Norsk Arkeologisk Selskaps Vårtur Til Helgelandskysten 6.–11. Juni 2019

NORSK ARKEOLOGISK VIKING, Norsk Arkeologisk Årbok, Vol: LXXXIII (2020), 251–260 SELSKAP ISSN 0332-608x – DOI: http://dx.doi.org/10.5617/viking.8262

Gudleiv Forr og Sonja Robøle Norsk Arkeologisk Selskaps vårtur til Helgelandskysten 6.–11. juni 2019

Norsk Arkeologisk Selskaps vårtur 2019 gikk til Helgelandskysten med start på Innherred og avslutning i Bodø. 94 medlemmer deltok på turen, som ble ledet av preses Lyder Marstrander, generalsekretær Frode Iversen og styremedlem Sonja Robøle, som også stod bak opplegget, godt hjulpet av ph.d. Øystein Ekroll ved Nidaros Domkirkes Restaurerings arbeider. Frode Iversen og Øystein Ekroll foredro om historien, arkeologien og landskapet vi reiste gjennom, og supplerte hverandre på en forbilledlig måte, ofte med snert og humor, både i bussene og på lokalitetene vi besøkte. Sjelden får man et så storslått perspektiv i tid og rom som deltakerne opplevde på denne turen. Her ble historien trukket tilbake til istid og steinalder av landets fremste eksperter. Geografien bød på brede trønderske jordbruksbygder, namdalske skogvidder og et spekta- kulært og variert kystlandskap fra Ytre Namdal og Vikna i sør til Bodø i nord. Vi fikk inn- blikk i tidlig veide- og fangstkultur, i bosetting og samfunnsorganisasjon. Domkirkearkeologen Øystein Ekroll ga oss kunnskap om en rekke kirkebygninger fra middelalder og nyere tid, og på øya Lovund kunne vi se og høre at moderne havbruk kan stanse fraflytting og gi ung- dom arbeid og utkomme. Turen startet med Norwegian-fly Oslo – Værnes og busser videre til Nord-Trøndelags største gravfelt (fra ca. 800 e.Kr.), Skei-feltet i Sparbu, like sør for Steinkjer. Her fikk vi vårt første møte med ringtun, under kyndig veiledning av fylkesarkeolog Lars Forseth. Ringtunene består av flere hustufter som er ordnet rundt en sentral oval plass. Arkeologer og historikere tolket dem først som gravhauger, men knytter dem nå til styringsorganiseringen i jernaldersamfunnet. På tuftene har det stått bygninger med inngang fra plassen husene danner, trolig brukt som bosted under tingsamlinger. På Skei så vi også andre hustufter, kokegroper, bautasteiner og mange gravhauger av forskjellig slag: rundhauger, langhauger og stjerneformede hauger. Hele anlegget er antakelig rester etter et mektig høvdingsenter. Så bar det til lunsj på Tingvold Park Hotell i Steinkjer med lekre, nysmurte snitter, nydelig bløtkake, kaffe og te i de vakre selskapslokalene. Før avgang med buss til Helge forn- minneområde ved Byafossen, nord for Steinkjer, så vi den store, flotte skipssetningen fra yngre jernalder i hagen til hotellet. Helge fornminneområde har åpenbart vært en viktig religiøs samlingsplass. Navnet Helge betyr «helligstedet ved eidet». Her er det gjort funn fra eldre og yngre steinalder, men tyngden er fra merovinger- og vikingtid. Kulturminnet omfatter bl.a. 22 gravhauger, høye

251 Figur 1. Fylkesarkeolog Lars Forseth guider oss på Skeifeltet. Foto: Leif Dan Birkemoe.

Figur 2. Skeifeltet i Sparbu (ca. 800 e.Kr.) med rundt 800 fornminner: ringtun, gravhauger og bautasteiner. Foto: Morten Stene.

252 bautasteiner og en rekke steinsetninger. Fylkesarkeolog Lars Forseth guidet oss også entusiastisk her, og avsluttet ved bussavgang med overlevering av den flotte gaveboken Dalemfunnet til hver av turdeltagerne, til alles store begeistring. Vi busset videre øst for vannveien opp til Snåsavatnet og bygda Stod. Fra kiosken med informasjonssenter gikk vi på en sti ned til et elvestryk og så den berømte Bølareinen på bergveggen bak, en 6000 år gammel helleristning i naturlig størrelse. Utformingen viser at den må være ristet av en erfaren kunstner. Det samme gjelder en nyoppdaget ristning av en bjørn like ved. Derfra gikk turen over Snåsaheia via Grong til Overhalla, hvor vi studerte de tre store gravhaugene på Bertnem gravfelt fra merovingertid, som er blant de største gravminnene fra jernalderen i Norge. Det er ellers gjort mange 3000 år gamle arkeologiske funn i Overhalla, og 800 gravhauger er registrert i kommunen. Bertnem var et av de viktigste maktsentrene i Namdalen i jernalderen, og gir selv i dag et inntrykk av den rikdom som var samlet der i århundrene før vikingtid. Makt og rikdom var sannsynligvis bygd på handel og sjøfart, med handelsveier fra og til Sverige og vestover mot fjord og kyst. Vi rakk også å besøke Ranem middelalderkirke (bygget i 1183, nedbrent i 1899 og gjen- oppbygget i 1903) før vi sjekket inn på Scandic Rock City i Namsos og fikk en velsmakende middag i den flotte restauranten deres. Etter overnatting i gode senger i rom oppkalt etter gamle rockehelter gikk turen videre gjennom forfatteren Olav Duuns rike av fjorder, smale jordflater og bratte fjellformasjoner. I øyriket Vikna besøkte vi det nye Kystkultur-senteret Norveg, oppført i 2002–2004 og

Figur 3. Øystein Ekroll og Frode Iversen beretter om det store høvdingsenteret på Bertnem foran den største av gravhaugene der. Foto: Leif Dan Birkemoe.

253 Figur 4. Alstahauag kirke, i lokal hogd kleberstein, en av de tre såkalte triangelkirkene på Helgelandskysten. Foto: Leif Dan Birkemoe.

254 tegnet av den islandske arkitekten Guđmundur Jónsson. Museet har en rik samling av gjen- stander fra steinalder til nyere tid, og vitner om at kystområdene herfra og nordover ble befolket raskt etter at isen smeltet for 10–12 tusen år siden. Her inntok vi også vår lunsj før turen gikk videre med buss og ferge til Brønnøysund. Helgeland starter ved fylkesgrensa mellom (Nord-)Trøndelag og Nordland. Her er landskapet sterkt preget av karakteristiske fjellformasjoner, grønne flater med frodig jordbruks- land og skog. Torghatten med hullet er første landemerke i Brønnøy kommune. Vi hadde planlagt en tur opp til Hatten for å se på utsikten og det berømte hullet i Hatten før innsjekking på Thon Hotel Brønnøysund, men pga. tett tåke og regn tok vi isteden en tur til Brønnøy natursteinkirke, en korskirke i nygotisk stil innviet i 1870, men med eldste del fra middelalderen. Deretter bar det rett til middag på hotellet. Men siden spisesalen var under oppussing og restauranten deres kun hadde 82 sitteplasser, inntok de resterende 12 deltagerne middagen på Restaurant Svang, nede ved havna. Der ble de servert et gourmetmåltid med bl.a. nytruk- ken, smørdampet uer og lokalt dyrket asparges. Denne intime, nyåpnede og hyggelige restauranten drevet av unge entusiaster viste stor sans for eksperimentering med stedets uovertrufne, kortreiste råvarer fra hav og land + utvalgte viner til rettene. I hotellrestauranten var middagen også upåklagelig, med bl.a. havfersk kveite, ypperlig tilberedt og med ditto kortreist tilbehør. Etter en god natts søvn og frokost på Thon Hotel Brønnøysund dro vi videre nordover med buss og ferge til Tilrem med ruiner etter en gammel middelalderkirke viet St. Knut, og spor etter en markedsplass i bruk fra jernalderen og frem til 1930-tallet. Her var det også gravhauger og ringtun. Dette har vært et viktig sentralsted på Sør-Helgeland i nesten 2000 år. Fra Tilrem bar det videre med buss til Horn og ferge til Andalsvåg, buss til Forvik og deretter igjen med ferge over til Tjøtta. Øya Tjøtta i Alstahaug kommune er kjent fra beret- ningen om slaget på Stiklestad og den store høvdingen Hårek som hadde tilhold der rundt år 1000. Han var den mektigste høvdingen i Nord-Norge, men stedet var et høvdingsete og et politisk senter allerede i jernalderen. Håreks far var Øyvind Skaldespiller, den siste kjente norske hirdskalden og i tjeneste hos Håkon den gode. Etter å ha fått en grundig historikk om Hårek og gården Tjøtta av driftsbestyreren gikk vi videre langs en 2,5 km lang kultursti og fikk se både ringtun, bautasteiner og gravminner i det vakre, frodige kulturlandskapet. Tjøtta gård har vært kirkegods og krongods siden høymiddelalderen. Midt på 1600-tallet ble godset overtatt av private eiere. En tid var det eid av familien Coldevin på Dønna, men fra 1767 til 1919 var godset drevet av familien Brodtkorb. Eiendommen var på nesten 7000 dekar og omfattet flere hundre gårdsbruk. I dag er den eid av staten og drives som forsk ningsgård. Fra Tjøtta gikk ferden forbi den store krigskirkegården etter 2. verdenskrig, der hoved- sakelig sovjetiske krigsfanger er gravlagt, og inn i Petter Dass’ nærområde, til Alstahaug prestegård og kirke. Kirken er fra 1100-tallet og oppført i lokal kleberstein. I likhet med kirkene på Herøy og Dønna er Alstahaug kirke utbygd og ombygd midt på 1800-tallet. Øystein Ekroll ga oss en omfattende orientering om disse prosjektene og historikken. Utgravinger har vist at det har vært aktivitet her helt tilbake til steinalderen. I museet like ved kirken, tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta og oppført i 2007, lunsjet vi på Margrethes kafé og tok oss tid til en titt på museet og området rundt før vi busset videre til Sandnessjøen.

255 Figur 5. St. Knuts kirkeruin på Tilrem. Foto: Leif Dan Birkemoe.

Figur 6. Fallossteinen på gravhaugen på Dønna. Foto: Leif Dan Birkemoe.

256 Etter en liten byrundtur sjekket vi inn på Scandic Syv Søstre, hvor det ventet oss en smakfull treretters middag. Nye høydepunkter ventet neste dag på Dønna etter fergeturen fra Sandnessjøen over til Bjørn fergeleie og videre med buss til Glein. Her beundret vi Dønna-steinen, en hellig 90 cm høy fallos i hvit marmor på toppen av en gravhaug. Vi fikk høre at det er funnet 90 slike steiner, både store og små, fra jernalderen i Norge. Derfra dro vi videre og så Dønnes steinkirke ved Dønnes gård, der Tønder- og Coldevin- familiene i sin tid huserte. Her har det ved utgravinger blitt avdekket funn fra yngre jernalder og frem til vikingtid. Gården har en historie tilbake til 1200-tallet, og var en av de største eiendommene i Nord-Norge. I dag drives gården som gjestegard. Kirken er en av tre middelalder-kirker på Helgeland (Alstahaug, Herøy og Dønna). Den opprinnelige delen av kirken ble reist på 1100-tallet på tuftene av en enda eldre kirke. Etter lang tids forfall og omsi- der iherdig innsats for å bevare den ble den gjenåpnet midt på 1970-tallet. Den er kalt Nord-Europas vakreste, og har et sterkt preg fra katolsk tid med sine helgenfigurer og kru- sifikser og med lønnganger inni de tykke steinmurene. Under kirkegulvet er det funnet 500 mynter fra middelalderen, de eldste fra Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet. Etter å ha sett kirken og mausoleet fra 1600-tallet, et av de største og best bevarte i Norge, med 22 kister fra slektene Tønder og Coldevin, busset vi opp på Donfjellet bak gården for å beundre utsikten mot Lovund og Træna. Men regn og lavt skydekke gjorde sikten dårlig. Dermed bar det raskt videre til lunsj på Bøteriet restaurant i Åkervågen, hvor en velsmakende koldtallerken, kaffe og te ventet oss. I mellomtiden hadde været skiftet til sol og lettskyet, så vi fikk en flott tur med god sikt videre.

Figur 7. Øya Lovund. Foto: Leif Dan Birkemoe.

257 Figur 8 og 9. På vei opp til Kirkhelleren og inne i den enorme steinalderhulen. Foto: Leif Dan Birkemoe.

Mette og fornøyde ankom vi en time senere Herøy steinkirke på naboøya Sør-Herøy, med broforbindelse. Kirken omtales ofte som Helgelandskatedralen. Den er oppført på 1100-tallet og forkortet og påbygd flere ganger, som også Dønnes og Alstahaug. Kirken er kjent for sin apsis på koravslutningen, og er en såkalt triangelkirke, som Dønnes og Alstahaug kirker. Petter Dass, som var født på Nord-Herøy, ble trolig døpt i Helgelands katedralen. Funn tyder på at Herøy har vært et maktsenter i Hålogaland. Fra besøket i Helgelandskatedralen busset vi videre til Herøy fergekai, der to store båter fra Lovundskyss ventet for å frakte oss over til Lovund. På veien ut mot Lovund i strålende sol fikk vi oppleve litt av det som er normalen her ute, piskende vind og meterhøye bølger, men i solide båter med garvet sjømannskap ble turen en ren fornøyelse. Lovund Hotell tok imot oss med fine rom i både rorbuer og i nytt og gammelt hotell. Og fiskemiddagene som ventet oss i hotellrestauranten, er uforglemmelige, med havfersk laks og kveite spesielt lek- kert tilberedt ved langtidssteking i ovn ved lav temperatur og garnert med stedlige urter og kortreiste grønnsaker. Etter en god natts søvn og frokost hentet båtene oss neste dag for Træna-tur. Været var nå blitt mer utrygt, med regn i luften, sterkere vind og høyere sjø, så noen av deltagerne betak- ket seg for båttur og tok isteden en spasertur rundt på øya. På turen ut til Træna fikk vi en liten smak av hvordan været normalt er her ute med blåst og regn og ofte tåke, men vi hadde

258 god sikt og så Trænastavene reise seg som mektige riser ytterst i havgapet. Etter å ha blitt satt av på øya Sanna i ruskevær og høy sjø begav vi oss oppover den smale stien mot Kirkhelleren. Der møtte det oss et mektig syn: en 30 meter høy, 20 meter bred og 45 meter dyp hule innover i fjellet og med spor etter menneskelig aktivitet helt fra steinalder, jern alder og fremover i tid. Steinaldertuftene i nærheten hadde vi også planlagt å se, men vi avstod pga. været og gikk tilbake til båthavna for overfart til Husøy. Og siden vi nå hadde tid, og mannskapet var stolte av øyriket sitt og ivrige etter å vise oss en av perlene på Træna, tilbød de seg å ta en sving ut til Selvær, et fiskevær nord for Polarsirkelen, med 60 innbyggere ytterst i havgapet, og med bedehus, fergekai for hurtig båter - og en ubetjent butikk hvor man kunne ta det man trengte og legge igjen penger. I en renne mellom Hestøya og Selvær gled båtene inn til en molo helt ytterst mot havet før de manøvrerte seg sakte tilbake og lot oss ved nærsyn få oppleve denne helt spesielle idyllen av et øysamfunn lunt beliggende i ly av Hestøya og med speilblank sjø i renna. Men på veien til og fra denne perlen fikk vi en smak av normalen her ute, med ulende vind, piskende regn og meterhøye bølger som slo mot båtsiden og sprøytedusjet dem som stod på dekk og foto- graferte. Vel i land på Husøy ventet det oss utendørslunsj, bacalao med focaccia + kaffe og kake, i et stort oppspent telt som brukes i sommersesongen når stedet invaderes av festivaldelta- kere og turister. Vel forsynte etter lunsj la vi i vei mot øyas ytterste punkt for å se Petter Dass-kapellet, åpnet i 1997 og dekket med malerier av Karl Erik Harr på alle veggene. Så bar det tilbake til Lovund, hvor båtene kjørte så nær fuglefjellet at vi fikk se noen av den store kolonien på rundt 200 000 lundefugl som nå var opptatt med paring og eggleg-

Figur 10. Petter Dass-kapellet på Husøy, med Trænastavene i bakgrunnen. Foto: Leif Dan Birkemoe.

259 ging. På Lovund Hotell ventet et nydelig måltid med havfersk fisk. Og siden denne middagen var turens siste, og dermed avskjedsmiddag, overrakte preses Lyder Marstrander turle- der og organisator Sonja Robøle en gave fra Selskapet og takket for en særdeles vellykket tur og for Øystein Ekrolls og Frode Iversens enestående innsats med guidingen. Etter enda en god natts søvn på Lovund og tidlig frokost hentet en av de største båtene til Lovundskyss oss for tur videre til Gildeskål. På den to timer lange båtturen i strålende sol passerte vi øy etter øy med små klynger av hus, grønne enger og av og til enkelthus strødd omkring som hvite perler i le av høye fjell, noen med snø på toppen. På en slik dag er det vanskelig å forestille seg livet her ute med ensomhet, slit og savn på kalde, mørke vinter dager i vente på at solen og lyset skal vende tilbake og kontakten med omverdenen igjen bli mulig. Vel fremme i Inndyr i Gildeskål ventet bussene for å kjøre oss til Gildeskål gamle kirke, bygget i 1130 og omtalt som en av de viktigste steinkirkene i Nordland fra høymiddelalde- ren i Norge (1150–1300), kjent som en av de fem store sammen med Alstahaug, Herøy, Dønnes og Bodø (Bodin). Konservator Oscar Berg stod klar til å guide oss. Trengt sammen i den intime steinkirken med prekestol, malerier og et kirkeskip fra 1700-tallet samt tre innelukkede benker med navn på storgårdene i bygda + en enslig benk kalt fattiglemmen, fikk vi en detaljrik gjennomgang av stedets arkeologi og kirkens historie. Så var det bare å koste på for å nå lunsjen i Bodø. På veien bevilget vi oss en liten stopp ved Saltstraumen – verdens sterkeste tidevannsstrøm – før ankomst til Bodø, der det ventet oss en buffetlunsj med mye forskjellig godt på den hyggelige sjømatrestauranten Bryggeri kaia ved havna. Vel forsynte fortsatte vi bussturen til siste post på programmet: Bodin kirke (1200-talls steinkirke, påbygget med tverrskip i 1785) og Ludvig Filip-rommet på den tidligere preste- gården til Bodin kirke. Men da presten som skulle åpne kirken for oss, ikke innfant seg til avtalt tid, fant vi det best å fortsette ned til den gamle prestegården. Utenfor inngangen til Ludvig Filip-rommet, med gulv og tak fullstendig overdekket av malerier fra 1700-tallet, ventet en teknisk konservator klar til å guide oss. Hun ga oss en entusiastisk omvisning og fortalte inngående om de malte lerretstapetene i rokokkostil, trolig Norges eldste og best bevarte, dekorert med datidens yndlingsmotiver. Vi fikk også høre hvorfor rommet har fått dette navnet, historien om prins Ludvig Filip av Orleans, som tilbrakte noen dager eller uker på prestegården sommeren 1795. Prinsen ble «borgerkongen» Ludvig Filip 1., konge av Frankrike fra juli-revolusjonen i 1830 til februar-revolusjonen i 1848. Hans Norges-tur sommeren 1795 i landflyktighet gikk helt til Nordkapp, og resulterte i hans varige og nære forhold til Norge. Deretter gjenstod bare å ta farvel med Helgeland i kveldingen, busse til Bodø flyplass og fly sørover til Gardermoen, hvor vi tok farvel og takket hverandre og reiselederen for en strålende tur.

260