FORORD ...... 3 Kapittel 1: MED PENN OG GEVÆR ...... 4 1.1 Problemstillinger...... 4 1.2 Bakgrunnen for det nye krigsreportersystemet ...... 7 1.3 Kilder og metodemessige utfordringer...... 11 1.4 Aktualitet og forskningsstatus ...... 14 Kapittel 2: PROPAGANDAKRIGENS NYE VÅPEN...... 16 2.1 Krigspropaganda...... 17 2.2 Goebbels visjoner...... 17 2.3 Krigens reportere ...... 18 2. 4 Maktkampen...... 20 2.5 Åndelige førere ...... 21 2.6 Propagandaflommen ...... 22 2.7 I kamp med mer enn ord ...... 23 2.8 Noe å kopiere?...... 25 2.9 Svart­hvitt...... 26 2.10 Statlige direktiver ...... 27 2.11 Det farlige språket...... 28 2.12 Den farlige effekten ...... 30 2.13 Sjangervalget...... 31 2.14 Sensuren...... 32 2.15 Den sensurerte ...... 34 2.16 Et annet Signal ...... 37 Kapittel 3: DEN NYE PRESSEN ...... 39 3.1 NS utnyttet situasjonen...... 40 3.2 Den første norske Kriegsberichter ...... 41 3.3 Hvem var de? ...... 43 3.4 Frontreporteren ...... 43 3.5 Radiokrigeren ...... 45 3.6 Juristen som ville skrive ...... 46 3.7 Reklamemannen ...... 47 3.8 Fra Arbeiderpartiet til Hitlers hær ...... 48 3.9 En ny type journalister...... 50 Kapittel 4: KRIGEN MOT JØDEDOM OG BOLSJEVISME ...... 52 4.1 Fritt Folk: Juni – desember 1941 ...... 52 4.2 Aftenposten: Juni – desember 1941...... 60 4.3 Oppsummering ...... 66 Kapittel 5: STALINGRAD – BYEN SOM IKKE KUNNE FALLE ...... 68 5.1 Fritt Folk – høsten 1942 – vinteren 1943...... 68 Heroisering ...... 69 5.2 Aftenposten – høsten 1942 – vinteren 1943...... 80 5.3 Oppsummering ...... 85 Kapittel 6: NEDERLAGET...... 87 6.1 Fritt Folk – sensommer 1943 ...... 87 6.2 Aftenposten – sensommer 1943 ...... 90 6.3 Høsten 1943 – etter Kursk ...... 90 6.5 Aftenposten...... 93 6.6 Januar 1945: Undergangen...... 97 6.7 Fritt Folk...... 97

1 6.8 Aftenposten...... 98 6.9 Oppsummering ...... 99 Kapittel 7: KRIGEN BLE AVGJORT PÅ BAKKEN – IKKE I SPALTENE...... 102 7.1 Heltedyrkelse ...... 103 7.2 Flest korrespondenter i Fritt Folk...... 103 7.3 De ble mest et supplement...... 104 7.4 Liten forskjell på Aftenposten og Fritt Folk ...... 105 7.5 Straffet for propagandaen...... 106 7.6 Propagandaens effekt...... 106 7.7 NS trodde på dem ...... 109 7.8 Avslutning...... 109 7.9 Videre forskning...... 110 KILDER OG LITTERATURLISTE...... 112 Utrykte kilder...... 112 Trykte kilder...... 113 Tidsskrifter og aviser...... 113 Litteratur...... 113

2 FORORD

Takk! I januar 2009 begynte jeg på masterstudiet i historie og arbeidet med denne masteroppgaven om de norske krigskorrespondentene som meldte seg til tysk tjeneste under annen verdenskrig. Samme måned som jeg ble student, riktignok på deltid, ble Agnes født og jeg fikk en datter til. Jeg dediserer derfor denne oppgaven til henne med håp om at hun vil forstå at historien ikke bare rommer fortiden, men også nåtiden – og fremtiden. Ideen om å skrive om de norske SS‐reporterne kom i forbindelse med at jeg leste noen av deres reportasjer da jeg jobbet med boken ”Fars krig”. Dem har jeg ikke lest om tenkte jeg. Så måtte jeg jo skrive i hvert fall deler av deres historie i denne omgang. Hvorfor ikke gjenoppta historiestudiet som jeg hoppet av for så lenge siden – var neste tanke. Slik ble det. Jeg har hatt stor glede av å studere. Jeg har lært mye, det har vært gode forelesere, spennende pensum – ikke minst hyggelige studiekolleger og svært nyttige kollokviegrupper. Det har vært bedre å være student nå enn da jeg var det i forrige århundre! Mange kan takkes – i første rekke min kjære kone Anne Hege Simonsen – hun er min følgesvenn og korrekturleser til mitt eget liv og det jeg skriver. Jeg vil takke vennlige hjelpere på Hjemmefrontmuseets arkiv og bibliotek, Riksarkivet spesielt arkivar Grete Hoff og også Nasjonalbiblioteket – ikke minst mikrofilmavdelingen. Øivind Madsen som har hjulpet til med den fine forsiden skal også ha stor takk. Men sist, men ikke minst må jeg takke professor Øistein Sørensen som har vært flink til å dytte meg i akademisk og strukturell retning.

Bjørn Westlie Oslo, mai 2010

Sitatet på forsiden er et utdrag av en tale Fritt Folks sjefsredaktør Arnt Rishovd holdt på konferansen Unionen av nasjonale presseforbund (UNJ) i Venezia i 1942. Det er hentet fra UNJs beretning for 1942 ”Journalistikk er en misjon”.

3

Kapittel 1: MED PENN OG GEVÆR

Han var under krigen en av de mest kjente agitatorer og hans virksomhet er særdeles omfattende og aktiv. Han har hensynsløst ofret seg for propagandaens tjeneste og har ikke undsett seg for å trekke i fiendens uniform for å skaffe seg materiale til sin propagandavirksomhet.1

Under annen verdenskrig var mellom 40 og 50 nordmenn krigskorrespondenter på tysk side da Hitler‐Tyskland ville erobre Sovjetunionen. De hadde en dobbeltfunksjon som soldater og reportere samtidig. Som reportere ved fronten skulle de støtte opp om den tyske propagandakrigen, men også følge krigens gang som en del av de militære enhetene. De ville forsøke å overbevise norske lesere om nødvendigheten av krigen, blant annet ved å vise frem de ”germanske” og tyske soldatenes overlegenhet, og tydeliggjøre hvilken trussel bolsjevismen og ”jødemakten” utgjorde for Europa og dermed Norge. Reporterne var vervede soldater, men sendte hjem til Norge sterkt politiske og propagandistiske artikler som norsk presse ga spalteplass. En av oppgavene deres var å følge de rundt 5 000 nordmennene som hadde meldt seg til tysk krigstjeneste. Deres rapporter skulle også bidra til å rekruttere nye frivillige soldater til fronten og være bindeledd mellom soldatene ute og deres familier. En Kriegsberichter, som var det offisielle tyske navnet på dem, inngikk i den store propagandahæren som skulle påvirke nordmenn til å slutte rekkene bak Adolf Hitler og den norske føreren, Vidkun Quisling. 2

1.1 Problemstillinger Utgangspunktet for denne oppgaven er studiene av litteratur om Hitler‐ Tysklands Operasjon Barbarossa og den brutalitet som dette felttoget brakte med seg overfor befolkningen der de tyske troppene rykket frem, ikke minst

1 Fra dommen mot SS‐krigskorrespondent Fritz Ihlen Rettsbok for Oslo byrett, 25. september 1946, L‐sak Oslo pkm, Dom 1507, IB00236 2 Enkelte deler av faktagrunnlaget i dette kapitlet bygger på mitt bidrag til bind 2 i Norsk Presses Historie 1660–2010, side 390 og 392, som igjen baserer seg på et upubliserte manus utarbeidet for Norsk Pressehistorie som er referert til i litteraturlisten.

4 overfor jødene i området.3 Da jeg ble klar over at også norske krigskorrespondenter fulgte felttoget, stilte jeg meg spørsmålet om denne brutaliteten avspeilte seg i det de sendte hjem til norske aviser. Mitt første spørsmål var om antisemittismen hadde satt spor i tekstene. Dette ble etterfulgt av spørsmålet om hvordan fienden, dvs. hvordan den sovjetiske befolkning generelt og de sovjetiske soldatene spesielt, ble sett på av de fremrykkende troppene. Deretter ønsket jeg å studere hvordan korrespondentene betraktet og fremstilte egne soldater. Hovedformålet med oppgaven er derfor å belyse hvordan de norske krigskorrespondentene fulgte krigens gang, hva de fortalte om krigen og hva slags bilde de formidlet av det som skjedde ved fronten. Jeg har også forsøkt å forklare hva som var nytt med det tyske krigsreportersystemet. De to avisene jeg valgte å studere var Aftenposten og Fritt Folk. Fritt Folk var NSs partiorgan. Den avspeilte derfor også NS‐ledelsens synspunkter på mange spørsmål. Aftenposten var ikke bare landets største avis, men også den avisen som den tyske okkupantmakten satset på. Før krigen var Aftenposten en Høyreavis. De to avisene rettet seg mot ulike målgrupper. Hvor mange utover sin egen krets Fritt Folk nådde, er ikke lett å svare på. Før krigen ble Aftenposten av mange betraktet som sin hovedavis og avisen tok med seg sin troverdighet inn i krigsårene. Aftenposten styrket sin posisjon, blant annet fordi mange andre aviser ble lagt ned. Aftenpostens opplag steg, noe som også må bety at den fikk flere lesere. Hva slags artikler Fritt Folk og Aftenposten derfor publiserte var – og er – viktig. I det følgende vil jeg derfor presentere problemstillinger i oppgaven før jeg går over til en nærmere og mer utfyllende presentasjon av selve oppgavens grunnidé.

Tre kategorier For å kunne si noe om en innholdsmessig hovedtendens og vinkling på det som ble publisert i Aftenposten og Fritt Folk har jeg tematisert innholdet i

3 Den boken jeg i denne sammenhengen særlig vil trekke frem som inspirasjon er Omer Bartovs The Eastern Front, 1941­1945, German Troops and the Barbarisation of Warfare. fra 2001.

5 reportasjene og artiklene. Jeg har sortert eller klassifisert reportasjene og artiklenes innehold etter tre hovedkategorier, nemlig heroisering, demonisering og antisemittisme. I flere tilfeller kan innholdet i artiklene plasseres i flere kategorier så jeg har tatt utgangspunkt i hovedinnholdet i de enkelte artiklene. Jeg definerer kategoriene som følger:

• Heroisering av egne soldaters innsats og målsetting. Heroisering betyr i denne sammenheng å forherlige, eller gjøre til gjenstand for heltedyrkelse. • Demonisering i betydning av hvordan fiendens soldater og befolkningen i de angrepne områder, deres liv og politiske system ble fremstilt. Å demonisere betyr å fremstille noen som djevelsk, noe som i denne sammenheng også likestilles med kommunistisk eller bolsjevikisk av reporterne. • Antisemittisme i betydningen jødefiendtlig.

De to siste kategoriene – demonisering og antisemittisme – kan ofte henge sammen, eksempelvis ”jødisk‐bolsjevikisk”.4

Utviklingstendensen For å se om det finnes en klar utviklingstendens i rapporteringen fra felttogets begynnelse og mot slutten av krigen, har jeg tatt for meg Aftenposten og Fritt Folk i fem ulike faser av krigen 1941– 45. Den første fasen er en gjennomgang fra juni 1941 og ut desember 1941 – det vil si starten på Operasjon Barbarossa, da Tyskland angrep Sovjetunionen på bred front juni 1941. Den andre fasen går fra august 1942 og ut februar 1943, og dekker den perioden da tyske tropper ville erobre Stalingrad. At Tyskland ikke klarte å innta Stalingrad var ikke bare et psykologisk tap og et prestisjenederlag, men innebar også et vendepunkt i selve krigen. Den tredje fasen går fra 1. juli til 10. august 1943, da det avgjørende slaget om Kursk fant sted. Jeg har også gjort nedslag i oktober og november måned 1943, da de tyske troppene for alvor begynte tilbaketrekningen, og i

4 Definisjonen av demonisering, heroisering og antisemittisme bygger på Berulfsen og Gundersen, 1978, 19, 62, 120.

6 januar 1945 da det tyske nederlaget og selve oppløsningen av Det tredje riket var nært forestående. Nedslagene i disse siste månedene blir mer som stikkprøver å regne enn en systematisk presentasjon. Gjenomgangen baserer seg på en tekstanalyse og en innholdsmessig kategorisering av krigskorrespondentenes bidrag i de to avisene. Jeg har også studert enkelte reportasjer og artikler fra blant Germaneren, Hirdmannen og Nasjonalungdommen, samt diverse NS‐propagandahefter for å utdype bildet av frontreporternes virksomhet.

Det nye med Kriegsberichtersystemet Reporterne måtte bli soldater for å få lov til å være reportere. Oppgaven vil forsøke å beskrive det nye med det tyske krigskorrespondentsystemet, hvorfor det ble etablert, hvilken plass de norske krigskorrespondentene hadde innenfor denne tyske modellen og hva slags rammebetingelser reporterne måtte forholde seg til.

Forskjeller på Aftenposten og Fritt Folk Ett formål med denne gjennomgangen er også å se om det er en merkbar forskjell på det som ble trykket i de to avisene av krigskorrespondentenes materiale i de fem fasene jeg har tatt for meg. De norske krigsreporterne var underlagt sensur, men samtidig hadde de åpenbart lojalitet til oppdraget de hadde vervet seg til. Likevel kan de ha sensurert seg selv og ikke skrevet det de opplevde som ikke passet politisk.

Jeg ønsker med det å bidra til å øke kunnskapen om frontkjempernes tankegang og ideologi slik dette fremkommer i det de skrev fra Østfronten, og at oppgaven dermed også vil utvide bildet av krigspropagandaen i Norge.

1.2 Bakgrunnen for det nye krigsreportersystemet I 1944 gjorde det norske NS‐regimets pressedirektør, Anders Beggerud, det klart hvilken oppgave det var å være reporter på Østfronten. Journalisten måtte være soldat ”ikke bare så å forstå at han opptrer i uniform hvor det foregår. Nei, vår

7 tids krigskorrespondenter må bli virkelige soldater. De læres opp i krigerhåndverket.” 5 De måtte bli ”soldater som skal være med på å kjempe”.6

Ute ved fronten er krigskorrespondentene i samme stilling som sine soldatkamerater. Men samtidig har han en annen oppgave å løse. Han skal samle inntrykk fra kampene og livet ved fronten enten med blyant og blokk, foran mikrofonen, med filmkamera eller fotografiapparat.7

Samtidig understreket Beggerud at det ”på ingen måte [er] nødvendig å være utdannet journalist for å være krigskorrespondent, selv om det naturligvis er en fordel om den som skal ut, er fortrolig med å skrive for aviser, tidsskrifter o.l”.8 Helmut Sündermann, som var stedfortredende for rikspressjef Dr. Otto Dietrich, holdt en tale på et møte om norsk og tysk presse i Scala kino i Oslo oktober i 1941 der han gjorde det klart hva norske journalister skulle gjøre, uten at han direkte viste til krigsreporterne.

Hvis de norske journalister hadde mot og initativ nok til å være førere for sitt folk vil Norges stemme bli om mulig mer avgjørende. Journalisten er en slags kurer. Han må gå foran. Da vil våre etterkommere si om oss – deres forfedre – at vi hadde erkjent vår tid og at vi hadde vært med på å åpne døren for fremtiden.9

I dette perspektivet skulle garvede frontreportere spille en viktig rolle når de kom tilbake fra fronten til Norge etter at krigen var vunnet. Pressedirektør Beggerud understreket også at det å være ved fronten var en skole for dem som ville gå inn i journalistikken ”for alvor når krigen er slutt”.10 Noen av de norske korrespondentene kalte seg krigskorrespondenter og SS‐krigskorrespondenter, andre igjen brukte den tyske betegnelsen SS‐ Kriegsberichterstatter – forkortet SS‐Kriegsberichter eller Kriegsberichter – eller de brukte begrepene om hverandre i artiklene som ble publisert i norsk presse. I

5 Fritt Folk (FF) 17. mars 1944 6 Ibid. 7 Ibid. 8 Ibid. 9 Aftenposten 10. oktober 1941 10 FF 17. mars 1944

8 denne navneforvirringen ligger det at de også tjente to herrer samtidig, både Norge og Tyskland.11 Krigskorrespondentenes oppgave var å skildre for norske lesere hvorfor norske soldater var med i den store krigen. Men reportasjene og artiklene var ikke bare øynevitneskildringer fra selve felttoget, de kan også leses som uttrykk for hva frontkjemperne opplevde av selve krigen og hvordan de oppfattet motstanderne. De norske krigskorrespondentene var en uensartet gruppe. Noen var profesjonelle journalister og hadde erfaring fra arbeiderpressen eller konservative aviser. Det fantes forfattere og diktere blant dem, andre var skriveglade amatører med sterkt politisk ønske om å overbevise leserne om betydningen av krigen i øst. Tegnere og fotografer, som eksempelvis tegneren Finn Wigforss og fotografen Ulf Tur, deltok også, og de bidro til å gi reportasjene et profesjonelt visuelt preg. Nøyaktig hvor mange vervede norske krigskorrespondenter som deltok i krigen er ikke helt klart. En gjennomgang av blant annet aviser og tidsskrifter viser at det i hvert fall må ha vært mellom 40 og 50 nordmenn som var krigskorrespondenter.12 I arkivene til NSs generalsekretariat finnes det en liste med navn, men den er basert på et lite utvalg. Noen av krigskorrespondentene ble sendt på kortere eller lengre reportasjeturer fra Norsk Telegrambyrå (NTB), Norsk Rikskringkasting (NRK)

11 I denne oppgaven vil også denne forvirringen bli brakt videre i det artiklene blir sitert i henhold til originalen. 12 Geir Brenden, som selv ikke er historiker, men som har store kunnskaper om feltet og gode kontakter, hevder i et notat i forfatters eie at det var 48 norske krigsreportere på Østfronten. Den svenske advokaten Sten‐Erik Norling bosatt i Spania, og med stor interesse for norske SS‐soldater, hevder det var ”around forty to fifty” norske krigskorrespondenter i bladet Siegrunen no 53 1992. Undertegnede har selv satt opp en liste på 35 personer basert på undersøkelser i aviser og tidsskrifter samt på følgende kilde: RA, PA 759 NS Generalsekretariat, serie Fb, Korrespondanse, stykke nr. 87, A6 SS Kriegsberichtere. Disse er: Sigurd Austed, Oscar Bang, Bjørn Walther Berg, Ulf Breien, Espen Brodtkorp, Herman Brodtkorp, Walter Fyrst, Bodvar Færøyvik, Fenger Grøn, Arne Gjerdrem, Arild Hamsun, Finn Eines Holst, Karl Holter, Fritz Ihlen, Asmund Istad, Erland Jaklin, Olav Jøntvedt, Kjeld Karterud, Brand Langelo, Olav Nakken, Olav Nalen, Osvald Olsen, Otto C. Olsen, Mandrup Rokne, Thomas Sandborg, Bjarne Sem, Knut Schjefstad, Kaare Skavang, Egil Holst Thorkildsen og Haakon Warendorph. Rolf Arthur Jensen meldte seg som Kriegsberichter til Den norske Legion, men på grunn av en kunstig fot passet han ikke.Identifiserte tegnere: Birger Cranner og Finn Wigforss. Fotografer: Ulf Tur og E. Jul Christiansen Tjurum.

9 eller fra aviser som eksempelvis Aftenposten eller Fritt Folk. Andre hadde ikke faste eller klare oppdragsgivere, men benyttet etter alt å dømme anledningen til å bli reporter. Reportasjene og nyhetsartiklene ble trykket i NS‐publikasjoner eller i fagbevegelsens ulike tidsskrifter. En rekke andre riksdekkende aviser og lokalaviser ga også artikler fra Østfronten betydelig spalteplass, enten fordi reporteren hadde en lokal forankring, eller fordi samme artikler ble tilbudt flere steder (omfanget av dette må videre forskning gi svar på). Artikler fra krigskorrespondenter ble også distribuert av NTB, noe som gjorde at de nådde en stor målgruppe og fikk betydelig utbredelse. Bidragene fra de skrivende soldatene var derfor en viktig grunnstamme i dekningen fra krigen på Østfronten. Reportasjene fra fronten skulle være et alternativ til de mer ordinære byråmeldingene om krigen som ble skrevet langt fra de faktiske hendelsene. Reportasjene utfylte den mer tradisjonelle nyhetsformidlingen med direkte øynevitneskildring og tilstedeværelse. Fritt Folk, NTB og Aftenposten hadde korrespondenter i Berlin. Fritt Folk og NTB hadde ikke de samme korrespondentene, men Aftenposten hadde sin erfarne reporter Theo Findahl der hele krigen. Han dekket den tyske hærledelsens krigskommunikeer om kontinuerlige militære fremganger. Slik bidro han, enten han ville det eller ikke, til å bringe den tyske propagandaen ut til avisens lesere ved å formidle det tyske krigsbildet. De norske SS‐ korrespondentene fargela og gjorde bildet til en helhet.13 Drivkraften bak krigskorrespondentenes engasjement kan oppfattes som mer politisk enn journalistisk og stilistisk. Derfor varierte både sjangrene og kvaliteten på det som ble skrevet. Noen skrev enkle artikler basert på noe de hadde opplevd ved fronten uten at de skrev nyhetsatikler, andre skrev essayistiske betraktninger, andre igjen små skisser eller leserbrev, dagbøker og også dikt. Mye av dette ble ikke trykket i dagsaviser, men i NS‐blader og tidsskrifter. Flere aviser og magasiner trykket i tillegg bidrag fra tyske krigskorrespondenter.

13 Det er ulikt syn på Theo Findahls rapporter fra Berlin. Guri Hjeltnes hevder eksempelvis at ”Med en antinazistisk grunnholdning lyktes [han] i å formidle nyheter mellom linjene.” Hjeltnes, 2006, 186

10 1.3 Kilder og metodemessige utfordringer Langt på vei er historien om krigskorrespondentene på tysk side et uskrevet kapittel i fortellingen om annen verdenskrig. Dette gjelder ikke bare de norske korrespondentene, men også de danske, finske og svenske. En rekke land som ikke var okkupert av Tyskland, som eksempelvis Sverige, hadde også frivillige krigskorrespondenter som sendte hjem reportasjer og artikler til tyskvennlige aviser i hjemlandet. Dette faktum at det ikke finnes en noen forsøksvis samlet fremstilling av historien om de norske krigskorrespondentene, gjør ikke bare kildearbeidet utfordrende, men vanskelig. I Danmark, som hadde et relativt stort antall krigskorrespondenter, er det heller ikke gjennomført noen studie av dem.14 En bok om korrespondenten Flemming Helweg‐Larsen er riktignok skrevet, men den handler hovedsaklig om andre forhold ved hans historie.15 Selv i Tyskland, der antallet korrespondenter var omfattende, er deres historie relativt lite omtalt. I all hovedsak er de nevnt som en del av andre fremstillinger om propagandaen under krigen. Eric Kadens kortfattede og deskriptive fremstilling av SS‐Standarte ”Kurt Eggers” er et unntak her. Den inneholder også noen dokumenter og fotografier. Kaden er ikke historiker, men har sin bakgrunn i det høyreekstreme partiet NDP i Tyskland og har tilgang på enkelt privatarkiver.16 To viktige forskningsprosjekter om det tyske propaganda‐ og pressesystemet har historikerne Rainer Rutz og Daniel Uziel arbeidet med, hver på sin kant. Uziel har skrevet doktorgrad om den tyske hær – Wehrmachts propagandaarbeid under annen verdenskrig.17 Rutz har tatt for seg reportasjemagasinet Signal, som var meget profesjonelt og kom ut i 22 land (ikke i Tyskland), og som også brakte med seg en rekke reportasjer fra tyske

14 “Mig bekendt er der ikke skrevet noget samlet om de danske SS‐Kriegsberichter og det vides derfor heller ikke, hvor mange de var.” Krigshistoriker og forskningssjef John T. Lauridsen, Det Kongelige Bibliotek, København, e‐post til forfatter 13.11. 2009.

15 Skov‐Kristiansen 2008 16 Kaden, 2009 17 Uziel, 2008

11 krigskorrespondenter.18 Rutz har bl.a beskrevet organiseringen av den tyske krigspropagandaen.19 Han har besvart spørsmål fra meg skriftlig. Som tidligere nevnt er det lite å finne om de tyske Kriegsberichtersystemet i bøker som tar for seg krigsreportasje og krigspropaganda. Forskerne Heikki Luostarinen, Phillip Knightly og Joseph J. Matthews omtaler derimot til en viss grad det tyske propagandasystemet.20

I norsk sammenheng er riktignok enkeltpersoners virke som krigskorrespondent nevnt i en del litteratur, slik som eksempelvis bøkene om Per Imerslund, Walter Fyrst og Harald Damsleth.21 De tre var i en kort periode krigskorrespondenter. Fyrst skildrer i sin bok ”Min sti” sin reportasjereise ved fronten, basert på en rekke reisebrev som Aftenposten trykket. De viktigste kildene om de norske SS‐korrespondentene er derfor det de skrev selv som ble publisert og landssvikdommene som i mange tilfeller er kortfattede. Etter å ha gjennomgått Aftenposten, Fritt Folk i ulike perioder av krigen, samt en rekke NS‐tidsskrifter som Germaneren og Hirdmannen, har jeg funnet en rekke navn på krigskorrespondenter. Det har gitt meg et grunnlag for å kunne søke etter enkeltpersoner for å se om de fortsatt er i live. Ett problem er at de fleste av dem allerede var godt voksne da krigen startet. Jeg har derfor bare klart å oppspore én av dem i live, men han var dessverre redusert av alderdom. I tillegg har denne navnelisten hjulpet meg da jeg skulle søke om innsyn i landssvikdommer. Jeg har gått igjennom 18 krigskorrespondenters dommer i første omgang, for å se etter om det fremkom relevant informasjon utover de rent personlige opplysningene som kunne si noe mer om selve krigskorrespondentsystemet og organiseringen av dette. De få gjenlevende frontkjempere og NS‐veteraner har det vist seg å være vanskelig å få informasjon om krigskorrespondentene fra.22

18 Rutz 2005 19 Ibid. 20 Luostarinen 2002, 93, Knightley 1975, 240‐41, 249‐50, Mathews 1957, 186‐87. 21 Emberland og Rougthvedt 2004, Økland 2008, Fyrst 1981 22 Dette kan også skyldes at jeg i flere sammenhenger har tatt klar avstand fra norske frontkjempers deltagelse på tysk side. Eksempelvis med boken ”Fars krig”, 2008.

12 Jeg har også søkt etter opplysninger i NS Generalsekretariat som gjelder sekretariats korrespondanse samt i sekretariats arkiv som gjelder Norsk Artikkeltjeneste. Jeg har korrespondert over lengre tid med Deutsche Bundesarchiv i Freiburg i Tyskland. Der finnes det materiale om organiseringen av SS–Kriegsberichter og Propagandakompanien (PK) som en del av Waffen–SS og Wehrmacht. Denne spesifikke delen arkivet har i nærmere ett år vært under omorganisering og restaurasjon. Noe konkret om de norske krigskorrespondentene skal ikke finnes i arkivet, men samtidig er det mye om de organisatoriske forholdene.23 ”Meldungen aus Norwegen”, som er en samling av rapporter fra det tyske sikkerhetspoliti og den tyske sikkerhetstjenesten SD i Norge til Berlin inneholder også meldinger/rapporter om norsk presse. Men i disse presserapportene står det ingenting om krigskorrespondentene, men mest av alt om de økonomiske og organisatoriske spørsmålene som pressen sto overfor blant annet på grunn av for lite avispapir.24 For denne fremstillingen er det vesentlig å se om oppdraget avpeiler seg i tekstene. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er selve tekstens troverdighet og hvilke forhold tekstene ble utformet under og hvilke betingelser som lå til grunn for krigskorrespondentenes virksomhet. Som kilder er disse tekstene beretninger, men da er vi også utlevert ”til beretternes feiltolkninger”.25 Skrev reporterne det de faktisk opplevde eller skrev de det de trodde de måtte? Historikeren Hallvard Tjelmeland har tatt for seg aviser som kilder og han understreker at aviser skaper den ”røyndommen som en elles ser dei som aktører i eller spegel for”.26 Han understreker samtidig at avisartiklene også kan være en kilde til hvordan ”røyndommen blir til, eller rettere korleis røyndommen var konstruert”.27 Historikeren Ottar Dahl understreker at kilder som forholder seg til en historisk virkelighet uttrykker menneskers oppfatning av og holdning til denne historiske situasjonen.28 Han understreker derfor at ”Ut

23 Brev datert 25. januar 2010 fra Elfriede Frischmuth om at arkivenheten R4 fortsatt er lukket pga av konserveringsarbeid. 24 Meldungen aus Norwegen 1940­1945 Teilband I­II­III, 2008 25 Kjelstadli, 2007, 174 26 Tjelmeland 2004, 123 27 Ibid., 124 28 Dahl, 1964, 17

13 fra disse forskjellige synspunkter vil da kildenes tilknytning til den historiske virkelighet ha feste, dels i opphavsmannens intensjoner, dels i de maktforhold han vil fortelle om.” 29 Det er slik denne oppgaven vil bruke avistekstene som beretninger. Derfor er det viktig å se tekstene i et historisk perspektiv og kontekst, og ikke legge egne holdninger til innhold eller språkbruk til grunn når vi forsøker å forstå reporterne som her leses.30

1.4 Aktualitet og forskningsstatus Svært lite er skrevet om den tyske krigsjournalistikken under annen verdenskrig. Dette til tross for at journalisters virke ved krig i vår tid er blitt et stort forskningsfelt i vår tid. Det tyske systemet satte alle problemstillinger på sin spiss.31 I 2003 brakte USA‐troppene med seg over 600 amerikanske og utenlandske journalister i sitt angrep på Irak. Journalistene og representantene fra de ulike medieorganisasjonene inngikk i det som ble kalt ”embedded press”. Som medieforskerne Bill Katovsky og Thomas Carlson uttrykker det: ”Embedded reporters ate, lived, travelled, and slept with the troops... They faced the same enemy fire”.32 Dette systemet for å regulere forholdet mellom journalister og det militære, etablerte en tett relasjon mellom pressen og militærmakten. Det er blitt karakterisert som det ”beste forholdet mellom journalister og soldater som finnes” fordi begge parter får det de vil.33 Men de såkalte ”embedded”‐ journalistene er ikke soldater og har heller ikke våpen slik de tyske og de norske krigskorrespondentene under annen verdenskrig hadde – selv ikke til selvforsvar. Irak‐krigen utløste et stort antall studier og betydelig forskning i en rekke land om forholdet mellom pressen og de militære. Sammenliknet med dette er det altså forsket svært lite på Hitler‐Tysklands krigsreporteres rolle under annen verdenskrig. Det som er gjort har hovedsakelig dreid seg om krigsdekningen på

29 Ibid. 30 Kjelstadli 2007, 177, 179, 185 31 En helhetlig studie av de tyske krigskorrespondentene som er utgangspunktet for de norske er heller ikke foretatt. Forfatters telefonsamtale med professor Norbert Frei, Lehrstuhl für Neuere und Neueste Geschichte, Friedrich‐Schiller‐Universität, Jena, 10. desember 2007 32 Katovsky og Carlson 2003, xi 33 Paul, Kim, 2004, 108

14 alliert side og ikke om Tysklands bruk av presse og media under krigen, selv om dette også kan ha interesse for forholdet mellom krigsmakt og presse i dag. Erfaringene med det tyske Kriegsberichtersystemet er likevel spesielt interessant som historisk fenomen og som en del av Hitler‐Tysklands strategiske planlegging og gjennomføringsevne. Et annet forhold som gjør en fremstilling av de norske krigskorrespondentenes historie aktuell, er den nye og utfyllende interessen for norsk krigsdeltagelse på tysk side. Historievitenskaplig forskning om frontkjempere har fått ny interesse som følge blant annet av forskningsprosjektet om frontkjemperne ved Holocaustsenteret i Oslo. Studier av de norske krigskorrespondentene kan forhåpentligvis bidra til også å øke kunnskapen om de norske frontkjemperne og NSs politikk.

15 Kapittel 2: PROPAGANDAKRIGENS NYE VÅPEN

”Å føre en krig uten en velrettet propaganda kan ikke vinnes”, konkluderte Adolf Hitler allerede i 1924.34 Han utviklet den propagandaplanen som krigskorrespondentene senere inngikk i allerede da han satt fengslet etter et mislykket statskupp. Hitler formulerte også der og da den propagandastrategien som ble fulgt da Tyskland startet erobringskrigene som ble til annen verdenskrig. Dypt skuffet over Tyskland og politikerne, som ifølge ham hadde sviktet det tyske folk, skrev han sitt politiske kampskrift ”Mein Kampf” i de 13 månedene han oppholdt seg i cellen i festningen Landsberg am Lech. Tysklands fiender hadde forstått betydningen av en vellykket krigspropaganda, hevdet han. Det hadde ikke de tyske lederne, ifølge ham. Av den grunn tok Hitler og senere Joseph Goebbels utgangspunkt i den propagandaorganisasjonen Storbritannia bygde opp under første verdenskrig da deres tid kom vel 20 år senere.35 Adolf Hitler summerte opp erfaringene fra første verdenskrig på sin måte og gjorde med det også fangenskapet om til en plattform for sin videre politiske karriere. Propaganda var en del av dette. ”All propaganda må være folkelig, og innholdet må ligge på et slikt nivå at det kan bli forstått av de mest innskrenkede blant det publikum den vender seg til”, skrev han:

Dess større den menneskemengden er den vil virke på, dess lavere må det rent åndelige trinn i propagandaen være. Men dreier det seg om å gjøre propaganda for å holde ut en krig og det altså er et helt folk en vil virke på, kan en ikke være varsom nok med å gå ut fra et for utpreget åndelig grunnlag.36

Krigspropaganda måtte være enkel og lettfattelig for å nå de store massene, var Adolf Hitlers budskap. En gjennomtenkt presseregi var en integrert del av Hitlers regime fra start til slutt. I dette lå det også en systematisk plan for forholdet

34 Hitler, 1941, 172‐173 35 Knightley, 2003, 86 36 Hitler 1941, 172‐173

16 mellom mediene og det militære i de krigene Tyskland først planla og deretter førte for å etablere Det tredje riket. Da Adolf Hitler og hans parti grep makten i 1933 var propaganda som olje i Hitlers politiske maskineri, slik krigspropaganda skulle bli det da den tyske militærmakten ville gi tyskerne et større livsrom – ”lebensraum”. Tankene bak ”Mein Kampf” ble fulgt og utviklet videre på 1930‐tallet. Tysklands nye ledere arbeidet bevisst for å sikre seg makten over tysk presse. I 1933 var 2,5 prosent av tyske aviser på nazipartiets hender. I 1944 var 977 av de gjenværende avisene kontrollert enten direkte eller indirekte av partiet gjennom Max Amman, som drev det offisielle nazipartiets forlag samtidig som han også var leder av de tyske avisenes landsforbund og sekretær i det tyske Reichspressekammer.37

2.1 Krigspropaganda I oktober 1941 slo Adolf Hitler fast at ”fienden ikke består av soldater, men i stor grad av villmenn”.38 Propagandahensikten var klar. Møter en soldat en ”villmann” er det ikke et menneske soldaten han slåss mot. Dehumaniseringen av fienden er en av krigspropagandaens viktigste kjennetegn og Hitler visste hva han ville. Han gjorde propaganda og krig til et tvillingpar og mer systematisk enn kanskje noen andre har gjort det. Propagandaen hadde store og viktige oppgaver. Hovedformålet for ”den nasjonalsosialistiske propagandaen var å skape en ny nasjonal bevissthet i det tyske folk som skulle ende i et radikalt nytt samfunn, et samfunn for folket /Volkgeimenschaft. Propagandaen understreker viktigheten av at folket var villig til å ofre seg selv for nasjonalstaten med slagord som ”Almennytte før egennytte” og ”Ett folk, Ett rike, En Fører.39

2.2 Goebbels visjoner Adolf Hitler hadde den rette mannen på rett plass da makten ble erobret – Joseph Goebbels. Han hadde studert historie, litteratur og filosofi og virket fra 1921 som forfatter og publisist. I 1924 sluttet han seg til det nasjonalsosialistiske parti. Han ble samme år redaktør i Völkische Freiheit i Elberfeld og 1927 for Nationalsozialistische Briefe. I 1927 ble han utnevnt til partiets øverste

37 Zeman, 1973, 44 38 Zeman, 1973, 161 39 Wernersen, 2006, 19‐20

17 embedsmann, Gauleiter i Berlin, og grunnla her avisen Der Angriff, hvor han var redaktør. Goebbels ledet med dyktig hånd partiets organisasjons‐ og propagandaarbeid i Berlin, og ble 1929 NSDAPs rikspropagandaleder. Etter maktovertagelsen i 1933 ble Goebbels riksminister og sjef for det nyopprettede ministerium for folkeopplysning og propaganda. Samme høst grunnla han og ble president for Reichskulturkammer. Som propagandaminister hadde han en selvskreven oppgave da Tyskland plana sine kommende kriger. Hitler og hans propagandaminister Joseph Goebbels ville at propagandaen skulle være en uløselig del av den militære innsatsen. Ifølge medieviteren Camilla Wernersen var Goebbels av den oppfatning at troverdighetens betydning var det som skulle avgjøre om propagandaen skulle være sann eller falsk. Løgner var nyttige så lenge ingen kunne tilbakevise dem.40 Om en løgn ble avslørt ville det ifølge Goebbels føre til et drastisk fall i troverdighet. Uønsket informasjon til offentligheten måtte sensureres, men dette måtte alltid vurderes opp mot risikoen for å miste troverdighet. Da ville også propagandaens påvirkningskraft reduseres, hevdet han.

2.3 Krigens reportere Dobbeltrollen som Kriegsberichterne befant seg i ved å være vervete soldater og samtidig arbeide som journalister, var et nytt og revolusjonerende element i den tyske propagandamodellen som propagandaminister Joseph Goebbels innførte. Den propagandateknikken som ble testet ut allerede i 1936, da Tyskland gikk inn og gjenerobret Rhinland, ble perfeksjonert da Tyskland invaderte Polen i september 1939. Nøyaktig når ideen om å etablere et korps med journalistsoldater ble utformet er ikke klarlagt, men invasjonstroppene i Polen ble fulgt av flere filmteam som produserte såkalte filmaviser for massespredning på kinoer i Tyskland. Goebbels må på dette tidspunktet ha bestemt seg for hva slags krigskorrespondenter han ville ha – de skulle ikke være vanlige reportere, de måtte verve seg før det fikk arbeide som reportere.41 Hele mediespekteret, filmer, radio og aviser måtte til om propagandaen skulle få virke maksimalt. Krigsreportasjene skulle vise hvordan Tyskland og dets allierte vant på slagmarken.

40 Wernersen, 2006, 23 41 Knightley, 2003, 240

18 I januar 1940 etablerte Waffen‐SS et eget SS‐Kriegsberichter‐Kompanie for å kunne samordne og igangsette journalistisk rapportering direkte fra fronten i det kommende feltoget i mai og juni samme år. Dette gjaldt aviser, foto, film og radio. SS‐Kriegsberichter‐Kompanie var en paraplyorganisasjon for alle krigskorrespondenter som var med i SSs militære enheter. Opplæring, direktiver og faglige anvisninger, samt samordning av arbeidet, ble ledet fra et sentralt kontor i Berlin som igjen var underlagt sensurinstrukser fra den militære overkommando og Wehrmacht‐Propaganda. Hauptsturmführer, senere SS‐ Standartenführer, Günther d’Alquen ledet dette kontoret. Han var en av de første profesjonelle journalistene som meldte seg til tjeneste for Adolf Hitler. Da Hitler kom til makten i 1933 var d’Alquen innenrikssjef i avisen Völkischen Beobachter, men startet i 1935 i ukemagasinet Das Schwarze Korps som ble et SS‐organ.42 Tre såkalte Kriegsberichter Zug ble i første omgang opprettet under Waffen‐SS og de ble koblet til tropper som skulle i kamp. De var 1. Zug der Division ”Reich”, 2. Zug der Division ”Totenkopf” og 3. Zug der Leibstandarte SS ”Adolf Hitler”. Disse enhetene var virksomme under felttoget på Balkan våren 1941. Senere samme år ble ytterligere fem enheter til opprettet.43 I takt med veksten i virksomheten endret den sentrale staben navnet fra SS‐ Kriegsberichter‐Kompanie til SS‐Kriegsberichter‐Abteilung i august 1941. I 1943 ble SS‐Kriegsberichter‐Abteilung omdøpt til SS‐Standarte Kurt Eggers. Kurt Eggers var redaktør for SS‐avisen Das Schwartze Korps, men falt i kamp i 1943.44

Ikke bare medlemmer av NSDAP, men også tidligere demokratiske og ikke‐ politiske journalister fra lokalaviser og riksaviser gikk inn i dette systemet. I Tyskland ble det rekruttert journalister til Wehrmacht som slapp fronttjeneste, men som arbeidet med magasiner som Signal, Die Wehrmacht, Unser Heer og andre utgivelser av propagandamessig viktighet. Det var

42 Frei/Schmitz 1999, 101 43 4. Zug tilknyttet Gebirge‐Division, 5. Zug for Division ”Wiking” og 6. Zug for Kavallerie‐ Division, ble opprettet. To enheter ‐ såkalte Zug – ble også opprettet med såkalte ”volkdeutsche”, det vil si innbyggere i øst med tysk opphav. Klietmann 1965, 415‐416 44 Klietmann 1965, 21

19 Propagandadepartementet i Berlin i samarbeid NSDAPs partihovedkontor som plukket ut de som skulle få lov til å være med som krigskorrespondent.45 Oppgaven og den utfordringen de nye krigsreporterne ble engasjert til var stor. Det tyske reportasjebladet Signal forklarte med tydelighet det spesielle med den nye reporterrollen:

Se på billedet hvor den tyske soldat midt i gatekampen går langsommere fremover – hvor nølende han går forbi sin døde motstander. …Kan man tenke sig at en hvilken som helst reporter med reiselue og støvfrakk hadde tatt disse fotografier efter oppdrag av et eller annet billedagentur! ….Bare en som selv hadde stått overfor døden hadde ervervet sig retten til å fortelle om kamper og mandig død. Å avsløre den tyske soldats sjel i billeder det må kun være en eneste tillatt, nemlig kameraten! 46

Den finske hær, som var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen, kopierte det tyske krigsreportersystemet. Finnene opprettet også Propagandakompanier med reportere. En finsk reporter forklarte hva det betydde å være vervet reporter slik: ”Frontkorrespondenten er en ild‐linjens sigøyner. Han tar seg fram på høylass og med apostlenes hester, med proviantbiler og med tanks”, hevdet han. 47

På en tomkasse fremfor teltet eller på en stubbe eller på et annet, lite fredelig sted blir produktet som oftest kantet og ukunstferdig og lite åndfullt. Derfor; skyt ikke på korrespondenten – det er nok av andre som gjør det!48

2. 4 Maktkampen Fra første stund oppsto det en dragkamp mellom utenriksminister Joachim von Ribbentrop og propagandaminister Joseph Goebbels om hvem som skulle styre propagandaapparatet. Senere fortsatte maktkampen mellom Wehrmacht og Goebbels. Sommeren 1941 opprettet Ribbentrop en propagandakomité i sitt departement for å øke departementets innflytelse over den hjemlige

45 Forsker Rainer Rutz, Berlin. Skriftlig svar på spørsmål fra forfatter 4. mai 2009 46 Signal nr. 1 1941, norsk utgave. 47 von Numers, Antell (red.), 1944, 9. På dette tidspunktet samarbeidet Finland med Tyskland og deltok i felttoget mot Sovjetunionen. 48 Ibid.

20 propagandaen. Dette ble gjort ved å støtte en rekke publikasjoner økonomisk som skulle spres i utlandet. Konflikten mellom de to endte i et sammenstøt i oktober 1941, der Goebbels i en rapport kunne slå fast at det tyske folk hadde et fiendtlig forhold til Tysklands allierte. Goebbels vant tvekampen og styrket sin kontroll over propagandaarbeidet med dette.49 Goebbels oppfattet propagandaen fra Wehrmacht som unyansert og at den ville skade Tysklands sak også i utlandet. Nederlaget ved Stalingrad i januar 1943 betydde også Goebbels seier over det samlede propagandaapparatet.50 Goebbels fikk gjennomslag for sitt ønske om ikke å lyve for det tyske folk om alvoret i situasjonen.

2.5 Åndelige førere Tyske presse‐ og propagandaledere brukte store ord for å beskrive arbeidet og betydningen av krigskorrespondentenes dobbeltfunksjon. Tysklands stedfortredende rikspressesjef Helmut Sündermann beskrev dette slik i 1942:

Våre journalister yter som soldater og åndelige førere for sine folk et historisk bidrag til seieren, og de virkeliggjør vår tese, at journalistikken, som er blitt fornedret til en skjøge under kapitalens herredømme, skal være kallet til det høyeste i folkenes tjeneste, fordi den gjennom ordets makt viser nasjonenes den veg de må gå i skjebnens stolte og tunge stunder, og viser dem de mål som det vil lønne seg å kjempe for, og endelig skal journalistikken bistå dem som er kallet til å kjempe for den nye tid, som bryter fram.51

Goebbels understreket at propagandasoldatene skulle ”styrke det åndelige og psykologiske fellesskapet mellom folket og hæren”. 52 Samtidig skulle de, ifølge ham, rapportere på en nøyaktig og faktisk måte. Goebbels understreket betydningen av korrespondentenes arbeid. ”Han krevde propaganda med konkret innehold, foto, tilstedeværelse, detaljerte skildringer, navn, tall, dokumenter, datoer osv.”53 Goebbels ”ville ha autentisk materiale og derfor tok de tyske propagandaenhetene så aktivt med i kamphandlinger at deres tapstall i

49 Herzstein 1979, 166 50 Fidelius 1979, 6.7 51 Sündermann 1942, 53‐54 52 Uziel 2008, 109 53 Luostarinen 2003, 93, forfatters oversettelse.

21 forbindelse med innsamlingen av fakta er like høye som det tyske infanteriet.”54 30 prosent av de tyske krigskorrespondentene døde i løpet av sin tjenestetid. Noen tilsvarende oversikt over de norske korrespondentene finnes ikke.55 Ifølge SS‐krigskorrespondent Osvald Olsen, som tidligere blant annet hadde arbeidet som journalist i Arbeiderpartiavisen Oppland Arbeiderblad i 10 år, hadde korrespondentene en instruks om at de alltid var ”forpliktet til å skrive den rene sannhet”.56 ”Du må alltid kunne bevise at det som skrives er riktig” og at det ikke måtte foretas ”overdrivelser”, hevdet han. 57 Olsen forklarte også at ingen av korrespondentene kunne skrive om kamphandlinger uten selv å ha deltatt, eller intervjue noen uten å oppgi hvem det var som uttalte seg. Hvor denne instruksen kom fra ble ikke opplyst. Hvordan felttoget østover ble beskrevet, og i hva slags bilde reporterne ga av krigens gang, var propagandamessig viktig. At krigskorrespondentenes bidrag var sentralt, understreker antallet artikler fra deres hånd som ble sendt til tyske aviser. En gjennomgang av nyhetsbyrået Die deutsche Stimmes utsendelser i 1943 viser at 87 av de rundt 600 artiklene som ble distribuert var skrevet av tyske krigskorrespondenter ved fronten.58

2.6 Propagandaflommen Det tyske presse og propagandasystemet var meget omfattende. I løpet av krigens første 31 måneder produserte de tyske krigsreporterne 38 000 reportasjer og artikler fra fronten som ble stilt til den tyske presses disposisjon. Over en million fotografier – deriblant 40 000 fargefotografier, 4 000 tegninger og også over to millioner meter med film ble produsert, ifølge Helmut Sündermann.59 I 1943 arbeidet 10 000 personer i 23 Propagandakompanier, i tillegg til dette arbeidet 5 000 ved hovedkontoret i Berlin, i de åtte propagandaavdelingene i okkuperte land og som propagandaoffiserer. I dette tallet er sjåfører og såkalt hjelpepersonell inkludert. Mange av Tysklands beste

54 Ibid. 55 Knightley 1975, 241 56 Aftenposten 30. oktober 1943 57 Ibid. 58 Die deutsche Stimme, RA Privatarkiv NS Generalsekretariat serie Ih Norsk artikkeltjeneste 0080 Tall basert på forfatters gjennomgang av Die Deutsche Stimme 1943 59 Sündermann 1942, 50

22 og mest erfarne pressefolk deltok i denne propagandakrigen, både unge og eldre journalister og skribenter. Hvor mange reportasjer og artikler de norske krigskorrespondentene produserte er ikke klart. Reportasjene og artiklene fra de norske soldat/journalistene ble trykket i et stort antall aviser og blader i Norge. Alle de største avisene trykket artiklene. I tillegg publiserte tidsskrifter og andre blader også artikler fra korrespondentene. NRK radio og telegrambyrået NTB distribuerte reportasjer og fotografier som deres egne reportere produserte.

Høsten 1941, da Operasjon Barbarossa fortsatt hadde initiativet, deltok frivillige krigskorrespondenter fra 15 ulike europeiske land i de tyske propagandaenhetene. Dette var enkeltpersoner som på frivillig grunnlag meldte seg til tjeneste på tysk side, i likhet med de norske korrespondentene. Det var bare Waffen‐SS som tok i mot frivillige fra andre land – ikke bare land som var okkupert av Tyskland som Norge og Danmark, men også fra Sverige og Finland. Også frivillige krigskorrespondenter fra USA og Storbritannia støttet Tysklands krig. Hvor mange de var til sammen er ikke kjent. Den tyske militærledelsen ønsket kontroll og styring med de ikke‐tyske frivillige krigsdeltagerne og dermed også de utenlandske krigskorrespondentene. Forfatteren Karl Holter, som var krigskorrespondent i Den norske legion, har fortalt at de norske korrespondentene i oktober 1942 ble underlagt Waffen‐SS kommando etter at de i mer enn et år hadde vært en egen avdeling i legionen.60

2.7 I kamp med mer enn ord Den norske krigskorrespondenten Egil Hartmann hevdet at krigskorrespondentene på tysk side spilte en helt ny og annen rolle enn hvordan journalister hadde dekket den første verdenskrig. Hartmann hevdet i et intervju, etter å ha vært tre måneder ved fronten, at journalistene som dekket første verdenskrig aldri selv opplevde det de skrev om. De var ikke med, hevdet han da han var på permisjon i Norge før han igjen vendte tilbake til Østfronten.61

60 Holter, 1981, 40‐41 61 Aftenpostens Paris‐korrespondent Frøis Frøisland var riktignok ikke soldat, men han var faktisk ved den fransk‐britiske fronten i oktober 1914. Frøisland var selv skeptisk til

23

Den tyske krigskorrespondent av i dag arbeider under ganske andre forhold enn sine forgjengere. For at de som sitter hjemme og venter med spente nerver på hvert eneste lite ord fra hans hånd skal få den fulle og hele sannhet å vite, må han selv oppleve krigen. Han må være fullt utdannet soldat slik at han er i stand til å forsvare seg hvis han blir angrepet. Han skal være blandt de første troppene som rykker frem så han kan berette om hver liten detalj i det veldige dramaet han er tilskuer og deltager i.62

I dette nye lå det at reporterne kunne være med i trefninger og kamper. Egil Hartmann la ikke skjul på at krigskorrespondentene deltok i kampene direkte som soldater, men hevdet at de ikke var nødt til det: ”…men det er umulig å holde sig passiv. Man blir revet med av den begeistringen som soldatene er besatt av”, uttalte han.63

Da krigen ubønnhørlig nærmet seg et tysk nederlag var det svært vanskelig å rekruttere – ikke bare nye soldater, men også nye krigsreportere. I Norge forsøkte Vidkun Quislings menn å verve flere frivillige som kunne gå inn i krigen. NS‐regimets pressedirektør Anders Beggerud formulerte i mars 1944 et opprop for å få norske menn til å verve seg til krigstjeneste – men i første rekke som krigskorrespondenter. Spørsmålet er om dette med korrespondenter bare var et lokkemiddel eller om det faktisk var alvor at det var skribenter som var ønsket? Faktum var at kun nærmere 5 000 norske menn hadde meldt seg til tysk krigstjeneste i løpet av krigen. ”Antallet var det laveste i noe tysk okkupert land”, hevder forskeren Terje Emberland.64 Nå gikk krigen mot slutten og noe måtte gjøres, men det var et lite fristende oppdrag. Pressedirektør Beggerud formulerte verveoppropet og lovet enn spennende jobb:

journalisters ”evne og muligheter til å formidle noe som gir mening fra krigen”. Grunnen var at de krigførende partene var ”lite villige til å slippe journalister til” og ”selve krigens vesen”. Norsk Presses Historie 1660‐2010 bd 2, 336 62 FF 18. oktober 1941 63 Ibid. 64 Terje Emberland: ”Wiking and Wehrbauer. SS‐ideology and the Recruitment of Norwegians into the Waffen‐SS”, International Conference: Towards an Integrated Perspective on Nazi Policies of Mass Murder, HL‐senteret 20. juni 2009

24 Han skal samle inntrykk fra kampene og livet ved fronten enten med blyant og blokk, foran mikrofonen, med filmkamera eller fotografiapparat.65

Beggerud lokket med utdannelse etter den militære treningen og slik fremstår oppropet. i hvert fall i ettertid, ganske idylliserende i forhold til krigens gang: ”Det finnes flere alternativer å velge mellom; aviskorrespondenter, kringkastingskorrespondenter, filmfolk, fotografer, tegnere osv… Ute ved fronten er krigskorrespondentene i samme stilling som sine soldatkamerater….”, skrev Anders Beggerud.66 Så mange valgmuligheter som Beggerud antydet var det nok ikke på dette tidspunktet.

2.8 Noe å kopiere? Kriegsberichtersystemet ”løste” et problem for journalister – og hærledelsen. Journalistene fikk direkte adgang til selve fronten. Dette ga de tyske krigskorrespondentene et fortrinn i forhold til pressefolk på alliert side. Samtidig sikret offiserene makt over reporterne – de kunne kommanderes og kontrolleres. Slik kunne eventuelle spioner skilles ut. Dette ble også uttalt direkte fra tysk side.

Propaganda–kompaniene som er en helt ny innretning både innen det militære, og innen pressen, skaffer seg på den ene side verdifulle, autentiske beretninger fra fronten, og garanterer samtidig for at militære hemmeligheter ikke røpes. På denne måten er den tyske presse no under krigen et meget viktig ledd i nyhetstjenesten og folkeledelsen.67

Forskjellen på de tyske og de britiske og amerikanske journalistenes arbeidssituasjon under annen verdenskrig var store, selv om også de ble underlagt sensur og kontroll. Krigskorrespondenter på alliert side ble oppfordret til å gå i uniform, men det var forbudt for dem å bære våpen – heller ikke til bruk i selvforsvar. Britiske og amerikanske soldater kunne trekke i offisersuniform med lue, med en tydelig C på armen for ”Correspondent”. I 1944 skal det ha vært 150 britiske og amerikanske krigskorrespondenter eller ”warcoes” i Frankrike

65 FF 17. mars 1944 66 Ibid. 67 Korrespondanse fra Berlin Nr. 2, Tysk pressepolitikk under krigen, februar 1942

25 og Belgia da de allierte tropper var på offensiven der.68 Britiske journalister opplevde frustrasjon over at de ikke fikk følge krigen ved fronten slik de tyske kollegene fikk det. Det førte til at O.D Gallagher fra Daily Express foreslo overfor sin redaktør at engelskmennene rett og slett skulle avvikle sitt system og heller kopiere det tyske Kriegsberichtersystemet. Redaktøren hans forklarte at de ikke kunne argumentere mot den britiske hæren i krigstid. Gallagher ble derfor øyeblikklig kalt hjem. Resten av krigen var hans oppgave å dekke den britiske hjemmefronten.69

2.9 Svart‐hvitt Medieforskeren Heikki Luostarinen har analysert den tyske propagandaen og hvordan den tyske og den bolsjevikiske siden ble fremstilt. Tenkningen var preget av en svart‐hvitt‐klassifisering der alt positivt ble knyttet til den tyske siden og alt negativt til fienden, hevder han: • Den tyske siden ble fremstilt som det naturlige kontra det perverterte. • Den tyske siden representerte styrke mot svakhet • Den tyske siden representerte renhet mot det skitne • Det tyske var den høytstående rase mot den lavtstående • Germanere sto mot jøde og slaver • Tysk suksess sto mot konspirasjoner rettet mot Tyskland • Nasjonalsosialisme sto mot bolsjevisme • Tyske forsvarstiltak sto mot planlagte angrep av Sovjetunionen mot Tyskland • Den tyske krigsmaskin sto mot en svak og dårlig utrustet sovjetisk hær.70

Krigspropaganda er en ikke‐materiell metode for krigføring basert på frivillighet, hevder Luostarinen og viser til medieforskeren Harold Laswells analyse av krigspropagandaen under 1. verdenskrig. Målet, ifølge Laswell, er å fremme

68 McLaughlin 2002, 6 69 Knightly 2003, 243 70 Luostarinen 2002, 33. NB Luostarinen har ikke besvart mine spørsmål per e‐post om hvilket konkret materiale han bygger sine analyser på.

26 kampvilje blant egne styrker og til å øke støtten blant befolkningen. Samtidig skal den også svekke fiendens soldater og befolkning.71 Heikki Luostarinen understreker på sin side at propagandaen rettet mot fienden må ha som mål å skape motstand mot lederne deres og fremme defaitisme og passivitet. Overfor en egen soldat må propagandaen bidra til aksept og støtte for det rådende synet på krigen, samtidig som den må virke slik at soldatene blir motivert til å ville ofre sitt eget liv, frihet og helse.72

2.10 Statlige direktiver Det tyske propagandaapparatet utstedte klare informasjonsdirektiver på ulike stadier i krigen på Østfronten. Den tyske nazipartiets såkalte Reichpropagandaleitung sendte eksempelvis ut et propagandadokument høsten 1941, etter at det ble klart at krigen ikke kom til å være over så raskt som planlagt. Dokumentet ble distribuert til propagandaledere på grunnplanet i det militære byråkratiet og var meget detaljert om hvor og hvordan propagandaen skulle utformes og brukes. Det ble understreket at ”Tysk seier” må være hovedtanken og det sentrale i all propaganda: ”Vi tror på seier og vi vil ofre det som er nødvendig”. Det overordnede målet med krigen – og det som skal dominere propagandaen – er den ”endelige ødeleggelsen av den bolsjevikiske trusselen” og det å ”eliminere det jødiske ønsket om å dominere Europa”, samt sikre Tysklands frihet. Ifølge dokumentet var det ”den internasjonale jødedommen” som hadde ansvaret for krigen.73 Den tyske propagandaledelsen utferdiget også direktiver om hvordan propagandaen konkret skulle utformes og spres. Etter nederlaget ved Stalingrad måtte propagandaledelsen ta inn over seg det faktum at den tyske befolkning også begynte å innse at Tyskland faktisk kunne tape krigen. I mars 1943, to dager etter at propagandaminister Joseph Goebbels proklamerte at tiden var inne for den ”totale” krig, sendte Reichpropagandaleitung ut et antibolsjevikdirektiv som skulle inngå i en propagandaaksjon. Planen og

71 Ibid., 34 72 Ibid., 4 73 Erläuterungen zur Propaganda‐Aktion 1941/42, Politischer Informationsdienst, Gauleitung der NSDAP, Salzburg,1941, forfatters oversettelse fra engelsk.

27 direktivene ble sendt til alle som arbeidet med propaganda. Samtidig gjorde Goebbels det klart at kampanjen ikke skulle fortsette videre etter utløpet av mars, fordi han var redd befolkningen ville gå lei av at budskapet og temaene ble gjentatt for ofte. Hovedparolen var ”Seier eller bolsjevikisk kaos” og planen var at den skulle forene hele Europa mot Sovjetunionen. ”Bolsjevismen er hovedfienden vi må kjempe imot og bolsjevismen er det mest radikale uttrykk for jødenes ønske om å kontrollere verden”, het det blant annet. 74 I hvilken grad slike direktiver hadde betydning for pressearbeidet i Norge – og for de norske krigskorrespondentene i øst er ikke kjent. Nordmennene som ble sendt ut i felten og på slagmarken hadde store forventninger og krav knyttet til seg. Det de skrev og sendte hjem til Norge skulle ha stor gjennomslagskraft. De skulle overbevise og påvirke leserne til å forstå krigens nødvendighet. Det var ingen enkel oppgave. Da kunne kanskje et hardt språk være et våpen.

2.11 Det farlige språket Det språklige uttrykket til krigskorrespondentene var tilpasset formålet med den tyske invasjonen av Sovjetunionen og landene i øst. Fienden og befolkningen ble stigmatisert. Det var langt fra noen norsk oppfinnelse, men en del av den nazistiske propagandaen og tenkemåten som de norske krigskorrespondentene åpenbart hadde tatt til seg. Flere historikere har studert ”Nazi‐Deutsch”, eller ”Language of Nazi Genocide” som denne fordomsfulle og subjektive språkbruken også er kalt. Historikeren Thomas Pelkow Kaplan understreker hvordan Hitler‐regimet etter maktovertagelsen i 1933 systematisk arbeidet for å endre det tyske språket når det gjaldt å bruke ord som har med jøde å gjøre, og for å skape et skille mellom jøder og tyskere. Riktignok startet Adolf Hitler denne språklige grenseforskyvningen allerede ved etableringen av NSDAP, men fra 1933 hadde han og hans parti langt større virkemidler til hånds.

As the Nazi regime established its authority, the press’s language changed in striking ways. With the increase in press directives and the expansion of control

74 Ibid.

28 mechanism, especially on the part of the Propaganda Ministry, these shifts became more systematically.75

Historikeren og germanisten Robert Michael og Karin Doerr, som også har studert hvordan det tyske språket ble endret, skriver blant annet at:

German, as it changed during The Third Reich period, represents a deviation from human and humanistic language development and a civil interaction and even the meaning of speech. It was so pervasive that it helped influence the thinking of a nation and had a devastating irreparable effect on the victims.76

Dette stigmatiserende språket var en del av en større og mer helhetlig rasistisk tenkemåte som nazismen var en del av, men ikke alene om. Rasistiske oppfatninger var utbredt på 1930‐tallet og ble i sin samtid ikke nødvendigvis oppfattet som ekstreme. Pressen har en lang tradisjon med å ta i bruk konfronterende synspunkter der stereotypier og fordommer spiller en sentral rolle.77 Den tyskorienterte krigsjournalistikken er en del av en slik tradisjon, om enn ekstrem. I ”nazispråket” ligger det også retoriske grep og ikke minst argumentasjon for å forsøke og overbevise leserne om riktighetene i de tekstene som reporterne har skrevet. Universitetslektor Fredrik Jebsen Bråten understreker i en analyse av retoriske tekster at ”Overbevisning er alltid knyttet til opplevde grunner – og jo sterkere grunner vi opplever at vi blir presentert for, desto enklere er det å være enig i saken”. 78 I dette ligger også en av de viktige grunnene til at den tyske propagandaledelsen – og de norske propagandalederne ville ha reportere på plass – de skulle oppleve krigen for å kunne skildre dens nødvendighet. Det avgjørende for reporterne var likevel om de hadde troverdighet og overbevisningskraft – det vil si den nødvendige etos. Spørsmålet

75 Kaplan 2009, 274 76 Michael og Doerr 2002, 27 77 Van Dijk 1991, ix 78 Jebsen Bråten, 2007, 47

29 er om leserne, som ikke var nazister og ”troende”, trodde på det de skrev eller ikke.79

2.12 Den farlige effekten I et essay om den polske sosiologen Zygmunt Baumanns understreker Berit von Lippe maktspråkets politiske betydning og hvordan det kan bidra til å endre vårt syn på dem som blir utsatt for et stigmatiserende språk.

Jo mer menneskelige objekter reduseres til kvalitetsløse størrelser, taper de sitt menneskelige særpreg. De er allerede umenneskeliggjort ved at språket man bruker om det som skal skje med dem, eller måten man kontrollerer dem på bidrar til å skjerme språkbrukerne (beslutningstakerne) mot etiske vurderinger.80

Dehumaniseringen av innbyggerne i de områdene tyske tropper rykket inn i var en av forutsetningene for at den brutale behandlingen de ble utsatt for kunne gjennomføres. Den politiske indoktrineringen av både tyskere generelt og ikke minst soldater, bidro til det Omar Bartov karakteriserer som ”the barbarisation of the German troops on the Eastern front”.81 Mennesker må avkles sin menneskelighet for at de skal kunne bli utsatt for det umennesklige. De norske krigsreporterne på Østfronten bidro også til denne umenneskeliggjøringen. Fritz Ihlen var både radioreporter og skrivende journalist og leverte en rekke sterkt antisemittiske og demoniserende journalistiske produkter i løpet av krigsårene. Artikkelen ”Krigsrotter”, som ble trykket i Germaneren i 1943, illustrerer hvor langt enkelte reportere kunne gå også når det gjaldt å dehumanisere sine motstandere. En blanding av fiendebilder og rasisme skapte sterke uttrykksformer. I artikkelen beskrev Ihlen hvordan man måtte skyte rotter ved Miusfronten i Ukraina der det krydde av dem. Så gikk han over til hjemligere forhold og brukte rotter for alt hva det er verdt som metafor på alt det vi misliker mest. Rotter sprer sykdommer, lever i

79 En retorisk analyse av krigsreporternes tekster ligger etter min mening utenfor denne masteroppgavens intensjoner. En analyse av tekstene deres ville likevel være av stor interesse. 80 Lippe 1998, 4 81 Bartov 2001, 68

30 det skjulte og lever av etterlatenskaper, men lever likevel side om side med menneskene:

Men på heimefronten er det anledning til å sørge for utryddelsen av krigsrottene. Der er forholdene så rolige at en kan ta seg av dem, og det med omsorg. Hvorledes det bør gjøres er en annen sak. Enkeltaksjoner kan nok for en stund være bra, men det monner ikke i det lange løp. Enkeltskudd er derfor ikke særlig effektivt. Gift er det heller ikke det riktige – Så står da tilbake to alternativer. En sørger for at samfunnet er immunt for krigsrottenes spill, samfunnet bygges på sikker tett grunnmur, med andre ord; rottene kan ikke slippe til. Det andre alternativet er kort prosess. Ikke med enkeltaksjoner, men ved en storstilt aksjon, en generalrengjøring, en rotteprosess.82

I Norge befant det seg rundt 100 000 krigsfanger fra Sovjetunionen i perioden 1941‐45. I enkelte norske aviser ble disse fangene skildret på omtrent samme måte som norske krigskorrespondenter fremstilte fanger og sivilbefolkningen i de områdene Tyskland okkuperte. Det gjaldt å vise at de utgjorde en fare både politisk og rasemessig. Eksempelvis skildret Ofoten Folkeblad sitt inntrykk av sovjetiske fanger som ankom Norge på følgende måte:

Hva man her så har intet å gjøre med europeisk kultur og rase. Hele det sløvete bolsjevikiske syn på livet sto å lese i deres ansikter. 83

2.13 Sjangervalget Det journalistiske utrykket, eller sjangervalget, har også betydning for formidlingen av krigsreporternes budskap. Det store flertallet av de reportasjene som er gjenomgått i forbindelse med denne oppgaven, er subjektive og flere av dem har litterære trekk. De er ofte bygget mer rundt en opplevelse enn en nyhet. Slike reportasjer gir større plass til ideologi og analyse enn eksempelvis nyhetsartikler.84 Det er åpenbart et bevisst valg at det skulle være slik – NSs ønsket holdningsskapende journalistikk. Derfor kan det store flertall av reportasjene fra SS‐journalistene defineres som såkalt featurejournalistikk.

82 Germaneren 26. juni 1943 83 Neerland Solheim, 2009, 181 84 Eide og Simonsen 2008, 281

31 ”Featurejournalisten kan fargelegge teksten med sine egne subjektive beskrivelser og refleksjoner”, understreker journalistforsker Steen Stensen.85

2.14 Sensuren Alle journalister og reportere som skal skrive fra, eller dekke en krig blir underlagt en eller annen form for kontroll over hva de skriver. Fronten er de militæres domene – her er det krigens lov og ikke de sivile lover som gjelder. Det betyr også at sensuren av militære grunner (selv om akkurat det kan overdrives) også er en forutsetning. Jo nærmere selve krigshandlingene journalistene er, jo viktigere er det for de militære lederne å sensurere den informasjonen reporterne sender fra seg. Krigsreporterne på tysk side ble ikke bare underlagt sensur, pressefrihet eksisterte ikke for dem. Pressefrihet og journalisters nøytralitet ble satt til side i Hitlers Tyskland og det ble hevdet at dette var idealer som ikke passet inn i den nye tid. Den tyske rikspressesjefen dr. Otto Dietrich understreket at ”Pressens frihet er en fantasiskapning, et slagord for å overbevise svake hjerner” og at ”Det har aldri vært noen pressens frihet, og i våre dager finnes det ikke pressefrihet i noe land på jorden.”86

I den nasjonalsosialistiske stat har pressen ikke til oppgave å gi uttrykk for den enkeltes syn på det hele og la en ”offentlig mening” som i virkeligheten ikke eksisterer, komme til orde. Tvert imot skal den stadig foreligge de store felles spørsmålene forståelig for ham, dersom han ikke har bevissthet om dem. På den måten blir avisen en daglig manende stemme for folket, en skole for politisk tenkning som gir hver borger følelsen av å være medlem av et felleskap som han er forenet med i nød og glede.87

For den tyske makteliten var krigspropaganda bare ett av flere våpen og ikke noe diskusjonstema. Dette synet på pressens og journalistens oppgaver som rikspressesjef Otto Dietrich sto for, var også en forutsetning for at de tyske – og

85 Stensen 2008, 124 86 Dietrich 1940, 35‐37 87 Ibid.

32 de norske krigskorrespondentene – kunne være både soldater og journalister uten at det ble oppfattet som noe motsetningsforhold. Den tyske politiske og militære ledelse ville styre det pressen ønsket å levere til sine lesere. Reportasjer og meldinger fra krigen var noe av det mest sensitive for sensurmyndighetene, og krigskorrespondentenes rapporter måtte derfor gjennom flere kontrollposter. Rapportene fra korrespondentene skulle først sensureres ved hovedkontoret i Berlin, der også norske sensorer og sensorer fra andre tyskokkuperte land var stasjonert, før rapportene ble distribuert videre ved hjelp av faks, kurerpost eller post. Men noen reportasjer og artikler skal også ha blitt sendt til Norge uten å gå veien om Berlin. 88 Et eksempel på at tyske myndigheter i Norge grep inn over norske utenrikskorrespondenter skjedde i mai 1943. Fritt Folks korrespondent i Berlin Grundtvik Gundersen ble kalt hjem til Norge etter at det ble hevdet at han overfor andre utenrikskorrespondenter i Berlin skulle ha kommet med ”hissig kritikk av tysk politikk og krigføring”.89 For de norske krigskorrespondentene innebar det tyske sensursystemet i prinsippet at både tyske og norske kontrollorganer skulle lese, til og med finlese det skrevne fra fronten eller om krigen. I tillegg ble også bidragene vurdert i redaksjonene i de aktuelle avisene eller bladene som fikk tilbud om å publisere artiklene. Kontrollen eller sensuren foregikk dels av det tyske Presseabteilung, som fra høsten 1942 også innførte daglige møter med redaksjonene der de ble servert muntlige instrukser eller skriftlige anvisninger fra Tyskland om hvordan og hva avisene burde skrive om. I Norge etablerte Nasjonal Samling allerede i 1940 sitt Pressedirektorat med presseledere i hvert fylke som skulle sørge for at avisene skrev det de skulle. Et eksempel på hvordan dette kunne være, dokumenteres i et brev til Aftenpostens redaktør Flood i 1942. Brevet er fra krigskorrespondent Egil Hartmann som på det tidspunktet oppholdt seg i Berlin. I den første fasen av krigen var han korrespondent for Fritt Folk, men gikk så over til Aftenposten.

88 Norling, 1992 89 Meldungen aus Norwegen 1940­1945 Teilband II, 2008, 1094, 1095. Forfatters oversettelse.

33 Hartmann hadde sikret seg en raskere vei gjennom sensuren. Brevet til Flood sendte Hartmann da han skulle levere sine første artikler til Aftenposten:

Som allerede nevnt for Dem tidligere må artiklene ikke trykkes før de var sensurert ved Presse‐Abteilung i Oslo. Artiklene blir ikke sensurert her, i det jeg hadde oppnådd denne ordning med min Dienstelle for at unødige forsinkelser ikke skal inntre.90

2.15 Den sensurerte Hvordan opplevde de norske krigskorrespondentene sensuren og sin situasjon som propagandister? Var de innforstått med hvordan dette ville fungere da de vervet seg? Var de enige med systemet, eller tilpasset de seg det? Opplevde de at de skrev med påholden penn og at det kunne være problematisk? Et konkret eksempel på at oppdraget var konfliktfylt opplevde Finn Holst Eines da han var korrespondent på Østfronten. Eines begynte som journalist i Fritt Folk og Hirdmannen i 1940 etter å ha bodd i USA noen år på slutten av 1930‐tallet. Den politiske inspirasjonen for å begynne i NS‐avisen kan ha kommet fra faren, Albert Eines, som gikk fra Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti (NKP) til Nasjonal Samling (NS). Fra februar 1942 til mai 1943 var Finn Holst Eines Kriegsberichter i Den norske legion ved Leningradfronten. Noen stor skriftlig produksjon ble det ikke fra hans hånd – i hvert fall kom ikke mye på trykk. Etter krigen hevdet han at han ikke ”sendte noen rapporter hjem” fordi han på grunn av ”sensuren ikke fikk skrive om forholdene slik de virkelig var.”91 En artikkel han skrev, ”Menneskene i landsbyen”, skildret tilstanden i en landsby et år etter at tyskerne kom dit. Holst beskrev hvor forferdelig situasjonen faktisk var der. Artikkelen ble ifølge ham selv stoppet fordi den fortalte hvor ille det var i landsbyen også etter at tyskerne hadde tatt over styringen. Hvor i sensursystemet artikkelen ble stoppet er ikke kjent. Men Holst Eines ga seg ikke. Han ville publisere artikkelen, men ventet med et nytt forsøk til han kom tilbake fra fronten. I 1943 begynte han som journalist i bladet Norsk Arbeidsliv som var

90 L‐sak, Oslo pkm Dnr. 1610, 1B00241 91 L‐sak, Oslo Politikammer, Dommer. Dnr. 2137

34 organ for det NS‐kontrollerte LO. Faren Albert Eines var redaktør og Finn Holst Eines overtok selv som redaktør i 1944. Da far og sønn redigerte Norsk Arbeidsliv sammen må de ha tatt en sjanse da de 1943 trykket reportasjen ”Menneskene i landsbyen” som sensuren tidligere hadde stoppet. Hvordan sensurmyndighetene tok det, vites ikke.92 Reportasjen og skildringen av landsbyen har en annen tone enn mye av det som ble sendt hjem fra Østfronten fra norske korrespondenter:

Høstvinden hadde satt inn over de øde marker. Svepte over slettene og drev røyken fra den brennende landsbyen med seg. For få dager siden hadde de stått modne av tungt korn. No var de svidd av og lå der nakne og tomme. Somme steder lå ødelagt redskap. Tegn på at en gang hadde her vært fruktbart.

Eines skildret at det kom en ”sverm” av fly som bombet og ødela. Men Eines skrev ikke hvor flyene kom fra. Var de sovjetiske? Tyske? Kanskje. Eines skildret elendigheten som innbyggerne måtte leve under. Det var ”skabbete kjøtere som stjal maten fra dem” slik også ”feite beist av rotter ” gjorde det samme. En dag falt fiendens granater over byen og en liten pike som forfatterens jeg‐person forsøkte å redde, døde langsomt. Artikkelen slutter derfor slik:

Verden gikk sin gang. Selv om Lita var død. For hvem bryr seg vel om et barn? Høsten var kommet. 93

”Menneskene i landsbyen” var ikke gjennomgående kritisk til de tyske okkupantene, men den manglet den optimisme som normalt krevdes i artikler som skulle beskrive situasjonen etter bolsjevikenes fall. Viktigst er at bolsjevikene ikke blir pekt ut som de skyldige for landsbyens situasjon. Underforstått går det også frem at de tyske okkupanter heller ikke brydde seg om det stakkars lille barnet Litas skjebne. Situasjonen i den russiske landsbyen

92 Norsk Arbeidsliv 24. juli 1943 93 Ibid.

35 ble fremstilt mørk og pessimistisk, og brøt dermed den innforståtte koden som slike artikler skulle ha.

Finn Holst Eines tilpasset seg ikke sensurmyndigheten slik de lojale skulle. Hvorfor får vi ikke noe svar på. Det kan være at han ikke identifiserte seg nok med det Kriegsberichtersystemet bygget på; systemtrohet. For i siste instans er det kanskje ikke sensuren som styrer det journalistiske produktet mest, men hvordan journalisten identifiserer seg med sin oppdragsgiver. Og Eines, kan det virke som, identifiserte seg med teksten. I denne sammenhengen kan det være interessant å stille spørsmålet om hva det vil si å være journalist? Eines hadde åpenbart til hensikt å skrive det han opplevde og ikke konstruere en versjon i tråd med hva som var ventet. En skribent med påholden penn og lite frihet går over i en annen rolle enn å være journalist, men blir mer en slags informasjonsmedarbeider. Her kan det oppstå flytende grenser. Nettopp fordi det er så vanskelig å definere hva journalistikk er, formulerer medieviteren Jan Fredrik Hovden at; ”rather than speaking of ”journalists” we should talk about participants in the journalistic field”.94 De norske SS‐krigskorrespondentene arbeidet innenfor det journalistiske feltet, men hadde rammevilkår som styrte både hva de så etter til sine artikler og hva de til sist skrev. Krigsreportere settes ekstra på prøve i dette journalistiske minefeltet.

Selv om den tyske krigsreporterrollen var unik, i og med at journalisten også måtte være soldat, er rolleproblemene og konfliktpotensialet i det å være krigsreporter tidløs. Et relevant eksempel på dette er fra 1988 da den britiske hær gikk til stormangrep mot de argentinske soldatene som hadde okkupert Falklandsøyene. Her ble det dokumentert hvor lett det er for en krigskorrespondent å bli informatør og ikke fastholde uavhengighet. En rekke britiske journalister fulgte de britiske troppene i land. De var underlagt streng militær kontroll. Det skulle vise seg at journalistene raskt også ble ”en del” av de militære styrkene i det at de ikke klarte å opprettholde noen observatørrolle og i stedet gikk over til posisjon som deltager ”vilket innebär att det yrkesmässiga

94 Hovden 2008, 33

36 nyhetsvärderingstänkandet sammanblandas med de personliga upplevelserna som deltagare”.95 Hendelser som det under andre omstendigheter ville være naturlig å skildre fikk ikke oppmerksomhet på grunn av journalistenes nærhet til den militære situasjonen. Dette innebar et ”normskifte” og et avvik fra de nyhetsvurderinger som ellers ligger til grunn for journalisters arbeid.96 Hvordan denne identifiseringen faktisk opplevdes av de norske krigskorrespondentene på Østfronten vet vi ikke, men i den første fasen må vi anta at den var sterk. At det var problematisk for én av dem er ikke nok til å trekke noen klar konklusjon. Den sensurerte Finn Holst Eines gjorde ikke opprør mot sin situasjon annet enn at han fikk trykket sin sensurerte artikkel i Norsk Arbeidsliv som han selv kontrollerte. Noen konsekvenser fikk det etter alt å dømme ikke for ham. Spørsmålet er hvordan historien om Eines ytterligere kan tolkes? Det vi ikke vet er hvor spesiell hans historie var. Ble andre sensurert på tilsvarende måte, eller ble deres artikler skrevet om før de ble publisert? Tok andre også til motmele, eller godtok de det som skjedde med artiklene deres?

2.16 Et annet Signal Tyske propagandamyndighetene ga muligheter for noe annet å spille på enn fordommer og aggressiv propaganda – men også det av propagandamessige grunner. For det fantes et journalistisk rom i Tyskland – reportasjemagasinet Signal. Her var det plass til alt fra mote‐ og kunstreportasjer, men også relativt nøkterne skildringer fra fronten uten den propagandaen som preget mye av krigsreportasjene ellers. Dette magasinet var riktignok kun beregnet for utlandet. Signal skulle vise frem et mer moderat bilde av Tyskland utad, men viste samtidig hvor profesjonelle deler av det tyske propagandaapparatet var ved at de spilte på flere hester. Signal kom ut på flere språk i mange land, også på norsk. Reporterne i Signal utfordret krigens realiteter språklig, de avsto også i stor grad fra demoniserende eller antisemittiske formuleringer. De skrev mer litterært enn propagandistisk. En reportasje som krigskorrespondenten Hubert Neumann skrev om den tyske sommeroffensiven i 1942 er et eksempel på det:

95 Fogelberg 2004, 59 96 Ibid., Fogelberg bygger her på Morrison, D.E.Tumber, H; Journalists at War. The Dynamics of News reporting during the Falklands Conflict, London, 1988

37

I slike øyeblikk blir mørket gjennomsnittlig, og enhver påtatt mine hvormed mennesker skjuler sitt eget jeg, forsvinner. Ansiktsuttrykket løser seg fra anelsens lenker, vegen fra impuls til minespill skrumper inn og musklene får fritt spill, de gjenspeiler hjertets reaksjon enten som likegyldig mine eller som grimase. Vi sitter sammenkrøpet fire stykker i skyttergravens B‐post, skulder ved skulder, så tett at pusten vår forener oss til et eneste tåkeslør. Ingen snakker. 97

Reporterne i Signal fikk åpenbart et stort spillerom. Dette betydde også at bladet hadde ambisjoner om å nå bredt ut, selv om det hadde mange krigsreportasjer. Bladets redigering og innhold var uttrykk for en redaksjonell og profesjonell bevissthet og tydelige valg fra de tyske pressemyndighetene. Selv et så massivt propagandasystem som det tyske forsto nytten av å presentere ulike fasetter eller farger.

97 Signal 14:1942, norsk utgave

38

Kapittel 3: DEN NYE PRESSEN

I god tid før Tyskland angrep Norge i april 1940 var propagandaapparatet beredt til å rykke inn. Korvettkaptein Klaus‐Friedrich Hahn fikk allerede flere uker før invasjonen i oppdrag å lede en propagandatropp som skulle settes inn etter at Norge var okkupert. Hahn hadde spesielle forutsetninger. Han hadde norsk kone og snakket selv norsk flytende og dessuten arbeidet han i propagandaminister Joseph Goebbels stab. 1. og 2. mars var han med på å utforme retningslinjene for det som skulle skje med norsk presse etter angrepet 9. april. Ved hjelp av påbud, sensur og selvsensur, innsettelse av lojale redaktører og medarbeidere skulle makten over pressen sikres. Et Propagandakompani (PK) skulle umiddelbart ved ankomsten til Oslo tre i kraft. Men ferden til Norge var ikke uten problemer. 10 av 60 medarbeidere druknet da krysseren Blücher ble senket ved Drøbak i Oslofjorden, fire av fem utsendte fotografer var blant de døde. Men dette stoppet ikke korvettkaptein Hahn. Allerede natt til 10. april var han i gang med å sikre seg kontroll over NRK, og ved hjelp av Vidkun Quisling fikk propagandasoldatene kontorer i Stortinget.98 20. april innkalte Hahn til pressekonferanse i Stortinget og forklarte der at ”Vi hadde ikke til hensikt til å gripe inn i den norske pressens forhold” og at det ikke var en tysk presse man ønsket seg. Men samtidig ble det understreket at alt pressestoff av militær betydning skulle underkastes militær sensur. Fire dager senere strammet okkupantene skruene til i det såkalte ”Militære grunnsetninger for pressen”. Disse skulle nå gjelde som retningslinjer for pressens arbeid – en presse som måtte være ”lojal og ansvarsbevisst”.99 29. april mottok alle landets politimestre en instruks om at de skulle kontrollere at avisredaktørene forholdt seg til de tyske direktivene. Etter at den militære sensuren var innført kom den politiske sensuren. Det Rikskommisariatets såkalte Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda ble opprettet med ministerialråd Georg‐Wilhelm Müller som leder. Presseabteilung, som hadde den direkte oppgaven med å sensurere sensitive

98 Hjeltnes 1990, 42‐ 43 99 Ottosen 1996, 137

39 militære opplysninger, var en underavdeling av Müllers organisasjon. Presseabteilung, med Hans Moser som leder, fikk i oppgave daglig å sende ut direktiver og anvisninger gjennom de Vertrauliche Tagesanweisungen som ble distribuert via NTB. NTB ble tatt over av tyske interesser og Nasjonal Samling (NS) allerede 9. april, og ble et senter for kontroll over pressen.

3.1 NS utnyttet situasjonen 26. september 1940 opprettet Vidkun Quislings regjering et nytt departement kalt Kultur‐ og Folkeopplysningsdepartementet med Gudbrand Lunde som leder. I dette departementet lå også det nye Pressedirektoratet under pressedirektør Anders Beggerud. NS‐aktivisten Willy Klevenberg ble leder for propagandaavdelingen i Pressedirektoratet. Slik ble det etablert et system med tre sett av kontrollorganer. En ved Wehrmacht, en ved Reichkommissaritas Presseabteilung og i tillegg et kontrollorgan som NS sto for – Pressedirektoratet.100 Direktoratet gjennomførte sine ”forvaltningsoppgaver ved hjelp av partiorganisasjonen NS” og ”Propagandalederen i hvert eneste partilag i hver krets landet rundt hadde plikt til å rapportere til høyere instans om pressen bøyde seg for nyordningen eller ikke”.101 Den tyske okkupasjonen og okkupantmaktens samarbeid med NS, utsatte norsk presse for sterk kontroll og styring på flere plan. Det ble gjennomført innholdskontroll av det som skulle trykkes eller sendes. NS hadde klare mål for propaganda‐ og pressevirksomheten med sin Avdeling for presse og kringkasting. Vidkun Quisling hevdet den nye pressens etter omlegningen under det nye regimet ville nå en ”høyere og edlere form” og at den norske presse ”no har fått som oppgave å tjene nasjonens interesser og endog de interesser som står over nasjonens”.102 NS’ egen presseavdeling produserte ”Norsk Artikkeltjeneste” (NAT) med artikler og stoff som gratis ble sendt til 80 av landets aviser og avisredaktører med krav om at artiklene skulle tas inn. Presselederne i hvert fylke fulgte med på hvor mange av artiklene som ble publisert og dette ble rapport inn til NAT. Dersom ikke avisene trykket et visst antall av de tilsendte artiklene, ble de

100 Norsk Presses Historie 1660‐2010 bd 2, 376 101 Bastiansen/Dahl 2003, 277 102 FF 1. November 1943

40 irettesatt av NAT sentralt og beordret til å gjøre så.103 En av dem som ble presset hardest for at han skulle ta inn flere NAT‐artikler var Aftenpostens politiske redaktør Johs Nesse. Han satte sin stiling inn på selv å bestemme hvilke artikler fra NAT han vil trykke eller ikke.104 For NS var artikler fra norske krigskorrespondenter og historier fra krigens i øst viktige bidrag i propagandaen overfor det norske folk. Ble bolsjevikene i øst beseiret kunne, også det norske folk vinnes. Krigskorrespondentene skulle fortelle om hvordan de tyske og de norske soldatene vant krigen mot bolsjevismen og jødedommen i øst.

3.2 Den første norske Kriegsberichter Justisminister Sverre Riisnæs var den første norske krigskorrespondent på tysk side. Sammen med politiminister Jonas Lie dro han i april 1941 til fronten på Balkan. Riktignok var de to ikke der i mer enn et par uker, men formålet var en blanding av studietur og at de skulle vekke nordmenns interesse for Tysklands krig. Riisnæs, som på dette tidspunktet var kommissarisk statsråd, gikk inn i krigskorrespondentenheten som var knyttet til SS–Panzer‐Division Leibstandarte SS Adolf Hitler. Lie var utdannet offiser og skrev senere boken ”Over Balkans syv blåner” basert på oppholdet på Balkan. Boken er en krigsreportasje med dramatiske øyeblikksskildringer som viste at han hadde skrevet krimbøker tidligere. Lie hadde da også selv vært krigskorrespondent på tysk side før, men under 1. verdenskrig.105 Til tross for at Riisnæs var den som faktisk skulle være den skrivende av de to, i hvert fall på papiret, skrev han ingen bok eller reportasje fra Balkan. Men han holdt et kåseri om Waffen‐SS i NRK fra Bulgaria 17. april 1941 i programposten ”Ungdommen kaller”. Riisnæs hevdet at de tyske soldatene ble tatt imot med begeistring overalt ”for det er venner som har kommet fra nord for å hjelpe dem”. Han hevdet videre at han hadde blitt ”en ukjent soldat i

103 RA Privatarkiv 759 NS Generalsekretariat, serie Ih Norsk Artikkeltjeneste Iha 759 korrespondanse A‐Å 104 Se brevveksling mellom redaktør Nesse og NATs Waage februar‐mars 1941 der Nesse bl.a. hevder at artiklene fra NAT er ”mer polemisk‐agitatoriske enn overbevisende”. RA PA‐759 NS Generalsekretariat, serie Ih Norsk artikkeltjeneste stykke 73‐81 105 Historiker Bernt Roughtvedt i foredrag om Jonas Lie på et historieseminar i regi av Forsvarsmuseet 13. november 2009

41 nasjonalsocialismens talløse hær”.106 Andre spor etter Riisnæs’ innsats som krigskorrespondent har jeg ikke funnet. 14. mai 1941 kom de to statsrådene stolte tilbake til Oslo. Umiddelbart gikk de i gang med å forklare hvor fantastisk den tyske hær var. Jonas Lie hevdet at tyskerne rykker så raskt frem at ”motstanderen nærsagt ikke får tid til å skyte”. ”Den tyske hær lar sig ikke slå noget sted i verden”. 107 For Jonas Lie var det dessuten viktig å understreke at han og Riisnæs, som nordmenn, ble mottatt som likemenn av tyskerne. Jonas Lie sammenlignet ”de svarte skipene” som hadde ført norske vikinger på deres ferd over havet med de ”svarte vognene i germanske seiersruners tegn” som nå rullet ”over Europas sletter.” 25 Det gjaldt å forsøke å begrunne de norske soldatenes deltagelse på tysk side med at nordmenn hadde en historisk oppgave. At Norge måtte fullføre den oppgaven vikingene hadde startet, var et mye brukt argument. Lie levnet ikke Sverre Riisnæs stor plass i sin bok fra Balkan selvom det var Riisnæs som foreslo tittelen ”Over Balkans syv blåner”.108 Lie nevnte ham lettere ironiserende i et avsnitt i boken: ”Litt senere kommer et nytt celebert besøk, SS‐mann Riisnæs kommer overraskende på visitt medbringende alle sin klamotten, geværer, tornister og det hele…. ” Riisnæs tilhørte ”P.K. det vil si Propagandakompaniet, den nye tids vepnede krigskorrespondenter som følger troppene med våpen i hånd” . Riisnæs hadde vært tilknyttet Leibstandartes forreste bataljon under innmarsjen i Jugoslavia og ”oplevd adskillig og døiet meget vondt, slit, luftangrep og granatild, men humøret er i orden…” 109 Mindre humoristisk og mer alvor ble det for dem som etterfulgte Riisnæs som krigsreportere under Operasjon Barbarossa noen måneder senere. For da felttoget mot øst startet i juni 1941, var norske reportere med fra første stund.

106 Aftenposten 19. april 1941 107 Morgenbladet 15. mai 1941 108 Rødder 2009, 134 109 Lie 1942, 9‐92

42 3.3 Hvem var de? De norske krigskorrespondentene som støttet Tyskland i krigen på Østfronten var i sannhet en sammensatt gruppe. Jeg vil presentere fem av dem her, fordi de uttrykker noe av bredden som fantes i gruppen norske krigsreportere. Tre av de fem hadde journalistisk erfaring fra før, og en av dem hadde også vært journalist i flere år før han vervet seg til Østfronten som krigsreporter.110

3.4 Frontreporteren Egil Hartmann var en dominerende og svært produktiv reporter fra 1941 og de to første årene av felttoget mot Sovjetunionen. Han skrev den første reportasjen og formidlet de første øyeblikksopplevelsene fra Operasjon Barbarossa som kom på trykk i en norsk avis. Hartmann, som ble født i Ålesund i 1907, var ikke bare en politisk propagandist og overbevist nasjonalsosialist, men hadde også stilistiske evner selv om dette ofte ble overskygget av hans hatefulle og antisemittiske utfall. Hartmann ble medlem av NS i 1933 etter at han bodde et halvt år i Tyskland. Hartmann arbeidet som journalist i Christiansand Tidende fra 1930 til 1934. Deretter arbeidet han i Cappelens forlag og siden som salgsagent for Tiedemanns Tobaksfabrik. Hvorfor han midlertidig forlot journalistikken er ikke kjent. Allerede i oktober 1940 søkte Hartmann, gjennom Presseavdelingen i Reichskommisarat ved Sonderführer Hans Falk, om å få reise som krigskorrespondent for Fritt Folk. Men på det tidspunktet lot ikke det seg gjøre. Etter at han hadde begynte som journalist i Fritt Folk fikk han i april 1941 grønt lys for å bli krigskorrespondent. Han reiste så til Berlin for å få opplæring. Etter øvelser og eksersis var han med fra første stund som SS Kriegsberichter i Ukraina og Kaukasus. Han fulgte SS Wiking fra Lublin og så til Dnjeprpetrovsk sammen med flere avdelinger, i følge med en dansk journalist og en tysk sjåfør. Egil Hartmann kunne skrive selvopplevde tekster med nyhetsvinkel, men også mer poetisk inspirerte tekster. Ofte blandet Hartmann bilder fra naturen i tekstene sine:

110 Begrunnelsen for å publisere disse navnene .til tross for at deres landsvikdommer er klausulerte, baserer seg bla. på en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling der taushetsplikten ikke skal gjelde hvis ”vedkommende har opptrådt utad eller offentlig gitt til kjenne sin politiske tilhørighet”. Pryser, 2010, 146

43 Landskapet ligger i badet i skinnet av tusener av stjerner som blinker og glitrer og fullstendig tar luven fra nymånen som beskjedent forsøker å gi sitt besyv med i illuminasjonen. Et svakt sus fra den tette løvskogen som strekker sine grener utover Mius der den bukter seg som en svart glinsende slange gjennom ingenmannsland når opp til oss..111

Fra januar 1942 skrev han for Aftenposten ved Miusfronten i Ukraina, og var der sammen med radioreporteren Fritz Ihlen. Selv har han hevdet at han gikk fra Fritt Folk til Aftenposten fordi han der ble tilbudt høyere lønn.112 Hartmann var en stridbar kar, i Berlin i september 1942 slo han ned en tysk major som ifølge Hartmann æresskjelte nordmenn. Han tilbrakte derfor tre måneder i fengsel før han ble sendt hjem til Norge. Da han kom hjem ved juletider 1942, ble han, ifølge Hartmann selv, nektet jobb i Aftenposten av pressesjef Anders Beggerud. Han flyttet derfor fra Oslo og var fra februar til juni 1943 redaktør for Skiensfjorden presse før han så flyttet over til en ny redaktørstilling, denne gang i Sarpsborg Dagblad. Der var han til oktober 1943. Da han mistet stillingen i Sarpsborg skal grunnen ha vært at avisen trykket en artikkel om korrupsjon i NS, og Hartmann ble suspendert fra stillingen. Fra oktober 1943 til mars 1944 var han såkalt frontfører i arbeidslivs‐ og velferdsorganisasjonen Sol i Arbeid som ble bygget opp etter mønster av tyske Kraft durch Arbeit. Deretter vendte han tilbake til pressen og var journalist i Morgenposten fra våren 1944 til mars 1945.113 Da krigen nærmet seg sin avslutning flyttet han til sine foreldre i Kristiansand. I oktober 1946 ble han dømt til tre år og seks måneders fengsel, men det fremgår ikke av dommen om hans virke som redaktør og krigskorrespondent fikk noen skjerpende betydning for straffeutmålingen. Egil Hartmann skal etter krigen ha arbeidet som sjømann før han gikk i land og døde i 1958. I følge nekrologen i Folk og Land i 1958 var hans liv ”en eneste stor tragisk roman. Derav klangen i hans skildringer av de brennende

111 Germaneren nr. 2 1942 112 Egil Hartmann brev til kriminalpolitiets landssvikavdeling 6. februar 1946, L‐sak, Oslo pkm Dnr. 1610, 1B00241 113 L‐sak, Oslo pkm Dnr. 1610, 1B00241

44 byer som han så”. Hartmann skal også hatt en ”forferdlig uro” i sin skrivestil, ifølge nekrologen.114

3.5 Radiokrigeren Fritz Ihlen, født 1913, hadde allsidig yrkeserfaring før han i 1942 vervet seg som Kriegsberichter 28 år gammel. Ihlen var økonom av utdannelse og arbeidet blant annet fra 1935 i Kredittkassens valutaavdeling og senere i Hambros bank – begge steder i London. Ikke bare det – Ihlen var også korrespondent for Norges Handels og Sjøfartstidene da han arbeidet som avdelingssjef hos det norske eksportfirmaet Julius Jørgensen i Hamburg på slutten av 1930‐tallet. I september 1940 begynte han som kåsør i NRK og programmet ”Politisk kringsjå”. Han avanserte videre i det nye NRK‐systemet og ble utnevnt til redaktør i Norsk Radio‐press i november 1940. Norsk Radio‐press ble opprettet i forbindelse med at NRK ble nazifisert og ble en formidlingssentral for nyheter til NRK. Samtidig ble Ihlen ansvarlig for nyhetstjenesten i Abteilung Rundfunk som var underlagt Haubtabteilung Volksaufklärung und Propaganda. Den hadde 18 ansatte hvorav 12 var norske. 115 Etter at Ihlen vervet seg deltok han blant annet i et fire ukers radiokurs i Berlin før han så ble med på felttoget i Ukraina i syv måneder. Direkte fra fronten laget han flere radioreportasjer i juni 1942 som ble sendt i NRK i juli og september det året.116 I reportasjen ”Avskjed med Rostov”, sendt 19. september 1942, sa Ihlen blant annet at:

Vår vikingferd går videre med samme kampmot og samme kamplyst. Vi vil slå den bolsjevikiske fiende så fort som mulig. Vi vikinger er sikre på at disse tokter vil bringe oss det som er til gagn for hjemlandet og at vi kjemper for det som er rett og riktig – orden, rettferdighet, fred – i Norge, Europa og verden over. Vi ser og lærer under vår kamp i Sovjet. Vi ønsker bare at mange flere hjemme i Norge

114 Folk og Land 14. juli 1958 115 Dahl, 1978, 394 116 ”Norske frivillige i SS‐Regiment Germania hilser hjem”, 15.07 1942, ”Røde elitekompanier bryter sammen under germansk ild”, 27.07 1942, ”En Norgesvenn faller på sin post”, 27.07 1942, ”Bolsjevikene får en varm velkomst”, 31.07 1942, ”Fremmarsj mot Rostov”, 19.09 1942, ”Avskjed med Rostov”, 19.09 1942 Alle NRK‐opptak, NRKs digitale arkiv, Radioarkivet, htttp://radioarkivet.nb.no/meta.php?regnr=1994/22347&base=P&sok=enkel&fritekst =..

45 vil være med på denne vikingferden, at tusener vil slutte seg til oss og kjempe vårt lands og Europas kamp for en stor fremtid.117

Ihlen skrev også ni artikler i perioden 1942 til november 1944 for Aftenposten. Fra mars 1944 var han i fire måneder ved Narva i Estland. Ihlen var både medlem av Hirden og Germansk SS–Norge (GSSN). Han utga enkelte av sine radioforedrag i boken ”Verden og vi” i 1945, og i bokens forord understreket han og Dagfinn Gjessing, som publiserte sine radioforedrag sammen med Ihlen, at samlingen var bidrag fra krigens ulike utviklingsfaser med et ”nasjonalsosialistisk synspunkt”.118 Fritz Ihlen ble etter krigen dømt til seks års fengsel og ilagt en bot på 40 000 kroner for sin propagandavirksomhet i kringkastingen. I dommen ble det understreket at ”Han var under krigen en av de mest kjente agitatorer og hans virksomhet er særdeles omfattende og aktiv. Han har hensynsløst ofret seg for propagandaens tjeneste og har ikke undsett seg for å trekke i fiendens uniform for å skaffe seg materiale til sin propagandavirksomhet”.119

3.6 Juristen som ville skrive Ulf Breien ble født i november 1919 i Kristiansand. Han meldte seg inn i NS i 1935 og studerte jus ved Universitet i Oslo i 1937, men ville også skrive. I 1940 markerte han seg derfor blant annet med to artikler i det høyrenasjonalistiske tidsskriftet Ragnarok. Den ene artikkelen het ”Livsrumsbegrepet i folkeretten”, den andre ”Norden som storrum” der han utviklet sin støtte til den tyske forståelsen av ”overstatlige ordninger” og ”en europeisk nyordning hvor ”et nordisk storrum” har en ”naturlig plass”.120 I juni 1941 vervet han seg til Den norske legion som krigskorrespondent og deltok på militær opplæring i noen måneder før han var klar for fronten. Der var han til mars 1943, og utmerket seg med et stort antall artikler med sikker stil og med et sterkt politisk innhold. Breien ga uttrykk for en sterk germanistisk holdning – også i artikler. I en artikkel fra 1943, kalt ”Kamp og idé”, skrev han

117 NRK 19. September 1942 118 Gjessing, Dagfinn og Ihlen, Fritz, Verden og vi, Oslo 1945 119 Rettsbok for Oslo byrett, 25. september 1946, L‐sak Oslo politikammer, Dom 1507, IB00236 120 Ragnarok nr. 5. august 1940, Ragnarok 6/7 november 1940

46 blant annet at ”Det blir mer og mer klart at den kampen som i dag utkjempes, er selve de germanske folks lagnadskamp – kampen for felles‐germansk fremtid og felles‐germansk storhet”.121 Da han kom tilbake til Oslo avsluttet han i 1943 sine jusstudier basert på en lov som ga frontkjempere fortrinn til utdannelse ved tidsavbrekk grunnet krigstjeneste. Han skrev en avhandling om odelsretten. Breien var den første frontkjemper som utnyttet denne ordningen.122 Ulf Breien fungerte som dommerfullmektig i Fredrikstad fra januar 1944, avbrutt av ytterligere offisersutdannelse i Tyskland en periode. Etter å ha blitt arrestert 5. juli 1945 klarte han å rømme fra Ilebu etter å ha hatt såkalt utekommando ved Skallum gård. Han reiste så til Argentina og bosatte seg der. Senere kom han tilbake til Norge og fikk da påtaleunnlatelse.123

3.7 Reklamemannen Walter Fürst, født i juli 1901 i Oslo, ble politisk aktivist da NS ble stiftet i 1933. I utgangspunktet var Fyrst reklamemann, men ble partiets propagandasjef. Han kom riktignok på kant med Vidkun Quisling og ble ekskludert av partiet i 1935. Han søkte seg deretter til kretsen rundt bladet Ragnarok og den mer tyskvennlige Hans D. Jacobsen. Senere ble han blant annet disponent i tidsskriftet Farmand fra 1937 til i 1940. I 1941 meldte han seg inn igjen i NS. I norsk Arbeidstjeneste (AT) møtte han blant andre Per Imerslund som senere skulle markere seg sterkt som blant annet krigskorrespondent. I 1940 endret han etternavnet fra Fürst til Fyrst. I juli 1941 meldte Fyrst seg til krigstjeneste og gikk inn i Den Norske Legion.124 9. juni ble han av Vidkun Quisling bedt om å ta jobben som sjef for propagandakompaniet i legionen og fikk sin utdannelse som krigskorrespondent ved Lichterfelde – den gamle kadettskolen i Berlin. Fyrst ble deretter beordret til SS Kriegsberichters hovedkvarter. Et tysk medlem av Propagandakompaniet (PK) forklarte ham at et slik kompani ”tar film, foto‐ og radioopptak ved fronten,

121 Breien, 1943. Sidetall ikke markert. 122 Fure: 2004, 234 123 L‐sak, Oslo politikammer, påtaleunnl nr. 1158, IB00664 124 L‐sak, Oslo politikammer, Dnr. 2728, 1B00266

47 sender korrespondanse hjem, underholder soldatene bak frontlinjene…”125 Han ble deretter sendt til Königsberg i Øst–Preussen der han også møtte flere såkalte ”Schaddefürer i det sivile liv, antagelig journalister.”126 Fyrst ble med Hauptsturmführer Günther d’Alquen på en flere dagers reise gjennom Ukraina. Senere dro han på reise til Polen og Vest‐Ukraina og skrev noen rapporter derfra til norske aviser. Da Fyrst vendte hjem til Oslo etter oppholdet i Ukraina og Tyskland i desember 1941 gikk han tilbake til sitt arbeid med film og reklame. I januar 1944 startet han selskapet Centrumfilm A/S der han ble disponent. Han avsluttet en halvferdig film om Hirden og deretter gikk han i gang med en større prosjekt. Spillefilmen ”Ung vilje” var en ren propagandafilm for NS og kom ut i 1943. Han produserte tre vervefilmer for Legionen og en propagandafilm for Hirden. Da krigen var over ble Walter Fyrst dømt til fire år og seks måneders fengsel. I dommen ble det vist til propagandavirksomheten han hadde drevet for NS. Den ble beskrevet som ”graverende”, men det var formildende at ”Tiltalte da han hadde begynt sin propagandavirksomhet hadde fått øynene opp for hulheten ved propagandavirksomheten for frontinnsats på tysk side”.127

3.8 Fra Arbeiderpartiet til Hitlers hær Osvald Olsen, født i mars 1909 på Dokka, begynte som journalist i Valdres Tidende i 1926 da han var 17 år gammel. I 1928 fortsatte han i Oppland Arbeiderblad der han var aktiv journalist i 10 år før han 1. mai 1938 sluttet på grunn av det han selv har karakterisert som politiske uoverensstemmelser. Han forlot da journalistikken og arbeidet som handelsreisende. Da den tyske okkupasjonen var et faktum meldte han seg til tjeneste og gikk inn i NS 1. september 1940. Samme høst sendte han et forslag til Kulturdepartementet om såkalte propagandatiltak overfor det han kalte arbeiderkretser. Olsen meldte seg som krigskorrespondent til den tyske kommisjon i Lillehammer i mars 1941. Han reiste så i april til Sennheim i Elsass og til Graz i Østerrike der han fikk våpenopplæring. Olsen var krigskorrespondent på flere

125 Fyrst, 1981, 183 126 Ibid., 191 127 Rettsbok Oslo byrett 17. juni 1947, L‐sak, Oslo politikammer, Dnr. 2728, 1B00266

48 avsnitt fra september 1941 til september 1944. Han var blant annet i Kaukasus i tre – fire måneder. I 1943 var han også i Estland, Latvia og Litauen. Olsen skrev både for Fritt Folk og for Aftenposten, men sendte også artikler til en rekke av LOs tidsskrifter. Stort sett skrev han sine artikler for hånd og sendte dem direkte til Pressedirektoratet i Oslo eller også direkte til Fritt Folk og Aftenposten. Olsens produksjon var meget stor og hans lange erfaring som journalist ga ham et forsprang. Da han september 1944 kom tilbake til Norge ble han beordret av justisminister Sverre Riisnæs til å overta som redaktør i Ringerikes Blad i Hønefoss. Ifølge ham selv nektet han dette fordi ”avisene ikke fikk lov til å skrive det de ville på grunn av sensuren”.128 Om dette siste faktisk var riktig eller om det er etterrasjonalisering under forhør etter krigen er ikke lett å vite. Osvald Olsen gjorde selv et poeng av at han var sosialist og at han hadde sin bakgrunn i arbeiderbevegelsen. I desember 1941 skrev han et brev til utenriksminister Trygve Lie som ble trykket i flere aviser. ”Jeg skammer meg over at jeg engang selv trodde på frasene deres, men er samtidig glad over at jeg fikk øinene opp i tide”. Og i Fritt Folk skrev han en artikkel kalt ”Dere ville ha skreket høit etter gevær” om ”djevelskapen i Russland”. Her understreket han at dette var et ”innlegg fra ”en tidligere arbeiderjournalist”. ”Ja her merker vi jødedjevelen til gagns. De forsøker på alle måter å bestikke oss”, hevdet han i denne teksten.129 I dommen mot ham på 4,5 år, ble det i skjerpende retning lagt vekt på at han hadde vært journalist. Det ble blant annet vist til den store lesekretsen som hans artikler hadde hatt:

Når en betenker at pressen på den tid er ensrettet i Nasjonalsosialistisk retning, kan hans artikler ha gjort stor skade, i det bemerkes at tiltalte forruten det som foran er nevnt også i sine artikler hadde forherliget det tyske erobrerfolk.130

128 Rettsbok for Oslo forhørsrett 13. juni 1945. L‐sak Dnr 424 Vestoppland politikammer 1B01526 129 Fritt Folk 15. oktober 1940 130 Rettsbok for Oslo forhørsrett 13. juni 1945. L‐sak Dnr 424 Vestoppland politikammer 1B01526

49 3.9 En ny type journalister Krigskorrespondentenes virke må sees også i et større perspektiv enn at de bare skrev fra fronten. De inngikk i NSs ønske om å endre pressen til å drive propaganda for det NS mente var det viktige. Krigskorrespondentene var også frontkjempere for NS og for den pressen NS ville skape – og ønsket seg også etter at krigen var over og når Norge var en del av et nytt Europa.

En propaganda‐aksjon. Stor eller liten, hadde liten sjanse til å slå igjennom uten pressens oppslutning og aktive understøttelse. I og med overføring av den politiske makten til NS var vår stilling til pressen, og pressen til oss også blitt en annen.131

En ny europeisk journalist‐ og presseorganisasjon skulle støtte opp om denne utviklingen der også krigskorrespondentene skulle være med. I desember 1941 ble Union Nationaler Journalistenvärband (UNJ) stiftet i Wien av Reichsverband der Deutschen Presse. UNJ skulle organisere journalister ”fra de nasjoner som går inn for det nye Europa” det vil si i Tyskland og i tyskokkuperte land. To kongresser ble holdt med norsk deltagelse, en rekke krigskorrespondenter fra flere land deltok også. På den første kongressen i april 1942 ble Norsk Presseforbund tatt opp som medlemsseksjon. Fritt Folks redaktør Arnt Rishovd ble valgt inn i presidiet etter at han hadde tatt over Norges Presseforbund som kommisarisk leder. Etter kongressen ble det vedtatt en erklæring:

Journalistikken er ingen geskjeft, men en misjon, og kun de journalister er kallet til denne oppgave, som er fri for alle anonyme bånd og som utelukkende bekjenner seg til ansvaret overfor den nasjonale samvittighet og historiens dom. 132

Dette var journalister og reportere som sluttet seg til slike målsettinger som både Tyskland og Norge NSs ledelse ønsket seg.

131 NS månedshefte nr. 1, 1941, 6 132 Jerndorff‐Jessen, Peter, To slags journalistikk, 10, Norsk Tysk Tidskrift. Nr. 5 1943

50 På UNJs andre kongress i januar 1943 deltok 400 journalister fra 21 land og der var også Knut Hamsun hedersgjest. Kongressen mintes også de mange journalistene som hadde falt på Østfronten.133 NS hadde store ambisjoner i sitt forsøk på å forme journalister i sitt bilde. 1 mars 1944 åpnet Institutt for pressevitenskap på Universitetet i Oslo, ledet av professor Eivind Mehle.134 Instituttet la opp til et omfattende undervisningsopplegg som ville føre frem til at en student, etter et tresemesters kurs med blant annet reklamelære, historie, arkiv‐ og biblioteklære, kunne få tittelen journalist eller redaktør. I studiet lå det også muligheter for at studentene kunne ta magistergrad i journalistikk.135 Frontkjempere fikk forrang ved opptak til universitetsstudier under krigsårene. Det er derfor grunn til å tro at studiene ved Institutt for pressevitenskap ville passet for tidligere krigskorrespondenter. Men instituttet kom aldri ordentlig i gang. Ambisjonene om å skape en ny journalistikk ble ødelagt av krigens gang.

133 Ottosen, 1996, 162 134 Fure, 2007, 178 135 Morgenposten 31. juli 1944

51

Kapittel 4: KRIGEN MOT JØDEDOM OG BOLSJEVISME

I grålysningen 22. juni 1941 gikk tre millioner tyske soldater og ytterligere en halv million allierte soldater til angrep på Sovjetunionen. Operasjon Barbarossa var i gang. Fronten gikk fra nord til sør – og i sør ved Ukraina deltok 294 norske frivillige SS‐soldater i angrepet. Senere skulle i alt nærmere 5 000 norske soldater verve seg til Tysklands krig mot Sovjetunionen. Allerede i den første fasen av krigen deltok norske krigskorrespondenter. I tillegg til å kjempe, sendte de reportasjer og artikler hjem til Norge.

4.1 Fritt Folk: Juni – desember 1941 Det var som om Fritt Folks (FF) egen SS‐Kriegsberichter at Egil Hartmann allerede på forhånd visste hva som skulle skje. Samme dag de tyske troppene invaderte Sovjetunionen fra nord til sør fylte han Fritt Folks forside med setningen om at den ”Den nasjonalsocialistiske propagandaen hadde holdt hva den hadde lovet og det tyske folk er beredt på de største offer”. Den da 35 år gamle Hartmann, som både hadde arbeidet som forretningsmann og journalist før krigen, hevdet at den tyske propagandaen, i motsetning til den ”jødisk‐ bolsjevikiske”, så absolutt var til å stole på. Påstanden om at den indre front i Tyskland ville ”revne” var bare løgn hevdet han.136 Hartmann hadde en ny artikkel på trykk dagen etter. Den var også skrevet før Operasjon Barbarossa startet.137 Men så ble det et opphold i Hartmanns rapportering. Neste artikkel fra Egil Hartmanns hånd kom først 19. juli. Men da hadde han også mye å fortelle. Hartmann meldte seg allerede høsten 1940 til den tyske militære ledelsen i Oslo med bønn om å få være med de tyske troppene for å skrive fra fronten hvor enn det måtte være. Dengang ble han avvist. Nå var ventetiden endelig over.

136 FF 21. juni 1941 137 FF 22. juni 1941

52 Demonisering Egil Hartmann viderebrakte sterke inntrykk fra sitt møte med soldatene i den røde hær da invasjonen startet:

Det er forøvrig typiske orientalere i denne bunkersen på grensen mellom menneske og dyr i levesett som i innstilling. Livet betyr heller ikke noget særlig for dem. Den lumske bolsjeviken ga et slående bevis for det. Hans bakholdsangrep og hans senere løgnhistorier om at det bare er fem mann der inne, og at de er tvunget til kamp av tre offiserer, dømte ham til døden. 138

Artikkelen kalte han ”Ilddåpen: Norsk frivillig skildrer bolsjevikenes djevelske krigsførsel på Østfronten”, og den ble publisert i Fritt Folk via NTB. Reportasjen slo an en sterk demoniserende tone slik han karakteriserte fienden da de overlegne styrkene rykket inn i Ukraina på sørfronten over grensen fra Polen. Hartmann hevdet det ikke fantes noen ”trassig stolthet, ingen storhet over bolsjevikens død” etter at han sammen med andre soldater hadde stormet en treetasjers bunkers i Vest‐Ukraina som sovjetiske soldater forsvarte.139 Fangen han beskrev – og kanskje alle fangene – ble henrettet på stedet. Hartmann skildret hvordan han selv var med på å drepe ”bolsjeviker”. Da han og medsoldatene hans fant bunkeren de skulle storme, omtalte han fiendens soldater med dyp forakt og hevdet at de var en blanding av mennesker og dyr. Hartmanns originalmanus var datert 26. juni, men i den perioden det tok fra reportasjen ble skrevet til den kom på trykk, var han mer soldat i kamp enn journalist. Som krigskorrespondent var han med på invasjonsbølgen før de andre norske soldatene. Andre vervede norske soldater i regimentene Nordland, Westland og Germania kom i kamp først noen dager senere.140 Både denne og senere artikler av Hartmann er tydelig farget av invasjonstroppenes antipati overfor motstanderne. Hartmann slo an tonen på det som skulle komme av krigspropaganda. I denne første perioden av Operasjon

138 FF 19. juli 1941 139 Reportasje distribuert av NTB, gjengitt i Nasjonal Samlings hovedorgan Fritt Folk 19. juli 1941. Hartmanns manuskript er datert 26. juni 1941 140 Westlie, 2008, 80

53 Barbarossa var Hartmann kanskje den viktigste norske krigskorrespondenten på tysk side og han fylte Fritt Folk med et stort antall artikler.141 25. juli brakte Fritt Folk en NTB‐artikkel basert på rapporter fra krigskorrespondenter på Østfronten som ikke ble navngitt, men som i stil kan minne om Egil Hartmann. Artikkelen het ”Bolsjeviksoldatenes umenneskelige fremferd.” Artikkelen brakte sterke utsagn om hvor ille bolsjevikene gikk frem. ”Fangene pines og lemlestes”, ble det hevdet. ”Sibiriske skarpskyttere fra asiatisk Sovjet‐Russland er ”mer dyr enn mennesker”, het det:

Soldater fra disse traktene er mer dyr, men de er grusommere enn dyr… At disse individer som kaller seg mennesker kan begå slike dyriske grusomheter kan man ikke forestille seg om man ikke har sett det selv. 142

4. august fortalte Egil Hartmann at ”De fleste i Regiment Nordland hadde hatt sin ilddåp”. To dager senere, 6. august, het artikkelen hans ”Seksti mann mot en bolsjevikisk bataljon”. Som forventet var det en historie om tyskernes evne til å vinne kamper. 15. august hadde Hartmann en ny artikkel, ”Medaljens bakside”, der han tok for seg hvor grusomt sovjetbefolkningen hadde hatt det før tyske tropper befridde dem.143 Demoniseringen fortsatte 25. oktober med den artikkelen Hartmann kalte ”Verdenshistorien største svindel” der han tok for seg sovjetiske arbeidslivet: ”Arbeiderne tvinges inn i det umenneskelige Stakanovsystem for å kunne føre et noenlunde anstendig liv”. Reportasjen var en blanding av en refleksjon og en kommentarartikkel der Hartmann forbitret beskrev et arbeidsliv som drev sine arbeidere som slaver, og der også kvinner ”sleper som en kuli i jernverkene”. Konklusjonen hans var at det ikke var mulig å forstå hvorfor et folk kan leve under slike forhold om man ikke søker ”tilbake til det russiske folks sjel og lidelseshistorie”.144 28. oktober trykket Fritt Folk enda en artikkel av Hartmann.

141 I den første perioden av krigen arbeidet Egil Hartmann for Fritt Folk så fra januar 1942 for Aftenposten. At Hartmann gikk til Aftenposten styrket avisens dekning av krigen. I deler av oktober 1941 var på permisjon i Norge for å holde foredrag om krigens utvikling arrangert av Nasjonal Samling (NS). 142 FF 25. juli 1941 143 FF15. august 1941 144 FF 25. oktober 1941

54 Det var en polemisk kommentarartikkel under tittelen ”Hvordan bolsjevikene myrder sitt eget folk” med undertittelen ”De bombarderer sine egne byer og dreper tusenvis av befolkningen.” Den røde hær tok med seg alt det de kunne få med seg da retirerte etter den tyske invasjonen, ifølge Hartmann. ”Hva bolsjevikene ikke hadde klart å dra med sig på sitt ustanselige tilbaketog, er enten sprengt i luften, brent eller ødelagt på annen måte”, skrev han. På slutten av artikkelen la han til en passus der han vendte Sovjetunionens krigføring mot dem som i Norge, ifølge Hartmann, støttet ”barbarene” og som også kalte frontkjemperne for forrædere. Hartmann la inn et antisemittisk sluttpoeng og skrev ”hva raker det de jødiske førere”, og siktet til at Moskva og Leningrad kunne bli ødelagt av krigen fordi den sovjetiske ledelsen ikke vil overgi seg.145 Hartmann var ikke den eneste norske korrespondenten som fremstilte fiendens soldater i et dårlig lys. Osvald Olsen skildret i sitt ”Østfrontbrev” hvor ille ukrainerne hadde det under bolsjevismen og at ”krigsfangene har det meget bedre enn Stalins slaver”.146 Høstregnet som begynte i oktober i 1941 omskapte veiene til søle og de første tegnene på at vinteren ville bli kald i sommeruniformer hadde soldatene alt fått merke. Mange av soldatene skulle komme til å fryse i hjel.147 Et forvarsel om at felttoget ikke gikk like lett ble klart for de norske soldatene. Men slike tegn til motgang eller problemer reflekteres ikke i de norske krigskorrespondentenes reportasjer og tekster.

Heroisering Også før høsten kom brakte Fritt Folk flere tydelige heroiserende artikler. Et eksempel er Osvald Olsens ”Blinde nordmenn. Løgnpropagandaens følger” fra 26. juli. Olsen, som karakteriserte seg som ”fhv. journalist i arbeider‐pressen”, tok et voldsomt oppgjør med det han selv kalte propagandaen som det norske folk hadde blitt utsatt for om jøder og ikke minst om forholdene i Tyskland etter

145 FF 28. oktober 1941 146 FF 24. september 1941 147 Westlie, 2008, 115, 116

55 Hitlers maktovertagelse. Krigsreporterens artikkel var riktignok skrevet ett år tidligere, men ifølge Fritt Folk var den like aktuell.148 Heroiseringen av egne styrkers innsats var påtagelig. ”Brød for Europa” var tittelen på Egil Hartmanns artikkel fra 16. august som handlet om bøndene i Ukraina og hvordan de nå skulle være med på å mette ”Europas millioner” fra ”de rikeste og mest verdifulle korndistrikter i Europa”. Reportasjen var fra byen Dowbajewsk, 40 kilometer bak fronten. Hartmann hevdet at:

Krigen i vesten er en keiserparade i forhold til denne, uttalte en kollega som hadde deltatt i samtlige felttog. Det kan muligens høres storsnutet, men enhver som hadde fulgt fremrykkingen i øst vil kunne underskrive riktigheten av det. Det er ikke bare vanskeligheter som jeg tidligere hadde beskrevet med de utrolige slette veiforhold her i Sovjet‐Samveldet. Vanskeligheter som er blitt tifold forverret ved de siste dagers heftige regnskyll, som hadde forvandlet veiende til rivende elver, eller delvis slettet dem ut.149

28. august fulgte Hartmann opp sine klare meldinger og hevdet at ”Den tyske hær hadde utført sin hittil største bedrift”, så vellykket mente han angrepet på Sovjetunionen hadde vært.150 30. august tok Hartmann ekstra hardt i med artikkelen ”Bolsjevikene samler seg til den siste desperate kamp”. Hartmann forklarte leserne at det ikke var lett å være krigskorrespondent i en lynkrig ettersom det var vanskelig å skaffe seg oversikt.

Det later imidlertid til at vi har fått de røde horder omtrent der vi vil ha dem. Våre panser‐ og motoriserte divisjoner understøttet av flyvåben, har slått sine kiler inn i kolossen og de efterfølgende tropper har sluttet op og utvidet bresjene. Ringen er snart sluttet.151

Troen på at krigen snart skulle være vunnet var stor. Først 23. september er Hartmann igjen på trykk med artikkelen ”Nordmenn utmerker seg i Waffen‐SS”. Hovedbudskapet var at kaptein Felix Andersen fikk Jernkorset for sin

148 FF 26. juli 1941 149 FF 16. august 1941 150 FF 28. august 1942 151 FF 30. august 1941

56 krigsinnsats, og at han og de andre norske soldatene var fremragende soldater.152 Felttoget hadde nådd den store elven Dnjepr mellom Vest‐ og Øst‐Ukraina i oktober 1941. De tyske troppene erobret de sentrale industriområdene sør i Ukraina og samtidig brakte Fritt Folk en rekke artikler om de norske soldatenes innsats. Nå ble også det ”norske blodet” som ble ofret brukt som symbol på hva nordmenn var villig til å sette inn i krigen mot kommunismen. 24. oktober brakte Fritt Folk en større reportasje ”Nordmenn i gummibåt over Dnjepr” av en usignert krigskorrespondent. ”Som svarte skygger glir vi langsomt, men sikkert mot strømmen. Ennå er vi skjul av fabrikkene som kaster sin veldige skygge på elven”, skrev korrespondenten om den farefulle ferden. De norske soldatene kom seg over på den andre siden og artikkelen ble avsluttet med patos: ”Bolsjevikenes fortvilte forsøk på å kaste oss over elven igjen er slått tilbake med blodige tap. Det har også kostet oss blod, også norsk blod”.153 Samme dag hadde Ulf Breien en liten artikkel om hvordan det var da Viken Bataljon i Den norske legion hadde manøver.154 Hvor den ble skrevet fra er ikke angitt. Tittelen er ”Våre gutter i Viken bataljon viser hva de hadde lært.”

Tåken ligger ennu over marken. Som en rød kule kommer solen til syne over horisonten. En klar og solblank høstdag rinner. Og legionærene marsjerer i vei mens sangen smitter bortover rekkene… Først om kvelden er det slutt. Avdelingene samles og marsjerer hjem til leiren. Slitne, men syngende av full hals.155

Heroisering finner vi også 2. november i Egil Hartmanns store reportasje kalt ”Hektiske døgn ved Dnjeprs bredder.” med undertittelen ”Med Nordland og Germania i kamp om 3 store industribyer”. Artikkelen var utstyrt med en tegning, sannsynligvis av Finn Wigforss. Hartmann hevdet det var en gruppe

152 I samme avis har også Osvald Olsen et innlegg han kalte et Østfrontbrev. FF 23. september 1941 FF 23. september 1941 153 FF 24. oktober 1941 154 Ibid. 155 Artikkelen hans fra 24. oktober sto på trykk samme dag i Aftenposten, men med en annen overskrift.

57 særlige rutinerte soldater ”som blir særlig foretrukket til farlige frivillige opdrag”.

Også der viste det sig å være en nordmann, Trond, en lang lyshåret, småkrøllet telemarking på 18 år. ”Kald som en fisk”, sa gruppeføreren om ham. ”Han snakker ikke stort, Trond”, fortsatte han, ”men han gjør små underverker med geværgranatene sine.156

Demonisering Med den kalde høsten og den tidlige vinteren ble korrespondentartiklene tydelig mer hatske og demoniserende i valg av tema og i form. De sovjetiske soldatene hadde åpenbart vist mer mot og kampvilje enn de ble tilkjent i begynnelsen av krigen. 15. november var Egil Hartmann igjen på trykk med artikkelen ”Vodka som moralsk styrkemiddel” der han skrev om kampene ved Uman i Ukraina. I reportasjen hevdet han at de sovjetiske soldatenes kampvilje skyldtes alkohol. ”Når kampmotet svikter, skjenkes de bolsjevikiske soldater fulle og blir drevet i døden ved sanseløse masseangrep”, skrev han.157 Men forbruket av vodka kunne ikke forklare alt ved den nye utviklingen i krigen. Først 11. desember kom en ny reportasje fra de norske frontreporterne på trykk. Denne gang av Walter Fyrst, reklamemannen som ble politisk propagandist. Han fortsatte senere til Polen og Vest‐Ukraina. ”I krigens fotspor” het den første artikkelen hans da han var med Günther d’Alquen på en flere dagers reise gjennom Ukraina. Det var åpenbart at reisen skulle bidra til at Fyrst kunne skrive positive reportasjer fra reisen. Artiklene, eller reisebrevene som han kalte dem, ble trykket i to ulike versjoner i både Fritt Folk og Aftenposten, men på ulike dager. ”I Nordvest Ukraina i september. Vår militærbil eter sig mil, efter mil langs en snorrett, bred vei innover de områder som for et par år siden er

156 Det går ikke tydelig frem når reportasjen faktisk ble skrevet, men bare tre dager etter at reportasjen stor på trykk – den 5. og 6. november – holdt Egil Hartmann foredrag i Sandefjord og i Saga Kino i Oslo ”for å fortelle fra krigen i øst”. FF 2. november 1941. 157 Fritt Folk hadde på dette aktuelle tidspunktet en egen korrespondent i Berlin – Grundtvig Gundersen og han dekket den fortløpende utviklingen av krigens gang. 2. desember het det fra ham at ”Tyskerne nærmer sig den røde hovedstad.”, men kun fire dager senere må signaturen melde ”at tyskerne hadde måttet trekke seg tilbake 75 km og ut av Rostov”. FF 2. november 1941En NTB‐melding fra Berlin 9. desember meldte blant annet at ”Fortsettelsen av operasjonene og arten av kamphandlingene på Østfronten er fra nå av betinget av vinterens komme.”

58 polske, for noen måneder siden russiske, og i dag tyske. Vi kommer til den gamle polsk‐russiske grensen”, skrev han og der møtte han de første krigsfangene: ”De fleste fangene hadde mongolske trekk. Til dels ser de ut som rene forbrytere.”158 13. desember trykket Fritt Folk en artikkel Ulf Breien kalte ”Livet i fred og livet i krig”. Fire russiske krigsfanger fortalte sin historie til Breien som her titulerte seg som ”sersjant”. Ikke lenge etter ble han overført til Den norske legion og ble da krigskorrespondent. Også han besøkte en fangeleir. Breien skildret ganske inngående hvor lavt nede på den menneskelige rangstigen han mente russerne befant seg:

I nærheten av leiren arbeider det en del russiske krigsfanger. En dag får jeg med meg en tolk, en tegner og fotograf og drar av gårde for å se hva jeg kan få ut av disse representantene for Stalins rike…

En av dem Breien møtte hadde arbeidet på et kollektivbruk i nærheten av Kiev. En annen var lærer, men kunne knapt skrive. En av fangene skilte seg ut – hans uniform var ifølge Breien hel og han var glattbarbert, men han hadde ”mongolske trekk.”

Vi hadde trukket ut noen tilfeldige av de millioner russiske krigsfanger som i dag strømmer bortover landeveiene fra øst mot vest‐ En broget samling fra menneskehetens underverden. Følgene av et system som truet med å ødelegge hele Europa. 159

17. desember hadde Breien enda en liten og høystemt artikkel kalt ”Vinter på Østfronten”. Den var mer opptatt av heltemotet til de tyske soldatene enn å rakke ned på fienden.

I kulde og sne som under brennende ørkensol gjør den tyske soldat sin innsats alltid noen hestehoder foran sine motstandere, alltid brennende av den hellige ild. 160

158 FF 11. desember 1941 159 FF 13. desember 1941 160 FF 17. desember 1941

59

4.2 Aftenposten: Juni – desember 1941 I den første måneden av Operasjon Barbarossa forholdt Aftenposten seg kun til det faktum at det var norske frontkjempere i Den norske legion, altså på nordfronten, og ikke at det også var nordmenn på sørfronten dvs. i Ukraina. Dette kan tolkes som om Aftenposten hadde en uklar og ”vaklende” holdning til de norske soldatene på Østfronten og dermed også til de norske krigskorrespondentene. Det virker som om avisens ledelse, som på det tidspunktet ikke var NS‐ere, var mest interessert i å fastslå at de norske frivillige støttet Finland. Dette med støtten til Finland ble også understreket på lederplass. Aftenposten hadde da også sympatisert med Finland og vært mot Sovjetunionen under den såkalte vinterkrigen i 1940. At avisen 24. juni 1941 hevdet at Regiment Nordland kjempet på Finland side, understreker poenget. Regiment Nordland befant seg på dette tidspunktet i kamp i Ukraina – langt unna Finland. Om denne geografiske feilplasseringen var en ren glipp, mangel på interesse og kunnskap eller noe annet, vites ikke. Først 6. august skrev Aftenposten at det var norske soldater i Ukraina også. Mens Fritt Folk, som NSs partiorgan, allerede før tyske tropper okkuperte Norge var en tyskvennlig avis, befant altså konservative Aftenposten seg i en ganske annen situasjon. Frem til 12. september 1941 fikk avisen beholde redaktørene og den ledelsen den hadde før okkupasjonen. Men avisen var under sterk kontroll også før lederskiftet. Ifølge Guri Hjeltnes ble Aftenposten ”mer enn noen annen avis det viktigste organ underlagt streng kontroll og årvåkne sensurinstanser. Avisen ble gjenstand for spesiell forhåndssensur”.161 Tyske Presseabteilung kontrollerte avisen umiddelbart etter at den var trykket – også lederne. Aftenpostens daværende nattredaktør Einar Diesen karakteriserte situasjonen etter den tyske okkupasjonen frem til september 1941 som et ”mareritt”.162 Aftenposten hadde i den første perioden etter angrepet på Sovjetunionen få artikler av norske krigsreportere eller artikler om de norske frivillige på Østfronten. Det skulle endre seg etter hvert.

161 Hjeltnes,1997 162 Hjeltnes 1990, 288. Einar Diesen ble i 1948 Aftenpostens sjefsredaktør.

60 Hele forsiden av Aftenposten ropte i begeistring 30. juni at krigen mot Sovjetunionen gikk strålende. ”Den tyske seier i Øst” fylte siden med store typer.163 På lederplass ble det fortalt at nordmenn også deltok i krigen under tittelen ”Norsk legion på Finlands side”.164 Regiment Nordland var i kamp i Ukraina, men Aftenposten skrev først på et senere tidspunkt at norske soldater var der. Men Aftenposten var est opptatt av Finland. 9. juli trykket Aftenposten små artikler om ”Hvorfor jeg meldte mig inn i den Norske Legion” og en artikkel om ”Opsetningen av Den norske legion begynner”.165 Aftenposten var tydelig opptatt av Den norske Legion. 19. juli rapporterte Aftenposten fra et ”Besøk hos de første frivillige kompanier i Den norske Legion.” ”Foreløpig ligger de på Bjølsen skole, men vil snart bli flyttet til et annet sted,” het det.166 Først 1. august brakte Aftenposten en artikkel fra en krigskorrespondent. Tittelen var ”Krigen i tundraen. På fremmarsjlinjen ved Ishavet.” Det fremgår at den er produsert av PK – altså av et medlem av en Propagandakompanie, men artikkelen var ikke signert. Sannsynligvis var den skrevet av en tysk soldat, ikke minst på grunn av tekstens litterære kvaliteter. Langt flere av de tyske korrespondentene var profesjonelle skribenter før krigen og dette var også tydelige i flere av deres tekster. Ikke minst rent stilistisk og hvordan de ofte gjør bruk av naturen for å kontrastere krigens gru, kjennetegner de tyske journalistene.167 ”Tundraen ligger bak og foran oss, et hav av rullesten, av kratt og mose ut av hvilket sjøenes dype blå hever sig glitrende op i solen,” skrev den ukjente korrespondenten.168

Heroisering Først 6. august skrev Aftenposten at det faktisk også var norske soldater andre steder enn på nordfronten. En NTB‐artikkel fortalte at ”Regiment Nordland deltar i kampen på Østfronten”. I artikkelen var det hilsener til Vidkun Quisling

163 Aftenposten 30. juni 1941 164 Aftenposten 24. juni 1941 165 Aftenposten 9. juli 1941 166 Aftenposten 19. juli 1941 167 Når det gjelder profesjonalitet og antallet tyske reportere bygger det på Rainer Rutz, Berlin skriftlig svar på spørsmål fra forfatter 4. mai 2009. 168 Aftenposten 1. august 1941

61 fra to av soldatene som befant seg i Ukraina. Thorvald Thronsen, tidligere stabsjef i hirden, forklarte at ”De russiske skarpskyttere ydet et glimrende arbeid”, men til slutt grep ifølge Thronsen en nordmann inn: ” Og han begynte systematisk å plukke ut de russiske skarpskyttere som ble bragt til taushet. Denne bedrift hadde vakt anerkjennelse her”.169 22. august oppsummerte Theo Findal ”Resultatet av to måneders krig mot Sovjet.” Ifølge artikkelen var ”5 millioner sovjetsoldater satt ut av spillet, derav 1, 2 millioner som fanger. 870 000 km2 besatt.” 8. og 9. september 1941 streiket 20 000 – 30 000 arbeidere ved en rekke bedrifter i Oslo som protest mot at melkeforsyningen var stoppet. En serie dommer ble avsagt ved standrett, deriblant dødsdommene over LOs juridiske konsulent Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm. Dommene ble eksekvert samme ettermiddag. Unntakstilstanden førte også til at Aftenpostens politisk redaktør Johs. Nesse og redaksjonssekretær Torolv Kandahl ble avsatt. Kandahl var i tillegg formann i Norsk Presseforbund. Nye tyskvennlige ledere kunne hentes blant Aftenpostens medarbeidere samtidig som flere ansatte ble arrestert. Henry E. Endsjø, tidligere redaktør av A‐Magasinet, ble innsatt som sjefredaktør med typograf Arne Paus Pausett og Simon Wright Flood som politiske sjefsekretærer. Med dette var avisens ledelse overtatt av medlemmer av NS. Dette skulle også gi seg utslag i økende bruk av krigskorrespondenter.

Heroisering og demonisering Aftenpostens dekning skiftet mellom artikler som løftet frem innsatsen til de norske og tyske styrkene, og artikler som demoniserte fienden. 24. september trykket Aftenposten utdrag fra noen brev to norske soldater fra Porsgrunn hadde sendt hjem til sine foreldre. ”Vi er der hvor alle nasjonalsinnede nordmenn helst vil være”, het det i et av brevene. En av dem, Arne, fortalte i sitt brev at de oppdaget et jorde fullt med lik.

169 Aftenposten 6. august 1941

62 Tett i tett lå de. Vi syntes det er litt mistenkelig da kampen ikke hadde vært så lenge at man kunde ha gjort ”kål” på så mange. Vi går da rundt og pirker dem i baken med bajonetten, og op spretter de. Den ene etter den andre.170

24. oktober brakte Aftenposten en usignert artikkel fra en krigskorrespondent der overskriften hevdet at ”Da bolsjevikene uten kamp rømmet sterke stillinger ved Dnjepr.”. ”Bolsjevikenes fortvilte forsøk på å kaste oss over elven igjen er slått tilbake med blodige tap. Det har også kostet oss blod, også norsk blod”.171 Nøyaktig den samme artikkelen hadde Fritt Folk samme dag. Først 24. oktober kommer en norsk krigsreporter på trykk i Aftenposten. Det var Ulf Breien, her titulert som sersjant i Propagandakompaniet i bataljon Viken i Den norske legion. Artikkelen handlet da også om en manøver i Viken Bataljon. Samme artikkel sto samme dag i Fritt Folk. 172 Aftenpostens dekning av felttoget tydeliggjorde at Aftenposten nå var en del av den tyske propagandaen i Norge. I morgenutgaven 28. oktober hadde Helge Knudsen, som kalte seg ”Aftenpostens spesielle medarbeider”, en reportasje fra kampene om Ukrainas hovedstad Kiev. Knudsen, som riktignok ikke var krigskorrespondent, skildret hvordan midtbyen i Kiev hadde blitt ødelagt. Og det var ikke tyskernes angrep, men sovjetrussernes selv som, ifølge forfatteren, var dem som sto bak ødeleggelsene. Den røde hær skulle ha underminert deler av byen med sprengstoff. Sovjetiske krigsfanger skulle rydde opp, fortalte Knudsen. Til tross for at byen var en ruinhaug, hadde det ifølge Knudsen skjedd et ”under” i byen.173 Den 29. oktober kom Walter Fyrsts stemme fra slagmarken. Han skrev det han kalte reisebrev, slik han også hadde gjort det i Fritt Folk. I dette første reisebrevet drar han fra Tyskland ned til Krim. ”På vei til fronten ved Det asovske hav”, er en skildring blant annet av det han så på sin vei:

170 Aftenposten 24. september 1941 171 Aftenposten 24. oktober 1941 172 Ibid. 173 28. oktober trykket Aftenposten Egil Hartmanns artikkel ”Hvordan bolsjevikene myrder sitt eget folk” som samme dag også ble trykket i Fritt Folk. Men i Aftenposten er forfatterens navn ikke oppgitt. Aftenposten 28. oktober 1941.

63 Det er som å kjøre gjennom en krigsmaskinens kirkegård, man får inntrykk av hva det menes med uttrykket ”materialsalg” og man får en anelse om dimensjonene i denne kamp mellom to raser og to livssyn.174

Hvor store planer Tyskland hadde med sine erobringer i øst dukket av og til opp i avisapaltene. 4. november fortalte Aftenpostens Theo Findahl om ”Nyordningen i Ostland” der han skrev at ”Et kjempeforetagende som omfatter Estland, Latvia og Hvite – Rutenia” vil bety en ” tilbakeføring av næringslivet fra sovjetrussisk statskontroll til privat drift”. Ifølge Findahl ville tyskerne ”skape et verk som skal bestå i århundrer. 175 Krigskorrespondent Bjarne Sem i Den norske legion ved Leningradfronten meldte seg til tjeneste for Aftenpostens lesere 6. november. Han hadde forfattet det han kalte et brev fra Viken‐leiren og ga med det sitt bidrag til heroiseringen av de norske soldatene. Ifølge ham vet legionæren ”at han er den første av de tusener som skal danne Norges nye hær”. Artikkelen, eller brevet, er en naturhyllest der legionærens våpen fremstår som en blomst. Han skrev blant annet også at ”På de veldige slettene kan man stå rolig på en flekk og la øiet vandre så langt som man bare ønsker det, inntil synet forsvinner langt, langt der ute et sted…”176

Antisemittisme Mot slutten av denne perioden var artiklene i Aftenposten mest av alt anti‐ jødiske eller antisemittiske. ”I arbeidernes og bøndernes paradis” het et nytt reisebrev fra Walther Fyrst 10. november. Der fortalte han om sitt møte med en ”tysk jernbanemann” som bodde i et lite hus med en ukrainsk familie. Fyrst beskrev hvor fattigslig den ukrainske familien hadde det – et ”fantefølge ” i Norge ville ha blitt skamfull, hevdet han. Alle som gjorde motstand mot det bolsjevikiske styret ble skutt eller ”utryddet” ifølge Fyrst. Da de tyske troppene

174 Aftenposten 29. oktober 1941. Fyrst publiserer en lignende reisereportasje i Fritt Folk 11. desember 1941. 175 Aftenposten 4. november 1941. 176 Aftenposten 6. november 1941

64 kom ”tok jødene alle bilene som var i byen og flyktet” ble det hevdet. Ukrainerne tok derimot imot tyskerne som befriere, ifølge Fyrst.177 178 12. november brakte Aftenposten en liten tospalter på side fem under tittelen ”Våre soldaters erfaringer fra Østfronten”. Forfatternavnet var ikke oppgitt, men mye tyder på at det var en norsk krigskorrespondent. To soldater, en av dem Ynger Koefod, fortalte:

Av ukrainere hates kommunistene som pesten, og de er de første til å rive ned statuene og billedene av bolsjevikprofetene og ta seg litt av jødene og gi dem hva de fortjener. Vi møtte dem da vi klistra litt på jødevinduene hjemme, men jeg tror våre jøssinger skal få oppleve litt annet når vi kommer hjem. Vi kjenner jødene nu, vi hadde fått sett på nært hold hvilken pest, de er for et land.179

5. desember kom et nytt frontbrev fra Walter Fyrst kalt ”Angrep”. Det var et langt mer optimistisk, men også langt mer antisemittisk reisebrev enn hans forrige. Her er et utdrag:

Disse stolte høie unge menn, Adolf Hitlers livvakt, er gått til denne kampen med en fanatisk glød som også besjeler de norske soldatene i Waffen‐SS Regiment Nordland. De vet alle at dette er det siste og endelige opgjør mellem germaner og jøder. Tyskerne er nødt til å seire for vår rases skyld… Disse brunbrente, germanske soldater kjemper ikke først og fremst mot de asiatene som ligger her bak pansergraven og som kan være farlig nok. De kjemper for den germanske rase og dens livsrum mot jødene i Sovjet‐Russlands etappe og i London og New York.180

177 Aftenposten 10. november 1941. I ettertid har Walter Fyrst hevdet at han hadde blitt utsatt for ”antisemittisk agitasjon” og at han hadde ønsket at det han skrev om jøder i sin krigsberetning ”aldri var skrevet”. Fyrst, 1951, 206. 178 Walter Fyrst fikk mye ut av sin reise på Østfronten, flere reisebrev fulgte. 28. november kom ”Fremme ved fronten” og startet slik: ”Det virker nedslående at den første føling vi får med fronten, er tyske tropper som går tilbake. Vi er nu innenfor Leibstandartes område og følger de lokale retningskilt med KB som fører til Kriegsberichterne. Stemningen er trykket og efter å ha hilst på befalet, går vi i kvarter for natten sammen med troppen.” Aftenposten 28. november 1941. 179 Aftenposten 12. november 1941 180 Aftenposten 5. desember 1941

65 ”Norske helter” het artikkelen Fyrst fikk publisert hadde dagen etter. Den var, ifølge Fyrst, skrevet fra Jelisabetovska i Ukraina der de norske soldatene i Regiment Nordland også befant seg. Fyrst refererte i artikkelen til en samtale med en ukrainsk kvinne han traff like ved det tyske hovedkvarteret. Hun fortalte at bolsjevikene hadde trampet på de tyske gravene som var i byen og revet ned korsene. Det fikk Fyrst til å skrive om norske Waffen‐SS‐graver i Norge som også var blitt skjendet. ”Det er som de disharmoniske synkopene fra Trøndelag skurrer i luften helt ned til Jelisabetovka der jeg står ved fire germanergraver som er trampet ned av asiatiske barbarer”, skrev Fyrst blant annet.181 I desember opplevde Tyskland tilbakeslag på Østfronten, men fremgang på andre frontavsnitt. 19. desember meldte Aftenposten om ”Japansk fremgang på alle fronter. Motstanden brutt over alt. De japanske stridskrefter hadde fått vesentlige forsterkning”, men 30. desember het det at det hadde vært ”Vellykkede tyske motstøt i øst. Tilbaketoget for fremskutte sovjetrussiske avdelinger på midtfronten. Bolsjevikangrepet på sydavsnittet slått tilbake”.182 Da den ekstraordinære kalde vinteren til sist mistet grepet i februar/mars 1942 satset den tyske militærledelsen og ikke minst Rikspropagandaledelsen i Berlin på en ny offensiv. Tapte stillinger skulle gjenerobres og marsjen østover skulle fortsette. En ny propagandaplan ble iverksatt.183 Faren for at det tyske folk skulle miste troen på seieren måtte slås tilbake, men uten at det skulle spres falsk optimisme. Ved hjelp av plakater og ikke minst billedserier og fotografier – også fra fronten – skulle det tyske folk og andre bli overbevist om at seieren var mulig, nødvendig og innen rekkevidde. Neste fase i krigen var avgjørende – også for krigskorrespondentene.

4.3 Oppsummering Fritt Folk brakte i den undersøkte perioden 22 artikler eller reportasjer fra navngitte norske korrespondenter hvorav fem ble publisert før Aftenposten hadde brakt en eneste. NS‐maktovertagelsen av Aftenposten førte også til at de to avisene kom til å dele flere norske krigskorrespondenter.

181 Aftenposten 6. desember 1941 182 Aftenposten 19. og 30. desember 1941 183 "Alles nur für den Sieg, der sieg allein entscheidet”, Monatsblätter der GaupropagandaleitungWeser­Emsder, NSDAP, 7. januar 1942. http://www.calvin.edu/academic/cas/gpa/propplan.htm

66 Aftenposten publiserte 14 artikler av krigskorrespondenter i denne perioden. Først 24. oktober kom det på trykk en reportasje av en norsk navngitt krigskorrespondent, nemlig Ulf Breien. 12. september hadde redaktørledelsen blitt skiftet ut med NS‐medlemmer og dette markerte et skille i bruken av norske krigskorrespondenters artikler i Aftenposten ettersom antallet artikler økte. Skribentene fikk navn og ble fremstilt mer som redaksjonelle medarbeidere. Slik er også dette en indikator på den politiske ”oppryddingen” i Aftenpostens redaktørkorps og avisens linje. Da den første fasen av Operasjon Barbarossa gikk mot sin avslutning i desember 1941, var Fritt Folks og Aftenpostens bruk av krigskorrespondenter stadig mer identisk – de to avisene ble mer lik hverandre på dette punktet, selv om Fritt Folk hadde langt flere artikler av krigskorrespondenter enn Aftenposten. På slutten av perioden var samtidig antisemittismen i krigskorrespondentenes artikler i Aftenposten tydeligere og grovere enn i Fritt Folk. Dette kan ha sammenheng med at Aftenposten var viktigere for opinionen, og for dem som ikke var medlem av NS, enn Fritt Folk. Derfor var det av stor viktighet hva Aftenposten fortalte fra krigen.

67 Kapittel 5: STALINGRAD – BYEN SOM IKKE KUNNE FALLE

Det skulle komme vanskeligere tider for Tyskland og de norske krigskorrespondentene etter at de tyske troppene hadde vært på offensiven våren 1942. Moskva var ikke inntatt, men nå skulle Stalingrad – byen med det provoserende navnet – få merke Tysklands slagkraft. Men vinteren 1942– 43 skulle det vise seg at de sovjetiske soldatene tålte de tyske angrepsbølgene. Slaget om Stalingrad startet for alvor i august 1942. Resten av de tyske troppene i byen overga seg i februar 1943.

5.1 Fritt Folk – høsten 1942 – vinteren 1943 Stadig større styrker samlet seg rundt Stalingrad, men samtidig fortsatte de tyske troppene forsøket på å krysse fjellmassivet Kaukasus. 26. august het det fra NTBs mann at ”Storangrepet mot Stalingrad går videre med usvekket kampkraft”.184 Men de norske krigskorrespondentene var åpenbart ikke i sentrum av krigen – ikke i krigens ”øye” – i denne fasen. Derfor dukket det en tysk og ikke en norsk krigskorrespondent opp i spaltene 7. september. SS‐Kriegskorrespondent H.U. v. Wangenheim fortalte følgende: ”Det er en annen slags krig vi fører no enn i fjor, da gjaldt det om å slutte fienden inne i hans gryter. No gjelder det å forfølge fienden, finne ham, slå ham, sprenge, tilintetgjøre ham…” 185 Og avslutningen fortalte med tydelighet hvor langt øst de tyske troppene faktisk tross alt hadde kommet.

No krever naturen sin rett. Vann. Vann for trøstige struper. Midt i blant dem står plutselig – en kamel! Så nær er vi orienten.186

På dette tidspunktet hadde allerede Fritt Folk hatt en stor artikkel om SS‐ krigskorrespondent Finn Wigforss under tittelen ”Det store slag. Tegneren opplever krigen”. Den var rikt illustrert med Wigforss sine egne tegninger, men

184 FF 26. august 1942 185 FF 7. september 1942 186 Ibid.

68 den ble ikke knyttet direkte til krigens utvikling.187 15. september kunne Fritt Folk‐korrespondent Grundtvig Gundersen i Berlin melde at ”Kampen om Stalingrad går inn i siste fase”.188 Håpet om en tysk seier over de røde styrker i Stalingrad holdt seg sterk lenge.

Heroisering 1. oktober kom en norsk reporter på banen. Men Ulf Breien befant seg langt unna Stalingrad. Artikkelen hans ble kalt ”Legionærene ruller opp et fiendtlig støttepunkt” og var illustrert med en tegning av ukjent kunstner. Breien hadde mye på hjertet – og han var åpenbart glad i naturen – og ikke minst i blomstrende metaforer.

Det er enno tidlig kveld. August‐natten legger seg over slettene. Men månelyst er det – en kobberblank fullmåne bader hele landskapet i sitt lys. Vi er samlet et snes mann i forreste skyttergrav klare til å rykke fram.. Månen kikker forundret og nysgjerrig ned på menneskene. Stjernene tindrer. Graset bølger høyt her ute, blomstene vokser vilt – prestekraver og blåklokker nikker og duver. Mens kulene pistrer og hviner over hodene på støttroppen som sniker seg utover.189

Så til slutt rykket de frem og ”Inne i et jordhull lyser et par øyne vilt i mørket. Med et jerngrep triver en sersjant ham i nakken, drar ham (bolsjeviken sic.) ut med seg”… ”Ved midnattstider kommer støttroppen tilbake til våre egne skyttegraver. Alle mann er med. Det fiendtlige støttepunktet er rullet opp. Oppgavene er løst,” skrev Ulf Breien. To dager etter var radioreporteren Fritz Ihlen intervjuet i avisen. Ihlen var redaktør i Norsk Radio‐Press som ble opprettet i 1940 da NRK ble nazifisert. Nå var han hjemme i Norge etter å ha vendt tilbake fra fronten ved Rostov sør i Ukraina. Han hadde lite annet å melde enn at de norske soldatene var gode soldater og at ”norske gutter var på vikingferd for å sikre vårt land plass i det nye Europa”.190

187 FF 5. september 1942 188 FF 15. september 1942 189 FF 1. oktober 1942 190 FF 3. oktober 1942

69 17. oktober het det at ”Waffen‐SS bryter bolsjevikenes motstand i Kaukasus”. Det var en fotoreportasje fra et tysk Propagandakompani (PK), men forfatteren og fotografens navn var ikke tatt med.

…tross vanskeligheter og strabaser bryter de unge, men krigserfarne SS‐menn bolsjevikens seige motstand. Med geværet skuddferdig over skulderen går de løs med sag, økser og hogger veg for sin og etterslektens framtid.191

Så dukket SS‐krigskorrespondent Osvald Olsen opp – og Olsen som tidligere hadde vært journalist i Oppland Arbeiderblad var inne i en god skriveperiode, skulle det vise seg. 5. november het Olsens bidrag ”Germansk blodfelleskap”. I den var det mye blod, ild og kamp, men hvor kampene foregikk fremkom ikke. Hadde han befunnet seg ved Stalingrad hadde kanskje det blitt nevnt.

Under forbitrede kamper, i glødende hete er disse menn blitt til en eneste blokk, et på liv og død sammensveiset felleskap. Fem unge soldater, fem liktslående hjerter fra fire germanske land hadde funnet hverandre i kampen – mot bolsjevismen. Her på kampplassen i Østen er disse menn, i frivillig innsats blitt et slående eksempel på det germanske blodbrorskapets verd. 192

En av ”germanerne” skal vise seg å være norsk. Og Olsen fortsatte:

Det er en av de blottende unge nordmenn som hadde fulgt den indre stemme, blodets stemme, hadde revet seg løs fra skolebenken og meldt seg for å kjempe for germanernes sak. Det er atskillige måneder siden no at denne skolegutten Jan E. N. sa farvel til pastoren, og trådte inn i Waffen‐SS. 193

Jan opplevde ilddåpen og ”løper gjennom kuleregnet” for å hjelpe sårende kamerater. Han viser ifølge Olsen et ”storslått bevis på det germanske blodbroderskapet.

191 FF 17. oktober 1942 192 FF 15. november 1942 193 Ibid.

70 12. desember fortsatte Osvald Olsen heltedyrkingen av de norske og germanske soldatene. Fremstillingen av egne fortrinn og fiendens svakheter fremstår nærmest parodisk i sin propagandaforenkling i de artiklene som nå ble publisert. Olsens lille artikkel het ”La meg komme tilbake til kompaniet!” Olsen var åpenbart blitt syk eller såret og skrev en historie fra et feltlasarett. Ved siden av ham i sengen lå en såret pansersjåfør Max P. Fra Rhinland. Den endte med en optimistisk konklusjon om at Max P. hadde lovet at han skal tilbake til kompaniet.194 To dager senere var igjen den produktive Olsen på trykk med artikkelen ”Kampen om høydene” der han skildret de harde kampene ved Terek. Ved Malgobek hadde ”bolsjevikene satt seg ved fast på noen høydedrag”.195 Olsen beskrev hvordan soldater fra Regiment Nordland og Germania angrep fienden og hvordan Johannes L. fra Ringsaker ble skutt og ”stuper kråke”. ”Nærkampene er så forbitret at våre finske kamerater har kastet geværet og grepet til kniven.” Til sist ble høydene erobret og artikkelen slutter derfor programmatisk med at ”Enno er det mange sterkt befestede høyder igjen på vegen til det mål vi har datt oss. Men de vil falle. – Vikingene gir aldri opp”.196 ”Det brukne gevær”, het Olsens artikkel 29. desember. Fra et ukjent sted på fronten, åpenbart i Ukraina, skildret Olsen en gruppe på 11 sovjeter som hadde desertert og ville overgi seg.197 Og dagen etter fortsatte Olsen sin krigsdekning med artikkelen ”Vikingene fra regiment Nordland kommer til unnsetning” der han skildret hvordan norske soldater kjemper heltemodig med stor fremgang.198 Det første bidraget fra en krigskorrespondent i 1943 kom på trykk 13. januar, men det nevnte ikke Stalingrad med ett ord. SS‐Krigskorrespondent Knut Schjefstad, som tidligere hadde vært grafisk designer i Oslo, var på plass med en artikkel med tittelen ”Klokke‐Lars”. Historien handler om den norske soldaten Lars som bar en klokke med stolthet og som passet på den over alt – han hadde bundet den fast i skjortelommen for ikke å miste den. Lars ville slåss, men ble hardt skadet og havnet på lasarettet. Fra sykesengen fortalte han at klokka han

194 FF 12. desember 1942 195 Elven Terek befinner seg på grensen av Georgia og Russland. Malgobek ligger i nåværende Ingusjetia. 196 FF 14. desember 1942 197 FF 29. desember. 1942 198 FF 30. desember 1942

71 holdt så kjært hadde han fått fra Norge i en pakke. Den var fra datteren hans, derfor hadde han ”båret den som en amulett.” Schjefstad skrev derfor at ”Han så på meg inn i ansiktet med åpne, fuktige øyne”. Og ”det er riktig slik. Det er jo for dem og deres fremtid vi kjemper…”199 15. januar fikk Osvald Olsen et ”Brev til en såret SS‐manns foreldre” på trykk. Brevet, som var en personlig ytring, skyldtes at Olsen kjente soldaten Hans som var blitt såret. Brevet var derfor stilet til foreldrene. Han befant seg på Kriegslasarettet i byen K. (stednavnet ikke oppgitt) med en kule i armen. ”Dere kan være glade som hadde en slik sønn… At dere sammen får oppleve å se hans idealer gjort til virkelighet er det beste jeg til slutt kan ønske dere!”200 De tyske troppene var på vei inn i nederlaget i Stalingrad. Men Fritt Folks korrespondenter skrev ikke om det. 18. januar var overskriften i Fritt Folk at ”Bolsjevikene lider blodige tap sør for Ladoga”, samt ”Heltemodig innsats i Stalingrad‐området hvor angrepene fra de røde strandet”. I samme utgave 18. januar hadde Ulf Breien en nekrolog mest formet som et helteepos kalt ”For Quisling. Streif av Ragnar Bergs saga”:

I spissen for sine menn gikk kaptein Berg fram, trengte som den første inn i den fiendtlige stiling og banet vegen for de andre. Oppdraget ble utført – men kaptein Berg gav sitt liv. Han falt som han hadde levd med ordene: ”For Quisling! Flammende i sitt hjerte.201

Knut Schjefstads artikkel ”Hvor i verden jeg drar” kom 19. januar. Det var en søtladen historie om en soldat som var glad i å synge.

Vi hadde fått en ny kar i bunkeren. Han trallet og sang fra morgen og kveld og vi gav ham straks tilnavnet ”Tralle”. … Alltid sang han... Plutselig slår han om og begynner å synge lavt og inntrengende: ”Hvor enn i verden jeg drar..” Karene lar kortene ligge – ser opp fra brevet – slutter å sy. Den sonore stemmen fyller

199 FF 13. januar 1943 200 FF 15. januar 1943 201 FF 18. januar 1943

72 rommet – da lyder det plutselig borte fra den ene køyen: ”Kan du ikke holde kjeft med evindelige gaulingen.202

Forklaringen var at Trond, som ville at ”Tralle” skulle slutte å synge, hadde fått brev hjemmefra om at han var blitt kastet ut av familien fordi han hadde meldt seg til krigen. Men så plutselig ble karene vekket opp – alarmen gikk. De ble angrepet og Trond ble skutt:

Plutselig slår han øynene opp og ser seg omkring. Så søker øyene hans tilbake og stanser ved ”Tralle”. ”Syng for meg Tralle”, hvisket han…Det var et sånt øyeblikk hvor et menneske kan bli virkelig vakkert. Hvor det åpner sin sjel… Han begynte å synge, Svakt, inderlig, med en egenartet beven i stemmen som vi aldri hadde lagt merke til før:… Hvor i alle verden jeg drar jeg minnes mor og far… 203

21. januar hadde Osvald Olsen en reportasje som bygget på hans møte med en frivillig som hadde reist langt for å være med på krigen. ”Fra Costa Rica til Østfronten”, het den. Heller ikke denne artikkelen handlet om den aktuelle krigssituasjonen:

Ved et tilfelle fikk jeg forleden vite at min gode kamerat, en menig, i sivillivet er professor. Dette førte til, under en forholdsvis rolig kveld i bunkeren, at jeg foranlediget at alle ganske kort skulle presentere sitt forhenværende ”jeg”… Mest forbauset ble jeg da K.B., den 40 – årige SS‐frivillige kjernekaren, presenterte seg som forretningsmann fra Costa Rica.204

Olsen ville med denne artikkelen vise hvor bred fronten mot bolsjevismen var. Sistesiden av Fritt Folk den dagen var preget av en artikkel fra NTB i Berlin der tittelen lød: ”Bolsjevikene velter fram drevet av fortvilelsens uhyre kraft”. I dette lå det vel også en innrømmelse av at bolsjevikene var motstandere med mye kampkraft.

202 FF 19. januar 1943 203 FF 19. januar 1943 204 FF 21. januar 1943

73 Osvald Olsen var inne i en produktiv periode og den nasjonalistiske heltedyrkingen fortsatte. 22. januar het hans artikkel ”Vakten i skogen”. Olsen ville fortelle en liten historie om SS‐frivillige som holdt vakt i et skogområde i Ossetia i Kaukasus. Olsen beskrev hvordan gruppen ble angrepet, men at den slo tilbake.

Landsbyen S. vil alltid og med rette betrakte gruppen K. som byens redningsmenn. Hadde den ikke ved sin aktpågivenhet forhindret at de sultne banditter overrumplet byen, vilde det sett mørkt ut for de mange familier som no gleder seg til at de skal få leve sitt liv videre.205

Men så krydrer Olsen artikkelen med antisemittisme. Han hevdet nemlig at landsbyen skulle bli ”fri for jødisk‐bolsjevikisk slaveri og undertrykkelse”. De norske soldatene hadde derfor store oppgaver foran seg:

Rundt om i hus og hytter forteller glade foreldre sine barn alt det de hadde kunnet oppsnappe om de fem som gav varselsignalet fra høyden. De forteller også at denne av dem, den høye lyse som smiler så vennlig, er fra Norge. Det vet de og de vet også at i Norge er det skoger og fjell. Og det er kamerater på vakt om friheten, kamerater som vil la baunene lyse om skjulte fiender i underskogen gjør et forsøk…206

Den nye virkeligheten på slagmarken begynte nå også å sive inn artiklene. 23. januar handlet Mandrup Roknes artikkel, ”Natten i forvegen”, nemlig om timene før et angrep – og der de sovjetiske styrkene var i flertall. Slik var Roknes artikkel preget av det som var i ferd med å feste seg – de tyske troppene var ikke lenger totalt overlegne. Tyskerne var likevel i stand til og ”å ordne” opp. Rokne var før krigen blant annet redaksjonssekretær i avisen Hardanger og journalist i Haugesund Dagblad. Nå var han langt inne på sovjetisk område: ”Bunkeren vår ligger på en høyde omtrent 600 meter halvt til venstre for kompaniets stilling. Den er bygget i all hast og minner om et bjørnehi….” 207

205 FF 22. januar 1943 206 FF 22. januar 1943 207 FF 23. januar 1943

74 14 mann sover i det Rokne kalte et ”konsentrat av ånderett og pustelyder i den trange hulen”. Så gikk alarmen:

Alle mann ut! Bolsjevikene er på veg. Bunkeren føles mett som en felle… Bolsjevikiske soldater, 50‐60 man kommer stabbende gjennom snøen, bak dem to sleder…Vi ligger og smaker på ordene mens geværene legger seg i angrep… Men vi fryser ikke lenger, anspentheten er veket tilbake for en forunderlig klar ro. Ventetiden er ute.208

Nederlaget ved Stalingrad var nært forestående, men selv i nederlagets time var de tapende tyske troppene de beste, ifølge Fritt Folks korrespondenter. 26. januar het det i en overskrift på forsiden at ”De tyske og rumenske soldater i Stalingrad fester udødelig ære til sine faner.”209 3. februar var det endelig over og da het det at ”Stalingrad: Sør‐gruppens heroiske saga endt. Den siste radiomelding fra Generalfeldmarschall Paulus”.210 Dagen etter var meldingen at ”Stalingradsforsvar hadde kjempet kampen til ende og utført sin misjon: vært et bolverk og en bølgebryter mot de fremstormende bolsjevik‐horder.”211 Ordet ”Stalingradsforsvar” var i denne overskriften gjort om til en beskrivelse av dem som angrep Stalingrad, nemlig de tyske troppene og ikke de russerne som faktisk forsvarte byen mot de tyske angriperne.

Demonisering Selv om heroiseringen av egne soldater var påfallende høsten 1942 og fremover var det også plass til mer demoniserende artikler. 26. september trykket Fritt Folk en artikkel fra en tysk korrespondent som ikke la skjul på sin forakt for fienden og bolsjevismen. Wilfred Bade kalte sin historie ”Tatt fra et frontbrev…” og han hentet den bokstavelig talt fra et brev en soldat hadde skrevet: ”Sent på kvelden kom vi til en liten by – åtte tyske soldater i en by med nær to tusen sjeler… ” 212 En tidligere ”bolsjevikhøvding” hadde samlet et stort lager med våpen som skulle brukes mot ”undertrykkerne”. I et fengsel fant, ifølge Bade,

208 Ibid. 209 FF 26. januar 1943 210 FF 3. februar 1943 211 FF 4. februar 1943 212 FF 26. september 1942

75 soldatene flere hundre mishandlede lik. Konklusjonen i artikkelen ble derfor følgende: ”Selv her på kaukasisk jord forlater ikke bolsjevismens likstank oss.”213 ”Men livet går videre” het artikkelen til Knut Schjefstad 4. februar. Den er et eksempel på en artikkel som kan defineres som både demoniserende og heroiserende. Schjefstad artikkel var, til tross for tittelen, ikke ment som noen kommentar til Stalingrad‐nederlaget. Men innholdet var klart og tydelig; bolsjevikene dreper familier, germanerne redder barn. I artikkelen ble det hevdet at da bolsjevikene gikk til angrep ble et hus truffet av sovjetiske granater og en hel familie tilsynelatende drept. Men da reporteren gikk inn, oppdaget han at det likevel var liv:

Han stanser fremme på gulvet. Står og ser mot sengen – lav brunmalt treseng oppredd. Men ullteppet – rører det seg ikke? Han tok et skritt – et til – kommer frem til sengen, til ullteppet – løfter det – stirrer. Sakte synker han ned på begge knær…214

Han tok så barnet opp – ”en grå bylt” – og løp gjennom skogen til han nådde frem til et lasarett.215

Stalingrad ble et vendepunkt på mange måter. Nå ble det også manet frem et bilde av angripende horder på vei mot vest. Demoniseringen av fienden – bolsjevikene – tiltok. Flukten vestover, på vei vekk fra bolsjevikene, ble et tema. Mandrup Roknes artikkel fra 5. februar kalt ”Vegen” illustrerte dette:

En ettermiddag kommer snøen til landsbyen. Og vegen er forsvunnet. Vegen som hadde gitt landsbyen lyder og liv. Av og til bare skrangler russiske bondekjerrer forbi.216

Mandrup Rokne fortalte at kjerrene var på vei mot vest og vekk fra ”kanonenes dønn og granatenes hvinende redsel”. Men ”vår veg går en annen veg. Mot øst”.

213 Ibid.. 214 FF 4. februar 1943 215 Ibid. 216 FF 5. februar 1943

76

For germanernes veg, vegen mot øst, er lang. Men hva vilde vår fremtid være verdt hvis vår veg ble krysset og ødelagt av asiatenes storm mot vest?217

Konklusjonen på Roknes artikkel hadde en optimistisk tone. ”I grålysningen neste morgen ligger vi klar i de forreste linjene”.218 To dager senere, den 7. februar, viste det seg at Osvald Olsen også var opptatt av veien fra øst til vest. Artikkelen heter ”En veg fører til fjellene”:

På den andre siden av elven strekker seg svære arealer med frukttrær og man rent føler den fruktbare jord utstråle kraft. Det er som den vil si: ”Bare kom, bare bygg og arbeid, her er nok for tusener, for millioner”.219

Konklusjonen var: ”Atter tenker jeg et øyeblikk på vegen og dens fortredeligheter. Jeg bærer intet nag til den tvertimot, den førte meg jo hit.”220 ”I vårblauta” het Knut Schjefstads artikkel 17. Februar, og den var ikke like optimistisk i tonen: ”I de siste dagene hadde vi merket en antydning til tøvær. De meterhøye snøfaner er sunket en del sammen og snøslapset hadde begynt å samle i gravbunnen”. 221 Men det skulle raskt bli verre. Snøen ble til vann. Og alt ble vått: ”Klær, støvler, våpen, ammunisjon, mat …” Men likevel kunne man med humør ”klare seg gjennom mang en vanskelig situasjon”.222

Propagandaminister Joseph Goebbels proklamerte 18. februar 1943 at tiden nå var inne for den totale krigen. Dagen etter sto det med store typer på Fritt Folks forside at ”Det tyske folk stiller sitt blod til disposisjon. Til gjengjeld må det øvrige Europa arbeide. Den totale krig er tidens bud”.223 To dager etter iverksatte også Rikspropagandaledelsen en ny propagandaplan: ”Direktiver for en anti‐bolsjevikisk aksjon”. Nederlaget ved

217 Ibid. 218 Ibid. 219 FF 7. februar 1943 220 Ibid. 221 FF 17. februar 1943 222 Ibid. 223 FF 19. februar 1943

77 Stalingrad gjorde det nødvendig å skjerpe propagandaen mot den bolsjevikiske faren. ”Seier eller bolsjeviksk kaos”, var hovedparolen. ”Enten vinner Europa med Tyskland eller så synker Europa ned i et bolsjeviksk kaos”, ble det hevdet. Planen skulle understreke at krigen var en defensiv krig og at Tyskland kunne vinne fordi de hadde Adolf Hitler som fører.224 22. februar var det også Osvald Olsens tur til å mane til kamp mot farene som truet mer enn noen gang, og han ville overbevise dem som ikke trodde på alvoret i situasjonen. Artikkelen het ”Noen ord til tvilende” og handler om folk han møter på sin fjerde reise tilbake til fronten:

…sørgeligere er det å høre de få ubefestede sjeler innenfor våre egne rekker som kom til meg med litt engstelige spørsmål om utfallet av den pågående kamp – som om det virkelige skulde være noe å tvile på…I dette øyeblikk, da denne dødelige faren som svever over Europas kultur og den ganske verden hever seg som et blodig skinn over Stalingrad ønsker forsvarer verken medlidenhet eller vakre ord. Han ønsker seg handling.225 226

25. februar fortalte Knut Schjefstad om ”En kald fyr”– en modig og kaldblodig norsk gutt som det var lett å bruke i propagandaøyemed. Hvor ved fronten historien om gutten utspant seg er ikke klart. ”Tung snø er falt jevnt og i store masser de siste åtte, ti døgnene, og vi er stadig i arbeid med å holde gravene rene”, skriver Schjefstad. Så dukker Olaf, en ”svær traust bondegutt”, opp for å gjøre en innsats i snøgravingen selv om ”kulene hviner rundt dem.” Men Olaf er ikke redd for farene der han setter i gang med å grave selv om det er på en utsatt plass. Så får han også et treff i armen, men det han tar det ro og ifølge forfatteren rusler han ”smilende til sist i retning av saniteten”.227

224Anweisung für antibolshewistische Propaganda‐Aktion, 20. februar 1943, http://www.calvin.edu/academic/cas/gpa/bolshevist.htm 225 FF 22. februar 1943 226 Forfatteren, skuespilleren og altmuligmannen Karl Holter ville fortelle om det sosiale liv som også var en del av krigen. ”Festkvelder ved fronten” het artikkelen. ”I midten av januar ble det arrangert noen festlige kameratkvelder for guttene i Den norske legion.” Det ble servert norsk laks, lapskaus og pudding og kaffe. Og så ble det delt ut gaver som såpe, sjokolade og sigaretter”, ifølge Holter. ”Skuespiller Karl Holter leste opp”, skrev Holter selv. FF 24. februar 1943. Den samme artikkelen sto på trykk dagen før i Dagbladet. Dagbladet 23. februar 1943 227 FF 25. februar 1943

78 27. februar tok Osvald Olsen leserne med på et besøk blant noen av de mange nordmenn i Berlin og Tyskland som arbeidet for Norge og Tysklands sak. ”Hos Norges representanter”, het den. Den avsluttet Olsen slik: ” En dag vil alle innse at de har grunn til å takke dem – disse norske arbeidende og kjempende representantene”.228

Antisemittisme Osvald Olsen skilte seg ut i denne perioden med flere sterkt antisemittiske artikler. 23. november 1942 hadde Olsen en artikkel han kalte ”reisenotiser” under tittelen ”Tilbake til vikingene i øst”. Han skrøt uhemmet av hvor fint det var blitt i de områdene tyskerne okkuperte, men noen unntak var det – eksempelvis i dagens Krakow i Polen. Olsen fortalte derfor at:

I dag kan puste temmelig fritt… Bare i en del av byen er det uråd å bli kvitt den kvalmende stanken, det er i jødekvarteret, men der hadde jo mennesker lite eller intet å gjøre. 229

Olsen lover at han skal holde ”Fritt Folk underrettet om kampenes videre forløp”.230 231 Osvald Olsen skrev deretter enda en antisemittisk artikkel i Fritt Folk. Den hadde tittelen ”Vi slaktet hundene og spiste…” der det ble hevdet at byen Gnadenburg ved Kaukasus var blitt ranet av jøder. Denne byen ble grunnlagt i 1882 da tyske utvandrere flyttet dit. De 1000 innbyggere var av ”av ren tysk ett”. Borgermesteren fortalte ifølge Olsen at ”Da krigen brøt ut fikk Gnadenburg også besøk av 300 jøder som tok med seg alt av verdi før de dro videre.

228 FF 27. februar 1943 229 FF 23. november 1942 230 Osvald Olsen hadde på dette tidspunktet skildret en annen by i Polen på tilsvarende måte etter at Operasjon Barbarossa hadde startet. Han skildret byen Lublin blant annet slik; ”Selv i de flotteste bygningene, hvor rike jøder bodde var det en urenslighet som gjorde at man hurtigst mulig fjernet sig lengst mulig vekk fra denne avskyelige rase.” FF 27. september 1941 231 Tre dager etter var Osvald Olsen igjen i spaltene med en reportasje fra Kaukasus og fra folkegruppen karbatinerne som holdt fest. ”For første gang på 20 år” med undertittelen ”På fest med 95‐åringen fra Mekka som takker Hitler”. FF 26. november 1942

79 87 av byens menn ble innkalt til å tjenestegjøre i den ”bolsjevikiske hæren”, men ”alle 87 benyttet naturligvis den første og beste anledning og løp over til tysk side. Der kunde vi jo gjøre bra nytte for oss med våre russiske språkkunnskaper og vårt kjennskap til den røde hær. ”.232

Konklusjonen fra en av bybeboerne ifølge Olsen var: ”I dag kjemper vi og sliter sammen, norske kamerat. En dag vil våre folk oppleve lykken sammen”.233

5.2 Aftenposten – høsten 1942 – vinteren 1943 Aftenposten brakte også nyheter om den brutale virkeligheten i utviklingen i kampen om Stalingrad der de tyske soldatene gang på gang forsøkte å trenge inn i byens sentrum. 29. august 1942 ble det hevdet i en tittel på forsiden av Aftenposten at ”Den tyske offensiv innebærer et enormt kvelertak mot Stalingrad. Byens skjebne ansees som beseglet”.234 Aftenposten fulgte krigens gang ved hjelp av sin Berlin‐korrespondent Theo Findal og NTBs korrespondent. Men deres kilder var den tyske generalstab som ikke holdt seg til sannheten om det som faktisk skjedde i Stalingrad. Aftenpostens korrespondenter befant seg langt unna byen der Operasjon Barbarossa var i ferd med å bli avgjort.

Demonisering Selv om Aftenposten artikler fra krigskorrespondentene i perioden mest handlet om de germanske soldatene, skilte en artikkel seg ut. Den hadde et grotesk innhold og antydet at de bolsjevikiske soldatene drepte barn for å spise dem. Forfatteren var Bjarne Sem i Den norske legion. 26. august 1942 sto den på trykk og het hva ”Hva norske legionærer fant”:

Like i nærheten av oss ligger det et stort kaserneanlegg. Lenge trodde vi at det er militærkaserner, men en dag fortalte en eller annen at det ikke er noe med det militære å gjøre. Det er boliger for Komsomol, den russiske partiungdommen…235

232 FF 2. januar 1943. 233 Ibid. To dager senere hadde aktive Osvald Olsen enda en artikkel, den hadde han kalt ”Et forsøk på å feire 25 års revolusjonsjubileum”. 234 Aftenposten 29. august 1942 235 Aftenposten 26. august 1942

80

Sem hevdet at det der inne i kasernene skal ha vært små likkister. Ikke bare det, det skulle også ha vært rester av et barnelik med skamfert hode – i en stekeovn. Sem skrev derfor ”Kunne det være en primitiv kremering”? Nei, ifølge Sem. Det måtte ha vært ”liketere” på ferde.236 Dette med å fremstille fienden som barnemordere var intet nytt. Under første verdenskrig spredde krigskorrespondenter en rekke historier av dette slaget. I 1915 skrev eksempelvis britiske aviser om hvordan tyske soldater drepte små barn med sine bajonetter.237 Bjarne Sem, som skulle holde ut som krigskorrespondent til siste slutt i 1945, gikk opp et gammelt spor, selv om artikkelen her var mer grotesk.

Heroisering Den tidligere Fritt Folk‐medarbeideren Egil Hartmann hadde 9. september en artikkel kalt ”Med panser mot Rostov” fra reisen østover. Troppene skulle gjenerobre Rostov og rykke videre mot Kaukasus – fjellkjeden som stengte veien videre. Det er en dramatisk skildring om hvordan soldatene erobret Rostov bit for bit – ”inn gjennom smugene, gatene og de brede bulevardene raser kampen videre.” Så: ”Rostov er fast i vår hånd! Og framarsjen går videre. Ustanselig videre”.238 ”Mennene i Alcazar” kalte Ulf Breien sin artikkel 17. september. Det er en reportasje om heroiske soldater som hadde sin base i et hus som var blitt oppkalt etter borgen Alcazar – symbol på general Francos seier under den spanske borgerkrigen. Men hvor ”Alcazar” faktisk befant seg på Østfronten får vi ikke vite:

Ensom ruver den ute på sletten foran byen, raker kneisende opp over skyttergravene som løper i sikksakk bortover til begge sider…..De kampene som stod her hadde gjort bygningen til en hjørnestein på frontavsnittet, til et nytt

236 Ibid. 237 Knightley, 2003, 88 238 Aftenposten 9. september 1942

81 ”Alcazar” skapt av ungdom fra Tysklands hjerte og Latvias lave åser, fra Norges daler og Flanderns sletter.239

28. september var Egil Hartmann der med en ny skildrende artikkel, kalt ”Klappjakt på Kaukasus stepper”. Hartmann fortalte følgende:

Noen harde dager og netter ligger bak oss. To elver er overskredet. Glemt er timene da vi i febrilsk hast gravde oss ned i det steinete elveleiet og krøp sammen ….240

Hartmann fortalte om den stekende varmen – men også om melonene: ”Et raskt snitt og vi stikker begjærlig hele ansiktet ned i det varme deilige lyserøde kjøttet og slurper i oss.” Men også det maskuline ble dyrket i teksten:

Kanonerenes brune, nakne overkropper som lyser som bronse i solskinnet, der de svettdryppende langer de tunge granatene fra mann til mann.241

Bjarne Sem kalte sin artikkel 9. oktober ”Knoll og Tott”. Også han løfter frem de norske soldatenes innsats fordi norske maskingeværskyttere maktet å skyte ned fiendtlige fly i felten med to Messerschmidter som kaltes ”Knoll og Tott”: De ”hogger til” og sendte ”russiske Rataser i bakken”. 242 243 17. oktober trykker avisen en billedreportasje om Waffen‐SS på Østfronten, der blant annet Ulf Tur har bidratt med et fotografi.244 Da Tyskland angrep Norge var Tur billettør for Schøyen bussruter i Oslo, men var samtidig

239 Aftenposten 17. september 1942 240 Aftenposten 28. september 1942 241 Ibid. 242 Aftenposten 9. oktober 1942 243 Aftenposten fulgte utviklingen i Stalingrad med NTB, Berlin‐korrespondent og meldinger den tyske militære overkommandoen sendte ut. 17. oktober er eksempelvis hovedoppslaget på forsiden at ”Tysk panserdivisjon og infanteriavdelinger erobrer den nordlige del av Stalingrads fabrikkforstad”. Dette ifølge NTB i Berlin. Aftenposten 17. oktober 1942 244 Ibid.

82 ivrig fotograf. Han fikk jobb som fotograf i NTB og vervet seg deretter til krigen som fotograf og krigskorrespondent.245 Samme dag, 7. november 1942, valgte Aftenposten å bryte med den vanlige prioriteringen da førstesiden ble laget. Tre av sakene på forsiden fikk begge god plass. Den ene var at potetene kommer ”for alvor ” til Stor‐Oslo og den andre at ”Tallrike sovjetrussiske kampanlegg tatt ved Tuapse”, ikke var så langt fra Stalingrad. Det var som om avisen denne dagen kjempet med seg selv om den skulle være en god gammeldags lokalavis, eller om den skulle fylles med meldinger fra krigen. Men hovedoppslaget ble hverken poteter eller krig, men at det trengtes frivillige til å skaffe ved til vinteren.246 14. november ble den tyske krigskorrespondenten Wilfrid Bade igjen representert med artikkelen ”Kampen om oljen”. Artikkelen viste at de tyske krigskorrespondentene kom nærmere selve fronten enn de norske. Bade skrev: ”Støvskyene vokser. Kolonne på kolonne marsjerer sørover sletten som langsomt hever seg mot de første fjellene i Kaukasus.” 247 Bades konklusjon etter det første møtet med tegn på olje i en bekk, er at jakten på oljen er noe av målet: ”Det er vel i grunnen det hele kampen står om her nede.”248 Egil Hartmann var tilbake 28. desember med et sterkt og svært heroiserende bidrag om en 17 åring og SS manns ”heltemodige kamp mot en stor overmakt”. Tittelen var ” Send forsterkning – jeg er alene!” og artikkelen er illustrert med en tegning. Hartmann forteller om et landskap med brennende oljetankere og sprengte oljetårn, og der i dette inferno lå unge Hans, ”yngstemann og kjæledegge”. Hans hadde havnet i en utsatt posisjon mens fienden angrep. Han fikk beskjed om å skyte videre for å stoppe fienden, men så ropte han med ”klar guttestemme” at ”bolsjevikene er ikke mer enn 15 meter

245 Egil Hartmann hadde 7. november en liten kunstartikkel på forsiden. ”Frontkjemper og kunstner” handlet om krigstegneres bilder utstilt i Berlin. En av de representerte var tegneren Finn Wigforss som var med i Den norske legion. 246 Ibid. 247 Aftenposten 14. november 1942 248 21. desember dukket radioreporteren Frits Ihlen opp med artikkelen ”Frontkjemperkontoret er bindeleddet mellom heimlandet og fronten”. Artikkelen denne gang er åpenbart skrevet i Oslo og ikke ved fronten.

83 unna”. Og Hans med ”den lyse luggen” kastet treffsikkert det han hadde av granater og kom seg med et ”lang byks” unna.249

1943 startet med at Aftenposten slo opp på forsiden Adolf Hitlers nyttårsopprop. Der hevdet han at ”Det nasjonalsosialistiske Tyskland vil avslutte denne krig med en klar seier”.250 5. januar het det at ”Sovjet‐russerne tilføyd store tap under fortsatte angrep i Don og Stalingradområdet”. I meldingen fra NTB i Berlin sto det blant annet også at ”sovjet‐russiske bander omringet og over 1400 banditter tilintetgjort.” 251 252 ”Forsvarerne i Stalingrad yter fortsatt heltemodig motstand” sto det på avisens førsteside 27. januar med undertittelen ”Over hele fronten for øvrig slås sterke angrep tilbake i harde forsvarskamper”.253 Forsvarerne i denne sammenhengen er ikke de som forsvarte Stalingrad – men tyskerne som faktisk var angripere. 30. januar 1943 kom Karl Holter tilbake på trykk med artikkelen ”Fronten”, men uten at ble klart i artikkelen hvor Holters front faktisk var. ”Dumpe drønn av kanonskudd når så vidt ned i vårt underjordiske hi. Slikt vender man seg til – og sover like godt…”254 Men så måtte Holter opp fra hiet: ”Rødt lys over H.G. høgda – altså Ivan angriper”. Holter skildret gleden en mann føler når det kalles til kamp: ”Glade ridder Norges menn til Hildurting”. Holters artikkel om angrepets utvikling er lang og ordrik der fienden brøt gjennom – det var en dramatisk historie. Men ”Odin er med oss. Dette er Hjørungavåg. Dette er Odins vær”, skrev Holter og bolsjevikenes planer ble smadret som ”havets bølger mot en klippekyst.”. Fienden ble drevet tilbake, men Holter avsluttet nøkternt med at det blir lange nye vakter uten avløsning til det kunne bli ”vanlig tjeneste igjen” .255

249 Aftenposten 28. desember 1942 250 Aftenposten 2. januar 1943 251 Aftenposten 5. januar 1943 252 8. januar kom en tysk krigskorrespondent på trykk. Helmut Schmidt hadde skrevet en artikkel om hvordan ”bolsjeviker verver spioner” og viste til konkrete eksempler der tyske vaktorganer hadde grepet inn. Aftenposten 8. januar 1943 253 Aftenposten 27. januar 1943 254 Aftenposten 30. januar 1943 255 Ibid.

84 19. februar trykket Aftenposten en liten reportasje fra Den norske legion som fikk besøk av tyske og norske notabiliteter og legionen fikk ”Anerkjennende ord fra tysk general”. Men hvor besøket fant sted eller hvem det var som hadde skrevet den kom ikke frem.256 26. februar fikk Osvald Olsen enda en artikkel på trykk, denne gangen en liten sak kalt ”Frontkjemperkontor i Berlin”. I artikkelen fremgikk det at det fantes 500 frivillige, dvs. norske soldater i Tyskland. De fleste studerte, andre befant seg ”i forskjellige lasaretter”, fortalte Olsen. Frontkjemperkontoret prøvde, ifølge artikkelen, å hjelpe de syke og sårede med sjokolade, såkalt ”røykestoff” og lesestoff. Slik fortalte denne artikkelen mye om utviklingen også for de norske soldatene på tysk side.257 Mange av de norske soldatene var blitt skadet ved fronten. Dagen etter var radioreporter, og nå også den skrivende reporter, Fritz Ihlen på trykk med artikkelen ”SS‐Regiment Norge. De norske frontkjempernes ønske – samlet innsats mot bolsjevismen”.258 Ihlen hadde et klart politisk budskap og foreslo at alle norske frontkjempere burde samles i en ny militær enhet. Soldater fra Den norske Legion og andre enheter burde gå sammen. Hvordan budskapet ble mottatt er ikke kjent.

5.3 Oppsummering De norske krigskorrespondentene skrev ikke om kampene i og rundt Stalingrad. Tyske korrespondenter var der – men altså ikke de norske.259 Men om de norske ikke skrev om Stalingrad, produserte de i hvert fall heltedyrkende artikler om norske soldaters innsats. Det var det som dominerte både i Fritt Folk og i Aftenposten. Av 28 krigskorrespondentbidrag i Fritt Folk i perioden, var 12 klart heroiserende og ni demoniserende. Tre av bidragene var skrevet av tyske korrespondenter. Osvald Olsen skrev i alt 15 av artiklene, men hadde da også en lang fartstid som journalist før krigen og var derfor mer erfaren som skribent enn andre.

256 Aftenposten 19. februar 1943 257 Aftenposten 26. februar 1943. Olsen hadde en lignende artikkel dagen før i Fritt Folk. 258 Aftenposten 27. februar 1943 259 Knightley, 2003, 283

85 Aftenposten brakte i samme perioden 13 artikler fra krigskorrespondenter, syv av disse var mer heroiserende i sin karakter enn noe annet. Tyske korrespondenter var representert med to av de 13 bidragene. Den største bidragsyteren i Aftenposten var Egil Hartmann, slik han også var det i den første fasen av krigen, selv om han da skrev for Fritt Folk. Det er slående at ingen av de norske krigskorrespondentene skrev noe om den avgjørende kampen som i denne perioden foregikk i og rundt Stalingrad. Tyske krigskorrespondenter derimot var der. I hvilken grad de norske korrespondentene ikke ble funnet kompetente og lojale nok, sett med tyske øyne, til å dekke kampen om Stalingrad, er heller ikke kjent. Hvor ved fronten Osvald Olsen, som skrev mest av de norske krigskorrespondentene faktisk befant seg, er ikke klart. Mangelen på stedangivelse kan også skyldes at dette ble stoppet av sensuren av sikkerhetsmessige grunner. Grunnen kan også være at reporterne var soldater noe som gjorde at det måtte tas ekstra sikkerhetsmessige hensyn. Det som i størst grad sysselsatte de norske korrespondentene var artikler som fremstilte tyske og ikke minst norske soldater i et positivt lys. Dette dominerte både i Fritt Folk og i Aftenposten i denne perioden. I Fritt Folk var det også en rekke demoniserende og antisemittiske artikler – det var det mindre av dette i Aftenposten.

86 Kapittel 6: NEDERLAGET

Etter nederlaget ved Stalingrad måtte Tyskland gjenvinne initiativet. Det skulle gjøres ved Operasjon Zitadelle som den kulminerte i det som i ettertid er kalt slaget om Kursk, fra 4. juli og 20. juli 1943. Tysklands plan var å drive de sovjetiske styrkene ut av området nord og vest for Stalingrad. Etter fire måneders forberedelse gikk Tyskland til offensiv, men de sovjetiske styrkene sto i mot og gjenerobret stadig flere byer. Det tyske nederlaget var fullstendig. Fra dette tidspunkt startet det tyske tilbaketoget fra Østfronten. ”Slaget om Kursk hadde vist at Tyskland ikke lenger hadde evnen til på egen hånd å avgjøre krigen til sin fordel”.260 Denne delen av studien av Fritt Folk og Aftenpostens krigskorrespondenter er i tre faser med en samlet oppsummering til sist. Den første gjelder perioden fra 1. juli til 10. august 1943, altså også før og etter hovedslaget om Kursk startet og reelt sett var over. Den andre tar for seg situasjonen etter nederlaget ved Kursk og går fra oktober 1943 og ut året. Den siste delen tar for seg kun en måned – januar 1945 – da det tyske nederlaget var i ferd med å bli til Hitlerrikets undergang.

6.1 Fritt Folk – sensommer 1943 Mens tusenvis av tanks og pansrede kjøretøy var i kamp ved Kursk, var Fritt Folks korrespondenter opptatt av norske soldaters heltemot andre steder ved fronten.

Heroisering ”Nordmennene kommer”, het Karl Holters artikkel 10. juli 1943. Krigskorrespondent Holter hadde oversatt en liten rapport fra den hollandske SS‐korrespondent B. Van Norden som skildrer kamper ved Leningrad der lettiske og nederlandske tropper deltok. Der dukket det også opp norske soldater, ifølge forfatteren. Holter var selv langt fra fronten og fortalte at han satt i SS‐krigskorrespondentenes hovedkvarter i Berlin og ”kikker på det mine

260 Frankson og Zetterling 2006, 287

87 kollegar fra andre land hadde skrevet i vinterens løp”.261 Fra dette materialet hadde han altså plukket artikkelen om fronten ved Leningrad. Fritt Folk brukte flittig stoff fra NTB og avisens egen medarbeider i Berlin. 9. juli het det eksempelvis i en NTB‐overskrift at ”Bolsjevikenes stillinger i Bjelgorod‐Orel‐området gjennombrutt”, at ”400 panservogner ødelagt på en dag” og at ”bolsjevikenes tap under tre dager kamper var dermed kommet opp i 700 panservogner og 830 fly”. 22. juli skrev ”SS‐krigskorrespondent Brodtkorb” (fornavnet ble ikke oppgitt, men det kan være Herman Brodtkorb) en artikkel som het ”Vi er ikke bare soldater, vi har også en politisk oppgave”. Det var en rapport fra Panzergrenadierregiment Norges øvelsesleir i Tyskland, men ingen nyhetsartikkel direkte fra fronten. 262 I en usignert kommentarartikkel 20. juli ble det hevdet at:

Fienden er framleis fast besluttet på utnytte sin sterke overlegenhet og vil for enhver pris oppnå resultat. De neste dager vil uten tvil bringe kritiske og nervepirrende timer for de tyske styrker.263

Den kjekke tonen så ut til å være borte – en ny erkjennelse om krigens gang var kanskje på vei.

Antisemittisme Frykten for nederlaget ser ut til innta spaltene sommeren 1943. Det kom flere antisemittiske artikler og også artikler der formålet var å mobilisere nye norske frivillige soldater til krigen. 24. juli var Karl Holter på trykk med en artikkel kalt ”En norsk legionærs saga”.264 Det var historien og nekrologen over Kåre Børresen, kalt Børre, som Holter baserte på et tidligere møte med Børresen i en hytte et sted ved fronten. 2. august var Holter igjen på trykk med den utvetydige tittelen ”Jødenes krig”. Her hevdet han at jødene hadde fått stor makt i Tyskland på grunn av deres ”evne til

261 FF 10. juli 1943 262 FF 22. juli 1943 263 FF 20. juli 1943 264 FF 24. juli 1943

88 å åle seg frem til nøkkelstillinger” og at ”intet dannet menneske er i dag i tvil” om at det ”er jødenes penger som finansierte bolsjevikenes revolt” og at jødenes penger også ”sto bak den amerikanske frihetskamp”265:

Denne krig er jødenes. De hadde frembrakt den, de tjener på den og ser med skadefryd at andre folkeslag ofrer liv og blod på slagmarkene. Den som i dag ikke erkjenner jødenes farlighet, han hadde fortjent å gå til grunne.266

6. august fulgte Mandrup Rokne opp tematikken med en artikkel under overskriften ”Land uten grenser”. Det var en reportasje fra en landsby på Østfronten, ”på grensen mellom Ukraina og Kvitrutenia”, og ikke minst om jødene der. Befolkningen fortalte ifølge Rokne at ”Jødene er byens skjebne. De kom med revolusjonen i skarer….”267:

Som en polyp bredte Israels stamme seg, i stadige tettere skarer kom de strømmende østfra og bredte seg over den gamle byen som en mare. Krigen nådde byen og jødene begynte å bryte opp. Ikke til fronten som de andre, nei de dro østover igjen dit de kom fra. Flere og flere drog, jo nærmere krigen kom, de siste som flyktet som rotter…268

Mandrup Roknes artikkel var nærmest identisk med et bidrag han publiserte i boken ”Land uten grenser”, utgitt allerede i 1942. Boken er en samling artikler med ”norske frivilliges opplevelser i øst.”. Rokne skriver der blant annet at:

Alt som betød makt og innflytelse kom på jødiske hender. Handel, det lokale sovjet, skole, GPU, de benyttet bolsjevismen til å innføre et klassevelde som er gjennomsyret av gammeltestamentlig hat overfor goijm, ikke jøden...269

12. august var Rokne igjen på trykk med en artikkel kalt ”Peters første berøring med fienden”. Det er en lang essayistisk skildring fra et krigslasarett i en by kalt

265 FF 2. august 1943 266 Ibid. 267 FF 6. august 1943 268 Ibid. 269 Rokne 1942, 44

89 R. Men fortsatt er det ingen av de undersøkte korrespondentene som skrev om den helt aktuelle nyhetssituasjonen ved fronten.

6.2 Aftenposten – sensommer 1943 I likhet med Fritt Folk, baserte Aftenposten sin rapportering av slaget ved Kursk i stor grad på sin og NTBs korrespondent i Berlin. 1. juli meldte NTBs mann i Berlin om ”Voldsomme artilleridueller på sørfronten”, ”Dramatiske kamper i Kubans laguneområde” og at ”10000 banditter uskadeligjort under opprenskningsaksjon på østfronten”.270 9. juli dukket fotografen Ulf Tur opp som skribent i Aftenposten med en liten artikkel under overskriften ”Fronten i Finland jonsokkveld 1943”. Artikkelen var formet som et brev, stilet til ”Kjære kamerat”. Brevet var nok ment som et argument for at det trengtes flere norske soldater på Østfronten. Ingen måtte tro at det bare var nok med én runde med militær innsats som soldat, mente Tur:

Jeg hører at en del av dem som hadde kommet heim og er blitt dimittert tenker som så; Ja no hadde jeg gjort min innsats, no kan de andre gjøre resten. 271

22. juli var hovedoppslaget i aftennummeret at ”Sovjetrusserne prøver forgjeves å bryte gjennom de tyske stilinger ved Orel”, men samtidig og samme dag brakte Aftenpostens krigskorrespondent Herman Brodtkorb artikkelen ”Fra et møte med Panzergrenadieregiment Norge” som også Fritt Folk trykket samme dag.272 Flere korrespondentartikler publiserte ikke Aftenposten i den aktuelle perioden fram til 12. august

6.3 Høsten 1943 – etter Kursk Etter nederlaget ved Kursk måtte pressen og korrespondentene ytterligere mane frem trusselen fra øst samtidig som flere soldater måtte mobiliseres til krigen. Den røde hær hadde stor fremgang og tyskerne ble presset tilbake i retning Tyskland. Nå kjempet den tyske hær og de norske soldatene fortvilet på flere

270 Aftenposten 1. juli 1943 271 Aftenposten 9. juli 1943 272 Aftenposten 22. juli 1943

90 frontavsnitt for å stagge offensiven fra øst mot vest. Denne delstudien tar for seg Fritt Folk og Aftenposten fra oktober 1943 og ut året.

6.4 Fritt Folk Fritt Folk baserte mesteparten av sin dekning av utviklingen på Østfronten på sin reporter i Berlin, navngitt som JS, og på NTBs korrespondent. Men 18. oktober dukket så artikkelen ”Figaro i Østen” opp i spaltene skrevet av SS‐ Krigskorrespondent Jan R. Hommes. Hvilken nasjonalitet Hommes hadde er noe uklart. Artikkelen hans var et forsøk på en liten humoristisk spalte om hvordan han ble forsøkt lurt at av en russisk frisør som skulle barbere ham.273 Men humoristiske episoder fra krigen dominerte på ingen måte i Fritt Folks spalter. På forsiden samme dag hadde avisen et stort oppslag om ”bombeterroren” fra britisk side mot tyske byer.

Heroisering og mobilisering Tormod Odland, en norsk frontkjemper som hadde vært med på slaget ved Stalingrad, ble intervjuet av Osvald Olsen 21.oktober, og sa klart fra at han ville tilbake til fronten, til tross for det han allerede hadde vært med på.274 Hovedoppslaget dagen etter var at ”Bolsjevikene øser på med nytt mannskap og materiell til hovedslaget i øst”.275 ”Bolsjevikene” hadde åpenbart mer å by på, selv om Fritt Folks redaksjonelle linje var å understreke de tyske troppenes evne til å slå tilbake. 26. oktober ga Mandrup Rokne sine lesere en svært så dramatisk skildring av det han kalte ”Syv dagers kamp”. Artikkelen var klart heroiserende, selv om Rokne ikke skjulte det faktum at de tyske troppene retirerte og at de sovjetiske troppene var på offensiven:

I dagene som fulgte trakk kompaniet seg langsomt tilbake mot regimentets nye stillinger langs jernbanelinjen under stadige kamper med de fremstormende bolsjeviker. Slik er de første 5 dagene.276

273 FF 18. oktober 1943 274 FF 21. oktober 1943 275 FF 22. oktober 1943 276 FF 26. oktober 1943

91

Rokne skildret dette som en kamp på liv og død og en ”duell”. I dette ligger det etter alt å dømme også en innrømmelse av at ”bolsjevikene” var dyktige og likeverdige soldater. Ikke uten grunn var reportasjen plassert ved siden av den sterkt antisemittiske lederkommentaren ”Vinden fra øst”. I den het det blant annet at:

Det går et luftdrag fra øst i denne tiden. Med det føres de jødisk‐kommunistiske pestbasiller fra Moskva og vestover.277

Slik spilte både lederskribenten og korrespondenten sammen i sine demoniserende advarsler mot det som kunne komme. Heroisering og mobilisering gikk hånd i hånd. Osvald Olsen og fotografen Ulf Tur produserte en serie med intervjuer med norske frivillige fra Det annet norske politikompani, som på dette tidspunktet holdt til skogene i Karelen øst for Finland eller ved daværende Leningrad. Serien skulle tydelig motivere andre til å melde seg til krigstjeneste. Den første sto 17. november og het ”Vi kjemper i Finland”. Her ble Eystein Bech og Thoralf Gjølberg intervjuet. Artikkelen er en eneste stor appell: ”Ryst sløvheten av og meld dere til frihetskampen”, sa de to.278 Dagen etter ble dette fulgt opp med et intervju med Kaare Berger og 19. november med Arne Bjurstrøm som begge manet andre til å verve seg.279 Allerede dagen etter var det Jørgen Johannesens tur til å utbryte ”meld dere i dag!” som en oppfordring til leserne.280 Sovjetiske tropper var definitivt på offensiven. På forsidene løftet Fritt Folk likevel frem positive meldinger om de tyske styrkene, slik som ”Tyskerne erobrer tilbake viktige avsnitt vest for Kiev”.281 Det gjaldt å holde motet oppe. Samme dag lot Osvald Olsen og Ulf Tur Johannes Gjølstad si: ”Jeg oppfordrer kameratene mine fra heimbygden om å komme etter.”

277 Ibid. 278 FF 17. november 1943 279 FF 18., 19. november 1943 280 FF 20. november 1943 281 FF 23. november 1943

92 Slik fortsatte intervjuene dag for dag.282 Intervjuene som var manende og holdt i en optimistisk tone, kunne likevel ikke dekke over det som faktisk skjedde på slagmarken, for to dager senere hevdet propagandaminister Joseph Goebbels at Europa var fortapt dersom ”den tyske vold brytes”. Denne sterke meldingen kom likevel ikke på forsiden av Fritt Folk, men ble henvist til side fire.283 29. november intervjuet så Olsen og Tur Carl Norløff, som understreket at de der hjemme måtte tenke seg om og bli med i frihetskampen.284 Dramatikken i krigsutviklingen gjorde at Fritt Folk nå ville gjøre sitt ytterste for å mobilisere nordmenn til fronten. 30. november hevdet Adolf Hitler, ifølge NTB i Berlin, at ”steppens barbari vil strømme inn over vårt kontinent om Tyskland ikke vinner.”285 Fritt Folk ville gjøre sitt for å vekke nordmenn – ja skremme dem. Det gikk ikke å skjule at Tyskland og tyskernes allierte var i ferd med å tape krigen. Førerens dramatisk budskap ble understøttet 10. desember av et bilde av to blonde norske gutter med overskriften ”Redd oss! – redd oss fra de barbariske bolsjeviker” – og en tekst der det sto ”dere voksne må samle dere til kamp mot faren fra øst”.286 Sterkere lut kunne ikke brukes.

6.5 Aftenposten I likhet med Fritt Folk kom det meste av Aftenpostens krigsdekning i denne fasen fra Berlin. I tillegg til NTB var det ikke minst Aftenpostens egen reporter Theo Findahl som fulgte begivenhetene, først og fremst ved å legge frem den tyske ledelsens synspunkter.287 Aftenposten trykket også flere bidrag fra tyske krigskorrespondenter.

282 FF 25. november 1943 intervju med Per Steen, 25. november intervju med Bjørn Falchenberg og 27. november intervju med redaktør Braatenes fra Sarpsborg. Braatenes var selv ikke krigskorrespondent selv om han var pressemann. 283 FF 27. november 1943 284 FF 29. november 1943 285 FF 30. november 1943 286 Artikkelen ligger utenfor den undersøkte perioden, men den illustrerer spesielt godt den utviklingen som startet i den foregående perioden. FF 10. desember 1943 287 15. mars 1943 sendte Odd Melsom et bekymret brev til Vidkun Quisling der han kritiserte de norske korrespondentenes bidrag i Tyskland. Melsom var på det tidspunktet presseleder i det nazifiserte LO. ”Man ser det står Findahl, Grundtvig Gundersen eller et annet navn under, men de er fullstendig likelydende og ensartede og upersonlige” og ”De er direkte hentet ut fra det tyske propagandakjøkken uten egen

93 Heroisering Arild Hamsun, sønn av Knut Hamsun, slo an en egen tone med diktet ”Slaget” som også ble illustrert med dramatiske tegninger. 9. oktober sto det på trykk og avspeiler godt krigens utvikling. De to første verselinjene går slik:

Øinene søkte trette dit sanitetsteltet stod. Over hans gustne ansikt størknes en stripe av blod. Hendene grep rundt båren. Løsnet. I samme minutt Lægene vilde ta ham.288

”Er lidelsen endelig slutt,” skrev Hamsun, men i likhet med så mange av rapportene fra Østfronten skulle diktet oppfylle en formel. Det måtte inneholde et visst håp om at seieren ville komme:

Stilling på stilling falt og motstandernes siste rest trampet vi ned om kvelden da solen gikk ned i vest.289

Til sist senket stillheten seg over slagmarken, ifølge Hamsun. Avslutningen av diktet var derfor optimistisk. Kuene ”beiter i fred” og graven til den nitten år gamle soldaten som døde var pyntet med ”solblomster”. 290

Demonisering Mangelen på nye tyske soldater var stor – og at det var for få norske krigskorrespondenter i forhold til behovet var også klart. Aftenposten ga derfor ytterligere spalteplass for flere ikke‐norske krigskorrespondenter. Artikkelen ”Iwan”, trykket under lederen 27. oktober. Den tyske SS‐krigskorrespondent Hans Caspar Kreuger skildret her sitt med møte med bonden Iwan fra Ukraina og det som var i ferd med å skje rundt ham.:

En strøm av mennesker, dyr og underlige kjøretøyer drar forbi på veg vestover. Landet øst for den store floden tømmes… Igjen klirrer det i vindusrutene. Denne bearbeidelse, uten at man må bevege seg en millimeter utenfor de opptrukne linjer”. Melsom 1980, 194 288 Aftenposten 9. oktober 1943 289 Ibid. 290 Ibid.

94 gang litt høyere. Iwan blir taus og ser seg hjelpeløst omkring. Så kaster han seg ned på benken, skjuler ansiktet i hendene og snofter som et barn…291

Iwan fryktet at sovjeterne skulle komme tilbake. Logisk sluttet historien med at Iwan og hans familie rømte mot vest.

Blikket henger fast ved den lille hvite hytten mellom hengebjørkene som etter hvert blir mindre og mindre mens bilen sluker kilometer etter kilometer av den endeløse ukrainske steppen.292

Dette var en artikkel som, til tross for sin sentimentalitet, understreket alvoret i det tyske tilbaketoget. I dette lå det også en advarsel om hva som ville komme om Den røde hær ikke ble slått tilbake. 30. oktober kom det igjen en nordmann på plass i spaltene og demoniseringen fortsatte. Da startet Osvald Olsen med usvikelig skrivevilje en serie han kalte ”Under bolsjevismens svøpe” som handlet om Sovjetunionen og Baltikum. Serien var på hele åtte artikler. I den første artikkelen varslet han leserne om at de skulle få møte mennesker som selv visste ”hva bolsjevismen er”.293 Olsen hevdet at han hadde

…det stille håp at de baltiske folks lidelser må bidra til å vekke opp enkelte heime… Det er bra nok å leve i idyll og fred, men tidene er så alvorlige og faren for oss selv så stor, at det betyr en katastrofe om vi ikke våkner opp til klarhet og handling.294

Olsen brukte de baltiske statenes historie for å skremme leserne til å forstå alvoret i krigens utvikling, og propagandamulighetene var mange. 2. november fortsatte artikkelserien der Olsen fortalte om de verveaksjonene for SS‐legioner som pågikk i Latvia.295 To dager etter fortsatte serien med ”Hvordan planøkonomien praktiseres”, også denne gang i Latvia, og om hvordan

291 Aftenposten 27. oktober 1943 292 Ibid. 293 Aftenposten 30. oktober 1943 294 Ibid. 295 Aftenposten 2. november 1943

95 bolsjeviker og jøder ifølge Olsen hadde tatt fra letterne deres virksomheter og næringsgrunnlag.296 4. november var Arild Hamsun tilbake i Aftenpostens spalter, men denne gang med en artikkel og ikke et dikt. ”Russisk mosaikk” var navnet på det stort oppslåtte eposet fra Dnjeproptrovsk der han tidligere hadde vært i krigen. Hamsun drøftet russernes sjel i en personlig og essayisk form. Han signerte med sin egen håndskrevne underskrift, noe som understreket betydningen av å få en artikkel fra dikterhøvdingens sønn. Hamsuns artikkel er sterkt nedsettende i forhold til de sovjetiske soldatene og befolkningen han skildret. De nordmennene som etter Hamsuns mening ikke forsto at krigen var nødvendig, fikk nå sitt pass påskrevet:

Jeg skulde ønske at alle mine landsmenn fikk oppleve Sovjet i dag og Europas kamp for kulturen mot barbariet, for troen mot terroren, for frihet og fred. De skulde oppleve når massene angriper i bølge etter bølge, høre deres hese kampskrik, se deres jordbrune skikkelser tumle forvirret omkring foran våre tanks… Men hva vet dere om alt dette som dere ikke hadde sett og opplevd selv? Landsmenn, det er den eneste unnskyldningen dere hadde! Men at dere ikke vil vite, ikke vil høre, ikke vil se – for det gis ingen unnskyldning, Og det er det vi frivillige skammer oss over på deres vegne. 297

I samme avis sto også artikkel fire i Osvald Olsens serie. Den het ”Besøk i villaen ved ’den hvite sjø’”, og handler om hva bolsjevikiske bander skal ha foretatt seg i Latvia.298 Noen dager senere, 9. november, brukte Aftenposten sine feteste typer. Hovedoppslaget var at Tysklands seiersvilje sto ”fast og urokket.” Det hadde nemlig ”Der Führer” lovet ”den gamle garde”, het det.299 ”I torturkammer og slaktehus”, het Olsens femte artikkel i serien om Baltikum. Denne gang skrev han fra de sovjetiske sikkerhetsstyrkene GPUs tidligere hovedkvarter i Riga.300 Fire dager senere, 16. november, kom artikkel

296 Ibid. 297 Ibid. 298 Ibid. 299 Aftenposten 9. november 1943 300 Aftenposten 11. november 1943

96 nummer seks, ”De samme metoder overalt”, på førstesiden. Den handlet om hvordan lettere ble sendt til Sibir da Sovjetunionen tok over i landet i 1940.301 24. november het Olsens syvende artikkel ”Noen tall som taler”, om hvor mange lettere sovjeterne skulle ha drept og bortført da Sovjet tok over Latvia i 1940. Osvald Olsens siste og mest skremmende artikkel fra Latvia under bolsjevismen hadde overskriften ”Baigais Gads – Skrekkens år”. Artikkelen er illustrert med et fotografi av sterkt ødelagte lik noen bolsjeviker skal ha hatt ansvaret for.302

6.6 Januar 1945: Undergangen Tysklands fiender vant frem fra øst, vest og sør i januar 1945 – det var et kappløp med tiden. De sovjetiske styrker rykket også inn i Finnmark i nord. Til tross for at tyske enheter på enkelte avsnitt klarte å stoppe de alliertes fremrykking, og også vinne tilbake tapt mark, gikk det en vei. Adolf Hitlers såkalte tusenårsrike raknet, kilometer for kilometer.

6.7 Fritt Folk Fritt Folk var programforpliktet til ikke å gi opp. Men det var ikke mye annet enn negative meldinger som kom, til tross for at Tyskland gjorde det klart at kampen skulle føres til siste slutt – om nødvendig. Det var også Førerens ordre. Derfor siterte Fritt Folk Hitler på avisens førsteside 2. januar 1945. ”Verden bør vite no at Tyskland aldri vil kapitulere.”, het det og med det slo også avisen fast den linjen som ble fulgt til siste slutt.

Heroisering 13. januar var den tyske krigskorrespondent Herbert Reinecker på plass i Fritt Folk med artikkelen ”Det store slaget”. Reinecker ble etter krigen en suksessrik forfatter og tv‐serieskaper, blant annet av krimserien Derrick.303 Artikkelen hans løftet frem de tyske soldatenes innsats. Ifølge ham klarte de ikke bare å stoppe fienden – de vendte også krigen til seier, i hvert fall på denne delen

301 Aftenposten 16. november 1943 302 Aftenposten 26. november 1943 303 Herbert Reinecker (1914‐2007) gjorde etter krigen stor suksess som forfatter og ikke minst som manusforfatter til en rekke tv‐serier ikke minst serien Derrick (1973‐1997) som han skrev 281 føljetonger til, og som også er vist på NRK. Spiegel Online 7. februar 2007

97 av fronten. Herbert Reinecker fortalte at det var tyskerne og ikke fienden som vant slaget.

Skuffet og uten håp overgir de seg. Den sylskarpe tyske kilespiss trenger seg videre. Som ved alle storangrep kommer overraskelsene slag i slag. Fienden blir omgått, avskåret og omringet… Det satt en amerikaner på en veltet vogn. – Vi fatter ikke at dere klarer det. Dere våger jo alt? De tyske grenadierne raser videre oppfylt av en eneste tanke, no bestemmer de igjen begivenhetenes gang…304

Tre dager senere var Reinecker igjen i Fritt Folk med artikkelen ”Fremad, fremad” der han skildret en tysk seier og der 200 allierte fanger satt tilbake, blant annet med ”forpjusket hår”. 305 Fritt Folk fulgte den tyske hærledelsens meldinger tett. 30. januar var hovedoppslaget eksempelvis at ”Den tyske ledelse følger en klar plan”.306 Dagen etter ble dette fulgt opp med et hovedoppslag basert på en tale av Hitler der han sa at ”Krisen vil til slutt bli mestret”.307

6.8 Aftenposten I likhet med Fritt Folk fokuserte Aftenposten på de tyske fremgangene i januar 1945. Men så mange var det ikke. 6. januar meldte Aftenposten eksempelvis om ”Tysk framrykking mellom Saar og Rhinen” og 13. januar het det i et hovedoppslag på forsiden at tyskerne hadde tatt nye bunkre og festningsverk i ”Maginot‐linjen og trengt dypt inn i de befestede områdene.” 26. januar forklarte Theo Findal fra Berlin at ”En ny demning må og skal bygges mot bolsjevikenes stormløp”. Artikkelen baserte seg på en reportasje i Deutsche Allgemeine Zeitung.308

304 FF 13. januar 1945 305 FF 16. januar 1945. Reinecker hadde også en tilsvarende artikkel fra samme kampavsnitt i Germansk SS–bladet Germaneren fra samme periode. Germaneren nr. 11 1945 306 FF 30. januar 1945 307 FF 31. januar 1945 308 Aftenposten 26. januar 1945

98 6.9 Oppsummering Disse tre fasene i korrespondentenes bidrag starter med et ønske om å skape ny seiersvilje. Men langsomt går det opp for både militærmakten og pressen at det er i ferd med å gå riktig ille. Til sist forsvinner krigskorrespondentene fordi krigen snart er over.

Etter nederlaget ved Stalingrad skulle slaget ved Kursk skape nytt mot i det tyske folk og i hæren. Tyskland skulle starte en ny offensiv. Det som dominerte de norske artiklene, fra juli til august 1943, var ønsket om å mobilisere og verve nye soldater. Det var også typisk heltedyrkende og antisemittiske artikler, men det var langt fra det dominerende. I Fritt Folk var det i denne korte perioden ni artikler fra krigskorrespondenter. Fem av disse, som er skrevet av nordmenn, er tydelige i sine karakteristikker – to av dem er heroiserende og tre klart antisemittiske. Aftenposten brakte i perioden tre artikler fra norske soldater – to av dem fra krigskorrespondenter – og artikkelen 22. juli var identisk med den Fritt Folk brakte samme dag. Artiklene i Aftenpostens er ikke like tydelige og ikke like lett å kategorisere som i Fritt Folk. Åpenbart var ingen av de norske korrespondentene i nærheten av Kursk – slik de heller ikke var det da slaget om Stalingrad pågikk. De var ikke der krigen faktisk ble avgjort. Etter at også Kursk ble et nederlag, gikk de norske krigskorrespondentene inn i en ny fase. De skrev mer, eller de fikk mer på trykk, og samtidig var budskapet i artiklene klarere. Til tross for at jeg bare har tatt for meg en kort periode fra 1. oktober til 1. desember 1943 av Fritt Folk og Aftenposten, går dette klart frem. Nå dreide det seg nemlig om å skape skremmende fiendebilder og å fremstille det sovjetiske systemet mest mulig brutalt. Samtidig gjaldt det å mobilisere nordmenn til å forstå alvoret. Av Fritt Folks bidrag fra krigskorrespondenter var det kun ett bidrag som klart kan rubriseres som heroiserende. Reporteren Osvald Olsen og fotografen Ulf Tur publiserte en serie med artikler – 15 i alt. Alle var intervjuer med norske soldater ved fronten som oppfordret venner og andre nordmenn om å verve seg til krigstjeneste – artiklene skulle være mobiliserende.

99 Aftenposten hadde også en artikkelserie – åtte i alt – der Osvald Olsen fortalte om Latvias skjebne. Serien må karakteriseres som klart demoniserende. Frontreportasjer basert på tilstedeværelse glimret derimot med sitt fravær. Den samme Olsens lange erfaring som journalist kom godt med både for Fritt Folk og Aftenposten. I den undersøkte perioden publiserte han i alt 23 artikler og var dermed den dominerende krigsreporteren i de to avisene, selv om 15 av dem var enkle intervjuer. Dette var en periode av krigen hvor alt sto på spill for den tyske siden og både Fritt Folk og Aftenposten ville gjøre sitt for å hindre nederlaget. I januar 1945 derimot, hadde norske krigskorrespondenter, i den grad det fortsatt fantes noen igjen, liten tid til å skrive. Nå var de etter alt å dømme mest soldater som kjempet for livet.309 Tyske krigskorrespondenter var fortsatt med, og de få som ble trykket i Fritt Folk og Aftenposten, holdt trassig på at kampen ikke var forgjeves og at fienden kunne slås tilbake. Selv om tyske korrespondenter ikke skal inngå i denne oppgaven er de likevel tatt med her for å understreke krigens utvikling og hvilken effekt dette hadde på journalistikken om den. Basert på denne gjennomgangen var de norske krigskorrespondentenes tid ved fronten derimot over. Fritt Folk trykket i januar to reportasjer fra en tysk krigskorrespondent. Aftenposten ingen. Krigens gang ble hovedsakelig dekket med redaksjonelle kommentarer og NTB som bygget på offisielle meddelelser fra den tyske hærledelse. Om de skrivende journalistene ikke lenger skrev, var det fortsatt radioreportere på plass. I januar og februar sendte NRK reportasjer laget av de norske SS‐radioreporterne Hakon Warendorph og Arne Gjerdem. Det de begge skildret var hvordan tyskere, både soldater og sivile, kjempet videre i ruiner etter britiske bomberaid utført av ”halvsiviliserte gangsterpiloter”.310 Warendorphs reportasje ”Den tyske hjemmefront” 10. februar 1945 løftet frem tyskernes kampmot.

309 Forfatters intervju med Hakon Warendorph, Ski, 2. mai 2009 310 Gjerdem, Arne, Livet går videre, Radioreportasje fra Berlin, 5. februar 1945, Intervju med den svenske SS­krigskorrespondenten Folke Renhammar, 16. februar 1945, Krigen over og under jorden, 18. februar 1945, NRK

100

Den tyske hjemmefronten arbeidere videre, uforstyrret og målbevisst….De krumnesede og de bredleppede gangsterflyverne ”over there” vil aldri få bukt med den. Hjemmefrontens utrettelige arbeid og utefrontens innbitte kamp garanterer utfallet av krigen.. 311

Ingenting kunne hindre sammenbruddet.

311 Warendorph, Hakon, Den tyske hjemmefront, NRK, 10. februar 1945

101

Kapittel 7: KRIGEN BLE AVGJORT PÅ BAKKEN – IKKE I SPALTENE

Innledningsvis var mine hovedspørsmål: • Hvordan fulgte de norske krigskorrespondentene krigens gang? • Hva fortalte de fra krigen og hva slags bilde av fronten formidlet de? I tillegg skisserte jeg følgende problemstillinger: • Hvordan fungerte det tyske krigskorrespondentsystemet og hvilken plass hadde de norske i dette systemet? • Hva dominerte artiklene innholdsmessig, klassifisert som demonisering, heroisering og antisemittisme? • Hvordan utviklet Aftenposten og Fritt Folks bruk av krigskorrespondenter? • Var det innholdsmessige forskjeller mellom de to avisene når det gjaldt krigskorrespondentenes bidrag?

I utgangspunktet var jeg av den oppfatning at det var antisemittisme som ville dominere krigsreporternes artikler. Slik viste det seg ikke å være. Det var heroiseringen av norske og ”germanske” styrker som dominerte artiklene i de undersøkte periodene. Likevel, om det ikke var like mange jødefiendtlige artikler som ventet, så var antisemittismen ekstra sterkt tilstede i de artiklene der jøder ble beskrevet. At demoniseringen av sivilbefolkningen der tyskerne rykket frem var mer fremtredende enn antisemittismen, viser etter min mening at hatet mot de ”andre”, i betydningen ikke‐germaner, var mer omfattende og dypere enn hatet ”bare” mot den jødiske delen av befolkningen. Det er den totale aversjonen mot alle andre grupper enn de ”germanske”, og heroiseringen av den egne gruppen, som er det mest fremtredende bildet.

I det følgende vil jeg utdype nærmere noe av det jeg har kommet frem til:

102 7.1 Heltedyrkelse Av de 108 krigsreporterartiklene jeg har undersøkt er 100 skrevet av nordmenn. 36 var klart heroiserende, 20 klart demoniserende og åtte var gjennomført antisemittiske. I tillegg kan 15 artikler defineres som propagandaartikler for å få flere til å verve seg til fronten. De resterende passer ikke inn i noen av kategoriene. Det dreier seg om stemningsrapporter, faktaartikler og mer humoristiske innslag. Fra høsten 1942, da kampen om Stalingrad toppet seg, økte omfanget i demoniserende og heroiserende artikler. I kategorien heroisering ligger ikke vekten bare på en glorifisering av soldatene, men også støtte til selve krigen mot Sovjetunionen. Etter Stalingrad ble antisemittismen mer framtredende, selv om det ikke uten videre er lett å skille demonisering og antisemittisme fordi begge disse tankesettene på mange sider utgjør to sider av samme sak i dette materialet.

7.2 Flest korrespondenter i Fritt Folk I de fasene av krigen vi har fulgt, publiserte Fritt Folk 67 artikler og Aftenposten 41, om vi også tar med de tyske krigsreporterartiklene. Den mest erfarne journalisten av dem alle, Osvald Olsen, var også den som skrev flest saker – i alt 41. 23 av Olsens bidrag inngikk riktignok i to serier – den lengste av dem besto av 15 intervjuer. Egil Hartmann, som også hadde vært journalist før krigen, publiserte 18 artikler. I det hele tatt skrev de med lengst skrivererfaring også flest artikler – vel og merke i de periodene jeg har undersøkt. De to første fasene av denne undersøkelsen er de lengste tidsmessig – fra juni 1941 og ut desember 1941, og fra august 1942 og ut februar 1943. I disse periodene ble det også publisert flest artikler. Men selv om den tredje undersøkelsesperioden er kortere enn to første, følger det samme mønsteret innholdsmessig som de to foregående. Høsten 1943 var det tydelig at antallet norske krigskorrespondenter var kraftig redusert. I januar 1945 var ingen norske krigsreportere på plass i de to avisenes spalter – og de som var igjen på Østfronten var nå for det meste vanlige soldater. Da var det geværet og ikke pennen som måtte brukes.

103 7.3 De ble mest et supplement Egil Hartmanns første artikkel handlet om da Operasjon Barbarossa startet 21. juni 1941. Det er også den eneste av de undersøkte artiklene som direkte kan knyttes til en klar og kjent hendelse, og får med det også en nyhetsverdi fordi leserne får vite hvor dramaet utspilte seg og hva intensjonen med angrepet var selv om artikkelen kom på trykk sent. Det store flertallet av artiklene ellers er skildringer og beretninger fra kampavsnitt som kan ha funnet sted hvor som helst på Østfronten. 24 av de 100 artiklene skrevet av nordmenn, beskrev eller fortalte stort sett om mindre trefninger uten at et fremgikk hvor det skjedde. De norske krigskorrespondentene var etter alt å dømme ikke med på de store avgjørende slagene, men befant seg heller i de bakre rekkene. I utgangspunktet var det selve krigens gang krigskorrespondentene skulle skildre og fortelle om til leserne hjemme. I stedet ble reportasjene mer et supplement til den tyske militærledelsens kommunikeer som ble presentert daglig fra Berlin. Hvorfor de norske reporterne tilsynelatende ikke var ved de viktigste frontavsnittene vites ikke. Om det skyldtes at krigen utviklet seg annerledes enn ventet, eller om de ikke‐tyske korrespondentene ble nedprioritert, er heller ikke kjent. De tyske reporterne var ved fronten – eksempelvis ved det store slaget om Stalingrad, og ved Kursk, men ingen norske var der. Ifølge SS‐krigskorrespondent Osvald Olsen kunne ingen av korrespondentene skrive om kamphandlinger uten selv å ha vært til stede. De kunne heller intervjue noen uten å oppgi hvem det var som uttalte seg.312 Men disse kravene avspeiles i liten grad i nordmennenes artikler. Spørsmålet om hvordan det tyske korrespondentsystemet virket og hvilken plass nordmennene hadde i det, besvares delvis av det faktum at mye av det stoffet som ble sendt hjem ble et slags fyllstoff eller supplement til krigskommunikeene. Det er rimelig å konkludere med at deres rolle ble nedprioritert og at nordmennene trolig heller ikke ble likebehandlet med tyske reportere når større militære operasjoner skulle starte.

312 Aftenposten 30. oktober 1943

104 7.4 Liten forskjell på Aftenposten og Fritt Folk Likheten er større enn forskjellen mellom Fritt Folk og Aftenposten når det gjelder bruken av krigskorrespondenter, om vi bortser fra den første fasen av krigen i 1941. Fritt Folk publiserte flere artikler fra krigsreporterne på Østfronten enn hva Aftenposten gjorde. Men demonisering og antisemittisme var likelig fordelt i begge aviser. Mot slutten av den undersøkte perioden brakte også Aftenposten en rekke antisemittiske artikler. At de to avisene nærmet seg hverandre er viktig ettersom de i stor grad hadde ulike målgrupper av lesere. Fritt Folk var NS‐organet, mens Aftenposten var landet største avis og hovedavis for mange til tross for sin propagandistiske linje. Aftenposten ble mer lik Fritt Folk og den ensrettingen dette innebar kunne, etter alt å dømme, gjennomføres fordi deler av redaksjonen og avisens eiere stilte seg bak den, eller ikke kunne gjøre noe med at dette skjedde. Det er derfor lett å slutte seg til Camilla Helena Wernersens konklusjon om at Aftenposten ble et propagandaorgan under krigen. Hun har studert hvordan avisene forholdt seg til pressedirektivene under krigen.

Aftenposten ga i stor grad, og oftere, enn de andre avisene spalteplass til saker som ”den nye tid” med positive overskrifter og tyskvennlig innehold. Avisa trykker ofte propagandamateriale som ikke er beordret av direktivene. 313

Hun hevder samtidig at avisen ”ble en servil, protysk avis som kjempet aktivt for Tysklands sak.”314 Studien av Aftenpostens bruk av artikler fra krigskorrespondentene viser den samme tyskvennlige holdningen. Unntaket er den første perioden fra juni 1941 til oktober 1941, før Aftenpostens redaksjonsledelse ble byttet ut med lojale medlemmer av NS.

313 Wernersen, 2006, 103 314 Ibid.. 108

105 7.5 Straffet for propagandaen Av de fem korrespondentene jeg har studert spesielt, ble tre straffet ekstra hardt fordi de hadde bedrevet propagandavirksomhet.315 Fritz Ihlen, Walther Fyrst og Osvald Olsen bidro alle med flere reportasjer og artikler fra Østfronten, ikke minst i Aftenposten. Riksadvokatens aviskomité, som ble opprettet i 1945, konkluderte med at Aftenpostens NS‐propaganda og tyskvennlige politikk var avgjort mer skadelig enn Fritt Folks fordi den ”fremtrådte under falsk etikett”.316 Riksadvokatens aviskomité hevdet også at Aftenposten ”har hatt en meget skadelig innflytelse på den offentlige mening”.317 Innstillingen fra komiteen ble oversendt Erstatningsdirektoratet i 1947. Direktoratet var ikke villig til å følge Riksadvokatens aviskomité, noe som førte til en omfattende debatt og meningskamp. Det endte stort sett med milde straffer og inndraginger av deler av de midlene enkelte aviser hadde tjent i løpet av krigen. Morgenposten ble eksempelvis dømt til å betale 170 000 kroner. Det ble stipulert med at Aftenposten hadde tjent 3,5 millioner kroner under krigen, men kun 100 000 kroner ble inndratt. I denne sammenhengen er det derfor interessant at propagandaaspektet bidro skjerpende til straffeutmålingen for krigskorrespondentene som skrev i Aftenposten, men at dette ikke ble straffemessig prøvet overfor avisen som faktisk publiserte bidragene. Dommene mot krigsreporterne fastslår at de norske krigskorrespondentene bedrev propaganda. I dette ligger det en antydning om at den var skadelig.

7.6 Propagandaens effekt Det er ikke foretatt noen studier av propagandaens effektivitet og gjenomslagskraft når det gjelder Norge og annen verdenskrig. Derfor finnes det heller ingen studie av effekten av de norske krigskorrespondentens artikler. Kan det som skjedde i Tyskland likevel ha en viss overføringsverdi på forholdene i Norge? Ifølge historikeren Robert Herzstein begynte den tyske befolkningen å miste tilliten til reportasjene og nyhetsmeldingene fra Østfronten etter hvert som krigen skred frem.318 Mot slutten av 1942 var mistilliten et faktum.

315 Ulf Breien slapp all straff fordi han rømte til Argentina – det endte med at han fikk en påtaleunnlatelse. 316 Hjeltnes 1990, 294 317 Hjeltnes, 1990, 293 318 Herzstein, 1979, 389

106 Herzstein understreker derfor sannheten i det Joseph Goebbels tideligere hadde påpekt, nemlig at en ”overdreven optimisme fører til en demoraliserende pessimisme”. Herzstein hevder at:

Mange tyskere klaget over den militære rapporteringen i massemediene. Rapporter fra Pressekompaniene [altså krigskorrespondentene], radio og filmnyheter var ofte uklare når det gjaldt stedsbestemmelse og tidsangivelse om kamper som ble beskrevet eller filmet. Folk hadde tillitt til kommunikeer fra Wehrmacht, men mistrodde mange av de politiske reportasjer særlig i de avisene.319

Folket var delt – fanatikerne sto fast på at valget sto mellom seier eller død, mens andre spøkte, ble apatiske eller sank ned i fortvilelse, ifølge Herzstein.320 Den britiske historikeren Ian Kershaw hevder at den manglende tiltroen til den tyske propagandaen skyldtes at den ble kjedelig i sin monotoni og at det banet vei for et totalt tillitssammenbrudd, selv etter militære seire. Allerede før de militære nederlagene i 1942 var ”bildet i stor grad negativt” skriver han.321 Det var terror mot sivilbefolkningen om fikk tyskerne til å kjempe så lenge og propagandaen nyttet ikke, mener han. Historikeren A. B. Zeman støtter Kershaw og hevder at Tysklands propaganda fra sommeren 1939 hadde for mange mål og at den derfor ”ble diffus”. Ikke bare det – propagandaen fungerte mot slutten mest kontraproduktivt. I dette siste ligger det naturligvis at selve krigens faktiske utvikling er det avgjørende i krig – det nytter lite med propaganda dersom begivenhetene selv forteller en annen historie. Så hva med Norge? Ble avisleserne påvirket av de norske krigskorrespondentene? Det er det ikke lett å svare på. Hvilken innflytelse den norske pressen hadde er et tema for drøfting. Historikeren Hans Fredrik Dahl og medieviteren Henrik Bastiansen hevder at:

319 Ibid., forfatters oversettelse 320 Ibid. 321 Kershaw 1983, 200‐ 201, forfatters oversettelse

107 Det er et velkjent faktum at både tyskernes og NS‐regimets fremstøt for å påvirke, enn si dirigere, meningsdannelsen i Norge, slo fullstendig feil.322

Begrunnelsen for at det skulle være slik er at det ”reiste seg snart en motopinion” som gjorde at alt som ble sagt fra tysk eller NS‐hold ble oppfattet som propaganda, ifølge Dahl og Bastiansen. Den ”uformelle motopinionen nøytraliserte” også den ”offisielle propagandaen” effektivt, hevder de: ”Den ensrettede pressen virket slik sett ikke til å ensrette leserne”, ifølge dem.323 Kilden for denne tesen er at ”nesten samtlige etterhånds beretninger – memoarer, fortellinger, fremstillinger” vitner om dette.324 Skal vi tro Dahl og Bastiansen så må dette også gjelde krigskorrespondentenes bidrag og at de propagandamessig ikke betydde mye. At artikler fra Østfronten ikke hadde noen som helst effekt er likevel vanskelig å tro, all den tid propagandaen i Norge var så sterk. Den svenske journalisten Benkt Jerneck, som oppholdt seg i Norge deler av krigen, hevder at den tysk‐vennlige propagandaen var mer ensidig her enn selv i Tyskland: ”Almenheten i Tyskland får således høre betydelig krassere sannheter enn man finner det hensiktsmessig å servere norske lesere”.325 En tekst som allerede i utgangspunktet ”bare inneholder tillatt tekst” ble ytterligere sensurert av ”pressemyndighetene i Norge før avisene der får trykke den”, skrev han. Hvor bredt propagandaen nådde er et annet spørsmål. Likevel vet vi at propaganda kan virke. Meningsmålinger fra USA viser at propaganda forut for en krig og under en krig, åpenbart kan ha effekt. Før USA angrep Irak i 2003 pågikk det en omfattende propaganda for å legitimere krigen. Et av hovedargumentene for angrepet var påstanden om at Irak hadde et stort arsenal av masseødeleggelsesvåpen, og at Saddam Hussein sto bak angrepet på World Trade Center i 2001. En rekke PR‐firmaer ble brukt i informasjons‐ og propagandakampanjen forut for USAs invasjon av Irak. En meningsmåling gjennomført i 2003 viste at 48 prosent av de spurte trodde det var bevist at Irak

322 Dahl og Bastiansen, 2000, 143 323 Ibid. 324 Ibid.. Tre år senere skrev Dahl og Bastiansen i Norsk mediehistorie at ”Det samtidige opinionsmateriale er entydig i så måte” om ”fallet i troverdighet” om pressen under krigen i Norsk mediehistorie, 278, 2003. 325 Jerneck 1945, 159

108 og Al Qaeda samarbeidet, mens 22 prosent hevdet det var funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak.326 To år senere mente 44 prosent av den amerikanske befolkning at Irak sto bak angrepet mot World Trade Center i 2001.327 Propaganda kan altså påvirke meningsdannelsen under gitte forutsetninger, til tross for at det finnes alternativ informasjon. Norge som okkupert land under annen verdenskrig, og USA etter 2001, kan ikke sammenlignes uten videre, men krigspropaganda kan virke.

7.7 NS trodde på dem At krigskorrespondentenes skildring av Østfronten hadde betydning for NS‐ medlemmene og deres støttespillere er ganske sikkert. Rapportene fra fronten, i hvert fall i den første perioden, må ha støttet opp om NS‐ernes valg. Hva slags effekt artikler hadde etter at krigen begynte å gå den gale veien, er en annen historie. NSs ledelse ved Rikspropagandaledelsen brukte i hvert fall krigsreporternes rapporter og meldinger som sannhetsvitner for utviklingen på Østfronten. Eksempelvis ble det hevdet i en oppsummering fra juli 1943 at :

Alle frontkorrespondenter gir no samtemmig uttrykk for at den tyske øst‐armé helt har endret ansikt i de siste månedene. Det er ikke for meget sagt at Tyskland aldri har hatt en så herdet og prøvet armè som i dag…328

At NS‐ledelsen stolte på rapportene fra krigskorrespondentene viser at noen oppfattet dem som troverdige. På den annen side lette nok NS‐erne med lys og lykte etter positive meldinger fra fronten.

7.8 Avslutning De norske SS‐krigskorrespondentenes reportasjer og virke tydeliggjør og illustrerer NSs politiske prosjekt, samtidig som de også viser forholdet mellom det tyske og det norske propagandasystemet. Slik gir de også en inngang til en bredere forståelse av propagandaen under krigen. Som fenomen bør de norske

326 The Pipa/Knowledge Networks Poll, Misperceptions, the Media and the Iraq War, Maryland/California, 2003 327 Miller, Toby 2009; 119 i Ottosen, Rune, 2009, 55 328 Propagandameddelelser, Nr. 7, Rikspropagandaledelsen, 1943,119

109 reporterne på tysk side, og det systemet de var en del av, derfor få en mer sentral plass i fremstillingen av forholdet mellom journalistikk og propaganda. Kriegsberichtersystemet satte alt på sin spiss og tilhører et ytterpunkt pressehistorisk. Krigens egen utvikling og dynamikk gjorde oppgaven til de norske krigsreporterne ganske raskt umulig. Spørsmålet er likevel om dette dobbeltsystemet, reporter og soldat, kunne ha overlevd om krigen hadde utviklet seg annerledes? Dette pressesystemet ble i sin helhet basert på kontroll og styring. Et slikt strengt system kan enten bli sprengt innenfra, slik vi så antydningen til med historien om Finn Holst Eines, eller det kunne føre til et så dårlig journalistisk og propagandamessig resultat at hensikten ble borte. Forutsetningen for at et slikt system som Tyskland innførte skulle kunne virke over tid, er i så fall at det er sammenfall mellom propagandaen og krigens resultater.

7.9 Videre forskning Under arbeidets gang har det blitt tydelig at dette materialet og dette temaet gir muligheter for flere forskningsmuligheter enn det som kan rommes i denne oppgaven. Et prosjekt kunne være å gjennomføre en komparativ studie av de danske, svenske og eksempelvis nederlandske krigskorrespondentene, både når det gjaldt deres historie og hva de faktisk skrev. Danmark hadde en annen krigshistorie enn Norge og Sverige var nøytralt. Spørsmålet er om deres korrespondenter rapporterte noe av det samme. Nederland var okkupert på samme måte som Norge og av den grunn ville det ha vært interessant å se på likheter eller forskjeller i arbeidet til krigskorrespondentene. I denne oppgaven har jeg hovedsakelig sett på Aftenposten og Fritt Folks bruk av artikler og reportasjer fra norske krigskorrespondenter. Et interessant spørsmål er hvordan andre riksdekkende aviser og lokalaviser forholdt seg til reportasjene. Inngikk de som en naturlig del av avisenes krigsdekning? Var det motstand mot å trykke reportasjene slik det tilsvarende var motstand mot å følge pressedirektivene? Et annet interessant spørsmål er krigskorrespondentenes profesjonelle bakgrunn og identitet– hvor mange var i utgangspunktet journalister, og hva slags aviser hadde de arbeidet i? Et tilknyttet spørsmål er om noen av dem noen

110 gang kom tilbake til journalistyrket? Det skjedde jo med mer vanlige journalister som hadde gått inn i NS, og det skjedde med mange i Tyskland. Etter krigen ble journalister som hadde meldt seg inn i NS utsatt for det som ble kalt ”æresretten” hvor Presseforbundet gransket sine medlemmers krigshistorie. Gjaldt dette også krigskorrespondentene? En rekke norske journalister ble tiltalt for landssvik for å ha arbeidet blant annet for NS‐ publikasjoner. Etter alt å dømme var det 75 slike dommer.329 Krigskorrespondentene ble også tiltalt for landssvik, men for å ha vervet seg som soldater på tysk side – og ikke for å ha vært journalister.

329 Ottosen 1996, 229

111

KILDER OG LITTERATURLISTE

Utrykte kilder Riksarkivet i Oslo: L-sak Oslo politikammer,Dommer Dnr. 90, L-sak Oslo politikammer, Dommer,, Dnr. 1313 L-sak, Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 1383 L-sak Oslo politikammer. Dommer, Dnr.1507 L-sak Oslo politikammer. Dommer, Dnr. 1610 L-sak Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 1775 L-sak Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 2137 L-sak Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 2728 L-sak Oslo politikammer, Dommer, Dnr. 943 L-sak Hamar politikammer, Prøvelnr. 154 L-sak, Rettsbok for Oslo forhørsrett 13. juni 1945. L-sak Vestoppland politikammer, Dnr. 424 1B01526 L-sak, Gudbrandsdal politikammer, Saker Anr. 1233 L-sak, Vestoppland politikammer, Dommer, Dnr. 424 L-sak, Oslo politikammer, Henl. Bev. Stilling, Hnr. 2849 L-sak, Drammen politikammer, Anr. 2341 L-sak, Arendal politikammer, Grimstad, Anr. 204/45 L-sak, Oslo Politikammer, Påtaleunnlatelse. Hnr. 1158 L-sak, Fredrikstad politikammer, Saker, L.nr 744 L-sak, Haugesund politikammer, Diverse, boksnr. 2 Privatarkiv 759 NS Generalsekretariat, serie Ih Norsk Artikkeltjeneste Iha 759 korrespondanse A-Å Privatarkiv 759 NS Generalsekretariatet, serie FB, Korrespondanse, stykke nr. 87

Annet Diverse radioopptak fra Østfronten, 1942-45, NRKs digitale arkiv, NRK Westlie, Bjørn, Kriegsberichtere ved Østfronten, Upublisert manus utarbeidet for Norsk Pressehistorie 1660- 2010, 2008

112 Trykte kilder Beretningen fra Unionen av nasjonale pressesambands første kongress, Journalistikk er en misjon, Generalsekretariatet for Unionen av nasjonale pressesamband ved Telemare-instituttet, norsk utgave, Wien 1942 Dietrich, Otto, Pressen og verdenspolitikken i Tysklands stemme, J M Stenersen, Oslo, 1940 Hitler, Adolf, Min kamp, første bind”, J M Stenersen, Oslo, 1941 Norling, Sten-Erik, Norwegian SS War Reporters, Siegrunen No. 53, Meriam Press, 1992 Numers, von Lorenz i Finnlandssvenske frontjournalister – I felt med Finnlands armè, Henrik Antell (red.), Kamban forlag, Oslo, 1944 Propagandameddelser, Nr. 7, Rikspropagandaledelsen, 1943 Rokne, Mandrup, Land uten grenser, i Sett med egne øyne. Norske frivilliges opplevelser i øst, forlag ikke oppgitt, Oslo, 1942 Thorsnæs, Osmund, Pressen i propagandaens tjeneste, Nasjonal Samlings Rikstrykkeri, Oslo, 1942 Ugelvik Larsen, Stein/Sandberg Beatrice/Dahm, Volker (red.), Meldungen aus Norwegen. Die geheimen Lagerberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen, R. Oldenbourg Verlag, München, 2008

Tidsskrifter og aviser Aftenposten, 1941-45 Fritt Folk 1941-45 Diverse utgaver av Germaneren Diverse utgaver av Hirdmannen Jerndorff-Jessen, Peter, To slags journalistikk, Norsk Tysk Tidskrift. Nr. 5 1943 Sem Fure, Jorun, Vitenskap og totalitær statsmakt, Historisk Tidsskrift, Bind 83, 2004

Litteratur Allan, Stuart, Zelizer, Barbara (red), Reporting War. Journalism in Wartime, Routledge, London, 2004 Aronson, Eliot/Pratkanis, Anthony, Age of Propaganda. The Everyday Use and Abuse of Persuasion, W.H. Freeman, New York, 1991 Bartov, Omer, The Eastern Front, 1941-45, German Troops and the Barbarisation of Warfare. Second Edition, Palgrave, Oxford, 2001

113 Bastiansen, Henrik G og Dahl, Hans Fredrik: Norsk mediehistorie, Universitetsforlaget, Oslo, 2003 Berulfsen, Bjarne og Gundersen, Dag, Fremmedord og synonymer, Aschehoug og Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1984 annen utgave Boyd-Barrett, Oliver, Understanding; the second casualty, i Reporting War – Journalism in Wartime (red.) Stuart Allan/Barbra Zelizer, Routledge, New York, 2004 Carruthers, Susan L., The Media at War, St. Martins Press, New York, 2000 Collier, Richard, The Warcoes – The War Correspondents of World War II, Weidenfeld and Nicolson, London, 1989 Dahl, Hans Fredrik, Dette er London- NRK i krig 1940-1945, Cappelen, Oslo, 1978 Dahl, Ottar, Innføring i historieforskningens metodelære, Universitetsforlaget, Oslo, 1964 Eide, Elisabeth, Simonsen Anne-Hege, Verden skapes hjemmefra, Unipub, Oslo, 2008 Findahl, Theo: Undergangen Berlin 1939-1945, Aschehoug, Oslo, 2006 Fogelberg, Karin, Reportrar på plats. Studier av krigsjournalistik 1960-20012, Institutionen för journalistikk och masskommunikation, Góteborgs Universitet, 2004 Frankson, Anders og Zetterling, Niklas: Slaget om Kursk. Historiens største panserslag, Spartacus, Oslo, 2006 Frei, Norbert/Schmitz, Johannes: Journalismus im Dritten Reich, Becksche Reihe, Bremen, 1999 Fyrst, Walther; Min sti, eget forlag, 1981 George, Alexander, Propaganda Analysis: A Study of Inferences Made from Nazi, Evanstone, Ill, Row Peterson, 1959 Haarløv, Viggo (red), Signal – Nazisternes propaganda-billedblad i Danmark under Anden Verdenskrig, Forlaget Komma, København, 1979 Herzstein, Robert Edwin, Part II Wartime Propaganda and the Mass Media: Techniques of Control and Dissemination” i ”The War that Hitler Won. The Most Infamous Propaganda Campaign in History”, Hamish Hamilton, London, 1979 Hjeltnes, Guri, Avisoppgjøret etter 1945, Aschehoug, Oslo, 1990 Hjeltnes, Guri, Etter freden kom krigen i avisenes spalter”, Aftenposten 16. november 1997 Hovden, Jan Fredrik, Profane and Sacred. A Study of the Norwegian Journalistic Field, Disstertation for the degree of doctor terrum politicarum (dr. polit.), UIB, 2008

114 Jerneck, Benkt, Folket uten frykt. Norge 1942-43, Johan Grundt Tanum, Oslo, 1945 Kaden, Erich, Das Wort Als Waffe, Der propagandakrieg der Waffen–SS und Die SS-Standarte ”Kurt Eggers”, Winkelried–Verlag, Dresden, 2009 Kaplan, Pegelow Thomas, The Language of Nazi Genocide”, Cambridge University Press, New York, 2009 Katovsky, Bill/ Carlson, Thomas, Embedded, The Media at War in Iraq, s. xi, The Lyons Press, 2003 Kershaw, Ian, How Effective Was Nazi Propaganda? i Nazi propaganda. The Power and the Limitations, David Welch (ed), Croom Helm, 1983 Kjelstadli, Knut, Fortida er ikke lenger hva den engang var. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget, 2. utgave, 5. opplag, 2007 Klietmann, Dr. K.-G., Die Waffen-SS – Eine Dokumentation, Verlag ”Der Freiwillige”, Osnabruck, 1965 Knightly, Phillip, In War, Truth is The First Casualty. The War Correspondent as Hero, Propagandist and Myth-Maker from the Crimea to Iraq, Andre Deutsch, London, 2003 Lewis, John E. (red.), True War Stories, Carrol & Graf Publishers, New York, 2005 Lindberg, Tobias, Ett nytt sätt att se. Om bildtidningen Se 1938-1945, Nordicom, Göteborg, 2004 Luostarinen, Heikki, Propaganda and Reporting in Total War i Journalism and the New World Order, Wilhelm Kemp & Heikki Luostarinen (red.), Nordicom, Göteborg, 2002. Mathews, Joseph, Reporting the Wars, forlag ikke oppgitt, Minneapolis, 1957 Mawdsley, Ewan, The Nazi Onslaught 1941-42, i Thunder in the East. The Nazi- Soviet War 1941-1945, London, 2005 McLaughlin, Greg, The War Correspondent, Pluto Press, London, 2002 Melsom, Odd, Fra kirke- og kulturkampen under okkupasjonen, INO, 1980 Michael, Robert/Doerr, Karin, Nazi Deutsch/Nazi German, Westport, Greenwood Press, 2002 Moorcraft, Paul L., Taylor, Phillip M., Shooting the Messenger. The Political Impact of War Reporting, Washington D.C., 2008 Neerland Solheim, Marianne, Sovjetiske krigsfanger i Norge, 1941-45, Scandinavian Academic Press, Oslo, 2009 Ottosen, Rune, Fra fjærpenn til internett, Aschehoug, 1996

115 Ottosen, Rune; VG, Saddam og vi, IJ-forlaget, Oslo, 2009 Ottosen, Rune (red.), Norsk Presses Historie 1660-2010 Bd 2, Universitetsforlaget, 2010 Pryser, Tore, Svik og gråsoner. Norske spioner under 2. verdenskrig, Spartacus, Oslo, 2010 Skov Kristensen, Henrik/Tamm, Ditlef, Dødsdømt. Flemming Helweg- Larsens beretning, Gyldendal, København, 2008 Stensen, Steen, Provokasjon og opplevelse, i Ottosen, Rune/Krumsvik, Arne H. (red), Journalistikk i en digital hverdag, IJ-forlaget, 2008 Zeman, Z.A.B., Nazi Propaganda, Oxford University Press, London, 1973 Paul, Christopher, Kim, James J., Reporters on the Battelfield. The Embedded Press System in Historical Context, Rand, Santa Monica, 2004 Sylvester, Judith/Huffman, Suzanne, Reporting from the Front. The Media and the Military, Rowman & Littlefield, New York, 2005 Rødder, Sverre, Politiminister Jonas Lie. Min ære er troskap, Aschehoug, Oslo, 2009 Rutz, Rainer, Signal. Eine Deutsche Auslandsillustrerte als Propagandainstrument im zweiten Weltkrieg, Klartext Verlag. Berlin, 2005 Uziel, Daniel, The Propaganda Warriors. The Wehrmacht and the Consolidation of the German Home Front, Peter Lang, Bern, 2008 Van Dijk, Teun, A. Racism and the Press, Routledge, London, 1991 Welch, David (red), Nazi propaganda, The Power and the Limitations, Croom Helm, London, 1983 Wilke, Jürgen (red.), Propaganda in the 20th Century, Hampton Press, New Jersey, 1998 Schön, Bosse; Svenskarna som stred för Hitler, Bokförlaget DN, Stockholm, 1999 Trang, Charles, Kriegsberichter Franz Roth, Heimdal, Bayeux, 2008 Wernersen, Camilla Helena ”.. Illojalitet vil bli bedømt og straffet deretter”. Norsk presse under nazistisk sensur”, Masteroppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo, 2006 Westlie, Bjørn, Fars krig, Aschehoug. Oslo, 2008

116