”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Laksehistorier
gir liv til
Namdalen
et MONA-prosjekt
Tone Løvold Kjersti Hanssen
Vedlegg 2:
15 laksehistorier
1
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Innhold Fra Namsen Laxefiskeriforening til Namdal laksestyre ...... 3 Fiskebutikken Løvold & Steinsbekk AS ...... 6 Laksedreperen Gyrodactylus salaris ...... 8 Laksen - viktig mat for folk før og nå ...... 11 Lakselus til besvær ...... 14 Oppdrettslaks og villaks ...... 17 Ørekyta – en fremmed art i Namsenvassdraget...... 20 Laksefiske i sjøen med kilenot ...... 23 ”Laksgali” - laksegjerde ...... 26 Laksesteinen på Gartlandsborg ...... 28 Intervju med en ekte lakselady ...... 30 Fiskearter i Namsenvassdraget - fra øst og vest ...... 33 Bruk laksen til å spå sommerværet! ...... 36 Hva spiser laksen i elva? ...... 38 Det er kraft i Namsenvassdraget! ...... 40
2
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Fra Namsen Laxefiskeriforening til Namdal laksestyre
Namdalens Laxefiskeries Bestyrelse på slutten av 1800-tallet.
I 1863 kom en lakselov som førte til at det ble opprettet foreninger som skulle sikre laksens framtid. Dette var nødvendig fordi laksen var i tilbakegang og det var mange, både i elv og sjø, som fisket laks. I 1866 ble det Namsen Laxefiskeriforening opprettet. Det var viktig at de som var med i foreningen representerte de ulike gruppene (både elv og sjø), slik at de kunne samarbeide om hvordan fisket skulle reguleres. Å fiske laks i sjø og elv er to forskjellige ting og det ble naturlig nok mye krangling mellom disse to interessene, spesielt i begynnelsen. Fogd Erik Gerhard Schytte Berg het han som var den første formann og kasserer i foreningen. De første medlemmene var alle høyt respekterte menn. Bare ta en titt på bildet over.
Namdal laksestyre en gang på 60-tallet
3
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
I 1964 kom det en ny lakselov og alle fiskeristyrene ble døpt om til laksestyrer. Arbeidsoppgavene var likevel mye det samme; sørge for å regulere fisket, følge opp fangstoppgaver, utligne lakseskatt, føre fangststatistikk, drive kultivering, bygge laksetrapper osv. I 1967 opprettet Namdal laksestyre et arbeidsutvalg med fire medlemmer; to fra sjø og to fra elv. Dette var det første laksestyret i landet som fikk et arbeidsutvalg. Grunnen var at det av og til var nødvendig med kjappe avgjørelser i enkelte saker. Møtene i laksestyret kunne nemlig ta en hel uke.
De tre første damene ble med i laksestyret først i 1984. Den ene av dem, Gidsken Sellæg Asbøll ble valgt til leder eller formann som det het i 1988. Hun var den andre kvinnelige laksestyrelederen i landet.
I 1982 ble fylkesmannens miljøvernavdeling opprettet. Laksestyrenet var raskt på pletten og ba om at det måtte bli opprettet en stilling som fiskerikonsulent ved avdelingen. Og slik ble det. Anton Rikstad ble ansatt i 1983. Anton ble fort kjent i distriktet og en gammel elveeier skal ha sagt ”Hain e ber kjeint i ælven einn eig!”. Fiskeforvalteren hadde nær kontakt med laksestyret og deltok på møtene. Anton er fortsatt like aktiv.
Laksestyret hadde mange oppgaver. En oppgave som laksestyret var pålagt var å ”drive klekking og utsetting av settefisk og yngel når det finnes gagnlig”.
Det første klekkeriet ble bygget på Mediå i Grong. Det skjedde allerede i 1881. Allerede i 1888 ble klekkeriet på Mediå utvidet samtidlig som det ble bygget enda et på Veium. På 1960-tallet ble det bygget to større klekkerier; et på Melhus og et på Hamnes. På Hamnes på Otterøya ble det også anlagt et stamfiskbasseng i 1953.
Den første tiden ble stamfisken fanget i elva. Fra 1941 foregikk det meste av stamfisket i sjøen. Sjølaksefisker Erling Skorstad ledet dette arbeidet fra 1953. Erling Skorstad fikk i 1977 H M Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt utrettelige og friville arbeidet med kultivering. Han var medlem av laksestyret i 22 år, hvorav 16 som formann.
4
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Erling Skorstad (t.h.) med kilenotfangst en gang på 50-tallet
Laksestyrene ble nedlagt i 1993.
Kilder: Johannes Skorstad, pers. med Jon Smines: ”Laksefisket i Namdalen 1966-1991” Sigurd Krekling: ”Laksefiske i Namdalen 1866-1966”
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
5
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Fiskebutikken Løvold & Steinsbekk AS
Før i tida var fiskebutikken et begrep. Tenk det - en hel butikk som bare solgte fisk, ja også fiskemat selvfølgelig. Skulle man ha fisk til middag gikk man til fiskebutikken og det var helt vanlig at unger maste om å få ei varm fiskekake eller en lunken nylagd fiskebolle. Sånt maser ikke unger lenger om, dessverre.
En av de første fiskebilene til H. Løvold . Fiskehandler Løvold med datter på fanget og fiskekakedamene i bakgrunnen.
I Namsos var det først to fiskebutikker. Den ene het Haagen Løvold den andre A. Steinsbekk Eftf.. De to butikkene lå vegg i vegg og byens befolkning var delt i to leirer. Enten handlet man hos Løvold eller så handlet man hos Steinsbekk. Det er ikke godt å si, men det var vel knapt nok noen som var så dristig eller uryddig i sin framferd at de handlet både hos Løvold og hos Steinsbekk. . Men det var før nyttårsaften 1974.
23. desember 1974 står det nemlig i Fellesavisa (og dette er forsidestoff): ”Løvold og Steinsbekk i Namsos fusjonerer. Og dermed var det fra og med 1. januar 1975 bare en fiskebutikk i Namsos. Og skulle man ha fisk måtte man ta turen til Løvold & Steinsbekk A/S.
I Namsos ble det lenge diskutert om fiskekakene fortsatt var like gode, og hvem sin oppskrift på fiskepudding som hadde blitt videreført i det nye fiskematkjøkkenet. Det forblir en gåte. Men kaviaren som ble produsert ble i ettertid fortsatt kalt ”Løvoldkaviar”.
6
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Fisk er ferskvare og må behandles fort og riktig. Og det var på ”bakrommet” det virkelig gikk for seg på Løvold & Steinsbekk. Som fiskemottak måtte man stå klar og ta i mot og bearbeide all fisk som til en hver tid ble fisket i området og levert på kaia. Problemet var at man ikke alltid kunne forutsi hvordan fisket ble. Det kunne komme lite og det kunne komme ufattelig mye, og da var det bare å stå på. Det var ”flekking” av hyse, vasking av uer, ”ganing” av sild, filetering og salting av torsk, og partering av storkveite mm.
Og så var det laksesesongen da. Fra den dagen kilenøtene åpnet på forsommeren startet rushet. Det var ofte personlig oppmøte av sjølaksefiskeren i slagstøvler med fangsten som ble veid rund. Så var det opp ei trapp og inn på kontoret med den røde lappen hvor kilo og vektklasser var notert for å få oppgjør. Og det var kalkulator og gjeldende laksepriser og oppgjør cash kontant i labben. Pengene som hadde vært innom Løvold & Steinsbekk luktet alltid fisk. En stund var det så mye laks at man hadde en egen laksebåt som reiste rundt i Namsenfjorden og hentet laksen hos kilenotfiskerne.
På bakrommet ble laksen behandlet på forskjellig vis alt ettersom hva den skulle brukes til. Den ble sløyd og vasket og lagt på is for modning, noe ble frosset inn hel, skåret i skiver og lagt i disken for salg, noe ble saltet på for røyking eller graving.
Stolte laksefiskere fra elva kunne plutselig stå på ”bakrommet” i vadebukse med fangsten i hendene for måling og veiing. Men det var svært sjelden at sportsfiskeren solgte fangsten sin. Sportsfiskeren ville ha laksen sin røykt og vakumpakket i passende stykker. På den måten ble det mange fine anledninger for fiskeren til å fortelle om fangsten sin gjennom året. Dette var et ansvarsfullt oppdrag som egentlig var dristig å ta på seg. Det hendte nok at en ”privatlaks” mistet merkelappen sin i løpet av prosessen. Da var oppstandelsen stor. En laks er nemlig ikke bare en laks for den som har fisket den. Fagfolkene på bakrommet vasset i laks hele sommeren. Løvold & Steinsbekk AS ble nedlagt i 1999.
Foto: Rune Petter Ness, NA (07.07.89)
Kilder: Tone Løvold (pers. med.)
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
7
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Laksedreperen Gyrodactylus salaris
Fare!
Parasitten er egentlig bare ca 0,5 mm lang. Foto: Tor Atle Mo
Fare! Etter hvert som isen trakk seg tilbake og elvene i Norge ble dannet kom laksen svømmende fra havet og bosatte seg her. I mer enn 10 000 år har laksen i Norge tilpasset seg forholdene i akkurat sin elv. For ca 40 år siden skjedde det noe dramatisk. En liten dødelig lakseparasitt på laksunger ble med menneskers hjelp satt ut i noen vassdrag. Dette var selvfølgelig ikke med overlegg. Parasitten var blindpassasjer på levende fisk som var kjøpt i Sverige og som ble satt ut i noen elver. Vi snakker om laksedreperen Gyrodactylus salaris (også kalt gyro) en knapt synlig parasitt som lever på huden hos lakseunger.
Gyrodactylus salaris formerer seg veldig fort. Parasitten blir nemlig født høygravid. Studerer man parasitten i mikroskop kan man se at også fosteret har anlegg til en ny
8
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
parasitt inni seg som igjen har anlegg til en ny parasitt osv. akkurat som russiske tredukker. Settes bare en lakseunge med parasitten ut i et friskt vassdrag vil alle lakseungene være infisert i løpet av noen få år.
I 10 000 år hadde norsk laks levd uten denne parasitten, og derfor hadde laksestammene svært liten motstandsdyktighet mot den. Svensk laks har levd med parasitten helt siden istiden har etter hvert blitt ganske motstandsdyktig. Men i Norge ble dette altså en katastrofe. Siden gyroen dreper så godt som alle lakseungene (opp til 80 %) i de vassdragene den kommer vil disse elvene i løpet av 4-6 år bli så godt som tømt for laks.
Norge har bestemt at Gyrodactylys salaris skal utryddes der det er mulig. Dette er en stort og omfattende arbeid.
Heldigvis har ikke Namsenvassdraget blitt smittet til tross for at det er nære elver i både nord og sør som har vært rammet. I Steinkjerregionen ble det påvist gyro i 1980. Laksebestandene gikk tapt i naturen, men heldigvis er stamlaks bevart levende i en genbank. Nå er Steinkjerelva og Figga erklært friske etter at parasitten er bekjempet med plantegiften rotenon. Nord for Namsenvassdraget ligger Vefsna som ble smittet i 1978. Vefsna er også behandlet. Det er bestemt at ingen elver kan friskmeldes før det har gått fem år etter behandling og uten at parasitten er påvist på nytt. Vefsna ble behandlet siste gang i 2012. Lykkes man også der å bli kvitt gyroen er laksen i Namsenvassdraget litt tryggere.
Rotenonbehandling i Vefsna Foto: Ketil Skår
9
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Men man skal fortsatt være på vakt. Både fiskere, kajakkpadlere, feriefolk og alle vi andre har et ansvar for ikke å bringe gyroen til elva vår. Fiskere som har vært i andre vassdrag der gyroen finnes får ikke lov til å fiske i elva uten at alt fiskeutstyret er desinfisert først.
Mattilsynet har gitt disse rådene og som må følges:
Ikke flytt eller sett ut fisk i naturen uten tillatelse fra Fylkesmannen.
Ikke vask eller sløy fisk på andre steder enn der du fanget den.
Ikke flytt utstyr fra et vassdrag til et annet uten å tørke eller desinfisere det.
Ikke slå ut vann i et annet vassdrag enn der det er hentet.
Kilde: Mattilsynets informasjonsbrosyre: ”Fritt fram for frisk fisk – slik hindrer du spredning av Gyrodactylus salaris”
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
10
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Laksen - viktig mat for folk før og nå
Bergmaleri av laks fra Bjugn. Foto: Terje Norsted, NIKU
I en hule i Kaukasus har forskere funnet spor som tyder på at neandertalerne der for 45 000 år siden hadde spist masse laks.
Det finnes bergmalerier og hellerissinger av laks. I Bjugn i Sør-Trøndelag finnes det for eksempel bergmalerier av laks som er 3-4000 år gamle. Det er klart at folk bestandig har spiste laks, næringsrik som den er.
Laksen kom trolig opp i elvene våre da isen trakk seg tilbake etter istiden og landet ble isfritt.
Man tror at laksen i Namsen må ha vært en av de viktigste årsakene til at folket søkte innover Namdalen og bosatte seg her.
Laksen er nok en av de eldste kjente fisker. Helt fra oldtiden kjente menneskene til den flotte spreke fisken. Det er visstnok Claudius og hans soldater som ga den det beskrivende navnet Salar. Salar betyr nemlig springeren. Vi snakker nå om ca 40 år før Kristus!
Laks som mat er også beskrevet i norrøn mytologi. Guden Tor var glad i mat og åt store mengder laks står det i Edda. Han var kanskje en selskapsløve for i følge mange gudesagn var det vanlig å spise laks både i gjestebud og bryllup.
Laks har ikke bare vært mat for gudene, men har opp gjennom tidene stått på bordet hos både fattig og rik. Laksen var forholdsvis lett å fange og i Namsen var det mye stor
11
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
og fin laks. Derfor var det naturlig at det ble mye laksespising på gårdene langs Namsen i gamle dager. Det påstås at det finnes kontrakter der det står at laks ikke skal serveres tjenestefolkene mer enn to ganger om dagen. I andre kontrakter settes grensen for antall laksmåltider til maksimum to ganger i uken. Uansett, matlei ble man nok!
Det gikk i kokt fersklaks, kokt saltlaks eller spekelaks med poteter og/eller flatbrød som eneste tilbehør gjennom hele fiskesesongen.
Spekelaksen var forresten mer høytidsmat og den kunne lagres. Dermed var vel spekelaksen noe de spiste på utenom fiskesesongen. Laks som skulle spekes ble filetert, vasket og tørket. Deretter ble filetene dekket av grovt salt. Etter fem dager hadde man spekelaks. Ble fisken for salt måtte den vannes ut. Prøv selv. Det er enkelt å lage gammel fin festmat.
Nygått laks ble regnet som festmat i nyere tider. Det fortelles at da kong Olav var på sin signingsferd røpet han på forsiktig vis at han enkelte steder kunne ønske at det ble servert noe annet enn laks og jordbær som var vanlig ved slike finbesøk.
+
=
SANT
12
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Oppdrettsnæringa har sørget for at laks igjen er blitt hverdagsmat. Og nå spiser vi gjerne rå laks også!
Kilder: www.forskning.no Wikipedia Laksefisket i Namdalen av Sigurd krekling Husmenn og husmannskost fra hele landet av Ardis kaspersen
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
13
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Lakselus til besvær
Kjønnsmodne hunnlus med eggstrenger som beiter på en laks Foto: Ketil Skår
Lakselusa er et lite krepsdyr som kun lever på laksefisk i sjøvann og som etter hvert dør og faller av når fisken for eksempel vandrer opp i elvene. De naturlige vertene er enten laks, sjøørret, eller sjørøye. Som alle parasitter er lakselusas livssyklus og oppførsel over lang tid spesielt tilpasset vertenes levevis. Lakselusa har åtte livsstadier for å greie det. De tre første stadiene lever lakselusa fritt i vannmassene. De neste stadiene tilbringer den på en og samme fisk. De planktonstore lakseluslarvene klekkes fra eggstrengene til den kjønnsmodne lakselusa. Det er kun de lakseluslarvene som i sitt tredje livs stadium kommer i kontakt med en fisk som får mulighet til å gjennomføre livssyklusen.
Evolusjonen har derfor gjort dem svært egnet til å gjøre akkurat det – å finne en laksefisk.
Den minste fisken tåler minst Lakseluslarvene kan føres langt med strømmen, kanskje så langt som 100 km avhengig av vær og strømforhold. Hvor lang tid de har på seg for å finne en vert er temperaturavhengig. Ved 10 grader kan den leve rundt 13 dager. Anadrom laksefisk og lakseluslarvene følger gjerne de samme vannsjiktene. Det øker sjansen for at vert og parasitt møtes. Festet til en laks, sjøørret eller sjørøye får lakselusa den næringen de trenger, først som fastsittende, deretter som bevegelige lakselus beitende på fiskens hud- og slimlag. Hvor lang tid det tar for en lakseluslarve å bli til en kjønnsmoden
14
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
lakselus avhenger også av temperaturen. Ved 10 grader tar det rundt 6 uker. De anadrome laksefiskene tåler å ha lakselus på seg, om det ikke blir for mange av dem. Det er de minste fiskene som tåler minst. Forskere har funnet ut at en nylig utvandret laksesmolt på 10-15 gram med bare 1-3 lakselus kan få problemer. Blir de flere kan de drepe smolten. Mens for en gyteklar storlaks synes ti ganger så mange lakselus å være naturlig og ha liten betydning, og har alltid av fiskere i elva blitt regnet som et kvalitetstegn på nygått laks.
En liten laksesmolt på 10-15 gram tåler lakselusa dårlig Foto: Eva B. Thorstad
Oppformeres i oppdrettsanlegg I oppdrettsanleggene langs kysten finnes det svært mange oppdrettslaks, altså verter for lakselusa. Her kan naturligvis lakselusa oppformeres og gi opphav til unormalt mange smittsomme larver langs kysten. Oppdretterne legger ned stor innsats med forskjellige metoder for særlig om våren å holde nivået av kjønnsmodne lakselus så lavt som mulig idet laksesmolten legger ut på sin vandring mot havet. Undersøkelser tyder på at oppdretterne ofte kan lykkes en kort periode på våren, men sjøørreten og sjørøya som lever hele sjøfasen langs kysten langt oftere utsettes for skadelig høy lakselus smitte utover sommeren og høsten.
Bare i ei not kan det være 200 000 oppdrettslaks som er verter for lakselusa Foto: Tone Løvold
15
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Sjøørret og røye mest utsatt Finner du lakselus med eggstrenger på en voksen villaks har den sannsynligvis blitt smittet ute i havet. Fordi lakselusa bare kan blir rundt 250 dager gammel vil lus som smittet laks på vei ut i havet dø og falle av der. Og lakselus på nysmittet laks på vei til elvene rekker ofte ikke å bli kjønnsmodne med eggstrenger før fisken de sitter på vandrer opp i elva. Antall lakselus på kystnær sjøørret gir derfor et bedre bilde av smittepresset og blir derfor brukt som ”modellfisk” av forskerne. I juni 2014 fant Havforskingsinstituttet svært høyt smittepress på sjøørret fra Rogaland til og med Nord-Trøndelag og forskerne beskriver situasjonen som svært alvorlig. Mye av laksesmolten, som vandret ut i havet tidligere, slapp imidlertid i vår trolig unna uten for mye lakselus.
Kilde: KLV-innlegg i Namdalsavisa i juli 2014
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
16
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Oppdrettslaks og villaks
Hva er egentlig forskjellen på villaks og oppdrettslaks? Oppdrettslaksen i Norge stammer jo tross alt fra norsk villaks. En skulle tro at en laks er en laks, men sånn er det slettes ikke! Oppdrettslaks og villaks er forskjellige og villaksen fra en elv er forskjellig fra villaksen i en annen elv.
Den øverste av laksene på bildet over er en ganske typisk nyrømt oppdrettslaks, den under er en typisk villaks slik den ser ut når den nettopp har kommet opp i elva rett fra havet.
Det vi lett kan se her er at oppdrettslaksen sammenlignet med villaksen har slitte finner, er litt mer lubben, er mindre torpedoformet, har flere sorte prikker både under sidelinjen og på gjellelokket som er litt forkortet. Men forskjellene er ikke alltid lett å se. En oppdrettslaks som har vært lenge på rømmen kan lett bli tatt for å være en villaks. Da må det andre metoder til for å avsløre den.
En forholdsvis enkel metode er å studere laksens skjell. Et lakseskjell inneholder mye informasjon. Ved å studere det i lupe kan et trent øye lett se om skjellet stammer fra en oppdrettslaks eller en villaks. Fiskeskjell vokser nemlig hele laksens liv. Når laksen
17
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
vokser, vokser også skjellene og det avsettes et mønster på dem akkurat som årringene i et tre. Villaksen får tydelige årringer fordi den gjennom livet vokser i perioder. Forenklet kan vi si at den legger lite på seg mens den er i elva mens den vanligvis legger kraftig på seg når den er på næringsvandring i havet. Oppdrettslaksen er et husdyr som gjennom hele livet får så mye mat den orker å spise. Derfor er årringene i oppdrettsskjellene ikke så tette som hos villaksen.
Lakseskjell inneholder mye informasjon. Foto: Eva B. Thorstad
Forskere kan også gjøre avanserte genetiske undersøker av f.eks. lakseskjell for å skille rømt oppdrettslaks fra villaks. I noen tilfeller kan de også finne ut hvilken bestand villaksen kommer fra.
Elvene våre er svært forskjellige. Noen er store, noen er små, noen er strie, noen sakteflytende, noen er kalde og andre varmere. Mer enn 10 000 år har laksen i Norge tilpasset seg forholdene i sin elv. De som har vært best tilpasset har ført sine egenskaper videre til neste generasjon. Slik har man fått minst like mange bestander som man har laksevassdrag. I ei stor stri elv lønner det seg for eksempel å være lang og slank og i ei grunn lita elv er det ikke lurt å bli for stor. Vi kan si det slik at grunnen til at laksen kan være så ulik fra elv til elv er at den alltid vandrer hjem og at den derfor har hatt mange tusen år på å tilpasse seg akkurat sin elv og sin reise.
Bjøralaksen er stor og ”rund” mens laksen lenger opp i Høylandsvassdraget er slankere.
18
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Oppdrettslaksen er et husdyr. For ca 40 år siden ble det samlet inn gyteklare laks fra flere elver i Norge. Disse villaksene ble stamfedre og stammødre til oppdrettslaksen. Oppdrettslaksen er derfor en Atlantisk laks den også. For å få en laks som passer best mulig til et liv i oppdrettsanlegg er det drevet systematisk avl. De som passer best til å være en oppdrettslaks blir hele tiden valgt til å være foreldre til neste generasjon. Slik har oppdrettslaksen blitt mer og mer tilpasset et liv i oppdrett. Vi sier den har blitt domestisert.
Oppdrettslaksen ligner derfor mindre og mindre på den ville Atlantiske laksen.
Når rømt oppdrettslaks gyter med villaks i elvene våre er dette en trussel mot villaksbestandenes egenart og mot det biologiske mangfoldet innen arten Atlantisk laks. Viskes viktige genetiske forskjeller ut er resultatet dårligere tilpassete og mindre produktive laksebestander.
Kilde: KLV.no
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
19
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Ørekyta – en fremmed art i Namsenvassdraget
Foto: Bjørn Tore Ness. Øverst en lakseunge nederst en ørekyte. Lett å forveksle!
Ørekyta er en liten karpefisk som vanligvis ikke blir større enn 15 gram. Ved første øyekast ligner ørekyta på ørret- og lakseunger, men det er en ting som avslører den. Den mangler nemlig fettfinnen, den lille fettlignende utveksten som alle laksefisk har bak ryggfinnen. Ørekyta er en stimfisk og det blir fort mange av dem.
Mens laksen etter siste istid vandret inn i kystvassdragene fra havet i vest kom ørekyta østfra. Laksen og ørekye finnes naturlig bare i noen få laksevassdrag i Norge.
Den naturlige utbredelsen av ørekyte i Norge er trolig bare lavtliggende strøk på Østlandet og noen vassdrag i Troms og Finnmark. Det som gjør at det er vanskelig å vite helt sikkert hva som er den naturlige utbredelsen er at vi mennesker i lang tid har spredt arten. Før i tiden ble det flyttet mye fisk mellom vann og vassdrag. Ørekyta ble kanskje tatt for å være ørret og derved flyttet med hensikt. Vi vet også at fiskere har brukt levende ørekyte som agn. Nå er bruk av levende agn forbudt og flytting og utsetting av fisk er strengt regulert. Uansett, spredning av ørekyte til nye vann og vassdrag skjer fortsatt og dette er svært uheldig. Maten ørekyta spiser noen av de samme næringsdyrene som foretrekkes av ørret- og lakseunger. Det betyr ofte konkurranse, og ofte opplever man at ørretbestanden går kraftig tilbake der ørekyte blir innført.
20
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
KLV fant ørekyte på anadrom strekning under el-fiske i 2013 Foto: Bjørn Tore Ness
I 2006 ble det oppdaget at ørekyta hadde kommet til Namsvatnet som ligger helt øverst i Namsenvassdraget. På få år har den klart å spre seg nedover i vassdraget og er nå funnet nedenfor nedre Fiskumfoss. Siste funn av ørekyte var ved Melhus i Overhalla kommune i 2014. Ørekyta lever i både innsjøer, elver og bekker, men den liker spesielt sakteflytende og stille vann. Derfor er det sannsynlig at den vil trives godt i den rolig flytende sideelven Bjøra og til de store vatna i Høylandsvassdraget. Vi vet lite om hva dette kan bety for lakseungene som vokser opp der.
Bjøra er en stilleflytende elv der ørekyta sikkert vil trives Foto: Rolf Inge Nesjan
21
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Det er alltid uheldig for det biologiske mangfoldet at det kommer nye og fremmede arter til et økosystem. Nye arter kan ødelegge balansen i økosystemet og bringe med seg sykdom og parasitter. Noen syns det er morsomt å slippe ut levende fisk og levende agn er sikkert veldig effektivt å bruke, men merk deg at skal du sette ut fisk må du ha tillatelse fra myndighetene og det er forbudt å bruke levende agn.
Kilder:
Miljodirektoratet.no, Sabima.no
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
22
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Laksefiske i sjøen med kilenot
Lining av kilenot Foto: Anton Rikstad
I 1872 kaller fiskeriinspektør magnus Gabriel Hetting kilenota ”et ødelæggelsesredskap, der dessverre har faaet en særdeles stærk udbredelse ved vore kyster”. Hetting var helt sikker på at det var kilenota si skyld at laksen hadde gått tilbake. Han var også overbevist og at dersom man ikke fikk kontroll på kilenotfisket ville dette blir ”laksefiskeriets totale ruin”.
Det er ikke tvil om at kilenota er et effektivt fiskeredskap. Slik fungerer den: Laksen kommer svømmende. Den får øye på eller treffer ledergarnet som er et garn der den ene enden er festet til land mens den andre henger sammen med selve nota. Laksen går seg ikke fast i dette garnet, men den vil følge det og på sinnrik måte bli lurt til å svømme pent og pyntlig inn i fangstrommet. Er laksen først havnet der finner den ikke veien ut. Som du ser av figurene finnes det både enroms og toroms, enkle og doble kilenøter.
Lining av kilenot Foto: Anton Rikstad
Figur: fra venstre: enkel toroms kilenot, enkel ettroms kilenot og til høyre dobbel toroms kilenot.
23
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Nota skal stå i rette stramme linjer for å fange godt, og den skal være plassert på riktig lokalitet. Hvor og hvordan er det bare erfarne kilenotfiskere som vet. Dette er et fiske med lange tradisjoner og siden retten til å fiske med kilenot er en grunneierrett har kunnskapen ofte gått i arv fra far til sønn i generasjoner. Slik er det også med familien Skorstad på Otterøya.
Helt siden siste halvdel av 1800-tallet har de drevet med kilenotfiske. Erling Skorstad var en dyktig mann. Han ble flere ganger gjenvalgt som formann i Namdal laksestyre og i tillegg til å være kilenotfisker engasjerte han seg sterkt i oppformering av laksunger (kultivering). Så engasjert og deltagende var han at han til slutt fikk H M Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han opparbeidet seg mye kunnskap og mange kom til han for å lære om stryking av stamlaks, klekking av rogn og oppforing av laksunger.
Denne kunnskapen gikk naturlig nok videre til sønnen Johannes som også ble et aktivt medlem av Namdal lakseråd. Johannes var som sin far svært engasjert i fangst og hold av stamlaks, stryking av laks og klekking av rogn. Han var også en viktig stemme for å få kontroll på det omfattende overfisket av laks med drivgarn som begynte å bre om seg på 50-tallet og som ble forbudt i 1989.
Johannes Skorstad (t.v.) på oppsynstur med Namdal lakseråd for å speide etter ulovlige drivgarn.
Tore Skorstad, sønn av Johannes er også en erfaren kilenotfisker. Han har vært medlem av både Namdal lakseråd og lakseutvalget for Namsenvassdraget.
Torfinn Skorstad er foreløpig den siste i rekken av Skorstadkarer som bærer kunnskapen om en viktig kystkultur videre.
I 1886 var det registrert 187 kilenøter i Namdalen. Dette tallet økte jevnt og trutt og lå i 1900 på 668. Toppen ble nådd i 1962 da det i følge statistikken registrert bruk av 1009 nøter. Etter 1962 har antallet gått gradvis nedover og i 1990 var 192 nøter i bruk. I 2013
24
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
var det kun 40 kilenotfiskere igjen i Namdalen. Disse fisket med til sammen 80 nøter.
Kilenota er som Hetting hevdet et meget effektivt fiskeredskap. De rundt 40 kilenotfiskerne som var aktive Namdalen i 2013 tok til sammen 31 tonn. Samme år ble det tatt ca 18 tonn på stang i Namsenvassdraget. I tillegg til å være effektivt er fiske med kilenot et fiske på mer eller mindre blandede bestander (dvs at laks fra flere laksebestander fanges i samme not). Jo lenger ut i fjordene fisket foregår jo flere bestander beskattes. I en tid da innsiget av laks til kysten er mindre enn tidligere og at det står spesielt dårlig til i enkelte vassdrag er kilenotfisket som elvefisket i dag strengt regulert og fisketiden for kilenotfisket er betydelig innkortet.
Kilder: Johannes Skorstad, pers. med. Laksefiske i Namdalen 1966-1991, Jon Smines
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
25
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
”Laksgali” - laksegjerde
Tegning av laksergjerde i Namsen av Håvard Myrvold
I dag er det bare stang som er lovlig fiskeutstyr i elva Namsen, men i tidligere tider var det et langt større spekter av utstyr som ble brukt for å få opp denne ettertraktede ressursen. En av de mer spesielle innretningene som var svært utbredt i Namdalen var såkalte «laksegjerder», på trøndersk; laksgali. De bestod av et gjerde av tømmerstokker, rett ut fra elvekanten. På den ytterste stolpen ble det hengt et laksegarn som stod med elvestrømmen rett ned elva. Den nedre delen av dette garnet ble deretter satt fast i en påle slik at garnet lagde en «pose». Laksen kom da svømmende oppover elva, møtte tømmergjerdet og fulgte garnet helt frem til posen, hvor den var fanget.
Laksegjerdene ble laget om våren, etter at det hadde blitt isfritt i elva. Ofte måtte man også bygge på laksegjerdet, når vannstanden ble lavere utover sommeren. Dette ble gjort for å få garnet ut på dypt nok vann med tilstrekkelig strøm til å holde garnet rett.
Ifølge lokalhistorikere var dette en fangstmetode som kom i bruk på midten av 1700- tallet, og at det ble en populær metode skjønner man når det i 1803 var over 60 laksegjerder, bare her i Overhalla!
I 1803 var derimot sorenskriveren svært bekymret over dette fisket. I utgangspunktet var det ikke effektiviteten til utstyret han var bekymret for, men han syntes det var ille med alt tømmeret som ble brukt til å bygge gjerdene! Han ville avskaffe laksegårdene da tømmerets verdi, ifølge han, var 8 ganger mer verdt enn hva laksefangsten var.
26
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Selv om resultatene kunne variere fra dag til dag, og sesong til sesong, var det en viktig tilleggsnæring for grunneiere ved elva da man kunne få opptil 2-400 kg laks, på de aller beste steder. Dette ga ikke bare mat til husholdningen, men bidro også til at man kunne tjene penger ved å selge til oppkjøpere som reiste i vassdraget og kjøpte laks.
Det ble forbudt å sette opp laksegjerde i Namsen i 1980, men på sensommeren 1992 ble det likevel gjort et forsøk på å sette opp en laksegali i Namsen.
Denne siste «laksgalin» ble bestilt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og var tenkt brukt til å overvåke andelen oppdrettslaks i elva. Den ble påbegynt i 1992, men aldri fullført. Nå skjer overvåkningsfiket av rømt oppdrettslaks ved stang på utvalgte stasjoner.
Den siste og halvferdige ”laksegalin” fra 1992. Foto: Anton Rikstad
Om du vil se en modell av et laksegjerde kan du ta turen innom Namsen Laksakvarium. Der får du også en historie om hvordan man har fått laksen lengre opp i elva.
”Du springende Lax, jeg erindrer vel dig I strømmende Elve du legges i Lig, Hvor grummeste fosser de bruse; Hvor blinker din Skiorte som Sølvet i Søm, Hva tvinger dig til at frem-ile mot Strøm, Og fængles i Maskebunden Ruse”
Fra Nordlandstompet: Petter Dass
Kilde: Carl Ivar Storøy: Rapport om ”Laksegårder i Namsen” , KLV
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
27
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Laksesteinen på Gartlandsborg
Gartlandsborg i dag. Foto: Tone Løvold
Å sitte i en gammel hestekarjol nedover steinete grusbakker er ikke mye behagelig, og dette kjente Mr. Guest på hver dag! Han ble nemlig kjørt i hestekarjol fra gården som lå oppe ved Gløshaugen kirke og ned til Namsen for å fiske laks. Han ble faktisk så lei av å sitte og humpe nedover den dårlige veien at han fikk satt i stand et makeskifte (to eiendommer bytter eiere), noe som var meget uvanlig på den tiden.
Slik fikk han tilgang på denne eiendomen helt nede ved Namsen, og her bygget Gartlandsfamilien seg en ny gård og Mr. Guest bygde seg et hus, Gartlandsborg. Dette herskapshuset kan du se om du har elva i ryggen og titter opp bakken!
På Gartlandsborg er det fullt av laksehistorie! Man kan se omriss av store lakser i gulvplankene, og navnene på de som kom på besøk for å fiske sammen med Mr. Guest er risset inn i dørkarmene. På veggene innomhus henger statistikker over fangstene. Disse vitner både om mye laks og at det var populært for fornemme engelskmenn å besøke mr. Guest. Gartlandsborg er i dag i privat eie og kan både leies og besøkes om man tar kontakt med de på gården.
28
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Like ved hovedhuset ligger ”laksesteinen” (se bildet under).
Laksesteinen er en stor firkantet steinhelle som ligger under en portal hvor det henger en fiskevekt. På denne steinen skulle fiskerne legge laksen etter at den var blitt veid. Etterpå skulle de kysse steinen hvor laksen hadde ligget. Dette skulle gi fiskelykke. Krummingen på steinen skal visstnok kommer av slitasje fra alle laksene som har ligget der. Så her må det ha vært enormt mye kyssing og enorme fangster opp gjennom tidene……Tro det den som vil.
Om du følger stien opp til huset og tar til venstre når du kommer opp, vil du finne laksesteinen. Om du vil, er det bare å kysse den! Ikke det at du da tror på at det gir fiskelykke, men bare sånn for sikkerhets skyld.
Det er koselig om du skriver navnet ditt i boka og se gjerne gjennom de gamle postkortene som ligger her og som ble tatt på den tiden da Mr. Guest var her.
Kilder: Endre Aalberg, pers. med.
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
29
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Intervju med en ekte lakselady
Helt siden 1936 har Eleonore vært interessert i laksefiske! Foto: Kjersti Hanssen
I Trondheim bor det en eldre dame med et stort hjerte for Namsen og laksefiske. Hun heter Eleonore og er 92 år gammel når jeg besøker henne en vårdag i 2011. Vi har avtalt på telefon å snakke om laksefisket i Namsen da hun var yngre, men jeg er spent på hva hun kan fortelle. Det første som møter meg når døra åpnes, i tillegg til en staselig kvinne som er godt over pensjonsalderen, er et stort tresnitt av en laks i gangen. Jeg blir spent på hva hun kan fortelle.
Vi setter oss i og jeg får høre at fisket for 2012 allerede er booket på Moum, der hvor lakseinteressen startet i 1936. Dit kom hun også som 17-åring og fikk prøve seg som laksefisker for første gang. Hun var da på besøk til Moum gård, sammen med sin familie gjennom slektninger på sin fars side. Uredd som hun var, kastet hun seg ut i laksefisket sammen med de andre gjestene.
«Og tenk at jeg også skulle få min første laks denne første sommeren jeg fisket!», utbryter hun. Det var den 9. august at roer Svein Moum rodde ungjenta ut på elva, like ved Penny Island. Og ikke lenge etter biter det på kroken! Men fisken vil ikke gi seg og legger opp til en skikkelig kamp. «Ikke gjorde den et eneste hopp heller, så ingen visste hvor stor den var», sier hun og jeg forstår at denne historien sitter godt i minnet. Men krefter i den andre enden av snøret, det var det! Eleonore og Svein jobber med laksen. En halvtime går, enda en time går og det må gå hele to timer etter at det bet på kroken før de endelig klarer å få landet laksen. Og for en rugg denne ungjenta fra Trondheim hadde fått! Storlaksen veide hele 23 kilo! «Det er denne laksen som henger i gangen»,
30
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
sier hun og viser meg bildet av henne med storlaksen på Moum gård fra denne dagen i 1936.
Eleonore med laksen på 23 kg! Foto: Privat
Jeg skjønner at en laks i denne vektklassen ikke bare var stor for en ungjente fra Trondheim, men at en slik storlaks, også på 30-tallet, var uvanlig kost for erfarne fiskere.
Jeg har tatt med meg et kart over Moum-valdet, og hun navigerer seg raskt inn på både hvor laksen ble tatt og hvor «Penny Island» er. Sandbanken «Penny Island» som har fått navnet sitt etter at engelskmennene brukte å gå i land på denne øya for å tisse. På engelsk har man uttrykket ”give a penny” fordi det å få gå på toalettet koster en penny i England, og slik ble denne øya kalt ”Penny Island”.
Og det er ikke bare dette stedet som engelsk-mennene har preget med sitt språk. «Music Box» på Grande fikk navnet sitt fordi det var så mange som fikk så mye fisk her at det var som ”music in your ears” når man hørte snellene sang, forteller hun videre. Når samtaleemnet sklir over til hva man skal fiske med sier hun at hun bruker det meste; flue, wobbler og mark, men at hun har tydelige prioriteringer over hva hun selv synes det er best å fiske med. «Flue er så lett og fint, mens mark er det verste for da må man fiske så nært bunnen. Det er siste utvei når marken må på». Men følelsen når det biter på kroken er den samme. «Når snella går så søkk det i brystet!», sier den 92- årige damen og smiler godt. Og at hun er glad i både fisk og fiske vises ikke bare gjennom det hun forteller, men også på interiøret hjemme hos Eleonore. I sofaen ligger det en pute hvor det er brodert et motiv av en sjøørret, som hun har laget selv. «Så det er ikke bare laksen du liker?», spør jeg. «Nei, det er nesten slik at sjøørreten er bedre på smak», sier hun.
Men at laksefiske står høyt i kurs hos både henne og resten av familien er ikke jeg i tvil om etter å ha hørt om alle de ulike gangene de har besøkt Namdalen for å fiske laks. Og når hun kan ramse opp alle laksene de ulike familiemedlemmene har fått forstår jeg at hun er stolt over at også døtrene hennes har arvet lakseinteressen.
31
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Når jeg skal til å gå passerer jeg tresnittet på min vei ut og jeg vet nå at nettopp denne laksen kom på land den 9. august i 1936, på Penny Island i Grong. Fisket av en ungjente fra Trondheim som nå, 76 år senere fortsatt smiler på tanken av historien når hun tok sin første laks. Og kanskje var det akkurat denne laksen som gjorde Eleonore til den lidenskapelige fiskeren hun har vært helt frem til nå?
Tresnittet som henger hjemme hos Eleonore. Foto: Kjersti Hanssen
Kilde: Intervju med Eleonore Fredrikke Knudtzon Strømsland
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
32
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Fiskearter i Namsenvassdraget - fra øst og vest
Vi kjenner godt til laksen i Namsenvassdraget, men det bor flere fiskearter her! Foto: Terje Tingbø
Da den tykke innlandsisen begynte å smelte for 17 000 år siden, rant vannet fra isen mot havet. Havnivået var da mye høyere enn i dag og på slutten av siste istid for ca. 10 000 år siden gikk havet faktisk helt opp til Brekkvasselv i Namsskogan. Elver grov i landskapet og lagde veier inn i landet for de artene som holdt til i havet. Og fra havet i vest kom laksefiskene ørret, røye og laks hit til Namsen. Sammen med dem kom også trepigget stingsild, ål og skrubbe. Og havniøye, som er en rundmunn, et virveldyr mange ikke klassifiserer som ekte fisk.
Etter hvert som landet hevet seg oppsto det flere og flere fosser i vassdraget. Nedre Fiskumfoss (bildet) ble etter hvert for stor for oppvandrende laks. Likevel klarte den atlantiske laksen som ble igjen over fossen og formere seg videre. Dette resultert i en helt unik laks, namsblanken, som du kan lese mer om i en annen turboks!
33
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Norge har ikke bare fiskearter som kommer fra vest. Østersjøen har gjennomgått flere faser og har vekslet mellom å være fylt av salt- og ferskvann. For 9-10 000 år siden var den fylt med ferskvann og fungerte derfor som en ferskvannsbro mellom Øst-Europa og Norden for innvandrende fisk. Da kunne fisk som harr, lake, gjedde, ørekyte, abbor, hvitfinnet ferskvannsulke og nipigget stingsild vandre inn i Sverige og store deler av Norge. Geografien hindret likevel disse å komme naturlig til Namsenvassdraget. Hvordan kan det da ha seg at både lake, harr og ørekyte er observert i Namsenvassdraget? Svaret er menneskelig aktivitet!
Et eksempel på dette er ørekyta, som er en liten karpefisk (nederst på bildet). Den ble satt ut i Lierne i et vassdrag som egentlig drenerer til Sverige, men gjennom vanntunneler som ble bygget ut i forbindelse med kraftutbygging klarte den å spre seg fra «øst-sida» til Namsenvassdraget. De som satte den ut i Lierne trodde den var god mat til ørreten, noe som viste seg å være helt feil. Den er faktisk en konkurrent til ørreten i matfatet. Nå er ørekyta i ferd med å spre seg nedover i namsenvassdraget og har allerede kommet ned i anadrom strekning.
Tidligere var utsetting av fisk vanlig, og er grunnen til at vi blant annet finner mye aure i fjellvann langt fra elver. Oppdatert kunnskap gjør at forvaltningen nå er mer restriktiv enn tidligere når det gjelder utsetting av fisk. Spredning av sykdommer og stor konkurranse for de opprinnelige artene er grunner som gjør regelverket svært strengt i dag.
Dessverre dukker det likevel opp nye arter som ikke har kommet seg dit på egen hånd i trønderske vassdrag. Den siste arten som ble funnet i Namsenvassdraget er hvitfinnet steinulke (bildet), som i august i 2014 ble funnet i Tunnsjøen.
Hvordan den har kommet hit vet vi ikke helt enda. Kanskje er den blitt brukt som levende agn av sportsfiskere.
34
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Namsenvassdraget har også hatt eksotisk besøk som har kommet svømmende hit selv. Pukkellaksen holder naturlig til i det nordlige Stillehavet men er satt ut vest i Russland. Fra Kolahalvøya har pukkellaks innimellom tatt turen til Norge og ved to ulike anledninger er den funnet i Namsenvassdraget. Det vil si at den har svømt over 2000 km fra hjemelva si før den kom opp i Namsen!
Årlig svømmer det opp mange rømte oppdrettslaks i Namsenvassdraget. Oppdrettslaksen er en Atlantisk laks, men er uønsket fordi den gyter med villaksen og truer dermed Namsenlaksens egenart. Men det er en annen historie som du finner i en av de andre turboksene.
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
35
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Bruk laksen til å spå sommerværet!
Regn og torden som gjør hesjing livsfarlig, vasstrukne åkrer som betyr dårlig avling og sultne barn til vinteren eller lune sommerdager med feit fisk og modne åkrer som sikrer både familie og venner mot sult og død? Ingen tvil om hva vi mennesker foretrekker om vi kan velge!
I dag er det ikke en trussel for oss om kyrne i bygda blir syke eller om kornavlingen i Norge ikke blir like bra som i fjor, men i middelalderen var det katastrofalt for menneskene om man ikke kunne samle nok mat om sommeren til å kunne brødfø familien gjennom vinteren. Slik var man derfor veldig avhengig av det jorda lokalt kunne produsere og det naturen ellers kunne by på. Og en av de faktorene som har veldig sterk påvirkning på avling og naturens rikdom, er været. Da forstår vi at ble det viktig å kunne spå været og innrette seg etter de forholdene som kom. Men hvordan kunne man spå været uten moderne teknologi?
Jo, man brukte de tegnene man så i naturen til å prøve å forutsi været! Menneskene i gamle dager brukte alt de mente kunne hjelpe de med å se inn i fremtiden. De fant sammenhenger fra høyden svalene fløy over bakken og farger på skyene til både godvær
36
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
og uvær. Noen av disse tegnene stoler man på, også i dag, og vitenskapelige metoder har funnet hold i påstandene, mens andre værtegn kun fremstår som kuriositeter.
Laksen ble også brukt som kilde til å kunne si noe om været og lærer du deg de to enkle reglene som kommer her kan du også spå været etter villaksen!
Spåregel 1
Blør villaksen mye når du tar livet av den blir det snart regn og torden
Spåregel 2
Er villaksen feit og fin når den kommer opp i elva blir det en god sommer, men er laksen lang og mager blir det en regnfull sommer!
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
37
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Hva spiser laksen i elva?
Laksen som kommer hjem fra havet er ikke så sulten. Turen den tar til havet er en næringsvandring og hele poenget med denne turen er å spise seg stor og sterk slik at den kan svømme hjem som kjønnsmoden laks for å føre slekten videre. I havet kan laksen meske seg med krill, fiskelarver og blekksprut. Dette er næringsrik mat og laksen vokser derfor fort der. Den lille laksesmolten som forlater Namsen er liten, kanskje bare 15-20 gram. Den har brukt 2-5 år på å nå denne størrelsen. Etter 1-4 år i havet derimot, oppnås gjennomsnittsvekter på henholdsvis 2,3, 6,2, 10,2 og 15.0 kg!
Men tilbake til elva og maten der. Den lille lakseyngelen som klekkes tidlig trenger ikke bruke den første tiden på å finne mat. Den ca 2,5 cm lille laksen har nemlig med seg en matpakke som inneholder akkurat det den trenger den første tiden. Matpakken som den har på magen kalles plommesekk og derfor kalles den nyklekte laksen for plommesekkyngel. Så lenge yngelen får næring fra plommesekken kan den ligge trygt nede i grusen og unngår selv og bli spist. Når plommesekken er brukt opp må yngelen finne maten selv. Lakseungene spiser smådyr de finner i elva. De mest vanlige smådyrene er insektslarver. Alle insekt har flere larvestadier i sin livssyklus. Flere insekter har larvestadiene sine i vann. Antallet larvestadier kan variere. Døgnfluelarver, steinfluelarver og vårfluelarver finnes alle i elva og er godbiter for laksen. Insektslarvene kalles nymfer.
38
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Til venstre ser du en døgnfluelarve. Den i midten er en steinfluelarve og til høyre ser du hodet til en vårfluelarve som stikker ut av huset den har bygd seg.
Ettersom vannet i elva hele tiden er i bevegelse må insektslarvene enten være festet til steiner eller leve i grusen på bunnen hvor hastigheten på vannet er lav. Det passer lakseungene bra.
Om du begynner å se nærmere etter i en bekk vil du nok bli overrasket over hvor mye insektslarver du kan finne.
Utseendet forandrer seg mye fra larve til voksent insekt.
Her ser du fra venstre en vårflue, en steinflue og en døgnflue som voksene insekter. Det finnes mange forskjellige typer døgnfluer, steinfluer og vårfluer.
Selv om den voksne laksen som er på tur til gyteplassen sin i elva ikke direkte er på jakt etter mat, spiser den gjerne hvis maten blir servert. Voksne insekter som havner i elva takker den gjerne ja til. Vi vet ikke helt hvorfor. Sportsfiskere vet at laksen blir litt hissig når den kommer opp i elva og at den kanskje derfor finner på å bite på forskjellige agn. Noen sportsfiskere fisker nær bunnen av elva med mark, noen prøver med woblere eller sluker som dras gjennom vannet. Andre igjen prøver lykken med fluer som presenteres på overflaten eller trekkes gjennom vannet på ulike dyp. Uansett hva du fisker med er det en kunst å lure laksen på kroken.
Illustrasjoner: Åse Noranger (s 1.), Per-Otto Johansen s. 2 Foto: terje Tingbø
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
39
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
Det er kraft i Namsenvassdraget!
Namsenvassdraget er intensivt utnyttet til energiproduksjon. Ca 70 % av Nord- Trøndelags kraftproduksjon kommer herfra. Regulanten er Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE). Kraftutbyggingen har foregått fra 1940 til midt på 1980- tallet. Til sammen er det åtte kraftverk i vassdraget. Alle kraftverkene ligger ovenfor den opprinnelige anadrome strekningen – altså ovenfor der laks og sjøørret kan svømme. De åtte kraftverkene er i rekkefølge nedenfra og oppover i vassdraget: Fiskumfoss (bildet over), Øvre Fiskumfoss, Aunfoss, Åsmulfoss, Tunnsjødal, Tunnsjøfoss, Tunnsjø og Røyrvikfoss. Av disse er Fiskumfoss, Øvre Fiskumfoss, Aunfoss og Åsmulfoss elvekraftverk som utnytter fall i hovedelva Namsen, mens de øvrige kraftverkene utnytter fall i sidevassdrag eller ved overføring til sidevassdrag.
Hvordan vasskraftreguleringene i Namsenvassdraget har påvirket fysiske og biologiske forhold slik at produksjonsforholdene for laks og sjøaure er blitt endret eller redusert vet vi ikke så mye. Gytebestandsmålet for vassdraget er oppfylt, noe som betyr at det er nok gytefisk til å unytte produksjonspotensialet i vassdraget.
Etter vannkraftreguleringene har vintervannføringen økt og sommervannføringen blitt redusert på lakseførende strekning. Vårflommen har blitt mindre etter kraftreguleringen. Kraftreguleringen har også ført til en utjevning av vannføringen som
40
”Laksehistorier gir liv til Namsen”, rapport
fra naturens side har forholdsvis store svingninger. Effektkjøring har i perioder ført til raske vannstandendringer nedenfor Nedre Fiskumfoss. Det eksisterer en privatrettslig avtale om minstevassføring. Minstevassføringen har ved enkelte nedbørsfattige perioder vært større enn den naturlige vannføringen ville ha vært uten regulering. Dette kan ha gitt bedre forhold for laksefiskerne, og det er lite som tyder på at fangstene har gått ned etter reguleringene.
Magasinkraftverkene kan i teorien ha påvirket vannkvalitet og økosystemene i anadrom strekning ved: Stranding av bunndyr og fisk som følge av effektkjøring og utfall i kraftstasjonene Tørrlegging av gyteområder grunnet reguleringsrelaterte vannstandsendringer Vannføringsrelatert påvirkning av smoltutvandring og smoltoverlevelse Vannføringsrelaterte endringer i overlevelse og vekst hos ungfisk Temperaturrelaterte endringer i overlevelse og vekst hos ungfisk
Den mest omfattende kraftutbyggingen med regulering av flere større magasin i Namdalen skjedde på 1960-tallet, gjennom et prosjekt som kalles ”den store overføringen”. Vann som naturlig drenerte ned Namsen, ble overført fra Namsvatnet til innsjøen Vektaren, og deretter til innsjøen Limingen. Overføringene førte blant annet til at øvre Namsen ble til en smal elv. For å få tilbake vannspeilet ble det etter hvert bygget terskler som demmet opp vannet. Bredden på elva er tilbake, men elven har endret karakter og blitt mer sakteflytende. Dette er uheldig for den unike namsblanken (relikt laks) som lever her oppe. Den foretrekker striere strøm, og den har gått sterkt tilbake i antall. Namsblanken kan du lese om i en annen historie.
Utarbeidet av: Statens naturoppsyn og Kunnskapssenter for laks og vannmiljø. Økonomisk støttet av: Regionalt næringsfond midtre Namdal og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
41