9c/a ! ! ! ! ! ! 2e- 1b/2e ! ! ! ! ! ! 4b] 4b/a 9c 4a/b 9c/d 2e/9a skred- og morenejord i lier. Innslag av bjørk, hegg og høgvokste vierarter er vanlig. Feltsjiktet er frodig og dominert 2c 4a] 2e- 475 2e 4b]/9a 4b]/a]9a 3a 2c av høge bregner, høge urter og gras. Beitepåvirke utforminger har stort grasinnhold. 2c/9c 4a] 4c 2c/e 1b/2e 9c 9a 4c] 2c 9c/a 9a/b 4c 2e& 9e 2e-/9c 9c/2e 4b] 2e&- 2c 4f Flommarkkratt (Flood-plain shrubs) JORDBRUKSAREAL (Farm land) Skorrigorri- 4b 2e 4a] 2e- 4c] 9c/a 9a 9c 2c> 9e/c 2c> 4b/a 2e 2e- 2e- 3b/4b 4c 4b 4c 4a]/9a D 11a Dyrka mark (Cultivated land) 2c> 2e/3bs 9c/b4a]/b] 4a 9c 3ag> 9c vatnet 2c>/e 2e-/9a 9c 2c/9a Fulldyrka eller overflatedyrka jord med åker- eller engvekster. Ved dårlig hevdtilstand kommer naturlig forekom- 1b 2e/9c 9c 4b 2e- 4c 4a] 9a 4a] 4a 2c> 2e-/9c 4g Hagemarkskog (Pasture land forest) 4b] 12b~ 531 4b/a mende arter gradvis inn. D D 4c] 2e/9c Karbøl 5832d 1a} 4c 526 2e 2c> 4a] 4a] 2e- 4a] 4Da]356 4b 2e-/9a 4a] 11b Beitevoller (Pastures) 9c 2c>2e/1b 9c/b 4b 9a 9a 8d& Karbøl- 2e 0 2g 2e& 2e- 4c] 4c VARMEKJÆR LAUVSKOG (Termophilic deciduous forest) Kulturbetinga vegetasjon skapt gjennom beiting, slått og rydding. Gras og beitetålende urter dominerer. Kan omfatte

0 4b/c 2c 9c 4b/c

0 4c] 2e/1b 2e/g> 9c 4a 9a/b 4a svært ulike utforminger alt etter nærings- og vanninnhold i jorda. Ved dårlig hevdtistand kommer naturlig forekom- 2 2c> 2e/3bs 4a] 4a/b 4 2e- 2e- 4b]/c] 4b/a 4b 5a Fattig edellauvskog (Poor deciduous forest) mende arter gradvis inn. 4 9a D 2c/e ! ! ! ! ! ! 7 2c> 1b} 4b] 4a] 12c~ 4b]/c] ! ! ! ! ! ! 9a 4b/c 9c/a 2g/e 4b] 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 411 4b] Åslitjøn! n! ! a! 4c 1b/2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c& 4b] 4a ! ! ! 9!b ! ! ! ! ! ! 4b]/a ! ! ! ! 4c/b 4a] 355 4b UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL (Non-productive areas) ! 4! a! ] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b] ! ! ! ! 4a 4a/b 2c> 2e&/9c 4b/c M 5b Rik edellauvskog (Rich deciduous forest) 1b/9c 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 3!5! 9! ! 4a 2c>/e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c 4a 4b]/c] ! 9! b! ! 9! d! ! 4b/c i 12a Grus, sand og jord (Barren land) 4c/b 4b/a 4b/a s 2e 2e ! ! ! ! ! ! ! 4a] 390 ! ! ! ! ! ! ! ! 2e/3bs ! ! ! 9a ! ! ! ! 2e- ! ! ! ! ! ! ! ! ! D! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c] 4a] v ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!b ! ! !4a! ! ! ! ! !9a ! ! ! ! ! ! ! ! 9c/a 2e- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! æ 2c> 1b> 12c~ 4c]/b] 9b/a 4a/b åsen 4a L ! ! ! ! ! ! 2e-/9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 3a> a FURUSKOG (Pine forest) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! 1b> 9a 9c/b 9a/b r 2d 4b] 4b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b k 12b Ur og blokkmark (Boulder field) 9b/a d ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c4a!] ! ! ! ! 9! c!/a! ! ! ! ! ! 2e&- s 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! 9! d! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 9! b! /!a ! ! 61162c 2e-/9a a 6a Lav- og lyngrik furuskog (Lichen- and heather pine forest) Areal dominert av stein og blokker. Vegetasjonsdekket er mindre enn 25%. 1b> ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! e ! ! ! ! 2! e! &/9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e- l e Opptrer på grove og godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark, oftest på hard og næringsfattig berggrunn. ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! l 1b/2e 12c 9c 4a] Hellvad4bvatnet 2e-/9a v 12c ! ! 9! b! /c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 4a 4c 9a/b n 12c~ 3b!/2e 9c ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! !9!b/! c ! ! ! ! ! ! 9c ! ! ! ! ! ! ! a Småvokst furu, gjerne med innslag av bjørk er vanlig. Undervegetasjon er dominert av lyngarter som krekling, tytte- 12c Bart fjell (Exposed bedrock) 12c~ ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c Svartvatn ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a 4b/c 2c/12c 4b]/c] ! ! 9! b! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! bær, røsslyng og blokkebær. Fuktige utformiinger kan inneholde kvitlyng, bjønnskjegg og molte. I bunnsjiktet er Areal dominert av bart fjell. Vegetasjonsdekket er mindre enn 25%. 2c> ! ! ! ! ! ! ! ! ! !2e! &! -! ! ! ! 4b/a 4b/c ! ! ! ! ! 4! b! /c ! ! ! ! ! ! ! ! 4c] Drangan ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! 9!b ! ! ! ! ! ! ! 9!d !/a! 2! e!-/9c innslag av reinlavarter vanlig. ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!c/!d! 2!e-! ! ! ! ! ! 2e/3a 4b] 4a] 9c 4a 2e 4b!] !/c! !] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9c! /b! 2!e&! !-/9! a! ! 9a Jordbru! -! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 362 371 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 1a} 12c 4a 9c/a 4b/c 2e- 9d/c 12d Bebygd areal, tett (Built-up areas) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!b !]/!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 D 9a/2e 9b 4b 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! ! 0 705 12c 9b/2e 9b/a 452 9c 4b 4a/b 6b Blåbærfuruskog (Billberry pine forest) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2! e-! /9! a! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!d ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! 4a] 1 4b] 4c] 4a/c 2d> 1b/2e 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /!a ! ! ! ! ! ! ! ! 4a/b ! ! ! ! ! ! ! 4 2e 2c 4a] 9a/b 2c/e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4! a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9!b/!a ! ! 9a/c 4 8d& 4c/b 4a 4b 2e/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! 9c/a

7 442 2e/1b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c 9a/b ! ! ! ! ! ! ! 9b/a 4b/a 9b 4c 9c/a D 12e Bebygd areal, åpent (Scattered housing) 2e/3a ! ! ! !4a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!b! ! ! ! ! ! ! ! åsen 2g ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 2d 2g> 4a 6c Engfuruskog (Meadow pine forest) Areal der bygninger, veier og lignende dekker mellom 25-50 % av arealet. Omfatter boligfelt, gårdstun og husklynger. 2e& 4b] ! ! ! ! ! ! ! ! 4!b! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&-/9a 4c Svartvas4bs/cheia 2c>/e 2e/1b 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 12f 4a] ! ! ! ! ! 4b D Furuskog på næringsrik mark, enten som høgstaudeutforming på steder med næringsrikt vannsig, eller som lågurt- 2e/3a 4!b/! 8!c&! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&-/9a 4a ! ! ! ! ! 4b/c 2c> 2e-/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/d 1b 2e 4b]/c] 4b/c 9c/a 2e&-/9a utforming på tørre lokaliteter med næringsrik berggrunn. Naurlig furuskog er oftest lågurtutforming. Artsutvalget har 2c> 4b 9!a!/b! ! ! ! 9! b! /a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! 4a 9c/b 9a 284 12f Anna nytta impediment (Artificial impediment) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c 9b 390 9b/a 9a ! ! ! ! ! 1a> ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c> ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! mye til felles med engbjørkeskogen. Areal som nyttes til næringsformål, grusuttak, fyllinger, idrettsplasser, parkeringsplasser, o.l. ! ! ! ! ! 1a} ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 611 2c> 2e 2d 2c 4b 4b] 9a/c ! ! 9! b! ! 3a/2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c] 4a] ! ! ! ! 9c/a ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c 9c/a ! ! ! ! ! 2d> 2e/d ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b 4c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 1b ! ! ! 4! c!]/!b!] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 6d Kalkfuruskog (Pine forest on lime soils) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/c 12g Varig is og snø (Glaciers) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! 2d 1b> 4b 4a]/b9a 4a] 9a/b 2c/e 9a/c 4a] ! ! ! ! 2g ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! ! ! 2e-/c ! ! ! ! 2e 2e/d ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 12c~ D 9b/2g 2e- 2e600 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b] 4a] Jordbruvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 470 ! ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D ! ! ! ! 9c/a 2c> 2e 9b/a 9b/a 389 4a]/9a 9c 2g/e! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a ! ! ! ! 2e/1b 3a 4c/b 4b 9a/c 12c~ ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 240 1a} 1b/2e 4b/2e 9b/c 4b 9d/b D 2g/e ! ! ! ! 4b]/c] 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c/e 2e 2d/e ! ! ! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Merra! s! !h! a! 2ue-/g9avatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e- 2c> 4c/b 4b 1a} 4c/b ! ! ! 4a 4b 9c 4a]/b ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c 0 4b 4a] 4a 3a 2d/c 4b] ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4! a! ] ! ! ! ! ! ! ! ! Loddvatnet 0 4a]/b 4b/c 2e 2e ! ! ! ! ! ! ! ! 458 ! ! ! 2! c! ! ! ! ! ! ! Middagsvatnet

0 4b/c 9b/a 2d/c 4b 4a 2e&-/9a 4c 4a/b 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9b! /!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 2c/e 2e/1b 4a]/b] 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 4b] 4c 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 4b 2g/9b 4b]/a] 4a 9a/c 4a] 7 2e/d 4a/c 9c/a TILLEGGSOPPLYSNINGER (Additional information) 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b 1b 4c/b 9a/c ! ! ! ! ! ! ! ! !2e! &! -! 9a/b ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! 9!d! ! 9a! /c! ! ! ! ! ! 2e-4a] 2e-/9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/a 4b 4a] ! ! ! ! 173 2e&- D 9a Bart fjell og grunnlendt areal (Exposed bedrock) 2e/3bs 4b/c ! ! ! ! ! 4b] ! ! ! ! ! ! 9!b !/a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c ! ! ! ! 4a 4c/b Langodden ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a 4c ! ! ! ! > Areal med 50-75 % bart fjell. 2e- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2g 2g 2e&- 4a 3bs 4a] 9b/d 12f 2e/d 9a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c 5328e/3a ! ! ! ! < Grunnlendt areal (bare registrert i skog). ! ! ! ! 9! d! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/c ! ! ! ! 4a 2e/3a 9c! /b! ! ! ! ! 4b 9a/d ! ! ! ! 9!a !/d! ! 9c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c/e ! ! ! ! 2e ! ! 4!a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e- 4b! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c/a 4D 83b7 4a] 9c/a ! ! ! nedre ! ! ! ! ! ! 4a]/b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b!/a! ! ! 2e&- 4b/a ! ! ! 4a Stein og blokker (Gravel, rocks and boulders) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a! /!b ! 9! d! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c ! ! ! } Areal med 50-75 % stein og blokk. ! ! ! ! ! 4c ! ! 9! b! /2! e! - ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/d 9a ! ! ! ! ! 4c ! 9! b! /2! e! - ! ! ! ! ! ! ! 2e&! -! ! 9! a! /!2e! &! -! 9!a9! d! ! 4b/c ! ! ! ! ! Merrashaugen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a9c 4a/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4! c! ! ! ! ! ! ! 4! a! /b 4b/c! ! ! 2e-/c 2e& ! !2!c/!e ! ! 4b/c Vestvatnet ! ! ! ! ! 2e! &! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! 4a 4b/a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Spredt vegetasjon (Scattered vegetation) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 403 4b 9b/a2e- 2c> 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&/c ! ! 9! b! /a! ! ~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25 % vegetasjonsdekke. 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&- ! ! ! 9!d!4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!a!/2! c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !2!e&! -/9b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c 4! a! ]! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c/a ! ! ! ! ! ! ! ! ! øvre ! !9b! /!2!e ! ! ! ! 9!b/! c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4! a!] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Grasrik vegetasjon (Grassrich vegetation) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9e 4b/a ! ! ! 9! b! /a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 4a] 9a 4a Merrashaugvatnet ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 4a/b 9a/b 4b] g Beitepåvirka vegetasjon med mer enn 50 % grasdekning. G ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 4c 2e&- 9c/b 4a/b 4b/a 2e-/9a 4b 4c 4c 4b/c 9 4b]/c] 4b 4b jø 9a/b 3 4b/c 4b/a 2e- 2!e! 4! a! ! ! 4 m Rik og kalkkrevende vegetasjon (Rich and calcareous vegetation) 2e-/c 4b D ! ! ! ! ! ! 7 2e&-/9a 2e-/9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! m 4b ! ! 9! b! /a! &! 4a/b Innervatn 4b! ! ! ! ! 4!a]! ! 9!a !/b! ! ! ! ! ! ! 52!0! ! ! ! ! ! 9! c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! r Rike utforminger av grasmyr. 2e&/9c 2e&-/9b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! e ! ! 4! a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9!b ! ! r 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/c k Kalkkrevende utforminger av grasmyr og lågurteng. 2e& 4b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b Storholmen 4b/a v 4c ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /!a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D! 4! ! 3! 5! ! ! 4b] a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e/1b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !4a! /!9!a ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! ! ! 2! e! &! -! ! ! ! ! 4a] s 4a/b 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2! e&! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! a! 4b]/a] s ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! c! /a Fattig rishei (Poor dwarf shrub heat) 2c> ! ! ! ! ! ! ! 9!b!/c! ! ! ! ! ! 9c 4c! ]! ! ! ! ! ! ! ! 2e- 9c/b li ! ! ! ! 4! b! /a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c>/e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a! ! ! ! ! ! 4b a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] - Kreklingdominert fattig rishei. ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/c 4a/b ! ! ! ! 9c/a ! ! ! !9b! /!c ! ! ! ! ! ! ! 4b 4cs ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e& 4b]/c] ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a]/9a ! ! ! ! ! ! 4a/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Litlholmen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Vier (Willows) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /c! ! ! 4a/b 4c/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !4a! ]! 9! c! /b! ! ! 2e ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c/b 9b4a] 4cs] 9cr ! Areal med 25-50 % dekning av vierkratt. ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9a! ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! s Areal med mer enn 50 % dekning av vierkratt. ! ! 4!a!/b! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c 9c 4a 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 4b] 4b/c 4b/!a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b]/c] Gjømmervatnet ! ! ! ! ! ! ! 4! a! ]! 9!b !/a!4a! ]! /9! c! ! Treslag (Tree species) D 869 4b] 9c/a 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c!] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!b! Tilleggssymbol for treslag blir brukt i vegetasjonsfigurer der det i tillegg til ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 4b]/c!] 9a/b 9d/a hovedtreslaget finnes mer enn 25 % kronedekning av anna treslag. For ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 4b] 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

0 4a 9b/a 830 4b] ! !9d! /!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c/!a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! skogtyper der treslaget ikke ligger i typenavnet, viser første tilleggssymbol

8 4b ! ! ! ! ! 9!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9d! /!c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2! e! &! -!/9! c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

3 4c!]/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] 9c 4a hovedtreslaget. Dette gjelder hagemarkskog samt fukt- og sumpskog. Åpen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4 4b] 9a/c ! ! ! ! ! 7 4c!] 4b] mark får symbol for treslag når kronedekninga utgjør 5-25 % av arealet. Svartvassetra. Foto Finn-Arne Haugen ! ! ! ! ! 9c/a 2e/3bs 4b] 4a] ! ! ! ! ! D 446 ! ! ! ! 9!a/c 4b/a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] Lægda 4b] 4a]/b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/b ! ! ! ! ! 4b]/c4c!] 398 - 391 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /!a ! 4b/c * Gran (Spruce) ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/c ! 4!a!] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b]/c!] ! ! ! ! 4a!] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! + Furu (Pine) 4b] ! ! ! ! ! 9! d! /!a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! M9! d! /c!e! llom- 4a ! ! ! ! !4b! 9! b! /!d ! ! ! ! ! ! Stormyra & Lauvskog (Deciduous trees) 9a/c 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e- ! ! ! ! ! £ Selje (Goat Willow) LOKALISERINGSKART D 895 4a ! ! ! ! 4b/c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c/b ! ! ! ! 2e&- ! ! ! ! ! ! ! ! ! !2e! -! ! ! ! myra! !n! ! ! a o Gråor (Hoary Alder) 4b] ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4! a! ! ! ! ! !9c! /a! ! 9c/a ! ! ! ! ! lv ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b!/a! ! 4b/c 4b/c rre ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e&- ! ! ! ! ! 2e&-/9a 9b/a 9a/c 4a] 4b/a ve ¤ Osp (Aspen) ! ! ! ! ! ! ! !9!b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! T Lurfjellvatnet inLurfjellet 4c!/b 4a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9!d ! 4! a ! ! ! ! 9a/b 4a ! ! ! ! ! 4a ! 9!d !/b! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Fauske ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Skogtetthet 3bs ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!b 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ] Skogareal med 25-50 % kronedekning i tresjiktet. 4c 9a 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b] ! ! ! ! ! 9!d! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Slåttkjer 4b 4c] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 3a! 9c/a 2! e&! ! ! ! ! ! ! ! 9!b !/a! ! ! ! 9c/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! Hevdtilstand på jordbruksareal 0 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/2e- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 D 2e&- 4b 4a ! ! ! ! ! ! 4! b!/a! ! ! ! ! 4!a !/2e ! ! ! ! ! 9! b!/c! ! ! ! ! @ Dyrka mark med lite kulturgrasarter eller i en gjengroingsfase. ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 0 680 4b]/a] 9a/b4b] 690 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4!a]! ! ! ! ! ! ! ! ! 315 7 4a]/b] 9b 1b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 3 4b D ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !

4 3a 9c& 2e&- ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 7 9a/2e&- 4b/8c& 9c 9b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /!c ! ! ! ! ! 2!e-!/9! a! ! ! ! ! 2e&- 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2d 2e 2e&- 4a] 4b/c 2e&- 9a ! ! ! ! ! ! ! ! 4c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9a/2e-4b] 4b 9c Mosaikksignatur blir brukt der to vegetasjonstyper opptrer i mosaikk. 12b~ ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c ! ! ! ! ! ! ! ! 4c/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b! ! ! ! ! 9!b!/c! ! 4b!/c! ! ! ! ! ! ! ! Dominerende vegetasjonstype blir ført først, og type nr. 2 blir ført på ! !9!b !/a! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2e& !4a! ]! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! 9! b! /c! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9! b!/a! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! dersom denne utgjør mer enn 25 % av arealet innenfor figuren. Dersom

! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! D 4a] 1b} ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2! e!&! -4! a! ]! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! !9!b ! hovedtype og type nr. 2 har samme tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! ! 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 12c~ 4b/a 9b 4c 4a9c/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4c 9a ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! bak skråstreken. ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/a 9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! Steinbakk 730 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c> 2e-/9a 4b 4c 2e! &! -!/9! a! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a] ! ! ! ! ! ! ! ! ! Rypdalvatn 2e 2e> ! ! ! ! ! ! 2e&-/9a 4c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! Eks.: 4a/9c = Lav- og lyngrik bjørkeskog i mosaikk med grasmyr ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4a/b ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9b/c 4b/c 4a] 9c 4b 9c/b 9b/c ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 645 ! ! ! ! ! 4c 9a/b 4b Ånenlægret ! ! ! ! ! ! 4a ! ! ! ! ! ! ! ! ! Bodø 2e ! ! ! ! ! Trollvatnan 4c] 2e- 12b~ 4a! ]! /9! c! ! ! ! ! ! 4b ! ! ! ! ! Bjørkåsen ! ! ! ! ! ! ! ! ! D 4b 9a/c 4a] ! ! ! ! ! 4b/c 4b]/a] ! ! ! ! ! ! 4! b!/a! NB! Vegetasjonstyper utan fargekode og forklaring er ikke representert i D ! ! ! ! ! 4b 2e&/9c ! ! ! ! ! ! ! ! ! 668 ! ! ! ! ! ! ! ! ! 4b/c ! ! ! ! ! D 2e/9a kartet. 4b]/a ! ! ! ! ! ! 4!d ! 4b] 667 ! ! ! 0 9a ! ! ! ! ! 9a/2e& ! ! ! 0 ! ! ! ! ! 490 2e 1b 2e&/9a 2e- ! ! !

0 4a]/b] Åsen D 695 4b/c 6 4b 2e-/9a 3 2c>/e-

4 4cs] 2e 2e- D 7 Sauholmvatnet 4b] 9a/c 2e 2e&-/9c 632 ! ! ! ! ! 2c>/e- 528 4b] ! ! ! ! ! 4b 9a/2e 2e D ! ! ! ! ! 2e&-/9c 2e-9c9a/2e- 2e& 654 ! ! ! ! ! ! ! ! ! ! 2c> 2e 2e 2e! 2e& 2e 1b} 2c Vesterli 2e& 1b} 2e 9c 2c Feltarbeid: NIBIO 2017 2c>/e 2e/1b 2c 2c 674 2e/9a 9c/2e Kartframstilling: NIBIO 2018 D 1b 2e/c> 2e 2c/e V Kartgrunnlag: Statens kartverk N50, © Norge Digitalt Beiarskardvatnet 2c> e Prosjektansvarlig: Finn-Arne Haugen, NIBIO 2c>/e 9c 2e/c s 12c/2c t Saltdal 2c>/e 12c/2e e 2c>/e 2c/e Kartlegginga er utført på oppdrag fra Bodø kommune. Moråvatnet r 2c>/e l 590 i 2e 2e> a Beiarn 594 Tverrbrenn- 0 D 739 0 591

0 0 500 1 000 5 3 4

7 Sma m lvatnet et Grønlihågen ard Saltdal rsk 6D35 ia Be 583 D 616 D 492000 493000 494000 495000 496000 497000 498000 499000

Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes

Rapport fra vegetasjonskartlegging i Bodø kommune

NIBIO RAPPORT | VOL. X | NR. XX | 2018

FINN-ARNE HAUGEN Divisjon for kart og statistikk

TITTEL/TITLE Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes

FORFATTER/AUTHOR Finn-Arne Haugen

DATO/DATE: RAPPORT NR./ TILGJENGE/AVAILABILITY: PROSJEKT NR./PROJECT NO.: SAKSNR./ARCHIVE NO.: REPORT NO.: 04.05.2018 Open

ISBN-NR./ISBN-NO: ISSN-NR./ISSN-NO: SIDETAL/NO. OF PAGES: 48

OPPDRAGSGJEVAR/EMPLOYER: KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON: Bodø kommune Dagrun Bergli

STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK: Vegetasjonskartlegging, utmarksbeite Utmarksbeite

Vegetation mapping, outfield pasture Outfield pasture

SAMANDRAG/SUMMARY:

Norsk institutt for bioøkonomi har utført vegetasjonskartlegging av et område på 41 km² i Bodø kommune i Nordland fylke. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet. The vegetation types over a total of 41 km2 in Bodø municipality have been mapped according to the NIBIO methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000 - 50 000 – VK50). A vegetation map has been produced, from which a thematic map have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.

GODKJENT /APPROVED PROSJEKTLEIAR /PROJECT LEADER

Hildegunn Norheim Finn-Arne Haugen

NAMN/NAME NAMN/NAME

FORORD

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har kartlagt vegetasjonen ved Gjømmervatnet (37,8 km²), Kvalnes (2,6 km²) og Godøynes (0,76 km²) i Bodø kommune, til sammen 41,2 km². Hensikten med vegetasjonskartlegginga er å framskaffe informasjon for bruk i planlegging av beitebruk og landskapsskjøtsel. Kartlegginga er utført på oppdrag fra Bodø kommune. Rådgiver Dagrun Bergli har vært initiativtaker og lokal kontaktperson for prosjektet. Prosjektet inngår i NIBIO sitt nasjonale program for vegetasjonskartlegging i utmark der oppdragsgiver prioriterer kartleggingsområder og bidrar med finansiering. Vegetasjonskartlegginga er gjort etter NIBIO sin instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Med bakgrunn i vegetasjonskartet og observasjoner i felt er det gjort vurderinger av beitekvalitet for sau. Det er framstilt vegetasjonskart og beitekart som viser vegetasjonen inndelt i tre klasser basert på beitekvalitet. Feltarbeidet er utført av Michael Angeloff og Finn-Arne Haugen. Kartkonstruksjon er utført av Magnus Stenbrenden, Michael Angeloff og Finn-Arne Haugen, og kartpresentasjon av Finn-Arne Haugen.

Tromsø, 04.05.18 Finn-Arne Haugen

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X iii

INNHOLD

1 INNLEDNING ...... 1

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL ...... 2

2.1 Mål ...... 2 2.2 Hva er et vegetasjonskart? ...... 2 2.3 Produksjon av vegetasjonskart ...... 3 2.4 Bruk av vegetasjonskart ...... 4 3 BESKRIVELSE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET ...... 6

3.1 Områdeavgrensning ...... 6 3.2 Naturforhold ...... 7 4 ARBEIDSMETODE ...... 9

4.1 Feltarbeid og kartframstilling ...... 9 4.2 Feilkilder ...... 9 4.3 Farge og symbolbruk ...... 10 5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET ...... 11

5.1 Vegetasjonssoner ...... 11 5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling ...... 12 5.3 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper ...... 17 5.4 Vegetasjon og beiteforhold i de kartlagte områdene ...... 35 5.4.1 Gjømmervatnet ...... 35

5.4.2 Kvalnes …… … ...... 37

5.4.3 Godøynes …...... 38 6 BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET ...... 40

6.1 Beiteverdi ...... 40 6.2 Beitevaner ...... 42 6.3 Beitekvalitet ...... 43 6.4 Beitekapasitet og beitebruk ...... 44 6.5 Skjøtsel av kulturlandskap ...... 47 LITTERATUR ...... 48

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X iv

SAMMENDRAG

Vegetasjonskartet gir et bilde av mosaikken av vegetasjonstyper som plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, snødybde, artsmangfold m.m.). På oppdrag fra Bodø kommune er det produsert vegetasjonskart for områdene Gjømmervatnet (37,8 km2), Kvalnes (2,6 km2 ) og Godøynes (0,76 km2 ). Til sammen 41,2 km2. Kartlegginga er gjort etter NIBIO sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 -50 000 (VK50). Feltarbeidet er utført i september 2017. Hovedmålsettinga med prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart med beitekvaliteter for sau. Årsnormalen for nedbør er 1260 mm i Misvær og middeltemperaturen er 3,7o C. Berggrunnen i området består i hovedsak av granitt og kalkspatmarmor. Morene, tynt jorddekke og torv er vanligste løsmassetyper i kartområdene. Blåbærbjørkeskog er dominerende vegetasjonstype og utgjør 34 % av arealet ved Gjømmervatnet, 22 % på Kvalnes og 1,7 på Godøynes. Lav- og lyngrik bjørkeskog har også en betydelig andel med 16 % ved Gjømmervatnet, 18 % på Kvalnes og 10 % på Godøynes. Engbjørkeskog utgjør 10 % av arealet ved Gjømmervatnet, 26 % på Kvalnes og 57 % på Godøynes. Rishei er vanligste snaumarktype og har 14 % dekning ved Gjømmervatnet og 1,5 % på Godøynes. Rishei er ikke registrert på Kvalnes. 57 % av arealet ved Gjømmervatnet er vurdert som nyttbart beite for sau. 12 % er svært godt beite og 45 % er godt beite. For Kvalnes viser tilsvarende tall 53 % nyttbart areal, 28 % svært godt beite og 25 % godt beite. På Godøynes er 78 % nyttbart, 66 % svært godt beite og 12 % godt beite. En samla karakteristikk for beitekvaliteten ved Gjømmervatnet og er vurdert til å være godt beite, og for Kvalnes og Godøynes svært godt beite. På Godøynes er vegetasjonen lite kultivert så den aktuelle beiteverdien er lavere. Beitekapasiteten kan bare beregnes for området ved Gjømmervatnet da de to andre er for små til at gjeldene modeller kan brukes. For Gjømmervatnet er kapasiteten vurdert til å være 65 sau pr. km², som gir et passende dyretall for hele området på mellom 1 000 – 1 200 sau. Beregningene av sauetall er grove og må oppfattes som rettledende. Det beste resultatet får man ved å følge bruken av området, utviklinga av vegetasjonen og vektene på dyr fra beitet over tid. Vurdering av avbeitingsgrad kan benyttes for å vurdere utnyttelsen, særlig mot slutten av beitesesongen. Ved Gjømmervatnet var skogsbeitene stedvis godt beita i den nordlige delen, for øvrig lite beita eller ikke beita. Fjellarealene hadde sterkere avbeiting og god avbeiting var vanlig. På Kvalnes var den grasrike engbjørkeskogen godt beita, mens det øvrige arealet stort sett viste lite avbeiting. På Godøynes var det ikke tegn til beiting. Beite som skjøtselstiltak må planlegges for å få god effekt. Det er på de rike vegetasjonstypene en har mest igjen for å sette inn tiltak. Husdyrbeite er det viktigste skjøtselstiltaket og sambeiting med flere dyreslag gir bedre utnyttelses av beitet. Maskinell krattrydding og beitepusser kan også være aktuelt på noen areal. Med dagens landbruk blir det vanskelig å opprettholde det gamle høstingslandskapet over alt. Skjøtselstiltak må derfor gjøres ut fra prioriteringer av hvilke områder som er viktigst ut fra beitebrukshensyn og ivaretagelse av kulturlandskapet.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X v

1 INNLEDNING

Oppmerksomheten omkring bruk av norsk utmark har økt sterkt de siste åra. Miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak med målsetting om å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka bl.a. gjennom flere typer av verneplaner. Endringer i landbrukspolitikken har ført til en sterkere satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursene gjennom f.eks. jakt og gårdsturisme. Interessen for bruk av utmark til hyttebygging har vært vedvarende høg i mange år. Mer rene kommersielle interesser melder seg på arenaen, det dukker opp nye bruksformer og det kommer inn personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene. I regjeringa sin nylig framlagte bioøkonomi- strategi blir det signalisert en sterkere utnytting av biologisk fornybare ressurser (Nærings- og fiskeridepartementet 2016). Klimaendringer kan forandre produksjonsforhold og vilkår for bruk av utmarka til ulike formål. Sittende regjering ønsker økt satsing på utmarka som fôrressurs for beitedyr (Landbruks- og matdepartementet 2016). De utviklings- og endringsprosessene som nå er i gang i utmarka skaper behov for kunnskap som skal danne grunnlag for riktige beslutninger når næringsvirksomhet skal etableres eller forvaltningstiltak skal settes ut i livet. Det blir viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre arealinteressene og planlegge arealbruken. Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i utmark, og god kjennskap til naturgrunnlaget er et vilkår for planlegging og forvaltning. De naturgitte arealegen- skapene bør danne utgangspunkt for hvordan arealene skal disponeres. På den måten kan arealene nyttes til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging er det behov for bredest mulig kunnskap om økologiske forhold og arealenes egenskaper for ulik ressursutnytting. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi kommer et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hvordan de skal forvaltes. Det gir et felles informasjonssystem for mange ulike brukergrupper, og danner en felles plattform som eventuelle motstridende interesser kan diskutere over. Målsettinga med denne rapporten er å gi en nærmere beskrivelse av metode for vegetasjonskartlegging, og beskrive vegetasjonstyper og beiteverdier innenfor de kartlagte områdene. Kapittel 2 tar for seg vegetasjonskartlegging generelt. Kapittel 3 gir en omtale av naturgrunnlaget i kartleggings- områdene, og i kapittel 4 beskrives metoden for arbeidet som er utført. Vegetasjonstypene som er registrert i kartområdene er omtalt i kapittel 5, sammen med en områdevis beskrivelse av vegetasjon og beite. I kapittel 6 er beite for husdyr behandla spesielt, med vurdering av beiteverdi og beitekapasitet.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 1

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL

2.1 Mål

Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelse og rekreasjon.

2.2 Hva er et vegetasjonskart?

Ville planter lever i konkurranse med hverandre om vann, næring og lys. De som er Vatn best tilpassa miljøet på vokseplassen vil vinne.

I område som har fått utvikle seg gjennom Næring Menneskje lengre tid er det derfor ikke tilfeldig hvilke og dyr planter som vokser hvor. Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste

Andre av de økologiske faktorene er vist i figur 1. Klima planter Planter som har noenlunde same krav til mil- jøet vil vokse på same sted. De danner det vi Snødekke kaller et plantesamfunn eller en vegetasjonstype. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling av arter som Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til finnes på steder med like voksevilkår. plantene. Mange arter vil opptre innenfor flere vegetasjonstyper. Disse har et bredt økologisk leveområde, men mengdeforholdet kan variere fra dominerende art i en type til spredt forekomst i en annen type. Andre arter kan ha snevre toleransegrenser for en eller flere miljøfaktorer. Disse kaller vi karakterarter fordi de forteller oss noe helt bestemt om forholdene på voksestedet og om plantesamfunnet de vokser i. Når vi kartlegger utbredelsen av vegetasjonstyper bruker vi dominerende arter og karakterarter som kjennetegn. Plantesosiologi er en gren innenfor botanikken hvor det er definert hvilke artskombinasjoner vi kan kalle plantesamfunn og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskningen er det utvikla et system for praktisk vegetasjonskartlegging. To system som er noenlunde landsdekkende er vanligst å bruke i dag: Ett for detaljert kartlegging i M 1:5 000 - 20 000 (Fremstad 1997), og ett for oversiktskartlegging i M 1: 20 000 - 50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slås sammen til oversiktssystemet. Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe forskjellig nivå. De fleste typene er igjen er delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lågere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer. Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I begge systemene blir det brukt en rekke

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 2

tilleggssymbol for å få fram viktig informasjon som ikke ligg i typedefinisjonen, som for eksempel dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samlet gir dette et detaljert bilde av vegetasjonsdekket der det jevnt over vil være 200-300 unike figursignaturer i et kart på 50-100 km². Et vegetasjonskart er et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte den informasjonen som plantene gir oss om vokseforholdene blir dette langt mer enn en botanisk oversikt. Forsking og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innenfor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper om ressursutnytting og arealbruk knyttes til typene. Grovt skissert kan vi dele informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper:

• Botanisk informasjon • Økologisk informasjon • Egenskaper med omsyn til ressursutnytting og anna naturbruk

2.3 Produksjon av vegetasjonskart

Feltarbeid: Mye av innsatsen bak et vegetasjonskart ligger i feltarbeidet. Kartlegginga foregår som en kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flybilder ut fra fargenyanser og struktur i bildet. I tillegg legges økologisk kunnskap til grunn. Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tre- dimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typer, og på flybildet blir det tegna grenser mellom de ulike vegetasjonstypene. Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging, være basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskartlegging vil hver inventør kartlegge rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet, ved detaljert kartlegging 0,5-1 km²/dagsverk. Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved NIBIO. Minste figurareal er vanligvis 1-2 dekar i M 1:10 000. I oversiktskartlegging er minstearealet omkring 10 dekar, men en kan gå under dette på viktige areal. Kartframstilling: Framstilling av vegetasjonskart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegetasjonsgrenser og -signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene på grunn av ulike fotograferingsvinkler og flyhøyder. Kartriktige digitale data lastes i et dataprogram for behandling, et såkalt geografisk informasjonssystem (GIS). Her er det moduler for lagring, bearbeiding og presentasjon av data. Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir mulighet til å lage en rekke avleda produkter både som kart og statistikker. Mer om dette under avsnitt 2.4.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 3

2.4 Bruk av vegetasjonskart

Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan presenteres tilpassa den enkelte bruker sine behov framstilt som temakart eller arealstatistikker. Figur 3 viser kopling av ett sett av egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau), med geografiske data (vegetasjonsgrenser og -signaturer) til et avleda beitekart for sau. Figur 4 viser ei oversikt over tema som kan avledes fra vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være forskjellig etter om det er kartlagt etter system for oversikts- eller detaljert kartlegging. Botanisk informasjon: Ulike plantearter vil vokse innenfor en eller flere vegetasjonstyper. Ut fra vegetasjonskartet kan det derfor avledes informasjon om forekomst av mange enkeltarter eller artsgrupper. Eksempel på avleda tema kan være kart over treslagfordeling og artsmangfold, eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk i vegetasjonen. Figur 3. Prinsipp for avledning av temakart fra vegetasjonskart Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til voksemiljøet, kan vi avlede en rekke tema kring vokseforholdene. Dette gjelder f.eks. nærings- og fuktighetsforhold i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning eller hvor varig og tykt snødekket er i fjellet. Ulik klima- tisk informasjon kan òg tolkes ut. Egenskaper for ressursutnytting og annen arealbruk: Ut fra botanisk og økologisk informasjon, samt kunnskap om ulike bruks- områder, kan vi avlede flere tema om naturgrunnlagets egenskaper for ressursutnytting og anna arealbruk. Eksempel på dette er kart over planteproduksjon, bær- og sopp- forekomster, vegetasjonens slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel, Figur 4. Avleda informasjon fra vegetasjonskart beiteverdier for husdyr, rein og viltarter m.m.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 4

Brukartilpassa kart: Ut fra informasjon som vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte brukeren er interessert i og sammenstille disse til spesielle brukartilpassa produkter. Dette kan være til bruk i planlegging og forvaltning, eller som dokumentasjon av næringer eller andre brukergrupper sine interesser i utmarka. Koblet sammen med informasjon fra andre databaser åpner dette for svært mange muligheter.

Brukerinteresser i utmark som kan hente informasjon fra vegetasjonskart:

A. Planlegging og forvaltning • Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre grunnlag for å ta avgjørelser og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til brei medvirkning i planprosessen. • Vegetasjonskartet kan nyttes til å vurdere arealenes egnethet til ulike formål, dokumentere areal- bruksinteresser og avdekke brukskonflikter. • Plantene er primærprodusenter og legg grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter. Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold. B. Næringsutvikling • Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa voksestedet. • Vegetasjonskartlegging er eneste systematiske redskapen vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan nyttes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk og tiltak for skjøtsel av kulturlandskap. • Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget. • Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et vegetasjonskart vil kunne bidra til dokumentasjon av reiselivet sine arealinteresser, nyttes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt. C. Forsking og undervisning Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen og kan nyttes i naturfagundervisning i informasjonsøyemed. Kartet er godt egna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning. Det er også et historisk dokument som kan vise utvikling over tid. D. Friluftsliv Turgåere vil kunne nytte kartet til å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bær, sopp og andre nyttevekster. Med kunnskap om ulike dyrearters miljøkrav kan kartet gi veiledning om hvor disse helst forekommer E. Forsvaret Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggende planlegging. Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 5

3 BESKRIVELSE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET 3.1 Områdeavgrensning

De kartlagte områdene er til sammen 41,2 km2. Området ved Gjømmervatnet utgjør 37,8 km2, Kvalnes 2,6 km2 og Godøynes 0,76 km2. Kartlegginga dekker alt areal innenfor de avgrensa områdene, inkludert vann, innmark og bebygde arealer.

Figur 5. Lokalisering av kartleggings- områdene (Grunnkart: N50, kilde © Norge digitalt).

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 6

3.2 Naturforhold

Området ved Gjømmervatnet ligger vest for Misværdalen, og strekker seg fra 190 til vel 700 moh. på det høyeste. Kartområdet omkranser Gjømmervatnet og flere andre mindre vann på mellom 320 og 400 moh., i et utflata og småkupert landskap. Mot øst stiger terrenget opp til vel 500 moh. på Karbølåsen, og mot vest og sør opp til 600 til 700 moh på Mangevassfjellet, Skårrigårr, Indre Lurfjellet og Grønliåsen. Mesteparten av området er under skoggrensa og domineres av bjørkeskog og myr. Skoggrensa ligger i dette området på om lag 500 moh. Fjellarealene er vegetert, men innslag av fjellblotninger og ur øker med høyden. Berggrunnen ved Gjømmervatnet består hovedsakelig av granitt og kalkspatmarmor (www.ngu.no). Kalkspatmarmor dominerer i området nord for Gjømmervatnet, for øvrig er det meste av berggrunnen granitt. Granitt forvitrer seint og gir lite plantenæringsstoffer mens kalkspatmarmor er en næringsrik bergart som gir godt grunnlag for plantevekst. Løsmassene ved Gjømmervatnet er dominert av morene (www.ngu.no). På utflata partier er det grove masser som har liten evne til å holde på vann, og med en tykkelse som hindrer kontakt mellom vegetasjon og den næringsrike berggrunnen der den finnes. Dette gir et tørt og næringsfattig jordsmonn hvor vegetasjonen er dominert av lyngarter. I hellende terreng og i forsenkninger er jordsmonnet mer påvirka av næringsrikt sigevann. Det gir bedre vokseforhold for plantene og det utvikles en vegetasjon med større artsmangfold.

Grove løsavsetninger på flatene ved Gjømmervatnet gir en skrinn og lyngdominert vegetasjon (FAH).

Kartområdet på Kvalnes ligger ved kysten ut mot Svefjorden. I nord går området fra havnivå og opp til de tre høydedragene Krakvikåsen, Kvalnesfloget og Høgfjell, på vel 150 moh. på det høyeste. Mot sør går kartområdet til dalbotnen ved elvene Storelva og Yttervikelva. Området domineres av bjørkeskog, NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 7

furuskog og noe myr. Berggrunnen ved Kvalnes veksler mellom næringsrik kalkspatmarmor og harde, næringsfattige bergarter som granitt og kvartsitt. Jorddekket er tynt og skrint, med unntak av noen arealer med marin strandavsetning hvor det meste er oppdyrka (www.ngu.no). Området ved Godøynes ligger mellom Tverrlandsvegen og kyststripa, i sør avgrenset mot gården Øyjord og i nord til og med Sjøhaugen. Landskapet er småkupert, vel 50 moh. på det høyeste, og faller jevnt ut mot havet. Kalkspatmarmor er dominerende bergart og jorddekket består hovedsakelig av torv. Ved kyststripa er jorddekket tynt (www.ngu.no). Mesteparten av Bodø kommune har et typisk kystklima med kjølige somre og milde vintre. Lengst inne i fjordene er middeltemperaturen litt lavere om vinteren og høyere om sommeren, enn den er ved kysten. Årlig middeltemperatur for Misvær er 3,7o C og for Bodø by 4,5o C. Årsnormalen for nedbør i Misvær er 1260 mm og for Bodø by 1020 mm (www.met.no).

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 8

4 ARBEIDSMETODE 4.1 Feltarbeid og kartframstilling

Feltarbeidet er gjort i samsvar med metode skissert under avsnitt 2.3. Kartlegginga er utført etter NIBIO sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50) (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga er det brukt flybilder i farger fra september 2014 produsert av Mercator Kart, dekningsnummer B2506MK. Topografisk kartgrunnlag er fra Statens kartverk, kartserie N50.

Figur 6. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringer ved Gjømmervatnet.

4.2 Feilkilder

Kartleggingssystemet i målestokk 1:20 000 - 50 000 er et kompromiss mellom den informasjonen vi ideelt ønsker å få fram, kostnader, og hva som er kartografisk mulig å framstille. Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold samt egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget. Samtidig må kartlegginga foregå i et tempo som gjør prosjektet økonomisk forsvarlig. Det er begrensa hvor mye av kartleggingsarealet som kan oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor til en viss grad identifisert ut fra kriterier til utseende, der de er lett kjennelige på flyfoto eller sett gjennom kikkert. Vegetasjonsgrensene er ofte gradvise overganger, og vegetasjonen kan noen steder danne innfløkte mosaikkmønster som er umulig å gjengi på kart. Det kan ikke gis regler for alle problem, og kartleggeren må derfor ofte bruke skjønn. Kartleggerens oppgave er å finne hovedtrekkene i vegetasjonsfordelinga og tegne dette ned som fornuftige arealfigurer det kan lages kart av. Detaljert kontroll av kartlagte grenser uten å se på hovedtrekkene i vegetasjonen vil kunne vise forhold som lett oppfattes som feil. Metoden for kartframstilling er i seg selv komplisert og innebærer

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 9

overføringer av linjer og signaturer. For et så innholdsrikt kart vil dette skape risiko for feil, og setter store krav til rutiner for korrekturlesing. Noen utforminger av vegetasjonstypene kan by på problemer i klassifisering. Dette er kommentert under omtale av typene i avsnitt 5.3.

4.3 Farge og symbolbruk

Vegetasjonskartet kan leses på to nivåer etter hvor detaljert informasjon en er ute etter. Fargene i kartet er det enkleste nivået. Hovedfargene er delt etter grupper av vegetasjonstyper som representerer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Lauvskog er vist i gulgrønt, furuskog i grågrønt, heivegetasjon i fjellet i bruntoner, myrer i blått og jordbruksareal i gult. Innenfor hver hovedgruppe er typene gjengitt med ulike fargetoner fra lyst til mørkt etter en fattig - rik gradient. Skravur er brukt for å få fram sumpskoger og noen myrtyper. Mer detaljert informasjon får en ved å lese signaturene i kartet. Alle figurer er gitt en signatur for vegetasjonstype som består av et tall og en bokstav. I tillegg er det brukt en rekke symbol for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikke går ut fra typedefinisjonen. Disse er beskrevet i pkt. 5.2. Her står det også om av bruk av mosaikkfigurer.

Figur 7. Utsnitt av vegetasjonskartet fra Svartvassheia.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 10

5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET 5.1 Vegetasjonssoner

Når vi går fra fjord til fjell endrer vokseforholda seg mye. Dette gjelder særlig de klimatiske faktorene. Vegetasjonen endrer seg med voksebetingelsene, og i visse høgdelag skjer ei mer markert endring enn i andre. Dette gir grunnlag for inndeling av vegetasjonen i høgdesoner. Den mest markerte av disse sonegrensene er skoggrensa. Det meste av arealet i kartområdet tilhører i lisonen. Området ved Gjømmervatnet går litt opp i lågfjellet, og ved Kvalnes og Godøynes er strandsonen representert. Strandsonen: I kyststrøk vil en ofte finne ei skogløs sone langs sjøkanten. Denne kan være skapt av både klimatiske forhold og kulturpåvirkning. Vegetasjonen i strandsonen veksler fra fattige strandberg med karrig, usammenhengende vegetasjonsdekke, til frodige strandenger på finkorna strandsediment. Enkelte steder er stranda smal eller nærmest fraværende pga. topografiske forhold. Lisonen: I Nord-Norge dominerer bjørkeskogen lisonen fra havnivået til skoggrensa. Furuskog forekommer noen steder i kyst- og ytre fjordstrøk. Kravet til skog på vegetasjonskartet er at tre må være større enn 2,5 meter, og dekke mer enn 25% av arealet. I kartområdet vil skoggrensa naturlig variere med vindpåvirkning og temperatur, men ligger på om lag 500 moh. Lågfjellet (lågalpin sone): I denne sonen endrer vegetasjonen totalt utseende i og med at tresjiktet faller bort. I busk- og feltsjikt opptrer likevel mange av de samme artene som i bjørkeskogen. Øvre grense for sonen blir satt der blåbær opphører som samfunnsdannende plante, dvs. ved øvre grense for forekomst av rishei. Det kartlagte området ved Gjømmervatnet går opp i lågfjellet. Mellomfjellet (mellomalpin sone): I denne sonen møter plantene hardere livsvilkår, med kort vekstperiode, mer ekstreme temperaturforhold og større forekomst av flytejord og blokkmark. Artsantallet tynnes ut, og vegetasjonen domineres av hardføre arter fra rabbe- og snøleiesamfunn. Grensa mellom rabb og snøleie blir mindre synlig etter hvert som en kommer høgere opp i sonen. Høgfjellet (høgalpin sone): Her opphører all sammenhengende vegetasjon, og planter opptrer spredt der substratet er tilstrekkelig finkorna. I hvilket høgdenivå vegetasjonen opphører ut fra klimatiske faktorer er vanskelig å fastslå da mange forhold spiller inn, bl.a. bergart, løsmassetype og skredintensitet.

Skoggrense ca. 500 moh.

Figur 8. Vegetasjonssoner.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 11

5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling

Nedenfor følger en oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i NIBIO sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gul farge er kartlagt i området.

VEGETASJONSTYPER OG ANDRE AREALTYPER

1. SNØLEIE 7. GRANSKOG 1a Mosesnøleie 7a Lav- og lyngrik granskog 1b Grassnøleie 7b Blåbærgranskog 1c Frostmark, letype 7c Enggranskog

2. HEISAMFUNN I FJELLET 8. FUKT- OG SUMPSKOG 2a Frostmark, rabbetype 8a Fuktskog 2b Tørrgrashei 8b Myrskog 2c Lavhei 8c Fattig sumpskog 2d Reinrosehei 8d Rik sumpskog 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei 9. MYR 2g Alpin fukthei 9a Rismyr 9b Bjønnskjeggmyr 3. ENGSAMFUNN I FJELLET 9c Grasmyr 3a Lågurteng 9d Blautmyr 3b Høgstaudeeng 9e Starrsump

4. LAUVSKOG 10. ÅPEN MARK I LÅGLANDET 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 10a Kystlynghei 4b Blåbærbjørkeskog 10b Røsslynghei 4c Engbjørkeskog 10c Fukthei 4d Kalkbjørkeskog 10d Knauser og kratt 4e Oreskog 10e Fukt- og strandenger 4f Flommarkkratt 10f Sanddyner og grusstrender 4g Hagemarkskog 10g Elveører og grusvifter

5. VARMEKJÆR LAUVSKOG 11. JORDBRUKSAREAL 5a Fattig edellauvskog 11a Dyrka mark 5b Rik edellauvskog 11b Beitevoll

6. FURUSKOG 12. UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL 6a Lav- og lyngrik furuskog 12a Jord og grus 6b Blåbærfuruskog 12b Ur og blokkmark 6c Engfuruskog 12c Bart fjell 6d Kalkfuruskog 12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 12

TILLEGGSSYMBOLER Tilleggssymboler blir brukt for å vise viktige trekk ved vegetasjonen som ikke går fram av vegetasjonstypen.

Grus, sand og jord Treslag : Areal med 50-75 % grus, sand eller jord * Gran Stein og blokker + Furu Areal med 50-75 % stein eller blokk O) Lauvtre, hovedsakelig bjørk Grunnlendt mark og bart fjell O Gråor I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er Ө Osp mindre enn 30 cm eller det finnes opp til 50 % Э Selje bart fjell $ Vier i tresjiktet Areal med 50-75 % bart fjell O)) Busksjikt (kratt), hovedsakelig bjørk Spredt vegetasjon Tetthet i skog Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25% ] Glissen skog, 25-50 % kronedekning ~ vegetasjonsdekke Hevdtilstand på jordbruksareal Lav ⊥ Dyrka mark eller beitvoll ute av hevd V Areal med 25-50 % lavdekning Grøfta areal X Areal med mer enn 50 % lavdekning T Areal som er tett grøfta Vier Areal med 25-50 % dekning av vier Mosaikksignatur blir brukt der to s Areal med mer enn 50 % dekning av vier vegetasjonstyper opptrer i mosaikk. Einer Dominerende vegetasjonstype blir ført først, j Areal med mer enn 50 % dekning av einer og type nr. 2 blir ført på dersom denne utgjør Bregner mer enn 25 % av arealet innenfor figuren. p Areal med mer enn 75 % dekning av bregner Dersom hovedtype og type nr. 2 har same Finnskjegg tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak Areal med mer enn 75 % dekning av skråstreken. n finnskjegg Eks: Grasrik vegetasjon Grasrik utforming av vegetasjonstyper, har 2e/9c = Rishei i mosaikk med grasmyr g mer enn 50 % grasdekning 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Kalk- og rikvegetasjon Kalkkrevende utforminger av lågurteng og k grasmyr r Rik utforming av grasmyr

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 13

AREALFORDELING

Tabell 1 og figurene 9-11 viser areal og andel av alle areal- og vegetasjonstyper registrert under kartlegginga. Tabell 1. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtyper i kartområdene.

Gjømmervatnet Kvalnes Godøynes Vegetasjonstype Dekar % Dekar % Dekar % 1a Mosesnøleie 77 0,3 0 0,0 0 0,0 1b Grassnøleie 323 1,1 0 0,0 0 0,0 2c Lavhei 1 239 4,2 113 4,4 0 0,0 2d Reinrosehei 213 0,7 7 0,3 64 8,4 2e Rishei 4 178 14,1 0 0,0 12 1,5 2g Alpin fukthei 113 0,4 0 0,0 0 0,0 3a Lågurteng 273 0,9 0 0,0 4 0,5 3b Høgstaudeeng 316 1,1 0 0,0 3 0,4 4a Lav-/lyngrik bjørkeskog 4 862 16,4 469 18,1 75 9,9 4b Blåbærbjørkeskog 9 983 33,6 559 21,6 13 1,7 4c Engbjørkeskog 3 028 10,2 677 26,1 434 57,1 4d Kalkbjørkeskog 14 0,0 0 0,0 0 0,0 4e Oreskog 0 0,0 2 0,1 0 0,0 6a Lav-/lyngrik furuskog 0 0,0 407 15,7 0 0,0 6c Engfuruskog 0 0,0 14 0,5 0 0,0 7b Blåbærgranskog 0 0,0 28 1,1 0 0,0 7c Enggranskog 0 0,0 10 0,4 58 7,6 8c Fattig sumpskog 5 0,0 11 0,4 0 0,0 8d Rik sumpskog 31 0,1 24 0,9 4 0,5 9a Rismyr 1 775 6,0 54 2,1 0 0,0 9b Bjønnskjeggmyr 920 3,1 28 1,1 0 0,0 9c Grasmyr 1 559 5,4 46 1,8 5 0,6 9d Blautmyr 247 0,8 0 0,0 0 0,0 9e Starrsump 36 0,1 0 0,0 0 0,0 10a Kystlynghei 0 0,0 49 1,9 0 0,0 10b Røsslynghei 0 0,0 0 0,0 11 1,5 10c Fukthei 0 0,0 0 0,0 8 1,0 10e Fukt- og strandenger 0 0,0 0 0,0 12 1,6 11a Dyrka mark 0 0,0 0 0,0 27 3,6 11b Beitevoll 6 0,0 15 0,6 3 0,4 12b Ur og blokkmark 78 0,3 0 0,0 0 0,0 12c Bart fjell 352 1,2 79 3,0 19 2,5 12e Bebygd areal, åpent 0 0,0 0 0,0 11 1,4 12f Anna nytta areal 13 0,0 0 0,0 0 0,0 Sum landareal 29 682 100,0 2 592 100,0 761 100,0 Vann 8 153 0 16 0 Totalt areal 37 835 2 608 761

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 14

40,0 35,0 30,0 25,0 % 20,0 15,0 10,0 5,0 0,0

Figur 9. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Gjømmervatnet.

30,0 25,0 20,0 % 15,0 10,0 5,0 0,0

Figur 10. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Kvalnes.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 15

60,0 50,0 40,0 % 30,0 20,0 10,0 0,0

Figur 11. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Godøynes.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 16

5.3 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper

Nedenfor følger en beskrivelse av vegetasjonstyper registrert under kartlegginga. Hver vegetasjonstype er gitt en beiteverdi etter en tredelt skala, mindre godt, godt og svært godt beite, omtalt i kapittel 6.

SNØLEIE

1a Mosesnøleie Økologi: Snøleier som smelter seint ut, gjerne ikke før i august. Typen finnes oftest høgt til fjells og opptrer hyppigst i nord- og østvendte hellinger. Nærings- og vanntilgang vil variere. Solifluksjon er vanlig og gjør at vegetasjonsdekket er brutt opp av stein, grus og naken jord. Arter: Mosesnøleie omfatter mange utforminger som har til felles at vekstsesongen blir for kort for de fleste karplantene. Ulike mosearter vil dominere vegetasjonsdekket. Typen kan deles i to utforminger. Moseutforminga er oftest fuktig, blokkrik og har få eller ingen karplanter. Musøreutforminga har et friskere preg, inneholder mye musøre, samt spredte oppslag av arter som stivstarr, rypestarr, dverggråurt, moselyng, stjernesildre og noen flere. På kalkrik grunn opptrer kalkkrevende arter som bl.a. rødsildre, knoppsildre, rynkevier og polarvier. Karakteristiske moser i begge utformingene er snøbjørnemose, krypsnømose og sotmoser. Forekomst: Noen små arealer med mosesnøleier er registrert opp mot Grønlihågen, Indre Lurfjellet og Skårrigårr. Typen utgjør mindre enn 1 % av arealet. Beiteverdi: Et tynt og usammenhengende plantedekke gjør at planteproduksjonen blir svært låg. Til tross for liten forekomst av beiteplanter går sauene gjerne på slike steder når det er varme dager på ettersommeren, og napper i det som finnes. Vegetasjonstypen utgjør mindre godt beite.

Mosesnøleie, musøreutforming. Fra Gildeskål (FAH). Grassnøleie på Grønnlihågen (MIA).

1b Grassnøleie Økologi: Snøleie over skoggrensa på steder med mindre ekstreme snøforhold enn mosesnøleier, men lengre snødekke enn risheier. Utsmelting skjer som regel i slutten av juni eller første del av juli. Næringstilstanden i jordsmonnet er fattig til moderat. Vanntilgangen i voksesesongen vil variere, under utsmelting vil jorda ha høg vannmetning. Enkelte utforminger kan være permanent fuktige eller overrisla hele voksesesongen, mens andre kan tørke raskt opp når snøen er borte.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 17

Arter: Dominans av gras- og halvgrasarter er karakteristisk for grassnøleie. Stivstarr, smyle, gulaks og er oftest dominerende arter. Andre vanlige arter er trefingerurt, rypestarr, seterstarr, engsyre, fjellmarikåpe og frytlearter. Musøre har ofte stor dekning der snødekket er langvarig. Forekomst: Grassnøleie forekommer i området ved Gjømmervatnet opp mot Grønlihågen, Indre Lurfjellet, Skårrigårr og Mangevassfjellet. Typen utgjør 1,1 % av arealet. Beiteverdi: Grassnøleie er viktig beitemark for sau på ettersommeren og høsten. Den sesongmessige betydninga av typen er større enn beiteverdien skulle tilsi, fordi dyra får tilgang på ferskt plantemateriale på ei tid da plantedekket ellers faller raskt i verdi. Typen utgjør godt beite.

HEISAMFUNN I FJELLET

2c Lavhei Økologi: Lavhei finnes på rabber og andre opplendte steder der snødekket er tynt eller mangler helt. Jordsmonnet er tynt og næringsfattig. Lavhei hører først og fremst til lågfjellet, men kan i kyststrøk også opptre i låglandet. Arter: Lavheia preges av arter som tåler vindslit, frost og tørke, hovedsakelig krypende busker og lyngarter, samt snøskyende lav og moser. Viktige arter er fjellkrekling, greplyng, blokkebær, tyttebær, rypebær og rabbesiv. Sauesvingel og krypende dvergbjørk kan forekomme. Kratt av bjørk forekommer i låglandsforekomstene. Lavarter som gulskinn, reinlavarter, pigglav o.a. finnes vanligvis, men sjelden så dominerende i kystnære områder der innholdet av moser er større, særlig heigråmose. Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes lavhei vanlig på snaumarkarealer både over og under skoggrensa. Her utgjør typen 4,2 % av arealet. På Kvalnes går lavheia helt ned til strandsonen og den utgjør 4,4 % av arealet. Lavhei er ikke registrert på Godøynes. Beiteverdi: I lavheia finnes svært lite beiteplanter og typen utgjør mindre godt beite. Forekomst av rabber kan likevel ha betydning for sauene da de ofte trekker opp på åpne, luftige høgdedrag og bruker rabbene til kvileplass, særlig i varme perioder om sommeren.

Lavhei på Karbølåsen (FAH). Lavhei med heigråmose ved Sollbonen (MIA).

2d Reinrosehei Økologi: Reinrosehei danner rabbesamfunn på kalkrik grunn. Typen opptrer på vindutsatte rabber med ustabilt snødekke hvor vegetasjonsdekket ofte brytes opp av nakent kalkberg eller erosjonsflekker

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 18

med grus. Den omfatter også tettere vegeterte lesideutforminger på djupere jordsmonn og med større tilgang på jordvann. Arter: Reinroseheia er vanligvis svært artsrik. De fleste av artene i lavhei kan være tilstede i tillegg til kalkkrevende urter, starr og gras. Karakteristisk er reinrose, fjellfrøstjerne, setermjelt, rødsildre, bergstarr, hårstarr og rynkevier. Av de nøysomme artene er særlig tyttebær, fjellkrekling, rypebær og blokkebær vanlig. Botnsjiktet er ofte tynt og dominert av moser, men kan også ha innslag av vindherdige lav. Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes reinrosehei opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr, Mangevass- fjellet samt på Snakhammaren. Dette er alle små areal som til sammen utgjør mindre enn 1 % av området. På Kvalnes er reinrosehei registrert på et lite areal, mens den på Godøynes finnes på vegeterte strandberg og utgjør 8,4 % av arealet. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter kan variere mellom ulike utforminger av reinrosehei, der lesideutformingen ofte har noe bedre beiteverdi enn rabbeutformingen. Samlet vurderes reinroseheia til mindre godt til godt beite.

Lesideutforming av reinrosehei ved Skårrigårr (MIA). Reinrosehei på kalkrik rabb ved Godøynes (FAH).

2e Rishei Økologi: Risheia hører først og fremst til i lågfjellet eller på åpne areal under skoggrensa. Vokseplassen krever bedre snødekke enn lavheia, men heller ikke mer langvarig enn at snøen er smelta i juni. Næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig, mens vanntilgangen er moderat. Rishei kan også forekomme i lyngheiområder ved kysten, og er da utvikla etter lang tids kultur- påvirkning der særlig husdyrbeiting har vært en viktig faktor. Arter: Rishei opptrer i flere utforminger der dominansforholdet mellom artene varierer. Dominerende er blåbær, fjellkrekling, skrubbær og smyle. Andre vanlige arter er skogstjerne, gullris, blålyng, gullris og marimjellearter. Fjellkrekling kan dominere i fattige utforminger på grove avsetninger, særlig under skoggrensa. I en friskere utforming inngår småbregner og et større innhold av grasartene smyle og engkvein. Botnsjiktet består oftest av et dekke med husmoser. Ved Gjømmervatnet er spredt tresetting av bjørk vanlig på arealer under skoggrensa. Forekomst: Rishei dominerer snaumarkarealene ved Gjømmervatnet hvor den inntar 14,1 % av arealet. Typen er ikke registrert på Kvalnes, mens den på Godøynes utgjør 1,4 %. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter varierer noe mellom lokalitetene. Tørre kreklingdominerte utforminger på utflata heiarealer er satt til mindre godt beite. Friskere rishei i hellende terreng utgjør godt beite.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 19

Fattig rishei ved Svartvatnet (MIA). Frisk rishei på Mangevassfjellet (FAH).

2g Alpin fukthei Økologi: Alpin fukthei opptrer i nedbørrike fjell og er en overgangstype mellom fastmark og myr. Typen kan forekomme i skogløse parti øverst i skogregionen og opp i lågfjellet. Lokalitetene er næringsfattige og opptrer som regel på steder med tynt, usammenhengende løsmassedekke eller vassig over grunnlendte hellinger. Arter: Alpin fukthei er artsfattig og i stor grad prega av gras og halvgras sammen med lyngarter. Forekomstene er oftest dominert av bjønnskjegg sammen med blåtopp, finnskjegg og myrullarter. Lyngarter som fjellkrekling, kvitlyng, røsslyng og blokkebær kan ha stor dekning. Ellers forekommer en rekke arter som er vanlige både på myr og fastmark, f.eks. molte, rome, slåttestarr, stivstarr, trådsiv, skrubbær og vanlig tettegras. Heigråmose og torvmoser dominerer ofte i botnen. Ned mot skoggrensa kan det forekomme spredt bjørkekratt. Forekomst: Alpin fukthei er bare registrert opp mot Skårrigårr og den utgjør mindre enn 1 % av arealet.

Beiteverdi: Typen mangler eller har lite av gode Alpin fukthei ved Skårrigårr (MIA). beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng

Økologi: Lågurteng opptrer i fjellet på liknende lokaliteter som grassnøleiene, men på steder med bedre næringstilgang. Typen har oftest snøleiepreg med et stabilt, langvarig snødekke. Vanntilgangen er som regel god først i voksesesongen, men kan senere avta. Lågurteng kan også forekomme som lesideutforming i fjellet og på snaumarkarealer ved kysten. Avskoga lågurtbjørkeskog uten oppslag av ungbjørk kartlegges også som lågurteng. Arter: Vegetasjonen er artsrik og dominert av gras, starr og urter, og med et mer eller mindre utvikla mosedekke i botnen. Forskjeller i kulturpåvirkning og næringstilgang gjør at artssammensetning kan NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 20

variere mye. I snøleieutforminga er arter som fjellfiol, soleiearter, fjelløvetann, rosenrot, ballblom og setermjelt vanlige. Stivstarr, gulaks og smyle kan også forekomme med høg dekning. I kalkrike snøleier kommer gjerne gulsildre, rødsildre, snøsøte, rynkevier, reinrose, hårstarr og sotstarr inn. Lesideutforminga har større innslag av lyngarter og urter som fjelltistel, skogstorkenebb, skogfiol og rød jonsokblom. Småvokst busksjikt av ulike vierarter er også vanlig. I beitepåvirka utforminger kan gulaks og engkvein dominere. Forekomst: I området ved Gjømmervatnet finnes lågurteng hovedsakelig opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr, Mangevassfjellet og ved Svartvassætra. Typen er ikke registrert på Kvalnes og bare på et lite areal på Godøynes. Lågurteng utgjør mindre enn 1 % av arealet i begge områdene. Beiteverdi: Beitverdien i lågurtengene kan variere noe alt etter utforming og vanntilgang. Kartlagte lokaliteter er satt som svært godt beite, men kan stedvis være noe tørkesvak.

Lågurteng i karstlandskap på Indre Hompen (MIA). Lågurteng med vier på Mangevassfjellet (FAH).

3b Høgstaudeeng Økologi: Høgstaudeeng opptrer på steder der jorda har rikelig tilgang på oksygenrikt sigevann som i lisider, forsenkinger eller langs elver og bekker. Næringstilgangen er moderat til svært god. Snødekket er stabilt men kan smelte tidlig ut. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet. Høgstaude- eng finnes også i låglandet som kulturbetinga areal uten tresjikt, i skredsoner som strekker seg ned i skogregionen, eller på flomutsatte og frostutsatte steder langs bekker og vassdrag. Høg planteproduksjon og stort artsmangfold gjør at høgstaudeengene er viktige areal for biologisk mangfold. Arter: Høgstaudeeng er dominert av høge urter, bregner og gras. Skogstorkenebb, ballblom, mjødurt, enghumleblom, kvitbladtistel, sløke, fjellkvann, tyrihjelm, turt, hundekjeks, vendelrot er karakteristiske, i tillegg til lågere urter som engsoleie, engsyre, fjelltistel, teiebær, fuglevikke og marikåpearter. De viktigste grasartene er sølvbunke, engkvein, rødsvingel, engrapp og gulaks. Beita utforminger kan få høg grasdekning. Storbregneutforminger av høgstaudeeng er dominert av skogburkne, men kan i tillegg inneholde fjellburkne, ormetelg og sauetelg. På fuktige lokaliteter finnes ofte et busksjikt av vierarter, men dette kan være uttynna eller mangle på steder som er sterkt beita. Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes høgstaudeeng hovedsakelig i lågfjellet opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr og Mangevassfjellet hvor den inntar 1,1 % av arealet. Den er ikke registrert på Kvalnes og bare på et lite areal på Godøynes. Beiteverdi: Høg planteproduksjon gjør at høgstaudeengene er viktige areal som beite. Den potensielle beiteverdien er svært god, mens aktuell beiteverdi er avhengig av kulturpåvirkning. Tette vierkratt kan redusere tilgjengeligheten for beitedyra.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 21

Høgstaudeeng med vierkratt på Indre Lurfjellet (MIA). Høgstaudeeng på Mangevassfjellet (FAH).

LAUVSKOG

4a Lav- og lyngrik bjørkeskog

Økologi: Dette er den mest karrige av bjørkeskogtypene, og opptrer på godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark, mest knytta til opplendte terrengformer som hauger eller rygger. Snødjupna vil være liten til moderat. Arter: Åpen tresetting med småvokst, ofte flerstamma og kroket bjørk er karakteristisk for typen. Undervegetasjonen er dominert av lyngarter, særlig fjellkrekling men også blokkebær, tyttebær og røsslyng kan ha stor dekning. Bare et fåtall arter av gras og urter inngår. Skrubbær er vanligst, men spredt oppslag av smyle, finnskjegg, skogstjerne og stormarimjelle kan forekomme. Botnsjiktet er dominert av moser, gjerne med et innslag av lav. Forekomst: Lav- og lyngrik bjørkeskog dominerer de flate skogarealene ved Gjømmervatnet og utgjør vel 16 % av dette delområdet. På Kvalnes og Godøynes er typen også vanlig og utgjør her hhv 18,1 % og 9,9 % av arealet. Beiteverdi: Lav- og lyngrik bjørkeskog har lite innhold av beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

Lav- og lyngrik bjørkeskog på Merrashaugen ved På Kvalnes og Godøynes opptrer lav- og lyngrik Gjømmervatnet (MIA). bjørkeskog stedvis i veksling med rikere skog (MIA).

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 22

4b Blåbærbjørkeskog Økologi: Blåbærbjørkeskog forekommer på steder der tilgangen på næring og vann er bedre enn i forrige type, og der snødekket er mer stabilt. Den opptrer vanligst på djupe løsavsetninger med moderat vannforsyning, men også i bratte lier med mindre jorddekke. Arter: Foruten bjørk kan innslag av rogn og osp forekomme i tresjiktet. Undervegetasjonen er dominert av blåbær, smyle, skrubbær og fjellkrekling. Fugletelg, stormarimjelle, gullris, hårfrytle, skogstjerne og stri kråkefot hører også til i typen. På steder med god vannforsyning opptrer ei småbregneutforming med bregnen hengeving og flere urter og gras. Engkvein og gulaks opptrer vanlig, og kan dominere der det er sterkt beita. Botnsjiktet har nesten alltid et sammenhengende dekke av husmoser. Forekomst: Blåbærbjørkeskog er godt representert i alle delområdene. Ved Gjømmervatnet inntar den hele 33,6 % av arealet, på Kvalnes 21,6 % og på Godøynes 1,7 %. Beiteverdi: Blåbærbjørkeskog inneholder både urter beitegras og settes til godt beite. Tørre utforminger kan ha noe mindre beiteverdi.

Frisk blåbærbjørkeskog ved Åslitjønna (MIA). Tørr utforming av blåbærbjørkeskog ved Bjørkåsen (FAH).

4c Engbjørkeskog Økologi: Dette er artsrik og frodig bjørkeskog som består av flere utforminger der alle er knytta til mark med høgt næringsinnhold. Høgstaudeutforming og storbregneutforming finnes mest i lier, hellinger og andre steder som har rikelig med vann og næring i jorda. Lågurtutforming finnes på tørrere og mer opplendte lokaliteter, gjerne sørvendte og soleksponerte. Arter: Felles for alle utformingene er et tresjikt dominert av voksterlig bjørk, ofte med innslag av andre lauvtrearter som rogn, selje, osp og gråor. Undervegetasjon består av næringskrevende urter, gras og bregner. På steder med langvarig beiting endres artssammensetninga og forskjellene mellom utformingene viskes ut ved at det blir mindre urter og bregner, samtidig som beitegras får større dekning. Areal med over 50 % dekning av beitegras gis tilleggsymbolet g (4cg) på kartet. Høgstaudeutforminga har et feltsjiktet dominert av høgvokste urter, gras og bregner. De vanligste er skogstorkenebb, mjødurt, ballblom, tyrihjelm, turt, enghumleblom, kvitbladtistel, hundekjeks, vendelrot, sølvbunke og skogburkne. I et lågere sjikt vokser fjellminneblom, skogstjerneblom, firblad o.fl. I beiteprega lokaliteter opptrer sølvbunke og engkvein med stor dekning.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 23

Storbregneutforminga ligner den forrige, men feltsjiktet er sterkt dominert av store bregner som skogburkne, strutseving eller fjellburkne. Areal med strutseving indikerer spesielt høg næringstilstand i jordsmonnet, og er nærstående vegetasjonstypen gråorskog. I lågurtutforminga er feltsjiktet dominert av låge urter, gras og småbregner, mens høgstauder bare finnes spredt. Karakteristiske arter er bl.a. skogstorkenebb, skogfiol, taggbregne, teiebær, fjelltistel, fjellfrøstjerne, legeveronika, legevintergrønn, hengeaks, hengeving og ulike grasarter der gulaks og engkvein er blant de vanligste. Tørre utforminger kan ha busksjikt med einer og mye lyng i feltsjiktet, i første rekke blåbær og krekling. Beiteprega engbjørkeskog kan få stor dekning av engkvein og sølvbunke, men også gulaks, rødsvingel og engrapp.

Høgstaudeutforming av engbjørkeskog ved Lågurtutforming av engbjørkeskog på Godøynes (FAH). Hellvadvatnet (MIA).

Forekomst: Engbjørkeskog finnes vanlig i alle kartområdene. Ved Gjømmervatnet er 10,2 % engbjørkeskog og på Kvalnes 26,1 %. På Godøynes er den vanligste vegetasjonstype og dekker hele 57,1 %. Beiteverdi: Dette er den mest produktive av bjørkeskogtypene og regnes som potensielt svært godt beite. Aktuell beiteverdi vil variere avhengig av kultiveringsgrad og i kartområdene er dette varierende. Særlig har Godøynes lite kultiverte utforminger.

4d Kalkbjørkeskog Økologi: Vegetasjon som bare utvikles på kalkrik berggrunn, gjerne grunnlendt mark eller på tørre avsetninger i bratte og soleksponerte steder med forvitringsjord eller skredjord. Typen forekommer ofte på små areal eller smale soner i kanten av berg og hamrer. Arter: De fleste karakterartene er svært lyskrevende og er avhengig av et åpent skogmiljø med spredt tresetting. Vanlige arter er reinrose, setermjelt, bergstarr, bergveronika, snøsøte, tiriltunge, rynkevier, rødsildre, fjellrapp, fjelltistel og svarttopp. Andre mindre næringskrevende urter og gras inngår også. Forekomst: Kalkbjørkeskog er bare registrert på en lokalitet på Bjørkåsen ved Gjømmervatnet. Beiteverdi: Varierer med tetthet i plantedekket og settes til mindre godt - godt beite.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 24

Kalkbjørkeskog på Bjørkåsen (MIA). Gråorskog på Krakvikåsen (FAH).

4e Oreskog Økologi: Oreskog er knytta til den mest næringsrike skogsmarka. Typen opptrer på rasjord og morene i liene eller på sedimenter og ravineskråninger langs elver og bekker. Arter: Dette er en frodig, produktiv vegetasjonstype som kjennetegnes ved at gråor dominerer tresjiktet. I tillegg opptrer hegg, høgvokste vierarter og bjørk. Det er vanlig med bringebær i busksjiktet, og av og til villrips. Feltsjiktet domineres av høge bregner, urter og gras. De vanligste artene er strutseving, mjødurt, skogburkne og skogrørkvein. Andre vanlige arter er hundekjeks, mjødurt og skogstjerneblom. Ellers kan de fleste artene fra engbjørkeskog være tilstede. Beiteprega utforminger får et større innhold av grasarter, særlig sølvbunke som kan dominere vegetasjonen der beitinga har vært sterk. Forekomst: Bare én liten lokalitet er registrert på Krakvikåsen ved Kvalnes. Beiteverdi: Den potensielle beiteverdien i oreskog er svært godt beite, men i likhet med engbjørkeskog oppnås dette bare ved kultivering av vegetasjonen.

FURUSKOG 6a Lav- og lyngrik furuskog Økologi: Dette er den karrigste av furuskogtypene. Den opptrer på grove og godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark, oftest der berggrunnen er næringsfattig. Et tjukt råhumuslag er vanlig i furu- skogområdene på Kvalnes. Arter: Furu med innslag av bjørk er vanlig. Osp kan også forekomme. Undervegetasjonen er dominert av lyngarter som krekling, røsslyng og blokkebær. Skrubbær forekommer og grasarter som smyle, sauesvingel og finnskjegg kan finnes spredt. Botnsjiktet er dominert av moser med innslag av lav. Fuktige utforminger inneholder ofte kvitlyng, bjønnskjegg og molte. I tørre utforminger er tyttebær vanlig, samt et innslag av reinlavarter. Forekomst: Lav- og lyngrik furuskog er vanlig på Kvalnes der den utgjør 15,7 % av arealet. Den er ikke registrert ved Gjømmervatnet eller på Godøynes. Beiteverdi: Vegetasjonstypen har få beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 25

6c Engfuruskog

Økologi: Dette er furuskog på næringsrik mark, enten som høgstaudeutforming på steder med tilsig av oksygenrikt vann eller som lågurtutforming på tørrere lokaliteter med næringsrikt jordsmonn. Naturlig engfuruskog er sjelden, men forekommer i strøk med baserike bergarter. Ellers inngår areal hvor det er planta furu i tidligere engbjørkeskog. Arter: Naturlig engfuruskog opptrer oftest som lågurtutforming. Høgstaudeutforminga vil som regel være tilplanta furu på høgstaudemark. Typen har et feltsjikt nærstående det som er beskrevet under engbjørkeskog. Forekomst: Engfuruskog er kartlagt på to lokaliteter ved Kvalnes hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet. Beiteverdi: Kartlagte lokaliteter er lysåpne, naturlige furubestand som utgjør svært godt beite. I tette furuplantinger vil beiteverdien reduseres fordi feltsjiktet med beiteplanter blir utskygga.

Lav- og lyngrik furuskog på Høgfjell ved Kvalnes (MIA). Naturlig lågurtutforming av engfuruskog ved Krakvika (FAH).

GRANSKOG

Kartlagt granskog er plantefelt av norsk gran eller sitkagran etablert etter hogst av lauvskog eller på snaumark. Artsutvalget i felt- og bunnsjikt vil en god stund samsvare med den opprinnelige vegetasjonstypen, men etter hvert som grana vokser til blir lystilgangen mindre og flere av de opprinnelige artene skygges ut. I de tetteste plantefeltene finnes bare et botnsjikt av skyggetålende moser eller et strølag av barnåler. Dette påvirker også beiteverdien. I plantefelt er alder og tetthet på tresjiktet minst like viktig for beiteverdien som vegetasjonstypen. Det betyr at i unge felt vil beiteverdien variere alt etter nærings- og fuktighetsforhold i jorda, mens den i eldre og tette felt gradvis reduseres.

7b Blåbærgranskog

Granplantefelt på mark som opprinnelig har vært blåbærbjørkeskog eller andre areal med moderat næringstilgang. I de tetteste feltene kan en finne spredt oppslag av blåbærlyng og småbregner. Ofte er det et tett teppe av etasjemose i botnen. På denne typen oppnås den beste overlevelsen på granplantene, og dermed den største utskyggingseffekten. Blåbærgranskog er bare registrert på Kvalnes hvor den utgjør 1,1 % av arealet. Beiteverdien for de kartlagte lokalitetene er vurdert til mindre godt beite.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 26

7c Enggranskog

Som foregående type, men den opprinnelige vegetasjonen har vært engbjørkeskog eller andre areal med god næringstilgang. Skyggetilpassa vegetasjon vil være dominert av moser, særlig storkranse- mose og fagermoser. Enggranskog er kartlagt på Kvalnes hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet og på Godøynes hvor den inntar 7,6 %. En midlere beiteverdi for enggranskog i kartlagte områder er vurdert til godt beite.

Granplanting på blåbærmark ved Storelva på Kvalnes Granplantefelt på frodig engvegetasjon ved Storelva (MIA). på Kvalnes (MIA).

FUKT- OG SUMPSKOG 8c Fattig sumpskog

Økologi: Forsumpa mark med permanent høgt grunnvatn og låg næringsstatus. Dette kan være i forsenkninger, langs bakkedrag eller i kanten av myrer og bekker. Typen omfatter også grasmyrer med tresjikt som har mer enn 25 % kronedekning. Arter: Bjørk danner oftest tresjiktet og trærne er tydelig hemma i vekst. Dominerende arter i feltsjiktet kan være flaskestarr, skogrørkvein og stolpestarr. I tillegg kommer arter som duskull, molte, blåtopp, skogsnelle, slåttestarr, duskull, trådsiv og bjønnskjegg. Tørrere utforminger med lyngarter som blokkebær, blåbær og krekling finnes også. Glissent busksjikt av vier forekommer. Forekomst: Fattig sumpskog er kartlagt på noen få lokaliteter ved Gjømmervatnet og på Kvalnes. Den utgjør mindre enn 1 % av arealet i disse områdene. Beiteverdi: Gras- og starrholdige utforminger vil utgjøre godt storfebeite. Sau beiter kun på de tørreste partiene og typen settes til mindre godt – godt beite.

8d Rik sumpskog

Økologi: Dette er ei samling av alle skogtyper på forsumpa mark med god næringstilgang. Rikmyrer med tett nok tresetting blir også ført til denne typen. Rik sumpskog er vanlig på flomutsatte områder og på areal med høgt grunnvann langs elver og bekker. Andre utforminger finnes i hellende terreng under kildehorisonter med jamn vannforsyning. Velutvikla skogsamfunn av rik sumpskog har et høgt biologisk mangfold og kan være viktige viltlokaliteter. Arter: Rik sumpskog er artsrik og tresjiktet er ofte godt utvikla. Bjørk, høgvokste vierarter og gråor er vanligste arter. Busksjikt av låg vier forekommer. Feltsjiktet består av høge urter, bregner og gras NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 27

der flere også er vanlig i engbjørkeskog og gråorskog. Mjødurt dominerer ofte. I tillegg vokser ulike starrarter og andre fuktkrevende planter som myrsnelle, sløke, soleihov, jåblom og sumphaukeskjegg. Botnsjiktet er artsrikt og oftest dominert av kravfulle fagermoser og levermoser. I beitepåvirka utforminger kan gras som sølvbunke, engkvein, rødsvingel og marigras dominere. Forekomst: Noen små lokaliteter av rik sumpskog finnes i alle delområdene, der alle har mindre enn 1 % dekning. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter vil variere. De kartlagte lokalitetene inneholder som regel gras, starr og andre beiteplanter og utgjør godt beite.

Fattig sumpskog på Kvalnes (MIA). Rik sumpskog på Kvalnes (MIA).

MYR 9a Rismyr

Økologi: Denne myrtypen har en artsfattig og nøysom vegetasjon som klarer seg med den næringa som blir tilført med nedbøren. De typiske rismyrene finnes i flatt eller svakt skrånende terreng og kan ha et mektig torvlag. Mer eller mindre tuedanning er vanlig.

Rismyr ved Nilsgamman (MIA). Rismyr på Høgfjell ved Kvalnes (MIA).

Arter: Vegetasjonen er artsfattig, ensarta og dominert av nøysomme arter. Fjellkrekling, røsslyng, blokkebær, molte, torvull, sveltstarr, bjønnskjegg og dvergbjørk dominerer ofte i rismyrene.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 28

Småtranebær, kvitlyng og rypebær hører også til denne vegetasjonstypen. Torvmoser er oftest dominerende i botnsjiktet. Husmoser og reinlavarter opptrer vanlig på tuer. Heigråmose er vanlig på kystmyrene og kan opptre mattedannende. Forekomst: Rismyr er vanligste myrtype både ved Gjømmervatnet og på Kvalnes. Ved Gjømmervatnet utgjør den 6 % av arealet og finnes spredt i hele området med størst forekomst under skoggrensa. På Kvalnes inntar typen 2,1 %, mens den ikke er registrert på Godøynes. Beiteverdi: Rismyr har svært lite beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

9b Bjønnskjeggmyr Økologi: Dette er en artsfattig myrtype som oftest forekommer på flate areal med stagnerende eller svak vanngjennomstrømming. Arter: Bjønnskjegg er som regel dominerende. Torvull-dominerte myrer som har ei jamn overflate registreres også som bjønnskjeggmyr. Andre arter som er vanlige både i grasmyr og rismyr forekommer spredt. Forekomst: Bjønnskjeggmyr finnes vanlig ved Gjømmervatnet, gjerne sammen med rismyr. På Kvalnes er den registrert på et fåtall lokaliteter, mens den ikke er kartlagt på Godøynes. Ved Gjømmervatnet utgjør bjønnskjeggmyr 3,1 % og på Kvalnes 1,1 %. Beiteverdi: I bjønnskjeggmyr finnes bare et ubetydelig innhold av beiteplanter. Typen utgjør mindre godt beite.

Bjønnskjeggmyr på Kvalnes (MIA). Torvulldominert bjønnskjeggmyr på Drangan ved Gjømmervatnet (MIA).

9c Grasmyr Økologi: Dette er jordvannsmyrer dominert av starr, grasarter og duskull. Ulike utforminger utvikles alt etter hvor høgt vannet står, hvor fort det strømmer (virkning på oksygeninnhold), og mengden oppløste næringssalter. I kartområdet finnes både fattige, intermediære og rike utforminger av grasmyr. Arter: Duskull, flaskestarr, trådstarr, bjønnskjegg, blåtopp og slåttestarr er de viktigste artene, og én eller flere av disse dominerer vanligvis feltsjiktet. Busksjikt av vierarter, oftest sølvvier, forekommer på grunne bakkemyrer og langs myrkanter. Botnsjiktet er godt utvikla og består mest av torvmoser. I rikere myr kommer det inn mer næringskrevende arter som særbustarr, gulstarr, fjellfrøstjerne, jåblom, teiebær, fjelltistel og flere. Det kan også inngå høgstauder som mjødurt og sløke. Botnsjiktet består mest av kravfulle bladmoser.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 29

Rik grasmyr ved Jordbruvatnet (MIA). Fattig grasmyr på Svartvassheia (FAH).

Forekomst: Grasmyr forekommer spredt ved Gjømmervatnet og utgjør her 5,4 % av arealet. På Kvalnes og Godøynes finnes et fåtall lokaliteter som dekker hhv 1,8 % og 0,6 % av arealet. Beiteverdi: Sauen går sjelden ut på våtlendte areal, men beiter i de tørreste delene av grasmyrene. Storfe beiter på grasmyr, men deler kan ha for dårlig bæreevne. En midlere verdi for grasmyrene er satt til mindre godt - godt beite.

9d Blautmyr Økologi: Blautmyr er ei felles benevning for djup myr med dårlig bæreevne. Felles for alle utforminger er ei svært mjuk myrmatte eller naken, gjørmeaktig torv. De blauteste partiene vil være vanskelig å ferdes på. Arter: Artsutvalget er begrensa til noen få halvgras og urter, ofte med ei tett matte av torvmoser og i veksling med vassdammer og åpen dỳ. Vanlige arter er bukkeblad, dystarr, flaskestarr, torvull og duskull. Forekomst: Blautmyr er bare registrert ved Gjømmervatnet hvor den utgjør under 1 % av arealet. Beiteverdi: Blautmyr lar seg ikke ferdes på og er ikke beiteareal for husdyr.

9e Starrsump

Økologi: Botnfast vegetasjon på grunt vatn langs bredda av innsjøer og stilleflytende elver, samt andre høgstarrdominerte areal som er permanent eller sesongvis overflømt. Starrsump får sin beste utvikling på mudderbotn. Elvesnellesump tilhører også denne typen. Den utvikles seinere i vekstsesongen, og opptrer mest som homogene snellesamfunn i parti der starrartene stopper mot djupere vatn. Arter: I starrsumper er feltsjiktet dominert av høge starrarter som flaskestarr, trådstarr og nordlandsstarr. Av urter er bukkeblad, myrhatt og tjønnaksarter vanligst. I elvesnellesump opptrer elvesnelle ofte som homogene bestand, men kan ha innslag av bukkeblad og vanlig tjønnaks. Vegetasjonen står i vann gjennom hele eller store deler av sesongen, og det finnes normalt ikke botnsjikt. Typen er artsfattig, men likevel produktiv og med stor betydning for våtmarksfaunaen. Forekomst: Starrsump er kartlagt på et fåtall lokaliteter ved Gjømmervatnet hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet Beiteverdi: Starrsump har ingen beiteverdi for sau. Der botnen er fast kan beiteverdien være god for storfe.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 30

Blautmyr ved Svartvassætra (FAH). Starrsump ved Langodden (MIA)

ÅPEN MARK I LÅGLANDET

10a Kystlynghei

Økologi: Dette er ei samlegruppe av lyngdominerte heier i låglandet i kyst- og fjordstrøk. Kystlynghei opptrer på opplendte og ofte vindutsatte lokaliteter der det er grunt eller tørt jordsmonn. Typen kan oppfattes som en skogløs parallell til lav- og lyngrik skog, der tresjikt ikke blir utvikla på grunn av vindvirkning, tynt jordsmonn eller kulturpåvirkning. Kulturskapte utforminger finnes helst på djupere jordsmonn og utvikles som følge av beite og hogst. De kulturskapte utformingene av kystlynghei synes å ha hatt en større utbredelse tidligere, og stedvis vokser nå åpne heier igjen med ungskog. Arter: Den vanligste utforminga av kystlynghei er dominert av krekling med varierende innslag av andre lyngarter særlig blokkebær og røsslyng. Med stigende fuktighet øker artsantallet, og det opptrer et utvalg av gras og urter som skrubbær, stormarimjelle, finnskjegg, smyle og geitsvingel. Fuktige utforminger får et betydelig innhold av molte, bjønnskjegg og andre fuktkrevende arter. Krypende eller buskforma lauvtrær er vanlig, særlig bjørk. Som regel fins et godt utvikla botnsjikt av moser, og reinlavarter kan forekomme. Forekomst: Kystlynghei er bare registrert på Kvalnes hvor den utgjør 1,9 % av arealet Beiteverdi: Kystlyngheia har normalt lite av gode beiteplanter og er mindre godt beite.

10b Røsslynghei Økologi: Røsslynghei er en kulturbetinga vegetasjonstype som har oppstått ved avskoging i kyst- og fjordstrøk. Husdyrbeiting og vindvirkning har holdt arealene åpne og hindra skogforynging. Brenning er et vanlig tiltak for å forynge vegetasjonen. Typen er knytta til skrinn, næringsfattig mark og opptrer på opplendte eller flate terrengformer. Også røsslynghei er i klar tilbakegang pga. minska beite- intensitet. Arter: Røsslynghei har en lyngdominert vegetasjon med få og lite næringskrevende arter. Røsslyng er alltid sterkt dominerende. Krekling og blokkebær inngår vanlig, og ellers vil en finne de samme artene som i kystlynghei. Der beiting har avtatt eller opphørt vil det vokse inn einer, samt frøspredt bjørk, osp eller andre treslag som med tiden kan danne tresjikt. Forekomst: Røsslynghei er kartlagt på en lokalitet på Godøynes. Den utgjør 1,5 % av arealet. Beiteverdi: Røsslynghei har et sparsomt innhold av beiteplanter og er mindre godt beite.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 31

Kystlynghei ved Sollbonen på Kvalnes (MIA). Røsslynghei i gjengroing på Godøynes (FAH).

10c Fukthei Økologi: Fukthei opptrer på dårlig drenerte parti i terrenget, og ofte på grunnlendt mark med vassig over berg. Typen står på mange måter i ei mellomstilling mellom lynghei og myr. Den hører til i låg- landet langs kysten og har størst forekomst i områder med nedbørrikt klima. Arter: I feltsjiktet dominerer som regel gras og halvgras over lyngarter. Bjønnskjegg og blåtopp er vanlig sammen med torvull, duskull, finnskjegg, skrubbær og molte. Røsslyng, rypebær, krekling og kvitlyng er vanligste lyngarter. Botnsjiktet er som regel godt utvikla og domineres av ulike torvmoser. Forekomst: Fukthei er registrert på en lokalitet på Godøynes. Her dekker den 1 % av arealet. Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter er sparsomt og fukthei er vurdert til mindre godt beite for husdyr.

Fukthei på Godøynes (FAH). Strandeng på Godøynes (FAH).

10e Fukt- og strandenger Økologi: Dette er vegetasjonstype av engkarakter som består av utformingene fuktenger og strandenger. I strandeng sikrer tilførsel av tang og annet organisk materiale god næringstilgang. Dette skaper frodig vegetasjon av gras, halvgras og urter. Fuktenger med forsumpa engsamfunn i soner innenfor havstrand eller ved bredda av vann og vassdrag inngår i samme vegetasjonstype. Arter: I strandeng er karakteristiske arter rødsvingel, starr- og sivaksarter, strandrug, strandkjeks, fjæresauløk, tangmelde og strandkvann. Flere låge urter, bl.a. gåsemure, strandkjempe og saft- NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 32

stjerneblom, er karakteristisk for typen. På steder der beitedyr har tilgang er strandengene ofte beiteprega og dominert av rødsvingel. Forekomst: Fukt- og strandenger er kartlagt på Godøynes. Dette er en strandengutforming og den utgjør 1,6 % av arealet. Beiteverdi: Saltinfluerte strandenger er ettertrakta beiter for husdyr. Den aktuelle beiteverdien vil variere etter kulturpåvirkning og innhold av beitegras. Lokale forekomster er potensielt svært godt beite.

JORDBRUKSAREAL

11a Dyrka mark Dette er fulldyrka eller overflatedyrka jord med kulturbetinga vegetasjon som kan høstes maskinelt. Det aller meste av det dyrka arealet i området består av engareal til grasproduksjon. Typen omfatter også mark som har ligget uhøsta i lengre tid, men som kan føres tilbake i produksjon uten omfattende dyrkingstiltak. Dyrka mark i dårlig hevd blir markert med tilleggsymbolet ⊥ (11a ⊥). Tidligere slåtte- marker som er kuperte eller bratte og ikke har blitt høsta i seinere tid registreres som beitevoll. Forekomst: Forekomsten av dyrka mark avhenger av hvordan avgrensninga av kartområdet er gjort. På Kvalnes faller dyrka marka utenfor kartområdet, mens den på Godøynes er innenfor. Her utgjør typen 3,6 % av arealet. Det er ikke registrert dyrka mark ved Gjømmervatnet. Beiteverdi: Tidligere dyrka areal som er tilgjengelig som beitemark settes til svært godt beite. Dyrka mark i hevd regnes ikke som tilgjengelig beite.

Dyrka mark på Kvalnes (MIA). Beitevoll på Svartvassætra (FAH).

11b Beitevoll Økologi: Kulturbetinga, grasdominert vegetasjon som har oppstått etter langvarig husdyrbeiting, eller areal hvor det også har vært drevet slått tidligere. Marka kan være slett eller ujamn med oppstikkende stein og stubber, avhengig av kultiveringsgrad. Gamle slåttevoller som ikke høstes registreres også som beitevoll, men beitevoller skal i utgangspunktet være areal som ikke har vært pløyd eller høsta maskinelt. Arter: Forskjeller i nærings- og fuktforhold i jordsmonnet skaper ulike utforminger av beitevoller. Felles for alle er sterk dominans av grasarter og et innhold av beitetålende urter. De viktigste

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 33

grasartene er engkvein, gulaks, rødsvingel, sølvbunke, samt rapparter. Beitevoller som er godt avbeita har lite innslag av urter, men de vanligste er ryllik, kvitkløver, marikåpearter, harerug, engsoleie, følblom og engsyre. Forekomst: Små areal av beitevoll er kartlagt i alle tre delområdene, men de utgjør ikke over 1 % av arealet. Beiteverdi: Dette er særlig verdifull beitemark som utgjør svært godt beite.

UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL

12b Ur og blokkmark Areal som er dominert av stein og blokker. Vegetasjonsdekket er mindre enn 25 %. I kartlagte områder består dette overveiende av rasmarker i fjell- og åssider. Ur og blokkmark er kartlagt i området ved Gjømmervatnet hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet. 12c Bart fjell Areal som er dominert av bart fjell og åpne bergflater der vegetasjonsdekket er mindre enn 25 %. Det aller meste er nakne berg i fjellet eller fjellblotninger på åser og koller under skoggrensa. På Godøynes inngår også nakne strandberg. Bart fjell utgjør 1,2 % av arealet ved Gjømmervatnet, 3,0 % på Kvalnes og 2,5 % på Godøynes. 12e Bebygd areal, åpent

Areal der 25-50 % er dekket av bygninger, veier o.l. Omfatter åpne bebygde områder, boligfelt, store gårdstun og husklynger. Et lite boligfelt ved Sjøhaugen på Godøynes er registrert i denne klassen. 12f Anna nytta impediment Kartlagte areal består alpinanlegg og område for oppdemming av Gjømmervatnet.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 34

5.4 Vegetasjon og beiteforhold i de kartlagte områdene

Dette kapitlet beskriver vegetasjon og beiteforhold i de tre kartlagte delområdene: Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes. For definisjon av begreper knytta til beitekvalitet og avbeiting henvises det til kapittel 6.

5.4.1 Gjømmervatnet

Området ved Gjømmervatnet har stor variasjon i vegetasjon, frodighet og beitekvalitet. Blåbærbjørke- skog utgjør om lag en tredel av arealet. Også fattig lav- og lyngrik bjørkeskog og frodig engbjørkeskog er godt representert med hhv 16 % og 10 %. Av snaumarktypene er rishei den eneste som har stor dekning med 14 %. Det generelle bildet når det gjelder beitekvalitet er at de beste beitene finnes i skogliene og fjellsidene hvor sigevannspåvirkninga er god nok til at det utvikles frodig vegetasjon. Utflata partier og opplendt areal består hovedsakelig av grov morenemasse med liten evne til å holde på vann. Her utvikles det en skrinn og lyngdominert vegetasjon som utgjør mindre godt beite. Området fra Drangan og nord til Svartvatnet preges av ulike myrtyper og fattig vegetasjon. Her utgjør lav- og lyngrik bjørkeskog, skrinn rishei, grasmyr og bjønnskjeggmyr de største arealene. De samme vekslingene finnes sør for Hellvadvatnet mot Gjømmervatnet, bare at her kommer rismyr inn istedenfor bjønnskjeggmyr. Nord og vest for Gjømmervatnet har store deler av både den lav- og lyngrike bjørkeskogen og blåbærbjørkeskogen en glissen tresetting. En mulig mekanisme bak dette er at hogst og lauvmakkangrep gjennom flere tiår har tynna ut bestandene, mens lauvbeiting fra sau og geit på unge bjørkeskudd har hindra nye trær i å vokse opp. I området ved Mellommyran dominerer rismyr, grasmyr og blautmyr, mens lav- og lyngrik bjørkeskog kommer inn på morenerygger og koller mellom og utenfor de store myrpartiene. De tre kolleområdene Børnupen, Svartvassheia og Merrashaugen er også dominert av fattig vegetasjon. Lavhei inntar de mest eksponerte partiene, men det er også en stor andel skrinn rishei og forskjellig myrvegetasjon. Selv om disse områdene domineres av vegetasjonstyper som er mindre godt beite er det også små areal med bedre beitekvalitet. Vanligst er blåbærbjørkeskog og noe rishei som begge er godt beite.

Fattige vegetasjonstyper med liten beiteverdi dominerer områdene ved Merrashaugen (MIA).

Skoglia opp mot Skårrigårr vest for Gjømmervatnet og skogliene rundt Børnupvatnet har jevnt over de beste beitekvalitetene. Blåbærbjørkskog med middels beitekvalitet dominerer, men det er også en god del frodig engbjørkeskog med svært god beitekvalitet. Engbjørkeskogen har særlig stort omfang i den nordlige delen av området ved Børnupvatnet. Skoglia i sør mot Indre Lurfjellet har dominans av blåbærbjørkeskog, men engbjørkeskogen inntar smale dråg og forsenkninger i lia hvor vanntransporten er god. Av mer botanisk interesse kan det nevnes at et forholdsvis stort areal med kalkbjørkeskog er registrert på vestsida av Bjørkåsen.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 35

Skogarealet øst for Gjømmervatnet er også dominert av blåbærbjørkeskog, men her er andelen fattig lav- og lyngrik bjørkeskog større, særlig rundt myrflatene og de fattige kollepartiene. Engbjørke- skogen inntar også her dråg og forsenkninger i lisidene, men utgjør noe mindre arealandel enn i sør. Kultiveringsgrad og grasinnhold i de produktive engbjørkeskogene varierer. Best kultivering har de rike skogliene i nord, rundt Svartvassætra og Børnupsætra. Det er også her det tilsynelatende går mest dyr på beite. Samme område har også arealer i gjengroing, særlig der det tidligere var flere geiter som gikk på utmarksbeite. Dagens sauehold vil trolig ikke kunne holde disse arealene i hevd på sikt.

De beste beitene ved Gjømmervatnet finnes i skogliene hvor vanntransport og jordsmonnutvikling gir grunnlag for frodig vegetasjon (FAH).

Beitekvaliten på de kartlagte fjellarealene følger samme system som skogarealet, utflata områder domineres av skrinne vegetasjonstyper mens frodigheten øker i hellende terreng. Snauarealene i sør opp mot Grønlihågen er dominert av rishei. En del av denne risheia er av den skrinne typen med liten beiteverdi, særlig i de nedre partiene. Lengre opp hvor terrenget stiger brattere er risheia friskere og holder jevnt over god beitekvalitet. Lavhei med liten beiteverdi inntar rygger og hauger i terrenget. I brattlia opp mot Indre Lurfjellet og Indre Hompen øker andelen frodig vegetasjon. Risheia er fortsatt dominerende, men beitekvaliteten er god. I tillegg kommer det inn både høgstaudeeng og snøleie- utforming av lågurteng. Begge disse vegetasjonstypene er potensielt svært godt beite, men særlig høgstaudeenga er lite kultivert med stort innhold av store urter og stedvis tett vierkratt. Ved Indre Hompen, der jordekket er tynt slik at plantene kommer i kontakt med den kalkrike berggrunnen, finnes både rabb- og lesideutforming av reinrosehei. Lesideutforminga kan ha noe verdi for beitet, mens rabbene er skrinne og tynt vegeterte.

Bart fjell og tynt vegetasjonsdekke dominerer de Godt kultivert og grasrik engbjørkeskog ved Svartvas- høyeste områdene ved Skårrigårr (MIA). sætra (MIA).

Mot Skårrigårr går beitekvaliteten noe ned der fjellblotninger, lavhei og fukthei inntar store arealer av de høyestliggende områdene. Rishei, og særlig et godt innslag av grassnøleie, gjør likevel sitt til at det finnes noe areal med godt beite. Ned mot skoggrensa øker beitekvaliteten der høgstaudeeng og rishei dominerer. Også her er mye av høgstaudeenga lite kultivert og gjenvokst med vierkratt. I brattlia ned

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 36

mot Svartvatnet og videre mot nord er høgstaudeenga godt kultivert, og den aktuelle beiteverdien nærmer seg her potensialet. Mot toppen av Mangevassfjellet er det lavhei som dominerer, mens reinrosehei kommer inn på enkelte rabber med tynt jordekke. Både lavheia og reinroseheia har lite beiteplanter, men innslag av godt kultiverte og grasrike snøleier med lågurteng og grassnøleie trekker opp beiteverdien i området. I området ved Gjømmervatnet er det 105 hytter (N50). Hyttene ligger spredt og de fleste ser ut til å være av middels størrelse og standard. De fleste er heller ikke inngjerda. Det går skogsveger inn i området, men mange av hyttene ligger utenom vegtraseene. Hyttenes beliggenhet og omfang gir ikke betydelig tap av beiteareal. Eventuell betydning ferdselen som følger med bruk av hyttene har for beitebruken, er ikke vurdert. Vegetasjonen i det kartlagte området ved Gjømmervatnet er dominert av blåbærbjørkeskog under skoggrensa og rishei i fjellet. Begge vegetasjonstypene har middels beitekvalitet. Andelen vegetasjon som er mindre godt beite er nesten like stor. Areal med svært god beitekvalitet finnes også, men kultiveringsgraden er ujevn. Samlet vurderes området ved Gjømmervatnet som godt beite.

5.4.2 Kvalnes

Området ved Kvalnes har en tydelig todelt vegetasjonsfordeling. Fattige vegetasjonstyper, særlig lav- og lyngrik bjørkeskog og lav- og lyngrik furuskog, utgjør til sammen nesten halvparten av arealet. På den andre siden består hele 26 % av arealet av frodig engbjørkeskog. Innslaget av blåbærbjørkeskog er også betydelig med nesten 22 %. Høydedragene Krakvikåsen, Kvalnesfloget og Høgfjell preger området, og her er den største utbredelsen av de skrinne vegetasjonstypene. Lav- og lyngrik furuskog inntar mesteparten av Krakvikåsen, men det er også innslag av lav- og lyngrik bjørkeskog og noe kystlynghei. Alle tre typene er mindre godt beite. I forsenkningene kommer det inn frodig vegetasjon, særlig engbjørkeskog med svært god beitekvalitet, og noe myr. Litt lengre ned i åssidene overtar bjørkeskogen for furuskogen. Mot sør er dette særlig blåbærbjørkeskog med middels beiteverdi, og mot nord fattig lav- og lyngrik bjørkeskog. I den nedre delen av åssiden mot sør, og på flatene rundt Yttervikelva, dominerer frodig engbjørkeskog der mesteparten er godt kultivert og grasrik. På Kvalnesfloget er det mest lav- og lyngrik bjørkeskog, stedvis med innslag av blåbærbjørkeskog, men også flere myrflater der bjønnskjeggmyr og rismyr utgjør størst areal. Lav- og lyngrik furuskog kommer inn på den vestlige delen av åsen, mens et snaumarksområde med lavhei inntar arealene på toppen. I den bratte åssiden mot sør og på flatene rundt Storelva kommer det inn kultivert og grasrik engbjørkeskog, med innslag av blåbærbjørkeskog. Åssiden mot nord har mer blåbærbjørkeskog, men også engbjørkeskogen er tilstede.

Skrinn vegetasjon eller nakne berg på toppene av Krakvikåsen, Kvalnesfloget og Høgfjell, og frodig engbjørkeskog og blåbærbjørkeskog i åssidene og dalbotnene, kjennetegner området på Kvalnes (MIA).

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 37

På den vestlige åskammen, Høgfjell, er det store arealer fjellblotninger med spredt vegetasjon. De øvre skogkledte partiene består av lav- og lyngrik furuskog, som lengre ned går over i lav- og lyngrik bjørkeskog og blåbærbjørkeskog. De sørlige og nordlige åssidene av Høgfjell er ellers lik Kvalnesfloget. Det småkuperte området mellom bygdene Kvalnes og Evenset domineres av grasrik engbjørkeskog, men har også mye blåbærbjørkeskog. Lavhei med fjellblotninger inntar noen av ryggene med granitt som stikker opp i landskapet, andre er skogkledt med lav- og lyngrik bjørkeskog. Ellers finnes både rik og fattig sumpskog i forsenkninger, samt noen myrflater med grasmyr. Granplantingene finnes hovedsakelig ved Storelva, men de utgjør ikke store areal. Beiteverdien i granplantefelt vil variere med feltets tetthet og alder. Granfeltene vil etter hvert utgå som beitemark når grana har vokst seg så tett at feltsjiktet skygges ut.

Grasrik engbjørkeskog ved Storelva (MIA). Lav- og lyngrik furuskog på Kvalnesfloget (MIA).

Nesten halvparten av arealet på Kvalnes kommer inn i klassen mindre godt beite. Men området har også en stor andel frodig engbjørkeskog hvor om lag halvparten er godt kultivert med stort innhold av beitegras. Et stort innslag av blåbærbjørkeskog med god beiteverdi bidrar også til at området vurderes til å være et svært godt beiteområde.

5.4.3 Godøynes

Kartområdet på Godøynes er bare 760 dekar og ligger i et område med kalkspatmarmor i berggrunnen. Kalkspatmarmor gir grunnlag for et næringsrikt jordsmonn og gunstige forhold for plantevekst. Dette gir seg tydelig utslag i vegetasjonstypefordelinga i området. 57 % av kartlagt areal på Godøynes består av engbjørkeskog. Engbjørkeskogen utgjør potensielt svært godt beite, men på Godøynes er det en del variasjon. Den sørlige delen, skogområdet nærmest gården Øyjord, har best aktuell beiteverdi. Dette har nok tidligere vært en mer åpen og grasrik skog. En del gras, særlig sølvbunke, er fortsatt tilstede, men det vokser nå til med høge urter med lågere beiteverdi. Årsaken er sannsynligvis at beitetrykket har avtatt de senere årene. I den nordlige delen, omtrent fra områdets høyeste punkt (50 m koten), er den aktuelle beiteverdien lågere. Tett skog og kratt, stedvis med einer, reduserer lys- og varmetilgangen til plantene i feltsjiktet. Det gir lite gras og urter med god beiteverdi. Denne tilstanden kan endres dersom det settes inn tiltak som tynning av skogen og krattrydding. I etterkant må det settes inne beitedyr, gjerne storfe, for å fremme veksten av beiteplanter. Samme effekt kan oppnås med maskinell beitepusser. På noen arealer har det bygget seg opp et torvlag, eller tuver med torv, som gjør at plantene mister kontakten med det næringsrike jordsmonnet. Her kommer den fattige lav- og lyngrike bjørkeskogen

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 38

inn, eller der det er tuvedannelse, vekslinger mellom lav- og lyngrik bjørkeskog på tuvene og engbjørkeskog mellom tuvene. Disse arealene har mindre verdi som beite. En del av engskogen er tilplanta med gran. Beiteverdien i granplantefelt vil variere med feltets tetthet og alder. Granfeltene vil etter hvert utgå som beitemark når grana har vokst seg så tett at feltsjiktet skygges ut. Arealene lengst ut mot sjøen domineres av snaumarktyper med reinrosehei som den vanligste. Den utgjør 7 % av arealet. Ellers finnes det innslag av både røsslynghei og fukthei. Ingen av disse heitypene har særlig betydning for beitekvaliteten i området. Av typer med svært god beitekvalitet finnes det både fukt- og strandeng, høgstaudeeng og lågurteng. Fukt- og strandenga og høgstaudeenga er lite kultivert og dominert av storvokste urter.

Høgstaudeutforming av engbjørkeskog ved Øyjord på Tett skog og kratt reduserer den aktuelle beiteverdien Godøynes (FAH). på mye av arealet på Godøynes (FAH).

Området på Godøynes har en stor andel frodig vegetasjon som potensielt gir svært god beitekvalitet. Den aktuelle beitekvaliteten er noe lågere da vegetasjonen er lite kultivert, og det er mye tett skog og krattvekst.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 39

6 BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET 6.1 Beiteverdi

Det eneste systematiske redskapet vi har for å vurdere kvalitet av utmarksbeite er ei inndeling av vegetasjonsdekket i vegetasjonstyper. Utgangspunktet for dette er at artssammensetning, planteproduksjon og næringsinnhold i plantene for hver vegetasjonstype varierer lite fra lokalitet til lokalitet innenfor et geografisk avgrenset område. Beiteverdien for den enkelte vegetasjonstype vil i første rekke være avhengig av tre faktorer (Rekdal 2001):

• Produksjon av beiteplanter (kg tørrstoff pr. dekar). • Næringsverdi (fôrenheter pr. kg tørrstoff). • Utnyttingsgraden (hvor stor del av plantemassen som blir tatt opp av dyrene).

Produksjonen av beiteplanter vil variere mye med vokseforholdene. Næringsverdien vil variere etter hvilke planter som finnes, voksested, høstetidspunkt m.m. Både produksjon og næringsverdi er i stor grad målbare faktorer. Utnyttingsgraden er mer usikker da denne er knytta til beitevanene til den enkelte dyre- art. Dyra sitt valg av beiteplanter og beiteområde vil også være påvirka av faktorer som tilgjengelighet, fordeling av vegetasjonen i høgdesoner, mangfold i vegetasjonen, beitepress, årstid, værforhold, muligheter til ly, forstyrrelser, plassering av saltsteiner m.m. Verdisetting av beite blir svært komplekse vurderinger som i stor grad må bygges på skjønn, ut fra god kunnskap om plantedekket, beitevaner og andre faktorer som er nevnt. Vegetasjonskartet vil være et viktig redskap da en her har kartfestet det botaniske grunnlaget sammen med topografien. Vegetasjonskartet vil i første rekke kunne dokumentere områder av ulik beitekvalitet. Vurdering av dyretall vil bare kunne gjøres grovt. I omtalen av beiteverdien for vegetasjonstyper i kapittel 5.3 og på beitekartet er det brukt en tredelt skala; mindre godt, godt og svært godt beite. Beiteverdien er gitt ut fra artssammensetninga innenfor hver vegetasjonstype og hovedtrekkene i sauens beitevaner. Verdien er vurdert ut fra normal utforming av vegetasjonstypene i området, dvs. den beiteverdien de ulike vegetasjonstypene har uten kultivering gjennom beite eller slått. For de fleste typene vil ikke beitepåvirkninga bli så stor at det påvirker plantesammensetninga i stor grad. Unntaket fra dette er rike vegetasjonstyper som engbjørkeskog og høgstaudeeng. Den oppgitte beiteverdien for disse er vanligvis å regne som potensiell, altså den verdien arealene vil få ved et visst beitetrykk som gir vegetasjonen et større innhold av gras.

Årsaken til høyt grasinnhold i beitepåvirka vegetasjon er at beiting påvirker konkurranseforholdet mellom plantene. Arter som tåler å bli beita ned flere ganger i vekstsesongen kommer best ut. Dette gjelder i hovedsak gras og halvgras som har vekstpunktet så lågt at de ikke blir skadd ved beiting. Planter som dyrene ikke liker, eller som er så små at de unngår å bli beita, blir også favorisert. Lyng, lav, bregner og høge urter taper i konkurransen, først og fremst fordi de ikke tåler trakket som følger med beitinga.

Områder som gjennom lengre tid har vært utsatt for beiting eller slått vil få grasrik, englignende vegetasjon. Ved sterk beiting kan det få preg av parklandskap. Artssammensetninga vil variere etter tilgang på næring og vann i jordsmonnet, og det er særlig vegetasjonstyper med god næringstilgang som endrer artsinnhold. Vegeta- sjon som har svært sterkt beitepreg blir kartlagt som beitevoll på åpen mark og hagemarkskog på tresatte areal. Ellers er tilleggsymbolet g brukt for å få fram lokaliteter som er mer grasrike enn normal utforming av den enkelte vegetasjonstypen.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 40

I ubeita utforminger har disse typene oftest dominans av høge urter og bregner som ikke er gode beiteplanter, eller busk- og tresjikt som reduserer lys- og varmetilgangen til feltsjiktet og hindrer tilgangen for dyrene. Innenfor de kartlagte områdene er det stor variasjon i kultiveringsgrad. Vegetasjonen på Kvalnes er jevnt over godt kultivert. Ved Gjømmervatnet er den nordlige delen stedvis godt kultivert, mens området for øvrig er lite kultivert. På Godøynes er kultiveringsgraden låg. Fra vegetasjonskartet er det avleda beitekart for sau. Kartet viser vegetasjonstypene delt inn i 3 beiteklasser etter verdiene satt opp i tabell 2. Dersom en kartfigur på vegetasjonskartet har to signaturer (mosaikksignatur), vil beiteverdien på beitekartet bestemmes ut fra første signatur. Verdien er senka en grad dersom figuren inneholder mer enn 50 % bart fjell, stein/blokk eller bregner. Spesielt grasrike areal er gitt skravur for å vise at dette hever beiteverdien i forhold til normal utforming av vegetasjonstypen. Skravur er også lagt på forsumpa mark og snøleieareal. I tillegg viser beitekartet dyrka mark, beitevoller og uproduktive areal som egne klasser. Samme tregradige verdiskala er i kapittel 5.4 og 6.3 brukt for å gi en områdevis karakteristikk av beiteverdi. Dette er ei skjønnsmessig vurdering gitt ut fra fordelinga av vegetasjonstyper med ulik verdi i det enkelte området.

NB! Kvalitetsgraderinga mindre godt, godt og svært godt beite brukes på to måter i rapporten. 1. Hver vegetasjonstype gis en verdi ut fra innhold og kvalitet av beiteplanter (tabell 2). 2. Beiteområdene gis en gjennomsnittsverdi ut fra fordelinga av vegetasjonstyper. I tabell 4 brukes dette som inngang for å finne passende dyretall per km² nyttbart beite.

Tabell 2. Beiteverdi for sau for vegetasjonstypene i kartområdet vurdert etter en tredelt skala; mindre godt (Mg), godt (G) og svært godt (Sg).

Vegetasjonstype Beiteverdi Vegetasjonstype Beiteverdi Storfe Sau Storfe Sau 1a Mosesnøleie Mg Mg 7b Blåbærgranskog G - Mg G - Mg 1b Grassnøleie G - Mg G 7c Enggranskog G G 2c Lavhei Mg Mg 8c Fattig sumpskog G Mg - G 2d Reinrosehei Mg Mg - G 8d Rik sumpskog G G - Mg 2e Rishei G - Mg G - Mg 9a Rismyr Mg Mg 2g Alpin fukthei Mg Mg - G 9b Bjønnskjeggmyr Mg Mg 3a Lågurteng Sg - G Sg - G 9c Grasmyr G Mg - G 3b Høgstaudeeng Sg Sg 9d Blautmyr Mg Mg 4a Lav- og lyngrik bjørkeskog Mg Mg 9e Starrsump Mg Mg 4b Blåbærbjørkeskog G G 10a Kystlynghei Mg Mg 4c Engbjørkeskog Sg Sg 10b Røsslynghei Mg Mg 4d Kalkbjørkeskog Mg Mg 10c Fukthei Mg Mg 4e Oreskog Sg Sg 10e Fukt- og strandenger Sg Sg 6a Lav- og lyngrik furuskog Mg Mg 11a⊥ Dyrka mark ute av hevd Sg Sg 6c Engfuruskog Sg – G Sg - G 11b Beitevoll Sg Sg

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 41

6.2 Beitevaner

Sau som går fritt har som regel bestemte beiteplasser på et forholdsvis begrensa område hvor de holder seg om sommeren. Sauen går helst i opplendt terreng og av myr blir bare faste grasmyrer beita. Ut over sommeren trekker sauen gjerne opp i høgda etter som vegetasjonen utvikler seg. Været har også innvirkning på beitinga. I sterkt solskinn beiter sauen helst i skyggen eller i nordhellinger. I regnvær går den nødig ut på beite dersom den har tørr liggeplass. God tilgang på salt i beiteområdet begrenser aksjonsradiusen. Sauen beiter helst småvokste grasarter og urter. Smyle er ei viktig beiteplante der det er lite av rikere innslag. Av andre grasarter er engkvein og gulaks viktig. Sau eter mer urter enn geit, storfe og hest. Lauv kan utgjøre deler av fôret. Pelssau og andre kortrumpa saueslag eter mer lauv enn andre raser (Nedkvitne m.fl. 1995). Rogn og bjørk er kanskje de viktigste treslagene, men ellers blir de fleste lauvtreslag beita unntatt or. Blåbær- og blokkebærlyng blir beita, helst tidlig på året. Storfe beiter mindre selektivt og snaubeiter ikke så sterkt som sauen. Gras- og urterike vegetasjonstyper er viktige, men storfe går også gjerne ut på myr- og sumpsvegetasjon med fast botn. I sterk varme og kraftig regn trekker storfeet gjerne bort fra åpne felt og inn i tett skog, og beitinga blir mindre intens. Varmt vær øker insektsplagen og gir dyra mindre ro til beite og kvile (Bjor og Graffer 1963). Storfe beiter først og fremst gras og urter, men de tar også gjerne halvgras (starr, siv og frytler) og lauv. Viktige grasarter er smyle, engkvein og gulaks, men også mer grovvokste arter som sølvbunke, skogrørkvein og blåtopp. Det kan være store forskjeller i beitevaner mellom ulike raser, f.eks. hvor mye lauv de beiter.

Sau beiter i rishei på Skårrigårr (MIA). Sau i engbjørkeskog ved Enes (MIA).

Sambeiting: Beiting med to eller flere dyreslag gir bedre utnytting av beiteområdet, fordi de fleste dyreslaga vil ha en noe ulik valg av beiteplanter og beiteareal. Denne fordelen øker etter som mangfoldet i vegetasjon og terreng innen et beiteområde øker. Jo flere dyreslag som beiter sammen, jo større sjanse er det for at flere plantearter beites og dermed utnyttes en større del av beitet (Garmo 1994). Enkelte arter som storfe vraker, f.eks. engsoleie, blir beita av sau. Sauen beiter mer selektivt og har ikke behov for så høg fôrmengde som storfe, slik at terreng med lågere produksjon av beiteplanter kan nyttes bedre med sau. Storfe beiter gjerne på myr der sauen sjelden går, mens sauen vil kunne utnytte vanskeligere tilgjengelig terreng. Det er ikke gjort tilstrekkelige studier omkring effekt av sambeiting til at en kan tallfeste hvor stor denne fordelen er i form av høsta fôrmengde og dyretall på beite. Dette vil selvsagt også variere mye etter hvilket terreng og naturtype en har i beiteområdet.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 42

6.3 Beitekvalitet

Vegetasjonskartet gir grunnlag for å dele inn utmarksbeitet etter beitekvalitet. På beitekartene framstilles beitekvaliteten etter første signatur i mosaikkfigurer. I utregninga som ligger til grunn for beitevurderingene i dette kapitlet er også andre signatur tatt med. Første type blir tillagt 62 % av figurarealet, mens andre signatur får 38 %. Første trinn i beitevurderinga er å finne tilgjengelig beiteareal. Dette kommer fram ved å trekke klassene som ikke er vegetasjonsdekte eller ikke er tilgjengelige for beiting, fra det samla landarealet. Det tilgjengelige beitearealet ved Gjømmervatnet er om lag 29 200 dekar, på Kvalnes 2 500 dekar og på Godøynes 720 dekar. Neste trinn er å finne nyttbart beiteareal. Fra det tilgjengelige arealet trekkes da arealet av vegetasjonstypene som har så lite beiteplanter at de ikke har betydning for tilveksten for dyrene. Dette er de typene som er klassifisert som mindre godt beite i tabell 2. For noen vegetasjonstyper gjøres det en prosentvis justering basert på en vurdering av de lokale utformingene av typene. 25 % av grasmyrarealet og fattig sumpskog er justert opp fra mindre godt beite til godt beite, og deler av risheia er justert ned fra godt beite til mindre godt beite. For vegetasjonstyper som har over 50 % dekning av bart fjell eller blokkmark er beiteverdien redusert en klasse.

Tilgjengelig beiteareal er areal med vegetasjonsdekke tilgjengelig for dyr på utmarksbeite.

Nyttbart beiteareal er samla areal av vegetasjonstyper som en kan regne med at dyra tar beiteplanter av betydning for tilvekst i fra.

Tabell 3. Fordeling av areal med ulik beiteverdi for sau. Prosent er regna av tilgjengelig beiteareal.

Beiteverdi Gjømmervatnet Kvalnes Godøynes Dekar % Dekar % Dekar % Mindre godt beite 12 482 43 1 192 47 161 22 Godt beite 13 150 45 624 25 87 12 Svært godt beite 3 608 12 698 28 472 66 Tilgjengelig beiteareal 29 239 100 2 513 100 720 100 Nyttbart beiteareal 16 757 57 1 322 53 558 78

Tabell 3 viser fordeling av ulike beitekvaliteter for sau i de kartlagte områdene. Nyttbart beiteareal er summen av svært godt og godt beite. Ved Gjømmervatnet er nyttbart beiteareal 16 757 dekar, som er 57 % av tilgjengelig areal. 12 % av arealet har verdien svært godt beite. På Kvalnes er nyttbart areal 1 322 dekar, som utgjør 53 % av tilgjengelig areal. 28 % av arealet er svært godt beite. For Godøynes viser tallene et nyttbart areal på 558 dekar, som er 78 % av tilgjengelig areal. Her utgjør svært godt beite hele 66 %. Prosentdelen svært godt beite er spesielt høyt på Godøynes, men også Kvalnes har en høy andel. Gjømmervatnet ligger litt under det som er gjennomsnittet for Nordland fylke (Bjørklund, Rekdal og Strand 2017). Basert på fordelinga mellom ulike beitekvaliteter er områdene gitt en samla karakteristikk for beitekvalitet, som beskrevet i kapittel 5.4. Gjømmervatnet er vurdert til å holde godt beite, Kvalnes svært godt beite og Godøynes potensielt svært godt beite. Denne karakteristikken brukes videre i beregning av beitekapasitet som er omtalt i neste kapittel. NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 43

6.4 Beitekapasitet og beitebruk

Det finnes lite forskning omkring beiteverdien til de enkelte vegetasjonstypene. Dette gjelder både produksjon og næringsverdien av plantematerialet, men det er særlig dyras fôropptak som vil variere fra type til type. Høyest opptak vil en ha fra vegetasjon med høyest beiteverdi fordi den har størst andel beiteplanter og oftest planter av høy kvalitet. Målt ut fra avdrått på dyr er det funnet at fjellbeite på Østlandet gir ei middelavkastning på 3-4 f.e./dekar (Selsjord 1966). På skogsbeite er det tilsvarende funnet at sau kan ta opp 11 f.e./dekar ved 120 dagers beitesesong (Bjor og Graffer 1963). For et større utmarksområde kan en ikke regne med at mer enn 10-20 % av samla produksjon av beiteplanter blir tatt opp av beitedyr. Tveitnes (1949) regna ut antall beitedyr for fjellbeite av ulike kvaliteter på Vestlandet (tabell 4). Dersom en tar utgangspunkt i nyttbart beiteareal i den mening at dette er areal der en kan regne med at dyra tar beitegrøde av betydning for tilvekst i fra, kan dette se ut til å være et brukbart utgangspunkt for vurdering av beitekapasitet i utmark (Rekdal m.fl. 2000).

Med beitekapasitet menes det dyretallet som gir optimal produksjon av kjøtt, samtidig som beitegrunnlaget ikke blir forringa på lang sikt. Fôrenhet (f.e) er et uttrykk for næringsverdien i fôrmiddel. 1 fôrenhet er lik verdien av 1 kg bygg med 14 % vann. Sau er i denne rapporten brukt som benevning for samla antall sau (søyer og lam) som er sleppt eller kan slippes på beite. Gjennomsnittlig fôrbehov i buskaper med normalt lammetall vil bli om lag 1 f.e. per dyr per dag. Dette benevnes som en saueenhet.

Tabell 4. Beitekapasitet for dyr på utmarksbeite og kulturmark med et fôrbehov på 1 f.e. (sau) per dag. Tabellen forutsetter likt beiteopptak gjennom sesongen. Tabellen er bearbeidet etter Tveitnes (1949).

Fôropptak pr. dag Beitekarakteristikk Sau per km² Dekar pr sau

Mindre godt beite 33 - 54 30 - 19 1,0 f.e. Godt beite 55 - 76 18 - 13 (sau) Svært godt beite 77 - 108 13 - 9

Tabell 5. Rettledning for områdevis klassifisering av beiteverdi i utmark ut fra vegetasjonstypefordeling.

Beiteverdi Vegetasjonstypefordeling Mindre godt Areal dominert av vegetasjonstyper med beiteverdien godt beite og mindre godt beite. beite Vegetasjonstyper med beiteverdien svært godt forekommer sjelden. Godt beite Areal dominert av vegetasjonstyper med beiteverdi godt beite. 10-25% av arealet med nyttbart beite er vegetasjonstyper med verdien svært godt. Svært godt Areal der mer enn 25% av arealet med nyttbart beite er vegetasjonstyper med beite beiteverdien svært godt.

Etter karakteristikken for områdene gitt i kapittel 5.4 og 6.3, og tallene for kapasitet oppgitt i tabell 4, er et passende dyretall for det nyttbare arealet ved Gjømmervatnet vurdert til å være 65 sau pr. km2. Ut fra disse beregningene får en følgende beitekapasitet for området ved Gjømmervatnet:

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 44

Tabell 6. Beitekapasitet for sau ved Gjømmervatnet.

Beitekapasitet Sau per km2 Nyttbart beite km² Sauetall

Godt beite 65 17 1 105

Tabell 6 viser at passende dyretall for Gjømmervatnet er 1 005 sau. Dersom en regner 10 % usikkerhet til hver side og avrunding til nærmeste 100-enhet, blir dyretallet mellom 1 000 – 1 200 sau. Områdene på Kvalnes og Godøynes er for små til at gjeldende modeller for kapasitetsberegning kan benyttes. Det kan likevel gis en vurdering av kapasiteten. Begge områdene er karakterisert som svært gode beiteområder. På Godøynes har hele 66 % av arealet verdien svært godt beite. Dette er en svært høy andel til å være i utmark, og der er ikke realistisk at man får slike tall for et større utmarksområde eller et beitelag. Kapasitetsberegningene oppgitt i tabellene 4 og 5 vil dermed ikke kunne nyttes. Vegetasjonen på Godøynes er lite kultivert og mye av arealet har tett skog og kratt. Potensialet er imidlertid tilstede, og gitt en høy kultiveringsgrad der de produktive arealene var dominert av grasholdig vegetasjon, kunne kapasiteten per arealenhet være høyere enn oppgitt for et svært godt beiteområde i tabell 4. Hvor mye høyere avhenger av graden kultivering. For sammenligningens skyld kan det nevnes at det for innmarksbeite benyttes andre modeller som beregner en kapasitet på opptil 700 sau per km2 (Pehrson 2001). På Kvalnes har 28 % av arealet svært god beiteverdi, og om lag halvparten er grasholdig og godt kultivert. Dette må også regnes for å være en svært høy andel. Gitt samme fordeling av beitekvaliteter for et større område, ville kapasiteten ligge i øvre sjikt oppgitt i tabell 4. Det må understrekes at utregning av dyretall for å finne beitekapasitet er grove vurderinger med stor usikkerhet. Alle tall må oppfattes som rettledende. Det er også mange forhold som påvirker sauens faktiske utnyttelse av beiteområdet. For eksempel kan områder være utilgjengelige fordi de er inngjerdet eller for bratte til at dyrene kan ferdes, og ikke minst har dyrenes beitevaner stor betydning. Jevn spredning av sau til enhver tid vil dermed være vanskelig å oppnå. Den beste tilpassinga av dyretall får en med å følge bruken av området, utviklinga i vegetasjonen og vektene på dyr fra beitet over tid. Det tilrådde dyretallet er satt ut fra ei målsetting om optimal produksjon av kjøtt, samtidig som ressursgrunnlaget bevares på lang sikt. Selv om dyretallet skulle bli høyere enn det tilrådde vil ikke dyrene mangle mat, men de de ville beite mer av planter med lavere fôrverdi som for eksempel lyngarter. Lyng har langt lavere næringsverdi enn gras, og dette vil gå ut over tilveksten til dyra (figur 13).

80 Fordøyelsesgrad 60 % Protein 40 Trevler 20

0 Gras Halvgras Urter Lauv Lyng Einer

Figur 12. Fordøyelsesgrad av plantetørrstoff (%) og innhold av protein og trevler i % av tørrstoff i ulike plantegrupper fra fjellbeite (etter Nedkvitne og Garmo 1985).

Når man skal se på utnyttelsesgrad i praksis er vurdering av avbeitingsgrad et godt hjelpemiddel. Siste del av beiteperioden er den mest kritiske med hensyn til beitekapasitet fordi produksjonen av beiteplanter vil variere gjennom sesongen - høgest på forsommeren og gradvis mindre ut over høsten. Fôrbehovet til voksende beitedyr vil derimot øke ut over sommeren og høsten, og da vil også behovet NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 45

for beiteareal være størst. Knapphet på beite vil derfor først og fremst oppstå mot slutten av beitesesongen. Ei vurdering av avbeitingsgrad i denne perioden kan derfor gi en god indikasjon på beitetrykket.

Ved vurdering av avbeitingsgrad kan en bruke en 5-delt skala:

1. Ikke beita: Vegetasjonen viser ikke spor etter beiting 2. Svakt beita: Tydelige beitespor, men lite av samla vegetasjon er beita bort 3. Godt beita: Vegetasjonen er sterkt beiteprega, men ikke snaua 4. Sterkt beita: Mye av vegetasjonen er beita bort, men bare flekkvis nedgnagd. 5. Svært sterkt beita: Vegetasjonen er godt nedgnagd og har et ”slitt” preg med mye husdyrgjødsel på marka.

Avbeitingsgraden i kartområdet ble under feltarbeidet vurdert til å variere fra ikke beita til sterkt beita. Ved Gjømmervatnet var noen arealer av skogsbeitene nær Svartvassætra godt beita. Skogsbeitene for øvrig var svakt beita, og stedvis var det ingen tegn til beiting. Fjellbeitene var bedre utnytta. Særlig var snøleiene med lågurteng og grassnøleie godt beita eller sterkt beita. I høgstaudeengene var det stor variasjon. På arealer dominert av vierkratt var det ikke tegn på beiting, mens det ellers var svakt beita eller godt beita. På Kvalnes var den grasrike engbjørkeskogen gjennomgående godt beita. Små arealer med både sterkt beita og svakt beita kunne også observeres. Den øvrige engbjørkeskogen og blåbærbjørkeskogen var stort sett svakt beita. På Godøynes var det ingen tegn til beiting, men den sørlige delen av området har likevel et visst beitepreg etter tidligere beiting.

Godt avbeita lågurteng på Mangevassfjellet (FAH). Svakt beita grasrik engbjørkeskog på Kvalnes (MIA)

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 46

6.5 Skjøtsel av kulturlandskap

Landskapet i kartområdene er forma gjennom århundrer med beite, slått og utnyttelse av trevirke. Det meste av snaumarkarealet under skoggrensa har potensiale for skog, og den klimatiske skoggrensa er flere steder høyere enn dagens skoggrense. Utmarksbeiting er en viktig årsak til dette. Tidligere var det flere dyreslag på beite, mens det nå stort sett bare er sau som høster av utmarka. Det gamle høstingslandskapet er ikke stabilt. Endres den påvirkninga som har skapt vegetasjonsbildet, endres også vegetasjonen. Skal en ta vare på det gamle kulturlandskapet må de gamle høstings- metodene kopieres, og en må ta ut tilsvarende mengde plantemateriale. Dette lar seg selvfølgelig ikke gjøre for store areal. Derfor er det viktig å tenke framover. Hva slags landskap ønsker vi ut fra den arealbruken som er aktuell i framtida, og hvilke redskaper og hvor mye ressurser har en til rådighet for landskapsskjøtsel? For å opprettholde kulturlandskapet er det i første rekke tre tiltak som er aktuelle. Med traktor og traktorredskaper skjøtter man først og fremst den fulldyrka jorda. På ujevne beitevoller kan traktor med krattknuser hindre etablering av busksjikt. Krattknuser kan også nyttes i utmark der terrenget er framkommelig for maskiner. Beitedyr er den eneste «redskapen» som kan ta vare på større areal av kulturlandskapet. De fleste andre tiltak forutsetter også at en setter inn beitedyr for å hindre ny, rask gjengroing. Utfordringa er å dimensjonere beitetrykket, styre beitinga til ønska areal, og finne rette dyreslag og driftsformer slik at man får størst mulig effekt. Hogst og tynning av skog er et viktig tiltak i de frodigste skogene. Dette øker lys- og varmemengden til skogbunnen noe som fremmer veksten av gode beiteplanter. Tett skog og kratt minsker også framkommeligheten for dyrene, spesielt for sau. Kratt av bjørk, einer, gråor og vierarter er arbeidskrevende å bli kvitt. Det finnes i dag mye maskinelt utstyr som kan brukes til dette. Uansett er det viktig å prioritere de arealene der en har mest igjen for innsatsen. Det er de rike vegetasjonstypene som engbjørkeskog og høgstaudeeng som i størst grad endres ved endret kulturpåvirkning. Det betyr at det er på disse arealene det er mest å hente på å sette inn skjøtselstiltak, samtidig som de også er mest utsatt for gjengroing ved redusert beitetrykk. Å holde disse arealene åpne vil være helt avgjørende for å ta vare på det gamle høstingslandskapet, og det kan ikke gjøres uten beitedyr. Høge urter med liten beiteverdi som f.eks. hundekjeks, kan være vanskelig å stoppe med bare sau på beite. I så fall må beitetrykket være så stort at det kan gå ut over tilveksten til sauen. Storfe har mye bedre kultiveringsvirkning i frodig vegetasjon på grunn av større trakkeffekt, og fordi storfe eter mer av grovvokste planter. Storferaser som eter lauv vil også gi høgere oppkvisting av skogen enn man får av sauebeite. Sau beiter også lauv og tidlig utslipp på beite, før bunnvegetasjonen er kommet i god vekst, er viktig for å øke lauvbeitinga. Geit er også en effektiv krattrydder som man gjerne skulle hatt mer av i utmarka. Ellers kan maskinelle tiltak for krattrydding og beitepussing være nødvendig før man slipper sau på beite på de arealene hvor gjengroinga har kommet langt. Skjøtsel av kulturlandskapet kan være ressurskrevende. Mye av arealet som er aktuelt for skjøtsels- tiltak er for bratt og utilgjengelig til å bruke traktor og maskiner. Nok beitedyr blir dermed det viktigste skjøtselstiltaket. Med dagens landbruk vil det være vanskelig å opprettholde det gamle høstingslandskapet over alt. Det må derfor gjøres ei prioritering av hvilke arealer man skal sette inn innsatsen og opprettholde beitetrykket på, og på hvilke arealer man må godta gjengroing. Det er per i dag ikke beitedyr nok til å holde alt areal åpent. Vektlegging av landskapsskjøtsel i beitenæringa kan bety at noen beitebrukere må ta i bruk andre arealer enn det de vanligvis gjør. Dette kan være ei vanskelig avveining mot praktisk drift og merarbeid. Andre tiltak er enklere, som for eksempel bevissthet ved oppsetting av gjerder. Skjøtsel av landskapet vil uansett kreve god planlegging og tilrettelegging, godt samarbeid og vilje til å sette inn nødvendige ressurser.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 47

LITTERATUR

Bjor, K. og Graffer, H. 1963. Beiteundersøkelser på skogsmark. Forsk. Fors. Landbr. 14: 121-365. Bjørklund, P.K. Rekdal, Y. og Strand, G.H. Arealregnskap i Utmark. Arealstatistikk for Nordland. Norsk institutt for bioøkonomi, vol. 3, 106/2017. Ås.

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA temahefte 12: 1-279. Trondheim. Garmo, T.H. 1994. Sambeiting. Positiv verknad av sambeiting med ulike husdyrslag. I: Husdyrforsøksmøtet 1994. FAGINFO 6: 423-429. Landbruks- og matdepartementet 2016. Endring og utvikling. En fremtidsrettetjordbruksproduksjon. Meld. St 11 (2016-2017). Melding til Stortinget. Nedkvitne, J.J. Garmo, T.H. og Staaland, H. 1995. Beitedyr i kulturlandskapet. Landbruksforlaget, Oslo. 183 s. Nærings- og fiskeridepartementet 2016. Kjente ressurser – uante muligheter. Regjeringens bioøkonomistrategi. Pehrson, I. 2001. Bete og betesdjur. Jordbruksverket, Jönkjöping. 175 s. Rekdal, Y. 1998. Vegetasjonskartlegging og bruk av vegetasjonskart. NIJOS dokument 3/98. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Rekdal, Y. 2001. Husdyrbeite i fjellet. Vegetasjonstypar og beiteverdi. NIJOS rapport 7/01. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Rekdal, Y. 2011. Skjøtsel av fjellbjørkeskog for husdyrbeite. Norsk institutt for skog og landskap, Ås. Rekdal, Y. Garmo, T.H. og Steinheim, G. 2000. Vurdering av beitekapasitet i utmark. I: Husdyrforsøksmøtet 2000. Norges landbrukshøgskole, Ås. Rekdal, Y. 2001. Husdyrbeite i fjellet. Vegetasjonstypar og beiteverdi. NIJOS rapport 7/01. ISBN 82-7464-276-7. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Rekdal, Y. og Larsson, J. 2005. Veiledning i vegetasjonskartlegging M 1:20 000 - 50 000, NIJOS-instruks 1/05. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Selsjord, I. 1966. Vegetasjons- og beitegranskingar i fjellet. Forsk. Fors. Landbr. 17: 325-381. Tveitnes, A. 1949. Norske fjellbeite. Bind II. Det Kgl. Selsk. for Norges vel. Oslo, 167 s.

NIBIO RAPPORT / VOL. X, NR. XX, 201X 48

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) ble opprettet 1. juli 2015 som en fusjon av Bioforsk, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap. Bioøkonomi baserer seg på utnytting og forvalting av biologiske ressurser fra jord og hav, fremfor en fossil økonomi som er basert på kull, olje og gass. NIBIO skal være nasjonalt ledende for utvikling av kunnskap om bioøkonomi. Gjennom forskning og kunnskapsproduksjon skal instituttet bidra til matsikkerhet, bærekraftig ressursforvalting, innovasjon og verdiskaping innenfor verdikjedene for mat, skog og andre biobaserte næringer. Instituttet skal levere forskning, forvaltningsstøtte og kunnskap til anvendelse i nasjonal beredskap, forvalting, næringsliv og samfunnet for øvrig. NIBIO er eid av Landbruks- og matdepartementet som et forvaltingsorgan med særskilte fullmakter og eget styre. Hovedkontoret er på Ås. Instituttet har flere regionale enheter og et avdelingskontor i Oslo.

Framsidefoto: Svartvassætra ved Gjømmervatnet, Bodø Kommune. Foto Finn-Arne Haugen. Baksidefoto: Kvalnes sett fra Kvalnesfloget, Bodø kommune. Foto Michael Angeloff nibio.no