Salonger og salongvertinner

En historiografisk analyse av salongene og salongvertinnenes betydning før, under og etter den franske revolusjonen

Celine Pedersen

Masteroppgave for Institutt for arkeologi, konservering og historie.

UNIVERSITETET I OSLO

29.mai 2020

I

II Salonger og salongvertinner

En historiografisk analyse av salongenes og salongvertinnenes betydning før, under og etter den franske revolusjonen.

III

© Copyright Celine Pedersen

2020

En historiografisk analyse av salongene og salongvertinnenes betydning før, under og etter den franske revolusjonen.

Celine Pedersen

http://duo.uio.no

IV

V Sammendrag

Finanskrise, sosiale forskjeller og eneveldet er årsaker som har bidratt til å forklare hvorfor den franske revolusjonen brøt ut i 1789. De sosiale og økonomiske forskjellene ble tydeligere da landet stod ovenfor store økonomiske utfordringer. De øverste samfunnsgruppene, som var ansvarlige for finanskrisen, opplevde fortsatt betydelig rikdom, mens bøndene sultet. Fra midten av 1900-tallet har imidlertid den revisjonistiske tradisjonen gitt betydelig innsikt i de politiske, kulturelle og intellektuelle faktorene av revolusjonen. Gjennom en historiografisk analyse er hensikten med denne oppgaven å undersøke i hvilken grad historikere har tolket salongene som en kulturell årsak til revolusjonen. I like stor grad vil den utforske hvilken betydning salongvertinnene og til dels kvinner i offentligheten hadde i alle de ulike revolusjonære fasene.

Oppgaven viser hvordan salongene har blitt brukt for å forklare utviklingen av et revolusjonært språk, ideer om menneskerettigheter, celebritet og nye følelser. Den belyser salongene og salongvertinnenes plass i utviklingen av den borgerlige offentligheten slik den har blitt beskrevet av Jürgen Habermas, og blant annet feministiske reaksjoner på dette. Oppgaven kaster lys over debatten som har satt spørsmålstegn ved hvorvidt salongen var den fremste arenaen for opplysningsprosjektet, og i hvilken grad den ble brukt som et forsøksområde for ny litteratur. Den viser videre den gjennomgående kritikken av salongvertinner og kvinner i offentligheten og deres skjebne under revolusjonen. Sophie de Condorcet og Germaine de Staëls salonger viser utviklingen under de ulike revolusjonære fasene og belyser sammenhengen mellom vertinnerollen og litteraturen/filosofien.

Analysen konkluderer med at revisjonistiske historikere hovedsakelig har beskrevet salongene og salongvertinnene som betydelige i utviklingen av et revolusjonært klima. Salongen har også blitt beskrevet som kvinnens domene og gav salongvertinner muligheten til å utfolde seg i en arena plassert midt mellom det private og det offentlige.

VI

VII Forord

Denne prosessen har gitt innsikt i hva det betyr å være en historiker. Det har vist seg å gi mye glede å sette seg inn i og gå i dybden på et spesielt tema. Min veileder, Hilde Sandvik, fortjener tusen ganger takk for uvurderlig støtte og oppmuntring gjennom hele prosessen. Takk for gode samtaler og diskusjoner. Du har vist meg at arbeidet vi gjør som masterstudenter har stor verdi og betydning. Jeg vil også takke resten av studentene i veiledergruppen for gode tilbakemeldinger og hyggelige møter. Tusen takk til alle i studenttidsskriftet Fortid for alt jeg har lært og for muligheten til å publisere mine egne tekster.

Spesielt takk til mine medstudenter, Minja Mitrovic og Malene Jordal Aaase for det vennskapet vi har utviklet over disse årene. Dere har gjort tunge dager mye bedre. Tusen takk til min snille og tålmodige samboer Jacob for kontinuerlig støtte på godt og vondt. Takk til Nora Ruud for utallige timer og kaffekopper på Freddys. Du har hjulpet meg å holde motivasjonen oppe selv når det har vært vanskelig. Tusen takk til mamma, pappa og lillesøster Charlotte for at dere har lest alt jeg har skrevet med stolthet og entusiasme. Dere har støttet og heiet på meg hele veien.

Til slutt vil jeg påpeke at Corona-situasjonen har begrenset tilgjengeligheten til kilder og ikke minst hindret studentene i å delta i studiemiljøet. Jeg vil takke Universitetet i Oslo og spesielt institutt for historie, konservering og arkeologi for forståelse og tilrettelegging gjennom ekstraordinære tider våren 2020.

Oslo,

22.05.2020.

VIII

IX Figurer

Figur 1: Maleri av Madame Geoffrins salong ...... s.8

Figur 2: Maleri av Madame Pompadour med Encyclopedie ...... s.29

Figur 3: Illustrasjon av Marquis de Condorcet...... s.50

Figur 4: Portrett av Germaine de Staël ...... s.95

X Innholdsfortegnelse

1.Innledning ...... 1 1.1 Tema ...... 1 1.2 Problemstilling ...... 1 1.3 Historiografi og forskningsdebatt ...... 2 1.3.1 Revisjonismen ...... 2 1.3.2 Den borgerlige offentlige sfæren ...... 4 1.3.3 Feministiske impulser ...... 6 1.3.4 Kritikk av salongen ...... 8 1.4 Avgrensing ...... 9 1.5 Disposisjon ...... 13 1.6 Metodiske utfordringer ...... 14

2. Salongen ...... 15 2.1 Den parisiske salongen ...... 15 2.2 Det revolusjonære språket ...... 18 2.3 Romanen og menneskerettigheter ...... 23 2.3.1 Celebritet ...... 25 2.3.2 Kjønn og følelser ...... 29 2.3.3 Kritikk av romanen ...... 31 2.4 Oppsummering ...... 32

3. Salongvertinner og kvinner i utviklingen av den borgerlige offentligheten ...... 34 3.1 En feministisk rekonstruksjon av den borgerlige offentlige sfæren ...... 34 3.2 Salonger og salongvertinner under det gamle regimet ...... 37 3.2.1 Rousseaus kritikk av salongvertinner ...... 41 3.2.2 Salongen som opplysningsprosjekt ...... 45 3.2.3 Condorcets møte med salongen ...... 48 ...... 50 3.2.4 Salongen mot den frie pressen ...... 51 3.2.5 Pornografi som politisk verktøy ...... 53 3.3 Oppsummering ...... 55

XI 4. Salongen og salongvertinner under revolusjonen ...... 57 4.1 Salongene utfordres ...... 57 4.1.1 Madame de Staël og det konstitusjonelle monarkiet ...... 61 4.1.2 Condorcet og feminisme i Cercle Sociale ...... 64 4.1.3 Confédération des Amies de la Vérité ...... 67 4.2 Den nye konstitusjonen og den politiske ekskluderingen av kvinner ...... 68 4.2.1 Wollstonecrafts feministiske manifest ...... 69 4.3 Den første republikken ...... 72 4.4 Oppsummering ...... 75

5. Sophie de Condorcet/Grouchy og Germaine de Staël 1798-1822 ...... 77 5.1 Sophie de Grouchy ...... 77 5.2 Lettres sur la Sympathie (1798) ...... 79 5.2.1 Sympati ...... 79 5.2.2 Fornuft og følelser ...... 81 5.2.3 Sosial og politisk filosofi ...... 84 5.2.4 Lykke ...... 87 5.3 Feministisk etikk ...... 88 5.3.1 Feminisme vs. Liberalisme ...... 89 5.3.2 Kvinnelige erfaringer og morsrollen ...... 91 5.4 Salongvertinnene og Napoleons Frankrike ...... 92 5.4.1 Madame de Staël ...... 93 5.5 Litteraturens påvirkning i et europeisk perspektiv ...... 98 5.5.1 Oversettelser og videre spredning ...... 100 5.6 Oppsummering ...... 102

6. Konklusjon ...... 104

Bibliografi ...... 111

XII 1.Innledning

1.1 Tema

Salongene var arenaer for litterær og politisk diskusjon før, under og etter den franske revolusjonen. Hvem som deltok og hvilken betydning salongene hadde har historikere hatt ulike meninger om. Jürgen Habermas beskrev salongkulturen som en del av utviklingen av en rasjonell og kritisk offentlighet. Salongene har i ulik grad blitt oppfattet og tolket som en kulturell årsak til revolusjonen. De har på en side blitt brukt til å forklare moderne fenomener som ideer om menneskerettigheter, celebritet og utviklingen av et revolusjonært språk, mens de på en annen side har blitt ansett som utelukkende adelige institusjoner og som romantiske forestillinger konstruert av ettertidens historikere.

Gjennom en historiografisk analyse vil jeg vise hvordan salongen har blitt framstilt av ulike historikere. Salongene har hovedsakelig blitt oppfattet som et kvinnelig domene, men salongvertinnene har blitt tolket som alt fra passive husverter til litterære, politiske deltakere og bidragsytere. Både salongene og salongvertinnenes virkelighet ble forandret med revolusjonsutbruddet. Utviklingen av en revolusjonær politikk og mentalitet gav rom for en gjennomgående kritikk av salongvertinner og kvinner i offentligheten. Historikere har vist hvordan en republikansk antifeminisme ville begrense kvinners politiske rettigheter og stenge kvinneklubbene under revolusjonen. Salongene fikk ulike skjebner. I denne oppgaven vil jeg hovedsakelig følge Sophie de Condorcets og Madame de Staëls salonger før, under og etter revolusjonen. Deres litterære og politiske bidrag analyseres for å vise sammenhengen mellom vertinnerollen, litteraturen, filosofien og politikken.

1.2 Problemstilling

Problemstillingen for oppgaven er følgende: Hvilken rolle spilte salongene og salongvertinnene før, under og etter den franske revolusjonen? Jeg vil utforske problemstillingen ved å både presentere en historiografisk analyse og foreta en kronologisk undersøkelse med utgangspunkt i parisiske salonger, salongvertinner og til dels kvinner i offentligheten før, under og etter revolusjonen.

1 1.3 Historiografi og forskningsdebatt

Kåre Tønnesson (1926-2019) har definert den «ortodokse» eller «klassiske» revolusjonsteorien som læren om den borgerlige revolusjonen. Han har hevdet at den klassiske revolusjonsteorien stammer fra forfattere fra revolusjonstiden selv, men at den først ble fullt utformet ved hundreårsjubileet under innflytelse av et marxistisk historiesyn.1 Fortolkningen av den franske revolusjonen har før 1970 hovedsakelig vært preget av en marxistisk influert tolkning der økonomiske og sosiale faktorer ble ansett som de viktigste årsakene til revolusjonen. I denne tolkningen la opphevingen av føydalismen grunnlaget for en nydannet kapitalisme.

Etter 1970-tallet ble den marxistiske tolkningen utfordret av en revisjonistisk tolkning, med Francois Furet som fremste representant. Revisjonistene la vekt på kulturelle, politiske og intellektuelle faktorer og hevdet blant annet at revolusjonen la grunnlaget for en moderne politisk kultur. Revisjonismen har søkt å revidere den klassiske sosiale revolusjonsteorien, og taler blant annet for at terrorens voldelige natur var en nødvendighet som fra første stund ble formet av den revolusjonære mentaliteten.2 Den revisjonistiske tilnærmingen åpnet også for innvendinger fra blant annet feministiske historikere. Deriblant Lynn Hunt og Joan Landes har skrevet om kvinners rolle og deltakelse under revolusjonen. Denne masteroppgaven vil hovedsakelig bygge på forskningslitteratur fra den revisjonistiske tradisjon som legger vekt på den politiske, intellektuelle og kulturelle historien.

1.3.1 Revisjonismen

Alfred Cobban (1901-1968) satte i 1954 et spørsmålstegn ved hvem som var revolusjonens bakmenn. Med dette initierte han en ny debatt som skulle resultere i et betydelig skifte innen fransk historiografi. Det var derimot Francois Furet (1927-1997) som i 1978 innledet den virkelig store revisjonistiske tradisjonen med publiseringen av Penser la Revolution Française. Furet åpnet for en forståelse av en ideologisk endring i måten franskmenn forstod det politiske landskapet på, han inkluderte de kulturelle aspektene og kastet lys over det avgjørende forholdet mellom revolusjon og opplysningstid.

1 Tønnesson, Revolusjonen som rystet Europa, s 9. 2 Tønnesson, Revolusjonen som rystet Europa, s 10.

2 Furet viste til to store inspirasjonskilder, Alexis de Tocqueville (1805-1859) og Augustin Cochin (1876-1916).3 Han hyllet også George Lefebvre (1874-1959) for å bidra til en tolkning av revolusjonen som noe mer komplekst enn et homogent, sosialt og politisk fenomen.4 Furet kritiserte den marxistiske tolkningen av revolusjonen og hevdet at en slik tolkning ikke tok hensyn til de intellektuelle endringene som avgjørende for revolusjonen.5 Han har fokusert på de politiske, intellektuelle og kulturelle årsakene: «The first is that all personal problems and all moral or intellectual matters have become political: that there is no human misfortune not amenable to political solution».6 For Furet la foreningen av det private og det politiske grunnlaget for at de nye ideene kunne bli formulert i et intellektuelt og politisk landskap.

I likhet med Tocqueville og Cochin har Furet hevdet at det politiske vakuumet som fulgte mistilliten til monarkiet åpnet for et nytt demokratisk og retorisk regime, hovedsakelig styrt av filosofer i folkets navn.7 Furet ser ut til å ha bygget sin egen teori på Tocquevilles politiske teorier på flere områder. På en annen side har Tocqueville beskrevet revolusjonen som en lang prosess, mens Furet har tolket revolusjonen som en original ide, med andre ord som den første demokratiske opplevelsen.8

Furet definerte Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) som fremste advokat for opplysningen. Furet anså opplysningsfilosofene og deres politiske bidrag som avgjørende for den revolusjonære mentaliteten. Han lot seg inspirere av Augustin Cochins teori, hvor frimurerlosjene og sosiale fellesskap åpnet for den jakobinske mentaliteten og gav jakobinere muligheten til å ta revolusjonen i egne hender.9 Han har kritisert den klassiske revolusjonshistorikeren Albert Soboul (1914-1982), for blant annet å kun gi et forenklet bilde av umiddelbare årsaker til revolusjonen og for å dedikere minimalt med oppmerksomhet til revolusjonens intellektuelle.10

Den nye politiske sosiabiliteten var ifølge Furet basert på personlige meninger og ikke på samfunnskonstruerte institusjonelle klasser. Den oppsto i intellektuelle forsamlinger, som

3 Furet, Interpreting the French Revolution, xi. 4 Furet, Interpreting the French Revolution, s 8. 5 Furet, Interpreting the French Revolution, s 12. 6 Furet, Interpreting the French Revolution, s 25. 7 Furet, Interpreting the French Revolution, s 28. 8 Furet, The French Revolution Revisited, s 67. 9 Vovelle, Tendenser i revolusjonsforskningen, s 68. 10 Furet, Interpreting the French Revolution, s 115-116.

3 kafeer og salonger.11 Dette står i sterk kontrast til marxistisk kollektivisme og klasseforståelse. Et karakteristisk trekk ved revolusjonen: «[...] was a situation in which power was perceived by everyone as vacant, as having become intellectually and practically available.»12 Flere historikere har tolket salongen som en arena for utvikling av offentlig opinion. Revisjonister har gjennom en fremstilling av revolusjonsmentaliteten som en nødvendig årsak til revolusjonen, gitt grunnlag for å se salongen som en betydelig arena for spredningen av nye ideer. Den britiske historikeren Keith Mickael Baker (f.1938) har vært en av Furets sterkeste supportere, men har likevel argumentert mot noen aspekter av den klassiske revisjonismen.13 Begge har definert terrorveldet som essensen og den kulminerende hendelsen i revolusjonen. I kontrast til Furet har Baker imidlertid hevdet at terroren ikke var uunngåelig, men at revolusjonære på hvilket som helst tidspunkt mellom 1789 og 1793 kunne ha valgt å styre politikken i en annen retning.14 Han har understreket den intellektuelle historien ved å knytte noen deler av Rousseaus politiske ideologi, mer spesifikt teorien om almenviljen, direkte til framveksten av revolusjonær jakobisme.15

1.3.2 Den borgerlige offentlige sfæren

Sosiologen Jürgen Habermas (f.1929) formulerte i The Structual Transformation of The Public Sphere fra 1962 en teori om betydningen av utviklingen av offentlige sfærer, nærmere bestemt om betydningen av den borgerlige offentlighetens framvekst på 1700-tallet. Craig Calhoun (f.1952) har vist at Habermas’ arbeid med den offentlige sfæren har blitt tolket «as moving over the years from a Hegelian-Marxist orientation to a sort of Kantian orientation.»16 Habermas ble tidlig en del av frankfurterskolen som forsøkte å kombinere et marxistisk fokus på økonomiske faktorer og klassekamp med Sigmund Freuds psykoanalytiske studie av menneskers irrasjonelle og ubevisste krefter.17 Habermas har beskrevet den offentlige sfæren som en faktor i overgangen til et kapitalistisk samfunn og har identifisert det gamle regimet som tilsvarende det marxistiske føydale utviklingsstadiet.

Den engelske oversettelsen av Habermas ble tilgjengelig på 1990-tallet og bidro til en betydelig utvikling i studiene av opplysningstiden: «the focus shifted from the history of ideas to the

11 Furet, Interpreting the French Revolution, s 38. 12 Furet, Interpreting the French Revolution, s 47. 13 Kates, Introduction The French Revolution, s 6. 14 Kates, Introduksjon til «Constitution» av Baker, s 68. 15 Kates, Introduction The French Revolution, s 6. 16 Calhoun, Habermas and the Public sphere, s 1 17 Vetlesen, «Jürgen Habermas» i www.snl.no.

4 history of places and communication practices.»18 Både Reinhart Kosellecks (1923-2006) Critique and Crisis (1954), som la vekt på betydningen av framveksten av kritikk i frimurerlosjene, og Habermas’ The Structual Transformation of the Public Sphere (1962) ble først oversatt til fransk på slutten av 1970-tallet. Historieprofessor ved North Carolina State University, Anthony J. La Vopa (f.1945), har hevdet at det imidlertid var Furets introduksjon av revisjonismen i 1978 som åpnet for at Habermas og Koselleck kunne inspirere et frankofont publikum selv om de utfordret perspektiver fra annales skolen.19 La Vopa har vist at Koselleck i likhet med Furet var inspirert av Augustin Cochin og har hevdet at Koselleck, allerede før Furet, hadde påpekt mange av de samme problemstillingene.20

Calhoun har framhevet et viktig spørsmål innenfor demokratisk teori som Habermas stiller, «What are the social conditions […] for a rational-critical debate about public issues conducted by private persons willing to let arguments and not statuses determine decisions?»21 Jeg vil ta utgangspunkt i dette spørsmålet. Videre vil jeg fokusere på det Habermas definerte som utviklingen av den offentlige sfærens litterære forgjenger: den litterære offentligheten (literarische Öffentlichkeit). «The public sphere in the political realm evolved from the public sphere in the world of letters; Through the vehicle of public opinion it put the state in touch with the needs of society.»22 Den litterære offentligheten gav ifølge Habermas rom for framveksten av kritisk, offentlig og politisk refleksjon i det private rom.23

Den franske historikeren Roger Chartier (f.1945) var en av dem som lot seg inspirere av Habermas’ teori i The Cultural Origins of The French Revolution (1991). Chartier har beskrevet utviklingen av den offentlige sfæren slik: «To understand the emergence of the new political culture is thus to remark the progressive politicization of the public literary sphere and the shift in criticism toward the domains traditionally prohibited to it – the mysteries of religion and of the state.»24 I kontrast til den klassiske revisjonistiske fortolkningen er det for Chartier revolusjonen som formet opplysningstiden, og ikke omvendt. Revolusjonen gav i en slik fortolkning liv til opplysningsfilosofene og deres ideer. Habermas’ teori har åpnet for flere ulike tolkninger og revisjoner av den offentlige sfæren. Nylige perspektiver og teorier har vist at den

18 Krefting, Nøding, Ringvej, Introduction Eighteenth century periodicals, s 3. 19 La Vopa, Review: Conceiving a Public, s 4. 20 La Vopa, Review: Conceiving a Public, s 16. 21 Calhoun, Habermas and The Public Sphere, s 1. 22 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 31. 23 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 30. 24 Chartier, The Cultural Origins of The French Revolution, s 17.

5 offentlige sfæren var mer enn en arena for borgerlig politisk debatt som oppsto utenfor statsmaktens autoritet. For eksempel har Habermas’ poeng om den kvinnedominerte salongen blitt understreket som et eksempel på en slik offentlig sfære konstruert av private personer.25

1.3.3 Feministiske impulser

Som et resultat av et større fokus på politiske, intellektuelle og kulturelle faktorer inspirerte, på 1970-tallet, den revisjonistiske tradisjonen og den feministiske bevegelsen til feministiske perspektiver i historiefaget. Det kan med sikkerhet hevdes at revisjonistiske historikere som Furet har bidratt betydelig til historiografien om den franske revolusjonen. Som tidligere nevnt definerte også han salongen som en avgjørende faktor i utviklingen av offentlig opinion, men han la imidlertid mindre fokus på kvinner og deres rolle som salongvertinner i sin analyse.26 Rundt 1980-tallet skiftet fokuset fra kvinner til kjønn og kjønnshistorikere kunne ta i bruk kjønn som et analytisk verktøy og fokusere på hvordan revolusjonen hadde endret de tradisjonelle kjønnsrollene for både menn og kvinner.27 Studier av kvinner under revolusjonen har blant annet ført til en ny tolkning av jakobinske kjønnsoppfatninger.28 Gary Kates (f.1952) har definert dette som bidrag fra det han kaller feministiske revisjonister.

For eksempel har Joan Landes (f.1946) formulert en kritikk av Habermas gjennom en feministisk rekonstruksjon av den borgerlige offentlige sfæren. Hennes tolkning av salongene skiller seg fra Habermas’ tolkning av dem som en bro mellom det aristokratiske humanistiske samfunnet og den borgerlige offentlige sfæren.29 Hun har argumentert for at Habermas ikke la nok vekt på kvinners betydelige rolle i salongene. I kontrast til Habermas framsto ikke den borgerlige opposisjonelle offentligheten for Landes som en del av en progressiv historisk epoke.30 For henne redefinerte ikke jakobinerne og revolusjonen kjønnsrollene, men tydeliggjorde de tradisjonelle forskjellene mellom mann og kvinne.31 I denne sammenheng er det et viktig poeng at Habermas hovedsakelig har beskrevet salongene og salongvertinnene slik de fremsto før revolusjonen, mens Landes har fokusert på kvinners situasjon under revolusjonen. Habermas viste ingen direkte sammenheng mellom kvinner og utviklingen av en rasjonell offentlighet, men viste imidlertid at kvinner ofte tok en mer aktiv rolle i den borgerlige

25 Krefting, Nøding, Ringvej, Introduction Eighteenth century periodicals, s 3. 26 Kates, Introduction The French Revolution, s 13. 27 Kates, Introduction The French Revolution, s 10. 28 Kates, Introduction The French Revolution, s 14. 29 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 29. 30 La Vopa, Review: Conceiving a Public, s 37. 31 Kates, Introduction The French Revolution, s 14.

6 offentlighetens forgjenger, den litterære offentlige sfæren.32 Deres deltakelse kan implisitt tolkes som betydelig i spredningen av menneskelige verdier gjennom lesing av populærlitteratur.33

Lynn Hunt (f.1945) har blant annet vist revolusjonens kjønnsroller gjennom eksempelet om hvordan jakobinerne byttet ut Marianne med Hercules som et symbol på den franske nasjonen. Ifølge Hunt var dette et direkte forsøk fra de revolusjonære på å formulere kjønnsroller i den nye republikken.34 Radikale feministiske historikere, som Hunt og Landes, har argumentert for at revolusjonen var et betydelig skritt tilbake for kvinners rettigheter, og at kvinner opplevde større toleranse under det gamle regimet.35 Hunt har i Inventing Human Rights (2008) hevdet at den franske revolusjonen og konstitusjonene som ble skrevet under den formet nye retningslinjer for det som skulle bli et nytt universalt krav om frihet.36 I sitt feministiske perspektiv har hun fokusert på måten kvinner ble ekskludert eller undervurdert i politiske og sosiale landskap. Det finnes imidlertid ulike tolkninger av dette. Blant andre Suzanne Desan (f.1957) har på en annen side argumentert for at revolusjonen ikke begrenset kvinner til den private sfæren, men åpnet for feministisk aktivisme.37

Dena Goodman (f.1952) har bygget videre på den revisjonistiske tradisjonen, men har selv presentert salongene gjennom en fortolkning som kombinerer to ledende perspektiver på salongene innen den franske revolusjonens historiografi. Hun har observert at revisjonistiske historikere som Lynn Hunt, Keith M. Baker og Francois Furet har insistert på å sammenslå diskurs og politisk realitet for å kunne forstå politiske konstruksjoner som revolusjonen og monarkiet. For Goodman var de lærdes republikk under slike omstendigheter en politisk konstruksjon på lik linje med sistnevnte.38 Goodmans perspektiv har for det første, inspirert av Habermas’ teori om den offentlige sfæren, understreket sammenhengen mellom salongene og utviklingen av offentlig opinion. For det andre har hun presentert salongen som et kvinnelig domene.39

32 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 33. 33 La Vopa, Review: Conceiving a Public, s 36. 34 Kates, Introduction The French Revolution, s 11. 35 Kates, Introduction The French Revolution, s 15. 36 Hunt, Inventing Human Rights, s 17. 37 Desan, War Between Brothers and Sisters, s 243. 38 Goodman, The Republic of Letters, s 1. 39 Lilti, The World of The Salons, s 4.

7 1.3.4 Kritikk av salongen

Antoine Lilti (f.1972) har argumentert mot tolkningen av salongen som et revolusjonært fenomen og beundringen av 1700-tallets salongkultur. Hans argumenter står i stadig diskusjon med den revisjonistiske historiografien som framstilles i denne oppgaven. Han har hevdet at salongen er en romantisk konstruert forestilling av ettertidens historikere som først fanget interesse på 18 - og 1900-tallet. Han har hevdet at begrepet salon var ukjent i 1700-tallets Frankrike, men at det har blitt brukt av ettertidens historikere for å beskrive betydningsfulle samlinger. Historikere har ifølge ham basert fortellingen om salongen på det kjente maleriet av Madame Geoffrins (1699-1777) salong, som ifølge ham kun illustrerer et idealisert bilde av en kulturell masse formet i litterære stuer.40

Figur 1: Lesing av Voltaires L’Orphelin de la Chine i

Madame Geoffrins salong i 1755. Maleri av Anicet Charles Gabriel Lemonnier fra 1812. Hentet fra Wikimedia Commons.

Lilti har hevdet at salongen har fått stor oppmerksomhet og vekket akademisk interesse fordi den har blitt anvendt som et nødvendig svar eller løsning på hvordan litteraturen utviklet og spredde seg under 1700-tallets strenge sensur. Lilti har i kontrast til Goodman satt spørsmålstegn ved salongens rolle som en naturlig arena for det intellektuelle borgerskapet og har argumentert for at salongen hovedsakelig tilhørte adelen. Selve konstruksjonen og strukturen av salongen samsvarer ifølge ham langt bedre med adelens mentalitet enn med borgerlige vaner og omgangsformer.41 Han har argumentert for at salongvertinnen i likhet med

40 Lilti, The World of The Salons, s 16. 41 Lilti, The World of The Salons, s 1.

8 salongen er et konstruert begrep. Adelens sosiale strukturer tillot ifølge ham ikke kvinner en slik plass i samfunnet.

Den franske revolusjonens historiografi har i stor grad variert mellom ulike teoretiske perspektiver. Alfred Cobban har hevdet i Aspects of the French Revolution (1968) at den franske revolusjonen, uten å direkte omtale den som en myte, var en serie av rivaliserende teorier42: «Every interpretation of the revolution must in the nature of things be partial, and every partial view is a myth».43 På tross av dette kan det hevdes at revolusjonen har blitt brukt som en felles nasjonal fortelling som har gitt historiske røtter til en fransk politisk og kulturell identitet.

1.4 Avgrensing

Som nevnt ovenfor er målet med oppgaven å undersøke hvilken betydning salonger og salongvertinner hadde før, under og etter den franske revolusjonen ved å framlegge en historiografisk analyse av historikeres bidrag til denne debatten. Oppgaven konsentreres om den revisjonistiske tradisjon som legger vekt på de politiske, intellektuelle og kulturelle faktorene. Teorirammeverket er inspirert av Jürgen Habermas’ teori om betydningen av utviklingen av en borgerlig offentlig sfære. I denne oppgaven anvendes den parisiske salongen som et eksempel på en slik offentlig sfære drevet av private personer. Begrepet «offentlighet» anvendes også slik den førrevolusjonære offentligheten har blitt tolket av Habermas og brukes her hovedsakelig som den litterære offentligheten (literarische Öffentlichkeit). Den litterære offentligheten inkluderte salongene og var ikke forbeholdt de borgerlige, men var også tilknyttet det gamle regimets hoffkultur.44 Jeg vil primært ta for meg historieskrivingen fra de siste tjuefem årene, og hovedsakelig engelskspråklige bidrag samt bidrag fra norske forskere som Kåre Tønnesson, Ellen Krefting og Solveig Schult-Ulriksen.

Feministisk kritikk spiller også en betydelig rolle i oppgaven slik den konkret har blitt anvendt av historikere som Lynn Hunt og Joan Landes. I en slik fortolkning framstilles revolusjonen som et skritt tilbake for kvinner. Salongvertinnene Sophie de Condorcet (1764-1822) og Madame de Staël (1766-1817) framstår imidlertid her som eksempler på at salongkulturen

42 Cobban, Aspects of the French Revolution, s 93. 43 Cobban, Aspects of The French Revolution, s 108. 44 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 29.

9 fortsatte under revolusjonen. Landes publiserte i 1988 en feministisk kritikk av Habermas’ teori, der hun søkte å vise hvilken rolle kvinner hadde hatt i utviklingen av den borgerlige offentlige sfæren. Keith Baker publiserte sitt bidrag til debatten i 1990 i Inventing the French Revolution, og fokuserte på hvilke forutsetninger som lå til grunn for utviklingen av en revolusjonær politisk kultur. Han viste blant annet at Rousseau var det mest innlysende eksempelet på opplysningsfilosofiens og det intellektuelle borgerskapets aktive deltakelse i salongene. For Baker bidro Rousseau gjennom sin deltakelse i salongene og gjennom sitt teoretiske arbeid til formuleringen av et revolusjonært språk og introduseringen av begreper som le opinion publique. Dena Goodman bidro i 1994 med The Republic of Letters: A Cultural History of the French Enlightenment. Gjennom en kombinasjon av Habermas’ teori om utviklingen av offentlige sfærer og kvinners rolle i salongene har hun hevdet at salongen var arena for opplysningsprosjektet og som følger også fremste institusjon for det lærdes republikk. Hennes framstilling av salongene som opplysningsinstitusjon fant inspirasjon fra Baker, men stod på mange måter i kontrast til Landes’ kritikk av Habermas. Med bakgrunn i den feministiske historiografien vil denne oppgaven belyse hvordan Rousseau på den ene siden bidro til formuleringen av en revolusjonær politikk der kvinnen var underlagt mannen og forbeholdt den private sfæren, men på en annen side bidro til å fremme kvinners egenhet og betydelige rolle i hjemmet.

Liltis kritikk av salongen ble opprinnelig publisert på fransk i Le Monde des salons; Sociabilité et mondanité a Paris au XVIIIe siècle i 2005, men ble først oversatt til engelsk i 2015. Lilti kritiserte både tidligere revolusjonshistorikere for deres framstillinger av salongene, men tok også sikte på å kommentere mer nylige bidrag i debatten, hovedsakelig Goodmans tolkning av salongene. For Lilti tilhørte salongene hovedsakelig adelen og samsvarte ikke med borgerlige vaner og prinsipper.

Hunt argumenterte for at romanen var betydelig i utviklingen av ideer om menneskerettigheter i Inventing Human Rights fra 2007. Leserne fikk muligheten til å direkte identifisere seg med karakterene og fikk til tross for kjønn, rang og nasjonalitet medfølelse for dem.45 Salongen beskrives også her som en viktig arena for testing og deling av litteratur som igjen bidro til spredningen av et revolusjonært språk. Hun har satt spørsmålstegn ved hvorvidt det var tilfeldig at de største psykologiske romanene på 1700-tallet ble publisert i tiden rett før diskusjoner om

45 Hunt, Inventing Human Rights, s 38.

10 universelle menneskerettigheter oppstod.46 Romanen oppstod ifølge henne i sammenheng med det samtidige fokuset på menneskerettigheter og menneskeverd.

Kåre Tønnessons biografi om Madame de Staël fra 2007 har stått som det viktigste historiografiske grunnlaget for framstillingen av hennes salongvirksomhet i denne oppgaven. Denne oppgaven har ikke tatt utgangspunkt i eksisterende franske biografier av salongvertinnen. Madame de Staël illustrerer den intellektuelle kvinnens utfordringer i det revolusjonære samfunnet. Tønnesson har definert to ulike standpunkter til likestilling under den franske revolusjonen, Rousseaus antifeminisme på den ene siden og den aristokratiske feminismen på den andre. 47 Han har utpekt Marquis de Condorcet (1743-1794), Sophie de Condorcets ektemann, som en betydelig aktør i forflyttingen av den aristokratiske feminismen over i det politiske felt. Condorcet hadde en feministisk tilnærming til konstitusjonen som var sjelden hos hans samtidspolitikere. Den antirousseauistiske oppfatningen av kjønn sto sentralt hos ekteparet og deres salong ble en betydelig arena for feministiske ideer.48 Både Sophie de Condorcet og Madame de Staël brukte salongen, og til dels vertinnerollen, som både et politisk virkemiddel og som et litterært diskusjonsforum.

Sophie de Condorcet ble lenge oversett både i historien om kvinnelige filosofer og i historien om opplysningstiden.49 Oversettelsen av hennes arbeid til engelsk har spilt en stor rolle i hennes voksende popularitet innen flere ulike akademiske disipliner. Baker har beskrevet Sophie de Condorcets første salong som en av de mest innflytelsesrike arenaene i det revolusjonære Paris.50 Salongen hadde flere internasjonale deltakere, inkludert Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, Thomas Paine og muligens Adam Smith.51 Under de første årene av revolusjonen ble salongen en viktig møteplass for girondinerne og medlemmer av Cercle Sociale - en av de viktigste revolusjonære klubbene som støttet kvinners politiske deltakelse og rettigheter.52 Under den store terroren måtte Marquis de Condorcet flykte og døde senere i fangenskap. Sophie de Condorcet (etter skilsmissen Sophie de Grouchy) fortsatte å drive salong etter hans død, og det var i denne perioden hun oversatte Adam Smiths (1723-1790) The Theory of Moral

46 Hunt, Inventing Human Rights, s 39. 47 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, s 289. 48 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, s 290. 49 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xvi. 50 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxi. 51 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxii. 52 Landes, The History of Feminism, 2018.

11 Sentiments og skrev Lettres sur la Sympathie (1798).53 Sammen med James McClellans engelske oversettelse publiserte Karin Brown i 2008 en introduksjon og analyse av Sophie de Grouchys brev med hensikt å vise at hun på mange måter proklamerte for en moderne feministisk etikk på en svært original måte.54 Kapittel 5 undersøker Lettres sur la Sympathie med utgangspunkt i den feministiske mentaliteten som Brown viser til, og undersøker hvilken rolle hennes moralteori spilte i hennes og hennes ektemanns feminisme. Nylige bidrag fra blant annet Sandrine Berges (f.1970) fra 2015 til 2019 har belyst den eventuelle innflytelsen og deltakelsen Sophie de Condorcet hadde på sin ektemanns verk og redaksjonelle arbeid. Hun har også bidratt til en bredere forståelse av hennes omsorgsbaserte sympati og har blant annet framhevet likhetspunkter mellom hennes omsorgsbaserte republikanisme og Mary Wollstonecrafts (1759-1797) republikanisme, basert på erfaringer fra morsrollen.

I tillegg til å lese historikerne, er analysen basert på oversettelser av de sentrale verkene fra revolusjonstiden. Dette gjelder diverse arbeid av Jean-Jaques Rousseau: Du Contrat Sociale 1762 (The Social Contract), Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmi les hommes 1755 (Discourse on Inequality), Sophie de Condorcets Lettres sur la Sympathie 1798 (Letters of Sympathy), Marquis de Condorcets De l'admission des femmes au droit de cité 1790 (New Haven Letters nr.2, On Giving Women The Right of Citizenship) og Madame de Staëls Considérations sur les principaux éventements de la révolution française 1818 (Consideration of the Principal events of the French Revolution) samt Mary Wollstonecrafts feministiske manifest, A Vindication of the Rights of Woman 1792.

Inspirert av Tønnesson og i kontrast til de andre som har skrevet om salongene vil jeg ta fatt på alle fasene av revolusjonen. På denne måten vil jeg forsøke å vise begrensningene i de ulike historiske framstillingene. For eksempel har Habermas, Hunt, Baker og Goodman fokusert på tiden før revolusjonen, mens Lilti og Landes har lagt vekt på tiden etter revolusjonsutbruddet. Brown har i sin analyse av Sophie de Grouchy hovedsakelig omtalt tiden etter den mest sentrale revolusjonsperioden. Denne oppgaven vil analysere historieskrivingen om salongene og salongvertinnene i alle av revolusjonens faser. Oppgaven baseres på engelsk-språklige samt norske bøker og artikler og følger ikke debatter i franske tidsskrifter. Denne oppgavens tidsspenn strekker seg fra opplysningstidens og salongkulturens utvikling på 1700-tallet til

53 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxviii. 54 Brown, Introduction Sophie de Grouchy ,s viii.

12 nærmere bestemt å omhandle årene rett før revolusjonsutruddet i 1789 og frem til slutten av Napoleonskrigene i 1815.

1.5 Disposisjon

Oppgaven følger en kronologisk tidslinje og er som nevnt en analyse av ulike historikeres vurdering av salongen og salongvertinnenes betydning før, under og etter revolusjonen. Kapittel 2 om salongen og kapittel 3 om salongvertinner og kvinner i offentligheten bygger hovedsakelig på arbeid av Jürgen Habermas og revisjonistiske historikere som Lynn Hunt, Keith M. Baker, Joan Landes og Dena Goodman i diskusjon med Antoine Lilti. Kapittel 2 presenterer den parisiske salongen, med vekt på diskusjonen om hvorvidt den bidro til utviklingen av en revolusjonær mentalitet. Her drøftes også Lynn Hunts teori om sammenhengen mellom framveksten av romanen og utviklingen av ideene om menneskerettigheter. Kapittel 3 omhandler også tiden før revolusjonsutbruddet, med utgangspunkt i Habermas’ teori om utviklingen av den borgerlige offentlige sfæren, og Joan Landes’ feministiske kritikk av Habermas. Kapittelet introduserer også Marquis de Condorcet og framstiller hans møte med salongkulturen. Videre belyser kapittelet samtidens kritikk av salongvertinner og kvinner i offentligheten blant annet gjennom Rousseaus antifeministiske teorier, kritikk av adelskvinner og gjennom framstillinger av kvinner i pornografien. Kapittelet følger de utfordringene som salongene og salongvertinnene møtte i tråd med utviklingen av den borgerlige offentligheten.

Kapittel 4 belyser salongenes og salongvertinnenes skjebne i Paris gjennom de ulike revolusjonære fasene og viser blant annet konsekvensene av kvinners manglende politiske rettigheter etter konstitusjonen av 1791. Det undersøker også den mulige overgangen fra salongene til de politiske klubbene i de første årene av revolusjonen. Kapittelet baserer seg også på Goodman, Hunt og Landes. Her møter vi imidlertid også i større grad ekteparet Condorcet og salongvertinnen Madame de Staël, sistnevnte hovedsakelig gjennom Tønnessons biografi. Gary Kates inkluderes også gjennom hans kommentar om feministiske bidrag til den politiske klubben Cercle Sociale. Mary Wollstonecrafts respons på den nye konstitusjonen av 1791 presenteres og tolkes gjennom hennes feministiske manifest fra 1792. Kapittelet avsluttes i 1799 ved slutten av direktoriet. Kapittel 5 henter inspirasjon fra Karin Brown, Evelyn Forget og Sandrine Berges’ analyser av Sophie de Condorcets Lettres sur la Sympathie og forslår en mulig sammenheng mellom vertinnerollen, det filosofiske miljøet og den feministiske saken. Arbeid av Tønnesson, Baker og Emma Rothschild bidrar betydelig til gjennomgangen av

13 salongvertinnene Sophie de Condorcet og Madame de Staëls liv og verk under Napoleons regime. Kapittelet avsluttes med et forsøk på å demonstrere de kulturelle, intellektuelle og politiske konsekvensene i et europeisk perspektiv.

1.6 Metodiske utfordringer

I arbeidet med oppgaven har språk vært en av de største utfordringene. Flere av de sentrale verkene er opprinnelig skrevet på fransk og har senere blitt oversatt og tolket av ulike historikere. Store deler av tiden har blitt brukt på å sette seg inn i, å gå i dybden på, den enorme mengden eksisterende forskningslitteratur for å best kunne presentere en utfyllende historiografisk analyse av hele den revolusjonære konteksten. I den sammenheng har det vært utfordrende å presentere komparative analyser av ulike historiske teorier og tolkninger ettersom flere av historikerne har endret teoretisk rammeverk over tid. Dette gjelder for eksempel Lynn Hunt. I lys av dette har det også vært utfordrende å holde oversikt over hvilke perioder de ulike historikerne fokuserer på. Mange argumenterer for og mot de samme temaene, men bruker ulike kronologier og tidsperspektiv.

I en historiografisk analyse har det også vært nødvendig å begrense utvalget av historikere. Det har vært viktig å fokusere på historikere som presenterer ulike sider av tema for å kunne gi et helhetlig bilde av debatten. Jeg har fulgt både franske og internasjonale historikere i den grad det har vært mulig. I kontrast til Madame de Staël har ikke Sophie de Condorcet i like stor grad blitt inkludert i forskningen av opplysningstiden og revolusjonen før etter 1970-tallet. I lys av den eksisterende historiografien om salongene og salongvertinnene har jeg forsøkt å plassere spesielt disse to salongvertinnene i både den feministiske saken og i den revolusjonære konteksten.

14 2. Salongen

Jürgen Habermas lanserte i 1961 en teori om betydningen av den borgerlige offentlighetens framvekst på 1700-tallet. Han argumenterte for hvordan sivile og offentlige arenaer, som for eksempel salonger og kafeer, gjorde det mulig å bruke opplysningsidealer i praksis. Ifølge Habermas var den offentlige sfæren fremfor alt et sted hvor private individer kom sammen til en offentlighet.55 I dette kapittelet vil jeg beskrive den parisiske salongen som et eksempel på en slik offentlig sfære og diskutere hvordan den utfoldet seg på 1700-tallet. Målet med kapittelet er å tydeliggjøre hvilken plass salongen har fått i forskningen om den franske revolusjonen. Jeg vil i det følgende innlede en historiografisk analyse for å skissere hvordan salongen har blitt beskrevet og i hvilken grad ulike historikere har argumentert for eller mot dens betydning. Jeg vil blant annet vise hvordan historikere har argumentert for utviklingen av et revolusjonært språk, ideer om menneskerettigheter, celebritet og følelser i salongene.

2.1 Den parisiske salongen

Antoine Lilti hevdet i Les Monde des Salons: Sociabilité et mondanité a Paris au XVIIIe siècle (2005) at begrepet salon slik det defineres i dag var ukjent i 1700-tallets Frankrike.56 Hans bok var først og fremst en reaksjon på hva andre historikere og litteraturvitere har skrevet om salongene. Som en slags omvendt historiografi argumenterte Lilti mot salongenes faste struktur, form og betydning for revolusjonen. Salongene var ifølge Lilti: «simply an architectural term designating a large room with an arched ceiling that had appeared in the preceding century in royal chateaux and princely dwellings.»57 Salongene har ifølge ham hovedsakelig blitt definert som møtesteder for mindre sosiale kretser og han har i den sammenheng advart mot å bruke begrepet slik han mener det har blitt konstruert av ettertidens historikere. Han har hevdet at begrepet om den litterære salongen først ble formulert av litteraturhistorikere på begynnelsen av 1900-tallet og at salongen siden har blitt definert som en sosial arena hvor kvinner eller salongvertinner mottok filosofer og skribenter i private forsamlinger.58 På tross av dette har han selv brukt begrepet i sin analyse og kritikk av historikeres framstilling av salongen. Det er først og fremst salongenes mangfold og variasjoner som har ført Lilti til konklusjonen om at slike

55 Habermas, Structual Transformation of The Public Sphere, s 27. 56 Lilti, The World of The Salons, s 15. 57 Lilti, The World of The Salons, s 6. 58 Lilti, The World of The Salons, s 3.

15 forsamlinger var uformelle møtesteder uten konkret form og innhold, som ikke spilte en avgjørende rolle for den franske revolusjonen.

Ifølge Lilti kunne salongene klassifiseres inn i tre modelltyper: den litterære salongen, den filosofiske salongen og den aristokratiske salongen. Flere revolusjonshistorikere har klassifisert salongene inn i ulike modeller. Min tolkning av de parisiske salongene inkluderer ikke et slikt skille, og jeg tar som følger utgangspunkt i at den litterære salongen ikke utelukker den politiske, eller omvendt. Jeg følger her Kåre Tønnesson som har definert de parisiske salongene som både filosofiske og litterære fenomener, men som samtidig har påpekt at noen salongvertinner gav salongene en overordnet politisk rolle eller brukte dem som politisk virkemiddel.59

Sin egen aktive politiske virksomhet forente Madame Roland med avvisning av feminisme. Germaine Necker, Madame de Staël, brukte likesom hun vertinnerollen som politisk virkemiddel. Madam Rolands salong var sentrum for girondinerne i 1792.60

Tønnesson har beskrevet utviklingen av salongene i tråd med det han har tolket som en voksende sammenheng mellom muntlig og skriftlig kommunikasjon i tiden før revolusjonsutbruddet. Dette oppstod ifølge ham som et resultat av en betydelig utvikling av uformelle og formelle møtesteder: «I de parisiske filosofiske og litterære salongene møtte forfattere hverandre og representanter for sitt publikum.»61 Salongene bidro ifølge Tønnesson sammen med andre lignende møtesteder til en ny sosiabilitet eller omgangsformer som oppstod i det urbane Frankrike på 1700-tallet. Han har blant annet beskrevet hvordan ekteparet Neckers salong utviklet seg til en arena med sterk politisk drivkraft og hvordan ekteparet bygde et politisk parti rundt seg selv.62 Jaques Necker (1732-1804) var finansminister i Frankrike mellom 1776-1778 og 1788-1789 samtidig som hans kone Suzanne Necker (1737-1794) drev salong i Paris. Monsieur og Madame Necker representerte ifølge Tønnesson gjennom sin salongvirksomhet ulike typer «broer» som sakte utvisket sosiale forskjeller. I kontrast til Lilti har Tønnesson beskrevet salongene som mangfoldige og definert møtestedene som tilgjengelige for medlemmer av ulike samfunnslag:

En slik bro var finansverdenen som Monsieur Necker representerte. Stor rikdom gav høy prestisje og gjorde det mulig for en borger å bevege seg blant adelsmenn, eller selv kjøpe seg adelskap. En annen bro var foreninger og sammenslutninger av kulturell art. Det gjaldt

59 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, s 291. 60 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, s 291. 61 Tønnesson, Revolusjonen som rystet Europa, s 36. 62 Tønnesson, Madame de Staël, s 25-26.

16 frimurerlosjer, akademier, litterære selskaper – og salonger, Madame Neckers domene. I den parisiske litterære salong kom diktere og forfattere av ”filosofiske” bøker om vitenskap og samfunnsspørsmål sammen med kulturinteresserte mennesker fra samfunnets høyeste lag.63

Salongene har også blitt beskrevet som betydelige for opplysningsprosjektet, her kunne forfattere og diktere lese opp og teste reaksjoner på nye verk før de ble publisert. Habermas har blant annet referert til Denis Diderots (1713-1784), redaktør av Encyclopedie, tolkning av salongene som en nødvendig del av den litterære prosessen: «The salon held the monopoly of first publication: a new work, even a musical one, had to legitimate itself first in this forum.»64 På tross av kritikken rettet mot salongenes struktur og form har Lilti vist at enkelte salonger, eksempelvis Madame Geoffrins salong, noen ganger ble møtested og samlingspunkt for kjente skikkelser, som forfattere og intellektuelle: «Her house had thus become the rendezvous for talent and merit of all sorts, and the natural desire to mix with famous men has made people seek her society, in which one was sure to find them.»65 For Lilti opptrådte forfattere og intellektuelle som sjeldne gjester, salongene tilbød først og fremst forfattere og intellektuelle 66 en form for aristokratisk beskyttelse.

I likhet med begrepet salon har Lilti hevdet at begrepet salonnniere, salongvertinne, ikke ble brukt i 1700-tallets Frankrike. Dette begrepet innebærer ifølge Lilti fortolkningen av salongen som «a well defined cultural institution. It blurs their relation to the dwelling and turns the salon into an autonomous function, an occupation, almost a status [...]»67 Han har hevdet at salongvertinnene heller ble beskrevet som maitresse de maison, husets vertinne. Han har definert salongvertinnenes rolle som betinget av økonomisk og sosial frihet, en frihet som var reservert for kvinner av høyere status, mer spesifikt medlemmer av det parisiske aristokratiet. Helt konkret har Lilti påpekt to situasjoner hvor kvinner opplevde individuell frihet, 1) hvis vedkommende ble enke og arvet penger og 2) hvis vedkommende ble separert og kunne bo alene under ektemannens beskyttelse. Salongen var for ham en arena plassert midt i mellom den private og den offentlige sfæren: «governed by the laws of worldly hospitality, within which to act.»68 Som jeg vil komme tilbake til i kapittel 3 har han beskrevet kvinners mulighet

63 Tønnesson, Madame de Staël, s 14. 64 Habermas, Structual Transformation of The Public Sphere, s 34. 65 La Harpe, Letters to the Shuvalovs, 58, i Lilti, The World of the Salons, s 103. 66 Lilti, The World of the Salons, s 113. 67 Lilti, The World of the Salons, s 39. 68 Lilti, The World of the Salons, s 41.

17 til å opptre som salongvertinner gjennom det han har definert som «the art of hospitality». Det var sosiale kunster og høy status som tillot aristokratiske kvinner å holde salong.69

Tønnesson har beskrevet de parisiske salongene som «kvinnens kongerike», men definerte kvinnenes sentrale rolle som den fremste årsaken til salongenes løse form. Han har hevdet at salongene ikke kunne være institusjoner i formell forstand fordi 1700-tallets kvinner som regel var utestengt fra deltakelse i det offentlige rom.70 Han har imidlertid definert salongen som noe mer strukturert enn Lilti og har tillagt slike arenaer betydning i utviklingen av revolusjonen. For Tønnesson var salongene arrangerte møtesteder som krevde intellektuelle og økonomiske forutsetninger, de videreførte på mange måter slik han har påpekt «hoffets gamle rolle som patronat.»71

2.2 Det revolusjonære språket

Revisjonistiske historikere har argumentert for at utviklingen av den offentlige opinionen var et resultat av både 1) nye sfærer/arenaer som åpnet for offentlig kritikk og 2) formuleringen av revolusjonære begreper og et revolusjonært språk. Francois Furet kommenterte utviklingen av det revolusjonære språket i Penser la Revolution Française (1978). Rousseau skulle ifølge ham «[...] set up well in advance the conceptual framework of what was to become Jacobinism and the language of the Revolution [...]».72 Furet har lagt vekt på utviklingen av individet og personlige meninger i den nye politiske kulturen. Ifølge ham var den nye kulturen hovedsakelig basert på personlige meninger og ikke på samfunnskonstruerte institusjonelle klasser. Den politiske sosiabiliteten oppstod også ifølge ham i intellektuelle forsamlinger, som kafeer og salonger.73

Lynn Hunt hevdet i Politics, Culture and Class in the French Revolution (1984): «Once the revolutionaries acted on Rousseau’s belief that government could form a new people, the West was never again the same.»74 Rousseau proklamerte i Les Confessions: «J´avais vu que tout tenoit radicalement a la politique...»75 ; alt avhenger fundamentalt av politikken. Rousseau

69 Lilti, The World of the Salons, s 42. 70 Tønnesson, Aschehougs verdenshistorie, s 129. 71 Tønnesson, Aschehougs verdenshistorie, s 129. 72 Furet, Interpreting the French Revolution, s 31. 73 Furet, Interpreting the French Revolution, s 38. 74 Hunt, Politics, Class and Culture, s 16. 75 Hunt, Politics, Class and Culture, s 1.

18 uttalte at politikken var røttene til det sosiale livet og at folket var avhengig av å delta i den politiske debatten.76 Han ble navnet bak begrepet han selv formulerte og introduserte gjennom sine egne opplysningsverk: le opinion publique. Franklin Philip har hevdet at publiseringen av Rousseaus verk gav «academicians both a means of gaining widespread publicity and a vocabulary in which they and many others could express their discomfort with a society that made publicity so important.»77 De revolusjonære gav de nye begrepene mening ved å ytre dem i en revolusjonær kontekst og med et ønske om å fremme radikal politisk endring.78 Den revolusjonære mentaliteten og det revolusjonære språket kan derfor hevdes å ha blitt formet i salongene gjennom den litterære prosessen der forfattere kunne lese opp og teste reaksjoner på nye verk og ideer i salongene før de ble publisert.

Hunt har hevdet at den revolusjonære politikken hadde sin opprinnelse i Frankrike på 1700- tallet og at det var et resultat av endringer i det politiske landskapet og større politisk deltakelse fra folket. Den nye politiske kulturen ble ifølge Hunt formulert gjennom de verdiene, forventningene og reglene som formet kollektiv mentalitet og handling under revolusjonen.79 Hun har definert oppfinnelsen av ideologi og etableringen av en institusjonell politisk kultur som de viktigste resultatene av revolusjonen.80 Det revolusjonære språket fant ifølge henne allerede sitt opphav med utviklingen av de nye kafeene som ble etablert i Paris på 1670-tallet: «Coffeehouses hosted discussions of science or literature but above all else political talk.»81 Hun har definert kafeene som arenaer for offentlig debatt og utviklingen av en ny type energi der individer engasjerte seg sammen med andre og formet et samfunn.82 Disse nye energiene som skulle bidra i formuleringen av den revolusjonære politikken ble også dyrket i andre typer arenaer, som for eksempel i politiske klubber og i salonger.

Baker hevdet i Interpreting the French Revolution (1990) at Rousseau formulerte en realpolitisk antitese til det gamle regimet i Du contrat social (1762).83 I den sammenheng har Baker påpekt en betydelig forskjell mellom definisjonen av opinion i en tidlig utgave av Encyclopedie fra 1765 og definisjonen av det samme begrepet i en senere og utvidet utgave med navnet

76 Hunt, Politics, Class and Culture, s 1. 77 Philip, Introduction Rousseau, s xii. 78 Hunt, Politics, Class and Culture, s 51. 79 Hunt, Politics, Class and Culture, s 10. 80 Hunt, Politics, Class and Culture, s 15. 81 Hunt, History in the Global Era, s 139. 82 Hunt, History in the Global Era, s 141. 83 Baker, «Representation», s 490.

19 Encyclopedie Methodique (publisert etter 1782).84 I sistnevnte dukker ifølge Baker begrepet opinion opp i de politiske, ikke i de filosofiske seksjonene av verket og defineres heretter som opinion publique. Begrepet hadde som Baker har vist fått en helt ny karakter: «Whereas before its principal characteristics were flux, subjectivity and uncertainty, now they are universality, objectivity, and rationality.»85 I sin vurdering av Habermas’ teori har han understreket at den franske offentligheten først fikk betydning som følge av eneveldets politiske krise, da begge sider ble avhengige av støtte fra folket – en autoritet som stod utenfor det tradisjonelle politiske systemet.86

I wish to emphasize the extent to which the concept took on meaning in France in the context of a political crisis of absolute authority (neglected by Habermas, who underestimates the potential for political opposition under the Old Regime), as the crown and its opponents within the traditional political system invented and appealed to a principle of legitimacy beyond that system in order to press their competing claims.87

Habermas har fokusert på hvordan den offentlige opinionen, eller folkeopinionen, ble avduket gjennom flere stadier – så lenge makten lå hos monarken kunne ikke fornuften fullstendig avsløres. Under det gamle regimet forble ifølge ham offentligheten bak lukkede dører og var i stor grad avhengig av diskresjon og hemmeligheter. Medlemmenes fellesnevner var ikke politikk: «[...] but their exclusiveness in relation to the political realm of absolutism as such: social equality was possible first only as an equality outside the state. »88

Baker har understreket at opinion publique må vurderes som en politisk oppfinnelse fremfor som en sosiologisk funksjon. På den andre siden var den offentlige opinionen for Rousseau: «a challenge to the legislator’s art rather than an expression of political will.»89 En slik definisjon satte ham i konflikt med de som søkte å beskrive opinionen som et rasjonelt politisk konsept. Det tillot ham også å begrense både den offentlige opinionen og kvinner til det private hjemmet, som han søkte å frigjøre maskuline filosofer fra.90 Begrepet fikk ifølge Baker status som en «central rhetorical figure in a new kind of politics […] Suddenly it designated a new source of authority, the supreme tribunal to which the absolute monarchy, no less that its critics, was compelled to appeal.»91 Baker har hevdet at de revolusjonære anerkjente at det blant annet var

84 Baker, Inventing the French Revolution, s 167. 85 Baker, Inventing the French Revolution, s 168. 86 Landes, Women and the Public Sphere, s 41. 87 Baker, Inventing the French Revolution, s 171. 88 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 35. 89 Baker, Inventing the French Revolution, s 186. 90 Goodman, The Republic of Letters, s 238. 91 Baker, Inventing the French Revolution, s 168.

20 Rousseau som hadde lagt grunnlaget for deres økende krav om nasjonal identitet og politisk deltakelse.92

På den andre siden har Baker også argumentert for at Rousseaus teorier utelukket ideen om representasjon og modernitet, og at en slik avgrensning forble Rousseaus største utfordring. En sosial teori om representasjon ble heller ifølge Baker adressert av andre aktører og var «grounded essentially upon a discourse of modernity, [...] that Turgot and Condorcet, those prophets of progress, elaborated their ideas for rational forms of representation as a distinctive feature of modern society.»93 Det Baker har definert som et nytt politisk regime, som oppstod med nasjonalforsamlingen og var basert på sosial representasjon, utgjorde ifølge ham et rasjonelt alternativ til «the juridical language of corporate particularism upon which the traditional social order rested».94 På tross av dette: «In the years to come, the language of the general will was constantly to subvert the language of representation.»95

I The Republic of Letters: A Cultural History of the French Enlightenment (1994) hevdet Dena Goodman at revisjonistiske historikere som Lynn Hunt, Keith Baker og Francois Furet har insistert på å sammenslå diskurs og politisk realitet for å kunne forstå politiske konstruksjoner som revolusjonen og monarkiet. For Goodman var «the Republic of Letters» et internasjonalt nettverk for humanistisk og intellektuell ideutveksling, og var i likhet med monarkiet en politisk konstruksjon.96 Goodman har bygget videre på alle historikerne ovenfor, men har selv presentert salongene gjennom en fortolkning som kombinerer to ledende perspektiver på salongene innen den franske revolusjonens historiografi.

For det første har hun presentert salongen som et kvinnelig domene: le paradis des femmes. Hun har framhevet at studier av den kulturelle revolusjonen automatisk medfører studier av den feministiske historien, fordi kulturelle fortolkninger utfordrer forståelsen av intellektuell aktivitet som et direkte resultat av maskulinitet.97 Ifølge henne var vertinnerollen en «historical key to the realization of sociability and civilization.»98 Likestilling i de lærdes republikk var et tydelig tegn på, og en forutsetning for, et sivilisert samfunn. Det var kun i de mest siviliserte

92 Baker, Inventing the French Revolution, s 235. 93 Baker, Inventing the French Revolution, s 240. 94 Baker, Inventing the French Revolution, s 243 95 Baker, Inventing the French Revolution, s 251 96 Goodman, The Republic of Letters, s 1. 97 Goodman, The Republic of Letters, s 3. 98 Goodman, The Republic of Letters, s 5.

21 nasjonene at kvinner fikk ta sin plass politikken.99 Det er slik Goodman forklarer kvinners plass i salongene –filosofer og litterater så nødvendigheten av å inkludere kvinner i sine ledende institusjoner og som konsekvens ble kvinnelige egenskaper definert som komplimentere og utfyllende, ikke som ubrukelige. For eksempel ble kvinnens følsomhet og forsiktighet ansett som å ha en beroligende og positiv effekt på mannens rasjonalitet og egoisme. Dette var ifølge Goodman en viktig årsak til at querelles les femmes fant sted nettopp på 16-1700-tallet.100 «If men of letters were able to “forget” social distinctions and hierarchy in the controlled society of the salon, they could also “forget” why government had been necessary in the first place»101. Salongen ble på denne måten den ledende institusjonen for samspillet mellom de to kjønnene, politisk debatt og kritikk mot regimet.

The salon gave the Republic of Letters a social base, but even more important, it provided the republic with a source of political order in the person of the salonnière. She gave order both to social relations among salon guests and to the discourse in which they engaged. The salonnière had always been crucial to the functioning of the salon; now she became crucial to the project of Enlightenment carried out in and through it.102

Det andre perspektivet Goodman har understreket er koblingen mellom salongene og utviklingen av offentlig opinion, hovedsakelig inspirert av Jürgen Habermas’ modell hvor salongene først og fremst utvikles som institusjoner ledet av den nye borgerlige sfæren.103 «In Paris, the new public sphere was structured by the salon, the press, and other institutions of sociability and publicity which were developed to counter the courtly institutions of the absolutist state.»104 Som Philip har påpekt i sin introduksjon og oversettelse av Rousseaus Discourse on Inequality (1755) er det nødvendig å skille mellom teori og praksis når en leser opplysningsfilosofiske verk, hovedsakelig fordi franske opplysningstenkere som regel var utestengt fra de politiske arenaene. På den andre siden var ikke Frankrike på dette tidspunktet en utelukkende autoritær stat, det fantes muligheter for filosofisk diskusjon og spekulasjon i den private sirkulasjonen av brev og manuskripter og i salongene.105

Ifølge Baker neglisjerte Habermas det franske eksempelet i utviklingen av offentlige sfærer ved å definere det gamle regimet som et hinder for utviklingen av offentlig opinion. I kontrast til

99 Goodman, The Republic of Letters, s 7. 100 Goodman, The Republic of Letters, s 9. 101 Goodman, The Republic of Letters, s 11. 102Goodman, The Republic of Letters, s 99. 103 Lilti, The World of The Salons, s 4. 104 Goodman, The Republic of Letters, s 14. 105 Philip, Introduction Rousseau, s x.

22 Habermas har Baker forsøkt å demonstrere den betydelige rollen som blant annet opinion publique spilte i den politiske krisen som rammet det gamle regimet og det franske monarkiet i tiden før revolusjonsutruddet.106 Goodman har hevdet at filosofene skapte en ny offentlig sfære i Paris da de presenterte de lærdes republikk som et senter for offentlig opinion, de gav med dette offentligheten en betydelig rolle ved å først invitere dem som lesere og senere som forfattere.107

Lilti har kritisert flere aspekter ved spesielt Goodmans perspektiv og hevdet at salongene ikke var nye borgerlige institusjoner, men heller eldre tradisjonelle samlinger styrt av den parisiske adeligheten. Salongene var ifølge Lilti like sentrale lenge før revolusjonen.108 Salongene var ifølge ham reservert for Frankrikes mest velstående og kan defineres som en del av den aristokratiske kulturen. Dette er enda en grunn til at han har satt spørsmålstegn ved salongens rolle i utviklingen av et revolusjonært språk og en revolusjonær mentalitet. Goodman har beskrevet salongene som fremste arena for de lærdes republikk, mens Lilti har hevdet at selve utrykket ’de lærdes republikk’ sjeldent ble brukt på dette tidspunktet. Ifølge ham hørte begrepet hovedsakelig til i perioden mellom renessansen og midten av 1600-tallet, de lærdes republikk var for ham ikke en del av opplysningstidens kulturelle univers.109

2.3 Romanen og menneskerettigheter

Hunt er en av flere historikere som har argumentert for salongenes betydning. Mer spesifikt har hun i Inventing Human Rights (2007) blant annet formulert en teori hvor hun understreker sammenhengen mellom utviklingen av nye følelser og formuleringen av menneskerettighetserklæringen i 1789. Hun har beskrevet en prosess der voksende krav om universelle menneskerettigheter oppstod som et resultat av den litterære sjangeren, romanen. Da Rousseau publiserte den bestselgende romanen La Nouvelle Héloïse eller Julie i 1761, gav han, ifølge Hunt, leserne muligheten til å identifisere seg med karakterene, spesielt med Julie.110 Selv om fortellingen ikke vakte en eksplosjon av følelser tillot den leserne å forme en ny type empati og medfølelse på tvers av raseforskjeller, klasse og nasjonale grenser. Fortellingen understreket at alle mennesker var fundamentalt like på grunn av deres indre sjeleliv og

106 Baker, Inventing the French Revolution, s 171. 107 Goodman, The Republic of Letters, s 40. 108 Lilti, The World of The Salons, s 5. 109 Lilti, The World of the Salons, s 109. 110 Hunt, Inventing Human Rights, s 37.

23 følelser.111 I tillegg til romanens mer fiktive karakterer har Hunt vist at andre sjangere også kunne ha stor virkning. Hun har vist til Voltaires (1694-1778) Treatise on Tolerance on the Occasion of the Death of Jean Calas (1763), hvor han selv brukte begrepet «menneskerettigheter» og beskrev religiøs toleranse som en del av dem.112

They ask only the protection of natural law, the validity of their marriages, security as to the condition of their children, the right to inherit from their fathers, and the enfranchisement of their persons [...] It is not a question of giving immense privileges and secure positions to a faction, but of allowing a peaceful people to live [...].113

Den såkalte Calas affæren ledet Voltaire til å inkludere en definisjon av tortur i sin Philosophical dictionary (på listen av Vatikanets forbudte bøker) samtidig som han offentlig fordømte franske torturpraksiser og religiøs forfølgelse.114 Hunt har vist at Versailles-ediktet fra 1787 (som gav religiøs frihet til ikke-katolikker i Frankrike) var et resultat av en regjering som var presset fra en sterk katolsk kirke på den ene siden, og en minoritet som hadde støtte fra flere innflytelsesrike skribenter og jurister på den andre siden.115 Timothy Tackett har undersøkt årsakene bak utviklingen av den store terroren og har blant annet vist at de kommende revolusjonære lederne ikke hadde en felles identitet eller bakgrunn, men at de dannet en gruppe basert på felles utdanning og interesser, blant annet basert på ideer hentet fra opplysningsfilosofi og romanen.116 Han har hevdet at opplysningsverk kun utgjorde en liten del av de revolusjonæres intellektuelle horisonter, og at dersom de store filosofene ble nevnt, var det først og fremst i lys av deres litterære bidrag: Voltaires dikt og Rousseaus kjærlighetsromaner.117

I lys av litteraturens betydning for utviklingen av nye følelser har Hunt undersøkt hvorvidt det kan være tilfeldig at de tre bestselgende romanene fra 1700-tallet, Rousseaus Julie (1761) og Samuel Richardsons (1689-1761) Pamela (1740) og Clarissa (1747-48) ble publisert i perioden som innledet utformingen av universelle menneskerettigheter og publiseringen av menneskerettighetserklæringen.118 Det har blitt gjort flere undersøkelser på hva som var årsaken til romanens popularitet og vekst på akkurat denne tiden. Hunt har selv først og fremst

111 Hunt, Inventing Human Rights, s 39. 112 Hunt, Inventing Human Rights, s 72. 113 Voltaire, Treatise on Toleration, 1763 i Hunt, The French Revolution and Human Rights, s 39. 114 Hunt, Inventing Human Rights, s 75. 115 Hunt, The French Revolution and Human Rights, 41. 116 Tackett, The Coming of the Terror, s 29. 117 Tackett, The Coming of the Terror, s 32. 118 Hunt, Inventing Human Rights, s 41.

24 fokusert på de psykologiske effektene av romanens popularitet og på hvordan det henger sammen med framveksten av ideer om menneskerettigheter.119

Hun har påpekt at større deler av befolkningen på dette tidspunktet hadde blitt lesekyndige og romanene kunne nå ut til for eksempel tjenere og kvinner. På en annen side har hun understreket at bønder og medlemmer av lavere sosiale klasser utgjorde 80% av den franske befolkningen, og at disse som regel ikke hadde muligheten til å lese romaner.120 Habermas har i den sammenheng hevdet at den borgerlige offentligheten allerede styrte den litterære dagsordren ved midten av århundret og ved publiseringen av de bestselgende romanene.

The moral weeklies which flooded all of Europe already catered to a taste that made the mediocre Pamela the best seller of the century. They already sprang from the needs of a bourgeois reading public that later on would find genuine satisfaction in the literary forms of the domestic drama and the psychological novel.121

Han har hevdet at private individer bidro til opplysningsprosjektet i det de kom sammen til en offentlighet og reflekterte over og kritiserte det de hadde lest. Kort tid etter publiseringen av Pamela ble det første offentlige biblioteket etablert, bedre tilgjengelighet resulterte ifølge Habermas i en public sphere of a rational-critical debate i den litterære verdenen.122

2.3.1 Celebritet

Lilti har beskrevet en samtidig utvikling av det han har definert som celebritet. Fenomenet hadde ifølge ham sitt opphav på 1700-tallet «at a time of profound change in the public sphere and when leisure was first being commercialized.»123 Lilti har argumentert for at den nye offentligheten, i den grad den var opptatt av private individers berømmelse på lik linje med politiske debatter, var avgjørende i utviklingen av celebritet.124

Publisitet kunne som han har understreket opptre som en avgjørende faktor for litterære celebriteter på grunn av betydelige forbedringer i trykket materiale og almene leseferdigheter.125 Lilti har hevdet at utviklingen av media blant annet brakte forfattere ut av

119 Hunt, Inventing Human Rights, s 41. 120 Hunt, Inventing Human Rights, s 41. 121 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 43. 122 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 51. 123 Lilti, The Invention of Celebrity, s 7. 124 Lilti, The Invention of Celebrity, s 9. 125 Lilti, The Invention of Celebrity, s 51.

25 tradisjonelle sosiale kretser, som for eksempel akademiske sirkler eller salonger, og at sirkulasjonen av deres verk dermed kunne nå langt flere anonyme og nysgjerrige lesere.126 Han har som nevnt ovenfor argumentert for at salongene var reservert for adelen, Rousseau derimot kom selv fra beskjedne økonomiske forhold og var på ingen måte kjent med de skikkene og normene som tilhørte salongenes verden. Lilti har hevdet at Rousseau først mottok støtte fra offentligheten etter at han brøt med den aksepterte «salon model of the man of letters» som aristokratene støttet. Et slikt brudd tillot Rousseaus å bygge sin celebritet gjennom en skildring av hans personlige kamp mot samfunnskonstruerte begrensninger.127 Det er i denne sammenheng viktig å understreke at Liltis tolkning av salongen som en arena utelukkende reservert for adelen også innbefatter at talentfulle medlemmer av borgerklassen sjeldent, men til tider fikk opptre som gjester.

Lilti har i likhet med Hunt hevdet at utviklingen av følelser, blant annet nysgjerrighet og empati, på 1700-tallet var forbundet med framveksten av den litterære sjangeren, romanen. Spesielt kjærlighetsromanen, eksempelvis Rousseaus Julie, gav ifølge Lilti liv til forfatteren ved å tillate leserne innsikt i de personlige og emosjonelle livene til individene bak romanene.128 Både veksten av romanen og formuleringen av et autentisk selv var ifølge Lilti avgjørende i 129 utviklingen av celebritet.

I likhet med Hunt har Lilti påpekt en betydelig endring i det moderne selvet: «The modern moi, the self, was curious and sensitive. It recognized in others, in spite of social distance, a fellow creature.»130 Lilti har hevdet at et forsterket fokus på selvet, som han blant annet har identifisert hos Rousseau, var en direkte reaksjon på en medievirkelighet som ikke evnet å formidle private sider av offentlige personer.131 Hunt har også definert vektleggingen av individet som en av de mest betydningsfulle endringene på 16 og 1700-tallet, individuelle egeninteresser og preferanser ble ifølge henne mer sentrale gjennom nye arenaer som for eksempel kafeer og salonger.132 Habermas har i likhet med Hunt observert at litteratur, kunst og musikk åpnet for frie valg, varierende preferanser og en kritisk offentlighet: «The “taste” to which art was oriented from then on became manifest in the people who claimed no prerogative, since within

126 Lilti, The Invention of Celebrity, s 52. 127 Lilti, The Invention of Celebrity, s 134. 128 Lilti, The Invention of Celebrity, s 10. 129 Lilti, The Invention of Celebrity, s 11. 130 Lilti, The Invention of Celebrity, s 10. 131 Lilti, The Invention of Celebrity, s 11. 132 Hunt, Writing History in the Global Era, s 136.

26 a public every-one was entitled to judge.»133 Egenrefleksjon krevde både filosofiske, psykologiske og politiske endringer.134

Lilti har vist at publiseringen av romanen resulterte i en offentlig entusiasme, og at selv den polske Prinsessen Czartoryska ved sitt besøk til Paris påpekte at «[...] every woman wants to be like Julie.»135 Folk begynte å henvende seg til Rousseau angående sine egne følelsesliv, han ble «[...] the master of feelings, a man who spoke the language of virtue and whose works had the power to make his readers better by pulling tears out of them.»136 Romanen gav leseren en moralsk og spirituell opplevelse som for noen kunne tolkes og anvendes som en moralsk guide.137 Leserne opplevde ikke kun en emosjonell tilknytning til karakterene men også til Rousseau selv. Lilti definerer dette som Rousseauism.138 Rousseaus celebritet var ifølge Lilti begrunnet av romanens moralske og emosjonelle krefter samt den sympatien han mottok som et resultat av de eksistensielle ulykkene han skildret gjennom sine litterære karakterer.139 Rousseau var avhengig av støtte fra offentligheten, han var opptatt av både kollektiv og individuell annerkjennelse og evnet gjennom romanen å oppnå begge.140 Som nevnt tidligere mestret ikke Rousseau de dydene som ble praktisert i salongen. Uten vittighet og eleganse ble han som Lilti har vist nødt til å bevise seg selv på andre måter: «He had to trust in books to reveal the real Jean-Jaques.»141

Hunt har også framhevet Rousseaus berømmelse. Hun har påpekt at ved publiseringen av Julie i 1761 var Rousseau allerede kjent i de fleste litterære og intellektuelle sirkler, nyheten om hans publisering spredte seg derfor raskt: «Since Rousseau already enjoyed international celebrity, news of the imminent publication of his novel spread like wildfire, in part because he read sections of it to various friends.»142 Hunts observasjon sammenfaller med Tønnessons bruk av Diderots beskrivelse av salongen som en arena for høytlesning og forhåndsvisning av nytt materiale. Slik Hunt har vist leste både Voltaire og D’alembert Julie. Selv om Voltaire avviste

133 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 40. 134 Hunt, Inventing Human Rights, s 61. 135 Lilti, The Invention of Celebrity, s 117. 136 Lilti, The Invention of Celebrity, s 118. 137 Lilti, The Invention of Celebrity, s 119. 138 Lilti, The Invention of Celebrity, s 120. 139 Lilti, The Invention of Celebrity, s 122. 140 Lilti, The Invention of Celebrity, s 139. 141 Lilti, The Invention of Celebrity, s 140. 142 Hunt, Inventing Human Rights, s 36.

27 verket som «miserable trash», hadde D’alembert på en annen side blitt oppslukt av romanen.143 Sistnevnte advarte også Rousseau mot den strenge sensuren som mest sannsynlig ville forhindre publiseringen.144 Sensur er nok et eksempel som forsterker sannsynligheten for at opplysningsskribenter først ble nødt til å fremlegge nytt materiale i arenaer som sto utenfor statsmaktens kontroll, som for eksempel salongen. I 1766 skrev Voltaire, fra sitt gjemmested i Sveits, et brev til Diderot:

A man such as you can look only with horror upon the country in which you have the misfortune to live. You really ought to come to a land where you have complete liberty [...] I cannot understand how a sensitive heart and a just mind can live in the land of monkeys transformed into tigers. [...] Believe me, wise men with a sense of humanity must gather together far from the senseless barbarians.145

Ifølge Goodman understreket også Diderot at det først ble mulig å diskutere og distribuere Encyclopedie på tross av sensuren etter at de lærdes republikk hadde etablert seg i de parisiske salongene.146 Encyclopedie var et opplysningsprosjekt som hadde som mål å fremme sosial og politisk reform.147 Den skulle stå utenfor kongemaktens kontroll og skulle som Goodman har vist «embody the republic by, for example, becoming the center of the universal correspondence across the ages.»148 Det var et felles prosjekt basert på ideutveksling og samarbeid for medlemmer av de lærdes republikk: «By providing a “center of unity” the Encyclopédie contributed to the establishment of the Republic of Letters as an association – a real society of men of letters – with Paris as its capital.» 149 Baker har i den sammenheng vist at encyklopedistene definerte seg selv som ‘men of letters’ og at deres viktigste bidrag var å understreke betydningen og verdien av ord og begreper som korresponderte med sosiale realiteter.150 Som jeg vil komme tilbake til i kapittel 3 har han vist at salongene, spesielt salongen til Julie de Lespinasse (1732-1766) ble en arena for filosofer og det franske akademiet frem til hennes død: «the salon of Mlle de Lespinasse came to operate as a kind of antechamber to the French Academy, a base from which the philosophes picked likely candidates and attempted to influence elections.»151

143 Hunt, Inventing Human Rights, s 36. 144 Hunt, Inventing Human Rights, s 36. 145 Voltaire til Diderot, Juli 1766 I Goodman, The Republic of letters, s 43. 146 Goodman, The Republic of letters, s 41. 147 Philip, Introduction Rousseau, s vii. 148 Goodman, The Republic of letters, s 27. 149 Goodman, The Republic of letters, s 31. 150 Baker, Condorcet, s 19. 151 Baker, Condorcet, s 23.

28 På en annen side mottok Encyclopedie betydelig støtte fra det kongelige hoffet, hovedsakelig under Ludvig XV (1710-1774), da hans elskerinne Madame de Pompadour (1721-1764) opptrådte som beskytter av Encyclopedie og flere opplysningsforfattere.152 Revolusjonshistorikeren Albert Soboul har også vist at Madame de Pompadour beskyttet filosofene mot «den gudfryktige kretsen som omkring dronningen og kronprinsen som igjen ble støttet av bispekollegiet og parlamentet.»153 På tross at Soboul defineres som en del av den «klassiske» og marxistiske tradisjonen gav også han oppmerksomhet til filosofene og salongene. For ham seiret den filosofiske propaganda etter 1770 da blant annet frimurerlosjene og salongene bidro til spredningen av opplysningsideene.154

Figur 2: Madame de Pompadour med Encyclopedie på bordet ved siden av. Maleri av Maurice Quentin de La Tour fra 1755. Nå i Louvre, Paris. Hentet fra Wikimedia Commons.

2.3.2 Kjønn og følelser

Det er interessant at de tre romanene Julie, Pamela og Clarissa ble skrevet av menn, men samtidig handler om en kvinnelig heltinne. Som Hunt har vist var kvinnelige heltinner spesielt interessante og fanget interesse fordi deres ønske om selvstendighet og autonomi aldri kunne

152 Boberg, Malmqvist, Opplysningstiden, s 160. 153 Soboul, Den franske revolusjon - Det gamle regimets krise, bd 1, s 62. 154 Soboul, Den franske revolusjon - Det gamle regimets krise, bd 1, s 63.

29 oppfylles.155 De kvinnelige karakterene stod ovenfor flere hinder konstruert av ektemenn, fedre og arbeidsgivere, og leserne fikk umiddelbart en slags sympati for dem.

Hunt har foreslått at de psykologiske identifikasjonene som sprang ut av litteraturen kan ha bidratt til en følelse av empati på tvers av kjønnsforskjeller. Karakterene Julie, Pamela og Clarissa ble symboler på kvinners individuelle autonomi, karakterene viste at individualitet stammet fra indre følelser og at både menn og kvinner hadde emosjonell kapasitet.156 Julie var en kjærlighetsroman som fulgte en ung kvinne plaget av forbudt kjærlighet, men som ble forhindret av sin fars og samfunnets patriarkalske autoritet.157 Julie måtte velge mellom å følge sitt eget hjerte og fraskrive sine plikter ovenfor familien, eller å gi opp kjærligheten.

He saw that my mind was made up, and that he would obtain nothing from me by authority. For a moment I thought I was delivered from his persecutions. But what became of me when I suddenly beheld at my feet the sternest of fathers moved and melting into tears? Without letting me rise he grasped my knees, and fixing his damp eyes on mine, he told me in a touching voice I can still hear within me: My daughter! Respect your unhappy father’s white hair; do not send him in grief to the grave, like her who bore you in her womb. Ah! Do you want to inflict death on the entire family?158

Hunt har vist at Rousseau påpekte at samtidens lesere ikke direkte nøt lesingen av romanen, men at de heller opplevde følelser av lidenskap og tragedie ettersom de gjorde seg kjent med karakterenes lidelser.159 Leserne identifiserte seg med og følte en sterk tilknytning til karakterene: «The reader simultaneously becomes Pamela even while imagining him-/herself as a friend of hers and as an outside observer.»160 Hunt har påpekt at det i brevromanene ikke ble brukt fortellerstemme eller anførselstegn mellom leseren og karakterene.161 Innsikten i karakterenes personlige brev og følelsesliv, for eksempel til tjenestejenta Pamela, opplyste leseren om at hun besatt individuelle kvaliteter og egenskaper som ikke tidligere hadde blitt anerkjent hos kvinner av hennes sosiale rang.162

I den sammenheng er det interessant å merke seg at menn i likhet med kvinner utrykte at de identifiserte seg med heltinnene fra romanene.163 Empatien og medfølelsen som beskrevet av

155 Hunt, Inventing Human Rights, s 59. 156 Hunt, Inventing Human Rights, 49. 157 Hunt, Inventing Human Rights, 36. 158 Rousseau, Julie, or the New Heloise, Part Three (Pl., II, 345-347), s 286. 159 Hunt, Inventing Human Rights, s 36. 160 Hunt, Inventing Human Rights, s 45. 161 Hunt, Inventing Human Rights, s 43. 162 Hunt, Inventing Human Rights, s 48. 163 Hunt, Inventing Human Rights, 47.

30 Hunt var et resultat av individuelle refleksjoner. Opplysningstiden var for filosofene et gjennombrudd i individuell autonomi og individers evne til å tenke for seg selv i sosiale grupper.164 Som understreket tidligere har salongen blitt beskrevet som kvinnenes domene av flere historikere. Opplysningsfilosofenes opptatthet av den individuelle autonomien kan underbygge sammenhengen mellom opplysningstiden og salongene.165

2.3.3 Kritikk av romanen

Både Julie og Pamela ble raskt ført opp på Index Librorum Prohibitorum, Vatikanets liste over forbudte bøker, det var med andre ord ikke alle som fant heltinnenes historier og konsekvensene av dem like attraktive.166 Ifølge Hunt opptrådte romanen på mange måter som en erstatning for den religiøse moralen som folk flest levde etter. Leserne fikk med publiseringen av romanen muligheten til å identifisere seg med karakterene og skape en individuell moralsk verden basert på ordinære menneskers følelser og opplevelser. Slike endringer fikk fotfeste på bekostning av tradisjonelle religiøse forestillinger. Som Lilti også har påpekt: «Rousseau was the first to explicitly secularize the Christian theme of the transparency of souls in the eyes of God, in order to elaborate the romantic theme of the transparency of hearts in the eyes of men and women».167 Det er viktig å understreke at Rousseau ikke var ateist som Diderot og andre filosofer, men at han var religiøs. I Du contrat social hevdet han, som Maurice Cranston har observert: « […] the civil religion, is a religion subordinate to the state and designed to teach patriotic, civic and martial virtues.».168 Kristendommen som religiøs institusjon var i Rousseaus øyne derimot ikke egnet til å fylle den rollen.169 Institusjoner i seg selv fremsto ikke som truende for Rousseau, han insisterte på at frihet fantes i institusjonene og at nøkkelen dit var frivillig underkastelse.170

Ideen om menneskerettigheter vokste ifølge Hunt ut av dypere former for medfølelse, empati og likhet.171 Romanene ble møtt med mye kritikk fra religiøst hold. Katolske og protestantiske aktører utrykte sin bekymring for at romanene fremmet uønskede endringer i folkets moralske holdninger. Bekymringene var begrunnet med at romanene oppfordret til umoralsk oppførsel

164 Jeg bruker ”offentlighet” slik det har blitt tolket av Jürgen Habermas. 165 Hunt, Inventing Human Rights, s 64. 166 Hunt, Inventing Human Rights, s 46. 167 Lilti, The Invention of Celebrity, s 141. 168 Cranston, Introduction Rousseau, s 40. 169 Cranston, Introduction Rousseau, s 40. 170 Cranston, Introduction Rousseau, s 43. 171 Hunt, Inventing Human Rights, s 58.

31 og urealistiske forventninger. Hunt har hevdet at sympati og følelser gagnet mange i samfunnet, men ikke kvinner. Det ble blant annet konkludert med at kvinnelige lesere av romanen var spesielt mottakelige til de følelsene og handlingene som ble reklamert for i fortellingene, det var en utbredt bekymring at lesingen kunne føre til melankoli og hypokondri hos unge kvinner.172

Hunt har brukt abbé Armand-Pierre Jacquin som eksempel, i 1755 utrykte han sin bekymring: «you will see in almost all of them, the rights of divine and human justice violated, parents authority over their children scorned, the sacred bonds of marriage and friendship broken.»173 Det revolusjonære språket var som sådan ikke bare en protest mot statens maktposisjon, men også mot kirken. Goodman har i denne sammenheng også påpekt at det første skrittet mot utviklingen av de lærdes republikk utenfor statsmaktens kontroll lå i endringen fra latin til fransk, og fra Respublica literaria til République des Lettres.174 Hunt har understreket at både Rousseau og Richardson beskrev seg selv som redaktører og ikke forfattere, og at de på den måten kunne ta avstand fra kritikken. Rousseau i kontrast til Richardson tok på tross av dette ikke avstand fra romanen som sjanger, i sin introduksjon til Julie advarte han leserne og svarte eventuelle kritikere: «Great cities must have theaters; and corrupt peoples, Novels.»175

2.4 Oppsummering

Dette kapittelet har belyst ulike tolkninger av salongenes betydning. Salongen har blitt analysert med bakgrunn i Habermas’ teori om utviklingen av offentlige sfærer. En rekke historikere har beskrevet salongen som betydelig i utviklingen av revolusjonen. Francois Furet, Lynn Hunt og Keith M. Baker har hevdet at salongene spilte en betydelig rolle i utviklingen av et revolusjonært språk. Dena Goodman har argumentert for at salongen var fremste arena for filosofer og intellektuelle og at salongvertinner opptrådte som agenter for opplysningsprosjektet, blant annet for Encyclopedie. Kåre Tønnesson har beskrevet salongvirksomhetene som både litterære og politiske arenaer. Salongene var for ham betydelige i utviskingen av sosiale forskjeller og i møte mellom aristokratiet og de intellektuelle. Antoine Lilti har kritisert historikere for deres bruk og tolkning av begreper som salong, salongvertinne

172 Hunt, Inventing human rights, s 66. 173 Hunt, Inventing Human Rights, s 51. 174 Goodman, The Republic of Letters, s 21. 175 Rousseau, Preface Julie, oversatt av Philip Stewart og Jean Vaché, 1997 i Hunt, Inventing Human Rights, s 53.

32 og de lærdes republikk. For ham var salongene forbeholdt adelen. Forfattere og intellektuelle opptrådte ifølge ham som sjeldne gjester og deltok i forsamlingene i bytte mot aristokratisk beskyttelse. Ifølge Lilti var det Rousseaus brudd med salongkulturen som tillot hans voksende status og spredningen av hans realpolitiske teorier mot det gamle regimet. Med unntak av Lilti har salongene blitt framstilt som kvinnenes domene. For ham har kvinners plass i salongene feilaktig blitt forklart gjennom avhengighetsforhold og gjennom tradisjoner av høflighet og manerer.

Lynn Hunt har hevdet at det revolusjonære språket oppstod med politiske diskusjoner i kafeer og salonger. Hun har formulert en teori som understreker sammenhengen mellom publiseringen av romaner og utviklingen av ideer om menneskerettigheter. På tross av Rousseaus antifeminisme åpnet ifølge henne publiseringen av romanen Julie for forståelse og medfølelse på tvers av kjønn, rase og rang. Fokuset på individuell autonomi kan bidra til å understreke sammenhengen mellom opplysningsfilosofene og salongene. På den andre siden gav romanene grunnlag for kritikk av den kvinnelige natur. Romanen mottok kritikk for å oppfordre til løsaktighet, irrasjonalitet og utradisjonelle ideer. Hunt har vist at romanen opptrådte som en guide og på mange måter erstattet den religiøse moralen som folk flest levde etter.

Neste kapittel vil presentere Joan Landes’ feministiske kritikk av Habermas’ teori om utviklingen av en borgerlig offentlighet. Kapittelet vil belyse en eksisterende historiografisk debatt om salongene, salongvertinnene og til dels kvinner i offentligheten under det gamle regimet og i utviklingen av den borgerlige offentligheten.

33 3. Salongvertinner og kvinner i utviklingen av den borgerlige offentligheten

Forrige kapittel beskrev den parisiske salongen som et eksempel på en arena for utviklingen av en offentlig sfære slik det har blitt definert av Jürgen Habermas. Kapittelet skisserte hvilken plass salongen har fått i historiografien om den franske revolusjonen og viste hvordan historikere har argumentert for utviklingen av et revolusjonært språk, ideer om menneskerettigheter, celebritet og følelser i salongene. I det følgende kapittelet er målet å presentere salongvertinner og kvinner i offentligheten på 1700-tallet slik Joan Landes har framstilt dem gjennom en rekonstruksjon av Habermas’ teori om utviklingen av en borgerlig offentlighet. Kapittelet vil også framlegge en historiografisk debatt om salongene og salongvertinnene under det gamle regimet samt deres skjebne i utviklingen av den borgerlige offentligheten. Kapittelet vil undersøke den gjennomgående kritikken av salongvertinner og kvinner i offentligheten frem til revolusjonsutbruddet.

3.1 En feministisk rekonstruksjon av den borgerlige offentlige sfæren

Joan Landes formulerte i Women and the Public Sphere (1988) en kritikk av Jürgen Habermas’ teori om utviklingen av offentlig opinion og en borgerlig offentlighet. Som vist i kapittel 2 ble den offentlige opinionen ifølge Habermas formulert gjennom sosiale institusjoner som salonger, kafeer og litterære klubber, hvor private individer kom sammen til en offentlighet.176 I praksis krevde deltagelse i offentligheten en viss økonomisk status, men Landes har hevdet at den i realiteten besto av en blanding av filosofer, finansmenn, industrialister og kjøpmenn.177 På tross av at Habermas har beskrevet salongen som et møtested for aristokratiet og intellektuelle har han hevdet at den borgerlige offentligheten kun delvis kunne oppnå sitt mål om universalitet i et klassesamfunn hvor økonomiske ulikheter til syvende og sist ville undertrykke den liberale offentlige opinionen.178 Likevel var salongene også for ham mangfoldige, og representerte en endring der «the fashionable ladies, noble as well as bourgeois, sons of princes and counts associated with sons of watchmakers and shopkeepers.»179

176 McCarthy, Introduction Habermas, s xii. 177 Landes, Women and the Public Sphere, s 43. 178 Landes, Women and the Public Sphere, s 44. 179 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 33.

34 Både Lynn Hunt og Landes har hevdet det gamle regimets og det eldre patriarkatets fall åpnet for en mer gjennomgående kjønnsdeling av offentligheten: «I relate the genesis of feminism to the fall of the politically influential women of the absolutist court and salon of Old Regime France.»180 Begge har argumentert for at kvinner opplevde en generell nedgang i sin offentlige status og begrensede rettigheter under revolusjonen.181 Landes har som følger søkt å revidere Habermas’ teori gjennom en rekonstruksjon av offentlighetens framvekst fra et feministisk perspektiv. Hun har kritisert Habermas for å ikke ta nok hensyn til, eller inkludere relevante kjønnsforskjeller i utviklingen av den nye offentligheten: «He ignores the strong association of women’s discourse and their interests with ”particularity”, and he refuses to reckon with the widespread agreement during the century over the reality and force of sexual difference.»182 Hun har foreslått revisjoner av Habermas’ teori samt senere bidrag til den og satt spørsmålstegn ved påstanden om hvorvidt universalitet var den franske revolusjonens politiske kjerne.183 Ekskluderingen av kvinner var ifølge Landes ikke tilfeldig, men et resultat av en bevisst maskulinisme.184

Habermas har skilt mellom den politiske offentligheten (politische Öffentlichkeit) og den litterære offentligheten (literarische Öffentlichkeit), hvor sistnevnte inkluderte de intellektuelle salongene og «was not, of course, autochthonously [sic] bourgeois; it preserved a certain continuity with the publicity involved in the representation enacted at the prince’s court.»185 I den sammenheng må det som nevnt innledningsvis understrekes at Habermas refererer til kvinners plass i den litterære offentligheten – en forgjenger til den politiske offentligheten. Habermas har definert den litterære offentligheten og salongenes verden som et kvinnelig domene, i kontrast til de mannsdominerte kafeene.186 Det er verdt å merke seg at Landes og Habermas omtaler kvinner i to forskjellige historiske perioder. Verken Landes eller Habermas har tolket utviklingen av den politiske offentligheten eller revolusjonen som en progressiv historisk periode for kvinner. 187 Landes har i likhet med Habermas argumentert for at salongene var en alternativ arena for kulturell produksjon under eneveldet, men har hatt et større fokus på hvordan salongen representerte kvinners plass i og bidrag til den nye offentligheten.

180 Landes, Women and the Public Sphere, s 1. 181 Landes, Women and the Public Sphere, s 2. 182 Landes, Women and the Public Sphere, s 45. 183 Landes, Women and the Public Sphere, s 201. 184 Landes, Women and the Public Sphere, s 7. 185 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 29. 186 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 33. 187 La Vopa, Review: Conceiving a Public, s 37.

35 Yet, for all its diversity, the post-history of The Structural Transformation of the Public Sphere failed to give rise to any of the formation of the modern public – the relation of the public sphere to women and to feminism. In the present study I focus on both aspects. In so doing, I am to redirect the entire discussion.188

Ifølge Dena Goodman har mistolkningen av forskjellene mellom det private og det offentlige på 1700-tallet bremset for forståelsen av årsakene til den franske revolusjonen samt kvinners rolle i de gamle regimets politiske kultur. Under det gamle regimet var det ifølge henne ikke et skarpt skille mellom offentlige og private sfærer.

An analysis of the work of Jürgen Habermas, Reinhart Koselleck, Philippe Aries, and Roger Chartier shows that the “authentic public sphere” articulated by Habermas was constructed in the private realm, and the “new culture” of private life identified by Aries was constitutive of Habermas’s new public sphere.189

For Goodman la Habermas, på tross av en marxistisk historieforståelse, grunnlaget for den post- marxistiske historiografien ved å formulere en sosial og materiell basis for den politiske kulturen som blant annet Furet, Baker og Hunt har basert sitt arbeid på.190 Landes opererte, i sin kritikk av den borgerlige offentligheten, innenfor et feministisk-teoretisk rammeverk, og Goodman har som følger kritisert at: «[...] she sees the public sphere as unitary and the private sphere as its antithesis. The result is that her argument both misses its target and fails to sustain her thesis: it misrepresents both the Old Regime and Habermas’ representation of it.»191 Goodman har med andre ord kritisert hvordan Landes har brukt den private og den offentlige sfæren til å forklare kjønnsforskjellene under det gamle regimet. Hvis en følger Goodmans definisjon av det private og det offentlige som en og samme sfære, vil Landes sin kjønnsdeling av offentligheten ikke holde mål.

Goodman har kritisert Landes for å 1) ikke skille, som Habermas har gjort, mellom salongvertinner og kvinner i hoffet og 2) for å ikke anerkjenne at verken den absolutistiske offentligheten (hoffet) eller den borgerlige offentligheten (salongene) var fullstendig offentlige institusjoner.192 Det var for Goodman ingenting som kan defineres som en offentlig kvinne i 1700-tallets Frankrike: «Most women, like most men, functioned within a private realm that

188 Landes, Women and the Public Sphere, s 7. 189 Goodman, Public Sphere and Private life, s 1. 190 Goodman, Public Sphere and Private life, s 8. 191 Goodman, Public Sphere and Private life, s 15. 192 Goodman, Public Sphere and Private life, s 16.

36 had a public face.»193 For Habermas var den private sfæren en del av det gamle regimets offentlighet, og tillot som følger offentlig deltakelse utenfor monarkens autoritet.

3.2 Salonger og salongvertinner under det gamle regimet

I Frankrike ble salongene kalt le monde, verden, og representerte som Landes har observert en ny bevegelse ledet av kvinner som tilhørte både hoffet og byen. For Antoine Lilti var le monde: « [...] the place of an alliance between Parisian elites and certain writers around a model of the man of the world with which nobles, courtiers, and men of letters could identify.»194 I likhet med Tønnesson var salongene for Lilti en utvidelse av det kongelige hoffet og en representasjon av byen Paris, hvor sistnevnte opptrådte som en model for mote, urbanitet og høflighet.195 Dersom den borgerlige offentligheten kunne defineres av offentlig opinion alene, som Habermas har foreslått, hadde salongene ifølge Lilti ingen plass der: « […] they were instead spaces of the consecration of le monde.»196 Habermas har argumentert for at ettersom medlemmer av hoffkulturen skilte seg mer og mer fra monarkens personlige sfære, kunne nye kulturelle institusjoner etablere seg som hoffets urbane motpol.197 Ifølge ham fulgte salongene i kafeenes fotspor og produserte sammen med andre nye kulturelle institusjoner et forhold mellom eldre former for publisitet (hoffet) og den borgerlige offentligheten. Salongene var sentre for litterær og politisk kritikk og la grunnlaget for et samarbeid mellom den aristokratiske eliten og intellektuelle borgere.198

I kontrast til Lilti har Landes argumentert for at salongene bestod av medlemmer fra ulike sosiale og økonomiske bakgrunner, på tross av at forsamlingene forble en elitistisk affære.199 Ettersom kongemakten åpnet for at flere borgere fikk muligheten til å kjøpe landområder og titler stod salongvertinnene sentralt i integrasjonen av ikke-adelige inn i den privilegerte salongkulturen. Salongene utvisket ikke økonomiske forskjeller, men bidro ifølge Landes til en slags konsolidering av eliten ved å inkludere nye medlemmer.200 Sosial status generelt ble

193 Goodman, Public Sphere and Private life, s 19. 194 Lilti, The World of the Salons, s 132. 195 Lilti, The World of the Salons, s 90. 196 Lilti, The World of the Salons, s 174. 197 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 30. 198 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 32. 199 Landes, Women and the Public Sphere, s 22. 200 Landes, Women and the Public Sphere, s 24.

37 etterhvert i større grad vurdert ut fra oppførsel framfor fødselsrett, og salongen ble som sådan en arena for en bredere urban kultur.201

Høflighet, manerer og sosiale kunster spilte en viktig rolle i salongene. Landes har definert salongvertinnenes «extreme mannerism as one aspect of the dominant representational system of early modern France.»202 Som vist i kapittel 2 forklarte Lilti kvinners rolle i salongene med høflighetskulturen. Han har i den sammenheng hevdet at vektleggingen av sosiale dyder i salongene ikke fjernet de sosiale forskjellene, men åpnet for ikke-hierarkiske forhold: «[...] worldliness had not only its own signs and its own language, but also its own social dynamic. It did not just reproduce social distinctions; it produced worldly distinction.»203 Han har argumentert for at de sosiale forskjellene i salongene transformerte det parisiske aristokratiet til le monde, hvor høflighet og vidd var adelens attributter. Salongvertinnen Madame de Lespinasse skrev til Marquis de Condorcet: «anyone wishing to advance in the usage du monde should consider his posture and stand up straight when he speaks».204 Begreper som le monde og la bonne société var ifølge Lilti selvreferensielle og kunne bare formuleres og defineres med utgangspunkt i ekskluderingen av dem som ikke hørte til der.205

Lilti har i kontrast til Landes hevdet at selv om høflighet og manerer historisk sett har blitt assosiert med kvinners nærvær, kan ikke dette lede oss til konklusjonen om at det var kvinner som ledet sosiale sammenkomster som inkluderte begge kjønn. Mange salonger ble identifisert med en kvinnelig figur, men: «some men also had special days when they received men and women for supper and conversation.» 206 Habermas har observert at salongene framsto som en del av det private hjemmet, men at de samtidig representerte det offentlige samfunnet. Her kunne både menn og deres koner være sosiale utenfor «the enclosed space of the patriarchal conjugal family.» 207 Habermas har påpekt at kvinner, ettersom de senere skulle bli rettslig ekskludert fra den politiske offentligheten, ofte tok en større del i den tidligere litterære offentligheten enn sine mannlige overhoder.208

201 Landes, Women and the Public Sphere, s 25. 202 Landes, Women and the Public Sphere, s 10. 203 Lilti, The World of the Salons, s 81. 204 Lilti, The World of the Salons, s 82. 205 Lilti, The World of the Salons, s 82. 206 Lilti, The World of the Salons, s 82. 207 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 46. 208 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 56.

38 For Landes var salongen en unik sosial institusjon (fortsatt den mest tradisjonelle av de nye kulturelle arenaene) hvor kvinner på tross av lite selvstendighet beholdt en betydelig posisjon: «A novel pattern of interchange existed between educated men and literate, informed women who functioned not just as consumers but as purveyors of culture.»209 I likhet med Tønnesson, Hunt og Habermas (se kapittel 2) har hun plassert den litterære prosessen, hvor forfattere leste opp og testet reaksjoner på nye verk, i salongene.

Here, literature passed into life, and life into literature. Verbal portraits originating as salon games made their way into novels, while novels and other printed materials were read aloud inside the salon. […] Disguised as characters from their favorite novels, members of the salon circle produced amateur theatrical productions […] From women, bourgeois gentil-hommes learned how to comport themselves.210

Forfatter og tidligere førsteamanuensis i fransk, Solveig Schult Ulriksen, har også observert at: «I salongene får nye litterære og musikalske verk sin første fremførelse – alt fra skuespill til økonomiske skrifter må først ha stått sin prøve i dette diskusjonsforum, der de kommenteres og kritiseres før eventuell publikasjon.»211 Ulriksen har hevdet at kvinner i salongene og ved hoffet opptrådte som et mellomledd i det politiske maskineriet: «her er kvinnene likeverdige samtalepartnere og del av den kulturelle elite.»212 Hun har beskrevet 1700-tallet som en eksepsjonell periode i kvinnenes historie: «Den tid er forbi da kvinnen behandles som et skrøpelig barn under mannens beskyttelse, mens tiden ennu ikke er kommet da hennes verden begrenses til hus og hjem og stopper ved døren ut av barneværelse.»213 Hun har hevdet at dyrkelsen av familielivet som tilfluktssted, idealiseringen av den hjemmeværende kvinnen og morsrollen som utrykk for sann kvinnelighet skapte grunnlaget for den borgerlige kjønnsrolleideologien og den sterke kontrasten mellom mann og kvinne.214

Flere franske filosofer talte kvinnenes sak og støttet deres rett til kunnskap og utdanning.215 Montesquieu hevdet at kvinner var frie under monarkiet (Frankrike), men slaver under despotiet (østlige kulturer): «the despotic power of the prince is naturally connected with the servitude of women, the liberty of women with the spirit of the monarchy.»216 Ifølge Landes anså

209 Landes, Women and the Public Sphere, s 22. 210 Landes, Women and the Public Sphere, s 25. 211 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 280. 212 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 279. 213 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 283. 214 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 287. 215 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 283. 216 Landes, Women and the Public Sphere, s 36.

39 Montesquieu kvinner i republikken som verken slaver eller frie og håpte at: «Private virtue within the male defined, restricted family […] will provide the foundation for patriotic and virile political constitution. “Society” along with its female actors, will be superfluous in the new republican polity.»217 På samme måte som Rousseau oppfordret til offentlig opinion gjennom formuleringen av revolusjonære begreper i sine tekster, og som Voltaire oppfordret til avskaffelsen av tortur gjennom sine, har Landes hevdet at Montesquieus drøm om domestiseringen av kvinner ble vedtatt av revolusjonens bakmenn og deres etterfølgere.218 I kontrast til Landes har Tønnesson vist at Montesquieu, sammen med D’alembert og andre filosofer, hevdet at kvinners underlegenhet først og fremst skyldtes mangel på utdanning og måten de ble behandlet på i samfunnet.219 Karen Offen har i den sammenheng vist at Montesquieu (i Lettres persanes 1721) var en av opplysningsfilosofene som videreførte den kartetiske presten François Poullain de la Barres argumenter om at kvinner og menn delte de samme intellektuelle egenskapene. På denne måten ble kvinnespørsmålet et sentralt aspekt av opplysningsfilosofenes utforskning av det menneskelige samfunnet.220

Diderot forsvarte i sitt essay «On Woman» (1772) kvinners evne til å: «accustom us to discuss with charm and clearness the dryest and thorniest subjects. [...] Hence we develop a particular method of explaining ourselves easily that passes from conversation into style.» Tønnesson har vist at det stod skrevet i artikkelen «Kvinne (naturrett)», fra Encyclopedie, at biologiske forskjeller ikke hindret kvinner og menn i å være likestilte, naturrettslig sett. I artikkelen «Kvinne (moral)» ble derimot kvinnen beskrevet som svakere enn mannen, både fysisk og i moralsk forstand. Undertrykkelsen og utestengelsen av kvinnen fra det offentlige rom ble som følge berettiget.221 Noen filosofer som dro nytte av og som var sterkt assosiert med kvinners litterære virksomheter kritiserte også deres utvikling. I kontrast til Diderot fryktet Rousseau kvinners påvirkningskraft og argumenterte for opprettholdelsen av et naturlig språk – upåvirket av 1700-tallets kunstige sosieteter: «Thus Diderot accuses women of suppressing the reign of reasoned argument, while Rousseau worries over speech’s lost ability to refer to a world of deep human significance.»222

217 Landes, Women and the Public Sphere, s 38. 218 Landes, Women and the Public Sphere, s 38. 219 Tønnesson, Madame de Staël, s 58. 220 Offen, European Feminism 1700-1950, s 34-35. 221 Tønnesson, Madame de Staël, s 58. 222 Landes, Women and the Public Sphere, s 45.

40 3.2.1 Rousseaus kritikk av salongvertinner

Kapittel 2 presenterte Hunts teori om sammenhengen mellom romanen og ideer om menneskerettigheter. I likhet med Hunt har Landes framhevet Rousseaus og Richardsons suksess i publiseringen av brevromaner, og i likhet med Lilti understreket Rousseaus unike status og celebritet.

Rousseau´s success is legendary. His writings elevated the authorial status to unparalleled heights; his rhetoric seared the hearts of women and men throughout Europe. He was directly without mediation. The first writer to be known by his first name,” l´ami Jean-Jaques” was deluged with letters read as programs for moral instruction. He sought to give manner, and the force of his personality fueled the power of his works. People remodeled their lives on his characters.223

Med publiseringen av Rousseaus romaner opplevde leserne en ny litterær verden og utviklet som følger en ny holdning til det trykte ord. Rousseau transformerte også ifølge Landes forholdet mellom leser og forfatter, og mellom leser og tekst.224

Gjennom sine verk lovte han sine lesere en sannferdig og ærlig opplevelse som skulle stå i kontrast til de uærlige salongene, hvor han selv hadde opplevd at bakgrunn, stil og manerer skilte de privilegerte fra resten.225 Mange har observert at følelsen av å være annerledes hadde fulgt Rousseau siden barndommen og at fremmedgjøringen ble spesielt bekreftet i møte med de kultiverte miljøene i Paris.226 Ved fire anledninger leste Rousseau fra Les Confessions (1782) i parisiske salonger.227 Publikum lyttet med nysgjerrighet, men ble paralysert av «den nakne oppriktigheten og selvransakelsen. [...] Her ble detaljer fra intime kvinnebekjentskaper og beskyldninger mot Rousseaus celebre, forhenværende venner og venninner offentliggjort, hemmeligheter som få ville avslørt selv for sine nærmeste.»228 Den norske idehistorikeren Ellen Krefting har satt spørsmålstegn ved samtidens individ-forståelse og i hvilken grad den kom til utrykk i for eksempel Rousseaus ønske om å skrive om sitt eget liv. Hun har i den sammenheng konkludert med at slutten av 1700-tallet representerte en endring i interessen for det abstrakte individet til interessen for mennesket som konkret individualitet.229 I Les Confessions rettet Rousseau, i kontrast til sin abstrakte tilnærming i for eksempel Emile (1762), blikket mot seg

223 Landes, Women and the Public Sphere, s 64. 224 Landes, Women and the Public Sphere, s 64. 225 Landes, Women and the Public Sphere, s 65. 226 Krefting, I det indre og under huden, s 83. 227 Krefting, I det indre og under huden, s 1. 228 Krefting, I det indre og under huden, s 2. 229 Krefting, I det indre og under huden, s 3.

41 selv.230 Som vist gjennom Hunt i kapittel 2, og som også observert av Krefting, viste fokuset på selvet og jeg-formen seg på 1700-tallet med framveksten av en følsomhetskultur. Sammen med publiseringen av selvbiografiske psykologiske romaner av blant annet Richardson, og senere av Rousseau selv.231

Få mennesker har foretatt seg værre [sic] ting enn meg, og aldri har noe menneske sagt om seg det jeg vil si om meg selv. Dette er det strenge men sikre bevis på min oppriktighet. Jeg skal være sannferdig, jeg skal være det uten forbehold, jeg skal si alt, det gode og det dårlige, det vil si alt.232

Lynda Lange har påpekt at det var fremveksten av den borgerlige individualiteten og «women of talent, wit, and influence in the salons of the eighteenth-century Paris» som sto i sentrum for Rousseaus kritikk.233 Han oppfordret sine lesere til å bevege seg videre fra kunstigheten som salongkulturen og spesielt salongvertinnene representerte.234 Ifølge Lilti skyldte Rousseau salongene mye av sin opprinnelige suksess, men hans senere avvisning av dem tillot han å erklære seg selv en «citizen author» som ikke tilhørte noen andre enn seg selv. Det eneste stedet han hørte til var i de verkene han selv hadde produsert og i den personen han selv hadde konstruert.235 For eksempel var Madame d’Epinays (1726-1783) salong vertskap for Rousseau tidlig i hans karriere, men som Ulriksen har observert, satt etterhvert hennes ambisjoner og revisjoner av spesielt morsrollen henne i konflikt med Rousseaus antifeministiske holdninger. I 1759, før Rousseaus Emile, publiserte d’Epinay Lettres a mon fils «som det første manifest til fordel for den nye morsskikkelsen og hennes gjerning som oppdrager og pedagog.»236 I den senere Les Conversations d’Emile (1774) fortsatte hun å argumentere tydelig mot Rousseau ved å forsvare kvinner og menns likeverd.237 Rousseau brukte Les Confessions som et viktig redskap i sin kritikk rettet mot de rollene og fasadene som ifølge ham selv hindret individualiteten å utfolde seg i opplysningstidens parisiske salonger.238 Le monde som var basert på høfflighetskodekser, skikker og moeurs utgjorde ifølge ham en betydelig trussel mot individet.239

230 Krefting, I det indre og under huden, s 30. 231 Krefting, I det indre og under huden, s 37. 232 Rousseau, OC I; s 7 i Krefting, I det indre og under huden, s 31. 233 Lange, Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 4. 234 Landes, Women and the Public Sphere, s 65. 235 Lilti, The World of the Salons, s 118. 236 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 280. 237 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 281. 238 Krefting, I det indre og under huden, s 76. 239 Krefting, I det indre og under huden, s 78.

42 Landes har observert at Rousseau stadig kom tilbake til spørsmålet om hvilken rolle kvinner skulle ha i samfunnet. Kvinnespørsmålet stod i sentrum for hans kritikk av det gamle regimet og hans argumenter for sosial og politisk reform.240 Rousseau argumenterte for separate sfærer for menn og kvinner, samtidig som han selv både skrev til og for kvinner. På tross av at hans teori begrenset kvinnen til hjemmet har flere foreslått at hans arbeid impliserte at den private og den offentlige sfæren er avhengig av hverandre og at den ene konstant påvirker den andre.241 Professor i statsvitenskap, Mira Morgenstern, har hevdet at Rousseaus syn på familien i realiteten åpnet for en større forståelse av kvinners personlige individualitet og autentisitet: «This appears to be because he acknowledged the great importance of what women do, in a context in which their unique contributions were valued very little.242

Ulriksen har også hevdet at kvinnelige lesere fant, i Rousseau, en forsvarer og en alliert. På tross av det antifeministiske kvinnesynet som ble framstilt i hans verk, så de kvinnelige leserne ut til å neglisjere disse delene og heller bruke det de fant nytte av. I et samfunn hvor kvinner var utestengt fra det offentlige, er det som Ulriksen har påpekt ikke vanskelig å forstå hvorfor kvinner grep hvilken som helst mulighet til å ivareta en betydelig rolle.243 Professor i statsvitenskap og kjønnsstudier, Linda Zerilli, har gått så langt som å hevde at Rousseau forstod kjønnsforskjeller som fullstendig konstruerte, hun har argumentert for at det var denne skjørheten som ledet til mannlig hysteri.244 Dersom det han anså som feminine dyder ikke kom naturlig, som de ikke gjør, måtte de fremkalles gjennom utdanning, og på den måten bli naturlige gjennom fornuften, for å best kunne tjene samfunnet.245 Ifølge Landes kan ikke Rousseaus kritikk av offentlige kvinner separeres fra hans representasjon av kvinner i sine egne tekster om familien og staten. For ham var kvinner et passivt instrument for staten, som tjente sitt formål gjennom den private sfæren.246 Det kan hevdes at både samfunnet og mannen har vært avhengig av at kvinnen ivaretar sin «naturlige» rolle og at hennes feminine dyder har vært en forutsetning for hele det politiske systemet.247 Den store kontrasten mellom hans kvinnelige karakter i Julie (1761) og i Emile (1762) viser kontradiksjonene i hans arbeid. Forfatter i feministisk filosofi, Susan Moller Okin, har foreslått at Julie demonstrerte Rousseaus

240 Landes, Women and the Public Sphere, s 66. 241 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 6. 242 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 8. 243 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 288. 244 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 9. 245 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 9. 246 Landes, Women and the Public Sphere, s 67. 247 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau,14.

43 pessimistiske innstilling til hans egen politiske visjon. Romanen kan ifølge henne leses som «The death of the “ideal woman in ideal domestic arrangements”»248

For Rousseau var offentlige kvinner, for eksempel i teateret, ansvarlige for dårlig moral i samfunnet og hos menn som var assosiert med dem.249 Hans fokus på offentlige kvinner kan knyttes til hans frykt for deres forførende egenskaper.250 Andre har imidlertid vist at den konstruerte feminine rollen støttet og var nødvendig for utviklingen av Rousseaus mannlige borger. Professor i statsvitenskap, Lori Marso, har hevdet at Rousseaus hat mot salongene stammet direkte fra hans hat mot urbanitet.251 Goodman har understreket at Rousseau, i sin kritikk av salongvertinner, fokuserte mest på hvordan menn gjorde seg selv mindre for å få oppmerksomhet og virke beundringsverdige ovenfor dem. Han hevdet at samfunnet fant sin opprinnelse hos menn som var avhengige av andres mening og bedømmelse, og hevdet i kontrast til Diderot at den verste delen av dette var menns behov for kvinners annerkjennelse.252 Hunt har påpekt at for Rousseau sto kvinner alltid i skyggen av andres mening – hennes rykte sto alltid på spill: «Like a woman, the (overly) civilized man is a victim of excessive softness and sensuality.»253 Han så på det antikke Hellas som en modell for kvinner i det offentlige. I det athenske teateret satt ikke kvinner på utstilling, men oppholdt seg i egne seksjoner av teateret, Cercis, som verken var egnet for å se eller bli sett.254

Kvinner skulle ifølge Rousseau begrenses til hjemmet og utføre sine naturlige oppgaver der. Dette var grunnlaget for hans kritikk mot de parisiske offentlige kvinnene og salongvertinnene som nektet å prioritere morsrollen. Den ideelle kvinnen var som Landes har vist: «the beneficent mother or desexualized bestower of Good, the utopian Maman, Mme de Warens of his Confessions.»255 Rousseaus frykt var alltid at kvinners eventuelle forflytning over til den offentlige sfæren ville gjøre menn om til kvinner og omvendt, talekunsten var for ham den største trusselen.256 Ifølge professor i statsvitenskap, Ingrid Makus, anså Rousseau ydmykhet eller beskjedenhet som avgjørende i opprettholdelsen av kvinnelighet, og i opprettholdelsen av

248 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 12. 249 Landes, Women and the Public Sphere, s 74. 250 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 21. 251 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 20. 252 Goodman, The Republic of Letters, s 54-55. 253 Landes, Women and the Public Sphere, s 71. 254 Landes, Women and the Public Sphere, s 76. 255 Landes, Women and the Public Sphere, s 86. 256 Landes, Women and the Public Sphere, s 87.

44 forholdet mellom mann og kvinne.257 Landes har hevdet at Rousseaus fiendtlige innstilling til salongene var begrunnet av at slike arenaer risikerte å virkeliggjøre den kvinnelige trusselen: «every woman at Paris gathers in her apartment a harem of men more womanish than she.»258 Dermed kunne salongene, som Goodman har vist, i noen tilfeller opptre som substitutter for den utdanningen kvinner ble nektet i samfunnet, og på denne måten åpne for kvinners deltakelse i det offentlige rom.259

Ifølge Lilti gav ikke den nye politiske kulturen rom for salonger drevet av kvinner. Han forklarer dette ved å vise til Rousseau: «Rousseau ties the subjection of modern women to an implicit opposition between old and new forms of representation, [...] between the iconic spectacularity of the Old Regime and the textual and legal order of the bourgeois public sphere.»260 Den borgerlige offentligheten ble etterhvert nødt til å formulere et språk som var sterkt nok til å overkjøre den symbolske strukturen til det gamle regimet. Resultatet var at den sosiale ordren ble betinget av undertrykkelsen av kvinners offentlige stemme. Lilti har ikke forklart salongenes midlertidige tilbakefall under revolusjonen med den rettslige ekskluderingen av kvinner, men har hevdet at salongene kun samsvarte med det gamle regimets kultur og tradisjoner. De fant som følger ikke sin plass i den nye politiske kulturen: «the salons were not public spaces. They did not form an enlightened, liberal, or critical opinion separate from the traditional mechanisms of politics in the ancient regime.»261

3.2.2 Salongen som opplysningsprosjekt

Voltaire beskrev en sentral livsstil rundt begrepet honnêteté som opprinnelig kom fra hoffet, men som ble overtatt av den borgerlige klassen på 1700-tallet. En slik høflighet var ifølge ham en naturlov.262 Krefting har hevdet at opplysningskulturen kunne formes i offentlige rom som var drevet av en streng høflighetskodeks (civilité).263 Hun har argumentert for at spesialiseringen av akademiene på 16-1700 tallet tillot salongene å ta over som de lærde kvinners arena. I likhet med Habermas, Tønnesson og Goodman har Krefting argumentert for salongenes sentrale rolle i tiden før revolusjonen og hevdet at de «dannet et viktig institusjonelt

257 Lange, Introduction Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, s 18. 258 Landes, Women and the Public Sphere, s 87. 259 Goodman, The Republic of Letters, s 77. 260 Landes, Women and the Public Sphere, s 67. 261 Lilti, The World of the Salons, s 232. 262 Voltaire i Zaire (1736) i Krefting, I det indre og under huden, s 27. 263 Krefting, I det indre og under huden, s 27.

45 grunnlag for framveksten av den opposisjonelle opplysningstenkningen»264 Hun har observert at den voksende interessen for individet, intim-litteratur og selvbiografiske romaner, som også ble fremført i salongene, løp parallelt med opplysningsrasjonalismen.265 Opplysningsprosjeket foregikk også ifølge henne i de parisiske salongene.

Rousseau ønsket ifølge Goodman å flytte opplysningsprosjeket bort fra salongene,266 salongvertinnene var for han: «unqualified judges of male cultural performance and production.»267 Goodman har selv observert at salongvertinnene: «provided the ground for the philosophes’ serious work by shaping and controlling the discourse to which men of letters were dedicated and which constituted their project of enlightenment.»268 Med dette vervet fulgte også ifølge henne et skifte fra salongen som fritidsklubb til salongen som opplysningsinstitusjon.269 For Goodman har historikere lenge akseptert Rousseaus bedømmelse av kvinner som uegnet for seriøse prosjekter, og 1900-tallets historieskrivning har vært sterkt preget av Rousseaus syn på kvinner i opplysningstiden.270 Hun har hevdet at flere revolusjonshistorikere, blant andre den franske historikeren Daniel Mornet og den britiske historikeren Kingsley Martin, har brukt Rousseau for å enten inkludere salongene uten å definere salongvertinnene som en viktig del av dem, eller til å fullstendig utelukke salongene i sine framstillinger av opplysningstiden.

Roger Chartier regnet kun utelukkede mannlige forsamlinger som betydelige kulturelle arenaer under opplysningstiden, og utelot i likhet med Daniel Mornet salongene fra sitt arbeid om opplysningssamfunnet.271 Først i The Cultural Origins of the French Revolution (1991) definerte Chartier, som vist innledningsvis i denne oppgaven, salongene som en av institusjonene i den nye politiske kulturen under det gamle regimet. Som Goodman har vist assosierte han nå salongen med den offentlige litterære sfæren og definerte den som den første institusjonen til å: «[…] encourage the new public literary sphere born in the eighteenth century and emancipated from the tutelage of the court and the académie française.»272 Chartier har argumentert for at revolusjonen formet opplysningstiden, og ikke omvendt. Ifølge ham gav

264 Krefting, Verdens idehistorie, s 54. 265 Krefting, I det indre og under huden, s 38. 266 Goodman, The Republic of Letters, s 63. 267 Goodman, The Republic of Letters, s 53. 268 Goodman, The Republic of Letters, s 53. 269 Goodman, The Republic of Letters, s 53. 270 Goodman, The Republic of Letters, s 53. 271 Goodman, The Republic of Letters, s 66-67. 272 Goodman, The Republic of Letters, s 69.

46 revolusjonen liv til opplysningsfilosofene og deres begreper og teorier.273 Goodman har hevdet at hans forbindelse med den franske annales-skolen ikke har tillat ham å tilskrive enkeltindivider, henholdsvis opplysningsfilosofer, en avgjørende rolle i utviklingen av en revolusjonær mentalitet, men har heller tillat ham å definere opplysningstiden som en bevegelse og i sin helhet som en utløsende årsak. Goodman har avvist Chartiers framstilling av salonger og salongvertinner som mer gammel enn ny og som sterkt preget av stereotypiske forståelser av kvinner og makt.274

Selv har Goodman hevdet at salongvertinnene og deres gjester ikke nødvendigvis planla en revolusjon, men at de heller driftet og styrte opplysningsprosjektet.275 Hun har argumentert for at det hovedsakelig var salongene til Madame Geoffrin, Madame de Lespinasse og Madame Necker som la det sosiale grunnlaget for de lærdes republikk og opplysningsprosjektet.276 Lilti har påpekt at Madame Neckers salong hadde flest politiske gjester i årene 1779-81, før tallene gikk betydelig ned helt frem til de siste årene av det gamle regimet, da Monsieur Necker ble et symbol og håp på den liberale opposisjonen.277 Gjennom salongen fikk Necker muligheten til å delta i le monde og framstille seg selv som en beskytter av, og talsmann for, de lærdes republikk. Lilti har vist at Madame Necker spilte en betydelig rolle ved å «[...] ally herself with all the various leaders of high society, to frequent equally Madame Du Deffand, Madame de Lespinasse, and Madame Geoffrin, helped Necker to rally the support of disparate groups.»278 På tross av det betente forholdet mellom Anne-Robert-Jaques-Turgot (1727-1781), Marquis de Condorcet og Necker, deltok blant annet Madame de Lespinasse, som hadde et nært forhold til Condorcet, jevnlig i Neckers salong. Lilti har observert at Condorcet, ved hver anledning, understreket at det var han selv som var den heldige mottakeren av Voltaires støtte og forklarte at sistnevnte «has not hesitated between a banker who provides dinners for men of letter and a statesman who is already their defender.»279

På tross av dette har Lilti kritisert Goodman for bruken av begrepet «de lærdes republikk» i sin framstilling av salongene og hevdet at en slik sammenheng er misledende. Ifølge Lilti samsvarer Goodmans teori kun med et fåtall salonger, hovedsakelig de salongene som ble holdt

273 Chartier, Cultural Origins of The French Revolution, s 17. 274 Goodman, The Republic of Letters, s 70. 275 Goodman, The Republic of Letters, s 74. 276 Goodman, The Republic of Letters, s 75. 277 Lilti, The World of the Salons, s 205. 278 Lilti, The World of the Salons, s 206. 279 Lilti, The World of the Salons, s 204.

47 hos Madame Geoffrin, Madame de Lespinasse og Madame Necker: «It induces considering salons as literary or intellectual venues, whereas they were, above all, the social spaces of elite leisure.»280 Han har argumentert for at salongen, slik den har blitt beskrevet av ettertidens historikere, var en gammel institusjon ledet av den parisiske eliten. For Lilti samsvarte ikke salongkulturen med opplysningens estetikk, men var «adherent to traditional representations of urbane manners (honnêteté) rather than to the intellectual project of the enlightenment.»281

3.2.3 Condorcets møte med salongen

Condorcet, sammen med Voltaire og D’alembert, var stamgjest i salongen til Madame de Lespinasse frem til hennes død i 1776. Goodman har observert at ekteparet Necker selv deltok i andre salonger før de startet sin egen virksomhet, og det kan tenkes at Condorcet på samme måte fant inspirasjon i Lespinasses salong da han og hans kone, Sophie, startet sin egen salong på Hôtel de Monnaies i 1789.282 Baker har beskrevet Madame de Lespinasses salong som betydelig i Condorcets sosiale liv og i hans inngang til det franske akademiet i 1782: «It was during these years that le bon Condorcet emerged as the great hope of the reforming cause.»283 Som vist i kapittel 2 var ifølge Baker Madame de Lespinasses salong en viktig arena for medlemmer av det franske akademiet og for encyklopedistene. Amelie Suard (1743-1830) og Madame de Lespinasse skal ifølge Landes «encouraged the young man’s intellectual appetites but also appear to have counseled him on matters of the heart and his social manners, which they regarded as rather unpolished.»284 På en annen side har Lilti vist at Condorcet også regelmessig besøkte Marquise de La Ferte-Imbaults salong, hvor vertskapet åpenlyst støttet den gamle hoffkulturen og hadde en fiendtlig holdning til filosofene. Madame de La Ferte-Imbault besøkte selv, på tross av sine fordommer, Madame Helvétius’ filosofiske salong både ut av forpliktelse og for å underholde seg selv. Lilti har hevdet at det som regel ikke har vært mulig å kartlegge den parisiske sosieteten ut fra intellektuelle allianser, og at kun noen få salongfelleskap kan vurderes ut fra gjestenes ideologiske standpunkt. Dette gjelder igjen først og fremst flere av de samme salongene som Goodman har framhevet, salongene til Madame Geoffrin, duchesse d’Enville, baron d’Holbach, Madame Necker og Madame de Lespinasse var også ifølge Lilti vertskap for encyklopedistene.285 Goodman har foreslått at salongene i likhet

280 Lilti, The World of the Salons, s 4. 281 Lilti, The World of the Salons, s 5. 282 Goodman, The Republic of Letters, s 81. 283 Baker, Condorcet, s 23. 284 Landes, The History of Feminism, 2016. 285 Lilti, The World of the Salons, s 57.

48 med de lærdes republikk først og fremst var basert på vennskap. I 1773 skrev Lespinasse i et brev til Condorcet:

I, who have known only pain and suffering, I, who have been the victim of viciousness and tyranny for ten years [...] I know only one pleasure, I have but one interest, that of friendship; that supports me and consoles me; but more often I am torn apart. There, for speaking to you a lot about myself. I would ask your pardon, if it were not to prove to you my friendship.286

Madame de Lespinasse skapte ifølge Goodman gjennom sin salong en arena hvor vennskapelige og intellektuelle forhold mellom menn og kvinner ble etablert som alternativer til både romantiske forhold og patriarkatet som dominerte den sosiale og politiske ordren.287

Condorcet var opprinnelig kjent for sine matematiske arbeider, men bidro senere til formuleringen av det som skulle bli menneskerettighetserklæringen. Det har blitt foreslått at det var Sophie de Condorcet som påvirket sin ektemann i en mer radikal og feministisk retning. For eksempel har Kåre Tønnesson kommentert at Condorcet i 1786: «[...] giftet seg med en begavet ung dame, Sophie de Grouchy, 1766-1822, som bestyrket ham i hans feminisme.»288 Tønnesson har definert to ulike standpunkter til likestilling som dukket opp i tiden før den franske revolusjonen: Rousseaus antifeminisme og den aristokratiske feminismen, hvor sistnevnte kan anvendes i beskrivelsen av ekteparet Condorcets politikk. Tønnesson har observert at Condorcet var en betydelig aktør i forflyttingen av den aristokratiske feminismen over til det politiske felt.289 For ham var eiendom, ikke kjønn eller rase, det viktigste kriteriet for statsborgerskap. I Letters from a Freeman of New Haven to a Citizen of Virginia on the futility of dividing legislative power among several bodies (New Haven Letters) fra 1787 formulerte han sine egne forslag til frigjøringen av kvinner og slaver.290 New Haven Letters var også et forsøk på å belære amerikanerne om deres egne konstitusjonelle mangler. Han skrev om menneskerettigheter i On the Need for the Citizens to Ratify the Constitution (1789) og i Plan for a Decleration of the Natural, Civil and Political Rights of Man (1792). Hans første feministiske uttalelse ble publisert i New Haven Letter no.2: On giving Women the right of Citizenship (1790). I sistnevnte beskrev han hvordan kvinner var likestilt menn, også intellektuelt.

286 Brev fra Madame de Lespinasse til Marquis de Condorcet i Goodman, The Republic of Letters, s 83. 287 Goodman, The Republic of Letters, s 84. 288 Tønnesson, Revolusjonen som rystet Europa, s 46. 289 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, 289. 290 Hewitt, McLean, Condorcet, s 61.

49 Since women have the same qualities, they necessarily also have the same rights. Either no member of the human race has any true rights, or else they all have the same ones; and anyone who votes against the rights of another, whatever his religion, color or sex, automatically forfeits his own.291

Condorcets feministiske posisjon som forsvarer av kvinners rettigheter var svært ekstraordinær og uvanlig i hans egen samtid.292 Ifølge Condorcet var det kun kvinners mangel på utdanning som hindret dem i å delta i det lærde og offentlige samfunnet: «Pregnancy, childbirth and breast-feeding would prevent them from fulfilling these functions. But I believe that all other differences between men and women are simply the result of education.»293 Han viste at den eneste årsaken til at kvinner ikke hadde de samme intellektuelle kvalitetene som menn var fordi de ble nektet å bruke sine naturlige rettigheter.294 Som Landes har understreket var hans kone, Sophie de Condorcet, en skribent i kraft av seg selv. Hun delte sin ektemanns liberale og republikanske verdier, spesielt når det gjaldt strafferett, politisk reform og kvinners 295 rettigheter. Jeg vil komme nærmere inn på hennes bidrag i kapittel 5.

Figur 3: Marie Jean Antoine

Nicolas Caritat, Marquis de

Condorcet (1743-1794). Illustrasjon av Augustin de Saint-Aubin fra 1789. Hentet fra Wikimedia Commons.

291 Condorcet, On giving Women the Right of Citizenship 1790, s 335 i Hewitt og McLean, Condorcet. 292 Landes, The History of Feminism, 2016. 293 Condorcet, Letters of New Haven 1787, s 299 i Hewitt og McLean, Condorcet. 294 Condorcet, On Giving Women The Right of Citizenship 1790, s 337 i Hewitt og McLean, Condorcet. 295 Landes, The History of Feminism, 2016.

50

3.2.4 Salongen mot den frie pressen

1700-tallets opposisjonelle offentlighet opplevde ifølge Landes en samtidig revolusjon i trykt materiale. Utviklingen av et slikt marked bidro til frigjøringen av forfatteren og framveksten av en fri presse, samtidig som det gjorde litteraturen tilgjengelig for flere enn bare medlemmer av hoffet og adelen.296 Salongene hadde på flere måter tilbudt en midlertidig løsning på den strenge sensuren, men sammenkomstene ble aldri tilgjengelig for hele samfunnet. For eksempel var salongene arenaer for høytlesning, som Lilti har observert: «In Paris salons, reading aloud was both an amusement that at times could resemble a theatrical performance and a social event to which guests were invited and promised novelty and pleasure.»297 Ifølge Landes preserverte likevel salongene bare en privilegert sfære som aldri kunne løse de problematiske klasseskillene. Dersom salongvertinnene styrte opplysningsprosjektet, som Goodman har hevdet, kunne opplysningskulturen kun nå en begrenset del av befolkningen og var forbeholdt medlemmer av salongene.298 Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej har hevdet at det hovedsakelig var publiseringen av tidsskrifter som åpnet for spredningen av opplysningsideer. Det tilgjengelige formatet og de relativt lave prisene gav flere tilgang på informasjonen og tillot flere å ta del i opplysningstenkningen. Politisk kritikk forkledd som litterær og teatralsk underholdning kan ifølge dem bidra til å forklare hvordan tidsskrifter kunne publiseres på tross av den strenge sensuren.299

Lavere bokpriser og mindre analfabetisme gjorde litteraturen tilgjengelig for større deler av befolkningen. William Doyle har påpekt at analfabetismen hos den franske befolkningen sank fra 79% hundre år før revolusjonen til 63% ved revolusjonsutruddet. Store deler av prosentandelen kan ifølge ham ikke defineres som utdannede, men som ivrige lesere av fengende populærlitteratur (romaner) som tilbød et avbrekk fra virkeligheten.300 Ulriksen har vist at kun et fåtall kvinner var i stand til å dra nytte av de nye mulighetene. På tross av økt velstand var bare 20-25% av franske kvinner lese - og skrivekyndige på slutten av 1700-tallet.301

296 Landes, Women and the Public Sphere, s 50. 297 Lilti, The World of the Salons, s 157. 298 Landes, Women and the Public Sphere, s 57. 299 Krefting, Nøding, Ringvej, Introduction Eighteenth century periodicals, s 6. 300 Doyle, Origins of the French Revolution, s 76. 301 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 285.

51 Den nye trykk-kulturen forsterket som sådan til dels forskjellene mellom det offentlige (menn) og det private (kvinner). Krefting har understreket at feministiske historikere ofte har vist at tiden etter 1789 representerte en mer maskulin og kvinneekskluderende opplysningskultur – en endring som falt sammen med opplysningsdebattens forflytting fra salongene til skriftmediene.302 Landes har kritisert direkte sammenligninger mellom salongen og pressen, men hevdet at begge arenaene var instrumenter for utviklingen av offentlig opinion. Salongene oppnådde aldri like stor suksess som skriftmediene. Habermas har argumentert for at pressen sakte men sikkert ble en leder for offentlig opinion,« […] a new function was inserted between the gathering and the publication of news: the editorial function. […] the newspaper’s publisher [...] changed from being a merchant of news to being a dealer in public opinion.»303 Han har vist at pressen utviklet seg fra en bedrift for nyhetsdeling til en bedrift som involverte ideologiske standpunkter.304 For eksempel, som Landes har vist, gjorde den nye trykk-kulturen de litterære funksjonene og oppgavene som tidligere hadde blitt utført av salongvertinner tilgjengelige for andre aktører, blant annet redaktører og kritikere.305

Chartier har i likhet med Landes skilt mellom salongen og pressen der salongvertinnene i kontrast til journalistene ikke trengte å konkurrere om gjestene, men delte dem. Ifølge Chartier samarbeidet salongvertinnene og fordelte ukedagene mellom seg slik at gjestene hadde mulighet til å delta i flere salonger: «The material base of the salon in private wealth, made it possible for salonnières to support one another; the material base of journalism did not.»306 Kjønn var ikke den avgjørende faktoren her, men økonomi.307 Både Lilti og Goodman har vist at det var vanlig å delta i flere salonger samtidig. Lilti har observert at salongvertinner ofte samarbeidet, men at de like ofte konkurrerte med grunnlag i personlige preferanser: «[...] investigating solidarities between salons but also rivalries, which were not necessarily ideological or political, but could be shaped by a personal dislike or social competition.»308

302 Krefting, Vestens idehistorie, s 261. 303 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 182. 304 Habermas, The Structual Transformation of the Public Sphere, s 182. 305 Landes, Women and the Public Sphere, s 51. 306 Goodman, The Republic of Letters, s 70. 307 Goodman, The Republic of Letters, s 70. 308 Lilti, The World of the Salons, s 55.

52 3.2.5 Pornografi som politisk verktøy

Hunt har hevdet at pornografi var et annet resultat av den nye trykk-kulturen. Tackett har hevdet at filosofer og skribenter i noen tilfeller kunne unnslippe den strenge sensuren fordi politiet på dette tidspunktet var opptatt med blant annet kontrolleringen av pornografi. Det tidligste eksempelet på bruk av det moderne begrepet «pornografi» finnes, ifølge Hunt, i Etienne- Gabriel Peignot’s Dictionnaire critique, littéraire et bibliographique des principaux livres condamnes au feu, supprimes ou censures (1806). Peignot undersøkte hvilke årsaker som lå bak sensureringen av litteratur, og hevdet at blant annet Rousseaus Emile og Helvétius’ verk ble forkastet som umoralske. Det var ifølge Peignot verk som forstyrret den sosiale ordren: ”one calls sotadique or pornographic”.309

Pornography came into existence, both as a literary and visual practice and as a category of understanding, at the same time as – and concomitantly with – the long-term emergence of Western modernity. It has links to most of the major moments in that emergence: the Renaissance, the Scientific Revolution, the Enlightenment and the French Revolution.310

Pornografi som en egen kategori oppsto, ifølge Hunt, som en konsekvens av myndighetenes forsøk på å regulere og sensurere materiale som falt under denne definisjonen, og som en konsekvens av lesernes ønske om å kjøpe det og forfatternes ønske om å produsere det.311 Interessant nok har Hunt understreket at produksjonen av romaner og pornografi ofte hang sammen, og at land som ikke produserte romaner, som regel ikke produserte mye pornografi heller.312 Ifølge Hunt hadde derimot romanen og pornografien forskjellige publikumsbaser og effekter, og sistnevnte kan derfor ikke simpelthen defineres som en undergruppe av romanen.313 Det har også blitt foreslått betydelige sammenhenger mellom opplysningstiden og pornografi. For eksempel har Hunt vist til Aram Vartanian som har hevdet at opplysningskulturen åpnet for erotisk litteratur og en bredere forståelse av menneskets naturlige lyster.314 Tidlig-moderne pornografi var ikke bevisst feministisk, men verdsatte kvinnelig seksualitet og besluttsomhet mer enn annen kontemporær litteratur. Behovet for en privat og separat sfære for kvinner var forutsatt av at det fantes seksuelle, politiske og sosiale forskjeller mellom menn og kvinner. Pornografien evnet derimot å gå utenfor de grensene som fastslo slike forskjeller mellom

309 Hunt, The Invention of Pornography, s 14. 310 Hunt, The Invention of Pornography, s 10-11. 311 Hunt, The Invention of Pornography, s 19. 312 Hunt, The Invention of Pornography, s 24. 313 Hunt, The Invention of Pornography, s 36. 314 Hunt, The Invention of Pornography, s 34.

53 kjønnene. På en annen side ble kvinnekroppen alltid først og fremst brukt som et verktøy til og for menns seksuelle nytelse, og virket som sådan undertrykkende for kvinner.315

Ifølge Hunt ble fransk pornografi, mellom 1740 og 1790, overordnet politisk. Politisk pornografi bidro til utviklingen av revolusjonen ved å undergrave det gamle regimets legitimitet.316 Landes har vist at salongvertinner ble beskyldt av det tradisjonelle aristokratiet for å promotere en luksuriøs tilværelse og for å utrykke uanstendighet og drive elegante bordeller.317 Som konsekvens ble blant annet aristokratiske kvinner i hoffet og i salongene, som viste overflødig velferd og stil, et symbol på de verste sidene av eneveldet: «the privileged symbolization of a natural world which would reverse the spoiled civilization of le monde in which stylish women held sway.»318 Det samme gjaldt kvinner som opptrådte på scenen eller som skrev romaner. Ifølge Landes ble begrepet ”prostituert” brukt løst på 1700-tallet for å beskrive alle kvinner som ikke hadde et respektabel yrke: «A public man is one who acts in and for the universal good [...] a public woman is a prostitute, a commoner, a common woman.»319 Kathryn Norberg har hevdet at revolusjonen symboliserte en endring i oppfatningen av prostituerte, og at forfattere av pornografi og annet, produserte færre tekster om prostitusjon etter 1791.320

Ifølge Hunt siktet pornografi under revolusjonen seg på å svekke aristokratiet, kvinner i hoffet, og spesielt dronningen, Marie Antoinette. Pornografiske brosjyrer som kritiserte dronningens seksuelle avvik, og satte spørsmålstegn ved kongens faktiske farskap, undergravde kongemaktens legitimitet og autoritet.321 Hunt har brukt pornografien om Marie Antoinette til å avsløre jakobinske holdninger ovenfor kvinner og seksualitet. Den seksuelle sensasjonalismen «was a choice of means of attacking the entire ”establishment” – the court, the church, the aristocracy, the academies, the salons, and the monarchy itself.322 Hunt har vist at slike fremstillinger av dronningen symboliserte en bekymring for kvinners rolle i den nye republikken: «Marie Antoinette was the most visible symbol of a woman acting in the public sphere and acting through the traditional female qualities of dissimulation and seduction.»323

315 Hunt, The Invention of Pornography, s 44.45. 316 Hunt, Pornography and the French Revolution, s 301. 317 Landes, Women and the Public Sphere, s 26. 318 Landes, Women and the Public Sphere, s 48. 319 Landes, Women and the Public Sphere, s 3. 320 Norberg, The Libertine Whore, 244. 321 Hunt, Pornography and the French Revolution, s 306. 322 Hunt, The Many Bodies of Marie Antoinette i The French Revolution, Recent debates, s 201 323 Hunt, Pornography and the French Revolution, s 324.

54 Dronningen var ikke hellig som sin ektemann, men representerte et variert utvalg av trusler mot republikken, blant annet hykleri – en egenskap som ble mistenkt for å bli lært bort og formulert av kvinner i salongene.324 Uten sensuren hadde de revolusjonære myndighetene lite kontroll over distribusjonen av pornografi. Hunt har på en annen side også foreslått at den politiske pornografien hadde en demokratiserende effekt, som førte til en slags humanisering av dronningen, aristokrater, prester, munker og prostituerte.325

3.3 Oppsummering

Dette kapittelet har gått nærmere inn på Joan Landes’ feministiske kritikk av Habermas’ teori om utviklingen av en borgerlig offentlighet i Women and The Public Sphere (1988). Både Landes og Lynn Hunt har argumentert for at revolusjonen var et steg tilbake for franske kvinner. Landes har først og fremst kritisert Habermas for å ikke legge nok vekt på kvinners betydning eller plass i utviklingen av offentlige sfærer. Som vist ovenfor er det derimot betydelig forskjeller i Habermas og Landes’ kronologi. Kvinners forutsetninger blir diskutert i forhold til ulike historiske perioder og kan derfor ikke sammenlignes på alle punkter. I Republic of Letters: A Cultural History of the French Revolution (1994) fulgte Dena Goodman Habermas’ teori og kritiserte blant annet Landes for en feilaktig kjønnsdeling og neglisjering av realiteten bak den offentlige og den private sfæren. Hun har påpekt at Habermas, på tross av en marxistisk historieforståelse, har lagt grunnlaget for historiografien som har formulert en sosial og materiell basis for revisjonistiske historikere som Furet, Baker og Hunt.

Både Landes, Habermas og Goodman har argumentert for salongenes mangfoldighet. Antoine Lilti har kritisert argumenter for de intellektuelles deltakelse i salongene. Ifølge ham gjaldt dette kun et fåtall filosofiske salonger, som salongene til Madame Geoffrin, Madame Necker og Madame de Lespinasse. Ifølge Landes, Habermas og Goodman var salongene i tiden før revolusjonsutbruddet en arena for kvinner, filosofien og den litterære prosessen. For sistnevnte gikk salongene fra å være fritidsklubb til opplysningsprosjekt da kvinner overtok som agenter for filosofien. Rousseau har blitt framstilt som et eksempel på en litterat som presenterte sine egne verk i salongene. På tross av hans antifeminisme nøt han fordeler av sin deltakelse i de kvinnelige salongene og mottok støtte og beskyttelse fra flere salongvertinner. Kvinner fant i ham en beskytter på tross av hans uttalelser mot kvinners politiske rettigheter. Hans fiktive

324 Hunt, The Many Bodies of Marie Antoinette i The French Revolution, Recent debates, s 204. 325 Hunt, Pornography and the French Revolution, s 325.

55 karakterer fra romanene viser også stor variasjon og demonstrerer hvor komplisert Rousseaus forhold til kvinner var. Den revisjonistiske tradisjonen har åpnet for et større fokus på innflytelsesrike bidrag fra individer som for eksempel Rousseau. Goodman har hevdet at 1900- tallets historieskrivning har vært tydelig preget av Rousseaus syn på kvinner i det offentlige. Fokuset på individuelle bidrag gjelder også feministiske bidrag fra Marquis de Condorcet og salongvertinnen Sophie de Condorcet. Baker har hevdet at Condorcets også skyldte mye av sin suksess og sine intellektuelle bekjentskaper til sin tid i Madame de Lespinasses salong.

Den samtidige revolusjonen i trykt materiale resulterte i flere bidrag fra tidsskrifter og pressen framfor salonger. De litterære diskusjonene i salongene var som Goodman har vist ikke de tilgjengelig for alle og kunne som sådan aldri gjøre opplysningsprosjektet universelt. Trykt materiale førte også til hyppigere kritikk av kvinner i offentligheten gjennom blant annet pornografi. Pornografisk kritikk bidro ifølge Hunt til å svekke kvinner i offentligheten, men hadde også en demokratiserende effekt.

Neste kapittel vil gå nærmere inn på den kronologiske framstillingen av salonger og salongvertinner under revolusjonen. Det vil følge salongene og salongvertinnene gjennom de ulike revolusjonære fasene og vise hvilke konsekvenser revolusjonsutbruddet og de politiske endringene fikk i praksis.

56 4. Salongen og salongvertinner under revolusjonen

Dette kapittelet vil bygge videre på tematikken i kapittel 3 som beskrev salonger, salongvertinner og kvinner i utviklingen av den borgerlige offentligheten. I dette kapittelet vil jeg følge salongenes og salongvertinnenes skjebne under de ulike revolusjonære fasene frem til slutten av direktoriet og Napoleons overtakelse i 1799.

4.1 Salongene utfordres

Som vist i kapittel 3 var salongene kun forbeholdt en liten del av befolkningen og opplysningsprosjektet kunne derfor aldri oppnå sitt mål om universalitet med salongen som sin fremste institusjon. I årene før revolusjonsutruddet opptrådte ifølge Dena Goodman såkalte musées som etterkommere av frimurerlosjene, og som forløpere til de politiske klubbene som skulle erstatte salongene under revolusjonen.326 Goodman har sammenlignet denne endringen med forflytningen fra det Habermas har definert som den litterære offentligheten, til den politiske offentligheten. Forflytningen fra salongene til musées, og senere til de politiske klubbene under revolusjonen, resulterte i en maskulin kultur hvor kvinner ble utestengt fra det offentlige og politiske rom.327 Goodman har ikke avvist Landes’ konklusjon om at revolusjonen direkte ekskluderte kvinner fra det offentlige, men har som vist i kapittel 3, beskyldt henne for en feilaktig kjønnsdeling av den før-revolusjonære offentligheten og for en mistolkning av Habermas’ teori. Antoine Lilti har i denne sammenheng hevdet at det var «the very space of society as a form of sociability founded on a regular dispensation of hospitality that was discredited by Jacobin political thought.»328 Ifølge ham la det nye politiske klimaet krav på at den private sfæren skulle overvåkes og stå under den almene autoritet, fordi den var åsted for utdannelsen av fremtidige borgere.329

Ifølge Lynn Hunt var revolusjonens viktigste prestasjon formuleringen av en ny politisk kultur, hvor språket og den offentlige opinionen var sentrale virkemidler.330 Språket fikk «a unique magical quality».331 Keith Baker har definert politisk kultur som «the activity through which individuals and groups in any society articulate, negotiate, implement, and enforce the

326 Goodman, The Republic of Letters, s 233. 327 Goodman, The Republic of Letters, s 234. 328 Lilti, The World of the Salons, s 231. 329 Lilti, The World of the Salons, s 231. 330 Hunt, Politics, Culture and Class, s 12. 331 Baker, Inventing the French Revolution, s 8.

57 competing claims they make [...]. Political culture is [...] the set of discourses or symbolic practices by which these claims are made.»332 Marquis de Condorcet mente at det ved inngangen til revolusjonen hadde blitt mulig å ta i bruk den offentlige opinionen som et offensivt og defensivt våpen. Han utrykte medlidenhet ovenfor tidligere generasjoner som var «forced to take as a guide the opinion of their century, and to limit their virtue to forbidding themselves, even in private, those actions that this opinion had placed in the rank of crimes.»333 Condorcet skrev i 1791 at den franske revolusjonen: «opened up an immense scope to the hopes of the human species […] This revolution is not in a government, it is in opinions and wills».334

Condorcet hadde som vist tidligere stiftet et betydelig bekjentskap med Anne-Robert-Jaques Turgot i Madame de Lespinasses salong. Ifølge Baker var forholdet mellom dem i utgangspunktet en reaksjon på den politiske krisen som svekket det gamle regimets autoritet i årene før revolusjonen – en krise som først ble løst i 1789, med utviklingen av en revolusjonær politisk vilje. Baker har vist at både Condorcet og Turgot, gjennom diskusjon og debatt, ønsket å transformere den individuelle dømmekraften til en felles fornuft.335 Det teoretiske grunnlaget for en slik ide, et nytt politisk regime basert på representasjon, var ifølge Baker, basert på en moderne diskurs hvor sosialt framskritt var fundamentet: «Turgot and Condorcet, those prophets of progress, elaborated their ideas for rational forms of representation in these terms»336. Condorcet knyttet opplysningsprosjektet til de mest vellykkede nasjonene og beskrev effektene av det som «irreversible in its transformation of the fate of nation.»337 Revolusjonen bragte med seg en ny politisk kultur og en offentlig opinion som både skulle forandre det franske politiske landskapet for alltid og berøre salongvertinnene, salongene og deres posisjon.

I likhet med Baker har Goodman definert den offentlige opinionen som en objektiv og offentlig domstol. Den offentlige opinionen skulle, ifølge henne, spille den samme rollen i revolusjonen som salongene hadde spilt i de lærdes republikk: «it would be the basis of both police and moeurs, establishing an order that was legitimate because it was not despotic and did not require blind obedience.»338 Ettersom verdier som rasjonalitet og universalitet ble attributter for den

332 Baker, Inventing the French Revolution, s 4. 333 Marquis de Condorcet, «Discours prononce dans l’Académie française, le jeudi 21 février 1782 » i Goodman, The Republic of Letters, s 239. 334 Rothschild, Economic Sentiments, s 6. 335 Baker, Inventing the French Revolution, s 242. 336 Baker, Inventing the French Revolution, s 240. 337 Baker, Inventing the French Revolution, s 213. 338 Goodman, The Republic of Letters, s 235.

58 offentlige opinionen ble det mulig for filosofer og intellektuelle å forhindre at kvinner, kongelige og andre ’irrasjonelle’ aktører kunne delta i den offentlige bedømmelsen. Som konsekvens mistet kvinner og salongvertinner den plassen de hadde hatt i de lærdes republikk siden 1600-tallet.

Like women, men of letters, for whom reputation was the only measure of their worth during their lifetimes, were more concerned about their reputations than other men, for their customary activities and roles were subject to judgment rather than law, and judgment was in the hands of public opinion.339

Ved inngangen til revolusjonen var det, ifølge Goodman, de lærdes republikk som styrte den offentlige opinionen og den mannsdominerte offentligheten som konstruerte den. Det eneste som manglet var et fysisk møtested som ikke var administrert av kvinner.340 Goodman har foreslått at endringene allerede hadde startet i 1778, da menn begynte å samles utenfor salongvertinnenes tilsyn i Salon de la Correspondance med Pahin de La Blancherie, Madame Rolands første kjærlighet. Den politiske offentligheten som dominerte ved revolusjonsutruddet i 1789 var ifølge Goodman allerede overordnet maskulin.341 Lilti har hevdet at den politiske dimensjonen i årene før revolusjonsutruddet ikke skal overdrives. Ifølge ham var de fleste klubbene først og fremst arenaer for underholdning, for eksempel for spill og aviser, og ble ikke nødvendigvis brukt på bekostning av salongene.342 Han har hevdet at gjester deltok i både klubbene og i salongene samtidig og at det politiske fokuset ikke var «a radical transformation of the salons, but rather a sensitivity of high society to the political climate of pre-Revolutionary France.»343 Salongene forsvant ikke, ifølge Lilti, med det gamle regimets fall (han har observert at noen vennskap ble offer for det revolusjonære klimaet), men salongvertinner som Sophie de Condorcet og Madame de Staël, sammen med nye aktører som Madame Roland (1754-1793), fortsatte og motta revolusjonære gjester som var aktive under revolusjonen.344

De lærdes republikk gikk som følger fra å være en opplysningsdreven institusjon til å bli en revolusjonær institusjon.345 En slik endring kan, ifølge Goodman, spores gjennom La Blancherie, men også gjennom andre aktører som for eksempel Jaques-Pierre Brissot de Warville (1754-1793). Gjennom sitt prosjekt i London, Lycée de Londres, forsøkte Brissot å

339 Goodman, The Republic of Letters, s 236. 340 Goodman, The Republic of Letters, 240. 341 Goodman, The Republic of Letters, s 280. 342 Lilti, The World of the Salons, s 223. 343 Lilti, The World of the Salons, s 224. 344 Lilti, The World of the Salons, s 227. 345 Goodman, The Republic of Letters, s 288.

59 understreke sammenhengen mellom filosofene og revolusjonen. Ifølge Goodman ble han, gjennom sin rolle som grunnlegger av Lycée de Londres, blant annet den viktigste linken mellom Voltaire og revolusjonen.346 Brissot var også, i likhet med Condorcet, et høytstående medlem av den politiske klubben Cercle Sociale. Denne politiske klubben skulle, som Goodman har vist, bli et senter for den revolusjonære delen av de lærdes republikk mellom 1790 og 1793. Med inspirasjon fra Encyclopedie var målet å ta avstand fra de privilegerte salongene og åpne klubbene for flere medlemmer av samfunnet. Tidsskriftet Bouche de Fer (jern-munnen) og Confédération des Amis de la Vérité symboliserte en ny åpenhet og skulle bli et talerør for den offentlige opinionen.

The men of letters who formed the Cercle Sociale cast this same activity in a Rousseauean mold when they fused the notion of public opinion with that of the general will, making the bouche de fer the direct repository of the will of the people. They collapsed the opposition between Rousseau and the philosophes by collecting, editing, and publishing anonymous letters.347

Confédération des Amis de la Vérité la ifølge Goodman grunnlaget for «de lærdes republikks» omorganisering og skifte til en revolusjonær institusjon. I 1791 erklærte Bouche de Fer at Cercle Sociale ikke bare var en klubb, men «[…] an association of citizens spread all over the globe.»348 Etter en midlertidig innstramning av medlemskapene, og som et resultat av kongefamiliens fluktforsøk, ble deltakelse igjen mulig for alle som ønsket å bidra. Avgjørelsen om å åpne dørene for folket førte til kulmineringen av maktkampen mellom Cercle Social og jakobinerklubben. Etter fluktforsøket, og etter et mislykket forsøk på samarbeid med jakobinerne, opphørte publiseringen i Bouche de Fer. Publiseringshuset til Cercle Social ble nå det sosiale og politiske grunnlaget til et nytt politisk parti, Brissotins.349 Brissot ledet partiet sammen med blant annet Condorcet, som gjennom sitt verv beveget seg fra den akademiske og over til den politiske delen av kampen.350 Som Goodman har vist skulle heller ikke de politiske klubbene vise seg å være tilstrekkelige som institusjoner for de intellektuelle. Jakobinerklubben under Brissot ble raskt et instrument for politisk propaganda og kunne som følger ikke lenger tjene som fremste arena for opplysningsprosjektet.351

346 Goodman, The Republic of Letters, s 285. 347 Goodman, The Republic of Letters, s 289. 348 Goodman, The Republic of Letters, s 291. 349 Goodman, The Republic of Letters, s 294. 350 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 58. 351 Goodman, The Republic of Letters, s 300.

60 På samme tid grunnla Condorcet, sammen med Brissot, Paine, Etienne Dumont og Achilles Duchalet tidsskriftet Le Républicain. Tidsskriftet varte bare et par måneder, men publiserte flere artikler som fokuserte på de potensielle skadene ved monarkiet. Tilstandene under monarkiet lignet ifølge Condorcet på slaveri – skulle undersåtter ønske å leve i frihet ble de på et tidspunkt nødt til å forkaste monarkiet. Sammen med Lafayette, Mirabeau og Brissot engasjerte han seg også på dette tidspunktet i frigjøringen av slaver gjennom Society of the Friends of Blacks. 352 Sandrine Berges har plassert redaktørene (sammen med Sophie de Condorcet som også var oversetter i tidsskriftet) av Le Républicain i en neo-republikansk tradisjon der frihet først og fremst betød frihet fra undertrykkelse.353

4.1.1 Madame de Staël og det konstitusjonelle monarkiet

Da Germaine Necker giftet seg med den svenske ambassadøren Erik de Staël i 1786, ble hun med hjelp fra Madame de Boufflers ført opp på den svenske kong Gustavs nouvelliste. Vervet innebar å holde kongen oppdatert på den litterære verden og sosietetslivet så han selv kunne føle seg som en ekte pariser.354 Kåre Tønnesson har vist i biografien Madame de Staël – En høyst uvanlig kvinne (2007) at i likhet med sin mor skulle Madame de Staël hjelpe sin ektemann å tre inn i den parisiske sosieteten og å danne betydelige bekjentskaper i salongen. Tønnesson har vist at en tysk diplomat kommenterte at «Ved sitt ekteskap, sine flotte selskaper og ved kretsen som omgir hans kone, har den svenske ambassadør en betydelig posisjon i sosieteten . . . Alle Monsieur Neckers tilhengere, som det er mange av i de fineste aristokratiske familiene, samler seg der.»355 Ekteskapet gav også Madame de Staël en utvidet sosial status. Gjennom sin salongvirksomhet i ambassaden i rue du Bac fikk hun tilgang til både hoffet i Versailles og til «[...] det parisiske selskapsliv rundt hoffet, som hun og alle andre kalte le monde.»356

I 1788 ble hennes far, Jaques Necker, igjen utnevnt til finansminister. Baker har beskrevet Necker som representativ for teorien om den offentlige opinionen som en rasjonell og stabil politisk dømmekraft som myndighetene måtte ta hensyn til. 357 Lilti har hevdet at Bakers beskrivelse ikke gir et fullstendig bilde av Neckers originalitet. Ifølge ham var den offentlige opinionen, for Necker, ikke formuleringen av en kollektiv opinion, men: «associated with

352 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 58. 353 Berges, A Critical Engagement with Adam Smith, s 41. 354 Tønnesson, Madame de Staël, s 40. 355 Tønnesson, Madame de Staël, s 41. 356 Tønnesson, Madame de Staël, s 41. 357 Baker, Inventing the French Revolution, s 191.

61 worldly opinion and with society life. It did not appear in connection with public debate, the effects of print products, or individual reason, but rather was linked to practices of sociability and the fluctuations of reputations.»358 Madame de Staël fortalte om sin far at den offentlige opinionen «had something of the divine for him.»359 Etter hans avskjedigelse påpekte hun at «dronningen betraktet ham alltid som utnevnt av folkeopinionen, og enevoldsherskere venner seg dessverre til å betrakte opinionen som en fiende.»360

Tønnesson har i likhet med Goodman vist at salongene ikke forble uberørte av revolusjonsutruddet i 1789. I kontrast til Goodman har Tønnesson vist at Madame de Staël beskrev de første årene av revolusjonen som de beste for salongen.361 Revolusjonen hadde ifølge henne gjort det mulig å sette salongenes nettverk, konversjon, diskusjon og prosjekter i praksis – med politisk effekt. I likhet med Diderot (se kapittel 3) observerte hun at kvinnene «mildnet den politiske diskusjonen og blandet den med elskverdig og pirrende spøkefullhet.»362 Lilti har underbygget dette poenget og beskrevet ekteparet Neckers og deres datter som høyst populære salongverter i årene før revolusjonsutruddet.363 Lilti har observert at Madame de Staëls egen salongvirksomhet overgikk den av hennes mor, hun var ifølge ham en «woman of letters as much as a woman of the world».364 Etter 1791, da hennes foreldre ikke lenger drev salong i finansministerens bolig, stod Madame de Staëls salong sterkere enn noen gang.365 Selv tilhørte hun monarkistene i nasjonalforsamlingen og mottok representanter i salongen både før og etter møtene: «Som flere andre politiserende damer bidro hun til uformell kommunikasjon og forhandlinger politikere imellom.»366 Tønnesson har hevdet at påstander om at hun var krigstilhenger først og fremst har blitt begrunnet med hennes relasjon til girondinerne, blant annet Condorcet. Ifølge ham er det derimot mye usikkerhet rundt hvor mye forbindelse det egentlig var. Condorcet var på den ene siden et sentralt forbilde gjennom hennes ungdomstid.367 Men på en annen side identifiserte hun seg i langt større grad med Rousseau og tok som følger

358 Lilti, The World of the Salons, s 209. 359 Baker, Inventing the French Revolution, s 191. 360 Tønnesson, Madame de Staël, s 64. 361 Tønnesson, Madame de Staël, s 75. 362 Tønnesson, Madame de Staël, s 76. 363 Lilti, The World of the Salons, s 224. 364 Lilti, The World of the Salons, s 226. 365 Tønnesson, Madame de Staël, s 86. 366 Tønnesson, Madame de Staël, s 77. 367 Tønnesson, Madame de Staël, s 155.

62 tydelig avstand fra Condorcets feministiske uttalelser.368 I kontrast til Condorcet (og Sophie de Condorcet) opplevde hun Rousseaus teorier som «virkelighetsbeskrivelse og som program.»369

Salongvertinnen ble selv etterhvert en berømt forfatter og skrev blant annet Brev om Jean- Jacques Rousseaus skrifter og karakter (1788) – et verk hun beskrev som preget av hjertets følelser, både følelser for Rousseau og for kjærligheten mellom mann og kvinne.370 Rousseau avskydde den parisiske sosieteten og han ville derfor også, dersom han fortsatt levde, avskydd Madame de Staëls livsstil og arbeid. Hun løste de betydelige motsetningene ved å ta i bruk Montesquieus teori om at de samme lover, institusjoner og atferdstyper kunne ha forskjellig funksjoner i ulike samfunnstyper.371 Det som gjaldt i republikken Genève trengte som følger ikke å gjelde for det franske monarkiet, hvor menn «[...] trenger kvinnenes applaus, oppmuntring og kritikk, for kvinnene bevarer bedre enn mennene sin uavhengighet, deres sinn er mindre berørt av regimet, ettersom «det slaveri de lever under er hjemmets, og likt i alle land.»372

Hun hyllet Rousseau for å ha gjenopplivet morsfølelsen blant overklassens kvinner og for å ha gitt dem tilbake lykken. På tross av dette kritiserte hun Rousseaus innvendinger mot kvinnelige forfattere. Interessant nok har Tønnesson vist at hun, som Lydia Lange, blant annet kommenterte forskjellene mellom Rousseaus karakter «Sophie» fra Emile og «Julie» fra La Nouvelle Heloise. De to ulike karakterene kunne, ifølge henne, umulig være et resultat av den samme utdannelsen og oppdragelsen. I kontrast til «Sophie» var «Julie» hovedpersonen i romanen og forfatteren hadde «[...] gitt henne alle sine egne kunnskaper og hele sin kultur».373 Rousseaus syn på kvinnen var med andre ord ikke enkelt.374 I kontrast til mange kritikere anså hun ikke brevromaner som umoralske, men oppfordret alle unge jenter til å lese dem før ekteskapet. Som Tønnesson har vist var hennes resonnement: dyd, for en mann, var å kjempe mot erotiske fristelser, mens dyd for en kvinne, var å seire over dem.375

368 Tønnesson, Madame de Staël, s 158. 369 Tønnesson, Madame de Staël, s 58. 370 Tønnesson, Madame de Staël, s 53. 371 Tønnesson, Madame de Staël, s 59. 372 Tønnesson, Madame de Staël, s 60. 373 Tønnesson, Madame de Staël, s 61. 374 Tønnesson, Madame de Staël, s 61. 375 Tønnesson, Madame de Staël, s 62.

63 Madame de Staël ønsket at kvinner skulle fortsette å utvikle seg og tilegne seg kunnskap: «Kanskje ville hun bidra mer til sin ektefelles lykke hvis hun valgte å begrense seg til sin huslige oppgave, enn hvis hun gjorde det fordi hun ikke hadde forstand på noe annet, og hvis hun underkastet seg sin mann «av kjærlighet heller enn av behov for en å støtte seg på».»376 Ifølge Tønnesson begrenset hennes feminisme seg til å omfatte kvinner av høyere samfunnsklasser og medlemmer av hennes egne sosiale omgangskretser. En slik elitisme utelukket ikke, som han har understreket, et feministisk potensial i hennes arbeider, selv om hennes verk ikke fokuserte på alle kvinners politiske rettigheter som hos Condorcet.377 Hun skilte seg ikke fra de fleste andre forfattere i sin tid på dette området, men det var heller Condorcet som sjokkerte med sin feministiske politikk og som kritiserte normalen.

4.1.2 Condorcet og feminisme i Cercle Sociale

Barbara Books har beskrevet ekteparet Condorcets salong på Hôtel Monnaies som le centre l’Europe éclairée.378 Ekteparet var i årene før revolusjonsutbruddet begge støttespillere for Paris Lycée, en institusjonell organisasjon som søkte å bygge opp et system for voksen (eller etter) utdanning. Sophie fikk kallenavnet Venus Lycée på universitetet der blant annet hennes ektemann underviste offentligheten i matematikk, historie og vitenskap.379 Ekteparet Condorcets salong var en møteplass for girondinere og fra 1790 var salongen også vertskap for sentrale medlemmer av den politiske klubben Cercle Sociale. Både Condorcet og hans kone Sophie var lidenskapelige republikanere og aktive feminister. Flere kjente skikkelser deltok i salongen, blant annet amerikaneren Thomas Jefferson (1743-1826), kvinneforkjemperen Olympe de Gouges (1748-1793) og salongvertinnen Madame de Staël.380 Winifred Stephens har definert Cercle Sociale som en av 1700-tallets tre mest innflytelsesrike politiske klubber, og beskrevet hvordan den feministiske bevegelsen viste seg under revolusjonen: 381

From the Middle Ages onwards there had been Feminists in France – Christine de Pisan, Marguerite de Valois, Mlle de Gournay, la Grande Mademoiselle, Mme de Lambert – but not until the Revolution had there been a distinct feminist movement; not until men began to combine to demand recognition of the Rights of Man, did women begin to combine to demand that the rights of men should include those of women.382

376 Madame de Staël, Correspondance générale 1776-1809 (6.bd) i Tønnesson, Madame de Staël, s 59. 377 Tønnesson, Madame de Staël, s 319. 378 Landes, Women of the Public Sphere, s 113. 379 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxii. 380 Landes, The History of Feminism, 2016, del 3. 381 Stephens, Women of the French Revolution, s 91. 382 Stephens, Women of the French Revolution, s 236.

64 Gary Kates har påpekt at den feministiske bevegelsen under revolusjonen tidligere har blitt tolket som et mislykket prosjekt fordi franske kvinner aldri fikk stemmerett, men at moderne feministiske historikere har vist at bevegelsen i realiteten hadde stor betydning ettersom de feministiske medlemmene først og fremst definerte skilsmissereformer og arverett som de viktigste feministiske kampsakene.383 Det er i denne sammenheng Kates har definert politiske klubber som betydelige aktører i utviklingen av den feministiske bevegelsen. Cercle Sociale ble ifølge ham et møtested for flere feminister og kvinnelige aktivister. Han har analysert reformer av kvinners rettigheter i 1790-91 og fokusert på politiske bidrag fra medlemmer av Cercle Sociale, blant annet bidrag fra Condorcet, Madame Roland og Olympe de Gouges.384 Cercle Sociale ble i utgangspunktet grunnlagt av franske politikere som ønsket å utvide sin innflytelse internasjonalt og medlemmene søkte ifølge Kates først og fremst en endring i verdier, gjennom en kulturell revolusjon.385

Stephens har påpekt at flere kvinner enn menn opptrådte som talerør for kvinnesaken under revolusjonen, og har hevdet at de fleste kvinnelige aktivistene (med unntak av Etta Palm D’Aelders) ikke var kjent med Condorcets feministiske uttalelser.386 På den andre siden har hun hevdet at det var takket være Condorcets status som grunnlegger av Cercle Social, at feminisme ble et såpass utbredt tema i den politiske klubben.387 Landes har foreslått at Condorcets rasjonelle feminisme og hans ekteskap med en velutdannet aristokratisk kvinne tillot han å skille seg fra resten av den republikanske bevegelsen på noen områder.388 På tross av dette og i kontrast til generelle oppfatningen av Condorcet, har hun hevdet at han, i likhet med sine kollegaer, ble nervøs av overambisiøse offentlige kvinner, men at han imidlertid støttet kravet om reform av familielovgivning.389

Madame Rolands salong var i likhet med ekteparet Condorcets salong også vertskap for girondinere etter 1791. På tross av hennes antifeministiske holdninger, var hun på ingen måte mot feminismen, men anså seg selv som en disippel av Rousseau. 390 For Madame Roland var ikke samfunnet enda klart for at kvinner kunne uttale seg politisk: «I do not think that our

383 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 164. 384 AppleWhite, Levy, Introduction Women and Politics, s 9. 385 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 165. 386 Stephens, Women of the French Revolution, s 239. 387 Stephens, Women of the French Revolution, s 240. 388 Landes, Women of the Public Sphere, s 115. 389 Landes, Women of the Public Sphere, s 117. 390 Stephens, Women of the French Revolution, s 109.

65 moeurs yet allow women to show themselves. [...] They cannot participate openly until all Frenchmen merit the name of free men.»391 Suzanne Desan har forklart dette synet: «For most women, to engage in revolutionary politics was not simply to embrace an entirely new set of principles. Rather, it was a complex balancing act between the new and old allegiances.»392

Landes har vist til et interessant poeng av Carolyn Lougee som har hevdet at salongvertinner som inviterte et bredere spekter av gjester ofte var talspersoner for kvinners rettigheter, mens de som begrenset tilgangen til salongene ofte var antifeminister.393 Interessant nok forente Madame Roland sin politiske virksomhet med avvisning av feminisme, og hennes salong var i all hovedsak vertskap for høytstående politikere, mer spesifikt girondinere.394

Kates har vist at flere medlemmer av Cercle Sociale så på seg selv som disipler av Rousseau og at de blant annet organiserte møtene rundt Du contrat sociale.395 Cercle Sociale er enda et eksempel på hvordan talspersoner for den feministiske saken hadde et komplisert forhold til Rousseaus teorier. De ignorerte Rousseaus antifeministiske holdninger i sin politikk, men lærte av ham «that no political revolution would be successful without a corresponding transformation in family life, because the family was where people’s manners, morals, and habits – i. e., moeurs – were first nourished. »396 Både Sophie de Condorcet og hennes ektemann talte personlig for en antirousseauistisk aristokratisk feminisme. En slik doktrine sprang ifølge Tønnesson opprinnelig ut av overklassemiljøene og bygget på en likestilling som stod i kontrast til Rousseaus antifeminisme. Condorcet førte den aristokratiske feminismen over i det politiske felt.397 Han fokuserte i kontrast til flere av kvinneaktivistene på at kvinner skulle få stemmerett og være valgbare til generalstendene og andre forsamlinger.398

Det kan hevdes at feministiske verdier varierte fra medlem til medlem. Landes har påpekt at ikke alle medlemmene talte kvinnenes sak, men at noen betydelige medlemmer tillot girondinerne å etablere seg som tilhengere av den feministiske saken.399 Kvinneaktivister i Cercle Sociale talte først og fremst for retten til skilsmisse og arverett, som begge var viktige

391 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 171. 392 Desan, War Between Brothers and Sisters, s 243. 393 Landes, Women and the Public Sphere, s 25 394 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjon, s 291. 395 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 175. 396 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 176. 397 Tønnesson, Kvinnene i den franske revolusjonen, s 289-290. 398 Kates, The Powers of Husband and Wife Must be Equal and Seperate, s 172. 399 Landes, Women and the Public Sphere, s 118.

66 deler av kvinnekampen: «[...] women could obtain civic equality only when they attained an equal right to dissolve an unhappy marriage and an equal right to own and inherit property.»400 Som jeg skal komme tilbake til i kapittel 5 beskrev Sophie de Condorcet ekteskapet som urettferdig og som en direkte årsak til undertrykkelsen av kvinner. Kates har vist at Madame Roland har blitt antatt å stå bak anmeldelsen av Francois Lathenas bok om førstefødselsrett eller primogenitur. Roland hevdet i sin anmeldelse at «One of the most harmful effects of primogeniture is that it regularly exposes a mother of a family to the contempt and vexations of her husband and her sons preferred by him.»401 På tross av hennes antifeminisme og anonymitet var hun lik andre kvinneaktivister i sin besluttsomhet om å endre kvinners status på områder som primogenitur og skilsmisse.402

Andre medlemmer i Cercle Sociale, for eksempel Nicolas Bonneville, argumenterte for at ekteskapet var avgjørende for farsrollen og at skilsmisse kunne virke skadende for den patriarkalske samfunnsstrukturen. Samtidig anerkjente han at dersom det ikke lenger fantes en gjensidig seksuell attraksjon og reproduksjonen hadde opphørt, var det ikke lenger noen grunn til at paret skulle forbli gift. Etta Palm D’Aelders fokuserte først og fremst på å forhindre vold i hjemmet og hevdet at kvinner hadde behov for rettigheter som beskyttet dem mot sine overlegne ektemenn og fedre.403 Vektleggingen av familiære relasjoner var et av hovedpunktene i tidlig moderne politisk tenkning, og sammenhengen mellom politikk og familie var et utbredt tema i Cercle Sociale.404 Kapittel 5 vil vise at Sophie de Condorcet også fokuserte på menneskelige relasjoner og samfunnet i sin moralteori og knyttet relasjonen mellom mor og barn og de første opplevelsene av omsorg direkte til moralens og sympatiens opprinnelse.

4.1.3 Confédération des Amies de la Vérité

Den kvinnelige seksjonen av klubben, Confédération des Amies de la Vérité, ble grunnlagt i mars 1791 og hadde tre hovedfunksjoner: 1) de skulle finne en måte å bevise at kvinner fortjente rettferdighet ved å tale for endringer av arveretten, forhindre vold i hjemmet og fremme en liberal skilsmisse lov. 2) De skulle stå for etableringen av barnehager for unge kvinner og barn

400 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 166. 401 Courrier de Lyon, 14. Oktober 1789 (313-16) og 15. Oktober 1789 (320-24) i Kates, The Cercle Social and the Rights of Woman, s 168. 402 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 170. 403 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 171. 404 Kates, The Cercle Social and the rights of Women, s 174.

67 som hadde behov for hjelp, og 3) de skulle etablere klinikker for gratis medisinsk hjelp og sørge for at kvinner fant arbeid.405 I desember samme år holdt d’Aelders en tale til hele forsamlingen, hvor hun oppmuntret til inkludering av kvinner og deres borgerlige rettigheter i det franske rettssystemet og i menneskerettighetserklæringen.406 Hun erklærte at et slikt prosjekt ville kreve mer enn en politisk revolusjon: «First, there would have to be a transformation in customs, habits and morals among French men and women in order to «regenerate les moeurs.»»407 Prosjektet fortsatte frem til juni 1791 da d’Aelders ble arrestert. Både Confédération des Amis de la Vérité og Confédération des Amies de la Vérité opphørte på dette tidspunktet.408 Girondinernes politiske agenda ser ut til å ha endret seg etter 1792, da andre mer umiddelbare politiske problemstillinger krevde deres oppmerksomhet. Som konsekvens ble den feministiske saken ble satt på vent.409 Det kan tenkes at ekteparet Condorcets salong var vertskap for feministiske aktivister i tiden etter 1791 og frem til den store terroren i 1793, og at både Condorcet og Sophie fant inspirasjon i Cercle Sociale til sine arbeid. Baker har blant annet vist at Condorcet startet arbeidet med Esquisse d’un tableau historique des progrès de l’esprit humain i 1772, men at han først returnerte til arbeidet som filosof og revolusjonær i 1793.410

4.2 Den nye konstitusjonen og den politiske ekskluderingen av kvinner

På tross av at adgang til skilsmisse og lik arv ble innført under revolusjonen, innebar 1791- konstitusjonen en politisk ekskludering av kvinner. Det var på dette tidspunktet kun skattebetalende menn, såkalte aktive borgere, som fikk stemmerett og var valgbare. Det revolusjonære språket var som Landes har påpekt sterkt tilknyttet en: «masculinist classicism and an aversion to a feminine preciosity.»411 Kvinners prestasjoner og suksess i litteraturen eller på scenen var tilknyttet det gamle regimets kultur og tradisjoner, og tilhørte derfor også den tidligere absolutistiske offentlige sfæren.412 Konstitusjonen i 1791 inspirerte til publiseringen av flere pamfletter og avhandlinger for kvinners politiske rettigheter, blant annet formulert av kvinneforkjemperne som Olympe de Gouges og Mary Wollstonecraft. I kontrast til Hunt og Landes har Suzanne Desan utfordret synet på revolusjonen som et steg tilbake for kvinners

405 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 172. 406 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 163. 407 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 163. 408 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 174. 409 Kates, The Cercle Social and the Rights of Women, s 177. 410 Baker, Condorcet, s 345. 411 Landes, Women and the Public Sphere, s 46. 412 Landes, Women and the Public Sphere, s 50.

68 rettigheter. Revolusjonære ledere «paradoxically [...] evoked images of patriotic mothers and closed down women’s clubs, they also validated women’s individual rights within families and set up legal institutions to enable women as well as men to make claims on family and state.»413 Ifølge Desan kan det gjennom en analyse av arverettens utvikling hevdes at kvinner ikke ble ekskludert fra den offentlige sfæren og begrenset til den private, men at revolusjonen heller åpnet muligheter for feministisk aktivisme.414 Hun har vist at på tross av at reformene preget individuelle kvinner forskjellig, ble kravet om lik arv en felles arena for kvinnelig politisering, spesielt i områder som Normandie og Sør-Frankrike. Som resultat fikk flere kvinner politiske og rettslige midler til å fremme sine krav og ønsker på flere områder.415 I likhet med Desan har Karen Offen argumentert for at revolusjonen ikke nødvendigvis resulterte i dårligere vilkår for kvinner. Perioden mellom 1789 og 1793 representerte for henne en betydelig fremgang for feminister der blant annet mødres rolle i barns utdanning åpnet for argumenter for kvinners inngang i offentligheten.416

4.2.1 Wollstonecrafts feministiske manifest

Mary Wollstonecraft dedikerte A Vindication of the Rights of Woman (1792) til M. Talleyrand- Perigord, forfatteren av en rapport om offentlig utdanning til den grunnlovgivende forsamlingen i 1791. Wollstonecraft roste forsamlingen samtidig som hun tok avstand fra konstitusjonens fornektelse av kvinners sivile og politiske rettigheter.417 Hun kritiserte det kontinuerlige tyranniet der «[…] the very constitution of civil governments has put almost insuperable obstacles in the way to prevent the cultivation of the female understanding418. Hun utrykte at kvinner også burde være representert i politikken fremfor å bli vilkårlig styrt uten å selv få ta en direkte del i forhandlingene.419 I likhet med Condorcet anså hun utdannelse som det største skillet mellom mann og kvinne, og som det viktigste hjelpemiddelet i kvinners kamp for likestilling: «Where is then the sexual difference, when the education has been the same? All the difference that I can discern, arises from the superior advantage of liberty, which enabled the former to see more of life.»420 Hun oppfordret, i likhet med Madame de Staël, sine kvinnelige lesere til å tilegne seg kunnskap for å kunne stille likt som menn: «[...] if she be not

413 Desan, War Between Brothers and Sisters, s 243. 414 Desan, War Between Brothers and Sisters, s 243 415 Desan, War Between Brothers and Sisters, s 221. 416 Offen, European Feminism 1700-1950, s 29. 417 Landes, Women of the Public Sphere, s 127. 418 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 124. 419 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 228. 420 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 89.

69 prepared by education to become the companion of man, she will stop the progress of knowledge and virtue; for the truth must be common to all, or it will be inefficacious421. I likhet med Madame de Staël (se 4.1.1) reagerte hun på Rousseaus karakter «Sophie» fra Emile og kritiserte fundamentet av hennes karakter samt de prinsippene utdanningen hennes bygde på.422 Gjennom «Sophie» understreket Rousseau at kvinnen bør være passiv og svak, og at hun aktivt måtte formes til å kunne best mulig tilfredsstille og tjene mannen.423 I kontrast til Rousseau forklarte hun ikke kvinners underlegenhet som et resultat av deres natur, men som en konsekvens av manglende utdanning. 424 Hun bemerket blant annet at kvinner som har skilt seg ut i historien sjeldent var blant de vakreste eller mest forsiktige utgavene av sitt kjønn.425

Wollstonecraft argumenterte for at de politiske begrensningene og mangelen på utdanning av kvinner forhindret utviklingen av gode mødre. Dersom barn skulle vokse opp patriotiske måtte moren selv være en ekte patriot: «To be a good mother – a woman must have sense».426 Hun bidro som Landes har vist til formuleringen av «republican motherhood».427 På en annen side kritiserte Wollstonecraft i likhet med Rousseau kvinners plass i salongene. I kontrast til Madame de Staël var hun skeptisk til romanens litterære kultur og kritiserte den for å gi falsk utdanning og for å fremstille kvinner som forfengelige. Hun forkastet betydningen av manerer, høflighet og stil under det gamle regimet og beskrev mote som: «a badge of slavery.»428 Hvis kvinner skulle bli gode mødre og koner måtte gamle stereotyper ødelegges. Wollstonecrafts bekymring var med andre ord ikke de maskuline kvinnene eller femmes-hommes, for henne var det de over-feminine kvinnene som krenket kjønnenes likeverd. I likhet med Diderot påpekte hun at kvinner ikke var ment til å kunne nyte menns selskap, men eksisterte simpelheten for å «[...] save him from sinking into absolute brutality, by rubbing off the rough angels of his character; and by playful dalliance to give some dignity to the appetite that draws him to them.»429

Wollstonecraft ønsket opprinnelig ikke å oppfordre kvinner til å handle, men søkte å oppmuntre til tålmodighet. Hun talte for en utdanning som styrket kroppen og formet hjertet, og som tillot

421 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 66. 422 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 90. 423 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 150. 424 Landes, Women of the Public Sphere, s 131. 425 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 95. 426 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 233. 427 Landes, Women of the Public Sphere, s 129. 428 Landes, Women of the Public Sphere, s 131. 429 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 138.

70 individet å tilegne seg egenskaper som fremmet selvstendighet. Hun utvidet Rousseaus teori om at dyder stammer fra evnen til å ta i bruk fornuften til å gjelde for både menn og kvinner.430 Hun stilte seg bak Madame de Staëls påstand om Rousseaus syn på kvinner:

Rousseau [...] has endeavored to prevent women from interfering in public affairs, and acting a brilliant part in the theatre of politics; yet in speaking of them, how much has he done it to their satisfaction! If he wished to deprive them of some rights foreign to their sex, how has he for ever restored to them all those to which it has a claim! And in attempting to diminish their influence over the deliberations of men, how sacredly has he established the empire they have over their happiness! In aiding them to descend from an usurped throne, he has firmly seated them upon that to which they were destined by nature; and though he be full of indignation against them when they endeavor to resemble men, yet when they come before him with all the charms, weaknesses, virtues and errors, of their sex, his respect for their persons amounts almost to adoration.431

Wollstonecraft oppfordret samfunnet til å tillate kvinner å utfolde seg intellektuelt på lik linje med menn før de ble dømt til en plass nederst rangstigen432: «[...] it cannot be demonstrated that woman is essentially inferior to man because she has always been subjugated.»433 Kvinners verdighet skulle gjenopprettes, men disse endringene skulle fortsatt først og fremst iverksettes av menn.434 Hun ønsket ikke at kvinner skulle ha makt over menn, men makt over seg selv.435

I will allow that bodily strength seems to give man a natural superiority over woman; and this is the only solid basis on which the superiority of the sex can be built. But I still insist, that not only the virtue, but the knowledge of the two sexes should be same in nature, if not in degree, and that women, considered not only as moral, but as rational creatures, ought to endeavor to acquire human virtues (or perfections) by the same means as men, instead of being educated like a fanciful kind of half being – one of Rousseau’s wild chimeras.436

Hun definerte selvkontroll som kvinners største sosiale bidrag. I likhet med Madame de Staël hevdet hun at kvinner selv ville velge å returnere til sin rette plass, hjemmet, etter at de hadde mottatt retten til utdanning og andre politiske rettigheter. Utdanningen av kvinner ville promotere tidlige ekteskap, forberede kvinner på ekteskap og praktiseringen av kvinnelige dyder.437

430 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 86-87. 431 Mme de Staël, Letters on the Works of Characters of J-J Rousseau i Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 178. 432 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 101. 433 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 104. 434 Landes, Women of the Public Sphere, s 133. 435 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 133. 436 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 106. 437 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 264.

71 4.3 Den første republikken

Lilti har vist at det innen høsten 1792 kun var noen få salonger med tilknytning til politiske klubber og girondinere som overlevde, mer spesifikt salongene til Madame Roland og Sophie de Condorcet.438 Han nevner ikke Madame de Staël som etter kongedømmets fall og proklameringen av den første republikken forlot Frankrike. Med unntak av disse var nesten alle salongvertinnene som har blitt nevnt i denne oppgaven døde på dette tidspunktet. Dette gjelder ikke Madame Necker som flyttet til Sveits etter Jaques Necker mistet makten i 1789, og Madame Helvétius (1722-1800) som fortsatte å drive salong etter sin ektemanns død i 1771. Lilti har hevdet at Madame Helvétius’ salong viser begrensingene til politisk radikalisme i salongenes høflighetskultur, i 1790 flyttet hun salongen fra Paris til Auteuil hvor hun mottok radikale revolusjonære gjester.439 Tønnesson har vist at den intellektuelle bevegelsen «ideologene» kan spores tilbake til en løs samling av revolusjonære tenkere, blant andre Condorcet, i Madame Helvétius’ salong fra 1791.440 Under terroren lå fleste deltakerne i skjul, men kretsen returnerte til salongen i 1794.441

Lilti har observert at 1792 markerte et vendepunkt for den franske sosieteten. Den politiske konflikten ble for intens og kunne, ifølge ham, ikke lenger diskuteres i samsvar med salongkulturens høflighet og manerer.442 I 1793 ble Ludvig 16. henrettet etter å ha blitt anklaget for høyforræderi og terrorveldet ble innledet. Terroren skapte ifølge Lilti «a new era of political surveillance, which culminated in the Terror, made it difficult to maintain the practices of sociability.»443 Madame Roland ble dømt til døden i 1793 for sine politiske allianser.444 På tross av Rousseaus inspirasjon og påvirkning av Madame Roland, ble hennes henrettelse begrunnet med et kvinnesyn som lignet veldig på hans eget. I den offentlige kommentaren stod det skrevet: «Hun var mor, men hun fornektet sin natur og ville hevde seg over den. Higen etter lærdom fikk henne til å glemme sitt kjønns dyder. Det er for å ha dristet seg til å glemme dette at hun endte sine dager på skafottet.»445 Lilti har hevdet at Madame Rolands salong samsvarte med det gamle regimets tradisjon ved å invitere til både politisk aksjon og intellektuell samtale.446

438 Lilti, The World of the Salons, s 231. 439 Lilti, The World of the Salons, s 230. 440 Tønnesson, Per Scholas ad Astra, s 126. 441 Tønnesson, Per Scholas ad Astra, s 129. 442 Lilti, The World of the Salons, s 230. 443 Lilti, The World of the Salons, s 230. 444 Lilti, The World of the Salons, s 231. 445 Ulriksen, Kvinnenes kulturhistorie, s 289. 446 Lilti, The World of the Salons, s 232.

72 Ifølge ham var henrettelsen av Madame Roland også et av de fremste eksemplene på at salongkulturen ikke lenger samsvarte med den nye politiske kulturen under revolusjonen.447

Landes har vist at det gamle regimets fall medførte betydelige endringer i kjønnsrelasjoner. I utgangspunktet deltok både menn og kvinner i den nye offentlige sfæren, men ved slutten av 1793 var kvinner forvist fra både den aktive og passive deltakelsen i det politiske rom. Ved inngangen til terrorveldet slet 1790-tallets feminister, som Landes har påpekt, med å inkludere kvinner i den offentlige sfæren og befri dem fra «tyranniet». Som et resultat av terroren ble flere feministiske skribenter skremt av blant annet eksemplene satt av tredjestandens kvinner: «Condorcet relies on the crutch of representative government to temper his liberal feminist vision. Olympe de Gouges distinguishes women with morals from those without.»448 I kjølvannet av den jakobinske terroren avviste også Wollstonecraft kvinnene som marsjerte mot Versailles i 1789. I frykt for at demonstrasjonene skulle assosieres med den generelle kvinneligheten fordømte hun de kvinnelige sans-culottene.449

The concourse, at first, consisted mostly of market women, and the lowest refute of the streets, women who had thrown off the virtues of one sex without having power to assume more than the vices of the other [...] such a rabble has seldom been gathered together; and they quickly showed, that their movement was not the effect of public spirit.450

Marquis de Condorcet feilet i sitt forsøk på influere den nye konstitusjonen og ble, etter å ha levd ni måneder i skjul i Paris, arrestert i 1794. Sophie de Condorcet tok ut skilsmisse for å sikre noen av verdiene og eiendommene til seg selv og deres datter.451 Kort tid etter arrestasjonen ble Condorcet funnet død i sin egen celle. Det er usikkert hvorvidt han tok selvmord eller døde av naturlige årsaker.452 For å overleve under terroren begynte Sophie de Condorcet, nå Sophie de Grouchy, å male portretter av medlemmene av by-komiteen, soldater og innsatte i fengslene. Med kapitalen hun opparbeidet seg åpnet hun også en liten undertøysbutikk.

Arrestasjonen av girondinere, henrettelsen av Marie Antoinette, Olympe de Gouges, Madame Roland og mange flere, sammen med bannlysningen av kvinnelige klubber høsten 1793 kan

447 Lilti, The World of the Salons, s 233. 448 Landes, Women of the Public Sphere, s 148. 449 Landes, Women of the Public Sphere, s 149. 450 Wollstonecraft, An Historical and Moral Review of the Origin and Progress of the French Revolution, s 426. 451 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, xxviii. 452 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxvii.

73 sees i sammenheng med konventets beslutning om å anvende statuen av Hercules som et symbol på staten.453 Hunt har hevdet at valget av Hercules framfor Marianne skyldtes «the colossal male figure represented more than just a repudiation of the moderate, feminine civic image, it reminded its beholders that radical revolution, like industrial labor . . . was ’man’s’ work.»454 Den 27.juli 1794 (9.thermidor år II) ble Robespierre styrtet av kollegaer i regjeringen sammen med 105 mann fra kommunen, jakobinerklubben og konventet. Dette utløste en anti- jakobinsk reaksjon som truet de som sto bak angrepet på Robespierre og som stoppet terrorveldet.455

Da terroren var over fikk Sophie de Grouchy sitt gamle hjem tilbake og vendte sakte tilbake til sitt tidligere sosiale og intellektuelle liv. Hun startet sin andre salong i Rue de Penthièvre. Som jeg vil komme tilbake til i kapittel 5 ble også hennes salong et senter for ideologene og liberal politikk under Direktoriet, samt en arena for den republikanske, anti napolitanske motstandsbevegelsen.456 Hun forsørget seg selv ved å blant annet publisere en oversettelse Adam Smiths The Theory of Moral Sentiments til fransk, sammen med sine egne kommentarer.457 Som følge av Robespierres fall returnerte Madame de Staël til Frankrike og begynte straks på en ny pamflett: Refleksjoner om den indre fred. Som Tønnesson har vist var målet denne gangen å få oppslutning om republikken: «Det parti som hevder eneveldet, er fullstendig utenfor den franske nasjon.»458 Hun rettet seg fortsatt mot «rojalister som er venner av friheten», men søkte nå å gjøre dem til fornuftsrepublikanere, som hun selv var. Hun hevdet at Frankrike «kan finne hvile i republikken, men et innskrenket monarki kan bare bli til ved at man går igjennom et militært herredømme.» Hun deltok i det konstitusjonelle arbeidet i 1795 og måtte som følger trekke tilbake sine tidligere uttalelser fra Refleksjoner over den indre fred. Hennes holdninger og «mistrodde republikanisme» skulle vise seg å ikke stemme overens med den nye konstitusjonens holdninger.459 Hun vendte hjem til Sveits og ble der gjennom hele 1796.460 Da hun vendte tilbake forsvarte hun statskuppet (18.fructidor) og stilte seg som følger på Direktoriets side. Da Sieyes valgte Napoleon som sin militære høyre hånd i 1799 var de Staël neppe klar over eller enig i forhandlingene som hadde funnet sted.

453 Landes, Women of the Public Sphere, s 163. 454 Hunt, Politis, Culture and Class, s 116 i Landes, Women of the Public Sphere, s 163. 455 Tønnesson, Madame de Staël, s 128. 456 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxix. 457 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, xxviii. 458 Tønnesson, Madame de Staël, s 132. 459 Tønnesson Madame de Staël, s 137. 460 Tønnesson Madame de Staël, s 141.

74 4.4 Oppsummering

Dette kapittelet har undersøkt Dena Goodmans påstand om overgangen fra salongene til de politiske klubbene i årene rundt revolusjonsutbruddet. Den nye politiske kulturen ble ifølge både Goodman og Antoine Lilti et hinder for salongvertinner og kvinner i offentligheten. Tidsskrifter og revolusjonære politiske klubber ble de nye talerørene for den offentlige opinionen. Den offentlige opinionen skulle ifølge Goodman spille den samme rollen i revolusjonen som salongene hadde spilt for de lærdes republikk. I 1791 ble den nye konstitusjonen vedtatt og den første republikken ble proklamert. Flere samfunnsgrupper ble ekskludert fra politisk deltakelse, inkludert kvinner. Mary Wollstonecraft publiserte sin reaksjon gjennom et feministisk manifest hvor hun oppfordret til en revolusjon i kvinnelighet. I motsetning til Rousseau vurderte hun de overfeminine kvinnene som den største trusselen mot samfunnsstrukturen. Suzanne Desan og Karen Offen har i kontrast til Landes og Hunt hevdet at de første årene av revolusjonen ikke nødvendigvis var et skritt tilbake for kvinner, men at revolusjonen oppfordret til feministiske reaksjoner. Gary Kates har vist at den politiske klubben Cercle Sociale var arena for et vellykket feministisk prosjekt, som først og fremst søkte endringer i skilsmisse - og arverett, ikke nødvendigvis stemmerett.

Tønnesson har gjennom sin biografi av Madame de Staël vist at hun var blant dem som fortsatte å drive salong under revolusjonen, for henne åpnet revolusjonen for å sette de politiske diskusjonene som hadde funnet sted i salongene i praksis. Ekteparet Condorcets salong overlevde også de første årene av revolusjonen og ble et betydelig møtested for girondinere og medlemmer av Cercle Sociale. Klubben støttet den feministiske saken og hadde medlemmer som Madame Roland, Etta Palm d’Aelders og Olympe de Gouges. Cercle Sociale kan anvendes som enda et eksempel på kvinners kompliserte forhold til Rousseau. Ekteparet Condorcets salongvirksomhet viser at salongene og de politiske klubbene i de første årene av revolusjonen fortsatt var ulike arenaer, men ofte hadde de samme medlemmene eller gjestene. Lilti har hevdet at det revolusjonære klimaet som kulminerte i den store terroren ikke lenger gav rom for salongkulturen. Samtidig er det viktig å påpeke at de fleste sentrale salongvertinnene var døde på dette tidspunktet. Madame de Staël flyttet salongen sin til Sveits mellom 1791 og 1795, både Madame Roland og Marquis de Condorcet ble forfulgt for sine politiske allianser –Madame Roland ble henrettet i 1793 og Condorcet døde i 1794. Sophie de Condorcet (nå Sophie de Grouchy) fortsatte å drive sin egen salong etter Robespierres fall. Karin Brown har vist at det var i denne perioden hun begynte å oversette Adam Smith og formulerte sin egen moralteori.

75 Neste kapittel vil fortsette å følge salongvertinnene i framveksten av Napoleons Frankrike. Det vil også inkludere en analyse av Sophie de Grouchys Lettres sur la Sympathie (1798) og hennes tilknytning til både samtidige moralteoretikere og til moderne feministisk etikk.

76 5. Sophie de Condorcet/Grouchy og Germaine de Staël 1798-1822

Dette kapittelet vil gjennom en analyse av Sophie de Grouchys moralteori i Lettres sur la Sympathie (1798) belyse sammenhengen mellom hennes fysiske rolle i salongen og hennes bidrag til filosofiens samt litteraturens verden. Hennes bidrag kaster lys over en eksisterende feministisk tradisjon under revolusjonen og hvordan disse problemstillingene viste seg gjennom nye reformer og lover i det revolusjonære samfunnet. Flere historikere har analysert Sophie de Grouchys brev. I 2001 publiserte Evelyn Forget artikkelen «Cultivating Sympathy: Sophie Condorcet’s Letters on Sympathy» hvor hun påpekte brevenes sammenheng med den revolusjonære konteksten de ble skrevet i – Grouchy startet arbeidet i 1793. I 2008 publiserte Karin Brown en introduksjon og analyse av brevene sammen med James E McClellans engelske oversettelse av dem. Browns analyse viser Grouchys tilknytning til moderne feministisk etikk. Sandrine Berges har også publisert flere artikler mellom 2015 og 2019 der hun har analysert Grouchys omsorgsetikk og definert hennes teorier som omsorgs-basert republikanisme.

Kapittelet vil videre skissere salongvertinnenes og salongenes utvikling etter Napoleons overtakelse i 1799, med hovedvekt på den senere tidens analyser av Sophie de Condorcet, - etter skilsmissen Sophie de Grouchy (1764-1822) og Germaine de Staël (1766-1817). Madame de Staël var også en betydelig skribent og publiserte blant annet flere romaner som kritiserte Napoleons ekspansjoner. Som vist i kapittel 4 publiserte Kåre Tønnesson en biografi av forfatteren og salongvertinnen på norsk i 2007 som har bidratt til forståelsen av Madame de Staëls rekkevidde og innflytelse.

5.1 Sophie de Grouchy

I 1798 publiserte Sophie de Grouchy, tidligere Sophie de Condorcet, som under terroren ble tvunget til å skille seg fra sin ektemann for å kunne forsørge seg selv og deres datter, sin oversettelse av Adam Smiths The Theory of Moral Sentiments (heretter TMS) fra 1759 til fransk. Oversettelsen inkluderte også en introduksjon og hennes egne detaljerte kommentarer formulert gjennom åtte brev. Hennes arbeid ble stående som den franske standard-oversettelsen av Smith i over to århundrer.461 Hennes skrifter har tidligere vært forbeholdt et frankofont publikum, men

461 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xi.

77 takket være Karin Brown og James E. McClellan har brevene hennes blitt oversatt til engelsk. Brown har hevdet at Grouchy har blitt utelatt fra flere forskningsfelt hvor hun burde vært inkludert, nærmere bestemt forskning om 1) Adam Smith, 2) Kvinnelige filosofer og 3) Opplysningstiden.462

Sympati – empati

Adam Smith kan ifølge Brown antas å ha vært en av gjestene i ekteparet Condorcets salong. Hewitt og McLean har hevdet at dette er høyst usannsynlig i lys av Smiths helse og alder på dette tidspunktet. De har på en annen side vist at Smith besøkte Madame de Lespinasses salong da han besøkte Paris i 1764-1766. Her skal han blant annet ha stiftet bekjentskap til Marquis de Condorcet og Turgot.463 Emma Rothschild har i sin sammenligning mellom Condorcets og Smiths politiske og økonomiske teorier understreket at de to ved første øyekast fremstår som motpoler, men likevel har likhetstrekk: «Both were interested in economic life as a process of discussion, and as a process of emancipation.»464 For Smith, som for Condorcet, var det sentrale i et moralsk liv å sette seg inn i og dermed sympatisere med andres følelser.465 Lynn Hunt har vist at 1700-tallets intellektuelle ofte refererte til det hun selv har beskrevet som medfølelse eller empati med det mindre moderne begrepet sympati.466

I kontrast til Smith så imidlertid Condorcet på rasjonalitet og fornuft som substitutter for moralen – politikk var for ham kun et utrykk for følelser som ble preget av empati, individuelle preferanser og opplevelser.467 Smith definerte på en annen side autonomi og sympati som betinget av hverandre, deriblant Hunt har hevdet at en slik ide bidro til å underbygge tvil om kvinners besittelse av moral.468 Sympati og følelser gagnet ifølge henne mange andre samfunnsgrupper, men ikke kvinner. Som nevnt i kapittel 2 bidro romanene ifølge flere av dem som kjempet for kvinners politiske rettigheter til assosiasjoner av det kvinnelige kjønn med overdrevne følelser, melankoli og hypokondri.469

462 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xv-xvi. 463 Hewitt, McLean, Condorcet, s 8-9. 464 Rothschild, Economic Sentiments, s 2. 465 Rothschild, Economic Sentiments, s 224. 466 Hunt, Inventing Human Rights, s 64. 467 Rothschild, Economic Sentiments, s 201. 468 Hunt, Inventing human rights, s 66. 469 Hunt, Inventing Human Rights, s 67.

78 5.2 Lettres sur la Sympathie (1798)

Grouchys oversettelse av TMS og de vedlagte brevene kaster lys over hennes egne synspunkter som moralteoretiker og hennes reaksjoner på de filosofiske problemstillingene som ble presentert av Smith.470 Brown har vist at brevene ikke var ment for å bli publisert alene, men at de ble skrevet med utgangspunkt i at leseren allerede var kjent med Smiths arbeider. Gjennom Lettres sur la Sympathie ønsket Grouchy å re-eksaminere de filosofiske og etiske spørsmålene som ble formulert og behandlet i Smiths TMS. Som et resultat av oversettelsen utviklet hun sine egne ideer om sympati og sin egen moralteori. De første seks brevene presenterte hennes svar på Smiths teorier om sympati, nærmere bestemt hans tanker om sympatiens opprinnelse. De to siste brevene beskrev hennes sosiale og politiske synspunkter.471

Brevene i sin helhet belyser på en annen side også Grouchy som feminist og hennes tilknytning til filosofiske bevegelser. Det er mulig å vise en sammenheng mellom hennes rolle i salongkulturen og hennes tilknytning til det filosofiske miljøet. Brown har beskrevet Grouchy som: «[...] someone who foreshadowed contemporary feminist ethics in powerful and surprising ways.»472 Jeg vil i henhold til Browns gjennomgang av Grouchys arbeid beskrive hennes moralteori gjennom en sammenligning med Adam Smiths moralteori, inndelt i fire kategorier: 1) sympati, 2) fornuft og følelser, 3) sosial og politisk teori og 4) lykke. Videre vil jeg vise hvordan historikere har sammenlignet Grouchy med moderne feministiske moralfilosofer og hvorvidt hun har blitt definert som en av deres forløpere.

5.2.1 Sympati

Brevene var «[...] specific responses to the positions staked out by Adam Smith in his Theory of Moral Sentiments.»473 Både Smith og Grouchy formulerte moralteorier som baserte seg på sympati. Deres forståelser av sympati varierte derimot i stor grad.474 Et aspekt av Smiths moralteori som Grouchy satte spørsmålstegn ved var sympatiens bakgrunn og opprinnelse. Hun hevdet at Smith overså sympatiens opprinnelse og at han som følger mistet sjansen til å bevise at den nødvendigvis eksisterer og alltid er der.475

470 Brown, Preface Sophie de Grouchy, s vii. 471 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xiii. 472 Brown, Preface Sophie de Grouchy, s viii. 473 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 3. 474 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 3. 475 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 4.

79

[…] Smith limited himself to noting its existence and to showing its principal effects. I regretted that he did not dare go further, to penetrate its first cause, and ultimately to show how sympathy must belong to every sensible being capable of reflection. You will see how I had the temerity to fill in these omissions.476

Ifølge Brown viser en fullstendig sammenligning mellom Smith og Grouchy at forskjellene mellom de to lå i deres ulike oppfatninger om sympatiens opprinnelse. For Grouchy var sympatien en del av oss, mens den for Smith eksisterte på egenhånd. Grouchy viet de første to brevene til forklaringen av sympatiens opprinnelse og hevdet at sympatien hadde grunnlag i erfaring, opprinnelig gjennom følelser av smerte og nytelse.477 Brown har vist at ideen om å knytte moralen til erfaring ble nødvendig for å kunne tildele miljøet en viktig rolle i formuleringen av individuell moral.478 Grouchys vektlegging av erfaring var inspirert av John Locke og hans Essay Concerning Human Understanding (1689).479

Grouchy observerte at sympatien aktiveres når en ser en annen person lide. Dette var fundamentet i hennes oppfatning av sympati: «One sees how witnessing pain can affect the child to the point where he cries out and flees the scene and where he is more or less moved by the sight, depending on whether he has […] more or less sympathy.»480 Hun fokuserte på hvordan våre moralske forutsetninger var betinget av menneskelige relasjoner. Brown har hevdet at Grouchy var den første som analyserte sammenhengen mellom smerte og menneskelige relasjoner før teamet dukket opp i 1900-tallets feministiske etikk.481 Det kan innvendes at blant annet Voltaire adresserte temaet i Treatise on Tolerance on the Occasion of the Death of Jean Calas allerede i 1763, hvor han som vist i kapittel 2, gjennom kommentar til rettsaken mot Jean Calas, påpekte sammenhengen mellom menneskerettigheter/syn og tortur.

Smith la ikke vekt på fysisk smerte i sin forklaring, men skrev følgende: «Nothing is so soon forgot as pain. [...] We ourselves cannot then enter into the anxiety and anguish which we had before conceived.»482 Det finnes et skille mellom den fysiske smerten som Grouchy beskrev i sin moralteori og den emosjonelle smerten Smith beskrev. Smith hevdet at den emosjonelle

476 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (I), 1798, s 108 i McClellan, 2008. 477 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 4. 478 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 4. 479 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 5. 480 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (I), 1798, s 109 i McClellan, 2008. 481 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 11. 482 Smith, TMS, s 24 i Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 10.

80 smerten og sympatien stammer fra vår fantasi og vår evne til å forestille oss hva andre føler.483 Han hevdet at vi aldri kan forstå andres følelser, men i beste fall forestille oss hvordan vi selv ville oppfattet den emosjonelle eller fysiske situasjonen som andre befinner seg i: «Though our brother is upon the rack, as long as we ourselves are at our ease, our senses will never inform us of what he suffers. They never did, and never can, carry us beyond our own person».484 I kontrast argumenterte Grouchy for at sympatien vi føler ovenfor andre mennesker motiverer oss til å hjelpe og til å unngå å påføre smerte: «When [...] the good we have done to others is positive, the pleasure that results for us is independent of the nature of the pleasure that results for them».485 For Smith var følelsene vi opplever i vår oppfatning av andres situasjon mye svakere enn de var hos Grouchy. For henne var sympatien en direkte reaksjon på andres smerte, mens den for Smith var indirekte og betinget.486 Grouchy hevdet at «sympathy is stimulated by the general idea of suffering», og var derfor ikke betinget av personlige opplevelser alene.487 Hun argumenterte i tillegg for et tredje moralsk fenomen, som en del av sjelens følelser: entusiasme.488 Entusiasmen var for Grouchy nødvendig for å kunne forestille seg alle de smertene og fornøyelsene som kunne oppstå i en spesifikk situasjon, og for å fullstendig kunne leve seg inn i andres følelsesmessige tilstand.489

5.2.2 Fornuft og følelser

Brown har vist at Grouchys brev kan plasseres i den intellektuelle opplysningstidens kontekst, nærmere bestemt i debatten med grunnlag i John Lockes erfaringsfilosofi.490 Både Grouchy og Smith publiserte sine moralteorier i sammenheng med den samtidige debatten over hva i den menneskelig naturen som lå til grunn for moralen.491 Svarene som ble formulert i denne debatten førte til et skille mellom moralfilosofer som la vekt på følelser, også kalt moralsk sentimentalisme, og de som la vekt på fornuften, moralsk rasjonalisme.492 I Grouchys arbeid med oversettelsen av TMS ble hun selv nødt til å ta stilling til debatten og interessant nok valgte hun å stille seg mot alle sine samtidige moralfilosofer, inkludert Smith. Smith identifiserte seg med den moralske sentimentalismen og gav følelsene størst betydning i utviklingen av moralen.

483 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 10. 484 Smith, TMS, del 1, s 4. 485 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, s 148 i McClellan, 2008. 486 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 16. 487 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (IV), 1798, s 133 i McClellan, 2008. 488 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (III), 1798, s 125 i McClellan, 2008. 489 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 17. 490 Brown Introduction Sophie de Grouchy, s xxii-xxiii. 491 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 19. 492 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 21.

81 Selv om han så på Gud som fremste beveger av menneskets natur og øverste dommer, baserte han ikke sin moralteori på religion, men argumenterte for at moralen hadde grunnlag i menneskelig natur.493 Grouchy på den andre siden argumenterte for at verken fornuft eller følelser i seg selv var tilstrekkelige i utviklingen av en god moral, men at begge var nødvendige.494

Brown har i sin analyse argumentert for at anger eller samvittighet er et av de mest betydelige likhetspunktene i Smiths og Grouchys moralfilosofi. Smith på den ene siden argumenterte for at moralen ble lært gjennom sosiale kontekster. 495 For ham hadde mennesket en naturlig disposisjon for å bry seg om hvordan en framsto i andres øyne. I et eksempel argumenterte han for at hovedårsaken til at en morder eventuelt ville følt anger eller samvittighet ovenfor sitt offer var at vedkommende ville blitt bekymret for andres bedømmelse av hans karakter.496 I tillegg til følelser forklarte Smith samvittigheten gjennom det han kalte «the impartial spectator».497 Han hevdet at mennesker ikke hjelper andre mennesker fordi vi bryr oss om hverandre, men fordi vi søker den generelle og upartiske sosiale aksepten som følger gode handlinger.498 Grouchys moralfilosofi lød annerledes, hun hevdet at fordi sympatien består av å føle smerte eller nytelse i relasjon til en annen, vil vi som følger oppleve sterkere nytelse av å hjelpe andre og mer intens smerte av å skade andre: «The satisfaction associated with good actions and the terror created by the memory of bad ones are two effective motivators for shaping our actions. These two sentiments are universal. »499 På tross av dette har den franske filosofen, Sandrine Berges, hevdet at Grouchy muligens formulerte brevene slik at leseren kunne opptre som en objektiv dommer og som en intellektuell versjon av Smiths «impartial spectator».500 Brown har hevdet at Grouchy i kontrast til Smith observerte at anger stammer fra vår evne til å sympatisere med offerets smerte og ideen om at vi har forårsaket den smerten. I brevene beskrev hun den generelle følelsen av ubehag som oppstod ved å skade andre:

[...] the recognition of having done something wrong attaches itself to us and upsets our existence. It produces sentiments of regret and of remorse that bother us, afflict us, disturb us,

493 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 20. 494 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 22. 495 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 23. 496 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 23. 497 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 24. 498 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 25. 499 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, i McClellan, 2008. 500 Berges, A Critical Engagement with Adam Smith, s 23.

82 and make us suffer, even when we do not retain a distinct memory of the initial impression of pain that our wrongs make us feel.501

Grouchy hevdet at følelser av nytelse eller smerte som konsekvenser av våre handlinger former den moralske samvittigheten. Følelsen av å ha handlet rett eller galt er betinget av de følelsesmessige reaksjonene vi får av handlingen.502 Hun beskrev ikke sympati gjennom følelser alene, men kritiserte Smith for å legge all vekt på følelser og ikke på både følelser og fornuften. Hun argumenterte for at vi nødvendigvis reflekterer over følelsene som oppstår når vi handler fornuftig, og at det er slik ideer om hva som er godt og ondt oppstår. Hun hevdet at begreper som «rettferdighet» og «rettigheter» hørte til fornuften fordi de krever en mer kompleks tankeprosess.503 Hun har understreket at moralske sannheter skiller seg fra for eksempel matematiske sannheter fordi vi alltid er emosjonelt involvert i moralen. Moralske sannheter ble for Grouchy alltid innledet av og etterfulgt av følelsesmessige reaksjoner.504

Grouchy observerte at moralske følelser stammet fra sympatien og at moralske ideer stammet fra refleksjon. Brown har hevdet at Grouchy hadde to overordnede innvendinger mot debatten mellom tilhengere av den moralske sentimentalismen og den moralske rasjonalismen som beskrevet ovenfor:

Empirically, she provides an extensive description of the way in which moral ideas are formed and proves that they are not derived solely from reason but are based on sentiments as well. [...] Theoretically, for de Grouchy without emotions one would lack humanity, and without reason one would not be able to formulate theories concerning universal rights and equality. [...] For de Grouchy one cannot be a moral agent without human sentiments and without a rational understanding of the necessity of general laws.505

Styrken og dybden i Grouchys moralteori lå, ifølge Brown, både i hennes forståelse av følelser og fornuft som like nødvendige for moral, og i hennes evne til å vise at verken følelser eller fornuft i seg selv er tilstrekkelige for å forme moralsk handling. Gjennom en slik behandling av moralfilosofien åpnet hun for en bro mellom to teoretiske skoler.506

501 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, s 150 i McClellan, 2008. 502 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, s 150 i McClellan, 2008. 503 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 30. 504 Brown, Reason and Sentiments Sophie de Grouchy, s 32. 505 Brown, Reason and sentiments Sophie de Grouchy, s 32. 506 Brown, Reason and sentiments Sophie de Grouchy, s 34.

83

5.2.3 Sosial og politisk filosofi

De to siste brevene viser implikasjonene av Grouchys sosiale og politiske filosofi. Egoisme og egeninteresser var store temaer i TMS, men som Brown har understreket utrykte Smith et ønske om å overvinne slike hindringer. Grouchy la ikke like mye vekt på dette temaet, noe som kan forklares med grunnlag i hennes relasjonsbaserte sympati i kontrast Smiths individualistiske sympati. 507 I henhold til Smiths fokus på egeninteresser følger det naturlig at en alltid vil sette seg selv først. Det betyr at, ifølge ham, ville det å miste en liten del av for eksempel sitt eget samfunn oppleves som mye verre enn om en langt større katastrofe rammet et ukjent eller fjernt samfunn. Det var «the impartial spectator» som var løsningen på de egoistiske tendensene han beskrev.508

For Grouchy var ikke egoisme en naturlig disposisjon som hos Smith. Hun hevdet at mennesker blir egoistiske eller selvsentrerte når de vokser opp i urettferdige miljøer: «Egoism, no doubt produced by forgetting these abstract and general sentiments or by an inability to experience them, in turn ends up extinguishing them.»509 Egoisme er som følger begrunnet av sosiale institusjoner og ikke menneskelig natur.510 Som økonom Evelyn Forget har observert argumenterte Grouchy i denne sammenhengen for at utdanningssystemet la grunnlaget for et rettferdig samfunn, utdanning skulle ikke skape sympati, men først og fremst erstatte egoisme med moralske følelser.511 Grouchy argumenterte for at «One of the primary goals of education should thus be to provide the ability to acquire general ideas and to experience these abstract and general sentiments I have discussed.»512 Hun hevdet at barn ble introdusert til vitenskapen for sent og at resultatet var at hjernen ikke lenger var tilbøyelig for forståelsen av komplisert og fornuftbasert metodikk. Hun understreket at foreldre var vesentlige i utdanningen av barn, og at voksne også kunne utdannes.513 Som nevnt tidligere bidro ekteparet Condorcet til utbredelsen av voksenutdanning gjennom Paris lycée. Forget har foreslått at Grouchys betydning lå i hennes formulering av en sosial teori som oppmuntret til sosial aktivisme, og som så utdanning som en

507 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 36. 508 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 38. 509 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, s 154 i McClellan, 2008. 510 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 42. 511 Forget, Cultivating Sympathy, s 228. 512 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (V), 1798, s 155 i McClellan, 2008. 513 Forget, Cultivating Sympathy, s 230.

84 metode for å underbygge sympatien. Hun vurderte sympatien som grunnleggende for samfunnet og for utviklingen naturlige universelle menneskerettigheter.514

Grouchys vektlegging av miljø ligner til dels på Rousseaus teori fra Emile om at kultur og miljø framfor naturlige tilbøyeligheter er årsaken til det han definerte som skadelige lidenskaper. Dette gjelder blant annet det han kalte amour-propre, stolthet, som ifølge ham selv var en ond mutasjon av den uskyldige amour-de-soi, egenkjærlighet.515 Sympati på tross av store avstander var ikke et hinder i Grouchys moralteori – sympati var en nødvendig reaksjon på andres lidelse og opplevdes som en forpliktelse vi har ovenfor andre mennesker.516 Forget har vist at Grouchy kommenterte at «Rousseaus «empire over souls» will survive long after Voltaire’s appeal to rationality».517 Ifølge Grouchy hadde Rousseau tilegnet seg noen litterære verktøy som lot ham manipulere sympatien ved å berøre leserne sine med sine overbevisende følelser og logikk. Som også vist i sammenheng med romanen i kapittel 2, tillot dette leseren å sympatisere med og relatere seg til både Rousseaus egne personlige karakterer og hans fiktive litterære karakterer.518

For både Smith og Grouchy var moralen helt nødvendig for å skape og opprettholde et rettferdig og godt samfunn: «[...] from the bottom of its heart humanity secretly pleads the cause of sympathy and avenges it from the injustice of fate by arousing the sentiment of natural equality.»519 Som Forget har vist var tanken om naturlig likhet sentral i Grouchys brev og ledet til argumenter for rettferdighet og menneskerettigheter.520 Ifølge Forget stammet Sophies argumenter for naturlige rettigheter direkte fra det revolusjonære klimaet hun skrev i, mens hennes analyse av utdanning lignet Rousseaus teorier.521 Grouchy kommenterte i likhet med Smith teorier om det frie markedet, men skilte seg hovedsakelig fra ham på et område: redistribusjon. Diedre Dawson har vist at Grouchy observerte at folk ikke fikk nok tid til å utvikle sine følelsesmessige og reflekterte sider dersom de var for opptatte med å ta vare på og opprettholde de grunnleggende nødvendighetene i livet.522 Grouchy hevdet at urettferdighet var et produkt av lovgivning og sosiale institusjoner som ledet til sosiale og økonomiske ulikheter.

514 Forget, Cultivating Sympathy, s 336. 515 Cranston, Introduction Rousseau, s 32-33. 516 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 43. 517 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (IV), 1798, i Forget, Cultivating Sympathy, s 331. 518 Forget, Cultivating Sympathy, s 331. 519 Sophie de Grouchy, Letters of Sympathy (I), s 113 i McClellan, 2008. 520 Forget, Cultivating Sympathy, s 326. 521 Forget, Cultivating Sympathy, s 335. 522 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 52.

85 Hun definerte fire årsaker til urettferdighet som alle var basert på sosiale ulikheter: 1) korrupt kjærlighet, 2) penger, 3) ambisjon og 4) forfengelighet.523

I likhet med Madame Roland var ekteskapet, for Grouchy, en kilde til sosial undertrykkelse: «the institution of marriage corrupts love. [...] This circumstance leads men to a desire to possess a woman rather than love her.»524 Urettferdighet ble for henne utviklet over tid og kunne etterhvert bli en vane. Hun understreket at sympati var helt nødvendig for sosiale og politiske relasjoner og hevdet at sympatien var den eneste veien til et rettferdig samfunn, der også kvinner fikk ta sin plass.525

Society has established barriers between the two sexes (under the pretext of maintaining virtue) that render almost impracticable the mutual understanding of hearts and minds that is nevertheless required for forming virtuous and enduring unions. Society excited and entices male vanity for the corruption of women. Society makes pleasure accompanied by true feeling more difficult. Society extends the realm of shame beyond what really deserves it, such as uncertainty regarding the welfare of children, breaking a formal promise, obsequious accommodations, or character flaws suggesting weakness or lack of self-control. I say these are all social abuses that have given birth to dangerous and corrupt passions that do not involve love and that have made love so rare.526

Hunt har argumentert for at romanene, som vist i kapittel 2, framstilte kvinnens eller heltinnens jakt på selvstendighet og at de på den måten bidro til å fremme kvinners individuelle autonomi.527 Fokuset på individualitet og autonomi viste seg i 1700-tallets opplysningsfilosofi, blant annet i Lockes og Rousseaus teorier om utdanning, der målet var å forme rasjonelle og kritiske individer.528 Som resultat av opplysningstidens krav om personlig autonomi ble blant annet skilsmisse-loven endret til å gi det samme rettslige grunnlaget til både menn og kvinner.529 En slik debatt viste seg også til en viss grad i Storbritannia og de nord-amerikanske koloniene. Den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson definerte i 1771-72 skilsmisse som en del av de naturlige rettighetene og hevdet at skilsmisse kunne gjenopprette: «to women their natural right of equality»530. Jefferson var en av mange internasjonale gjester i ekteparet Condorcets salong (1789-1794). Hunt har definert Jefferson som en forsvarer av romanen, men har påpekt at han imidlertid utrykte sin bekymring over hvilken effekt slik litteratur hadde på

523 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 53. 524 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (VII), 1798, s 173 i McClellan, 2008. 525 Brown, Social and Political philosophy Sophie de Grouchy, s 57. 526 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (VII), s 173 i McClellan, 2008. 527 Hunt, Inventing Human Rights, s 59. 528 Hunt, Inventing Human Rights, s 61. 529 Hunt, Inventing Human Rights, s 62. 530 Hunt, Inventing human rights, s 64

86 unge kvinner. Både Jefferson og Mary Wollstonecraft utrykte sin bekymring og at de begge skilte mellom produktiv lesing av for eksempel historie og lidenskapelig lesing av romanen.531 På tross av Jeffersons argumenter for skilsmisse, kunne han som Hunt har understreket, aldri forestille seg et samfunn der kvinner og slaver tok en aktiv del i politikken.532 Grouchy konkluderte de siste brevene ved å vise at den naturlige menneskelige sympatien, fornuften og rettferdigheten hadde blitt ødelagt av institusjonene i det gamle regimet og at slike institusjoner måtte forsvinne for at mennesker kunne leve sammen i fred.533

5.2.4 Lykke

Brown har påpekt at 17 - og 1800-tallet representerte en stor interesse for moralteori av to grunner: 1) det ble viktig å kunne basere moralen på menneskelige følelser, ikke på religion, og 2) det ble viktig å kunne gi folk en overbevisende grunn til å handle i henhold til moralen.534 Både Smith og Grouchy argumenterte for at lykke ikke kunne oppnås gjennom rikdom. Begge hevdet at fordi mennesker er sosiale vesener stammer lykken fra menneskelige relasjoner, og spesielt fra kjærligheten.535 For Grouchy var også de menneskelige relasjonene betinget av hvilke faktorer som bidro mest til personlig lykke, hun beskrev blant annet den type sosiale relasjoner som har blitt beskrevet i denne oppgaven: «A specific sympathy can also be established between those who are brought together by their tastes and habits and who mutually find more affinity and enjoyments in each other’s company.»536 Smith hevdet også at sympatien var sterkere dersom lignende interesser lå til grunn: «A philosopher is company to a philosopher only; the member of a club, to his own little knot of companions.»537 Det er verdt å merke seg at Grouchy satt et skille mellom particular sympathy og general sympathy, hvor førstnevnte oppstod i forholdet mellom mennesker og den andre oppstod i møte med ukjente mennesker eller for menneskeheten som helhet.538

Hun beskrev kjærlighet som forutsatt av moralen, ettersom kjærligheten handler mer om å gi enn å ta krever kjærlighetsfølelser en moralsk disposisjon. Ifølge Brown var den største forskjellen mellom Smiths og Grouchys behandling av kjærligheten at Smith hevdet at den

531 Hunt, Inventing human rights, s 68 532 Hunt, Inventing human rights, s 69 533 Berges, A Critical Engagement with Adam Smith, s 28. 534 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 59. 535 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 60. 536 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (II), s 118 i McClellan, 2008. 537 Smith, TMS, s 28. 538 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 60.

87 stammet fra følelser av å bli elsket, mens den for Grouchy stammet fra følelser om å elske andre.539 Dette kan igjen forklares av Grouchys mer direkte og relasjonelle sympatibegrep i kontrast til Smiths fokus på det individualistiske. Grouchy hevdet at en ikke kan være lykkelig i isolasjon, men at en heller ikke kan være en del av samfunnet og menneskelige relasjoner uten moral. En god psykisk helse var for Grouchy forutsatt av en god moral, gleden av gi til andre kunne overgå følelser av ensomhet.540 Hun behandlet moralen som en aktivitet som kan fylle et menneskes liv og gi det mening. Moralen kunne redde mennesket fra det hun definerte som ennui, følelser av depresjon: «These emotions, it feels, will save it from ’ennui’; they will augment its strength, and, in making the heart more pliant, they open it up to receiving new impressions and thereby enhance one of its richest sources of enjoyment.»541 Gjennom sin moralteori beskrev Grouchy hvordan følelser blir sympati og sympati blir lykke. Brown har hevdet at det var hennes forståelse av menneskelige relasjoner som den grunnleggende disposisjonen for moralen som gjorde henne til en forgjenger for moderne feministisk etikk.542

5.3 Feministisk etikk

Gjennom en sammenligning mellom Grouchy og moderne feministiske moralfilosofer har Brown trukket frem to overordnede like interesseområder: 1) kvinners status i samfunnet og 2) hvordan kvinnelige erfaringer, sammen med moralteori, resulterer i omsorgsetikk.543 Virginia Held identifiserte det første bidraget til den moderne omsorgsetikken som Sara Ruddicks artikkel «Maternal Thinking» fra 1980.544 Som vist tidligere definerte Grouchy sympati som årsaken til moralens opprinnelse, men la samtidig stor vekt på menneskelige relasjoner og de første opplevelsene av omsorg. Minnene av disse øyeblikkene utløste ifølge Grouchy sympatiske følelser ovenfor andre mennesker: «The specific dependency on some individuals begins in the crib. It is the first tie that attaches us to out fellows».545 Som Brown har påpekt er det nettopp også omsorgen som forklarer moralens opprinnelse i moderne feministisk etikk.546 Hun har vist at både Nel Noddings, i Caring: A Feminine Approach to Ethics and Moral Education (1984), og Grouchy har argumentert for at moralske reaksjoner utløses av minner

539 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 61. 540 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 64. 541 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (II) s 121 i McClellan, 2008. 542 Brown, Morality and Happiness Sophie de Grouchy, s 66. 543 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 67. 544 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 68. 545 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (II), s 117 i McClellan, 2008. 546 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 68.

88 om å bli tatt vare på.547 Begge har definert menneskelige relasjoner som en essensiell del av vår eksistens og hevdet at de kun kan opprettholdes gjennom moralen.548

5.3.1 Feminisme vs. Liberalisme

Brown har også diskutert en annen viktig del av moderne feministisk etikk: kritikken av liberalismen for å gi opphav til konseptet om individualisme.549 Hun har trukket frem to hovedpoeng: det første, fra et feministisk perspektiv, om at liberalismen tilbyr en feilaktig forståelse av hvordan samarbeid begynner med mennesker. Det andre om de politiske verdiene og ideologiske konsekvensene som er iboende i det liberalistiske synet på mennesker.550 Individualismen kunne som vist tidligere fremme egeninteresser og gi problemer med å forklare sympatien vi føler ovenfor andre mennesker. Rosemarie Tong beskrev i artikkelen «Feminist Ehtics» (1998) selvet som avhengig av relasjoner og plasserte dette i sentrum for feministisk teori.551 Dette viser at Grouchys relasjonelle sympati, i langt større grad enn Smiths individualistiske sympati, samstemmer med moderne feministisk etikk.552

Både Grouchy og hennes tidligere ektemann, Marquis de Condorcet, argumenterte for en langt mer moderne feminisme enn det vi har sett fra deres samtidige kollegaer. Samtidig argumenterte de begge for en mer liberal politikk for å blant annet forbedre kvinners plass i samfunnet. Brown har hevdet at de fleste feminister vil takke liberalismen for de verdiene de har tilført den feministiske bevegelsen, men fortsatt «view liberal ideas as insufficient and, [...], leading to selfishness or a politics based on considerations of self-interest.»553 Hun har også understreket at det er forskjeller mellom ulike feministiske moralfilosofer i dag og i hvilken grad de bruker liberalistiske ideer. Grouchy tok i bruk liberalistiske verdier i sitt arbeid og skilte dem fra individualismen. Hun brukte liberale verdier for å promotere et rettferdig samfunn, men ikke gjennom det tradisjonelle synet på individets rettigheter. Hun argumenterte for at respekten vi har for likhet og rettferdighet stammer fra direkte følelsesmessige reaksjoner vi får når andre mennesker behandles urettferdig, og for at konseptet om rettigheter forutsetter fornuften.554

547 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 69. 548 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 70. 549 Brown, Feminist Ehtics Sophie de Grouchy, s 71. 550 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy , s 71. 551 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 72. 552 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 73. 553 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 74. 554 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 75.

89 For Grouchy tjente følelsene som indikasjoner på hva som er rett og galt forut for rasjonelle bedømmelser.555 Både Noddings og Grouchy har argumentert for at moralen til dels utløses av følelser. Brown har påpekt at det i moderne feministisk etikk også har vært et fokus på refleksjon og villighet. Hun har understreket at både Grouchy og moderne filosofer har lagt vekt på at refleksjon over andres følelser og en villighet, eller entusiasme, til å føle eller sympatisere ovenfor andre er nødvendige faktorer i utviklingen av god moral.556 I likhet med Grouchy har moderne feministiske moralfilosofer også verdsatt rettferdighet og omsorg i sine teorier.557

Brown har vist at Nona Plessner Lyons argument om at måten folk oppfatter seg selv i relasjon til andre på er avgjørende for deres moral kan anvendes i analysen av Grouchy og Smiths sympatibegrep.558 Grouchy definerte sitt sympatibegrep gjennom menneskelige relasjoner og vår evne til å føle for og med andre, mens Smith beskrev sympatien som individuell, indirekte og betinget av ens følelsesmessige horisonter.559 Smiths upartiskhet var ifølge Brown avgjørende for hans individualistiske og selvsentrerte moralteori. Lyon har hevdet at kvinner har en tendens til å beskrive relasjonen til andre som et gjensidig avhengighetsforhold, mens menn beskriver seg selv som uavhengige og relasjonen til andre som separat.560 For Grouchy var egeninteresse et stort sosialt problem som svekket følelser av godt og ondt, og hun hevdet at egoisme kunne føre til undertrykking av hele samfunnsklasser. Grouchy ønsket å minske selvinteresser ved å belyse forbindelsen og ikke avstanden mellom mennesker.561 Som Brown har påpekt er kritikken rettet mot upartiskhet viktig i moderne feministisk litteratur, isteden for upartiskhet argumenteres det for at moralen må være kontekstuell.562 Moderne moralfilosofer har, som Brown har vist, hevdet at mennesker får en større villighet til å hjelpe når de bryr seg, og at de bryr seg gjennom relasjoner og forbindelser.563 I likhet med moderne feministiske filosofer forbant Grouchy sympatiens opprinnelse tilbake til de første opplevelsene av omsorg gjennom morsrollen.564

555 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 77. 556 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 78. 557 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 79. 558 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 79. 559 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 80. 560 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 80. 561 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 82. 562 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 83. 563 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 85. 564 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 88.

90 5.3.2 Kvinnelige erfaringer og morsrollen

Brown har hevdet at tradisjonell moralteori hovedsakelig har forbeholdt moralen til den offentlige sfæren. Kvinnenes domene, hjemmet, var derimot ikke inkludert og var forbeholdt det naturlige.565 Omsorg var en kvinnelig egenskap som ble utøvd i det private hjemmet og kunne derfor ikke defineres som en forutsetning eller som et godt grunnlag for god moral.566 Det var med andre ord avgjørende for den omsorgsbaserte sympatien at skillet mellom det private og det offentlige skulle oppheves.567 Brown har vist til Helds definisjon av morsrollen som en moralsk aktivitet. Hun har argumentert for at morsrollen ikke nødvendigvis må reduseres til en biologisk funksjon, men at forholdet mellom mor og barn er den mest grunnleggende formen for sosial relasjon. 568 For Grouchy var det et emosjonelt bånd som knyttet mor og barn sammen – morsrollen forutsetter sensitivitet og sympati ovenfor den hjelpeløse.569

We are ceaselessly alienated from them by the tyrannical specter of vanity, whose seductive magic allows us to perceive ourselves only under the somber colors of duty, boredom, and monotony... woe unto him who disdains and abandons these domestic pleasures! If the female sex neglects or ignores them, woe especially unto woman, who for a day is blazoned with nature’s most resplendent gifts and for whom nature is afterwards and for so long a cruel stepmother!570

Brown har beskrevet hvordan kvinnelige erfaringer, for eksempel morsrollen, kan knyttes til politiske og sosiale problemer.571 For Grouchy ble sympatien opprinnelig skapt gjennom forholdet mellom mor og barn, problemet var hvordan sympati ovenfor andre mennesker manglet i den offentlige sfæren. Grouchy la skylden på urettferdigheten i sosiale samfunn og hevdet at sympatien var anvendbar i sivile samfunn så vel som i private.572 Sandrine Berges har påpekt at Grouchy, i kontrast til Wollstonecraft og Rousseau, ikke anså mødres amming av barn som en betydelig del av oppdragelsen. For Grouchy kunne barnet likeså ammes av en annen kvinne eller med flaske. Med dette åpnet hun for muligheten for begge kjønn til å delta i den offentlige og politiske sfæren uten å omtale morsrollen som et hinder for kvinner. Grouchy formulerte ifølge Berges en omsorgs basert republikanisme.573 Som Brown har understreket

565 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 88. 566 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 88. 567 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 88. 568 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 89. 569 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 90. 570 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (VIII), 1798, s 183 i McClellan, 2008. 571 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 91. 572 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 92. 573 Berges, Is Motherhood Compatible with Political Participation?, 2015.

91 forsterker sammenligningen mellom Grouchy og moderne feministiske moralfilosofer forskjellen mellom Grouchy og Smith. Smith knyttet ikke sympatien til omsorg fra familien og relasjonelle bånd. Hos Grouchy og moderne moralfilosofer ser vi et ønske om å flytte moralske relasjoner og sympati som begynner med familien, fra det private til det offentlige, for å kunne fremme sosiale reformer.574 Grouchy innledet brevene med å kritisere Smith for å ikke gjøre rede for årsakene til moralen. Hun konkluderte, som Brown har påpekt, med at mangel på sympati er årsaken til sosial undertrykkelse. I likhet med moderne filosofer søkte hun å reformere vår sosiale bevissthet.575 Smiths sympatibegrep gav lite rom for endring, sympatien må vurderes som en sosial konstruksjon som kan utvikles og reguleres på tross av kjønn.576

Brown konkluderte sin analyse av Lettres sur la Sympathie med at Grouchy, gjennom sitt forhold med sin egen datter, fikk muligheten til å bruke sine egne erfaringer som mor i sin moralfilosofi: «her ideas concerning the origin of morality in ties formed «in the crib», where influenced by the practicing of mothering and the relationship she had with her daughter.»577 Grouchy formulerte ikke et relasjonsbasert sympatibegrep fordi hun var kvinne, men talte for en feministisk moralteori fordi hun vektla omsorg.578

5.4 Salongvertinnene og Napoleons Frankrike

Den nye konstitusjonen av 1799 gav Napoleon makten som førstekonsul, og den 9. november (18.brumaire) markerte slutten på Direktoriet og det første militæret kuppet i moderne historie.579 Etter Robespierres fall hadde Sophie de Grouchy drevet sin andre salong i Rue de Penthièvre. Som nevnt i kapittel 4 ble salongen, som Brown har vist, ikke bare et senter for ideologene (som hun hadde hatt en sterk tilknytning til etter sin ektemanns død) og liberal politikk under Direktoriet, men også et senter for den republikanske, anti napolitanske motstandsbevegelsen.580 Grouchy hentet også inspirasjon fra ideologene i sitt arbeid med oversettelsen av Smiths TMS samt hennes egne kommentarer i Lettres sur la Sympathie, og representerte ifølge Brown «an extension of Enlightenment moral and psychological inquiries.»581 Ideologene inntok posisjoner som moderate liberale og var sentrale i

574 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 93. 575 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 94. 576 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 95. 577 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 96. 578 Brown, Feminist Ethics Sophie de Grouchy, s 97. 579 Tønnesson, Madame de Staël, s 153. 580 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxix. 581 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxxiv.

92 gjenoppbygningen av det videregående og høyere undervisningssystemet etter terrorveldet.582 Ideologenes utgangspunkt var John Lockes tabula rasa, tilspisset av filosofen Condillac. Grouchy var tydelig inspirert av John Lockes Essay Concerning Human Understanding (1689).583 Hun tilførte Lockes teori tanken om at ideer stammer fra innvendige følelser og instinkter – etikken og moralen var ifølge henne basert på dette.584 Som Tønnesson har påpekt identifiserte Madame de Staël seg, i årene mellom Robespierres fall og Napoleons overtakelse, også med den intellektuelle bevegelsen ideologene. Madame de Staël hadde vokst opp med Lockes erkjennelseslære, som påstod at: «mennesket kommer til verden som en «ubeskrevet tavle» uten medfødte ideer.»585

Locke hevdet at mennesker var født med blanke ark, og derfor også at alle mennesker var født like. Sammenhengen mellom naturlig og politisk likhet var også et fremtredende tema i Marquis de Condorcets Esquisse d´un tableau historique des progrès de l´esprit humain utgitt posthumt i 1795, der han argumenterte for at den naturlige likheten mellom alle mennesker var grunnlaget for ideer om menneskerettigheter.586 Keith Baker har vist at det var Condorcet som først brukte begrepet «social science» som senere skulle bli en betydelig del av ideologenes utdanningssystem.587Som vist i kapittel 4 deltok han i Madame Helvétius’ salong sammen med andre tilhengere av ideologene fra 1791. Albert Soboul har beskrevet Condorcets siste verk som: «En uendelig fremgang på det vitenskapelige området [...] Men også en uendelig fremgang [...] innenfor de moralske vitenskaper, idet både den moralske og den materielle er underlagt lover som man kan vinne kunnskap om.»588 Gjennom blant annet ekteparet Condorcet og Madame de Staël kan en se hvor utbredt og betydelige Lockes teorier ble i Frankrike.

5.4.1 Madame de Staël

I likhet med Grouchy la Madame de Staël stor vekt på sammenhengen mellom følelser og fornuft og hevdet at «det er våre affekter som får oss til å reflektere, bare de kan gjøre ånden i stand til å bore raskt og dypt.»589 Hun avsluttet sin egen bok om følelser et par år tidligere, Om lidenskapenes innflytelse på individenes og nasjonenes lykke (1796), med et avsnitt om

582 Tønnesson, Madame de Staël, s 154. 583 Brown, On Sympathy Sophie de Grouchy, s 5. 584 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxxi. 585 Tønnesson, Madame de Staël, s 155. 586 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxiv. 587 Baker, Preface Condorcet, s ix. 588 Soboul, Den franske revolusjon – Frihetens tyranni, bd 2, s 332. 589 Tønnesson, Madame de Staël, s 156.

93 medfølelse.590 Forholdet mellom de to salongvertinnene hadde vært komplisert på grunn av Marquis de Condorcets uoverensstemmelser med Jaques Necker. På tross av dette anerkjente og roste Madame de Staël Grouchys mange talenter og hennes moralteori i et brev skrevet en gang mellom 1798 og 1806:

[...] Madame, i just read the 8 letters that you added to the translation of Smith, and they gave me such great pleasure that I need to talk with you about them. [...] You will be more obliged than ever to accept my respects when I see you. In these letters there is an authority of reason, a sensibility that is true, but controlled that make you an exceptional woman. [...] Oh, how far we are from all these social institutions to shape mankind as you would like. [...] Finally, whatever happens to me, through you I have rediscovered a long-lost emotion and the admiration that the heart and virtue are led to feel.591

Under Napoleon holdt Madame de Staël salong i rue du Grenelle. Der var «ambassadører, fremstående (hjemvendte) emigrerte, folk som har posisjoner i det nåværende regime, vitenskapsmenn, kunstnere, jakobinere etc.».592 På dette tidspunktet holdt også Grouchy salong samtidig som hun redigerte og publiserte sin avdøde ektemanns arbeider, blant annet Oeuvres complètes de Condorcet (1804), hvor hun også inkluderte sin egen introduksjon.593. Ifølge Brown skrev hun også en avhandling om utdannelse til deres datter som forble et manuskript, og som er tapt i dag.594 Berges har også vist til betydelige forskjeller mellom Condorcets opprinnelige versjon av Esquisse d’ un tableau des progrès de l’esprit humain (skrevet rett før hans død i 1794) og publiserte versjoner redigert av Grouchy fra 1795, 1802 og 1822. Hun har hevdet at ekteparet i betydelig grad samarbeid i arbeidet med Condorcets siste verk. Grouchys egne bidrag kaster lys over kvinners posisjon som betydelige i alle spørsmål om menneskelighet, kvinner blir som konsekvens framstilt som agenter for, ikke som passive mottakere av, fremskritt.595

590 Tønnesson, Madame de Staël, s 157. 591 Brev fra Madame de Staël til Sophie de Condorcet i Brown i Introduction Sophie de Grouchy, s xxxvii-xxxiii (skrevet en gang mellom 1798 og 1806). 592 Tønnesson, Madame de Staël, s 179. 593 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxxv 594 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxxv. 595 Berges, Family, Gender and Progress, s 281.

94

Figur 4: Anne Louise Germaine de Staël- Holstein. Portrett av Vladimir Borovikovsky fra 1812. Hentet fra Wikimedia Commons.

Både Grouchy og Madame de Staël hadde et fiendtlig forhold til Napoleon.596 Winifred Stephens har beskrevet de politiske forskjellene mellom de to salongvertinnene på følgende måte: «Mme de Condorcet [...] was a free thinker inclining to Atheism, and a Republican. Mme de Staël was a Deist with Christian sympathies and always at heart a Monarchist».597 I 1802 sluttet Napoleon fred med paven og den katolske kirke. Konkordatet rammet mange intellektuelle, blant annet Madame de Staël, som selv var protestant. Napoleon forsøkte å knuse ideologene da han først kom til makten, i 1803 avsluttet han sin forfølgelse av ideologene ved å ta fra dem deres institusjonelle sentrum: Instituttets «klasse for moralske og politiske vitenskaper».598 Tønnesson har hevdet at Madame de Staëls salong i rue du Grenelle neppe kan defineres som et opposisjonssentrum, men at «observatører knyttet henne til en liberal

596 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, xxvii 597 Stephens. Women of the French Revolution, s 77-78. 598 Tønnesson, Madame de Staël, s 180.

95 opposisjon mot Napoleon.»599 Da Napoleon likevel landsforviste henne i 1803 som en farlig 600 opposisjonell måtte hun flytte sin salong i Paris til sitt slott Coppet ved Genfersjøen.

Den nye salongen til Madame de Staël ble i likhet med ekteparets Condorcets salong et kosmopolitisk sentrum, der forfattere fra flere land møttes og ble oppfordret til å tenke europeisk. Coppet-gruppen fungerte som et «seminar ved litterær støtte og kritikk av nye arbeider og oversettelser som medlemmene hadde arbeidet med.»601 Madame de Staël leste selv mange romaner og var blant annet inspirert av Rousseaus Julie (1761) og Goethes Den unge Werthers lidelser (1774). Selv skrev hun romantiske brevromaner og forsøkte, som Tønnesson har vist, både å hevde samfunnskritiske meninger og underholde.602 Blant andre Hunt har foreslått at hun sammen med Francois de Chateaubriand tok initiativ til den litterære bevegelsen, romantikken.603 I likhet med Rousseaus arbeider vakte Madame de Staëls Delphine (1802) sterke reaksjoner og følelser da den kom på markedet. Fortellingen var antisosial og ble betraktet som samfunnskritisk, men publiseringen førte likevel hennes berømmelse til nye høyder.604 Hennes litterære karriere forsterket det fiendtlige forholdet med Napoleon. For ham «hadde litteraturen ingen politisk eller samfunnsmessig oppgave utover å underholde og å stå til disposisjon for makthaveren.»605 Etter 1804 gikk han aktivt inn for å undertrykke ytringsfriheten ved å forsterke sensuren, forfølge forfattere og nedlegge aviser og tidsskrifter.

Revolusjonen hadde foreløpig gitt franske kvinner økt innflytelse på to områder: skilsmisse og arverett. Men som Landes har vist skulle Napoleons Code Civil (1804) forsterke menn og fedres autoritet på bekostning av koner og døtre, og frata kvinner retten til å opptre som sivile vitner, til å klage i retten under eget navn og til selvstendig eiendomsrett.606 Hunt har observert at Napoleon, i en diskusjon med Madame de Staël, skal ha uttrykt at den beste kvinnen var «the one who has the most children».607 Skilsmisse ble nå begrenset til å kun gjelde ved tilfeller av utroskap: «A woman could only divorce her husband if he brought his mistress to live in the family house. A man could divorce his wife for adultery under any circumstances and even

599 Tønnesson, Madame de Staël, s 179. 600 Tønnesson, Madame de Staël, s 9. 601 Tønnesson, Madame de Staël, s 210. 602 Tønnesson, Madame de Staël, s 187. 603 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 161. 604 Tønnesson, Madame de Staël, s 190-91. 605 Tønnesson, Madame de Staël, s 192. 606 Landes, Women and the Public Sphere, s 145-46. 607 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 160.

96 have her imprisoned.»608 Brown har vist at Grouchys brev og moralteori aldri hadde blitt publisert dersom de ble fullført etter 1804. Code Civil betød slutten på opplysningstiden i Frankrike.609 Etter restitusjonen ble skilsmissereformen avskaffet av Ludvig XVIII og ble ikke gjeninnført før i 1884.610

I årene som fulgte hadde Madame de Staël fortsatt muligheten til å oppholde seg i Frankrike, men utenfor det forbudte Paris.611 I 1807 publiserte hun romanen Corinne, som hun hadde arbeidet med i eksil. Romanen var både en kjærlighetshistorie og en fortelling om det før- napolitanske Italia. Romanen kritiserte den politiske situasjonen og Napoleons tilstedeværelse i Italia, og oppmuntret til den italienske gjenfødelsen, Il Risorgimento.612 Corinne ble kritisert for å framstå som unaturlig og usannsynlig, og hovedkarakteren opplevdes for mange som et «ukvinnelig geni» som hadde andre egenskaper enn de som hørte en kvinne til. Personene ble beskrevet som ekstraordinære og fortellingen opplevdes som stridende mot den alminnelige orden.613 Kort tid etter publiseringen av Corinne skrev hun D’Allemagne, som på samme måte som førstnevnte, virket som en direkte kritikk av den politiske situasjonen i Tyskland.614 Kvinnens møte med kjærligheten og heltinnens forhold til samfunnet var sentrale temaer i de fleste av hennes romaner.615 Med unntak av skilsmisselovgivning i Delphine kommenterte hun i kontrast til Sophie aldri formelle politiske rettigheter, menneskerettighetserklæringen eller kvinneaktivister som Olympe de Gouges, men tok først og fremst stilling til kvinner i sin egen sosiale krets.616

Etter å ha vært i Stockholm reiste Madame de Staël til England som hun lenge hadde beundret både politisk og konstitusjonelt. 617 I 1814 returnerte hun til Paris hvor hun holdt salong frem til sin død i 1817. Salongen ble et møtested for den samme kjernegruppen som nå nøt internasjonal prestisje som liberalt motstandssentrum mot Napoleons regime.618 I 1818 ble hennes forsøk på å forsvare sin far og den liberale politiske friheten publisert i Considérations

608 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 160-161. 609 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, xxxiv. 610 Stephens, Women of the French Revolution, s 274. 611 Tønnesson, Madame de Staël, s 225. 612 Tønnesson, Madame de Staël, s 241. 613 Tønnesson, Madame de Staël, s 245. 614 Tønnesson, Madame de Staël, s 253. 615 Tønnesson, Madame de Staël, s 318. 616 Tønnesson, Madame de Staël, s 319. 617 Tønnesson, Madame de Staël, s 284. 618 Tønnesson, Madame de Staël, s 308.

97 sur la Revolution française. Hennes kritikk av Napoleon kom også til synet her. Hun reflekterte over Napoleons syn på kvinner og den parisiske sosieteten:

He hated the spirit of chivalry, as much as he sought after etiquette, - a bad selection undoubtedly from the manners of ancient days. He likewise retained from his early habits during the Revolution a Jacobinical antipathy to the brilliant society of Paris, over which the women exercised a great ascendency: he dreaded in them the art of pleasantry, which, it must be allowed, belongs particularly to French women.619

Hun kritiserte den voksende politistaten og utnyttelsen av det franske folks frykt for ustabilitet. Regimet fordervet avisene og publiseringen fikk som hovedmål å spre statlig propaganda.620 I kjølvannet av Napoleonskrigene reflekterte hun over effekten han hadde hatt. Verket ble mottatt som et politisk testament og som en slags offentlig bisettelse for den berømte salongvertinnen og forfatteren.

Never had a man the art of multiplying the ties of dependence more ably than Bonaparte. He surpassed everybody in his knowledge of the great and the little means of despotism; he concerned himself perseveringly with the dress of the women, that their husbands, ruined by their expense, might be obliged to have recourse to him more frequently. […] The old soldier who smoked at the door of Fredrick II [King of Prussia, 1740-1786] was sufficient to make him respected by all Europe. […] he wished also to be a tyrant […] Their master […] did not limit himself to that plain vulgar despotism with which his civil agents would have wished him to be satisfied at home.621

Fire år senere døde Sophie de Grouchy i Paris. Samme år ble en ny versjon av hennes ektemanns redigerte verk publisert i samarbeid med deres datter, Eliza Condorcet O ‘Connor - litteraturen levde videre.

5.5 Litteraturens påvirkning i et europeisk perspektiv

Ifølge Landes kan feminismen ved slutten av 1700-tallet defineres som en kosmopolitisk bevegelse hvor både menn og kvinner deltok på tvers av landegrenser.622 Som vist i kapittel 4 var Wollstonecrafts feministiske manifest inspirert av den franske revolusjonen og oppfordret til en revolusjon av kvinnelighet.623 Evelyn Forget har i kontrast til Brown argumentert for at Grouchys brev først og fremst kan leses som en teoretisk reaksjon på terrorveldet (hun begynte arbeidet i 1793) og det urolige politiske landskapet som preget Frankrike under revolusjonen.624

619 Mme de Staël, Considerations on the principal events of the French Revolution, s 47-48. 620 Hunt, Censer, The French Revolution and Napoleon, s 182. 621 Mme de Staël, Considerations on the principal events of the French revolution s 66-67. 622 Landes, Women of the Public Sphere, s 124. 623 Rønning, «Qvindernes Forædling», s 290. 624 Forget, Cultivating Sympathy, 320.

98 Grouchy skrev blant annet, trolig i lys av sine erfaringer fra revolusjonen: «The power that certain men with great personal magnetism exercise over those who listen to them or read them and become inspired by their character of their souls also involves sympathy. The power is the result of an art more dangerous than difficult».625 Forget har hevdet at brevene, som en tolkning av Smiths intensjoner og oppnåelser alene, har begrenset verdi. Kommentarene er ifølge Forget først og fremst et forsøk på å adressere spesifikke sosiale problemer i et samfunn der de ledende institusjonene hadde forsvunnet eller mistet sin posisjon.626 Uavhengig av Grouchys egen forståelse av Smiths moralteori, eller i hvilken grad den samsvarte med hennes egen, definerte hun sympatien som en forutsetning for et rettferdig samfunn.

Som Forget har påpekt gir brevene på tross av dette betydelig innsikt i Grouchys samtid og kan tenkes å ha blitt brukt som referanse av eventuelle teoretiske etterfølgere. Som vist tidligere hyllet Madame de Staël Grouchys arbeid i et personlig brev en gang mellom 1798 og 1806. Det finnes imidlertid få direkte referanser til Sophies arbeider og det er derfor vanskelig å bevise hennes betydning og innflytelse.627 Berges har påpekt en likhet mellom den republikanske ideologien Grouchy formulerte i Lettres sur la Sympathie og flere tekster i Le Républicain, tidsskriftet fra 1791 med redaktører som ekteparet Condorcet, Brissot, Paine, Etienne Dumont og Achilles Duchastellet. I tillegg til hennes rolle som oversetter, ble ifølge Berges en eller flere tekster i tidsskriftet skrevet av, eller i samarbeid med, Sophie (da fortsatt Condorcet).628 Spor av hennes fokus på den generelle skadende effekten av dominans leses hovedsakelig i «Letters from a young mechanic» og «Observations on the King’s letter».629

Ifølge Karen Offen begynte ikke den feministiske kritikken av kvinners underordnete posisjon med den franske revolusjonen, men hadde allerede fått fotfeste i tidligere århundrer og i flere deler av Europa.630 Hun har vist at feministiske skrifter ble publisert i blant annet England, Spania og Sverige allerede på 16 -og tidlig 1700-tallet.631 Hennes argument har først og fremst vært at betydelige mengder skrifter i forsvar for kvinners politiske rettigheter ble publisert i opplysningstidens Europa, men at revolusjonen i Frankrike inspirerte til enda flere

625 Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (IV), 1798, s 142 i McClellan, 2008. 626 Forget, Cultivating sympathy, s 322. 627 Forget, Cultivating Sympathy, s 322-323. 628 Berges, Sophie de Grouchy on the Cost of Domination, s 103. 629 Berges, Sophie de Grouchy on the Cost of Domination, s 104. 630 Offen, European Feminism 1700-1950, s 27. 631 Offen, European Feminism 1700-1950, s 38 og s 40.

99 publiseringer.632 Hun har vist til Goodman og hevdet at det franske eksempelet er unikt med tanke på hvilken betydelig rolle salongene og salongvertinnene spilte i diskusjonen og spredningen av opplysningsideer.633 Offen har hevdet at det først og fremst var salongvertinnen Madame de Staël som holdt liv i den feministiske saken under Napoleon. Ifølge Offen skulle Madame de Staëls arbeid inspirere en ny generasjon av feministiske aktivister etter freden i 1815.634

5.5.1 Oversettelser og videre spredning

Ved årsskiftet 1800-1801 ble Wollstonecrafts feministiske manifestet oversatt til dansk som Qvindekiønnets Rettigheder forsvarede. Anne Birgitte Rønning har vist at manifestet ble utgitt som en gavebok for borgerskapets kvinner i Danmark, og var nærmest en direkte oversettelse av den tyske versjonen: «Mens den franske oversettelsen skrives inn i revolusjonssammenhengen, med en feminisme som tidvis er mer radikal enn Wollstonecrafts egen, passer den tyske oversettelsen inn i oppdragelsesidealer basert på den borgerlige familien.»635

I A Vindication of the Rights of Woman viste Wollstonecraft selv til Smiths TMS og hevdet å gjenkjenne en generell karakter i hans arbeid: «[...] a general character of people of rank and fortune, that, in my opinion, might with the greatest propriety be applied to the female sex.»636 Hun definerte også sympatien som en av ekteskapets fornøyelser, og påpekte at den var betinget av at begge parter kunne stille likt på et intellektuelt nivå. Hun brukte Smiths moralteori, på en måte han mest sannsynlig aldri ville gjort selv, til å demonstrere behovet for utdannede og intellektuelle kvinner i ekteskapet.637 «‘The charm of life’, says a grave philosophical reasoner, is ‘sympathy; nothing pleases us more than to observe in other men a fellow-feeling with all the emotions of our own breast.’»638 Det samme gjaldt forholdet mellom mor og barn.639 I kontrast til Rousseau (og Smith) var Wollstonecraft som nevnt tidligere mest bekymret for over- feminine fremstillinger som ifølge henne truet synet på kvinner: «While Wollstonecraft clamored for access to the masculine bastions of moral philosophy and the classics, Smith

632 Offen, European Feminism 1700-1950, s 49. 633 Offen, European Feminism 1700-1950, s 43. 634 Offen, European Feminism 1700-1950, s 76. 635 Rønning, «Qvindernes Forædling», s 294. 636 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 127. 637 Leddy, Mary Wollstonecraft and Adam Smith, s 273. 638 Smith, The Theory of Moral Sentiments i Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 164. 639 Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman, s 234.

100 suggested that this canon need to be expanded to include a feminine – though not necessarily female – voice.»640 I hennes senere An Historical and Moral View of the Origin and Progress of the French Revolution, and the Effect it has Produced in Europe (1794) anvendte hun også Smiths teorier i formuleringen av et «possible future society in which the division of labour would be kept to a minimum and the sexes would not only be educated together but encouraged to work in family units.»641

Brown har påpekt at både Wollstonecrafts og Grouchy sto i spissen for den radikale feminismen, og hevdet at førstnevnte, ved sitt opphold i Paris i 1792, utvilsomt møtte og interagerte med ekteparet Condorcet.642 Wollstonecrafts tidlige pedagogiske verk viser at også hun , i likhet med Grouchy og Madame de Staël, fant betydelig inspirasjon i John Locke, nærmere bestemt hans Some Thoughts Concerning Education (1693).643 Wollstonecraft formulerte begrepet «republican motherhood», mens Sophie selv også formulerte en omsorgs basert republikanisme, basert på erfaringer fra morsrollen.

Wollstonecraft, Madame de Staël og Condorcet ble lest i hele Europa.644 I 1885 framhevet kvinneforkjemperen Gina Krog Condorcet i et foredrag om kvinnestemmerett i Norsk Kvinnesaksforening: «Condorcet havde jo i 1790 i sit skrift: "Sur l'adinission des femme an droit de cité", gjort fordring paa stemmeret for kvinder i et foredrag, saa ombygget med argumenter at man har sagt, det den dag idag kunde staa som en artikel i et af de engelske kvindestemmeretsorganer.»645 Hewitt og McLean har hevdet at verken Condorcets matematiske eller politiske bidrag ble studert og inkludert i historien før 1952.646 En slik vurdering viser seg å være feil.

Aina Nøding har som nevnt i kapittel 3 vært en av flere som har hevdet at det først og fremst var 1700-tallets tidsskrifter som bidro til den internasjonale spredningen av opplysningsideer. Hun har blant annet vist at den norske byen, Bergen, var den første til å se en oversettelse av Thomas Paines Common Sense gjennom det dansk-norske tidsskriftet Politisk og Physisk Magazin i 1795. Hun har også hevdet at spredningen av revolusjonære nyheter fra Frankrike

640 Leddy, Mary Wollstonecraft and Adam Smith, s 275. 641 Tomaselli, Mary Wollstonecraft, 2018. 642 Brown, Introduction Sophie de Grouchy, s xxxix, Lagrave, 1994. 643 Tomaselli, Mary Wollstonecraft, 2018. 644 Rønning, «Qvindernes Forædling», s 296. 645 Krog, Foredrag: Stemmerett for kvinder, 1885. 646 Hewitt McLean, Condorcet, vii.

101 bidro til hendelsene i Norge rundt 1814, den norske konstitusjonen kan hevdes å være basert på den franske revolusjonære konstitusjonen av 1791.647

5.6 Oppsummering

I det ovennevnte har jeg vist hvordan historikere har analysert Sophie de Grouchys Lettres sur la Sympathie (1798) som en kommentar og til dels kritikk av Adam Smiths The Theory of Moral Sentiments (1759). Lynn Hunt har hevdet at sympati og følelser var et utbredt og omdiskutert tema som til dels ble utløst av den voksende populariteten rundt romanen. Romanen åpnet på en side for en bredere aksept på tvers kjønn og rang, men ledet på en annen side til framstillinger av kvinner som overfølsomme og hysteriske. Emma Rothschild har vist at Sophie de Grouchys tidligere ektemann, Marquis de Condorcet, også kan sammenlignes med Smith på flere områder. Evelyn Forget har hevdet at Grouchys brev ikke gir betydelig innsikt i Adam Smiths moralteori, men at brevene kan leses som en direkte reaksjon på, og kritikk av, den store terroren. Karin Brown har hevdet at Grouchy skrev inkluderte seg selv i en pågående debatt da hun gjennom sin egen moralteori bygget bro mellom rasjonalismen og sentimentalismen. I lys av de mange likhetspunktene som kan identifiseres mellom Grouchy og moderne moralfilosofer, har Brown vist at hun formulerte teorier som ligner på moderne feministisk etikk. Sandrine Berges har beskrevet Grouchys moralteori som en omsorgs-basert republikanisme som blant annet åpnet for at kvinnelige egenskaper knyttet til morsrollen ikke nødvendigvis begrenset deres evner til å delta i det politiske.

Grouchy drev også sin andre salongvirksomhet etter Robespierres fall. Brown har hevdet at hun i utgangspunktet kun publiserte brevene i 1798 fordi hun trengte penger etter Condorcets død. Sandrine Berges har vist at hun kan knyttes til flere andre skrifter som potensielt har blitt skrevet av eller i samarbeid med henne, blant annet artikler fra Le Republicain og Condorcets siste verk. Salongene og salongvertinnene ble sterkt utfordret under Napoleons Frankrike. Både Madame de Staël og Grouchy hadde tilknytning til den filosofiske bevegelsen ideologene, inspirert av John Locke, og begge deres salonger var arena for opposisjon mot Napoleon. Kåre Tønnesson har vist at Madame de Staël publiserte samfunnskritiske romaner og verk som siktet direkte til Napoleons maktposisjon og etterhvert til hans territorielle ekspansjon i Europa. Hennes publiseringer resulterte i en lang periode med eksil. Da hun returnerte etter Napoleons

647 Krefting, Nøding, Ringvej, Introduction Eighteenth century periodicals, s 7.

102 fall fortsatte hun å drive salong og skrev blant annet en kritikk av hele Napoleons regime og en hyllest av sin far. Deres virksomheter og litterære bidrag viser en tydelig tilknytning til både filosofiske og politiske miljøer. På tross av at kvinners politiske rettigheter ble forverret med Napoleons code civil (1804) fant feminismen veien til Europa blant annet gjennom Wollstonecrafts feministiske manifest og Condorcets skrifter.

103 6. Konklusjon

Målet med denne oppgaven har vært å presentere både en historiografisk analyse og en kronologisk undersøkelse av salongene og salongvertinnene før, under og etter den franske revolusjonen. Spørsmålet har vært hvilken rolle salongene og salongvertinnene spilte i denne perioden. Mitt bidrag har først og fremst vært en sammenligning av sentrale bidrag fra historikere til debatten om perioden fra salongenes framvekst ved inngangen til 1700-tallet, og frem til slutten av Napoleonskrigene. I tillegg har jeg lagt stor vekt på feministisk teori i forståelsen av kvinner i offentligheten, nærmere bestemt salongvertinners plass i salongene og revolusjonen. Ved å ta fatt på hele den revolusjonære konteksten har jeg samtidig bidratt med min egen vurdering av begrensningene til ulike bidrag i den historiografiske debatten. Jeg har hovedsakelig fulgt engelskspråklige bidrag samt bidrag fra norske historikere med fokus på politiske, intellektuelle og kulturelle faktorer.

Goodman har vist at 1900-tallets historieskriving har vært betydelig preget av Rousseaus antifeministiske forståelse og tolkning av kvinners plass i den politiske offentligheten. Den revisjonistiske tradisjonen har imidlertid fra midten av 1900-tallet bidratt til et større fokus på kvinners rolle før, under og etter revolusjonen. I tillegg har revisjonistiske framstillinger av revolusjonen gitt innsikt i individuelle bidrag fra blant andre opplysningsfilosofer og andre intellektuelle. Den største endringen i historieskrivingen om revolusjonen ser ut til å være endringen fra et fokus på store sosiale og økonomiske faktorer til et fokus på betydningen av utviklingen av nye følelser og ideer i kulturelle institusjoner.

I undersøkelsen av salongene og salongvertinnene har jeg også tatt utgangspunkt i Jürgen Habermas’ teori om utviklingen av offentlige sfærer, og spesielt spørsmålet Habermas har stilt: «What are the social conditions [...] for a rational critical debate about public issues conducted by private persons willing to let arguments and not statuses determine decisions? ». Kapittel 2 introduserte debatten om den parisiske salongen som en slik offentlig sfære drevet av private personer, der blant annet Antoine Lilti har bidratt med sterke innvendinger til den betydningen ettertidens historikere har tildelt salongene, salongvertinnene og de lærdes republikk. Diskusjonene har blant annet omhandlet hvorvidt salongene var en arena for borgerskapet eller adelen, og hvorvidt salongene bidro til utviklingen og spredningen av en revolusjonær mentalitet. Lilti har hevdet at framstillingene av salongene er en romantisk konstruert forestilling som har blitt brukt som en nødvendig historisk løsning på litteraturens gjennomslag

104 under den strenge sensuren. Ifølge Lilti var salongene aldri utelukkende kvinnenes domene, men deres tilstedeværelse var betinget av deres ektemenn og høflighetskodekser som sto sentralt i le monde. På samme måte var ifølge ham det intellektuelle borgerskapets deltakelse i salongene kun betinget av deres rolle som litterære gjester i bytte mot aristokratisk beskyttelse. I kontrast til Lilti har jeg fulgt Kåre Tønnessons tolkning av salongene som både politiske, litterære og filosofiske virksomheter. Denne oppgaven har vektlagt både opplysningstidens/de lærdes republikk og kvinners betydning i salongen, og har framstilt tolkninger av salongene som arena for både adelen og det intellektuelle borgerskapet.

Dena Goodmans framstilling av salongen som fremste arena for de lærdes republikk står i sterk kontrast til Lilti. Gjennom en kombinasjon av Habermas’ teori om offentlige sfærer og et fokus på kvinners plass i salongene har hun definert salongvertinnene som betydelige agenter for opplysningsprosjektet. Goodman har hevdet at salongens rolle som beskytter av opplysningsprosjektet før revolusjonsutbruddet tillot dem å utvikle seg fra en fritidsklubb til opplysningsinstitusjon. Lilti har kritisert Goodmans fremstilling av salongenes infrastruktur og hevdet at dette kun gjaldt et fåtall salonger før revolusjonen, først og fremst salongene til Madame Geoffrin, Madame de Lespinasse og Madame Necker. I tillegg har han kritisert de lærdes republikks betydning og omfang i akkurat denne historiske perioden.

Blant andre Francois Furet og Lynn Hunt har også vist at salongene ble brukt som arenaer for testing av litterært materiale utenfor statsmaktens autoritet, nærmere bestemt for opplysningsfilosofisk litteratur og politisk kritikk. På denne måten ble salongene betydelige arenaer for utviklingen av et revolusjonært språk. Jean Jaques Rousseau er et av de fremste eksemplene på nettopp denne litterære prosessen som blant annet fant sted i salongene. Revolusjonære begreper, for eksempel opinion publique, ble formulert gjennom hans teorier og antitese mot det gamle regimet. Ifølge Hunt åpnet også Rousseaus publisering av brevromanen Julie (1761) for bredere medfølelse og sympati på tvers av kjønn, rase og rang. Hunt har hevdet at romanenes voksende popularitet hang sammen med utviklingen av ideer om menneskerettigheter. Både romaner og realpolitiske verk kan hevdes å ha blitt presentert i salongene.

På tross av dette fryktet Rousseau kvinners påvirkningskraft og evnen de hadde til å gjøre menn om til kvinner. Hans fremste kritikk mot salongvertinnene baserte seg på fraskrivelsen av det han definerte som kvinnelige plikter, først og fremst morsrollen. Likevel fant kvinner og

105 feminister en forsvarer og alliert i ham. Han presenterte kvinner på en helt ny måte, han skrev både til og for dem. Det finnes derimot store kontradiksjoner i hans arbeid og hans forhold til kvinner var komplisert, dette blir tydelig gjennom forskjellene mellom hans kvinnelige karakterer i Emile (Sophie) og i Julie (Julie).

Brevromanene symboliserte kvinners individuelle autonomi og åpnet for en større forståelse av kvinners posisjon i samfunnet. Fokuset på individualitet og egeninteresser var nytt i denne perioden. Hunt har påpekt at først kafeene, etterfulgt av salongene, tillot individer å utrykke preferanser og egenhet, blant annet gjennom kaffedrikking, men også gjennom politisk diskusjon. Den individuelle autonomien var et sentralt tema i opplysningsfilosofien og et slikt fokus kan bidra til å underbygge sammenhengen mellom salongene og opplysningsfilosofene. På en annen side mottok romanene også mye kritikk. Fra et religiøst synspunkt oppfordret romanene til umoralske handlinger som truet både den kristne og den patriarkalske samfunnsstrukturen ved å oppmuntre kvinner til å tre ut av tradisjonelle kjønnsroller.

Kritikken av salongvertinner og kvinner i offentligheten vokste med utviklingen av den borgerlige offentligheten i tiden før revolusjonsutbruddet. Kapittel 3 presenterte Joan Landes feministiske kritikk av Habermas‘ teori om utviklingen av offentlige sfærer der hun hevdet at Habermas ikke la nok vekt på kvinners rolle i offentligheten. Det er viktig å presisere at det blant annet her har oppstått historiografiske og kronologiske utfordringer i sammenligningen av de to. Landes og Habermas har omtalt to ulike perioder (Landes under revolusjonen og Habermas før revolusjonen). Habermas beskrev implisitt kvinner som betydelige for den forutgående litterære offentlige sfæren, men verken han eller Landes definerte revolusjonen (og den politiske offentlige sfæren) som en progressiv periode for kvinner generelt. Goodman har vist at på tross av Habermas’ manglende fokus på kvinner har han lagt det analytiske grunnlaget og den sosiale basisen for revisjonistiske historikere som Furet, Hunt og Baker.

Revolusjonen i trykt materiale i tiden rundt revolusjonsutbruddet avslørte at salongene og den litterære prosessen kun var en midlertidig løsning på sensuren. Salongkulturen var fortsatt ikke tilgjengelig for alle. Det kan hevdes at det først og fremst var publiseringen av tidsskrifter som åpnet for spredningen av den revolusjonære mentaliteten. Tidsskriftene hadde lave priser og et tilgjengelig format som kunne nå frem til en befolkning som i 1789 bestod av 63% analfabeter, og hvor kun 20-25% av kvinner var lesekyndige. Slike endringer kan tyde på at opplysningskulturen ble mer kvinneekskluderende da pressen ble den fremste aktøren for

106 formidling av offentlig opinion. Et annet resultat av den nye trykk-kulturen var at pornografi ble brukt som politisk verktøy. Hunt har hevdet at populariteten rundt pornografi hang sammen med populariteten av romaner. I årene etter revolusjonsutbruddet ble pornografien hovedsakelig brukt som politisk kritikk som søkte å svekke aristokratiet. På tross av dette kan det også hevdes at kritikken hadde en demokratiserende og humaniserende effekt.

Videre har Goodman hevdet at salongene i denne perioden ble byttet ut med politiske klubber. Den offentlige opinionen ble, sammen med utviklingen av en politisk kultur, både et defensivt og offensivt våpen. Ifølge Goodman skulle den offentlige opinionen spille den samme rollen i revolusjonen som salongene hadde gjort i de lærdes republikk. Rasjonalitet og universalitet ble attributter for den offentlige opinionen, og Goodman har hevdet at kvinner og andre ’irrasjonelle’ aktører derfor ikke kunne inkluderes. I likhet med Goodman har Lilti argumentert for at salongene ikke fant sin plass i den nye politiske kulturen. Han har imidlertid hevdet at en kunne delta i salonger og politiske klubber samtidig i de første årene av revolusjonen og at salongene ikke ble helt borte under utviklingen av en ny politisk kultur, men at det politiske klimaet i stedet svekket noen vennskap.

Goodman har hevdet at de lærdes republikk ble transformert til en revolusjonær institusjon med hjelp av blant annet Brissot og Condorcet. Den politiske klubben Cercle Sociale ble ifølge henne et nytt revolusjonært sentrum for de lærdes republikk mellom 1790-93. De politiske klubbene åpnet blant annet for bredere deltakelse og muligheter for flere medlemmer av samfunnet. Klubbens tidsskrifter, Bouche de Fer og Le Républicain, ble nå de fremste talerørene for offentlig opinion. Cercle Sociale var også en betydelig aktør i den feministiske bevegelsen og grunnla også en kvinnelig seksjon. Flere medlemmer av den politiske klubben publiserte i denne perioden betydelige politiske og feministiske bidrag, blant andre Condorcet, Olympe de Gouges og Madame Roland. Gary Kates har vist at den feministiske saken var et vellykket prosjekt som så gjennomslag i sine fremste kampsaker – endringer av skilsmisse og arverett. I lys av dette er det mulig å hevde at overgangen fra salongene til de politiske klubbene ikke nødvendigvis ledet til en mer kvinneekskluderende kultur slik Goodman har hevdet. Det kan tenkes at ekteparet Condorcet begge fant inspirasjon til egne verk i den politiske klubben. Condorcet hadde tidligere hentet inspirasjon og stiftet betydelig bekjentskaper fra Madame de Lespinasses salong frem til 1776. Baker har vist at Condorcet først gjenopptok arbeidet han hadde startet på da han deltok i Lespinasses salong i den samme perioden som han var mest aktiv i Cercle Sociale: Esquisse d’un tableau historique des progrès de l’esprit humain.

107

Den nye konstitusjonen av 1791 og begrensningen av politiske rettigheter har vært et av de fremste argumentene for kvinners forverrede situasjon under revolusjonen. Både Landes og Hunt har hevdet at kvinner opplevde en generell nedgang under revolusjonen. Suzanne Desan og Karen Offen har imidlertid hevdet at revolusjonen ikke nødvendigvis betød dårligere vilkår for alle kvinner og har vist at ekskluderingen blant annet oppfordret til feministisk aktivisme og førte til flere publiseringer av feministisk kritikk, også utenfor Frankrike. Blant annet publiserte Mary Wollstonecraft sitt feministiske manifest som en direkte reaksjon på den nye konstitusjonen. I kontrast til Goodman og Lilti har Tønnesson vist at Madame de Staël hevdet at de første årene av revolusjonen var den beste tiden for salongene – da kunne den politiske debatten og nettverk settes i praksis. På tross av dette flyttet hun salongen ut av Frankrike mellom 1791 og 1795.

Historieskrivingen tilsier at 1792 markerte et skille for salongenes betydning og at kun et fåtall salonger med tilknytning til girondinerne eller politiske klubber overlevde frem til 1793. Lilti har hevdet at det turbulente politiske klimaet ikke lenger samsvarte med salongenes manerer og høflighetskodeks. I 1793 ble Ludvig XVI henrettet og den første republikken og terrorveldet ble innledet. Madame Roland, Olympe de Gouges og Marie Antoinette ble alle henrettet i 1793. Kvinneklubbene ble stengt samme år og Hercules tok over for Marianne som symbolet på den franske republikken. Sophie de Condorcet måtte søke om skilsmisse for å best kunne forsørge seg selv og datteren mens Condorcet var på flukt. For å tjene penger startet hun blant annet arbeidet med oversettelsen av Smith og formuleringen av sin egen moralteori i 1793. Condorcet ble tatt til fange og døde i sin egen celle i 1794.

Etter Robespierres fall og slutten på terroren startet Sophie de Condorcet, nå Sophie de Grouchy, sin andre salong og fortsatte arbeidet med TMS. Madame de Staël vendte tilbake til Frankrike, denne gangen som forsvarer av republikken. Det kan virke som at noen av de samme salongvirksomhetene som overlevde frem til 1793 først ble gjenopptatt etter den store terroren, men nå først og fremst som politiske motstandssentrum. Dette gjelder hovedsakelig salongene til Sophie de Grouchy og Madame de Staël. Sophie de Grouchys andre salong ble et senter for den filosofiske bevegelsen, ideologene, og for den anti napolitanske motstandsbevegelsen. Tønnesson har vist at Madame de Staël også hadde tilknytning til ideologene.

108 I 1798 publiserte Sophie de Grouchy Lettres sur la Sympathie som hun begynte på under terroren. Brevene ble skrevet som en kommentar til hennes egen oversettelse av Adam Smiths TMS. Hunt har vist at samtidens intellektuelle ofte refererte til medfølelse eller empati som det mindre moderne begrepet, sympati. Grouchys brev belyser sammenhengen mellom hennes fysiske rolle i salongen og hennes tilknytning til filosofien. Grouchy kritiserte Smiths moralteori på flere områder, men først og fremst hans manglende fokus på sympatiens opprinnelse. Hennes moralfilosofi stammet direkte fra John Lockes erfaringsfilosofi og kombinerte den moralske rasjonalismen og sentimentalismen ved å legge like stor vekt på både fornuft og følelser. De to siste brevene fokuserte på de sosiale og politiske sidene av hennes moralteori. Evelyn Forget har hevdet at Grouchy produserte en sosial teori som en direkte reaksjon på det revolusjonære klimaet den ble skrevet i. Hun oppmuntret til sosial aktivisme og anså utdanning som metode for sympatien. Sympatien var for Grouchy, som for Hunt, en forutsetning for et rettferdig samfunn og for utviklingen av ideer om menneskerettigheter.

Brevene kritiserte flere aspekter ved samfunnet de ble skrevet i. Samfunnet hadde ifølge Grouchy blitt ødelagt av institusjonene i det gamle regimet. Blant annet ekteskapet var for henne en årsak til sosial undertrykkelse. Grouchy formulerte et relasjonsbasert sympatibegrep i kontrast til Smiths individualistiske sympatibegrep. Sympati og menneskelige relasjoner resulterte i en lykkelig tilværelse. Hennes fokus på relasjoner og omsorgsetikk gjorde henne ifølge Brown til en forgjenger for moderne feministisk etikk. Hun brukte sine egne erfaringer gjennom morsrollen, men hennes relasjonsbaserte sympatibegrep var ikke betinget av kjønn. Sandrine Berges har blant annet vist at Grouchys omsorgsbaserte republikanisme åpnet for at både kvinner og menn kunne spille betydelige roller i både det private og det offentlige.

Etter Napoleons overtakelse i 1799 fortsatte Sophie de Grouchy og Madame de Staël å drive salong. Napoleon gikk hardt ut mot både ideologene, skribenter og salongvertinner. Madame de Staël ble landsforvist som farlig opposisjonell i 1803. I eksil holdt hun salong på Coppet ved Genfersjøen som ble et kosmopolitisk sentrum. Grouchy fokuserte på å redigere sin avdøde ektemanns verk, som først ble publisert med hennes egen introduksjon i 1804. I 1804 gikk også Napoleon aktivt inn for å undertrykke ytringsfriheten, nedlegge aviser og forsterke sensuren. Code Civil bidro også til å forsterke menns autoritet over kvinner og begrenset blant annet skilsmisserettigheter. Code Civil symboliserte på mange måter slutten på opplysningstiden i Frankrike. Brown har vist at Grouchys brev mest sannsynlig ikke ville blitt publisert dersom de ble fullført etter 1804. Hennes verk er på mange måter et av de siste opplysningsverkene.

109

I 1807 publiserte Madame de Staël Corinne som en direkte kritikk av Napoleons tilstedeværelse i Italia, og kort tid etter publiserte hun en lignende kritikk av hans territorielle ekspansjoner i Tyskland. Hennes publikasjoner forsterket Napoleons fiendtlighet, og etter flere forsøk fikk hun først mulighet til å returnere til Paris i 1814. I 1818, året etter hennes død, ble Considérations sur la Revolution Française publisert som et politisk testament, en hyllest av hennes far, og en kritikk av Napoleons påvirkning i Frankrike. Karen Offen har hevdet at Madame de Staël var den viktigste opprettholderen av feministisk kritikk i årene under Napoleon og etter hans fall.

I 1822 døde Sophie de Grouchy, og samme år ble det publisert en ny versjon av Condorcets siste verk i samarbeid med deres datter. Publikasjonen viser at litteraturen levde videre og fortsatt hadde stor relevans. Berges har vist at samtlige posthumane publikasjoner viser antydninger til hennes påvirkning på Condorcets teorier. Hennes feministiske moralteori kan blant annet spores i deler av Condorcets siste verk, Esquisse d’un tableau historique des progrès de l’esprit humain, som hun selv redigerte. Både Tønnesson og Brown, sammen med de historikerne som har publisert kommentarer på Grouchy og Madame de Staëls verk, har vist hvilken gjennomslagskraft salongvertinnene hadde i det politiske og hvilken kraft spredningen av ideene fra salongkulturen fikk. Deres eksempler svekker Liltis tolkning av salongvertinnene som husets vertinner, og ikke som politiske og intellektuelle deltagere. Kvinners rolle var ikke, som han har hevdet, kun betinget av høflighetskodekser og manerer. Grouchys moralteori viser at salongenes tankegods gikk langt forbi sosiale dyder. Hierarki og økonomiske forskjeller var for henne nettopp årsakene til et urettferdig samfunn. På tross av manglende direkte referanser til Grouchy drev også hun en internasjonal salong med betydelige skikkelser som ble arena for politiske bevegelser. Hennes rolle i salongenes verden og nettverk tilsier at hennes arbeid og ideer også bør ha hatt implikasjoner for andre skribenter og filosofer.

110 Bibliografi

Baker, Michael Keith, Condorcet – From Natural Philosophy to Social Mathematics, The University of Chicago Press, Chicago og London, 1975.

--- «Constitution» (s 68-85) i The French Revolution: Recent Debates and New Controversies, 2. ed. Red. av Gary Kates, Routledge, London and New York, 2006.

--- Inventing the French Revolution - Essays on French Political Culture in the Eighteenth Century, Cambridge University Press, New York, 1990.

--- «Representation» (s 469-493) i The French Revolution and The Creation og Modern Political Culture vol.1 The Political Culture of the Old Regime, Red. av Keith Michael Baker, Pergamon Press, University of Chicago, 1987.

Berges, Sandrine, «Is Motherhood Compatible with Political Participation? Sophie de Grouchy’ s Care-Based Republicanism» (s 47-60) i Ethical Theory and Moral Practice vol.18. No.1, Springer, 2015.

--- «Family, Gender and Progress: Sophie de Grouchy and her Exclusion in the publication of Condorcet’s Sketch of Human Progress» (s 267-283) i Journal of the History of Ideas vol.79. No.2, University of Pennsylvania Press, 2018.

--- «Sophie de Grouchy on the Cost of Domination in “The Letters of Sympathy” and two anonymous articles in “Le Républicain” » (s 102-112) i The Monist, The History of Women’s Ideas, vol.98, No.1, Oxford University Press, 2015.

--- Schliesser, Eric, «Sophie de Grouchy’s Letters on Sympathy: A Critical Engagement with Adam Smith’s The Theory of Moral Sentiments, Oxford University Press, 2019.

Boberg Stian, Malmqvist Göran, Opplysningstiden bd. 12 i Cappelens Verdenshistorie, J.W Cappelens Forlag, Oslo, 1985.

Bola, de Peter, «Rights and Sentiments», History Workshop Journal No. 68, Oxford University Press, 2009.

Brown, Karin, McCellan James E (oversetter), Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (1798): A Critical Edition, American Philosophical Society, Philadelphia, 2008.

Calhoun, Craig, Habermas and The Public Sphere, MIT press, Cambridge, 1992.

Chartier, Roger, The Cultural Origins of The French Revolution, Duke University Press, Durham and London, 1991.

Cobban, Alfred, Aspects of The French Revolution, Jonathan Cape LTD, London, 1968.

Condorcet de, Marquis «Discours prononce dans l’Académie française, le jeudi 21 février 1782» i Oeuvres, ed A[rthur] Condorcet O’Connor and F[rancois] Arago, 12 vols. (Paris, 1847-

111 1849 ; rpt. Stuttgart-Bad Canstatt, 1968) 1 :397. i Goodman, Dena, The Republic of Letters : A Cultural History of The French Enlightenment, Cornell University Press, USA, 1996.

--- «Letters from a Freeman of New Haven to a Citizen of Virginia on the Futility of Dividing the Legislative Power among Several Bodies» (1787) i McLean og Hewitt, Condorcet – Foundation og Social Choice and Political Theory, Edward Elgar Publishing, England, USA, 1994.

--- «On Giving Women the right of Citizenship» (1790) i McLean og Hewitt, Condorcet – Foundation og Social Choice and Political Theory, Edward Elgar Publishing, England, USA, 1994.

Condorcet de, Sophie «Letters on Sympathy» (1798) i Sophie de Grouchy: Letters on Sympathy (1798): A Critical Edition, Oversettelse av James E. McClellan III, Red. Karin Brown, American Philosophical Society vol.98, Philadelphia, 2008.

Desan, Suzanne, «War between brothers and sisters: inheritance law and gender politics in revolutionary France» (s 219-254) i The French Revolution, Recent Debates and New Controversies 2.ed, Red. Gary Kates, Routledge, New York, 2006.

Doyle, William, Origins of the French Revolution, 3ed Oxford University Press, United Kingdom, 1990.

Forget L, Evelyn, Cultivating Sympathy: Sophie Condorcet’s Letters on Sympathy, Journal of the History of Economic Thought, (s 319-337), Vol. 23 Nr. 3 Routledge, 2001.

Furet, Francois, Interpreting the French revolution, Cambridge University Press, Cambridge, 1981.

--- «The French Revolution Revisited» (s 53-68) i The French Revolution: Recent Debates and New Controversies, 2. ed. Red. av Gary Kates, Routledge, London and New York, 2006.

Goodman, Dena, «Public Sphere and private life: toward a synthesis of current historiographical approaches to the old regime», i History and Theory, Vol. 31, No. 1, Feb.,1992.

--- The Republic of Letters: A Cultural History of The French Enlightenment, Cornell University Press, USA, 1996.

Habermas, Jürgen, The Structual Transformation of The Public Sphere, Oversettelse av Thomas Burger w.a.o Frederick Lawrence, Polity Press, Cambridge, 1989.

112 Hunt Lynn, «Introduction» i The Invention of Pornography – Obscenity and the Origins of Modernity, 1500-1800, Red. Lynn Hunt, Zone books, New York, 1993.

--- Inventing human rights, Norton, New York, 2007.

--- Politics, Culture and Class in the French Revolution, University of California Press, Los Angeles, 2004.

--- «Pornography and the French Revolution» i The Invention of Pornography – Obscenity and the Origins of Modernity, 1500-1800, Red av. Lynn Hunt, Zone books, New York, 1993.

--- The French Revolution and Human Rights: A brief history with documents, 2. ed, Bedford/St. Martin’s, University of California LA, 2016.

--- Censer R. Jack, The French Revolution and Napoleon – Crucible of the Modern World, Bloomsbury Academic, London & New York, 2017.

--- «The Many Bodies of Marie Antoinette: political pornography and the problem of the feminine in the French Revolution» fra Eroticism and the Body Politic (1991), i The French Revolution, Recent debates and New Controversies, (s 201-218) 2. ed. Gary Kates, Routledge, Abingdon, 2006.

--- Writing History in The Global Era, Norton, New York London, 2014.

Kates, Gary, The French Revolution: Recent Debates and New Controversies, 2.ed. Red. Gary Kates, Routledge, London and New York, 2006.

--- ̣«The Powers of Husband and Wife must be Equal and Separate: The Cercle Social and the Rights of Women, 1790-91» (s 163-181), i Women & Politics in the Age of the Democratic Revolution, Harriet B. AppleWhite og Darline G. Levy, The University of Michigan, USA, 1990.

Krefting Ellen, Nøding Aina, Ringvej Mona, Introduction i Eighteenth Century Periodicals as Agents of Change, Perspectives on Northern Enlightenment, red. Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej, Brill, Leiden, 2015.

Krefting, Ellen, I det indre og under huden – En idehistorisk undersøkelse av Bekjennelsene til Rousseau i forhold til utviklingen av individualitetstenkning på 1700-tallet, Hovedoppgave i idehistorie, Universitetet i Oslo, Oslo, 1995.

--- Verdens idehistorie – Modernitetens fødsel 1600-1800, Cappelen Damm AS, Kristiansand, 2013.

Krog Gina: Stemmerett for kvinder. Foredrag i Norsk kvindesags-forening den 27de november 1885. Kristiania 1885, Hentet fra http://virksommeord.no/tale/16/

113 La Vopa J, Anthony, Conceiving a Public: Ideas and Society in Eighteenth century Europe, anmeldelse av Critique and Crisis: Enlightenment and the pathogenesis of Modern Society av Reinhart Koselleck og The Structual Transformation of the Public Sphere: An inquiry into a Category of Bourgeois Society av Jürgen Habermas, Thomas Burger, Frederick Lawrence, Jack R. Censer and Gail W. O’Brien i The Journal of Modern History vol.64 nr.1 (s 79-116), Chicago University Press, 1992.

Landes, Joan, «The History of Feminism: Marie-Jean-Antoine-Nicolas de Caritat, Marquis de Condorcet», i The Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2018 Edi, Edward N. Zalta (ed.), Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2018/entries/histfem-condorcet/.

--- Women and the Public Sphere – in the Age of the French Revolution, Cornell University Press, Ithaca and London, 1988.

Lange, Lydia, Feminist interpretations of Jean-Jaques Rousseau, Red. av Lydia Lange, The Pennsylvania State University Press, University Park Pennsylvania, 2002.

Larsen, Eirinn, «Kvinne – og kjønnshistoriens fortellinger» i Fortalt Fortid - Norsk historieskriving etter 1970, Heiret Ryymin Skålevåg, Pax Forlag, Oslo, 2013.

Leddy, Neven, «Mary Wollstonecraft and Adam Smith on Gender, History, and the Civic Republican Tradition» i On Civic Republicanism, Red. av Geoffrey C. Kellow og Neven Leddy, University of Toronto Press, 2016.

Lilti, Antoine, The Invention of Celebrity 1750-1850, Oversettelse av Lynn Jeffress, Polity Press, Cambridge, 2017.

--- The World of The Salons: Sociability and Worldliness in Eighteenth-century Paris, Oversettelse av Lydia G. Cochrane, Oxford University Press, New York, 2005.

McLean and Hewitt, Condorcet, foundations of Social Choice and Political Theory, Edward Elgar Publishing, England, USA, 1994.

Norberg Kathryn, «The Libertine Whore: Prostitution in French Pornography from Margot to Juliette» i The Invention of Pornography – Obscenity and the Origins of Modernity, 1500-1800, Edited by Lynn Hunt, Zone books, New York, 1993.

Offen, Karen, European Feminism 1700-1950 – A Political History, Stanford University Press, California, 2000.

Rotschild Emma, Economic Sentiments – Adam Smith, Condorcet, and the Enlightenment, Harvard University Press, Cambridge, 2001.

Rousseau Jean-Jaques, Discourse on Inequality, Oversettelse og introduksjon av Franklin Philip, Oxford University Press, New York, 2009.

--- Julie, or the New Heloise: Letters of two lovers who live in a small town at the foot of the alps, The Collected writings of Rousseau vol.6, Oversettelse av Philip Stewart og

114 Jean Vaché, Red. av Roger D. Masters og Christopher Kelly, University Press of New England, Lebanon, 1997.

--- The Social Contract, Oversettelse og introduksjon av Maurice Cranston, Penguin books, London, 1968.

Rønning, Birgitte Anne, Til ”Qvindernes Forædling”. Mary Wollstonecraft for danske lesere i 1800 i Litterære verdensborgere – Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519- 1850, red: Bjørkøy M.B.A, Hemstad R, Nøding A, Rønning B.A, Nasjonalbibliotekets skriftserie, Oslo, 2019.

Smith, Adam, The Theory of Moral Sentiments, 6.utg, Metalibri, Sao Paulo, 2005.

Soboul, Albert, Den franske revolusjon I – Det gamle regimets krise 1789-1792, bd 1, Universitetsforlaget, Oslo, 1969.

--- Den franske revolusjon II – Frihetens tyranni 1792-1799, bd 2, Universitetsforlaget, Oslo, 1970.

Staël, de Germaine, Considerations on the Principal Events of The French Revolution: Posthumous Work of the Baroness de Staël, 2 vols, James Eastburn and Co. New York, 1818.

--- Letters on the Works and Characters of J-J Rousseau (s 15-16) trans. 1789 i Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Woman (s 178), Oxford University Press, New York, 1999.

Stephens, Winifred, Women of The French Revolution, Chapman & Hall Limited, London, 1922.

Tackett, Timothy, The Coming of the Terror in the French Revolution, Belknap Press: An Imprint of Harvard University Press, 2017.

Tomaselli, Sylvana, «Mary Wollstonecraft» i The Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2018, Edward N. Zalta (ed.), Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2018/entries/wollstonecraft .

Toqueville, Alexis, The Old Regime and The French Revolution, Doubleday, 1955.

Tønnesson, Kåre, Aschehougs Verdenshistorie, Bind 10, To Revolusjoner, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 1985.

115 --- «Kvinner i den franske revolusjon» (s 289-294) i Kvinnenes kulturhistorie – Fra antikken til år 1800, bd 1, red. Vogt Kari, Lie Sissel, Gundersen Kari, Bjørgum Jorunn, Universitetsforlaget, Stavanger, 1985.

--- Madame de Stael: en høyst uvanlig kvinne, H. Aschehoug & Co, Oslo, 2007.

--- «Per Scholas ad Astra- Om vitenskapsmenn, «ideologer» og utdannings-politikk i Frankrike fra Konventet til Napoleon» i Valg og Vitenskap – Festskrift til Sivert Langholm, Knut Kjeldstadli, Jan Eivind Myhre, Tore Pryser, Den norske historiske forening, 1997.

--- Revolusjonen som rystet Europa, Frankrike 1789-1815, Aschehoug, 1989.

Ulriksen Schult, Solveig, «Overklasse kvinner i fransk kulturliv» og «Opplysningstid og borgerlig ideologi» i Kvinnenes kulturhistorie bd 1, 1985.

Vetlesen, Johan Arne, «Jürgen Habermas» 30.09.2019 i Store norske leksikon, hentet 13.11.2019 fra https://snl.no/Jürgen_Habermas .

Wollstonecraft, Mary, An Historical and Moral View of the Origin and Progress of the French Revolution; and the Effect It Has Produced in Europe, 1794, Gale Nineteenth Century Collections Online, 1975.

--- A Vindication of the Rights of Woman and A Vindication of the Rights of Men, 1792, Oxford University Press, New York, 1999.

116